Håvard Nyhus

Alder: 38
  RSS

Om Håvard

Håvard Nyhus er kommentator og debattutvikler i Vårt Land.

Følgere

Sannhet i bevegelse

Publisert rundt 1 år siden

Det kristne sannhetsbegrepet tilbyr en kritisk korreks til Rudy Giulianis forsvarsstrategi så vel som Sam Harris’ reduksjonisme og Donald Trumps løgner.

Truth isn’t truth. «Sannhet er ikke sannhet», uttalte Trumps forsvarer Rudy Giuliani til NBC i forrige uke, som forklaring på at presidenten ikke uten videre vil gå med på å forklare seg overfor spesialetterforsker Robert Mueller. Klienten kunne risikere «å gå i en felle og begå mened».

«Men fakta avhenger ikke av øynene som ser», kontret en annen intervjuer.

«Jo, det gjør de. Nå for tiden gjør de det», sa Giuliani.

Giulianis stadige TV-opptredener er ikke akkurat føde for sjelen, men for en gangs skyld var minuttene i advokatens nærvær ikke helt uten utbytte. Akkurat denne gangen var de en påminnelse om at sannhetsbegrepet ikke er fullt så enkelt og ukomplisert som vi ellers legger til grunn. Som Pontius Pilatus spurte allerede for to tusen år siden: «Hva er sannhet?»

 

Havregrøt til frokost

I dag vil de fleste knytte sannhet til korrespondansekravet – noe er sant når det korresponderer med virkeligheten slik vi observerer den. Det er sant at jeg spiste havregrøt til frokost, og det er sant at jorden beveger seg rundt sola. I en naturvitenskapelig kontekst er dette sannhetsbegrepet tilstrekkelig. Det som er sant er det som kan demonstreres og dokumenteres.

Så dominerende er dette sannhetsbegrepet at det er vanskelig å forestille seg at det finnes andre måter å forstå sannhet på. Men de finnes, og nettopp derfor ble den lenge imøtesette «toppmøtet» mellom de intellektuelle superstjernene Jordan Peterson og Sam Harris en så frustrerende seanse. De kunne ikke engang enes om hva ordet «sannhet» betyr.

Der Harris la naturvitenskapens korrespondansekrav til grunn – det som er sant er det som kan testes og observeres, hadde Peterson en mye videre tilnærming: Det som er sant er det som bærer; det som er robust og eksemplarisk over tid, mente han, og viste blant annet til Bibelen som eksempel (selv om han strengt tatt ikke er kristen). I mellomtiden holdt Sam Harris på å gå fra konseptene.

LES OGSÅ: En sekulær såmann 

Det som lønner seg

Donald Trump, på sin side, har mer eller mindre lyktes med å redefinere sannhet til å bety det som lønner seg. Slik kan presidenten være tilhenger av abort og Irak-krigen den ene dagen, og motstander den andre. Foreslå dødsstraff for Julian Assange det ene året, og omfavne ham det neste. Mene at John McCain er en krigshelt og «a true American hero» den ene dagen, og «not a war hero» den andre. Uten at han dermed er ærligere den ene dagen enn den andre. Ord som «ærlig» og «oppriktig» har likevel ingenting med saken å gjøre. Sannhet er bare en teknikk for å fremme et gitt mål. Og det som er «fake» er det som står i veien.

På motsatt side står det greske ordet for sannhet, aletheia, som er betegnelsen på at noe kommer til syne, at noe åpenbarer seg, mens noe annet forblir skjult. Som Marit Vikan Sævareid skriver i herværende avis: «All tilsynekomst av sannhet innebærer slik en indre spenning mellom lys og mørke, et spill mellom det åpenbarte og det skjulte.» (Sannhet til besvær, 23. juni)

 

Bevegelsen må med

Den samme dynamikken finner vi i den jødiske forståelsen av sannhet, symbolisert ved at det hebraiske språket er helt uten statiske verb. Det går for eksempel ikke an å si at det står et tre i hagen. I stedet må du si noe sånt som at det har vokst opp et tre i hagen. Bevegelsen må alltid med. Sannhet er ikke noe som bare er, slik det er vanlig å tenke i dag – sannhet er noe som beveger seg og virkeliggjøres gjennom historien. Det er derfor du kan finne slike formuleringer i tidligere oversettelser av Bibelen: «den som gjør sannhet», «den som er av sannhet» (mine uth.). Eller: «Alle hans gjerninger er sanne (…)» (Daniel 4,37).

Forvirrende? I dag finner vi rester av dette sannhetsbegrepet i engelske formuleringer som «the arrow flies straight and true» og «the ship is true to the course». Pilens bane er sann. Kursen er sann. Om vi går til etymologien, blir forbindelsen enda klarere: Det gamle ordet for «true» - trȳwe - betyr standhaftig, lojal, trofast.

LES OGSÅ: Den nye nyateismen 

Som ikke kan testes

Det kristne sannhetsbegrepet kan oppsummeres som en sammensmelting av det greske og det jødiske. Ingenting galt med naturvitenskapens korrespondansekrav, men sannheten er større enn som så. Det finnes sannheter – skjulte og åpenbarte – som ikke kan testes, bare illustreres (for eksempel ved hjelp av en lignelse). Og det finnes sannheter som ikke kan argumenteres – kun gjøres.

Slik tilbyr det kristne sannhetsbegrepet en kritisk korreks til Rudy Giulianis juridiske krumspring så vel som Sam Harris’ reduksjonisme, Jordan Petersons elastisitet og Donald Trumps løgner.

Gå til innlegget

Hva er vann?

Publisert rundt 1 år siden

Dagens kjendisprofessorer minner oss om at verden ikke er løst. Og godt er det.

HAR DU HØRT historien om de to fiskene? Det er to fisk som svømmer. Så møter de en eldre fisk som har kurs den andre veien. Den gamle fisken nikker til dem og sier: «God dag, gutter. Hvordan er vannet?»

De to yngre fiskene mumler et slags svar tilbake og svømmer et stykke videre. Så snur den ene seg til den andre og spør: «Hva er vann for noe?»

Sakramentsutdeling

Det er bare noen år siden Richard Dawkins og Christopher Hitchens visket ut skillet mellom rockestjerne, predikant og foredragsholder og reiste verden omkring med sine budskap om at vitenskapen er løsningen på alt. Men det er lenge siden nå. To av dagens «public intellectuals» har navn som Douglas Murray og Jordan Peterson. Da Oslo konserthus la ut billetter til «en helaften» med sistnevnte, den kanadiske professor Peterson i oktober, ble de symptomatisk nok revet vekk i løpet av én time. I går meldte konserthuset at de setter opp et ekstra show. Eller forestilling. Eller sakramentsutdeling, eller hva vi skal kalle det.

Dette væromslaget på toppen av forelesningsindustrien er interessant av mange grunner. Publikummet de nye stjernene henvender seg til – i hovedsak yngre menn – er like hengivent, men der tospannet «Ditchens» turnerte med et budskap om at det er langt mindre mellom himmel og jord enn mange av oss mener å erfare, predikerer Murray og Peterson noe i nærheten av det motsatte: At verden ingenlunde er «løst», men mystisk og ugjennomtrengelig.

Som Murray skriver i sin siste bok, Strange Death of Europe: «Most of us still do not feel solved. We do not live our lives and experience our existence as solved beings.» Fritt oversatt: «De færreste av oss opplever at eksistensen er løst, og ikke lever vi som om den var det heller.»

 LES OGSÅ: Oppfordrer kristne til myteknusing

Meningsgarantist

Som Peterson har derfor Murray et på samme tid avmålt og lidenskapelig forhold til religion. Begge svarer unnvikende når de blir spurt om å redegjøre for eget trosliv, men kompenserer med store lovprisninger av kristendommen som sivilisasjons- og meningsgarantist (i Murrays tilfelle har kristendommen dessuten en viktig politisk funksjon som kulturelt bolverk mot islam).

Og derfor, fortsetter resonnementet, er hele bekjennelsesspørsmålet så irrelevant. Om Peterson tror på Gud eller ikke? Da kvitterer han: «I think the proper response to that is no, but I’m afraid He might exist.»

Murray, på sin side, har gått 540 grader fra bekjennende kristen til uttalt ateist til agnostiker til å synes at spørsmålet om Guds eksistens i grunn er ganske banalt. 

Feil spørsmål

For spørsmålet er ikke hvilken tro du og jeg gir vår bevisste tilslutning til. Spørsmålet er hva som ligger under, foran og bakenfor våre tilslutninger – og som styrer oss på måter ingen av oss kan overskue.

Eller som den ateistiske teologen(!) Don Cupitt skriver i boken The Meaning of the West: An Apologia for Secular Christianity: «Ingen i Vesten er ikke-kristne. Du må gjerne kalle deg ikke-kristen, men drømmene dine blir ikke noe mindre kristne av den grunn – for de er unnfanget i kristenheten. Og du må gjerne kalle deg selv sekulær, men sekularismen er i seg selv en kristen avlegger.»

Oppsummert: Du kan ta mannen ut av kirken. Men ikke kirken ut av mannen. Dette er Murray og Petersons påminnelse: At det finnes noe som heter vann og som vi alle er hensatt til å plaske i, ja til å leve i. At vi er omgitt av en rammefortelling og en forestillingsverden som er verdifull og som ikke må tas for gitt.

 LES OGSÅ: En sekulær såmann

Personkult

Det er mye å ta Murray og Peterson på. Begge sier ting som gjør at de fleste av oss vil krympe seg. Og ingen av de to herrene synes videre ubekvemme med å være i sentrum av en stadig mer påtagelig personkult.

Samtidig er det grunn til å glede seg. Der forrige generasjons forelesningsstjerner doserte over å ha gjennomskuet verden, er Murray og Peterson åpne og lyttende til sammenligning. Der forrige generasjons forelesningsstjerner hadde svaret på alt, er Murray og Peterson mer opptatt av det som ikke kan settes på formel og som ikke kan «løses», herunder opplevelsen av å være et menneske.

For visst er det mye som taler for at vi bare er høyt utviklede dyr, men Gud bedre er det mye som forteller oss det motsatte også. Som Murray skriver: «We know we are something else, even if we do not know what that else is.»

LES OGSÅ: Takker sjefsateist for troen

Gå til innlegget

Velkommen til jungelen

Publisert rundt 1 år siden

Bør urfolk ha rett til å drepe «uegnede» barn? Spørsmålet er alvorlig ment.

Har urfolk lov til å drepe barn de anser som uønskede? Det er spørsmålet som melder seg i siste nummer av Foreign Policy. Her fortelles historien til Kanhu, en handikappet kvinne fra Kamayurá-folket i Brasil, som ville blitt drept om hun ikke flyktet fra stammen som 7-åring.

I tillegg fortelles det om Suruwahaene og et foreldrepar som ble presset til å drepe to barn som ikke utviklet seg helt etter boka. Foreldrene valgte i stedet å begå selvmord. Barna ble senere gravd ned levende.

Misjonærer som tidsskriftet har vært i kontakt med anslår at rundt tjue av Brasils 300 urfolksgrupper praktiserer infantocid, barnedrap. Begrunnelsen er kort og liketil: befolkningskontroll og overlevelse på gruppenivå.


Kampen for tilværelsen. For det er ikke sadisme eller blodtørst som gjør at kamayuráene og suruwahaene kvitter seg med sine svakeste ledd. Det er simpelthen darwinisme i praksis. En strategi for overlevelse i et avgrenset og avsondret samfunn med begrensede ressurser. Survival of the fittest.

Av samme grunn gis de eldre incitamenter til å ta kniven i egen hånd når kapasiteten og produktiviteten går ned. Hvordan? Ved å plassere selvmordet i en spirituell ramme der det oppskattes som en «verdigere» død. Litt som våre forfedres ættestup.

Praksisen med barnedrap (og kuren mot eldrebølgen) har satt den brasilianske rettsstaten på prøve: Hvor langt kan myndighetene gå i å blande seg inn i kulturelle praksiser som har eksistert i uminnelige tider og som har vært nødvendige for å overleve i et gjenstridig miljø?


Den idealistiske fristelse. Enn så lenge har svaret vært å se en annen vei. En lov fra 1973 («The Indian Statute») gir urbefolkningsgruppene selvstendig jurisdiksjon og knesetter prinsippet om å verne om deres forestillingsverden. Det vil si deres «sosiale struktur, skikker, språk, tro og tradisjon» - også når disse har elementer «vi» ikke liker.

Loven har et dystert bakteppe og bygger på en historisk erkjennelse. Om historien har lært oss noe som helst, så er det at ondskapen kler seg i idealistiske gevanter. Eller som en representant for den brasilianske antropologforeningen, Marcos Farias de Almeida, uttaler: «Alle de styggeste overgrepene mot amerikanske urbefolkningsgrupper er gjort i siviliseringens navn og med henvisning til ‘universelle prinsipper’.»

Den samme foreningen stiller seg derfor avvisende til myndighetenes stadig mer offensive forsøk på å komme barnedrapene til livs, og uttaler at slike bestrebelser er lite egnet i møte med en «kulturell praksis fylt med mening». Om noe vil en konfronterende linje ikke bidra til stort annet enn å hensette landets allerede sårbare urbefolkningsgrupper i en slags vedvarende og nedverdigende rettssak: «Et tribunal hvis eneste hensikt er å fastslå hvor barbariske de er».


Lovens lange arm. Ikke desto mindre er «Muwaji-loven» nå under behandling i det brasilianske senatet. Loven er oppkalt etter en kvinne som nektet å etterkomme kravet om at hennes utviklingshemmede barn måtte avlives, og vil – om den går gjennom – begrense fullmaktene som ligger i The Indian Statute der disse kolliderer med menneskerettighetene. Dermed vil lovens lange arm forlenges like inn i stammesamfunnene.

En av aktivistene bak lovforslaget, Maíra Barreto, sier det slik: «Det finnes kulturelle praksiser i dette landet som ganske enkelt ikke er kompatible med menneskerettighetene. Da må disse praksisene, om aldri så 'meningsfulle', vike. Her finnes det ikke noe forhandlingsrom.»


Jungelord. Det er vanskelig å være uenig i det. Barnedrapene i Amazonas viser kulturrelativismens begrensning og kollaps når det virkelig røyner på. Historien har mer enn godtgjort at vi skal være forsiktige med å dytte våre verdier og vår forestillingsverden over på andre, men også vist at det finnes tider og steder der dette er det eneste rette.

Og det var det? Nei, historien om Kanhu har også noen elementer som kan overføres til vår norske boble. En påminnelse og et jungelord om at det som fremstår som «barbarisk» og «bestialsk» for noen, er «rasjonelt», «nødvendig» og «verdig» for andre. I beste fall kan det anspore til mer innestemme - på begge sider av bordet. Enten debatten gjelder «eldrebølge», «abortlovens paragraf 2 tredje ledd bokstav c» eller «aktiv dødshjelp».

Gå til innlegget

Stier med lavmælt lys

Publisert rundt 1 år siden

Darwins oppdagelser byr ikke på «visse utfordringer». Tvert om.

I SIN TALE under markeringen av kristningen av Vestlandet i juli minnet biskop Halvor Nordhaug om kirkens keltiske røtter. Før Olav den Hellige fantes tradisjonen rundt Sankt Sunniva og øya Selja, som går helt tilbake til 993.

Nå varslet biskopen den keltiske kristendommens «renessanse», med særskilt henvisning til dens skapelsesteologi «hvor avstanden mellom skaper og skaperverk er mindre enn i den germanske tradisjonen».


Mosens blege klippekloer. På samme tid var forholdet mellom skaper og skaperverk gjenstand for en aldri så liten disputt mellom Espen Ottosen og meg selv, etter at førstnevnte anklaget meg for å skille for skarpt mellom de to og søke tilflukt i et fjernt og gnostisk gudsbilde, «et slags abstrakt prinsipp som ikke har noen betydning for den verden vi faktisk lever i og som naturvitenskapen undersøker». (Vårt Land 4. juli)

Til hvilket jeg bare kan si: Gnostiker, jeg? Jeg som mer enn gjerne siterer Wergeland på at mosens blege klippefloer saavæl som rosen har sitt sprog? Og som undertiden hører at det skapte sukker og stønner som i fødselsrier?

Om Ottosen vil vite det, så slår hjertet mitt mer i takt med den keltiske tradisjonen enn med den germanske. Naturen meddeler seg – om enn på mystisk og gåtefullt vis, som regn over hendene og stier med lavmælt lys.


Bokholderiets logikk. Og derfor kan jeg ikke annet enn å rette anklagen andre veien. Om det er noen av oss som hemmes av en skjematisk tilnærming til forholdet mellom Det skapte og Det uskapte, så er det nok helst Ottosen, som mener å vite at «vitenskapelige gjennombrudd peker mot eksistensen av en skaper» («Vitenskapelige argumenter for Gud», NRK Ytring).

Som om spørsmålet om Gud befinner seg i enden av en sannsynlighetsberegning eller kan avledes av «prinsippet om det fininnstilte universet» og «astrofysikeren Hugh Ross’ 33 konstanter».

Dette er den apologetiske fristelse. Den veksler undringen inn i skjemaer, og trekker snorrette linjer mellom Skaper og Skaperverk. Slik fanges både troen og naturvitenskapen i bokholderiets logikk, der «prinsippet om det fininnstilte universet» og «Hugh Ross’ 33 konstanter» føres på pluss-siden for «Gudsargumenter»; mens andre forhold – Ottosen nevner survival of the fittest-prinsippet og at naturen kan være «blodig og brutal» – føres på minus-siden over ting som lugger.


Kart og terreng. Dette er for det første et brudd på Pauli oppfordring om å legge vinn på alt som er sant. For det finnes ikke noe sånt som ubeleilige eller beleilige sannheter. Sannheten setter fri.

Darwins oppdagelser byr ikke på «visse utfordringer», slik Ottosen anfører. Tvert om. Gudsbildet skjerpes og utvikles når det avstemmes med et stadig mer opplyst skaperverk. Ajourføringen er god. Bare spør Katarina Pajchel, som er nonne og har doktorgrad i fysikk. Under en paneldebatt på Olavsfestdagene fortalte hun at innsikten i partikkelfysikk gir troen hennes en dypere klangbunn.

Endatil er bokholderiet en lite egnet måte å formidle Guds nærvær på, som jeg vil tro er misjonsarbeiderens overordnede mål. Et tips: Henrik Wergeland, Rolf Jacobsen og Sankt Sunniva er langt bedre alternativer enn samtidens astrofysikere.


Fuglene under himmelen. For dette er ikke en ny øvelse, liksom tilskyndet av den vitenskapelige revolusjon. Forholdet mellom det skapte og det uskapte har vært gransket siden tidenes morgen, lenge før det fantes noe som het «astrofysikk», «skolastikk» eller «evolusjonslære». Heipiplerka og løvsangeren har fremført sin lovsang hele veien, rett utenfor kjøkkenvinduet. Eller som Job minner om: «Spør bare dyrene og de skal lære deg, spør fuglene under himmelen og de skal opplyse deg. Snakk med jorden og den skal lære deg og fiskene i havet fortelle.»

Tro om ikke dette er en langt bedre frekvens å samtale om Gud på? Og om det må en keltisk vekkelse til for at vi igjen skal spisse ørene, «i en tid hvor vi på nytt oppdager hva naturen betyr for oss», slik biskop Nordhaug innevarsler, desto bedre.

Gå til innlegget

Tvang til tro er dårers tale

Publisert rundt 1 år siden

Det er lov å være uinformert. Vanskeligere er det å unnskylde forsøk på å konstruere dilemmaer der konfirmanter må velge mellom troen eller «ateistisk evolusjonslære».

Tidligere i måneden ble Kjell J. Tveters Tro for en tid som denne omtalt på kultursidene i herværende avis. En av ankepunktene til anmelder Per Eriksen var Tveters sammenblandingen av evolusjonslære og skapertro. De to har ingenting med hverandre å gjøre, innvendte Eriksen. Det ene er et biologisk spørsmål om hvordan livet utvikler seg på jorden; det andre er et eksistensielt spørsmål om hvorfor vi er her. Om Tveter av en eller annen grunn ikke kan leve med evolusjonslæren, får han vær så god å «gjøre det i rette fora; altså i diskusjon med biologer».

Ironien er naturligvis at Tveter neppe ville møtt en særlig lydhør forsamling om han oppsøkte en konferanse for biologer heller. Blant fagfolk er evolusjonsteorien like akseptert som de grunnleggende teoriene i andre vitenskaper. Konsensusen er overveldende.

 

Det som sier seg selv. Samme prinsipp gjelder for debattsidene i Vårt Land. Et ordskifte om evolusjonslæren er omtrent like interessant som å debattere fasongen på jordkloden. Altså ikke særlig interessant i det hele tatt. Spredte innlegg om evolusjonslæren blir derfor – som hovedregel – refusert. Inntil videre legger vi til grunn at jorda er rund og at evolusjon finner sted. Slik vi også legger til grunn at klimaforandringer finner sted og at Lionel Messi er verdens beste fotballspiller.

Den franske sosiologen Pierre Bourdieu bruker begrepet doxa eller «det doksiske felt» for å beskrive «de innlysende sannhetene», de som «sier seg selv» og som ingen stiller spørsmål ved. Tenk deg en sirkel. Sirkelen er samfunnet. Innsiden er doxa, det som «lar seg høre». Det er som på utsiden er utdefinert, det som er «uhørt» og «helt ute i koko-land».

Men hvem er disse rettroende som tegner grensen? Hvem har definisjonsmakten? Dette er doxa-begrepets politiske potensial – det stiller maktforhold til skue. Hvem er dette vi-et som definerer innenfor og utenfor med sine «vedtatte» og «hevdvunne sannheter»?

 

Para-doks. Bourdieus begrep er således en påminnelse om selvransakelse – ikke minst når «konsensusen er overveldende». Sannheten er en løpende utveksling mellom doxa og ikke-doxa, og ikke noe du har til odel og eie. Langt mindre noe du trer over hodet på andre. Sannheten skal sette deg fri, var det visst en som sa.

Betyr det at debatten om evolusjonslæren likevel hører hjemme på Vårt Lands debattsider? Ja og nei. I løpet av den siste uken har både Kjell J. Tveter (19. juni) og hans våpendrager, Lyder Storhaug (21. juni) gitt sitt besyv med hver sine tekster.

Tveter anfører at «makroevolusjoner [er] umulig». Mens Lyder skriver at evolusjonslæren er «ateistenes grunnvoll»; at «forskere i tusentall tar avstand fra [den]»; og til sist at evolusjon ikke er forenlig med troen på en skapende Gud: «Tro på evolusjonslæren har dyptgripende konsekvenser for tro på og tillit til Gud som skaper.»

 

Gjør døren høy. Vårt Lands debattsider skal være et sted med høy takhøyde, og skal utfordre grensene for innenfor og utenfor, akseptabelt og uakseptabelt. Orto-doksi er ikke vårt bord. Når boken til Tveter utsettes for skarp kritikk, skal han (og hans allierte) naturligvis få komme til orde. Det skulle bare mangle.

Samtidig er det grunn til å gå kraftig i rette med deler av det tankegodset de begge gir til veie, som at evolusjonslæren er «ateistisk» og at det å gi sin tilslutning til den har «dyptgripende konsekvenser» for tilliten til Gud som skaper.

For det første er det simpelthen galt. Evolusjonslæren er ikke noe mer eller mindre «ateistisk» enn fotosyntesen og relativitetsteorien. Evolusjonslæren er et biologisk spørsmål om hvordan livet utviklet – og utvikler! – seg på jorden. Og nettopp derfor trenger den heller ikke ha noe noen betydning for tilliten til Guds skaperorden.

 

Troen i forlegenhet. Så finnes det gode unnskyldninger for å være uinformert; vanskeligere er det å unnskylde forsøk på å konstruere «dilemmaer» der konfirmanter og andre må velge mellom «troen» eller en «ateistisk evolusjonslære». Dette er en falsk motsetning som ikke bare er kontraproduktiv om målet er å vinne sjeler for troen. Dertil er den egnet til å sette troen som sådan i forlegenhet.

«Alt som er sant – legg vinn på det», sier Paulus. I naturvitenskapelige spørsmål betyr det å lytte til fagfolk, og til å stå imot fristelsen til å stase opp sin antiintellektualisme som «bibeltro».


Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
20 dager siden / 5170 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
28 dager siden / 3137 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
21 dager siden / 2330 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
28 dager siden / 2205 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
18 dager siden / 1773 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
23 dager siden / 1749 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
20 dager siden / 1734 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
15 dager siden / 1671 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere