Heidi Terese Vangen

Alder: 35
  RSS

Om Heidi Terese

Jeg bor i Arna med min samboer, men jeg er opprinnelig fra Oslo. Jeg er rimelig økumenisk anlagt, noe som sikkert kommer av studiene i religionsvitenskap. Er opptatt av livsvern, miljø og litteratur. Dessuten samler jeg på frimerker med smågnagere.

Jeg blogger på www.erkjennelser.com

Følgere

Frø blir til trær

Publisert rundt 4 år siden

Når kommer forslagene om å tillate 'abort etter fødselen'!

Den nye tolkningen av Lov om svangerskapsavbrudd, med åpning for fosterreduksjon, vekker reaksjoner. Selv ble jeg matt og tenkte: “Ja, så er vi her.” Utviklingen virker uunngåelig fra mitt ståsted, hvorenn fjernt det måtte vært for dem som i sin tid jobbet for og etterhvert vedtok loven. Slik de forstod det, kjempet de frem en sikkerhetsventil, en minste av to onder, og stadfestet derfor i lovens første paragraf, samfunnets ansvar for å holde antallet svangerskapsbrudd lavest mulig. Til tross for det, lå innbakt i loven en relativisering av menneskeverdet – og frø blir til trær. Det er uunngåelig: Når man først har satt ett menneskes frihet over en annens liv, ved lov, har ikke mennesket lenger noen egenverdi i felleskapets øyne, for menneskeverd er noe enten alle har eller ingen, og har ingen det, er det kun de ønskede som har verdi. Da har det heller ikke lenger noen hensikt å si at samfunnet har spesielle forpliktelser overfor hver enkelt, eller i særdeleshet svake og hjelpetrengende. Tvert om – det er de ønskede som skal vernes om. Så lenge det varer. Frø blir til trær. Og så var vi her.

Sorteringssamfunnet utfolder seg ytterligere. Tall fra Medisinsk fødselsregister (2014) viser at flere enn før velger provosert abort ved påvist Downs syndrom under svangerskapet, og til tross for at det møter reaksjoner, er det i dag legitimt å hevde på spalteplass at funksjonshemmede er en såpass stor byrde at de må kunne velges bort av hensyn til familien for øvrig. Det følges av forsikringer, dog tidvis mangler også disse, om at synet på fosterdiagnostikk og provosert abort av barn med påviste funksjonhemninger ikke reflekterer deres syn på dem som alt er født, og det moralske skillet mellom født og ufødt tas for gitt. Dèt til tross for en stadig økende haug med forskningsrapporter (for eksempel denne) som stadfester kontinuiteten i menneskelivet fra unnfangelse til livets slutt. Skjønt er jeg ikke så sikker på om forskningen viser noe mer enn det rent åpenbare.

For lengst er kampen for lovfestet rett til selvbestemt abort erstattet av kampen for den skyld- og skamfrie abort, selv om vi ikke ennå har nådd såkalte amerikanske tilstander. Lovens første paragraf skyves tilside, noe som for alvor kom frem under debatten om reservasjonsadgang for fastleger, og en større debatt om eutanasi står for tur. Treet vokser.

Jeg lurer så på hvor mange år det tar før også tilhengere av infanticid, det som kalles "after-birth abortion", får spalteplass hos seriøse aviser i Norge. Når kommer de første kampanjene og lovforslagene? Det vil antagelig røske i enda flere, men mange nok? Når er vi der? Når er det nok?

Gå til innlegget

Langtenkt. Langsom. Langmodig.

Publisert over 4 år siden

Har du sett filmer som plutselig går over i sakte film og hver bevegelse hales ut så hver detalj synes? Det er min dimensjon, det er slik hjernen min fungerer. Autismehjernen. De fleste andre jeg møter, lever i en annen dimensjon, der alt foregår mye raskere. Der detaljer gjemmes i de hurtige bevegelsene, hendelser uten mellomrom, uten tid til å summe seg før neste steg, før neste øyeblikk inntreffer. Der man må være snartenkt for å henge med.

Det er ikke jeg. I hvert fall ikke til vanlig. Jeg er langsom. Langmodig. For det meste. Jeg liker det ordet, langmodig. Skjønt merker jeg ikke at jeg er det når det bare er meg til stede. Det er når dimensjonene krysser hverandre, og jeg står overfor et annet menneske at jeg merker forskjellen, hvor mye raskere de beveger seg, hvor mye mer de får til på en dag, på et liv. Det suger i magen. Tenker at noe haster, men vet ikke hva. Har jeg glemt noe?

Selvfølgelig har jeg det. Jeg har glemt historien om Marta og Maria, glemt at mennesker er skapt for å utfylle hverandre i vår forskjellighet, glemt at Gud ikke skynder seg – så hvorfor skulle jeg det?

Gå til innlegget

Jeg var liberal, nå har jeg skiftet syn

Publisert over 4 år siden

De argumentene den ortodokse presten Schuff feiet bort som urimelige, overbeviste derimot meg om å forlate mitt liberale ståsted.

Med den talende tittelen «Bekjennelser fra en angrende homoskeptiker» forteller Christofòros Schuff i Fædrelandsvennen 26.8. at han har endret synspunkt om homofili. Han forteller nokså personlig om prosessen fra å være en nyordinert ortodoks prest som mente homofili var en av de større syndene, og snakket nedsettende om homofile og lesbiske, også om enkeltpersoner, til å ta steget ut og gå i sitt aller første Pride-tog i år sammen med datteren.

Han er imidlertid ikke alene om å ha endret mening, for de argumentene Schuff sier han etterhvert feiet bort som urimelige, overbeviste derimot meg om å forlate mitt liberale ståsted til fordel for tradisjonell, kristen samlivsetikk. Det var særlig de naturrettslige betraktningene jeg ikke klarte å gi et godt motsvar til, til tross for at de rammer meg selv som samboende. Derfor lurer jeg på om Schuff kan fortelle hvordan han helt konkret har løst denne problemstillingen teologisk? Hvilken plass har for eksempel Bibel, tradisjon og naturrett i resonnementet hans? Eller hva er ekteskap dersom det løsrives helt fra skaperordning og forplantning? Den oppfordringen ønsker jeg for øvrig også å rette til andre som måtte føle seg kallet.

Schuff, som mange før ham, henviser stadig til kjærligheten, og han gjengir det hyppig brukte slagordet «størst av alt er kjærligheten», noe de ivrigste bibelleserne nok husker er en feilsitering av Paulus (1 Kor 13,13). Dette er ikke et poeng jeg gjør for å være kverulerende eller for å henge ut meningsmotstandere, men fordi denne feilsiteringen forsterker mitt inntrykk av å stå overfor en ufullstendig teologi. Slagordet appellerer absolutt til følelsene, for alle ønsker vi vel å være på lag med kjærligheten, og derav oppfordringen min, for jeg skulle veldig gjerne, i møte med bedre argumenter, endre mening nok en gang og omfavne den alternative samlivsetikken. 

I mellomtiden bør vi fortsette diskusjonen om hvordan kirkene kan ta bedre imot homofile og lesbiske uten å endre samlivsetikken, selv om jeg forstår at det for mange ikke vil oppleves som tilstrekkelig. Schuffs oppgjør med sitt yngre selv som utpekte praktiserende homofile som større syndere enn andre, er aktverdig og et eksempel til etterfølgelse, for Guds nåde er ufortjent for oss alle. Videre tror jeg i likhet med Schuff at Gud har rom for alle, og i forlengelsen av det ønsker jeg meg så en romslig kirke med plass også for meg og andre som strever, men ikke når opp - der synderne som fyller radene elskes og omfavnes.

Kronikken står på trykk i dagens Vårt Land (2. september 2015) og bygger på en langt kortere kommentar jeg skrev til Schuffs kronikk. Overskrift og ingress ble valgt av redaksjonen. Kronikken min ble sendt avgårde samme dag og altså før Schuffs fellessvar noen dager senere. Svaret gjorde meg ikke veldig mye klokere, men jeg respekterer at han ikke ønsker å kommentere ytterligere.

Gå til innlegget

“Love must hurt us”

Publisert over 4 år siden

Jeg tenker meg at hodet mitt er fylt med vann. Et hav. Himmel og hav uten land i sikte. Et grålig lys, men ingen identifiserbar sol, og jeg trenger ikke myse, slik jeg ellers gjerne må. Sol som ikke blender. Havet er blikkstille, eller helst er det det. Helst ønsker jeg å kjenne fraværet av bevegelse og bare være.

Jeg kan sitte lenge og kjenne på, glede meg over, suset av fravær. La det bli nærvær. Men så er der livet bortenfor, og liv er bevegelse. Liv skaper krusninger, noen ganger bølger. Stresset øker med bevegelsene – skapt av menneskene i livet mitt, av turer ut i verden, av avtaler og  av alt jeg må huske på, enten det er uregelmessige oppgaver jeg må skrive ned i almanakken eller om det er alle de små oppgavene man må gjøre hver dag som er for mange til å noteres ned. Huske å spise når jeg er sulten, pusse tennene, hente posten, rydde bort oppvasken eller sjekke mobiltelefonen for meldinger (minst daglig, det har jeg lovet).

Det skvulper. Det kan være verdt det. Bevegelsen. Skapt av menneskene jeg er glad i. Hjertet mitt kan bestemme at det er verdt det. “Love must hurt us”, sa Mor Teresa.

Gå til innlegget

De nødvendige korrigeringene

Publisert over 4 år siden

Det er ikke bare transseksuelle som kan tvile på egen kjønnstilhørighet.

Det er lett å være enig når Bent Høie sier man ikke kan gå til legen for å få vite hvem en er. Det høres riktig ut, og da særlig i lys av utallige beretninger om enkeltskjebners kamp mot helsevesenet, om feildiagnostiseringer og overgrep. Jeg har selv blitt feildiagnostisert; jeg har opplevd ikke å bli hørt, men jeg har også opplevd at det ikke alltid er så enkelt som at man selv vet hvem en er.

Når det gjelder kjønn, er det ikke bare transseksuelle som kan tvile på egen kjønnstilhørighet. Flere grupper har et trøblete forhold til kjønn, og det er en forvirring som fort kan øke dersom man blir fortalt at kjønn kan velges. Jeg skal løfte frem ett eksempel på en gruppe som jeg kjenner godt.

Jeg har Aspergers syndrom. En del av de personlighetstrekkene som kjennetegner asperger, er trekk som gjerne regnes for å være maskuline, i det minste mer så enn feminine. Slikt som underutviklede sosiale ferdigheter eller tendenser til å være mer opptatt av ting og ideer enn av mennesker og følelser. Dette bidrar til at jenter på autismespekteret ofte ikke helt finner seg til rette i egen kjønnsgruppe, i hvert fall ikke som unge, noe som er en kjent sak blant både forskere og klinikere. Noen blir typiske «tomboys» uten noen videre problemer, men andre opplever betraktelig med forvirring og engstelse knyttet til kjønn. For dem er det nærliggende å lete etter svar på hvorfor de passer så dårlig inn, hvorfor de er så annerledes, men her er det fryktelig lett å bomme, og det er da de trenger støttespillere med oversikt og innsikt større enn det en forvirret ungdom kan ha, noen som kan korrigere og stilne uroen ved å si: "Dette er normalt - du er ikke mindre jente av å være en litt annerledes jente." Men styrer så holdningen om at fag- og helsepersonell ikke skal kunne gjøre vurderinger rundt den enkeltes kjønnstilhørighet, kan det skape betydelige problemer for disse jentene, for det er altså ikke slik at man alltid vet hvem en er.

Det er ikke umulig å tenke feil om seg selv.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Muskuløs kristendom
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 1993 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
16 dager siden / 1175 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
10 dager siden / 1159 visninger
Hva skjer Visjon Norge?
av
Bendik Storøy Hermansen
29 dager siden / 956 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 1 måned siden / 759 visninger
Eit ansvarslaust Europa
av
Emil André Erstad
25 dager siden / 642 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere