Halvor Nordhaug

Alder: 64
  RSS

Om Halvor

Beskriv deg selv her

Følgere

Å leve med to syn i kirken

Publisert 6 dager siden - 2201 visninger

To likestilte syn på likekjønnet ekteskap i kirken betyr ikke at begge syn alltid må presenteres alle steder, men at hvert syn også må kunne gis rom på egne premisser. Kirkens bredde skal romme også et smalt seminar der bare ett syn legges fram, slik det nylig var planlagt i Volda. Her er jeg uenig med Therese Utgård i Åpen Folkekirke som reagerte på at dette seminaret bare ville ha én innleder.

Hvordan kan vi leve sammen med to syn på ekteskapet i vår kirke? Om dette sier Kirkemøtets vedtak prinsipielt «at uenighet i dette spørsmålet teologisk bedømt ikke er av en slik karakter at det gudstjenestelige og sakramentale fellesskapet i Den norske kirke må brytes». Deretter går vedtaket videre med noen praktiske konsekvenser: «Begge syn på likekjønnet ekteskap kan derfor gis rom og komme til uttrykk i kirkens liturgiske ordninger, undervisning og forkynnelse.»


Mitt fokus her er hva det betyr at begge syn skal få rom i kirkens «undervisning og forkynnelse». Som biskop møter jeg ofte spørsmålet om man som kirkelig ansatt nå må kjenne seg forpliktet til å redegjøre for begge syn på ekteskapet. Etter min vurdering må det være helt klart at Kirkemøtet ikke har innført noen slik forpliktelse. Hele poenget med å gi rom for to syn må være at de begge kan fremføres på egne premisser. Verken en prest, kateket, trosopplærer eller andre i kirken er forpliktet til å legge fram et annet syn på likekjønnet ekteskap enn det man selv har.


Så bør det legges til at det etter min vurdering vil være klokt i det minste å orientere om at andre i kirken tenker annerledes enn en gjør selv, og helst også gi en fair beskrivelse av det synet en ikke selv deler. Det tjener til lite å late som om det ikke er uenighet i kirken om dette temaet, og de fleste har vel gjerne i det minste en viss forståelse for at noen kan konkludere annerledes enn en selv. Men Kirkemøtet forplikter ikke noen til å redegjøre for en forståelse av ekteskapet som man selv ikke står inne for.


Prinsippet om at «begge syn må komme til uttrykk» betyr altså ikke at begge syn av alle og på alle steder må komme til uttrykk samtidig. Dette må gjelde alle arenaer i kirken, både gudstjenesten, undervisningen, temakvelder osv. Det er derfor etter min vurdering ikke i samsvar med Kirkemøtets linje når Therese Utgård fra Åpen Folkekirke reagerer på at et seminar som var planlagt holdt i Volda hadde som utgangspunkt at bare ett syn skulle legges fram. Seminaret skulle i henhold til media arrangeres av «privatpersoner fra det kristne miljøet i Ørsta Volda», men ble avlyst pga. den sterke kritikken mot opplegget.

 

Utgård argumenter for sitt standpunkt slik her på verdidebatt.no: "Det jeg reagerte på var invitasjonslisten. Én foredragsholder – uten motstemmer – som signaliserer at skeive bør leve i sølibat, gir ikke et godt bilde av forholdene i kirken. For virkeligheten er at det fins to likestilte syn. Det bør komme til uttrykk. Også på Møre."

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11700529-nar-motstemmene-blir-borte

 

Men to likestilte syn betyr nettopp ikke det Utgård her fremfører. At kirken skal romme to syn, betyr ikke at hver preken eller undervisningsøkt eller temakveld der dette temaet berøres, skal ha en tilsvarende bredde som det hele kirken rommer.

 

Kirkens bredde rommer nettopp smale seminarer, for dem som ønsker å arrangere slike. Noe annet vil være å gjøre rommet mindre, og arbeide for det motsatte av en åpen folkekirke. Kirken må gi rom også for dem - på begge sider - som mener at kirken aldri burde ha fattet et vedtak om to likestilte syn, og aldri ha åpnet for dette store rommet.

 

Gå til innlegget

Ekteskapet og kirkens enhet

Publisert 8 måneder siden - 3626 visninger

Uenigheten om likekjønnet vigsel må ikke gjøres til et bekjennelsesspørsmål

I etterkant av Kirkemøtets vedtak om likekjønnet ekte­skap har det i år som i fjor kommet flere innlegg med kritikk av mindretallet bak det omforente vedtaket. Forutsetningen for vår stemmegivning er at vi, som det står i vedtaket, deler forståelsen av «at uenighet i dette spørsmålet teologisk ­bedømt ikke er av en slik ­karakter at det gudstjenestelige og ­sakramentale fellesskapet i Den norske kirke må brytes». Med dette utgangspunktet er det mulig å stemme for et vedtak der vi som utgjør mindre­tallet i ­Kirkemøtet, og som forstår ekteskapet som en ordning for ­kvinne og mann, både kan markere vår egen posisjon, samtidig som vi tar til etterretning at flertallets syn får gjennomslag i kirken. På denne måten får vi fram at vår enhet i Kristus er mer fundamental enn uenig­heten som skiller oss i denne saken.

Enheten går dypere

Vi har lite tradisjon for slike vedtak i kirken. Vanligvis nøyer vi oss med å fokusere på hva vi mener om det enkelte tema som står til debatt, og så stemmer vi tilsvarende, enten for eller mot. Men i en sak av en så kontroversiell karakter som denne, der noen mener at kirkens enhet står på spill, er det en reell fare for at vi med en slik framgangsmåte ville gi næring til en kirkesplittende utvikling, og glemme at enheten går dypere enn uenigheten.

Mitt eget utgangspunkt og ståsted er at ekteskapet grunnleggende sett er en ordning for kvinne og mann med ­feste i ­skapelsen. Et slikt syn har ­solid støtte i elementære sosiale og biologiske forhold, samt i Jesu ord i Matteus 19 og Markus 10. Men jeg ser samtidig at de ­aller fleste kristne i dag, også på ­bedehuset, har en mer fleksibel forståelse av spørsmålet om skilsmisse og gjengifte enn den Jesus har nettopp i disse skriftordene. Og de har gode etiske grunner for dette. Jeg ser også dilemmaet som ligger i at samfunnet ikke har andre samlivsordninger å tilby homofile enn nettopp ekteskapet.

Ikke bekjennelsesspørsmål

Begge disse forholdene viser ­etter min mening at denne ­saken er så kompleks at den ikke bør gjøres til et kvalifisert bekjennelsesspørsmål, men heller betraktes som en uenighet om rett og galt innenfor kristen etikk. Slik uenighet har kirken levd med lenge i mange saker, eksempelvis i spørsmålet om retten til å ta liv, og den bør vi kunne leve med også i spørsmålet om ekteskapet.

Homofiles samliv og likekjønnet vigsel må vurderes i lys av Bibelen, og samtidig romme en refleksjon over likheter og ulikheter i kulturen da og nå, og hensynet til deres livssituasjon som dette gjelder. Vi må lese hva Skriften sier om samliv og ­ekteskap, og samtidig huske Jesu advarsel mot dem som lesser på folk byrder som ikke er til å bære, men selv ikke rører dem med en finger (Luk 11,46).

Omforent vedtak

Også et ­annet forhold har vært viktig for meg: Dersom jeg ikke hadde blitt med på et omforent vedtak, men bare markert eget syn, ­hadde jeg gått glipp av muligheten til å ­sikre et robust rom for det tradisjonelle synet på ekte­skapet i kirkens vigselspraksis. Da kunne vi ved alle vigsler ha risikert å miste nåværende vigsels­liturgi, med sin klare markering av ekte­skapet som en ordning for ­kvinne og mann, og bare blitt stående med den nye liturgien og dennes ekteskapsforståelse. Det ville gjort kirkens rom trangere for alle som deler mitt syn på ekteskapet. Som biskop ville jeg ikke åpne for en slik mulig utvikling.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 10.02.2017

Gå til innlegget

Et åpent kirkevalg?

Publisert 9 måneder siden - 151 visninger

Åpen folkekirke (ÅF) ønsker å endre ordningen for kirkevalg. Heretter skal det bli slik at der det stilles kandidatlister, blir det ikke nedsatt nominasjonskomité­ på bispe­dømmenivå. Dette vil medføre at alle andre som vil være med i kirkedemokratiet må organisere­ seg og stille en tilsvarende kandidatliste som ÅF.

Trosfellesskap. I et innlegg i Vårt Land (14.01) problematiserer jeg dette forslaget. Mitt viktigste ankepunkt er at ÅF på denne måten tvinger alle andre aktører til å innordne seg den partitenkning som ÅF selv legger til grunn, men som etter min mening i utgangspunktet­ ikke er egnet ved kirkelige valg. Kirken er et trosfellesskap der enheten må være mer fundamental enn uenigheten, og kirkevalg bør ikke konstrueres etter samme oppskrift som politiske valg.


Innskrenkning

Når lederen i ÅF, Gard Sandaker-Nielsen (Vårt Land 19.01), forsikrer at Åpen folkekirke med sitt forslag til ny valgordning ikke «ønsker å bli eneveldige», så står dette til troende ved at man tydelig hilser andre grupperinger velkommen inn i det kirkelige demokratiet. Men når ÅF vil ekskludere lister som ikke er formet ut fra samme type organisering som kirkeparti som ÅF, så er dette en klar innskrenkning av den nåværende valgfriheten. De som av prinsipielle grunner mener at en slik organisering er kirken fremmed, tvinges nå enten til å organisere seg à la ÅF, ­eller så bli stengt ute. Dette er ikke et fremskritt for ­demokratiet i kirken.


Annen diskusjon

I denne diskusjonen har også Karl Øyvind Jordell meldt seg med spørsmålet om hva slags ordning for kirkevalg jeg så går inn for (Vårt Land 18.01). Han påpeker svakheter ved valgordningen som ble praktisert i 2015, og jeg ser at heller ikke nåværende ordning er uproblematisk. Men den er bedre og mer åpen enn den Åpen folke­kirke ønsker, fordi velgerne i nåværende ordning ikke i samme grad risikerer å få seg forelagt bare én liste.

Jordell reiser også andre spørsmål til meg, blant annet om direkte eller indirekte valg, men dette er en annen diskusjon enn den jeg nå fører med ÅF.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 24.01.2017

Gå til innlegget

Fremmed ordning for kirkevalg

Publisert 9 måneder siden - 755 visninger

Er det ønskelig med en ytterligere polarisering i Den norske kirke?

Åpen folkekirke (ÅF) ønsker en revisjon av kirkens valgordning. Heretter skal det bli slik at der det stilles kandidat-
lister, blir det ikke nedsatt en nominasjonskomité på bispedømmenivå. Ved forrige kirkevalg var det bare ÅF som stilte slike kandidatlister.

I Vårt Lands reportasje om saken 11. januar bekrefter Åpen folkekirkes leder, Gard Sandaker-Nielsen, at dette i praksis betyr at hvis Åpen folkekirke er alene om å stille med valgliste i et bispedømme, blir dette eneste liste.

Etter min vurdering taler sterke argumenter mot forslaget fra Åpen folkekirke:

1. Det kan vanskelig være en demokratisk vinning å utvikle en ordning som kan gi til resultat at velgerne bare får seg forelagt én liste ved kirkevalget.

2. Den eneste muligheten til å blokkere et slikt utfall, er at de som ikke står på ÅF sin linje danner en tilsvarende kirkepolitisk gruppering som ÅF, og stiller egne lister ved valgene. På denne måten tvinges andre til å organisere seg etter samme mønster som ÅF, for i det hele tatt å bli representer i Kirkemøtet­. Dermed blir en ordning med organiserte kirkepartier det eneste og eksklusive mønsteret for kirkelige­ valg fremover. For de fleste kirker i verden er dette en fremmed ordning.

3. Kirken er et trosfellesskap med ulike­ meninger om mange ting, men med en felles basis. Hva gjør det med vår forståelse av kirken dersom valgsystemet forsterker en utvikling der vi først og fremst fokuserer på enkeltsaker vi er uenige om? Vil ikke dette medføre at kirken polariseres ytterligere­, og er dette ønskelig?

4. Partidannelser i kirken er ikke like relevante som i politikken. Kirken er ikke et ideologisk fellesskap, men et trosfellesskap, og meningsdannelsen følger ikke nødvendigvis den type ideologiske linjer som tilfellet er i de politiske partiene. Fraværet av en mer utarbeidet ideologi gjør at enighet i noen viktige saker ikke alltid fører til felles syn i andre hovedspørsmål.

ÅF er eksempelvis innbyrdes sterkt uenige om flere­ viktige saker innen fremtidens kirkeordning­. Et system­ med kirkelige­ partier foregir en type enhetlig­ tenk-
ning­ som ikke nødvendigvis­ foreligger­, og kan derfor medvirke til å tilsløre uenighet­ like mye som å avdekke­.

Gå til innlegget

Hva skal vi med Jesus?

Publisert rundt 1 år siden - 5170 visninger

Paradoksalt nok blir Bjørn Eidsvåg for meg en talsmann ikke for evangeliet, men for moralsk fornyelse med et progressivt fortegn.

Mandag 26. september deltok jeg i en samtale på Litteraturhuset i Oslo om Jesus. Kirken har grunn til å takke Bjørn Eidsvåg for at han med sitt teaterstykke Etterlyst: Jesus har satt det helt sentrale i kristen tro på dagsordenen i det offentlige ordskiftet. 

Det var befriende å sitte i et panel og ikke diskutere samlivsetikk (skjønt temaet lusket rundt i kulissene), men heller få samtale om hvem Jesus er, og hva det betyr å tro på ham, og hvordan vi skal formidle evangeliet i et språk som vår tids mennesker opplever som relevant.

Hvilken Jesus. Særlig hva angår formidlingen, har i hvert fall jeg mye å lære av Eidsvåg. Hans sanger treffer og beveger, og det er noe i hans direkte og ærlige stil som vi profesjonelle forkynnere i mye større grad skal våge å nærme oss. Mine spørsmål til Eidsvåg handlet og handler imidlertid fortsatt om hvilken Jesus han formidler, og hva slags evangelium han gir oss. Eidsvågs Jesus kaller som så mange andre i historien til oppbrudd og etterfølgelse, til solidaritet med de fattige og utstøtte, og til opprør mot dem som sitter trygt i maktens stol og som har kommet dit på andres bekostning. Det er godt og riktig alt sammen, og det kan faktisk ikke formidles radikalt nok.

Men er det en innertier av hva evangeliet er? Er dette en Jesus som kan gi nåde til oss som ikke lever slik vi vet er rett, og som ikke følger den kjærlighetens lov vi bekjenner oss til? Er dette en Jesus som kan frelse den som står ved livets yttergrense, og som ikke har noen fremtid og ingen ressurser til å leve etterfølgelsens liv?

Evangeliet handler om at den bortkomne sønnen, som gjorde alt galt og satte alt over styr, blir møtt av Farens omfavnelse, kyss og fest, mens lukten fra grisebingen ennå henger i ham. Evangeliet er ikke at den bortkomne sønnen fulgte kallet til å leve i solidaritet med de utstøtte, og derfor blir hilst velkommen hjem.

Kollektiv svikt. Eidsvåg tror ikke det er noen realitet i dette som kirken gjennom historien har kalt «arvesynd», heller ikke at Jesus døde for å gi oss tilgivelse for synd. Men er ikke den radikale forståelsen av synden som slektens kollektive svikt overfor kjærlighetens krav, en umistelig bakgrunn for evangeliets gave, for troen på den betingelsesløse nåden? 

For Eidsvåg er det også svært uklart om Jesus er oppstått. Kan da en slik Jesus la oss oppleve noe virkelig radikalt? Her er ingen overgang fra syndens skyld til evangeliets nåde, ingen vending fra død til liv. Hvilket håp sitter vi igjen med når våre egne krefter tar slutt? Og hvilken utsikt til oppreisning er det for dem som bukker under for den omfattende urettferdigheten i verden, hvis håpet om oppstandelsen er borte?

Jeg kan ikke se annet enn at Eidsvåg gjennom sine utsagn både i samtalen på Litteraturhuset og i TV-programmet Torp 20. september (se nrk.no), gir oss en redusert versjon av den Jesus som kirken alltid har trodd på som sann Gud og sant menneske, og som verdens frelser. Men der hvor Kristus ikke lenger blir frelser, der tar moralen over. Paradoksalt nok blir Eidsvåg for meg en talsmann ikke for evangeliet, men for moralsk fornyelse med et progressivt fortegn. 

Kreftpasient. Men hvor langt bærer dette? Hva har Eidsvågs Jesus å gi til den som er utenfor rekkevidde av de moralske oppfordringer, de som selv ikke kan yte noe? Hva har han å si til en kreftpasient som snart skal dø og som ikke har noen mulighet til verken solidariske handlinger eller etterfølgelse? Evangeliets radikale karakter av nåde, og troens håp om et evig liv fremstår som aller mest umistelig for dem som ikke har noe å stille opp med, og som har mistet sin fremtid. 

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 01.10.2016

Følg hele debatten

• Åshild Mathisen: Bedehuset nærmer seg kultstatus

• Petter Olsen: Avlyst: Bibelens Jesus

• Per Arne Dahl: Wanted. Dead and alive

• Tor B. Jørgensen: Tid for å si det tydelig: ingen går fortapt

• Torstein Husby: Skal vi ha hver vår trosbekjennelse?

• Eyvind Skeie: Når tåken får senke seg i debatten om Jesus

• Se Jesus-debatten på Litteraturhuset i Oslo

• Hallvard Jørgensen: Jesus og fortapinga

• Egil Sjaastad: Kjære prester - Jørgensen og dere får et problem

• Tor B. Jørgensen: Eidsvåg vender tilbake

• Johannes Morken: Eidsvåg og Jesus

• Tor Martin Synnes: Avlyst: Jesus Kristus

Gå til innlegget

Lesetips

Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
4 dager siden / 2042 visninger
3 kommentarer
Den andres lidelse
av
Ketil Slagstad
26 dager siden / 499 visninger
0 kommentarer
Morfar er bibelsmugler
av
Line Konstali
rundt 1 måned siden / 806 visninger
1 kommentarer
Selektiv historieskrivning
av
Einar Thomassen
rundt 1 måned siden / 3606 visninger
3 kommentarer
For vår jord
av
Arne Johan Vetlesen
rundt 1 måned siden / 1949 visninger
9 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Søren Ferling kommenterte på
Statsstøtte berre for 'rette' meiningar?
8 minutter siden / 1139 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Statsstøtte berre for 'rette' meiningar?
14 minutter siden / 1139 visninger
Audun Wold kommenterte på
Islamliknende atferd
14 minutter siden / 1330 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Islamliknende atferd
22 minutter siden / 1330 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Holocaust: Uklokt lovforbud
27 minutter siden / 204 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Adam og Eva eller common descent.
39 minutter siden / 883 visninger
Ronny Johansen kommenterte på
En sjanse til Smiths venner
rundt 1 time siden / 8681 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 1 time siden / 1078 visninger
Alf Gjøsund kommenterte på
En sjanse til Smiths venner
rundt 2 timer siden / 8681 visninger
Rune Tveit kommenterte på
Jeg kunne vært mirakelpredikant
rundt 2 timer siden / 983 visninger
Torstein Veierland kommenterte på
En sjanse til Smiths venner
rundt 2 timer siden / 8681 visninger
Les flere