Heidi Terese Vangen

Alder: 34
  RSS

Om Heidi Terese

Jeg bor i Arna med min samboer, men jeg er opprinnelig fra Oslo. Jeg er rimelig økumenisk anlagt, noe som sikkert kommer av studiene i religionsvitenskap. Er opptatt av livsvern, miljø og litteratur. Dessuten samler jeg på frimerker med smågnagere.

Jeg blogger på www.erkjennelser.com

Følgere

Om motstand

Publisert over 10 år siden

Jeg har brukt mye av livet mitt på å være mot ting:  Mot vold og drap, mot fattigdom, mot krig, mot urettferdighet, mot diskriminering. Jeg har videre engasjert meg i kampen for å bekjempe alt dette. Det er ikke så lenge siden jeg oppdaget hvordan jeg ved å være mot det godes motpart bidro med mer motstand og negativitet. Det er nok av lignelser, historier og visdomsord - innenfor alle de store religionene - om hvordan motstand alltid vil være ødeleggende, og at den eneste veien til godhet er å alltid velge det gode. Jeg tenker på denne historien om St. Benedikt, hvor en gruppe munker har blandet gift i glasset hans, men i det Benedikt velsigner glasset sprekker det, og han får altså ikke drukket det. Han velsigner det onde og får beholde livet - satt på spissen.

De fleste av oss har kanskje himlet litt med øynene når vi har sett sinte blitzere bruke svært så voldelige uttrykk under fredsdemonstrasjoner, men sannheten er at de fleste av oss gjør det samme hver dag. Jeg er blitt oppmerksom på trangen til å jobbe mot det jeg er uenig i i meg selv, men jeg holder ikke alltid stand. Det er så enkelt å være imot noe, det er så enkelt å ta avstand, det er enkelt å gå til krig. I hvert fall til å begynne med.

Jeg har lagt merke til at mange her på Verdidebatt skriver om politikk og partivalg. Jeg har også lagt merke til at de fleste av disse begrunner sitt partivalg ut i fra hva det respektive partiet er imot. Jeg har sett at det regnes for å være et godt kristent valg å velge representanter som er mot mest mulig: Ikke-vestlig innvandring, sekularisering, avkristning, likestilling mellom homofile og heterofile, sosialisme og så videre. Så få stemmer for noe, om ikke negative verdier, som  fordømmelse. Og det er enkelt, men det gir heller ikke så mye tilbake, om vi da ikke regner konflikt, avstand mellom mennesker og avstand fra det ene gode. Mitt mål er derfor å fortsette med min snuoperasjon, alt jeg har vært imot skal gjøres til noe godt: Jeg skal heller være for fred, for fellesskap, for rettferdighet, for et mer medfølende samfunn. Ønsk meg lykke til!

Gå til innlegget

Det relative menneskeverd

Publisert over 10 år siden

De fleste har en formening om hva menneskeverd er, uten nødvendigvis å klare å artikulere det ut over å vise til menneskerettighetene. Vi kan selvfølgelig se på ordbokdefinisjonen av menneskeverd, som peker mot ordet verd, som igjen betyr en iboende verdi. Vi snakker altså om menneskets iboende verdi, men hva er den? For at dette skal gi noen mening, i stedet for å gå dypere inn i en forståelse av hva  iboende verdi innebærer, søker de fleste heller å forklare den ut fra et hierarkisk system: Man snakker om menneskets verdi framfor (de vi kaller) dyrenes, hvor det ligger implisitt at vi er av høyere verdi, både vårt liv og i oss selv: Mennesket i sentrum.

Ikke-menneskelige dyrs egenverdi opp mot menneskets er noe jeg har diskutert mange ganger i forbindelse med dyrs rettigheter. For de som ikke kjenner meg fra før, er jeg av den oppfatning av at alt liv er av uendelig og absolutt verdi - hvilket innebærer at det ikke kan rangeres -  og at vi mennesker har moralske forpliktelser ikke bare overfor andre mennesker, men også overfor individer av andre arter. Dette fordi jeg ikke kan se noen logisk  forklaring på hvorfor det ikke skal være slik, annet enn argumenter basert på tradisjon, fordommer og frykt - hvilket også diskriminering vi i dag fordømmer var (og er) basert på, vi snakker homofobi, sexisme, rasisme. All irrasjonell diskriminering er av samme sort. Det er her menneskeverd kommer inn, fordi svært mange jeg har diskutert med har sagt noe liknende:

"Når du vil sidestille dyr med mennesker, krenker og devaluerer du menneskeverdet."

Etterfulgt er det gjerne påpekt at jeg derfor har et skremmende menneskesyn. De første gangene jeg ble fortalt dette, framsto det som så vannvittig at jeg ikke visste om jeg skulle le eller gråte, men i dag kan jeg forstå det; Det er farlig, det er skummelt, skremmende og urovekkende. Mitt menneskesyn er enormt truende for de som baserer hele sin egenverdi som menneske på å være bedre enn andre. Når de ikke er gode og av verdi i seg selv -  som er en naturlig slutning av at man kan hevde at menneskeverdet devalueres hvis andre arter i moralsk forstand blir sidestilt med mennesket - må de alltid søke å være bedre enn andre, og det kan være utmattende.

Det er her jeg vil hevde at det derimot ikke er jeg som devaluerer menneskeverdet og mennesket i seg selv, men de som kun kan se et menneskeverd i den grad vi er den arten av høyest verdi - lederarten. Mitt menneskesyn raser ikke sammen av en respekt og medfølelse som spenner ut over oss selv, det blir derimot styrket - men det forutsetter at man først kaster fra seg forestillingen om relativ verdi. Og ikke bare retter jeg et kritisk blikk mot det begrepet av menneskeverd som baserer seg på andres underlegenhet, men jeg er også skeptisk til innholdet i det menneskeverd som ut fra forestillingen om overlegenhet, tillater de groveste av overgrep uten å miste integritet?

Menneskets devaluering av andre arter viser seg i mange former, fra hvordan vi snakker om dem til de mange drap vi utfører av hensyn til at  ingen skal måtte tenke nytt i matveien. (Alle våre menneskelige behov kan dekkes fint uten bruk og utnytting av andre dyr.) Vi begår overgrep av høyst trivielle grunner, og det rådende synet på menneskeverd, legitimerer denne praksisen. Fordi det bare er menneskeliv som er av betydning, fordi vi tilhører den høyerestående arten, med alle andre under oss. Det er dermed ikke liv som må vernes om, men menneskeliv, livet i seg selv er av liten eller ingen betydning.

Jeg blir uvel mens jeg skriver dette, fordi det er så altfor altfor usympatisk. Tanken på at vi har utnevnt oss selv som høyerestående. Tanken på at vi er så små at vi ikke unner andre storhet. Skal småligheten være menneskets avgjørende trekk, eller kan vi strekke oss lenger? Jeg håper det, for om det er dette jeg nå har beskrevet som er menneskeverd, kan jeg klare meg uten.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere