Heidi Terese Vangen

Alder: 34
  RSS

Om Heidi Terese

Jeg bor i Arna med min samboer, men jeg er opprinnelig fra Oslo. Jeg er rimelig økumenisk anlagt, noe som sikkert kommer av studiene i religionsvitenskap. Er opptatt av livsvern, miljø og litteratur. Dessuten samler jeg på frimerker med smågnagere.

Jeg blogger på www.erkjennelser.com

Følgere

Dårenes tro

Publisert 15 dager siden - 2425 visninger

Kristnes fremste oppgave er å vitne om en Gud som hjelper og beskytter oss.

Det kinkige med å være kristen, er tilstedeværelsen av alle de andre kristne som rett som det er sier ting som stiller meg i forlegenhet. Når vi allerede har rikelig med trosforestillinger som samfunnet for øvrig oppfatter som tåpelige, slik som jomfrufødsel, engler, kroppslig oppstandelse og spaserturer på vannet, føler jeg ikke særlig for å bli forbundet med utrolige forestillinger selv ikke jeg tror på.

Rett nok er der fornuftige grunner for å tro, men når jeg i svake øyeblikk skjemmes over søstre og brødre i troen, har det ikke å gjøre med en rasjonell vurdering av virkeligheten, men det er ren forfengelighet. Jeg er redd for hva alle andre vil tenke, redd for å bli tatt for en tulling.

Annerledes og rar. 

Nå er det heldigvis ikke slik at du må være hovmodig for å gå i rette med dårlig teologi. Hvor enn glad jeg er i store deler av det kristne mangfold, er ikke alt kristne forkynner like greit. Selvfølgelig ønsker jeg at det som formidles om troen til verden skal være sant og ikke unødvendig avskrekkende. Det bør ikke være et poeng i seg selv å være rar, men vi kommer heller ikke bort fra nettopp hvor annerledes den kristne tro er.

I sin seneste bok Etterlyst: Bergprekenens Jesus kaller Oskar Skarsaune Jesus for «en annerledes konge i et annerledes kongerike», og han viser hvordan radikaliteten i Jesu liv og lære er nedtonet i takt med fremveksten av folkekirken hvor alle innbyggere var pålagt å bekjenne kristen tro. Se bare på den nær sagt himmelvide avstanden mellom en kirke rik på jordisk gods, som selv ble en del av maktapparatet, og Jesus, en omreisende dommedagspredikant fra den fattige landsbygda, med et så radikalt budskap at han måtte dø for det. Korsfestet, død og begravet.

Men hva er det egentlig som er så annerledes og farlig at de første kristne ble møtt med vold og mistenksomhet - og som fortsatt gjør at søsken i land som Egypt, Pakistan og Kina forfølges på grunn av sin tro?

LES OGSÅ: Dette er en bok alle bør lese, uansett kirkelig ståsted

Levende ikoner. 

Kanskje kan det være, som Patrik Hagman skriver i sin lille perle av en bok, Om kristen motstand, at målet med det kristne livet ikke er å følge denne verdens ambisjoner eller å vinne status og anerkjennelse, men at målet er helliggjørelse. Vi skal leve som ikoner, som vitner om Guds nåde og kjærlighet. Leve i håp og tillit til at Gud holder verden i sin hånd og fører oss dit vi skal. Det frelste menneske vil derfor ikke kunne kontrolleres av denne verdens makter, og det skal heller ikke søke makt eller tvinge endringer gjennom. Hagman foreslår av den grunn at kristne bør holde seg unna politikken. Ja, jeg bare nevner det!

Eugene H. Peterson er inne på lignende tanker om kristnes oppgave i sin bok om disippelskap, Lang lydighet. Kristne skal være vitner for Guds hjelp. Ikke først og fremst forklare eller forsvare, men vise at Gud er en person du kan stole på. Og i den levde tilliten vokser kristent arbeid «naturlig, uunngåelig og trofast ut fra Guds arbeid», skriver han. Forstå derfor ikke dette budskapet som en oppfordring til å slappe av, men vi skal heller arbeide etter Jesu eksempel.

Følge Jesus. Bli lik ham. Lukte av ham.

Hellige dårer. 

Vi husker at Jesu disipler var nedbrutt etter korsfestelsen. De hadde ventet seg en seierherre av denne verden - ikke en fyr som skulle dø ydmyket hengende på et kors. Så tok det noen dager før de fikk se at det de trodde var slutten, egentlig var en begynnelse som gjorde deres herre større enn alle andre.

For kristne er borgere av et annerledes kongerike. Om kristne flest lever slik, eller om de som prøver, får det til, er en annen sak. Få av oss rommer den graden av tillit til Gud vist av de hellige dårer som virkelig ikke søkte anerkjennelse for sin intellektuelle kapasitet, men heller latet som de var rent tullete og brøt sosiale normer så det monnet. De levde ikke på denne verdens premisser, men ydmyket seg - og ble belønnet for det i form av hellighet.

LES OGSÅ: Korset som kristent symbol var ingen selvfølge

Gå til innlegget

Bønn for kristen enhet

Publisert rundt 1 måned siden - 606 visninger

Lønnkammeret alene er ikke nok. Vi mennesker trenger hverandre.

Det er godt å møte andre mennesker du har noe til felles med, og jeg blir alltid glad når det viser seg at nye bekjentskaper og jeg deler samme tro. Ensporet som jeg er, er det lite jeg liker bedre enn å snakke om tro. Likevel kan slike samtaler lett ta en vending som inntil få uker siden skremte vettet av meg: Mitt nye bekjentskap kan finne på å spørre hvilken kirke jeg går i.

LES OGSÅ: 'Historisk milepæl'

Lønnkammeret. 

Lenge kunne jeg ikke vise til noe annet enn mitt eget lønnkammer. Dét og medlemskapet i en kirke jeg ikke har vært til ordinær gudstjeneste i på seks år. Med andre ord en kirketilhørighet på papiret; et fenomen som for øvrig var totalt fremmed for de første kristne, der nettopp det gudstjenestefeirende fellesskapet var selvsagt. Det er i grunnen ganske rart at jeg som blir så glad av å møte andre kristne, såpass lenge skulle holde meg unna det stedet med høyest konsentrasjon av dem, nemlig kirken.

Riktignok har jeg forsøkt meg litt her og der. Jeg ble opprinnelig barnevelsignet i baptistkirken, før jeg i konfirmasjonsalder meldte meg inn i Den norske kirke fordi den lå nærmere – og arrangerte Ten Sing på torsdager! Før jeg en stund delte ut matpakker for Frelsesarmeen, deltok i andakter hos kvekerne og etter hvert jobbet i en katolsk skole med gudstjenester i arbeidstiden. For ikke å glemme en håndfull besøk i synagogen i Oslo underveis. Men jeg slo ikke røtter noen steder, og det har jeg skammet meg over. Derav frykten for spørsmålet om hvilken kirke jeg går i.

Jeg har selvfølgelig visst det hele tiden - men fornektet det nesten like lenge - at lønnkammeret alene ikke er nok. Mennesker trenger hverandre. Det er en grunn til at vi som art fødes inn i familier, sies det. Men jeg forlot min families kirke, og siden har jeg vært på let, for mens jeg klarte å lure meg selv til å tro at det gudstjenestefeirende fellesskapet ikke var nødvendig, kom jeg uansett ikke unna behovet for teologisk veiledning fra pålitelige kilder.

LES OGSÅ: – Kirken trenger karismatiske impulser

Det kristne mangfold. 

Utfordringen ble så å finne min plass i det veldige mangfoldet av valgmuligheter. Ikke bare mellom kristne denominasjoner i seg selv, men også mellom disses indre fraksjoner. Man skulle kanskje trodd en utdannelse i ­religionsvitenskap ville vært til hjelp, men for min del åpenbarte den bare enda flere alternativer.

Jeg har i denne letingen oppdaget utallige måter å ære og tjene Gud på, men jeg har også tidvis blitt så oppslukt av selve søket at min egen relasjon til Gud har kommet i bakgrunnen. Slik det ofte kan være lettere å prate om Gud, enn med Gud. Slik det også kan være lettere å forbli i debattene om de enkelte kirkesamfunns institusjonelle utforming, enn å ta fatt på egen helliggjørelse.

Og mens jeg lette, ble splittelsene blant verdens kristne bare flere. Nå er ikke konflikt noe nytt, for vi kan lese om stridigheter blant de hellige allerede i Pauli brev, men hvem kunne egentlig sett for seg det omfanget vi står overfor i dag?

Kristen enhet. 

Det er til både fortvilelse og berikelse, dette mangfoldet. En del av meg har heller ikke ønsket å velge, for jeg lengter etter kristen enhet. Jeg lengter etter erfaringen av alle Kristi legemes lemmer i fullt samspill med hverandre. Er det egentlig mulig på denne siden av evigheten?

På tvers av tradisjonene finner jeg riktignok litt rusk, men også mye å være glad i. Hva skulle vi gjort uten det katolske intellekt, metodismens hjerte, Jean Calvins ærefrykt for Gud, den ortodokse fromhet, pinsevennenes inderlighet, Martin Luthers vekt på nåde eller anabatismens fredsommelighet? Vi trenger hverandre.

Når det kom til stykket, var det ikke endeløs grubling som førte meg tilbake inn i et kristent fellesskap. Det var oppslaget som dukket opp helt ut av det blå om tidlige bønnemøter jeg kunne rekke på vei til jobb. Og til min store glede sitter de andre også der og ber om fremgang og velsignelse for alle Bergens menigheter.

LES OGSÅ: Bråk om kirkerom truer enhet

Gå til innlegget

Tro på pauserommet

Publisert 2 måneder siden - 2319 visninger

Når bikker bekjennelse over i fromhetsposering?

Når jeg møter noen for første gang, hender det jeg spør om de tror på Gud. Som regel lar jeg det være – spørsmålet kan bli for nær­gående – men noen ganger klarer jeg ikke styre meg. Og om de svarer bekreftende, blir jeg glad og kjenner meg fri til å dele min egen tro.

Gud som selvfølge. 

En stund jobbet jeg på en kristen arbeidsplass, og selv om vi ikke alltid var synkronisert rent teologisk, delte vi som arbeidskollegium noe grunnleggende: Gud var gitt, enten vi snakket om ham eller ikke. Deiligst var det ved påsketider, da vi kunne hilse hverandre vel tilbake på jobb etter påskeferien med å fortelle at vår frelser er oppstanden. Han er sannelig oppstanden!

I dag har kollegene mine mer ulike livssyn, hvilket fører med seg sine egne gleder, men det ble brått stille under lunsjen i våres da jeg spurte om de andre hadde laget seg noe fasteforsett ennå. Nok en påminnelse om at det som er helt naturlig for meg, kan være helt fremmed for min neste.

LES OGSÅ: Det er masse ateister og kristne kan enes om

Alle menneskers lodd. 

En viss grad av ensomhet er vel alle menneskers lodd, men noen avstander er større enn andre, og de skyldes ikke alle nødvendigvis
religion: Finnes det for eksempel en større avgrunn enn mellom dem som vil legge årets jobbtur til utlandet og den ene blant kollegene som ikke har pass (for å unngå å komme i fristelse) av hensyn til klodens ve og vel? Og hvor mange føler jeg meg mindre fremmed overfor enn min ikke-troende livsledsager?

Men det er når livet leves som om Gud ikke finnes – som Magnus Malm formulerer det – at jeg føler meg aller mest utilpass i verden. Jeg kan ikke skryte på meg en tro som ikke vakler, snarere glipper jeg daglig Guds hånd, men lengselen
etter ham står fast. Kan jeg formidle for den som ikke tror, hvor glad jeg er i Jesus? Hvordan Gud siden jeg var barn har kommet meg i møte hvert eneste øyeblikk og fylt meg med en glede og takknemlighet som ingen av livets vanskeligheter har klart å utslette? Iveren tar lett overhånd.

Fromhetsposering. 

Jeg strever med å holde balansen her. På den ene siden husker jeg Peters fornektelse av Jesus da det virkelig telte; men jeg husker òg Jesu fordømmelse av fariseerne som gjorde et stort nummer ut av egen fromhet.

Under et intervju i fjor ble den amerikanske pastoren John Piper spurt om hva han gjør for fremdeles å vokse i troen 
på sine eldre dager. Han nølte med å svare, for han mente at han ved å svare risikerte å bryte med Jesu formaning om å lukke døren til sitt lønnkammer når vi ber. Piper sa det ville være en enkel sak å fortelle om eget bønneliv om han bare hadde et rent hjerte, men hvor mange av oss har vel det?

Likevel valgte han å komme med noen råd – fordi det tross alt kunne være til hjelp for lytterne. Jeg nevner dem ikke her, for det interessante for meg i denne omgang er at problemstillingen også gjaldt ham, en verdenskjent forkynner, som den gjelder for meg i mitt lille liv: Når bikker bekjennelse over i fromhetsposering?

LES OGSÅ: Kirken slo mynt på frelsen

Takt og tone. 

Jeg tenker også på Paulus, som i sin forkynnelse spilte på lag med den kulturen han til enhver tid virket i, så ingen skulle avvise evangeliet på grunn av uvesentligheter. Kristnes brudd på god takt og tone kan være en slik
uvesentlighet.

Så lar vi være å dvele ved at Jesus, hvor enn ydmyk og medfølende han er, ikke var spesielt høflig når han ble utålmodig i møte med disiplenes vantro. Jeg kan ikke tenke meg det ville vekket særlig begeistring den gangen på pauserommet om jeg hadde møtt stillheten med å spørre: «Forstår ikke dere heller noe?»

Og med det er jeg like langt. Alt tatt i betraktning vet jeg ikke hvor mye jeg kan, skal eller bør snakke om Jesus i blandet selskap. Jeg vet bare at jeg kunne tenke meg å gjøre det oftere.

LES OGSÅ: Det er nok veldig slik at når Gud nevnes, stanser det opp

Trykket i Vårt Land 5. oktober 2018.

Gå til innlegget

Om å vente ved telefonen

Publisert nesten 2 år siden - 280 visninger

Noe av det verste jeg hører, er "jeg ringer i løpet av dagen", for da er jeg dømt til en dag lenket til telefonen, og jeg er til vanlig ikke blant dem som går og bærer på og kjærtegner den kontinuerlig. Jeg har lovet å sjekke den minst daglig - det er min grad av tilgjengelighet. Likevel blir jeg alltid engstelig når jeg oppdager tapte anrop, for da jeg i tenårene kjøpte min første mobiltelefon, slo det meg ikke at andre med det skulle forvente at jeg tok den. Det var ikke slik at jeg lot være å ta telefonen om jeg hørte det ringe, men jeg lot den stadig lade ut eller bli liggende utenfor hørselsvidde. Av den grunn ble mang en telefonsamtale innledet med bemerkninger (eller skjenneprekener) om hvor vanskelig jeg var å få tak i, og derfor rives jeg i dag mellom uroen for å nås og uroen for ubehagelighetene som kan oppstå når jeg ikke blir nådd, så når noen sier de skal ringe, følger jeg med, og er avgrensningen så vid som hele dagen, venter jeg hele dagen.

Verst er det om jeg får denne beskjeden før jeg har vært på badet, for hva om det ringer når jeg dusjer? Det er i tillegg umulig å sette i gang med noen fruktbare aktiviteter etter en slik beskjed. Det aller nødvendigste kan jeg få gjort, som kles- og oppvask, men ingenting som krever konsentrasjon, for konsentrasjon og venting er gjensidig utelukkende. Eventuelt er det kun ventingen jeg kan konsentrere meg om. Jeg kan ikke bake, for hva om det ringer mens jeg elter og har hendene dekket av deig? Ikke lese en bok, for hva om det ringer midt i et avgjørende øyeblikk som for alltid i minnet vil være forstyrret av skjærende toner? Jeg er nødt til å vente.

Jeg går ut fra at målet med en slik beskjed ikke er å torturere meg, at de fleste ikke har det riktig på samme måte som jeg. Jeg går ut fra at de som attpåtil ikke ringte den dagen ikke mente beskjeden så bokstavelig som den ble oppfattet, men dét forstår jeg aldri før det er for sent. Ikke før jeg har brukt en dag på å vente.

Fri er jeg ikke før samtalen er avsluttet, med mindre jeg er gitt noe annet å vente på. For øvrig er det lettere å vente på et brev, antagelig fordi det ikke er en umiddelbar kommunikasjonsform, og jeg trenger hverken være forberedt på å motta det eller svare øyeblikkelig. Vanskeligere er det altså med telefoner. De er ikke rent beskjedne.

Gå til innlegget

Om forbruk, flis og bjelker

Publisert rundt 2 år siden - 247 visninger

«Apekatter» var den ikke helt upassende beskrivelsen av de løpende, nesten flaksende menneskene i målrettet jakt på et godt tilbud ved kjøpesenterets åpningstid på Black Friday, fanget på film og delt på Facebook.

Det er lett å være kritisk til ekstreme uttrykk for forbrukerkulturen, men jeg må lure på om dette er grunnleggende annerledes fra den forbrukermentaliteten som gjennomsyrer vanlig, gjennomsnittlig middelklasseliv i Norge.

Jeg har merket det selv, hvor lett det er å tro man tar et oppgjør med eget forbruk, mens en i virkeligheten kun erstatter én type forbruk med et annet. En del går bort fra masseforbruket av masseproduserte varer til – et riktignok lavere, men fortsatt unødvendig stort – forbruk av varer som gjør seg godt på bilder og som det går an å bygge identiteten «bevisst forbruker» på i sosiale medier. De legger ikke ut statusoppdateringer om maratonhandling og storbesparende kupp, men heller stilleben som kombinerer engasjement med stil: Klassekampen og en kopp med noe-ganske-annet-enn-Lipton te; et nyoppusset bruktfunn; en bunke biblioteksbøker i et handlenett med logo for en god sak; et antrekk av både nye og brukte klær og mormors gamle perler lagt over sengen; en brun papirpose med mandelboller fra Godt Brød i sykkelkurven. Og så videre.

Alt dette kan godt være en forbedring, for klart er det bedre for kloden med redusert forbruk, selv når reduksjonen ikke er drastisk, men det er her det blir vanskelig, for når er det snakk om engasjement og når er det bare en ny måte å forbruke seg til en identitet på? Antagelig er det litt av begge, og kanskje har flere det som meg at oppgjøret med eget forbruk, forstått som overforbruk eller identitetsskaping gjennom forbruk, stadig må gjentas. Dessuten er det umulig å bli helt av med forbruket, for mennesket er i sitt vesen en forbruker: luft, mat, materialer til klær og bolig, og så videre. Spørsmålet blir heller hvilken plass forbruket skal ha i livet, i kulturen, hvorvidt det er et middel eller selve målet.

De fleste vil riste på hodet av ekstreme uttrykk for forbrukerkulturen, som flakseløping på Black Friday eller for eksempel Luksusfelle-deltagernes handlemønster eller voksnes merkehysteri på vegne av barna sine. Men hvor mange bruker virkelig klærne sine til de er helt utslitt og ikke bare slitte, om enn det? Det er uansett ikke sosialt akseptabelt. Hvor mange venter alltid med å kjøpe ny mobiltelefon til den gamle er ødelagt? I det hele tatt, bare det at samfunnet nå er lagt opp på en måte som forutsetter at alle har disse kortlevde og enormt ressurskrevende dingsene er et problem, men hvor mange protesterer? Joda, mange er urolige for tidsbruken, men færre for selve forbruket av dem. Hvor mange reiste forresten med fly i sommer?

Oppgjøret med forbrukermentaliteten handler ikke så mye om oppgjøret med de usedvanlig vulgære uttrykkene hos noen få, noen få dager i året, men de små og noen ganger store, daglige valgene hos de aller fleste av oss.

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77231 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
nesten 2 år siden / 43406 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34801 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27778 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22427 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22135 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20027 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19034 visninger

Lesetips

Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
rundt 2 timer siden / 60 visninger
Barnetrygd, barnehager og familiepolitikk
av
Odd Egil Rambøl
rundt 11 timer siden / 60 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
1 dag siden / 275 visninger
Hva med menighetene?
av
Dag Brekke
1 dag siden / 115 visninger
La flere unge slippe til
av
Rode Hegstad
1 dag siden / 113 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
1 dag siden / 145 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
1 dag siden / 188 visninger
En iboende verdighet
av
Erik Lunde
2 dager siden / 253 visninger
Bygger på menighetene
av
Andreas Aarflot
2 dager siden / 149 visninger
Styrking av fødselspengar no!
av
Aina Alfredsen Førde
2 dager siden / 106 visninger
Les flere

Siste innlegg

Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
rundt 2 timer siden / 60 visninger
Barnetrygd, barnehager og familiepolitikk
av
Odd Egil Rambøl
rundt 11 timer siden / 60 visninger
Plikt til aktivitet
av
Vårt Land
rundt 11 timer siden / 86 visninger
Den våkne biskopen
av
Inger Cecilie Stridsklev
rundt 24 timer siden / 114 visninger
Vägen tillbaka till Duraslätten
av
Anders Ekström
rundt 24 timer siden / 52 visninger
Katolske feltprester
av
Haakon Omejer Sørlie
rundt 24 timer siden / 94 visninger
Det som ikke sies
av
Åste Dokka
1 dag siden / 1012 visninger
Jeg tror i vår tro!
av
Magne V. Kristiansen
1 dag siden / 203 visninger
Flere må delta i debattene
av
Elisabeth Hoen
1 dag siden / 196 visninger
Les flere