Heidi Terese Vangen

Alder: 34
  RSS

Om Heidi Terese

Jeg bor i Arna med min samboer, men jeg er opprinnelig fra Oslo. Jeg er rimelig økumenisk anlagt, noe som sikkert kommer av studiene i religionsvitenskap. Er opptatt av livsvern, miljø og litteratur. Dessuten samler jeg på frimerker med smågnagere.

Jeg blogger på www.erkjennelser.com

Følgere

“Love must hurt us”

Publisert rundt 4 år siden

Jeg tenker meg at hodet mitt er fylt med vann. Et hav. Himmel og hav uten land i sikte. Et grålig lys, men ingen identifiserbar sol, og jeg trenger ikke myse, slik jeg ellers gjerne må. Sol som ikke blender. Havet er blikkstille, eller helst er det det. Helst ønsker jeg å kjenne fraværet av bevegelse og bare være.

Jeg kan sitte lenge og kjenne på, glede meg over, suset av fravær. La det bli nærvær. Men så er der livet bortenfor, og liv er bevegelse. Liv skaper krusninger, noen ganger bølger. Stresset øker med bevegelsene – skapt av menneskene i livet mitt, av turer ut i verden, av avtaler og  av alt jeg må huske på, enten det er uregelmessige oppgaver jeg må skrive ned i almanakken eller om det er alle de små oppgavene man må gjøre hver dag som er for mange til å noteres ned. Huske å spise når jeg er sulten, pusse tennene, hente posten, rydde bort oppvasken eller sjekke mobiltelefonen for meldinger (minst daglig, det har jeg lovet).

Det skvulper. Det kan være verdt det. Bevegelsen. Skapt av menneskene jeg er glad i. Hjertet mitt kan bestemme at det er verdt det. “Love must hurt us”, sa Mor Teresa.

Gå til innlegget

De nødvendige korrigeringene

Publisert over 4 år siden

Det er ikke bare transseksuelle som kan tvile på egen kjønnstilhørighet.

Det er lett å være enig når Bent Høie sier man ikke kan gå til legen for å få vite hvem en er. Det høres riktig ut, og da særlig i lys av utallige beretninger om enkeltskjebners kamp mot helsevesenet, om feildiagnostiseringer og overgrep. Jeg har selv blitt feildiagnostisert; jeg har opplevd ikke å bli hørt, men jeg har også opplevd at det ikke alltid er så enkelt som at man selv vet hvem en er.

Når det gjelder kjønn, er det ikke bare transseksuelle som kan tvile på egen kjønnstilhørighet. Flere grupper har et trøblete forhold til kjønn, og det er en forvirring som fort kan øke dersom man blir fortalt at kjønn kan velges. Jeg skal løfte frem ett eksempel på en gruppe som jeg kjenner godt.

Jeg har Aspergers syndrom. En del av de personlighetstrekkene som kjennetegner asperger, er trekk som gjerne regnes for å være maskuline, i det minste mer så enn feminine. Slikt som underutviklede sosiale ferdigheter eller tendenser til å være mer opptatt av ting og ideer enn av mennesker og følelser. Dette bidrar til at jenter på autismespekteret ofte ikke helt finner seg til rette i egen kjønnsgruppe, i hvert fall ikke som unge, noe som er en kjent sak blant både forskere og klinikere. Noen blir typiske «tomboys» uten noen videre problemer, men andre opplever betraktelig med forvirring og engstelse knyttet til kjønn. For dem er det nærliggende å lete etter svar på hvorfor de passer så dårlig inn, hvorfor de er så annerledes, men her er det fryktelig lett å bomme, og det er da de trenger støttespillere med oversikt og innsikt større enn det en forvirret ungdom kan ha, noen som kan korrigere og stilne uroen ved å si: "Dette er normalt - du er ikke mindre jente av å være en litt annerledes jente." Men styrer så holdningen om at fag- og helsepersonell ikke skal kunne gjøre vurderinger rundt den enkeltes kjønnstilhørighet, kan det skape betydelige problemer for disse jentene, for det er altså ikke slik at man alltid vet hvem en er.

Det er ikke umulig å tenke feil om seg selv.

Gå til innlegget

Frykten for det hinsidige?

Publisert over 5 år siden

Hun ringer meg for å fortelle om en felles slektning som døde for noen dager tilbake etter lang tids sykdom. Hun forteller om timene i forkant, om de nærmeste etterlatte og om dødsangsten. Månedsvis med angst. Jeg ville ønsket det annerledes for ham. Hun forklarer at ingen vet hva som venter, for ingen har tross alt rapportert fra det hinsidige. Jeg tenker på Jesus, men holder tanken for meg selv og lar henne fortelle videre.

Hun har så vidt vært innom dette før, frykten for hva som venter. Den gang fortalte hun det med en forventning om at jeg ville forstå fordi jeg vel også kjente på det samme, som om det er almenmenneskelig. Muligens er det det. Nå ser jeg gjerne at det drøyer litt også for meg, men livet fremstår likevel som tusen ganger mer fryktinngytende enn det hinsidige. Det er imidlertid lenge siden jeg ønsket å dø og gikk og ventet på en benådning av et slag, den type håp bare depresjoner kan avle. Derimot har ikke en økt verdsettelse av livet - med erkjennelsen av at det ikke bare har egenverdi, men at det kjennes godt å ta del i det -, øket angsten for å miste det. Ikke mitt eget liv, det er verre med de andres. Jeg sa ikke alt dette, bare at jeg ikke delte frykten for å dø, og hun forstod meg nok like lite som jeg forstod henne. Hun sa jeg ennå er for ung; det kommer med alderen, når det nærmer seg. Jeg lot være å påpeke at man ikke kan ta for gitt at en får leve lenge, og det ligger ingen urettferdighet i å dø ung.

Dog kunne jeg fortalt om mine opplevelser med angst. Sagt det som en forsikring om at jeg ikke er helt uten forståelse, kanskje en trøst, men det kunne i så fall ikke deles som annet enn en syndserkjennelse, for hva er vel frykt annet enn blasfemi i praksis? Eller en demonstrert manglende tillit til at Gud er en som holder sine løfter? Det er sant, men jeg vet ikke om det ville hjulpet, om det ville gjort annet enn å vekke anstøt, om jeg kunne sagt det på en måte som ikke ble oppfattet som en bebreidelse – et «hvorfor kan du ikke bare tro som jeg?» Derfor sier jeg ikke så mye. Kanskje er det best slik, eller kanskje er jeg gjerrig som ikke deler skatten.

Gå til innlegget

Utfordrende faste

Publisert over 5 år siden

Allerede i går, første dag av fasten, tenkte jeg at jeg ikke kommer til å klare det. Gjentatte ganger, alt fra morgenen av ble jeg grepet av uro. Og jeg ble skamfull, for i denne bekymringen lå innrømmelsen av at jeg ikke har full tillit til Gud. Tillit til at han kan lede meg gjennom utfordringer, og tillit til at han alene er nok.

Når jeg har bestemt meg for å være generelt måteholden denne fasten, innebærer det at jeg må være var for alt det jeg i hverdagen lener meg på som ikke er Gud. Er jeg stresset, sint, fortvilet eller frustrert, håndterer jeg det som regel ved å spise sjokolade, kjøpe bøker, se fjernsyn, kjøre indre monologer i reprise eller klikke meg mer eller mindre bevisstløst gjennom nettaviser. Bare av og til ber jeg og legger det i Guds hender. Det er kanskje ikke helt sant: Jeg ber, for så å følge opp med mine mestringsstategier, og de virker for en stund.

Det var altså det som slo meg i går, at jeg ved å forplikte meg på måtehold i fasten, faster fra mestringsstrategiene mine. Jeg er ikke så sikker på om jeg kommer til å klare det, og den innrømmelsen gjør meg skamfull, for det skulle slettes ikke være vanskelig å ha tillit til at værendets kilde skulle være nok. Og det skulle heller ikke være vanskelig å stille meg åpen for å motta det han har å gi. Likevel er det slik.

Gå til innlegget

Må vi tåle en ny abortdebatt?

Publisert over 5 år siden

I sin kronikk 14.2 i Vårt Land skriver Paul Leer-Salvesen at vi må tåle en ny abortdebatt. Det spørs, for hva er det en ny debatt om abort egentlig vil dreie seg om?

Jeg har i mange år engasjert meg i abortdebatten, senest i forrige uke i etterkant av innlegget mitt «Er det Godt?». Det har virket rett og nødvendig, men likevel har det vokst frem et ubehag i meg, for jeg ville ikke gått inn i en debatt om kvinners, funksjonshemmedes, eldres eller jøders rett til liv – hvorfor har jeg da gått med på å forhandle om de ufødte barns menneskeverd?

Diskusjon, dersom den følger et minimum av diskusjonsetiske retningslinjer, er et tegn på respekt. Det ligger i sakens natur at man ikke godkjenner meningsmotstanderens syn ved å fremme motargumenter, men gjennom argumentasjonen aksepteres hans synspunkt likevel som et gyldig synspunkt blant flere. Når jeg deltar i debatter om det ufødte barns moralske rett til liv, anerkjenner jeg i praksis synspunktet om dets manglende menneskeverd, som legitimt. Men det er det ikke.

En av mine helter gjennom historien er William Lloyd Garrison. Han regnes i dag blant de viktigste abolisjonistene fra den amerikanske slaveridebatten på 1800-tallet. Viktig var han fordi han var radikal, dog vil hans synspunkt anses som en selvfølge i dag. Han krevde nemlig en umiddelbar avskaffelse av slaveriet og var villig hverken til å diskutere reformforslag for en gradvis nedtrapping eller slaveriets legitimitet som sådan. Han fremmet riktignok sine synspunkter om slaveriets manglende moralske legitimitet, og det i harde ordelag, men han var uvillig til å forholde seg til motargumenter.

Han ble kritisert for sin rigiditet fra begge sider - mon kritikken ville vært desto sterkere i våre relativistiske dager? -, men han mente, som jeg også er kommet til å mene, at visse prinsipper ikke bør være åpne for debatt. Vi kan diskutere midler, Garrison kunne diskutere hvordan slaveriet som institusjon skulle bli bragt til sin ende, men ikke mål, ikke hvorfor slaveriet måtte avskaffes. Hva kan vi så lære av dette i abortdebatten?

Abraham Lincoln er en annen favoritt. Han diskuterte riktignok slaveriets legitimitet, men med en klinkende klar holdning om at det måtte ta slutt. I den nå berømte debatten med Stephen Douglas i 1858 påpekte han følgende:

«When Judge Douglas says that whoever, or whatever community, wants slaves, they have a right to have them, he is perfectly logical if there is nothing wrong in the institution; but if you admit that it is wrong, he cannot logically say that anybody has a right to do wrong.»

Åpenbart, kan man si, men det er ikke dette vi hører i abortdebatten. Tvert imot, selv kritikere av abort, som nevnte Paul Leer-Salvesen, sier eksplisitt at han ikke er mot dagens abortlov, for det er «en skremmende tanke hvordan virkeligheten ville se ut hvis sykehusene våre bare skulle utføre abort når den gravides liv står i fare. Dette er fortsatt Den katolske kirkes offisielle standpunkt, og det har i århundrer ført til infeksjoner, skader og død for kvinner som søker hjelp under svært utrygge forhold. Det går ingen vei tilbake dit i vårt samfunn, og heller ikke til et nemndsystem før 12. uke».

Det er imidlertid ikke en direkte og logisk sammenheng mellom svært restriktive abortlover og skader som følge av ulovlig utførte aborter, til tross for statistikker som sies å bekrefte noe slikt, for innimellom her er det mennesker, moralske agenter, som foretar et valg. Riktignok mennesker i en vanskelig situasjon, og derfor er det viktig å satse på tiltak som både reduserer omfanget av uplanlagte svangerskap i utsatte grupper og gjør eventuelle utfordringer ved et uplanlagt svangerskap lettere å håndtere, både økonomisk, praktisk og sosialt.

Synspunktet om at abort er galt, men noe som likevel må tillates av menneskelige hensyn, underkommuniserer alvoret ved abortinngrepet. Dersom vi godtar prinsippet om at det er galt å ta livet av et uskyldig menneske dersom det kan unngås, finnes det intet kompromiss, for det kan ikke være rett å gjøre galt. Den enkelte kvinne og familie som har tatt abort, skal selvfølgelig møtes med medfølelse, nåde og tilgivelse, men uten samtidig å relativisere handlingen, for liv og død er absolutte størrelser. Enten lever man, eller så gjør en det ikke. Enten er vi et samfunn som beskytter de svakeste, eller så er vi det ikke.

Dersom vi i en ny abortdebatt diskuterer mål og ikke midler, eller dersom abortdebatten reduseres til en diskusjon utelukkende om å redusere aborttallene, bør den ikke tåles. Riktignok fremstilles sistnevnte gjerne som abortdebattens mellomgrunn, for alle er vi visst enige om at aborttallene må ned, men hvorfor må de det, med mindre abort er galt? I så fall er også denne mellomgrunnen like utilstrekkelig som tale for reform var under 1800-tallets slaveridebatt.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere