Halvor Nordhaug

Alder: 64
  RSS

Om Halvor

Beskriv deg selv her

Følgere

Kommunen er en lunefull venn

Publisert 1 dag siden - 103 visninger

Det finnes mange eksempler på drastiske kutt i de kommunale bevilgningene til kirken når rammene blir trange. Disse kuttene skjer ikke bare med ostehøvel, der man skjærer smått og pent, men også med øks.

Kirkevergen i Oslo, Robert Wright, skriver i Vår Land 11.desember et innlegg med tittelen «Avgjørende forbindelse», og sikter til forbindelsen mellom kirke og kommune. Med eksempler fra Oslo viser han at denne forbindelsen fungerer godt, blant annet innen diakonien. Slikt er trivelig lesning, og jeg kjenner tilsvarende eksempler både fra Bergen og flere andre kommuner i Bjørgvin.


Men dette bildet er langt mer sammensatt enn Wright gir inntrykk av. Det finnes mange eksempler på drastiske kutt i de kommunale bevilgningene til kirken når rammene blir trange. Disse kuttene skjer ikke bare med ostehøvel, der man skjærer smått og pent, men også med øks. Tilsvarende radikale grep mot kirkeøkonomien som kan skje kommunalt, ser vi ikke for de statlige bevilgningers vedkommende. Også staten kan være smålig i forhold til kirken, som kjent. Men forutsigbarheten synes å være mindre og vilkårligheten større i flere kommunestyrer enn på Stortinget.


Kommunene har langt trening i å skyve vedlikeholdet av kirkebyggene foran seg. (Det gjelder vel ikke minst i Oslo?) Men fordi kirkehuset og gravplassen er noe folk ser helt konkret foran seg og er svært opptatt av, så har kommunene likevel syn for nettopp dette. Det samme er dessverre ikke alltid tilfellet for det som er selve livet i menighetene gjennom uken i form av diakoni, kirkemusikk, barne- og ungdomsarbeid osv. Utfra intensjonen i Kirkeloven skal kommunen bevilge midler også til dette. Men her er praksisen særdeles varierende.
På denne bakgrunn mener jeg, som jeg skrev i mitt innlegg 4. desember («Det beste fra to verdener»), at kommunene bør beholde ansvaret for finansiering av kirkebygg og gravplasser, for dette har de syn for. De øvrige bevilgningene til kirken fra det offentlige bør gå gjennom staten, og fordeles ut i kirken av kirkens egne organer.


Med en slik ordning får vi med oss det som fungerer best i forholdet mellom kirken og kommunen. Når så den øvrige virksomheten koples løs fra kommunestrukturen, blir det lettere å oppnå en mer rettferdig fordeling mellom menighetene i ulike kommuner, og også foreta de organisatoriske endringer av kirken som nødvendigvis må komme.
Den norske kirke er i dag en svært sammensatt og lite effektiv organisasjon med over 400 fellesråd, mange med svært få ansatte. I tillegg kommer prestetjenesten med biskopene og 11 bispedømmeråd som arbeidsgivere. Alle disse rådene både lokalt og regionalt har ansvar for personal, økonomi og administrasjon.

Fra Wrights utsiktspunkt som kirkeverge i Oslo kan nok kommunens og fellesrådets størrelse virke som en rasjonell enhet. Men Oslo er svært langt fra en typisk norsk kommune, og erfaringene herfra kan ikke danne utgangspunkt for en ordning av forholdet mellom kommune og kirke som skal gjelde for hele landet.
Halvor Nordhaug
Biskop i Bjørgvin

Gå til innlegget

DET BESTE FRA TO VERDENER

Publisert 10 dager siden - 380 visninger

I debatten om fremtidens modell for finansiering av Den norske kirke foreslår jeg en mellomløsning der staten bevilger alt - unntatt utgifter til kirkebygg og kirkegårder. Da får vi det beste fra to verdener.

Hvordan kan Den norske kirke best organiseres for å få mest mulig ressurser fram til førstelinjen: menighetenes arbeid? Spørsmålet har fått ny aktualitet i forbindelse med at Kulturdepartementet har sendt ut et høringsnotat med utkast til ny lov om tros- og livssynssamfunn. Her lanseres to ulike modeller for hvordan den offentlige støtten til Den norske kirkes virksomhet kan organiseres:

 

A) Man kan beholde nåværende delte ordning der staten finansierer prestetjenesten, samt arbeidet i de sentralkirkelige råd og bispedømmerådene; mens virksomheten i lokalmenighetene finansieres ved  overføringer fra kommunene til de kirkelige fellesrådene som finnes i hver kommune. 

 

B) All overføring til Den norske kirke skjer via statlige midler. Det blir så opp til kirkens egne organer å fordele disse midlene videre til alle nivåer i kirken.

 

Styrken ved modell A med fortsatt delt finansiering er at nærheten mellom den lokale kirken og kommunen bevares. Kommunen må antas å ha større sans enn staten for å gi midler til lokalkirken, særlig til kirkebyggene. Ulempen ved denne modellen er at det blir vanskeligere å la ansvaret for økonomi, administrasjon og personalledelse samles på færre og større organer med mer effektiv forvaltning og større kompetanse enn i dagens ordning hvor vi har over 400 ulike fellesråd, pluss bispedømmerådene. 

 

En samlet statlig finansiering som i modell B vil derimot løsne organiseringen av kirken fra kommunestrukturen, og slik gjøre det enklere å samle forvaltningen av økonomi og administrasjon på færre organer, eksempelvis på prostinivå eller bispedømmenivå, og med én arbeidsgiverlinje. Samtidig vil en slik modell medføre at Den norske kirke da vil få samme form for finansiering som det nå foreslås for alle andre tros- og livssynssamfunn, nemlig direkte fra staten.

 

For Den norske kirke vil det imidlertid kunne bety et tap at kommunenes ansvar for kirkebyggene avvikles. Kommunene vet hvor viktig kirkebyggene er i akkurat deres kommune, og er opptatt av at disse skal holdes i hevd. Og selv om kommunene i praksis ivaretar kirkebyggene på svært ulikt vis, vil en samlet statlig overføring trolig medføre enda mindre penger til drift og vedlikehold av kirkebygg, samt bygging av nye kirker, enn dagens ordning.

 

Kan det være mulig å ivareta det beste fra de to ulike modellene som nå debatteres i en form for kompromiss? Jeg tror det, og vil gjerne ta opp forslaget fra flertallet i Gjønnesutvalget (NOU 2006:2)  om at staten finansierer alle kirkens administrasjons- og personalkostnader, mens kommunene gis ansvaret for bygningsmessig drift og vedlikehold av de øvrige kirkebyggene, samt bygging av nye kirker. Istandsetting og vedlikehold av kulturhistorisk verdifulle kirkebygg får imidlertid staten ansvar for gjennom særskilte tilskuddsordninger.

 

I høringsnotatet fra regjeringen som nå drøftes i hele kirken, er ikke en slik mellomløsning lansert. Det synes jeg er beklagelig. I likhet med alle andre modeller er det mye som må klargjøres også med en slik konstruksjon, men jeg anbefaler den til drøfting i alle de organer som nå uttaler seg. Den fremtrer for meg som en mulig samlende løsning der man ivaretar det beste fra to verdener.

 

Gå til innlegget

Det beste fra to verdener

Publisert 11 dager siden - 110 visninger

Hvordan kan Den norske kirke best organiseres for å få mest mulig ressurser fram til førstelinjen: menighetenes arbeid?

Spørsmålet har fått ny aktualitet i forbindelse med at Kulturdepartementet har sendt ut et høringsnotat med utkast til ny lov om tros- og livssynssamfunn. Her lanseres to ulike modeller for hvordan den offentlige støtten til Den norske kirkes virksomhet kan organiseres:


MODELL A: Vi kan beholde nåværende delte ordning der staten finansierer prestetjenesten, samt arbeidet i de sentralkirkelige råd og bispedømmerådene; mens virksomheten i lokalmenighetene finansieres ved overføringer fra kommunene til de kirkelige fellesrådene som finnes i hver kommune.


MODELL B: All overføring til Den norske kirke skjer via statlige midler. Det blir så opp til kirkens egne organer å fordele disse midlene videre til alle nivåer i kirken.


Nærheten bevares. Styrken ved modell A med fortsatt delt finansiering er at nærheten mellom den lokale kirken og kommunen bevares. Kommunen må antas å ha større sans enn staten for å gi midler til lokalkirken, særlig til kirkebyggene. Ulempen ved denne modellen er at det blir vanskeligere å la ansvaret for økonomi, administrasjon og personalledelse samles på færre og større organer med mer effektiv forvaltning og større kompetanse enn i dagens ordning hvor vi har over 400 ulike fellesråd, pluss bispedømmerådene.


Færre organer. En samlet statlig finansiering som i modell B vil derimot løsne organiseringen av kirken fra kommunestrukturen, og slik gjøre det enklere å samle forvaltningen av økonomi og administrasjon på færre organer, eksempelvis på prostinivå eller bispedømmenivå, og med én arbeidsgiverlinje. Samtidig vil en slik modell medføre at Den norske kirke da vil få samme form for finansiering som det nå foreslås for alle andre tros- og livssynssamfunn, nemlig direkte fra staten.

For Den norske kirke vil det imidlertid kunne bety et tap at kommunenes ansvar for kirkebyggene avvikles. Kommunene vet hvor viktig kirkebyggene er i akkurat deres kommune, og er opptatt av at disse skal holdes i hevd. Og selv om kommunene i praksis ivaretar kirkebyggene på svært ulikt vis, vil en samlet statlig overføring trolig medføre enda mindre penger til drift og vedlikehold av kirkebygg, samt bygging av nye kirker, enn dagens ordning.


Det beste fra de to ulike modellene. Kan det være mulig å ivareta det beste fra de to ulike modellene som nå debatteres i en form for kompromiss? Jeg tror det, og vil gjerne ta opp forslaget fra flertallet i Gjønnesutvalget (NOU 2006:2) om at staten finansierer alle kirkens administrasjons- og personalkostnader, mens kommunene gis ansvaret for bygningsmessig drift og vedlikehold av de øvrige kirkebyggene, samt bygging av nye kirker.

Istandsetting og vedlikehold av kulturhistorisk verdifulle kirkebygg får imidlertid staten ansvar for gjennom særskilte tilskuddsordninger.


Beklagelig. I høringsnotatet fra regjeringen som nå drøftes i hele kirken, er ikke en slik mellomløsning lansert. Det synes jeg er beklagelig.

I likhet med alle andre modeller er det mye som må klargjøres også med en slik konstruksjon, men jeg anbefaler den til drøfting i alle de organer som nå uttaler seg. Den fremtrer for meg som en mulig samlende løsning der man ivaretar det beste fra to verdener.

Gå til innlegget

Å leve med to syn i kirken

Publisert 2 måneder siden - 2307 visninger

To likestilte syn på likekjønnet ekteskap i kirken betyr ikke at begge syn alltid må presenteres alle steder, men at hvert syn også må kunne gis rom på egne premisser. Kirkens bredde skal romme også et smalt seminar der bare ett syn legges fram, slik det nylig var planlagt i Volda. Her er jeg uenig med Therese Utgård i Åpen Folkekirke som reagerte på at dette seminaret bare ville ha én innleder.

Hvordan kan vi leve sammen med to syn på ekteskapet i vår kirke? Om dette sier Kirkemøtets vedtak prinsipielt «at uenighet i dette spørsmålet teologisk bedømt ikke er av en slik karakter at det gudstjenestelige og sakramentale fellesskapet i Den norske kirke må brytes». Deretter går vedtaket videre med noen praktiske konsekvenser: «Begge syn på likekjønnet ekteskap kan derfor gis rom og komme til uttrykk i kirkens liturgiske ordninger, undervisning og forkynnelse.»


Mitt fokus her er hva det betyr at begge syn skal få rom i kirkens «undervisning og forkynnelse». Som biskop møter jeg ofte spørsmålet om man som kirkelig ansatt nå må kjenne seg forpliktet til å redegjøre for begge syn på ekteskapet. Etter min vurdering må det være helt klart at Kirkemøtet ikke har innført noen slik forpliktelse. Hele poenget med å gi rom for to syn må være at de begge kan fremføres på egne premisser. Verken en prest, kateket, trosopplærer eller andre i kirken er forpliktet til å legge fram et annet syn på likekjønnet ekteskap enn det man selv har.


Så bør det legges til at det etter min vurdering vil være klokt i det minste å orientere om at andre i kirken tenker annerledes enn en gjør selv, og helst også gi en fair beskrivelse av det synet en ikke selv deler. Det tjener til lite å late som om det ikke er uenighet i kirken om dette temaet, og de fleste har vel gjerne i det minste en viss forståelse for at noen kan konkludere annerledes enn en selv. Men Kirkemøtet forplikter ikke noen til å redegjøre for en forståelse av ekteskapet som man selv ikke står inne for.


Prinsippet om at «begge syn må komme til uttrykk» betyr altså ikke at begge syn av alle og på alle steder må komme til uttrykk samtidig. Dette må gjelde alle arenaer i kirken, både gudstjenesten, undervisningen, temakvelder osv. Det er derfor etter min vurdering ikke i samsvar med Kirkemøtets linje når Therese Utgård fra Åpen Folkekirke reagerer på at et seminar som var planlagt holdt i Volda hadde som utgangspunkt at bare ett syn skulle legges fram. Seminaret skulle i henhold til media arrangeres av «privatpersoner fra det kristne miljøet i Ørsta Volda», men ble avlyst pga. den sterke kritikken mot opplegget.

 

Utgård argumenter for sitt standpunkt slik her på verdidebatt.no: "Det jeg reagerte på var invitasjonslisten. Én foredragsholder – uten motstemmer – som signaliserer at skeive bør leve i sølibat, gir ikke et godt bilde av forholdene i kirken. For virkeligheten er at det fins to likestilte syn. Det bør komme til uttrykk. Også på Møre."

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11700529-nar-motstemmene-blir-borte

 

Men to likestilte syn betyr nettopp ikke det Utgård her fremfører. At kirken skal romme to syn, betyr ikke at hver preken eller undervisningsøkt eller temakveld der dette temaet berøres, skal ha en tilsvarende bredde som det hele kirken rommer.

 

Kirkens bredde rommer nettopp smale seminarer, for dem som ønsker å arrangere slike. Noe annet vil være å gjøre rommet mindre, og arbeide for det motsatte av en åpen folkekirke. Kirken må gi rom også for dem - på begge sider - som mener at kirken aldri burde ha fattet et vedtak om to likestilte syn, og aldri ha åpnet for dette store rommet.

 

Gå til innlegget

Ekteskapet og kirkens enhet

Publisert 10 måneder siden - 3637 visninger

Uenigheten om likekjønnet vigsel må ikke gjøres til et bekjennelsesspørsmål

I etterkant av Kirkemøtets vedtak om likekjønnet ekte­skap har det i år som i fjor kommet flere innlegg med kritikk av mindretallet bak det omforente vedtaket. Forutsetningen for vår stemmegivning er at vi, som det står i vedtaket, deler forståelsen av «at uenighet i dette spørsmålet teologisk ­bedømt ikke er av en slik ­karakter at det gudstjenestelige og ­sakramentale fellesskapet i Den norske kirke må brytes». Med dette utgangspunktet er det mulig å stemme for et vedtak der vi som utgjør mindre­tallet i ­Kirkemøtet, og som forstår ekteskapet som en ordning for ­kvinne og mann, både kan markere vår egen posisjon, samtidig som vi tar til etterretning at flertallets syn får gjennomslag i kirken. På denne måten får vi fram at vår enhet i Kristus er mer fundamental enn uenig­heten som skiller oss i denne saken.

Enheten går dypere

Vi har lite tradisjon for slike vedtak i kirken. Vanligvis nøyer vi oss med å fokusere på hva vi mener om det enkelte tema som står til debatt, og så stemmer vi tilsvarende, enten for eller mot. Men i en sak av en så kontroversiell karakter som denne, der noen mener at kirkens enhet står på spill, er det en reell fare for at vi med en slik framgangsmåte ville gi næring til en kirkesplittende utvikling, og glemme at enheten går dypere enn uenigheten.

Mitt eget utgangspunkt og ståsted er at ekteskapet grunnleggende sett er en ordning for kvinne og mann med ­feste i ­skapelsen. Et slikt syn har ­solid støtte i elementære sosiale og biologiske forhold, samt i Jesu ord i Matteus 19 og Markus 10. Men jeg ser samtidig at de ­aller fleste kristne i dag, også på ­bedehuset, har en mer fleksibel forståelse av spørsmålet om skilsmisse og gjengifte enn den Jesus har nettopp i disse skriftordene. Og de har gode etiske grunner for dette. Jeg ser også dilemmaet som ligger i at samfunnet ikke har andre samlivsordninger å tilby homofile enn nettopp ekteskapet.

Ikke bekjennelsesspørsmål

Begge disse forholdene viser ­etter min mening at denne ­saken er så kompleks at den ikke bør gjøres til et kvalifisert bekjennelsesspørsmål, men heller betraktes som en uenighet om rett og galt innenfor kristen etikk. Slik uenighet har kirken levd med lenge i mange saker, eksempelvis i spørsmålet om retten til å ta liv, og den bør vi kunne leve med også i spørsmålet om ekteskapet.

Homofiles samliv og likekjønnet vigsel må vurderes i lys av Bibelen, og samtidig romme en refleksjon over likheter og ulikheter i kulturen da og nå, og hensynet til deres livssituasjon som dette gjelder. Vi må lese hva Skriften sier om samliv og ­ekteskap, og samtidig huske Jesu advarsel mot dem som lesser på folk byrder som ikke er til å bære, men selv ikke rører dem med en finger (Luk 11,46).

Omforent vedtak

Også et ­annet forhold har vært viktig for meg: Dersom jeg ikke hadde blitt med på et omforent vedtak, men bare markert eget syn, ­hadde jeg gått glipp av muligheten til å ­sikre et robust rom for det tradisjonelle synet på ekte­skapet i kirkens vigselspraksis. Da kunne vi ved alle vigsler ha risikert å miste nåværende vigsels­liturgi, med sin klare markering av ekte­skapet som en ordning for ­kvinne og mann, og bare blitt stående med den nye liturgien og dennes ekteskapsforståelse. Det ville gjort kirkens rom trangere for alle som deler mitt syn på ekteskapet. Som biskop ville jeg ikke åpne for en slik mulig utvikling.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 10.02.2017

Gå til innlegget

Lesetips

Gammel vin, ferskt brød
av
Åste Dokka
rundt 9 timer siden / 298 visninger
0 kommentarer
av
Søren Ferling
rundt 18 timer siden / 33 visninger
0 kommentarer
Tente Trump lunta?
av
Erling Rimehaug
6 dager siden / 7257 visninger
221 kommentarer
Himmel nå!
av
Erling Rimehaug
15 dager siden / 2577 visninger
71 kommentarer
Den barmhjertige Trump
av
Åste Dokka
23 dager siden / 3425 visninger
29 kommentarer
Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
rundt 1 måned siden / 7663 visninger
309 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
rundt 1 måned siden / 8272 visninger
225 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
rundt 2 måneder siden / 2487 visninger
2 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Etterlysning.
av
Kjellrun Marie Sonefeldt
rundt 3 timer siden / 62 visninger
0 kommentarer
Ord og hellig skrift
av
Eyvind Skeie
rundt 3 timer siden / 56 visninger
0 kommentarer
En fødsel til anstøt
av
Hallvard Thomas Hole
rundt 5 timer siden / 63 visninger
0 kommentarer
Frihet eller enhet?
av
Vårt Land
rundt 6 timer siden / 90 visninger
1 kommentarer
Hei igjen, Hitler!
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
rundt 6 timer siden / 183 visninger
1 kommentarer
En stille morgen
av
Hege Anita Aarvold Flottorp
rundt 7 timer siden / 52 visninger
0 kommentarer
Toxoplasmose effekten
av
Tove S. J Magnussen
rundt 7 timer siden / 98 visninger
2 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Eirik A. Steenhoff kommenterte på
Hei igjen, Hitler!
17 minutter siden / 183 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 1 time siden / 7257 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Ledsagernes ensidige oppdrag
rundt 1 time siden / 429 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Ledsagernes ensidige oppdrag
rundt 1 time siden / 429 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Ledsagernes ensidige oppdrag
rundt 2 timer siden / 429 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Ledsagernes ensidige oppdrag
rundt 2 timer siden / 429 visninger
Hallvard Jørgensen kommenterte på
Straffen lå på ham?
rundt 3 timer siden / 1009 visninger
Ragnhild Kimo kommenterte på
Straffen lå på ham?
rundt 3 timer siden / 1009 visninger
Lise Martinussen kommenterte på
Ledsagernes ensidige oppdrag
rundt 4 timer siden / 429 visninger
Leif Op heim kommenterte på
Frihet eller enhet?
rundt 4 timer siden / 90 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 4 timer siden / 7257 visninger
Notto R. Thelle kommenterte på
Straffen lå på ham?
rundt 4 timer siden / 1009 visninger
Les flere