Heidi Halvorsen

Alder: 40
  RSS

Om Heidi

Miljøarbeider/Faglærer ved Re Videregående skole. Styremedlem i KABBs Landsstyre. Halvorsen er fast deltager i KABBs skribentprosjekt Synlige Stemmer.

Følgere

BLIND HVERDAG

Publisert 25 dager siden - 107 visninger

Å ikke se er en del av min hverdag. Hvordan påvirkes jeg av det? Hva gjør det med mitt syn på livet, på omgivelsene mine og på meg selv?

Det har jeg lurt på mange ganger. Spesielt i det siste.  Jeg har nemlig fått meg noen små overraskelser over at ting ikke ser ut slik jeg trodde. Eller at helt enkle ting som har vært greit å fikse plutselig føles i overkant utfordrende.

 

La meg ta deg med meg på en helt vanlig dag på jobben. Jeg skal forsøke å skildre det slik at du henger med.

 

Jeg bor i et hus sammen med mannen min og barna mine. Jeg har aldri sett hvordan det ser ut der, men tror at jeg likevel vet det. I huset jeg bor i er kjøkkenbordet ryddig og rent, gulvet er fritt for leker og andre ting, skoene mine står på plass i skohylla, tannkremen står i skapet på badet der jeg satte den. Gangen mellom soverommet og badet er som vanlig tom.

 

Eller vent… det er slik det ser ut i hodet mitt. Virkeligheten er ofte en annen. Det byr på overraskelser, jeg tråkker plutselig på støvsugeren som faktisk ligger i gangen foran badedøra. Den hadde jeg glemt at jeg la der i går. Jeg hadde også glemt at jeg ikke ble helt ferdig med å ta av bordet etter frokost, og plutselig legger jeg hånda oppi noe klissete. Syltetøyet så klart.

 

Vel, vi skulle på jobben, skulle vi ikke? Jeg finner omsider skoene mine – to like til og med, og setter meg i drosja som jeg får kjøre med til jobb. Jeg jobber på en videregående skole.  og blir sluppet av ved en inngang nær arbeidsrommet mitt. Jeg går ut av bilen, og framkaller kartet over skolen i hodet. Må tenke hvor jeg er og hvor jeg skal. Har ikke helt fått automatisert det enda, for jeg fikk nytt arbeidsrom ved skolestart. Jeg finner døra, åpner den og hører at det er folk i gangen. Jeg holder venstre kant, så jeg ikke skal slå hodet i stengene som stikker ut under trappa til høyre for meg. I det jeg går inn i en ny gang som fører til arbeidsrommet , kommer jeg borti en jakke. Jeg smiler og sier «unnskyld», og får ikke noe svar. Hører noen hviske litt bak meg. Jeg holder meg til venstre, nær veggen, til jeg kommer til første dør på venstre hånd. Mitt rom. Jeg åpner døra, den er ikke låst. Det betyr at noen allerede har kommet. Vi er sytten stykker som har arbeidsplass her inne. Jeg kommer inn, det er stille. Jeg vet det må være minst en person her. Kanskje sitter de fordypet i arbeid med øreplugger? I dag er jeg ganske frampå og har overskudd så jeg sier «hei» høyt. Da hører jeg at det faktisk sitter en god del folk her inne, og jeg får mange vennlige «god morgen» tilbake.

 

Det neste «stuntet» er å komme meg til klasserommet. Jeg kan godt veien dit ved å ta fram mitt mentale kart. Men hvordan forholdene egentlig er i dag, vet jeg ikke. står det noen vasketraller i gangen kanskje? Eller sitter det elever på gulvet med beina strekt ut? eller står de i klynger med ryggen til og ikke ser at jeg kommer? Jeg må konsentrere meg så mye jeg kan for å høre hvor jeg skal svinge til venstre, høre vannmaskinen, høre kopimaskinen. Jeg skal til høyre like etter den, inn i en gang og inn i klasserommet. Jeg blir svært glad da min gode kollega kommer forbi og skal samme vei akkurat da. Å holde i hennes arm gjør veien til klasserommet lekende lett.

 

I dag skal jeg undervise små grupper i musikk; gitar, ukulele og piano. Jeg har det med å glemme at klasserommet ikke er helt firkanta, men er litt som en «L». Når jeg skal skrive liste på tavla over hvilke elever jeg skal ha med meg ut er det ofte jeg går litt skjevt og ikke finner tavla. Å skrive krever at jeg ikke stopper opp midt i setningen, da aner jeg ikke hvor jeg skal starte å skrive igjen.

 

Jeg har enda ikke kommet i gang med selve undervisningen min, men mer rakk vi nok ikke denne gangen. Kanskje har du fått et lite glimt av hvordan starten på en dag kan være for meg?

 

Det som har møtt meg denne høsten som jeg ikke var helt forberedt på, er at hverdagen har føltes overveldende. Å gå i gangene alene, ikke se de jeg går forbi, de jeg støter borti… eller ikke se hvem som er på arbeidsrommet mitt – det har vært litt som å gå inn i et spøkelseshus, selv om kollegaene mine langt fra ligner gjenferd.

 

Og så tenker jeg: Hva er problemet mitt egentlig? Er min frykt og mitt stress først og fremst min egen indre krisemaksimering eller er det en normal reaksjon fordi jeg ikke ser omgivelsene mine?

 

Jeg er redd for å overproblematisere det å ikke se, men av og til lurer jeg på om jeg underproblematiserer det i stedet. Det gjør meg ihvertfall usigelig godt når kollegaene på arbeidsrommet mitt møter meg med forståelse og gode løsninger når jeg forteller dem at jeg opplever det ekkelt å komme inn i et rom uten å vite hvem eller hvor mange som er der.

Da tenker jeg at jeg kanskje er ganske normal, at reaksjonene mine ikke er ute av proporsjoner. At det å ikke se faktisk er en ting som gjør hverdagen mer krevende enn den ville vært ellers. At det å bare ha omgivelsene lagret i hodet har sine svakheter. Og – det aller beste: Kanskje er det helt greit at det er slik?

 

 

 

Gå til innlegget

Skjulte skatter

Publisert 5 måneder siden - 155 visninger

Har du vært på skattejakt noen gang? Eller gått på oppdagelsesferd i ukjent terreng? Denne våren har jeg fått være med inn i en, for meg, helt ny og fantastisk verden full av gjemte skatter og velduftende oppdagelser. Og jeg som trodde vårens vakre eventyr var forbeholdt de med synet intakt.

Se for deg at du for første gang på mange måneder tar på deg lette joggesko i stedet for vinterstøvler. Du stikker hodet ut av døra og kjenner varmen fra sola, og ser opp på en nesten skyfri himmel. Ikke behøver du boblejakke en gang, og ikke lue. du går ut og det første du hører er fuglesang fra trærne i hagen. Du går inn i skogen, kjenner sola og frisk vårluft. Du ser hvitveis og blåveis som dekker skogbunnen som et vakkert teppe. Trærne skyter friske skudd, fargene er sterke, klare og varme. Grønt, blått, gult og hvitt. Snøen er endelig borte og du hører bekken sildre livlig og glad ved siden av stien. VÅR! Endelig den vakre våren!

 

Det er merkbart hvordan menneskene rundt meg løfter hodene sine som hestehoven mot sola når våren kommer. Som om alle smiler litt mer, ler litt høyere, synger oftere, og nyter alt det vakre som vekkes til live igjen etter vinterdvalen. De siste åra har jeg av og til vært litt misunnelig på de som virkelig kan nyte synet av våren. Savnet etter å se kan bli ganske nærværende spesielt i denne årstida.

 

Men denne våren har blitt annerledes. En god venn har invitert meg med inn i en del av naturen jeg ikke var klar over eksisterte. Visste du at alle trær lukter forskjellig? At når du hugger ved, kan du gjenkjenne treet på lukta? Visste du at det går an å kjenne forskjell på ulike typer trær ved å kjenne konturen av bladene? Hvordan stilken er, hvordan bladets overflate er?

 

Kanskje burde jeg ikke blitt overraska over dette, men det ble jeg! Jeg har virkelig fått nyte våren i fulle drag, i nesa og i hendene. På en konkret og håndfast måte, som ikke krever min forestillingsevne det minste. Jeg kan holde vedkubbene i hånda og trekke inn lukta. Hvor forskjellig eik, gran og hegg lukter for eksempel. Helt utrolig!

 

Nysgjerrigheten min blir vekka, jeg vil oppdage mer, lukte mer, føle mer! det er som å få en gave rett opp i henda. Som om Gud prikker meg på skulderen og sier: «jeg har ikke glemt deg. Jeg har gjort våren vakker også  for deg!» Det er som å oppdage skatter som har vært gjemt for meg, og et vers fra Bibelen klinger i hodet mitt:

 

«Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer gjemt på hemmelige steder, for at du skal kjenne at jeg er Herren, som kaller deg ved navn.»

 

Jeg blir faktisk imponert over hvor mangfoldig naturen er, hvor bra Gud har skapt det hele! Det fyller meg med håp, for hva mer ligger og venter på meg rundt neste sving? Jeg tenker at det må finnes uante mengder av nye oppdagelser, flere skjulte skatter og gjemte rikdommer.

 

Og ja, for meg blir det som en varm hilsen fra Ham – fra Gud. At Han favner også meg inn i våren – inn i det nye livet som spirer fram.

 

 

TIL DEG

 

Strekk ut hendene dine

Åpne dem opp

Ta i mot gaven fra meg

 

En gave som var klargjort for deg

Helt fra tidenes morgen

Fra før den første solstrålen våknet til liv

 

Jeg ville gi deg noe vakkert

Et tegn på min kjærlighet

Noe som viste min glede over deg

 

Jeg visste at dager ville komme

Som ville være tunge og mørke

Som ville gjøre deg redd, såret og forvirret

 

Dager der du ikke kunne se meg

Dager der du trodde jeg var borte

Netter der angsten ville overskygge alt

 

Derfor vil jeg gi deg fuglesang når det gryr av dag

Blomster og trær som våkner til liv om våren

Dufter, farger og levende liv

 

Ser du meg i hestehovens myke knopp?

Hører du meg i bekkens glade klukking?

Kjenner du meg i vårvinden som rusker i håret ditt?

 

Alt det skapte er TIL DEG

For at du skal vite at JEG ER

Nærmere enn dine egne hjerteslag

Gå til innlegget

Bære og bli båret

Publisert 6 måneder siden - 158 visninger

Det er påske, og for meg handler disse dagene om at jeg noen ganger må bli båret, andre ganger kan jeg hjelpe andre å bære. Det ble veldig klart for meg da sorgen over å være blind innhentet meg enda en gang.

Jeg har aldri løpt maraton i mitt liv, likevel tenker jeg at det kan ligne litt på det å leve. For eksempel kan jeg tenke at jeg for lengst har passert og kommet på god avstand fra tøffe ting i livet. Men akkurat som farlige konkurrenter i et maraton har jeg opplevd at de plutselig når meg igjen og puster meg i nakken.

 

Den siste tida har sorgen over å miste synet nådd meg igjen. Jeg trodde jeg var ferdig med det så godt det lot seg gjøre, men plutselig kom den over meg. Den nøyde seg ikke med å puste meg i nakken, den kasta seg over meg med full tyngde. I et maraton er nok den beste strategien da å løpe fortere, løpe fra konkurrenten. I livet derimot er det kanskje ikke det som er det smarteste å gjøre – ikke på lang sikt i alle fall.

 

Jeg veit ikke om det går an i et maraton å bli innhenta på en så sjokkarta måte som det jeg har blitt av synstapet mitt, for jeg var overhodet ikke forberedt på det. Ting jeg tidligere hadde akseptert som en følge av det å ikke se ble jeg plutselig sint og lei meg over, lengselen etter å se meg rundt, oppdage verden ble overveldende stor. Usikkerheten på meg selv og min rolle som blind økte kraftig.

 

Når jeg ser meg tilbake på da sorguhyret (det opplevdes som et uhyre) nådde meg igjen, skjønner jeg litt av timinga. Livet hadde begynt å gå seg til, ungene var forbi småbarnsfasen, jeg hadde tatt tilbake mange av ferdighetene jeg hadde før jeg mista synet, familien vår hadde funnet igjen balansen. Disse tinga i seg selv kan ha gjort at sorgen nå kunne få plass. I tillegg fikk jeg min første jobb som blind. Jeg tror det var det mest utslagsgivende, selv om det kom som lyn fra klar himmel på meg.

Nye omgivelser, nye mennesker, nye arbeidsoppgaver. Å måtte lære å kjenne mine evner, mine begrensninger, møte folk som ikke kjente meg, ikke kjente noen blinde i det hele tatt. Det var noen av de tinga som fikk meg til å nesten gå i bakken.

 

Så hva gjør man da? Når man blir innhenta slik? Jeg kunne ha rømt, eller stukket halen mellom beina. Slutta å jobbe, stengt meg inne. Men sorgmonsteret hadde nok ikke latt meg slippe så lett. Min redning ble menneskene rundt meg. Når jeg ser meg tilbake – både langt tilbake og til seinest i går, ser jeg mange hender – milde og gode hender – som følges av varme smil og støttende ord. Så klart har jeg ikke sett et eneste smil på ordentlig, men jeg har kjent dem langt inn i hjertet. Familie, venner, kollegaer, støtteapparat som NAV, lege og synspedagog. Jeg har vært heldig, for de har tatt i mot meg når jeg falt. De har hjulpet meg på beina igjen, sett meg, trodd på meg, gått sammen med meg – bokstavelig talt, sett talenter og ressurser hos meg som jeg ikke har sett selv.

 

Disse støttende hendene og menneskene taler kanskje ekstra sterkt til meg nå når det er påske. Min sorg og smerte er så liten i forhold til det Jesus måtte lide, men likevel føler jeg meg beslektet med Ham. Jeg så – eller ble fortalt om – et maleri av Jesus som bar korset sitt opp mot Golgata. Det sto en tekst ved maleriet. en bønn om styrke og nåde til å bære våre kors av sykdom, fattigdom, avmakt og smerte. Jeg tenker: Kanskje er Jesu ord om å ta sitt kors opp å følge Ham egentlig en raus innbydelse til å komme med alt det jeg er og rommer? All min smerte og sorg?

En mann ble tvunget til å bære korset for Jesus. Jeg har hatt mange gode mennesker rundt meg som frivillig har båret sorgen min med meg.  

 

BÆRE OG BLI BÅRET

 

Jesus, jeg ser deg

Du går rett forbi meg

Nedbøyd, tynget, forslått

Under vekten av massive tømmerstokker

 

Jeg gråter, tror også du gråter

Jeg tenker at dette er for tungt

At denne dagen er for mørk

At selve Livet nå er over

 

Så kommer det plutselig en

Han tar korset, tømmerstokkene fra deg

Jeg tror han er redd, lei seg og liten

Men han bærer det for deg likevel

 

Du, Livets fyrste

Tar i mot hjelp fra en annen

På den aller mørkeste dagen

Da du er tynget av så mye mer enn tømmerstokker

 

Jeg lurer på om han vet

Denne mannen som bærer korset ditt

At egentlig er det du som bærer ham?

Hans lidelse og synd, hele hans liv

 

Hele verdens elendighet hviler på skuldrene dine

Der du går forbi meg

Ikke rart byrden ble tung å bære

Og Du utholder smerten uten at jeg løfter en finger for å hjelpe

 

Du har bedt meg ta mitt kors opp

Men hva er det igjen å bære for meg?

Du bar det alt sammen

Der du gikk forbi meg for å lide døden

 

Likevel faller jeg av og til sammen

Klarer ikke å holde meg oppreist

Trenger kjærlige hender som reiser meg opp

Noen som går med meg et stykke på veien

 

Du fikk også hjelp til å bære, Jesus

Selv om børen din var mye tyngre enn min

Kanskje er det å ta sitt kors opp nettopp det,

En invitasjon fra Ham til å bære og bli båret?

 

Heidi Halvorsen er skribent i Synlige stemmer – et prosjekt fra Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte (KABB)

Gå til innlegget

Å våge livet igjen

Publisert 7 måneder siden - 262 visninger

Etter at jeg mista synet har jeg holdt meg til kjente veier og innlærte løyper. Men kanskje det ikke MÅ være slik, kanskje jeg har satt opp unødige grenser for meg selv? I dag gikk jeg for første gang ut i det ukjente.

Det er sjelden jeg ikke får sove, men av og til har dagen satt så dype spor at jeg ikke klarer å slippe tak i den. Slik er det i natt. Jeg er på et kursopphold i vakker natur. Skog, vidde og visstnok en fantastisk utsikt utover Mjøsa. Bare det å komme hit, til et fremmed sted med ukjente mennesker har vært grensesprengende nok i seg selv. Planen min var å holde meg mest mulig i ro, være minst mulig til bry for de andre og følge program og forventa aktivitet. Den planen ble grundig spolert i dag.

Jeg våga å virkelig ta inn og nyte verden rundt meg med de sansene jeg fremdeles har intakt. Det er nesten ni år sida jeg mista synet helt. Uten at jeg egentlig har lagt merke til det lot jeg nysgjerrighet og utforskertrang også forsvinne sammen med synet. I frykt for å være til mer bry enn nødvendig, og i strevet med å tilpasse meg i livet som blind har jeg ikke hatt plass til den delen av meg.

I dag tidlig ble rammene jeg hadde plassert meg selv innenfor sprengt i stykker:

Jeg gjorde noe jeg ikke har gjort før - i  alle fall ikke i blind tilstand.  Jeg utforska. Jeg gikk utenom de innlærte løypene. Jeg våga å prøve meg fram, famle, kjenne, ta på, finne ut! Først gikk jeg opp til et lite kapell i skogen. Jeg hadde gått dit med en ledsager noen ganger før, men det var utrolig tilfredsstillende å oppdage at det fungerte! At jeg bare kunne gå ut av rommet mitt, gå ut i skogen akkurat når jeg følte for det, sette meg stille i kapellet.

Så gikk jeg for å finne hagen. Jeg hadde vært der sammen med noen i går, men ikke lært meg veien dit. Jeg var spent, litt redd og holdt på å gi opp. Jeg gikk flere ganger feil, rota meg litt bort, men til slutt fant jeg det jeg var ute etter. Ved å lete og føle, undersøke mulighetene.  Jeg fant trærne, stolene, steinsofaen, trappa, og sauegjerdet. Det ble flere runder rundt huset, ned veien, inn i hagen. Det er ikke helt til å beskrive hvilken frihetsfølelse det ga! Å bare gå i vei og føle meg trygg, selv om jeg ikke gikk i en innlært rute! Jeg gikk bare og smilte, hadde lyst til å le høyt!

Og nå sitter jeg her og får ikke sove. Med tårer i øya og klump i halsen. Et kaos av følelser. For det var til tider kampfullt å ta i mot alt dette! Jeg tror jeg begynner å forstå hvor mye glede jeg går glipp av når jeg holder meg innenfor de strenge rammer og grenser jeg har satt opp for meg selv - for ikke å bli for plagsom for omgivelsene mine. Det er rett og slett livsutsugende! 

Kan hende det også gjør det vanskelig for de rundt meg å vise omsorg?

Jeg tenker: Kanskje er dette nåde? kanskje lokker Gud meg til å gå utenfor mine innlærte ruter eller mønstre også ellers i livet - til å smake sterkere på friheten, på gleden?

 KOM!

Kom! Lokker du

Jeg blir her, svarer jeg

Kom ut i friheten! Prøver du igjen

Jeg sitter godt her, gjentar jeg

 

Du gir ikke opp:

«Smak, kjenn, føl, se!

Lek og dans i hagen min.

Jeg kaller deg til å leve, kjære barn!»

 

Men skjønner du ikke

At det å komme ut

At det å føle, kjenne og leke

Også rommer en dyp og naken smerte?

 

Å åpne opp for gleden

Er også å åpne for smerten

En smerte så stor

At jeg ikke tror jeg kan bære den

 

For alt som før var så vakkert

Det er blitt borte for meg

Det er som tykk tåke

Som det er umulig å se gjennom

 

«Jeg skal ta deg i hånden», hvisker du mildt

«Føre deg varsomt skritt for skritt

Sammen i gleden, sammen i smerten

For jeg kaller deg til å leve – kommer du?»

Gå til innlegget

Verdens heldigste ?

Publisert 9 måneder siden - 446 visninger

Gode venner er gull verdt. Det har jeg hørt mange ganger. For hva hadde skjedd med den blinde Bartimeus og den lamme mannen om ingen hadde vært så greie å føre dem til Jesus? Jeg har sett, men vært blind i ni år. Jeg gruer meg allerede til søndag, Jesus.

Sist søndag handlet prekenteksten om den blinde Bartimeus. Søndag som kommer skal den lamme mannen bli offer for predikantenes tolkning.
Så heldige de var, den blinde Bartimeus og den lamme mannen som det står om i Markus evangelium i Bibelen! De hadde jo så snille mennesker rundt seg – den lamme hadde fire fantastiske venner som var så greie at de tok ham med til deg, Jesus. Og så flaks for Bartimeus! Noen hadde fortalt ham om deg, noen fortalte ham at du kom forbi, og så førte de ham til deg. Han hadde jo aldri funnet veien selv, veit du, og du kunne så klart ikke gått til ham? Nei og nei, så heldige de var, stakkarene.

Jesus, jeg blir så sint! Veit du hvor mange «venner» jeg har hatt som så gjerne ville ta meg med til deg? Veit du hvor mange ganger de i sin omsorg og iver har bedt for meg? Veit du hvor mange ganger jeg har følt meg totalt idiot, totalt mislykka, totalt knust etterpå?

Jeg veit at predikanten på søndag ikke mente noe galt, jeg veit han bare tok utgangspunkt i bibelteksten. Han visste kanskje heller ikke at det var en blind person i salen. Om han visste det, tenkte han kanskje at han ga meg håp? Kanskje han tenkte at jeg ville bli glad for å høre at du bryr deg så mye om blinde, at du alltid vil helbrede de blinde. Kanskje ikke i dag, men kanskje en annen dag? Eller i det minste i himmelen?

Beklager, Jesus, jeg synes ikke det er særlig til trøst. Det gjør meg tvert i mot fortvila. Sint! Mer enn sint!

I Bartimeus sitt tilfelle er det helt klart ham selv som ønsker seg til deg:

«Da han hørte at det var Jesus fra Nasaret som kom, satte han i å rope: «Jesus, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!»

Jammen godt at det kom noen og hjalp ham! Hva med meg? Ser du ikke at jeg vil til deg? Hører du ikke at jeg roper? Jeg vil bare ikke ha hjelp av noen velmenende venner som tror de fører meg til deg! For de fører meg heller langt ut i avgrunnen av fortvilelse med bønnene sine.

Og hva med den lamme mannen? Ønska han å komme til deg? Det har jeg lurt på mange ganger.

«Mens han (Jesus) forkynte Ordet for dem, kom de til ham med en som var lam. Det var fire mann som bar ham. Men de kunne ikke komme fram til ham på grunn av trengselen. Derfor brøt de opp taket over stedet der han var, laget en åpning og firte ned båren som den lamme lå på.»

Han var lam. Han kunne ikke gjøre noe til eller fra. Kanskje var det vennene hans som bare tok ham med til deg, til og med brøt opp taket. jeg ser ham for meg ligge og ønske seg langt vekk. Langt vekk fra stirrende blikk, fra medlidende øyne eller kanskje fra de som synes han var overmåte frekk. Bli firt ned fra taket, avbryte hele møtet – og ha alles oppmerksomhet retta mot seg. Hva tenkte han? Hvordan hadde han det? Og så velger du, Jesus, å si til den lamme: «Syndene dine er tilgitt.» I all offentlighet!

Hadde jeg vært den mannen – slik jeg har opplevd å bli bedt for – ført fram til deg… jeg hadde ønska at de hadde brutt opp gulvet også, så jeg kunne synke ned i mørket og gjemme meg der. akkurat som ikke ydmykelsen var stor nok ved at han lå hjelpeløs på gulvet foran deg, så sier du at han trenger syndenes tilgivelse?! Alle trenger det, det veit jeg godt. Men hva fikk det de som sto rundt til å tenke? Kanskje at «Ja, når han er lam, så må han ha gjort forferdelig mye galt.» Det var jo sånn mange tenkte, var det ikke? Og du bekrefter deres forvridde tanker. Og setter det sammen med helbredelsen etterpå!

Mannen fikk førligheten tilbake, han ble jublende glad. Ydmykelsen ble vendt til seier…
Kanskje var det ham selv som ba vennene sine føre seg til deg, bryte opp taket til og med? det kan hende. men han ropte ikke på deg, han sa ingenting så vidt jeg kan lese i denne historien.

Mange taler jeg har hørt om dette framhever vennene til den lamme. Snille og gode var de som førte ham til deg. Disse vennene som skal være forbilder for oss - vi må også føre mennesker til deg så de kan møte deg! Så du kan røre ved dem… og hva er vel da mer naturlig og gudfryktig enn å ta med seg dama med den hvite stokken fram til Jesus?

Sånne historier gjør meg gal, skjønner du det?

Taleren i går kjente til en blind predikant. Han var ikke bitter på at han mista synet, for han kunne se så mange gode resultater av det i arbeidet sitt. Han kunne klart se Jesus med hjerteøya sine.
Jeg burde bli trøsta av det, ikke sant? Jeg burde tenkt: Å ja, det er jo det som er poenget! Jeg ser Jesus, jeg ser hvem han er selv om ikke de fysiske øya mine virker. Da gjør det jo ingenting at jeg er blind! Kanskje er det kjempefint at jeg er blind…

Men så hellig er jeg ikke, Jesus. Så sterk og ydmyk er jeg ikke. Ikke den egentlige meg i alle fall. Hadde noen spurt meg i offentlighet måtte jeg vel funnet på noe slikt å si – jeg kunne jo ikke akkurat avsløre kampene som foregår i meg på grunn av dette? At jeg slett ikke takler det akkurat nå!?

Og hva skal jeg gjøre da, Jesus? Når jeg ikke klarer å tenke at det er jammen til det beste at jeg er blind. Og ikke klarer jeg å komme til deg – eller la sånne snille venner ta meg med til deg. Da rømmer jeg heller motsatt vei! Jeg veit ikke hva jeg skal gjøre. Jeg veit ikke hvordan jeg skal tåle sånne tekster. Jeg veit ikke hvordan jeg kan slutte å slåss. Jeg håper vel at du ser meg nå, at du forstår. At du er hos meg i stormen som raser i meg. selv om det virker som om du ligger og sover i båten.

 

Gå til innlegget

Lesetips

Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
3 dager siden / 2004 visninger
3 kommentarer
Den andres lidelse
av
Ketil Slagstad
25 dager siden / 495 visninger
0 kommentarer
Morfar er bibelsmugler
av
Line Konstali
rundt 1 måned siden / 802 visninger
1 kommentarer
Selektiv historieskrivning
av
Einar Thomassen
rundt 1 måned siden / 3599 visninger
3 kommentarer
For vår jord
av
Arne Johan Vetlesen
rundt 1 måned siden / 1943 visninger
9 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Johannes Taranger kommenterte på
Hvorfor blir jeg?
8 minutter siden / 1090 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Islamliknende atferd
12 minutter siden / 813 visninger
Audun Wold kommenterte på
Islamliknende atferd
15 minutter siden / 813 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Hvorfor blir jeg?
27 minutter siden / 1090 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Hvorfor blir jeg?
36 minutter siden / 1090 visninger
Inger Marie Johnsen Aralt kommenterte på
En sjanse til Smiths venner
40 minutter siden / 6965 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Islamliknende atferd
rundt 1 time siden / 813 visninger
Joanna Bjerga kommenterte på
Hvorfor blir jeg?
rundt 1 time siden / 1090 visninger
Joanna Bjerga kommenterte på
Hvorfor blir jeg?
rundt 1 time siden / 1090 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Hvorfor blir jeg?
rundt 1 time siden / 1090 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Hvor ble det av Jesus?
rundt 1 time siden / 8987 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Hvorfor blir jeg?
rundt 1 time siden / 1090 visninger
Les flere