Heidi Terese Vangen

Alder: 35
  RSS

Om Heidi Terese

Jeg bor i Arna med min samboer, men jeg er opprinnelig fra Oslo. Jeg er rimelig økumenisk anlagt, noe som sikkert kommer av studiene i religionsvitenskap. Er opptatt av livsvern, miljø og litteratur. Dessuten samler jeg på frimerker med smågnagere.

Jeg blogger på www.erkjennelser.com

Følgere

Om å synde tappert

Publisert rundt 7 år siden

I år skal jeg være litt mindre feig, har jeg bestemt. Man kan kalle det et nyttårsforsett, selv om det er det minst konkrete jeg har hatt på årevis. Være litt mer modig. Dog tenker jeg ikke på den typen mot som får en til å hoppe i fallskjerm eller ikke besvime av et kutt i fingeren, men det motet som kreves for å stå ved en avgjørelse og velge det man har valgt. Det motet Luther siktet til da han rådet sin engstelige venn Melanchthon til å synde tappert.

Enkelte får det for seg at jeg er trygg i valgene jeg tar, men det er jeg ikke. Jeg er trygg i idealene mine, men ikke alltid i min etterlevelse av dem, og både forut for og i etterkant av alle store valg (samt ganske mange små) grubler jeg mye. Gjør jeg det rette? Finnes det ukjente sider av saken som ville fått meg til å velge annerledes om jeg bare visste hva de var? Hvor mye ødelegger jeg ved å velge feil? Valg har alltid konsekvenser; derfor nøler jeg, og selv om jeg har valgt, har jeg kanskje likevel ikke valgt fordi jeg aldri blir ferdig med å gruble.

Men i år ønsker jeg det annerledes. I år skal jeg stole på min egen fornuft, og dessuten stole på at også jeg kan tilgis om det med tiden likevel viser seg at jeg valgte feil.

Gå til innlegget

Hva vil det si å være forberedt til jul?

Publisert over 7 år siden

Med bare noen få dager igjen lurer jeg på hva det virkelig vil si å være forberedt til jul. Nå tenker jeg ikke på det å være forberedt på julegjestene - ikke på de praktiske juleforberedelsene av typen baking, pakking av presanger eller husvask -, men jeg tenker på den indre forberedelsen.

Jeg lurer på dette fordi jul ikke bare er en fering av fødselen som fant sted for drøye to tusen år siden, men det er like fullt en høytid med blikk mot fremtiden og Jesu komme. Julen står slik for både mirakel og dom, og mens det er enkelt å forberede seg på feiringen av mirakelet, er det vanskeligere med dommen. Er jeg forberedt på den? Lever jeg slik jeg burde leve? Følger jeg alltid Kristus?

Kanskje kan slike spørsmål virke deprimerende på noen nå midt i førjulstiden, men jeg opplever det annerledes, for når jeg fastlår at jeg har syndet, gjør jeg det nettopp i tro på at jeg har potensiale til forbedring. Og jeg gjør det i takknemlighet for at jeg, til tross for mine feiltrinn, likevel får feire juleevangeliet om få dager.

Gå til innlegget

Gledens søndag

Publisert over 7 år siden

Tredje søndag i advent er en annerledes søndag; det er nemlig gledens søndag. Mens advent tradisjonelt er en tid for forberedelse og bot, er den tredje søndagen dagen vi kan hvile i gleden over at ventetiden snart er over. Symbolikken er særlig tydelig i katolske adventsstaker, hvor det tredje lyset er rosa i stedet for lilla som de øvrige tre.

Nå virker muligens en slik dag litt merkelig i dagens Norge, hvor advent ofte bærer preg av en smugstart på julefeiringen og slettes ikke fremstår som noen ventetid. Hvorfor det er blitt slik, er det nok flere svar på, og ett av disse tror jeg er det grunnleggende ubehaget knyttet til venting, et ubehag som bare blir større i en kultur som forteller oss at den som venter, selv på noe godt, er ineffektiv.

I slike tider er min glede på den tredje søndag i advent ikke så mye knyttet til ventetidens slutt, men til privilegiet i å få vente. Vente på det høyeste gode.

Gå til innlegget

Trær der de muligens ikke hører hjemme

Publisert over 7 år siden

“Alt skal hele tiden bety så mye med deg, hvorfor kan ikke noen ting bare være?”, ble jeg spurt. Av alle mine irriterende egenskaper er uviljen mot tomhet kanskje den som oftest støter folk. Jeg har nemlig vanskelig for å gjøre en sak, holde på tradisjoner, bruke symboler, utføre ritualer eller snakke om smått snarere enn stort bare fordi det er slik det gjøres. Jeg må ha en grunn, det må finnes en mening, og da en mening som tjener noe mer enn konvensjoner.

I år blir vi voksne, livsledsageren og jeg, for i år er det nemlig vi som skal holde juleselskapet. Tidligere har vi feiret jul hos slektninger, enten sammen eller hver for oss, og da naturlig nok i takt med deres formeninger om hvordan feiringen skal foregå. Men i år skal altså vi invitere og selv sette sammen et puslespill av varierende juletradisjoner. Jeg har laget en liste over det som må være klart til feiringen, men det er ikke alt på listen jeg er like sikker på, for eksempel juletreet.

Jeg vokste opp med det som kan kalles for et minnetre: et grantre pyntet med en salig blanding av formingsprosjekter, arvet pynt og noe kjøpt – det også i varierende stil. Det var er et slikt tre jeg ønsket å skape som voksen, men så flyttet jeg sammen med en allergiker og planen for i år har vært å kjøpe et plasttre, noe som i og for seg passer meg godt fordi jeg aldri har vært videre begeistret for å dra et levende tre inn i stuen bare for at det skal stå der og visne lenge før sin tid. Ikke minst med tanke på ironien i at de eviggrønne planter nettopp er et symbol på evig liv og derved også på Kristus – vil ikke symbolikken da virke mot sin hensikt? Helt gjennomtenkt virker den i hvert fall ikke. Jeg er dog heller ikke overbegeistret for plast, og særlig når jeg leser at miljøkostnadene knyttet til plasttrær er så store at de må anvendes i minst tyve år for å komme under kostnadene knyttet til (kjøpte) grantrær, og ei heller plast har evig liv, for å si det slik. Det hele får meg til å lure på hva vi skal med et juletre i utgangspunktet, for pynting kan gjøres på så mange måter.

Jeg grunner videre.

Gå til innlegget

Stillhet

Publisert over 7 år siden

Jeg leser en bok om lengsel av Owe Wikström. Jeg lengter etter så mangt, men en gjenganger er lengselen etter stillhet. Noen liker antagelig bråk, ellers ville menneskeverdenen vært langt mindre kaotisk og støyete enn den er. Nå er det ikke slik at jeg har en aversjon mot lyd som sådan, men jeg ønsker stillhet så jeg kan høre lydene som er verdt å høre: regnet mot vinduet, tassingen av fugleføtter på terrassen, raslingen av grener i vinden, surklingen av våt mose under føttene, livsledsagerens pust. Livet er som regel lavmælt. Likeså er Gud som i historien om Elia på fjellet ikke fantes i hverken storm, jordskjelv eller ild, men i den skjøre stillheten som fulgte (1 Kong 19,11ff).

Lengsel etter stillhet kan slik sies å være en lengsel etter Gud, et ønske om å fjerne den avstanden støyen skaper når den legger seg mellom oss og det lævmælte livet og den hviskende Gud. Hører du?

 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Muskuløs kristendom
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 1218 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
18 dager siden / 1182 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
12 dager siden / 1172 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
4 dager siden / 761 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 1 måned siden / 711 visninger
Eit ansvarslaust Europa
av
Emil André Erstad
27 dager siden / 645 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere