Håkon Carsten Pedersen

Alder: 89
  RSS

Om Håkon Carsten

Følgere

Skjebnesvangert attentatforsøk mot Hitler

Publisert over 4 år siden

Hadde attentatet mot Hitler 12. mars 1943 vært vellykket, villøe krigen ha blitt forkotet med over to år.

Den militære stillingen på østfronten var denne: Vinterfelttoget i Russland 1942-1943 hadde kostet tyskerne et samlet tap på 1 250 000 drepte og sårede. Dertil kom enorme materielle tap. Kampene om Stalingrad ble avgjørende katastrofal for de tyske troppene. General Friedrich von Paulus’ sjette armé ble omringet, og Hitler var blitt inntrengende rådet av sine generaler og endog av sin nye generalstabssjef, generaloberst Kurt Zeitzler, til å rømme byen i tide. Men Hitler hadde lagt hele sin prestisje inn i sitt prosjekt, og lånte mindre enn noensinne øre til sine faginstanser. I slutten av november 1942 var 18 tyske elitedivisjoner omringet av general Grigorij Sjukovs hærstyrker. 31. januar 1943 måtte Paulus kapitulere og overgi seg selv og de 100 000 forfrosne, utsultede og demoraliserte gjenlevende av opprinnelige 330 000 tyske, italienske, ungarske og rumenske elitesoldater til russisk fangenskap.

 

Å få styrtet Hitler sto for de sammensvorne konspiratørene som både en uomgjengelig nødvendighet og en mulighet slik situasjonen var. Men planene om å få ham stilt for retten ble med beklagelse endelig oppgitt. Abwehr-sjefen admiral William Canaris, tidligere overborgermester i Leipzig dr. Carl Goerdeler, og konspirasjonens ledende administrator, generaloberst Ludvig Beck – avgått som hærens generalstabssjef 1938 i protest mot Hitlers plan om å besette den tyskættede delen av Sudetland - hadde som de fleste innen konspirasjonen, tildels kvalfulle moralske og religiøse anfektelsene stilt overfor det politiske mord som virkemiddel, uansett berettigelse. Goerdeler hadde endog tumlet med planer om å stenge Hitler inne på Berghof, «og i dager og netter drøftet han med sin hustru om et menneske under noe som helt forhold kan forsvare et mord overfor Gud». Canaris hadde naturligvis med sin nærmest ubegrensede tilgang til Hitlers person, med letthet ha kunnet myrde diktatoren; men mord eller drap lå moralsk og fysisk hinsides Canaris’ evne og vilje. Til alle disse etiske, moralske og religiøse dilemma kom imidlertid også muligheten for en farlig mytedannelse omkring en myrdet der Führer. Men Hitler kunne bare uskadeliggjøres ved et dødelig attentat.

 

Problemet var å få ham lokket ut av sin hule, omgitt som han var av tusen sikkerhetsforanstaltninger. Canaris hadde i løpet av februar 1943 fått samlet sine Abwehr-offiserer til et møte i Smolensk, hovedkvarteret for den midtre hærguppe, og her hadde general Friedrich Olbricht lagt en plan. Han kjente personlig Hitlers sjefadjutant, general Rudolf Schmundt som han hadde fått overtalt til å få Hitler til å avlegge et besøk i feltmarskalk von Kluges hovedkvarter. Han hadde forklart for Schmundt at Hitlers nærvær var absolutt påkrevet. Forslaget ble akseptert, og Hitler lovte å komme en av de første dagene i mars. Kluges første generalstabsoffiser, generalmajor Henning von Tresckow, den hvileløse misjonær for antinazistisk opprør, Carl Goerdeler, samt Tresckows adjutant, sakføreren Fabian von Schlabrendorff, hadde lenge og daglig forsøkt å få Kluge med på et kupp mot Hitler. Og Beck hadde i brev og med sin sirlige håndskrift formant Kluge: «Handle selv med fare for å gå under og stol på at Gud vil være med Dem». Men Kluge hadde vært som et urverk som måtte trekkes opp med argumenter hver 24. time, bare for å måtte trekkes opp helt på nytt dagen etter - von Treschkow ble spøkefullt kalt «klokke-opptrekkeren». Et kupp var følgelig utelukket. Hitler kunne heller ikke bombes mens han var sammen med Kluges stab, for det ville også ramme dem som var utsett som ledelse etter attentatet, og Tresckow ville ikke at Kluge skulle rammes. Heller ikke var det tilrådelig å rydde Hitler av veien ved et pistolskudd - nervene kunne svikte i det avgjørende øyeblikk. I stedet skulle en bombe eksplodere i Hitlers fly. Det skulle brukes britisk sprengstoff (med lydløst tennsats-system), og slik at en eventuell granskning av attentatet ville legge skylden på de allierte. Hitlers fly, en Focke-Wolfe 200 Condor, var spesielt armert i passasjer-avdelingen, og Otto John som tilhørte konspirasjonskretsen, arbeidet for Lufthansa, og hadde skaffet von Tresckow tegningskopier av flyets konstruksjon. Han kunne også advare Tresckow om at flyet var tett bevoktet døgnet rundt av en SS-garde.

 

Når da Valkyrie-ordren gikk over landet, skulle ingen offiserer vakle. «Valkyrie» var operasjonens og maktovertakelsens kodenavn.

 

Da Hitler ankommer Smolensk 13. mars, er det engelske sprengstoffet - utprøvd med sin tidstenner mange ganger - ferdig anbrakt i en pakke med samme form som to flasker. 

Tresckow ber en viss oberst Ernst Brandt som tilhører Hitlers nærmeste krets, om han vil gjøre ham den store tjenesten å ta med disse to flasker konjakk til general Helmuth Stieff ved hovedkvarteret i Øst-Preussen. Schlabrendorff slutter seg så med sine to innpakkede «flasker» til selskapet når Hitler forlater Kluges hovedkvarter, og idet Hitler tar farvel og går inn i flyet, trykker Schlabrendorff på tidstenneren, innstilt på en halv time. På en vink fra Tresckow gir han «konjakken» til oberst Brandt, som går inn i Hitlers fly. Klokken tre letter flyet, tett fulgt av eskorterende jagerfly. Hitlers siste tur! Om en halv time ville Tyskland være endelig befridd fra sin ødelegger!

 

Tresckow og Schlabrendorff venter i dirrende spenning. Men ikke et eneste ord utenfra bryter ventetiden i Kluges hovedkvarter. Etter et par timers forløp kommer det melding om at Hitler hadde landet i god behold i Øst-Preussen. Bomben hadde ikke virket! For de sammensvorne er dette deres livs største skuffelse, men mer enn det: blir «konjakken» oppdaget, er de ferdige. Og hva verre er: deres venner er i samme faresone, hele sammensvergelsens eksistens står på spill.

 

Det første som blir gjort, er å sende iltelefon til Berlin med stikkordet som betydde at attentatet var mislykket. Derpå ringer Tresckow til oberst Brandt - han har fortsatt «konjakken» hos seg. Tresckow må da forklare at det hadde skjedd en forveksling med flaskene, og at Schlabrendorff vil komme i en annen anledning til hovedkvarteret neste dag og bytte «flaskene». Med kurérfly flyr så Schlabrendorff til Øst-Preussen og gir Brandt to virkelige konjakkflasker. Det går kaldt nedover ryggen på ham når Brandt vifter med den høyeksplosive pakken som om den virkelig skulle inneholde harmløse drikkevarer.

 

I en sovevogn på nattoget tilbake til Berlin, pakker Schlabrendorff forsiktig ut pakken med sprengstoffet, og finner begge sprengladningene urørte. Slagbolten som skulle antenne fenghetten, hadde tydeligvis vært frosset fast. Igjen hadde Hitler fått bistand av sitt ufattelige personlige hell. Og aldri har vel hverken føreller senere en enkel, triviell mekanisme hatt en så enorm historisk betydning som denne tidstenneren som ikke virket. 

 

Disse konspiratoriske bestrebelsene kulminerte i det tragiske 20. juli-attentatet 1944.

Von Schlabrendorff overlevde tross hard tortur og store prøvelser, ikke minst takket være sitt kristne ankerfeste, ifølge ham selv.  

 

Kilder: Fabian von Schlabrendorff : Det store komplott. Offiserene mot Hitler. 1947.

            Helge Knudsen: Opprørere i Hitlers borg, 1947

Gå til innlegget

Breiviks terrorisme bør således også, og ikke minst, foranledige kritisk refleksjon over innholdet i vår felles normalitet.

Justisminister Anders Anundsen fikk hard kritikk av Riksrevisjonen for sin håndtering av beredsskapsplanene etter 22. juli-massakren. En beredskap på et helt annet plan vil være å forstå bakgrunnen for den, nærmere bestemt: Det lukkede univers der innfløkte filosofiske begreper som koherens og konsistens er spunnet sammen i en bisarr normativ helhet, der normaliteten blir abnorm.  

 

“Grusomt, men nødvendig”

 

Overlevende fra Utøya berettet om Anders Behring Breiviks uhyggelig demonstrative følelseskulde idet han skyter ned for fote og dreper forsvarsløse barn, ungdom og ledere. Alt tyder nå på at dette totale fraværet av skrupler - individualmoralske og emosjonelle - må bunne i mentale defekter hos gjerningsmannen, også sett på bakgrunn av de forskrudde og irrasjonalistiske begrunnelser Breivik selv har gitt for udåden. Det er definitivt ikke riktig som han selv har påstått, at han opplevde massemordet som ”grusomt”  (”- men nødvendig”). Overlevende har fortalt hvordan han kunne bryte ut i et begeistret ”yes!” da han klarte å felle undommer rundt seg med velrettede skudd, som om han skulle befinne seg i det voldelige, interaktive krigsspillet ”World of Warcraft”.

 

Den rasjonale irrasjonalisme

 

Men det er verdt å merke seg hvilke deler av hans resonnementer som, isolert sett, de facto er rasjonelle, også hva angår denne groteske skruppelløsheten han demonstrerte under de rettslige avhørene. Dét er når han identifiserer seg og vil framstå som ”soldat”. Innen militærvesenet trenes og drilles soldaten systematisk i etablering av slike ufølsomhetsbarriérer. Depersonalisering og dehumanisering er her stikkord. ”Fienden” må bli en en abstrakt figur strippet for medmenneskelignende atributter, følgelig lett å ”ta ut”. Hele det militære språket er gjennomsyret av slike operasjonelle begreper anvendt som eufemismer, dvs. forskjønnende omskrivninger av drapet, og hvis hensikt er å suspendere allmennmoralen i kampsituasjoner: ”eliminere”, ”nedkjempe”, ”ta ut”, ”uskadeliggjøre”, ”forsvare”. Soldaten må også depersonalisere og dehumanisere seg selv, ved å la seg bli ”soldat”, styrt av innøvde, drillede ryggmargsreflekser, og ikke en person prisgitt sin individuelle redsel, frykt og paniske flukt- og deserteringsresponser. Dette dehumaniserende systemet har altså en formålsrasjonell legitimitet, så dårlig vi enn liker det. Så sant soldaten bare befinner seg innenfor Folkerettens definisjoner av en ”rettsfundert krig” (nå med FN-mandat), samt overholder de ulike folkerettslige konvensjonene (hvorav Folkemordskonvensjonen av 1948 og Genève-konvensjonens regler for ”human” krigføring er de to viktigste), er denne klassifikatoriske ”soldaten” som beskyter og dreper ”fiender” en mass, derfor ikke en ”iskald massemorder” som begår ”bestialske mord”, ”overlagte drap” eller ”massakre”. Drap, slik rangert og definert, blir strafferettslige termer knyttet til individual- og samfunnsmoralen, ved at det blir den eller de individuelle aktørene som blir stilt direkte til strafferettslig ansvar, som ved Krigsforbryterdomstolen i Haag. Kort sagt: En ”soldat” begår ikke ”mord”. Den skyldfølelsen og de skruplene - og ikke minst den anger - soldaten måtte ha pådradd seg under eller etter krigshandlinger, er ikke normative; dette er ikke noe han eller hun bør ha, men er uttrykk for ”psykiske reaksjonsdannelser”, eller ”posttraumatisk stress syndrom”. - Et eksempel på hvilken fundamental betydning etiske klassifikasjoner - ofte direkte og ureflektert - har for vår perseptuelle følsomhet og forståelse.

 

Soldat eller morder?

 

Det er denne type legitim supendering av allmennmoralen med sammenhørende ufølsomhetslegitimering Breivik tydeligvis vil bedømmes ut fra og som han immiterte:  Soldatens. Men Breiviks massakre kan altså tolkes tvetydig: Som både individuell og som ideologisk. På den ene side synes det således her - på det individuelle plan - å foreligge et sprikende gap, en ”missing link”, mellom ”er” og ”gjør”, mellom det å hate eller avsky en gruppe mennesker og deres meninger, og det å massakrere dem med kaldt blod, og som indikerer abnorme forutsetninger hos udåderen. På den annen side dette hatet ”ideologisert”, der altså islam blir systematisk og endimensjonalt tolket som islamisme, en voldelig og undertrykkende religion, som han proklamerte i sitt beryktde manifest 2083 – A Europeen Declaration of Independence, og der den kontrære, normaliserte, legitime kontra-volden blir soldatens, på vegne av ideologien.

 

Sinnsyk eller ideologisk “gal”?

 

Denne immiterte soldatrollens normative skruppelløshet spiller følgelig en sentral rolle i bedømmelsen av Breiviks tilregnelighet: Med sine åpenbart svekkede sjelsevner er han her snarere ideologisk ”gal” enn sinnsyk. Det kan således være nærliggende å sidestille Breiviks lukkede tankeunivers med de mest radikale versjoner av Thomas S. Kuhns såkalte paradigmeteori. Her er ingen vitenskapelig teori ”sannere” enn noen annen, og her er det ikke tale om ”utvikling” eller ”framskritt” i forskningen, kun om intern logisk sammenheng og selvbekreftelse, altså koherens. Det skremmende ved slike sirkulære ”paradigmer” som Breiviks er nettopp deres internt logiske uangripelighet, gitt verdihierarkiet i premissene, og gitt at disse er rasjonalt koherente, altså internt selvbekreftende. Det er ifølge Kuhn ikke mulig å sannhetsbestemme slike paradigmer, fordi de ikke er sammenlignbare, de er inkomensurable. Deres ”sannhet” blir beroende på forskerens tro og preferanser. Breivik er i så henseende en nifs eksemplifikasjon av denne ”paradigmatiske” kvasi-fornuften, praktisk talt utilgjengelig for kontra-argumentering innenfor sine hermetisk lukkede grenser.

 

Breiviks radikale konsekvensialisme

 

I idéhistorisk sammenheng kan innholdet i Breiviks ”paradigme” betraktes som en ekstrem form for konsekvensialistisk nyttemoral, altså utilitarisme, som kjent opprinnelig utformet av sosialreformatoren Jeremy Bentham (1748-1832). Han mål var ”størst mulig lykke for flest mulig”, idet han antok at lyst og smerte var de to suverene herrer som styrte menneskene. Disse elementene mente han kunne summeres og substraheres mot hverandre som i en økonomisk profittkalkyle, hvor f. eks. intensitet og varighet og antall onvolverte personer kunne gis vektall, og hvis pluss eller minus i sum anga handlingens god- eller dårlighet. I en slik summasjon ville så et tallmessig overskudd av godhet kunne - prinsipielt - oppveie et hvilket som helst negativt onde. En handling blir altså normativt riktig når bare denne ene betingelsen av optimalt overskudd av lyst, velferd og lykke i forhold til smerte, lidelse og ulykke er oppfylt. I denne ekstreme form for konsekvensialisme er det altså summen av konsekvensenes god- eller dårlighet som teller normativt, ikke isolert handlingene som produserer dem. Immanuell Kants velkjente diktum at mennesket alltid skal være et mål i seg selv, og aldri et målrealiserende middel, gjelder ikke her. Det er derfor tillatelig med hensikt å drepe uskyldige for å redde flere andre uskyldige, og desto mer tillatelig å drepe potensielt skyldige for å redde atskillig flere uskyldige, som i Breiviks verdikalkyler. Her blir det spørsmål om hvilken egenvekt individene hver for seg eller gruppevis skal ha i kalkylen, beroende på klasse, etnisitet, religion, nasjonalitet eller idéologi, og om hvilke individer som overhodet skal bli funnet verdige til å telle med i den. Vi kjenner her lett igjen ikke bare terrorismens begrunnelser, men også samtlige av det tyvende århundrets totalitære idéologier og regimer. Terrorbombingen av tyske byer under andre verdenskrig, atombombene over Hiroshima og Nagasaki, og teppebombingen i Vietnam føyer seg - med varierende illegitimitet - inn i denne eksempelsamlingen.   

 

Breiviks terrorisme er således lett sporbar tilbake til idéhistoriske grunnformer materialisert i historisk empiri. Den er altså nettopp ikke resultat av irrasjonelle schizofrene fantasier. Det mentalt sykelige ved Breiviks terrorisme er dette dokumenterte fraværet av sosial kontekst, konstruert og begrunnet som hans terror er, i et sosialt vacuum, og med sitt definitive fravær av allmennmoral, samt ideer om universelle, individuelle menneskerettigheter. Altså ikke i og for seg fraværet av empati med ofrene. Dette er nok ”sinnsykt” i metaforisk, men ikke i klinisk forstand. Terrorister er normalt ikke mentalt syke. 

 

Breiviks terrorisme bør således også, og ikke minst, foranledige kritisk refleksjon over innholdet i vår felles normalitet.

Gå til innlegget

Paradokset med Hitlers generalstabssjef, Franz Halder.

Franz Halder (1884-1972) var hærens generalstabssjef fra 31. august 1938 til han ble sparket av Hitler 24. september 1942, etter det fatale nederlaget ved Stalingrad. Halder overtok stillingen etter generaloberst Ludwig Beck, som søkte avskjed i protest mot Hitlers planer om å besette det tysk-ættede Sudetland. Halder hadde aktivt opponert mot Hitlers skruppelløst brutale regime helt siden tidlig på 1930-tallet, og han påtok seg oppgaven som generalstabssjef  etter Beck «bare for å få anledning til å kjempe mot Hitler og hans system». Han gjorde alvor av sitt forsett i et vel organisert forsøk på statskupp i 1938. Det kollapset etter det beryktede forliket i München mellom Hitler, Chamberlain og den franske regjeringssjefen Daladier 29. september dette året.

Men Halder ga ikke opp sin opposisjonelle, undergravende politikk. 3. april 1939 ga Hitler ordre om å forberede krigen mot Polen, og samme måned underrettet Halder den amerikanske chargé d’affaires samt Frankrikes og Englands ambassadører i Berlin om at Hitler ville krig, og at den bare kunne avverges ved en fast holdning fra deres side. Han besvor, ifølge Helge Knudsen, sir Neville Henderson om så snart som mulig å la Hitler få klar beskjed om at et angrep på Polen ville bety storkrig, og han tilføyde at «man må hugge mannen i hånden med en øks». Sir Neville lovte Halder støtte, og resultatet ble et brev fra Chamberlain til Hitler, som imidlertid ikke gjorde noe innrykk på mottakeren.

Halder skulle komme til å delta i nok et kuppforsøk, nemlig i begynnelsen av november 1939, en drøy måneden etter Tysklands overfall på Polen 1. september - og som han paradoksalt nok selv, som generalsstabssjef, hadde deltatt i utarbeidelsen av de strategiske planene for. (Den offisielle krigserklæringen fra Storbritannia og Frankrike kom to dager senere). Den vestlige frontlinje lå ennå «fredelig som en skigard», med bare spredt patruljevirksomhet, og den skulle gjøre det helt til 10. mai 1940, i hva britene kalte “the phoney war”, “liksom-krigen”. Det var Halders håp at dette fraværet at britisk og fransk militær aktivitet på vestfronten betydde en definitiv slutt på krigen. Halders forgjenger som generalstabssjef, generaloberst Ludwig Beck, Abwehr-sjefen Wilhelm Canaris og hans stabssjef generalmajor Hans Oster var blant de mest aktive miltære pådriverne for et statskupp med Halder som planlegger og koordinator, mens den lett bevegelig Halder fikk et nervøst sammenbrudd etter at Hitler 27. oktober forkynte det militære lederskapet om den forestående vest-offensiv. Halder kunne da utbryte: «Bringt dochendlich den Hund um» («Kan ikke noen få tatt livet av denne hunden [Hitler]».) Han beordret således kupplanene fra 1938 hentet ut fra hovedkvarteret i Zossen hvor de i hemmelighet hadde vært lagret, gjennomleste og oppdaterte dem.

Denne militært logistiske planleggingen var en oppdatert kopi for statskuppet i 1938. Her var kartlagt i detalj alle bygninger og installasjoner som måtte erobres i den blitzkrig-lignende aksjonen som krevdes om kuppet skulle lykkes: Departemementale bygninger, radiostasjoner, telefonsystemer, partikontorer, men framfor alt: Gestapos og SS’s og SD’s hoverkvarterer. Det var lagd skisser med notater over det nettverk av sterkt væpnede sikkerhetsposter Gestapo, SS og SD hadde etablert kamuflert som privathus.

Den rent miliære operasjonen besto av noen få sentrale, opposisjonelle generaler, hvorav vi finner igjen generaloberst Erich Hoepner og general von Falkenhausen, og ikke minst, Erwin von Witzleben, tiltenkt stillingen som ny hærsjef etter von Stauffenbergs dramatisk mislykkede revolt-forsøk 20. juli 1944. Witzleben og Hoepner var blant de manges konspiratørene som Hitler foreskrev sin djevelsk utspekulerte avrettingsprosedyre for: Hengt langsomt etter en tynn wire, filmet i skarpt projektørlys av Ufa-fotografer, for Hitlers hevnende skadefryd. Fankelhausen unnslapp.

Canaris’ major Wilhelm Heinz tok fornyet kontakt med de seksti kommandosoldatene fra 1938 og ba dem ruste seg for et nytt raid, fastsatt til 5. november. De skulle om nødvendig sprenge seg gjennom de solide dørene i kanselliet med dynamitt. Hitler skulle livideres. Spesielle grupper av pålitelige offiserer skulle arrestere de mest framtredende nazi-lederne.

Men denne samme dagen, 5. november, har imidlertid hærsjefen - og Halders overordnede - Walter von Brauchitsh et voldsomt sammenstøt med Hitler, der han forsøker å anføre argumenter mot angrepsplanene vestover, ikke politisk, men relatert til motvillige tilstander og dårlig disiplin i hæren. Halder siterer i et dagboksnotat for 4. oktober hva Jodl skal ha sagt: «En krise av verste sort trekker opp [...] Mistillit [hos Hitler. Han er] forbitret over at soldatene [offiserene] ikke følger ham.» Rasende river Hitler manuskriptet Brauchitch leser fra, ut av hendene hans, flenger det i stykker og og slenger bitene for føttene på ham, før Brauchitch kommer skjelvende ut til Halder (som sitter utenfor og venter) hvit i ansiktet og alt for oppskaket til å kunne snakke. Mens blodet ennå koker i årene på Hitler, gir han samme kveld ordre til angrepet i vest – 12. november skulle troppene storme over vestgrensen; det skulle bli utsatt i alt 27 ganger. Brauchitch forteller så Halder hva Hitler blant annet hadde sagt, at han vil «ødelegge ånden fra Zossen». Halder tolker dette som at Hitler kjenner til de foreliggende kupplanene, og han ser for seg SS komme stormende inn og likvidere hele generalstaben. I panikk beordrer han alle planer og prosjekter skrinlagt og brent. Halder refererer lakonisk i sin krigsdagbok: «Hærens øverstkommanderende og jeg [hos Hitler]. Ånden fra Zossen. (Krisedag).»

Etter dette dramatiske møtet begynte det som ennå var igjen av den opposisjonelle Halder, å bære med seg en liten automapistol inn til møtene med Hitler, med en halvhjertet intensjon om å myrde diktatoren. Men motet sviktet. Selv hevdet han etter krigen at han - som et kristent menneske - ikke kunne få seg til å skyte ned en ubevepnet mann. Han hevdet også - i et intervju historikeren Berry A. Leatch hadde med Halder i 1969 - at han ved flere anledninger i de påfølgende tre årene, hadde vært like ved å bruke pistolen mot Hitler. Avdelingsleder i Abwehr, Oberstløytnant Helmuth Groscurth - beordret av Canaris til tjeneste i generalstaben - er den første Halder betror dette til, ifølge Groscurths dagbok (se nedenfor). 

Men det skulle vise seg at det først og fremst var motiver relatert til hæren som gjorde Halder parat til opprør, mens politiske og etiske argumenter og overveielser nok kunne oppta ham intellektuelt, men uten at de hadde mer enn en begrenset innflytelse på hans vilje, slik Helge Knudsen åpenbart

vurderte ham etter det fem timer lange intervjuet han hadde med ham i 1947. Mot slutten av november 1939, etter blitz-krigens usannsynlige triumf i Polen, kommer det således til å foregå en ganske dramatisk politisk nyorientering hos Halder. Først ved at de konspiratoriske Helmuth Groscurth og Karl-Heinrich von Stülpnagel – sistnevnte generalen som i revolt-forsøket 20. juli 1944 paralyserte SS og Gestapo i det okkuperte Frankrike, og begge helt sentrale i såvel bearbeidelsen av Halder som i den operative planleggingen av kuppforsøket - blir skjøvet ut av generalstaben. Og en bikkjekald vintermorgen 16. januar 1940 har Halder et hemmelig møte med Beck - det skulle bli siste gang Beck og Halder møttes. Vandrende gjennom folketomme gater i Dahlem i det vestlige Berlin, sier Halder til Beck, hva han også senere, i februar 1940, meddeler Canaris, at noe nytt kupp, nå eller i nærmeste framtid, ikke kan komme på tale, på grunn av Hitlers stigende popularitet hos det tyske folk og blant de militære.

 

Konspirative kapitulasjonsforhandlinger forut for 9. april

Den første krigsvinteren 1939-40 førte opposisjonen forhandlinger med vestmaktene via Vatikanet med sikte på å få avsatt Hitler. Pave Pius XII var mellommann mellom den britiske minister ved Vatikanet, Sir Francis D’Arcy Osborne, som forhandlet på vegne av Lord Halifax. Canaris’ nære medarbeider dr. Josef Müller spilte en sentral rolle i de forhandlingene som foregikk.    

Når Hitlerstyret var styrtet, ville paven appellere til de krigførende parter om en avtale om våpenhvile. Den britiske regjering ville så svare bekreftende på dette, og søke å få Frankrike med. Ifølge Josef Müller (etter krigen borgermester i Bayern) var britene parat til å foreta villedende militære aksjoner, hvis det kunne hjelpe opposisjonen under et kupp. Den britiske regjering erklærte seg beredt til å akseptere Tysklands grenser fra 1937, og til at Østerrike skulle forbli tysk etter en folkeavstemning. Böhmen og Mähren skulle avløses av en tsjekkisk stat, og Polen måtte gjenopprettes. Danzig og andre og andre polsk-tyske grenseområders status skulle likeledes fastslås ved folkeavstemninger. Konspiratørene på sin side skulle overgi regjeringen til Beck, som ville opprette et militærdiktatur i et års tid inntil et demokratisk styre kunne bli organisert. Forhandlingene mellom Müller og Osborne, henholdsvis mellom Beck og det britiske utenriksdepartement, begynte i oktober eller de første dagene i november. De ble meddelt i et memorandum fra Beck til Halder, og som Halder mottok 4. november 1939, dagen før kollisjonen mellom Brauchitsch og Hitler 5. november, og som altså skremte vettet av Halder. Forhandlingene ble avsluttet i slutten av januar 1940. Resultatet av disse forhandlingene, sammenfattet i den såkalte X-beretningen, ble forelagt Halder meget senere, nemlig 4. april, fem dager før overfallet på Danmark-Norge. Men Halder hadde allerede vendt en kald skulder til både Beck og Oster, og han avviste kategorisk videre forhandlinger med britene, som han under en samtale med Groscurth 13. januar karakteriserte som «britisk bløff». Halder uttalte under en denazifiseringsprosess 16. sept. 1948 at Brauchitch, som fikk seg forelagt X-beretningen, skal ha uttalt at det var rent landsforræderi det som nå foregikk, og at han forlangte overbringeren av dokumentet, sjefen for økonomiavdelingen i krigsministeriet, general George Thomas, arrestert. Hvortil Halder skal ha replisert at hvis noenskullearresteres, måtte det bli ham selv. Så bittert endte da disse våpenhvileforhandlingene for Beck og Oster. Mot slutten av april måtte Müller sendes til Vatikanet for siste gang med en meddelelse om at Hitler likevel ikke ville bli styrtet, og at angrepet

på vestfronten var nært forestående - det kom 10. mai.

        

2. Halders ”omvendelse”

Halder hadde mislyktes i å fraråde eller fjerne Hitler; nå besto hans håp i at han selv og generalstaben skulle vinne krigen for Tyskland, og slik sette seg varige merker i militærhistorien. Mange konspiratører er naturligvis forferdet over at Halder nå synes å være mer opptatt av egne ambisjoner enn å frigjøre Tyskland fra Hitler og hans imperiegalskap. Den sentrale nazi-konspiratoren Dr. Carl Goerdeler - forhenværende overborgermester i Leipzig - går hardt inn på Halder og minner ham om naziveldets kriminelle terror, og om hans antinazistiske fortid, inntil Halder bryter sammen i gråt. Men Halder er nå etterhånden begynt å se konspiratørene som «reaksjonære», som vil «snu historiens hjul», og han prøver å overbevise seg selv om at Tysklands invasjon av Polen som han selv delvis hadde ledet, «virkelig ikke var så ille» og at den «snart ville bli glemt», ifølge historikeren Barry A. Leach. Dette til tross for at han var vel vitende om de systematiske masedrapene på jøder, geistligheten og på polske intellektuelle begått av SS Einsatzgruppen. Opplysningene om dette fikk han 19. septemper 1939, tilsynelatende uten å ta klart avstand fra dem, ifølge egne dagboknotater.  

Halder så nemlig seg selv først og fremst som soldat. Som soldat var det hans fremste og altoverskyggende  plikt å kjempe for Wehrmachts og derved Tysklands seier. Han hadde avlagt en nærmest hellig forpliktende troskapsed direkte over for der Fuhrer. Helge Knudsen forteller om dette fra sitt intervju med ham i 1947: “Fem timers samtale sluttet med at denne mannen, hvis forfedre hadde vært offiserer i 350 år, og for hvem den tyske hær var alt på jorden, med kvalt stemme og med tårer i øynene, som om det var selve synden mot den hellige ånd han bekjente, utbrøt:’Jeg vet det. Jeg skjuler det ikke for meg selv: Jeg har brutt min faneéd!’”    

Slik kom han med sitt strategiske talent til også å bidra sterkt til Hitlers sjokkartede lynseier i mai 1940, ved et sterkt motorisert og mobilt panserfelttog gjennom Sedan-området og de tilsynelatende utilgjengelige skog- og fjellområdene i Ardennene, over elven Meuse, St.Quentin og Arras, vest og nordvestover, inn i Frankrike mot kanalkysten; en strategisk triumf både Hitler og Halder tok æren for, men som feltmarskalk von Manstein og general Heinz Guderian var de opprinnelige initiativtakerne til, men ikke minst med Halder som ambisiøs administrator. Denne lynkrigsoperasjonen kom som kjent til å ende med et ydmykende nederlag for britene, da nær 220.00 britiske, i tillegg til 118.00 franske og belgiske soldater, ble fanget i en felle ved Dunkerque, og måtte reddes over Kanalen med alt tilgjengelig av store og små fartøyer. Men det kunne gått helt galt. Den hurtig framrykkende seierrike tyske panseravdelingen under Guderians kommando, fikk 24. mai plutselig stoppordre av Hitler selv, via general Gerd von Rundstedt, mens armégruppe A på dette tidspunktet faktisk var nærmere Dunkerque enn britene. Først 27. mai fortsatt framrykkingen, men da var det for sent. Historikeren Øystein Sørensen beskriver i sin bok, Historien om det som ikke skjedde - kontrafaktiskhistorie, hvilken militær og psykologisk katastrofe det kunne ha blitt for britene, og for utfallet av andre verdenskrig, om general Guderian her hadde ignorert Hitlers stoppordre og fortsatt framrykkingen. Mesteparten av den britiske ekspedisjonsstyrken ville ha blitt satt ut av spill, og britene ville ha hatt lite å forsvare seg med i slutten av mai 1940. En tysk invasjon av de britiske øyer kunne ha lykkes, eller britene kunne ha blitt tvunget til å inngå separatfred med nazi-Tyskland. Vi kan idag prise oss lykkelige over Hitlers strategiske dilettanteri som her berget oss, på tvers av Halders råd. 17. mai om ettermiddagen noterer Halder således i sin krigsdagbok: «Åpenbart lite felles forståelse. Der Führer insisterer på at hovedtrusselen kommer sydfra. (Jeg ser for øyeblikket i det hele tatt ikke noen trussel!).» Senere på dagen noterer han: «En ubehagelig dag. Der Führer er fryktelig nervøs. Han frykter sin egen suksess, han er redd for å ta noen som helst sjanser som kan slå tilbake på oss.»         

Halder kom videre til å bistå Hitler med Sovjetinvasjonen i 22. juni 1941, riktignok i kontinuerlig strategisk opposisjon til den egenrådige der Führer, mens han likevel motstrebende støttet dennes fatale ikke-retrett strategi «i loyalitet med de tyske troppene». Halder ble sparket av Hitler 24. september 1942, midt under Stalingrad-krisensom en av de mange Hitler utpekte som syndebukk for katastrofene. Denne æreløse avskjedigelsen var et tungt slag for Halder, som tårevåt måtte trøstes av en av Hitlers sjefadjutant Schmundts offiserer etter stabsmøtet som felte ham. Han hadde ingen som helst befatning med Stauffenbergs attentatplaner, men ble som tusenvis av andre mistenkte og mer eller mindre skyldige, arrestert like etter 20. juli 1944, men unngikk galgen fordi Gestapo ikke klarte å finne fellende bevis mot ham. 5. mai ble han overlevert de allierte, løslatt i juni 1947. Han ble stilt for en de-nazifiseringsdomstol anklaget for å ha forlenget krigen, men frikjent i 1948. I 1949 utga han boken Hitler als Feldherr, og i årene 1962-64 sin Kriegstagebuch. Fra 1948 til 1961 var Halder knyttet til til U. S. Army Historical Division, og i november 1961 mottok han av president John F. Kennedy The Meritorious Civilian Service Award, den høyeste amerikanske sivile utmerkelse. 

Noen kilder

Helge Knudsen: Advarselen om 9. april – forutsetninger og motiver, 1964.

Berry A. Leach: German Strategy Against Russia, 1939-1941, 1973.

Harold C. Deutsch: The Conspiracy agaist Hitler in the Twilght War, 1968.

Captain Daniel T. Kuehl: Halder in retrospect, 1980

Helmuth Groscurth (1898-1943): Tagebücher eines Abwehsoffiziers 1938-40

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere