Heidi Terese Vangen

Alder: 34
  RSS

Om Heidi Terese

Jeg bor i Arna med min samboer, men jeg er opprinnelig fra Oslo. Jeg er rimelig økumenisk anlagt, noe som sikkert kommer av studiene i religionsvitenskap. Er opptatt av livsvern, miljø og litteratur. Dessuten samler jeg på frimerker med smågnagere.

Jeg blogger på www.erkjennelser.com

Følgere

Slik Gud ser meg

Publisert 5 måneder siden

Når jeg som voksen ser tilbake på kroppen min slik den var den gang jeg begynte å tvinge den mindre, skjønner jeg ikke hva som gikk av meg.

Jeg må smile litt av Paulus når han skal fortelle mennene i Efesus hvordan de skal elske sin kone og han sier de skal elske henne som de elsker seg selv, fordi ingen noen gang har hatet sin egen kropp. Jeg stopper opp og vrir ansiktet i en grimase av uforstand, men han skriver faktisk det, og fortsetter: «Nei, man gir kroppen næring og pleier den på samme måte som Kristus gjør med kirken» (Ef 4,28-29). Vel, spol nå frem to tusen år til vår tid der kvinner - og selvsagt også menn - opplever sult som en fiende og får dårlig samvittighet når vi spiser for å stille den. I dag er det ganske mange som hater sin egen kropp.

Et liv som slanker

Jeg tenker på all den tiden jeg har brukt gjennom livet på å bekymre meg for vekten min, en vekt som hele tiden har vært over idealet. I dag er jeg ikke på mitt tyngste, men jeg er større enn da jeg i tenårene slanket meg for første gang. Det første av utallige forsøk siden.

Når jeg som voksen ser tilbake på kroppen min slik den var da jeg begynte å tvinge den mindre, skjønner jeg ikke hva som gikk av meg, for den var helt fin som den var, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt andre kvinner si akkurat det samme om seg selv. Lærdommen her er åpenbar: Det er på tide å slutte fred med kroppen min slik den er akkurat nå.

Djevelsk overvekt

Som alltid når jeg skal lære eller utforske noe nytt, leter jeg frem bøker om temaet, men det var sannelig ikke lett å finne veiledning i det å bli venn med egen kropp fra et kristent perspektiv. Fra buddhistisk hold er det massevis, der noen bøker er eksplisitt religiøse, mens andre seiler på den mer nedtonede mindfulnessbølgen. Det utgis også rikelig med slike bøker fra et sekulært perspektiv, og da med varierende grad av identitetspolitikk og banning. Dessuten er det flust med alternativer for kristne som vil kombinere den daglige andakten med slanking. Hva med God’s Weight Loss Secret eller The Jesus Diet?

Her kan man lett få inntrykk av at kroppsfett er av djevelen og at den eneste kroppsfasongen som i sannhet ærer Gud, er den slanke. En større kropp vitner om synd - om dødssyndene fråtseri og latskap - og om svikt i forvalteransvaret, for en vel ivaretatt kropp skal da også være en slank kropp?

Overvekt er blitt både en religiøs og sekulær synd. Jeg får derfor legge godviljen til og tro at folk mener de er til hjelp når de forteller meg at jeg er tjukk. Men jeg er altså klar over det allerede. Hadde noen stukket av med brillene mine, ville jeg likevel hørt lyden av lår som gnisser mot hverandre når jeg går.

Min synd, min skam

Jeg kan gå med på én ting. Min gjennomgående synd er forsøket på å finne trøst og sann hvile andre steder enn hos Gud, og det vitner kroppen min om. Den er ærlig slik. Det er ganger der det føles som om en Snickers kan fylle tomrommet i hjertet raskere enn Gud. Og skammen over å spise den første, gjør terskelen lavere for å spise den neste.

Skam kan være nyttig, og min har vært trofast i påminnelsene om at forsøket på å spise bort følelsene mine ikke har vært av det gode, men heller ikke var løsningen skammen drev meg mot god. Jakten på en smalere kropp ble bare nok en avgud, og selvforakten skapte en større avstand mellom meg og Gud enn det all verdens sjokolader kan gjøre. Ironisk nok har jeg gått litt ned i vekt etter at jeg nedla et personlig forbud mot slanking og matregler, men det får være som det er.

Slik Gud ser meg

Dette er ikke et budskap om at alt er like greit og at Gud ikke bryr seg om hva vi gjør med kroppen vår eller hvor vi søker tilfredsstillelse. Jeg skal ikke hylle usunnhet eller fremme overvekt som ideal, og jeg fremsetter på ingen måte et krav om at alle nå må begjære min brede bak. Nei, jeg bare øver meg på å være litt greiere med meg selv. Jeg øver meg på å se det som Gud ser når han ser på meg.

Guds favn er bred nok til å nå rundt enhver.

Gå til innlegget

Gjennom Golgata til Paradis

Publisert 7 måneder siden

Glem valentinsdagen, det er påsken som er årets store kjærlighetshøytid.

Det er langfredag, og vi følger Jesus langs korsveien. Jeg ser ham henge på korset og prøver å ta innover meg to tanker som hver for seg fremstår som like skremmende, nemlig at dette offeret både er en kjærlighetens gave til meg samt et kall til etterfølgelse.

Jesus vår brudgom

Vi mennesker prøver å få grep om det ubegripelige og beskriver Guds kjærlighet gjennom de relasjonene vi kjenner til i den skapte verden. Gud som konge, far eller venn. Jesus som bror eller til og med brudgom. Skal jeg være ærlig, har jeg ikke helt klart å omfavne brudemystikken. Når korset omtales som en brudeseng, eller når Høysangen leses som allegori, blir det litt mye for meg. Det er kategorier jeg helst holder adskilt! Samtidig følger jeg dem som mener at den erotiske kjærligheten kanskje er det beste bildet vi har på menneskets lengsel etter Gud. Og omvendt, ikke minst, er Guds kjærlighet overfor oss den beste veileder i våre relasjoner med andre mennesker.

Når Paulus i Efeserbrevet skal veilede ektefeller, sier han nettopp at mannen skal elske sin kone slik Jesus elsker kirken (Ef 5,25), og Jesus elsker kirken hele veien til Golgata. I vår kultur synes selv turen opp kirkegulvet i overkant lang. Skjønt det holdes fortsatt bryllup, men jeg registrerer at vekten heller ligger på feiring av kjærligheten enn inngåelse av løfter. Forelskelse er sant nok vidunderlig, men hvor mange flere bilder av par i full brudestas på Trolltunga trenger vi egentlig å se?

Behovet for forbilder

Jeg trenger heller flere forbilder i utholdende kjærlighet. Jeg vil ha virkelige eksempler på hvordan man kan leve med motsetninger og de problemene som gjennom et livslangt samliv aldri lar seg løse. Jeg vil se oppgjør med myten om kompatibilitet, den som når forholdet blir strevsomt sier at man bare ikke passer sammen - på tide med en ny kandidat!

Hva om vi heller fikk flere stemmer som Mor Teresa som sa at kjærlighet skal gjøre vondt? Eller G.K. Chesterton som sa at formålet med ekteskap er å kjempe seg gjennom og overleve det øyeblikket der man skjønner at en ikke er kompatible? Jeg skulle så inderlig gjerne ønske at alle som har lovet seg til hverandre, kunne holde det løftet og holde sammen. 

Lidelsesveien

Nå er det ikke et poeng å forherliggjøre eller søke lidelsen for sin egen del, og ta ikke mine ord som en bagatellisering av vold eller gjentagende svik i parforhold! Noen typer lidelse skal man ikke måtte tåle, men selv uten den lidelsen vi kan betegne som urettmessig, rommer livet likevel et mangfold av smerte som ikke kan unngås. 

Riktignok kan man forsøke å unngå det vonde, men jeg tar parti med Paul Tillich som sa at den som ønsker seg et bedre liv og en Kristus uten den korsfestede, ikke forstår mysteriet om Gud og menneskeheten. For den kristne fortellingen er annerledes. Vår frelser satt i Getsemane og ba en fortvilet bønn om å få slippe, før han dagen etter likevel tok lidelsesveien - for oss.

Det er litt av en kontrast til vår kultur, hvor avisene - dog ikke akkurat denne, takk og lov! - stadig vekk har forbrukerstoff om hvordan man kan sikre seg selv økonomisk ved inngåelse av ekteskap eller samboerskap. Jeg er dessuten blitt overrasket de siste årene over hvor ofte jeg har støtt på holdninger om at kjærester ikke skal belemre hverandre med personlige problemer. For er ikke nettopp det litt av poenget med samliv, at man skal bry og bry seg om hverandre? Det skulle være en glede å bære den andres byrder, tenker jeg.

Paradis

Historien ender ikke ved Golgata. Det synes å være et nødvendig stoppested på veien til den glede som er dyp nok til ikke å rokkes av omstendigheter, eller kjærlighet sterk nok til å tåle grå perioder. «De som sår med tårer, skal høste med jubel», heter det i salmene (Sal 126,5). Jesus tok lidelsesveien helt til Paradis. Slik viste han oss hva kjærlighet er.

Gå til innlegget

Verden roper, Gud hvisker

Publisert 8 måneder siden

Omgivelsene ber oss om å hamstre opplevelser. Da trenger vi øvelse i å gi slipp.

Moren min spurte meg en gang om jeg ikke skulle ønske at det skjedde mer i livet mitt. Om jeg ikke kunne tenke meg å gjøre mer, få litt mer variasjon i hverdagen. Min umiddelbare tanke var at jeg synes det skjer altfor mye som det er. Tiden oppleves fullstappet av gjøremål og inntrykk, selv om jeg vet at jeg er godt under gjennomsnittlig travel.

Travle liv

Mandag morgen sitter kolleger rundt lunsjbordet og forteller om alle slags vanlige aktiviteter folk gjør i helgene, og jeg kjenner jeg blir svimmel bare av å høre på, for jeg har tilbrakt helgen hjemme med så lite å gjøre som mulig. Etter egen vilje, må jeg poengtere – ingen misunnelse å spore her! Tvert om ser jeg en klar fordel av at andre har andre lengsler enn mine, for min innstilling til livet skaper ikke akkurat arbeidsplasser, om jeg kan si det på den måten. På den annen side er jeg ikke helt overbevist om at alle med fullstappede timeplaner ønsker å være like travle som de er.

Jeg er født med hjemlengsel både sånn og slik – både etter mitt dennesidige hjem og det evige. Hjemme er det ro og rom til å føle på Guds nærvær, og det var derfor med gledelig gjenkjennelse jeg for noen år tilbake lærte om skillet Arne Næss gjorde mellom aktivitet og aktivhet. Der det første er handling, i hovedsak utadrettet, er aktivhet en dvelende tilstedeværelse som overskrider grensen mellom handling og tilstand. Slik kan man være fullt aktivert og engasjert i omgivelsene sine uten at det ser ut som en gjør noe som helst.

Hvert øyeblikk dirrer av liv og sanseinntrykk. Sitter jeg helt stille, skjer det likevel mer rundt meg enn jeg evner å ta innover meg. De daglige, nødvendige gjøremål er rikelig i seg selv – hvorfor må vi legge så mye til?

Jaget etter opplevelser

Svend Brinkmann stiller lignende spørsmål i boken Gå glipp - Begrensningens kunst i en grenseløs tid. I møte med en kultur der vi skal «oppleve så mye som mulig, så lenge som mulig, i så mange sammenhenger som mulig», spør han rett og slett hvorfor. Hva er akkumuleringen av alle disse opplevelsene godt for? Hva gir de oss i det lange løp annet enn stress, slit, økende sosial og økonomisk ulikhet og en planet tynet til det ytterste for sine ressurser?

Brinkmann ber oss derfor om å gå glipp av mer for å gi rom for det som virkelig betyr noe. «Gjør mindre, mer grundig», siterer han antropologen Harry Wolcott. Men det krever øvelse i å gi slipp når omgivelsene ber oss om å hamstre både ting og opplevelser. For ikke å snakke om anerkjennelse i form av likes! Han ber derfor den enkelte øve seg i takknemlighet, la godt nok være godt nok, ta bindende valg og slutte å sammenligne seg med andre.

Størst vekt legger han imidlertid på fellesskapets rolle, for sammen kan vi forme samfunnet til «et landskap for menneskeliv hvor det er lettere å fokusere på det vesentlige i livet og gå glipp av det uvesentlige». Og det vesentlige mener han er relasjonene vi har til andre mennesker. En troende som jeg vil her også legge til relasjonen til Gud, for vi skal som kjent elske Herren vår Gud av hele vårt hjerte, hele vår sjel og all vår forstand, og vi skal elske vår neste som oss selv.

Faste

Særlig trekker Brinkmann frem verdien av felles ritualer, og da kunne jeg ikke unngå å tenke på den delen av kirkeåret vi nå befinner oss i, nemlig fastetiden før påske, en tid for øvelse i begrensninger der vi faster for å la oss mette av Gud. Ved å faste, enten vi da følger den tradisjonelle kjøttfasten eller velger oss ett enkelt fasteforsett, slår vi følge med Jesus de førti dagene han lot seg teste i villmarken.

Han stod imot, men ble altså fristet. Jeg lurer på hvilken fristelse han strevde mest med. Var han noen gang farlig nær ved å bryte opp og velge seg et annet liv enn det han var sendt for? Jeg vet hvilke fristelser som river mest i meg. Er det ikke rart at ubetydeligheter kan ha så mye makt? Det er som om verden roper, mens Gud hvisker.

Gå til innlegget

Hellig opprydning

Publisert 9 måneder siden

Jeg satte meg ned for å se serien om den japanske ryddeguruen Marie Kondo. Det gikk som det måtte gå. Jeg ble bitt av ryddebasillen.

I hver episode hjelper Kondo en ny
familie med å rydde seg til et liv som gir mer glede. Oppskriften hennes er enkel, men omfattende: Man skal ta ut absolutt alt man eier fra skuffer og skap, holde hver gjenstand i hendene og se om den gir glede. Det som ikke gir glede, lukes ut og gis videre, mens det man vil beholde, skal få en fast plass i hjemmet.

Det oppsiktsvekkende med Kondo er respekten hun behandler hver gjenstand med. Preget av Japans folkereligion shinto betrakter hun alle ting som levende, og hun tror at tingene som fyller et hjem, for ikke å glemme selve huset, har et ønske om å gjøre nytte for seg og hjelpe eieren sin, selv også når den beste hjelpen er å gis videre. Derfor er det ingenting som måkes sammen og slenges krøllet i søppelsekker. Nei, alt som kastes, får en takk for innsatsen først.

For Kondo er denne ryddesjauen en hellig feiring, og begivenheten innledes med et ritual der hun knelende presenterer seg for huset til familien hun skal hjelpe. Dette er ikke akkurat hverdagskost for oss her i Vesten, og derfor har hun måttet tåle en god porsjon latterliggjøring.

Les også: Kritiserer bruk av religion i markedsføring av ryddefilosofi.

Kritikk. 

I hjemlandet blir hun dessuten kritisert for å servere en utvannet form for shinto som reduserer hellige handlinger til huslige plikter, og her i Norge kritiserer religionsforskere apparatet rundt henne for bevisst å bruke religion i markedsføringen så hun skal bli mer spennende for et vestlig publikum (Vårt Land 18.02.).

Det er ikke opp til meg å vurdere hvorvidt hennes praksis er utvannet eller ikke, men hva gjelder de vestlige forskerne, lurer jeg på om problemet er at Kondo ikke er annerledes nok. På én side er hun tilstrekkelig preget av shintoismen til å avvike fra vestlig kultur. På den annen praktiserer hun den ikke i tradisjonell form. Hvilken bås skal hun da settes i?

Jeg har uansett latt meg begeistre av henne. Ikke fordi jeg deler hennes trosforestillinger om tingenes natur, for det gjør jeg ikke. Jeg tror ikke tingene jeg eier lever, og jeg tror ikke de har en intensjon om å hjelpe meg. Derimot tror jeg at Gud, alle tings skaper, ønsker å hjelpe meg. Jeg tror at alle disse tingene som omgir meg, er gitt meg av Gud og at de av den grunn skal behandles med respekt. Ikke for sitt vesen, ikke fordi jeg tror det bor en ånd i dem, men for å ære selve giveren.

For mye av det gode. 

Så er det dessverre slik at alt godt kan perverteres. Hjemmet mitt var fylt av så mange ting at jeg ikke lenger klarte å se hver gjenstand for seg, men de ble til sammen en overflod som ga mer stress enn glede. Og heller enn å lede oppmerksomheten min mot Gud, ble de en distraksjon.

Noen finner sann glede i slik overflod, andre bryr seg hverken fra eller til, og
atter andre kan ta perspektivet til en kristen kritiker jeg leste nylig: Det gikk ikke bare på Kondos animisme som uforenelig med kristendom, men det ble også hevdet at all denne ryddingen vil åpne hjemmet for demoner. Kanskje mener vedkommende at ikke bare lediggang, men også tomme flater er fandens pute?

For min del håper jeg at Gud snarere enn demoner vil fylle de tomrommene jeg har ryddet den siste tiden, for jeg har virkelig ryddet.

Les også: Kombinerer kristne røtter med buddhistisk praksis

Alt mitt tilhører Gud. 

Jeg gjør som 
Kondo anbefaler, holder hver gjenstand i hendene og vurderer den. Det var vanskelig de første dagene, men det løsnet for meg da jeg heller enn å betrakte tingene som mine, begynte å se dem som Guds eiendeler. Alt mitt er lånt av ham. Nå kan jeg spørre ham hvordan han vil jeg skal bruke det jeg beholder, og jeg kan takke ham for alt det andre i tillit til at han finner en bedre bruk for det annensteds.

Jeg innbiller meg ikke at denne oppskriften frigjør meg fra all hang til overforbruk, ei heller at jeg hermed er fri for alt som kan distrahere meg fra Gud, men et steg på veien håper jeg det er. Takket være en japansk dame som snakker med tingene sine.

Gå til innlegget

Ønsket om å glede Gud

Publisert 10 måneder siden

Små som vi er, er vi ikke for små til at allmektige Gud bryr seg med valgene vi tar.

Jeg sier til Gud at jeg må ha det inn med teskje, ellers er sjansen liten for at jeg oppfatter hva han vil med meg. Det nytter ikke å gi meg et varsomt skubb i rett retning og tro jeg tar ­hintet. Nei, her bes man være så konkret som mulig om jeg skal unngå å havne i ­handlingslammende forvirring.

Jeg forestiller meg stadig at Gud sitter der oppe og himler med øynene, mens han sukker og sier: Nei, men Heidi, driver du fortsatt og suser der borte? Kom nå hit, så går vi gjennom planen vår én gang 
til.

Tilgi meg. 

Tilgi meg, ber jeg, men han bare smiler og sier det ikke er nød­vendig. Ikke denne gangen. Så viser han meg ­planen på nytt, og den inneholder selvfølgelig noe skummelt, for Guds planer synes alltid å inneholde noe skummelt. Skjønt er mye skummelt for meg, for jeg har hatt angst så lenge jeg kan huske. Angst både for konkrete farer, små og store, og en generell uro for at noe kan gå galt til enhver tid.

Det er en velsignelse, som så mye ­annet vondt, for den trekker meg mot Gud. Jeg ber ham hjelpe meg, være hos meg og ­holde ordentlig fast i meg. Riktignok ­slipper jeg taket i ham, for er det noen av oss som lett blir distrahert og farer vill, er det jeg, men jeg får alltid komme tilbake. Nok en gang ber jeg ham om å tilgi meg, tilgi meg, og denne gangen stanser han meg ikke.

Guds skuffelse. 

Mange kristne frykter Guds vrede, men selv om vreden stadig vekk dukker opp i Bibelen, har jeg ­aldri hatt noe forhold til den. Du kan si jeg kjenner den fra fortellingene, men ikke på kroppen. Kanskje burde jeg kjent ­bedre etter, kan man spørre, men jeg frykter derimot å skuffe Gud.

Når jeg deler disse tankene med andre, får jeg gjerne høre at Gud tåler skuffelsen. Gud skal visst også tåle vårt sinne og alle våre svakheter, og det stemmer nok, men det er likevel svar på feil spørsmål, ­synes jeg, for jeg er ikke like opptatt av hva Gud tåler, som jeg er av hva han fortjener.

Jeg ønsker så gjerne å glede Gud. Ja, slik jeg også ønsker å glede andre jeg er glad i. Selv om jeg håper ønsket ­kommer av ren kjærlighet, ligger det sikkert noe ­hovmod i det fra min side. Det kan være en ­lengsel etter å være spesiell i Guds øyne, eller enda verre en forestilling om at jeg kan gjøre meg fortjent til Guds ­kjærlighet. Som om nåden er for alle andre, mens jeg i motsetning til dem er god nok til å vinne frelsen ved egen innsats. Slike tanker kan komme smygende innpå. Jeg tar meg i det.

Vennskap. 

Likevel tror jeg faktisk at Gud ønsker seg noe av oss mennesker og at vi alle har noe å gi ham. Skjønt kan vi ikke gi mer enn det vi selv har fått. Jeg kan ikke fortelle ham noe han ikke alt vet, jeg kan ikke gjøre noe for ham som han ikke kan gjøre bedre selv, og når vi elsker ham, er det som kjent fordi han ­elsket oss først. Men små som vi ­mennesker er, er vi ikke for små til å være gjenstand for Guds kjærlighet, og vi er ikke for små til å leve i gjensidig fellesskap med ham. Ikke fordi han trenger oss, tvert om kan 
vennskapet aldri være jevnbyrdig så ­lenge ­mennesket lever ene og alene på Guds nåde, men fordi han finner glede i det.

Led meg. 

Og små som vi er, er vi heller ikke for små til at Gud kan se oss og hva vi til enhver tid måtte finne på å gjøre 
– derav frykten jeg har for å skuffe ham! Jeg tror nemlig at valgene vi tar betyr noe. Mennesket har sant nok tendenser til å tenke for høyt om seg selv, men jeg vil påstå at vi like lett undervurderer oss selv og makten hver enkelt besitter. Her skal jeg passe meg for å overdrive, for selvsagt er det forskjell på omfanget av makt mellom de enkelte, og der noen valg når ­historiebøkene, huskes andre ute­lukkende av Gud, men enten ring­virkningene er store eller bittesmå, gjør valgene vi tar en forskjell, og slik bidrar 
vi alle til å forme verden for hvert øye­blikk.

Derfor fortsetter jeg å klamre meg til Gud og be: Tilgi meg, tilgi meg, hold fast i meg, led meg!

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere