Hermund Haaland

Alder: 44
  RSS

Om Hermund

Daglig leder i tankesmien Skaperkraft

Følgere

Krisen er reell

Publisert 4 måneder siden

70 prosent av barna som vokser opp i våre kirker, vil ikke være en del av fellesskapet når de stiger inn i 20-årene. Skal vi snu trenden, må vi for alvor ta krisen innover oss.

Frafallet synes å slå inn uansett hvilken form våre kirkefellesskap har. Det betyr at hverken tro på høykirkelig liturgi, karismatikk eller moderne uttrykksformer synes å gjøre susen. Uansett stil mister vi for mange av våre egne. Noe i måten vi arbeider på, må forandres.

All endring begynner med å erkjenne hvor vi er. Det er kanskje derfor Jesus sier han nettopp er Sannheten. Ikke bare er han den overordnete sannhet i universet, han er også opptatt av at vi møter virkeligheten slik den er. Det er nettopp der han vil komme oss til unnsetning i vår svakhet.

Det er også han som gav oss oppdraget: «… og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere.» At det er på hans hjerte å møte menneskene bak statistikkene, tror jeg er hevet over enhver tvil. Her er det hjelp å få, enten det foldes eller løftes hender.

Det handler om barn og barnebarn

En av mine største sorger de siste par tiår har vært å se hvor mange venner fra barndom og studietid som helhjertet fulgte Jesus, men ikke lenger gjør det. Av ulike grunner hoppet de av. Noen beholdt Jesus, men slettes ikke alle. Kunne vi legge til rette for at flere av våre barn og barnebarn vil tilhøre kirkefellesskapet hele livet gjennom, er det verdt innsatsen. La oss snu hver stein!

Mange av oss jobber for kirkevekst. Alle som har arbeidet med salg, vet at det er langt lettere å beholde nåværende og vinne tilbake tidligere kunder enn å vinne nye. Bare spør de flittige medarbeiderne i Vårt Lands abonnementsavdeling. Den letteste måten å se kirkevekst på, er å beholde flere. For bedre å forstå hva som skal til, kan vi begynne med å se på hva mange unge selv sier om årsakene til frafallet.

En av dem som bidrar med slik innsikt, er David Kinnaman fra Barna Research i USA. Under et seminar på Menighetsfakultetet i regi av Norme og Beveg Oslo i fjor høst ble vi bedre kjent med hans forskning. Gjennom nesten to tusen intervjuer som ligger bak boken You lost me fra 2011, kommer det frem at det er tre hovedgrunner til at unge voksne forlater kirken: 1) manglende disippelgjøring 2) manglende kobling mellom generasjonene og 3) manglende kobling mellom tro og arbeid.

Konkrete mål

De gode nyhetene er da: Dette er det ikke rakettvitenskap å gjøre noe med! Heldigvis har mange kirkesamfunn begynt å ta tak i første punkt. Konferansen «Gi Jesus videre», som avholdes i november og som en rekke kirkesamfunn står bak, setter spesielt fokus på dette. Som Linda A. Johannesen i Misjonskirken Norge peker på i sin bok Hver tid teller (Luther forlag, 2018), skjer trosformidling primært i hjemmet. Dersom foreldre ikke har vokst opp i hjem hvor dette har skjedd, er det behov for å utruste bedre til nettopp dette. Der kan kirken bidra med trosopplæringskurs og sterkere fokus på i forkynnelse og i husgrupper.

For å ta tak i de andre to punktene – kobling mellom generasjonene samt koblingen mellom tro og arbeid, krever det litt mer kreativitet og innsats. Men uansett må det fokuseres på disse tre punktene fremfor annet. Noe annet må kanskje nedprioriteres. Ikke minst må disse tre punktene jevnt og trutt løftes opp – helt til vi får snudd statistikken.

Faktisk diskuteres

Det jeg derfor ønsker meg, er at denne kirkens kanskje største utfordring faktisk diskuteres i hvert eneste ledermøte eller kirkerådsmøte det neste halve året. At biskoper, pastorer, prester, styremedlemmer og eldste – alle som er med å beslutte retningen i en norsk menighet – tar seg tid til å lese faktagrunnlaget som foreligger og noen av løsningsforslagene forskningen peker mot. Og at det i tråd med dette settes i gang konkrete tiltak som kan måles over tid. Jeg tror det er trygt å si at dette nok ligger Mesteren på hjerte.

Hermund Haaland

Utviklingsleder i tankesmien Skaperkraft og forfatter av boken «Samfunnsbygger – Kirken ut av isolasjon»

Gå til innlegget

Hvem styrer robotene?

Publisert rundt 1 år siden

Skal vi fremover unngå å bli styrt av robotene, blir det desto viktigere at avisen også peker på hvordan denne nære fremtiden best kan utformes.

Når Vårt Land på lederplass torsdag 24. mai slår fast at avisen både skal følge teknologirevolusjonen med et nysgjerrig og kritisk blikk, hilser jeg kombinasjonen velkommen. Sistnevnte synes for øyeblikket godt ivaretatt, men nysgjerrigheten må gjerne få noe mer plass. 

Kristent livssyn. 

Da jeg sammen med Nicolai Strøm-Olsen i 2016 lanserte boken «Konkurransekraft – gründere som endrer Europa», hadde vi saumfart noen av Europas viktigste gründermiljøer. Dette var i byer som London, Lisboa, Tallinn, Berlin og Oslo og her fant vi eksempelvis svært få som hadde et kristent livssyn aktivt med i bagasjen. 

Nå er ikke kristen tro ensbetydende med det å inneha en god forståelse av menneskets vesen og rolle i møte med den disruptive teknologien. Men – en forståelse av kristen tenkning om menneskets grunnleggende vesen og verdi vil definitivt kunne bidra positivt til å ivareta et mer helhetlig perspektiv når den nye teknologien skal tilpasses oss. 

Hans Nielsen Hauge inspirerer mange kristne i Norge. Det vesentlige i den arven er nettopp at troende – bærere av et kristent menneskesyn – i sin tid for over to hundre år siden både formet ny teknologi og skapte nye kapitalistiske virksomheter og bidro til et bedre og mer humant samfunn. Skal vi bidra til et bedre samfunn, må vi altså være til stede der den formes – og i dag er det blant annet i disse teknologi- og gründermiljøene. 

Dag Hareide nevnte oppstartsfondet The Vision Fund ledet av japaneren Masayoshi Son i sitt essay 23. mai. Det spektakulære med ham, ifølge The Economist, er at han både har fått med seg Saudi Arabias kronprins og landets oljefond samt teknologigiganter som Apple. Han har reist hele 100 milliarder dollar i investeringskapital. Det er langt mer enn de 64 milliarder dollarne hele det globale investeringsmiljøet for startups hadde tilgjengelig i 2016 – til sammen. Det gir ham svært stor makt over min og din fremtid. 

Menneskesyn. 

Pengene investerer han i de mest samfunnsendrende oppstartsbedriftene, og det menneskesynet både jeg og Vårt Land etterlyser, synes ikke å være særlig fremtredende. Blant annet investeres det stort i «Improbable» (500 millioner dollar) – et selskap som jobber med å skape så realistiske virtuelle verdener at mennesker kan bruke hele livet sitt inne i dem. Nærmere filmen «The Matrix» kommer man neppe. 

Skal andre enn Masayoshi Son prege fremtiden vår, er det vesentlig at verdiorienterte gründere vokser frem og tar mer plass i de fremvoksende teknologimiljøene, inkludert i Oslo. I tillegg til den konstruktive kritikk til miljøene som frembringes, kan Vårt Land utvilsomt stimulere nysgjerrigheten og i enda større grad inspirere til både å ta del i og å forme utviklingen.

Trykket i Vårt land 26. mai 2018

Gå til innlegget

Staten neppe smartest - alene

Publisert over 4 år siden

En sterk stat er alene hverken garantist for kapitalregulering eller innovasjon. Større behov er det for en etisk renessanse i økonomifaget og mer målrettet bruk av skattepenger.

Staten er vår modigste økonomiske investor, mener Kaia Storvik i tankesmien Agenda (VL 9.2.15). Det er en sannhet med modifikasjoner, selv om vi er enige om at en sterk velferdsstat er av det gode. Minst like viktig er det nemlig å klargjøre hvilket kompass som kan tukte kapitalismen effektivt og samfunnstjenende.

 

Den tsjekkiske økonomen Tomas Sedlacek er en av dem som har klart å skape ny debatt om etikkens plass i vår vestlige økonomiske tenkning. I hans bestselgende bok ”Economics of Good and Evil” (2011), trekker den tidligere Vaclev Havel-rådgiveren linjene fra de tidligste menneskelige myter og frem til dagens markedsforståelse. Her påviser han hvordan etikk og økonomisk teori alltid har vært tett sammenkoblet, inntil nyliberalismen ble dominerende etter 2. verdenskrig. Klokketroen på økonomiens og markedets lovmessigheter, basert på matematiske formler, mener Sedlacek mer enn noe annet har skapt grobunn for en enorm grådighet og den store finanskrisen vi fremdeles står midt oppe i.

 

Vordende økonomer og ledere, også i Norge, lærer altså ikke i stor nok grad å integrere etikk i sin tenkning om økonomi. Matematiske modeller har erstattet etisk refleksjon som kompass. Det gjelder enten man regner seg som del av høyre- eller venstre side i det politiske landskap. Ser man på dagens norske næringslivselite har vel så mange en kobling til sosialdemokratiet som til høyresiden. Sedlaceks kritikk treffer til begge kanter.

 

For: det er både under røde og blå regjeringer Norge har falt på Transparency Internationals korrupsjonsindekser (vi er altså blitt mer korrupte de siste tiårene). Og: Det er under begge politiske retninger vår svarte økonomi har vokst til svimlende 420 Milliarder kroner (anslag gjort av konsulentselskapet A.T. Kearnley) i 2012.

 

Staten dårlig på innovasjon

Vi trenger altså mer etikk, ikke nødvendigvis mer stat. Og det bringer meg til Storviks påstand om at staten er den største innovatøren. Hvert år brukes det om lag 6,5 milliarder kroner på offentlig forskning og utvikling gjennom statsbudsjettet. I motsetning til i andre land vi kan sammenligne oss med, omdannes denne forskningen til for få nye bedrifter og arbeidsplasser i Norge. 

 

Her må velferdsstatens bruk av skattemidler utfordres. Den beste måten staten kan bidra til omstillingen fra en miljøødeleggende oljeøkonomi til et mer bærekraftig næringsliv, er ved å legge gode rammer for gründere som våger. Vi nordmenn er blant verdens mest velutdannede og vi er flinkest i klassen til å ta i bruk ny teknologi. Å ta risikoen ved å starte nye virksomheter, slik Steve Jobs og Bill Gates faktisk gjorde, liker vi ikke særlig godt. Om ikke de nye vekstgründerne heies frem, hjelper det lite om staten er aldri så stor.

 

I stedet kunne vi med fordel sett til Tyskland. Der har staten definert at gründerskap skal bli ”den tredje vei” inn i arbeidsmarkedet (i tillegg til arbeidsplassene i etablert næringsliv og i offentlig sektor). Det inkluderer en storstilt satsning på risikofinansiering for gründernes første og mest krevende fase. Satsingen er i form av stipend fordi det offentlige hverken har kompetansen, eller markedsnettverket, som gründerbedrifter trenger. 

 

I tillegg økes fokuset på nettopp gründerskapets krav og muligheter ved statlige høyskoler og universitet. Det ville være gode virkemidler også for en velferdsstat som vår å ta i bruk, med så store omstillinger i vente. For selv om oljeeventyret ennå ikke er slutt, varer det som kjent ikke evig.

Innlegget ble trykket i Vårt Land samme dag.

Gå til innlegget

Venstresidens etiske berøringsangst

Publisert over 5 år siden

Skal Geir Lippestad og Marte Gerhardsen tenke nytt gjennom tankesmien Agenda, bør de utfordre venstresiden på tanken om de enkle svar i etisk vanskelige spørsmål.

For dem av oss som ser Arbeiderpartiet og SV utenfra, er det forunderlig å følge partienes kommunikasjon i etiske krevende spørsmål. Dette er nå særlig synliggjort i debatten om reservasjonsmulighet for fastleger. Som godt innøvd valgkampretorikk kastes «pasientrettigheter» og «abortloven trues» ut, godt assistert av ivrige journalister som synes å føle trusselen like intenst som venstresidens politikere selv gjør.

Annerledes. Det er godt det fortsatt finnes noen rødgrønne annerledes tenkende midt i, eller skal vi heller si, i randsonene av den sosialdemokratiske hop. En av dem er Gerd Liv Valla. Hun hadde grepet poenget. Dette handler ikke om abortkamp, men om samvittighetsfrihet. Det må være mulig å leve med en minoritets ønske i et etisk krevende spørsmål – spesielt i en situasjon hvor pasientenes rettigheter slett ikke er truet, mener hun.

Kanskje hun har lest litt forhandlingsstrategi. Å tenke vinn-vinn er i lengden langt bedre enn å satse på nullsum-spill slik venstresiden legger opp til: pasientene må vinne, reservasjonslegene må tape. Valla mener altså begge parter kan komme ut som vinnere.

Norsk konsensus. En annen stemme er politisk redaktør i Bergens Tidende, Frank Rossavik, med tydelig SV-fortid. Rossavik har også vist forståelse for legenes behov for en reservasjonsmulighet, til tross for sitt tydelige abortståsted. I en kommentar i BT tidligere i vinter skrev han at han tror legenes kamp likevel vil gå tapt, når Arbeiderpartiet en gang igjen i fremtiden inntar regjeringskontorene. Han mener imidlertid det er et stort tap for samfunnet. Demokratiet trenger og bør gi rom for stemmer som utfordrer konsensus, spesielt i etisk vanskelige spørsmål, påpeker han.

Både høyresiden og venstresiden er redde for en fortettet meningsenighet – eller for sterk konsensus. I artikkelen «Må gjenvinne populismen» fra Manifest tidsskrift 21.6.2013 siteres den belgiske samfunnsteoretikeren og venstresideveteranen Chental Mouffe: «Det avgjørende er at man i et demokrati er enige om reglene og at det er i orden å ha forskjellige synspunkter – for så å kjempe om å få rett.»

Mangfold. Hun ønsker en trygg og tydeligere venstreside som kan gi et klart alternativ til høyresidens liberalisme, mens enkelte røster på høyresiden, som Civita-leder Kristin Clemet, ønsker mer meningsmangfold.

Aps initiativ til Agenda må forstås som svar på nettopp Civitas evne til å sette høyresidens tanker på dagsorden. Åtte år i maktens korridorer kan bidra til å skape idètørke, og partiet har behov for å fornye sin egen politikk. La oss håpe de våger å tenke nytt, og ikke kun bli en pamflettfabrikk styrt fra Youngstorget.

Det vanskelige. I et intervju med Vårt Land 28. desember i fjor viste Arbeiderpartiets Hadia Tajik en bekymring for at mange nordmenn har berøringsangst for religion. Mange vil mene, undertegnede inkludert, at blant de politiske partiene er Arbeiderpartiet selv verst rammet. Det er å håpe at Agenda også vil bidra til en større forståelse – også i utformingen av politiske idèer – til religionens plass i det offentlige rom.

Men berøringsangsten i Norge gjelder ikke kun forholdet til vår kristenarv eller nyankomne religiøse. Berøringsangst synes vi å ha generelt for alt det som er utfordrende å ta i. Derfor blir etisk vanskelige debatter, som den om reservasjonsmulighet eller selve urdebatten; abortspørsmålet, svært krevende. Den britiske journalisten Michael Booth sier til Morgenbladet 31. januar at han opplever at vi i Norge ikke våger å ta i det vanskelige. Italienske forskere kaller oss «pain-avoiding societies» i Norden.

Rikere. Både den politiske konsensussøkningen, berøringsangsten for religion og for det vanskelige er det behov for at venstresiden i større grad debatterer. Den norske samfunnsdebatten blir både rikere, mer inkluderende og mer tolerant dersom Agenda faktisk bidrar til den nytenkning de selv sier de skal produsere.

At venstresiden har vesentlige bidrag å komme med fremover, er hevet over tvil. Blant annet blir deres bidrag vesentlig i spørsmål om velferd statens bærekraft og den økende ulikheten mellom fattig og rik i kjølvannet av finanskrisen. Håpet er derfor at Lippestad og Gerhardsen ser seg sitt større ansvar bevisst – utover det å få Arbeiderpartiet tilbake til makten – også i etisk vanskelige spørsmål.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 27.3.2014

Gå til innlegget

Kunnskapsløst, NRK!

Publisert nesten 6 år siden

Ved å velge Kjell-Elvis som representant for kristne i salen under torsdagens debatt, bidrar NRK til å øke fordommene mot kristen tro.

Da gjeninnføringen av k-en i religionsfaget i skolen ble debattert på NRK1 torsdag kveld, ble det fremvist sjeldent mye følelser. Det  kom blant annet til syne ved student Magnus Hustveits facebook-aksjon for å få stoppet den nye regjeringens beslutning men ble ikke minst synliggjort ved pressesjef i Human-etisk forbund, Jens Bruun-Pedersen.

Mitt innlegg angår ikke debattens eget innhold, selv om det definitivt ville være verdt noen kommentarer. Det jeg reagerer på, er NRKs valg av representant for kristne i salen. Ved å invitere den folkelige artisten Kjell-Elvis, som nylig har engasjert seg i minipartiet ”De kristne”, bidrar statskanalen egentlig til å stigmatisere den store bredde av kristne som overhodet ikke kan identifisere seg med måten artisten fremfører sine argumenter på. I beste fall er årsaken pur kunnskapsløshet fra debattredaksjonen.

En kort titt på Twitter under debatten var nok til å få bekreftet min egen oppfatning. Samfunnsengasjerte og utdannede kristne vrir seg i stolen når vi blir representert av en underholdningsartist som verken matcher mot-debattantenes akademiske utdanningsnivå, kunnskap om saken eller erfaring med å håndtere debatt- og mediesituasjonen. Han fremstår dessverre som en klovn plassert i helt feil manesje.

Hensikten her er åpenbart ikke å torpedere Kjell-Elvis verken som troende, artist eller hans demokratiske rettigheter til å uttale seg offentlig. Det jeg reagerer på, er at NRK tilsynelatende helt bevisst velger ham til oppgaven og derved bidrar til å forsterke negative følelser overfor kristne. I tillegg påvirker valget også debattens innhold. KrFs Dagrunn Eriksen og biskop Atle Sommerfeldt fikk ingen vingemann i salen slik mot-debattantene fikk i Jens Brun-Pedersen, leder av elevorganisasjonen og facebook-aktivist Magnus Hustveit.

Kristne har historisk i Europa og Norge vært i en majoritetssituasjon. Det har vært et stort kristent ”vi” som tidvis, dessverre, har undertrykket andre minoriteter, inkludert annerledestenkende med samme tro. I dag er situasjonen snudd helt opp-ned. Til tross for at samfunnet stadig preges av kristne verdier og symboler, og altså fortsatt har en henvisning til vår kristne kulturelle arv i grunnloven, finner vi som kristne oss ofte som minoritet heller enn majoritet. I situasjoner som under debatten i går føler vi oss tidvis tråkket på.

NRK kunne nemlig valgt kunnskapsrike representanter for kristne i Norge fra en rekke organisasjoner, i tillegg til kristne lærere med erfaring på debattens innhold. Selv leder jeg en tankesmie som i økende grad er til stede i det offentlige rom.

Norske journalister og debattanter som Morgenbladets Frank Rossavik og Aftenpostens Knut Olav Åmås har etterlyst de nye kristne stemmene i det offentlige rom. Vi forsøker å bygge dem. Kjære NRK: Gi oss litt bedre valuta for lisenspengene. Ring en god representant også for kristne neste gang tro eller religion er tema. Kjell-Elvis kan få lov til å gjøre det han er best på: synge kjente sanger fra 60-tallet.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
22 dager siden / 3421 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
28 dager siden / 2459 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
16 dager siden / 2457 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
rundt 1 måned siden / 2369 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
16 dager siden / 1833 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
13 dager siden / 1667 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
29 dager siden / 1511 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
10 dager siden / 1405 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere