Håvard Nyhus

Alder: 38
  RSS

Om Håvard

Håvard Nyhus er kommentator og debattutvikler i Vårt Land.

Følgere

I kamp mot seg selv

Publisert 12 måneder siden

Er Arbeiderpartiet et administrativt eller et politisk prosjekt? Spørsmålet rir partiet som en mare.

I desember skrev vi om det gamle hatet mot Arbeiderpartiet, som har vedvart helt siden Christopher Hornsruds kortlivede Arbeiderparti-regjering i 1928. Tegnene på partiets «landsforræderi» er angivelig mange, enten stikkordene er «Komintern», «Nygaardsvold», «avkristning», «skjult agenda», «kulturmarxisme», «stemmeimport», og «islamisering». Kjært barn har mange navn.

Ikke desto mindre etterlot artikkelen seg et hull, tenkte jeg. Det gjensto en liten rest den ikke helt greide å gjøre rede for. For hvorfor synes hatet mot Arbeiderpartiet å intensiveres? I 2018?

Hvorfor bruker den hypotetiske Rolf (49) fra Våler, som ved flere tilfeller selv har stemt på Arbeiderpartiet, store deler av fritiden sin på å advare mot «Judas» Gahr Støre? Dynamikken i sosiale medier – der alt skrus opp og til et par hakk – kan forklare en del av det, men ikke alt.


Jens Arup Seip. Kan hende kan sosiologien ile oss til unnsetning med et supplerende perspektiv. Bli med videre.

«Eg vil ikkje bli forundra om ei sosiologisk analyse faktisk viste at foreldra og besteforeldra til ein stor del av dei som i dag snakkar negativt og aggressivt om Ap, sjølv stemte på Ap», skriver Edvard Lysne, direktør for Hedmark IKT, i det som må betegnes som et Facebook-essay. («Tankar rundt den store politiske polariseringa som har hjemsøkt vårt land», 28. mars).

For å forstå denne kuvendingen henter han fram Jens Arup Seips (1905-1992) skille mellom «ettpartistaten» og «embetsmannsstaten».

De to viser til de ulike styringsideologier i henholdsvis den Ap-dominerte etterkrigstida og embetsmannsstaten på 1800-tallet. Forskjellen de to i mellom kan kort oppsummeres slik: Der «ettpartistaten» vektlegger interessene til sin egen velgerbase og rekrutterer sine ledere herfra, navigerer «embetsmannsstaten» etter styringsdyktighet og samfunnsøkonomiske hensyn. Innenfor dette systemet blir derfor lederne rekruttert blant hovedstadens samfunnsøkonomer, jurister og statsvitere. Politikk er – give or take – kunsten å administrere.


Jernbanearbeidersønnen. Seips klassiske essay «Fra embetsmannsstat til ettpartistat», første gang fremført i Det Norske Studentersamfund 14. september 1963, satte slik store deler av norsk politisk historie på formel. I dag er det tegn på at denne utviklingen er reversert. Embetsmannsstaten og embetsmannsslektene er tilbake, symbolisert ved overgangen fra jernbanearbeidersønnen Oddvar Nordli til Gro Harlem Brundtland.

Som Lysne poengterer: Også fraksjonskampen mellom Brundtland/Stoltenberg og Hågensen/Jagland, og den mellom Stoltenberg og Jagland/Valla, kan leses mot et slikt bakteppe. Det handler ikke bare om politiske uenigheter og dårlig personkjemi, men om noe mer grunnleggende. Det handler om hva slags ideologi og styringsprinsipper Norges største parti skal navigere etter. Er det prinsippene til embetsmannsstaten eller ettpartistaten som skal være mest toneangivende?

Og kampen er ikke over. Seips begrepspar forklarer også dagens gnisninger. Som Lysne skriver: «ein djup verdimessig og sosiologisk dissonans skjærer tvers gjennom dagens Ap.» Sist åpenbart under Acer-striden, der Støre- og Giske-fronten representerer henholdsvis embetsmannsstatens administrative logikk og ettpartistatens politiske logikk.


Hus faller på hus. Og dette er ikke bare et indremedisinsk problem for Arbeiderpartiet. Som Lukasevangeliet advarer: «Hvert rike som kommer i strid med seg selv, blir lagt øde, og hus faller på hus.»

Vel så mye er Ap-dissonansen forklaringen på den politiske avmakten som stadig større velgergrupper føler på, herunder Rolf (49) fra Våler. Når selv sosialdemokratene omfavner embetsmannsstatens styringsideologi – hvor skal Rolf da gå med sine håp og lengsler?

Er det rart han stemmer Fremskrittspartiet, som i det minste tar ham på alvor? Som ikke fnyser av smaken hans, og hvis ledere han kan kjenne seg igjen i?


Forlatt på perrongen. Under Ap-hatet ligger derfor mest av alt en dyp avmaktsfølelse. En skuffelse og en sorg over et parti de opplever at forlot dem, og hvis fremste innsalg er at de – akkurat som Høyre – er «ansvarlige» og «styringsdyktige». Er det rart det kan gå en kule varmt?

Deler av Ap-hatet er farlig. Voldspotensialet er demonstrert, til gangs. Men like mye av Ap-hatet er bare stakkarslig, en refleksjon av håpløsheten og det å være tilsidesatt. Den beste kuren mot det er verken pekefingre eller hoderysting, men respekt og ansvarliggjøring.


Gå til innlegget

Ut med et klynk

Publisert rundt 1 år siden

De første tegnene på demokratiets ende er små og tilforlatelige. Desto større grunn til å ta dem på alvor.

DET SIES AT noe av det fineste med den norske konsensuskulturen er at alle politikerne kan spleise på en taxi når de er ferdig med å krangle i tv-studio. De to siste ukene har denne forbrødringen i baksetet blitt litt vanskeligere å se for seg. Det er som om det har sneket seg en gift inn i ligningen, en bitterhet som ikke var der tidligere.

Visst kunne Kåre og Gro ryke i tottene på hverandre, men ikke desto mindre møttes de i en felles forståelse for spillereglenes nødvendighet. Og om det så var, ville begge gått med på at også den andre ville landets beste. De var bare uenige om veien dit.

 

En katastrofe. Listhaugs avskjedstale, som begynte med en henvisning til all ondskapen hun hadde bevitnet den siste uken, representerer sånn sett noe helt nytt. Når hun advarer mot Jonas Gahr Støre, er det ikke metodene hans hun advarer mot. Det hun advarer mot er målet hans: «Jonas Gahr Støre har tydeligvis til hensikt å kneble ytringsfriheten»; «Jonas Gahr Støre truer norske verdier»; «Jonas Gahr Støre vil være en katastrofe for landet».

Dette er nye toner i norsk politikk. Og de er urovekkende. Ikke minst fordi de inngår i en større melodi. Samme tirsdag uttalte Donald Trump at «Demokratenes hovedprioritet er å beskytte kriminelle – ikke landets beste («The Democrats priority is to protect criminals, not to do what’s right for our country»). Bytt ut «Demokratene» med «Arbeiderpartiet»; og «kriminelle» med «terrorister», og du har Listhaugs famøse facebook-innlegg opp av dage.

Så vil noen innvende: Politikk er spissformuleringens kunst. Sleivspark må påregnes. Dette går seg til!


Årelating av demokratiet. Og kan hende har de rett. Men jeg er ikke lenger så sikker. Som tidligere statssekretær Kjetil Raknes skrev i Dagbladet for to dager siden: «Forrige uke var det noe som brast i norsk demokrati.» Og nettopp derfor finner jeg ingen grunn til å glede meg over at Listhaug går av som justisminister eller at Espen Teigen må finne seg noe annet å gjøre enn å bestyre facebook-kontoen hennes. Problemene stikker dypere enn som så. Det var aldri Listhaug og Teigen som var problemet, men det de er et symptom på.

Tidligere i år ga Steven Levitsky og Daniel Ziblatt ut boken «How Democracies Die». Det liberale demokratiet forsvinner ikke i et smell, men i et klynk, konkluderer de. (Raknes skriver mer om den samme boken.) Nedbrytingen er så unnselig og ikke-spektakulær at ingen merker noe før det er for sent. Litt som frosken som ikke merker at den blir kokt, fordi oppvarmingen skjer så sakte.

De første tegnene på demokratiets ende er derfor små og tilforlatelige: tendensiøse gjengivelser av motparten, tilsidesetting av standarder for anstendighet, motdebattanter som frarøves sine edle hensikter, stortingskolleger som slutter å dele taxi.

 

Etsende syre. Høres det kjent ut? Slik beredes grunnen for en uforsonlig kulturkrig som sakte, men sikkert etser ned den tilliten som våre demokratiske institusjoner til syvende og sist hviler på. Igjen kan USA tjene som eksempel: Ifølge en Pew-undersøkelse, gjengitt av Civitas Bård Larsen i VG (28.11.17), mener nesten halvparten av republikanske og demokratiske velgere at den andre parten utgjør en fare for nasjonen. Forskerne kaller det «affektiv polarisering», og den gir seg utslag på de forskjelligste vis: Er det greit å bestille rørleggertjenester fra en Trump-tilhenger? Burde vi ikke heller finne en som stemte på Hillary? Og kan vi handle blomster hos hun som er abortmotstander?

Slik lammes både politikken og sivilsamfunnet av en syre som eter seg hele veien inn til det aller helligste, som i amerikansk sammenheng vil si familien. Ifølge den samme Pew-undersøkelsen sier en tredjedel av demokratene og rundt halvparten av republikanerne at de vil bli «svært opprørt» dersom sønnen eller datteren deres giftet seg med en fra «motsatt side».

Dette er enden på visa når politiske uenigheter blåses opp til apokalyptiske oppgjør mellom godt og ondt.


Bunnen faller ut. Den amerikanske polariseringen er således et varsku til oss her hjemme. Bunnen kan falle ut. Samme tendens ser vi i Europa, der autoritære krefter er på fremmarsj og den politiske debatten bringes til kokepunktet.

En utvikling som ikke kan ses uavhengig av sosiale medier, som gjør at tidligere oppfatninger om roller og representasjon – ja, kort og godt hva vi kan tillate oss å si til hverandre – gjennomgår en radikal forvandling. Før vi vet ordet av det er vi alle polemikere i en kulturkrig det er vanskelig å se enden på.

I dette ligger det en appell til oss alle om igjen å legge vinn på det norske tillitssamfunnet. Det er altfor dyrebart til å miste.

Gå til innlegget

Behovet for å opponere

Publisert rundt 1 år siden

Forsøk på å forstå Sylvi Listhaug i lys av enneagrammet.

SI HVA DU VIL om Sylvi Listhaug; hun står ennå oppreist. Hvor mange andre hadde gjort det samme etter en tilsvarende uke?

For ordens skyld: Jeg vet ikke hva som foregår på kammerset når justisministeren trekker seg tilbake for kvelden. Er det da hun feller sine tårer? Igjen: jeg vet ikke. Men det har formodningen mot seg all den tid hun oppsøker disse konfrontasjonene gang på gang. Hvor lenge har det gått siden «monster»-debatten?

Og hver gang pådrar hun seg halve nasjonens vrede. Ikke desto mindre er det langt fra noen slagen kvinne vi ser. Tvert om virker hun ganske uberørt; som om hun nærer seg på disse konfliktene, ja, kanskje til og med nyter dem?

Hvilket bringer meg over til personlighetslæren: For hvem er Sylvi Listhaug? Hva er det som driver henne og holder henne oppe?

Tilbake til sufistene

Kan hende vil enneagrammet bidra til å kaste lys over det. Enneagrammet, som har røtter tilbake til sufismen og til den kristne mystikeren Evagrius Ponticus (345-399), beskriver ni grunnleggende personlighetstyper og deres underliggende motiver. Typologien benyttes i dag av alt fra hodejegere i næringslivet til esoterikere på Det teologiske fakultetet, og beskriver hvordan hver og en av oss reagerer i gitte situasjoner og hvordan vi kan utvikle oss til å bli bedre versjoner av oss selv. De ni typene kalles gjerne (1) Perfeksjonisten, (2) Hjelperen, (3) Utretteren, (4) Romantikeren, (5) Iakttakeren, (6) Skeptikeren, (7) Eventyreren, (8) Frontkjemperen og (9) Fredselskeren.

Sylvi Listhaug er etter alt å dømme en åtter, også kalt «beskytteren» eller «utfordreren». De er drevet av et intenst behov for å være tøffe, sterke og tapre. Mange åttere har en barndomshistorie der de ikke ga etter for tårene – og ble premiert for det. Som åtter er Listhaug i godt selskap. Martin Luther King var det samme. Åtterens ild kan brukes til å gjøre godt; og den kan brukes til å destruere.

Blåser på toppene

Åtteren nøler ikke med å gå i krigen, ikke minst på vegne av andre. Dette samsvarer med Listhaugs egenforståelse om å representere en del av befolkningen som blir oversett og latterliggjort. Jeg hører dere, sier Listhaug. Jeg er deres stemme!

Åtteren føler seg aldri mer levende enn når hun kanaliserer disse utstøtte og setter deres vilje ut i verden. Da er livet meningsfylt. Når hun, som bjørnemoren, vokter sine og verner om deres interesser. Da står hun støtt i stormkastene, uansett hvor mye det blåser.

Åtterens fightervilje kan imidlertid slå begge veier. Mange har brent seg på gløden fra en åtter. 

Deres største frykt

Åtterens største frykt er å bli kontrollert. De søker uavhengighet, er selvhjulpne og havner nødig i takknemlighetsgjeld til andre. Deres hovedsynd er sinnet. Når verden går dem i mot, reagerer de krast og overilt («Hareide sleiker imamer oppetter ryggen»; «Du (Anine Kierulf) forsvarer pedofile overgripere»).

De gjør sjelden innrømmelser, og nekter å tilpasse seg «sosiale konvensjoner». Om noe ser de sin egen skamløshet som en dyd. Av samme grunn har de store problemer med å be om unnskyldning. Å be om forlatelse er erkjenne sin egen bristfeldighet.

Uforsonlige stabeis

At andre i sin tur oppfatter dem som uforsonlige stabeis, gjør dem likevel ingenting. Denne ukueligheten virker i sin tur like inspirerende på noen – som den virker fremmedgjørende på andre. Åtteren er en skikkelse det er vanskelig å stille seg likegyldig til. Hengivenheten på den ene siden speiles av mistroen på den andre.

Om innsatsen for dem hun står på barrikadene for ikke i tilstrekkelig grad anerkjennes, kan hun imidlertid bli snurt og selvmedlidende (for å sitere en annen åtter, forhenværende Sp-leder Liv Signe Navarsete: «Eg har kjempa dag og natt!»). På grunn av sin underliggende frykt for å bli avvist (skilt, ydmyket, kritisert eller sparket) vil åtteren da forsøke å komme den andre i forkjøpet: Utakknemlige fjols, nå kan dere ha det så godt!

Et kjøtthjerte i stedet

Men, som Esekiel minner om, et «steinhjerte» kan forvandles til et «kjøtthjerte». Og en sunn åtter har store ressurser å spille på. Med sin uredde og kommanderende tilstedeværelse er åtteren den fødte leder. Der den umodne åtteren sikrer lydighet ved hjelp av trusler og represalier, leder den forløste åtteren ved sitt eksempel. Kombinert med sin kampvilje kan hun mobilisere store grupper og lede dem til nye høyder.

Dette er åtterens frelsesvei. Den dagen hun erkjenner at den sanne makten er å unnlate å overkjøre den andre – selv om hun kan. Og når hun forstår at hennes virkelige kraft ikke er obsternasigheten - men i evnen til å inspirere og løfte.

Gå til innlegget

Bakeren er ikke i bollen

Publisert rundt 1 år siden

Hawking var en fremragende astrofysiker. Men gjør det ham til en autoritet på livets dypeste mysterier?

Stephen Hawking var blant sin generasjons mest eksepsjonelle tenkere. Til tross for sine fysiske begrensninger skuet han lengre enn fleste. Hans viktigste arbeid er knyttet til relativitetsteorien, kvantemekanikken og «Hawking-strålene», som viser at sorte hull også gir fra seg energi.

På grunn av sine oppdagelser ble Hawking ofte spurt om å uttale seg om muligheten for Guds eksistens, og han nølte ikke med å gi sitt besyv. I boken The Great Design (2010) skriver han for eksempel at ideen om Gud er «unødvendig» («not necessary»). Tidligere uttalelser har vært mer tvetydige: «Dersom vi forstår universet, er vi på en måte i Guds posisjon.» (A Brief History Of Time, 1988)

 

Større kikkert. Men det er uansett ikke svarene hans som er interessante. Mer avslørende er spørsmålene og de innebygde forventningene som ligger i dem: Forestillingen om at astrofysikere og kosmologer er i en særskilt god posisjon til å uttale seg om Guds eksistens. Hvorfor det? Fordi de har større stjernekikkerter?

Det er fristende å sitere en svensk barnesang: «Bakaren är inte i kanelbullen. Gud är inte i rymden.»

De eksistensielle spørsmålene som rettes til Hawking røper slik en hel del om noen kulturelle særtrekk og tankefigurer som det ellers kan være vanskelig å få øye på. Dels handler det om forestillingen om «universalgeniet» og ubegrunnet overføring av autoritet fra ett felt til et annet; og dels handler det om religiøs analfabetisme og dertil hørende gudsbilder.

 

Starburstgalakser. Det siste får sitt mest symbolske uttrykk hver gang debatter om Guds eksistens skal illustreres. Da dukker de samme motivene opp gang på gang: foto av starburstgalakser, superhoper og hestehodetåker tusenvis av lysår unna vårt eget solsystem. Som om disse på en eller annen måte befinner seg nærmere livets mysterium enn kaffekoppen rett foran deg. Eller det nyfødte barnet. Eller jordbærene på lauvåsen.

For dette kan åpenbart ikke gjentas ofte nok: I møte med tilværelsens aller dypeste spørsmål er vi alle akkurat like mye eksperter. Enten vi er barn, jordmødre, gartnere, aviskommentatorer eller astrofysikere.

Ironien er at Stephen Hawking ville vært enig. Vitenskapens fortrinn er at den ikke er basert på autoritet, sa han. Nettopp derfor er den til å stole på. Det kan være verdt å merke seg for de som nå påkaller ham som en autoritet på eksistensielle spørsmål.

Gå til innlegget

Herlighetsteologi i nye klær

Publisert rundt 1 år siden

Til religionskritiker å være bruker Steven Pinker et påfallende religiøst språk.

Nedbrutt? Molefonken på menneskehetens vegne? Slutt med det, sier Steven Pinker, aktuell med boken Enlightenment Now, der han befaler oss å være «gladere» og mer «takknemlige»: «None of us are as happy as we ought to be, given how amazing our world has become.»

Hører dere? Opp med humøret, jordens treller! En ny, «amazing» verden er dere født!


Svaret er å telle. Boken er slik for en oppfølger til The Better Angels of Our Nature (2011) å regne, der Pinker tellet seg frem til at verden aldri har vært fredeligere («Hvordan vurdere verdens tilstand? The answer is to count.»)

Her hjemme er han kanskje mest kjent for The Blank Slate (2002), der han gikk i rette med samfunnsvitenskapens fornektelse av våre biologiske forutsetninger. Boken fungerte siden som uttalt forelegg til tv-serien Hjernevask, og ga ham plass på Time magazine sin liste over «verdens mest innflytelsesrike».

Så, hvor skal vi rette all denne takknemligheten? Til opplysningstiden, foreskriver Pinker. Disse skjebnetunge årene på 16- og 1700-tallet da menneskeheten la kladdeføret bak seg og fant seg selv som rasjonelle fornuftsvesener.

 

Humper i veien. Men ikke alt går på skinner, advarer han. Folk flest gir seg ikke med disse religiøse svermeriene sine, og på universitetene har hangen til «dekonstruksjon» gått over alle støvleskaft («Intellectuals hate progress»). Pinker viser blant annet til Frankfurterskolen og Zygmunt Bauman (1925-2017), som knyttet holocaust direkte til moderniteten og den instrumentelle fornuftens gjennomslag. All denne ambivalensen til «rasjonaliteten» og «fremskrittet» har Pinker bare forakt til overs for: «Fornuftens talerett kan man ikke forhandle bort».

Men i virkeligheten er opplysningstiden full av nettopp slike «forhandlinger». Faktisk var en av Pinkers helter, David Hume, mest opptatt av å presisere fornuftens begrensninger: Fornuften kan aldri definere målet, bare avgjøre hvilke midler som er egnet til å nå det allerede definerte målet. Derfor: «Fornuften er og bør være følelsenes slave.»

Eller som Kants hovedverk røper allerede i tittelen: Kritikk av den rene fornuft. Fornuften er en fremragende tjener, men ingen los. Derfor er opplysningstidens ånd vel så godt ivaretatt hos nettopp Bauman, som står på trygg kantiansk grunn når han slår fast det opplagte: At noe er rasjonelt er ingen garantist for at det er sant – eller godt.


Fullt av motsetninger. Det var for eksempel lenge rasjonelt å tro at sola gikk rundt jorda, men det gjorde ikke modellen noe sannere. Og det vil utvilsomt være rasjonelt å ta livet av en mellomleder i offentlig sektor om organene hennes kan berge livene til ti andre, men det blir ikke en god ide av den grunn. Og omvendt: At noe er fornuftstridig («unreasonable») – Pinker nevner «en overnaturlig entitet» som eksempel – betyr ikke nødvendigvis at det er usant.

Eller for å ta et eksempel fra vår tid: Den kinesiske samfunnsmodellen er utvilsomt rasjonell, men er den dermed god? Ja, vil Pinker måtte mene, om det eneste vi kan gjøre er å telle. Dette er Pinkers autoritære slagside: Hans insistering på at «nu går alt så meget bedre» og at folk virkelig må slutte å henge med geipen.

Slike programerklæringer er kun egnet til å kaldkvele den moralske fordringen som vekkes i oss hver gang vi ser nyhetene. Enten de kommer fra Kina eller Ghouta. Eller som bokanmelderen i The Guardian spør: Hvor hadde borgerrettighetsbevegelsen stått om Martin Luther King var «takknemlig» for at han ikke vokste opp hundre år tidligere, under slavetiden?


Forventning om forløsning. Med sine avpolitiserende vyer og løfter om fremgang er det fristende å kalle Pinker en predikant for sekulær herlighetsteologi - om det ikke var for at historiesynet hans var så gjennomsyret av et guddommelig forsyn. For ettersom biologien ikke kan gjøre regning med fremskritt og verdier (kun utvikling og strategier for overlevelse), blir Pinker snart nødt til å stige ut i det religiøse språket.

Som han skriver: Menneskets utvikling har et «spirituelt» element. Og videre: Vi er velsignet («blessed») med ressurser som gir oss muligheten til forløsning («redemption»). Når vi undertrykker våre indre demoner og i stedet lytter til vår naturs bedre engler, er det som om vi ledes av noe utenfor oss: «mange sosiale endringer synes å være drevet av en slags tektonisk kraft (…) there really is a mysterious arc bending toward justice».

Kall dette tankegodset hva du vil for meg, men særlig sekulært er det ikke.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere