Helge Hognestad

Alder:
  RSS

Om Helge

prest.dr.theol.

Følgere

Håpet

Publisert 5 dager siden

Det kristne håp gir et adekvat svar på klimakrisen.

Ellen Hageman er kritisk til flyreisene deltakerne på miljøkonferansen på Findhorn i april foretok, og dermed bidro til å forurense miljøet (VL 11. mai). Det forstår jeg, men jeg tror nok deltakerne er seg det bevisst, og fortsettelsen foregår nå via Skype, uten en eneste flyreise. Det spirituelle senter Nordens Lys i Fredrikstad påtok seg å overføre både konferansen og samtalene etterpå, og jeg har selv deltatt på en av dem.

Hageman sier at hun ikke kjenner min ­teologi, det kan jeg forstå. Hadde hun gjort det ville hun ha sett at mitt anliggende gjelder det kristne håp, ikke det falske håpet som hun med rette ser som en «svøpe» fordi det lett tar oppmerksomheten vekk fra de miljømessige utfordringer og trusler. Redsel er hennes svar. Vi må bli redde for å kunne foreta gode valg. Våre politikere synes å ta avgjørelser som ­avslører lav bevissthet. De fleste av dem ser ikke konsekvensene av valgene. Kortsiktspartiene bestemmer, og verden ser ut deretter. Det er grunn til å være redd.

Selv tror jeg imidlertid at det kristne håp er noe annet og kan gi et adekvat svar. Det handler om tilgang til høyere bevissthet. Håpet er at mennesket våkner og blir klarsynt. «Gudsriket inni» kalte Jesus det, «Kristus i meg» kalte Paulus det. Håpet ligger i at mennesket i sitt indre har tilgang til guddommelig visdom, guddommelig kjærlighet, guddommelig helbredelse og åpner for det. Var det ikke derfor Jesus kom? Handler ikke budskapet hans om å «vende om» – vende om fra kortsiktig egobevissthet til omfavnende gudsbevissthet?

Det er som Axel Jensen sier i diktet «Håpet for jorden ligger ikke på det ytre plan, håpet er å finne i den forunderlige jordbunnen som gir vekst til bevissthetens blomst».

Gå til innlegget

Håpets svøpe

Publisert 11 dager siden

Takk til teolog Ellen Hageman for et ­betimelig innlegg om klimakrisen og det kristne håpet! Hun spør om vår lit til det kristne håpet «hindrer oss fra å ta inn over oss klimaendringenes grusomheter» (VL 06.05).

Jeg tror det kan være slik, og det er veldig alvorlig. «Det kristne håpet på norsk er sausa sammen med den optimismen som ligger til grunn både for forbrukerkulturen og kapitalismen og den norske sosialdemokratiske velferdsstat». Våre ledere både i kirke og samfunn synes ikke å være våkne. Jeg er helt enig: Ernas svar «business as usual», økonomisk vekst fremfor alt, er helt ubrukelig og gjør vondt verre.

Nylig ble det avholdt et alternativt klima­toppmøte på Findhorn i Skottland med 400 deltakere fra hele verden. Tema var «Klimaendring og bevissthet». Budskapet er: Både klimaendring og løsning har med bevissthet å gjøre. Etter min mening har kirka et viktig budskap om bevissthet. En dyp, dyp innsikt, at mennesket i sitt indre har tilgang til guddommelig bevissthet, «gudsriket inni» eller «Kristus i meg». Det kristne håp er at mennesket våkner på det nivået.

Hageman mener vi må være redde for å kunne handle adekvat. Redselen «er mer i overensstemmelse med menneskets vilkår i verden enn den norske tilliten». Kirka går glipp av å være en sårt tiltrengt motkultur, «den går også glipp av Sannheten».

LES OGSÅ: Ellen Hagemans innlegg

Sannheten er vel, om vi skal holde oss til Det nye testamente, at vi mennesker ikke bare har ansvar for skaperverket, men også har tilgang til innsikt, visdom, kjærlighet og alt vi trenger for å gjøre jorden til et godt sted. Håpet ligger i innsikten «Guds rike er inni dere». Kanskje er tillit til det viktig­ere enn redselen? Eller sagt med Vaclav Havels ord: «Den som ganske beskjedent tror på sitt eget menneskevesens gåtefulle kraft som formidler av en forbindelse med ­verdensvesenets gåtefulle kraft, har ingen grunn til å fortvile».

Gå til innlegget

Korset – på vikende front?

Publisert 12 måneder siden

Mitt spørsmål er om fokus på synd, skyld og soning som det sentrale i kristendom i alle århundrer, er følgen av ugjerningen – en «tvangstanke».

Pensjonert prest Arne Lie skriver i Vårt Land 30. mai om korset. Han er bekymret for det han kaller overflatisk forkynning. «Har me fått ei forkynning om Guds kjærleik utan å gå vegen om krossen?» 

For min del ser jeg en slik forkynnelse som noe veldig positivt. Jeg tror at korset er et klart og presist uttrykk for veien vi er kalt til, slik det var for Paulus, at det dreier seg om å «korsfeste ego» slik at det dypeste i oss kan komme fram. Men tanken at Jesu kors er «soning for våre synder» ser jeg som avsporing fra det opprinnelige kristne og paulinske budskap. I boken Kristendom mot en ny æon stiller jeg spørsmål om «Jesu død som soning for våre synder» er en tvangstanke som har ligget over kirken, særlig den vestlige, romerske kristenhet, i alle århundrer etter at romerne korsfestet Jesus. 

Jeg støtter meg her til et utsagn av Jesus. Han sier at avvisningen av ham ville få fatale konsekvenser i lang, lang tid. De ville ikke «få tilgivelse i æonen, men være skyldig i en æons synd» (Mark.3.29, norsk bibeloversettelse er tvilsom her). Det greske ordet aion henviser antakelig til en astrologisk tidsalder, cirka 2.000 år. Mitt spørsmål er om fokus på synd, skyld og soning som det sentrale i kristendom i alle århundrer, er følgen av ugjerningen – en «tvangstanke». 

Den gode nyheten er at nå er æonen i ferd med å ta slutt, traumet som ble skapt er bearbeidet, og vi – på vei inn i en ny tidsalder – kan favne det opprinnelige budskapet om «gudsriket inni», innsikten at mennesket inni seg har tilgang til all visdom, all kjærlighet, alt lys og all helbredelse – når vi lærer å «korsfeste» ego. Etter min mening vil kirken da ha en fantastisk viktig og frigjørende oppgave. Verden slik den ser ut i dag med alle kriser og problemer «stønner og lider som i fødselsveer helt til denne dag» (Paulus). Kirken har med sin innsikt en utrolig viktig rolle å spille, som «salt og lys». 

Trykket i Vårt land 4. juni 2018

Gå til innlegget

Kristendommen – gjenoppdaget?

Publisert over 1 år siden

Mitt spørsmål er om Nordhaug kanskje ikke er våken og sitter fast i en gammel virkelighets- og kristendomforståelse som begrenser, og som hindrer kirken fra å være det jordens salt og verdens lys den er kalt til.


Biskop Halvor Nordhaug har en kritisk gjennomgang av Marcus Borgs bok «Speaking Christian», som ble utgitt på norsk i høst under tittelen «Gjenoppdag kristendommen» (VL 7.febr.). Borgs «syn på Jesus Kristus representer et uttalt brudd med kirkens trosbekjennelse», skriver Nordhaug, og hans bok «leverer et redusert evangelium».

Mitt spørsmål er om Nordhaug kanskje ikke er våken og sitter fast i en gammel virkelighets- og kristendomforståelse som begrenser, og som hindrer kirken fra å være det jordens salt og verdens lys den er kalt til. Borg er bare en av mange, mange som i de siste årene har stilt seg kritisk til den tradisjonelle tolkning av den kristne tradisjon, og hevder at den «forvrenger hva kristendom handler om». Selv har jeg i flere år fulgt og lest bøker av tidligere biskop i New York John Shelby Spong, som bl.a. utga boken «A New Christianity for a New World» (2001), oversatt til dansk og svensk. Heller ikke Spong tror at Jesus døde for våre synder. Han mener at kristendommen må forandres radikalt, ellers vil den dø. I skrift og tale har han argumentert for en ny reformasjon, som han mener blir ganske mer omfattende enn den som var på 1500-tallet. Spong står for en radikal tilnærming til det nye testamentes budskap, med støtte fra de ledende innen bibelforskningen. Og han er, som Borg, med på å åpne opp de historiske tekstene på en befriende måte.

Jesus snakket om at Sannhetens ånd, når Han kom, skulle «veilede dere til den fulle sannhet». Kan det være den veiledningen vi får del i, gjennom Borg og Spong og andre? I så fall gjelder det ikke å sitte fast i gamle læresetninger, for da er vi ikke i stand til å ta mot veiledningen.

Som det fremgår av tidligere artikler i Vårt Land (17. og 29.jan.) har jeg selv i all beskjedenhet forsøkt å blande meg i debatten, med boken «Kristendom mot en ny æon» (2017). Mitt utgangspunkt er et utsagn av Jesus, at de som avviste ham (fariseerne, de skriftlærde, romerne) ikke «skulle få tilgivelse i æonen» men er «skyldig i en æons synd» (Mark.3.29). Det greske ordet «aion» er i norsk bibeloversettelse gjengitt med «evighet», noe jeg synes er en underlig oversettelse. Aion er kjent fra astrologien (stjernekunnskap) som bibelens forfattere kjente til, bl.a. Matteus som skrev om «de vise menn fra Østen» som fulgte stjernen til Jesusbarnet. «Aion» betegner en astrologisk tidsalder, ca.2000 år.

Vi kan tenke oss at Jesu utsagn viser til konsekvensene av ugjerningen at de slo ham i hjel. Og at når æonen er over, som vi i vår tid er på vei mot, så vil konsekvensene være ferdig bearbeidet og gjennomlevd. Og konsekvensene som vi nå ikke lenger behøver å leve under, kunne være tanken om synd og soning, at mennesket er en synder som blir frelst ved å tro at Jesus har sonet for syndene. Hvorfor skulle ellers fokus i kirken være på synd, skyld og soning, som en «tvangstanke», i alle århundrer? Og da særlig i den del av kristenheten som utgikk fra romerne – fokus er som kjent et annet i østkirken.

Å slå Guds Sønn i hjel skulle få fatale konsekvenser, et traume som måtte bearbeides, et sjokk som det måtte gjøres opp for, og det har tatt en æon. Spong og Borg og andre kan vi se som våkne teologer som fanger opp det nye som bryter på. I min bok spør jeg i undertittelen «Er tvangstankenes tid er over?» Mye tyder på det. Alle de mennesker i ulike grupper som gjennom meditasjon, yoga, mindfulness, drømmearbeid, reading o.l. arbeider med å få kontakt med en indre, guddommelig visdom og kjærlighet, er et tegn på at tusenvis våkner opp til det Jesu budskap handlet om, at «Gudsrike er inni dere»; de kjenner Paulus’ erfaring at «Kristus lever i meg».

Mitt ønske et at Nordhaug og andre ledere i kirken våkner og tar inn det som bryter på «med livets egen rett» som biskop Schjelderup i sin tid (1955) sa det. Da var spørsmålet om kvinner kunne være prester. Nå gjelder det noe annet.

Gå til innlegget

«Forsoningen» – en tvangstanke?

Publisert over 1 år siden

Jeg tror ikke at Jesu soningsdød på korset er det mest sentrale i vår kristne tro.

«Vi kommer ikke bort fra at Jesu soningsdød på korset er det mest sentrale i vår kristne tro» skriver teolog Bjørn Olaf Skauen i Vårt Land 18.jan. Bakgrunnen er et større oppslag i avisen 6.jan. om Jesus soningsdød for verdens synd som «er blitt så krevende for mange at den langt på vei avvises», kommenterer biskop Halvor Nordhaug 13.jan.

For meg er det et godt tegn at mange prester og teologer setter spørsmålstegn ved den tradisjonelle forsoningstanke. Det gjør også den amerikanske professor Marcus Borg i boken som nylig er kommet på norsk, «Gjenoppdag kristendommen». Han mener at den «forvrenger hva kristendom handler om». Selv har jeg nylig utgitt en bok om dette, «Kristendom mot en ny æon. Er tvangstankenes tid over?» (omtalt i Vårt Land 17.jan.).

Jeg tror ikke at Jesu soningsdød på korset er det mest sentrale i vår kristne tro. Jeg ser den mer som en «tvangstanke» som vi nå kan slippe. Utgangspunktet er et utsagn av Jesus om at de som avviste ham, fariseerne, de skriftlærde, romerne «ikke skal få tilgivelse i æonen» men er «skyldig i en æons synd» (Mark.3.29). Ordet «æon» (aion på gresk) er i norsk bibeloversettelse oversatt med «evighet», men den oversettelsen er tvilsom. Carl Gustav Jung mener at «æon» er betegnelse på en astrologisk tidsalder (ca.2000 år). Vi vet fra Matteusevangeliets fortelling om «stjernen som ledet vise menn» at bibelens forfattere kjente til astrologi, stjernekunnskap. En kan derfor tenke at Jesus med nevnte utsagn sikter til at den ugjerningen de ledende kom til å foreta seg, korsfeste Guds Sønn, ville få fatale konsekvenser: En tvangstanke i mange, mange generasjoner. Som en kjent dansk åndelig lærer sier ville det å slå «en opplyst lærer av Kristi format i hjel kaste en slagskygge i den kollektive psyke gjennom århundrer». Forestillingen at «Jesus døde for å sone for våre synder» kan være en kollektiv tvangstanke som følge av ugjerningen. Et traume som måtte bearbeides.

Vi kan se de ulike forsoningsteorier som Nordhaug gjennomgår, som ulike måter å bearbeide traumet på, og reformasjonen som nordeuropeerens spesielle traumebearbeiding. Paulus snakker ikke om «forsoningens anstøt» (Skauen), men om «korsets anstøt». Ordet om korset «er dårskap for dem som går fortapt». Hvis vi ser «korset» som bildet på veien til helhet, slik Paulus gjorde, kan vi se at dette fortsatt gjelder. Det dreier seg om å «korsfeste» ego, sette den kortsiktige jegbevissthet til side, for at Kristus i oss kan komme fram. Paulus sier: «Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv men Kristus lever i meg». For Paulus er Kristi kors bilde på veien til å bli hel som menneske, overgivelsens vei. Det er fremdeles et anstøt for mange at ikke jegbevissthet og rasjonalitet er det dypeste i mennesket, men ånd, sjel, gudsrike, Kristus.

I en æon har vi nå båret en kollektiv tvangstanke og kjempet med synd, skyld og soning. Den gode nyheten er at den tiden nå synes å være over. Æonen tar slutt, traumet er ferdig bearbeidet og vi kan reise oss og omfavne den indre Kristus eller «gudsriket inni» som var Jesu hovedbudskap. De mange som avviser den tradisjonelle forsoningsteori gjør ikke det fordi Jesu soningsdød er blitt for «krevende» (Nordhaug), men fordi de våkner. De ser at tiden er der at vi kan slippe tankene og rette oss opp og favne dybden av Jesu budskap om det indre gudsriket. Evangeliet er ikke at Jesus er død for våre synder, men at mennesket inni seg har tilgang til gudsriket - visdom, kjærlighet, helbredelse. Et viktig budskap å gå ut med i dagens verden.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
5 dager siden / 4793 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
16 dager siden / 4732 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
5 dager siden / 2500 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
21 dager siden / 2294 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
19 dager siden / 1776 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
6 dager siden / 1710 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
18 dager siden / 1499 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
11 dager siden / 1331 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
10 dager siden / 1288 visninger
Kristne som lar seg bruke
av
Vårt Land
6 dager siden / 1118 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere