Heidi Schmidt

Alder:
  RSS

Om Heidi

Sykepleier og fembarnsmor

Følgere

Bilder til tro

Publisert 9 måneder siden - 159 visninger

Jeg vil slå et slag for bildets betydning i vårt trosliv

Bilder til tro

 

Jeg vokste opp i det som da het statskirken. Der var det prekestol og lange prekner hver søndag. Moren min hørte på andakten på radio hver dag. Vi gikk også på søndagsskole, og der fikk vi høre en bibelhistorie. Det jeg imidlertid gledet meg mest til var å få se bilde. Hver gang viste søndagsskolelæreren oss et bilde fra en bok. Det var ansiktet til et barn fra ett eller annet land langt borte. Hver gang fikk vi se et nytt ansikt, boken ble holdt opp og av og til sendt rundt så vi kunne se bedre. Deretter sang vi «Jesus elsker alle barna».  En gang fikk vi et bilde med hjem, et lite kort med bilde av Jesus med barn på fanget; barn fra mange land. Jeg elsket det kortet!

Det er over 50 år siden jeg gikk på søndagsskole. Likevel er det bildene jeg husker best. Da jeg ganske nylig holdt et foredrag, kom en eldre dame bort til meg etterpå og sa: «Jeg tror du er ganke visuell.» Plutselig skjønte jeg at det var det jeg var og alltid hadde vært. Jeg liker å se på bilder, jeg lærer mye fortere når ting blir vist meg og jeg kan se på, enn når jeg må slite meg gjennom instrukser og prosedyrer eller bare høre på en muntlig forklaring. Bildene gjør sterkere inntrykk og etser seg sterkere inn.

Noen religioner forbyr bilder. Også i den kristne kirke har det med utsmykning og billedkunst vært praktisert forskjellig. Bilder har vært viktig for min tro. På barnerommet mitt hang det et gammelt bilde som har fulgt meg i alle år. Moren min trodde det kom fra svenske Emma. Hun var hushjelp og giftet seg etter hvert med min danske oldefar, som var blitt enkemann. Emma var en troende, og brakte troen med seg inn i hverdagslivet til familien. Hun hadde selv ingen barn, men hun ga bildet til min mormor, som ga det til min mor, som ga det til meg, som nå har gitt det videre til vår eldste datter. Bildet viser Jesus med langt hår, og sårmerkede hender. Hjertet hans ligger åpent i brystet med kors og tornekrans, og det er flammer rundt. Jesus ser rett på meg. Han er omkranset av roser og femten runde miniatyrbilder, som skildrer livet hans, fra fødsel til opstandelse. Bildet både trøstet og skremte meg som barn; Jesu blikk var så mildt og kjærlig, men Satan som også var fremstilt på et av miniatyrbildene, skremte meg. Uansett var det bibelhistorie, og kveld etter kveld lå jeg og betraktet bildene og levde meg inn i historiene.

Uten sammenligning for øvrig; den kjente katolske presten Henri Nouwen lot seg også begeistre og berøre av bilder. En gang dro han til St. Petersburg og satt i flere dager og levde seg inn i bildet til Rembrandt «Den fortapte sønns hjemkomst». Resultatet ble hans bestselgende bok «Den fortapte sønn vender hjem», som handler om forsoning og om det å komme hjem. Ikke minst i norske kretser har denne boken vært til inspirasjon og glede for mange.

Det er mange veier til tro, og vi har alle forskjellig utgangspunkt. Vi kan ikke google en reiserute til tro, eller følge en prosedyre. Troen berører hele oss og alle våre sanser. Bilder kan være små byggesteiner i troens rom.

Da min yngste datter var rundt ti år var det grøsserbøker som gjaldt. Alle leste grøsserbøker, og hyllene ble fylt med titler som «Det bjeffende spøkelse, Gresskarbanden angriper, Natt i varulvskogen». De skumle forsidene var fylt med glupske ulvekjefter, glødende øyne og mørke skoger. Datteren min likte ikke disse bøkene, men hun ville ikke være noen pyse i forhold til vennene sine, så hun fant sin egen løsning. Hun tegnet et fint bilde med himmel og trær, og skrev med store bokstaver: «Ikke vær redd, sier Gud. Jeg er med deg!» Da kan jeg sitte i sengen min og lese bøkene,» forklarte hun, «og hver gang det blir skummelt, ser jeg bare bort på bildet jeg har tegnet». Datteren min har flyttet ut, men bildet henger der den dag i dag.

Det er godt å kunne se på noe trygt og godt, også når det røyner på og livet går mot slutten. Hvor mange ganger i min jobb som sykepleier har jeg ikke flyttet på et bilde, så den døende kan se bedre og hvile blikket litt.

Bilder kan provosere og engasjere, bilder kan vekke, bilder kan sette i brann, men bilder kan også trøste, gi hvile og håp. Jeg vil slå et slag for bildets betydning i vårt trosliv.

 

 


 

 

 

Gå til innlegget

Moderne tro?

Publisert 9 måneder siden - 232 visninger

Hva er moderne tro?Er gamle metoder bærekraftige?

Jeg så en prins i går. En liten på pjokk på 4 år. Det var prins George, sønnen til prins William og barnebarnet til prinsesse Diana. Jeg så ham på Facebook.  Han hadde lært seg alfabetet. Om du ikke så det selv, gjett hvordan? Jo, ved å lære seg et bibelord for hver bokstav.  A for «Ask and it will be given to you», B for «Be kind to one another» etc. Han siterte velvillig og korrekt 25 bibelvers rett inn i kameraet og ble belønnet med et «excellent!». Han imponerte! Var jeg vitne til en gammeldags eller moderne pedagogikk, tro?

Dette skulle handle om moderne tro. Hva er det, mon tro? Jeg vet bare hva som bidrar og hva som river ned i mitt eget trosliv. Mange har beskrevet hva det innebærer å ha en kristen tro. De har preket fra prekestol, skrevet bøker og avhandlinger, finpusset dogmer og regler, trukket konklusjoner og skillelinjer; de fleste av dem menn. Som ganske ung fikk jeg en bok i hendene da jeg trengte det. Den ble gitt meg av en nonne i Taize. Hun hadde ikke så mange ord, men hun lånte meg denne boken av Henri Nouwen. Jeg elsket den lille boken og ville dele den med alle andre. Etter hvert prøvde jeg meg på en oversettelse, men de som skulle vurdere og dømme, raslet med ord som kvasikristelig og antikrist. Sjokkert gjemte jeg boken, men i smug leste jeg den igjen og igjen. Den bar meg gjennom de neste 25 år som småbarnsmor og sykepleier med sine oppmuntrende ord og sine bibelsitater. Da jeg som moden kvinne igjen på nytt prøvde meg med en utgivelse, ble den plutselig årets beste oversatte bok, kåret av kristelige bokhandlere og forlag. Tidene forandrer seg!

Noe som derimot ofte ikke forandrer seg og blir med oss gjennom hele livet, er det vi lærte utenat som små barn. I mitt yrke som sykepleier har jeg fulgt mange den siste etappen av livet her på jord. Få opplevelser har vært sterkere enn i det ene øyeblikket å holde noen i hånden mens de forlot dette livet. I det neste øyeblikket var jeg hjemme hos mitt ammende barn. Det ga en intens følelse av å stå midt i livet, midt mellom livets inngang og livets utgang. Ofte la jeg merke til hva de eldre som nærmet seg døden, fortalte fra sin barndom. Om kortidshukommelsen hadde forsvunnet, satt gjerne barndomsminner igjen. Dette gjaldt ikke minst sanger, bønner og ordtak; sangen som mor pleide å synge, tannpussesangen, aftenbønnen, bestefars gode råd og lærerens daglige hilsen. Dessverre var det også ubetenksomme kommentarer som boret seg inn i et lite barnesinn og aldri slapp taket. Som småbarnsmor opplevde jeg det nesten litt skremmende å tenke på det ansvaret og den muligheten til positiv og negativ påvirkning jeg hadde i forhold til mine barns fremtid. Mange ganger grublet jeg over hva som var viktig, hvilken ballast jeg ønsket at de skulle ta meg seg inn i fremtiden, voksenlivet og sin alderdom. For meg som har opplevd troen som en stor gave og styrke i livet, har det vært ønskelig å formidle dette videre. Jeg er klar over at dette kan gjøres på mange ulike måter, og at det ikke finnes noen fasitoppskrift. De gamle som nærmet seg avslutningen av livet, gjorde meg imidlertid bevisst på dette med å lære utenat som barn.

Lille prins George fremførte «excellent». Han forsto nok ikke så mye av betydningen. Bibelordene har imidlertid etset seg inn i et barnesinn, og en dag dukker de kanskje opp igjen. En dag trenger kanskje en prins, og også en Jørgen Hattemaker, å bli minnet om at han ikke er alene, at han ikke skal være redd, at han kan søke og finne…  

Tidene forandrer seg. Det som er trendy i dag er avlegs i morgen. Hvordan vi uttrykker troen vår og hva vi anser som rett og viktig for troen vår kan også forandre seg. Midt i all denne forandringen trenger vi et ankerfeste, noe å holde fast i når det stormer rundt oss. Jesus har gitt oss mange slike ord å støtte oss til. Onkelen min på 90 år, fortalte nylig om sine barndsomsvisitter til sin aldrende bestefar: «Hvordan har du det bestefar?» spurte han. Den gamle, svekkede bestefaren svarte alltid det samme: «Nå har jeg bare én stav å støtte meg til, og den slipper jeg ikke». Onkelen min har aldri glemt dette svaret, og nå er han selv den gamle og svekkede.

Sustainabale education for all: «Bærekraftig undervisning for alle», var teksten til videosnutten av prins George. Kankje en bærekraft å satse på, også for norske prinser og prinsesser i vårt langstrakte land?

Gå til innlegget

Tre vise kvinner?

Publisert 9 måneder siden - 185 visninger

Det er ikke alltid de som roper høyest som når dypest inn. Hvilke stemmer lytter du helst til?

Tre vise kvinner?

Vil du høre en vits: «Tre vise menn!»

Det var gudstjeneste en av juledagene, og det var fruen i presteparet vårt som holdt preken: Tre vise menn??? Hadde det vært tre vise kvinner, så hadde de spurt om veien, kommet frem i tide, tilrettelagt og hjulpet til med fødslen og hvert fall ikke hatt med seg gull, røkelse og myrra; kanskje heller en pakke med datidens bleier eller fennikkelte til ammingen.

Litt lenger ute i prekenen forklarte riktignok vår kloke prest den symbolske betydningen av babygavene. I min enkle tro og i mitt mammahode tenkte jeg imidlertid, som jeg ofte har gjort: Det sies at Jesus var prøvet i alt, men var han virkelig det? Han var jo aldri gravid, opplevde aldri en fødsel eller hormoner som hopper og spretter i barseltiden og alt det andre etterpå.

Noe skal vi jo fundere på i tidsklemma. Jeg har mitt eget lille alter i en skapkrok midt på det travle kjøkkenet mitt. Der hadde jeg lenge to små ikoner som jeg hadde fått; ett med Jesus i Getsemane og ett med Jesus på korset. Likevel synes jeg alltid at det manglet noe. Da jeg besøkte Betlehem for noen år siden fant jeg henne. En liten skikkelse av oliventre; Maria med barnet. Hun som bar ham frem, fødte ham, ammet ham, elsket ham, bekymret seg for ham og ga ham røtter og vinger, slik mødre som regel gjør. Hun og Jesusbarnet gjorde mitt, lille hverdagslige alter komplett. Der kunne jeg samle tankene i tro og bønn, sittende på en skammel med katten på fanget. For det meste rakk jeg bare å kaste blikket bort dit. Midt i matpakker, middager, oppvask, telefonsamtaler, kryss i kalendre, hybelkaniner og åndeløs aktivitet, kjente jeg et rolig åndedrag. Hans nærvær!

Faren min fikk velfortjent Kongens fortjenestemedalje i sølv, for alle byggeprosjekter han har satt i gang og gjennomført til beste for kirke og lokalsamfunn. Da samlet menigheten inn penger og overrakte moren min et gullsmykke. Fikk han sølv, skulle hun ha gull! Det spørs om det hadde blitt noen speiderhytte, kirkestue eller kirkerenovering uten alle hennes hundre-tusen smørbrød og kaffekopper for alle de frivillige. De hørte sjelden stemmen hennes, men de elsket maten og ble motivert for innsats. Byggene kom opp og har siden vært til stor glede og nytte for mange.

Det fins så mange stemmer. Det er de støyende og øredøvende som ikke lar deg gå i fred. Det er de autoritæe og bydende som vil plassere deg og kanskje kneble deg. Det er de aggressive som gjør deg redd. Det er de forførende som lokker deg med. Det er de kjente, glade stemmene som får deg til å smile. Det er barnets pludring, den unges klønete flørting, den elskeds hvisken og den døendes siste ord.  Noen sier de vil gi stemme til de som ikke har.

Har ikke alle en stemme?

En fremmed prest kom til kirken vår. Han ville at vi skulle tenke igjennom hvem i vårt liv som hadde betydd mest for at vi kom til tro. Alle skulle nevne bare étt menneske. Vi gikk runden. Mor og far ble nevnt; bestemor, tante, onkel, bror, søster og venn. Ingen nevnte mennesker som har betalt for å heve stemmen.

Hvilke stemmer hører du helst på? De som roper høyest, formulerer seg mesterlig eller smyger seg inn i øret med troverdighet eller smiger. Eller hører du kanskje helst på de med stille stemmer, de som ytrer sine beskjedne ord mens de ordner, tilrettelegger, rydder, fikser, baker og ikke minst LYTTER. De behøver ikke å heve stemmen. Livet og omtanken deres snakker høyere og klarere enn de viseste ord.  

Jeg tror det er disse stemmene som først og fremst har båret og bygget troen her i landet. Jeg håpoer de vil fortsette med det!

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Rune Holt kommenterte på
KrFs skjebnesvangre veivalg - et svik mot de svake i samfunnet
15 minutter siden / 745 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
25 minutter siden / 5545 visninger
Asgeir Remø kommenterte på
Populismens forenklinger
30 minutter siden / 3208 visninger
Dag Løkke kommenterte på
En trist nyhet om Smiths Venner
30 minutter siden / 1782 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
35 minutter siden / 25197 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Strømmen mot kjerringa
35 minutter siden / 253 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
En trist nyhet om Smiths Venner
37 minutter siden / 1782 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
42 minutter siden / 5545 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Du skal ikke stjele Det gamle testamentet
43 minutter siden / 1479 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
rundt 1 time siden / 5545 visninger
Eddie Whyte kommenterte på
Ambassadør Roth, femti år er nok!
rundt 1 time siden / 178 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
rundt 1 time siden / 5545 visninger
Les flere