Heidi Terese Vangen

Alder: 35
  RSS

Om Heidi Terese

Jeg bor i Arna med min samboer, men jeg er opprinnelig fra Oslo. Jeg er rimelig økumenisk anlagt, noe som sikkert kommer av studiene i religionsvitenskap. Er opptatt av livsvern, miljø og litteratur. Dessuten samler jeg på frimerker med smågnagere.

Jeg blogger på www.erkjennelser.com

Følgere

Ja vel, gamlis

Publisert 24 dager siden

Hvor lenge skal man regnes som så ung at det en mener bør avskrives som ungdommens brennende, men naive iver?

Selv rundet jeg 35 år i vinter. Til tross for at jeg ofte føler meg som en eldre dame på grunn av mine mange gammelmodige sympatier, er jeg fremdeles ikke gammel, ikke engang middelaldrende. Faktisk tilhører jeg millenniumsgenerasjonen (de født i tidsrommet 1981-1996) og får stadig høre at jeg bare mener det jeg gjør fordi jeg er ung.

Ja vel, gamlis

Meningene mine er fortsatt ikke tilstrekkelig testet i møte med livets harde virkelighet, og om jeg bare venter noen år, blir jeg fortalt av diskusjonspartnere av en eldre generasjon, vil jeg oppleve at meningene endres, at jeg blir rundere i kantene og at spørsmål om rett og galt ikke virker så svart/hvitt lenger. Det kan alltids hende, og jeg regner med at jeg vil endre mening om ett og annet etter hvert som jeg erfarer og lærer mer, men det er ikke sikkert at meningene endres i den retningen disse spår.

Det kan selvsagt også hende – fri og bevare meg vel! – at alt forløper nettopp slik de spår, men hovmodet i deres kontante avvisning irriterer meg så kraftig at jeg tidvis er fristet til å kontre med det vel så hovmodige: OK, boomer. Dog hittil har jeg motstått fristelsen.

For dem som ikke kjenner det, er «OK, boomer» et uttrykk og interentt-«meme» som ble populært i fjor. Wikipedia forteller at det er et nedsettende svar brukt særlig av millenniumsgenerasjonen for å avfeie stereotypiske og opplevd utdaterte eller nedlatende holdninger fra boomer-generasjonen (de født i tidsrommet 1946-1964) mot yngre menneskers idealer. En annen måte å si det på er: Ja vel, gamlis.

Radikal ungdom

Det sies at den som ikke er radikal i sin ungdom, ikke har hjerte, mens den som ikke er konservativ som voksen, ikke har hjerne. Siden jeg nettopp har tatt den reisen selv, nikker jeg gjerne samtykkende. Som tyveåring var jeg nemlig medlem av partiet som den gang het Rød Valgallianse, nå Rødt. Jeg var selverklært kommunist og radikal feminist, og jeg overveide i fullt alvor – til min livsledsagers klart uttalte misnøye – å ta meg et kjønnsnøytralt fornavn. Helt sant! Dessuten var jeg periodevis vegetarianer, og tidvis veganer, og jeg var del av den lille gruppen som planla og til slutt stiftet Norsk vegansamfunn. Det er jeg fortsatt litt stolt av, selv om jeg i disse dager ikke engang er medlem.

Da jeg nådde tredveårene, hadde jeg imidlertid rukket å bli både politisk og sosialt konservativ. Riktignok lå den alltid der, konservatismen, for selv med den selvpåklistrede merkelappen feminist, skilte jeg meg ut fra mine likesinnede ved å være mot selvbestemt abort. Og den store drømmen i livet var, som den fortsatt er, å være en god manns kone.

Ung og nyfrelst

Jeg synes jeg er blitt litt mer fornuftig med årene (og har sikkert ennå mye å gå på), men engasjementet brenner fortsatt like sterkt. Sist min ungdom ble brukt for å avfeie meningene mine, var i en diskusjon om kristen helliggjørelse: I hvilken grad er vi som kristne forpliktet til å følge Jesus og søke å forme vårt liv etter hans? Noen kaster seg ivrig ut i etterfølgelsen, mens andre sier det bare er de nyfrelste som tar dette på fullt alvor. De unge og nyfrelste, vel å merke.

Jeg lurer av og til på hva disse tenker om Jesu alder, for han var tross alt bare 33 år da han døde. Tenker de at vår herre og frelser ville roet seg ned dersom han hadde fått virke og leve lenger enn han gjorde? Blitt litt rundere i kantene? Eller eventuelt fått et mer realistisk syn på penger og eiendom?

Både vis og teit

Som når han befinner seg inne i et hus stappfullt av mennesker i Kapernaum, et hus som ifølge den nytestamentlige forskeren N. T. Wright kan ha vært Jesu eget hus, og en gruppe menn i sin iver ødelegger hustaket for å kunne fire ned en lam venn på båre, så den lamme kommer nær nok til Jesus for å kunne bli helbredet. Og Jesus tilgir som alltid. Synes de tilbakeholdne realistene kanskje at Jesus heller burde sendt dem regningen?

Nå var jeg muligens slem. Poenget mitt er vel helst at mennesker i alle aldre kan være både vise og teite. Døm derfor etter hva de sier og ikke etter hvor gamle de er.

Gå til innlegget

Lengselen etter det evige hjem

Publisert rundt 2 måneder siden

Det sies at all lengsel dypest sett er lengsel etter Gud. Teologen G. K. Chesterton har sagt at enhver som banker på døren til et bordell, egentlig ser etter Gud. Det er ikke akkurat et scenario jeg har erfaring med, men bildet treffer likevel, for lengsel kjenner jeg.

Når jeg føler meg overveldet, minner jeg meg selv om hvor jeg befinner meg. Nå er du her, Heidi, sier jeg til meg selv. Nå er du her, hva er neste steg?

Det gjelder å ta én ting ad gangen, slik at det man står overfor ikke virker fullt så uoverkommelig, for som klisjeen lyder, begynner selv den lengste reise med ett eneste steg. Som regel virker det beroligende, men det kan også føles som en forbannelse om her og nå ikke er stedet jeg ønsker å være.

Her og nå kan være preget av savn etter fortiden, lengsler om fremtiden, eller et ønske om å være alle andre steder enn akkurat her. Fremtiden åpner for innfridde lengsler, men også potensielle skuffelser. Fortiden gir tryggheten i det velkjente, men kan til gjengjeld romme rikelig med skuffelser.

Gamle trakter

I en dokumentar om hans liv fortalte Bruce Springsteen om en vane han lenge pleiet. Opptil fire ganger i uken over flere år tok han nattlige kjøreturer gjennom nabolagene han bodde i som liten. Barndommen hans var ikke spesielt lykkelig, men som voksen fant han seg likevel stadig kjørende forbi husene han vokste opp i. Etter hvert oppsøkte han en psykolog for å forstå hvorfor han år etter år fortsatte med noe så tussete, og psykologen foreslo at kjøreturene var Springsteens forsøk på å dra tilbake i tid for å finne en måte å rette opp i det som gikk galt i barndommen. Problemet var, selvfølgelig, at noe slikt ikke er mulig.

Ønsket om å dra tilbake til det gamle er ikke et nytt fenomen. Ordet nostalgi, som helt bokstavelig betyr sykelig hjemlengsel, ble opprinnelig brukt på 1600-tallet som en medisinsk diagnose for å beskrive smerten som følger av å være borte fra hjemlandet sitt, eller av frykten for aldri mer å kunne vende tilbake. Diagnosen ble først og fremst brukt om skadde eller syke soldater i krig med små sjanser for å kunne dra hjem igjen.

I våre dager er ikke den alminnelige bruken av nostalgi preget av et fullt så dypt alvor som det opprinnelige, men den betegner heller en lengsel etter tidligere tider, enten lengselen retter seg mot bestemte hendelser og tidsrom, eller en mer generell opplevelse av noe som er gått tapt.

Håpet om en annen slutt

Jeg vet ikke hva som er verst av å lengte tilbake til gode tider fra en kjent, men fjern fortid, eller å lengte etter gode minner man aldri har hatt. Heldigvis får de færreste av oss kjenne på hjemlengselen til de fortapte soldatene, og heller ikke tror jeg det er så veldig vanlig å la lengselen etter å vende tilbake til fortiden for å reparere den, få et like konkret uttrykk som hos Springsteen, men mange kan nok like fullt kjenne seg igjen i lengselen deres.

Det kan være den samme mekanismen som spiller inn når jeg ser en trist film gjentatte ganger, hver gang i håp om at historien akkurat denne gang skal ende annerledes. Eller kanskje ørlite grann mer realistisk, i håp om å forstå hvorfor det gikk galt der, så lærdommen kan brukes for å hindre at det skjer igjen. I andre perioder ser jeg heller episode på episode av hjertevarmende, nostalgiske serier av typen Huset på prærien eller The Waltons i håp om å bli smittet av det gode de har.

Hjemløshet

Kristendommen er en lengtende religion - en hjemlengselens religion. Ikke lenge etter skapelsen fordrives ulydige Adam og Eva fra Edens hage, og i lange tider lever menneskene som nomader inntil de utvalgte får løftet om et hjemland som flyter av melk og honning. Etter mye om og men finner de det til slutt, bare for å rote det til så de mister hjemmet sitt på ny. Jesus staker omsider ut en ny vei, med løfter om en ny himmel og en ny jord - et nytt hjem. Slik tenker jeg på kristendommen som historien om menneskenes vei til det evige hjem hos Gud. Og vi er fremdeles ikke helt fremme.

Gå til innlegget

En øvelse i lovprisning

Publisert 3 måneder siden

Om man ikke kan bli kvitt lidelsen, må en sørge for å finne mening i den.

Jeg er av typen som pleier å lage meg et nyttårsforsett, og med unntak av slankeforsettene, har det som regel gått ganske bra. Noen ganger har jeg hatt klart definerte og målbare forsetter, som året jeg bestemte meg for å bake alle brødene våre fremfor å kjøpe, mens andre ganger har jeg hatt noe som minner mer om slagord. Ett år skulle jeg synde tappert, altså våge å ta avgjørelser uten å gruble meg i hjel på forhånd. Nyttårsforsettet lå nærmest i dvale frem til høsten det året, da jeg plutselig befant meg i en krise og måtte ta en stor avgjørelse nærmest på flekken. Midt i fortvilelsen husket jeg oppfordringen, og jeg klarte å ta et valg og stå stødig i det.

Årets forsett

I fjor tok jeg Pauli oppfordring fra Filipperbrevet om å tenke på det som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros (4,8). Jeg kan ikke huske noen tilfeller der det fikk konkrete konsekvenser, men det var fint å grunne på likevel, og man kan da håpe det ble sådd noen frø underveis. Årets nyttårsforsett er også av det diffuse slaget. Jeg vil lovprise Gud. Jeg vil huske på å takke og prise Gud for stort og smått i mine daglige bønner, og på almanakken min har jeg derfor skrevet en påminner fra Salmene: Alt som har ånde, skal love Herren (150,6).

Det er tross alt greit å variere litt mellom klage- og lovsang! Jeg har nemlig Aspergers syndrom, en autismespektertilstand som byr på ymse utfordringer, blant annet en ekstrem sårbarhet for stress og medfølgende behov for hvile. Det legger i sin tur begrensninger på hvor mye jeg får utrettet i løpet av en dag. Og i løpet av et liv.

Lovet være svakheten

Jeg støtter meg til den franske filosofen Alexandre Jollien som i boken Lovet være svakheten skriver om sitt liv som mann med cerebral parese. Han mener bestemt at man må dra fordel av vanskelighetene sine. Om man ikke kan endre situasjonen og bli kvitt lidelsen, må en sørge for å finne mening i den. Livet er ingen rival, men en forbundsfelle, riktignok en krevende og streng én, men ikke desto mindre en alliert, sier han.

Det handler om å bruke erfaringene livet gir en. Vanskene skal telle for noe. Selv insisterer jeg på at de er min kanskje viktigste vei til Gud. Både glede og smerte kan være en åpning mot erfaringen av Guds kjærlighet og omsorg, og det er nettopp det jeg ønsker å bygge opp under når jeg har til hensikt å lovprise Gud i år.

For noen er det en byrde å skulle måtte finne mening i lidelsen. Jeg stiller meg ikke helt uforstående til det, men jeg bare skjønner ikke hvordan livet skal være til å holde ut om jeg ikke kan stole på at Gud har den overordnede kontrollen. Jeg aner ikke hvilken rolle Gud spilte i tilstanden jeg er født med, men om han ikke ga den til meg direkte, har han skapt verden der den rammet meg. Jeg går ut fra at det må være en grunn til det, selv om grunnen kanskje er for stor for meg å begripe.

Blottlagt

I grunnen er alle mennesker svake. Skjøre og sårbare er vi alle skapt, men hos noen er svakheten blottlagt i større grad enn hos andre. Jolliens svakhet i form av cerebral parese er umulig ikke å legge merke til, og han sier derfor om sitt handicap: Se på meg, for å skjule mitt måtte jeg gå omkring kledd i en søppelsekk!

Man ser det ikke på deg, sier folk til meg, men om svakheten ikke synes utenpå kroppen min, synes den på en CV full av hull, en begrenset omgangskrets og et ellers lite liv der det (helst) ikke hender så mye. Det er egentlig helt fint i seg selv - det vanskelige er når jeg ikke klarer å møte omgivelsenes forventninger til hvordan et vanlig, produktivt voksenliv skal se ut. Det er skammen over å komme til kort i møte med normalen. Og da er det så lett å anklage Gud, for da er det liksom han som kommer til kort i møte med mine forventninger til hvordan livet skal fortone seg. Det krever trening å heller velge lovprisningen. Alt som har ånde, skal love Herren.

Gå til innlegget

Skapt til skjønnhet

Publisert 5 måneder siden

Når mennesket har en gudegitt evne til å skape skjønnhet, er det meg helt uforståelig at vi velger å lage så mye stygt.

På vei inn til jobb hver morgen kjører livsledsageren og jeg forbi mengder av grå og sorte klosser. Kolosser. Pregløse, firkantede bokser som noen ser ut til å ha sluppet vilkårlig ned i landskapet. Det er kjøpesentre, lagerbygninger, bilverksteder og andre typer forretninger. Noen er boligblokker som minner mer om arkivskap for mennesker enn om hjem, slik jeg en gang hørte Peter Hitchens formulere det. De er både nye og noen tiår gamle, et par er nyoppussede, men fortvilende stygge er de alle sammen, disse firkantene.


Velsignede trær

IKEA skiller seg ut med sin umiskjennelige blå og gule farge, men øynene fryder seg likevel ikke. Riktignok har akkurat denne bygningen noen forsonende trekk med gress på taket og en mur av naturstein rundt området for å skåne de som bor i de bakenforliggende husene for en skjebne verre enn den til mine naboer og meg. For hjemme har vi utsikt over nok en grå kloss fra stuevinduet, nemlig Toro-fabrikken i Arna. Den er like fin som den høres ut. Skjønt ser vi den ikke om sommeren når bladverket på trærne er på sitt tetteste. Takk og lov, velsignede trær!

Inn mot sentrum møter jeg nye estetiske utfordringer i form av Høyteknologisenteret og Media City Bergen, bare for å nevne et par. Men når vi har kommet så langt, finnes det heldigvis vakre bygninger jeg heller kan hvile øynene på. De er selvsagt blant de eldre.


Hvorfor ikke bygge vakkert?

Likevel må jeg i vantro peke på øyensårene og si at dette har faktisk noen tegnet! Noen har villet dem dit der de står! Antagelig er føreren av bilen lei av at jeg titt og ofte lurer høyt under disse kjøreturene på hvorfor man ikke kan bygge noe vakkert, når en først skal bygge noe? En bygning man kan stoppe opp og beundre selv når en ikke nødvendigvis har et ærend der. Men kanskje var ikke skjønnhet engang en del av regnestykket deres, eller kanskje mener de selv at de nettopp har skapt noe vakkert, de ansvarlige bak alle de grå eller sorte klossene langs veien. Jeg vet ikke hvilket alternativ som er verst - begge deler virker uansett like uforståelig på meg.

Heller ikke forstår jeg min egen reaksjon fullt ut, hvorfor klossene vekker så sterke følelser i meg, enten det er snakk om irritasjon eller fortvilelse. Vanligvis er jeg opptatt av logikk og kraften av gode argumenter, men uten kunstfaglig kompetanse famler jeg i blinde etter en sammenhengende analyse, og jeg kan bare bidra med løsrevne intuisjoner ispedd litt teologi.


Skaperverket vitner i skjønnhet

Alt skapte han vakkert, skriver Forkynneren (3,11). Den hellige Augustin følger opp og skildrer hvordan alle skaperverkets deler gir sitt vitnesbyrd i skjønnhet. Fordi Gud er vakker og han åpenbarer seg i det vakre, kan vi dvele ved denne skjønnheten og la den føre oss helt frem til kilden. Skjønnhet kan også forlede, advarer Augustin, slik alt godt kan misbrukes, men han så at Gud har gjort skaperverket vakkert og at det ikke kunne vært annerledes.

Jeg tar det som en selvfølge at den Gud som har skapt elefanter er en som gleder seg over det vakre. Eller hva med ekorn, høstrøde lønnetrær eller hegrer, for å nevne noe litt mer hjemlig? Men nå går jeg over i det sentimentale, jeg er fullt klar over det.


Deltagere i Guds skjønnhet

Som mennesker skapt i Guds bilde ligger det ikke bare i oss å nyte skjønnhet slik han gjør, men vi har også mulighet til å delta i skapelsen av det vakre. Ikke finne det opp, ikke skape noe annet, mer eller bedre enn det som allerede finnes i Gud. Noe slikt er umulig, men vi kan delta. Kall meg likevel en grinebiter, om du vil, men det er i lys av dette jeg ikke kan forstå hvorfor noen bruker sine evner, krefter, penger og tid på å bygge disse fordømte klossene langs veien. Augustin beskriver som nevnt et skaperverk som vitner om Gud i skjønnhet. Hvilket vitnesbyrd gir klossene?

Gå til innlegget

Skyhøye krav, himmelvid nåde

Publisert 6 måneder siden

Det er ikke slik at jeg har så gruelig lyst til å tenke på at jeg synder. Men jeg tror en bevissthet rundt synd rett og slett kan gjøre folk lykkeligere.

Synd er et sjeldent samtaleemne i blandet selskap. Jeg merker selv hvordan det knyter seg i magen om temaet dukker opp i samtaler med personer av en mer sekulær disposisjon. Faren er at jeg kan komme til å si noe som får meg til å virke som en eneste stor pekefinger. En mørkekvinne som vil av med alt som er fint eller gøy. Plutselig er jeg satt på flekken og har et par øyeblikk på å forklare for et skeptisk publikum hvordan det er mulig å leve med en sterk bevissthet om synd uten samtidig å kvele alt som heter av livsglede og sunn selvfølelse.


Jesusbønnen

Som da jeg kom i fare for å si at jeg pleier å be Jesusbønnen for å roe ned tankene mine, og jeg fortalte at denne bønnen over tid er blitt et fast lydspor som slår seg på i hodet mitt når jeg står i kø, ved leggetid eller andre ledige stunder. Herre Jesus Krist, Guds sønn, miskunn deg over meg, en synder. Slik ber jeg.


En synder

Hvorfor i all verden ønsker du å tenke på deg selv som en synder?, spurte hun. Min samtalepartners reaksjon kom såpass overraskende på meg at jeg ikke fikk sagt stort mer enn at jeg synder daglig og ikke kan late som noe annet. Jeg svarte sant, men glemte det aller viktigste. Kristne bekjenner ikke sin synd fordi det er et poeng i seg selv å terpe på egen feilbarlighet, men når vi ser synden og bekjenner den, åpner vi oss opp for Guds nåde, og vi får leve i fellesskap med ham.


Ønsket om hellighet

Det er nemlig ikke slik at jeg har så gruelig lyst til å tenke på at jeg synder. Helst skulle jeg jo vært en helgen med hodet omkranset av et beskjedent lysskjær til enhver tid. Norge har tross alt bare én kanonisert kvinnelig helgen, så det er virkelig på tide at den hellige Sunniva får seg en venninne. Og skulle fremtidige ikonmalere lese dette, kunne jeg tenke meg å avbildes med en dverghamster. Agnes har lammet, Frans fuglene, Melangell en hare, og Heidi kunne altså tenke seg en liten smågnager.


Midt i gjørmen

Hadde det bare vært så vel, men som klisjeen lyder, får man ikke gjort noe med det en ikke erkjenner. Jeg synder som sagt daglig, og hvor enn mange synder jeg oppdager, er det garantert enda flere jeg ikke ser fordi jeg står midt i gjørmen med flekker på brillene. De er hverken små eller få, de forventningene Jesus har til sine følgere. Slik blir det derfor til at jeg hyppig stopper opp og tenker, å nei, ikke nå igjen, tilgi meg. Tilgi meg.


Tilgivelse

Jeg skjønner at dette for annerledestroende virker som temmelig triste greier. Usunn religiøsitet og alt sånt. Men så må jeg spørre, til hvem ellers kan man komme slik etter gjentatte feiltrinn? Bekjennelse i mellommenneskelige relasjoner kan være skummelt. Du kan risikere en kald skulder, et brudd eller oppleve at en fortrolig innrømmelse og bønn om tilgivelse brukes mot deg ved en senere anledning. Finnes det en mulighet for å slippe sårbarheten og heller fjerne synd som begrep, er det klart at det frister. Men er det riktig? Er det sant?


Glede gjennom sårbarhet

Selv om vi skulle sett helt bort fra spørsmålet om synd som en faktisk realitet – noe jeg generelt ikke anbefaler – tror jeg en bevissthet rundt synd rett og slett kan gjøre folk lykkeligere. Min erfaring er at varig glede fås gjennom sårbarhet. Jeg er mest takknemlig for det jeg har i livet mitt når jeg husker at jeg kan miste det. Og det er i det øyeblikket jeg tør være ærlig om mine stygge sider at jeg stiller meg fri til å ta imot nåden.


Nåde

Som kristen tror jeg at noen ser absolutt alt jeg gjør, sier og tenker, men elsker meg likevel. Og jo flere av mine svake sider jeg tør innrømme, desto mer storslagent virker det. Ikke at jeg liksom føler meg fristet til å teste nåden. Poenget er at syndserkjennelse - og bekjennelse - ikke trenger å være et uttrykk for en dyster livsholdning eller selvforakt, men det kan være motsatt. Og det var det jeg ikke klarte å formidle under den samtalen der jeg ble spurt om hvorfor jeg ønsker å tenke på meg selv som en synder. Jeg glemte å si noe om gleden over nåden.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
18 dager siden / 1215 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
24 dager siden / 1209 visninger
Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
6 dager siden / 1056 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
10 dager siden / 851 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 629 visninger
Humanismens hellige skrifter
av
Didrik Søderlind
nesten 2 år siden / 581 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere