Heidi Terese Vangen

Alder: 35
  RSS

Om Heidi Terese

Jeg bor i Arna med min samboer, men jeg er opprinnelig fra Oslo. Jeg er rimelig økumenisk anlagt, noe som sikkert kommer av studiene i religionsvitenskap. Er opptatt av livsvern, miljø og litteratur. Dessuten samler jeg på frimerker med smågnagere.

Jeg blogger på www.erkjennelser.com

Følgere

Morna, Facebook!

Publisert rundt 1 måned siden

Helt siden jeg fikk meg en Facebook-konto for 12 år siden, har jeg lekt med tanken om å slette den igjen. For et par uker siden gjorde jeg det endelig.

Facebook var en blandet glede. Jeg er introvert og treffer ikke mange mennesker til vanlig, så nettsamfunnet har vært en viktig sosial arena for meg. Jeg har kunnet holde kontakten med familie og gamle kjente, og jeg har truffet nye mennesker jeg setter stor pris på. Særlig viktig har kontakten med andre kristne vært. I årene mens jeg fremdeles lette etter mitt kirkesamfunn, gjorde Facebook det mulig for meg å ha jevnlig kontakt med andre troende, og det gjorde godt. Ikke minst kunne jeg holde meg noenlunde oppdatert på hva som rører seg blant konservative, for vel er vi ofte representert i denne avisen, men det kryr ikke akkurat av oss ellers. Da er det lett å føle seg litt alene.

En vegg av støy

Til tross for dette var det med et snev av ubehag jeg så godt som daglig klikket meg inn. Hver dag ble jeg møtt med en vegg av støy. Mennesker og saker jeg bryr meg om som små glimt i en strøm av nyheter, bilder og meninger fra personer jeg ønsker alt godt, men knapt vet hvem er. Og reklame. Masse reklame. Noen ganger reklame mellom annethvert innlegg. Jeg gjorde forsøk på å tilpasse reklamen ved å krysse av for uønskede avsendere, men Facebook insisterte likevel på at jeg skulle slanke meg – jeg hadde bare ikke blitt presentert for riktig kur ennå. Hver dag en tilsynelatende uendelig scrolling forbi uvesentligheter. Og jeg ble utslitt, jeg ville ikke mer.

Men jeg klarte likevel ikke melde meg ut på lang tid. Hva om jeg mister kontakten med alle og ender opp i isolasjon? Hva om jeg ikke får med meg noe av det som skjer i kristen-Norge? Eller hva om jeg går glipp av skriveoppdrag? Lenge føltes det nesten obligatorisk å ha en konto, fordi alle er der inne. Nå høres det tullete ut at noe så lite som å avslutte en konto i sosiale medier skulle gi meg slike kvaler, men det kjentes stort, nærmest som å flytte til en annen by.

Digitale relasjoner

Den sosiale grunnen til å være der var den viktigste, men så begynte jeg å se nærmere på hva som nettopp fylte mesteparten av tiden jeg brukte på Facebook. Bare unntaksvis hadde jeg meningsfylte samtaler med folk. Tvert om satt jeg for det meste og scrollet og delte ut emojier her og der. Ikke akkurat veldig sosialt.

Misforstå meg rett, jeg påstår ikke at digitale relasjoner ikke er av betydning, eller at livet på Internett ikke er en del av virkeligheten. På ingen måte, for jeg fant nemlig livsledsageren min på nett, og jeg var allerede rukket å bli glad i ham da jeg for 14 år siden stod og speidet etter ham ved siden av juletreet på Oslo S før vårt første møte ansikt til ansikt. Problemet mitt var derfor ikke at den sosiale omgangen på Facebook er digital, men at de meningsfylte utvekslingene var så få og sjeldne at de ikke veiet opp for alt mølet jeg måtte scrolle forbi for å oppleve dem.

Maktens algoritmer

Etterhvert ble jeg også kjent med flere grunner til at Facebook er problematisk. Reklame er slitsomt nok i seg selv, men skumlere er det at algoritmene nettstedet bruker har overraskende stor makt over oss, noe Silicon Valley-veteranen Jaron Lanier skriver om i boken Ti argumenter for å slette sosiale medier NÅ. Det handler ikke bare om at reklame kan påvirke våre forbruksvaner, men at hele nyhetsstrømmen er unikt konstruert for maksimal påvirkning av hver enkelt bruker, på oppdrag fra kunder som vi brukere ikke aner hvem er. Facebook har selv innrømmet å ha eksperimentert med algoritmer for å påvirke humøret til brukerne (for å gjøre oss tristere, for triste personer er mer påvirkelige), og de skryter av å ha makt til å kunne påvirke politisk valgdeltagelse. Ikke akkurat betryggende!

Jeg liker å tro at jeg er et oppegående menneske som godt kan gå mot strømmen og ikke lar meg styre av reklame, men det slår meg hvor arrogant det er å tro at jeg er blant de ytterst få utvalgte som ikke blir påvirket. Så lur er jeg ikke, og det er neppe du heller.

Gå til innlegget

Mrs. America og konservative skruller

Publisert rundt 2 måneder siden

Jeg følger med på HBO-serien Mrs. America om dagen, og det er med blandede følelser.

Serien er på mange måter godt laget, godt produsert og godt spilt, men jeg sitter igjen med følelsen av at konservative kvinner egentlig ikke får lov til å være sympatiske karakterer i vår kultur.

Nå er det mye jeg er uenig med Phyllis Schlafly i, så dette er ikke et forsvar av henne, selv om jeg egentlig også synes hun var litt tøff. Videre er det alltids slik at filmskapere må dikte litt av hvert når de forteller om historiske hendelser, men de skal dikte for å styrke historien, ikke endre den. For selv om alle kilder og offentlige uttalelser antyder at mannen til Phyllis var svært støttende overfor hennes engasjementer, får vi i serien heller se en helt annen dynamikk i ekteskapet, med seksuelle krenkelser og dominering. Selv om hennes barn sier hun var en ettergivende mor, viser serien henne som bølle overfor sine barn. Selv om kvinnene hun ledet sier hun var en varm dame, får vi heller se en isdronning. Selv om Phyllis’ svigerinne, Eleanor Schlafly, etter alt å dømme var en nokså driftig dame, og familien sier at det var hun som snakket mest i familiesammenkomster, fremstiller serien henne som en kuet dame som lever gjennom brorens familie. I hvilken grad har serieskaperne tenkt på at de med Eleanor har valgt å fremstille en historisk sterk kvinne som stakkarslig?

De bruker en stor del av serien på å fremstille Phyllis som en usympatisk person, selv om de godt innrømmer at hun var intelligent, men heller ikke det er nok, for mens feministene fremstilles som drevet av idealer og ønsker om et bedre samfunn, går serieskaperne bare ut fra at det samme ikke kan gjelde for konservative kvinner. Phyllis’ engasjement forklares som maktbegjær, og de øvrige husmødrenes engasjement forklares som frykt for det ukjente eller internalisering av patriarkatet. De som da ikke er eksentriske skruller med rifle …

Dette er liksom alternativene for konservative kvinner.

Gå til innlegget

Ja vel, gamlis

Publisert 4 måneder siden

Hvor lenge skal man regnes som så ung at det en mener bør avskrives som ungdommens brennende, men naive iver?

Selv rundet jeg 35 år i vinter. Til tross for at jeg ofte føler meg som en eldre dame på grunn av mine mange gammelmodige sympatier, er jeg fremdeles ikke gammel, ikke engang middelaldrende. Faktisk tilhører jeg millenniumsgenerasjonen (de født i tidsrommet 1981-1996) og får stadig høre at jeg bare mener det jeg gjør fordi jeg er ung.

Ja vel, gamlis

Meningene mine er fortsatt ikke tilstrekkelig testet i møte med livets harde virkelighet, og om jeg bare venter noen år, blir jeg fortalt av diskusjonspartnere av en eldre generasjon, vil jeg oppleve at meningene endres, at jeg blir rundere i kantene og at spørsmål om rett og galt ikke virker så svart/hvitt lenger. Det kan alltids hende, og jeg regner med at jeg vil endre mening om ett og annet etter hvert som jeg erfarer og lærer mer, men det er ikke sikkert at meningene endres i den retningen disse spår.

Det kan selvsagt også hende – fri og bevare meg vel! – at alt forløper nettopp slik de spår, men hovmodet i deres kontante avvisning irriterer meg så kraftig at jeg tidvis er fristet til å kontre med det vel så hovmodige: OK, boomer. Dog hittil har jeg motstått fristelsen.

For dem som ikke kjenner det, er «OK, boomer» et uttrykk og interentt-«meme» som ble populært i fjor. Wikipedia forteller at det er et nedsettende svar brukt særlig av millenniumsgenerasjonen for å avfeie stereotypiske og opplevd utdaterte eller nedlatende holdninger fra boomer-generasjonen (de født i tidsrommet 1946-1964) mot yngre menneskers idealer. En annen måte å si det på er: Ja vel, gamlis.

Radikal ungdom

Det sies at den som ikke er radikal i sin ungdom, ikke har hjerte, mens den som ikke er konservativ som voksen, ikke har hjerne. Siden jeg nettopp har tatt den reisen selv, nikker jeg gjerne samtykkende. Som tyveåring var jeg nemlig medlem av partiet som den gang het Rød Valgallianse, nå Rødt. Jeg var selverklært kommunist og radikal feminist, og jeg overveide i fullt alvor – til min livsledsagers klart uttalte misnøye – å ta meg et kjønnsnøytralt fornavn. Helt sant! Dessuten var jeg periodevis vegetarianer, og tidvis veganer, og jeg var del av den lille gruppen som planla og til slutt stiftet Norsk vegansamfunn. Det er jeg fortsatt litt stolt av, selv om jeg i disse dager ikke engang er medlem.

Da jeg nådde tredveårene, hadde jeg imidlertid rukket å bli både politisk og sosialt konservativ. Riktignok lå den alltid der, konservatismen, for selv med den selvpåklistrede merkelappen feminist, skilte jeg meg ut fra mine likesinnede ved å være mot selvbestemt abort. Og den store drømmen i livet var, som den fortsatt er, å være en god manns kone.

Ung og nyfrelst

Jeg synes jeg er blitt litt mer fornuftig med årene (og har sikkert ennå mye å gå på), men engasjementet brenner fortsatt like sterkt. Sist min ungdom ble brukt for å avfeie meningene mine, var i en diskusjon om kristen helliggjørelse: I hvilken grad er vi som kristne forpliktet til å følge Jesus og søke å forme vårt liv etter hans? Noen kaster seg ivrig ut i etterfølgelsen, mens andre sier det bare er de nyfrelste som tar dette på fullt alvor. De unge og nyfrelste, vel å merke.

Jeg lurer av og til på hva disse tenker om Jesu alder, for han var tross alt bare 33 år da han døde. Tenker de at vår herre og frelser ville roet seg ned dersom han hadde fått virke og leve lenger enn han gjorde? Blitt litt rundere i kantene? Eller eventuelt fått et mer realistisk syn på penger og eiendom?

Både vis og teit

Som når han befinner seg inne i et hus stappfullt av mennesker i Kapernaum, et hus som ifølge den nytestamentlige forskeren N. T. Wright kan ha vært Jesu eget hus, og en gruppe menn i sin iver ødelegger hustaket for å kunne fire ned en lam venn på båre, så den lamme kommer nær nok til Jesus for å kunne bli helbredet. Og Jesus tilgir som alltid. Synes de tilbakeholdne realistene kanskje at Jesus heller burde sendt dem regningen?

Nå var jeg muligens slem. Poenget mitt er vel helst at mennesker i alle aldre kan være både vise og teite. Døm derfor etter hva de sier og ikke etter hvor gamle de er.

Gå til innlegget

Lengselen etter det evige hjem

Publisert 5 måneder siden

Det sies at all lengsel dypest sett er lengsel etter Gud. Teologen G. K. Chesterton har sagt at enhver som banker på døren til et bordell, egentlig ser etter Gud. Det er ikke akkurat et scenario jeg har erfaring med, men bildet treffer likevel, for lengsel kjenner jeg.

Når jeg føler meg overveldet, minner jeg meg selv om hvor jeg befinner meg. Nå er du her, Heidi, sier jeg til meg selv. Nå er du her, hva er neste steg?

Det gjelder å ta én ting ad gangen, slik at det man står overfor ikke virker fullt så uoverkommelig, for som klisjeen lyder, begynner selv den lengste reise med ett eneste steg. Som regel virker det beroligende, men det kan også føles som en forbannelse om her og nå ikke er stedet jeg ønsker å være.

Her og nå kan være preget av savn etter fortiden, lengsler om fremtiden, eller et ønske om å være alle andre steder enn akkurat her. Fremtiden åpner for innfridde lengsler, men også potensielle skuffelser. Fortiden gir tryggheten i det velkjente, men kan til gjengjeld romme rikelig med skuffelser.

Gamle trakter

I en dokumentar om hans liv fortalte Bruce Springsteen om en vane han lenge pleiet. Opptil fire ganger i uken over flere år tok han nattlige kjøreturer gjennom nabolagene han bodde i som liten. Barndommen hans var ikke spesielt lykkelig, men som voksen fant han seg likevel stadig kjørende forbi husene han vokste opp i. Etter hvert oppsøkte han en psykolog for å forstå hvorfor han år etter år fortsatte med noe så tussete, og psykologen foreslo at kjøreturene var Springsteens forsøk på å dra tilbake i tid for å finne en måte å rette opp i det som gikk galt i barndommen. Problemet var, selvfølgelig, at noe slikt ikke er mulig.

Ønsket om å dra tilbake til det gamle er ikke et nytt fenomen. Ordet nostalgi, som helt bokstavelig betyr sykelig hjemlengsel, ble opprinnelig brukt på 1600-tallet som en medisinsk diagnose for å beskrive smerten som følger av å være borte fra hjemlandet sitt, eller av frykten for aldri mer å kunne vende tilbake. Diagnosen ble først og fremst brukt om skadde eller syke soldater i krig med små sjanser for å kunne dra hjem igjen.

I våre dager er ikke den alminnelige bruken av nostalgi preget av et fullt så dypt alvor som det opprinnelige, men den betegner heller en lengsel etter tidligere tider, enten lengselen retter seg mot bestemte hendelser og tidsrom, eller en mer generell opplevelse av noe som er gått tapt.

Håpet om en annen slutt

Jeg vet ikke hva som er verst av å lengte tilbake til gode tider fra en kjent, men fjern fortid, eller å lengte etter gode minner man aldri har hatt. Heldigvis får de færreste av oss kjenne på hjemlengselen til de fortapte soldatene, og heller ikke tror jeg det er så veldig vanlig å la lengselen etter å vende tilbake til fortiden for å reparere den, få et like konkret uttrykk som hos Springsteen, men mange kan nok like fullt kjenne seg igjen i lengselen deres.

Det kan være den samme mekanismen som spiller inn når jeg ser en trist film gjentatte ganger, hver gang i håp om at historien akkurat denne gang skal ende annerledes. Eller kanskje ørlite grann mer realistisk, i håp om å forstå hvorfor det gikk galt der, så lærdommen kan brukes for å hindre at det skjer igjen. I andre perioder ser jeg heller episode på episode av hjertevarmende, nostalgiske serier av typen Huset på prærien eller The Waltons i håp om å bli smittet av det gode de har.

Hjemløshet

Kristendommen er en lengtende religion - en hjemlengselens religion. Ikke lenge etter skapelsen fordrives ulydige Adam og Eva fra Edens hage, og i lange tider lever menneskene som nomader inntil de utvalgte får løftet om et hjemland som flyter av melk og honning. Etter mye om og men finner de det til slutt, bare for å rote det til så de mister hjemmet sitt på ny. Jesus staker omsider ut en ny vei, med løfter om en ny himmel og en ny jord - et nytt hjem. Slik tenker jeg på kristendommen som historien om menneskenes vei til det evige hjem hos Gud. Og vi er fremdeles ikke helt fremme.

Gå til innlegget

En øvelse i lovprisning

Publisert 6 måneder siden

Om man ikke kan bli kvitt lidelsen, må en sørge for å finne mening i den.

Jeg er av typen som pleier å lage meg et nyttårsforsett, og med unntak av slankeforsettene, har det som regel gått ganske bra. Noen ganger har jeg hatt klart definerte og målbare forsetter, som året jeg bestemte meg for å bake alle brødene våre fremfor å kjøpe, mens andre ganger har jeg hatt noe som minner mer om slagord. Ett år skulle jeg synde tappert, altså våge å ta avgjørelser uten å gruble meg i hjel på forhånd. Nyttårsforsettet lå nærmest i dvale frem til høsten det året, da jeg plutselig befant meg i en krise og måtte ta en stor avgjørelse nærmest på flekken. Midt i fortvilelsen husket jeg oppfordringen, og jeg klarte å ta et valg og stå stødig i det.

Årets forsett

I fjor tok jeg Pauli oppfordring fra Filipperbrevet om å tenke på det som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros (4,8). Jeg kan ikke huske noen tilfeller der det fikk konkrete konsekvenser, men det var fint å grunne på likevel, og man kan da håpe det ble sådd noen frø underveis. Årets nyttårsforsett er også av det diffuse slaget. Jeg vil lovprise Gud. Jeg vil huske på å takke og prise Gud for stort og smått i mine daglige bønner, og på almanakken min har jeg derfor skrevet en påminner fra Salmene: Alt som har ånde, skal love Herren (150,6).

Det er tross alt greit å variere litt mellom klage- og lovsang! Jeg har nemlig Aspergers syndrom, en autismespektertilstand som byr på ymse utfordringer, blant annet en ekstrem sårbarhet for stress og medfølgende behov for hvile. Det legger i sin tur begrensninger på hvor mye jeg får utrettet i løpet av en dag. Og i løpet av et liv.

Lovet være svakheten

Jeg støtter meg til den franske filosofen Alexandre Jollien som i boken Lovet være svakheten skriver om sitt liv som mann med cerebral parese. Han mener bestemt at man må dra fordel av vanskelighetene sine. Om man ikke kan endre situasjonen og bli kvitt lidelsen, må en sørge for å finne mening i den. Livet er ingen rival, men en forbundsfelle, riktignok en krevende og streng én, men ikke desto mindre en alliert, sier han.

Det handler om å bruke erfaringene livet gir en. Vanskene skal telle for noe. Selv insisterer jeg på at de er min kanskje viktigste vei til Gud. Både glede og smerte kan være en åpning mot erfaringen av Guds kjærlighet og omsorg, og det er nettopp det jeg ønsker å bygge opp under når jeg har til hensikt å lovprise Gud i år.

For noen er det en byrde å skulle måtte finne mening i lidelsen. Jeg stiller meg ikke helt uforstående til det, men jeg bare skjønner ikke hvordan livet skal være til å holde ut om jeg ikke kan stole på at Gud har den overordnede kontrollen. Jeg aner ikke hvilken rolle Gud spilte i tilstanden jeg er født med, men om han ikke ga den til meg direkte, har han skapt verden der den rammet meg. Jeg går ut fra at det må være en grunn til det, selv om grunnen kanskje er for stor for meg å begripe.

Blottlagt

I grunnen er alle mennesker svake. Skjøre og sårbare er vi alle skapt, men hos noen er svakheten blottlagt i større grad enn hos andre. Jolliens svakhet i form av cerebral parese er umulig ikke å legge merke til, og han sier derfor om sitt handicap: Se på meg, for å skjule mitt måtte jeg gå omkring kledd i en søppelsekk!

Man ser det ikke på deg, sier folk til meg, men om svakheten ikke synes utenpå kroppen min, synes den på en CV full av hull, en begrenset omgangskrets og et ellers lite liv der det (helst) ikke hender så mye. Det er egentlig helt fint i seg selv - det vanskelige er når jeg ikke klarer å møte omgivelsenes forventninger til hvordan et vanlig, produktivt voksenliv skal se ut. Det er skammen over å komme til kort i møte med normalen. Og da er det så lett å anklage Gud, for da er det liksom han som kommer til kort i møte med mine forventninger til hvordan livet skal fortone seg. Det krever trening å heller velge lovprisningen. Alt som har ånde, skal love Herren.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
24 dager siden / 1498 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
4 dager siden / 1218 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
15 dager siden / 1089 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
11 dager siden / 990 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
rundt 1 måned siden / 817 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
rundt 1 måned siden / 472 visninger
Alle eller ingen?
av
Knut Alfsvåg
20 dager siden / 452 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere