Heidi Terese Vangen

Alder: 34
  RSS

Om Heidi Terese

Jeg bor i Arna med min samboer, men jeg er opprinnelig fra Oslo. Jeg er rimelig økumenisk anlagt, noe som sikkert kommer av studiene i religionsvitenskap. Er opptatt av livsvern, miljø og litteratur. Dessuten samler jeg på frimerker med smågnagere.

Jeg blogger på www.erkjennelser.com

Følgere

Om forbruk, flis og bjelker

Publisert nesten 3 år siden

«Apekatter» var den ikke helt upassende beskrivelsen av de løpende, nesten flaksende menneskene i målrettet jakt på et godt tilbud ved kjøpesenterets åpningstid på Black Friday, fanget på film og delt på Facebook.

Det er lett å være kritisk til ekstreme uttrykk for forbrukerkulturen, men jeg må lure på om dette er grunnleggende annerledes fra den forbrukermentaliteten som gjennomsyrer vanlig, gjennomsnittlig middelklasseliv i Norge.

Jeg har merket det selv, hvor lett det er å tro man tar et oppgjør med eget forbruk, mens en i virkeligheten kun erstatter én type forbruk med et annet. En del går bort fra masseforbruket av masseproduserte varer til – et riktignok lavere, men fortsatt unødvendig stort – forbruk av varer som gjør seg godt på bilder og som det går an å bygge identiteten «bevisst forbruker» på i sosiale medier. De legger ikke ut statusoppdateringer om maratonhandling og storbesparende kupp, men heller stilleben som kombinerer engasjement med stil: Klassekampen og en kopp med noe-ganske-annet-enn-Lipton te; et nyoppusset bruktfunn; en bunke biblioteksbøker i et handlenett med logo for en god sak; et antrekk av både nye og brukte klær og mormors gamle perler lagt over sengen; en brun papirpose med mandelboller fra Godt Brød i sykkelkurven. Og så videre.

Alt dette kan godt være en forbedring, for klart er det bedre for kloden med redusert forbruk, selv når reduksjonen ikke er drastisk, men det er her det blir vanskelig, for når er det snakk om engasjement og når er det bare en ny måte å forbruke seg til en identitet på? Antagelig er det litt av begge, og kanskje har flere det som meg at oppgjøret med eget forbruk, forstått som overforbruk eller identitetsskaping gjennom forbruk, stadig må gjentas. Dessuten er det umulig å bli helt av med forbruket, for mennesket er i sitt vesen en forbruker: luft, mat, materialer til klær og bolig, og så videre. Spørsmålet blir heller hvilken plass forbruket skal ha i livet, i kulturen, hvorvidt det er et middel eller selve målet.

De fleste vil riste på hodet av ekstreme uttrykk for forbrukerkulturen, som flakseløping på Black Friday eller for eksempel Luksusfelle-deltagernes handlemønster eller voksnes merkehysteri på vegne av barna sine. Men hvor mange bruker virkelig klærne sine til de er helt utslitt og ikke bare slitte, om enn det? Det er uansett ikke sosialt akseptabelt. Hvor mange venter alltid med å kjøpe ny mobiltelefon til den gamle er ødelagt? I det hele tatt, bare det at samfunnet nå er lagt opp på en måte som forutsetter at alle har disse kortlevde og enormt ressurskrevende dingsene er et problem, men hvor mange protesterer? Joda, mange er urolige for tidsbruken, men færre for selve forbruket av dem. Hvor mange reiste forresten med fly i sommer?

Oppgjøret med forbrukermentaliteten handler ikke så mye om oppgjøret med de usedvanlig vulgære uttrykkene hos noen få, noen få dager i året, men de små og noen ganger store, daglige valgene hos de aller fleste av oss.

Gå til innlegget

Brutt brød og skjenket vin

Publisert rundt 3 år siden

Bibelen og kirkehistorien er full av mennesker som fester all sin lit til Gud. Mennesker som fryktløst ber «skje din vilje», sikre på at Gud er med dem i alt. Jeg har ønsket å være som dem og har behandlet min angst for både stort og smått som tegn på min manglende tillit til Gud.

I 'My Utmost for His Highest', i andakten for siste septemberdag, skriver Oswald Chambers om kall og det å bli omdannet til brutt brød og skjenket vin for sin neste. Han kaller det dèt. Han skriver:

«God can never make us wine if we object to the fingers He uses to crush us with. [...] If we ever are going to be made into wine, we have to be crushed, you cannot drink grapes.»

Jeg tenkte ikke videre på teksten før leggetid den kvelden, hvor jeg som vanlig ba Gud hjelpe meg å stole på ham, og jeg ba om tilgivelse for at jeg stadig viser min tvil gjennom frykt. Før det hele ble snudd på hodet – for hva om angsten er fingrene jeg eltes med? Hva om angsten nettopp er det som nødvendiggjør min klamring til ham? Det som syner min avhengighet til ham. Riktignok er alle mennesker avhengige, men det er så lett å glemme. Kanskje angsten er min påminner om å be om Guds nærvær – snarere enn angstens fravær. Kanskje jeg kan bli brutt brød gjennom angsten, ikke på tross av den.

Gå til innlegget

Frø blir til trær

Publisert over 3 år siden

Når kommer forslagene om å tillate 'abort etter fødselen'!

Den nye tolkningen av Lov om svangerskapsavbrudd, med åpning for fosterreduksjon, vekker reaksjoner. Selv ble jeg matt og tenkte: “Ja, så er vi her.” Utviklingen virker uunngåelig fra mitt ståsted, hvorenn fjernt det måtte vært for dem som i sin tid jobbet for og etterhvert vedtok loven. Slik de forstod det, kjempet de frem en sikkerhetsventil, en minste av to onder, og stadfestet derfor i lovens første paragraf, samfunnets ansvar for å holde antallet svangerskapsbrudd lavest mulig. Til tross for det, lå innbakt i loven en relativisering av menneskeverdet – og frø blir til trær. Det er uunngåelig: Når man først har satt ett menneskes frihet over en annens liv, ved lov, har ikke mennesket lenger noen egenverdi i felleskapets øyne, for menneskeverd er noe enten alle har eller ingen, og har ingen det, er det kun de ønskede som har verdi. Da har det heller ikke lenger noen hensikt å si at samfunnet har spesielle forpliktelser overfor hver enkelt, eller i særdeleshet svake og hjelpetrengende. Tvert om – det er de ønskede som skal vernes om. Så lenge det varer. Frø blir til trær. Og så var vi her.

Sorteringssamfunnet utfolder seg ytterligere. Tall fra Medisinsk fødselsregister (2014) viser at flere enn før velger provosert abort ved påvist Downs syndrom under svangerskapet, og til tross for at det møter reaksjoner, er det i dag legitimt å hevde på spalteplass at funksjonshemmede er en såpass stor byrde at de må kunne velges bort av hensyn til familien for øvrig. Det følges av forsikringer, dog tidvis mangler også disse, om at synet på fosterdiagnostikk og provosert abort av barn med påviste funksjonhemninger ikke reflekterer deres syn på dem som alt er født, og det moralske skillet mellom født og ufødt tas for gitt. Dèt til tross for en stadig økende haug med forskningsrapporter (for eksempel denne) som stadfester kontinuiteten i menneskelivet fra unnfangelse til livets slutt. Skjønt er jeg ikke så sikker på om forskningen viser noe mer enn det rent åpenbare.

For lengst er kampen for lovfestet rett til selvbestemt abort erstattet av kampen for den skyld- og skamfrie abort, selv om vi ikke ennå har nådd såkalte amerikanske tilstander. Lovens første paragraf skyves tilside, noe som for alvor kom frem under debatten om reservasjonsadgang for fastleger, og en større debatt om eutanasi står for tur. Treet vokser.

Jeg lurer så på hvor mange år det tar før også tilhengere av infanticid, det som kalles "after-birth abortion", får spalteplass hos seriøse aviser i Norge. Når kommer de første kampanjene og lovforslagene? Det vil antagelig røske i enda flere, men mange nok? Når er vi der? Når er det nok?

Gå til innlegget

Langtenkt. Langsom. Langmodig.

Publisert rundt 4 år siden

Har du sett filmer som plutselig går over i sakte film og hver bevegelse hales ut så hver detalj synes? Det er min dimensjon, det er slik hjernen min fungerer. Autismehjernen. De fleste andre jeg møter, lever i en annen dimensjon, der alt foregår mye raskere. Der detaljer gjemmes i de hurtige bevegelsene, hendelser uten mellomrom, uten tid til å summe seg før neste steg, før neste øyeblikk inntreffer. Der man må være snartenkt for å henge med.

Det er ikke jeg. I hvert fall ikke til vanlig. Jeg er langsom. Langmodig. For det meste. Jeg liker det ordet, langmodig. Skjønt merker jeg ikke at jeg er det når det bare er meg til stede. Det er når dimensjonene krysser hverandre, og jeg står overfor et annet menneske at jeg merker forskjellen, hvor mye raskere de beveger seg, hvor mye mer de får til på en dag, på et liv. Det suger i magen. Tenker at noe haster, men vet ikke hva. Har jeg glemt noe?

Selvfølgelig har jeg det. Jeg har glemt historien om Marta og Maria, glemt at mennesker er skapt for å utfylle hverandre i vår forskjellighet, glemt at Gud ikke skynder seg – så hvorfor skulle jeg det?

Gå til innlegget

Jeg var liberal, nå har jeg skiftet syn

Publisert rundt 4 år siden

De argumentene den ortodokse presten Schuff feiet bort som urimelige, overbeviste derimot meg om å forlate mitt liberale ståsted.

Med den talende tittelen «Bekjennelser fra en angrende homoskeptiker» forteller Christofòros Schuff i Fædrelandsvennen 26.8. at han har endret synspunkt om homofili. Han forteller nokså personlig om prosessen fra å være en nyordinert ortodoks prest som mente homofili var en av de større syndene, og snakket nedsettende om homofile og lesbiske, også om enkeltpersoner, til å ta steget ut og gå i sitt aller første Pride-tog i år sammen med datteren.

Han er imidlertid ikke alene om å ha endret mening, for de argumentene Schuff sier han etterhvert feiet bort som urimelige, overbeviste derimot meg om å forlate mitt liberale ståsted til fordel for tradisjonell, kristen samlivsetikk. Det var særlig de naturrettslige betraktningene jeg ikke klarte å gi et godt motsvar til, til tross for at de rammer meg selv som samboende. Derfor lurer jeg på om Schuff kan fortelle hvordan han helt konkret har løst denne problemstillingen teologisk? Hvilken plass har for eksempel Bibel, tradisjon og naturrett i resonnementet hans? Eller hva er ekteskap dersom det løsrives helt fra skaperordning og forplantning? Den oppfordringen ønsker jeg for øvrig også å rette til andre som måtte føle seg kallet.

Schuff, som mange før ham, henviser stadig til kjærligheten, og han gjengir det hyppig brukte slagordet «størst av alt er kjærligheten», noe de ivrigste bibelleserne nok husker er en feilsitering av Paulus (1 Kor 13,13). Dette er ikke et poeng jeg gjør for å være kverulerende eller for å henge ut meningsmotstandere, men fordi denne feilsiteringen forsterker mitt inntrykk av å stå overfor en ufullstendig teologi. Slagordet appellerer absolutt til følelsene, for alle ønsker vi vel å være på lag med kjærligheten, og derav oppfordringen min, for jeg skulle veldig gjerne, i møte med bedre argumenter, endre mening nok en gang og omfavne den alternative samlivsetikken. 

I mellomtiden bør vi fortsette diskusjonen om hvordan kirkene kan ta bedre imot homofile og lesbiske uten å endre samlivsetikken, selv om jeg forstår at det for mange ikke vil oppleves som tilstrekkelig. Schuffs oppgjør med sitt yngre selv som utpekte praktiserende homofile som større syndere enn andre, er aktverdig og et eksempel til etterfølgelse, for Guds nåde er ufortjent for oss alle. Videre tror jeg i likhet med Schuff at Gud har rom for alle, og i forlengelsen av det ønsker jeg meg så en romslig kirke med plass også for meg og andre som strever, men ikke når opp - der synderne som fyller radene elskes og omfavnes.

Kronikken står på trykk i dagens Vårt Land (2. september 2015) og bygger på en langt kortere kommentar jeg skrev til Schuffs kronikk. Overskrift og ingress ble valgt av redaksjonen. Kronikken min ble sendt avgårde samme dag og altså før Schuffs fellessvar noen dager senere. Svaret gjorde meg ikke veldig mye klokere, men jeg respekterer at han ikke ønsker å kommentere ytterligere.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere