Helge Eide

Alder: 54
  RSS

Om Helge

.

Følgere

Barnevernets utfordringer

Publisert rundt 1 måned siden

Leder i Stortingets familie- og kulturkomité, Kristin Ørmer Johnsen, kommenterer i Vårt Land 11. februar barnevernets utfordringer, aktualisert gjennom kampanjen #HeiErna.

Vi er enige om mye, for eksempel at antall stillinger sier noe, men ikke alt om i hvilken grad bemanningen i barnevernet er forsvarlig.

På et område er det imidlertid behov for å nyansere noe Johnsens synspunkter. Det er legitimt å arbeide for flere kommunesammenslåinger. Men det er neppe noen sikker vei til bedre barnevern.  

Sammenslåing av små barnevernstjenester reduserer sårbarheten i tjenesten og sikrer de ansatte et bredere fagmiljø. Det er en viktig grunn til hvorfor interkommunalt barnevernssamarbeid er så utbredt. Kommunesammenslåing gir større enheter. Men Nordlandsforsknings gjennomgang av interkommunale barnevernssamarbeider i 2015 konkluderte med at størrelse på fagmiljøet og kvaliteten på tjenestene ikke nødvendigvis henger sammen. Det fantes da eksempler på det motsatte. God ledelse er minst like viktig for kvalitet som fagmiljøets størrelse.

At folkevalgte i (mindre) kommuner som samarbeider om barnevern skal være mindre opptatt av denne tjenesten, har vi ikke sett er dokumentert. Det er heller ikke inntrykket KS selv har. Et godt eksempel er kommunene i Hedmark/Oppland, som på eget initiativ igangsatte «Barnevernsløftet» i sin region for å styrke det politiske eierskapet til barnevernet. Lignende initiativ er også på gang i Finnmark, Trøndelag, Vestfold og Telemark.

Johnsen viser til at regjeringen nå skal stille nye krav til kommunene. Kommunene kan saktens stille gode krav til staten også. Det gjelder for eksempel sterkere påvirkning på hvor statlige tiltak gis når det blir behov for det, eller økonomisk mulighet til å kunne bedre rammevilkårene for fosterhjem. Men dialog er kanskje mer målrettet enn å lage kravlister til hverandre?

Gå til innlegget

Tid for å ta bort bekjennelsesparagrafen

Publisert over 9 år siden

I likhet med mange andre KrF-folkevalgte ble jeg overrasket over det svake valgresultatet for KrF. For egentlig lå mye til rette for en klar framgang. Profilen som et verdiorientert sentrumsparti virket veldig riktig. KrFs fokus på livshjelp framfor aktiv dødshjelp, på en familiepolitikk som respekterer og støtter de omsorgsvalg som foreldrene selv tar, på kamp mot fattigdom ute og hjemme – var alle saker som burde ha et bredt nedslagsfelt.  Og strategien i forhold til regjeringssamarbeid virket også riktig. De rød grønnes innsats når det gjaldt ekteskapslov og KRL-fag var ikke akkurat noen varm invitasjon til KrF-støtte. På den annen side: Jeg betviler sterkt at det er mange potensielle KrF-velgere som hadde vært helt uinteressert i hvilken politikk KrF ville føre i regjering på områder som landbruk, distriktspolitikk, kommuneøkonomi, bistand og klima, bare ambassaden i Israel ble flyttet til Jerusalem. At KrF skulle sitte i en regjering med FrP som på alle disse områdene ville ført en politikk som var lengre unna KrF enn hva dagens regjering faktisk er – det ville ikke KrFs velgere akseptert ved neste valg.  Og i alle fylker stilte KrF med svært godt kvalifiserte toppkandidater. Så summa summarum: Det burde ligget til rette for et godt valg.

Så kom tidenes dårligste valg. Det er klart at det oppleves som en betydelig terskel for mange å stemme KrF – og at terskelen av en eller annen grunn er mye høyere i 2009 enn hva den var i 1997 og 2001. Jeg tror at de som peker på at KrFs største utfordring i 2009 er fordommer mot partiet – i langt sterkere grad enn hva tilfellet var for 8 og 12 år siden – har mye rett. Vetle Lid Larsen og hans venner som på valgtest havnet med KrF som partivalg, stemte likevel ikke på KrF, fordi det opplevdes "galt". 

Det er ikke KrFs politikk som er problemet – ei heller partiets klare kristne verdiforankring. Det er jo det som er hele grunnlaget for at KrF eksisterer, og fortsatt har en viktig oppgave i norsk politikk. Problemet er at velgergrupper som i 1997 og 2001 seriøst vurderte KrF som et aktuelt alternativ, ikke lenger gjør det – selv om både politisk profil og verdiforankring stort sett er den samme nå som da.

Da er det på tide å gjøre grep som kommuniserer tydelig til de velgergrupper KrF ønsker å nå at de er sterkt ønsket – både som velgere og som tillitsvalgte. Og den velgergruppen som fortsatt er stor, og som bør sokne til KrF, er de verdibevisste velgerne. De er opptatt av familieliv og frivillighet, av internasjonal rettferdighet og miljøvern og av kampen mot gradering av menneskeverdet. De er sannsynligvis veldig positivt innstilt til kristne grunnverdier og det å ta vare på vår kristne kulturarv. Men de er ikke nødvendigvis alle like aktive menighetsmedlemmer. 

Å ta bort den såkalte bekjennelsesparagrafen ville vært et klart signal til disse velgergruppene om at KrF burde være et naturlig valg for dem. En slik forandring av retningslinjene ville få betydelig oppmerksomhet i media – noe som er et viktig poeng i seg selv. Det ville gi partiledelsen en utmerket mulighet til å få profilert overfor opinionen det verdiforankrede – men samtidig brede og inkluderende folkepartiet som KrF ønsker å være.  Det ville fortelle mange som egentlig er veldig enig med KrF at deres engasjement er velkommen i partiet på samme måte som stemmen deres er ønsket. Budskapet ville faktisk nå ut. Kanskje er det mange som tenker at når en ikke selv kan få tillit i partiet, er det også vanskelig å vise tillit til partiet på valgdagen?

Så vil sikkert mange innvende at et slikt grep vil føre til at KrFs kjernevelgere mister tilknytningen til KrF, fordi partiets særpreg forsvinner. Det vil sikkert komme negative reaksjoner dersom bekjennelsesparagrafen tas bort ved førstkommende landsmøte. Det kan gi utfordringer særlig i lokalvalget i 2011. Men det er ingen grunn til å tro at politikken forandres. Verdiforankringen vil være like sterk. Og det fører neppe til noen revolusjon i sammensetningen av KrFs sentralstyre og lokale styrer. KrF vil ha 2 år fram til neste stortingsvalg å bevise både på Storting og i kommunestyrene rundt omkring i landet at KrF fortsatt er overlegent best når det gjelder å ta kristne grunnverdier på alvor og omsette dette i praktisk politikk. Da tror jeg at der såkalte kjernevelgerne – hvem det nå enn er – vil konkludere i 2013 med at KrF fortsatt er det åpenbare valget. Men mulighetene for å nå flere velgergrupper er blitt større. Og det prinsipielle skillet mellom det å drive et politisk parti og en menighet er blitt klargjort. Det er uansett riktig på lang sikt.

Det er absolutt ikke noe poeng for KrF å skulle fjerne seg fra den såkalte "bedehuskulturen", eller andre møtekulturer for den saks skyld. Men jeg begriper ikke hvorfor en fjerning av bekjennelsesparagrafen samtidig skal oppleves som å ta avstand fra denne kulturen og de velgere som også føler seg hjemme i en slik kultur.  Det handler jo om å rendyrke hva som er et politisk partis oppgave, tiltrekke seg dyktige tillitsvalgte som støtter hovedmålene, og arbeide for at de velgere som er mest enig med KrF i politikk også viser det på valgdagen. Jeg er selv engasjert både i KrF og på bedehuset. Det vil jeg fortsatt være også uten bekjennelseparagrafen.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ditt ubotferdige hjerte
av
Håvard Nyhus
27 dager siden / 2693 visninger
Uten skam
av
Liv Osnes Dalbakken
16 dager siden / 2527 visninger
Før døden skiller oss ad
av
Ingrid Nyhus
9 dager siden / 2335 visninger
Kristen gutt-syndromet
av
Merete Thomassen
3 dager siden / 2122 visninger
#metoo og oss selv
av
Berit Hustad Nilsen
5 dager siden / 1512 visninger
Uttalelsen er et veiskille
av
Gyrid Gunnes
30 dager siden / 1460 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere