Heidi Terese Vangen

Alder: 35
  RSS

Om Heidi Terese

Jeg bor i Arna med min samboer, men jeg er opprinnelig fra Oslo. Jeg er rimelig økumenisk anlagt, noe som sikkert kommer av studiene i religionsvitenskap. Er opptatt av livsvern, miljø og litteratur. Dessuten samler jeg på frimerker med smågnagere.

Jeg blogger på www.erkjennelser.com

Følgere

Frykten for det hinsidige?

Publisert over 5 år siden

Hun ringer meg for å fortelle om en felles slektning som døde for noen dager tilbake etter lang tids sykdom. Hun forteller om timene i forkant, om de nærmeste etterlatte og om dødsangsten. Månedsvis med angst. Jeg ville ønsket det annerledes for ham. Hun forklarer at ingen vet hva som venter, for ingen har tross alt rapportert fra det hinsidige. Jeg tenker på Jesus, men holder tanken for meg selv og lar henne fortelle videre.

Hun har så vidt vært innom dette før, frykten for hva som venter. Den gang fortalte hun det med en forventning om at jeg ville forstå fordi jeg vel også kjente på det samme, som om det er almenmenneskelig. Muligens er det det. Nå ser jeg gjerne at det drøyer litt også for meg, men livet fremstår likevel som tusen ganger mer fryktinngytende enn det hinsidige. Det er imidlertid lenge siden jeg ønsket å dø og gikk og ventet på en benådning av et slag, den type håp bare depresjoner kan avle. Derimot har ikke en økt verdsettelse av livet - med erkjennelsen av at det ikke bare har egenverdi, men at det kjennes godt å ta del i det -, øket angsten for å miste det. Ikke mitt eget liv, det er verre med de andres. Jeg sa ikke alt dette, bare at jeg ikke delte frykten for å dø, og hun forstod meg nok like lite som jeg forstod henne. Hun sa jeg ennå er for ung; det kommer med alderen, når det nærmer seg. Jeg lot være å påpeke at man ikke kan ta for gitt at en får leve lenge, og det ligger ingen urettferdighet i å dø ung.

Dog kunne jeg fortalt om mine opplevelser med angst. Sagt det som en forsikring om at jeg ikke er helt uten forståelse, kanskje en trøst, men det kunne i så fall ikke deles som annet enn en syndserkjennelse, for hva er vel frykt annet enn blasfemi i praksis? Eller en demonstrert manglende tillit til at Gud er en som holder sine løfter? Det er sant, men jeg vet ikke om det ville hjulpet, om det ville gjort annet enn å vekke anstøt, om jeg kunne sagt det på en måte som ikke ble oppfattet som en bebreidelse – et «hvorfor kan du ikke bare tro som jeg?» Derfor sier jeg ikke så mye. Kanskje er det best slik, eller kanskje er jeg gjerrig som ikke deler skatten.

Gå til innlegget

Utfordrende faste

Publisert rundt 6 år siden

Allerede i går, første dag av fasten, tenkte jeg at jeg ikke kommer til å klare det. Gjentatte ganger, alt fra morgenen av ble jeg grepet av uro. Og jeg ble skamfull, for i denne bekymringen lå innrømmelsen av at jeg ikke har full tillit til Gud. Tillit til at han kan lede meg gjennom utfordringer, og tillit til at han alene er nok.

Når jeg har bestemt meg for å være generelt måteholden denne fasten, innebærer det at jeg må være var for alt det jeg i hverdagen lener meg på som ikke er Gud. Er jeg stresset, sint, fortvilet eller frustrert, håndterer jeg det som regel ved å spise sjokolade, kjøpe bøker, se fjernsyn, kjøre indre monologer i reprise eller klikke meg mer eller mindre bevisstløst gjennom nettaviser. Bare av og til ber jeg og legger det i Guds hender. Det er kanskje ikke helt sant: Jeg ber, for så å følge opp med mine mestringsstategier, og de virker for en stund.

Det var altså det som slo meg i går, at jeg ved å forplikte meg på måtehold i fasten, faster fra mestringsstrategiene mine. Jeg er ikke så sikker på om jeg kommer til å klare det, og den innrømmelsen gjør meg skamfull, for det skulle slettes ikke være vanskelig å ha tillit til at værendets kilde skulle være nok. Og det skulle heller ikke være vanskelig å stille meg åpen for å motta det han har å gi. Likevel er det slik.

Gå til innlegget

Må vi tåle en ny abortdebatt?

Publisert rundt 6 år siden

I sin kronikk 14.2 i Vårt Land skriver Paul Leer-Salvesen at vi må tåle en ny abortdebatt. Det spørs, for hva er det en ny debatt om abort egentlig vil dreie seg om?

Jeg har i mange år engasjert meg i abortdebatten, senest i forrige uke i etterkant av innlegget mitt «Er det Godt?». Det har virket rett og nødvendig, men likevel har det vokst frem et ubehag i meg, for jeg ville ikke gått inn i en debatt om kvinners, funksjonshemmedes, eldres eller jøders rett til liv – hvorfor har jeg da gått med på å forhandle om de ufødte barns menneskeverd?

Diskusjon, dersom den følger et minimum av diskusjonsetiske retningslinjer, er et tegn på respekt. Det ligger i sakens natur at man ikke godkjenner meningsmotstanderens syn ved å fremme motargumenter, men gjennom argumentasjonen aksepteres hans synspunkt likevel som et gyldig synspunkt blant flere. Når jeg deltar i debatter om det ufødte barns moralske rett til liv, anerkjenner jeg i praksis synspunktet om dets manglende menneskeverd, som legitimt. Men det er det ikke.

En av mine helter gjennom historien er William Lloyd Garrison. Han regnes i dag blant de viktigste abolisjonistene fra den amerikanske slaveridebatten på 1800-tallet. Viktig var han fordi han var radikal, dog vil hans synspunkt anses som en selvfølge i dag. Han krevde nemlig en umiddelbar avskaffelse av slaveriet og var villig hverken til å diskutere reformforslag for en gradvis nedtrapping eller slaveriets legitimitet som sådan. Han fremmet riktignok sine synspunkter om slaveriets manglende moralske legitimitet, og det i harde ordelag, men han var uvillig til å forholde seg til motargumenter.

Han ble kritisert for sin rigiditet fra begge sider - mon kritikken ville vært desto sterkere i våre relativistiske dager? -, men han mente, som jeg også er kommet til å mene, at visse prinsipper ikke bør være åpne for debatt. Vi kan diskutere midler, Garrison kunne diskutere hvordan slaveriet som institusjon skulle bli bragt til sin ende, men ikke mål, ikke hvorfor slaveriet måtte avskaffes. Hva kan vi så lære av dette i abortdebatten?

Abraham Lincoln er en annen favoritt. Han diskuterte riktignok slaveriets legitimitet, men med en klinkende klar holdning om at det måtte ta slutt. I den nå berømte debatten med Stephen Douglas i 1858 påpekte han følgende:

«When Judge Douglas says that whoever, or whatever community, wants slaves, they have a right to have them, he is perfectly logical if there is nothing wrong in the institution; but if you admit that it is wrong, he cannot logically say that anybody has a right to do wrong.»

Åpenbart, kan man si, men det er ikke dette vi hører i abortdebatten. Tvert imot, selv kritikere av abort, som nevnte Paul Leer-Salvesen, sier eksplisitt at han ikke er mot dagens abortlov, for det er «en skremmende tanke hvordan virkeligheten ville se ut hvis sykehusene våre bare skulle utføre abort når den gravides liv står i fare. Dette er fortsatt Den katolske kirkes offisielle standpunkt, og det har i århundrer ført til infeksjoner, skader og død for kvinner som søker hjelp under svært utrygge forhold. Det går ingen vei tilbake dit i vårt samfunn, og heller ikke til et nemndsystem før 12. uke».

Det er imidlertid ikke en direkte og logisk sammenheng mellom svært restriktive abortlover og skader som følge av ulovlig utførte aborter, til tross for statistikker som sies å bekrefte noe slikt, for innimellom her er det mennesker, moralske agenter, som foretar et valg. Riktignok mennesker i en vanskelig situasjon, og derfor er det viktig å satse på tiltak som både reduserer omfanget av uplanlagte svangerskap i utsatte grupper og gjør eventuelle utfordringer ved et uplanlagt svangerskap lettere å håndtere, både økonomisk, praktisk og sosialt.

Synspunktet om at abort er galt, men noe som likevel må tillates av menneskelige hensyn, underkommuniserer alvoret ved abortinngrepet. Dersom vi godtar prinsippet om at det er galt å ta livet av et uskyldig menneske dersom det kan unngås, finnes det intet kompromiss, for det kan ikke være rett å gjøre galt. Den enkelte kvinne og familie som har tatt abort, skal selvfølgelig møtes med medfølelse, nåde og tilgivelse, men uten samtidig å relativisere handlingen, for liv og død er absolutte størrelser. Enten lever man, eller så gjør en det ikke. Enten er vi et samfunn som beskytter de svakeste, eller så er vi det ikke.

Dersom vi i en ny abortdebatt diskuterer mål og ikke midler, eller dersom abortdebatten reduseres til en diskusjon utelukkende om å redusere aborttallene, bør den ikke tåles. Riktignok fremstilles sistnevnte gjerne som abortdebattens mellomgrunn, for alle er vi visst enige om at aborttallene må ned, men hvorfor må de det, med mindre abort er galt? I så fall er også denne mellomgrunnen like utilstrekkelig som tale for reform var under 1800-tallets slaveridebatt.

Gå til innlegget

Er det Godt?

Publisert rundt 6 år siden

De færreste stiller de viktige spørsmålene. I stedet danser vi rundt dem med samtaler om regler og lovbestemte rettigheter, praktisk tilrettelegging og, noen ganger, vonde følelser.

Man passer på å holde det på en behagelig avstand, dette som visstnok er forhistorisk, eller i det minste temmelig passé. Spørsmålene som ikke bare danner kjernen i den pågående debatten, men i alle debatter, og i hvert vårt liv: Er det Godt? Er det riktig dette vi holder på med? Gjør det oss bedre?

Man kan riktignok ymte frempå, men om ikke lenge kommer anklagen om moralisme og altså forhistoriskhet. Myndighetene har tross alt ordnet saken for oss: Ikke lenger skal vi måtte belemre oss med ubehagelige spørsmål, for er det lov, skal det også være rett, og ikke minst en rettighet. Saken er avgjort – inntil noen kommer luskende med en samvittighet som ikke vil slå seg til ro med at flertallet alltid har rett eller at det kan vedtas ved lov at abort ikke skal være et vanskelig spørsmål.

Riktignok sier alle at abort er et vanskelig spørsmål. Det er pliktreplikken man må fremsi før en kommer til poenget, som gjerne er en noe penere innpakket versjon av at én enkelt gruppe mennesker bare har verdi i den grad de er ønsket av andre. Hvordan det har seg slik, er det mange kreative svar på, men alt munner ut i forsvaret for retten til å få dem fjernet, dersom ønskelig. Og det er der jeg savner spørsmålet de færreste stiller: Er det Godt?

Det er nødvendig, sier man. Jeg tar det som et nei.

Gå til innlegget

Håp i reprise

Publisert rundt 6 år siden

Noen filmer må jeg se gjentatte ganger, kanskje hver dag i ukesvis, før jeg får dem ut av systemet og igjen kan samle tankene til fulle om andre saker. Merkelig nok dreier det seg om den typen filmer folk sier man bare ser én gang fordi opplevelsen er så ubehagelig, såkalte «feel-bad»-filmer, som Expired, Of Mice and Men, The Road, House of Sand and Fog og nå Tyrannosaur. Den er vond, trist og fæl, og jeg må stadig gjemme ansiktet mitt, men når jeg ser filmen, er jeg likevel uendelig takknemlig for at noen, Paddy Considine, har skrevet den. Historien er sant nok ubehagelig, men den er også fylt av håp og medfølelse. Og én ting er at han har skapt filmen, slik at jeg får se den, men det som først og fremst gjør meg glad, er at verden ikke er så vond, trist og fæl at det ikke finnes mennesker som ser muligheter for forsoning. 

Ellers kan jeg bare innrømme at jeg aldri har vært så god på å skille fiksjon fra virkelighet. På et rasjonelt nivå er det uproblematisk, men rent følelsesmessig er det verre: Jeg gråter for filmer slik jeg også gråter for virkelige menneskers historier. På den annen side er film og litteratur gjerne virkelige menneskers historier, for med unntak av flyvende drager og denslags, er det lite som skildres som nettopp ikke er blitt erfart av noen. Omstendigheter og detaljer kan variere, men lidelsen – eller gleden – er ikke original. Og derfor, når jeg ser de fiktive menneskene erfare hva det nå enn er som får meg til å gråte med dem, tenker jeg på alle jeg ikke vet hvem er, men som erfarer det samme. Og det er det gode filmer om fiktive mennesker gjør, de bringer en nærmere de virkelige.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Muskuløs kristendom
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 1993 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
16 dager siden / 1175 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
10 dager siden / 1159 visninger
Hva skjer Visjon Norge?
av
Bendik Storøy Hermansen
29 dager siden / 956 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 1 måned siden / 759 visninger
Eit ansvarslaust Europa
av
Emil André Erstad
25 dager siden / 642 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere