Hermund Haaland

Alder: 43
  RSS

Om Hermund

Daglig leder i tankesmien Skaperkraft

Følgere

Meningsløse nordmenn

Publisert rundt 6 år siden

Vi nordmenn er ikke særlig gode til å snakke om det vanskelige, eller til å hevde kontroversielle meninger.

Det viser blant annet reaksjonene på Erik Solheims nye bok ”Politikk er å ville”.

En som bidrar til økt ærlighet, er tidligere miljøvernminister Erik Solheim. Når Aftenpostens Harald Stanghelle mener at verken statsminister Jens Stoltenberg eller SV-ledelsen vil like innholdet i Solheims nye bok ”Politikk er å ville”, er det nettopp et gode for demokratiet. Skal vårt styresystem fungere, må vi evne også å snakke om det vanskelige, slik Solheim våger. I tillegg til å kritisere ledelsen i sitt gamle parti på områder som for eksempel vesentlig utenrikspolitikk, mener han at norske politikere, med Jens og Erna i spissen, er helt visjonsløse.

BTs Sjur Holsen traff også spikeren på hodet med sin kommentar sist uke om det pågående rektorvalget ved Universitetet i Bergen. Nordmenn har enten ikke meninger – eller vi tørr ikke løfte dem til torgs på en ærlig måte. Jeg velger å tro det sistnevnte. Holsen beskriver da også hvordan en av universitetets professorer sendte ham en tekstmelding med teksten ”Det er farlig å si for mye når en er på innsiden.” Holsen beskriver forskjellen mellom den akademiske frihets idealer om kompromissløs sannhetssøken, og en tilstand hvor både rektorkandidater og ansatte tydeligvis ikke evner – eller tørr – å heise flagg.

Hvis det ikke kun er snakk om et engangstilfelle, er dette dårlig nytt for det norske demokratiet. Skal vi opprettholde det engasjerende, opplysende demokratiet hvor valgkampen åpner meningsbredden og velgerne gis mulighet til å stemme på kandidater med reelle meningsforskjeller, er det avgjørende at kandidater til rektorvalg, eller stortingsvalg, er ærlige om partiets eller egne standpunkter. Om ikke, snakker vi i ytterste konsekvens om et skinndemokrati.

Italienske forskere har kalt de nordiske kulturer for ”pain-avoiding cultures”. Det er treffende. En liten anekdote: En amerikansk lege jeg møtte for en tid tilbake, beskrev et møte med en pasient som hadde ventet alt for lenge med å oppsøke henne. Da hun hadde nevnt saken for en kollega, spurte denne hvilken bakgrunn pasienten hadde. Svaret var ”scandinavian-minnesotan”. Det, mente kollegaen, forklarte saken. Vi holder smerte og det vanskelige inne i oss.

Et eksempel på nettopp dette var en situasjon som oppstod i fjor høst. På vegne av pårørende fremførte advokat Brynjar Meling å få mer fakta på bordet, også om den vanskelige båtturen til Eskil Pedersen. I ordvekslingen under Dagsrevyen brukte trolig Arbeiderpartiets generalsekretær mer enn en hersketeknikk. Å engang nevne båtturen var skandale og respektløst, glødet Raymond Johansen av indignasjon og sinne.

Den bestselgende endringsledelsesguruen Peter J. Senger skriver i ”The Fifth Discipline – The Art & Practice of The Learning Organization” om det vesentlige i å erkjenne status quo for å endre noe som helst – det være seg egen eller en organisasjons adferd. Nettopp de organisasjoner som våger å kalle en spade for en spade og få alle fakta på bordet når nye veivalg skal tas, er i følge ham de organisasjoner som vil lykkes best i å stadig tilpasse seg kunder og markeder.

Det samme kunne trolig sies om stater, da en nasjons kultur er summen av enkeltindividenes holdninger og verdier. Mon tro om det ikke er flere – både rektorkandidater, politikere og nordmenn generelt, som skulle våget å mene. Det er ikke en uvesentlig side av ethvert virke å våge å være ærlig.

Gå til innlegget

Religion vil bli viktigere for folk

Publisert rundt 6 år siden

Vi tror at religion kommer til å spille en større rolle i fremtiden enn det den har gjort siden andre verdenskrig.

Av Nicolai Strøm-Olsen, redaktør i Frekk Forlag og Hermund Haaland, daglig leder i tankesmien Skaperkraft

Mens Den norske kirke en gang på 90-tallet mistet selvtilliten, mistet samfunnet troen på kirkens relevans i samfunnsspørsmål. Resultat: Vi er i ferd med å miste vesentlig forståelse for religionens betydning for egen identitet og verden rundt oss.

«Vi forsto den tid vi levde i – og ga svar menneskene trodde på». Det svaret ga Trygve Bratteli da han ble spurt hvorfor Arbeiderpartiet vant valgene etter krigen. Sitatet referer til en tid da det nasjonale felleskapet sto sterkt, og nordmenn benket seg rundt tv-en og så på skøyteløp.

Større rolle

I boken Gud er tilbake forsøker vi å gjøre den samme øvelsen – å beskrive den tiden vi lever i og peke på noen svar som menneskene kan tro på. Så kan man spørre, hvorfor blande Gud inn i nåtiden? Svaret gis i tittelen. Gud er tilbake!  Vi tror at religion kommer til å spille en større rolle i fremtiden enn det den har gjort siden andre verdenskrig.

Det kan synes som et paradoks all den tid Norge tilsynelatende blir mer sekulært og at Den norske kirke mister medlemmer. Det er imidlertid like mye en utfordring som et paradoks. Siden Norge og Sverige er blant de mest sekulære samfunn i verden, er det nærliggende å tro at vi som majoritetsbefolkning har større problemer med å forstå religionens virkning i samfunnet, og internasjonalt.

Mistet selvtilliten

Vi tror at noe av problemet ligger i Den norske kirke. På et tidspunkt mistet den selvtilliten. Vi har altså blant kristne en interessant situasjon. På den ene siden en aktiv katolsk minoritet med medlemmer som nylig avdøde Arnfinn Haram, Janne Haaland Matlary og Eskil Skjeldal som er svært aktive i samfunnsdebatten.

De har støtte i den Katolske kirken som selv driver debattrening for unge medlemmer slik at de kan ta del i samfunnsdebatten. På den andre siden er den Den Norske Kirke opptatt av å unnskylde sin tro i en evig retrett ovenfor fremtidens utfordringer. Og verre, siden Inge Lønning og Bjørn Eidsvåg har de mistet evnen til å skape «kjendiser».

Som en følge visner protestantiske kristnes stemme i samfunnsdebatten. Vel og bra kan man lett si, men problemet er det at det er denne religion de fleste nordmenn har kjennskap til. Siden denne troen er så forankret i den norske kulturarv er det denne formen for religiøs rasjonalitet som er lettest å forholde seg til, enten man tror på den eller ei. Når den er fraværende mangler vi en bro mellom troende og ikke troende i Norge.

Hvordan forså hverandre?

På samme tid bør vi holde i mente at religion er en viktig identitetsskaper. Den kan fungere som et moralsk kompass i arbeidsliv og i familie. Vel så viktig er det at religionen er en motivasjonen for arbeid og politisk overbevisning. Den er kort sagt definerende for den troendes handlinger og argumentasjon. Evnen til å skape identitet er kjernen i hvorfor det er viktig å forstå den religiøse rasjonaliteten. Og om vi ikke gjør det blir det tydelig at vi kan stå ovenfor en rekke utfordringer.

Stakkarslig gjeng

Og det fascinerende er at det ikke er en stakkarslig gjeng som ikke vil snakke om sin verdimessige motivasjon.  Professor ved NHH Magne Supphellen har påvist at religiøse med en kallsorientering til arbeid har en større sjanse til å lykkes enn andre.  Og påfallende nok finner vi denne holdningen i stor grad i den delen av landet med sterkest gründervirksomhet, Vestlandet.  Reder og gründer Per Sævig har påpekt hvordan religion er en av motivasjonfaktorene for hans næringsvirksomhet. Som samfunn risikerer vi altså å miste forståelsen for en viktig driver for nyskapning.

Fremtiden er multikulturell

At mange protestanter føler seg fremmedgjort er en ting. En helt annen ting er at det vokser frem andre store minoriteter hvor religion er en viktig identitetsskaper. De siste 7-8 årene har cirka 100 000 polakker flyttet til Norge, mange av dem er katolikker.  Antall muslimer i Norge ligger mellom 100 og 185 000. Det er ingen grunn til å tro at migrasjonen vil synke.
En ung generasjon med muslimsk bakgrunn har vist seg tydeligere i samfunnet de siste årene. Unge muslimske kvinner blir feminister og begrunner det i Islam. Religionen er tydelig innenfor minoritetskulturen, men det er mange nordmenn som vil ha problemer med å forstå hvorfor det er viktig for muslimske kvinner at de beste haditene ble skrevet av kvinner.

Absurd og ubegripelig

Men religionen gir en moralsk tyngde for å argumentere for likestilling. Og det er viktig i det et stort flertall av muslimske kvinner tar høyere utdannelse, mens svært få menn gjør det. Snart vil vi være i den situasjon at landet har mange velutdannede unge kvinner som ut i fra religiøs sedvane bør gifte seg med menn som ikke fullførte videregående.  Det er en tikkende bombe. Løsningen ligger til dels i å retolke troen.

For en sekulær virker det absurd, like fullt risikerer man og ikke begripe den utfordringen samfunnet vil stå overfor når bomben går av.
Derfor er det nødvendig å reflektere over hvordan vi skal håndtere religion i samfunnsdebatt, på arbeidsplasser og i sivilsamfunnet.

Internasjonal fremtid

Nå er naturligvis ikke religion kun viktig fordi vi skal forstå hva som skjer i Norge. Siden andre verdenskrig har vår største alliert USA tatt kvantesteg i religiøs retning. Det er nå helt umulig å være en politiker med ambisjoner og ikke tro på Gud. For å forstå vår største allierte må vi altså forstå religion.
Og fra USA kan vi gå reise sydover mot andre voksende økonomier. I Brasil ser man en sterk katolsk tradisjon, samtidig som protestantismen er i fremvekst. I sekulære Tyrkia er anatolisk kapitalisme, med sterk islamsk motivasjon, en drivende faktor i en av Europas raskest voksende økonomier.
Det er altså ikke bare for å forstå Norge at nordmenn trenger å forstå religion. Vi trenger det også for å forstå verden.

Behovet for å tro

«Gud er tilbake» forfekter et samfunn der religiøst begrunnende argumenter har en plass i samfunnsdebatten. Det er tre gode grunner til det. For det første handler det om en grunnleggende ytringsfrihet, man skal kunne si hva man vil, uavhengig av begrunnelse. For det andre handler det om pragmatikk. Det samfunn der meninger og begrunnelser er konstant under debatt, er best rustet for å møte interne og eksterne konflikter.

Ovenfor har vi skissert opp noen av de problemer man kan stå ovenfor. Det tredje og siste er et spørsmål. Kan det tenkes at moderne mennesker i en stresset verden har noe å lære av religionen? For det handler ikke bare om forståelse. I en del tilfeller kan religiøst begrunnet kritikk av samfunnet komme med innsikt vi har gått glipp av. Religion har flere tusen års erfaring med å forholde seg til det menneskelige behovet for å tro på noe.

INNLEGGET ER FØRST PUBLISERT I BERGENS TIDENDE 12.02.13. GJENGITT MED TILLATELSE.

http://blogg.bt.no/preik/2013/02/12/religion-vil-bli-viktigere-for-folk/

Gå til innlegget

Mer synd på bålet

Publisert over 6 år siden

Når det brannslukkes etter tiår med synding mot enkle økonomiske lover, er det neppe mer stat som er løsningen. Viktigere er det med en etisk renessanse.

Siden finanskrisen slo til med full kraft i 2008, har den ene europeiske regjeringsleder etter den andre måttet gå med tiggeluen etter hjelp fra EU eller verdensbanken. I USA har situasjonen vært like ille, med astronomiske offentlige utbetalinger og påfølgende budsjettunderskudd for å redde både bank, mann og mus. I følge de fleste medier står verden stadig knapt til påske. Det har den gjort, men det uten annet som løsning enn midlertidige lappetepper av kriseløsninger for vestlige økonomier med et grunnleggende, underliggende problem: man bruker stadig mer penger enn man tjener, og veksten synes stadig å utebli – enten man tyr til innstramminger eller keynesiansk vekstteori.

Etisk og moralsk krise

Mens politikere og økonomer stort sett synes å være opptatt av å redde stumpene for om mulig å snu underskudd til vekst for derved på nytt å få kontroll med budsjettunderskuddene, dukker det samtidig noen kritiske røster opp. Jeffrey Sachs, velkjent som direktør for FNs millenniumsprosjekt, som rådgiver for flere østblokklands overgang til markedsøkonomien og som Ban Ki-Moons rådgiver, kom tidligere i år på banen med boken ”The price of Civilization – Reawakening Virtue and Prosperity after the Economic Fall”. Som løsningsmal for en amerikansk og vestlig økonomi som går av hengslene og som fremmer griskhet og på ny skaper enorme økonomiske forskjeller, tyr han tidvis til en forherligelse av nordiske sosialdemokratier selv neppe hardbarkede arbeiderpartifolk vil kjenne seg igjen i. I tillegg henger han seg overraskende på siste trend i populærpsykologiens jungel; til ”mindfulness” som, inspirert av buddistisk helhetstenkning, gir et godt fundament for en ny økonomisk forståelse.

Innledningen er likefullt interessant. I første kapittel, kalt ”Diagnosing America`s Economic Crisis”, åpner han med følgende forklaring (fritt oversatt): Ved roten til Amerikas økonomiske krise ligger en moralsk krise: nedgangen av de sivile dyder i Amerikas politiske og økonomiske elite. Et samfunn av markeder, lover og valg er ikke nok hvis de rike og mektige slutter å oppføre seg med respekt, ærlighet og medfølelse mot resten av samfunnet og mot verden. Amerika har utviklet verdens mest konkurransedrevne markedssamfunn, men har ødelagt sine sivile dyder på veien dit. Uten å gjenopprette en etikk av sosialt ansvar, kan det ikke bli noen meningsfull og bærekraftig økonomisk gjenopprettelse.” Sier sosialdemokraten Sachs. Som altså finner løsningen på det hele på Youngstorget hos Jens og i østen hos Buddha, godt innpakket i moderne ”mindfulness”.

Fra utgangspunktet om dyder, som også bokens undertittel henspiller til, trekker han altså raskt mot effektiv kapitalismekritikk og bygger opp sine argumenter med statistikk som beviser politikernes knefall for rike lobbyister. Etter hans skjønn har Reagen`s frislipp av liberalistiske ideer, forsterket under Clinton og videre ved Bush og Obama, sluppet løs grådigheten i den rike og den politiske elite. Men også befolkningen – konsumentene - er lurt. I et samfunn hvor primærbehovene er dekket, lar vi oss lure av markedsføringens strategiske og målrettede grep som blant annet fremmedgjør oss fra hverandre og knytter oss til tingene heller enn som borgere i fellesskap og samfunn. Han skriver blant annet: ”En betydelig andel av amerikansk konsum er ikke for nytelse per se, men for å vise frem rikdom, status eller seksuell tiltrekningskraft”. Det er denne befolkningen som har valgt sine ledere, og nå høster den som den sår. Selv om boken dreier seg om en amerikansk virkelighet, ligger det en kritikk av våre moderne, vestlige idealer under det hele.

Økonomi frikoblet fra etikken

Noe av det samme tema er hva tidligere rådgiver for Vaclav Havel, Tomas Sedlacek, tar opp i sin bestselger ”Economics of good and evil” fra 2011. Forfatteren, tross sin unge alder på 35 år, er professor ved Karlsuniversitetet i Praha. Han satt tidligere også i den tsjekkiske nasjonalrådet for økonomi og er av Yale Economic Review kåret ham som en av verdens unge og skarpe økonomihoder. Hans tidligere mentor og president setter tonen i forordet: ”I stedet for å være selvsikker og selvsentrert i sine svar, spør forfatteren ydmykt fundamentale spørsmål: Hva er økonomi? Hva er mening?” Forfatteren selv beskriver hensikten på side 269: ”Økonomiestudiet har forandret seg fra å være en moralsk vitenskap til å kun være en matematisk allokerende vitenskap. Jeg er overbevist om at den burde ha utviklet det siste, men ikke neglisjert det første.”

Ved en dyptgående analyse fra de første kjente menneskelige myter med økonomisk innhold (historien om Gilgamesh og Kinduku), går Sedlacek via jødisk forståelse, antikkens tenkere, kristne bidragsytere via Descartes, Mandeville og Adam Smith til moderne økonomisk teori og praksis for å forklare økonomifagets utvikling. Han ender, som Sachs, opp med å stille spørsmål om markedets stadige vekstkrav og hvorvidt dette er egnet til å maksimere menneskets lykke. Mot slutten bidrar han med konkrete forslag til politisk løsning, så som et gjennomgående EU-krav om 3% sparing av BNP i gode tider som så kan brukes som motkonjunkturtiltak i dårlige tider. Likevel er det ikke konkrete løsninger som er hans hovedhensikt. I tillegg til å mane til å på nytt koble etisk tenkning til økonomifaget, vil han stille spørsmål ved nettopp dette fagets rådende selvforståelse som presist, rasjonelt og objektivt. I motsetning til Adam Smith eller moderne tolkning av ham, synes Sedlacek å mene at samtalen om ”det gode” må komme utenfra faget og integreres. Dette fordi finanskrisen åpenbarte at markedet ikke automatisk evner å skape det gode. Dagens versjon av kapitalismen, mener han, fremstår i beste fall, hedonistisk.

Det personlige ansvar

Finanskrisens bål er verken slukket i Sør-Europa eller i maktens korridorer i Brussel. Det synes nødvendig å stille dypere spørsmål. Et slikt kan være: Egner våre økonomiske systemer, slik de fungerer i dag, seg godt nok som redskap for å maksimere lykke og glede for flest mulig, både nasjonalt og globalt? Til det bør en fornyet etisk debatt være på sin plass. Det være seg enten kapitalismen er ”fri” eller i større eller mindre grad temmet av nordiske- og europeiske velferdsmodeller. I lys av dette vil en bredere diskurs om det personlige ansvar også være inngå. Den kjente Morgenblad-redaktør Fredrik Ramm skrev i ”Tidens Tegn” 22. Desember 1934 noe for sin tids krise, som i dagens situasjon kanskje kan trekkes frem: ” Den virkelige, den ansvarsbevisste frihet var blitt borte, og istedenfor bød man menneskene en tøilesløs frihet uten moral og som bare siktet på å tilfredsstille jeg`ets krav uten hensyn til Gud og uten hensyn til ens medmenesker.” Markedet sørger kanskje ikke for å gagne ens neste. Det må man fortsatt velge selv.

FØRST PUBLISERT PÅ MINERVANETT 04.12.12

Gå til innlegget

Næringslivets religionsangst

Publisert nesten 7 år siden

Norsk Hydro sponser gjerne religiøs aktivitet i Brasil på egen fabrikk men har berøringsangst i Norge. Slikt er neppe det beste grunnlag for god sponsorskikk.

”I Norge eksisterer knapt religion i næringslivet og vi er forsiktige med å sponse aktiviteter som kan ha noe med religion å gjøre”, sier Hydros ass. direktør i Brasil, Ole Johan Sagafos til VL 23.5.12. I artikkelen presenteres hvordan Hydro i Brasil kan begynne hvert fabrikkskift med Fader vår og bønn, mens all virksomhet i Norge må være livssynsnøytral.

Det er en merkelig utvikling i et næringsliv som i følge historikere i sterk grad er preget av en protestantisk verdiskapingskultur. I artikkelen ”Verdiene som gjorde oss rike” i Finansavisen like før påske (04.04.12) påpeker både investor Jens Ulltveit Moe, sosiologiprofessor Sigurd Skirbekk og historieprofessor Ola Grytten den sterke linken mellom den protestantiske etikk, pietismen og haugianismen – og vårt svært produktive og verdiskapende norske næringsliv. Hvorfor er man da redd sine røtter når for eksempel sponsorstøtte vurderes?

I stedet for berøringsangst har man i norsk bistand, takket være initiativ fra Digni (tidligere bistandsnemnda) og tidligere utviklingsminister Erik Solheim, skjønt at ”God is back”. Givere (og norske bistandsarbeidere) må forstå den sosiale kontekst det arbeides i og man må se på resultatet av bistandsinnsats, enten det er Frelsesarmeen eller human-etisk forbund som utfører den. Det er lov å integrere tro og virke, selvfølgelig med respekt for andres ståsted.

I norsk nærings- og sponsorkultur kan man med fordel tenke i samme bane. De fleste større bedrifter med respekt for seg selv utvikler i dag en CSR-strategi (Corporate Social Responsibility) og retningslinjer for hvordan ideelle organisasjoner og samfunnsbyggende tiltak skal støttes, og etter hvilke kriterier. I en vurdering av sponsorstøtte til et prosjekt burde ikke tro eller ikke-tro være avgjørende. I stedet burde det vurderes etter mål, effektivitet og resultat og slik følge næringslivets viktigste kraft: Bunnlinjen.  

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere