Henrik Vogt

Alder: 42
  RSS

Om Henrik

Følgere

Legeprofesjonens (kosm-)etiske problem

Publisert 29 dager siden

Er kosmetisk medisin, med sitt mål om å perfeksjonere friske, normale mennesker, forenlig med legegjerningen og god legeetikk?

Skrevet sammen med Andreas Pahle, fastlege og leder for Norsk forening for allmennmedisin


Å lindre, kurere og forebygge sykdom har vært medisinens tradisjonelle mål. Såkalt «estetisk» eller «kosmetisk» medisin og kirurgi følger et annet mål, nemlig perfeksjonering eller forbedring (eng. enhancement) av friske mennesker. Estetisk kirurgi inkluderer for eksempel ansiktsløftninger og brystforstørrelser, og estetisk medisin blant annet injeksjoner av botox. Vi vil heretter kalle begge for «kosmetisk medisin».


Skadelig

Sentralt i våre innvendinger mot kosmetisk medisin er at den retter seg mot friske eller normale mennesker i et forsøk på å forbedre dem. Vårt primære spørsmål er om dette i det hele tatt er forenlig med legevirksomhet og medisinens mål. Vårt andre spørsmål er om den kosmetiske virksomheten er etisk uforsvarlig og om den gjør mer skade enn nytte både på individ- og samfunnsplan.

Ettersom utgangspunktet er friske mennesker, er enhver skade som forårsakes særlig betenkelig. Men kanskje enda viktigere er skaden på samfunnsnivå. All medisinsk virksomhet kan skape tilbyderstyrt etterspørsel. I stedet for å støtte opp under normalitetsbegrepet i samfunnet, bryter kosmetisk medisin det ned. De som tilbyr denne typen tjenester, er med på å heve – eller endre – idealet for hva som er bra nok kropp, for deretter å tjene økonomisk og profesjonelt på å «hjelpe» folk med å oppfylle disse idealene. Slik kan kosmetisk medisin skape helseproblemer. Her følger de motargumentene vi har møtt i debatten, med våre kommentarer.


Autonomiargumentet: Voksne, autonome personer vet selv hva som er best for dem og det er derfor overformynderi å nekte dem kosmetisk behandling.

– Fra vårt ståsted handler det ikke om hva pasienter etterspør eller nektes, men hva leger som profesjonelle kan stå for. Medisinsk profesjonalitet forutsetter at behandlingen er godt fundert faglig og etisk. Leger må for eksempel noen ganger si nei til vanedannende medikamenter, antibiotika eller sykmelding selv om pasienter ønsker det. Individets behov må også veies opp mot de samfunnsmessige konsekvensene.


Persontilpasningsargumentet: Kosmetikklegene lytter til pasientene og persontilpasser behandlingen etter den enkeltes behov.

– Vi mener det ikke er noen grunn til å hevde at et kosmetisk inngrep er spesielt persontilpasset. Persontilpasning kan like gjerne adressere personens skam, komplekser og forventninger på en annen måte. Å bruke det medisinske fyndordet «persontilpasning» kan også være en måte å unngå krav til evidensbasert medisin og å individualisere problemstillingen slik at man omgår samfunnsansvaret.


Gråsoneargumentet: Det er en gråsone mellom sykdom og helse. Siden vi allerede griper inn i visse problemstillinger her, må vi også kunne rettferdiggjøre kosmetisk virksomhet generelt. Sykdomsbegrepet er stadig i endring og kulturelt påvirkbart. For eksempel behandles utstående ører hos barn, en tilstand som ikke tidligere ble sett som unormalt eller behandlingstrengende, og man behandler akne og andre hudforandringer.

– Vi mener at en moralsk tvilsom behandling ikke rettferdiggjør en annen moralsk tvilsom behandling. Eksemplet med utstående ører illustrerer dessuten vårt sentrale poeng med at medisinske aktører påvirker normalitetsbegrepet ved å tilby sine tjenester.


Frisørargumentet: Hvis man mener at leger ikke skal tilby kosmetiske inngrep, må alle yrkesaktører som driver med endringer av kroppen og påvirker kroppsidealer også stoppes, for eksempel frisører eller tatovører.

– Vårt poeng er ikke å stille spørsmål til hva frisører eller tatovører bør holde på med – det får Rådet for tatovøretikk ta seg av. Vårt anliggende er hva leger kan stå for.


Minst skade-argumentet: Leger er best kvalifisert til å gjøre inngrepene, de bør derfor gjøres av leger for å forhindre skade som andre mindre skolerte eller useriøse aktører i utlandet kan forårsake.

– Argumentet hviler på et premiss om at noen må gjøre det. Dette er diskutabelt nettopp fordi det er sannsynlig at kosmetikklegers virksomhet er drevet av deres eget marked. Uansett er det en dårlig begrunnelse for medisinsk virksomhet at noen andre potensielt kan skade mer. Igjen må det sentrale være om (norske) leger kan stå for praksisen eller ikke.


Kosmetikk hjelper folk-argumentet: Forskning viser at kosmetisk virksomhet hjelper folk mer enn den skader.

– Forskningen på kosmetisk kirurgi og medisin er generelt svak og tvetydig. Vårt viktigste motargument er likevel at en eventuell målbar positiv effekt av slik virksomhet først kommer etter at virksomheten selv har vært med på å skape problemet.


Profesjonalitet. Spørsmålene som er sendt til Rådet for legeetikk handler om profesjonell egenregulering, ikke moralisering overfor andre eller lovregulering. Vi mener det er riktig når Rådet for legeetikk i sakens anledning allerede har uttalt at «legeetikk ikke skal være markedsstyrt».

Motargumentene som vi og Norsk forening for allmennmedisin har fått offentlig, adresserer i liten grad kjernen i våre innvendinger. Rådet for legeetikk har i sine uttalelser så langt vektlagt markedsføringen av kosmetisk medisin. Våre spørsmål er mer grunnleggende. Vi ønsker å vite om virksomheten kosmetisk medisin i det hele tatt er medisin og om virksomheten er faglig og etisk forsvarlig.



Innlegget ble første gang publisert i Tidsskrift for Den norske legeforening. Gjengitt med tillatelse.

Gå til innlegget

Døden, skal vi stanse?

Publisert over 1 år siden

Det viktigste spørsmålet for fremtidens helsevesen er så stort at det nesten aldri stilles: Hva skal medisinens mål være?

(Skrevet av Henrik Vogt og Andreas Pahle.)

Medisinfaget ses av mange som utelukkende objektivt og empirisk, men det er i realiteten styrt av mål og til­hørende filosofiske grunnantagelser – som ofte er uuttalte.

Vi står i dag overfor en utvikling som tvinger oss til å diskutere disse.

Medisinsk ekspansjon

Vi er i dag midt inne i en utvikling der leger, forskere, næringslivsfolk og politikere lover en nær forestående medisinsk revolusjon. Denne fremtidsvisjonen går under­ navn som «persontilpasset medisin», «presisjonsmedisin», «systemmedisin» og «­digital helse».

Teknologiene som driver frem visjonen omfatter kunstig­ ­intelligens og datamaskinbasert matematisk modellering som gir muligheter for fortolkning av en økende mengde stordata (big data) fra ulike kilder, for ­eksempel genetisk sekvensering, en økende mengde sensorer for monitorering av ulike fysiologiske prosesser, smarttelefoner, helseregistre og sosiale medier.

Dessuten har vi fått nye verktøy for genredigering, som CRISPR/Cas9, stamcelleteknologi, nanoteknologi, implantatteknologi og syntetisk biologi (fremstilling av nye egenskaper ved hjelp av levende organismer).

Mandat utvides

Denne utviklingen bør forstås i lys av begrepet «medikalisering», altså at ­aspekter av menneskelivet og menneskekroppen under­legges medisinsk kontroll. Det er viktig å merke seg at den planlagte fremtidsmedisinen vil rette seg særlig mot friske mennesker, som gjennom hele livet skal måles og manipuleres på alle nivåer i et intensivert forsøk på å oppdage og forhindre sykdom før den utvikler seg.

Teknologien vil i fremtiden muliggjøre et gjennomgripende forsøk på å oppnå bioteknologisk totalkontroll av menneskeorganismen, en altomfattende medikalisering – med både positive muligheter og slagsider.

Medisinfaget har tradisjonelt vært definert gjennom målet om forebygging, lindring eller helbredelse av sykdom. Men definisjoner kan tøyes, og da reises det nye spørsmål. Hva er for eksempel sykdom? Hva er helse? Hva (hvis noe) er godt nok?

Radikal utvidelse

Det som i dag tvinger frem en diskusjon om medisinens mål, er at ulike aktører – basert på de nye teknologiske mulighetene – søker å ekspandere medisinens mål radikalt. Vi ser økende medisinsk vektlegging av velvære- og helsemaksimering (wellness) og livsforlengelse (longevity), og det gjøres eksplisitte forsøk på å få selve aldringsprosessen definert og behandlet som sykdom.

Vi ser en ny oppblomstring av mellomkrigstidens uttalte mål om å forbedre mennesket. Å ­utrydde døden er sågar blitt et uttalt mål for store teknobiologiske selskaper som Google-eide Calico.

Dette er utviklingens ytterpunkt, men vår påstand er at både medisinen og helsepolitikken lenge har vært preget av grenseløshet. Vårt spørsmål er: Skal menneskeforbedring, ­bekjempelse av aldring og evig liv være medisinens mål?

Grunnlagsproblemer

En slik diskusjon krever at alle aktører diskuterer de medisinskteore-tiske grunnantagelsene som disse målene bygger på. Historikeren Yuval Harari oppsummerer den sentrale grunnantagelsen slik i sin bok Homo Deus: «Menneske­organismer er ikke annet enn ­algoritmer».

Her ser vi en filosofi der mennesket i bunn og grunn ses som en maskin, nærmere bestemt en avansert, informasjonsprosesserende datamaskin. Helse, sykdom, aldring og død blir slik utelukkende teknologiske problemer, bugs i programvaren.

Samtidig antas kroppen å være grunnleggende regelbasert, teknologien antas å kunne tyde disse algoritmene, sykdom og helse antas å være kvantifiserbare, forutsigbare og – ikke minst – kontrollerbare størrelser.

Denne grunntanken er ikke ny. Tvert imot har det rådende biomedisinske paradigmet lenge­ vært kjennetegnet nettopp av tanken om mennesket som en maskin. De nye teknologiske mulighetene tydeliggjør bare denne uuttalte filosofien.

Kime til grenseløshet

Og her finner vi også en kime til bio­medisinens grenseløshet: En maskin kan alltids forbedres, år for år – som en smarttelefon. Det er ingen grenser, ingen toleranse for sykdom og dødelighet, innebygd i dagens biomedisinske modell; det dreier seg kun om jakten på effektiv kontroll over det levende.

Og samtidig som denne tilnærmingen til medisinen har gitt oss store helsemessige gevinster, er det nå etter hvert tydelig at den også utgjør vår største begrensning.

Vi mener at fenomener som stigende forventninger til helsevesenet, fragmentert behandling, manglende forståelse av såkalte medisinsk uforklarte symptomer (for eksempel kronisk utmattelse), overdiagnostikk og økte kostnader er konsekvenser av et rammeverk som feilaktig definerer helse, sykdom og medisinens mål ut fra grunnantagelsen om at mennesket ikke er noe annet enn en algoritme eller en maskin.

Klargjøre

Med en intensivert medikalisering som forfølger gamle mål, basert på like gamle overforenklinger, vil problemene vi ser i dag bare øke. Vi må derfor klargjøre medisinens mål. Kun slik kan vi få en forsvarlig og god medisin i fremtiden.

Som et skritt på veien vil vi hevde mennesker ikke kan forstås som algoritmer eller maskiner i noen av disse ordenes vanlige betydninger, men som levende, bevisste, målrettede, meningssøkende og dypt ­sosiale aktører med en biologi som er definert av dette på alle ­nivåer. Dette åpner for andre mål enn evig liv.

Teksten ble første gang ­publisert i Tidsskrift for Den norske legeforening. Gjengitt med tillatelse. Begge kronikkforfatterne er ledere i Norsk forening for allmennmedisins faggruppe for persontilpasset medisin og digital helse.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere