Heidi Terese Vangen

Alder: 35
  RSS

Om Heidi Terese

Jeg bor i Arna med min samboer, men jeg er opprinnelig fra Oslo. Jeg er rimelig økumenisk anlagt, noe som sikkert kommer av studiene i religionsvitenskap. Er opptatt av livsvern, miljø og litteratur. Dessuten samler jeg på frimerker med smågnagere.

Jeg blogger på www.erkjennelser.com

Følgere

Feminisme er utilstrekkelig

Publisert nesten 11 år siden

Jeg har ofte omtalt meg selv som en feminist. Nå vet jeg selvfølgelig at jeg som person ikke kan defineres ut fra denne merkelappen, men det sier noe om mine meninger. (Til tross for at heller ikke disse meningene definerer meg, men nok om det.) Jeg har brukt merkelappen feminist om meg selv fordi jeg ønsker full likestilling mellom menn og kvinner, og ønsker at enkeltkvinners egenverdi skal anerkjennes på samme måte som menns.

I dag tenkte jeg på likeverd, og jeg tenkte hvor avgrenset feminismen egentlig er. Hvis man er engasjert i likeverd gjeldende for alle personer, vil en naturligvis også bruke et flertall av andre merkelapper om seg selv, som sikter til henholdsvis etnisk opprinnelse, alder, seksuell legning, art m.m.. Alle disse formene for diskrimnering bygger på det samme, egoet og forestillingen det opprettholder om at det er en grunnleggende forskjell mellom meg og alle andre, eller mellom de jeg identifiserer meg med og alle de utenfor. Selv om grunnene vi bruker for å opprettholde diskriminerende praksiser kan være forskjellige, er årsaken aldri det, og dermed er all diskriminering også den samme.

Innad i miljøene fokuserer alle på “sitt eget” område for diskriminering. Det finnes selvfølgelig en del mennesker som er engasjert på flere områder, men som regel er noen utelukket fra deres medfølelse og engasjement. Om det ikke er kvinner, så er det mennesker fra fremmede kulturer, om ikke, så er det homofile, om ikke, så er det individer fra andre arter, og om de ikke de så er utelatt så er det ufødte liv kanskje  fortsatt utenfor. Det er alltid noen som ikke får være med og leke.

Når jeg tenker tilbake på mine mest aktive feministdager, slår det meg hvor selvsentrert dette arbeidet var, både for min del  og ellers i miljøet. Man jobber for likeverd for sin valgte gruppe, eventuelt flere valgte grupper, men ikke et likeverd som gjelder for alle. Derfor virker begrepet feminisme så utilstrekkelig på meg i dag. Joda, jeg ønsker likeverd for kvinner, men hva med alle de andre gruppene? Eller hva med selverklærte feminister som er opprørt over samfunnets vold mot kvinner mens de spiser mat produsert ved bruk av vold mot individer av andre arter? (En vold forsvart på en høyst irrasjonell måte, som jo også diskriminering av kvinner og den volden som rettes mot oss er.) Dette begrepet sier meg ingenting i dag. Det forteller meg ingenting om likeverd. 

Jeg vil ha et nytt ord for teorien og arbeidet for likeverd, et som ikke gir rom for diskriminering. Noen forslag?

Gå til innlegget

Veiskiller: Et nytt syn på abort

Publisert nesten 11 år siden

Det siste året har vært stappfullt av veivalg - flere enn noen gang før for min del. Det mest åpenbare er alle de som er knyttet til vold og min begeistring for ikke-voldsteori. Vold fikk meg til å forlate et parti jeg en gang var svært glad i - partiet Rødt - det fikk meg til å endre mitt forhold til andre dyr og deriblant mine matvaner, og det har også vært én av flere faktorer som har ført meg tilbake til den religionen jeg ble født inn i, men med et nytt syn på det hele. Det siste har også ført meg til avgjørelsen om å studere teologi. Akkurat det kjennes kjempefint og grulig skummelt på samme tid.

Jeg merker forandringer i meg rett som det er nå, selvfølgelig ikke uten at jeg av og til glir tilbake til gamle vaner, for så å dra meg selv framover igjen. Jeg kjenner fortsatt på vonde følelser, tenker negative tanker om andre, lar meg irritere, snakker nedlatende til dem, men jeg er bevisst på det, og det er vel noe. Litt.

Jeg har alltid plukket blomster om sommeren, men i år ble det plutselig litt vanskeligere. Eckhart Tolle skriver om egoets trang til å måtte eie og plukke til seg alt som tiltaler det, i stedet for å for eksempel la blomsten bli stående til glede for alle de andre som måtte få øye på den. Jeg har også et større ønske enn før om å unngå å gjøre skade.

Med det har jeg måttet ta opp et emne jeg har diskutert med meg selv mange ganger i årenes løp: Hva mener jeg om selvbestemt abort, kan jeg fortsatt støtte retten til selvbestemt abort når jeg er så opptatt av livsvern på alle andre områder? Jeg kjenner jeg blir litt urolig av å skrive om det, for det er så mange følelser knyttet opp til dette temaet. Som de som har spontanabortert gang ette gang, og som får vondt når de hører om de som frivillig tar liv, og på den andre siden de som føler på mye av den sosiale og fysiske tvangen kvinner fortsatt utsettes for, og hvor abort er noe som handler om frigjøring. Jeg forstår begge sidene.

Jeg prøver å finne frem til paralleller fra andre etiske problemstillinger, men jeg finner ingen som passer. Vi har ett gryende liv inne i en annens kropp. Kvinnen velger om hun vil ofre tid, krefter og næring av eget liv og kropp, eller om barnet må ofre livet. Hvis jeg holder livet for å være den største verdien - og ikke minst en absolutt verdi som jeg skrev om i Kan drap være barmhjertig? - kan jeg ikke lenger støtte meg til abort annet enn i de tilfeller hvor kvinnens eget liv står på spill som følge av graviditeten.

Mange skriver om abort som et valg for den voksne og autonome kvinnen, abort som noe knyttet til frihet og selvbestemmelse. Som anarkist er frihet svært viktig for meg, men frihet er kun en verdi verdt å beskytte så sant den enes frihet ikke går på bekostning av den andres. Det er i dette perspektivet jeg i løpet av det siste året har argumentert for hvorfor drap av ikke-menneskelige dyr for vår bruk ikke kan klassifiseres som et moralsk nøytralt livsstilsvalg, ettersom det krenker andres egenverdi og livsverd. Det gjør også selvbestemt abort.

Gå til innlegget

Kan drap være barmhjertig?

Publisert nesten 11 år siden

Lørdag for to uker siden døde rotta Alvin av nyresvikt. Det hadde utviklet seg over noen måneder, og han fikk  etter hvert tungt for å puste, inntil det ble virkelig ille fredagen før han døde. Det er vanlig at det samler seg vann i lungene ved nyresvikt, og vi kan vel bare forestille oss hvordan det er. I ukene som ledet opp mot dette var min bevissthet rettet mot det å ta han med til dyrlegen for å avlive han når det ble for ille, men kun noen dager før den tiden kom, skrev Arild fra bloggen Dyrs rettigheter en kommentar om avlivning, som skulle forandre alt for både for meg og Alvin. (Les også hans nye innlegg: Drap som hjelp .)

Han hadde altså tungt for å puste, og så tynn som han hadde blitt, kunne vi se hvordan hele kroppen hans arbeidet hardt for hvert eneste pust. Da vi tok avgjørelsen om å ikke ta livet av han for å spare han for disse smertene, var jeg ikke umiddelbart sikker på at vi gjorde det rette. Det var altså dagen før han skulle dø, og da vi la oss den kvelden var jeg sikker på at han kom til å dø i løpet av natta, men i stedet styrtet han mot burdøra neste morgen, og ivret etter å komme ut. Pusten var like tung som dagen før, om ikke verre, men han var glad. Han hvilte mye, la seg der det passet han, enten om det var på magen min eller midt på gulvet. Men innimellom utmattelsen og frustrasjonen hans, hadde han igjennom hele dagen energiutbrudd hvor han etter beste evne spratt lekent over gulvet. Det var glede i han, ro og i det hele tatt en energi jeg ikke har opplevd maken til. I tretiden den lørdagen la han seg ned på et selvvalgt sted og pustet ut, og Alvin forlot oss. Da tvilte jeg ikke lenger.

Problemet med avlivning

Mange vil mene at jeg handlet galt, at jeg utsatte Alvin for unødvendig smerte. I vårt samfunn har vi en oppfatning av at ikke-menneskelige dyr har en mindre interesse i eget liv enn det mennesker har, en holdning som er nødvendig i vår legitimering av bruk av disse dyrene. Denne holdningen blir i liten grad problematisert, og når det gjelder syke dyr blir det sett på som rett å ta livet av dem, for å spare dem smerte. Jeg har også hatt denne holdningen, og jeg har tatt med flere syke individer til veterinær for å få dem avlivet, fordi det var det jeg trodde var rett. Nå ser jeg at jeg sviktet dem, og jeg skal forklare hvorfor ved å svare på de vanligste argumentene for  avlivning av syke eller skadede dyr, og vise hvorfor jeg ikke lenger kan støtte meg til tanken om avlivning som knyttet til barmhjertighet.

"Det er best å la dem slippe"

Denne frasen - "å la dem slippe" - er en som ofte går igjen i miljøer rundt kjæledyrhold, og det er selvfølgelig godt ment, man ønsker å spare det individet en er glad i fra smerte. Problemet er imidlertid at det baserer seg på antakelsen om at livet kun er av verdi i den grad det er behagelig. Nå er det en relativt vanlig tanke i vår svært behagsorienterte del av verden, hvor vi i liten grad opplever faktisk nød. Likevel er smerte en del av livet, og vi kan ikke velge den bort uten å velge bort livet i seg selv, og når vi velger bort livet velger vi også bort all den glede og godhet  livet kan romme. Når man tar livet av noen for å "la dem slippe", kan vi spørre om de går glipp av mer enn "slipper"? Hadde jeg avlivet Alvin den fredagen, hadde han ikke fått oppleve de gledesutbruddene han hadde dagen han døde. Hadde jeg tatt livet hans for å la han slippe smerte, hadde jeg også frarøvet han glede.

"Det er best å være på den sikre siden"

Vi har selvfølgelig en enorm utfordring når det gjelder vår omgang med syke dyr, da vi ikke kan spørre dem rett ut hva de selv ønsker, men vi må nøye oss med å tolke deres kroppsspråk så godt vi kan. Fordi vi har et kommunikasjonsproblem, er det mange som hevder at det er bedre å være på "den sikre siden". Her antar man at alle dyr har en større interesse av å få sin smerte lindret enn å leve, noe jeg er uenig i, og vil forklare det nærmere under, men la oss for argumentets skyld her si at  avlivning kan være den beste avgjørelsen.  Stilt overfor en slik situasjon må vi spørre oss, er det en større synd å drepe noen (ut av gode hensikter) som fortsatt har en interesse i å leve, enn det er å avstå fra å drepe noen som på grunn av smerter ikke lenger vil leve? Jeg vil si at førstnevnte er verre, fordi døden er ugjenkallelig, men også uunngåelig, slik at det hypotetiske dyret som ønsker å dø, vil dø med tiden uansett. Nå kan det at man vil dø uansett være et argument for hvorfor det ikke vil være så ille å avlive et dyr som ikke vil dø, men om det skal være holdbart, kan vi ikke lenger sanksjonere noen drap - fordi døden da bare er et spørsmål om tid. Det blir plutselig et veldig farlig samfunn å leve i.

Nå er også denne problemstillingen i selv selv et argument for hvorfor vi ikke bør holde kjæledyr (eller andre domestiserte dyr) overhodet.

"Dyr opplever ikke døden på samme måte som oss mennesker"

En vanlig oppfatning er at dyr i mindre grad enn oss mennesker er knyttet til eget liv. Akkurat hvordan andre dyr tenker om sitt eget liv vet vi lite om, men vi vet at de har en interesse i å beholde det. Man kjemper ikke i møte med fare hvis man ikke har en interesse av å overleve. Her vil mange innvende at denne kampen for livet er rene instinkter, og ikke har noe å gjøre med en utstrakt tankeprosess. Til det har jeg to svar; For det første er også menneskets kamp for livet i møte med fare gjerne instinktbasert, noe som likevel ikke utelukker at vi ellers også har tanke- og følelsesmessige bindinger til livet. (Uten at jeg her nødvendigvis hevder at disse bindingene er av det gode.) For det andre vil en manglende vilje til å leve også i ikke-menneskelige dyr svekke overlevelsesinstinktet, noe som er vist gang på gang gjennom at dyr i sorg eller de som lider av depresjon spiser mindre, ikke tar vare på egen hygiene, samt unnlater å kjempe om de kommer i livstruende situasjoner. Likevel er det en overvekt av individer med skader og sykdommer som vi kan anta er svært smertefulle, som likevel kjemper med nedd og klør for å beholde eget liv. Det kan ikke forklares med instinkter alene. Også ikke-menneskelige dyr ønsker å beholde livet.

"Alternativet til avlivning er langvarig smerte"

I visse tilfeller er ikke behandling en mulighet, og vi står overfor en situasjon hvor dyret antakeligvis vil være i smerter resten av livet, og hvor dette livet kan vare i en god stund fremover. Dette er ikke en situasjon man ønsker på noen, og i vår kultur vil det gjerne fremstilles som hjerterått å ikke avlive. Jeg er uenig i dette, og mener at når man tar et liv på grunn av smerte, utelukker man muligheten for at man også kan oppleve glede selv når en opplever store smerter. Alvin viste meg at det er mulig, og han viste meg at han verdsatte sitt eget liv, selv under store smerter og ubehag.

Det slutter aldri å forbløffe meg hvor godt ikke-menneskelige dyr generelt håndterer smerte. Jeg har rukket å bo med en del syke dyr, og har sett livsmot og tapperhet jeg sjelden ser i andre mennesker. Selv i smerter som ikke kan være noe annet enn grufulle, leker de, hopper, koser, smiler og i det hele tatt lever. Likevel oppfører vi mennesker oss som at smerte er en større belastning for de dyrene vi holder som kjæledyr enn for oss selv. Klarest viser vi dette ved at vi avliver ikke-menneskelige dyr rett som det er, men  ikke har legalisert aktiv dødshjelp for mennesker;  Vi sanksjonerer drap på andre mennesker som faktisk har et ønske om å dø, og med det sier vi at det er uetisk å ta et liv selv når den som besitter dette livet ønsker det bort, fordi livet er ukrenkelig.

Når vi gjør det rette, og anerkjenner også andre dyrs livs egenverdi på lik linje med menneskelivet, kan vi ikke lenger forsvare vår grove utnyttelse av disse dyrene. Avlivning er blitt en del av vår foretilling om barmhjertighet overfor andre dyr, fordi det legitimerer de drapene vi utfører for å dekke våre grådige lyster.

Gå til innlegget

Min tro

Publisert nesten 11 år siden

Det er etterlyst en presisering av min kristentro, og her kommer den:

Det er ikke så lenge siden jeg igjen klistret merkelappen "kristen" på meg selv igjen, og det var en lettelse. Endelig hjemme. Samtidig er det mye som er uvant. Det er lenge siden sist jeg oppholdt med med andre kristne, som en kristen, og jeg ser nå hvor stort mangfold denne religionen rommer - så mange forskjellige oppfatninger av hvem og hva Jesus var, hva frelse er, hva som er rett og galt og så videre.

Jeg var nitten da jeg mente jeg ikke kunne være kristen lenger. I min iver etter å kjenne Jesus bedre, leste jeg en rekke bøker om han, og etter hvert kunne jeg så mye at det ikke lenger virket sannsynlig eller troverdig at han var noe mer en Guds sønn enn det alle andre er. Som så mange før meg stilte jeg spørsmålstegn ved hvorfor min allmektige og gode Gud så det nødvendig å sende sin egen sønn ned til oss for å dø på en heller grufull måte. Og det var vondt. Jeg sørget over tapet av religionen min, for nå hadde jo Jesus virkelig dødd - uten å gjenoppstå.

Allerede før jeg brøt med kristendommen var jeg på leting etter et trossamfunn å høre hjemme i. Da var det jo blant kristne meningheter, men etter dette bruddet  som nittenåring, ble vadedammen mye større. Jeg levde som jøde over en periode, og jeg fordypet meg i buddhisme og taoisme, men jeg fant ikke det jeg lette etter - det var hele tiden noe som ikke stemte. Det var først i vår at min oppmerksomhet for alvor begynte å styres tilbake til kristendommen,  og jeg tenkte at det kanskje kunne være plass til meg innenfor kristendommens rammer likevel.

Men hva innebærer det, kan man spørre? Hva er mitt syn på Jesus?

Den Jesus det skrives om er både mannen (Josva) og frelseren (Kristus). Mannen var mystikeren og læreren som viste oss frelsen, han viste oss Kristus. Kristus er det av Gud i alle. Kristus er Sønnen som fødes av Faderen i oss alle. Den hellige ånd er Guds nåde som virker i oss gjennom Kristus. Frelsen er å erkjenne det av Gud som bor i oss selv, og dermed også i alle andre, og ut fra den erkjennelsen leve med Gud. For å nå Frelsen må vi dø, og gjenoppstå, men da i billedlig forstand - vårt ego dør, og det vil for de fleste av oss oppleves som pinefullt i en periode. Jeg er ganske åpenbart inspirert av Meister Eckhart, og mener at Frelsen er en veiløs vei.

Gå til innlegget

Hva tror du på?

Publisert rundt 11 år siden

Når jeg spør folk om hva de tror på, er det alltid noen som sier at de ikke tror på noe som helst. Det er selvfølgelig ikke riktig, ettersom vi alle forholder oss til tro. For det første fordi det å ikke tro på noe også er en trosrelasjon, men også fordi vi ikke kan vite alt, og for å forholde oss til det vi ikke kan ha sikker viten om nå, er vi nødt til å tro; Vi kan ha tro på en bestemt politisk idelogi, vi kan ha tro på at et vennskap skal vare, tro på andre mennesker og så videre. Vi tror.

Jeg tror da, som alle andre, på mye, men i sentrum står Gud. Jeg tror på en altomfattende og kjærlig Gud, som er både personlig og upersonlig, som bor i alle men også er en enhet i seg selv. Jeg tror at Jesus var en mann som forstod Gud, og hadde mye å lære bort. Jeg tror at mennesket i seg selv er godt, som alt i "skaperverket" og at ondskap er en mangel - ikke en selvstendig kraft. Jeg tror at både Himmel og Helvete er dennesidige sinnstilstander. Jeg tror at jeg ennå ikke føler meg klar til å spekulere i hva som skjer etter vi dør. Jeg tror på fred og ikke-vold, selv i møte med det aller mest grusomme. Jeg tror at mennesker best kan leve side om side under frihetlig sosialisme, eller anarki om man vil. Jeg tror på samtalen som en bro mellom mennesker.

Hva tror du på?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
21 dager siden / 1485 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
rundt 1 måned siden / 1230 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
12 dager siden / 1071 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
8 dager siden / 966 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
rundt 1 måned siden / 634 visninger
Alle eller ingen?
av
Knut Alfsvåg
17 dager siden / 435 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere