Håvard Nyhus

Alder: 37
  RSS

Om Håvard

Håvard Nyhus er kommentator og debattutvikler i Vårt Land.

Følgere

Singer fra annen etasje

Publisert 11 måneder siden - 449 visninger

Peter Singer forsøker å kvittere vekk de bunnløse spørsmålene. For bare å få dem på nakken. Forsøk på å oppsummere en av årets verdidebatter.

OM IKKE PÅ alles lepper, så ble 2017 året da Peter Singer gikk fra omstridt moralfilosof til et mer allment «household name». Fra kollokviegruppene til lunsjbordene. Neste stopp: Skavlan.

Hvorfor? Ikke fordi alle plutselig ville diskutere boka Animal Liberation fra 1975, der han kritiserer «spesiesismen», altså forestillingen om at mennesker er mer verdt enn andre dyr, og argumenterer for at vi må bli veganere.

Nei, da Universitetet i Oslo inviterte Singer som gjesteforeleser i oktober var det ikke omsorgen for dyrene som gjorde det til en stor, nasjonal mediebegivenhet.


Dulter borti. Det handlet naturligvis om noe annet. Om abort, sortering og en aldri hvilende kulturkamp. Og ikke minst om hvordan Singer dulter borti et sett eksistensielle spørsmål, som disse:

1. Er det noen spesielt ved det å være menneske? Gir «medlemskap» i arten Homo sapiens oss automatisk tilgang til et sett «artsprivilegier»?

2. Er forestillingen om menneskeverd et utslag av en slik ubegrunnet «spesiesisme»?

3. Hva er meningen med alt sammen? Hva er det vi skal navigere etter?

4. Og til sist: Hva er da et menneske?

Jeg skriver «dulter borti», for Singer er ikke typen som dveler ved spørsmålene. Som han skriver i artikkelen Sanctity of Life or Quality of Life? (1983): «Det er bare hvis vi klarer å legge bort den gammeldagse og feilaktige oppfatningen at alt menneskeliv er ukrenkelig» at vi kan «begynne å se på menneskelivet slik det virkelig er».

Så fort den gammeldagse og feilaktige oppfatningen om menneskeverd er kvittert vekk, følger derfor svarene på «hvordan det virkelig er» av seg selv, henholdsvis: (1) «nei», (2) «ja, menneskeverdet er et begrep som rettferdiggjør diskriminering på bakgrunn av artstilhørighet», (3) «maksimering av velvære» og (4) «en skapning på linje med alle andre skapninger, bare litt smartere».


Evangeliet etter Singer. Og nettopp her tror jeg noe av den Singer-fascinasjonen vi så i høst finner sin forklaring: Fordi han erstatter de bunnløse spørsmålene med konsekvensutredninger og tankeeksperiment. Fordi han forsyner offentligheten med regneark der andre mumler om «ukrenkelighet» eller påkaller gudgitte grenser. Fordi han våger der andre gir seg hen til vanetenkningen og sentimentaliteten.

Sikkert er det at denne tilnærmingen til etikkens dilemmaer har produsert en hengiven kult, også innen fagfilosofien på Blindern, der Aksel Braanen Sterri ikke nøler med å erklære at ingen andre(!) enn Singer har gjort mer «for å øke vår bevissthet om våre moralske forpliktelser til folk utenfor landegrensene».


Thou shall not. Hvilket kanskje forklarer hvorfor samtalen kollapser. Den ene siden regner på kostnader og gevinster (hvilken altruisme er mest effektiv?). Mens den andre siden mener at regningen som sådan har moralske omkostninger. Thou shall not vekte menneskeverdet mot andre hensyn. Hvorfor? Fordi menneskeverdet beror på at vi insisterer på det. Ellers undermineres det. Om menneskeverdet skal ha noen som helst betydning, så må det være fordi vi ikke tillater at det inngår som en variabel i et regnestykke.

Forsøket på å forhandle med menneskeverdet fikk årets mest provokative uttrykk i Andreas Wahl Blomkvist-kronikken «Menneske­verdet er en fiksjon» (Vårt Land, 3. mai). Han medgikk at troen på menneskeverdet kan være et godt «redskap», men presiserte at «det gjør den [troen] ikke mer sann av den grunn».


Dets største styrke. Blant dem som tok anstøt var humanetiker-kollega Morten Horn, som snudde problemstillingen på hodet i kronikken «Menneskeverdet er en konstruksjon – heldigvis» (Vårt Land, 16. august): «At det universelle menneskeverdet er villet (…) – dét er dets største styrke», skrev han.

Og her melder også ironien seg på gjestelisten. For ville vi diskutert menneskeverdet like inngående – og ville vi sett slike hengivne tilslutninger – om det ikke var for nettopp Peter Singer?

Gå til innlegget

Synd, men sant

Publisert 11 måneder siden - 3925 visninger

Tenk om Støre våget å snakke sant og inntrengende om virkeligheten – og ikke stotret om «ubehageligheter».

Giske-avsløringene, som hittil ikke har pekt mot direkte ulovlige forhold, men mot klanderverdige forhold ikke desto mindre, viser behovet for et begrep som er i ferd med å støve ned. Hvilket? Jeg tenker på det litt tilforlatelige … synd.


Ubehageligheter. Men først til det alle parter kan enes om: at hovedpersonen har bedrevet «upassende» adferd og påført andre «ubehageligheter», på den måten som til sammen utgjør et «kritikkverdig» hele. Slik knesetter vi i fellesskap noen normative brøytestikker for hva som er «passende» og «upassende» innenfor rammene av en partiorganisasjon.

Men heller ikke så mye mer.

For hva gjør vi etterpå? Etter at den akkumulerte mengden saker med «aldersforskjell», «asymmetriske maktforhold» og «mytji alkohol» gjør at nestlederen må finne noe annet å gjøre?

Her begynner det å butte for det sekulære begrepsapparatet. Det er som om det mister munn og mæle, symbolisert ved partilederens «refs» i Stortingets vandrehall forrige fredag: Ikke greier den å sette ord på hva han egentlig bebreider Giske for, annet enn å ty til HR-avdelingens sanksjonerte vendinger; og ikke greier den å stake ut en vei videre, annet enn en åpen trussel om at en eller annen ikke nærmere angitt grense snart er nådd («ikke mye å gå på»).


Impotent og maktesløs. Slik fremstår Støres «offentlige reprimande» som impotent og maktesløs. Den har ingenting den skulle sagt. Den er kun til for å begrense skadeomfanget. Ordet den famler etter – synd – er kassert.

På godt og vondt, kan jeg legge til. På sitt verste er påpekninger om synd lite annet enn en dårlig skjult hersketeknikk. Men begrepet har også andre valører, som alle, uavhengig av tro, konfesjon og fortapelsessyn, vil kunne omfavne: Vi synder når vi ikke lever opp til oss selv.

Ordet for synd i Det nye testamentet er hamartia, «å bomme på målet», og, ironisk nok, i dag er bruken mer eller mindre redusert til nettopp en fotballmetafor: Ballen som sneier tverliggeren. Ah, det var synd!

 

Treffer målet. I virkeligheten handler det naturligvis om større ting. Synd er ikke så mye en problembeskrivelse – som en løsning. Det åpner opp og peker videre. Mot bot, soning og tilgivelse. Og derfor er det ganske enkelt et godt begrep – det taler sant om hva det vil si å være menneske: Om hva som feiler oss, og om hva vi kan strekke oss etter. For å treffe målet.

Så har det da også vært gjort forsøk på å løfte ordet tilbake til gammel heder og verdighet. For fem år siden viet Minerva et helt temanummer til oppgaven. Uten at det hjalp nevneverdig, noe redaktør Nils August Andresen i og for seg innevarslet allerede i forordet:

«(I) vårt sekulære samfunn har vi nesten sluttet å snakke om den [synden]. Selv i kirken er synden blitt så vanskelig at syndsbekjennelsen som har vært i bruk fra 1887, ble et tema i gudstjenestereformen nylig: Kirkegjengere oppfatter ordene ’meg, syndige menneske’ som skremmende og strenge.»


Nevrotisk moral. Når selv kirkegjengere vegrer seg for å tale om den «skremmende og strenge» synden, hvem skal da gjøre det? Vel, én av dem er ateist Bjørn Stærk som i fjor ga ut boken «Å sette verden i brann». I likhet med Andresen beklager han seg over retusjeringen av menneskenaturen (arvesynden er som kjent det eneste dogmet som kan påvises empirisk) og hva denne hvitvaskingen gjør med oss («et nevrotisk forhold til moral»).

Et ekko av den danske ­ateisten Søren Poulsen, som i kronikken «Giv mig min kristne synd tilbake» (Kristeligt Dagblad, 2016) skriver: «Mens den kristne ser synden som det, der adskiller menneske­livets mangler fra gudsrigets ideelle verden, lider nutidens sekulære menneske under den vildfarelse, at individet ubetinget er i stand til at nå, hvad det sætter sig for. Det er en tragedie, som gør især unge mennesker sårbare og ensomme».

 

Mer frimodig. Slik har det altså blitt. Ateistene snakker friere om synden enn kirkegjengeren Jonas Gahr Støre, som verken kan redegjøre for hva Giskes overtredelser egentlig består i, hvorfor de påkaller en offentlig irettesettelse og hvorfor Giske nå «ikke har mye å gå på».

Se nå for deg et alternativt scenario, der Støre snakket åpent og utvungent om skyld, ansvar og soning, og ikke nektet seg noen av ordene i sitt forråd. På den måten kunne han ikke bare bedt Giske om å gjøre det eneste rette – å gå av; han kunne også gitt partikameraten noen oppbyggelige ord med på veien.

Og det trenger han. For Giske-saken er også fortellingen om et drastisk fall i omdømme og selvaktelse, der en nestleder med Statsminister-ambisjoner fratas alt, i full offentlighet, dag etter dag.

Det kan ta knekken på noen enhver. Og det skal vi ta hensyn til.

Gå til innlegget

Fra jorden roper blodet

Publisert 11 måneder siden - 974 visninger

Det er av respekt for lovovertrederen at vi straffer ham. Det greier ikke moderne straffeteorier å ta høyde for.

LØRDAG SKREV VI om det norske straffesystemets noe uavklarte forhold til gjengjeldelse, der hyppige henvisninger til «den allmenne rettsfølelsen» innebærer en slags anerkjennelse av hevnlysten, men der det politiske dokumentet som ligger til grunn for straffeloven ikke desto mindre slår fast at «gjengjeldelse (…) står oss mer fremmed i dag» og «kan ikke være straffens formål».

Det er denne uoverensstemmelsen Espen Schaanning, idéhistoriker ved Universitetet i Oslo, oppsummer slik: «Hevnen er fremdeles tydelig til stede, selv om den offisielt sett er skjult.»


Tilsløringen. I et forsøk på å tale sannere om straffens begrunnelse, tok han i 2010 til orde for å gjeninnføre pisken. Hvorfor? Fordi offentlig pisking er «mer åpent, ærlig, humant og konstruktivt» enn den systematiske tilsløringen som norsk kriminalomsorg hver dag bedriver: «Fengsel er ikke et alternativ til smerte. Det er bare en måte å gjemme bort smerten på.»

Bestyrtelsen han ble møtt med er verdt et studium i seg selv. For på politisk nivå er viljen til å se straffen i hvitøyet mindre påtagelig. I stedet ledes vi ned i et kaninhull av besvergelser og ønsketenkning: Vi har gått fra gjengjeldelse til individual- og allmennpreventive hensyn. Fra påføring av smerte til kriminal-omsorg. Den innsatte (NB, aldri si «fangen») skal rehabiliteres, og skal derfra komme igjen for å bli en vanlig skattebetaler.

Slik har moderne straffeteori et ikke ubetydelig innslag av selvsmiger: Hevnen og gjengjeldelsen har ikke lenger bolig iblant oss, men er nå for en «fremmed» å regne.


Tilbakeskuende. Men er det sant? Lett arkaiske vendinger som «botsfengsel» og «gjøre opp for seg» røper at straffens formål ikke kun er framoverskuende. Det handler ikke bare om hvilke goder den kan tenkes å realisere, men også om hva som skjedde.

Og det er konfrontert med dette at de offisielle straffebegrunnelsene kommer til kort, som hele tiden har blikket festet fremover. For hvorfor skal straffen stå til forbrytelsen om det er straffens kriterier for måloppnåelse (rehabilitering og prevensjon) som gir den legitimitet?

Om «den innsatte» er ferdig «rehabilitert» etter tre måneder, det ikke foreligger noen fare for gjentagelse, og vedkommende dessuten har en jobb å gå til – hvorfor ikke slippe ham ut med en gang?

«Løsningen» på dette er å snike en vagt definert størrelse kalt «den allmenne rettsoppfatningen» inn bakveien. Men hva bunner denne i – om ikke nettopp de følelsene vi angivelig har lagt bak oss?


Et sort hull. Dette paradokset har fått jurist Morten Kinander til snakke om «et normativt sort hull i vår brutalitetshåndtering». «Det er feil å tro at prevensjonstanken er mer sivilisert enn gjengjeldelsen», skriver han i artikkelen Vi har glemt hvorfor vi straffer (Minerva, 2012). Han legger til: «Det er omvendt.»

Ikke bare fordi prevensjonsbegrunnelsen ikke makter å gjøre rede for våre mest basale forestillinger om rettferdighet. Det er nå det ene. Men fordi prevensjonstanken «ikke har noe rom for å håndtere straffens egentlige liberale begrunnelse, nemlig ansvaret.»

For dette er hevnens paradoks. Det er kun gjengjeldelsesteorien som tar individets autonomi på alvor. I hevnen ligger en myndiggjøring, en plassering av det moralske ansvaret for blodet som roper.

Eller som Hegel formulerer det: «Det er av respekt for lovovertrederen selv at vi straffer ham. Vi tar ham på alvor ved å si at han fortjener en straff.»


Datakurs. Dette straffeaspektet er kvittert vekk i moderne norsk kriminalomsorg. At lovbryteren skal erkjenne sin brøde, stiller systemet seg helt likegyldig til. Derfor går det lovbrytere omkring i norske fengsler i seks, åtte, tolv og atten år uten å snakke om den virkelige grunnen til at de er der én eneste gang.

Til gjengjeld finnes det datakurs fra morgen til kveld, som om vedkommende befinner seg i fengsel fordi han skal bli flink til å programmere.

Dette er det store, sorte hullet i vår brutalitetshåndtering. Straffens mange motstridende motiver unndrar seg et enkelt ideologisk formular der alt går opp; det er alltid en rest. Det skylder vi å snakke ærlig og åpent om. Ikke bare av hensyn til de innsatte. Begrunnelsene vi bruker for å sende folk i fengsel, smitter tilbake på oss alle.

Gå til innlegget

La dem spise kake

Publisert 11 måneder siden - 940 visninger

Den store kakekrigen i amerikansk høyesterett demonstrerer en glemt kunstart. Kunsten å være nabo.

TENK ETTER: DET Å bake en bryllupskake, er det for et kunstnerisk uttrykk å regne? Eller er det mer å sammenligne med en kommersiell tjeneste, som å hente og bringe brudeparet i en veteranbil?

Det, kjære leser, er kjernen i saken mellom Masterpiece Cakeshop v. Colorado Civil Rights Commission, som for tiden er oppe til behandling i amerikansk høyesterett. Men først ett skritt tilbake.

Målet for kaken

For fem år siden gikk David Mullins og Charlie Craig til nærmeste kakeforretning for å bestille kake. Den innledende samtalen røpet fort at kaken var tiltenkt deres egen bryllupsfest. Forretningens innehaver, Jack Phillips, ga da beskjed om at han likevel ikke kunne bistå ønsket deres siden han var motstander av likekjønnet ekteskap.

Deretter har det, som det heter, gått slag i slag. Mullins og Craig, som mente seg diskriminert, gikk til sak mot Phillips, og vant i første rettsinstans, i 2015. Denne dommen ble så anket, og i sommer sa også Høyesterett seg villig til å se på saken. I forrige uke la partene frem sine argumenter i tur og orden. Og det er her det begynner å bli riktig interessant, ikke minst forsvarsstrategien til Kristen Waagoner, som representerer kakemakeren Phillips.

For hvordan er det hun argumenterer? Jo, ikke ved å påkalle retten til fri religionsutøvelse, som har tapt lignende saker; men ved å appellere til ytringsfriheten. Og det er her kakebakingens anatomi kommer inn i bildet. Hva er kakebakingens essens? Hva vil det si å bake en kake? Er det kun en sørvis på linje med å fylle champagne i glassene? 

En midlertidig skulptur

Nei, argumenter Waagoner. Kakebaking er i bunn og grunn en statement. Når klienten hennes baker, er han i praksis for en kunstner å regne, som lager en midlertidig skulptur («a temporary sculpture»). Derfor er det forskjell på en kakebaker og en leverandør av cateringtjenester. For det handler ikke om hva kaken smaker – det er likevel underordnet – men hva den sier. Her fikk Waagoner umiddelbart støtte av den ene høyesterettsdommeren, Neil M. Gorsuch, som bemerket at sånne dyre bryllupskaker sjelden smaker så godt som de ser ut.

Å tvinge klienten hennes til å bake et monument over det likekjønnede ekteskapet er således et overtramp mot Phillips ytringsfrihet. Staten kan ikke tvinge noen til å uttrykke meninger de ikke har. Den kan kanskje pålegge skreddere å levere kjoler og blomsterforhandlere å levere buketter – men disse sakene stiller i en annen kategori, hevder Waagoner. De er ikke på samme vis omfattet av ytringsfriheten: «the tailor is not engaged in speech, nor is the chef engaged in speech.»

Og derfor kan klienten hennes godt levere en generisk, «pre-made» kake, hvis det er det om å gjøre. Men her var nå engang bestillingen annerledes. Det var snakk å skape en kake fra bunnen av.

Vilkårlig linje

Motparten er imidlertid ikke imponert. Med den logikken er det fritt frem for alle å diskriminere, sier Sunu P. Chandy. Det neste du vil høre er at han som lager sandwichen din har kunstneriske vyer. Og hva med hun som sminker bruden? «Linjen de trekker er vilkårlig, og har ingenting med virkeligheten å gjøre», sier hun.

Det er mange måter å lese Masterpiece Cakeshop-saken på. Dels sier den noe om desperasjonen blant dem som tapte kampen om ekteskapet, og forsøket på å kontre det med finurlig juss.

Og dels handler det om den stadig mer omgripende ytringsfrihetsdebatten. Det er snart ikke den ting som ikke på død og liv skal gjøres til et spørsmål om ytringsfrihet. Noen ganger får jeg mest lyst til å klyve opp på hustakene og rope: Alt er ikke et spørsmål om ytringsfrihet! Det finnes andre tilnærminger!

Høvelig sameksistens

Videre er bryllupskake-saken et symptom på et usedvanlig uforsonlig ordskifte, der smidigheten helt er kvittert vekk og en enkel bryllupskake blir gjenstand for så hissig symbolkamp at ingen er villig til å fire en tomme. I stedet for å involvere haugevis av advokater og rettsinstanser – hva med å … snakke sammen?

New York Times-kommentator David Brooks peker på det samme i artikkelen «How Not to Advance Gay Marriage»: «De som leser meg vil vite at jeg er en helhjertet tilhenger av likekjønnet ekteskap, men jeg tror ikke på statens jernhånd i møte med bakere som Jack Phillips. Landet vårt repareres ikke av konfronterende advokater, men av dem som minnes kunsten å være nabo.»

Gå til innlegget

La rett velle fram

Publisert 12 måneder siden - 1309 visninger

Den som erklærer noe for løgn får samtidig sannheten på nakken. Dette er kuren mot falske nyheter.

FORSKJELLEN PÅ LØGNEN og sannheten, sa du? «Om du vil at sannheten skal gå rundt i verden, må du ha et godstog for å trekke den. En løgn, derimot, vil fly av gårde av seg selv, som en fjær i vinden».

Aforismens opphavsmann er baptistpastoren Charles Haddon Spurgeon (1834–1892), og ble nettopp sitert av forhenværende FBI-sjef James B.
Comey, som ble sparket av Donald Trump. Nå synes han mest å fryde seg over alle problemene presidenten har rotet seg opp i, og for noen dager siden siterte han like godt Amos’ oppfordring: 
«La rett velle fram liksom vannmasser, og rettferdighet som en stadig rennende elv.» (Amos 5,24)

Forurensende kjøretøy. Samtidig, et annet sted i verden, arrangerte Universitetet i Bergen Holberg-debatt med temaet «propaganda, fakta og falske nyheter». Et løfterikt forsøk på å berede grunnen for nye perspektiver i samtalen om «fake news», og en påminnelse om at problematikken på ingen måte er ny: «Ingenting av det som står i en avis kan bli trodd på», skrev Thomas Jefferson for to hundre år siden: «Sannheten som sådan blir mistenkelig når den settes inn i et så forurensende kjøretøy».

En av de inviterte talerne, 
Julian Assange fra Wikileaks, fortalte at «mainstream media» begynte å bruke uttrykket «fake news» om Trumps utspill godt og vel en måned før presidenten selv plukket det opp.

Derfor spørs det om ikke rektor ved universitetet, Dag Rune Olsen, har misforstått noe helt grunnleggende når han i et oppspark til symposiet skriver at: «Feilaktige påstander om falsk informasjon medfører en situasjon hvor ingen aktører er troverdige. Både den politiske siden og medienes side er derfor avhengig av å motvirke at falske nyheter oppstår.»

Bein å gå på. Ja vel? For saken er jo at det finnes mennesker som er avhengig av det stikk motsatte. Det finnes aktører innenfor både politikk og medier som livnærer seg på falske nyheter, og som er tjent med at disse sirkulerer.

Med fare for å skuffe Dag Rune Olsen: Falske nyheter har bein å gå på. De er ikke for arbeidsuhell å regne. Det finnes mennesker som har interesse av at Sann­heten dekonstrueres, og at et begrep som «troverdighet» ikke lenger gir mening, simpelthen fordi det ikke lenger knyttes til et løfte om Sannhet.

For å ta et ikke tilfeldig valg eksempel: Hele presidentskapet til Donald Trump er sjøsatt på et hav av løgner og falske nyheter: At Obama er født i Kenya;
at Trump så tusener av muslimer i New Jersey juble da tvilling­tårnene kollapset; at han var mot Irak-krigen i 2003; at han skal offentliggjøre skattetallene sine så fort han får muligheten; at han aldri kunne finne på å gjøre narr av en handikappet reporter.

Alt dette er løgner, som ikke blir noe sannere av å gjentas.

Når du er en stjerne. Og nå sist: At det ikke er hans stemme på Access Hollywood-tapen likevel («When you’re a star, they let you do it. You can do anything. Grab them by the pussy»).

Og Trump er ikke alene. Falske nyheter er ganske enkelt god butikk. Som Charles Haddon Spurgeon minner om: De flyr av gårde, som fjær i vinden. Fordi de spiller på lag med maktambisjoner og kommersielle interesser.

Sannheten, derimot, er sendrektig. Den kjemper i motbakke og må ha et godstog for å trekke seg.

Så da er det bare å legge seg ned i fosterstilling og få det overstått? Trump vant og fikk siste ord?

Nei da. For utfallene mot «fake news» spiller opp mot et uartikulert bakteppe av det motsatte. Den som erklærer noe for løgn får samtidig sannheten på nakken.

Liksom vannmasser. Her ligger håpet, som James B. Comey ikke nøler med å påkalle: Verden vil bedras, ja visst, men det finnes også en motkraft, som veller frem liksom vannmasser. Sannhet finnes. Alt kan ikke reduseres til interessekamp og «ulike perspektiver» – noe er faktisk sant og usant.

Og tegnene er der, på at den nær sagt obskøne blottstillingen av «post-truth politics» fra Verdens mektigste ikke duger i lengden.

For løgner kan reise jorda rundt, men de innhentes til slutt, av en stadig rennende elv.


Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Daniel Krussand kommenterte på
Støtte til overgrep ER overgrep !
40 minutter siden / 2015 visninger
Fredrik Evjen kommenterte på
Du skal ikke stjele Det gamle testamentet
rundt 1 time siden / 1119 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Du skal ikke stjele Det gamle testamentet
rundt 1 time siden / 1119 visninger
Sigmund Voll Ådnøy kommenterte på
Støtte til overgrep ER overgrep !
rundt 2 timer siden / 2015 visninger
Øystein Blymke kommenterte på
Uenigheten ryker
rundt 3 timer siden / 1095 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Du skal ikke stjele Det gamle testamentet
rundt 3 timer siden / 1119 visninger
Arild Kvangarsnes kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
rundt 3 timer siden / 1287 visninger
Arild Kvangarsnes kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
rundt 3 timer siden / 1287 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Tydelig oppfordring
rundt 4 timer siden / 108 visninger
Magne Kongshaug kommenterte på
Vi må gjøre det som virker!
rundt 4 timer siden / 806 visninger
Les flere