Valgeir Henriksen

Alder:
  RSS

Om Valgeir

Følgere

Partiprogrammet: Pressereform

Publisert over 4 år siden

Nasjonalisme for en bedre Nasjon og verden.

Partiprogrammet

Det var Aarsund som så gjerne ville se ett partiprogram, og ettersom det er så lite ideologisk aktivitet fra alternative partier, så får dere istedet mine ideer. Jeg har ingen ønsker om å bli politiker, men trives godt med enkle filosofier som politisk ideologi. Jeg er nasjonalist, ex-sosialist og liker heller ikke dagens høyreside. 

Presse reform.

Marxismen har verdens sykeste ide om presse, altså "Sentraliseringen av all kommunikasjon". Dette har vist seg å være diktatorens yndlingssituasjon, ypperlig for å skjule folkemord o.l. og det er derfor verdt å gjøre stikk motsatt.
Idealet for pressen må være fragmentering og desentralisering. Informasjonssamfunnet skal selvfølgelig ha mangfold.
Man kaller ofte Pressen for den fjerde statsmakt, hvilket etterhvert for meg ser ut til å være helt feil. Det er den grunnleggende statsmakt. All politikk er avhengig av god presse for å bli hørt, den er derfor langt viktigere enn det man tror. Slike politiske fellinger som man har sett pressen være i stand til å gjøre bør være tilbakelagt stadium, mens en fragmentert presse vil fortsatt kunne felle dårlige og korrupte politikere.

Omfordeling av pressestøtte.
Fordi at pressen ikke skal være en makt, og i hvertfall ikke en totalitær makt, bør alle offentlige pressemidler fordeles gjennom de enkelte politiske partier og ikke gjennom regjering eller storting. Partiene gir støtten til hvem de ønsker.
Dette er en bevisst tilbakegang til den subjektive presse.

Tidligere har man oftest diskutert kapitalstyrt vs statsstyrt presse. Ingen av disse løsningene har vist seg desentraliserende. Vi kan anklage partier for å være en totalitær masse, men de er allikevel de som er satt for å representere folket. Om det viser seg at folk, med viten og vilje ønsker seg akkurat dette, så la det være så. Dagens politiske ensretning ser snarere ut som en konsekvens av det ensrettede medias geleiding enn partiers indre liv og tenkning.

NRK:
La statskanalen fortsette. Ingen grunn til å la dagens finansaktører få hele markedet. Nyhetsbildet bør oppdateres, flere nyhetsleverandører må kontaktes. Dagens partier må få egenstyrt tv tid i henhold til størrelse.  Slik kan man sørge for at demokratiets dagsorden ikke er under slik streng kontroll som den har vist seg å være i dag. Politikere får anledning til å ta eget initiativ og slipper trolling for å få slippe til.

Debattprogrammer under ledelse av kjente politikere med helt klar politisk vilje og visjon, flankert via andre partiers debattprogrammer. Dette kan bryte opp i selvsensurbeltet. Angsten for politisk reklame er ugrunnet, for alle aktører skal kunne slippe til. Noen 4% regel skulle ikke gjelde for å slippe til media. For media uttelling må det være prosentantyall og ikke mandatantall som gjelder.

NRK må stå fast på ideen om folkeopplysning. Det betyr fokus på relevans. Disse økonomiske rasjonalistene som er sekundær ledere i Nrk har lønninger som kan brukes til noe bra.
Media har i stor grad støttet seg på annonser og annet salg. Vi har derfor en dårlig forståelse av hva politikk koster. Det burde forskes på.

Det stativet vi ser i enhver butikk som inneholder ett nøye utvalg av aviser bør utfordres. Dette er ikke valgfrihet i praksis. 

Gå til innlegget

Russlands arvesynd fra Sovjetunionen.

Publisert over 4 år siden

Om Forholdet mellom USSR og dagens Putinistiske Russland.

Russlands arv fra Sovjetunionen.


Alt for ofte ser vi i massemedia forventninger om at dagens Russland skal opptre som det gamle Sovjet. Vi skal bekymre oss for de Baltiske staters integritet for disse ble okkupert av kommunistene. Derfor kan dette skje igjen - nårsomhelst skal vi tro.


Det er ingen tvil om at de verste tider som hendt Russland var årene da Lenin og Stalin regjerte. 1917-1953. Disse årene var en sammenhengende ulykke for Russere og Russland, og det er for oss utenfor den russisktalende sfære ekstra vanskelig å forstå eller å få vite om redslene, ettersom "sentraliseringen av all kommunikasjon" hadde vært vellykket. Kommunistene overtok alle media og derfor var der ingen mediadekning av Marxismens ugjerninger, forskningen er i dette tilfellet overlatt til andre kilder. I tillegg hadde jernteppet senket seg, ett generellt forbud mot inn og utreise, nok ett tiltak for å skjule for omverdenen hva som skjedde.
Sovietunionen hadde ekspansjonsplaner også utover hva som skjedde
"Arbeidernes verdensrevolusjon" var temaet som ga opphav til nye ideer om revolusjoner og invasjoner.

 Det kom faktisk ett brudd etter Stalins død, da Nikita Khrushchev overtok. Utrolig nok var Khrushchev noe så utrolig som en ekte proletar, som barn jobbet begynte han som gjeter, men forsatte som kullgruvearbeider hvor faren jobbet. Derfra var ikke veien lang til rødt fagforeningsarbeide. Via kjennskap til Stalin personlig steg han i partiet og kunne etter maktkamp mot Stalins egenutvalgte arvtager Malenkov overta lederskapet i 1958 . I 1956 overrasket han den 20. partikongress til kommunistpartiet med en seks timer lang tale. "On the Cult of Personality and Its Consequences"
Dette var ett oppgjør med den totale underkastelse og idolisering som Stalin hadde krevd og også bygd opp. Talen ble mottatt med stort sjokk blandt tilhørerne, og også selvmord  skjedde de påfølgende dager. Kritiseringen av den massive undertrykkelse og også av årene kalt for "the great purge" altså Stalins hissigste utrenskelser var ikke bare snakk, Khrushchev innledet år med liberalisering og ny frihet for folket. At han var delaktig i Stalins utrenskelser er kjent, men han ville tydelig bort fra denne praksis, og tiden skulle vise at han mente det. Millioner av politiske fanger ble løslatt fra Gulagene takket være hans deStalinisering og program for Fredelig sameksistens ble iverksatt ved hans presidentskap.  


Ett annet solid tegn på bruddet i Sovjetunionens regime var Khrushchevs støtte til Aleksandr Solzhenitsyn. Han ble løslatt sammens med de andre og fikk utgitt sin første bok om Gulaghelvete i 1961 med explisitt tillatelse fra Krushchev. 
Nikita ble ikke populær hjemme, men til tross for at han ble foraktet som en simpel proletar, så behersket han maktspillet og felte sine fiender før de tok ham. Til sist, etter 6 års regulært presidentskap, i 1964 ble han skiftet ut, men døde allikevel i fred i 1971. Han var den eneste av USSRs presidenter som ikke fikk begravelsesplass innenfor Kremlmurene. Hans offisielle nekrolog ble beskjært til tre linjer. I denne tiden pågikk den kalde krigen for fullt. Dette ser veldig snålt ut i ettertid. Fordi fortsatt er det "Uncle Joe" Stalin som er vår allierte mann. Og jeg vet ikke om Norge og Arbeiderpartiet noensinne har beklagd dette. Det var Nikita som fikk æren å være vår offisielle fiende. For å klippe det ut i papp; da grusomhetene dabbet av, forlot vi uhyrene, og ble med på den kalde krigen mot dem som nå hadde programmet om fredelig sameksistens. Og Krushchevs onde gjerninger var toppet av Berlinmuren og atomvåpenskrekken på Cuba. Det viste seg i sistnevnte at han bare bløffet. Missilene var defunkte. Det er vanskelig å unngå å se av ansiktet hans at dette var en mann som lo mye. Han er av enkelte nettsteder beskyldt for å ha skapt KGB, men det var nok snarere snakk om navneskifte på overvåkningspolitiet som Lenin og Stalin bygde opp. Ingen bør innbille seg at N. Khrushchev var noen uskyldig engel og at jeg ser ham slik, men i dette perspektiv synes jeg han utviser seg som en figur vestlige makter kunne ha samarbeidet med, i skarp motsetning til foregående ledere.

Kald krig programmet ble skapt av Harry S. Trumans rådgivere (de vise menn). Også kalt for the "communist containment program".
Harry var en politisk taper som på mirakuløst vis, via plutselige pengedonasjoner og media kampanjer klarte å vinne valget. Hørt den før? Hans antisemittiske kommentarer er mye omtalt nå, men det var vitterlig han som støttet opprettelsen av Israel. Hans vise menn står også bak Marshallhjelpen, NATO og The World Bank.


Sovjetunionens videre ferd med sin egen arvesynd kan beskrives med å følge med på hvordan A. Solzhenitsyn ble behandlet, for han er jo av de fremste i å håndtere denne arven. Og ved Leonid Brezhnevs inntreden skifter det politiske klimaet seg. Aleksandr blir raidet av KGB og hans manusmaterial blir beslaglagt flere ganger. Han blir en offisiell ikke figur. Får maskinskrevet manus i Estonia. I 1969 blir han utvist fra forfatternes fagforening. I 1970 får han Nobels litteraturpris for storverket "the Gulag Archipelagos", som ikke engang ble utgitt i USSR. Allikevel blir den sterkt kritisert i Sovjetisk presse og omtalt som forsvar til forbrytelsene til Vlasodene
Aleksandr tør ikke reise for å motta prisen av frykt for å bli nektet hjemreise.
I 1971 blir han forgiftet, dør ikke, men blir alvorlig syk. KGB er ansett som kilden. I 1974 blir han deportert til Frankfurt og fratatt sitt statsborgerskap. Dette blir tilbakegitt ham i 1990 av Gorbachev administrasjonen.

Brezhnev leder USSR inn i det som skal bli kalt for "age of stagnation". Økonomisk forfaller alle standarder bortsett fra det militære som fortsatt blir prioritert og av det som skjer av betydelige ting før hans død i 1982 er den store sak invasjonen av Afghanistan. Gjort for å redde dets kommunistiske lederskap mot Islamister. Hvilket ender i fiasko. Krigen pågår i 9 år, tilbaketrekning annonsert i 87 av den siste leder av USSR, Gorbachev.  Sovjetunionen er på 80tallet en stor vits over hele vår verden.
 Gjennom de 18 år som Brezhnev regimet pågår er det lite som minner om den viljeskraft, pragmatiske effektivitet og intelligente planlegging som det Marxistiske Sovjet eventyr startet ut med. Det er all grunn til å tro at skaperne hadde forlatt dem, eller at de fortsatt bare satt hjemme på Wall Street. Det er ingen annen historiefortelling om igangsettelsen om 1917 revolusjonen enn at den var støttet av Wall Street bankfolk, at der fantes ressursene, både finansiellt som ideologisk og praktisk.  
Og hva skal vi tro om Gorbachev? Jobbet han for noen, hva slags skjulte hensikter kunne han ha hatt? Jeg synes han ser ut som en som bare tok konsekvensene av tingenes tilstand. Han oppløste hva som jo åpenbart var en dårlig ide. Brezhnev epoken hadde brukt opp all romantikk, kommunismen var bare ett dårlig system.

Den russiske vits som forteller om de store statsledernes karakter:
På togtur stanset toget og det skjedde ikke noe mere. Men i restaurantvognen satt Lenin, Stalin og Brezhnev. Lenin var den første som tok initiativet og gikk frem til loket og leste dem partiprogrammet. Vel tilbake i restaurantvognen gav han initiativet videre til Stalin. Josef gikk resolutt frem til loket og skjøt alle han fant. Han kom tilbake til laget sitt, og så på Brezhnev som igjen kikket ut av vinduet på det stillestående landskapet og sa "Ja, nå går toget".


Etter Sovjetuniones oppløsning er det ville tider for Russland, det kapitalistiske frislepp med Jeltsin klovnen som er styrt av (den økonomiske) Chicagoskolen ble en gigantisk plyndringsfest. Dette er godt dokumentert av Naomi Klein i The shock doctrine. Det er etterhvert mange kortversjoner av boka, og youtube dokumentarer ettersom de som leser den blir preget og inspirert. Søk og du skal finne.

I dette kaoset dukker Putin opp. Og med den omtrent eneste mulige bakgrunn. Fra KGB. Hvem som ikke er informert om hvem som er hvem og støtter hvem har ingen fremtid i dette land. Han har gjort uttalelser som at han ikke tror det må være bare en pols verden, hvilket ikke betyr så mye bortsett fra for USAs globalist ledere. Dette hørte jeg samtidig med at han også kom med en løsning for Syrias giftsituasjon, og deretter ble det stille mens hele krigs og propagandamaskineriet ble rettet mot ham og Russland. Med det har han tatt fullstendig avstand fra Marxisme, Kommunisme og Sovjets hoved ide, at Marxismen med sine arbeidere skal seire over hele verden, og dette for sine ledere som "tilfeldigvis" er de mest hardkokte kapitalister, for nå er han på utsiden av NWO teamet.


I dag ser vi også tydelig at det snille sosialdemokratiet er helt og holdent på globalist laget. Og massemedias "venstrevinkling" viser seg overalt å ikke være så venstre som det er bare globalistdominert. Medias underkjennelse av Sovjettyrraniet vitner om en klar sammenheng.
Med dette mener jeg at dagens Russland ikke har noen sammenheng med det sykt onde Sovjetunionen, mens vi, og det meste av det som skulle ha vært kalt den vestlige verden har langt større problem med å ta avstand fra en folkefiendlig pengekult som forgifter oss ovenifra. Og som nå skinner igjennom, er blitt så stort og omfattende at det er ikke lengre mulig å skjule det.  

Gå til innlegget

Marxismen, en bløff, aldri ment å virke.

Publisert over 4 år siden

En gjennomgang av endel av Marxismens punkter i den hensikt å påvise ideologiens selvmotsigelser og disses funksjoner.

Nå er det over 150 år siden Marxismen ble lansert og dessverre er det fortsatt folk som tror på ideologien. Til tross for at man har sett resultatene fra slike projekter lar ikke alle seg avskrekke, og hva mere, iherdige marxister får i dag gjerne ledende eller innflytelsesrike posisjoner i dagens politiske kultur, selv om man skulle forvente at mere moderate stemmer ble brukt.
Videre er det mange som er synlige motstandere mot marxismen, men som kritiserer kommunister for ikke ha klart å gjennomføre den på noen vellykket måte. Slik som at det alltid og tilfeldigvis er noen altfor maktglade og voldelige som tilfeldigvis kommer over denne ideologi. Dessverre mener jeg nå at Marxismens bløff burde ha vært gjennomskuet ved lesning av de 10 hovedpunkter, men det krever litt - generelle kunnskaper og endel politisk og filosofisk gangsyn, samt forståelsen av det er ikke alle som har de hensikter de påstår de har. Og sistnevnte er har det vist seg er spesiellt vanskelig å oppdrive i Norge, hvor de aller fleste innbiller seg at alle er som oss, og vil derfor gjøre de samme valg som oss, når de bare får litt materiell velstand og litt frihet.


Proletarveldet
Marxismens klassesyn er kun todelt. Det er Proletarene, altså arbeiderne mot overklassen, overgriperne, kapitalistene, profitørene og andre med makt. Allerede her, ved lanseringen av proletariatets diktatur burde selv proletarene ha skjønt lureriet. Hvem skal være de nye sjefene? Det burde være åpenbart at de nye sjefer vil være de nye kapitalister. Hvorfor skulle disse ha noen lojalitet til klassen de skal representere utover det å snakke om lojalitet i talene sine?
Vel, i Sovjetunionen viste det seg at det var ingen vits i snakke om klasse lojalitet i talene heller. Kommunismen var diktatorisk og arbeideren var frarøvet enhver mulighet til å velge noen annen leder.
For når man studerer arbeidere og lønnstageres frihetssituasjon over tid, ser det ut til at reell frihet nærmest er en umulighet. De vil alltid bli gjenstand for overgrep ovenfor dem som er bedre organisert og som ønsker å profitere. Deres store eller eneste mulighet til frihet er å velge riktig benefaktor, gjennom jobb og politisk tilhørighet. Å bare være en arbeider som ikke har forståelse for disse valgene er en evolusjonær svakhet, og det er ikke belønningen som kommer over tid.

I praksis har vi også sett at det er ikke arbeiderklassen i sin helhet som er begunstiget i de Marxistiske projekter, det er spesiellt lønnstagere. Dvs at selvstendig næringsdrivere, selv på ett karrig nivå slik som kunstnere, blir i systemet tilsidesatt som om de var overklasse og profitører.
Hvorfor det? Den bakenforliggende forklaring er at Marxismen er ett kapitalistisk system skapt for nye kapitalister. Ved å bedre arbeideres kår, skaper man rom for flere arbeidere som ved generasjoners gang vil bli uten vilje, lyst eller evne til alternativ og dermed er avhengigheten av industriherrene og kapitalistene sikret. Arbeiderkår er en regelrett investering i behovet for store konsern og deres sjefer. Husk at dette ble klekket ut i industrialismens jubelår. Ofrene var alle disse selvstendige håndverkerne som satte sin ære i sitt arbeid. Disse ble via arbeidsledighet skjøvet ut i industrien. Istedet fikk man fremdyrket en klasse som vi skjønner vil eksistere på nåde av konsernsjefer. Helt opplagt vil disse bli enklere å utnytte for krigsformål. Dem som ikke skjønner hvem er sin godtgjører vil nok heller ikke legge merke til hvem som er ens fiende. Og når det er lite bruk for arbeidskraft vil soldatlønn friste.

Presse
I Sovjetunionen var også snakk om å ha ett styre av opplyste inntil arbeiderne selv ble skolert og skjønte sin situasjon fullstendig. Dette var snikksnakk med henvisninger til opplysningstiden.
Punkt 6 i Marxismen snakker om å sentralisere all kommunikasjonen. Det betød at all presse ble underlagt staten og sensurert. Videre ble selvfølgelig alle lærebøker kontrollert og sensurert. Punkt 6 var helt konkret - All kommunikasjon i landet skal via diktatorpunktet kontrolleres. Enhver som tenker seg om vil forstå at informasjon og kommunikasjon i ett samfunn bør være så desentralisert og gjerne så fragmentert som mulig, dette for at de forskjellige interesser i ett samfunn skal bli belyst.
Men slik gikk det så visst ikke i USSR, derimot tok man sentraliseringen ut til det helt ekstreme. I siste ledd ble den private samtale forhindret og sensurert gjennom angiveri. Hele denne prosessen var tydelig ment i utgangspunktet fra ideologene fordi det ble gjennomført så raskt som det var mulig. Denne mediakontroll sørget for at myrderiene ble lite kjent og fortsatt er det.
Men hvordan kunne da arbeiderklassen læres noe som helst foruten hjernevask? Hvordan skulle selvstendighet og kunsten til selvstyre læres uten adgang til fri diskurs og til åpne informasjonskanaler? Det var selvfølgelig aldri meningen å utdanne noen arbeiderklasse til å ta over egen bestyrerrolle. Hvis man ønsker ledere i samfunnet henter man dem fra lederklassen. Alternativet er å bruke skuespillere som politikere, med manus.

Men Russland hadde lederskap, adel og hjerner. Disse var mere enn uønsket og var det direkte mål ved punkt 1 og 3.
"1. Abolition of property in land and application of all rents of land to public purposes."
"3. Abolition of all right of inheritance. "
Å diskutere med ett helt lands adel i den hensikt å få dem frivillig til å kapitulere og gi fra seg all eiendom, vil nok alltid være fåfengt. Ingen forsøk ble på å forbedre denne klassen. Disse to punktene var en typisk fordekt men klar nok krigserklæring og varsel om folkemord. Det ble gjennomført i det som i hvitvaskingens språk kalles kulturrevolusjon. Fordi adelen som bestyrte jordbruket ble drept fikk man den store hungersnøden. En dissekering av en nasjon var planlagt, adelen som kunne beskytte sitt eget folk skulle fjernes.  Marxismen var en lurendreier plan for å angripe en fint fungerende nasjon.

De ti punktene er fortsatt det essensielle med Marxismen. Det kommunistiske manifest 
inneholder ingen vesentlige utbroderinger over programmet, men stort sett posisjoneringer til andre grupperinger som blir sett på som rivaliserende. Det trengtes ikke noe mere utbroderinger, ingen skulle læres opp i noe, de hadde de kapitalistiske økonomene som de trengte, likeledes med all politisk teori.
Til tross for at man ser her at Marxismen i utgangspunktet er en bløff er det mange som fortsatt tror på dette og det er ikke bare leit. Det burde bekymre langt flere at fra ungdomsindoktrinering i ekstreme venstrepartier er det kort vei til Norsk presse og andre viktige posisjoner i Norsk offentlighet. Det at man har falt for Marxisme burde vitne om en skadelig ignoranse som men ikke uten videre burde ha inn i viktige posisjoner. Det hele bare tyder på at man har langt flere Marx sympatisører inne i norsk offentlighet enn hva de selv bekjenner. Og AP, som med på siste landsmøte hadde bilde (ikon) av Nelson Mandela på scenen, ikke en sosialdemokrat, men en tvers igjennom kommunist, ser ikke til å bry seg så mye med disse nyansene.

Gå til innlegget

De faderløses situasjon.

Publisert over 5 år siden

De fedreløses situasjon.

Statsideologien fortsetter å være det toneangivende. Alenemødre er en helt sedvanlig ting og det skrives skjeldnere og skjeldnere om temaet. Patriarkiet er effektivt brutt ned i nordeuropa og respekten for menn er det så som så med. Allikevel har ikke verden blitt paradis. Fra USA kommer det imidlertid en oppmerksomhet som ikke finnes her, og som når liberalistene får øye på den, så vil de nok på sin vante måte likevel vil få store problemer med å se den.
Det dreier seg om studiet av de fedreløses situasjon, og om hva statistikkene sier.
Det er så drøyt at om dette stemmer vil det fordre øyeblikkelig helomvending på visse samfunnsinnretninger. Om det er sterkt overdrevet er det allikevel krav om at dette må taes opp og gjennomdiskuteres. Er det bare halvparten så ille er det fortsatt ett mislykketstempel over vårts samfunns nyvinninger.


Disse tallene fant jeg ved en tilfeldighet på sidene til The fatherless generation:

63% av ungdoms selvmord stammer fra faderløse hjem.
(US Dept. Of Health/Census) – 5 ganger mer enn gjennomsnittet.
90% av alle hjemløse og bortrømte barn stammer fra faderløse hjem. fatherless homes – 32 ganger mer enn gjennomsnittet.
85% av alle barn med ordensforstyrrelser kommer fra faderløse hjem. – 20 ganger mer enn gjennomsnittet.
(Center for Disease Control)
80% av voldtektsdømte med aggresjons vansker kommerfra faderløse hjem. –14 ganger mer enn gjennomsnittet.
(Justice & Behavior, Vol 14, p. 403-26)
71% av alle som avbryter videregående skoler – 9 ganger mer enn gjennomsnittet.
(National Principals Association Report)

Jeg synes dette er så sterkt at jeg kan ikke få meg til å tro at dette stemmer, og jeg vil tro at det ikke nødvendigvis kan oversettes direkte til Norske forhold. Men jeg har aldri sett noen Norske eller Nordiske statistikker eller forskningsrapporter om fedreløse barn. De siste årene har jeg kun fra våre egne massemedia sett enkeltstående beskrivelser om hvor vellykket det er når lesbiske par sørger for oppdragelse. Kanskje det stemmer, men det er når statistikkene kommer opp og at de blir etterprøvd at vi får de harde fakta. Og de vil nok ikke våre massemedia være først ute med. Dette fordi de har vært med på å lede an i utviklinga....


Pluss noen tall fra Canada som sier mye av det samme,

Gå til innlegget

Ateisme, en tvangstrøye

Publisert over 5 år siden

Hvordan organisert ateisme utvikles til en tvangstrøye.

Den Ateistiske tvangstrøye.
Ateisme er ett helt naturlig syn. Det er synet til den absolutte uerfarne, den nyankomne, den som ikke har sett noe ennå, som ikke har opplevd Gud eller noe lignende som viser de religiøse sfærer.

Organisert ateisme er ikke så naturlig. Det er ett samlet, konstruert og reflektert livssyn. Men for å få til ett livssyn for ateister må man utelukke de ting og temaer som i andre trossamfunn er basert på de tingene vi ikke kan bevise. Man sitter igjen med fakta og viten. Om man bruker sannsynlighets beregning vil dette antagligvis bli utfordret av gruppa og kalt spekulasjon. Likeledes med andre ting som overskrider det som kan bevises via objektive og naturvitenskapelige metoder. Disse vil det være enkeltpersoner som introduserer og det vil ikke godtaes av gruppa. Slike konflikter skaper utbrytere, men hva som ikke blir lagt merke til er at jo mer diskusjon og kunnskap som tilføres til det ateistiske paradigme, jo solidere blir det, og jo mere overbevisning, stolthet og prestisje blir investert i dette. I det hele tatt, Ateister vil samles omkring det de kan enes om - fakta og vitenskapelig objektivitet.

Hva skulle være den naturlige overgang fra ateisme til det spirituelle eller det religiøse?
Alle tradisjoner har sine former for praksis i det religiøse - bønn, meditasjon, sang tilegnet det gudommelige, prosesjoner, ofringer, lysetenning for ikoner, og mest seriøst av alt, ritualer. Det er ved å gi seg hen til en form for praksis at man kan utfordre sin sansning av tilværelsen og dermed også utfordre sitt verdensbilde. Det er her at man kan få de relevante svar om eksistensens begrensninger.
For å begynne med noe slikt kreves det at man har ett positivt forhold til religionen som man tar opp. Folk flest vil ikke begynne om ikke de tror at det kan gi resultater, hvilket er like naturlig som å heller ikke ville gå langt til ett sted de ikke tror finnes. Hermeneutikk er gylden nøkkel, mens det å være mistroisk i en religiøs setting snarere bare sørger for at man ikke engang gidder å gjøre ting riktig eller effektivt.
Her er Ateistene alltid villedende. De har alltid som underliggende premiss at Guds eksistens og andre religiøse spørsmål skal løses i debatt, språklige utlegninger, men kanskje aller helst via objektive bevis slik som ved måleapparater og antenner.
Dette er helt latterlig og umulig. I alle disse tilfeller hvor det plutselig foreligger objektive bevis er de igjen gjenstand for en tro/tvil prosess; stemte eksperimentet? Hvordan utelukke muligheten for juks og bedrag? Det kan man aldri, om man ikke var der selv og gjorde det selv, og selv da er det mulig å tvile på om man satte opp apparatene riktig o.l.
Slik skulle det være med alle vitenskapelige eksperiment, hadde det ikke vært for at dem har møysommelig bygd opp sin vitenskap gjennom etterretterlighet slik at vi i dag stoler på dem uansett.

Erfaring av de religiøse sannheter er alltid en personlig og subjektiv sak. Vi, menneskene er det eneste måleapparatet som kan bekrefte tilstedeværelsen av det hellige. Derfor må en reell utfordring av det ateistiske paradigme skje gjennom en anerkjent religiøs praksis, og det eneste måleapparat må være eget subjekt. Og det er det eneste sted hvor Guds nærvær kan gi mening.

Mekanismene man ikke regnet med.
Slik kan vi se at ateisten etter å ha gått til det skritt å organisere seg, har havnet i en posisjon hvor der ikke skjer noen reell utfordring av paradigmet, men kun en solidifisering. Og med dette kommer også flere reaksjoner. Opposisjonsmønstre vil komme. Ateisme er ingen gammel utviklet ideologi. Det er bare en naturlig tilstand man raskt burde gå videre fra. Derfor vil de alltid forholde seg til de eksisterende teologier og da er opposisjonens naturlige handling å bare stille seg i ett direkte motsetningsforhold. Da kan man forstå hvorfor satanisme fenger i slike miljøer. Jeg har tidligere sett forsøk på å knytte Marxisme med Satanisme og har syntes det har sett ut som ett forsøk på sverting, men tatt i betraktning av at han var glødende ateist samt at Marxismen som erkematerialistisk antireligiøs ideologi passer helt overens med ateisme, ser jeg nå at dem lar døra stå åpen ovenfor Satan.
Men om organiserte ateister skulle begynne å fornemme at det er noe mer enn hva de først trodde, hva slags reaksjon ville det føre med seg? Om man har brukt mye arbeid, flid og stolthet i sin paradigmebygging, er sjansen stor for at man da begynner med aktiv fornekting av egne sanseinntrykk. Om man ikke blir kvitt disse plagsomme sanseinntrykk, må man kanskje ta ekstra i, og bli mere innbitt. Derpå er ikke veien lang til å begynne å plage andre som forteller om overskridende fenomener.
Ateismen ble en tvangstrøye.

I tillegg kan man også se at de troende og overbeviste ateister vil ikke tro på reinkarnasjon el. lignende. De vil dermed få en følelse av at dem lever kun engang og nå, og vil være blandt dem som skaffer seg mest dødsangst.


De samme hemmende mekanismer vil være til stede i ett sekulært samfunn. Spesiellt skadelig vil de statlige skoler være ettersom de nok alltid vil mangle noen religionsundervisning som kan gi en relevant innføring til en levende religion. Samt at de ved blanding av religioner som ikke går bra sammens vil proposjonalt øke presset for å fjerne alle religioner ettersom dem ikke kan spesifisere hvor plagene kommer i fra.

Det er ved gjennomtenkning av disse mekanismer at jeg har blitt motstander av det sekulariserte samfunn. At vi skal ha en felles platform hvor vi ikke skal nevne noe spirituellt eller åndelig - ikke fordi vi skal støte noen, for det ofte kan være veldig harmløse ting, men fordi vi ikke skal provosere noens spirituelle begrensninger. Det vil bare skape presedens for å opprettholde denne åndsfattighet under dekke av livssynsnøytralitet - og metodene som brukes for å holde på den er vel ikke så ukjente - latterliggjøring, utfrysing, sensur. 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere