Heidi Terese Vangen

Alder: 35
  RSS

Om Heidi Terese

Jeg bor i Arna med min samboer, men jeg er opprinnelig fra Oslo. Jeg er rimelig økumenisk anlagt, noe som sikkert kommer av studiene i religionsvitenskap. Er opptatt av livsvern, miljø og litteratur. Dessuten samler jeg på frimerker med smågnagere.

Jeg blogger på www.erkjennelser.com

Følgere

Kan drap være barmhjertig?

Publisert over 10 år siden

Lørdag for to uker siden døde rotta Alvin av nyresvikt. Det hadde utviklet seg over noen måneder, og han fikk  etter hvert tungt for å puste, inntil det ble virkelig ille fredagen før han døde. Det er vanlig at det samler seg vann i lungene ved nyresvikt, og vi kan vel bare forestille oss hvordan det er. I ukene som ledet opp mot dette var min bevissthet rettet mot det å ta han med til dyrlegen for å avlive han når det ble for ille, men kun noen dager før den tiden kom, skrev Arild fra bloggen Dyrs rettigheter en kommentar om avlivning, som skulle forandre alt for både for meg og Alvin. (Les også hans nye innlegg: Drap som hjelp .)

Han hadde altså tungt for å puste, og så tynn som han hadde blitt, kunne vi se hvordan hele kroppen hans arbeidet hardt for hvert eneste pust. Da vi tok avgjørelsen om å ikke ta livet av han for å spare han for disse smertene, var jeg ikke umiddelbart sikker på at vi gjorde det rette. Det var altså dagen før han skulle dø, og da vi la oss den kvelden var jeg sikker på at han kom til å dø i løpet av natta, men i stedet styrtet han mot burdøra neste morgen, og ivret etter å komme ut. Pusten var like tung som dagen før, om ikke verre, men han var glad. Han hvilte mye, la seg der det passet han, enten om det var på magen min eller midt på gulvet. Men innimellom utmattelsen og frustrasjonen hans, hadde han igjennom hele dagen energiutbrudd hvor han etter beste evne spratt lekent over gulvet. Det var glede i han, ro og i det hele tatt en energi jeg ikke har opplevd maken til. I tretiden den lørdagen la han seg ned på et selvvalgt sted og pustet ut, og Alvin forlot oss. Da tvilte jeg ikke lenger.

Problemet med avlivning

Mange vil mene at jeg handlet galt, at jeg utsatte Alvin for unødvendig smerte. I vårt samfunn har vi en oppfatning av at ikke-menneskelige dyr har en mindre interesse i eget liv enn det mennesker har, en holdning som er nødvendig i vår legitimering av bruk av disse dyrene. Denne holdningen blir i liten grad problematisert, og når det gjelder syke dyr blir det sett på som rett å ta livet av dem, for å spare dem smerte. Jeg har også hatt denne holdningen, og jeg har tatt med flere syke individer til veterinær for å få dem avlivet, fordi det var det jeg trodde var rett. Nå ser jeg at jeg sviktet dem, og jeg skal forklare hvorfor ved å svare på de vanligste argumentene for  avlivning av syke eller skadede dyr, og vise hvorfor jeg ikke lenger kan støtte meg til tanken om avlivning som knyttet til barmhjertighet.

"Det er best å la dem slippe"

Denne frasen - "å la dem slippe" - er en som ofte går igjen i miljøer rundt kjæledyrhold, og det er selvfølgelig godt ment, man ønsker å spare det individet en er glad i fra smerte. Problemet er imidlertid at det baserer seg på antakelsen om at livet kun er av verdi i den grad det er behagelig. Nå er det en relativt vanlig tanke i vår svært behagsorienterte del av verden, hvor vi i liten grad opplever faktisk nød. Likevel er smerte en del av livet, og vi kan ikke velge den bort uten å velge bort livet i seg selv, og når vi velger bort livet velger vi også bort all den glede og godhet  livet kan romme. Når man tar livet av noen for å "la dem slippe", kan vi spørre om de går glipp av mer enn "slipper"? Hadde jeg avlivet Alvin den fredagen, hadde han ikke fått oppleve de gledesutbruddene han hadde dagen han døde. Hadde jeg tatt livet hans for å la han slippe smerte, hadde jeg også frarøvet han glede.

"Det er best å være på den sikre siden"

Vi har selvfølgelig en enorm utfordring når det gjelder vår omgang med syke dyr, da vi ikke kan spørre dem rett ut hva de selv ønsker, men vi må nøye oss med å tolke deres kroppsspråk så godt vi kan. Fordi vi har et kommunikasjonsproblem, er det mange som hevder at det er bedre å være på "den sikre siden". Her antar man at alle dyr har en større interesse av å få sin smerte lindret enn å leve, noe jeg er uenig i, og vil forklare det nærmere under, men la oss for argumentets skyld her si at  avlivning kan være den beste avgjørelsen.  Stilt overfor en slik situasjon må vi spørre oss, er det en større synd å drepe noen (ut av gode hensikter) som fortsatt har en interesse i å leve, enn det er å avstå fra å drepe noen som på grunn av smerter ikke lenger vil leve? Jeg vil si at førstnevnte er verre, fordi døden er ugjenkallelig, men også uunngåelig, slik at det hypotetiske dyret som ønsker å dø, vil dø med tiden uansett. Nå kan det at man vil dø uansett være et argument for hvorfor det ikke vil være så ille å avlive et dyr som ikke vil dø, men om det skal være holdbart, kan vi ikke lenger sanksjonere noen drap - fordi døden da bare er et spørsmål om tid. Det blir plutselig et veldig farlig samfunn å leve i.

Nå er også denne problemstillingen i selv selv et argument for hvorfor vi ikke bør holde kjæledyr (eller andre domestiserte dyr) overhodet.

"Dyr opplever ikke døden på samme måte som oss mennesker"

En vanlig oppfatning er at dyr i mindre grad enn oss mennesker er knyttet til eget liv. Akkurat hvordan andre dyr tenker om sitt eget liv vet vi lite om, men vi vet at de har en interesse i å beholde det. Man kjemper ikke i møte med fare hvis man ikke har en interesse av å overleve. Her vil mange innvende at denne kampen for livet er rene instinkter, og ikke har noe å gjøre med en utstrakt tankeprosess. Til det har jeg to svar; For det første er også menneskets kamp for livet i møte med fare gjerne instinktbasert, noe som likevel ikke utelukker at vi ellers også har tanke- og følelsesmessige bindinger til livet. (Uten at jeg her nødvendigvis hevder at disse bindingene er av det gode.) For det andre vil en manglende vilje til å leve også i ikke-menneskelige dyr svekke overlevelsesinstinktet, noe som er vist gang på gang gjennom at dyr i sorg eller de som lider av depresjon spiser mindre, ikke tar vare på egen hygiene, samt unnlater å kjempe om de kommer i livstruende situasjoner. Likevel er det en overvekt av individer med skader og sykdommer som vi kan anta er svært smertefulle, som likevel kjemper med nedd og klør for å beholde eget liv. Det kan ikke forklares med instinkter alene. Også ikke-menneskelige dyr ønsker å beholde livet.

"Alternativet til avlivning er langvarig smerte"

I visse tilfeller er ikke behandling en mulighet, og vi står overfor en situasjon hvor dyret antakeligvis vil være i smerter resten av livet, og hvor dette livet kan vare i en god stund fremover. Dette er ikke en situasjon man ønsker på noen, og i vår kultur vil det gjerne fremstilles som hjerterått å ikke avlive. Jeg er uenig i dette, og mener at når man tar et liv på grunn av smerte, utelukker man muligheten for at man også kan oppleve glede selv når en opplever store smerter. Alvin viste meg at det er mulig, og han viste meg at han verdsatte sitt eget liv, selv under store smerter og ubehag.

Det slutter aldri å forbløffe meg hvor godt ikke-menneskelige dyr generelt håndterer smerte. Jeg har rukket å bo med en del syke dyr, og har sett livsmot og tapperhet jeg sjelden ser i andre mennesker. Selv i smerter som ikke kan være noe annet enn grufulle, leker de, hopper, koser, smiler og i det hele tatt lever. Likevel oppfører vi mennesker oss som at smerte er en større belastning for de dyrene vi holder som kjæledyr enn for oss selv. Klarest viser vi dette ved at vi avliver ikke-menneskelige dyr rett som det er, men  ikke har legalisert aktiv dødshjelp for mennesker;  Vi sanksjonerer drap på andre mennesker som faktisk har et ønske om å dø, og med det sier vi at det er uetisk å ta et liv selv når den som besitter dette livet ønsker det bort, fordi livet er ukrenkelig.

Når vi gjør det rette, og anerkjenner også andre dyrs livs egenverdi på lik linje med menneskelivet, kan vi ikke lenger forsvare vår grove utnyttelse av disse dyrene. Avlivning er blitt en del av vår foretilling om barmhjertighet overfor andre dyr, fordi det legitimerer de drapene vi utfører for å dekke våre grådige lyster.

Gå til innlegget

Min tro

Publisert over 10 år siden

Det er etterlyst en presisering av min kristentro, og her kommer den:

Det er ikke så lenge siden jeg igjen klistret merkelappen "kristen" på meg selv igjen, og det var en lettelse. Endelig hjemme. Samtidig er det mye som er uvant. Det er lenge siden sist jeg oppholdt med med andre kristne, som en kristen, og jeg ser nå hvor stort mangfold denne religionen rommer - så mange forskjellige oppfatninger av hvem og hva Jesus var, hva frelse er, hva som er rett og galt og så videre.

Jeg var nitten da jeg mente jeg ikke kunne være kristen lenger. I min iver etter å kjenne Jesus bedre, leste jeg en rekke bøker om han, og etter hvert kunne jeg så mye at det ikke lenger virket sannsynlig eller troverdig at han var noe mer en Guds sønn enn det alle andre er. Som så mange før meg stilte jeg spørsmålstegn ved hvorfor min allmektige og gode Gud så det nødvendig å sende sin egen sønn ned til oss for å dø på en heller grufull måte. Og det var vondt. Jeg sørget over tapet av religionen min, for nå hadde jo Jesus virkelig dødd - uten å gjenoppstå.

Allerede før jeg brøt med kristendommen var jeg på leting etter et trossamfunn å høre hjemme i. Da var det jo blant kristne meningheter, men etter dette bruddet  som nittenåring, ble vadedammen mye større. Jeg levde som jøde over en periode, og jeg fordypet meg i buddhisme og taoisme, men jeg fant ikke det jeg lette etter - det var hele tiden noe som ikke stemte. Det var først i vår at min oppmerksomhet for alvor begynte å styres tilbake til kristendommen,  og jeg tenkte at det kanskje kunne være plass til meg innenfor kristendommens rammer likevel.

Men hva innebærer det, kan man spørre? Hva er mitt syn på Jesus?

Den Jesus det skrives om er både mannen (Josva) og frelseren (Kristus). Mannen var mystikeren og læreren som viste oss frelsen, han viste oss Kristus. Kristus er det av Gud i alle. Kristus er Sønnen som fødes av Faderen i oss alle. Den hellige ånd er Guds nåde som virker i oss gjennom Kristus. Frelsen er å erkjenne det av Gud som bor i oss selv, og dermed også i alle andre, og ut fra den erkjennelsen leve med Gud. For å nå Frelsen må vi dø, og gjenoppstå, men da i billedlig forstand - vårt ego dør, og det vil for de fleste av oss oppleves som pinefullt i en periode. Jeg er ganske åpenbart inspirert av Meister Eckhart, og mener at Frelsen er en veiløs vei.

Gå til innlegget

Hva tror du på?

Publisert nesten 11 år siden

Når jeg spør folk om hva de tror på, er det alltid noen som sier at de ikke tror på noe som helst. Det er selvfølgelig ikke riktig, ettersom vi alle forholder oss til tro. For det første fordi det å ikke tro på noe også er en trosrelasjon, men også fordi vi ikke kan vite alt, og for å forholde oss til det vi ikke kan ha sikker viten om nå, er vi nødt til å tro; Vi kan ha tro på en bestemt politisk idelogi, vi kan ha tro på at et vennskap skal vare, tro på andre mennesker og så videre. Vi tror.

Jeg tror da, som alle andre, på mye, men i sentrum står Gud. Jeg tror på en altomfattende og kjærlig Gud, som er både personlig og upersonlig, som bor i alle men også er en enhet i seg selv. Jeg tror at Jesus var en mann som forstod Gud, og hadde mye å lære bort. Jeg tror at mennesket i seg selv er godt, som alt i "skaperverket" og at ondskap er en mangel - ikke en selvstendig kraft. Jeg tror at både Himmel og Helvete er dennesidige sinnstilstander. Jeg tror at jeg ennå ikke føler meg klar til å spekulere i hva som skjer etter vi dør. Jeg tror på fred og ikke-vold, selv i møte med det aller mest grusomme. Jeg tror at mennesker best kan leve side om side under frihetlig sosialisme, eller anarki om man vil. Jeg tror på samtalen som en bro mellom mennesker.

Hva tror du på?

Gå til innlegget

Om motstand

Publisert nesten 11 år siden

Jeg har brukt mye av livet mitt på å være mot ting:  Mot vold og drap, mot fattigdom, mot krig, mot urettferdighet, mot diskriminering. Jeg har videre engasjert meg i kampen for å bekjempe alt dette. Det er ikke så lenge siden jeg oppdaget hvordan jeg ved å være mot det godes motpart bidro med mer motstand og negativitet. Det er nok av lignelser, historier og visdomsord - innenfor alle de store religionene - om hvordan motstand alltid vil være ødeleggende, og at den eneste veien til godhet er å alltid velge det gode. Jeg tenker på denne historien om St. Benedikt, hvor en gruppe munker har blandet gift i glasset hans, men i det Benedikt velsigner glasset sprekker det, og han får altså ikke drukket det. Han velsigner det onde og får beholde livet - satt på spissen.

De fleste av oss har kanskje himlet litt med øynene når vi har sett sinte blitzere bruke svært så voldelige uttrykk under fredsdemonstrasjoner, men sannheten er at de fleste av oss gjør det samme hver dag. Jeg er blitt oppmerksom på trangen til å jobbe mot det jeg er uenig i i meg selv, men jeg holder ikke alltid stand. Det er så enkelt å være imot noe, det er så enkelt å ta avstand, det er enkelt å gå til krig. I hvert fall til å begynne med.

Jeg har lagt merke til at mange her på Verdidebatt skriver om politikk og partivalg. Jeg har også lagt merke til at de fleste av disse begrunner sitt partivalg ut i fra hva det respektive partiet er imot. Jeg har sett at det regnes for å være et godt kristent valg å velge representanter som er mot mest mulig: Ikke-vestlig innvandring, sekularisering, avkristning, likestilling mellom homofile og heterofile, sosialisme og så videre. Så få stemmer for noe, om ikke negative verdier, som  fordømmelse. Og det er enkelt, men det gir heller ikke så mye tilbake, om vi da ikke regner konflikt, avstand mellom mennesker og avstand fra det ene gode. Mitt mål er derfor å fortsette med min snuoperasjon, alt jeg har vært imot skal gjøres til noe godt: Jeg skal heller være for fred, for fellesskap, for rettferdighet, for et mer medfølende samfunn. Ønsk meg lykke til!

Gå til innlegget

Det relative menneskeverd

Publisert nesten 11 år siden

De fleste har en formening om hva menneskeverd er, uten nødvendigvis å klare å artikulere det ut over å vise til menneskerettighetene. Vi kan selvfølgelig se på ordbokdefinisjonen av menneskeverd, som peker mot ordet verd, som igjen betyr en iboende verdi. Vi snakker altså om menneskets iboende verdi, men hva er den? For at dette skal gi noen mening, i stedet for å gå dypere inn i en forståelse av hva  iboende verdi innebærer, søker de fleste heller å forklare den ut fra et hierarkisk system: Man snakker om menneskets verdi framfor (de vi kaller) dyrenes, hvor det ligger implisitt at vi er av høyere verdi, både vårt liv og i oss selv: Mennesket i sentrum.

Ikke-menneskelige dyrs egenverdi opp mot menneskets er noe jeg har diskutert mange ganger i forbindelse med dyrs rettigheter. For de som ikke kjenner meg fra før, er jeg av den oppfatning av at alt liv er av uendelig og absolutt verdi - hvilket innebærer at det ikke kan rangeres -  og at vi mennesker har moralske forpliktelser ikke bare overfor andre mennesker, men også overfor individer av andre arter. Dette fordi jeg ikke kan se noen logisk  forklaring på hvorfor det ikke skal være slik, annet enn argumenter basert på tradisjon, fordommer og frykt - hvilket også diskriminering vi i dag fordømmer var (og er) basert på, vi snakker homofobi, sexisme, rasisme. All irrasjonell diskriminering er av samme sort. Det er her menneskeverd kommer inn, fordi svært mange jeg har diskutert med har sagt noe liknende:

"Når du vil sidestille dyr med mennesker, krenker og devaluerer du menneskeverdet."

Etterfulgt er det gjerne påpekt at jeg derfor har et skremmende menneskesyn. De første gangene jeg ble fortalt dette, framsto det som så vannvittig at jeg ikke visste om jeg skulle le eller gråte, men i dag kan jeg forstå det; Det er farlig, det er skummelt, skremmende og urovekkende. Mitt menneskesyn er enormt truende for de som baserer hele sin egenverdi som menneske på å være bedre enn andre. Når de ikke er gode og av verdi i seg selv -  som er en naturlig slutning av at man kan hevde at menneskeverdet devalueres hvis andre arter i moralsk forstand blir sidestilt med mennesket - må de alltid søke å være bedre enn andre, og det kan være utmattende.

Det er her jeg vil hevde at det derimot ikke er jeg som devaluerer menneskeverdet og mennesket i seg selv, men de som kun kan se et menneskeverd i den grad vi er den arten av høyest verdi - lederarten. Mitt menneskesyn raser ikke sammen av en respekt og medfølelse som spenner ut over oss selv, det blir derimot styrket - men det forutsetter at man først kaster fra seg forestillingen om relativ verdi. Og ikke bare retter jeg et kritisk blikk mot det begrepet av menneskeverd som baserer seg på andres underlegenhet, men jeg er også skeptisk til innholdet i det menneskeverd som ut fra forestillingen om overlegenhet, tillater de groveste av overgrep uten å miste integritet?

Menneskets devaluering av andre arter viser seg i mange former, fra hvordan vi snakker om dem til de mange drap vi utfører av hensyn til at  ingen skal måtte tenke nytt i matveien. (Alle våre menneskelige behov kan dekkes fint uten bruk og utnytting av andre dyr.) Vi begår overgrep av høyst trivielle grunner, og det rådende synet på menneskeverd, legitimerer denne praksisen. Fordi det bare er menneskeliv som er av betydning, fordi vi tilhører den høyerestående arten, med alle andre under oss. Det er dermed ikke liv som må vernes om, men menneskeliv, livet i seg selv er av liten eller ingen betydning.

Jeg blir uvel mens jeg skriver dette, fordi det er så altfor altfor usympatisk. Tanken på at vi har utnevnt oss selv som høyerestående. Tanken på at vi er så små at vi ikke unner andre storhet. Skal småligheten være menneskets avgjørende trekk, eller kan vi strekke oss lenger? Jeg håper det, for om det er dette jeg nå har beskrevet som er menneskeverd, kan jeg klare meg uten.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
17 dager siden / 1204 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
23 dager siden / 1203 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
9 dager siden / 845 visninger
Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
5 dager siden / 840 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 623 visninger
Humanismens hellige skrifter
av
Didrik Søderlind
nesten 2 år siden / 582 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere