Håvard Nyhus

Alder: 38
  RSS

Om Håvard

Håvard Nyhus er kommentator og debattutvikler i Vårt Land.

Følgere

Kling no, klokka

Publisert over 1 år siden

Hørt den om at myndighetene prioriterer bønnerop foran kirkeklokker? Og spiller det noen rolle om det er sant, dersom det kjennes rett?

MORGENEN 11. MAI publiserte den svenske avisen Smålandsposten en artikkel om at den katolske menigheten Sankt Mikaels i Växjö nektes å ringe inn til messe: «Katolska kyrkan nekades klockringning – kunde störa villaområde».

I ingressen gjorde avisen oppmerksom på Växjös muslimer nettopp var tilkjent retten å sende ut bønnerop, for at ingen skulle miste poenget.

 

Verden rundt. Og mer skal som kjent ikke til før offentligheten tar fyr. Nyheten gikk straks viralt, og har i øyeblikket 77.000 «interaksjoner» på Facebook. Herfra ble fortellingen om de svenske kirkeklokkene plukket opp av internasjonale nyhetsbyrå, blant annet Catholic News agency, som skrudde til Smålandspostens vinkling og høynet med at den samme menigheten også hadde fått avslag på sine anmodninger om å klinge med klokkene på 1990-tallet og 2000-tallet. Siden tok nyheten veien til det russiske propagandaorganet Sputnik, som publiserte en sak med overskriften: «Svensk by lar muslimer drive med bønnerop, men forbyr kirkeklokker».

Om historien om kirkeklokkene i Växjö hadde noen som helst rot i virkeligheten? Den svenske radiokanalen P4 Kronoberg tittet nærmere på saken, og kunne fort attestere at den katolske menigheten i Växjö aldri hadde søkt om å ringe med sine kirkeklokker. Ikke nå, ikke i fjor, og ikke «för 10-15 år sedan», da forsamlingens egen prest, Ingvar Fogelqvist, mente å erindre at en søknad kanskje var sendt inn.

Ettersynet viste at det hele kokte ned til et nabolagsmøte på begynnelsen av 90-tallet der menighetens forhenværende prest, Paul Redmond, skal ha fått en muntlig beskjed om at kirkeklokkene kunne sjenere noen av de tilstøtende naboene.

 

Liggende i bero. Deretter hadde saken, i den grad det var noen sak i det hele tatt, blitt liggende i bero. I 25 år hadde menighetsbarna i Sankt Mikaels fortsatt å tjene Herren uten større viderverdigheter, mens de tilstøtende naboene fortsatte å frisere sine hagebusker uten annet akkompagnement enn fuglekvitter, bilvask og en retningsvill Saab nå og da. Ursäkt, vet ni vägen till nummer tretton? Bare enda en uke i det svenske Folkhemmet.

Men så skjedde det noe. Saab finnes ikke lenger, og fortellingen om den svenske idyllen ble erstattet av en fortelling om et ettergivent land under beleiring. Historien om de svenske kirkeklokkene er umulig å forstå uten dette perspektivskiftet. Faktisk ville det ikke vært noen «nyhet» i det hele tatt for få år siden. Nyheten om den katolske menigheten Sankt Mikaels i Växjö får ikke bare drahjelp av å leses innenfor en slik fortolkningsramme; det er fortolkningsrammen – fortellingen om Sverige – som er saken.

Og derfor betyr det ingenting at Smålandsposten nå har gått hen og beklaget hele saken. For det første fordi skaden allerede er skjedd og dementiet aldri i verden vil få 77.000 delinger på Facebook, og for det andre fordi de som delte den første nyheten likevel vil mene at korreksjonen er uvesentlig. Kirkeklokkene er bare en statist, en provisorisk gestaltning i en større fortelling.

 

Men likevel. Eller som en svenske uttalte, i forbindelse med en annen falsk nyhet: «Jag skiter i att det är fejk, det är för jävligt ändå».

Det er dette som er den virkelige trusselen fra «fake news». Misforståelser, usannheter og feilaktigheter er ikke noe nytt. Det som er nytt er at sannhet omdefineres. Fra et mål på hvor godt noe korresponderer med virkeligheten til et mål på hvor godt noe passer. Nyheten er sann om du er enig med den, og «falsk» om du er uenig.

Effektivt demonstrert ved Per Sandberg, som i boka «Mot min vilje» skriver om en somalier som søkte om familiegjenforening for tre koner og 22 barn. Da han ble konfrontert med at historien ganske enkelt ikke var sann, kvitterte han med at «det kunne ha skjedd» og at «de som leser boka forstår poenget mitt». Oppsummert: Jag skiter i att det är fejk, det är för jävligt ändå!


Bekreftelsesfella. Det er lett å gjøre narr av Per Sandberg, men han er ikke alene. Tendensen til å omfavne det som passer oss – den såkalte «bekreftelsesfella» – er ingen av oss forskånet for. Også vi som strekker oss etter det etterrettelige.

Også vi er hensatt i en mer eller mindre bedragersk fortolkningsramme. Også vi befinner oss innenfor et gitt økosystem, der blikket søker bekreftelse og det som kjennes rett.

Her ligger det en påminnelse til oss alle. Et varsku om ikke å ta for store ord i munnen.

Gå til innlegget

Fortvilelsens litterære fellesskap

Publisert over 1 år siden

De føder oss sittende overskrevs på en grav.

«Å prøve å fortelle om døden er noe annet enn å fortelle om alle andre ting. Alle andre ting i livet vårt har utstrekning. Døden har ikke det», sier Bernhard Ellefsen i et intervju i Vårt Land i dag.

Dødsangsten driver ham til å søke fortvilelsens litterære fellesskap. Resultatet er boken Imot døden.

En bok som i sin tur minner om Etter oss – samtale på det siste (Spartacus forlag) av Anders Johansen. Her skriver Johansen om en kvelende dødsbevissthet som har forfulgt ham siden guttedagene, og hvordan han gjennom hele livet har slåss for ikke å la dette suge livsmotet ut av ham.

Johansen finner ingen trøst i religionens rekkverk. Kirkens bilder og ritualer oppfatter han som rent anstaltmakeri: «Vår tale om døden er full av metaforer som tjener til å holde realitetene fra livet. Når den sene alderdom kalles kveld eller høst, er det fint og poetisk, synes vi – ikke bare på grunn av solnedgangen og fargeprakten i høstskogen, men også på grunn av noen forsonende assosiasjoner til søvn eller dvale gjennom mørke og kulde før morgenen gryr og nytt liv skal spire. Tatt som språklig figur er det harmløst, men i livsfilosofisk sammenheng er det en utflukt og en unnvikelse».


Da er han snarere på lag med eksistensfilosofen Jean-Paul Sartre, som skriver: «Vi burde heller sammenlikne oss med en dødsdømt som sanker mot og forbereder seg på henrettelsen, og som gjør alt han kan for å klare å opptre med verdighet på skafottet, men som før det kommer så langt blir revet bort av spanskesyken.» Eller som det heter hos Samuel Beckett i Mens vi venter på Godot: «De føder oss sittende overskrevs på en grav».

Det er dette som er dødens tabu, mener Johansen. At klokkene ringer for deg – ikke alle andre. Som taleføre vesener har vi utviklet en haug med tilsløringsstrategier for å hanskes med alle andres død – men ikke vår egen. At jeg skal dø. Og at denne altomfattende intetheten – som ikke engang kan betegnes med ord – hver dag kryper litt nærmere.

Og at det er ingenting vi kan gjøre, annet enn å fornekte og fortrenge. Eller?

Alt forandret seg da jeg fikk barn, skriver Johansen. Nå kunne han gjøre noe for barnets skyld. Slik kunne han avlastes noe av den uutholdelige tyngden ved sin egen dødelighet. Intet menneske er en øy, hel og udelt i seg selv. «Kanskje er det noe slikt vi feirer ved juletider», legger han til.


Ellefsen følger ham et stykke på veien, og går med på at Ellefsens død er ikke bare hans egen. Den har «medeiere», som hans egne døtre:

«Det er noe av det paradokset jeg prøver å skrive om. Det vanligste forsøket på å forsone seg med døden, er trøsten i å si at dette skal ikke du oppleve uansett. Døden er ikke et så enkelt emne at man bare holder seg med ett perspektiv. Selvfølgelig er min død mine døtres problem, men tanken på at jeg ikke skal få se dem igjen er mitt problem nå. Det handler om dødsfrykt, ikke om å være død. Jeg har skrevet en bok om litteratur og livet. Da blir døden en sak for oss som lever, men selvfølgelig, du har rett, tar du noen skritt tilbake og ser stoisk på det, så er du borte og livet går videre.»

MODERERT UTGAVE AV EN TEKST FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 22. MAI 2015.

Gå til innlegget

Troskyldig til Dovre faller

Publisert over 1 år siden

Sekulærhumanismen står til knes i kristent tankegods. Faktisk er den ikke særlig sekulær i det hele tatt.

John Gray slo gjennom med boken Straw Dogs i 2002, og har siden spilt rollen som intellektuell provokatør med en blanding av bravur og selvtilfredshet. Hele tiden med en litt ertelysten vilje til å avkle menneskets artsjåvinisme – forestillingen om at vi gjør krav på en eksepsjonell plass i dyreriket og i Historien. Slik har Gray iscenesatt seg selv som den lille gutten i historien om keiseren uten klær: Han som våger å se tilværelsen i hvitøyet, der andre står og mumler.

Godtroende
I sin siste utgivelse, Seven Types of Atheism, er turen kommet til sekulærhumanistene. Og som vanlig legger Gray ingenting imellom: sekulærhumanistene er de mest troskyldige skapningene av dem alle. Der de kristne i det minste anerkjenner at de setter sin lit til et mysterium – har de gudløse sekulærhumanistene engang ikke kommet så langt: De har tatt Gud ut av ligningen, men tviholdt på rammeverket, som om dette står av seg selv. Tilbake står et skall, en «bastardisert» og «degenerert» versjon av den kristne troen. Ut med inkarnasjonen. Inn med «1750» og «opplysningstid».

Blant dem som får kjenne Grays klo er Sam Harris (fordi han forestiller seg at vitenskapen kan bygge bro mellom «er» og «bør»); Richard Dawkins (fordi han tror at religion er et sett hypoteser om verdens tilstand og løsøre, og ikke et forsøk på å finne mening i hendelser); og Steven Pinker (fordi han gjør regning uten vert og tjuvlåner det kristne løftet om frelse i tidens fylde).

Luftigere lovprisninger
Felles for alle tre er uviljen mot å ransake egne ståsteder. De tar simpelthen ikke sitt gudløse program på alvor, men kompenserer med enda luftigere lovprisninger: Som at verden beveger seg fremover og at menneskeheten virkeliggjør felles mål gjennom historien. Slike trosbekjennelser har Gray bare harselas til overs for. Dels fordi de er falske. Til trøst og inspirasjon, bevares, men påfunn ikke desto mindre. Og dels fordi de er kristne avleggere – overvintringer i et post-kristent univers.

For hvor kommer forestillingen om historiens stigende melodier fra – om ikke fra kristendommen? Eller at alle mennesker er like mye «verdt»? Eller at evangeliet om den liberale rettsstaten vil slå rot – bare det blir hørt? («Liberals persist in imagining that only ignorance prevents their gospel from being accepted by all of humankind – a vision inherited from Christianity.»)

Tett sammenvevd
Ikke dermed sagt at sekulærhumanismen driver plyndring på religionens gravlund. Om det er noe Gray vil til livs, så er det «den binære tankemodellen» om at «religion» og «ateisme» er gjensidig utelukkende. I virkeligheten er de tett sammenvevd. Gray viser til eksempler på «ateistiske religioner» (buddhisme, taoisme) og «mystikk-ateister» som Schopenhauer og Spinoza, hvis dragning mot tilværelsens ytterpunkt like gjerne kan omtales som «Gud».

Dertil viser han hvordan spetakkelet fra Dawkins og hans disipler kun er mulig innenfor en spesifikk kristen kontekst. De nye ateistene er ikke så mye på utsiden av kristendommen, som en mutasjon på innsiden av den, i den forstand at alle parter i debatten bekjenner seg til (1) forestillingen om at det finnes noe sånt som en universell sannhet, (2) at verden kan utforskes, og (3) at verden kan transformeres til det bedre.

Men slike ting tror vel alle på? Vel, ikke John Gray, som forfølger sin ateisme til sin logiske konklusjon: Historien er bare en opphopning begivenheter uten mål og mening. Den har ingen «lovmessighet» eller «retning», langt mindre en «kurs» som mennesket kan stake ut. Tider skal komme, tider skal henrulle, og det meste vil forbli som før: «Verden inneholder en rekke ulike regimer: liberale og ikke-liberale demokrater, teokratier, sekulære replikker, anarkier og tyrannier. Absolutt ingenting tyder på at det vil bli noe annerledes i fremtiden.»

Bøyer mot rettferdighet 
Dette er i sin tur Grays viktigste ankepunkt mot kristendommen. Ikke det ondes problem eller evangelienes inkonsistens, men det kristne historiesynet. Mer spesifikt kristendommens løfte om mening og sammenheng gjennom historien, at «universet bøyer mot rettferdighet», som Martin Luther King sa.

Gray er derfor som allergisk mot alle ideologier som lover fremgang og stigende konjunkturer. Ingenting rettlinjet kan komme ut av menneskehetens skjeve tømmer. Utopiene er ikke realiserbare. Ikke nå. Ikke her. Hvilket, ironisk nok, ikke er så fjernt fra det kristne menneskesynet, der Adam er en skapning som alltid, før eller siden, innhentes av sin bristfeldighet.

Så var det visst noen rester av det gamle rammeverket hos Gray også.

Gå til innlegget

Taushet er gull

Publisert over 1 år siden

Taushetsløftet er en uatskillelig del av det å være prest. Kan hende var det dette Fiske feilberegnet. Hun så ikke at dette var et identitetsspørsmål.

På Kirkemøtet tok Solveig Fiske opp forholdet mellom taushetsplikt og meldeplikt til barnevernet for ansatte i Den norske kirke. I dag har presten – ulikt andre profesjoner – ingen meldeplikt til barnevernet.

Reaksjonene på Fiskes utspill ble ikke helt slik hun ønsket seg. Som hun skriver her på verdidebatt: «reaksjonene (…) avviser problemstillinga med henvisning til noe helt annet». Hun presiserer nemlig at: «Det jeg har tatt opp innebærer ikke en oppheving av taushetsplikten prester og andre ansatte har i sjelesorg, men om rett og plikt til å melde til barnevernet i gitte situasjoner.»


Snørr og bart. Spørsmålet er imidlertid om denne distinksjonen har noen praktisk verdi. For det er ikke alltid at det er mulig å skille mellom snørr og barter. Aller minst i spenningen mellom taushetsplikt, meldeplikt og avvergeplikt, der jussens klare føringer kommer til kort og sjelesørgeren er prisgitt sin skjønnsutøvelse. Da er vi over i et terreng hvor alt henger sammen med alt. Og det er dette landskapet Fiske, kanskje litt uforvarende, trampet ut i.

Så hva er det som står på spill? Se for deg følgende scenario: En far kommer til presten, i fortrolighet, og forteller at han kjemper med unevnelige impulser. For et halvt år siden ga han etter og forgrep seg på sønnen sin. Det har aldri skjedd tidligere, og heller ikke siden. Hvilket ansvar påligger presten i dette tilfellet?

Historisk sett, symbolisert ved den katolske skriftemålstradisjonen, har taushetsløftet veid tyngst, begrunnet i at dette skaper en tillit mellom sjelesørger og konfident. En skjør tillit som i sin tur bereder grunnen for at «det unevnelige» kan «luftes» – og slik adresseres. Alternativet er ikke politisak eller barnevernssak. Alternativet er at rom lukkes og at mørket senker seg.


Syndenes forlatelse. Nestleder i Fagforbundet Teologene, Kristin Stang Meløe, trekker frem nettopp dette aspektet i et intervju med Vårt Land 30. april: «Taushetsplikten gjør at man får kunnskap og kjennskap til ting man ellers ikke ville ha fått.» Ikke for at presten uten videre skal gi absolusjon og syndenes forlatelse, men for at innrømmelsen skal få i gang en prosess. Skriftemålet er – ideelt sett – ikke slutten på noe. Den er starten på noe.

Taushetsplikten er derfor helt sentral i presteidentiteten, og kan hende er det her Fiske forregnet seg. Hun så ikke at dette var et identitetsspørsmål – med sprengkraft. For mange prester er forvaltningen av unevnelige betroelser blant det tyngste og mest meningsfulle de gjør. En nærkontakt av tredje grad. Som hobbypsykolog er det lett å se at denne delen av jobb-beskrivelsen gir prestehverdagen litt himling. «Det lukkede roms diskresjon» er påminnelsen og forsikringen om at presterollen er spesiell.


I lønligt Skriftemaal. Dette er bakgrunnen for at mange prester er villig til å «gå i fengsel for å forsvare taushetsplikten», slik førsteamanuensis ved Høgskolen i Volda, Kjartan Leer-Salvesen, minner om i vår avis 30. april. Neppe fordi de samme prestene er så lidenskapelig opptatt av Kong Christian Den Femtis Norske Lov av 15. april 1687 («Præsten maa ikke aabenbare hvad nogen for hannem i lønligt Skriftemaal bekient haver»); men fordi taushetsløftet er en uatskillelig del av det å være prest.

Så vil mange innvende at jo da, det finnes argumenter for verdien av lukkede rom, men disse rommene bør i så fall befolkes av statsautoriserte sosionomer. Det er ingenting ved prestens jobb, utdanning eller bakgrunn som gjør ham eller henne spesielt egnet til å forvalte en slik utvidet taushetsplikt. Faktum er at dette er en historisk betinget særordning som må avskaffes i pluralitetens og det livssynsåpne samfunnets navn, på samme måte som at «sykehusprestene» og «forsvarsprestene» må suppleres med livssynsnøytrale filosofer og psykologer.


Klarere føringer. Til dette er det flere ting å si, men her nevnes kun følgende: I avhandlingen «På tilliten løs?» påviser Kjartan Leer-Salvesen at flere prester ikke er godt nok rustet i sin skjønnsutøvelse. Han mener det er «på høy tid» å fremme en tydeligere forpliktelse på melde- og avvergeplikten blant prester. Mye taler altså for at Solveig Fiske er inne på noe når hun etterlyser klarere formuleringer i lovverket og tjenesteordningene.

Samtidig er det verdt å minne om at jussen, uansett hvor finmasket, ikke fører helt frem. Også lovparagrafer må tolkes og anvendes. Og at behovet for bekjennelsesventiler og lukkede rom ikke blir noe mindre i det flerreligiøse samfunnet. Snarere tvert om.

Gå til innlegget

Til for menneskets skyld

Publisert over 1 år siden

Også søndagens folk må ha talerett. Ikke minst i debatten om søndagsåpne butikker.

«Det er ikke uten grunn søndag kalles hviledag», var overskriften på et innlegg av Kjell Magne Bondevik i februar (Aftenposten, 6. februar). Delte du artikkelen i sosiale medier, var det imidlertid en annen overskrift som dukket opp: «Det er ikke uten grunn søndag kalles helligdag» (min uth.), het det da.

En aldri så liten freudiansk glipp på Aftenposten-desken? Ikke så fort. Ifølge Kjetil Rolness var forskyvningen fra «hvile» til «hellig» svanger med store innsikter; den røpet Bondeviks «egentlige grunn til å kjempe mot søndagsåpne butikker».


Bare later som. For Rolness lar seg ikke lure. Når Bondevik henter sine argumenter fra det sekulære ordforrådet og anfører at «å gjøre søndagen til en alminnelig handledag, er å gjøre noe med samfunnsrytmen», så er det bare taktikeren som uttaler seg. Rolness vet nemlig bedre enn å lese Bondevik pålydende. Til det har han innsyn i Bondeviks aller innerste og vet at den forhenværende statsministeren bare «late(r) som han er opptatt av helse og velvære». Den egentlige grunnen til at han motsetter seg å gjøre søndagen til en alminnelig handelsdag er at han «ønsker å forlenge statens vern om en kristen tradisjon med svekket oppslutning».

I virkeligheten kunne vi vært Rolness’ leksjon i mistenkelighet foruten. For faktum er at det ikke engang finnes noen motsetning her. Om Bondevik kaller søndagen for «hviledag» eller «helligdag», er like viktig som fargen på katten. Det er ikke benevnelsen som er avgjørende – men hva det som benevnes gjør. I dette tilfellet: Hva gjør helligdagsfreden? Er den god for mennesket? Eller i kattens tilfelle: Fanger den mus?


Til for mennesket. I begge tilfeller er det et spørsmål om funksjon. Som det heter i den gamle boka: Sabbaten ble til for menneskets skyld, ikke mennesket for sabbatens skyld. Tilsvarende med «lov om helligdager og helligdagsfred» (som myndighetene kaller det). Den dukket ikke opp fordi Moses fikk noen steintavler, men fordi erfaring viser at folk trenger en annerledesdag.

Reguleringen av denne grunnleggende innsikten kan beskrives i religiøse, juridiske, tekniske eller mer hverdagslige termer. Noen foretrekker ord som «hvile», «samfunnsrytme», «handlefri», «tur» og «arbeidstidsbestemmelser», mens andre bruker ord som «hellig», «søndagsfred», «det 3. bud» og «skaperordning». Til syvende og sist går det imidlertid ut på det samme – det menneskelige behovet for en annerledesdag.


Ingen klare skiller. Den moderne utskillelsen av det «religiøse» som motpol til det «sekulære» har således vært en ulykke. I den virkelige verden går det naturligvis ingen klare skiller mellom «religiøse» og «sekulære» argumenter; like lite som det går an å trekke en linje mellom «ren religion» og «ren sekularisme». Snarere er sistnevnte en mutasjon på innsiden av det første. Eller som Merete Thomassen skrev så sent som i går: «Det er en misforståelse at sekularisering er det samme som å velge bort en religiøs dimensjon ved livet.» (Vårt Land, 18. april).

I debatten om søndagsåpne butikker vil vi derfor finne argumenter langs et vidt spekter. Alt fra besvergelser om hva skapelsesberetningen befaler til jussens mer sterile formaninger.

Hvilke av disse hører hjemme i samfunnsdebatten? Den berømte offentlighetsteoretikeren Jürgen Habermas setter grensen ved «allment språk». Enda viktigere er det kanskje at argumentet taler sant om det å være menneske. Det siste peker litt videre enn den sterile linjen som Habermas ofte tas til inntekt for.


Mer voksen diskusjon. Den belgiske politiske filosofen Chantal Mouffe sier at et av problemene med å utestenge religiøse (eller andre spesifikke) ytringer fra den politiske debatten, er at vi skaper et slags samfunnsmessig tabu. For disse argumentene og følelsene som følger med dem finnes faktisk. Og hvor skal de gjøre av seg, dersom de ikke kan uttrykkes?

En annen som har åpnet for en romsligere tolkning av hva som utgjør et gyldig argument, er den britiske forfatteren Nick Spencer, aktuell med boken The Political Samaritan: How Politics Hijacked a Parable. I denne avisen uttalte han i vinter:

«Jeg tenker det er markøren ved et sunt demokrati at folk kan bruke religiøs tenkning og argumentasjon i den politiske diskursen, og jeg håper at vi kan få en mer voksen diskusjon om rollen til religiøse argumenter. Her er det flere fallgruver. I USA brukes Bibelen hyppig, og iblant på en måte som er altfor forenklet. Mens her hjemme kaster kommentatorer armene oppgitt i været hvis de føler at noen slår dem i hodet med bibelen, og erstatter det amerikanerne gjør med en forenklet sekulær moralisme.» (Vårt Land 13. februar).

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
20 dager siden / 5170 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
28 dager siden / 3137 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
21 dager siden / 2330 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
28 dager siden / 2205 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
18 dager siden / 1773 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
22 dager siden / 1749 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
20 dager siden / 1734 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
15 dager siden / 1671 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere