Heidi Terese Vangen

Alder: 35
  RSS

Om Heidi Terese

Jeg bor i Arna med min samboer, men jeg er opprinnelig fra Oslo. Jeg er rimelig økumenisk anlagt, noe som sikkert kommer av studiene i religionsvitenskap. Er opptatt av livsvern, miljø og litteratur. Dessuten samler jeg på frimerker med smågnagere.

Jeg blogger på www.erkjennelser.com

Følgere

Om å spørre barna

Publisert over 10 år siden

Det har vært mye diskusjon om religion i skolen den siste tiden. På den ene siden har vi ateister og agnostikere som raser over en ubalansert religions- og livssynsundervisning, og på den andre, kristne foreldre som raser over for lite religion i skolen. Fra alle kanter hører jeg foreldre snakke om hjernvasking av deres barn, og alt de ikke ønsker at deres barn skal utsettes for. Veldig få gir inntrykk av at de har tatt problemstillingen opp med barna selv, spurt dem hva de ønsker, hva de føler, hvordan de opplever timene på skolen, hva de synes om hva de lærer, hva de tror selv. De fleste snakker om hvor sårbare barna er, hvor lettpåvirkelige de er og hvor farlig det er når barn får tredd visse ideer ned over hodet. Få nevner hvor vondt det føles når du er liten og alle snakker over hodet ditt, tar avgjørelser for deg du ikke er enig i og bruker deg som et våpen i de voksnes kamp. Kanskje foreldrene ikke husker følelsen lenger, eller kanskje de frykter hva barnas svar på spørmålene de aldri vil bli stilt er.

Gå til innlegget

Om å gjøres hel

Publisert over 10 år siden

Jeg må gå langt tilbake i livet mitt før jeg kommer til den tiden hvor jeg ikke kjente meg fremmedgjort. Jeg var i tre-fire-fem-årsalderen og gikk til stadighet rundt og snakket med G-d. Neida, jeg hørte ingen stemmer, men jeg ba ofte og gjennom hele dagen. Som oftest gjorde jeg det inne i meg selv, men når jeg var alene sa jeg alt jeg hadde å si høyt. Jeg fortalte om de bekymringene jeg hadde og stilte spørsmål om livet, men for det meste småsnakket jeg. Når jeg var på overnattingsbesøk hos besteforeldrene mine sang vi aftenbønn sammen, og jeg likte dette lille ritualet godt ettersom det religiøse ikke var særlig fremtredende i min familie,  men jeg ventet alltid litt småspent til de skulle gå ut av rommet slik at jeg kunne be den ordentlige aftenbønnen.

Dette var tiden før jeg kjente min første depresjon. Jeg var hel, men slik er det ikke lenger. Jeg leser Augustins Bekjennelser,  og vender stadig tilbake til den ene setningen: “Du var hos meg, men jeg var ikke hos deg” (10.27.38). Jeg snakker ikke lenger med G-d som jeg gjorde.

Jeg får ikke sagt ofte nok hvor kraftig Augustin rører ved meg. Ja, han skrev mye jeg ikke på noen måte kan identifisere meg med, men så er det denne følelsen som stadig viser seg i tekstene hans, uroen, lengselen, fremmedgjøringen og ønsket om å gjøres hel. Vi deler dette, Augustin og jeg. Augustin foraktet det kjødlige, og pinte seg for å holde sine sanselige begjær under kontroll. Min forakt er rettet mot Mennesket, for du verden så dyktige vi er til å vise at vi også er i stand til å velge det onde! Vi forakter begge oss selv.

Det er tider hvor jeg overbeviser meg selv om at det er i orden, for jeg er jo glad i mennesker, tenker jeg, jeg bare liker ikke så mange av dem. Selvfølgelig vet jeg at det er uholdbart, for det er ikke rom for slikt i kjærligheten. Samtidig er det det som virker så vanskelig; Vi skal elske så høyt at vi også kan elske de som ikke elsker, elske bort hatet i oss selv, åpne oss for nåden så vi kan gjøres hele. 

Gå til innlegget

Feminisme er utilstrekkelig

Publisert over 10 år siden

Jeg har ofte omtalt meg selv som en feminist. Nå vet jeg selvfølgelig at jeg som person ikke kan defineres ut fra denne merkelappen, men det sier noe om mine meninger. (Til tross for at heller ikke disse meningene definerer meg, men nok om det.) Jeg har brukt merkelappen feminist om meg selv fordi jeg ønsker full likestilling mellom menn og kvinner, og ønsker at enkeltkvinners egenverdi skal anerkjennes på samme måte som menns.

I dag tenkte jeg på likeverd, og jeg tenkte hvor avgrenset feminismen egentlig er. Hvis man er engasjert i likeverd gjeldende for alle personer, vil en naturligvis også bruke et flertall av andre merkelapper om seg selv, som sikter til henholdsvis etnisk opprinnelse, alder, seksuell legning, art m.m.. Alle disse formene for diskrimnering bygger på det samme, egoet og forestillingen det opprettholder om at det er en grunnleggende forskjell mellom meg og alle andre, eller mellom de jeg identifiserer meg med og alle de utenfor. Selv om grunnene vi bruker for å opprettholde diskriminerende praksiser kan være forskjellige, er årsaken aldri det, og dermed er all diskriminering også den samme.

Innad i miljøene fokuserer alle på “sitt eget” område for diskriminering. Det finnes selvfølgelig en del mennesker som er engasjert på flere områder, men som regel er noen utelukket fra deres medfølelse og engasjement. Om det ikke er kvinner, så er det mennesker fra fremmede kulturer, om ikke, så er det homofile, om ikke, så er det individer fra andre arter, og om de ikke de så er utelatt så er det ufødte liv kanskje  fortsatt utenfor. Det er alltid noen som ikke får være med og leke.

Når jeg tenker tilbake på mine mest aktive feministdager, slår det meg hvor selvsentrert dette arbeidet var, både for min del  og ellers i miljøet. Man jobber for likeverd for sin valgte gruppe, eventuelt flere valgte grupper, men ikke et likeverd som gjelder for alle. Derfor virker begrepet feminisme så utilstrekkelig på meg i dag. Joda, jeg ønsker likeverd for kvinner, men hva med alle de andre gruppene? Eller hva med selverklærte feminister som er opprørt over samfunnets vold mot kvinner mens de spiser mat produsert ved bruk av vold mot individer av andre arter? (En vold forsvart på en høyst irrasjonell måte, som jo også diskriminering av kvinner og den volden som rettes mot oss er.) Dette begrepet sier meg ingenting i dag. Det forteller meg ingenting om likeverd. 

Jeg vil ha et nytt ord for teorien og arbeidet for likeverd, et som ikke gir rom for diskriminering. Noen forslag?

Gå til innlegget

Veiskiller: Et nytt syn på abort

Publisert over 10 år siden

Det siste året har vært stappfullt av veivalg - flere enn noen gang før for min del. Det mest åpenbare er alle de som er knyttet til vold og min begeistring for ikke-voldsteori. Vold fikk meg til å forlate et parti jeg en gang var svært glad i - partiet Rødt - det fikk meg til å endre mitt forhold til andre dyr og deriblant mine matvaner, og det har også vært én av flere faktorer som har ført meg tilbake til den religionen jeg ble født inn i, men med et nytt syn på det hele. Det siste har også ført meg til avgjørelsen om å studere teologi. Akkurat det kjennes kjempefint og grulig skummelt på samme tid.

Jeg merker forandringer i meg rett som det er nå, selvfølgelig ikke uten at jeg av og til glir tilbake til gamle vaner, for så å dra meg selv framover igjen. Jeg kjenner fortsatt på vonde følelser, tenker negative tanker om andre, lar meg irritere, snakker nedlatende til dem, men jeg er bevisst på det, og det er vel noe. Litt.

Jeg har alltid plukket blomster om sommeren, men i år ble det plutselig litt vanskeligere. Eckhart Tolle skriver om egoets trang til å måtte eie og plukke til seg alt som tiltaler det, i stedet for å for eksempel la blomsten bli stående til glede for alle de andre som måtte få øye på den. Jeg har også et større ønske enn før om å unngå å gjøre skade.

Med det har jeg måttet ta opp et emne jeg har diskutert med meg selv mange ganger i årenes løp: Hva mener jeg om selvbestemt abort, kan jeg fortsatt støtte retten til selvbestemt abort når jeg er så opptatt av livsvern på alle andre områder? Jeg kjenner jeg blir litt urolig av å skrive om det, for det er så mange følelser knyttet opp til dette temaet. Som de som har spontanabortert gang ette gang, og som får vondt når de hører om de som frivillig tar liv, og på den andre siden de som føler på mye av den sosiale og fysiske tvangen kvinner fortsatt utsettes for, og hvor abort er noe som handler om frigjøring. Jeg forstår begge sidene.

Jeg prøver å finne frem til paralleller fra andre etiske problemstillinger, men jeg finner ingen som passer. Vi har ett gryende liv inne i en annens kropp. Kvinnen velger om hun vil ofre tid, krefter og næring av eget liv og kropp, eller om barnet må ofre livet. Hvis jeg holder livet for å være den største verdien - og ikke minst en absolutt verdi som jeg skrev om i Kan drap være barmhjertig? - kan jeg ikke lenger støtte meg til abort annet enn i de tilfeller hvor kvinnens eget liv står på spill som følge av graviditeten.

Mange skriver om abort som et valg for den voksne og autonome kvinnen, abort som noe knyttet til frihet og selvbestemmelse. Som anarkist er frihet svært viktig for meg, men frihet er kun en verdi verdt å beskytte så sant den enes frihet ikke går på bekostning av den andres. Det er i dette perspektivet jeg i løpet av det siste året har argumentert for hvorfor drap av ikke-menneskelige dyr for vår bruk ikke kan klassifiseres som et moralsk nøytralt livsstilsvalg, ettersom det krenker andres egenverdi og livsverd. Det gjør også selvbestemt abort.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Muskuløs kristendom
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 1218 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
18 dager siden / 1182 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
12 dager siden / 1172 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
4 dager siden / 761 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 1 måned siden / 711 visninger
Eit ansvarslaust Europa
av
Emil André Erstad
27 dager siden / 645 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere