Robert Wright

Alder: 65
  RSS

Om Robert

Kirkeverge i Oslo

Følgere

Heksejeger Clemet?

Publisert rundt 8 år siden

Dette er et tilsvar som stod på trykk i Dagbladet søndag 7. august. Jeg svarer på Kristin Clemets kronikk torsdag 4. august. Interesserte kan finne hennes innlegg under kultur på Dagbladet.no.

Kristin Clemets kronikk i Dagbladet torsdag starter med å sitere statsministerens oppfording om at "vi ikke starter en heksejakt på ytringer" etter tragedien som har rammet oss.

Den innledende overskriften til Clemet er da også "Å stemple meningsmotstanderes ytringer i kjølevannet av tragedien vil garantert ikke lede til en bedre debatt." Men det er akkurat det hun gjør.

Først argumenterer hun for egne standpunkter. Så nevner hun noen av aktørene i debatten som hun tydelig markerer at hun er uenig med. Jeg er blant dem som nevnes og plasseres sammen med personer og grupper som politisk står meget langt fra meg. På denne måte både stempler og karakteriserer hun meg og mine standpunkter, uten å peke på hva som er galt i min argumentasjon.

I motsetning til Clemet og de fleste andre i denne debatten, bor jeg med små barn i et område med stor innvandrertetthet. Jeg ønsker fortsatt å bo her. Jeg mener at mine fremmedkulturelle naboer skal få bo her. Samtidig ønsker jeg at de norskulturelle familiene må bli boende. Uten norskkulturelle familier blir det ingen integrering. Jeg står på fotballbanen og diskuterer inkludering. Jeg føler presset fra foreldre med ulik nasjonal bakgrunn om å stå på enda mer. Vårt ønske er et praktisk engasjement fra det politiske miljø.

Jeg har aldri debattert innvandring, kun integrering. Likevel setter Clemet meg i bås med blant annet innvandringskritiske FrP og Document.no. Det er en frimodighet som også burde vært stoppet av Dagbladet, og som kunne karakteriseres sterkere. Gjennom sin listige form knebler hun i realiteten min yttringsfrihet. Uenighet om enkelttiltak er greit, men det er ikke akseptabelt i dagens virkelighet å etablere en selvautorisert dommerpraksis.

Dommer Clemet finner sine argumenter i vurdering av statistikk. Hun snakker om vellykket integrering ut fra yrkesdeltagelse og utdanning. Jeg argumenterer ut fra hva som skjer i et nabolag hvor man lever i flere ulike verdener. Jeg mener den grunnleggende samfunnsenhet er familien, og at det er familiene som må integreres med hverandre.Segregeringen fortsetter å øke. Er det dette Clemets ønske?

Gå til innlegget

Hva er integrering?

Publisert rundt 8 år siden

Dette innlegget stod på trykk i VL tirsdag 2. august.


Tragedien 22. juli har ført til fornyet fokus på sameksistensen mellom ulike kulturelle grupper. Nå er det et intenst ønske om å øke fellesskapsfølelsen. Dette er selvsagt positivt. Faren er at vi gjør de reelle utfordringene usynlige.

Integreringsbarometeret 2010 er interessant lesning. Når halvparten av de spurte mener at integreringspolitikken har feilet, er dette holdninger som må tas på alvor. Samtidig mener flere offentlige utvalg at integreringen er vellykket. Mange gode tiltak er da også satt i verk for å få innvandrereinn i norsk hverdag. Det oppsummerende spørsmålet blir: Hva er egentlig integrering? Er det gratis språkopplæring i barnehagen, norskopplæring i kombinasjon med arbeidstrening; innvandrere ut i arbeidslivet? Eller er det noe mer? I integreringsdebatten er det hele veien på disse momentenefokus ligger. Men er ikke integrering noe dypere, noe videre? Er det ikke også å fungere i den praktiske hverdagen i lokalsamfunnene? Være en del av det norske samfunnslimet? Og er det ikke minst å ha en felles hverdag sammen med norskkulturelle familier i nærområdet? Vi er ikke i tvil om at dette fokuset må vektlegges langt sterkere om tallene i Integreringsbarometeret skal bevege seg i rett retning.

Mens sentrale samfunnsaktører diskuterer norsk- og arbeidsopplæring for innvandrere, jobber mange norskkulturelle familier med å møte en praktisk hverdag. En hverdag der de på mange måter er nedprioritert. Mye av ressursene på skolen går til innvandrerbarna. Det er stadig færre å dra fritidsaktivitetene sammen med. På aktivitetsskolen er det så og si utaktuelt med tilbud som har egenandel, fordi få kan betalefor seg. Politikerne diskuterer tiltak for innvandrerbarna, men glemmer deres norskkulturelle venner. De opplever en hverdag der ressurssterke superforeldre er avgjørende for at de skal få sine positive utfordringer i skole og fritid. Foreldre som kjøper ekstra skolebøker, som strekker seg i alle retninger innenfor de utroligste fritidsaktiviteter og som er opptatt av kulturell tilhørighet. Og som ser barna sine. For en hverdag i et utfordrende flerkulturelt samfunn gjør noe med små 1. klassinger. Barn som tror at hverdagen deres skal bestå av små trakasseringsepisoder. Som tror at andre har rett til å bestemme påleggsvalget deres, som godtar å bli stemplet i pannen med ”rett” religion. Dette er også en del av integreringsutfordringen som sentrale politikere må gripe langt mer aktivt fatt i om Integreringsbarometeret skal gå i ønsket retning.

Segregeringen øker mer enn integreringen. Vi er mange som lurer på hva denne hverdagen gjør med barna våre. Det vet ingen.Vi ønsker ikke å eksperimentere med våre barn, men ser at vi gjør det. Derfor flytter mange, og gjennom det forsterkes utviklingen. Skal Integreringsbarometeret bli mer oppløftende lesing fremover, må integreingspolitikken få et annet og langt mer jordnært innhold. Vi trenger at Lysbakken og andrepolitikere ser dette.

Det er fremdeles en del av oss som tror på at en grad av integrering er mulig. Vi ønsker fortsatt å bo midt i dette flerkulturelle samfunnet - med barna våre. Men vi klarer ikke utfordringen uten drahjelp fra det politiske miljøet!


Marit og Robert Wright
Småbarnsforeldre i Groruddalen

Gå til innlegget

Kontantstøtten hindrer integreringen

Publisert rundt 8 år siden

Valgfrihet er kronargumentet for kontantstøtten. Jeg har som KrFer brukt det et utall ganger. Samtidig bor jeg i Groruddalen og har barn i grunnskolen. Jeg bekymres over det jeg ser. Manglende språkkunnskaper og bevisst innadvendte familier øker segregeringen. Vi må evaluere og tenke på nytt.

Jeg er prinsipielt for familiens valgmuligheter. Men hvem er det reelt som velger når rammebetingelsene samfunnet serverer så entydig er lønnsomme for å ha mor hjemme med barna? 80% av de som tar ut kontantstøtte i Oslo er i innvandrergruppene. Svært mange av dem kommer også fra land hvor kvinnen tradisjonelt har mindre å si. Er de der våre mødre var for 50 år siden? Kontantstøtten hindrer dem i å velge og gjennom det delta i det norske samfunn og i arbeidslivet. Er det galt å slå et slag for en mulig kvinnefrigjøring også i disse miljøene? Vi ser positivt hvordan mange andregenerasjons innvandrerjenter hevder seg i høyere utdannelse. Et signal om en kommende frigjøring. Men vi kan ikke vente i 50 år.

Gratis kjernetid er et godt og virkningsfullt tiltak for å få barna i barnehage. Over 90% av 4 og 5 åringene går i barnehagen, men svært mange er der bare i den begrensede kjernetiden. Nå gis kontantstøtten kun til ett- og toåringene, men med flere små barn kommer mor aldri i jobb. Med mor hjemme kommer barna heller ikke i skolefritidsordningene. Dette forplanter seg også til manglende engasjement i fritidsaktiviteter. Slik blir familiene innadvendt og segregeringen øker.

Fra den andre siden ser vi at de norskkulturelle, og etter hvert også de bevisste fremmedkulturelle barnefamiliene, enten flytter eller tar sine barn over på andre skoler. Begrunnelsen er et for svakt norskspråklig miljø og gjennom det også et svakt faglig miljø. Jeg mener å kunne dokumentere at de norskkulturelle elevene som er minoriteter på skolen, får et dårligere skoletilbud enn norske elever andre steder i Oslo. Skolene gjør en stor innsats, men på stadig flere skoler er det ikke lenger norskkulturelle å integrere med.

Som et PS: Vi trives godt og blir boende, men fortviler over politikernes manglende handlekraft. I mellomtiden kommer barna hjem til ferie med melding om at enda flere klassekamerater har funnet andre mer norske skoler til høsten.

Gå til innlegget

Derfor holder Groruddalen kjeft

Publisert nesten 9 år siden

Hvorfor flytter dere ikke bare? Spørsmålet er besvart et utall av ganger denne sommeren. Fordi vi trives i vårt hjem og på Stovner. Vi trives med våre naboer, selv om noen av dem representerer praktiske og kulturelle utfordringer i hverdagen. Vi tror det er mulig å få til integrering, men da det må være noen igjen av oss å integrere med.

Vi har initiert en debatt for å få oppmerksomhet om en massiv utflytting av norskkulturelle barnefamilier fra dalen. Vi peker på at vi nå demper våre norske kulturuttrykk til et nivå som gjør de norske barna nesten kulturløse. Usikkerheten er intens hos barnefamiliene her oppe. Ingen andre i nærmiljøet har turt å ta debatten offentlig av frykt for å bli stemplet som rasister eller tilsvarende. Denne debatten er så følsom at om en sier noe, tillegges man alltid noe mer.

I VL lørdag skriver Rimehaug om ”Spøkelset fra Stovner” – om innvandring og integrering.

Vi er spørrende når en ellers våken kommentator som Erling Rimehaug tar alle deltagere i denne debatten over en kam. Denne debatten er svært sammensatt. Vi tror ikke Rimehaug ønsker å sidestille våre utspill med den FrP retorikk som egentlig konkluderer med at våre naboer aldri skulle bodd her. Rimehaug påstår at når familier reagerer, er det ”frykten mange har for at utlendingene skal overta landet vårt”. En slik påstand må være lite gjennomtenkt. Denne frykten kan være levende mange steder, men for familiene rundt oss er problemene av rent praktisk karakter. Slike påstander gjør det tyngre å heve røsten.

Groruddalen er den tause delen av byen. Her tar man ikke ordet. Tilnærmet alle sentrale politikere har flyttet ut av Norges mest folkerike og forurensede dal.  Her har det aldri vært et opprør mot alt det som skjer, mens en i vest kan mobilisere store masser mot nedbygging av en liten løkke.

Det er lenge siden Rimehaug underviste i dalen. De av oss som har tilbrakt det meste av livet her, vet at dalen har opplevd mange endringer. Rimehaug er for øvrig ikke oppdatert når han beskriver at Groruddalen bare ligger litt under snittet for Oslo. Uten å tegne noe skremmebilde, er det store forskjeller fra vest på for eksempel levealder, utdannelse og inntekt.  Ivar Brevik i NIBR påstår at Oslo er Nordens mest delte hovedstad. Stovner, Grorud og Alna er i følge SSB bydelene med lavest utdanningsnivå. Bare 20 % har utdanning ut over videregående skole.

Fjerdeparten av de som defineres som innvandrere er født i Norge, konstaterer Rimehaug korrekt. Så er han redd vi likevel skal fremmedgjøre dem overfor det norske samfunnet, og derigjennom skape oss et problem.

Vi er usikre på om det er slik vi norskkulturelle i dalen opplever det. Statsborgerskap sier ikke om en er en del av et samfunn. Vi konstaterer at dalen består av mange kulturer og ser at den kristne norske kulturen representeres gjennom et mindretall blant barnefamiliene. Det gjør at skolen også endrer sitt kulturelle uttrykk på en måte som gjør den kulturfattig. Det er heller ikke et skremmebilde, men noe vi bør bevisstgjøre oss. Vi mener at skolen har et kulturelt ansvar ved siden av rollen som kunnskapsformidler. Dette har Fjell skole i Drammen vist i praksis. Der er skolegudstjenesten en del av kulturformidlingen. Vi opplever hos oss at kunnskapen om Id formidles tydeligere enn jul og påskebudskapet. Dette er verdispørsmål som samtlige partier bør ta tak i.

Vi inviterer gjerne til bursdagfeiring med halalpølser, men vi møter en kultur som likevel finner det vanskelig å være en del av den norske kulturen, som jo for dem er en minoritetskultur. Et ønske om at egne barn skal kunne oppleve kristen tro og kultur, er mulig samtidig som en viser dyp respekt for våre naboer og venner med annen tro.

Vårt engasjement har hele tiden rettet seg mot det politiske miljø som ikke vil innse at dalen tømmes for norskkulturelle familier. Vi driver ikke innvandringsdebatt og Islamkritikk. Vi ønsker bare at våre barn skal ha de samme tilbud og muligheter som barn på Oslo Vest fordi det kan bremse flyttestrømmen. I dag er det verdi- og kvalitetsforskjeller på skole, aktivitetsskole og fritidstilbud.

Vi er enige med dem som ikke vil stenge grensene for de som har et behov. Også vi bekymres når deler av KrF nå fremstår som mer fremmedfiendtlige og tegner et skremmebilde av de islamske gruppene.

La oss slippe å forsvare bostedsadressen vår på jobb, slippe å bli uglesett av alle ideologisk korrekte. Vi ønsker konkrete tiltak i stedet for å bli hundset med fordi vi prøver å føre en saklig debatt.

Gå til innlegget

Derfor holder Groruddalen kjeft

Publisert nesten 9 år siden

Hvorfor flytter dere ikke bare? Spørsmålet er besvart et utall av ganger denne sommeren. Fordi vi trives i vårt hjem og på Stovner. Vi trives med våre naboer, selv om noen av dem representerer praktiske og kulturelle utfordringer i hverdagen. Vi tror det er mulig å få til integrering, men da det må være noen igjen av oss å integrere med.

Vi har initiert en debatt for å få oppmerksomhet om en massiv utflytting av norskkulturelle barnefamilier fra dalen. Vi peker på at vi nå demper våre norske kulturuttrykk til et nivå som gjør de norske barna nesten kulturløse. Usikkerheten er intens hos barnefamiliene her oppe. Ingen andre i nærmiljøet har turt å ta debatten offentlig av frykt for å bli stemplet som rasister eller tilsvarende. Denne debatten er så følsom at om en sier noe, tillegges man alltid noe mer.

I VL lørdag skriver Rimehaug om ”Spøkelset fra Stovner” – om innvandring og integrering.

Vi er spørrende når en ellers våken kommentator som Erling Rimehaug tar alle deltagere i denne debatten over en kam. Denne debatten er svært sammensatt. Vi tror ikke Rimehaug ønsker å sidestille våre utspill med den FrP retorikk som egentlig konkluderer med at våre naboer aldri skulle bodd her. Rimehaug påstår at når familier reagerer, er det ”frykten mange har for at utlendingene skal overta landet vårt”. En slik påstand må være lite gjennomtenkt. Denne frykten kan være levende mange steder, men for familiene rundt oss er problemene av rent praktisk karakter. Slike påstander gjør det tyngre å heve røsten.

Groruddalen er den tause delen av byen. Her tar man ikke ordet. Tilnærmet alle sentrale politikere har flyttet ut av Norges mest folkerike og forurensede dal.  Her har det aldri vært et opprør mot alt det som skjer, mens en i vest kan mobilisere store masser mot nedbygging av en liten løkke.

Det er lenge siden Rimehaug underviste i dalen. De av oss som har tilbrakt det meste av livet her, vet at dalen har opplevd mange endringer. Rimehaug er for øvrig ikke oppdatert når han beskriver at Groruddalen bare ligger litt under snittet for Oslo. Uten å tegne noe skremmebilde, er det store forskjeller fra vest på for eksempel levealder, utdannelse og inntekt.  Ivar Brevik i NIBR påstår at Oslo er Nordens mest delte hovedstad. Stovner, Grorud og Alna er i følge SSB bydelene med lavest utdanningsnivå. Bare 20 % har utdanning ut over videregående skole.

Fjerdeparten av de som defineres som innvandrere er født i Norge, konstaterer Rimehaug korrekt. Så er han redd vi likevel skal fremmedgjøre dem overfor det norske samfunnet, og derigjennom skape oss et problem.

Vi er usikre på om det er slik vi norskkulturelle i dalen opplever det. Statsborgerskap sier ikke om en er en del av et samfunn. Vi konstaterer at dalen består av mange kulturer og ser at den kristne norske kulturen representeres gjennom et mindretall blant barnefamiliene. Det gjør at skolen også endrer sitt kulturelle uttrykk på en måte som gjør den kulturfattig. Det er heller ikke et skremmebilde, men noe vi bør bevisstgjøre oss. Vi mener at skolen har et kulturelt ansvar ved siden av rollen som kunnskapsformidler. Dette har Fjell skole i Drammen vist i praksis. Der er skolegudstjenesten en del av kulturformidlingen. Vi opplever hos oss at kunnskapen om Id formidles tydeligere enn jul og påskebudskapet. Dette er verdispørsmål som samtlige partier bør ta tak i.

Vi inviterer gjerne til bursdagfeiring med halalpølser, men vi møter en kultur som likevel finner det vanskelig å være en del av den norske kulturen, som jo for dem er en minoritetskultur. Et ønske om at egne barn skal kunne oppleve kristen tro og kultur, er mulig samtidig som en viser dyp respekt for våre naboer og venner med annen tro.

Vårt engasjement har hele tiden rettet seg mot det politiske miljø som ikke vil innse at dalen tømmes for norskkulturelle familier. Vi driver ikke innvandringsdebatt og Islamkritikk. Vi ønsker bare at våre barn skal ha de samme tilbud og muligheter som barn på Oslo Vest fordi det kan bremse flyttestrømmen. I dag er det verdi- og kvalitetsforskjeller på skole, aktivitetsskole og fritidstilbud.

Vi er enige med dem som ikke vil stenge grensene for de som har et behov. Også vi bekymres når deler av KrF nå fremstår som mer fremmedfiendtlige og tegner et skremmebilde av de islamske gruppene.

La oss slippe å forsvare bostedsadressen vår på jobb, slippe å bli uglesett av alle ideologisk korrekte. Vi ønsker konkrete tiltak i stedet for å bli hundset med fordi vi prøver å føre en saklig debatt.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
25 dager siden / 3587 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
19 dager siden / 2543 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
rundt 1 måned siden / 2187 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
19 dager siden / 1866 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
4 dager siden / 1825 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
16 dager siden / 1707 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
4 dager siden / 1612 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere