Halvor Nordhaug

Alder: 65
  RSS

Om Halvor

Beskriv deg selv her

Følgere

Vårt Lands nettsider

Publisert 12 dager siden - 321 visninger

Hvorfor er Vårt Lands nettsider så forutsigbare og dårlige?

I alle år har jeg vært en trofast leser av Vårt Land. Papiravisa er blitt stadig bedre, og fremstår nå som mindre nyhetsavis og mer av en kommentaravis om temafeltet: religion/kirke/samfunn. Men den utviklingen gjør at jeg sterkt savner en oppegående nettside som holder meg oppdatert om aktuelle ting som skjer, og som er mer enn bare oppslagstavle for det samme stoffet som vi også finner i papiravisa.

Her har Vårt Land noe å lære av kollega Dagen som til tross for mindre ressurser (vil jeg tro), langt oftere oppdaterer sine nettsider med aktuelle saker som har skjedd siden papiravisa gikk i trykken. Slikt skjer jo også hos vl.no, men etter min mening altfor sjeldent. Er dere ikke litt bakpå her??

 

Gå til innlegget

Ønsker myndighetene rehabilitering av innsatte?

Publisert 22 dager siden - 198 visninger

Permisjonspraksisen skal være fleksibel, men nå er ordningen så stram at rehabiliteringen blir svekket.

Skrevet av Halvor Nordhaug Biskop i Bjørgvin og Ragnar Tesdal Virksomhetsleder, Kalfarhuset oppfølgingssenter.

En jury bestående av biskopen i Bjørgvin, ordføreren i Bergen og daglig leder i Kirkens Bymisjon tildelte for kort tid siden Johan Nordahl Brun-prisen til CRUX Kalfarhuset oppfølgingssenter. Erfaringen viser at mange av dem som jevnlig er i kontakt med Kalfarhuset, klarer seg over tid uten ny kriminalitet og/eller rusavhengighet. 

Men etter innstrammingene i permisjonspraksisen i 2013 kan ikke Kalfarhuset lenger gi det gode tilbudet de en gang kunne. 

På tross av innstrammingene har Kalfarhuset opprettholdt innsatsen mot innsatte under lukket soning gjennom ukentlige besøk og samtaler i fengselet. Men det kan ikke erstatte verdien av at de innsatte får komme ut av fengselet og delta i Kalfarhusets aktiviteter. 

Pionérprosjekt. 

Kalfarhuset ble i sin tid startet av Kjell og Alfhild Grønner. Det var et pionérprosjekt for å hjelpe dem som sonet fengselsstraff i Bergen til et liv uten kriminalitet og rusavhengighet når de ble løslatt. Det dekket et stort behov som det tidligere ikke hadde vært fokusert nok på. 

Arbeidet ble raskt anerkjent og satt pris på av de lokale fengselslederne. Det gjorde at ledelsen både i Bergen fengsel og i Region vest av Kriminalomsorgen bidro til et godt samarbeid, og gode muligheter for de innsatte til å ta del i tilbudene Kalfarhuset kunne gi dem. 

Regelverket for permisjoner ble tolket ut fra hvilke muligheter det kunne gi til en god rehabilitering. Innsatte kunne begynne å delta på ulike arrangementer i Kalfarhuset når de hadde sonet én tredjedel av straffen, hvis fengselsledelsen vurderte at det var mulig å vise dem tillit. 

På denne måten fikk de tilknytning til et nettverk som var av stor betydning når de ble løslatt. Blant annet ble de kjent med personer som har klart den vanskelige overgangen fra fengsel tilbake til samfunnet, og fra rus til rusfrihet.

Innskjerpinger. 

Da Kriminalomsorgsdirektoratet ble opprettet i 2013, satte de søkelyset på like soningsforhold i hele landet. De oppdaget da at det i Region vest var en mer liberal praksis når det gjaldt korttidspermisjoner enn i resten av landet. 

Høsten 2014 ble det innskjerpinger. Innsatte på avdelinger med høyt sikkerhetsnivå skulle bare få to kortidspermisjoner per måned. Til slike tiltak som Kalfarhuset kunne de fra nå av bare få én utgang i måneden. Den andre utgangen var forbeholdt besøk til familie og andre, eller private formål som lege, Nav og lignende. 

Dette reduserte drastisk Kalfarhusets mulighet til å drive god rehabilitering. Fra 2012 til 2016 økte antall deltakere på Kalfarhuset fra 85 til 147, men i samme tidsrom gikk andelen deltakere som fikk begynne mens de var i lukket soning markant ned. Ikke én eneste kvinnelig innsatt fra lukket soning har kunnet delta på arrangementer gjennom korttidspermisjoner. 

Det ble også vanskelig å få delta på faglige samlinger som voldsprogram, samlivskurs og aktiviteter for de innsattes barn. Generelt innebar det at de innsatte kom senere i gang med sin rehabilitering, og omfanget ble redusert. Fire timer i måneden var alt som nå ble stilt til rådighet for å drive vellykket rehabilitering. 

Strammet inn.

I talen som ble holdt ved utdelingen av Johan Nordahl Brun-prisen, kritiserte biskopen denne utviklingen: «CRUX Kalfarhuset er et fargerikt og levende uttrykk for bekjennelsen til menneskeverdet som vi liker å tro at alle står sammen om og vil arbeide for å realisere. Da er det også viktig at samfunnet legger gode rammebetingelser for at innsatte i våre fengsler kan få en god inngang i fellesskapet når de kommer ut. Det er dessverre ikke alltid tilfellet. Våre myndigheter, nærmere bestemt Kriminalomsorgsdirektoratet, har strammet inn permisjonspraksisen innen kriminalomsorgen. Slik har de gjort det vanskeligere for de innsatte å ta del i de aktivitetene som en institusjon som CRUX Kalfarhuset tilbyr. Dette har ødelagt mye for senterets arbeid, og fremstår som en trist og feilslått politikk drevet fram mer av tanken om straff som gjengjeldelse enn som rehabilitering. Jeg håper at myndighetene her vil legge om kursen og vende tilbake til en mer åpen praksis.»

Praktiseres fleksibelt. 

Dette var ikke første forsøk på å snu utviklingen. Allerede i desember 2015 vedtok Stortinget følgende: «Stortinget ber regjeringen sikre at regelverket knyttet til permisjoner fra soning praktiseres fleksibelt slik at rehabiliteringstilbud i regi av frivillige organisasjoner kan gjennomføres under soningsperioden.» 

En skulle tro dette ville bidra til en oppmyking av praksis. Men Kriminalomsorgsdirektoratet endret ikke sine instrukser én millimeter. Holdningen var tydeligvis at Region vest hadde tatt seg altfor store friheter i årene før. Nå skulle man også der bli satt på plass. Det var ikke behov for noen form for oppmyking. 

Som henholdsvis leder av CRUX Kalfarhuset oppfølgingssenter og biskop i Bjørgvin vil vi be Justisdepartementet og Kriminalomsorgsdirektoratet om å sørge for rammebetingelser som kan gi bedre muligheter for rehabilitering av innsatte. Det vil bety store samfunnsmessige gevinster og gi innsatte bedre muligheter for å klare seg uten tilbakefall når de blir løslatt.

Trykket i Vårt land 28. mai 2018

Gå til innlegget

Menighetene og kirkens valgordning

Publisert 2 måneder siden - 398 visninger

Det er overraskende at Kirkerådets flertall nå anbefaler Kirkemøtet å vedta en ordning for valg til bispedømmeråd og Kirkemøte der menighetsrådet er fullstendig sjaltet ut.

I Den norske kirke snakker vi til stadighet om menigheten som kirkens grunnenhet. Det synes å være enighet om at uansett hvilken kirkeordning vi får for fremtiden, så må den ikke svekke menigheten og dens demokratisk valgte styringsorgan: menighetsrådet. Da er det overraskende at Kirkerådets flertall nå anbefaler Kirkemøtet å vedta en ordning for valg til bispedømmeråd og Kirkemøte der menighetsrådet er fullstendig sjaltet ut.

Kirkerådets flertall ønsker en valg­ordning der ulike kirkepolitiske grupperinger (helst mer enn én, men det er ingen betingelse) stiller liste. For tiden finnes bare én slik ­gruppering i vår kirke: Åpen folkekirke, som flertallet i Kirkerådet selv tilhører.

I valg på bispedømmeråd og Kirkemøte har hittil menighetsrådene hatt en tydelig rolle i prosessen. Bispedømmerådet har bedt ­menighetsrådene om forslag på kandidater til valglisten, og menighetsrådene har deltatt i valget av medlemmer i nominasjons­komitéen som lager denne listen (jamfør Valghåndbok for kirkevalget 2015). I forslaget fra Kirke­rådet blir det nå i stedet slik at hele prosessen med å utarbeide valglister legges i hendene på «nomineringsgrupper» samt «individer og organisasjoner», slik det er beskrevet i Kirke­rådets forslag til regelverk paragraf 5-3.

Det er flere argumenter som kan ­anføres mot at nettopp kirkepolitiske ­grupperinger 
er den beste formen for organisering av ­kirkelige valg. Blant disse er det viktig at også hensynet til lokalmenighetens styrings­organ, ­menighetsrådet, trekkes inn. I den valg­prosessen Kirkerådet nå ber Kirke-
møtet om å vedta, er menighetsrådene ­totalt parkert.

Halvor Nordhaug, biskop i Bjørgvin

Gå til innlegget

Gjenoppdaget kristendom?

Publisert 4 måneder siden - 2878 visninger

Jeg har lest boken «Gjenoppdag kristendommen» av Marcus Borg. Underveis ble jeg overrasket over hvor radikalt annerledes hans kristendomsforståelse er.

Siden boken «Gjenoppdag kristendommen» av Marcus Borg kom i høst, har den fått stor oppmerksomhet, ikke minst her i Vårt Land, men også i NRK. Boken er blitt lest av mange, og det arrangeres seminarer og menighetskvelder med den som utgangspunkt.

Jeg er også blant dem som har lest Borg, og ser at her er det mye som kan utfordre til ny gjennomtenkning av troen. Slikt er alltid nyttig. Men underveis ble jeg overrasket over hvor radikalt annerledes hans kristendomsforståelse er, sammenliknet med det vi kan kalle en økumenisk kristendom som er forankret i den oldkirkelige trosbekjennelsen og utbredt blant kirker verden over.


En redusert Kristus. Bokens norske tittel spenner buen høyt. Men innholdet er ikke så oppsiktsvekkende nytt som tittelen gir inntrykk av. Målt mot kirkens tradisjonelle tro presenterer Borg en redusert Kristus, og han fokuserer først og fremst kristendommens etiske og handlingsrettede side. En slik teologi har verden sett før, blant annet i den mangefasetterte bevegelsen rundt år 1900 som med et samlebegrep kalles «liberal teologi». Men Borgs etiske perspektiv er nok mer sosialt og samfunnsorientert enn hos denne retningen.

Borgs bok vil vise at ordet «frelse» i en bibelsk sammenheng handler om mye mer enn det som angår synd, tilgivelse, himmel og helvete. Saken er primært noe annet: «Frelse handler om transformasjonen/forvandlingen av våre liv som enkeltpersoner og som mennesker som lever sammen i samfunn» (s. 42). «Frelse handler om frigjøring og forvandling» (s.49).


Frelsen redusert. Hele boken er et kraftig oppgjør med en form for konservativ amerikansk, evangelikal kristendom som Borg kjenner godt fra sin egen bakgrunn. I denne retningen blir frelsen redusert til tilgivelse fra synd og redning fra fortapelsen; mens troens samfunnsmessige konsekvenser arter seg som støtte til økonomisk liberalisme, kampen mot abort, retten til å bære våpen og støtte til et sterkt forsvar. Her har Borg et viktig anliggende.

Det er både riktig og nødvendig å vise at frelsen ikke bare handler om tilgivelse fra synden og redning fra fortapelsen. Frelse betyr også nettopp frigjøring og forvandling, og med konsekvenser av en helt annen karakter enn det vi ser hos den evangelikale, politiserte høyresiden som har fått ny oppdrift under Trump.


Et uttalt brudd. Men Borg ærend går svært mye lenger. Hans syn på Jesus Kristus representerer et uttalt brudd med kirkens trosbekjennelse. Jesus er ifølge Borg i utgangspunktet bare et menneske. Guddommelig blir han først etter oppstandelsen: «Guddommeligheten tilhører Etter-påske-Jesus, ikke Før-påske Jesus» (s. 94). Julens feiring av at barnet i krybben er både Gud og menneske, er altså egentlig gjenstandsløs.

Når Jesus i utgangspunktet ikke er annet enn et menneske, så betyr det at hans liv er en menneskelig mulighet som – i hvert fall i prinsippet – ligger åpen for alle. Borg sammenlikner ham da også med Frans fra Assisi, men «med et utropstegn etter». For nettopp som menneske var Jesus likevel så ekstraordinær at hans tilhengere betraktet ham som den avgjørende åpenbaringen av Gud. (s.100).


En forvandlet verden. Det er Jesu handlinger til beste for marginaliserte mennesker, og hans lidenskap for Guds rike og for en forvandlet verden som for Borg utgjør grunnlaget for den guddommelighet som blir ham til del etter oppstandelsen. Denne oppstandelsens historiske karakter er for Borg imidlertid mer enn tvilsom: «… hvorvidt graven faktisk var tom, er historisk irrelevant». Oppstandelsen er viktig først og fremst i betydningen som denne erfaringen fikk for Jesu tilhengere etter påske. De erfarte ham «som en realitet i nåtiden» (s.115f).

Borg skiller her skarpt mellom oppstandelsens historiske karakter og dens betydning (114f). For ham er det historiske egentlig uvesentlig. Tilsvarende tenker han også om Jesu gjenkomst. Borg tror ikke på denne som en begivenhet på en fremtidig dag i historien. Det som derimot betyr noe er hans gjenkomst i menneskers opplevelse av ham, i det liturgiske året og i nattverden. (s.197)


Konstruert motsetning. Følgende kritiske innvending mot Borg trenger seg på: Hvorfor konstruerer han denne motsetningen mellom historiske hendelser og deres betydning? Det kan ikke være uvesentlig – for å si det varsomt – for troen hvorvidt Jesu oppstandelse er en historisk realitet, slik Det nye testamente bevitner. Men betydningen av oppstandelsen er selvsagt ikke utfoldet bare ved å fastholde den historiske hendelsen.

Oppstandelsens evangelium handler også om å leve livet i oppstandelsens kraft, forkynne nåden og kjempe for rettferdigheten. Men dette kommer ikke på noe vis i konflikt verken med troen på Jesu oppstandelse eller på hans fremtidige gjenkomst nettopp som historiske hendelser. Tvert imot henter det kristne livet sin kraft og sitt håp ikke bare fra ulike erfaringer av møter med Jesus, men også og ikke minst fra overbevisningen om at frelseshistoriens begivenheter er faktiske hendelser uavhengig av vår erfaring.


Altfor ambisiøs. Den opprinnelige tittelen på Borgs bok er «Speaking Christian». På norsk har den fått den altfor ambisiøse tittelen «Gjenoppdag kristendommen». Etter min vurdering er dette ikke en gjenoppdaget kristendom fordi den ikke er særlig ny, og heller ikke en kristendom av evangelisk merke. Det viser seg ikke minst i hans forståelse av Jesu død. Denne var ifølge Borg ikke villet av Gud, og ikke en stedfortredende soning for verdens synder (s.106-109).

Borg deler i det hele tatt ikke den økumeniske bekjennelsen til Kristus som Guds Sønn fra evighet av som gjennom sitt liv, sin død og oppstandelse forsoner oss med vår himmelske Far, og gir oss del i et håp om en ny himmel og jord – et håp som alene henger på Guds suverene handling. Borgs bok leverer et redusert evangelium. Med sitt etiske og handlingsrettede fokus er den heller ikke oppsiktsvekkende ny. Å kalle dette gjenoppdaget kristendom blir dobbelt galt.

Gå til innlegget

Forsoningens evangelium

Publisert 5 måneder siden - 784 visninger

Andrej Rubljovs ikon kaster lys over forsoningen. Det er Sønnen som dør, men også Faderen har del i smerten som følger med kjærligheten.

Se Rublevs ikon her. 


DEBATTEN OM betydningen av forsoningen og Jesu død har i lengre tid pågått intenst i denne avisen. Sist lørdag var dette hovedsaken over hele seks sider. Dette temaet er da også virkelig en hovedsak for troen. Men mens mange i min generasjon som unge fikk høre om Jesu død som soning for verdens synd i nær sagt alle sammenhenger, er dette nå adskillig mer marginalt til stede.

Denne tradisjonelle forståelsen av Jesu død er sjelden blitt direkte forkastet, men heller fortiet. Dette synes nå å endre seg. Som den omtalte hovedsaken i Vårt land dokumenterte, er Jesu soningsdød for verdens synd blitt så krevende for mange at den langt på vei avvises.


Erstatningsrett. Det er ikke underlig at vi i dag har vansker med den såkalte «objektive forsoningslære» til Anselm av Canterbury (1033- 1109). Denne forståelsen tar sitt utgangspunkt i menneskets synd og skyld som krenker Guds majestet. Ifølge Anselm kan vi bare unnfly straffen for dette ved å yte erstatning (satisfaksjon), men det kan vi ikke fordi vi er syndere. Gjelden kan bare Gud betale, og derfor blir Gud menneske. Guds sønn dør uskyldig i alles sted og slik blir løsesummen betalt.

Anselms tolkning er treffende ved at den tar utgangspunkt i et virkelig brudd mellom Gud og mennesker som bare kan overvinnes fra Guds side, og dette skjer gjennom Jesu død. Men hans forsoningslære har et for ensidig preg av regnskap og erstatningsrett til å gi en dekkende, bibelsk forståelse av forsoningen. Den gir heller ikke oppstandelsen den plass den skal ha som fullendelsen av korshandlingen, og som begynnelsen på det nye livet både for Kristus og for alle som ved dåpen og troen er forenet med ham.


Utvider forståelsen. Korsets mysterium er mer omfattende enn det Anselm får fram, og kan ikke forklares ved hjelp av bare ett sett med begreper og bilder. Det skjer da heller ikke i Det nye testamentet, som Notto Thelle riktig skriver i sitt innlegg «Forsoningens gudsbilder» 11. januar. Thelle nevner en rekke andre metaforer som også brukes, slik som løsepengen, hvetekornet som faller i jorden og dør, hyrden som verger sauene, og flere andre. Det alle disse har til felles er imidlertid at de ikke er i konflikt med soningstanken slik denne utfoldes i forbindelse med Jesu død, men snarere utvider og utfyller denne.

Når Det nye testamente taler om forsoning, handler det ikke om en vred Gud som må blidgjøres, slik Thelle understreker. Men Jesus bærer syndens konsekvenser stedfortredende, det vil si i vårt sted, og «syndens lønn er døden» (Rom 6,23). På denne måten sones synden slik at gudsforholdets avstand overvinnes. Jesus tar vår plass som syndere, og vi får hans plass som Guds sønner og døtre. Vi får komme inn i fellesskapet med den Gud som ikke tåler synd fordi den ødelegger kjærligheten. Fra begynnelse til slutt er forsoningen drevet fram av kjærligheten. «Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner» (Joh 15,13).


Demonstrasjon av kjærlighet. Men forståelsen av Jesu død som soningsdød for verdens synd faller altså mange tungt for brystet. Den bygger da også på forutsetninger som flere opplever som fremmede: Guds hellighet og menneskets synd. Som det fremgår av Vårt Lands hovedsak 6. januar, blir det da et alternativ for noen å gripe til den såkalte «subjektive forsoningslære» som gjerne tilskrives Abelard (1079-1142). Her tolkes Jesu død ikke som en soningsdød, men som en demonstrasjon av Guds kjærlighet. Når mennesket ser denne kjærligheten kan det forsones med Gud ved at det oppgir sin motvilje mot ham, og får tro på Guds nåde og vilje til å tilgi. Forsoningen er her noe som skjer subjektivt, i menneskets indre.

Denne forståelsen nok kan gi en god beskrivelse av hvordan et menneske kan oppleve forsoningen slik at troen oppstår, men den strekker ikke til som teologisk tolkning av Jesu død. Dersom denne forståelsen blir stående alene, overses den reelle avstanden mellom oss og Gud, som vår synd og ondskap har skapt, og som utgjør det mørke bakteppet og forutsetningen for det radikale budskapet om forsoningens karakter av ufortjent gave og nåde.


Vektlegger opplevelse. Den subjektive forsoningslæren legger avgjørende vekt på menneskets opplevelse eller erfaring av kjærligheten til Gud. Men dermed blir lett effekten mer krav enn evangelium. Jeg tror Marius T. Mjaaland har rett når han i sin bok «Systematisk teologi» fra 2017 i forlengelsen av den subjektive forsoningslære ser et krav om et «stadig sterkere uttrykk for kjærlighetens inderlighet» som kan bli «kvelende totalitær i en indre, sentimental forstand.»

Den subjektive forsoningslæren gir ikke uttrykk for forsoningens radikale karakter av en nådehandling der Gud forsonte oss med seg «mens vi ennå var Guds fiender» (Rom 5,10). Denne læren har derfor aldri vært kirkens hovedforståelse av forsoningen, og kan heller ikke bli det. Guds nåde er nettopp nåde fordi den ikke krever verken gode gjerninger eller en subjektiv opplevelse av Guds kjærlighet for å bli tilegnet. Nåden gis gratis gjennom dåp og tro på grunnlag av Jesu død og oppstandelse. Det er forsoningens evangelium.


Slaktet et kje. La meg til slutt gjøre et forsøk på å formidle dette evangeliet ved hjelp av Andrej Rubljovs kjente ikon fra cirka år 1400: «Den hellige treenighet». På dette bildet er Treenigheten fremstilt i form av tre skikkelser rundt et bord. Motivet er hentet fra fortellingen om de tre som besøkte Abraham og Sara, og varslet om at de skulle få en arving (1 Mos 18). Abraham slaktet et kje og serverte sine gjester et måltid.

De første kristne tolket disse tre gjestene hos Abraham og Sara som Treenigheten. Her sitter de til bords: Faderen til venstre, Sønnen i midten og Ånden til høyre. De tre er tegnet inn i en sirkel, og alle er vendt mot hverandre. Slik kommer det fram at de er tre, men likevel ett. Midt på bordet mellom dem står en kalk som rommer kjeet Abraham slaktet, men som her også blir en nattverdkalk med Jesu blod. Dette er kjærlighetsofferet som Sønnen gir, og som Faderen nå tar i mot idet han velsigner det med sin høyre hånd.


Kjærlighetens samforståelse. Kjærligheten forutsetter frihet, og Det nye testamentet understreker da også at Jesus går frivillig inn i døden. Han «ga seg selv for våre synder» (Gal 1,4). Samtidig var det også Faderens vilje. Han har «sendt sin sønn til soning for våre synder» (1 Joh 4,10). Rubljovs ikon viser oss den kjærlighetens samforståelse og samhandling som er mellom Faderen og Sønnen. Det er Sønnen som dør, men også Faderen har del i smerten som følger med kjærligheten.

Slik blir ikonen en kommentar til ordet om at «Gud er kjærlighet» (1 Joh 4,10). Kjærligheten er her tegnet inn i Gud både gjennom hengivelsen og samspillet mellom de tre, og ved offeret som er i sentrum. Inn i dette kjærlighetens fellesskap er vi alle invitert. Dette signaliseres ved at den siden som vender mot oss er åpen, og ved at Åndens lange pekefinger viser både til kalken og den åpne plassen. I forsoningen utvides kjærlighetsforholdet mellom Faderen, Sønnen og Ånden til å omfatte og inkludere også oss.


Et bord for oss. Rubljovs ikon sier noe vesentlig om Gud, om forsoningen, og om nattverden. I dette måltidet dekker Gud selv et bord for oss, og inviterer oss inn i sitt fellesskap. Dette skjer på grunnlag av Jesu sonoffer. I Den norske kirkes nattverdliturgi sier vi da også etter nattverden: «Den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus har nå gitt oss sitt hellige legeme og blod, som han ga til soning for alle våre synder».

Ved at Gud innlemmer lidelsen i seg selv, blir verdens ondskap ikke oversett, men tatt på alvor som en krenkelse både av medmennesket og av Gud som alle menneskers høye beskytter. Her i Treenighetens samlede hengivelse for vår skyld finner vi kjærlighetens sterkeste og mest troverdige uttrykk. Denne kjærligheten skal vi få ta imot og leve i.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Sannhetsbegrepet
av
Gunnar Hopen
rundt 9 timer siden / 81 visninger
0 kommentarer
Endetid skrevet av Derek Prince.
av
Knut Rasmussen
rundt 12 timer siden / 92 visninger
0 kommentarer
Jonas håper fortsatt på sentrum
av
Berit Aalborg
rundt 13 timer siden / 635 visninger
0 kommentarer
Blikket mot himmelen
av
Petter Mohn
rundt 16 timer siden / 73 visninger
0 kommentarer
Kommentarer til en bokanmeldelse
av
Kjell Tveter
rundt 17 timer siden / 169 visninger
1 kommentarer
Allmenningens tragedie
av
Lars Gilberg
rundt 17 timer siden / 837 visninger
3 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Åge Kvangarsnes kommenterte på
Endens tid
rundt 6 timer siden / 1293 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Endens tid
rundt 6 timer siden / 1293 visninger
Svein Ole Hansen kommenterte på
Endens tid
rundt 6 timer siden / 1293 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Endens tid
rundt 6 timer siden / 1293 visninger
Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Er dåpen nødvendig til frelse?
rundt 6 timer siden / 87 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Endens tid
rundt 7 timer siden / 1293 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Realpresens eller preteritum
rundt 7 timer siden / 547 visninger
Karl Yri kommenterte på
Endens tid
rundt 7 timer siden / 1293 visninger
Svein Ole Hansen kommenterte på
Endens tid
rundt 7 timer siden / 1293 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Realpresens eller preteritum
rundt 7 timer siden / 547 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Endens tid
rundt 7 timer siden / 1293 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Realpresens eller preteritum
rundt 7 timer siden / 547 visninger
Les flere