Hermund Haaland

Alder: 44
  RSS

Om Hermund

Daglig leder i tankesmien Skaperkraft

Følgere

Intoleranse i toleranseland

Publisert over 7 år siden

Når Regjeringen fratar fastleger reservasjonsrett i etisk vanskelige spørsmål som blant annet abort, undergraver den sin egen kamp for toleranse.

Av Hermund Haaland, daglig leder i tankesmien Skaperkraft og Mohammad Usman Rana, lege og samfunnsdebattant

Fastleger har ingen lovfestet rett til reservasjon av samvittighetsgrunner, men Helsetilsynet har i praksis akseptert lokale løsninger. Derfor har fastleger som for eksempel synes abort er svært moralsk problematisk, hatt anledning til å la kolleger ta arbeidet med å henvise til abort. Denne reservasjonen har oftest foregått smidig og med få eller ingen byrder for pasientene det gjelder: pasientene har fått sin henvisning, og legen har fått beskytte sin samvittighet

Helse- og omsorgsdepartementet vil i et nytt rundskriv av 31.10.2011 fjerne denne muligheten for smidige løsninger. Det er ”ikke hjemmel for kommunen til å frita legen for oppgaver som er pålagt ved lov eller forskrift”, heter det. Dette er en kontroversiell tolkning av loven som vil få alvorlige konsekvenser for leger og pasienter. Leger som opplever at aborthenvisninger eller andre problemstillinger er så problematisk at de ikke kan bidra til det uten å fornekte seg selv og sine dype moralske oppfatninger, vil med dette i praksis få yrkesforbud og må gi opp sin fastlegepraksis. Noen pasienter vil miste sin dyktige og samvittighetsfulle fastlege.

Vi spør: Er dette toleranse i praksis? Representanter for regjeringspartiene har sagt mye vakkert og sant om viktigheten av å tolerere meningsmangfold i vårt demokratiske samfunn. Innser de ikke at å innsnevre helsepersonells anledning til å følge sin samvittighet er en bevegelse i motsatt retning: intoleranse?

Statssekretær Robin Kåss (Ap) påpeker at ”ingen i Norge har rett til å være fastlege” (http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostafjells/telemark/1.7855670). Nei, men det er en menneskerett å få respekt for sin samvittighet i dype overbevisningsspørsmål, slik det er nedfelt i FNs menneskerettighetserklæring §18. Helsepersonells rett til reservasjon er også stadfestet av Europarådet, så her er departementet i utakt med utbredte oppfatninger i Europa.

Det er trist at Helse- og omsorgsdepartementet ikke innser at leger ikke helt kan legge av seg sin personlige moral når de tar på legefrakken. Hvis mange leger nå i praksis får yrkesforbud i allmennmedisinen, er det både helt unødvendig og intolerant.

 

Gå til innlegget

Når det som binder sammen slipper taket

Publisert nesten 8 år siden

Norge har vært kjent for et land med sterkt samhold. Underliggende trender viser noe annet. Kan 22.7 mobilisere oss videre?

Til verdens forundring har vi samlet oss i et kollektivt, samstemt ”vi står sammen” og ”vi vil ikke la hatet gro”. Vi fylte hovedstadens gater med roser – og kjærlighet. Vi kjente samhørigheten på tvers av våre ulikheter. Noe dypt og vakkert i den norske folkesjelen steg frem, slik vi bare har hørt våre beste- og oldeforeldre fortelle fra frigjøringsdagene i 1945. Men vil vi-følelsen vare?

”Vi som slår sprekker” er tittelen på Hilde Sandviks kronikk i BT 2. august. Vi er ikke så like som det kan synes ut i blomsterhavet, og godt er kanskje det. Fenomenet er ikke heller ikke bare norskt: 31. juli beskriver Aftenposten hvordan samholdet i New York avtok relativt raskt etter 11. september 2001. ”Etter angrepene mot New York i 2001, blomstret patriotismen og samholdet, akkurat som i Norge nå. Men det varte ikke lenge.”

 Underliggende trender kan møte oss hardt

”Ut av kjærlighetspsykosen” skriver Maren Næss Olsen og fortsetter trenden i sin kommentar i Morgenbladet 5. august. Hun utdyper: ”Jeg går ut av det store omsorgsfulle ”vi”. Burde jeg bli lenger i det som har skjedd?” Hun beskriver hvordan hverdagen er i ferd med å innhente oss; hvordan det er de pårørende som bærer sorgen videre. Vi andre sørger kanskje aller mest over at virkeligheten ikke er like rosenrød som før. 

I 2009 skrev FAFO på vegne av Røde Kors en rapport om ”De 10 største humanitære utfordringene i Norge” som det kan være verdt å trekke frem igjen. Den kan kanskje bidra som en forklaring på underliggende trender i det samfunnet som også Anders Behring Breivik var en del av. Den beskriver også en del tendenser som kaster lys over den sterkt beklagelige muslimhetsen som fremkom i timene før gjerningsmannen ble pågrepet.

Dette er trender det kan være meget klokt å beholde langt fremme i bevisstheten både i den forestående valgkampen, for oss som samfunnsdebattanter, og for den enkelte. Gjør vi ikke det, kan vi som samfunn måtte møte oss selv i døren like hardt som redningspakkene for finanskrisen i 2008 nå brutalt møter amerikanske og sør-europeiske politikere og innbyggere. Det koster å utsette det som er krevende.

Rapporten, som ble offentliggjort 17. februar 2009, beskriver 10 humanitære utfordringer som truer grunnlaget for velferdsstaten og det gode samfunn. I denne sammenheng vil vi trekke frem tre: marginaliseringsspiraler, spesielt for innvandringsgrupper, ensomhet og unges psykiske lidelser. 

Marginaliserte innvandrere, ensomhet og psykiske lidelser

”Til tross for innsats på flere områder brytes ikke marginaliseringsprosesser og ulikhet reproduseres,” heter det i rapporten. Ulike former for marginalisering og utenforskap nevnes, men spesifikt heter det at ”etnisk minoritetsbakgrunn er en risiko for marginaliseringsspiraler.” Vi vil legge til at denne gryende marginaliseringen kan bidra til økt spenning mellom etniske grupper, slik vi har sett innvandringsdebatten omkring for eksempel utviklingen i Groruddalen har tiltatt bare over det siste året.

Den andre trenden vi vil trekke frem, er ensomhet. Rapporten definerer ensomhet som ”en følelse av savn etter nær sosial kontakt. (...) Det at mennesker har kontakt med hverandre er viktig for den enkeltes velferd. Sosial kontakt mellom samfunnsborgere er dessuten en forutsetning for sosial tillit.”

Den siste trenden vi vil belyse påpeker en stigning i andelen unge som sliter med sin psykiske helse. Her heter det: ”Over flere år har vi registrert en økning i unge som blir uføre på bakgrunn av psykiske lidelser. (...) Utvikling i ungdoms psykiske helse er urovekkende og må tas på alvor.”

Sosial kapital på gyngende grunn

Konklusjonen av disse trendene (sammen med sju andre; utestengning fra utdanning og arbeidsliv, huller i velferdsstatens sikkerhetsnett, sosial ulikhet, vold i ungdomsmiljøer, nye trusler mot likestillingsidealet og narkotika og rusmiddelmisbruk) er, i følge rapportens at vår sosiale kapital er på gyngende grunn.

I konklusjonen heter det: ”Sosial kapital er en betegnelse på tilliten i samfunnet: tillit mellom individer, tillit mellom borgere og politikere, tillit til samfunnets institusjoner. Det norske velferdssamfunnet er tuftet på solidaritet, likhetsidealer og høy grad av tillit.”

Slik vi ser denne analysen, utfordrer den både våre politiske og individuelle valg. Den sterke ”vi-følelsen” som fremkom etter 22/7 kom ikke fra ingensteds. Den er trolig dypt forankret i vår kultur; det vil si den er et uttrykk for verdier som er reprodusert gjennom generasjoner og således internalisert i hver ny generasjon. FAFO-rapporten viser etter vår forståelse at disse verdiene er i ferd med å svekkes. Stemmer det, må det bevisste, individuelle valg og prioriteringer til for å styrke og vedlikeholde den.

Individuelle valg og prioriteringer

Botemiddel mot ensomhet kan ikke bevilges over statsbudsjettet. Det kan bare kjærlige handlinger, tid og omsorg fra medmennesker og aktiv deltakelse i sosiale nettverk. Det krever noe av både de ikke-ensomme og den som opplever seg ensom, avhengig av den enkeltes ressurskraft til å møte følelsen med.

Botemiddel mot økt innvandrerskepsis og marginalisering av minoriteter krever også mer enn økte bevilgninger over offentlige budsjetter – den krever økt kontakt på tvers av etniske skillelinjer. Det fordrer igjen aktive beslutninger om blant annet økt sosial kontakt med mennesker som er annerledes enn oss selv. Det kan helt enkelt utfordre oss alle til å gå ut av vår egen komfortsone.

Botemiddel mot psykiske lidelser må definitivt inkludere bedre offentlige behandlingstilbud, men vil helt klart også styrkes av medmenneskelig kontakt og kjærlighet. Onde sirkler brytes ikke bare av individets innsats og hjelp, men også av den sosiale konteksten individet er en del av. Det krever et ”vi” som vedvarer lenger enn noen traumatiske uker.

La ”vi”-et vare

I følge en rapport fra frivillighets-Norge fra mars 2010 holder ideelle organisasjoner koken. Medlemstallene står rimelig støtt. En ny trend avdekkes like fullt: Det er ikke så lett å finne tillitsvalgte lenger. Hvorfor har vi ikke tid? Er vi oss selv nok? Tidsklemme og fritidsklemme er begreper som er hyppig brukt de senere år. Skyldes noe av disse klemmene problematiske prioriteringer?

Ikke alt for mange dager etter den største tragedien på norsk jord siden andre verdenskrig mobiliserer ordførere, ildsjeler og folk flest til innsamling for de sultende og døende på Afrikas Horn. Sultkatastrofen som utspiller seg er den verste på 60 år.

Norge viser seg igjen fra sin beste side: midt i sorgen evner vi å strekke oss lenger enn oss selv. Det er kanskje håp for den gyngende sosiale kapitalen likevel. Eller?

Hermund Haaland, daglig leder i tankesmien Skaperkraft

 

Gå til innlegget

Terroristen og konfliktskye Norge

Publisert nesten 8 år siden

Etter Utøya vil mange ikke kalle Anders Behring Breivik ved navn. Er det mer et uttrykk for at nordmenn skyver det vanskelige under teppet enn relle forsøk på å tie budskapet hans i hjel?

”Han fortjener ikke min oppmerksomhet”, sier Ragna Bakås Sørlundsengen til Aftenposten tidlig i august (igjen sitert 15. august) og aksentuerer på den måten mange nordmenn, både ofre og andres, reaksjon etter katastrofen. Også AUF-leder har forfektet samme syn i VG Helg lørdag 30.7: ”Jeg tenker ike så mye på gjerningsmannen. Helt seriøst. Jeg bryr meg ikke om ham, jeg er ikke interessert.”

 

Aftenpostens Paal Audestad kommenterer dette 15. august: ”Ragnas ”han fortjener ikke min oppmerksomhet” er derfor et tilsvar, et mottrekk rettet mot terrorens oppmerksomhetsstrategi.”

 

Under teppet

 

Spørsmålet er om dette ikke er et reflektert tilsvar men heller en ryggrefleks som ligger i vår norske kultur? At vi helst ikke liker å ta i det vanskelige og at det er mer behagelig å skyve ting under teppet?

 

Jeg tror en bred og åpen debatt er nødvendig, også om betente spørsmål. Norge er i følge en del utenlandske observatører, svært konsensusorientert. Det er en felle vi kan gå i også nå.

 

Utøya kan i værste fall forsterke vår tendens til å skyve utfordringer under teppet og samles om en skinnenighet for å ikke skape bry for oss selv. Men det er i vårt samfunn de ekstreme og grusomme tankene til Behring Breivik har fått utvikle seg. Vi trenger å gå i oss selv og det er behov for å skape dialogarenaer hvor også det ikke-politisk korrekte får uttrykk, innenfor anstendige rammer av debatt.

 

Konsensus-orienterte nordmenn

 

”Lederartikler i norske aviser er – med noen unntak – en ganske fargeløs og konsensusorientert materie, kanskje som en gjenspeiling av meningsforskjellene i det norske samfunnet er relativt små”, sier politisk redaktør i Bergens Tidende, Sjur Holsen 16. juni i år. 

 

 Norske ledere er Nordens mest konfliktsky, fremkommer det i en omfattende arbeidsmarkedsundersøkelse utført av Visendi for bemannings- og rekrutteringsselskapet Proffice i 2008. Der fremkommer det at hele 7 av 10 norske ledere har unngått å ta tak i et problem på jobb for å unngå å lage dårlig stemning. (Se blant annet Stavanger Aftenblad 17. desember 2008).

 

AFFs (Administrativt forskningsfond ved Norge Handelshøyskole) Atle Jordahl beskriver i ukeavisen Ledelse nr 14, 2004 konsensusbaserte norske ledere. ”Hensynsfulle, konsensusorienterte, usnobbetete og ubyråkratiske er betegnelser som ofte blir brukt. Ser en på de negative karakteristikkene som blir brukt finner en også stor kulturelt betinget variasjon. Likevel vil det være vanlig å høre at norske ledere oppfattes som utydelige, usynlige og dårlige til å fatte klare beslutninger.”

En av forklaringene til vår norske konfliktskyhet, er det den nederlandske forskeren Gert Hofsteede kaller ”power-distance”. Fordi norsk kultur har lav maktdistanse mellom leder og medarbeider, kan norske ledere og nordmenn fremstå som dårlige og utydelige beslutningstakere, sammenlignet med ledere fra andre kulturer.

 

Tilbake til Utøya

 

Flere utenlandske kommentatorer har ment at det er konsensus-Norge som tydelig fremkommer i måten vi sørget på etter Utøya. De kommenterte også måten vi ikke kritiserte politiet før det var gått flere uker.

 

Spørsmålet blir derfor, om de kulturelle trekkene vi ser hos norske ledere gjenspeiler dypere kulturelle trekk enn det forskerne har sett på bedriftsnivå. Da blir det høyst relevant å se om måten vi som nasjon nå møter vår nasjonale tragedie, også influeres av vår tilbøyelighet til å skyve ting under teppet. Reaksjonene etter Utøya i møte med en terrorist i blant oss, kan tyde på dette.

 

Er det på tide å oftere kalle en spade for en spade?

 

 

Gå til innlegget

Tro som inspirasjon

Publisert nesten 8 år siden

Hvorfor er vi så redde for å ta troen med i samfunnsengasjementene våre? Jeg mener troen har mye å si på den offentlige arena i Norge i 2011, ikke mindre.

Morgenbladets Frank Rossavik måtte i 2008 (den gang jobbet han i Bergens Tidende)  mane kristne til å komme på banen. Han skrev på bt.no: Er virkelig det norske, offentlige rom blitt så snevert at konservative – eller verdikonservative – må søke tilflukt under jorden, eller i bedehusene?

 

I Morgenbladet 15.7 i år etterlyser førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo, Øystein Brekke, større meningsbrytninger i forhold til tro og samfunn, og mener vi i Norge lider av en klam berøringsangst for spørsmål knyttet til tro og det offentlige rom. Han skriver: ”I botnen ligg det, for meg å sjå, ein særlig norsk berøringsangst tett knytt til den religionssynshistoria som har prega kulturen vår.”

 

Jeg vil ikke her gjøre en religionskritisk eller religionskomparativ øvelse for å påvise enkelte religioners fortreffelighet eller svakhet.

 

Mitt formål er å påpeke den flotte arven vi som kristne har i demokratibygging og utvikling av det norske samfunnet. Selv om det er mye som kan sies om kirkens- og pietismens innhold og fremferd også de siste to hundre år, er det svært mye vi kan være stolt av: levende troende var nyskapende gründere, initiativtakere til bygging av skole- og helsevesen, til det frivillige Norge og ikke minst til utvikling av parlamentarisme og det mangfoldige politiske liv.

 

Den kulturen statsminister Stoltenberg på vegne av oss alle har ærklært skal vernes om; åpenhet, frihet og demokrati har blant annet røtter i bibelske verdier som preget våre forfedres tenkning. Da er det ingen grunn til å stå med luen i hånden for oss som tror på Gud i Norge i dag!

 

Nå var det selvsagt ikke bare kristnes engasjement som bygget Norge – det har også svært mange andre vært sammen om. Slik vil det også være fremover.

 

Når Norge i 2011 fremstår som verdens beste land å bo i, er det en sannhet med modifikasjoner. Det er svært mange utfordringer, blant annet økende psykiske lidelser blant barn og unge, økende marginalisering av enkeltgrupper (inkludert innvandrere) og en generell økning i ensomhet. I følge FAFOs undersøkelse fra 2009 utført for Røde Kors betyr summen av dette av vår sosiale kapital gradvis er i ferd med å svekkes.

 

I møte med dette må alle gode kreftet mobiliseres. Politisk – på tvers av politiske skillelinjer. Organisatorisk i frivillighets-Norge – på tvers av interesser. Mest av alt krever det av hver av oss at vi setter til side noe individualistisk livsnytelse, bretter opp armene og bidrar til å bygge et godt Norge også etter Utøya.

 

For oss som tror, er det lov å la troen inspirere. Det er lov å være åpen om det. I slutten av ferien for en ukes tid siden leste jeg beretningen om dronning Ester i Bibelen. Hun ble utfordret til å ta en risiko for å redde folket sitt fra folkemord. Hun var gitt dronningverdigheten ”for en tid som denne” som det står.

 

Historier som den om dronning Ester inspirerer. Jeg tror hver av oss, i vår tid, er født ”for en tid som denne”. Vi skal ikke tie om vår inspirasjon, like lite som vi skal ta æren for alt som er godt.

 

Det er ingen grunn til å stå med luen i hånden. Det er på tide å få på trosluen, brette opp armene og bidra med all kraft og med all frimodighet. ”Aldri mer 22.7” skal også vi som tror være sterke bidragsytere til. Men pakk ikke ned troen når du holder på.

 

Referanser:

 

http://www.bt.no/meninger/kommentar/rossavik/article478318.ece

 

http://www.morgenbladet.no/article/20110715/OSPALTISTER/707159993

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
25 dager siden / 8350 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
26 dager siden / 6304 visninger
10 grunner for ikke å delta i Pride-parader
av
Øivind Benestad
rundt 1 måned siden / 6031 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
20 dager siden / 3362 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
15 dager siden / 2632 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
23 dager siden / 2162 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
11 dager siden / 1970 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
9 dager siden / 1726 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
13 dager siden / 1711 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
9 dager siden / 1564 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere