Håkon Carsten Pedersen

Alder: 87
  RSS

Om Håkon Carsten

Følgere

Den kristne humanisme

Publisert nesten 2 år siden - 721 visninger

Det er verdt å merke seg flertydigheten ved begrepet ”humanist” og “humanisme”.

Begrepene “humanist” og “humanisme” har en mangeslungen og flertydig epistemologi, i spenn mellom filosofi, teologi, demoktrati og  sekularisme. I 2012 kom begrepet inn i Grunnloven som en fundamental del av vårt verdigrunnlag.Vi skal i det påfølgende følge noen tråder fra antikken til dens kristne renessanse. Som en betimelig påminnelse om vår felles “kristne kulturarv”, også for oss erklærte sekularister.

Hva er humanisme?

Det er verdt å merke seg flertydigheten ved begrepet ”humanist” og “humanisme”. ”Humanist” betegner i sin enkleste utgave den fornyede interesse for klassisk litteratur og dannelse som sprang ut fra senmiddelalderens og Renessansens nyopprettede universiteter.”Studia humanitas”, studiet av det menneskelige, omfattet således studier av musikk, grammatikk, poesi, retorikk o.l., basert på antikke tekster. I midten av det 14. århundre oppstår den såkalte ”klassiske” humanisme, da den florentinske poeten Francesco Petrarca, ”den første humanist”, systematiserer studiene av disse klassikerne, som opprinnelig især gjaldt Cicero og Vergil.

Denne fornyede interesse for de gamle romerne hadde et betydelig element av nasjonalisme, hvor begeistringen for det fordums så stolte Italia, nå opprevet av indre konflikter og stridigheter, fikk sitt uttrykk i den gammel-romerske ånd som formelig strålte ut fra de klassiske skriftene. En febrilsk jakt på antikke skriftstykker fulgte i kjølvannet av denne nasjonale reisningen og begeistringen, men også en tiltakende interesse for gresk og hebraisk. Man begynte å betrakte verden, universet og menneskets kår i et tilpasset klassisk romersk og antikt gresk-hellenistisk perspektiv, i en syntetiserende bestrebelse. Her ble kristen teologi søkt tolket og forstått i lys av filosofer som Cicero, Seneca og Platon. Denne klassiske humanismen spredte seg raskt fra Italia til de europeiske kultursentrene.

Betegnelsen ”humanisme” ble senere, i 1808, brukt av F. I. Niethammer (1766-1848) i et innlegg i en pedagogisk debatt med filantropistene, som mente at skolen burde gi nyttig og praktisk opplæring. Som alternativt til dette lanserte Niethammer begrepet “humanismus” som betegnelse for den frie, “unyttige” åndsdannelse, og hvis målsetting var “dannelsen av menneskelighet i mennesket”. I en påfølgende bok knytter han her an til stoikeren Ciceros humanitas-begrep, og til den romerske forfatteren Aulus Gellius’ (130-180 e. Kr) Noctes Atticae, som sammenstiller de greske begrepene philanthropia og paideia med Ciceros’ latinske nyskapning humanitas, til et sammenfattende menneskesyn: 

I kraft av sin naturgitte ratio har mennesket en medfødt trang til kunnskap og læring; til “education”, tradisjonsbevissthet, litterær interesse, personlig kultur, altså til dannelse i vid betydning, hvilket også omfatter generell velvilje og mildhet overfor alle mennesker. Den tyske filosofen Friedrich Wilhelm Joseph von Schelling (1775-1854) skriver utførlig om boken, og tar opp begrepet. Goethe og Johan Christop Friederich von Schiller (1759-1805) utvikler dette klassiske humanitetsidealet til den nyhumanismen som oppsto rundt 1800-tallet, og som vektlegger åndsfrihet, toleranse og humanitet. I 1843 bruker også Karl Marx betegnelsen “humanistisch” om de mål kommunismen stiler mot. At denne “absolutte humanisme” virkningshistorisk kom til å ende i massemord og slavehold, kan være en nyttig påminnelse om at denne ateistiske “humanismen” fra 1800-tallet av, langt fra representerer en lineær bevegelse mot det humanismebegrepet vi idag bekjenner oss til.

Men det var altså i renessansens begeistring for den klassiske arv at humanisme/begrepet fikk sin egentlige gjenfødelse, og den betydeligste blant renessanse-humanistene nord for Alpene var Erasmus fra Rotterdam (ca. 1467-1536). Han ville gi verden “Kristi filosofi” i sin opprinnelige renhet, og i 1516, og flere ganger senere, utga han Det nye testamentet på gresk. Han betraktet NT som en antikk, klassisk tekst, og som ikke kunne leses uten i sammenheng med den profan-greske litteratur. Han mente mennesket hadde evnen til et sedelig liv ved seg selv alene, og fant forbilder for det både i hedenskapet og i kristendommen. “Hellige Sokrates, be for oss!” forteller han at han kunne kunne ha lyst til å si, og han ble beskyldt for “gresk kjetteri”. Erasmus betror sine venner at han ikke kan lese Ciceros skrifter, som De officiis, uten at han må “kysse bøkenes blader og ære deres hellige hjerte som er innblæst av himmelsk ånd”.

Også Erasmus la stor vekt på humanitas i betydningen dannet livsholdning, ensbetydende med lærevillighet og trang til kunnskap, og med et mildt, vennlig, omgjengelig sinnelag. I motsetning til de tyske humanistene, var den omflakkende og hvileløse Erasmus − ofte på flukt fra Inkvisisjonen − dessuten i eminent forstand internasjonalist; viden berømt i Europa for sine verk Samtaler, Ordsspråk og Dårskapens pris. I årene 1509-14 bodde han i London, hvor han bl.a. foreleste i Cambridge, som gjest hos sin humanistvenn Sir Thomas More − forfatteren av Utopia; i 1514-16 bodde han i Basel ; i perioden 1517-22 hadde han sitt hovedkvarter i Louvain, og fra 1523 til -29 var han tilbake igjen i Basel. Ved sin kritikk av katolisismens relikviedyrkelse og munke- og avlatsvesen kom han til å bane vei for den samtidige Luthers reformasjon, og den katolske kirke satte ham på Index, mens Inkvisisjonen jaktet på ham.

Men Erasmus var heller ikke særlig begeistret hverken for Luther eller for hans reformasjon; han var framfor alt en fredens lidenskapelige talsmann, og Luther skapte ufred, mente han. Den striden som etterhvert tilspisset seg mellom Luther og Erasmus, ble en tragedie for sistnevnte. Da reformatorene kom til makten også i Basel, måtte denne fredsæle mannen søke tilflukt i Freiburg. Først da den kirkepolitiske stormen hadde lagt seg, kunne han vende tilbake til Basel, hvor han døde, skuffet og livstrett. Luther mente at det Erasmus hadde å fare med, var bare prat − verba sin re. Ludvig Holberg sa at etterslekten burde “kysse hans støv”.

Blant de betydningsfulle italienske, religiøse renesessanse-humanistene finner vi Pico della Mirandola (1463-94). Erasmus var blitt gjort kjent med ham under sin første Englandsreise i 1499, hvor en annen framtredende – engelsk − humanist, John Colet, presenterte Mirandola for ham. Pico var medlem av det neo-platonske akademi i Firenze, som én som ville skape en syntese av Platon, Kristus og Paulus. Ved sitt dels antroposentriske siktepunkt, og ved sine forsøk på å etablere en humanisme også av det beste i ulike religioner, kom Mirandola på kant med den katolske lære, og måtte flykte fra Italia. Ved sin hevdelse av menneskets frihetlige evne til selvbestemmelse og selvrealisering, og til av egen fri vilje å kunne og ville sin selvforandring, kom Mirandola idéhistorisk til å bli en forløper for moderne filosofer som Nietzsche, Marx, Kierkegaard og Sartre. Denne menneskets evne til selvtransformasjon, fikk Mirandola til også å forkaste den kristne tro på evig fortapelse og straff. En slik straff er ulogisk, hevdet han, idet mennesket vil besitte denne sin evne også inn i det evige liv etter døden.

Ovennevnte Thomas More var en stor beundrer av Mirandola, og han oversatte en biografi av ham til engelsk, som en hyllest. Noe senere, i 1516, fullførte More den boken som skulle skaffe ham internasjonal berømmelse. Den utkom i flere opplag på kontinentet, og kom ikke minst å bli et sosialpolitisk − tildels revolusjonært fortolket − forbilde, og en paradigmereferanse gjennom de påfølgende århundre, opp til vår egen tid, nemlig Utopia. Det er verdt å merke seg at denne visjonære boken − og hvis nye begrepsdannelse i moderne tid dels kom til å bli et skjellsord nært assosiert med totalitære regimer − i utgangspunket er en kristen-humanistisk tekst. More studerte teologi og humanistiske fag i renessansens ånd med en voldsom iver. Det påstås at han studerte i opptil 18-20 timer daglig, og at han holdt seg våken ved å gå med en strieskjorte nærmest kroppen, og at han brukte en trestubbe til hodepute.

Han ville bli prest for å kunne forme de teologiske studier i humanistisk retning, men faren, en velstående Londonjurist, så helst at han ble advokat, og truet med å nekte ham økonomisk støtte dersom han ikke skjerpet sin interesse for sine jus-studier. Moore endte da også opp som jurist, hvilket banet vei for ham, først som speaker i Underhuset, så som ambassadør for kongene i Spania og Frankrike og ærefullt medlem av Henrik den 8.’s råd, og i 1529 blir han utnevnt til Lord Chancellor.

Men hans bestrebelser på å forene antikkens humane dannelsesideal med den kristne kjærlighetstanke fikk et tragisk endeligt. Han kom til å bli offer i den veldige striden som pågikk mellom reformasjon og mot-reformasjon, og ville ikke fornekte sine idéer om fred og frihet. Han kunne heller ikke akseptere kongens skilsmisser og hans kirkepolitikk, og ville ikke avgi den lojalitetsed kongen forlangte av ham. I 1535 måtte han bestige skafottet. Han siste ord skal ha vært: ”Jeg dør som tjener for min konge − men først og fremst for Gud.” More befant seg i en brytningstid, også for så vidt som den gryende humanistiske antroposentrisme sto mot teisme. En mørkere ahumanisme slo igjennom hos ham mot slutten av hans liv. Han var opprinnelig for kirkelige reformer, men etterhvert kom han til å frykte et alvorlig skisma, og han forfulgte sine motstandere med hård hånd. Som Lord Chancellor kom han til å dømme flere heterikere til kjetterbålet. More ble ikke desto mindre kanonisert av den katolske kirke i 1935.

En hovedkilde

Professor i idehistorie, Paulus Svendsens bidrag i festskriftet til A. H. Winsnes' syttiårsdag. Renessanse-humanistene og 'Humanitas', 1959 .

Gå til innlegget

Liberalisme - med et menneskelig ansikt?

Publisert nesten 2 år siden - 287 visninger

Kan det finnes en liberalisme med et menneskelig ansikt?

Det er daværende førsteamanuensis, nåværende professor i filosofi og religionsvitenskap ved NTNU, Truls Wyller, som stiller dette spørsmålet i en artikkel i Norsk Filosofisk Tidsskrift (1994). Altså, ideologisk brennaktuell sett på bakgrunn av den krisen som per dags dato utspiller seg rundt Ernas blå-blå regjeringskonstellasjon.

Wyller fastslår innledningsvis at de klassiske liberale verdier representerer umistelige sivilisatoriske goder. Hos Locke og Kant er frihet og pluralisme ikke bare nødvendige vilkår for et godt samfunn, men de er i en viss forstand også tilstrekkelige. Frihetlig pluralisme og den forbundne retten til å søke lykken ”etter eget hode” er hos dem ikke bare et gode blant andre goder i samfunnet, men det er snarere slik at det står enhver fritt å leve sitt liv innenfor en sfære beskyttet mot staten og samfunnet forøvrig. Denne negative friheten knesettes som det høyeste gode staten kan fremme gjennom sine lover. Forutsetningen er bare, som Kant formulerer om all rett, at den enes frihet må la seg forene med den annens frihet i overensstemmelse med en allmenn lov. Kant og andre liberalere la stor vekt på at et samfunn skulle være konstituert av nettopp rettigheter. Men også hos Locke og Jon Stuart Mill knyttes individets rettigheter til verdiene pluralisme og autonomi. Rettigheten uttrykker retten til å unndra seg moralske bud bestemt av sosial konsensus, tradisjon og rollefordeling, men nå også med en egen moralsk verdi: Man skal tenke positivt, stå til ansvar for egne handlinger og velge sin egen livsform. Individets rettigheter knyttes fortsatt, som hos Hobbes, til en garantert sfære av ”asosialitet”. Og vi står her overfor et irreversibelt framskritt i den liberale pluralisme, poengterer Wyller: At borgerne har anledning til å trekke seg tilbake i en beskyttet, privat sfære, uten at dette er uttrykk for en bornert egoisme. Det er således liberalismens historiske fortjeneste at den har betonet den allmennmenneskelige verdi av tillatt ”asosial” opptreden.

Men i et rettighetsbasert samfunn som det klassisk liberalistiske med en også rettighetsbasert moral, dvs. en moral som faller utenfor hva vi vanligvis mener med moral, står vi her overfor en grense for hva en slik rettighetsmoral kan omfatte. Til enhver rett må det nemlig følge en tilsvarende plikt, mens ikke omvendt at det til enhver moralsk plikt tilsvarer en rett. Vi har således en moralsk plikt til å behandle våre medmennesker anstendig og hensynsfullt, men uten at vi derfor har tilsvarende retter. ”Rett” har vi bare til det som lar seg forene med andres rett, påpeker Wyller, og er det tale om frihetsretter, må andre få beholde sin rett til å opptre sosialt eller moralsk i en mer omfattende forstand – eller la være.

De liberalistiske samfunn skiller seg da fra de totalitære ved at det lar eksisterende motsetninger mellom borgerne løses via upersonlige lover, og ikke via personlige diktat. I dette klassisk liberalistiske idealet hvor frihetsrettene ikke bare er nødvendige, men også tilstrekkelige for samfunnsdannelsen, er ikke de talløse mellommenneskelige tvistene i et samfunn ansett som noe negativt, men snarere som et ideal, et uttrykk for hvordan et frihetlig samfunn bør være. Av dette følger det at ikke bare en påtvunget moralsk og sosial holdning vil være totalitaristisk, og derved gå i retning av en «utopisk totalitarisme», men dét vil også gjelde en harmonimodell der samfunnsmedlemmene på grunnlag av positive, sosiale holdninger frivillig samordner slike holdninger.

Den frihetlige liberale pluralismen gjør det utillatelig å basere samfunnet på generell mellommenneskelig sympati. Den liberale stat knytter borgerne sammen utelukkende gjennom generelle rettsregler, og ikke gjennom slike sympatifølelser.

 Innenfor en liberal forfatning er frihetsrettene de eneste som kan gjøre krav på statlig beskyttelse. Men hva så med menneskerettighetene? Slike retter har ofte karakteren av å uttrykke ønsker og aspirasjoner, eller de er rent metaforiske heller enn reelle retter. Hva er da vunnet ved å utvide FN's opprinnelige katalog over menneskeretter, fra de opprinnelige og borgerrettslige, til de sosiale og allmennkulturelle? spør så Wyller. Rett forutsetter makt, og maktbruk for å trumfe igjennom felles oppslutning om bestemte mål for samfunnsutviklingen munner ut i totalitarisme. Ingen liberal stat vi kjenner til har noen reell plikt til å sikre sine borgere arbeid, et anstendig utkomme, en skikkelig bolig eller rene omgivelser, og ingen bryter noen ”rett” dersom de ikke gjør det. Skulle en slik rett håndheves, måtte arbeidsplasser dirigeres på bestemte måter, hvilket ville kollidere med de individuelle rettighetene det økonomiske liv i en markedsøkonomi er basert på. Skal en liberal, demokratisk stat garantere sosiale hensyn som mål for produksjonen, må den forutsette en utbredt enighet om disse målene. Men denne utvidede rettighetsterminologien gir et skinn av at liberalismens rettighetskonstruerte samfunnsideal kan utvides uten å overskride sfæren av statlig sanksjonerte retter, hvilket ikke er tilfelle.

Dynamikken i en utviklet konkurranseøkonomi er nå slik at anledningen til å kjøpe produksjonsfaktorer gjør det mulig å utvide produksjonen, dvs. ta over markedsandeler og med det muligheten til å utkonkurrere sine bransjefeller. Av dette følger det igjen som en nødvendighet å øke sin egen bedrifts lønnsomhet, dvs. forskjellen mellom inntekter og utgifter. I dette systemet blir da distribusjonen av produktive resurser og hele den sosiale arbeidsdeling bestemt av private, monetære lønnsomhetsbetraktninger. Derved oppstår et historisk unikt fenomen, påpeker Wyller: et samfunn der økonomien lever sitt eget liv uavhengig av den øvrige sosiokulturelle ramme. ”Resursfordelingen finner sted i henhold til økonomiens egenlovmessighet – en lovmessighet hvis øverste kriterium er en rent kvantitativ, monetært uttrykt vekst.” Wyller drøfter så, i en grenseoppgang mellom «sosialisme» og ”liberalisme”, mulighetene for å forene et pluralistisk samfunn med en frivillig konsensus om grunntrekk ved produksjonens innretning.

Man kunne her tenke seg som utgangspunkt Jon Rawls karakteristikk av en typisk ”tynn” teori om et minste felles multiplum, et ”overlappende konsensus”, for Det Gode Liv, og hvor rene konsumpreferanser var utgangspunktet for bygging av operahus, moskeer, sanger-utdanning osv., og ikke statlige forordninger om livsstil. Men også en slik ”tynn” sosialisme vil bryte med den forutsetning at frivillig konsensus om kriterier for sosial hensyntagen ikke kan legges til grunn for statens politikk. Skal denne ”tynne” varianten fungere, er den betinget av en bestemt type samarbeid som ikke er hjemlet i en rent liberalistisk stat. I et liberalt samfunn er det legitimt å ha både libertarianske, sosialdemokratiske og rent egalitariske forestillinger om rettferdighet. Disse frihetsrettene i et liberalistisk samfunn kommer bl.a. til uttrykk i prinsippene for maktfordeling og for det representative (i motsetning til det direkte) demokratiet.

Prinsippene svarer til en «rettsliggjøring» av hele statsadministrasjonen og skal sikre individenes frihetsretter ved at bare generelle lover kan begrense deres handlefrihet, og ikke enkeltpersoners vilje. I en samarbeidsøkonomi er man ikke i denne forstand «fri» i sin produktive virksomhet. På den annen side er det vanskelig å få øye  på noe virkelig alternativ til markedsøkonomien om ikke produksjonslivet hviler på frivillig samarbeid. Den type ”sosialisme” Wyller ender opp med å argumentere for, mener han er forenlig med liberalismens betoning av alle menneskers likeverd kombinert med en tilsiktet livssynspluralisme. Han argumenterer mot Rawls avvik fra sin egen snevre liberalistiske regel-utilitarisme, og som han ikke kan legitimere, der han  legger til grunn sitt ”maximinprinsipp”, hvor angivelig alle borgere i et liberalt samfunn forutsettes å være enige om at den fordelingspolitikk er best som resulterer i et best mulig utkomme for de dårligste stilte.

Men dette er jo allerede i strid med den abstrakte, frihetslige og regelstyrte pluralismen Rawl har fundamentert hele sin filosofi på. Wyller forutsetter da også en tilsvarende bred konsensus i en «sosialistisk» samfunnsform, som imidlertid forøvrig synes å ha bibeholdt liberalismens frihetslige økonomiske struktur: Et egalitært samfunn med en frivillig samarbeidsøkonomi organisert med minst mulig strev, med mest mulig hensyn til naturen og det arbeidende mennesket, mot skrikende fattigdom og utplyndring av resurser, men med noe mindre hensyn til individets rolle som konsument. Dette er verdier det allerede foreligger en omfattende enighet om i vårt samfunn, og som bør kunne danne grunnlaget for frivillig konsensus om prinsippene for en mulig framtidig samfunnsorganisering, tilstrekkelig vage og situasjonsspesifikke til at de hverken blir innholdsløse eller totalitaristiske, konkluderer Wyller. - Så langt Wyllers meget optimistiske artikkel.     

Først: Hvilken kontrast her til den ”teologiske” kommunisme, der individet frihet bare kan utspille seg innenfor det kollektive ”vi”, og der det konkrete individet utenfor, eller i opposisjon til dette kollektivet, er en abstraksjon som knapt har konkretistisk eksistens, eller bør ha det.  Her er alt ”politikk”, også når du sover, som Lenin skal ha postulert. - En ”depersonalisering” som for øvrig også vår egen Dag Solstad har beskrevet med humor og gravalvor i flere av sine bøker. Altså, et uhyggelig, destruktivt, statlig overvåket, meningsløst mareritt for dem som befinner seg utenfor dette ideologiske paradigme, men et - riktignok ufullbyrdet og mangelfullt, men likevel meningsfullt utopia - for dem innenfor. Og så antitesen til dette: Den liberale statsdannelse som nettopp verner om og beskytter livssyns-mangfoldet og individets rett til en innhegnet sfære av ”asosialitet”, og til å ”søke lykken etter eget hode”. Men vi aner også, allerede her, konturene av liberalismens systemiske ahumanisme, nemlig i det prinsipielle forbudet mot å la mellommenneskelige sympatifølelser overprøve det frie markedet.   

Hva er nyliberalisme?

Universitetsstipendiatene Dag Einar Thorsen og Amund Lie er forfatterne av en 23- siders artikkel med ovenstående tittel, sikret med en omfangsrik litteraturliste. Artikkelen er del av et prosjekt ”Politikkens vilkår i det nyliberale samfunn”.  Forfatterne innleder artikkelen med å understreke at begrepet nyliberalisme tildels er et uklart motebegrep. Selv definerer de det i samsvar med Anna-Maria Blomgrens (1997): ”Nyliberal politisk filosofi. En kritisk analyse av Milton Friedman, Robert Nozick och F. A. Hayek”, og Raino Malnes’ (1998): ”Liberalismens mangfold”. I tillegg til de definisjoner og utlegninger Wyller i det foregående gir av hovedtrekkene i den klassiske liberalismen, med særlig vekt på enkeltmenneskets frihet, understreker  Mises (1962), Nozick (1974) og Hayek (1979) her særlig den private eiendomsretten og individets ukrenkelig frihetsretter på det økonomiske området. Resultatet av dette synet er at statens rolle må være drastisk redusert både i styrke og omfang.

Et hvert overtramp utover statens legitime rolle blir sett på som uakseptabel atferd, også hva angår det internasjonale nivået. Det eneste akseptable grunnlaget for å regulere internasjonal handel er å sikre den samme økonomiske friheten og de samme eiendomsrettighetene på internasjonalt nivå som allerede på det nasjonale. Frie markedsmekanismer er den beste måten å organisere utveksling av goder og tjenester på. De frie markedene og fri handel vil sikre den kreativiteten og entrepenørånden som er innebygd i et hvert samfunns såkalte spontane orden. Derfor leder utformingen av en i hovedsak passiv stat til mer individuell frihet og velstand, og til en mer effektiv allokering av resurser og goder (Hayek 1973, Rothbard [1962/1970] 2004).

 Nyliberalt tankegods inneholder også tanker om moralsk dygd (uttrykket ”dyd” gir her helt feil assosiasjoner). En god og dygdig person er én som evner å skaffe seg tilgang til markeder, og som kan være en kompetent aktør i markedet – villig til å akseptere risiko, og flink til å tilpasse seg endringer (Friedman 1980). Han (eller hun) er også helt og holdent ansvarlig for følgene av slike frie, individuelle valg. Skaper disse sosial ulikhet og grell sosial urettferdighet, er dette normalt akseptabelt ((Nozick 1974, Hayek 1976). Krav om at staten her må gripe inn, er en indikasjon på at man er moralsk fordervet eller mangler noe i ens personlige utvikling – knapt nok forskjellig fra en tilhenger av en totalitær stat (Mises 1962).

 I motsetning til den klassiske liberalismen, sier nyliberalismen ikke stort om hvorvidt det bør eller ikke bør være demokrati eller fri utveksling av politiske ideer innen en nyliberalistisk statsdannelse. Harvey legger derfor vekt på at politikk inspirert av nyliberalismen kan settes i verk både av et diktatur og innenfor liberale demokrati. Nyliberalismen krever bare at så meget som mulig skal overlates til markedet, og så lite som mulig underlagt politiske prosesser. Tilhengerne av nyliberalismen er derfor ofte framstilte som skeptiske til demokratiet: dersom demokratiet bremser nyliberale reformer eller truer individuell og kommersiell frihet, som det noen ganger gjør, bør demokratiet settes på sidelinjen og erstattes av regler utarbeidet av eksperter eller forskjellige former for rettslige instrumenter. En praktisk gjennomføring av nyliberal politikk vil derfor lede til en omfordeling av makt fra politiske til økonomiske prosesser, fra staten til markedet og individene, og endelig, fra lovgivende og utøvende institusjoner til domstolene (jfr. Østerud et al. 2003, Tollstøl and Stensrud 2005, Tranøy 2006).  – Så langt forfatterne Dag Einar Thorsen og Amund Lie. 

 

Den nyliberale grenseløse friheten

For oss som definerer oss selv på den ideologisk liberale venstreside, er det en åpenbar sammenheng mellom nylibertalismen og finansmarkedenes kollaps i USA og i Europa, og som antydet ovenfor, allerede tydelig i liberalismens prinsipielle premiss om ikke å tillate sympatetiske følelser å overprøve markedets monetære logikk.   

Wyllers optimistiske artikkel bærer således preg av å være datert 1994, mange år før Enron-skandalen med påfølgende strukturelle dominokrise. En samarbeidsøkonomi basert på enighet om egalitære mål har lenge vært arbeiderbevegelsens målsetting, og den har historisk et stykke på vei lykkes i sine bestrebelser, ikke minst takket være et nært samarbeid med den organiserte fagbevegelse (som Wyller overhodet ikke nevner), og som i dette nære felleskapet har forsøkt å holde den systemiske, liberalistiske ahumanismen i tømme. Finanskrisen viste at denne kontrollen ikke fantes - og foreløpig heller ikke finnes - i den globale liberalistiske økonomien. Chr. Anton Smedshaug og Håvard Friis Nilsen viser i sin bok, Troen på markedet. De nyliberale strategier (2011), hvordan nyliberalsimens idéologiske kopling mellom fritt marked, politisk frihet og økt velstand for alle, er en plantet myte, nå avslørt gjennom tre tiårs erfaringer. Det man trodde var velstandsøkning, viste seg i realiteten å være gjeldsøkning, med gjeldsslaveriet som følge for mange mennesker. Gapet mellom fattig og rik i USA er blitt svimlende, påpeker forfatterne. Mens reallønnsveksten for amerikanske lønnstakere ikke har økt siden 1970,  har den rikeste ene prosenten tilvendt seg fra 9 til 24 prosent av de samlede inntektene i landet etter 1976.

Bedriftlederne i de største amerikanske selskapene tjente i 1980 i gjennomsnitt 42 ganger lønnen til en vanlig lønnsmottaker. I 2001 var dette forholdstallet steget til 531. Fra 1980 til 2005 gikk over 80 prosent av den totale inntektsøkningen i perioden til den rikeste éne prosenten av befolkningen. New York Times (16. nov 2010) karakteriserer denne rikdomsfordelingen som endog skjevere enn i tradisjonelle «banan-replublikker» som Nicaragua, Venezuela og Guyana. Samtidig øker antallet innsatte i amerikanske fengsler etter samme bratte kurve. Tallet femdobles fra 1980 til  2008, fra en halv til 2,5 millioner. Forfatterne konkluderer at disse tendensene - konsentrasjonen av rikdom på toppen og innsatte på bunnen - faller sammen i tid og utgjør et strukturelt skifte gjennom perioden.

 

Gå til innlegget

Hva kunne ha skjedd etter 9. april 1940?

Publisert rundt 2 år siden - 139 visninger

Hva kunne ha skjedd dersom Blücher faktisk hadde lykkes med å forsere Oscarsborg noenlunde uskadd 9. april, og om besettelsen av Oslo og arrestasjonen av konge og regjering hadde gått som planlagt?

Tor Bomann-Larsen presenterte nylig sitt syvende bind i biografiverket om kong Haakon og  dronning Maud, der han også skildrer kronprinsesse Märthas nære forhold til president Roosevelt.   

Men hva kunne ha skjedd om Blücher faktisk hadde lykkes med å forsere Oscarsborg noenlunde uskadd 9. april, og om besettelsen av Oslo og arrestasjonen av konge og regjering hadde gått som planlagt?

 

I sin bok Historien om det som ikke skjedde – Kontrafaktisk historie, analyserer historikeren Øystein Sørensen blant annet denne kontrafaktiske situasjonen og utpensler de mest sannsynlige implisitte scenarier. Det minst dristige – det vil si det mest sannsynlige av disse – er interessant i vår sammenheng. Sørensen siterer innledningsvis nestoren i norsk okkupasjonshistorisk forskning, Magne Skodvin, hvor denne malende og levende skildrer Kohts og Bräuers møte grytidlig om morgenen 9. april, og nettopp i et slikt stykke «hypotetisk norsk historie», som Skodvin kaller det. Sørensen skriver (innenfor «anførselstegn»), og idet han siterer Skodvin (innenfor enkle anførelstegn (' '):

 

Ultimatium. «Det er morgengry, og den tyske utsendingen Bräuer har nettopp overlevert det tyske ultimatumet til utenriksminister Koht i Utenriksdepartementets kontorer på Victoria Terrasse. Utenriksministeren forsøker å vinne tid, men blir bryskt avbrutt da Bräuer slår gardinene tilside: 'Utenriksministeren såg ned på ein tysk offiser i fullt feltutstyr, og seks steg bak han, ein vaktstyrke med gevær ved fot. På gata, lenger borte, marsjerer to små avdelingar nettopp inn i synsfeltet. Han kjende seg med eitt veldig trøyt'. Bräuer kan fortelle en sjokkert Koht at tyske soldater allerede har omringet det kongelige slott, at den tyske overkommandoen er i ferd med å installere seg på et hotell, at politikamre og jernbanestasjoner er besatt, at det bare er å ringe Bergen og Trondheim og Narvik for å få bekreftet at tyskerne er der også – kort sagt at landet allerede er okkupert. 'Som det nå er', sier Koht og setter seg tungt ned, 'må eg be om på ny å få drøfta det tyske memorandum med regjeringsmedlemmene'.» Følgende ville så ha skjedd: «Kongen og regjeringen ville blitt tatt hånd om. De lovlige, norske myndighetene ville ikke vært i en slik stilling at de ville kunnet ta noen beslutning om krig og gitt ordre om noen militær mobilisering. Norge ville, kort sagt, gjort som Danmark».

 

«Overgitt seg». Sørensen siterer også «den forsiktige» historikeren Ole Kristian Grimnes: «Hadde det tyske angrepet mot Oslo lykkes, slik angrepet mot København gjorde, hadde trolig også den norske regjeringen overgitt seg».

Vi ser så for oss et militærorkester som følger i hælene på okkupasjonsstyrkene, marsjere forbi rådhuset opp mot slottet. Her spilles feiende militærmarsjer som en hyllest til kong Haakon, mens et æreskompani paraderer foran slottet. På musikkpaviljongen på Karl Johan blir det etterpå spilt norsk musikk. Nordmennene skulle beseires med Grieg, og ikke med Krieg, som marineattasche' ved den tyske Oslo-legasjonen, Richard Schreiber, skal ha uttrykt seg. Hva ville så ha skjedd etter en slik 9. april, og hva lå i denne «danske» løsningen? Som NRK-historikeren Hans Fredrik Dahl også har beskrevet, ville det ikke blitt noe statskupp over radio om kvelden den 9. april, og Vidkun Quisling ville ikke fått noen framtredende posisjon. Han selv og NS ville ikke ha blitt så massivt stigmatisert som landsforrædere: «Ordet Quisling ville ikke ha gått inn i det internasjonale vokabularet som synonym for forræder. I alle fall ikke i 1940.»

Men Quisling ville fortsatt ha vært «en løs kanon på dekk», som etter hvert ville ha presset kraftig på for å få politisk innflytelse. Selv om en «legal» norsk regjering etter dansk mønster kanskje ikke ville ha vært like stabil som den ble i Danmark, er det likevel ikke sikkert at et NS-regime ville ha avløst den. Alternativet kunne ha blitt hva Riksrådsforhandlingene indikerer, at tyskvennlige krefter utenfor NS dannet en kollaborasjonsregjering med for eksempel J. B. Hjort som regjeringssjef. «Et slikt kollaborasjonsalternativ ville ha kunnet samle støtte på den politiske høyresiden, i næringsorganisasjoner som industriforbund og bondelag. Men også i deler av fagorganisasjonene og arbeiderbevegelsen», skriver Sørensen. Men selv om Norge derved ville ha sluppet Terboven og hans brutale okkupasjonsregime, ville noen (kanskje mange) ha tatt sterkt avstand fra et slikt styre, og gått over i aktivt motstandsarbeid: Blant de intellektuelle, innen kirken, fag- og arbeiderbevegelse, og (etter hvert) blant kommunistene, men også fra den politiske høyresiden.

Rettsoppgjøret. Det påfølgende rettsoppgjøret ville imidlertid ha blitt ganske meget annerledes enn det vi kjenner: «Det ville ha blitt større problemer med grenseoppganger mellom kollaborasjon og ulike former for tilpasning. Det ville vært flere nyanser, mer grått, mindre håndterlig svart-hvitt. Rettsoppgjøret ville kort sagt ha blitt mer kronglete enn det Norge faktisk opplevde. NS-medlemskap ville neppe ha blitt kriminalisert, og et NS uten status som kollaborasjonsparti ville neppe hatt 50.000 medlemmer heller», bemerker Sørensen.

Med en samarbeidende norsk regjering, og en fraværende Terboven, ville kanskje mange jøder ha blitt reddet, som det skjedde i Danmark. Norge ville på den annen side ikke hatt den goodwill som det faktisk fikk som alliert krigsdeltager. «Den amerikanske presidenten ville neppe holdt noen tale i 1942 som ba verden se til Norge.[...] Og Stalin skaffet seg meget velvilje da de sovjetiske styrkene trakk seg pent og pyntelig ut av Finnmark. [...] Et Norge som var okkupert på linje med Danmark, og som i likhet med Danmark, var blitt presset til å undertegne Anti-Kominternpakten, ville kanskje ikke ha hatt så mye å slå i bordet med etter en alliert seier. Det ville vært et scenario der norske skip ikke hadde gått i konvoifart til Murmansk, der norske sjøfolk ikke hadde ofret liv for å komme sultende russere til unnsetning. [...] Dersom Den røde hær i et slikt alternativt scenario hadde jaget tyskerne ut av Finnmark, så er det ikke sikkert at den ville ha trukket seg tilbake like pyntelig som den faktisk gjorde.»

Og skulle Sovjetunionen i et slikt tilfelle «[...] ha vist interesse for Svalbard for eksempel, så ville ikke hensynet til den norske regjering vært noen betydningsfull faktor».

  

Tilbake i den reelle verden, og den faktiske situasjon i Norge etter 9. april: Den sovjetiske sentralkommite' stilte seg meget forståelsesfullt til den tyske invasjonen. Den tyske ministeren i Moskva, Friedrich Werner  Graf von der Schulenberg, fikk seg overlevert en kopi av memorandumet av 9. april, og han kunne telegrafere hjem til Berlin at utenriksminister Molotov hadde gitt uttrykk for sin forståelse for «de forholdsregler som var påtvunget Tyskland», idet engelskmennene hadde gått for langt og satt de nøytrale staters rettigheter tilside. Molotov hadde avsluttet med: «Vi ønsker Tyskland all fremgang i landets defensive tiltak.» (Egil Danielsen: Norge-Sovjetunionen  1956, s. 256) 

 

Gå til innlegget

Feil om regjeringen i 1940

Publisert rundt 2 år siden - 751 visninger

I filmen Kongens nei som nå har suksess på norske kinoer, gis det et tildels feilaktig bilde av reaksjonene på de krav den tyske sendemannen i Norge, dr. Curt Bräuer stilte regjeringen Nygaardsvold 9. april.

Kongens «nei» var definitivt ikke det første nei som ble gitt i disse dramatiske døgnene, slik filmen gir inntrykk av.

Ved firetiden om morgenen ringer Bräuer Victoria Terrasse hvor statsrådene er forsamlet, og ber om et møte med utenriksminister Halvdan Koht. Møtet finner sted en time senere. Bräuer opplyser om at Tyskland har bevis for at England og Frankrike akter å blokkere malmtilførselen nordfra, angripe Tyskland og gjøre Skandinavia til en slagmark, og Koht blir forelagt et omfattende memorandum summert i tretten punkter. Memorandumet uttrykker forventning om et omfattende sivilt og militært samarbeid. Men om en slik samarbeidsvillighet ikke imøtekommes, vil hele den vennligsinnede, men formidable tyske flåtestyrke som i dette øyeblikk stevner opp Oslo-fjorden, og med støtte av et mobilisert og fryktinngytende tysk flyvåpen i bakhånd, være nødsaget til å knuse all militær og sivil motstand. 

Høydramatisk. Situasjonen er høydramatisk, disse to på hver sin side av bordet: En meget erfaren og dyktig yrkesdiplomat og lojal representant for et brutalt og skruppelløst manipulerende naziregime på den ene side, fredsvennen og det overrumplede offer på den andre, sittende overfor hverandre i en atmosfære av strengt formalisert diplomatisk høflighet, og i lysskjæret fra blafrende stearinlys – flyalarmen var gått, og strømmen var koplet ut.

Bräuer var ankommet i november året før, og Koht hadde møtt ham flere ganger, for å motta tyske protester over de grove, britiske nøytralitetskrenkelser, men også for å lytte til tyske beklagelser over tyskfiendtlige ytringer i norske media. Koht tok disse meget alvorlig, og holdt fortrolige pressekonferanser med redaktørene for Oslo-avisene i sakens anledning, og påla dem å utvise forsiktighet for ikke å skape komplikasjoner for norsk nøytralitetspolitikk. 

Absurd sammenfallende. I realiteten var Bräuers og Kohts realpolitiske synspunkt om Norges rolle i den stormaktskonflikten som var under oppseiling i Europa, nesten absurd sammenfallende. Absurd i den forstand at Bräuer, såvel overfor Koht som i sine rapporter til sine overordnede i Berlin, fastholdt at det både var i Norges og i Tysklands interesse at Norge forble nøytralt. Koht og Bräuer var her skjønt enige: Det var ikke i Norges interesse å bli slagmark i den stormaktskonflikten som var under oppseiling. Koht – som Nygaardsvold – så i sine skrekkvisjoner for seg britiske og franske styrker besette strategisk viktige norske byer, for å blokkere tysk skipsfart, og for å få satt en stopper for de tyske ubåtangrep som hadde fått pågå med skjul innenfor territorialgrensen. Han så da for seg tyske tropper som tilsvar besette det sørlige Norge. Et nøytralt Norge var følgelig også – og for Bräuer først og fremst – i tysk interesse: Derved kunne nordgående tysk skipsfart som hittil nyte godt av den beskyttelse det norske nøytralitetsvern ifølge internasjonal rett ga overfor den overlegne britiske Home Fleet som jaktet aggressivt langs norskekysten. Og Bräuer lokket og truet Koht: Dersom nordmennene holdt fast ved og forsvarte sin nøytralitetspolitikk til alle sider, var Tyskland på sin side innstilt på å respektere den fullt ut. Braüer var villig til å sette sin stilling inn på at denne hans garanti ble respektert i Berlin.

I motsatt fall, om nordmennene ikke satte i gang effektive tiltak mot de grove folkerettslige britiske krenkelsene av lovlig tysk skipsfart i norsk sone, kunne Tyskland bli nødt til å gjøre de alvorligste overveielser, som han sa. Bräuer truet med dette i en samtale med Koht 23. mars. Koht svarte at man allerede hadde protestert skarpt i London, og at heretter ville norske stridskrefter skyte på alle fremmede krigsskip og fly som krenket norsk nøytralitet. Bräuer telegraferte disse responsene fra Koht og den norske regjering, hjem til Berlin, og han understreket at den norske utenriksministeren så meget alvorlig på situasjonen og ville foreta seg noe effektivt. Og Bräuer forsikret Berlin om dette igjen og igjen gjennom hele krigsvinteren 1939-40: Norge aktet med alle tilgjengelige midler å holde fast ved sin nøytralitet, og det var ingen grunn for Tyskland til å gripe inn militært. Han holdt fast ved denne argumentasjonen og denne garantien overfor Berlin også etter Altmark-affæren. Han trodde fullt og fast på nordmennenes ærlige vilje til nøytralitet, bare Tyskland opptrådte folkerettslig korrekt. Bräuer videreførte her bare offisiell, tysk utenrikspolitikk instruert av ministeren Joacim von Ribbentrop, og ble altså holdt uvitende om det forestående overfallet på Danmark-Norge, Weserübung, helt til 8. april.  

Lekser opp. Nå sitter altså Bräuer, lojal overfor sin embetsplikt, kjølig og korrekt, og lekser opp for Koht det tyske memorandumet i tretten punkter, men uten å ha militærmakt i bakhånd. Nøytralitetslinjen har strandet, og begge forkjemperne for den, på hver sin side, er tapere. Bräuer diplomatisk disiplinert. Koht lyttende med stigende, men behersket redsel.

Koht svarer at dette må legges fram for regjeringen. «Bare en snarlig avgjørelse kan stoppe utviklingen,» advarer Bräuer. Koht: «Regjeringen sitter ved siden av.» Og idet Koht samler papirene sammen, sier han – ofte sitert: «Jeg husker hva føreren Deres nylig sa, at det folk som uten motstand bøyer seg for en voldsmann, er ikke verd å leve.» Hitler hadde latt denne uttalelsen falle som en hån overfor tsjekkerne som viljeløst hadde latt seg hærta etter vestmaktenes fatale svik i 1938.

Regjeringens enstemmige avgjørelse fattes etter få minutter: De tyske krav er ikke akseptable. Bräuer får denne beskjeden litt senere på utenriksråd Bulls kontor. «Tyskland har ikke rett til dette», sier Koht, «Vi vil verge vår selvstendighet.» «Da blir det kamp, og ingenting kan redde dere,» svarer Bräuer med udiplomatisk ettertrykk. Koht: «Der Kampf ist shon im Gange – Kampen er allerede i gang.» Idet Bräuer skal til å forlate kontoret, sier Koht: «Vi står nå som fiender overfor hverandre, men jeg har ikke av den grunn noen fiendtlig følelse mot Dem personlig, eller det tyske folk.»

Fluktplaner. På stortingspresident Hambros initiativ blir nå fluktplaner iverksatt, og Bräuer har etter senkingen av Blücher ikke midler til å få stoppet det ekstratoget som går fra Østbanen nordover til Hamar klokken 7.23 om morgenen med storting, regjering og kongefamilie ombord.

På Hamar får regjeringen en inntrengende appell fra Bräuer om å oppgi den militære motstand som hensiktsløs og kun egnet til å «forverre situasjonen». Hans oppfatning er at ideologiske motsetninger her ikke kunne spille noen avgjørende rolle, selvfølgelig i skarp kontrast til den norske regjering, som med Kohts formulering framfor alt frykter å havne «på den range sida». Etter Bräuers mening er det i Tysklands interesse å få nordmennene til å samarbeide ved legale midler og ifølge norsk konstitusjon, gjennom forhandlinger med konge og regjering. Det er ikke i tysk interesse å knekke motstanden i folket ved – som Falkenhorst kommer til å foreslå etter sabotasjeaksjonen mot Lysakerbroen mellom Oslo og Fornebu 14. april – å skyte framtredende norske borgere som Paal Berg, biskop Berggrav og noen skipsredere. Bräuer blir da bedt om å lage sin egen gisselliste, men motsetter seg det, og får Falkenhorst overtalt til å søke legale utveier. 

Hitlers ordre. Natten til 10. april gir Hitler personlig Bräuer ordre om å insistere på Quisling som statsminister. Samtidig var Bräuer jo instruert om å gjennomføre forhandlinger med konge og regjering. Bräuer vet at slike forhandlinger er dømt til å mislykkes, men resignerer, lojal overfor sin embetsplikt. Han møter Koht og kongen på Elverum samme dag, og insisterer på å få tale med kong Haakon under fire øyne. Kongen vegrer seg – han taler dårlig tysk, mener han – men Bräuer får likevel en ti minutters samtale med ham. Etter at Bräuer innledningsvis har smigret Hans Majestet med den store respekt han nyter i Tyskland, truer han kongen med den sannsynlige muligheten for en blodig og ødeleggende krig, og for hans personlige ansvar for den ved ikke å godta Quisling som regjeringssjef. Under den påfølgende samtale med kongen og Koht, presiserer Bräuer så at alternativet til regjeringen Quisling vil måtte bli en tysk regjering. Koht spør så om tyskerne vil kunne godta en norsk regjering som stiller seg velvillig til Tyskland, men får til svar at Quisling i så fall måtte bli regjeringssjef. Kvelden før var det nemlig blitt  bestemt i et stortingsmøte å «innlede forhandlinger, og gitt regjeringen fullmakt til å stoppe all motstand, og til å godta resultatet, den såkalte 'Elverumsfullmakten'», som Lars Borgersrud skriver i en kronikk i Klassekampen 5. oktober. Det var følgelig ikke denne forhandlingsløsningen som ble avvist i Elverum, men det å godta Quisling som regjeringssjef. Men kong Haakon ville ikke svikte Norges grunnlov og sin livsoppgave. Kongen og Koht  i enerom var skjønt enige: Svaret er nei!

Bräuers ublide skjebne. Sendemann Bräuer gikk forøvrig en ublid skjebne imøte. Han forsøker etter dette «nei» flere ganger å overbevise Berlin om at Qusling bør fjernes - han er «som en rød klut for nordmennene» - og han støtter seg til innbitte norske motstandere av Quisling, og som nyter stor tillit i legasjonen, folk som Victor Mogens og J. B. Hjort. Endog general Falkenhorst støtter ham og kan bevitne at harmen mot Quisling og hans NS har forverret den militære sitruasjon.

Bräuer ønsker framfor alt å finne en legal løsning på problemet, og når derfor tanken om et Administrasjonsråd  - dvs.et sentralstyre for sivil-administrasjonen i de besatte områder, innsatt av Høyesterett - blir foreslått for ham i løpet av de neste dagene, griper han sjansen med begjærlighet. Quisling er ikke er forutsatt som regjeringssjef i dette opplegget, og i Administrasjonsrådet ser mange muligheten for en fredelig overenskomst med okkupasjonsmakten, fra det øvre borgerskap og ledende industrifolk, via Oslo Arbeiderparti som ønsker «..fred, arbeid og ordnede konstitusjonelle forhold i Norge», til kommunistene som proklamerte at «...den viktigste oppgaven for den nye ledelse er å oppta arbeidet for å skaffe fred innad i landet og derved trekke norske borgere ut av aktiv deltakelse i krigen», og «... spare vårt folk fra krigens redsler». (Knut Aagesen, s. 384, 386).

«Quisling må vekk!» Etter at Bräuer har lagt forslaget om et administrasjonsråd fram for sine overordnede i Berlin, samt for understatssekretæren i hans departement på besøk i Oslo-legasjonen 14. april, er saken klar: Quisling må vekk!

Administrasjonsrådet blir dannet allerede neste dag 15. april, først i Vitenskapsakademiet, dernest i kringkastingens studio, der Quisling formelt dimisjonerer på vegne av sin regjering. Imidlertid ser Adminsistrasjonsrådet på seg selv som kun et forvaltningsorgan, og ikke som et regjeringsorgan i konkurranse med konge og regjering. Bräuer prøver å dekke over denne avgjørende forskjellen, idet han betegner det nye organet so «Regierungsausschuss» i sine rapporter til Berlin, og den faktiske betegnelsen «Verwaltungsausschuss» kun i kopier beregnet på norsk side. I Berlin tror man derfor at Bräuer har greid å få etablert en legal samarbeidsvillig norsk regjering. Men det bli snart klart for Berlin og Hitler at så ikke er tilfelle. 16. april ved tolvtiden få Bräuer en illevarslende ordre om å innfinne seg i Berlin.

Han kommer ikke tilbake. Hitler er rasende på kong Haakon som trosser ham, og han beslutter seg for en hardere linje: Bräuer frabeordres stillingen i Norge som den øverste sivile tyske mydighet, «Bevollmachtiger des Reichs in Norwgen», og Josef Terboven blir gitt vide militære og sivile fullmakter til å administrere Norge. Bräuers politiske karierre er over. Hitler sender ham først til vestfronten, deretter til østfronten. Han blir tatt til fange, og blir sittende i russisk krigsfangesskap i 9 år, som nesten knekker ham fysisk.

I et intervju Berit Nøkleby hadde med ham i mars 1966 forsvarer han den nøytralitespolitikken han hadde oppmuntret Norge til å føre, men også den etter 9. april. «At Norge valgte å føre sin håpløse kamp mot overmakten, kom av at Tyskland dumt nok hadde stilt uantakelige krav. Feilen lå på tysk side, Bräuer har overhodet ikke sett saken fra norsk side [...] For Bräuer var kappløpet mot Norge kappløpet mellom to likeverdige stormakter, og han har aldri forstått at nordmennene anså den ene for part å være 'den gale siden', uansett.» (s. 82).   

Hovedkilder:

Bjørn Bjørnsen: Det utrolige døgnet, 1997 og 1990.

Berit Nøkleby: Fra november til april – sendemann Bräuers personlige politikk. Bidrag i Norge og annen verdenskrig – fra nøytral til okkupert, 1968.

Knut Aagesen: Fagopposisjonen av 1940. (ibid).

Magne Skodvin: Norge i stormaktstrategien, (ibid)

Hans Fredrik Dahl: Dette er London. NRK i krig.1940-1945. Annet bind av kringkastingens historie i Norge, 1978. 

Gå til innlegget

Kristen eller sekulær humanisme?

Publisert over 2 år siden - 820 visninger

Jesu kjærlighetsidéal og hans voldsomme, fortapelsestruende understrekning av de minste og fattiges ukrenkelige verdighet, ble en mektig sivilisatorisk agens, og en pådriver for den kristne humanismens likeverdstanke.

Lederen for Humanistisk Ungdom, Arnlaug Høgås Skjæveland, hadde et friskt utspill i Vårt Land. «Vi håper Human-Etisk Forbund gradvis beveger seg fra en organisasjon I skyttergravene til en organisasjon som strekker hånden ut og smiler til de andre livssynene.»

Hun har fått mye pepper fra moderorganisasjonen etter dette utspillet, som fortsatt ser religionskritikk som en av sine viktigste oppgaver. Men Skjæveland har her et poeng, ut over sin programmatiske liberalitet. Det vi ikke-troende sekularister og ateister nemlig har glemt, eller helst vil glemme, er den utvilsomme gjeld vi alle står i til vår egen kristne humanistiske arv.  

Det er fristende å starte med filosofen Friedrich Nietzche - de kristne teologenes yndlings-motstander. For Nietzche avskyr og forakter omtrent alt han mener kristendommen står ansvarlig for.

«For soleis er det, i Nietzches framstilling, kristendommen som er kjelda til ideane om politisk fridom, likskap og brorskap som blei borne fram gjennom den franske revolusjonen, det same gjeld ideen om demokrati og like rettar for alle, liberalismen med prinsippet om like sjansar for alle, dessutan sosialismen og kommunismen og anarkismen med kravet om like materielle kår for alle», skriver filosofen Jon Hellesnes i boken fra 2014, «Meining? Religionskritikk og filosofi hos Nietzche og Garborg», s.50. For Nietzche var kristendommen hevngjerrig slavemoral.

Det moderne, sekulære individet, fristilt etter senmodernitetens liberale normoppløsning, står ofte i et i prekært villrede når det skal begrunne sine livssynspreferanser, og det må unnvære den transcendente, forbilledlige sikring av det humane det kristne verdensbilde tilbød de troende. Ikke slik å forstå at «når Gud er død, er alt tillatt», men slik at hvis det ikke finnes et transcendent hellighetsaspekt ved mennesket, da kan det også være vanskelig å begripe at dette vesenet, med sin manifeste skrøpelighet og ondskap, kan være grunnleggende ukrenkelig og hevet over vår avsky.

Domfellelsen i Anders Behring Beiviks sak mot staten (og som er anket) illustrerer dette poenget. Hvordan skulle vi kunne forstå denne dommen, med sine ytterst liberale tolkninger av hva grunnleggende menneskerettighetprinsipper bør dreie seg om, og som vakte oppsikt og forbauselse langt over vårt eget lands grenser, uten å forutsette en forestilling om menneskets hellighet her?

Der særlig den paulinske underordnings-teologienkunne gi idéologisk grobunn for totalitaristiske regimer, ble Jesu kjærlighetsidéal slik det er utformet i deler av Bergprekenen, og hans voldsomme, fortapelsestruende understrekning av de minste og fattiges ukrenkelige verdighet, en mektig sivilisatorisk agens, og en pådriver for den kristne humanismens likeverdstanke. Spørsmålet er naturligvis: Ville vi så å si av oss selv ha «kommet på» å «oppfinne» f.eks. Jesu paradigmatiske eksempler på tilgivende kjærlighet som et humanistisk paradigme, om ikke den evangeliske Kristus først hadde materialisert dem for oss? Eller var Jesu kjærlighetsetikk bare et uttrykk for hva Platon kalte Det godes idé, en metafysisk, universell verdi som uansett før eller senere ville måtte manifestere seg?

Sekulære humanister vil muligens hevde det siste, og der er utvilsomt mange historiske belegg for en slik påstand, jvfr. stoikeren Ciceros (og Senecas) historiske roller for utviklingen av humanisme-begrepet. Men mot dette vil det kunne anføres rent virknings-historiske argumenter, som at det nettopp var den evangeliske Jesus som faktisk introduserte Bergprekenens radikale idéaler innenfor vår sivilisasjon, og at disse sannsynligvis ikke ville fått det gjennomslag og den grunnleggende betydning de fikk − og som vi i dag nærmest unisont mener at de bør ha − om denne bestemte historiske agensen ikke hadde vært der. Religion- og idehistoriker Andreas Edwien, skriver om dette arvegodset (i Idékampen i det bibelske gudsbilde, s. 170): «Fra Mt. 5.38 til 6.34 er Bergprekenen båret opp av, ja nesten helt gjennomtrengt av den rene og edle ånd fra gudsbevissthetens og gudstillitens dype og evige kilde, den er den altoverstrålende lyset i Jesu forkynnelse og har vært selve den skjulte åndelige bærebølge gjennom kristendommens historie.»

 

NT er fullt av formaninger og lærestykker med paradigmatisk innhold innenfor vår kulturkrets. Som Mt. 7.1-5: «Døm ikke, forat I ikke skal dømmes! For med den samme dom som I dømmer med, skal I dømmes.» Eller Mt. 5.42: «Gi den som ber deg, og vend deg ikke bort fra dem som vil låne av deg.» - brennaktuelt i disse urolige flyktning- og migrasjonstider. Som Jesu lignelse om den barmhjertige samaritan (Luk. 10. 25-37).  

 

På den ene side må den sekulære humanisten insistere på at genuint moralske verdier, utledet av eksempelvis Berg-prekenens fredsetikk (om ikke nødvendigvis dens implisitte pasi-fisme), må være allmennmenneskelig universalistisk − og ikke personalt − forankret, og at følgelig ingen historiske personer med rette vil kunne påberope seg et eierforhold til dem. På den annen side kan etiske verdier og idéer generelt kreve en «oppfinner», en «idégenerator», dvs. en som først kan formulere verdiene eller idéalene, sette dem i omløp. Som eksempelvis den liberale frihetsfilosofen John Locke som har fått meget av æren for den amerikanske universelle menneskerettighetserklæring i 1776, som ble mal for den revolusjonære franske i 1789, og for de norskegrunnlovsfedrene i 1814. Det er her et tankekors at disse frihetslige idéene kanskje ikke hadde vunnet fram i våre vestlige (nå demo-kratiske) samfunn om den historiske personen Locke ikke haddeeksistert og derfor aldri hadde formulert dem. Disse idéene vant jo aldri fram i eksempelvis ikke-kristne, muslimske teokratiske samfunn. Noe tilsvarende kan vi også si om den evangeliske Jesus' personale historiske betydning.

Locke må her forøvrig dele æren for vårt skille mellom stat og kirke med Luthers skjellsettende sondring mellom det åndelige og det verdslige regimente, mellom stat og kirke.

Kanskje noe å tenke på, også for Arnlaug Høgås Skjæveland.

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kjellrun Marie Sonefeldt kommenterte på
Rettsvern for annerledesbarn
37 minutter siden / 56 visninger
Per Steinar Runde kommenterte på
Farlig retorikk
rundt 9 timer siden / 1210 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Kamp mot Oslo kommunes usosiale boligpolitikk
rundt 10 timer siden / 290 visninger
Erlend Sundar kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 10 timer siden / 506 visninger
Tore Olsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 10 timer siden / 506 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Støtte til overgrep ER overgrep !
rundt 10 timer siden / 2081 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Du skal ikke stjele Det gamle testamentet
rundt 12 timer siden / 1215 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Du skal ikke stjele Det gamle testamentet
rundt 12 timer siden / 1215 visninger
Marianne Solli kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 12 timer siden / 506 visninger
Les flere