Heidi Terese Vangen

Alder: 34
  RSS

Om Heidi Terese

Jeg bor i Arna med min samboer, men jeg er opprinnelig fra Oslo. Jeg er rimelig økumenisk anlagt, noe som sikkert kommer av studiene i religionsvitenskap. Er opptatt av livsvern, miljø og litteratur. Dessuten samler jeg på frimerker med smågnagere.

Jeg blogger på www.erkjennelser.com

Følgere

Er det Godt?

Publisert nesten 6 år siden

De færreste stiller de viktige spørsmålene. I stedet danser vi rundt dem med samtaler om regler og lovbestemte rettigheter, praktisk tilrettelegging og, noen ganger, vonde følelser.

Man passer på å holde det på en behagelig avstand, dette som visstnok er forhistorisk, eller i det minste temmelig passé. Spørsmålene som ikke bare danner kjernen i den pågående debatten, men i alle debatter, og i hvert vårt liv: Er det Godt? Er det riktig dette vi holder på med? Gjør det oss bedre?

Man kan riktignok ymte frempå, men om ikke lenge kommer anklagen om moralisme og altså forhistoriskhet. Myndighetene har tross alt ordnet saken for oss: Ikke lenger skal vi måtte belemre oss med ubehagelige spørsmål, for er det lov, skal det også være rett, og ikke minst en rettighet. Saken er avgjort – inntil noen kommer luskende med en samvittighet som ikke vil slå seg til ro med at flertallet alltid har rett eller at det kan vedtas ved lov at abort ikke skal være et vanskelig spørsmål.

Riktignok sier alle at abort er et vanskelig spørsmål. Det er pliktreplikken man må fremsi før en kommer til poenget, som gjerne er en noe penere innpakket versjon av at én enkelt gruppe mennesker bare har verdi i den grad de er ønsket av andre. Hvordan det har seg slik, er det mange kreative svar på, men alt munner ut i forsvaret for retten til å få dem fjernet, dersom ønskelig. Og det er der jeg savner spørsmålet de færreste stiller: Er det Godt?

Det er nødvendig, sier man. Jeg tar det som et nei.

Gå til innlegget

Håp i reprise

Publisert nesten 6 år siden

Noen filmer må jeg se gjentatte ganger, kanskje hver dag i ukesvis, før jeg får dem ut av systemet og igjen kan samle tankene til fulle om andre saker. Merkelig nok dreier det seg om den typen filmer folk sier man bare ser én gang fordi opplevelsen er så ubehagelig, såkalte «feel-bad»-filmer, som Expired, Of Mice and Men, The Road, House of Sand and Fog og nå Tyrannosaur. Den er vond, trist og fæl, og jeg må stadig gjemme ansiktet mitt, men når jeg ser filmen, er jeg likevel uendelig takknemlig for at noen, Paddy Considine, har skrevet den. Historien er sant nok ubehagelig, men den er også fylt av håp og medfølelse. Og én ting er at han har skapt filmen, slik at jeg får se den, men det som først og fremst gjør meg glad, er at verden ikke er så vond, trist og fæl at det ikke finnes mennesker som ser muligheter for forsoning. 

Ellers kan jeg bare innrømme at jeg aldri har vært så god på å skille fiksjon fra virkelighet. På et rasjonelt nivå er det uproblematisk, men rent følelsesmessig er det verre: Jeg gråter for filmer slik jeg også gråter for virkelige menneskers historier. På den annen side er film og litteratur gjerne virkelige menneskers historier, for med unntak av flyvende drager og denslags, er det lite som skildres som nettopp ikke er blitt erfart av noen. Omstendigheter og detaljer kan variere, men lidelsen – eller gleden – er ikke original. Og derfor, når jeg ser de fiktive menneskene erfare hva det nå enn er som får meg til å gråte med dem, tenker jeg på alle jeg ikke vet hvem er, men som erfarer det samme. Og det er det gode filmer om fiktive mennesker gjør, de bringer en nærmere de virkelige.

Gå til innlegget

Raushet og personlig ansvar

Publisert rundt 6 år siden

Jeg innbiller meg at de fleste voksne ønsker å identifisere seg som ansvarlige mennesker. Imidlertid er ikke ønsket om å identifisere seg som noe, nødvendigvis det samme som å ønske å være akkurat dette noe med alt det innebærer.

Ansvar kan være praktisk ubeleilig, der man må gjøre ekstra anstrengelser for å legge til rette for visse handlingsforløp, og det kan være følelsesmessig utmattende, for ikke å si smertefullt, der man må erkjenne egne feilgrep og ta konsekvensene av dem. Vilje til å innrømme feilgrep er en nødvendig forutsetning for ansvar, men slike innrømmelser kan virke som et hinder dersom en også ønsker å identifisere seg som et menneske uten karakterbrister av betydning, hvorenn uoppnåelig akkurat det er.

En mulig løsning på problemet kan være å søke andre forklaringer på feilgrep enn eventuelle karakterbrister, og en ofte brukt strategi i disse tider, er å ta på seg offerrollen. Som essayisten Theodore Dalrymple gjerne skriver, tar samfunnet for gitt at ofre ikke er ansvarlig for sine handlinger – ikke minst tas det jevnt over for gitt at mennesker som ikke tar ansvar for sine handlinger, antagelig er ofre for et eller annet de også.

I offerstatusen ligger implisitt en manglende forventning om at den det gjelder skal kunne overvinne de offergjørende omstendighetene, og med det en manglende tiltro til den enkeltes potensiale som menneske. Dalrymple påpeker at, om noe, er det denne holdningen som skaper ofre, fordi den gjør det desto vanskeligere å overvinne de hindrene som gav offerstatusen i første omgang.

Nå er det ikke dermed sagt at visse omstendigheter ikke kan gjøre det vanskeligere å velge godt og rett, at alle som får offerstatusen ønsker den, eller at det ikke finnes omstendigheter hvor det er riktig å si at noen er gjort til offer, men det er heller ikke slik at all motbør gjør en til et offer – om vi ikke så skal si at vi alle er ofre for livet?

Som kvinne har jeg opplevd diskriminering, men jeg har også opplevd forventningen om at jeg bør føle meg diskriminert, og offergjort, der jeg slettes ikke er enig i at jeg er blitt utsatt for noe kritikkverdig. Alle med et minimum av historisk kunnskap kjenner til de lover, normer og strukturer som har marginalisert kvinner gjennom tidene, men jeg er i den senere tid blitt overrasket over å oppdage en retorikk som virker å antyde at også naturens luner gjør kvinner til ofre - og derfor ikke lenger står ansvarlig for konsekvensene av egne avgjørelser.

I en Aftenpost-artikkel forleden ble uttrykket «ufrivillig gravid» brukt. Her var det ikke snakk om graviditet som følge av overgrep, men graviditet som konsekvens av frivillig samleie. Jeg stusset over ordbruken, for overser man ikke her en temmelig klar årsakssammenheng? Til tross for at forplantning ikke er samleiets eneste funksjon, forblir det en mulig konsekvens, da også preventiver som kjent kan svikte. Som resultat av frivillig samleie kan man slik bli uplanlagt gravid, men ufrivillig kan det knapt nok kalles. Også det mer etablerte uttrykket «selvbestemmelse over egen kropp», der det brukes som motsetning til å leve med en slik uplanlagt graviditet, gir uttrykk for den samme kreativitet hva årsakssammenhenger angår. En kreativitet som dukker opp i så mange sammenhenger.

Jeg har tro på raushet, men raushet i form av nye sjanser etter feilgrep og handlingsforløp som ikke gikk helt som de skulle, raushet som lar oss være sårbare og ærlige med hverandre om feil og karakterbrister uten å miste selvrespekten. Den raushet og medfølelse som derimot tåkelegger årsakssammenhenger, feier feilgrep under teppet eller legger konsekvensenes byrde over på andre, fremstår ikke bare som misforstått, men som manglende tiltro til det enkelte menneskes evne til heve seg over fortidens feilgrep og ta ansvar for seg selv.

Gå til innlegget

Anonym godhet

Publisert over 6 år siden

“If we are to succeed we must persist with our anonymity.”

Sir Percy Blakeney fra romanen The Scarlet Pimpernell er litteraturens første eksempel på arketypen “helt med skjult identitet”. Han tar på seg diverse forkledninger og redder dødsdømte fanger fra giljotinene under Skrekkveldet ved begynnelsen av den franske revolusjon. Som med Bruce Wayne i Batman-fortellingene er det nettopp forkledningen som gjør det mulig å gjennomføre heltedådene.

Jeg kom til å tenke på dette i forbindelse med Frøken Makeløs’ innlegg “Se så god moral jeg har!”, hvor hun skriver om statussymboler og de moralske valgene som trumfer dem. Forutsetningen er imidlertid at man må formidle den moralske motivasjonen for at edle valg skal gi status.

Det er trivelig å identifisere seg som et godt menneske, og jeg kjenner iblant hvordan ønsket om å fremstå som god kan virke vel så viktig som faktisk å være god og gjøre godt – egoet har ellers  lite til overs for anonym godhet. Klart kan man mene at motivasjonen er underordnet så lenge gode gjerninger blir utført, men jeg stiller meg tvilende, for min erfaring er at motivasjonen alltid legger føringer for resultatet. Og hva vil så skje om det gode skulle gå av mote?

Jeg har en bekjent som mener det ikke finnes noen til fulle altruistiske gjerninger. "Nevn én handling som ikke kan forklares med selvtjenende motiver", sier hun. Jeg følger opp med en innvending: Det at det finnes tenkelige selvtjenende motiver bak en hvilken som helst handling, betyr ikke at det alltid er disse som styrer. Slik er det heller ikke rimelig å anta at alle som gjør gode gjerninger, og gjør handlingene kjent, gjør det av hensyn til egen status, selv om det skulle være slik at handlingene er statusfremmende.

Likevel er det noe særlig beundringsverdig ved heltene med skjult identitet - anonym godhet, anonym rettferdighet - enten det så er snakk om min favoritt Bruce Wayne eller alle de faktisk eksisterende menneskene jeg ikke her kan nevne nettopp fordi de er anonyme.

Gå til innlegget

Ensom og rar

Publisert nesten 7 år siden

På film er enstøinger ofte slemme - eller i hvert fall fryktelig gretne -, og om de ikke egentlig er det, blir de likevel oppfattet slik av de andre i nærmiljøet. Bak ligger muligens tanken om at det må være noe i veien med mennesker som tilbringer mesteparten av sin tid alene. Enten har de støtt bort alt som var av venner og familie ved å være slemme og gretne, eller så har de opplevd noe fryktelig som har gjort dem desillusjonerte overfor verden og andre mennesker. Uansett er ikke enstøinger lykkelige. Ikke på film, og ikke ute i den virkelige verden, hvor en stor vennekrefts fremstilles som det fremste mål. Rart er det heller ikke, for de fleste opplever det nettopp slik at det er det mellommenneskelige som gir livet mening, og derfor synes kanskje Idar Kjølsvik han er fornuftig når han om skillet mellom sunn og usunn tro sier følgende:

De som føler seg mest beriket av religionen, opplever at troen er et forhold mellom seg og Gud, individorientert. Da kan du fort bli ensom og rar. For en sunn tro står fellesskap og opplevelser med andre sentralt.

For rar vil man jo ikke være.

Den nå avdøde psykiateren Anthony Storr tenkte heldigvis noe annet da han i boken Solitude: A Return to the Self tok et oppgjør med den freudianske forestillingen om at nære sosiale relasjoner er den eneste veien til tilfredshet og mening i livet, og han viste til kreativitet som et alternativ. Ikke at de to er gjensidig utelukkende, for vi har alle behov for både kjærlighet og en viss grad av autonomi, men gradene kan altså variere, og hos noen er det behovet for et tilbaketrukket liv som dominerer. Storr poengterer at læring, tenkning og innovasjon er aktiviteter som best gjøres alene og trekker frem en rekke forfattere, kunstnere og forskere med livsløp som illustrerer nettopp dette, og han sier videre at selv om disse ikke alltid engasjerte seg i andre menneskers kår, noe som jo bryter med bildet av "det gode menneske", har deres bidrag likevel fremmet den menneskelige opplevelse. Bidrag vi kan få færre av om "det rare" sykeliggjøres.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere