Heidi Halvorsen

Alder: 40
  RSS

Om Heidi

Miljøarbeider/Faglærer ved Re Videregående skole. Styremedlem i KABBs Landsstyre. Halvorsen er fast deltager i KABBs skribentprosjekt Synlige Stemmer.

Følgere

Bytterett på livet

Publisert 3 dager siden - 454 visninger

Noen ganger er livet liksom litt uoverkommelig stort. Har du merka det? Som en jakke som er to nummer for diger eller et skirenn som er fem kilometer for langt. Man passer ikke lenger inn, tenker at det må ha skjedd en feil, at en eller annen misforståelse må ha oppstått.

Kanskje har noen sett feil på størrelsen? kanskje det er meg? Synd det ikke er bytterett på livets jakke, for den kommer aldri til å passe! Eller kanskje jeg blingsa da jeg meldte meg på det skirennet? Overså en null da jeg leste hvor langt jeg skulle gå? Er det lov å snu i livets skirenn? Eller sette seg ned midt i løypa? Hva gjør man egentlig når man plutselig befinner seg på et sted i livet som føles som en gedigen feil og man ikke finner angretasten?

Jeg har vært blind i snart ti år. Da jeg først fikk øyediagnosen som førte til blindhet opplevdes livet litt slik jeg skriver ovenfor. Til tider jobber jeg fremdeles hardt med å akseptere at det er slik, selv om det for det meste av tida ikke er noe jeg tenker mye på – jeg er jo vant til det.

Da jeg i høst opplevde å få enda en kronisk sykdom ble det rett inn i følelsen av at livet bare ikke passer meg. Plutselig satt jeg der igjen med en gavepakke av fagord og et diagnosenavn, «MS»,  jeg ikke helt forsto. Plutselig var jeg en del av enda en verden jeg ikke kjente til fra før. Med andre i samme situasjon, med leger som kunne mye om akkurat min diagnose, interesseorganisasjoner og folk som ville hjelpe og informere meg. Jeg hadde bare lyst å spole tilbake til livet mitt før dette, gjemme meg under dyna eller i alle fall slippe å forholde meg til denne nye tilværelsen.

Mine reaksjoner er nok ganske vanlige når man opplever sorg eller sjokk av noe slag, enten det handler om tap av helse eller andre vanskelige omveltninger i livet. Jeg vet ikke om det i seg selv er en trøst, men det gjør i alle fall sitt til at jeg tenker at jeg er temmelig normal. Jeg vet også fra forrige gang at jeg kommer til å komme meg videre, at det ikke alltid vil være slik det er nå.

Mitt dypeste savn midt i alt dette er Guds tilstedeværelse. Det finnes mange løfter i Bibelen om at Gud aldri slipper meg, at Han har gode tanker for meg, at Han aldri svikter. Men midt i mørket mitt får jeg ikke øye på ham, og det er det som er vanskeligst å leve med. Jeg vet ikke hvorfor jeg opplever det slik, men jeg vet at jeg er i selskap med en god del av menneskene i Bibelen. For eksempel kong David. Før har jeg blitt litt oppgitt over å lese hvordan han i salmenes bok roper til Gud «Hvorfor sover du?» «Hvorfor har du forlatt meg?» Jeg har tenkt: David, nå er du dum, Gud er der! Nå derimot gir Davids ord meg håp.

Håp og mot til å sette ord på min egen sorg.

 

FOR MYE

Er det lov?
Kan jeg få lov å si 
At nå er det for mye

At livet føles for stort 
At dagen virker for lang 
At motbakken synes for bratt

Kan jeg få livet i en mer passende størrelse
Eller kan jeg legge meg før dagen er over 
Kan jeg snu å gå tilbake den veien jeg kom?

Styrke som dagen er lang
En fred som overgår all forstand 
En Ånd som gir kraft, kjærlighet og visdom

Hvor ble det av alt sammen?
Alle de vakre og trygge ordene
De glir vekk som sand mellom fingrene

For hvor er du når jeg trenger deg som mest?
Har du ikke tenkt å la meg se deg?
Bryr du deg ikke om hvordan jeg har det?

Jeg er for sliten til å rope
For redd og bekymret til å hvile 
Motløsheten holder tårene innelåst

Dette… DETTE ER BARE FOR MYE!!!
Jeg roper det ut likevel 
En desperat bønn… om at DU ER den jeg håper på…

 

Gå til innlegget

De magiske prikkene: Å lese med fingrene

Publisert rundt 2 måneder siden - 76 visninger

Å kunne lese er noe jeg tok som en selvfølge. Helt til jeg mista synet. Å lære det på nytt i voksen alder opplevdes skummelt og litt flaut. Hvordan kunne prikker gi mening, lage ord, skape liv gjennom fingrenes berøring? Ville jeg noen gang mestre det?

For noen måneder sida fikk jeg en stor pakke i posten. Den inneholdt salmenes bok og Johannesevangeliet i punktskrift, 2011-versjonen. Kanskje høres det rart ut at to av bøkene i Bibelen fyller en postkasse (og vel så det), men punktskrift tar en del plass – hele Bibelen veier førti kilo og fyller tre meter i en bokhylle.

 

Det er omtrent seks år sida jeg lærte å lese punktskrift. Lesehastigheten er derfor ikke særlig høy, jeg leser kanskje like fort (eller sakte) som en gjennomsnittlig tredjeklassing kan lese trykt skrift. Vanligvis når jeg leser i Bibelen skjer det via lyd, enten fra internett og syntetisk tale eller fra den innleste lydbibelen jeg har. Det meste av det jeg trenger å lese finnes på lyd, så kanskje undrer du deg på hvorfor det er nødvendig å lære punktskrift, eller OM det i det hele tatt er nødvendig.

 

For meg var det spesielt to grunner til at jeg ville lære å lese som blind: Jeg begynte å glemme hvordan ord staves. Etter kun å ha lytta til alt av tekst og skriftlig materiale i flere år, forsvant flere og flere ordbilder fra hodet mitt. Den eneste måten å få dem inn igjen på er å fysisk lese dem – stave meg gjennom dem, friske opp ordbildene. Den andre grunnen er at det er fint å kunne hvile øra litt innimellom, at det går an å gjøre noe i fullstendig stillhet.

 

De første dagene og ukene lå bibeldelene på soverommet mitt og liksom prøvde å lokke meg til å ta dem opp. Jeg hadde gleda meg til å få dem i posten, men nå grudde jeg meg til å prøve å lese i dem. Redd for at det skulle bli vanskeligere enn jeg hadde tenkt, redd for at jeg ikke skulle få med meg innholdet like godt som når jeg lytter til tekstene.

 

Etter noen uker tok jeg mot til meg og satte meg med en av salmene fra Bibelen. Jeg var spent, faktisk litt nervøs, utålmodig etter å prøve, redd for å ikke få det så bra til. Jeg fikk meg en skikkelig overraskelse. Hvis du vil kan du få bli med meg inn i dette magiske øyeblikket – jeg skrev det nemlig ned alt sammen:

 

Hvorfor sitter jeg og gråter fordi jeg kan lese selv? Det er en kamp på mange måter, fordi det går ganske sakte. Men en stor mestringsseier. Dette ble veldig … jeg vet ikke hva jeg skal si… følsomt, sårbart… Å Gud, å kunne ta inn ditt ord via en annen sans enn øra… jeg forstår ikke hvorfor det betydde så mye nå, men å få det gjennom fingrene… inn i hodet og hjertet gjennom følesansen, det gjør sterkt inntrykk. Orda sitter i fingrene mine, jeg kan nesten kjenne dem enda.

 

Dette ble en opplevelse jeg ikke vil glemme så lett. Det er faktisk mer spesielt enn det var å lese med øynene. Kanskje fordi jeg tok det for gitt å lese da jeg kunne se? Eller kanskje fordi følesansen er en sans som nærer varme og kjærlighet på en annen måte – kanskje sterkere måte – enn øynene? Det virker ganske som et under på meg at jeg kan legge fingrene mine på noen punkter og så blir det til ord som lever – ord som gir mening for både hode og hjerte… ord som rører , ord som gjør noe med meg.

 

Kanskje er det enda en bit av det å ta inn det gode i verden uten å se? Fordi det på mange måter føles så sårbart, så hjelpeløst og klossete… å lære å lese i voksen alder… så ydmykende og vanskelig. Det er så fristende å bare stenge seg inne i den trygge innhegninga, ikke utsette meg for flere nederlag, flere snublesteiner, flere utfordringer… Men så kom Salmenes bok i posten – og jeg våga å åpne den og lese i stedet for å høre i dag. Smerte og glede går virkelig hånd i hånd… gråt og jubel, tårer og latter… i et hjerte som akkurat nå er fylt av takknemlighet, forundring, liv og sår glede.

 

Jeg klarer ikke å uttrykke det helt, tror jeg… usikker på om noen andre vil forstå hvordan eller hvorfor dette opplevdes så spesielt. Jeg vet det kanskje ikke selv en gang.

 

Men – salme 41 – beklager – du ble overskygga av gleden ved å lese – ved å ta inn – virkelig føle og smake og kjenne orda – i fingre og i hjerte.

 

Heidi Halvorsen er skribent i «Synlige stemmer» - et prosjekt i regi av Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte (KABB).

 

Gå til innlegget

BLIND HVERDAG

Publisert 3 måneder siden - 132 visninger

Å ikke se er en del av min hverdag. Hvordan påvirkes jeg av det? Hva gjør det med mitt syn på livet, på omgivelsene mine og på meg selv?

Det har jeg lurt på mange ganger. Spesielt i det siste.  Jeg har nemlig fått meg noen små overraskelser over at ting ikke ser ut slik jeg trodde. Eller at helt enkle ting som har vært greit å fikse plutselig føles i overkant utfordrende.

 

La meg ta deg med meg på en helt vanlig dag på jobben. Jeg skal forsøke å skildre det slik at du henger med.

 

Jeg bor i et hus sammen med mannen min og barna mine. Jeg har aldri sett hvordan det ser ut der, men tror at jeg likevel vet det. I huset jeg bor i er kjøkkenbordet ryddig og rent, gulvet er fritt for leker og andre ting, skoene mine står på plass i skohylla, tannkremen står i skapet på badet der jeg satte den. Gangen mellom soverommet og badet er som vanlig tom.

 

Eller vent… det er slik det ser ut i hodet mitt. Virkeligheten er ofte en annen. Det byr på overraskelser, jeg tråkker plutselig på støvsugeren som faktisk ligger i gangen foran badedøra. Den hadde jeg glemt at jeg la der i går. Jeg hadde også glemt at jeg ikke ble helt ferdig med å ta av bordet etter frokost, og plutselig legger jeg hånda oppi noe klissete. Syltetøyet så klart.

 

Vel, vi skulle på jobben, skulle vi ikke? Jeg finner omsider skoene mine – to like til og med, og setter meg i drosja som jeg får kjøre med til jobb. Jeg jobber på en videregående skole.  og blir sluppet av ved en inngang nær arbeidsrommet mitt. Jeg går ut av bilen, og framkaller kartet over skolen i hodet. Må tenke hvor jeg er og hvor jeg skal. Har ikke helt fått automatisert det enda, for jeg fikk nytt arbeidsrom ved skolestart. Jeg finner døra, åpner den og hører at det er folk i gangen. Jeg holder venstre kant, så jeg ikke skal slå hodet i stengene som stikker ut under trappa til høyre for meg. I det jeg går inn i en ny gang som fører til arbeidsrommet , kommer jeg borti en jakke. Jeg smiler og sier «unnskyld», og får ikke noe svar. Hører noen hviske litt bak meg. Jeg holder meg til venstre, nær veggen, til jeg kommer til første dør på venstre hånd. Mitt rom. Jeg åpner døra, den er ikke låst. Det betyr at noen allerede har kommet. Vi er sytten stykker som har arbeidsplass her inne. Jeg kommer inn, det er stille. Jeg vet det må være minst en person her. Kanskje sitter de fordypet i arbeid med øreplugger? I dag er jeg ganske frampå og har overskudd så jeg sier «hei» høyt. Da hører jeg at det faktisk sitter en god del folk her inne, og jeg får mange vennlige «god morgen» tilbake.

 

Det neste «stuntet» er å komme meg til klasserommet. Jeg kan godt veien dit ved å ta fram mitt mentale kart. Men hvordan forholdene egentlig er i dag, vet jeg ikke. står det noen vasketraller i gangen kanskje? Eller sitter det elever på gulvet med beina strekt ut? eller står de i klynger med ryggen til og ikke ser at jeg kommer? Jeg må konsentrere meg så mye jeg kan for å høre hvor jeg skal svinge til venstre, høre vannmaskinen, høre kopimaskinen. Jeg skal til høyre like etter den, inn i en gang og inn i klasserommet. Jeg blir svært glad da min gode kollega kommer forbi og skal samme vei akkurat da. Å holde i hennes arm gjør veien til klasserommet lekende lett.

 

I dag skal jeg undervise små grupper i musikk; gitar, ukulele og piano. Jeg har det med å glemme at klasserommet ikke er helt firkanta, men er litt som en «L». Når jeg skal skrive liste på tavla over hvilke elever jeg skal ha med meg ut er det ofte jeg går litt skjevt og ikke finner tavla. Å skrive krever at jeg ikke stopper opp midt i setningen, da aner jeg ikke hvor jeg skal starte å skrive igjen.

 

Jeg har enda ikke kommet i gang med selve undervisningen min, men mer rakk vi nok ikke denne gangen. Kanskje har du fått et lite glimt av hvordan starten på en dag kan være for meg?

 

Det som har møtt meg denne høsten som jeg ikke var helt forberedt på, er at hverdagen har føltes overveldende. Å gå i gangene alene, ikke se de jeg går forbi, de jeg støter borti… eller ikke se hvem som er på arbeidsrommet mitt – det har vært litt som å gå inn i et spøkelseshus, selv om kollegaene mine langt fra ligner gjenferd.

 

Og så tenker jeg: Hva er problemet mitt egentlig? Er min frykt og mitt stress først og fremst min egen indre krisemaksimering eller er det en normal reaksjon fordi jeg ikke ser omgivelsene mine?

 

Jeg er redd for å overproblematisere det å ikke se, men av og til lurer jeg på om jeg underproblematiserer det i stedet. Det gjør meg ihvertfall usigelig godt når kollegaene på arbeidsrommet mitt møter meg med forståelse og gode løsninger når jeg forteller dem at jeg opplever det ekkelt å komme inn i et rom uten å vite hvem eller hvor mange som er der.

Da tenker jeg at jeg kanskje er ganske normal, at reaksjonene mine ikke er ute av proporsjoner. At det å ikke se faktisk er en ting som gjør hverdagen mer krevende enn den ville vært ellers. At det å bare ha omgivelsene lagret i hodet har sine svakheter. Og – det aller beste: Kanskje er det helt greit at det er slik?

 

 

 

Gå til innlegget

Skjulte skatter

Publisert 7 måneder siden - 162 visninger

Har du vært på skattejakt noen gang? Eller gått på oppdagelsesferd i ukjent terreng? Denne våren har jeg fått være med inn i en, for meg, helt ny og fantastisk verden full av gjemte skatter og velduftende oppdagelser. Og jeg som trodde vårens vakre eventyr var forbeholdt de med synet intakt.

Se for deg at du for første gang på mange måneder tar på deg lette joggesko i stedet for vinterstøvler. Du stikker hodet ut av døra og kjenner varmen fra sola, og ser opp på en nesten skyfri himmel. Ikke behøver du boblejakke en gang, og ikke lue. du går ut og det første du hører er fuglesang fra trærne i hagen. Du går inn i skogen, kjenner sola og frisk vårluft. Du ser hvitveis og blåveis som dekker skogbunnen som et vakkert teppe. Trærne skyter friske skudd, fargene er sterke, klare og varme. Grønt, blått, gult og hvitt. Snøen er endelig borte og du hører bekken sildre livlig og glad ved siden av stien. VÅR! Endelig den vakre våren!

 

Det er merkbart hvordan menneskene rundt meg løfter hodene sine som hestehoven mot sola når våren kommer. Som om alle smiler litt mer, ler litt høyere, synger oftere, og nyter alt det vakre som vekkes til live igjen etter vinterdvalen. De siste åra har jeg av og til vært litt misunnelig på de som virkelig kan nyte synet av våren. Savnet etter å se kan bli ganske nærværende spesielt i denne årstida.

 

Men denne våren har blitt annerledes. En god venn har invitert meg med inn i en del av naturen jeg ikke var klar over eksisterte. Visste du at alle trær lukter forskjellig? At når du hugger ved, kan du gjenkjenne treet på lukta? Visste du at det går an å kjenne forskjell på ulike typer trær ved å kjenne konturen av bladene? Hvordan stilken er, hvordan bladets overflate er?

 

Kanskje burde jeg ikke blitt overraska over dette, men det ble jeg! Jeg har virkelig fått nyte våren i fulle drag, i nesa og i hendene. På en konkret og håndfast måte, som ikke krever min forestillingsevne det minste. Jeg kan holde vedkubbene i hånda og trekke inn lukta. Hvor forskjellig eik, gran og hegg lukter for eksempel. Helt utrolig!

 

Nysgjerrigheten min blir vekka, jeg vil oppdage mer, lukte mer, føle mer! det er som å få en gave rett opp i henda. Som om Gud prikker meg på skulderen og sier: «jeg har ikke glemt deg. Jeg har gjort våren vakker også  for deg!» Det er som å oppdage skatter som har vært gjemt for meg, og et vers fra Bibelen klinger i hodet mitt:

 

«Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer gjemt på hemmelige steder, for at du skal kjenne at jeg er Herren, som kaller deg ved navn.»

 

Jeg blir faktisk imponert over hvor mangfoldig naturen er, hvor bra Gud har skapt det hele! Det fyller meg med håp, for hva mer ligger og venter på meg rundt neste sving? Jeg tenker at det må finnes uante mengder av nye oppdagelser, flere skjulte skatter og gjemte rikdommer.

 

Og ja, for meg blir det som en varm hilsen fra Ham – fra Gud. At Han favner også meg inn i våren – inn i det nye livet som spirer fram.

 

 

TIL DEG

 

Strekk ut hendene dine

Åpne dem opp

Ta i mot gaven fra meg

 

En gave som var klargjort for deg

Helt fra tidenes morgen

Fra før den første solstrålen våknet til liv

 

Jeg ville gi deg noe vakkert

Et tegn på min kjærlighet

Noe som viste min glede over deg

 

Jeg visste at dager ville komme

Som ville være tunge og mørke

Som ville gjøre deg redd, såret og forvirret

 

Dager der du ikke kunne se meg

Dager der du trodde jeg var borte

Netter der angsten ville overskygge alt

 

Derfor vil jeg gi deg fuglesang når det gryr av dag

Blomster og trær som våkner til liv om våren

Dufter, farger og levende liv

 

Ser du meg i hestehovens myke knopp?

Hører du meg i bekkens glade klukking?

Kjenner du meg i vårvinden som rusker i håret ditt?

 

Alt det skapte er TIL DEG

For at du skal vite at JEG ER

Nærmere enn dine egne hjerteslag

Gå til innlegget

Bære og bli båret

Publisert 8 måneder siden - 165 visninger

Det er påske, og for meg handler disse dagene om at jeg noen ganger må bli båret, andre ganger kan jeg hjelpe andre å bære. Det ble veldig klart for meg da sorgen over å være blind innhentet meg enda en gang.

Jeg har aldri løpt maraton i mitt liv, likevel tenker jeg at det kan ligne litt på det å leve. For eksempel kan jeg tenke at jeg for lengst har passert og kommet på god avstand fra tøffe ting i livet. Men akkurat som farlige konkurrenter i et maraton har jeg opplevd at de plutselig når meg igjen og puster meg i nakken.

 

Den siste tida har sorgen over å miste synet nådd meg igjen. Jeg trodde jeg var ferdig med det så godt det lot seg gjøre, men plutselig kom den over meg. Den nøyde seg ikke med å puste meg i nakken, den kasta seg over meg med full tyngde. I et maraton er nok den beste strategien da å løpe fortere, løpe fra konkurrenten. I livet derimot er det kanskje ikke det som er det smarteste å gjøre – ikke på lang sikt i alle fall.

 

Jeg veit ikke om det går an i et maraton å bli innhenta på en så sjokkarta måte som det jeg har blitt av synstapet mitt, for jeg var overhodet ikke forberedt på det. Ting jeg tidligere hadde akseptert som en følge av det å ikke se ble jeg plutselig sint og lei meg over, lengselen etter å se meg rundt, oppdage verden ble overveldende stor. Usikkerheten på meg selv og min rolle som blind økte kraftig.

 

Når jeg ser meg tilbake på da sorguhyret (det opplevdes som et uhyre) nådde meg igjen, skjønner jeg litt av timinga. Livet hadde begynt å gå seg til, ungene var forbi småbarnsfasen, jeg hadde tatt tilbake mange av ferdighetene jeg hadde før jeg mista synet, familien vår hadde funnet igjen balansen. Disse tinga i seg selv kan ha gjort at sorgen nå kunne få plass. I tillegg fikk jeg min første jobb som blind. Jeg tror det var det mest utslagsgivende, selv om det kom som lyn fra klar himmel på meg.

Nye omgivelser, nye mennesker, nye arbeidsoppgaver. Å måtte lære å kjenne mine evner, mine begrensninger, møte folk som ikke kjente meg, ikke kjente noen blinde i det hele tatt. Det var noen av de tinga som fikk meg til å nesten gå i bakken.

 

Så hva gjør man da? Når man blir innhenta slik? Jeg kunne ha rømt, eller stukket halen mellom beina. Slutta å jobbe, stengt meg inne. Men sorgmonsteret hadde nok ikke latt meg slippe så lett. Min redning ble menneskene rundt meg. Når jeg ser meg tilbake – både langt tilbake og til seinest i går, ser jeg mange hender – milde og gode hender – som følges av varme smil og støttende ord. Så klart har jeg ikke sett et eneste smil på ordentlig, men jeg har kjent dem langt inn i hjertet. Familie, venner, kollegaer, støtteapparat som NAV, lege og synspedagog. Jeg har vært heldig, for de har tatt i mot meg når jeg falt. De har hjulpet meg på beina igjen, sett meg, trodd på meg, gått sammen med meg – bokstavelig talt, sett talenter og ressurser hos meg som jeg ikke har sett selv.

 

Disse støttende hendene og menneskene taler kanskje ekstra sterkt til meg nå når det er påske. Min sorg og smerte er så liten i forhold til det Jesus måtte lide, men likevel føler jeg meg beslektet med Ham. Jeg så – eller ble fortalt om – et maleri av Jesus som bar korset sitt opp mot Golgata. Det sto en tekst ved maleriet. en bønn om styrke og nåde til å bære våre kors av sykdom, fattigdom, avmakt og smerte. Jeg tenker: Kanskje er Jesu ord om å ta sitt kors opp å følge Ham egentlig en raus innbydelse til å komme med alt det jeg er og rommer? All min smerte og sorg?

En mann ble tvunget til å bære korset for Jesus. Jeg har hatt mange gode mennesker rundt meg som frivillig har båret sorgen min med meg.  

 

BÆRE OG BLI BÅRET

 

Jesus, jeg ser deg

Du går rett forbi meg

Nedbøyd, tynget, forslått

Under vekten av massive tømmerstokker

 

Jeg gråter, tror også du gråter

Jeg tenker at dette er for tungt

At denne dagen er for mørk

At selve Livet nå er over

 

Så kommer det plutselig en

Han tar korset, tømmerstokkene fra deg

Jeg tror han er redd, lei seg og liten

Men han bærer det for deg likevel

 

Du, Livets fyrste

Tar i mot hjelp fra en annen

På den aller mørkeste dagen

Da du er tynget av så mye mer enn tømmerstokker

 

Jeg lurer på om han vet

Denne mannen som bærer korset ditt

At egentlig er det du som bærer ham?

Hans lidelse og synd, hele hans liv

 

Hele verdens elendighet hviler på skuldrene dine

Der du går forbi meg

Ikke rart byrden ble tung å bære

Og Du utholder smerten uten at jeg løfter en finger for å hjelpe

 

Du har bedt meg ta mitt kors opp

Men hva er det igjen å bære for meg?

Du bar det alt sammen

Der du gikk forbi meg for å lide døden

 

Likevel faller jeg av og til sammen

Klarer ikke å holde meg oppreist

Trenger kjærlige hender som reiser meg opp

Noen som går med meg et stykke på veien

 

Du fikk også hjelp til å bære, Jesus

Selv om børen din var mye tyngre enn min

Kanskje er det å ta sitt kors opp nettopp det,

En invitasjon fra Ham til å bære og bli båret?

 

Heidi Halvorsen er skribent i Synlige stemmer – et prosjekt fra Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte (KABB)

Gå til innlegget

Lesetips

Gammel vin, ferskt brød
av
Åste Dokka
rundt 9 timer siden / 299 visninger
0 kommentarer
av
Søren Ferling
rundt 18 timer siden / 33 visninger
0 kommentarer
Tente Trump lunta?
av
Erling Rimehaug
6 dager siden / 7258 visninger
221 kommentarer
Himmel nå!
av
Erling Rimehaug
15 dager siden / 2577 visninger
71 kommentarer
Den barmhjertige Trump
av
Åste Dokka
23 dager siden / 3425 visninger
29 kommentarer
Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
rundt 1 måned siden / 7663 visninger
309 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
rundt 1 måned siden / 8273 visninger
225 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
rundt 2 måneder siden / 2487 visninger
2 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Etterlysning.
av
Kjellrun Marie Sonefeldt
rundt 3 timer siden / 64 visninger
0 kommentarer
Ord og hellig skrift
av
Eyvind Skeie
rundt 3 timer siden / 57 visninger
0 kommentarer
En fødsel til anstøt
av
Hallvard Thomas Hole
rundt 5 timer siden / 64 visninger
0 kommentarer
Frihet eller enhet?
av
Vårt Land
rundt 6 timer siden / 91 visninger
1 kommentarer
Hei igjen, Hitler!
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
rundt 6 timer siden / 187 visninger
1 kommentarer
En stille morgen
av
Hege Anita Aarvold Flottorp
rundt 7 timer siden / 52 visninger
0 kommentarer
Toxoplasmose effekten
av
Tove S. J Magnussen
rundt 7 timer siden / 98 visninger
2 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Eirik A. Steenhoff kommenterte på
Hei igjen, Hitler!
19 minutter siden / 187 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 1 time siden / 7258 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Ledsagernes ensidige oppdrag
rundt 1 time siden / 430 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Ledsagernes ensidige oppdrag
rundt 2 timer siden / 430 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Ledsagernes ensidige oppdrag
rundt 2 timer siden / 430 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Ledsagernes ensidige oppdrag
rundt 2 timer siden / 430 visninger
Hallvard Jørgensen kommenterte på
Straffen lå på ham?
rundt 3 timer siden / 1009 visninger
Ragnhild Kimo kommenterte på
Straffen lå på ham?
rundt 3 timer siden / 1009 visninger
Lise Martinussen kommenterte på
Ledsagernes ensidige oppdrag
rundt 4 timer siden / 430 visninger
Leif Op heim kommenterte på
Frihet eller enhet?
rundt 4 timer siden / 91 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 4 timer siden / 7258 visninger
Notto R. Thelle kommenterte på
Straffen lå på ham?
rundt 5 timer siden / 1009 visninger
Les flere