Heidi Terese Vangen

Alder: 35
  RSS

Om Heidi Terese

Jeg bor i Arna med min samboer, men jeg er opprinnelig fra Oslo. Jeg er metodist og rimelig økumenisk anlagt, noe som sikkert kommer av studiene i religionsvitenskap. Er opptatt av livsvern, miljø og litteratur. Dessuten samler jeg på frimerker med smågnagere.

Jeg blogger på www.erkjennelser.com

Følgere

Skapt til fellesskap

Publisert rundt 2 måneder siden

Til tross for at folk kan være ganske kjipe, trenger vi hverandre.

Det sies gjerne at Gud skapte oss til fellesskap. Jeg sier det ofte selv, og klart jeg tror på det, men det virker ikke alltid innlysende at mennesket er skapt for kjærlighet og samhold når vi samtidig er så ivrige på å stride mot hverandre. Enten man snakker om kjekling i kommentarfelt, bitre familie­feider eller krig mellom nasjoner. Selv når det ikke oppstår direkte konflikter, er det likevel ikke gitt at vi helt finner tonen med hverandre. Og finner vi tonen, kan den fort mistes igjen.

Kjærlighet kan dekke over mange synder­, men med tanke på hvor slitsomme og irriterende folk kan være, trengs det virkelig overnaturlige mengder av denne kjærligheten for å holde ut i varige relasjoner. Ja, mange av oss nikker samtykkende når vi hører Jean-Paul Sartres ­berømte ord: Helvete er de andre. Helvete er andre­ mennesker. Skjønt er ikke alternativet noe bedre, for uten hverandre blir vi ensomme.

Aldri alene

Jeg sier gjerne at jeg trives i mitt eget selskap, men det er kanskje ikke helt riktig, for det kommer an på hvor bokstavelig man skal tolke det. Jeg kan sitte i et mennesketomt rom og likevel føle meg omsluttet av kjærlighet. Tror man på Gud, er en aldri alene. Skjønt er ingen egentlig alene, for om Gud finnes, omslutter han oss alle, enten vi vet det - og enten vi liker det - eller ikke.

Jeg har trodd på Gud så lenge jeg kan huske. Han er så selvfølgelig for meg at det føles litt teit å si at jeg tror på ham, for han virker ikke noe mindre levende for meg enn menneskene i livet mitt. Visst har jeg gjennom årene hatt forskjellige forestillinger om hvem og hva Gud er, men han har alltid vært der i min bevissthet som herre og beskytter. Som en som til enhver tid ser og elsker meg. Som min venn. Så må jeg ærlig innrømme at det har variert hvor mye jeg selv har pleiet det forholdet gjennom årene, men Gud har heldigvis vært trofast. Mer trofast enn en bror, som det står i Ordspråkene.

En synd? 

Av denne grunn har det vært med en viss bekymring jeg i perioder har følt meg ensom. Jeg har lurt på om det var en synd, om Gud ikke burde være nok for meg? Andre har derfor måttet minne meg på at Gud ikke bare skapte oss til fellesskap med ham, men også til fellesskap med hverandre. Påminnerne finnes også gjennom hele Bibelen: Adam får Eva fordi det ikke er godt for mennesket å være alene, Forkynneren sier en tvetvinnet tråd ikke ryker så fort, Jesus ber oss elske hverandre (og ber dessuten om at disiplene samles to eller tre for å be i hans navn), og Paulus sier vi er hverandres lemmer.

Jeg blir også minnet om at Jesus innimellom var ensom. Aller mest på korset der han roper ut til Gud: Hvorfor har du forlatt meg? Jeg kan også tenke meg at han kjente seg ensom da han natten før ba disiplene våke sammen med ham, bare for å oppdage at de sovnet. Og ikke bare én gang! Eller tenk bare på alle de til­fellene der han talte til dem og merket at de faktisk ikke forstod bæret.

Brutte forventninger 

Akkurat det er nok en allmennmenneskelig erfaring, ord som ikke når inn til dem man snakker­ med, selv om de gjør sitt beste for å forstå. Da kan man føle seg ensom i selskap av andre. Ja, faktisk viser det seg at ­ensomme mennesker ikke tilbringer mer tid alene­ enn andre mennesker. Det lærte jeg av Lars Fr. H. Svendsens bok Ensomhetens filosofi. Svendsen sier at ensomhet er en subjektiv opplevelse av mangel på tilfredsstillende relasjoner, enten det da dreier seg om for få relasjoner, eller at de eksisterende ikke gir den nærheten man har behov for. Det er en smerte av brutte forventninger. Det er en smerte av en tilstand som forteller en hvor ubetydelig man er i det store bildet, for i andres nærvær finner vi bekreftelsen på vår verdi som menneske.

Men i smerten finnes et glimt av håp, for ensomheten sier noe om hvordan vi er innrettet. Til tross for at folk jo kan være ganske kjipe, og til tross for alle konfliktene­ vi roter oss opp i, trenger vi hverandre­. Vi er skapt slik.

Gå til innlegget

Morna, Facebook!

Publisert 4 måneder siden

Helt siden jeg fikk meg en Facebook-konto for 12 år siden, har jeg lekt med tanken om å slette den igjen. For et par uker siden gjorde jeg det endelig.

Facebook var en blandet glede. Jeg er introvert og treffer ikke mange mennesker til vanlig, så nettsamfunnet har vært en viktig sosial arena for meg. Jeg har kunnet holde kontakten med familie og gamle kjente, og jeg har truffet nye mennesker jeg setter stor pris på. Særlig viktig har kontakten med andre kristne vært. I årene mens jeg fremdeles lette etter mitt kirkesamfunn, gjorde Facebook det mulig for meg å ha jevnlig kontakt med andre troende, og det gjorde godt. Ikke minst kunne jeg holde meg noenlunde oppdatert på hva som rører seg blant konservative, for vel er vi ofte representert i denne avisen, men det kryr ikke akkurat av oss ellers. Da er det lett å føle seg litt alene.

En vegg av støy

Til tross for dette var det med et snev av ubehag jeg så godt som daglig klikket meg inn. Hver dag ble jeg møtt med en vegg av støy. Mennesker og saker jeg bryr meg om som små glimt i en strøm av nyheter, bilder og meninger fra personer jeg ønsker alt godt, men knapt vet hvem er. Og reklame. Masse reklame. Noen ganger reklame mellom annethvert innlegg. Jeg gjorde forsøk på å tilpasse reklamen ved å krysse av for uønskede avsendere, men Facebook insisterte likevel på at jeg skulle slanke meg – jeg hadde bare ikke blitt presentert for riktig kur ennå. Hver dag en tilsynelatende uendelig scrolling forbi uvesentligheter. Og jeg ble utslitt, jeg ville ikke mer.

Men jeg klarte likevel ikke melde meg ut på lang tid. Hva om jeg mister kontakten med alle og ender opp i isolasjon? Hva om jeg ikke får med meg noe av det som skjer i kristen-Norge? Eller hva om jeg går glipp av skriveoppdrag? Lenge føltes det nesten obligatorisk å ha en konto, fordi alle er der inne. Nå høres det tullete ut at noe så lite som å avslutte en konto i sosiale medier skulle gi meg slike kvaler, men det kjentes stort, nærmest som å flytte til en annen by.

Digitale relasjoner

Den sosiale grunnen til å være der var den viktigste, men så begynte jeg å se nærmere på hva som nettopp fylte mesteparten av tiden jeg brukte på Facebook. Bare unntaksvis hadde jeg meningsfylte samtaler med folk. Tvert om satt jeg for det meste og scrollet og delte ut emojier her og der. Ikke akkurat veldig sosialt.

Misforstå meg rett, jeg påstår ikke at digitale relasjoner ikke er av betydning, eller at livet på Internett ikke er en del av virkeligheten. På ingen måte, for jeg fant nemlig livsledsageren min på nett, og jeg var allerede rukket å bli glad i ham da jeg for 14 år siden stod og speidet etter ham ved siden av juletreet på Oslo S før vårt første møte ansikt til ansikt. Problemet mitt var derfor ikke at den sosiale omgangen på Facebook er digital, men at de meningsfylte utvekslingene var så få og sjeldne at de ikke veiet opp for alt mølet jeg måtte scrolle forbi for å oppleve dem.

Maktens algoritmer

Etterhvert ble jeg også kjent med flere grunner til at Facebook er problematisk. Reklame er slitsomt nok i seg selv, men skumlere er det at algoritmene nettstedet bruker har overraskende stor makt over oss, noe Silicon Valley-veteranen Jaron Lanier skriver om i boken Ti argumenter for å slette sosiale medier NÅ. Det handler ikke bare om at reklame kan påvirke våre forbruksvaner, men at hele nyhetsstrømmen er unikt konstruert for maksimal påvirkning av hver enkelt bruker, på oppdrag fra kunder som vi brukere ikke aner hvem er. Facebook har selv innrømmet å ha eksperimentert med algoritmer for å påvirke humøret til brukerne (for å gjøre oss tristere, for triste personer er mer påvirkelige), og de skryter av å ha makt til å kunne påvirke politisk valgdeltagelse. Ikke akkurat betryggende!

Jeg liker å tro at jeg er et oppegående menneske som godt kan gå mot strømmen og ikke lar meg styre av reklame, men det slår meg hvor arrogant det er å tro at jeg er blant de ytterst få utvalgte som ikke blir påvirket. Så lur er jeg ikke, og det er neppe du heller.

Gå til innlegget

Mrs. America og konservative skruller

Publisert 4 måneder siden

Jeg følger med på HBO-serien Mrs. America om dagen, og det er med blandede følelser.

Serien er på mange måter godt laget, godt produsert og godt spilt, men jeg sitter igjen med følelsen av at konservative kvinner egentlig ikke får lov til å være sympatiske karakterer i vår kultur.

Nå er det mye jeg er uenig med Phyllis Schlafly i, så dette er ikke et forsvar av henne, selv om jeg egentlig også synes hun var litt tøff. Videre er det alltids slik at filmskapere må dikte litt av hvert når de forteller om historiske hendelser, men de skal dikte for å styrke historien, ikke endre den. For selv om alle kilder og offentlige uttalelser antyder at mannen til Phyllis var svært støttende overfor hennes engasjementer, får vi i serien heller se en helt annen dynamikk i ekteskapet, med seksuelle krenkelser og dominering. Selv om hennes barn sier hun var en ettergivende mor, viser serien henne som bølle overfor sine barn. Selv om kvinnene hun ledet sier hun var en varm dame, får vi heller se en isdronning. Selv om Phyllis’ svigerinne, Eleanor Schlafly, etter alt å dømme var en nokså driftig dame, og familien sier at det var hun som snakket mest i familiesammenkomster, fremstiller serien henne som en kuet dame som lever gjennom brorens familie. I hvilken grad har serieskaperne tenkt på at de med Eleanor har valgt å fremstille en historisk sterk kvinne som stakkarslig?

De bruker en stor del av serien på å fremstille Phyllis som en usympatisk person, selv om de godt innrømmer at hun var intelligent, men heller ikke det er nok, for mens feministene fremstilles som drevet av idealer og ønsker om et bedre samfunn, går serieskaperne bare ut fra at det samme ikke kan gjelde for konservative kvinner. Phyllis’ engasjement forklares som maktbegjær, og de øvrige husmødrenes engasjement forklares som frykt for det ukjente eller internalisering av patriarkatet. De som da ikke er eksentriske skruller med rifle …

Dette er liksom alternativene for konservative kvinner.

Gå til innlegget

Ja vel, gamlis

Publisert 6 måneder siden

Hvor lenge skal man regnes som så ung at det en mener bør avskrives som ungdommens brennende, men naive iver?

Selv rundet jeg 35 år i vinter. Til tross for at jeg ofte føler meg som en eldre dame på grunn av mine mange gammelmodige sympatier, er jeg fremdeles ikke gammel, ikke engang middelaldrende. Faktisk tilhører jeg millenniumsgenerasjonen (de født i tidsrommet 1981-1996) og får stadig høre at jeg bare mener det jeg gjør fordi jeg er ung.

Ja vel, gamlis

Meningene mine er fortsatt ikke tilstrekkelig testet i møte med livets harde virkelighet, og om jeg bare venter noen år, blir jeg fortalt av diskusjonspartnere av en eldre generasjon, vil jeg oppleve at meningene endres, at jeg blir rundere i kantene og at spørsmål om rett og galt ikke virker så svart/hvitt lenger. Det kan alltids hende, og jeg regner med at jeg vil endre mening om ett og annet etter hvert som jeg erfarer og lærer mer, men det er ikke sikkert at meningene endres i den retningen disse spår.

Det kan selvsagt også hende – fri og bevare meg vel! – at alt forløper nettopp slik de spår, men hovmodet i deres kontante avvisning irriterer meg så kraftig at jeg tidvis er fristet til å kontre med det vel så hovmodige: OK, boomer. Dog hittil har jeg motstått fristelsen.

For dem som ikke kjenner det, er «OK, boomer» et uttrykk og interentt-«meme» som ble populært i fjor. Wikipedia forteller at det er et nedsettende svar brukt særlig av millenniumsgenerasjonen for å avfeie stereotypiske og opplevd utdaterte eller nedlatende holdninger fra boomer-generasjonen (de født i tidsrommet 1946-1964) mot yngre menneskers idealer. En annen måte å si det på er: Ja vel, gamlis.

Radikal ungdom

Det sies at den som ikke er radikal i sin ungdom, ikke har hjerte, mens den som ikke er konservativ som voksen, ikke har hjerne. Siden jeg nettopp har tatt den reisen selv, nikker jeg gjerne samtykkende. Som tyveåring var jeg nemlig medlem av partiet som den gang het Rød Valgallianse, nå Rødt. Jeg var selverklært kommunist og radikal feminist, og jeg overveide i fullt alvor – til min livsledsagers klart uttalte misnøye – å ta meg et kjønnsnøytralt fornavn. Helt sant! Dessuten var jeg periodevis vegetarianer, og tidvis veganer, og jeg var del av den lille gruppen som planla og til slutt stiftet Norsk vegansamfunn. Det er jeg fortsatt litt stolt av, selv om jeg i disse dager ikke engang er medlem.

Da jeg nådde tredveårene, hadde jeg imidlertid rukket å bli både politisk og sosialt konservativ. Riktignok lå den alltid der, konservatismen, for selv med den selvpåklistrede merkelappen feminist, skilte jeg meg ut fra mine likesinnede ved å være mot selvbestemt abort. Og den store drømmen i livet var, som den fortsatt er, å være en god manns kone.

Ung og nyfrelst

Jeg synes jeg er blitt litt mer fornuftig med årene (og har sikkert ennå mye å gå på), men engasjementet brenner fortsatt like sterkt. Sist min ungdom ble brukt for å avfeie meningene mine, var i en diskusjon om kristen helliggjørelse: I hvilken grad er vi som kristne forpliktet til å følge Jesus og søke å forme vårt liv etter hans? Noen kaster seg ivrig ut i etterfølgelsen, mens andre sier det bare er de nyfrelste som tar dette på fullt alvor. De unge og nyfrelste, vel å merke.

Jeg lurer av og til på hva disse tenker om Jesu alder, for han var tross alt bare 33 år da han døde. Tenker de at vår herre og frelser ville roet seg ned dersom han hadde fått virke og leve lenger enn han gjorde? Blitt litt rundere i kantene? Eller eventuelt fått et mer realistisk syn på penger og eiendom?

Både vis og teit

Som når han befinner seg inne i et hus stappfullt av mennesker i Kapernaum, et hus som ifølge den nytestamentlige forskeren N. T. Wright kan ha vært Jesu eget hus, og en gruppe menn i sin iver ødelegger hustaket for å kunne fire ned en lam venn på båre, så den lamme kommer nær nok til Jesus for å kunne bli helbredet. Og Jesus tilgir som alltid. Synes de tilbakeholdne realistene kanskje at Jesus heller burde sendt dem regningen?

Nå var jeg muligens slem. Poenget mitt er vel helst at mennesker i alle aldre kan være både vise og teite. Døm derfor etter hva de sier og ikke etter hvor gamle de er.

Gå til innlegget

Lengselen etter det evige hjem

Publisert 7 måneder siden

Det sies at all lengsel dypest sett er lengsel etter Gud. Teologen G. K. Chesterton har sagt at enhver som banker på døren til et bordell, egentlig ser etter Gud. Det er ikke akkurat et scenario jeg har erfaring med, men bildet treffer likevel, for lengsel kjenner jeg.

Når jeg føler meg overveldet, minner jeg meg selv om hvor jeg befinner meg. Nå er du her, Heidi, sier jeg til meg selv. Nå er du her, hva er neste steg?

Det gjelder å ta én ting ad gangen, slik at det man står overfor ikke virker fullt så uoverkommelig, for som klisjeen lyder, begynner selv den lengste reise med ett eneste steg. Som regel virker det beroligende, men det kan også føles som en forbannelse om her og nå ikke er stedet jeg ønsker å være.

Her og nå kan være preget av savn etter fortiden, lengsler om fremtiden, eller et ønske om å være alle andre steder enn akkurat her. Fremtiden åpner for innfridde lengsler, men også potensielle skuffelser. Fortiden gir tryggheten i det velkjente, men kan til gjengjeld romme rikelig med skuffelser.

Gamle trakter

I en dokumentar om hans liv fortalte Bruce Springsteen om en vane han lenge pleiet. Opptil fire ganger i uken over flere år tok han nattlige kjøreturer gjennom nabolagene han bodde i som liten. Barndommen hans var ikke spesielt lykkelig, men som voksen fant han seg likevel stadig kjørende forbi husene han vokste opp i. Etter hvert oppsøkte han en psykolog for å forstå hvorfor han år etter år fortsatte med noe så tussete, og psykologen foreslo at kjøreturene var Springsteens forsøk på å dra tilbake i tid for å finne en måte å rette opp i det som gikk galt i barndommen. Problemet var, selvfølgelig, at noe slikt ikke er mulig.

Ønsket om å dra tilbake til det gamle er ikke et nytt fenomen. Ordet nostalgi, som helt bokstavelig betyr sykelig hjemlengsel, ble opprinnelig brukt på 1600-tallet som en medisinsk diagnose for å beskrive smerten som følger av å være borte fra hjemlandet sitt, eller av frykten for aldri mer å kunne vende tilbake. Diagnosen ble først og fremst brukt om skadde eller syke soldater i krig med små sjanser for å kunne dra hjem igjen.

I våre dager er ikke den alminnelige bruken av nostalgi preget av et fullt så dypt alvor som det opprinnelige, men den betegner heller en lengsel etter tidligere tider, enten lengselen retter seg mot bestemte hendelser og tidsrom, eller en mer generell opplevelse av noe som er gått tapt.

Håpet om en annen slutt

Jeg vet ikke hva som er verst av å lengte tilbake til gode tider fra en kjent, men fjern fortid, eller å lengte etter gode minner man aldri har hatt. Heldigvis får de færreste av oss kjenne på hjemlengselen til de fortapte soldatene, og heller ikke tror jeg det er så veldig vanlig å la lengselen etter å vende tilbake til fortiden for å reparere den, få et like konkret uttrykk som hos Springsteen, men mange kan nok like fullt kjenne seg igjen i lengselen deres.

Det kan være den samme mekanismen som spiller inn når jeg ser en trist film gjentatte ganger, hver gang i håp om at historien akkurat denne gang skal ende annerledes. Eller kanskje ørlite grann mer realistisk, i håp om å forstå hvorfor det gikk galt der, så lærdommen kan brukes for å hindre at det skjer igjen. I andre perioder ser jeg heller episode på episode av hjertevarmende, nostalgiske serier av typen Huset på prærien eller The Waltons i håp om å bli smittet av det gode de har.

Hjemløshet

Kristendommen er en lengtende religion - en hjemlengselens religion. Ikke lenge etter skapelsen fordrives ulydige Adam og Eva fra Edens hage, og i lange tider lever menneskene som nomader inntil de utvalgte får løftet om et hjemland som flyter av melk og honning. Etter mye om og men finner de det til slutt, bare for å rote det til så de mister hjemmet sitt på ny. Jesus staker omsider ut en ny vei, med løfter om en ny himmel og en ny jord - et nytt hjem. Slik tenker jeg på kristendommen som historien om menneskenes vei til det evige hjem hos Gud. Og vi er fremdeles ikke helt fremme.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere