Hanna Barth Hake

Alder:
  RSS

Om Hanna Barth

Følgere

Hva gjør vi nå?

Publisert 2 måneder siden

En troverdig kirke snakker sant om livet og utfordrer stereotypier. Det er godt og viktig å stå sammen om #tryggibønn-arrangementer og rosetog, men minst like viktig er hva vi gjør alle andre dager i året gjennom møter med mennesker i glede og sorg.

Etter 22. juli 2011 løftet vi roser, sa at kjærligheten var størst og at vi skulle møte hat med mer åpenhet. Siden den gangen har retorikken i det offentlige ordskiftet blitt hardere og generaliseringer og hat er mer synlig på nett. Så skjer det igjen: en ung mann lar ord bli til handling, dreper sin stesøster og angriper moskeen i sitt nabolag. Det beskrives at han henter inspirasjon fra nettforum, utrykker stadig mer innvandrings- og kvinnefiendtlige holdninger, fordyper seg i Bibelen og omtaler seg som kristen. Elever på folkehøyskolen han gikk på sa fra til lærer, men hva gjør vi i våre menigheter med slike holdninger? For de finnes! I møte med ansatte og frivillige i menigheter i Oslo bispedømme har vi i Kirkelig dialogsenter blitt fortalt om møter hvor menighetsmedlemmer utrykker støtte til konspirasjonsteorier og stereotypier, særlig mot islam, men også jødedommen, rom m.m. I en verden som stadig er i endring og der man kanskje ender opp med å føle seg fremmedgjort, blir «de andre» lette å skylde på. Hvordan kan vi møte disse holdningene og utsagnene?

 

I HL- rapporten fra 2017: Holdninger til jøder og muslimer i Norge finner man at negative stereotypier om muslimer er utbredt i det norske samfunnet. Undersøkelsen ser på fordommer (kognitive), følelser som sympati/antipati (affektiv) og grad av sosial kontroll.

Samlet sett viser 34,1 prosent av befolkningen utpregede fordommer mot muslimer. Hele 47 prosent av respondentene støtter påstanden: «Muslimer har selv mye av skylden for økende muslimhets» og 39 prosent støtter at: «Muslimer utgjør en trussel mot den norske kulturen». 

 

Vi må anerkjenne at muslimfiendtlighet er et faktum og at høyreekstremisme er på frammarsj. Tiden er inne for å gå i oss selv å spørre hva gjør vi med dette. Vi må stoppe det før unge mennesker blir inspirert til å utøve vold. Vi må utfordre hatefulle og generaliserende ytringer slik at de ikke fester seg som sannheter. Tørre å bevege oss ut av ekkokamrene. I dag kan vi alle finne nettsteder og fora som støtter våre meninger og gir liten eller ingen motstand. Vi hører ofte i dagens debatt at «såpass må man tåle» og «alle blir så fort krenket nå». Her tenker vi at Lars Gules artikkel i Dagbladet 26. april gir en viktig presisering: «Å være krenket og å være såret er ikke det samme. Å skille mellom krenkelse av menneskeverd og sårede følelser er et viktig hjelpemiddel til å identifisere reelle krenkelser». Det er fult mulig å ha en debatt om sosial kontroll og drive religionskritikk uten å generalisere, krenke eller bruke stereotypier. 

 

En troverdig kirke snakker sant om livet og utfordrer stereotypier. Det er godt og viktig å stå sammen om #tryggibønn-arrangementer og rosetog, men minst like viktig er hva vi gjør alle andre dager i året gjennom møter med mennesker i glede og sorg. 

 

Så hva gjør vi? Vi i Kirkelig dialogsenter i Oslo tror på samtalen og på møtet mellom mennesker. Gjennom vårt arbeid med kurs og undervisningsmateriell ønsker vi å være en ressurs for at man lokalt kan skape møteplasser hvor alle tros- og livssyn er tilstede. Med bl.a ressursmateriellet «Sier vi», til bruk i ungdomsarbeid, har vi utarbeidet og samlet bakgrunnsstoff og øvelser som kan brukes i arbeidet mot antisemittisme, muslimfiendtlighet og rasisme mot rom. Gjennom Dialogpilotene har vi, sammen med tre moskeer i Oslo (Islamic Cultural Centre Norway, Tauheed moske og Minhaj-ul-Quran International Norge) og Human-Etisk Forbund Oslo, utdannet unge mennesker som drar ut til skoler, ungdomsklubber, konfirmantsamlinger osv for å ha dialogverksted som lar ungdom selv reflektere over fordommer og konfliktfulle samtaler. 

 

Kirkelig dialogsenter i Oslo vil vi løfte frem alle de gode praksisene i lokalmenighetene og samtidig utfordre alle, ikke minst våre menigheter, til å ta samtalene om ekstreme ytringer lokalt. I et arrangement om 22.juli- samtalen som splitter oss, på Vega scene (26. februar 2019) sa varaordfører Kamzy Gunaratnam: «For hver rose som ble løftet skulle det ha vært et tiltak mot høyreekstremisme.»  Hva om alle menigheter i Norge bidro med hvert sitt tiltak? Kirkelig dialogsenter i Oslo og dialogsentrene i resten av landet bidrar gjerne.

 

Hanna Barth Hake og Tonje Kristoffersen, Kirkelig dialogsenter i Oslo

 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Nei – dialog er ikke misjonens arvtaker

Publisert 6 måneder siden

Dialog er ikke misjonens arvtaker, og som kirke må vi klare å jobbe med både dialog og misjon. Vi har rett og slett ikke noe annet valg.

I Vårt Land 24. april skriver Sofie Braut om dialog, misjon og kirkens rolle, og hun stiller spørsmål om det er slik at dialog nå er misjonens arvtaker og at kirka med sitt dialogengasjement utvanner sin rolle som forkynnende kirke i dagens samfunn. Det korte svaret vil være nei – dialog er ikke misjonens arvtaker, og som kirke må vi klare å jobbe med både dialog og misjon. Vi har rett og slett ikke noe annet valg. La oss utdype:


Dialog dreier seg ikke utelukkende om å skape en gjensidig forståelse og utjevne forskjeller, slik Braut siterer fra Wikipedia. I vår polariserte verden, der mye handler om svart/hvitt og oss/dem, er imidlertid vi som kirke kalt til å holde fram det som forener oss, det vi deler med våre medmennesker. Vi er kalt til å forkynne og å vise i praksis at alle mennesker er skapt i Guds bilde, og vi er kalt til å stå sammen med alle mennesker av god vilje til å bekjempe ondskap og vold og skape fred. På 1. påskedag, mens vi feiret oppstandelsen og livets seier over døden, ble over 300 drept i angrep mot kirker og hoteller på Sri Lanka. 15. mars ble 50 drept i angrep på moskeer i Christchurch, New Zealand. Det å finne fellesnevnere er livsviktig i en polarisert og tilspisset populisme som brer om seg. Vi kan aldri akseptere at religion blir brukt til å legitimere vold, og da må vi ta ansvar for å skape forståelse og å ujevne forskjeller – og skape en verden der vi kan leve sammen, selv om vi er forskjellige. Av denne grunn er kanskje dialog noe av det aller viktigste vi som kirke gjør. 


Den norske kirke legger i kirkemøtets sak om «Religionsmøte og dialog» (KM 15/16) dialogsenteret Emmaus’ og de kirkelige dialogsentrenes definisjon på dialog til grunn: «Dialog er et møte ansikt til ansikt mellom likeverdige parter uten skjulte hensikter. Jeg går inn i dialog, ikke for å forandre den andre, men for å ta del i den gjensidige forandring som kan skje gjennom et møte.» For å utdype:

-          Dialog handler for det første om et møte ansikt til ansikt. Det handler med andre ord om å se hverandre, anerkjenne hverandre og være tilstede i møtet. 

-          Dette møtet skjer for det andre mellom likeverdige parter. Dette handler bl.a. om maktbalanse, og det er det viktig å være bevisst på. Det kan f.eks. dreie seg om norskkunnskaper, utdannelse, posisjoner eller kjønn – eller vår kirkes majoritetsposisjon. Disse momentene som kan påvirke dialogen.

-          For det tredje: Dialogen er uten skjulte hensikter. Det vil si at det ikke er noen skjult agenda, eller et hemmelig ønske, om for eksempel å omvende den andre. Vi går inn i en dialog med en åpen nysgjerrighet på hvem den andre er, og uten at vi ”egentlig” vil noe annet. Dette innebærer ikke at kirken ikke skal drive med forkynning og evangelisering, men vi skal også kunne være i dialog og må da være i dialog på dialogens premisser.

-          Til slutt: Når jeg går inn i et slikt møte, er det ikke for å forandre den andre, men for å ta del i den gjensidige forandringen som kan skje gjennom et møte.  Dette innebærer at vi må være åpne for at vi selv også kan forandre oss. Vi påvirkes av de menneskene vi møter, og det skjer noe i mellomrommet mellom oss og de andre.


Denne definisjonen har møtt kritikk, og dette gjelder særlig den siste setningen som også Braut kritiserer. For hvordan kan vi med åpne øyne gå inn i noe som kan forandre også oss – kompromisser vi da ikke med sannheten? Som mennesker – og som troende – er vi hele tiden i møter som gjør noe med oss. Vi lar oss berøre, vi endrer oppfatninger og vi lar oss forme. Av familie, venner, menigheten, ting som skjer med oss. Dette står ikke i motsetning til å holde noe for sant. Vi jobber i et kirkelig forankret dialogarbeid av en grunn. Vi tror på Jesu død og oppstandelse, og opplever at vi selv er rotfestet i vår kirkes tro og tradisjon. Vi opplever at mange som er kritiske til dialog tenker at det å gå i en dialog som kan forandre innebærer at troen utvannes eller at vi i verste fall risikerer å miste troen. Ja, det innebærer alltid en risiko å stille eksistensielle spørsmål. Vi opplever imidlertid ikke at vi utvanner vår egen tro gjennom å være i dialog og snakke med annerledes tenkende og troende om det vi tror på. Tvert imot blir vi tryggere på hva som er kjernen i vår kristne tro. Vi går ikke i dialog for å fordype oss i andres tro, men for å bli kjent med andres tro og gjennom det fordype oss i vår egen tro. Vi slutter oss helt til kirkemøtets enstemmige vedtak, der det står: «Dialog og dialogisk tilnærming til mennesker med annen tro styrker og utdyper vår egen tro og gjør oss bedre i stand til å utføre kirkens oppdrag, både som en bekjennende og diakonal kirke.» (KM 15/16)


I likhet med de første kristne lever vi i et samfunn preget av religiøst mangfold. Men til forskjell fra de første kristne bærer vi med oss en flere hundre år lang historie der kirken har vært koblet til maktapparatet og staten. Dette gir oss et særlig ansvar til å være oss bevisst hvordan vi forkynner og hvilket språk vi bruker, og det gir oss et ansvar for å være i dialog med annerledes tenkende og troende. Da må vi klare å jobbe både med dialog og med forkynnelse. Gjennom sitt vedtak fra 2016 slår Kirkemøtet fast at dialog er en del av kirkens oppdrag, på lik linje med misjon (i betydningen evangelisering). Vi som jobber ved de kirkelige dialogsentrene bruker all vår tid og vårt engasjement til å bidra til at kirken kan fylle dette oppdraget. 

 

 

Hanna Barth Hake og Tonje Kristoffersen, Kirkelig dialogsenter i Oslo

Kian Reme og Silje Trym Mathiassen, Kirkelig dialogsenter i Stavanger

Gudveig Kartveit Sundsbø og Maren Lilja Gudmundsdottir, Kirkelig dialogsenter i Bergen

Ivar Flaten, Kirkelig dialogsenter i Drammen

Dag Aakre, Kirkelig dialogsenter i Trondheim



Gå til innlegget

Dialog er ikke koseprat

Publisert over 1 år siden

Vi driver med dialog fordi det oppleves som helt nødvendig og som en helt sentral del av det å være kirke.

”Det går an å praktisere dialog, og opptre lyttende, også for de som avviser at all religiøs tro er likeverdig”, avslutter Espen Ottosen et innlegg i Vårt land 14. februar. Ja!, vil vi på Kirkelig dialogsenter i Oslo si til det. Vi opplever at det er mange misforståelser knyttet til tros- og livssynsdialog. Vi opplever for eksempel at mange tenker at vi som er engasjert i dialog koseprater, likestiller alt, relativiserer det meste av trossannheter og forholder oss avvisende til misjon. Vi håper at dette innlegget kan bidra til å klargjøre våre synspunkter.

 

Ikke utgått på dato

Det har vært mye fokus på begrepet misjon den siste måneden i Vårt land, og vi har begge blitt kontaktet og uttalt oss om temaet. Iselin Jørgensen uttalte seg 23. januar i forbindelse med synoden i Rhinlands uttalelse om å droppe misjon for muslimer, men heller drive dialog der målet er: "at lære hinanden at kende, at handle sammen, at overkomme forskelligheder såvel som at få en dybere forståelse for éns egen tradition, men ikke at konvertere andre til en anden religion" (Kristeligt dagblad, 20. januar). Iselin sa da at ”misjon har på ingen måte gått ut på dato”. Det som derimot ikke kom på trykk var at hun heller ikke er enig i alt de sier om dialog og det å overkomme forskjeller.

 

Slik vi leser uttalelsen til synoden i Rhinland, ønsker de å sikre tillit mellom den muslimske befolkningen og kirken. Det er en god intensjon. I alle relasjoner er tillit en viktig faktor, og da er det helt avgjørende at ingen av partene har en fordekt intensjon om at den andre skal omvendes. Det er slik vi ser det imidlertid ingenting i veien for å være ærlig på hva man selv holder for sant og ha et ønske om å dele dette med andre. En relasjon der partene ikke har tillit til hverandre varer ikke lenge. For å bygge opp tillit trengs det tid og muligheter for å bli kjent. I denne første fasen er det naturlig at en leter etter ting som forener. Det kan for eksempel være interessen for fotball, lik livssituasjon eller fellestrekk i religionene. Det å lete etter felles menneskelighet i hverandre er også noe Jesus kaller oss til. Ut fra vår erfaring med langsiktig dialogarbeid, vet vi imidlertid at en slik dialog alltid går dypere enn å lete etter likheter.

 

Hvem som eier sanheten

Når en har fått etablert en relasjon med mennesker som tror annerledes, eller ikke tror, så tar det ikke lang tid før en oppdager at vi er forskjellige. Selv om en kanskje i starten fokuserer på det som er likt og forener, ligger forskjelligheten og uenighetene der som noe man må ta stilling til, og spørsmålet om hvem som ”eier sannheten” kommer opp. Hva gjør det med relasjonen når partene har ulik forståelse av hva som er sant? Vårt inntrykk er at mange tror at det ikke er noen vits i å fortsette samtalen hvis en ikke kan få overbevist den andre. Konsekvensen av dette blir å enten fortsette å prøve å få den andre til å konvertere, eller å la hele spørsmålet om sannhet ligge uten å forholde seg til det. For oss er begge alternativene er like umulige.

 

For det første er ikke troen en helhetlig størrelse som vi mennesker tar i mot eller ikke. Troen er kompleks, og den utvikles og modnes over tid. Ofte er det faktisk livserfaringer, ulik praksis eller spørsmål fra folk som tror annerledes som gjør at en tar valg for egen tro. Egen tro blir også ofte mer artikulert når en snakker om den med andre. Det å være i dialog har dermed en egenverdi i seg selv, fordi det gjør oss rikere i vår egen tro og vi får en stadig dypere forståelse av hva vi opplever som viktig i vår egen religion.

 

Må snakke sammen

For det andre er det slik at selv om vi har ulike sannheter kan vi ikke slutte å snakke sammen. Vi bor sammen. Vi jobber på samme sted. Barna våre leker sammen. Vår erfaring er at det i de fleste lokalsamfunn bor både sterkt ikke-troende og sterkt troende fra ulike tradisjoner, og som regel er ingen av dem villige til å endre sine dypeste overbevisninger. Oss selv inkludert. Vi må likevel lære oss å snakke sammen på tross av forskjellene. Ikke minst må vi lære oss å snakke om nettopp forskjellene. Det handler ikke om å likestille alt som like sant og fint, men først og fremst handler det om respekt for et annet menneskes opplevelser. Vi må kunne klare å tenke to tanker samtidig: både at vi har en tro som vi opplever som sann og god for alle mennesker, og at vi kanskje ikke har klart å gripe hele sannheten. Da må vi være ydmyke og åpne for at også andre med en annen religion har noe å lære oss. Kall det gjerne ”å leve ut saligprisningene”, for det handler om å skape fred.

 

Hva da med misjonsbefalingen?

Vi i Kirkelig dialogsenter i Oslo forstår misjon som kirkens kall til å delta i Guds sendelse og oppdrag i verden. Slik sett er dialog en naturlig og selvsagt del av kirkens misjonsoppdrag. Gud kaller oss til å gå ut og møte mennesker slik Jesus gjorde det, med respekt og et lyttende øre. Gud kaller oss til tjeneste for å gjøre Guds rike synlig her på jorden. Da kan vi ikke mure oss inne hos oss selv. Slik Gud lytter til bønn og er i dialog med sine skapninger, må vi forsøke å gjøre det samme. Alle mennesker må møtes med nysgjerrighet og ydmykhet, og som en del av Guds skaperverk. Alle mennesker har en verdi i seg selv, og som skapt i Guds bilde har de noe å lære oss om hvem Gud er.

 

Det er ikke hipp som happ om mennesker blir kristne, slik Ottosen får det til å høres ut som at vi som er engasjert i dialog mener. Vi som er kristne vil tenke at det er det beste og riktigste. Men samtidig må det være lov å overlate det hinsidige til Gud. Vi mennesker kan ikke bestemme hva som skjer etter døden, det er Guds domene. Vi kan heller ikke utelukke at det fins flere muligheter til å nå både Gud og evig liv, uten å tro på nøyaktig de samme dogmene som vår kirke har, eller tolke dem på nøyaktig samme måte som oss.

 

En helt sentral del

Dialog er ikke koseprat. Vi driver med dialog fordi det oppleves som helt nødvendig, og som en helt sentral del av det å være kirke. Om noen lar seg bevege av våre historier, teologi eller spiritualitet er det selvsagt fint. Det skjer av og til at vi får høre det. Vi må også innrømme at noe av andres tro og praksis kan være inspirerende for oss selv. Men først og fremst handler det om å skape trygge og gode fellesskap og naboskap, og det handler om å leve ut vårt kall om å være i relasjon til andre mennesker. I dialog er ærlighet, tillit og troverdighet svært viktig. Om noen blir usikre på om du har skjulte intensjoner, blir relasjonen fort ødelagt.

 

Hanna Barth Hake og Iselin Jørgensen, Kirkelig dialogsenter i Oslo

 

 

 

Gå til innlegget

Er troens kjerne stabil og uforanderlig?

Midt på nittitallet: Jeg står på trappa til Nansenskolen på Lillehammer, og har akkurat flyttet på hybel for å gå ett år på folkehøyskole. Dette er en av de aller første kveldene, jeg kjenner ingen fra før og går derfor bort til en av de andre elevene for å hilse og bli kjent. Vi kommer raskt inn på de store spørsmålene om livet – kanskje ikke så rart da vi begge hadde søkt oss til en skole hvor nettopp filosofi var ett av de sentrale og obligatoriske fagene. Det tar ikke lang tid før vi er inne i en samtale om kristendommen. Han hadde vokst opp i et kristent miljø, men definerte seg ikke lenger som kristen. Jeg hadde nettopp avsluttet tre år på videregående og var klar for å utfordres – samtidig som jeg følte meg hjemme i Den norske kirke. Denne samtalen er en av de samtalene jeg har hatt om tro som har preget meg sterkt. Jeg ble utfordret på om jeg kunne stå inne for det jeg sa jeg trodde på – fra en som selv hadde vært kristen, kjente språket og kunne utfordre.

 

Ca 20 år senere: ”Hvis du skal si med noen få ord hva som er kjernen i troen din – hva vil du si da?” Spørsmålet fikk jeg underveis i en samtale med ei god venninne på bussen. Vi hadde allerede vært innom mange temaer – misjon og dialog, kirkens oppdrag, viktigheten av å lytte. Jeg hadde med sterkt engasjement fortalt om jobben ved Kirkelig dialogsenter i Oslo og det jeg holder på med akkurat nå.

 

Men nå strevde jeg med å finne de riktige ordene.

 

Det er ikke sånn at jeg ikke vet hva kjernen i min tro er. Utfordringen min ble å klare å finne mine egne ord, uten å bruke et kirkelig språk og uten å komme med lange utlegninger. Ord som kunne uttrykke det jeg mente, kort, ærlig og oppriktig. Ord jeg setter på min tro, ikke ord jeg bruker av gammel vane fordi det er en del av min tradisjon.

 

Jeg føler meg fortsatt hjemme i Den norske kirke, og kanskje enda mer nå enn for 20 år siden. Her har jeg giftet meg, døpt barna og vært engasjert i ulikt frivillig arbeid – og jeg har jobbet i ulike kirkelige stillinger de siste 14 årene. Vi i kirka er glade i å bruke ord – i preken og annen forkynnelse, og i planer og dokumenter, bl.a. Og ord er viktige – det er gjennom å bruke ord vi gjør oss forstått og det er gjennom ord vi begriper verden rundt oss. Men vi er ikke så vant til å sette egne ord på troen. I mitt arbeid i Kirkelig dialogsenter opplever jeg det ofte – når vi har kurs for grupper og ber deltakerne fortelle om sin egen tro til hverandre, erfarer vi at dette er noe deltakerne ikke har gjort så mye før. Med unntak av prestene (kanskje) er dette en ny opplevelse for mange.

 

Det er ikke ofte jeg opplever slike stunder som på trappa på folkehøyskolen eller med min venninne på bussen. Litt rart, kanskje, i og med at jeg jobber med dialog og burde være vant til å sette ord på min egen tro. Men slike samtaler er ikke akkurat noe jeg opplever hver dag. En ærlig og åpen – og sårbar – samtale om hva som er kjernen i min tro, der det går an å lete seg fram og finne de rette ordene. Det krever først og fremst mot til å spørre, uten frykt for å være påtrengende. Det krever en vilje til å la seg utsette for disse spørsmålene, og våge å gi slipp og ikke ha ferdigtenkte svar. Og det krever en grunnleggende tillit til at sårbarheten vi begge viser blir ivaretatt av den andre.

 

Det å møte mennesker med en annen oppfatning og tro kan virke skummelt. Da jeg begynte å engasjere meg med dialog for over 20 år siden, var det en av de innvendingene jeg oftest møtte – at det måtte da være skummelt? Kan ikke du ”miste troen”? Min opplevelse er det motsatte: jeg blir tryggere på hva jeg selv mener og tror på, og jeg blir rikere selv når jeg våger å la meg fascinere av andres tro og trosuttrykk. Det er både veldig frustrerende og veldig inspirerende å være i disse samtalene: frustrerende fordi du så mange ganger må forklare de vanskelige dogmene (”jeg forstår ikke det der med treenigheten – hva mener dere kristne egentlig?”). Og inspirerende å bli kjent med en ny måte å forstå verden og Gud på. For meg begynte denne reisen på Nansenskolen – og den har fortsatt gjennom år med dialogengasjement og studier der jeg har vekslet mellom å fordype meg i min egen tradisjon og tro og latt meg fascineres og utfordres av andres.

 

Jeg håper jeg får oppleve mange flere slike samtaler. De er en berikelse for min tro – det er i møte med den andre, i møtet med en som stiller spørsmål og som oppriktig ønsker et svar at jeg kan bli mer klar over hva som er viktig for meg – hva som er kjernen i min tro. Hva jeg svarte? Det er ikke så viktig her – og dessuten er det noe jeg ønsker å bli utfordret på å definere på nytt og på nytt. Jeg ga nok et annet svar på trappa på Nansenskolen for 20 år siden enn det jeg ga min venninne på bussen. Hvordan jeg forstår meg selv og hvilke ord jeg setter på kjernen i min tro er i stadig endring og utvikling. Jeg må hele tiden forholde meg til tradisjonen og kirkens teologi, men jeg må samtidig stadig prøve å finne mine egne ord for å beskrive hva det betyr for meg – i mitt liv.

 

Jeg håper jeg stadig kan fordype meg mer, og selv om jeg nå kan si noe om hva kjernen i min tro er håper jeg at jeg ikke slutter å sette mine egne ord på dette – da kan jeg fortsatt være på vei.

 

Gå til innlegget

Vi ønsker oss flere dialogiske menigheter

Publisert rundt 3 år siden

Å være dialogisk menighet handler om å være tilstede i lokalmiljøet og å tørre å la seg prege av det lokale mangfoldet. Kirkelig dialogsenter i Oslo ønsker å stimulere menighetene til refleksjon og handling, og til å bli dialogiske menigheter.

Det var svært gledelig å lese kronikken til Vogl og Orlien i Vårt Land 6. oktober, der de beskriver et mangfoldig og viktig arbeid i Ellingsrud og Furuset menighet. Kronikken ble også publisert på verdidebatt, 18. oktober.

Kurset som omtales som viktig for arbeidet deres, Dialogisk menighet, arrangeres nå for tredje gang av Kirkelig dialogsenter i Oslo. Hvorfor bør menighetene prioritere tros- og livssynsdialog, når det samtidig pågår mange andre store prosesser i kirken?

For det første: Vi ser en stadig økende fremmedfrykt, dessverre også i noen kristne miljøer. Dette er svært bekymringsfullt. I denne situasjonen har menighetene et særlig ansvar for å åpne dørene og invitere til samtale og samhandling. Kan vi klare å skape møteplasser der alle er velkomne uansett tro og overbevisning? Vi ønsker å legge til rette for at menighetene kan dele erfaringer og inspirere hverandre til gode dialogiske aktiviteter som skaper tillit og bygger fellesskap på tvers av tro og livssyn.

For det andre: Norge er i stadig endring, og menighetene har tros- og livssynsmangfoldet i sitt nærmiljø. Å være dialogisk menighet handler om å være tilstede i lokalmiljøet, å lytte til tanker og erfaringer fra andre tros- og livssynsaktører og å tørre å la seg prege av det lokale mangfoldet. Hvordan preges vår selvforståelse og arbeid av nærmiljøet vi er en del av? Hva tenker annerledes troende om egen tro og praksis, lokalmiljøet og kirken? Hva kan vi lære av det? Vi ønsker å stimulere menighetene til å reflektere over dette og se nærmiljøet med et nytt og nysgjerrig blikk.

For det tredje: Vi har et ansvar for hvordan vi snakker om andre religioner og livssyn, for eksempel i forkynnelse og undervisning. Vi ønsker å stimulere til en slik refleksjon.

Vi opplever at arbeidet med dialog i møte med annerledes troende styrker eget ståsted og gjør oss mer bevisste på kjernen i vår kristne tro.  

Vi ønsker oss flere dialogiske menigheter i Den norske kirke! Det trengs.

OGSÅ PUBLISERT I VÅRT LAND 20.10.2016

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
29 dager siden / 1725 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
22 dager siden / 1659 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
22 dager siden / 1505 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
20 dager siden / 1455 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
24 dager siden / 1380 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
rundt 1 måned siden / 1362 visninger
Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
rundt 1 måned siden / 1273 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
10 dager siden / 976 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere