Heidi Terese Vangen

Alder: 33
  RSS

Om Heidi Terese

Jeg bor i Arna med min samboer, men jeg er opprinnelig fra Oslo. Jeg er rimelig økumenisk anlagt, noe som sikkert kommer av studiene i religionsvitenskap. Er opptatt av livsvern, miljø og litteratur. Dessuten samler jeg på frimerker med smågnagere.

Jeg blogger på www.erkjennelser.com

Følgere

Tro på pauserommet

Publisert 16 dager siden - 2299 visninger

Når bikker bekjennelse over i fromhetsposering?

Når jeg møter noen for første gang, hender det jeg spør om de tror på Gud. Som regel lar jeg det være – spørsmålet kan bli for nær­gående – men noen ganger klarer jeg ikke styre meg. Og om de svarer bekreftende, blir jeg glad og kjenner meg fri til å dele min egen tro.

Gud som selvfølge. 

En stund jobbet jeg på en kristen arbeidsplass, og selv om vi ikke alltid var synkronisert rent teologisk, delte vi som arbeidskollegium noe grunnleggende: Gud var gitt, enten vi snakket om ham eller ikke. Deiligst var det ved påsketider, da vi kunne hilse hverandre vel tilbake på jobb etter påskeferien med å fortelle at vår frelser er oppstanden. Han er sannelig oppstanden!

I dag har kollegene mine mer ulike livssyn, hvilket fører med seg sine egne gleder, men det ble brått stille under lunsjen i våres da jeg spurte om de andre hadde laget seg noe fasteforsett ennå. Nok en påminnelse om at det som er helt naturlig for meg, kan være helt fremmed for min neste.

LES OGSÅ: Det er masse ateister og kristne kan enes om

Alle menneskers lodd. 

En viss grad av ensomhet er vel alle menneskers lodd, men noen avstander er større enn andre, og de skyldes ikke alle nødvendigvis
religion: Finnes det for eksempel en større avgrunn enn mellom dem som vil legge årets jobbtur til utlandet og den ene blant kollegene som ikke har pass (for å unngå å komme i fristelse) av hensyn til klodens ve og vel? Og hvor mange føler jeg meg mindre fremmed overfor enn min ikke-troende livsledsager?

Men det er når livet leves som om Gud ikke finnes – som Magnus Malm formulerer det – at jeg føler meg aller mest utilpass i verden. Jeg kan ikke skryte på meg en tro som ikke vakler, snarere glipper jeg daglig Guds hånd, men lengselen
etter ham står fast. Kan jeg formidle for den som ikke tror, hvor glad jeg er i Jesus? Hvordan Gud siden jeg var barn har kommet meg i møte hvert eneste øyeblikk og fylt meg med en glede og takknemlighet som ingen av livets vanskeligheter har klart å utslette? Iveren tar lett overhånd.

Fromhetsposering. 

Jeg strever med å holde balansen her. På den ene siden husker jeg Peters fornektelse av Jesus da det virkelig telte; men jeg husker òg Jesu fordømmelse av fariseerne som gjorde et stort nummer ut av egen fromhet.

Under et intervju i fjor ble den amerikanske pastoren John Piper spurt om hva han gjør for fremdeles å vokse i troen 
på sine eldre dager. Han nølte med å svare, for han mente at han ved å svare risikerte å bryte med Jesu formaning om å lukke døren til sitt lønnkammer når vi ber. Piper sa det ville være en enkel sak å fortelle om eget bønneliv om han bare hadde et rent hjerte, men hvor mange av oss har vel det?

Likevel valgte han å komme med noen råd – fordi det tross alt kunne være til hjelp for lytterne. Jeg nevner dem ikke her, for det interessante for meg i denne omgang er at problemstillingen også gjaldt ham, en verdenskjent forkynner, som den gjelder for meg i mitt lille liv: Når bikker bekjennelse over i fromhetsposering?

LES OGSÅ: Kirken slo mynt på frelsen

Takt og tone. 

Jeg tenker også på Paulus, som i sin forkynnelse spilte på lag med den kulturen han til enhver tid virket i, så ingen skulle avvise evangeliet på grunn av uvesentligheter. Kristnes brudd på god takt og tone kan være en slik
uvesentlighet.

Så lar vi være å dvele ved at Jesus, hvor enn ydmyk og medfølende han er, ikke var spesielt høflig når han ble utålmodig i møte med disiplenes vantro. Jeg kan ikke tenke meg det ville vekket særlig begeistring den gangen på pauserommet om jeg hadde møtt stillheten med å spørre: «Forstår ikke dere heller noe?»

Og med det er jeg like langt. Alt tatt i betraktning vet jeg ikke hvor mye jeg kan, skal eller bør snakke om Jesus i blandet selskap. Jeg vet bare at jeg kunne tenke meg å gjøre det oftere.

LES OGSÅ: Det er nok veldig slik at når Gud nevnes, stanser det opp

Trykket i Vårt Land 5. oktober 2018.

Gå til innlegget

Om å vente ved telefonen

Publisert over 1 år siden - 276 visninger

Noe av det verste jeg hører, er "jeg ringer i løpet av dagen", for da er jeg dømt til en dag lenket til telefonen, og jeg er til vanlig ikke blant dem som går og bærer på og kjærtegner den kontinuerlig. Jeg har lovet å sjekke den minst daglig - det er min grad av tilgjengelighet. Likevel blir jeg alltid engstelig når jeg oppdager tapte anrop, for da jeg i tenårene kjøpte min første mobiltelefon, slo det meg ikke at andre med det skulle forvente at jeg tok den. Det var ikke slik at jeg lot være å ta telefonen om jeg hørte det ringe, men jeg lot den stadig lade ut eller bli liggende utenfor hørselsvidde. Av den grunn ble mang en telefonsamtale innledet med bemerkninger (eller skjenneprekener) om hvor vanskelig jeg var å få tak i, og derfor rives jeg i dag mellom uroen for å nås og uroen for ubehagelighetene som kan oppstå når jeg ikke blir nådd, så når noen sier de skal ringe, følger jeg med, og er avgrensningen så vid som hele dagen, venter jeg hele dagen.

Verst er det om jeg får denne beskjeden før jeg har vært på badet, for hva om det ringer når jeg dusjer? Det er i tillegg umulig å sette i gang med noen fruktbare aktiviteter etter en slik beskjed. Det aller nødvendigste kan jeg få gjort, som kles- og oppvask, men ingenting som krever konsentrasjon, for konsentrasjon og venting er gjensidig utelukkende. Eventuelt er det kun ventingen jeg kan konsentrere meg om. Jeg kan ikke bake, for hva om det ringer mens jeg elter og har hendene dekket av deig? Ikke lese en bok, for hva om det ringer midt i et avgjørende øyeblikk som for alltid i minnet vil være forstyrret av skjærende toner? Jeg er nødt til å vente.

Jeg går ut fra at målet med en slik beskjed ikke er å torturere meg, at de fleste ikke har det riktig på samme måte som jeg. Jeg går ut fra at de som attpåtil ikke ringte den dagen ikke mente beskjeden så bokstavelig som den ble oppfattet, men dét forstår jeg aldri før det er for sent. Ikke før jeg har brukt en dag på å vente.

Fri er jeg ikke før samtalen er avsluttet, med mindre jeg er gitt noe annet å vente på. For øvrig er det lettere å vente på et brev, antagelig fordi det ikke er en umiddelbar kommunikasjonsform, og jeg trenger hverken være forberedt på å motta det eller svare øyeblikkelig. Vanskeligere er det altså med telefoner. De er ikke rent beskjedne.

Gå til innlegget

Om forbruk, flis og bjelker

Publisert nesten 2 år siden - 241 visninger

«Apekatter» var den ikke helt upassende beskrivelsen av de løpende, nesten flaksende menneskene i målrettet jakt på et godt tilbud ved kjøpesenterets åpningstid på Black Friday, fanget på film og delt på Facebook.

Det er lett å være kritisk til ekstreme uttrykk for forbrukerkulturen, men jeg må lure på om dette er grunnleggende annerledes fra den forbrukermentaliteten som gjennomsyrer vanlig, gjennomsnittlig middelklasseliv i Norge.

Jeg har merket det selv, hvor lett det er å tro man tar et oppgjør med eget forbruk, mens en i virkeligheten kun erstatter én type forbruk med et annet. En del går bort fra masseforbruket av masseproduserte varer til – et riktignok lavere, men fortsatt unødvendig stort – forbruk av varer som gjør seg godt på bilder og som det går an å bygge identiteten «bevisst forbruker» på i sosiale medier. De legger ikke ut statusoppdateringer om maratonhandling og storbesparende kupp, men heller stilleben som kombinerer engasjement med stil: Klassekampen og en kopp med noe-ganske-annet-enn-Lipton te; et nyoppusset bruktfunn; en bunke biblioteksbøker i et handlenett med logo for en god sak; et antrekk av både nye og brukte klær og mormors gamle perler lagt over sengen; en brun papirpose med mandelboller fra Godt Brød i sykkelkurven. Og så videre.

Alt dette kan godt være en forbedring, for klart er det bedre for kloden med redusert forbruk, selv når reduksjonen ikke er drastisk, men det er her det blir vanskelig, for når er det snakk om engasjement og når er det bare en ny måte å forbruke seg til en identitet på? Antagelig er det litt av begge, og kanskje har flere det som meg at oppgjøret med eget forbruk, forstått som overforbruk eller identitetsskaping gjennom forbruk, stadig må gjentas. Dessuten er det umulig å bli helt av med forbruket, for mennesket er i sitt vesen en forbruker: luft, mat, materialer til klær og bolig, og så videre. Spørsmålet blir heller hvilken plass forbruket skal ha i livet, i kulturen, hvorvidt det er et middel eller selve målet.

De fleste vil riste på hodet av ekstreme uttrykk for forbrukerkulturen, som flakseløping på Black Friday eller for eksempel Luksusfelle-deltagernes handlemønster eller voksnes merkehysteri på vegne av barna sine. Men hvor mange bruker virkelig klærne sine til de er helt utslitt og ikke bare slitte, om enn det? Det er uansett ikke sosialt akseptabelt. Hvor mange venter alltid med å kjøpe ny mobiltelefon til den gamle er ødelagt? I det hele tatt, bare det at samfunnet nå er lagt opp på en måte som forutsetter at alle har disse kortlevde og enormt ressurskrevende dingsene er et problem, men hvor mange protesterer? Joda, mange er urolige for tidsbruken, men færre for selve forbruket av dem. Hvor mange reiste forresten med fly i sommer?

Oppgjøret med forbrukermentaliteten handler ikke så mye om oppgjøret med de usedvanlig vulgære uttrykkene hos noen få, noen få dager i året, men de små og noen ganger store, daglige valgene hos de aller fleste av oss.

Gå til innlegget

Brutt brød og skjenket vin

Publisert rundt 2 år siden - 246 visninger

Bibelen og kirkehistorien er full av mennesker som fester all sin lit til Gud. Mennesker som fryktløst ber «skje din vilje», sikre på at Gud er med dem i alt. Jeg har ønsket å være som dem og har behandlet min angst for både stort og smått som tegn på min manglende tillit til Gud.

I 'My Utmost for His Highest', i andakten for siste septemberdag, skriver Oswald Chambers om kall og det å bli omdannet til brutt brød og skjenket vin for sin neste. Han kaller det dèt. Han skriver:

«God can never make us wine if we object to the fingers He uses to crush us with. [...] If we ever are going to be made into wine, we have to be crushed, you cannot drink grapes.»

Jeg tenkte ikke videre på teksten før leggetid den kvelden, hvor jeg som vanlig ba Gud hjelpe meg å stole på ham, og jeg ba om tilgivelse for at jeg stadig viser min tvil gjennom frykt. Før det hele ble snudd på hodet – for hva om angsten er fingrene jeg eltes med? Hva om angsten nettopp er det som nødvendiggjør min klamring til ham? Det som syner min avhengighet til ham. Riktignok er alle mennesker avhengige, men det er så lett å glemme. Kanskje angsten er min påminner om å be om Guds nærvær – snarere enn angstens fravær. Kanskje jeg kan bli brutt brød gjennom angsten, ikke på tross av den.

Gå til innlegget

Frø blir til trær

Publisert over 2 år siden - 1020 visninger

Når kommer forslagene om å tillate 'abort etter fødselen'!

Den nye tolkningen av Lov om svangerskapsavbrudd, med åpning for fosterreduksjon, vekker reaksjoner. Selv ble jeg matt og tenkte: “Ja, så er vi her.” Utviklingen virker uunngåelig fra mitt ståsted, hvorenn fjernt det måtte vært for dem som i sin tid jobbet for og etterhvert vedtok loven. Slik de forstod det, kjempet de frem en sikkerhetsventil, en minste av to onder, og stadfestet derfor i lovens første paragraf, samfunnets ansvar for å holde antallet svangerskapsbrudd lavest mulig. Til tross for det, lå innbakt i loven en relativisering av menneskeverdet – og frø blir til trær. Det er uunngåelig: Når man først har satt ett menneskes frihet over en annens liv, ved lov, har ikke mennesket lenger noen egenverdi i felleskapets øyne, for menneskeverd er noe enten alle har eller ingen, og har ingen det, er det kun de ønskede som har verdi. Da har det heller ikke lenger noen hensikt å si at samfunnet har spesielle forpliktelser overfor hver enkelt, eller i særdeleshet svake og hjelpetrengende. Tvert om – det er de ønskede som skal vernes om. Så lenge det varer. Frø blir til trær. Og så var vi her.

Sorteringssamfunnet utfolder seg ytterligere. Tall fra Medisinsk fødselsregister (2014) viser at flere enn før velger provosert abort ved påvist Downs syndrom under svangerskapet, og til tross for at det møter reaksjoner, er det i dag legitimt å hevde på spalteplass at funksjonshemmede er en såpass stor byrde at de må kunne velges bort av hensyn til familien for øvrig. Det følges av forsikringer, dog tidvis mangler også disse, om at synet på fosterdiagnostikk og provosert abort av barn med påviste funksjonhemninger ikke reflekterer deres syn på dem som alt er født, og det moralske skillet mellom født og ufødt tas for gitt. Dèt til tross for en stadig økende haug med forskningsrapporter (for eksempel denne) som stadfester kontinuiteten i menneskelivet fra unnfangelse til livets slutt. Skjønt er jeg ikke så sikker på om forskningen viser noe mer enn det rent åpenbare.

For lengst er kampen for lovfestet rett til selvbestemt abort erstattet av kampen for den skyld- og skamfrie abort, selv om vi ikke ennå har nådd såkalte amerikanske tilstander. Lovens første paragraf skyves tilside, noe som for alvor kom frem under debatten om reservasjonsadgang for fastleger, og en større debatt om eutanasi står for tur. Treet vokser.

Jeg lurer så på hvor mange år det tar før også tilhengere av infanticid, det som kalles "after-birth abortion", får spalteplass hos seriøse aviser i Norge. Når kommer de første kampanjene og lovforslagene? Det vil antagelig røske i enda flere, men mange nok? Når er vi der? Når er det nok?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 3328 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 6 timer siden / 3328 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 6 timer siden / 3328 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 6 timer siden / 3328 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 6 timer siden / 3328 visninger
Tore Olsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 6 timer siden / 3328 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 6 timer siden / 3328 visninger
Randi TunIi kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 6 timer siden / 3328 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 6 timer siden / 3328 visninger
Tove H. Beck-Berntsen kommenterte på
Vårt Land og politikken
rundt 6 timer siden / 3647 visninger
Tore Olsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 7 timer siden / 3328 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Høyres maktdemonstrasjon
rundt 7 timer siden / 4009 visninger
Les flere