Heidi Halvorsen

Alder: 43
  RSS

Om Heidi

Miljøarbeider/Faglærer ved Re Videregående skole. Styremedlem i KABBs Landsstyre. Halvorsen er fast deltager i KABBs skribentprosjekt Synlige Stemmer.

Følgere

Insisteringen på at alle er like gode og at alle er inkludert i Guds fellesskap, underslår at det finnes reelle funksjonsnedsettelser.

Jeg har lest innlegget «For kort for Jesus?» av Anna Rebecca Solevåg og Øyvind Hadland (Vårt Land 25. juli). Om predikanten på sommerstevnet «Himmel og hav» som har helbredelser av kortvokste og overvektige folk på merittlisten sin. Forfatterne av innlegget peker på at dette viser dårlige holdninger hos predikanten og de som jubler over slike helbredelser – holdninger om at for eksempel kortvoksthet er et avvik som bør helbredes. Dernest nevnes andre eksempler som Downs syndrom og det å være unormalt høy som andre ting som kanskje også i så fall bør helbredes – og at dette blir helt feil med hensyn til inkludering og nestekjærlighet i Jesu ånd.


Gjenstand for bønner

Jeg er selv blind, og har vært det i elleve år. Jeg har blitt gjenstand for bønner om helbredelse mange ganger, som oftest ufrivillig – eller i ren høflighet og frykt for å si nei når noen gjerne vil be for meg. Det har ført til mange utfordringer i etterkant med hensyn til både tro og synet på meg selv som en del av Kristi kropp. Som blind er jeg av en kategori som det oppfattes som legalt å be for – Jesus helbredet jo selv flere blinde.

Likevel synes jeg argumentasjonen til forfatterne av innlegget «For kort for Jesus?» blir i overkant overfladisk. De har et poeng med hensyn til dette med holdninger og samfunnets streben etter at alt skal være perfekt. Likevel synes jeg de hopper bukk over et viktig poeng: Lidelse for den som har en funksjonsnedsettelse eller andre såkalte avvik. Ja, det er riktig at det å være kategorisert som annerledes mange ganger er den største belastningen i et samfunn, og da er holdninger en nøkkel. Likevel er det ofte også fysiske plager av ulik alvorlighetsgrad som følger med for eksempel det å være kortvokst eller ha Downs syndrom.


Roper høyt

Det jeg mener å si er at om man roper høyt at mennesker med ulike funksjonsnedsettelser eller andre utfordringer er fullverdige mennesker og en like naturlig del av fellesskapet som alle andre, så ikke koble det sammen med helbredelsesteologi! Å ha behov for helbredelse er noe annet enn å ønske eller forvente å få det i dette livet. Å bli inkludert i et fellesskap – eller ikke ekskludert fra det – bør ikke handle om å trenge eller ikke trenge helbredelse! Jeg føler meg ikke mer velkommen eller del av en menighet om jeg blir møtt med at det ikke er noe i veien med meg, at jeg er like «normal» som alle andre. Det som gjør at jeg føler meg hjemme og tatt imot er heller at de jeg møter har mot til å lide med meg i det som faktisk er en utfordring i mitt liv.

Alle mennesker er forskjellige, det er derfor sikkert ulike behov og ønsker om hva som er god inkludering eller ikke-ekskludering i et fellesskap. Det jeg reagerer på, og som jeg synes ofte blir glemt, er aspektet med smerte og lidelse. Kanskje fordi smerte og lidelse på en måte inviterer til helbredelse? Og at det derfor er lettere å si at vi må se hverandre som hele mennesker – og at helbredelse ikke er nøkkelen fordi jeg er god nok som jeg er? Det synes jeg det blir vanskelig å forholde seg til. For jeg opplever nesten daglig hvilke utfordringer det er å ikke se. Ja, jeg er god nok for Gud; det handler ikke om det, men jeg vil heller ikke skyve under en stol at å være blind er en funksjonsnedsettelse.


Møtt med medlidenhet

Likevel ønsker jeg ikke å bli møtt med tilbud om forbønn heller – det blir altfor vanskelig, altfor vondt – der er jeg enig med forfatterne av innlegget jeg refererer til. Jeg ønsker heller å bli møtt med medlidenhet – ikke i form av å bli syntes synd på, men ekte medlidenhet, der det er akseptert og anerkjent å ha sine utfordringer. Der det ikke er andre som definerer hva som er «sykt» og hva som er «friskt», men der utfordringer og vanskeligheter blir sett på som noe menneskelig – og også Kristus-lig – noe som hører med til det å være menneske og det å være kristen. Der man kan lide med og bære hverandres byrder, der ikke idealet om at alle er ok skyver det vonde under teppet og gjør det vanskelig å vise svakhet.

Gå til innlegget

Bytterett på livet

Publisert nesten 3 år siden

Noen ganger er livet liksom litt uoverkommelig stort. Har du merka det? Som en jakke som er to nummer for diger eller et skirenn som er fem kilometer for langt. Man passer ikke lenger inn, tenker at det må ha skjedd en feil, at en eller annen misforståelse må ha oppstått.

Kanskje har noen sett feil på størrelsen? kanskje det er meg? Synd det ikke er bytterett på livets jakke, for den kommer aldri til å passe! Eller kanskje jeg blingsa da jeg meldte meg på det skirennet? Overså en null da jeg leste hvor langt jeg skulle gå? Er det lov å snu i livets skirenn? Eller sette seg ned midt i løypa? Hva gjør man egentlig når man plutselig befinner seg på et sted i livet som føles som en gedigen feil og man ikke finner angretasten?

Jeg har vært blind i snart ti år. Da jeg først fikk øyediagnosen som førte til blindhet opplevdes livet litt slik jeg skriver ovenfor. Til tider jobber jeg fremdeles hardt med å akseptere at det er slik, selv om det for det meste av tida ikke er noe jeg tenker mye på – jeg er jo vant til det.

Da jeg i høst opplevde å få enda en kronisk sykdom ble det rett inn i følelsen av at livet bare ikke passer meg. Plutselig satt jeg der igjen med en gavepakke av fagord og et diagnosenavn, «MS»,  jeg ikke helt forsto. Plutselig var jeg en del av enda en verden jeg ikke kjente til fra før. Med andre i samme situasjon, med leger som kunne mye om akkurat min diagnose, interesseorganisasjoner og folk som ville hjelpe og informere meg. Jeg hadde bare lyst å spole tilbake til livet mitt før dette, gjemme meg under dyna eller i alle fall slippe å forholde meg til denne nye tilværelsen.

Mine reaksjoner er nok ganske vanlige når man opplever sorg eller sjokk av noe slag, enten det handler om tap av helse eller andre vanskelige omveltninger i livet. Jeg vet ikke om det i seg selv er en trøst, men det gjør i alle fall sitt til at jeg tenker at jeg er temmelig normal. Jeg vet også fra forrige gang at jeg kommer til å komme meg videre, at det ikke alltid vil være slik det er nå.

Mitt dypeste savn midt i alt dette er Guds tilstedeværelse. Det finnes mange løfter i Bibelen om at Gud aldri slipper meg, at Han har gode tanker for meg, at Han aldri svikter. Men midt i mørket mitt får jeg ikke øye på ham, og det er det som er vanskeligst å leve med. Jeg vet ikke hvorfor jeg opplever det slik, men jeg vet at jeg er i selskap med en god del av menneskene i Bibelen. For eksempel kong David. Før har jeg blitt litt oppgitt over å lese hvordan han i salmenes bok roper til Gud «Hvorfor sover du?» «Hvorfor har du forlatt meg?» Jeg har tenkt: David, nå er du dum, Gud er der! Nå derimot gir Davids ord meg håp.

Håp og mot til å sette ord på min egen sorg.

 

FOR MYE

Er det lov?
Kan jeg få lov å si 
At nå er det for mye

At livet føles for stort 
At dagen virker for lang 
At motbakken synes for bratt

Kan jeg få livet i en mer passende størrelse
Eller kan jeg legge meg før dagen er over 
Kan jeg snu å gå tilbake den veien jeg kom?

Styrke som dagen er lang
En fred som overgår all forstand 
En Ånd som gir kraft, kjærlighet og visdom

Hvor ble det av alt sammen?
Alle de vakre og trygge ordene
De glir vekk som sand mellom fingrene

For hvor er du når jeg trenger deg som mest?
Har du ikke tenkt å la meg se deg?
Bryr du deg ikke om hvordan jeg har det?

Jeg er for sliten til å rope
For redd og bekymret til å hvile 
Motløsheten holder tårene innelåst

Dette… DETTE ER BARE FOR MYE!!!
Jeg roper det ut likevel 
En desperat bønn… om at DU ER den jeg håper på…

 

Gå til innlegget

De magiske prikkene: Å lese med fingrene

Publisert rundt 3 år siden

Å kunne lese er noe jeg tok som en selvfølge. Helt til jeg mista synet. Å lære det på nytt i voksen alder opplevdes skummelt og litt flaut. Hvordan kunne prikker gi mening, lage ord, skape liv gjennom fingrenes berøring? Ville jeg noen gang mestre det?

For noen måneder sida fikk jeg en stor pakke i posten. Den inneholdt salmenes bok og Johannesevangeliet i punktskrift, 2011-versjonen. Kanskje høres det rart ut at to av bøkene i Bibelen fyller en postkasse (og vel så det), men punktskrift tar en del plass – hele Bibelen veier førti kilo og fyller tre meter i en bokhylle.

 

Det er omtrent seks år sida jeg lærte å lese punktskrift. Lesehastigheten er derfor ikke særlig høy, jeg leser kanskje like fort (eller sakte) som en gjennomsnittlig tredjeklassing kan lese trykt skrift. Vanligvis når jeg leser i Bibelen skjer det via lyd, enten fra internett og syntetisk tale eller fra den innleste lydbibelen jeg har. Det meste av det jeg trenger å lese finnes på lyd, så kanskje undrer du deg på hvorfor det er nødvendig å lære punktskrift, eller OM det i det hele tatt er nødvendig.

 

For meg var det spesielt to grunner til at jeg ville lære å lese som blind: Jeg begynte å glemme hvordan ord staves. Etter kun å ha lytta til alt av tekst og skriftlig materiale i flere år, forsvant flere og flere ordbilder fra hodet mitt. Den eneste måten å få dem inn igjen på er å fysisk lese dem – stave meg gjennom dem, friske opp ordbildene. Den andre grunnen er at det er fint å kunne hvile øra litt innimellom, at det går an å gjøre noe i fullstendig stillhet.

 

De første dagene og ukene lå bibeldelene på soverommet mitt og liksom prøvde å lokke meg til å ta dem opp. Jeg hadde gleda meg til å få dem i posten, men nå grudde jeg meg til å prøve å lese i dem. Redd for at det skulle bli vanskeligere enn jeg hadde tenkt, redd for at jeg ikke skulle få med meg innholdet like godt som når jeg lytter til tekstene.

 

Etter noen uker tok jeg mot til meg og satte meg med en av salmene fra Bibelen. Jeg var spent, faktisk litt nervøs, utålmodig etter å prøve, redd for å ikke få det så bra til. Jeg fikk meg en skikkelig overraskelse. Hvis du vil kan du få bli med meg inn i dette magiske øyeblikket – jeg skrev det nemlig ned alt sammen:

 

Hvorfor sitter jeg og gråter fordi jeg kan lese selv? Det er en kamp på mange måter, fordi det går ganske sakte. Men en stor mestringsseier. Dette ble veldig … jeg vet ikke hva jeg skal si… følsomt, sårbart… Å Gud, å kunne ta inn ditt ord via en annen sans enn øra… jeg forstår ikke hvorfor det betydde så mye nå, men å få det gjennom fingrene… inn i hodet og hjertet gjennom følesansen, det gjør sterkt inntrykk. Orda sitter i fingrene mine, jeg kan nesten kjenne dem enda.

 

Dette ble en opplevelse jeg ikke vil glemme så lett. Det er faktisk mer spesielt enn det var å lese med øynene. Kanskje fordi jeg tok det for gitt å lese da jeg kunne se? Eller kanskje fordi følesansen er en sans som nærer varme og kjærlighet på en annen måte – kanskje sterkere måte – enn øynene? Det virker ganske som et under på meg at jeg kan legge fingrene mine på noen punkter og så blir det til ord som lever – ord som gir mening for både hode og hjerte… ord som rører , ord som gjør noe med meg.

 

Kanskje er det enda en bit av det å ta inn det gode i verden uten å se? Fordi det på mange måter føles så sårbart, så hjelpeløst og klossete… å lære å lese i voksen alder… så ydmykende og vanskelig. Det er så fristende å bare stenge seg inne i den trygge innhegninga, ikke utsette meg for flere nederlag, flere snublesteiner, flere utfordringer… Men så kom Salmenes bok i posten – og jeg våga å åpne den og lese i stedet for å høre i dag. Smerte og glede går virkelig hånd i hånd… gråt og jubel, tårer og latter… i et hjerte som akkurat nå er fylt av takknemlighet, forundring, liv og sår glede.

 

Jeg klarer ikke å uttrykke det helt, tror jeg… usikker på om noen andre vil forstå hvordan eller hvorfor dette opplevdes så spesielt. Jeg vet det kanskje ikke selv en gang.

 

Men – salme 41 – beklager – du ble overskygga av gleden ved å lese – ved å ta inn – virkelig føle og smake og kjenne orda – i fingre og i hjerte.

 

Heidi Halvorsen er skribent i «Synlige stemmer» - et prosjekt i regi av Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte (KABB).

 

Gå til innlegget

BLIND HVERDAG

Publisert rundt 3 år siden

Å ikke se er en del av min hverdag. Hvordan påvirkes jeg av det? Hva gjør det med mitt syn på livet, på omgivelsene mine og på meg selv?

Det har jeg lurt på mange ganger. Spesielt i det siste.  Jeg har nemlig fått meg noen små overraskelser over at ting ikke ser ut slik jeg trodde. Eller at helt enkle ting som har vært greit å fikse plutselig føles i overkant utfordrende.

 

La meg ta deg med meg på en helt vanlig dag på jobben. Jeg skal forsøke å skildre det slik at du henger med.

 

Jeg bor i et hus sammen med mannen min og barna mine. Jeg har aldri sett hvordan det ser ut der, men tror at jeg likevel vet det. I huset jeg bor i er kjøkkenbordet ryddig og rent, gulvet er fritt for leker og andre ting, skoene mine står på plass i skohylla, tannkremen står i skapet på badet der jeg satte den. Gangen mellom soverommet og badet er som vanlig tom.

 

Eller vent… det er slik det ser ut i hodet mitt. Virkeligheten er ofte en annen. Det byr på overraskelser, jeg tråkker plutselig på støvsugeren som faktisk ligger i gangen foran badedøra. Den hadde jeg glemt at jeg la der i går. Jeg hadde også glemt at jeg ikke ble helt ferdig med å ta av bordet etter frokost, og plutselig legger jeg hånda oppi noe klissete. Syltetøyet så klart.

 

Vel, vi skulle på jobben, skulle vi ikke? Jeg finner omsider skoene mine – to like til og med, og setter meg i drosja som jeg får kjøre med til jobb. Jeg jobber på en videregående skole.  og blir sluppet av ved en inngang nær arbeidsrommet mitt. Jeg går ut av bilen, og framkaller kartet over skolen i hodet. Må tenke hvor jeg er og hvor jeg skal. Har ikke helt fått automatisert det enda, for jeg fikk nytt arbeidsrom ved skolestart. Jeg finner døra, åpner den og hører at det er folk i gangen. Jeg holder venstre kant, så jeg ikke skal slå hodet i stengene som stikker ut under trappa til høyre for meg. I det jeg går inn i en ny gang som fører til arbeidsrommet , kommer jeg borti en jakke. Jeg smiler og sier «unnskyld», og får ikke noe svar. Hører noen hviske litt bak meg. Jeg holder meg til venstre, nær veggen, til jeg kommer til første dør på venstre hånd. Mitt rom. Jeg åpner døra, den er ikke låst. Det betyr at noen allerede har kommet. Vi er sytten stykker som har arbeidsplass her inne. Jeg kommer inn, det er stille. Jeg vet det må være minst en person her. Kanskje sitter de fordypet i arbeid med øreplugger? I dag er jeg ganske frampå og har overskudd så jeg sier «hei» høyt. Da hører jeg at det faktisk sitter en god del folk her inne, og jeg får mange vennlige «god morgen» tilbake.

 

Det neste «stuntet» er å komme meg til klasserommet. Jeg kan godt veien dit ved å ta fram mitt mentale kart. Men hvordan forholdene egentlig er i dag, vet jeg ikke. står det noen vasketraller i gangen kanskje? Eller sitter det elever på gulvet med beina strekt ut? eller står de i klynger med ryggen til og ikke ser at jeg kommer? Jeg må konsentrere meg så mye jeg kan for å høre hvor jeg skal svinge til venstre, høre vannmaskinen, høre kopimaskinen. Jeg skal til høyre like etter den, inn i en gang og inn i klasserommet. Jeg blir svært glad da min gode kollega kommer forbi og skal samme vei akkurat da. Å holde i hennes arm gjør veien til klasserommet lekende lett.

 

I dag skal jeg undervise små grupper i musikk; gitar, ukulele og piano. Jeg har det med å glemme at klasserommet ikke er helt firkanta, men er litt som en «L». Når jeg skal skrive liste på tavla over hvilke elever jeg skal ha med meg ut er det ofte jeg går litt skjevt og ikke finner tavla. Å skrive krever at jeg ikke stopper opp midt i setningen, da aner jeg ikke hvor jeg skal starte å skrive igjen.

 

Jeg har enda ikke kommet i gang med selve undervisningen min, men mer rakk vi nok ikke denne gangen. Kanskje har du fått et lite glimt av hvordan starten på en dag kan være for meg?

 

Det som har møtt meg denne høsten som jeg ikke var helt forberedt på, er at hverdagen har føltes overveldende. Å gå i gangene alene, ikke se de jeg går forbi, de jeg støter borti… eller ikke se hvem som er på arbeidsrommet mitt – det har vært litt som å gå inn i et spøkelseshus, selv om kollegaene mine langt fra ligner gjenferd.

 

Og så tenker jeg: Hva er problemet mitt egentlig? Er min frykt og mitt stress først og fremst min egen indre krisemaksimering eller er det en normal reaksjon fordi jeg ikke ser omgivelsene mine?

 

Jeg er redd for å overproblematisere det å ikke se, men av og til lurer jeg på om jeg underproblematiserer det i stedet. Det gjør meg ihvertfall usigelig godt når kollegaene på arbeidsrommet mitt møter meg med forståelse og gode løsninger når jeg forteller dem at jeg opplever det ekkelt å komme inn i et rom uten å vite hvem eller hvor mange som er der.

Da tenker jeg at jeg kanskje er ganske normal, at reaksjonene mine ikke er ute av proporsjoner. At det å ikke se faktisk er en ting som gjør hverdagen mer krevende enn den ville vært ellers. At det å bare ha omgivelsene lagret i hodet har sine svakheter. Og – det aller beste: Kanskje er det helt greit at det er slik?

 

 

 

Gå til innlegget

Skjulte skatter

Publisert over 3 år siden

Har du vært på skattejakt noen gang? Eller gått på oppdagelsesferd i ukjent terreng? Denne våren har jeg fått være med inn i en, for meg, helt ny og fantastisk verden full av gjemte skatter og velduftende oppdagelser. Og jeg som trodde vårens vakre eventyr var forbeholdt de med synet intakt.

Se for deg at du for første gang på mange måneder tar på deg lette joggesko i stedet for vinterstøvler. Du stikker hodet ut av døra og kjenner varmen fra sola, og ser opp på en nesten skyfri himmel. Ikke behøver du boblejakke en gang, og ikke lue. du går ut og det første du hører er fuglesang fra trærne i hagen. Du går inn i skogen, kjenner sola og frisk vårluft. Du ser hvitveis og blåveis som dekker skogbunnen som et vakkert teppe. Trærne skyter friske skudd, fargene er sterke, klare og varme. Grønt, blått, gult og hvitt. Snøen er endelig borte og du hører bekken sildre livlig og glad ved siden av stien. VÅR! Endelig den vakre våren!

 

Det er merkbart hvordan menneskene rundt meg løfter hodene sine som hestehoven mot sola når våren kommer. Som om alle smiler litt mer, ler litt høyere, synger oftere, og nyter alt det vakre som vekkes til live igjen etter vinterdvalen. De siste åra har jeg av og til vært litt misunnelig på de som virkelig kan nyte synet av våren. Savnet etter å se kan bli ganske nærværende spesielt i denne årstida.

 

Men denne våren har blitt annerledes. En god venn har invitert meg med inn i en del av naturen jeg ikke var klar over eksisterte. Visste du at alle trær lukter forskjellig? At når du hugger ved, kan du gjenkjenne treet på lukta? Visste du at det går an å kjenne forskjell på ulike typer trær ved å kjenne konturen av bladene? Hvordan stilken er, hvordan bladets overflate er?

 

Kanskje burde jeg ikke blitt overraska over dette, men det ble jeg! Jeg har virkelig fått nyte våren i fulle drag, i nesa og i hendene. På en konkret og håndfast måte, som ikke krever min forestillingsevne det minste. Jeg kan holde vedkubbene i hånda og trekke inn lukta. Hvor forskjellig eik, gran og hegg lukter for eksempel. Helt utrolig!

 

Nysgjerrigheten min blir vekka, jeg vil oppdage mer, lukte mer, føle mer! det er som å få en gave rett opp i henda. Som om Gud prikker meg på skulderen og sier: «jeg har ikke glemt deg. Jeg har gjort våren vakker også  for deg!» Det er som å oppdage skatter som har vært gjemt for meg, og et vers fra Bibelen klinger i hodet mitt:

 

«Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer gjemt på hemmelige steder, for at du skal kjenne at jeg er Herren, som kaller deg ved navn.»

 

Jeg blir faktisk imponert over hvor mangfoldig naturen er, hvor bra Gud har skapt det hele! Det fyller meg med håp, for hva mer ligger og venter på meg rundt neste sving? Jeg tenker at det må finnes uante mengder av nye oppdagelser, flere skjulte skatter og gjemte rikdommer.

 

Og ja, for meg blir det som en varm hilsen fra Ham – fra Gud. At Han favner også meg inn i våren – inn i det nye livet som spirer fram.

 

 

TIL DEG

 

Strekk ut hendene dine

Åpne dem opp

Ta i mot gaven fra meg

 

En gave som var klargjort for deg

Helt fra tidenes morgen

Fra før den første solstrålen våknet til liv

 

Jeg ville gi deg noe vakkert

Et tegn på min kjærlighet

Noe som viste min glede over deg

 

Jeg visste at dager ville komme

Som ville være tunge og mørke

Som ville gjøre deg redd, såret og forvirret

 

Dager der du ikke kunne se meg

Dager der du trodde jeg var borte

Netter der angsten ville overskygge alt

 

Derfor vil jeg gi deg fuglesang når det gryr av dag

Blomster og trær som våkner til liv om våren

Dufter, farger og levende liv

 

Ser du meg i hestehovens myke knopp?

Hører du meg i bekkens glade klukking?

Kjenner du meg i vårvinden som rusker i håret ditt?

 

Alt det skapte er TIL DEG

For at du skal vite at JEG ER

Nærmere enn dine egne hjerteslag

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere