Halvor Nordhaug

Alder: 65
  RSS

Om Halvor

Beskriv deg selv her

Følgere

Den vanskelige skolegudstjenesten

Publisert 2 måneder siden - 555 visninger

Jens Brun-Pedersen skriver i Vårt Land, 21. november, mot skolens julegudstjenester og ønsker seg i stedet inkluderende skole-
avslutninger: «Vi synes det er beklagelig at det kommer en oppmuntring fra høyeste hold om å skille elevene i en offentlig fellesskole ut ifra foreldrenes tro og overbevisning. Vi hadde ønsket at politiske myndigheter heller ville tilstrebe inkluderende og felles avslutninger i fellesskolen som alle kunne delta i – ved året slutt eller foran høytider.»

Men er ikke Brun Pedersens ønske om «felles inkluderende avslutninger i felles-
skolen som alle kan delta i», ivaretatt? Skolegudstjenesten er ikke ment å fungere som semesteravslutning for skolen. Denne avslutningen er det skolen alene som har ansvar for, og den skal være for alle. Den nye veiledningen fra Utdanningsdirektoratet sier om dette: «Skoleavslutninger skal være inkluderende og legges slik at alle elever kan delta».

Likevel vil mange fortsatt ha problemer med det skillet som skolegudstjenesten skaper. For noen kan det kjennes direkte sårt. Det er ikke vanskelig å forstå. Skiller er ofte krevende. Men må dette skillet i elevflokken entydig betraktes som et problem? Kan det ikke også være en sjanse til å øve seg i fredelig sameksistens under nettopp de vilkår som gjelder i Norge der Grunnloven beskriver verdigrunnlaget som «vår kristne og humanistiske arv» og kaller Den norske kirke for «Norges folkekirke»?

Skolegudstjenesten lar elevene oppleve at vi i dette samfunnet ikke står sammen om alt og ikke kan gjøre alt felles, og at dette­ kan noen ganger vil oppleves som vanskelig for fellesskapet i klassen. Men samtidig erfarer elevene at de hører sammen på skolen, og der lærer de at alle har ansvar for å bidra til et godt fellesskap på tvers av ulik tro. På samme måte skal de også senere i livet leve som naboer og arbeidskollegaer med folk som tror og tenker annerledes enn de gjør selv.

Norge skal være et livssynsåpent samfunn. Det er vi alle enige om. Samtidig vil dette landet i overskuelig fremtid også være et land som er grunnleggende preget av kristendommen med dens tankegods, tradisjoner og høytider. I dette spennet skal vi leve, og det krever øvelse. Kan kanskje nettopp den vanskelige skolegudstjenesten være en god treningsarena?

Gå til innlegget

950 år med menneskefiske

Publisert 7 måneder siden - 147 visninger

Preken ved feiringen av 950-årsjubileet for Bjørgvin bispedømme.

En gang sto Jesus ved Genne­saretsjøen, og folk trengte seg inn på ham for å høre Guds ord. Da fikk han se to båter som lå ved stranden. Fiskerne var gått ut av dem og holdt på å skylle garn. ­Jesus steg opp i en av båtene, den som tilhørte Simon, og ba ham legge litt ut fra land. Så satte­ han seg og underviste folke­mengden fra båten. Da han var ferdig med å tale, sa han til Simon: «Legg ut på dypet og sett garn til fangst.» «Mester», svarte Simon, «vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men på ditt ord vil jeg sette garn.» Så gjorde­ de det, og fikk så mye fisk at garnet holdt på å revne. De ga tegn til arbeids­laget i den andre båten­ at de skulle komme og ta i med dem. Og da de kom, fylte de begge­ båtene, så de var nær ved å synke. Da Simon Peter så det, kastet han seg ned for Jesu føtter og sa: «Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.» For han og alle som var med ham, ble grepet av forferdelse over den fangsten de hadde fått. På samme måte var det med Sebedeus-sønnene Jakob og Johannes, som fisket sammen med Simon. Men Jesus sa til Simon: «Vær ikke redd! Fra nå av skal du fange mennesker.» Så rodde de båtene i land, forlot alt og fulgte ham (Luk 5,1-1).

Legg ut på dypet, og sett garna, så dere kan få fisk! Fortellingen om Bjørgvin bispedømme fra 1068 da bispesetet ble opprettet her på Selja og gjennom 950 år, handler nettopp om dette: Den store fiskefangsten på Vestlandet blant fjord og fjell og bygater der evangeliet er blitt forkynt, og mennesker er blitt hentet inn i Guds rike. Gjennom århundrene er det blitt en kjempefangst! Hvis ikke Vestlandet var blitt kristnet hadde det vært et annet Vestland og andre vestlendinger.

Den nye troen. Det tok omtrent 1000 år før lyset fra Midtøsten nådde våre kyster, og vi fikk en annen gudstro innført av kristne­ konger, ofte med hardhendt maktbruk. Men i deres følge­ kom biskoper og prester og munker som forkynte den nye troen på Gud og på mennesket og dets verdighet. Og langsomt slo denne troen rot. Gud viste seg ikke lenger for vestlendingene i de lunefulle krigerskikkelsene­ Odin og Tor med følge, men i Kvite­ Krist som til tross for at han var våpenløs beseiret den største fienden av alle, døden, ved selv å dø på korset.

For 950 år siden var den gjennomsnittlige levealderen blant dem som overlevde spedbarnsalderen ikke veldig mye høyere enn 30 år. Da var dette et radikalt nytt budskap som ga håp: Kristus lever, og hver den som gjennom dåpen og troen blir forenet med Kristus, skal få leve med ham, ikke bare her i tiden, men også siden i all evighet.

Nytt hjerteslag. En ny tro kom hit for om lag 1000 år siden­, men ikke bare en tro, også et nytt hjertelag. Det ble ikke lenger en æressak å kunne hevne drap i slekten, og skikken med å sette uønskede barn ut for å dø i skogen, ble forbudt. For kristne­ mennesker tar ikke livet av barna­ sine.

En ny tro og et nytt hjertelag – det tok tid å la dette få vokse seg sterkt. Vi strever med det ennå. For kristent hjertelag er ikke uten videre medfødt, og enda mindre troen. Men likevel – det er ingen tvil: Gjennom de 950 årene med Bjørgvin bispedømme og enda flere år med kristendom, har vi fått andre vestlendinger enn det vi hadde hatt hvis denne troen ikke var kommet.

Mange av både prester og lekfolk har tatt Jesus på ordet og kastet garna, og forkynt evangeliet i ord og handling, og det er blitt en kjempefangst.

II. Fortellingen om Bjørgvin bispe­dømme begynte i de dager­ da snekkersønnen Jesus fra ­Nasaret gikk rundt i Galilea og Judea og forkynte og helbredet. Han eide ingenting, men hadde Guds rike med seg, og inn i dette riket hentet han alle som ikke var for store til å gå inn gjennom porten.

I dagens prekentekst leser vi hvordan Jesus tidlig i sitt virke traff på fiskeren Simon, som hadde­ vært ute og fisket gjennom hele natten, og ingen fisk fått. Han fikk derimot denne underlige meldingen fra Jesus: «Legg ut på dypet, og sett garna, så dere kan få fisk!» Peters svar er en blanding av dyp skepsis, men også tro: «Mester, vi har strevd hele natten og ingen ting fått. Men på ditt ord vil jeg sette garna». Og så gikk det som så ofte i Guds rike: De menneskelige prognosene var elendige; men fangsten ble over all forventning. Og Simon ble til Peter – menneske­fiskeren.

Menneskefiskere i Bjørgvin. I dag ser vi tilbake og takker Gud for at noen tok sjansen og satte­ garn på dypet – ofte mot alle odds – og ble menneskefiskere også i Bjørgvin.

Fortellingen om Sunniva er en legende, men den har en historisk kjerne: Før de kristne kongene var det noen som satte til havs fra De britiske øyer og ­Irland – og de delte evangeliet med nordmenn. Noen ganger kostet det dem livet.

Her vi står i øya Selja er vi omgitt av steiner og murer som ­peker tilbake mot klosteret som en gang – kanskje rundt år 1100 – ble reist som del av et nettverk av klostre over hele den kristne verden der mennesker viet sitt liv til menneskefiske gjennom studier, bønn, arbeid og diakoni og sivilisasjonsreisning.

Enhet. I dag minnes vi denne første tiden, de første drøye 500 år med kristendom i Norge da Den norske kirke var en del av Den katolske verdensvide kirke­. Det var en velsignelse å få høre til i dette fellesskapet. Selv om den organisatoriske enheten mellom oss er blitt brutt, er vi fortsatt ett i Kristus, og vi arbeider for at denne enheten skal bli enda mer synlig.

Det er derfor både rett og gledelig at representanter for andre kirker også er med å feire gudstjenesten her i dag, fra Den katolske kirken og fra den ortodokse kirken som vi jo også var forent med i 1068.

Mange, mange har vært menneskefiskere i Bjørgvin bispedømme gjennom 950 år. For meg er det naturligvis nærliggende å tenke på prestene og alle de andre ansatte og frivillige som har satt garn og som fortsatt fisker med utgangspunkt i kirke­skipet. Det skjer søndag etter søndag i gudstjenesten, og ved de store milepælene i livet: Dåpen, konfirmasjonen, bryllupet og ikke minst gravferden. Det skjer i trosopplæringen, i diakonien og i kirkemusikken og i alt det bredspektrede arbeidet som kirken driver på mange arenaer.

Troens folk. Noen kastet garnet på bedehuset. Hvor hadde vi vært i dag uten det huset som har vært reist av troens folk som ønsket selv å ta ansvar for evangeliet og som har beriket oss med barne- og ungdomsarbeid, og med de oppbyggelige møtene og det personlige vitnesbyrdet? Og hvor hadde vi vært uten alle misjonskvinnene med basarene med ullstrømper og fruktkurver til inntekt for misjonen?

Forholdet mellom kirke og bede­hus har i lange perioder vært gjensidig berikende og harmonisk, men også konfliktfylt – slik det for tiden delvis er. Men i dag er det viktig for meg å si en takk til bedehuset i Bjørgvin og alt hva dette huset har betydd for Guds rike.

Legg ut på dypet, og sett garna­, så dere kan få fisk! Så mange menneskefiskere det har vært på så mange steder i Bjørgvin. Et hav av fiskere! Blant disse mange har noen på en særlig måte fått bidra til fangsten. En av dem er Kjell Grønner som startet TenSing bevegelsen i Bergen i 1967. Han møtte masse motstand og anklager om lettvint kristendom. Men hvilken fangst har ikke den ført til! Hvor hadde vi vært uten Ten Sing, og alt det andre ungdomsarbeidet som er blitt dratt i gang av kristne organisasjoner?

III. Det er mye å takke for ­etter 950 år. Det skal vi glede oss over og være takknemlige for – og kanskje også tillate oss å kjenne på en dose stolthet. Men vi feirer­ ikke gudstjeneste i dag for å lengte tilbake til det som var.

Det er lett å tenke at kirkens gullalder ligger bak oss. Men da glemmer vi for det første at i deler av denne «gullalderen», i hvert fall fram til langt på 1800-tallet, hadde folk ikke noe valg. Å være norsk var å tilhøre den lutherske statskirken. Troen og kirken var selvsagte og i langt mindre grad selvvalgte størrelser. Vi ønsker oss vel ikke tilbake dit?

Ikke fortiden. Dernest – og det er enda viktigere: Kirken skal ikke være en forening som mimrer om en svunnen fortid da alt var så meget bedre. Kirkens gullalder er ikke fortiden, ei heller­ fremtiden for den saken skyld, men nåtiden. Det er nå det skjer. Nå skal vi bidra til å virkeliggjøre bispedømmets visjon: Sammen vil vi ære Den treenige Gud, ved å forkynne Kristus, bygge menigheter og fremme rettferd.

Nå er det oss det gjelder. Dette er vår vakt. I dag står den levende Jesus foran oss og sier: Legg ut på dypet, og sett garna, så dere kan få fisk! Hva betyr det, hvordan gjør vi det – og ikke minst: Vil vi det? Det kan bety at vi både må tenke og snakke nytt om hva det er å være kirke i Bjørgvin i dag i 2018.

Vi snakker gjerne om at DNK skal være en raus og åpen folke­kirke. Og det er sant. En kirke med Jesus som Herre kan vel ­aldri bli åpen nok? Den som måtte­ være i tvil kan bare lese det som er selve den kristne grunnfortellingen: Liknelsen om Den bortkomne sønnen.

Peker nedover. Jeg tror faktisk folk har fått med seg at vår kirke er en åpen folkekirke. Men samtidig viser et ganske bredt knippe av opinionsundersøkelser at troen og kirken betyr altfor lite for altfor mange – dessverre også blant oss som er medlemmer i denne kirken. Utviklingen i antall døpte peker nedover, og vi sliter med å få ungdom til å søke arbeid i kirken.

Kirken og troen er ikke i medvind. Så hvordan snur vi dette? Et stort spørsmål – for stort til å drøftes i denne sammenhengen. Men la meg bare nevne dette: Kanskje er nettopp det økende fraværet av tro ikke bare en krise men også en mulighet til å la folk kjenne varmen i evangeliet for første gang?

I Louvre henger verdens mest berømte maleri: Leonardo da Vincis «Mona Lisa». Men hun har ikke alltid hengt der, det var en tid bildet var stjålet og borte, og da var det enda større interesse for Mona Lisa, og enda flere som ville se stedet der hun ikke hang. Tenk det!

Kanskje kan det samme skje også med bildet av Jesus i vårt folk? Når han ikke lenger er selvsagt til stede i vår bevissthet, og tatt for gitt slik at vi trodde vi kjente ham, vil mange kanskje begynne spørre: Hva er det vi har mistet nå? Og hva har vi fått i stedet? Hva har vi som har like mye innhold – like mye tro, håp og kjærlighet som hos Jesus og i kristendommen?

Fortellingene om ham. Hva er vår strategi som kirke for de neste 950 år? Jo, vi skal fortsette å gjøre det vi har gjort hele tiden. Vi skal forkynne Jesus Kristus, og fortelle fortellingene om ham. Og hvis bildet av ham er borte skal vi bruke all var kraft og kreativitet, og i ord og handling male ham for folks øyne slik at de kan se ham. Kanskje for første gang?

Vi skal la mennesker se Jesus. La dem se ham røre ved de spedalske, de utstøtte – og spise sammen med «tollere og syndere», slike som andre holdt seg unna. Vi skal la mennesker se Jesus når han gjenoppretter ødelagt liv, og tør å tale mot uretten. Alle skal få se Jesus, slik at de kan forstå hvorfor folk sa dette om ham: «Alt han har gjort er godt».

Jesus lever. Alt han har gjort og alt han gjør er godt. I denne troen skal vi i Bjørgvin bispedømme på nytt sette garnene, og vi skal våge å forvente en stor fangst.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Trykket i Vårt Land 9. juli 2018.

Gå til innlegget

Vårt Lands nettsider

Publisert 8 måneder siden - 341 visninger

Hvorfor er Vårt Lands nettsider så forutsigbare og dårlige?

I alle år har jeg vært en trofast leser av Vårt Land. Papiravisa er blitt stadig bedre, og fremstår nå som mindre nyhetsavis og mer av en kommentaravis om temafeltet: religion/kirke/samfunn. Men den utviklingen gjør at jeg sterkt savner en oppegående nettside som holder meg oppdatert om aktuelle ting som skjer, og som er mer enn bare oppslagstavle for det samme stoffet som vi også finner i papiravisa.

Her har Vårt Land noe å lære av kollega Dagen som til tross for mindre ressurser (vil jeg tro), langt oftere oppdaterer sine nettsider med aktuelle saker som har skjedd siden papiravisa gikk i trykken. Slikt skjer jo også hos vl.no, men etter min mening altfor sjeldent. Er dere ikke litt bakpå her??

 

Gå til innlegget

Ønsker myndighetene rehabilitering av innsatte?

Publisert 8 måneder siden - 260 visninger

Permisjonspraksisen skal være fleksibel, men nå er ordningen så stram at rehabiliteringen blir svekket.

Skrevet av Halvor Nordhaug Biskop i Bjørgvin og Ragnar Tesdal Virksomhetsleder, Kalfarhuset oppfølgingssenter.

En jury bestående av biskopen i Bjørgvin, ordføreren i Bergen og daglig leder i Kirkens Bymisjon tildelte for kort tid siden Johan Nordahl Brun-prisen til CRUX Kalfarhuset oppfølgingssenter. Erfaringen viser at mange av dem som jevnlig er i kontakt med Kalfarhuset, klarer seg over tid uten ny kriminalitet og/eller rusavhengighet. 

Men etter innstrammingene i permisjonspraksisen i 2013 kan ikke Kalfarhuset lenger gi det gode tilbudet de en gang kunne. 

På tross av innstrammingene har Kalfarhuset opprettholdt innsatsen mot innsatte under lukket soning gjennom ukentlige besøk og samtaler i fengselet. Men det kan ikke erstatte verdien av at de innsatte får komme ut av fengselet og delta i Kalfarhusets aktiviteter. 

Pionérprosjekt. 

Kalfarhuset ble i sin tid startet av Kjell og Alfhild Grønner. Det var et pionérprosjekt for å hjelpe dem som sonet fengselsstraff i Bergen til et liv uten kriminalitet og rusavhengighet når de ble løslatt. Det dekket et stort behov som det tidligere ikke hadde vært fokusert nok på. 

Arbeidet ble raskt anerkjent og satt pris på av de lokale fengselslederne. Det gjorde at ledelsen både i Bergen fengsel og i Region vest av Kriminalomsorgen bidro til et godt samarbeid, og gode muligheter for de innsatte til å ta del i tilbudene Kalfarhuset kunne gi dem. 

Regelverket for permisjoner ble tolket ut fra hvilke muligheter det kunne gi til en god rehabilitering. Innsatte kunne begynne å delta på ulike arrangementer i Kalfarhuset når de hadde sonet én tredjedel av straffen, hvis fengselsledelsen vurderte at det var mulig å vise dem tillit. 

På denne måten fikk de tilknytning til et nettverk som var av stor betydning når de ble løslatt. Blant annet ble de kjent med personer som har klart den vanskelige overgangen fra fengsel tilbake til samfunnet, og fra rus til rusfrihet.

Innskjerpinger. 

Da Kriminalomsorgsdirektoratet ble opprettet i 2013, satte de søkelyset på like soningsforhold i hele landet. De oppdaget da at det i Region vest var en mer liberal praksis når det gjaldt korttidspermisjoner enn i resten av landet. 

Høsten 2014 ble det innskjerpinger. Innsatte på avdelinger med høyt sikkerhetsnivå skulle bare få to kortidspermisjoner per måned. Til slike tiltak som Kalfarhuset kunne de fra nå av bare få én utgang i måneden. Den andre utgangen var forbeholdt besøk til familie og andre, eller private formål som lege, Nav og lignende. 

Dette reduserte drastisk Kalfarhusets mulighet til å drive god rehabilitering. Fra 2012 til 2016 økte antall deltakere på Kalfarhuset fra 85 til 147, men i samme tidsrom gikk andelen deltakere som fikk begynne mens de var i lukket soning markant ned. Ikke én eneste kvinnelig innsatt fra lukket soning har kunnet delta på arrangementer gjennom korttidspermisjoner. 

Det ble også vanskelig å få delta på faglige samlinger som voldsprogram, samlivskurs og aktiviteter for de innsattes barn. Generelt innebar det at de innsatte kom senere i gang med sin rehabilitering, og omfanget ble redusert. Fire timer i måneden var alt som nå ble stilt til rådighet for å drive vellykket rehabilitering. 

Strammet inn.

I talen som ble holdt ved utdelingen av Johan Nordahl Brun-prisen, kritiserte biskopen denne utviklingen: «CRUX Kalfarhuset er et fargerikt og levende uttrykk for bekjennelsen til menneskeverdet som vi liker å tro at alle står sammen om og vil arbeide for å realisere. Da er det også viktig at samfunnet legger gode rammebetingelser for at innsatte i våre fengsler kan få en god inngang i fellesskapet når de kommer ut. Det er dessverre ikke alltid tilfellet. Våre myndigheter, nærmere bestemt Kriminalomsorgsdirektoratet, har strammet inn permisjonspraksisen innen kriminalomsorgen. Slik har de gjort det vanskeligere for de innsatte å ta del i de aktivitetene som en institusjon som CRUX Kalfarhuset tilbyr. Dette har ødelagt mye for senterets arbeid, og fremstår som en trist og feilslått politikk drevet fram mer av tanken om straff som gjengjeldelse enn som rehabilitering. Jeg håper at myndighetene her vil legge om kursen og vende tilbake til en mer åpen praksis.»

Praktiseres fleksibelt. 

Dette var ikke første forsøk på å snu utviklingen. Allerede i desember 2015 vedtok Stortinget følgende: «Stortinget ber regjeringen sikre at regelverket knyttet til permisjoner fra soning praktiseres fleksibelt slik at rehabiliteringstilbud i regi av frivillige organisasjoner kan gjennomføres under soningsperioden.» 

En skulle tro dette ville bidra til en oppmyking av praksis. Men Kriminalomsorgsdirektoratet endret ikke sine instrukser én millimeter. Holdningen var tydeligvis at Region vest hadde tatt seg altfor store friheter i årene før. Nå skulle man også der bli satt på plass. Det var ikke behov for noen form for oppmyking. 

Som henholdsvis leder av CRUX Kalfarhuset oppfølgingssenter og biskop i Bjørgvin vil vi be Justisdepartementet og Kriminalomsorgsdirektoratet om å sørge for rammebetingelser som kan gi bedre muligheter for rehabilitering av innsatte. Det vil bety store samfunnsmessige gevinster og gi innsatte bedre muligheter for å klare seg uten tilbakefall når de blir løslatt.

Trykket i Vårt land 28. mai 2018

Gå til innlegget

Menighetene og kirkens valgordning

Publisert 10 måneder siden - 403 visninger

Det er overraskende at Kirkerådets flertall nå anbefaler Kirkemøtet å vedta en ordning for valg til bispedømmeråd og Kirkemøte der menighetsrådet er fullstendig sjaltet ut.

I Den norske kirke snakker vi til stadighet om menigheten som kirkens grunnenhet. Det synes å være enighet om at uansett hvilken kirkeordning vi får for fremtiden, så må den ikke svekke menigheten og dens demokratisk valgte styringsorgan: menighetsrådet. Da er det overraskende at Kirkerådets flertall nå anbefaler Kirkemøtet å vedta en ordning for valg til bispedømmeråd og Kirkemøte der menighetsrådet er fullstendig sjaltet ut.

Kirkerådets flertall ønsker en valg­ordning der ulike kirkepolitiske grupperinger (helst mer enn én, men det er ingen betingelse) stiller liste. For tiden finnes bare én slik ­gruppering i vår kirke: Åpen folkekirke, som flertallet i Kirkerådet selv tilhører.

I valg på bispedømmeråd og Kirkemøte har hittil menighetsrådene hatt en tydelig rolle i prosessen. Bispedømmerådet har bedt ­menighetsrådene om forslag på kandidater til valglisten, og menighetsrådene har deltatt i valget av medlemmer i nominasjons­komitéen som lager denne listen (jamfør Valghåndbok for kirkevalget 2015). I forslaget fra Kirke­rådet blir det nå i stedet slik at hele prosessen med å utarbeide valglister legges i hendene på «nomineringsgrupper» samt «individer og organisasjoner», slik det er beskrevet i Kirke­rådets forslag til regelverk paragraf 5-3.

Det er flere argumenter som kan ­anføres mot at nettopp kirkepolitiske ­grupperinger 
er den beste formen for organisering av ­kirkelige valg. Blant disse er det viktig at også hensynet til lokalmenighetens styrings­organ, ­menighetsrådet, trekkes inn. I den valg­prosessen Kirkerådet nå ber Kirke-
møtet om å vedta, er menighetsrådene ­totalt parkert.

Halvor Nordhaug, biskop i Bjørgvin

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
3 måneder siden / 82733 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 44695 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
11 måneder siden / 35589 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
9 måneder siden / 28935 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
11 måneder siden / 22890 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
5 måneder siden / 22514 visninger
Sympati med skinke
av
Ane Bamle Tjellaug
4 måneder siden / 22370 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
11 måneder siden / 20420 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
4 måneder siden / 19465 visninger

Lesetips

Radikal kjønnsideologi
av
Marit Johanne Bruset
36 minutter siden / 14 visninger
Har du ulikhetsbrillene på, Astrup?
av
Catharina Bu
36 minutter siden / 14 visninger
Å redde verden uten å bli hekse-jegere
av
Bjørn Stærk
rundt 2 timer siden / 43 visninger
I fredens telt
av
Torstein Try
rundt 2 timer siden / 25 visninger
Jeg melder meg ut av KrF
av
Lars Sørumshagen
rundt 6 timer siden / 254 visninger
Sett fra grasrota
av
Arna Østnor
rundt 7 timer siden / 119 visninger
Hamskifte for norsk landbruk?
av
Trond Klaape
rundt 7 timer siden / 195 visninger
Svar til innlegg fra Karl Øyvind Jordell
av
Ole Inge Bekkelund
rundt 7 timer siden / 47 visninger
Skader KrF, ikke Frp!
av
Ola Ødegaard
rundt 7 timer siden / 83 visninger
Les flere

Siste innlegg

Radikal kjønnsideologi
av
Marit Johanne Bruset
36 minutter siden / 14 visninger
Har du ulikhetsbrillene på, Astrup?
av
Catharina Bu
36 minutter siden / 14 visninger
Å redde verden uten å bli hekse-jegere
av
Bjørn Stærk
rundt 2 timer siden / 43 visninger
I fredens telt
av
Torstein Try
rundt 2 timer siden / 25 visninger
Nå treng KrF samling
av
Karl Johan Hallaråker
rundt 5 timer siden / 62 visninger
Hvorfor feilet Hareide?
av
Lars Kolbeinstveit
rundt 6 timer siden / 458 visninger
Les flere