Halvor Nordhaug

Alder: 66
  RSS

Om Halvor

Beskriv deg selv her

Følgere

Uriktig bruk av Bispemøtets samlivsutvalg

Publisert rundt 1 måned siden

Øystein Magelssen har en uriktig bruk av sitat fra innstillingen fra Bispemøtets samlivsutvalg.

Øystein Magelssen  argumenterer i sitt innlegg «Hva som kvalifiserer» for at samboere skal kunne inneha alle typer lederstillinger i KFUK/KFUM. Han henter her støtte fra innstillingen «Sammen» fra Bispemøtets samlivsutvalg fra 2013. Sitatet han bruker gir en svært positiv vurdering av samboskap: 

«Juss og etikk er ikke det samme. Ekteskapsrammene sikrer ikke et etisk samliv, like lite som fraværet av disse rammene diskvalifiserer samliv moralsk sett. Samboerskap kan i perioder av livet og spesielt som inngang til ekteskap, være den samlivsformen som svarer best til omstendighetene.»

Magelssen unnlater imidlertid å vise til at det bare var noen i utvalget som stod bak disse formuleringene. Det var tydelig markert i innstillingen.  Dette er ikke en god sitatbruk, og den bør rettes opp. Det skapes her et uriktig inntrykk av hva utvalget sa. Hvis man først skal henvise til dette utvalget, bør det vel også nevnes at et flertall konkluderte med at  «samboere ikke bør ordineres/vigsles eller tilsettes i kirkelig stilling som krever ordinasjon/vigsling.» Bispemøtet landet tilsvarende under sine samtaler om samboskap og vigsling på et møte i 2017. Denne samtalen pågår for øvrig fortsatt i Bispemøtet. 

Gå til innlegget

Etikken, ikke loven

Publisert 5 måneder siden

Om dagens norske abortlov er det ulike meninger i vårt kollegium. Vårt engasjement handler om etikken og ikke loven.

Gyrid Gunnes skriver at biskopene anerkjenner at «abortloven er et etisk, samfunnsmessig gode». Flere enn Gunnes har tolket vår uttalelse slik, men det stemmer ikke. Det er riktig at vi mener abort skal være legalt tilgjengelig: «Et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang. Det forhindrer illegale aborter, og fremmer helse, sikkerhet og trygghet for kvinner. Det blir ikke minst tydelig i et globalt perspektiv.»

Men om dagens norske abortlov er det ulike meninger i vårt kollegium. Vårt engasjement handler om etikken og ikke loven: «Vårt fokus er ikke å reise spørsmål om lovens berettigelse, men et lovverk i seg selv løser ikke ethvert etisk dilemma.»  

Deler engasjementet. 

I det andre innlegget skriver fire kristne ledere (Rolf Ekenes, Erik Furnes, Svein Granerud og Øyvind Åsland, heretter kalt «de fire») et innlegg med overskriften «Skuffende om abort fra Bispemøtet». Nå er de heldigvis ikke bare skuffet. De deler vår uttalelses engasjement for «forståelse og omsorg for kvinner som opplever sin graviditet som belastende». Nettopp dette var for oss et hovedanliggende.

I vår uttalelse ligger det også en selvkritikk av hvordan kirken har møtt gravide kvinner som har stått i en vanskelig livssituasjon. Noe tilsvarende finner jeg ikke i uttalelsen fra «de fire». De kunne vel i det minste ha stilt dette spørsmålet: Har lavkirkelige konservative miljøer gjennom tidene, mer i praksis enn i offisielle uttalelser, formidlet en fordømmende holdning overfor ugifte gravide som i sin tur kan ha medvirket til en abort? Det ville de ikke ha tapt på.

I vanskeligheter. 

«De fire» er enige i Bispemøtets formulering: «Fosteret er fra unnfangelsen et liv med verdi og krav på vern.» Men de mener at denne setningen burde vært fulgt opp med en kritikk av dagens abortlov. Også jeg ønsker en lov som i sterkere grad løfter fram og ivaretar fosterets verd. Men dilemmaet er her hvordan en slik lov skal se ut. Her er «de fire» i vanskeligheter.

På den ene siden sier de at en lov må «slå fast fosterets verdi og rettigheter». Samtidig erkjenner de at det gamle systemet med abortnemnder hadde «klare svakheter». Jeg leser det slik at dette nemndsystemet vil man ikke tilbake til. Det vil da heller ikke noen av partiene på Stortinget. Men dersom man ikke vil ha en nemnd, hvilken ordning skal da sikre «prinsippet om at også et lite foster har krav på beskyttelse»?

Realiteten er at heller ikke «de fire» er helt avvisende til abort. De skriver: «Hvis abort er å ta et menneskeliv, bør kristne ledere først og fremst arbeide for at ingen aborter finner sted (utenom i en kvalifisert nødsituasjon).» Dette er en interessant og talende parentes. Det finnes altså nødsituasjoner som gir etisk grunnlag for en abort. Men hvis det ikke skal være en nemnd, hvem bestemmer da hva som er en «nødsituasjon»? Dette er, så langt jeg kan skjønne, et henimot uløselig dilemma.

En selvmotsigelse. 

Jeg registrerer at «de fire» ikke er enige med oss biskoper i at det bør være adgang til legal abort. Men hvordan rimer det med deres erkjennelse av at det kan finnes grunner til å foreta abort? Da må det jo være adgang til nettopp de legale aborter som «de fire» sier de er imot? Her har man satt seg i et dilemma, for ikke å si en selvmotsigelse.

«De fire» avviser legal abort ved å vise til at også tyveri blir legalt hvis det blir tillatt, og forutsetter at det vil ingen gå inn for. Denne sammenlikning mellom tyveri og abort er verken musikalsk eller holdbar. Riktignok kan det finnes en «kvalifisert nødssituasjon» som gir etisk legitimitet til tyveri, men ingen tenker vel på å legalisere dette i forkant gjennom lovverket? Men dersom man på etisk grunnlag erkjenner behovet for abort, må disse utføres på sykehus og dermed også legaliseres.

Bispemøtets uttalelse sier ikke noe om hva slags abortlov Norge bør ha. Den som først begir seg inn på kritikk av dagens lov, slik «de fire» gjør, kan gjerne utfordres til å peke på et troverdig alternativ til dagens lov. Det vil de åpenbart ha store vanskeligheter med. Det vil derfor være klokt av alle oss som deltar i dette ordskiftet å bruke innestemme når abortloven kommer på banen.

Til Tyskland. 

Dersom man først skulle reise spørsmålet om lovverket og peke på et alternativ, er det etter min vurdering nærliggende å vise til Tyskland. Der slår loven innledningsvis tydelig fast at fosteret har krav på vern. Abort kan likevel foretas, men først etter en rådgivende samtale med lege. Slik markeres fosterets krav på vern, samtidig som informasjon om hjelpetiltak kan gis. Mens en rådgivende samtale er et tilbud i Norge, er den obligatorisk i Tyskland. Men det siste ordet ligger begge steder hos kvinnen.

Vi skal som kristne ledere løfte fram både kvinnens rettigheter og fosterets krav på vern, slik Bispemøtets uttalelse også gjør. Uansett hvilken lov vi har, kan og bør vi henvende oss til enkeltmenneskers etiske dømmekraft og samvittighet.

Så finnes det gode etiske grunner for å ønske en lov som bedre ivaretar fosterets rettigheter. Da må vi være klar over at vi begir oss ut i et meget krevende terreng, og vi bør agere tilsvarende. Men hvis man likevel gjør loven til et tema, bør man vel også gjøre seg den umak å peke på bedre alternativer, og ikke bare si at dette er politikernes ansvar.

Gå til innlegget

Den vanskelige skolegudstjenesten

Publisert 8 måneder siden

Jens Brun-Pedersen skriver i Vårt Land, 21. november, mot skolens julegudstjenester og ønsker seg i stedet inkluderende skole-
avslutninger: «Vi synes det er beklagelig at det kommer en oppmuntring fra høyeste hold om å skille elevene i en offentlig fellesskole ut ifra foreldrenes tro og overbevisning. Vi hadde ønsket at politiske myndigheter heller ville tilstrebe inkluderende og felles avslutninger i fellesskolen som alle kunne delta i – ved året slutt eller foran høytider.»

Men er ikke Brun Pedersens ønske om «felles inkluderende avslutninger i felles-
skolen som alle kan delta i», ivaretatt? Skolegudstjenesten er ikke ment å fungere som semesteravslutning for skolen. Denne avslutningen er det skolen alene som har ansvar for, og den skal være for alle. Den nye veiledningen fra Utdanningsdirektoratet sier om dette: «Skoleavslutninger skal være inkluderende og legges slik at alle elever kan delta».

Likevel vil mange fortsatt ha problemer med det skillet som skolegudstjenesten skaper. For noen kan det kjennes direkte sårt. Det er ikke vanskelig å forstå. Skiller er ofte krevende. Men må dette skillet i elevflokken entydig betraktes som et problem? Kan det ikke også være en sjanse til å øve seg i fredelig sameksistens under nettopp de vilkår som gjelder i Norge der Grunnloven beskriver verdigrunnlaget som «vår kristne og humanistiske arv» og kaller Den norske kirke for «Norges folkekirke»?

Skolegudstjenesten lar elevene oppleve at vi i dette samfunnet ikke står sammen om alt og ikke kan gjøre alt felles, og at dette­ kan noen ganger vil oppleves som vanskelig for fellesskapet i klassen. Men samtidig erfarer elevene at de hører sammen på skolen, og der lærer de at alle har ansvar for å bidra til et godt fellesskap på tvers av ulik tro. På samme måte skal de også senere i livet leve som naboer og arbeidskollegaer med folk som tror og tenker annerledes enn de gjør selv.

Norge skal være et livssynsåpent samfunn. Det er vi alle enige om. Samtidig vil dette landet i overskuelig fremtid også være et land som er grunnleggende preget av kristendommen med dens tankegods, tradisjoner og høytider. I dette spennet skal vi leve, og det krever øvelse. Kan kanskje nettopp den vanskelige skolegudstjenesten være en god treningsarena?

Gå til innlegget

950 år med menneskefiske

Publisert rundt 1 år siden

Preken ved feiringen av 950-årsjubileet for Bjørgvin bispedømme.

En gang sto Jesus ved Genne­saretsjøen, og folk trengte seg inn på ham for å høre Guds ord. Da fikk han se to båter som lå ved stranden. Fiskerne var gått ut av dem og holdt på å skylle garn. ­Jesus steg opp i en av båtene, den som tilhørte Simon, og ba ham legge litt ut fra land. Så satte­ han seg og underviste folke­mengden fra båten. Da han var ferdig med å tale, sa han til Simon: «Legg ut på dypet og sett garn til fangst.» «Mester», svarte Simon, «vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men på ditt ord vil jeg sette garn.» Så gjorde­ de det, og fikk så mye fisk at garnet holdt på å revne. De ga tegn til arbeids­laget i den andre båten­ at de skulle komme og ta i med dem. Og da de kom, fylte de begge­ båtene, så de var nær ved å synke. Da Simon Peter så det, kastet han seg ned for Jesu føtter og sa: «Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.» For han og alle som var med ham, ble grepet av forferdelse over den fangsten de hadde fått. På samme måte var det med Sebedeus-sønnene Jakob og Johannes, som fisket sammen med Simon. Men Jesus sa til Simon: «Vær ikke redd! Fra nå av skal du fange mennesker.» Så rodde de båtene i land, forlot alt og fulgte ham (Luk 5,1-1).

Legg ut på dypet, og sett garna, så dere kan få fisk! Fortellingen om Bjørgvin bispedømme fra 1068 da bispesetet ble opprettet her på Selja og gjennom 950 år, handler nettopp om dette: Den store fiskefangsten på Vestlandet blant fjord og fjell og bygater der evangeliet er blitt forkynt, og mennesker er blitt hentet inn i Guds rike. Gjennom århundrene er det blitt en kjempefangst! Hvis ikke Vestlandet var blitt kristnet hadde det vært et annet Vestland og andre vestlendinger.

Den nye troen. Det tok omtrent 1000 år før lyset fra Midtøsten nådde våre kyster, og vi fikk en annen gudstro innført av kristne­ konger, ofte med hardhendt maktbruk. Men i deres følge­ kom biskoper og prester og munker som forkynte den nye troen på Gud og på mennesket og dets verdighet. Og langsomt slo denne troen rot. Gud viste seg ikke lenger for vestlendingene i de lunefulle krigerskikkelsene­ Odin og Tor med følge, men i Kvite­ Krist som til tross for at han var våpenløs beseiret den største fienden av alle, døden, ved selv å dø på korset.

For 950 år siden var den gjennomsnittlige levealderen blant dem som overlevde spedbarnsalderen ikke veldig mye høyere enn 30 år. Da var dette et radikalt nytt budskap som ga håp: Kristus lever, og hver den som gjennom dåpen og troen blir forenet med Kristus, skal få leve med ham, ikke bare her i tiden, men også siden i all evighet.

Nytt hjerteslag. En ny tro kom hit for om lag 1000 år siden­, men ikke bare en tro, også et nytt hjertelag. Det ble ikke lenger en æressak å kunne hevne drap i slekten, og skikken med å sette uønskede barn ut for å dø i skogen, ble forbudt. For kristne­ mennesker tar ikke livet av barna­ sine.

En ny tro og et nytt hjertelag – det tok tid å la dette få vokse seg sterkt. Vi strever med det ennå. For kristent hjertelag er ikke uten videre medfødt, og enda mindre troen. Men likevel – det er ingen tvil: Gjennom de 950 årene med Bjørgvin bispedømme og enda flere år med kristendom, har vi fått andre vestlendinger enn det vi hadde hatt hvis denne troen ikke var kommet.

Mange av både prester og lekfolk har tatt Jesus på ordet og kastet garna, og forkynt evangeliet i ord og handling, og det er blitt en kjempefangst.

II. Fortellingen om Bjørgvin bispe­dømme begynte i de dager­ da snekkersønnen Jesus fra ­Nasaret gikk rundt i Galilea og Judea og forkynte og helbredet. Han eide ingenting, men hadde Guds rike med seg, og inn i dette riket hentet han alle som ikke var for store til å gå inn gjennom porten.

I dagens prekentekst leser vi hvordan Jesus tidlig i sitt virke traff på fiskeren Simon, som hadde­ vært ute og fisket gjennom hele natten, og ingen fisk fått. Han fikk derimot denne underlige meldingen fra Jesus: «Legg ut på dypet, og sett garna, så dere kan få fisk!» Peters svar er en blanding av dyp skepsis, men også tro: «Mester, vi har strevd hele natten og ingen ting fått. Men på ditt ord vil jeg sette garna». Og så gikk det som så ofte i Guds rike: De menneskelige prognosene var elendige; men fangsten ble over all forventning. Og Simon ble til Peter – menneske­fiskeren.

Menneskefiskere i Bjørgvin. I dag ser vi tilbake og takker Gud for at noen tok sjansen og satte­ garn på dypet – ofte mot alle odds – og ble menneskefiskere også i Bjørgvin.

Fortellingen om Sunniva er en legende, men den har en historisk kjerne: Før de kristne kongene var det noen som satte til havs fra De britiske øyer og ­Irland – og de delte evangeliet med nordmenn. Noen ganger kostet det dem livet.

Her vi står i øya Selja er vi omgitt av steiner og murer som ­peker tilbake mot klosteret som en gang – kanskje rundt år 1100 – ble reist som del av et nettverk av klostre over hele den kristne verden der mennesker viet sitt liv til menneskefiske gjennom studier, bønn, arbeid og diakoni og sivilisasjonsreisning.

Enhet. I dag minnes vi denne første tiden, de første drøye 500 år med kristendom i Norge da Den norske kirke var en del av Den katolske verdensvide kirke­. Det var en velsignelse å få høre til i dette fellesskapet. Selv om den organisatoriske enheten mellom oss er blitt brutt, er vi fortsatt ett i Kristus, og vi arbeider for at denne enheten skal bli enda mer synlig.

Det er derfor både rett og gledelig at representanter for andre kirker også er med å feire gudstjenesten her i dag, fra Den katolske kirken og fra den ortodokse kirken som vi jo også var forent med i 1068.

Mange, mange har vært menneskefiskere i Bjørgvin bispedømme gjennom 950 år. For meg er det naturligvis nærliggende å tenke på prestene og alle de andre ansatte og frivillige som har satt garn og som fortsatt fisker med utgangspunkt i kirke­skipet. Det skjer søndag etter søndag i gudstjenesten, og ved de store milepælene i livet: Dåpen, konfirmasjonen, bryllupet og ikke minst gravferden. Det skjer i trosopplæringen, i diakonien og i kirkemusikken og i alt det bredspektrede arbeidet som kirken driver på mange arenaer.

Troens folk. Noen kastet garnet på bedehuset. Hvor hadde vi vært i dag uten det huset som har vært reist av troens folk som ønsket selv å ta ansvar for evangeliet og som har beriket oss med barne- og ungdomsarbeid, og med de oppbyggelige møtene og det personlige vitnesbyrdet? Og hvor hadde vi vært uten alle misjonskvinnene med basarene med ullstrømper og fruktkurver til inntekt for misjonen?

Forholdet mellom kirke og bede­hus har i lange perioder vært gjensidig berikende og harmonisk, men også konfliktfylt – slik det for tiden delvis er. Men i dag er det viktig for meg å si en takk til bedehuset i Bjørgvin og alt hva dette huset har betydd for Guds rike.

Legg ut på dypet, og sett garna­, så dere kan få fisk! Så mange menneskefiskere det har vært på så mange steder i Bjørgvin. Et hav av fiskere! Blant disse mange har noen på en særlig måte fått bidra til fangsten. En av dem er Kjell Grønner som startet TenSing bevegelsen i Bergen i 1967. Han møtte masse motstand og anklager om lettvint kristendom. Men hvilken fangst har ikke den ført til! Hvor hadde vi vært uten Ten Sing, og alt det andre ungdomsarbeidet som er blitt dratt i gang av kristne organisasjoner?

III. Det er mye å takke for ­etter 950 år. Det skal vi glede oss over og være takknemlige for – og kanskje også tillate oss å kjenne på en dose stolthet. Men vi feirer­ ikke gudstjeneste i dag for å lengte tilbake til det som var.

Det er lett å tenke at kirkens gullalder ligger bak oss. Men da glemmer vi for det første at i deler av denne «gullalderen», i hvert fall fram til langt på 1800-tallet, hadde folk ikke noe valg. Å være norsk var å tilhøre den lutherske statskirken. Troen og kirken var selvsagte og i langt mindre grad selvvalgte størrelser. Vi ønsker oss vel ikke tilbake dit?

Ikke fortiden. Dernest – og det er enda viktigere: Kirken skal ikke være en forening som mimrer om en svunnen fortid da alt var så meget bedre. Kirkens gullalder er ikke fortiden, ei heller­ fremtiden for den saken skyld, men nåtiden. Det er nå det skjer. Nå skal vi bidra til å virkeliggjøre bispedømmets visjon: Sammen vil vi ære Den treenige Gud, ved å forkynne Kristus, bygge menigheter og fremme rettferd.

Nå er det oss det gjelder. Dette er vår vakt. I dag står den levende Jesus foran oss og sier: Legg ut på dypet, og sett garna, så dere kan få fisk! Hva betyr det, hvordan gjør vi det – og ikke minst: Vil vi det? Det kan bety at vi både må tenke og snakke nytt om hva det er å være kirke i Bjørgvin i dag i 2018.

Vi snakker gjerne om at DNK skal være en raus og åpen folke­kirke. Og det er sant. En kirke med Jesus som Herre kan vel ­aldri bli åpen nok? Den som måtte­ være i tvil kan bare lese det som er selve den kristne grunnfortellingen: Liknelsen om Den bortkomne sønnen.

Peker nedover. Jeg tror faktisk folk har fått med seg at vår kirke er en åpen folkekirke. Men samtidig viser et ganske bredt knippe av opinionsundersøkelser at troen og kirken betyr altfor lite for altfor mange – dessverre også blant oss som er medlemmer i denne kirken. Utviklingen i antall døpte peker nedover, og vi sliter med å få ungdom til å søke arbeid i kirken.

Kirken og troen er ikke i medvind. Så hvordan snur vi dette? Et stort spørsmål – for stort til å drøftes i denne sammenhengen. Men la meg bare nevne dette: Kanskje er nettopp det økende fraværet av tro ikke bare en krise men også en mulighet til å la folk kjenne varmen i evangeliet for første gang?

I Louvre henger verdens mest berømte maleri: Leonardo da Vincis «Mona Lisa». Men hun har ikke alltid hengt der, det var en tid bildet var stjålet og borte, og da var det enda større interesse for Mona Lisa, og enda flere som ville se stedet der hun ikke hang. Tenk det!

Kanskje kan det samme skje også med bildet av Jesus i vårt folk? Når han ikke lenger er selvsagt til stede i vår bevissthet, og tatt for gitt slik at vi trodde vi kjente ham, vil mange kanskje begynne spørre: Hva er det vi har mistet nå? Og hva har vi fått i stedet? Hva har vi som har like mye innhold – like mye tro, håp og kjærlighet som hos Jesus og i kristendommen?

Fortellingene om ham. Hva er vår strategi som kirke for de neste 950 år? Jo, vi skal fortsette å gjøre det vi har gjort hele tiden. Vi skal forkynne Jesus Kristus, og fortelle fortellingene om ham. Og hvis bildet av ham er borte skal vi bruke all var kraft og kreativitet, og i ord og handling male ham for folks øyne slik at de kan se ham. Kanskje for første gang?

Vi skal la mennesker se Jesus. La dem se ham røre ved de spedalske, de utstøtte – og spise sammen med «tollere og syndere», slike som andre holdt seg unna. Vi skal la mennesker se Jesus når han gjenoppretter ødelagt liv, og tør å tale mot uretten. Alle skal få se Jesus, slik at de kan forstå hvorfor folk sa dette om ham: «Alt han har gjort er godt».

Jesus lever. Alt han har gjort og alt han gjør er godt. I denne troen skal vi i Bjørgvin bispedømme på nytt sette garnene, og vi skal våge å forvente en stor fangst.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Trykket i Vårt Land 9. juli 2018.

Gå til innlegget

Vårt Lands nettsider

Publisert rundt 1 år siden

Hvorfor er Vårt Lands nettsider så forutsigbare og dårlige?

I alle år har jeg vært en trofast leser av Vårt Land. Papiravisa er blitt stadig bedre, og fremstår nå som mindre nyhetsavis og mer av en kommentaravis om temafeltet: religion/kirke/samfunn. Men den utviklingen gjør at jeg sterkt savner en oppegående nettside som holder meg oppdatert om aktuelle ting som skjer, og som er mer enn bare oppslagstavle for det samme stoffet som vi også finner i papiravisa.

Her har Vårt Land noe å lære av kollega Dagen som til tross for mindre ressurser (vil jeg tro), langt oftere oppdaterer sine nettsider med aktuelle saker som har skjedd siden papiravisa gikk i trykken. Slikt skjer jo også hos vl.no, men etter min mening altfor sjeldent. Er dere ikke litt bakpå her??

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
26 dager siden / 8366 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
27 dager siden / 6320 visninger
10 grunner for ikke å delta i Pride-parader
av
Øivind Benestad
rundt 1 måned siden / 5234 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
21 dager siden / 3367 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
16 dager siden / 2646 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
24 dager siden / 2165 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
12 dager siden / 1985 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
10 dager siden / 1739 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
14 dager siden / 1714 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
10 dager siden / 1570 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere