Håvard Nyhus

Alder: 37
  RSS

Om Håvard

Håvard Nyhus er kommentator og debattutvikler i Vårt Land.

Følgere

Herlighetsteologi i nye klær

Publisert 10 måneder siden - 1705 visninger

Til religionskritiker å være bruker Steven Pinker et påfallende religiøst språk.

Nedbrutt? Molefonken på menneskehetens vegne? Slutt med det, sier Steven Pinker, aktuell med boken Enlightenment Now, der han befaler oss å være «gladere» og mer «takknemlige»: «None of us are as happy as we ought to be, given how amazing our world has become.»

Hører dere? Opp med humøret, jordens treller! En ny, «amazing» verden er dere født!


Svaret er å telle. Boken er slik for en oppfølger til The Better Angels of Our Nature (2011) å regne, der Pinker tellet seg frem til at verden aldri har vært fredeligere («Hvordan vurdere verdens tilstand? The answer is to count.»)

Her hjemme er han kanskje mest kjent for The Blank Slate (2002), der han gikk i rette med samfunnsvitenskapens fornektelse av våre biologiske forutsetninger. Boken fungerte siden som uttalt forelegg til tv-serien Hjernevask, og ga ham plass på Time magazine sin liste over «verdens mest innflytelsesrike».

Så, hvor skal vi rette all denne takknemligheten? Til opplysningstiden, foreskriver Pinker. Disse skjebnetunge årene på 16- og 1700-tallet da menneskeheten la kladdeføret bak seg og fant seg selv som rasjonelle fornuftsvesener.

 

Humper i veien. Men ikke alt går på skinner, advarer han. Folk flest gir seg ikke med disse religiøse svermeriene sine, og på universitetene har hangen til «dekonstruksjon» gått over alle støvleskaft («Intellectuals hate progress»). Pinker viser blant annet til Frankfurterskolen og Zygmunt Bauman (1925-2017), som knyttet holocaust direkte til moderniteten og den instrumentelle fornuftens gjennomslag. All denne ambivalensen til «rasjonaliteten» og «fremskrittet» har Pinker bare forakt til overs for: «Fornuftens talerett kan man ikke forhandle bort».

Men i virkeligheten er opplysningstiden full av nettopp slike «forhandlinger». Faktisk var en av Pinkers helter, David Hume, mest opptatt av å presisere fornuftens begrensninger: Fornuften kan aldri definere målet, bare avgjøre hvilke midler som er egnet til å nå det allerede definerte målet. Derfor: «Fornuften er og bør være følelsenes slave.»

Eller som Kants hovedverk røper allerede i tittelen: Kritikk av den rene fornuft. Fornuften er en fremragende tjener, men ingen los. Derfor er opplysningstidens ånd vel så godt ivaretatt hos nettopp Bauman, som står på trygg kantiansk grunn når han slår fast det opplagte: At noe er rasjonelt er ingen garantist for at det er sant – eller godt.


Fullt av motsetninger. Det var for eksempel lenge rasjonelt å tro at sola gikk rundt jorda, men det gjorde ikke modellen noe sannere. Og det vil utvilsomt være rasjonelt å ta livet av en mellomleder i offentlig sektor om organene hennes kan berge livene til ti andre, men det blir ikke en god ide av den grunn. Og omvendt: At noe er fornuftstridig («unreasonable») – Pinker nevner «en overnaturlig entitet» som eksempel – betyr ikke nødvendigvis at det er usant.

Eller for å ta et eksempel fra vår tid: Den kinesiske samfunnsmodellen er utvilsomt rasjonell, men er den dermed god? Ja, vil Pinker måtte mene, om det eneste vi kan gjøre er å telle. Dette er Pinkers autoritære slagside: Hans insistering på at «nu går alt så meget bedre» og at folk virkelig må slutte å henge med geipen.

Slike programerklæringer er kun egnet til å kaldkvele den moralske fordringen som vekkes i oss hver gang vi ser nyhetene. Enten de kommer fra Kina eller Ghouta. Eller som bokanmelderen i The Guardian spør: Hvor hadde borgerrettighetsbevegelsen stått om Martin Luther King var «takknemlig» for at han ikke vokste opp hundre år tidligere, under slavetiden?


Forventning om forløsning. Med sine avpolitiserende vyer og løfter om fremgang er det fristende å kalle Pinker en predikant for sekulær herlighetsteologi - om det ikke var for at historiesynet hans var så gjennomsyret av et guddommelig forsyn. For ettersom biologien ikke kan gjøre regning med fremskritt og verdier (kun utvikling og strategier for overlevelse), blir Pinker snart nødt til å stige ut i det religiøse språket.

Som han skriver: Menneskets utvikling har et «spirituelt» element. Og videre: Vi er velsignet («blessed») med ressurser som gir oss muligheten til forløsning («redemption»). Når vi undertrykker våre indre demoner og i stedet lytter til vår naturs bedre engler, er det som om vi ledes av noe utenfor oss: «mange sosiale endringer synes å være drevet av en slags tektonisk kraft (…) there really is a mysterious arc bending toward justice».

Kall dette tankegodset hva du vil for meg, men særlig sekulært er det ikke.

Gå til innlegget

En annen verden er mulig

Publisert 11 måneder siden - 1392 visninger

Den amerikanske skolemassakre-tradisjonen peker på bønnens passiviserende potensial. Fromme lykkeønskninger er lite verdt om de ikke følges opp med handling.

EN MANN HAR blitt tatt av strømmen. Lenger nede hører han buldringen fra et fossefall som vil slå ham ihjel. Han ber til Gud tre ganger, og hver gang dukker det opp en turgåer langs elvebredden som tilbyr seg å kaste ut en redningsbøye.

Men mannen i elven takker nei. «Jeg ropte på Gud», svarer han. «Det er Ham jeg stoler på.»

I neste øyeblikk styrter han i døden. Ved perleporten våkner han opp igjen. «Tre ganger ropte jeg til deg», sier han til Gud. «Hvorfor hørte du ikke?»

«Jeg hørte deg hver gang», svarer Gud. «Og tre ganger forsøkte jeg å hjelpe deg. Men du takket nei hver gang.»

 

Faustiansk pakt. «Det finnes ingen anledning hvor tilbudet om bønn utløser mer berettiget harme», skriver Washington Post-kommentator Elizabeth Bruenig i artikkelen «The latest schoolhouse slaughter shows we have been defeated». Tonen er resignert. Amerika har tapt, for sin egen selvmordsparagraf (også kalt Second Amendment).

Slik plasserer hun det ukentlige (!) ritualet som er skoleskytinger i hjertet av den amerikanske samfunnskontrakten: En nihilistisk, diabolsk frihet i bytte mot «retten til å bære våpen». Er det rart hun henger med hodet?

Med uforfalsket, katolsk indignasjon (Bruenig er katolikk) går hun så løs på ritualets neste akt: De folkevalgtes forsikring om at deres «thoughts and prayers» er hos de etterlatte. Denne forsikringen, om aldri så ektefølt, er kun egnet til én ting, mener Bruenig: Til å sette bønnen og troen i forlegenhet («prayer itself winds up looking like a sham»). Den reduserer bønnen til en ettertanke, til en simpel godtkjøpstanke på slutten av dagen. Sov godt!


Passiv innstilling. Den amerikanske skolemassakre-tradisjonen peker slik på bønnens passiviserende potensial. For oppfordringen om å legge våre liv i Guds hender kan slå begge veier – symbolisert ved mannen i elven som hvert øyeblikk styrter i døden. Troen kan være et skyv til å leve oppmerksomt og handlingsrettet, men kan også anspore til et tilbaketrukket og avsondret liv: Om Gud vil! Inshallah! C'est la vie!

Nettopp fordi troen bærer i seg en kime til å melde seg ut av denne jordens jammerdal og i stedet søke tilflukt i «thoughs and prayers», finnes også en rekke korrigerende mekanismer. Det benediktinske munkeidealet – ora et labora – oppsummerer denne balansekunsten i tre ord: be og arbeid.

For de to er ikke gjensidig utelukkende. Tvert om, de to kan utruste hverandre. Som vi skrev i denne avisen så sent som 13. februar: Den amerikanske borgerrettighetskampen ble mulig i lys av lignelsen om Den barmhjertige samaritan.

 

Forutsetning for endring. Den britiske forfatteren Nick Spencer skriver om dette i boken The Political Samaritan: How politics hijacked a parable, som nylig kom ut på Bloomsbury forlag. Fortellingen om samaritanen ga næring og språk til Martin Luther King Jr.. Den hjalp ham å knytte nåtidige erfaringer inn i en dyptpløyende religiøs myte; en som vekket gjenklang og som kunne skape forventninger om en ny virkelighet. Bare slik kan endring begynne. Ved å skimte at en annen verden er mulig.

Den amerikanske våpendebatten har hittil vært preget av det motsatte. En annen verden er simpelthen ikke mulig, heter det. Som programleder Bill O’Reilly sukket etter at Stephen Paddock i oktober barrikaderte seg på et hotellværelse i Las Vegas og skjøt og drepte 58 mennesker: «Once again, the big downside of American freedom is on gruesome display. This is the price of freedom.»

Dette er prisen for frihet? Verden kan være grusom, men det er bare sånn det er? Slik snakker en som verken har troen eller forestillingsevnen i behold.


Et stemningsskifte. Men gudskjelov er det tegn på at den siste skolemassakren i Parkland i Florida, den 17. i rekken (!) bare i 2018, markerer et vannskille i den amerikanske våpendebatten. Der tidligere hendelser har fislet ut i bønn og godtkjøpstanker, har den siste uken forløpt annerledes.

Anført av Emma Gonzalez (17), Cameron Kasky (17) og resten av elevene ved Marjory Stoneman Douglas High School har ungdommen reist seg i protest. De finner seg ikke i det lenger. De vil ikke ha kongressmedlemmenes «thoughts and prayers», og de nekter å være slaktekveg på frihetens alter. En «frihet» som krever ukentlige slaktoffer er ingen sann frihet, men en pervertert etterligning.

Så kanskje har ikke amerikanerne tapt likevel. Som med mannen på elven befinner løsningen seg rett foran nesa på dem. Nå gjelder det bare å gripe den.

Gå til innlegget

Under en paraply av ravner

Publisert 11 måneder siden - 539 visninger

Hva betyr lignelsen om den barmhjertige samaritan? Forsøk på et svar.

«DET VAR HELT påfallende hvor mye den ble brukt. På tvers av alle politiske fløyer, og i så utrolig mange ulike saker», sier Nick Spencer til Vårt Land 13. februar.

Spencer er aktuell med boken The Political Samaritan: How politics hijacked a parable, som nettopp kom ut på Bloomsbury forlag. Her tar han for seg ulike taler og sammenhenger som parabelen om den barmhjertige samaritan har dukket opp i.

Noen har greid det med hell, for eksempel Martin Luther King jr., som ifølge Spencer «knyttet nåtidige erfaringer inn i en dyptpløyende religiøs myte, en som kunne skape forventninger om sosial forandring». Mens andre har vært, vel, ikke fullt så heldige.

For eksempel Margaret Thatcher som – om vi leser henne med litt velvilje – forsøkte å understreke det personlige, etiske ansvaret når hun uttalte at «ingen ville husket den gode samaritan hvis han bare hadde gode intensjoner; han hadde penger også.»

Også her hjemme glir Bibelens mest berømte lignelse mer eller mindre friksjonsløst inn i den løpende politiske diskursen – uten at den som påkaller den alltid vet hva han snakker om (Hei på deg, Per-Willy Amundsen: «Regjeringen gjør altså først alt den kan for å hindre nybygging, og så prøver den å fremstå som gode samaritaner ved å hjelpe dem som faller utenfor»).

Så, i et forsøk på å sette skapet på plass. Hva betyr lignelsen om det barmhjertige samaritan?

Den tradisjonelle fortolkningen er sosialetisk: Samaritanen som tar seg av den forslåtte i veigrøften er et bilde på den vi bør være. Mange leser den også kristologisk: Samaritanen er Frelseren som finner det falne menneske, kneler ved hans side, kler ham og fører ham til faderhuset. Morgenen etter må han videre, men lover å komme igjen: «Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.»

Rollebesetningen og reiseruten – fra høytliggende Jerusalem til Jeriko, verdens lavest liggende by – gir dramaet en ekstra ladning. Som for å understreke den religionskritiske valøren blir presten og levitten ofte avbildet med nesa nede i toraen.

I stedet er det den ikke-skolerte og ikke-judeiske samaritanen som forbarmer seg. Og som handler spontant og intuitivt. Det siste er hovedpoenget hos den danske teologen Knud Ejler Løgstrup (1905–1981). Den barmhjertige samaritan er et eksempel til etterfølgelse fordi han handler instinktivt og umiddelbart. Fordi han, som det het i tidligere oversettelser, deltar og «ynkes».

Løgstrup illustrerer ved å forestille seg en resonnerende eller kantiansk samaritan – som en kontrast til den barmhjertige samaritan. Der sistnevnte handler instinktivt («out of mercy»), vil den kantianske fetteren først konsultere pliktetikkens prinsipper («with the aim of being merciful»).

Så vil noen innvende: Å handle ut fra barmhjertighet eller med det mål å være barmhjertig – spiller det noen rolle? Distinksjonen kan synes ubetydelig all den tid begge deler fører til at den forslåtte mannen i grøftekanten bandasjeres og pleies, men forskjellen er avgjørende, mener Løgstrup.

Den barmhjertige samaritan demonstrerer at den sanne moralske impulsen er direkte og omsvøpsløs. Den går forut for plikten, som involverer en omvei, «én tanke for mye».

Samme erkjennelse finner vi hos Emmanuel Levinas (1906–1995). Også han betoner samaratinerens spontane «berørthet», og at det er nettopp denne tilbøyeligheten som mest radikalt skiller ham fra presten og levitten. Unnfallenheten til de to skyldes ikke at de ikke ser – noe teksten presiserer at de gjør – men at de finner en vei rundt ansiktets appell og «bønn om ivaretakelse».

Her går fortellingen om «Den barmhjertige samaritan» svanger med enda en innsikt, som kan anvendes på dagens politiske situasjon. Styr unna dem som ignorerer et bedende flyktningeblikk med henvisning til «velferdsstatens tåleevne». Da er det levitten som snakker, med nesa i en «perspektivmelding».

Også Arnold Eidslott skriver om hva liknelsen kan bety for oss i dag. I diktet «Jeg sendte et brev til Jeriko» kritiserer han en topptung gudsforståelse, og minner om hvor perspektivet bør ligge:

Jeg sendte et brev til Jeriko
til Den barmhjertige samaritan:
Ute på markene og myrene ligger de forslåtte og blør

Jeg fikk et brev tilbake
fra Jerikos vekter som skriver:
Han ligger ute på markene
under en paraply av ravner



(Lett omarbeidet versjon av en tekst som første gang ble trykket i Vårt Land 22.04.2016.)

Gå til innlegget

Nærtagen kan du selv være

Publisert 11 måneder siden - 1028 visninger

Ja, vi lever i nærtagenhetens tidsalder. Men hvem sin skyld er det?

Utenfor Flekkefjord ligger to forliste fiskeskøyter som har kostet kommunen masse penger. Eieren heter Jesus. Da formannskapet i byen skulle avgjøre om han måtte fjerne de to fartøyene, kunne ikke varaordfører Svein Hobbesland (Ap) dy seg: «Det er mange som venter på at Jesus skal komme, men at han skulle komme på denne måten, var det vel ingen som hadde forestilt seg».

Fortsettelsen er sikkert kjent. Hanne Risvold, førstevara til Stortinget for KrF Vest-Agder, ble fornærmet («Uansett hva en selv tror eller mener, så spøker en bare ikke med Jesus eller Muhammed»), og Hobbesland kvitterte med å be om forlatelse.


Snipp, snapp, snute. Og dermed var den saken ute av verden?

Nei, for mediedramaturgiens dreiebok har mange sider. Flere akter gjensto. Derfor har det faktum at både Risvold og Hobbesland umiddelbart la episoden bak seg – de har henholdsvis kalt den en «storm i vannglass» og gjort seg utilgjengelig for pressen – ikke hindret at unnskyldningen i Flekkefjord rådhus er omtalt i hele den norske avisfloraen. I alt fra VG til Vårt Land til Klassekampen til Adresseavisen til Narvik-baserte Fremover.

Hvor ofte har en under middels god vits i en under middels stor kystby blitt gjenstand for en slik interesse? Aldri, selvfølgelig.

Men her kunne reaksjonen på vitsen settes inn i en større sammenheng: en fortelling om at det frie ord er under press fra villfarne som ikke tåler noe som helst, men skriker opp for den minste ting.


De andregradkrenkede. Ironien er selvfølgelig at de som tar episoden med størst fatning er nettopp Hanne Risvold og Svein Hobbesland. Og at de som bærer seg mest over «krenkokratiets tyranni» og «nærtagenhetens tidsalder» er de som befinner seg lengst unna episenteret.

Betyr det at jeg tar Risvold sitt parti, og deler hennes vurdering om at en simpelthen ikke spøker med Jesus (eller Muhammed)? Nei, tvert om. I stedet for å importere enda mer av den amerikanske nærtagenhetskulturen, bør vi i stedet dyrke kunsten å tåle. Som Torbjørn Røe Isaksen advarte, da han overlot kunnskapsdepartementet til Iselin Nybø: «Hele diskusjonen om trygge soner, om talehandlinger og krenkelser gjennom ordbruk – alt det kommer vi til å se mye, mye mer av de neste ti årene, i Norge også.»


Avenyer og blomster. Røe Isaksens sorti sammenfalt med Hochschules Akademiske Senat i Berlin sin avgjørelse (23. januar) om å fjerne følgende strofer fra sin sydvendte fasadevegg:

avenyer

avenyer og blomster

blomster

blomster og kvinner

avenyer

avenyer og kvinner

avenyer og kvinner og blomster og

en beundrer


Tyskland på hodet. Vedtaket om å fjerne diktet kommer etter et langt og uforsonlig ordskifte, som ifølge Morgenbladet har «satt Tyskland på hodet» (2. februar).

Så blir spørsmålet: Hvordan kan åtte linjer om blomster, kvinner, avenyer og en iakttagende beundrer, nedtegnet i 1953, skape så mye rabalder og oppstandelse? Fordi det tyske folk er så lidenskapelig opptatt av Eugen Gomringer (f. 1925) og hans eksperimentering med «konkret poesi»? Ja, gid.

Som i Flekkefjord-vitsens tilfelle handler det i stedet om hva slags fortelling de åtte linjene settes inn i. Hva er diktet og prosessen mot det et symptom på?

Eller som en av initiativtagerne bak å diskutere diktet sier til Morgenbladet: «Jeg tror ikke folk egentlig brydde seg så mye om diktet. De bruker det for sine egne agendaer.»


Putrende gryte. Og her er det mange muligheter: Noen ser det frie ord under press. Andre ser det invaderende mannlige blikket og patriarkatet (i den spanske originalversjonen er «beundreren» i diktet bøyd i hankjønn). Andre ser «renhetsfanatikere» og «feministisk idioti». Atter andre ser «nypuritanismen» i full utfoldelse. Og noen luringer ser sitt snitt til å selge masse aviser.

Putt alt dette i en gryte og du har en forunderlig blanding som kan sette en kulturnasjon på hodet og som ingen forlater før han har fått merker av den.

For dette er det skumleste med krenkokratiets tyranni. Det er ikke underveis; det er her og nå, og ingen av oss er forskånet. Det hensetter oss alle i en akutt beredskapstilstand, der det minste tegn lades med kritisk betydning og leses mot et skjebnetungt bakteppe.

Gå til innlegget

Kjødet er skrøpelig

Publisert 11 måneder siden - 1127 visninger

Kampen for anstendigheten er ikke så mye et juridisk som et moralsk spørsmål. Den kjempes i hjertet til hver og en av oss. Og ikke i retten.

«Etter lagmannsrettens oppfatning er troskap en grunnleggende moralsk forutsetning for et samboerforhold (…)», het det i en dom i Hålogaland lagmannsrett for to uker siden.

Dommen er oppsiktsvekkende. For når begynte lagmannsretten å utstede lisenser for tilbørlig seksualmoral? Er det ikke meningen at lagmannsretten skal drive med … vel, juss?


Mot normalt. Formuleringen har siden vært kilde til adskillig munterhet i advokat-kretser og blant andre som måtte finne på å lese dommer, ikke minst fortsettelsen: «… og kan normalt ikke betraktes som en særlig tyngende forpliktelse».

Et tillegg som åpner en Pandoras eske med oppfølgingsspørsmål: Om troskap «normalt» sett ikke er særlig tyngende – hvilke omstendigheter er ikke for «normale» å regne? I hvilke unntakstilfeller mener lagmannsretten at troskapsløftet bikker over til å bli «tyngende»? Når julebordet utarter?

Slik kan det gå når Hålogaland lagmannsrett innlater seg på allmenne sedelighetsspørsmål. Så hvordan havnet den her, nedsyltet i problemstillinger den verken har mandat til eller forutsetninger for å håndtere? La oss ta ett skritt tilbake.


Kontrakten. Det hele begynte i 2014 da en mann ble knepet i det som tidligere het «hor». Han og samboeren, som nettopp var blitt småbarnsforeldre, ble likevel enige om å stevne frem med samboerskapet. Kvinnen var imidlertid av den aktpågivende sorten og la frem et kontraktsforslag: Dersom samboeren på ny var utro, skulle samboeren overføre hus og bil til henne. Kontrakten ble underskrevet.

Og ånden var kanskje villig, men kjødet er som kjent skrøpelig. For bare noen måneder senere ble mannen knepet på ny. Med den samme kvinnen som sist.

Mannen ga seg imidlertid ikke uten kamp, og anførte at kontrakten var skrevet i affekt og at den dessuten var urimelig. Jo visst er det ikke særlig pent å være utro mot partneren sin, men det er ikke direkte ulovlig heller – langt mindre noe som fortjener å straffes i millionklassen. Etter avtaleloven var derfor kontrakten «urimelig» og måtte annulleres.


Kvinnen vant. Retten tok imidlertid kvinnens parti: «Lagmannsretten finner det klart at avtalen ikke kan settes til side på dette grunnlag. (…) Etter lagmannsrettens oppfatning må avtalen forstås slik at [A] når som helst kunne avslutte samboerforholdet med [B] uten at avtalens økonomiske sanksjoner ville komme til anvendelse. [A] stod dermed fritt til å innlede romantiske forbindelser til andre så lenge han først avsluttet forholdet til [B].»

Igjen virker argumentasjonen tilforlatelig nok, men som i det første eksempelet roter Hålogaland lagmannsrett seg enda en gang inn på feil banehalvdel. Denne gangen inn i psykologien. At mannen sto «fritt til å innlede romantiske forbindelser» bare han stilte moren til sine barn i bero? Ja jo, kanskje det. 

Men er det så enkelt? Hva om han elsket begge to? Eller ingen av dem? Eller visste verken ut eller inn?

Det er ikke meningen å ta parti med mannen. Poenget er ganske enkelt at kjærlighetslivet ikke lar seg sette på formel.


Uryddig. Kjærlighetslivets dunkle irrganger er ikke en ryddig sekvens begivenheter med klare tidsanvisninger, der «romantisk forbindelse» #1 «avsluttes» for så å rydde plass til «frie», innledende samtaler med «romantisk forbindelse» #2.

Kjærligheten er velvillig, bevares, men ikke så velvillig at den lar seg låne til jussens verktøykasse. Det er sikkert mye fint å si om avtaleloven og Christian den femtes ærbarhetsregel fra 1682 (som retten også påkaller), men om de er særlig egnet til å regulere de grunnleggende moralske forutsetningene for et samboerforhold er en annen sak.

På den annen side så har jo loven og lovens sanksjoner avgjort noe med moral å gjøre.

Så kan hende var dette et tilfelle hvor retten annonserer noe som burde ha forblitt en stilltiende forutsetning: Dette med at folk skal oppføre seg. At vi skal være hensynsfulle og gode mot hverandre.


Et moralsk spørsmål. Dette er også metoo en påminnelse om. Visst hjelper det med bedre varslingsrutiner og klare kriterier for hva som konstituerer seksuell trakassering, men alt dette ligger i omlandet til problemet. Kampen for anstendigheten er ikke så mye et juridisk som et moralsk spørsmål. Den kjempes i hjertet til hver og en av oss. Og ikke i retten.


PS! Foruten tap av hus og bil, må mannen dekke eks-samboerens saksomkostninger - drøyt en halv million kroner for to rettsrunder.

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
3 måneder siden / 81729 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 44479 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
11 måneder siden / 35461 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
8 måneder siden / 28758 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
10 måneder siden / 22824 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
5 måneder siden / 22453 visninger
Sympati med skinke
av
Ane Bamle Tjellaug
4 måneder siden / 21487 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
11 måneder siden / 20352 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
4 måneder siden / 19404 visninger

Lesetips

En annerledes lederdebatt
av
Magne Berg
rundt 1 time siden / 128 visninger
Derfor melder vi oss ut
av
Svein Helgesen
rundt 4 timer siden / 643 visninger
TV-serien som forandret Tyskland
av
Karsten Aase-Nilsen
rundt 4 timer siden / 159 visninger
Å forvalte sitt pund
av
Jeffrey Huseby
1 dag siden / 118 visninger
Et statlig sugerør
av
Eva Buschmann
1 dag siden / 216 visninger
Norge bekjemper ulikhet i verden
av
Nikolai Astrup
1 dag siden / 42 visninger
Mangelfull bokomtale
av
Ola Tjørhom
2 dager siden / 103 visninger
Mangelfull kritikk
av
Per Eriksen
2 dager siden / 165 visninger
Stygt og trist fra Amundsen
av
Rune Berglund Steen
2 dager siden / 358 visninger
Les flere

Siste innlegg

Vil KrF overleve?
av
Berit Aalborg
rundt 1 time siden / 150 visninger
Seier uten verdi
av
Vårt Land
rundt 1 time siden / 278 visninger
En annerledes lederdebatt
av
Magne Berg
rundt 1 time siden / 128 visninger
Vårt Nytt på nytt-Land?
av
Stein-Vegard Antonsen
rundt 2 timer siden / 46 visninger
Var Hareide en god leder for Krf ?
av
Johannes Taranger
rundt 4 timer siden / 92 visninger
Om strutser og kameler
av
Johannes Strømstad
rundt 4 timer siden / 60 visninger
Derfor melder vi oss ut
av
Svein Helgesen
rundt 4 timer siden / 644 visninger
TV-serien som forandret Tyskland
av
Karsten Aase-Nilsen
rundt 4 timer siden / 159 visninger
Avsporing av abortdebatten
av
Steinar Steinkopf Sund
rundt 6 timer siden / 592 visninger
Bibelens Ufeilbarlighet
av
Øyvind Døvik
rundt 8 timer siden / 300 visninger
Les flere