Håvard Nyhus

Alder: 38
  RSS

Om Håvard

Håvard Nyhus er kommentator og debattutvikler i Vårt Land.

Følgere

Fyr i teltet

Publisert 11 måneder siden

Hareides kursendring er gode nyheter for oss som mener lidenskapen er en uadskillelig del av politikken.

POLITIKK ER IKKE mulig uten lidenskap. Denne har det ikke alltid vært like lett å få øye på hos Knut Arild Hareide, hvis hovedmodus kan oppsummeres i fire punkter:

(1) En vaktsom utlegning av hva det innebærer at KrF er et kristent, unnskyld, kristelig parti.

(2) En påminnelse om at du ikke trenger å være kristen for å stemme KrF.

(3) Et løfte om ikke å blande teologi og politikk.


Ring Lunde. Og til sist (4) en selvironisk kommentar om at partilederen liker «alt fra Bjørn Eidsvåg til Sigvart Dagsland». En av disse morsomhetene han tyr til hver gang spørsmålet har en eksistensiell klangbunn. Jo, takk. Eg har det bra, e fornøyd og gla.

De som tørstet etter det som brenner hos Hareide, eller i alle fall en passe engasjert utlegning om det kristendemokratiske idégrunnlaget, måtte gå hjem med uforrettet sak. Hareide er ikke der. Ideologi, sier du? Hør med Erik Lunde.


Lukk døra selv. Ryktene har imidlertid gått om at partilederen ikke er helt lidenskapsløs. Det har vært snakk om noen flammende innlegg på bedehuset på Bømlo i hine dager, og en gang åpnet han en bildør for å kjefte på sjåføren som ikke så seg for: «Og så lot jeg døra stå åpen, sånn at han måtte lukke den selv» (Aftenposten, 25.06.04). Det har og vært tilfeller der Sylvi Listhaug har slengt med leppa eller temaet har vært søndagshandel, at noe har våknet. Noe spontant som simpelthen ikke kan være tilgjort.

Eller da Per Sandberg anklaget partiet hans for «nærmest direkte» å ha ansvar for rekrutteringen til IS - da var det mest som om en oppdemmet ildsjø brast: «Nå er det nok. Nå må du roe deg ned, Per Sandberg!».


Mangler overbevisning. «The best lack conviction, while the worst are full of passionate intensity», skriver W. B. Yeats i diktet «The Second Coming» (1919), som skildrer en illusjonsløs verden etter første verdenskrig: De beste tror ikke på noe. Diktet kan leses som et hjertesukk over hvordan ytterliggående krefter tar monopol på lidenskapen og overbevisningen og overlater et livløst sentrum til seg selv – «the centre cannot hold» er den andre udødeliggjorte linja fra Yeats' dikt. Men diktet er også et kamprop. Nå gjelder det å gjenvinne gløden og fyrigheten – før alt håp er ute.

Ikke vet jeg om Hareide leser Yeats, men i talen til Landsstyret 28. september så vi en Hareide som vil noe annet enn å administrere et parti på sperregrensens nåde, og ellers gjøre sitt for å bidra til god, fordragelig stemning. Vi så en partileder som vil gjenreise sentrum og gjenvinne lidenskapen. Koste hva det koste vil.

Strategien er risikabel og innsatsen høy – men det er også hele poenget. Politikk er å ville. Så får det bære eller briste.


Hvor vil vi? Hareides forslag til kursendring er derfor godt nytt for oss som savner noe i norsk politikk. Vi som insisterer på at politikk må være noe mer enn kunsten å administrere, og som står fast på at politikken også må svare på hvor vi vil hen.

Og kanskje er vi ikke så få likevel. Arne Willy Dahl, leder Akershus KrF, skriver på dagens debattsider at Kristelig Folkeparti har hatt et jevnt tilsig av «cirka 150» nye medlemmer hver dag siden Hareides kunngjøring, og at Fylkeslaget i Oslo har økt sitt medlemstall med 25 prosent. Betyr det at de er «østlandskristne» - som like gjerne stemmer SV – som vender tilbake? Nei, i Aftenposten 8. oktober fortalte Hareide at fleste nytegningene kommer der de allerede er sterke – «i kjerneområdene på Sør- og Vestlandet».


Et nytt landskap. Oppsiktsvekkende, men også ikke. For her ligger nøkkelen til KrFs framtid. Hos unge første- og andregangsvelgere som hver dag skaper et reisverk av fortellinger om seg og sine i møte med et samfunn som rives mellom «kristne», «norske», «muslimske» og «sekulære» verdier. Dette er motoren i et nytt politisk landskap som tegner seg.

Om Hareide kan nå disse velgergruppene, ikke med kransekakevitser eller varsomme ord om forholdet mellom politikk og religion – men med fortellinger som taler sant til hele mennesket – så er det likevel håp for kristendemokratene.

Gå til innlegget

Ingen sympati for djevelen

Publisert 12 måneder siden

Djevelens lureste trekk var å overbevise oss om at han ikke eksisterer. Hvor gjemmer han seg i dag?

HVA MENER VI når vi sier djevelen? En rød liten skikkelse med høygaffel? En gammel slange? En geitebukk? Det diabolske er ikke gitt en gang for alle, som alle andre projeksjoner må djevelen tegnes på ny og på ny. Nye tider, nye bilder.

En av disse omformuleringene sto John Milton for. I Det tapte paradis (1667) skriver han om Lucifer, «den sterkest skinnende engelen», som utvises fra himmelen etter å ha utfordret Guds autoritet. Dermed får djevelen noe opprørsk og viljesterkt ved seg, som hans gjenværende og mer underdanige englekolleger bare kan se langt etter.


Devil may care

Det er denne tradisjonen vi finner spor av i Goethes Faust, i Dostojevskijs Brødrene Karamasov, i Mikhaíl Bulgakovs Mesteren og Margarita og i Rolling Stones-sangen «Sympathy For The Devil». Djevelen er simpelthen chic; en dandy med klasse, list og diskre sjarme: «Please allow me to introduce myself, I’m a man of wealth and taste».

Som i sin tur er grunnen til at han er så skummel. Om han bare var fæl og illeluktende, hadde saken vært grei. Da ville han ikke hatt noen appell. Ingen ville innlatt seg med ham. Dette er den diabolske spenningen som alle med ambisjoner om å si noe om «Forføreren» må finne ut av: Hvordan fremstille det onde uten at det blir direkte frastøtende? Hvordan gjøre det avskyelige forlokkende?

Det er her Milton lyktes. Kanskje for godt. Ledsaget av populærkulturens bulldoser har Miltons portrett av djevelen blitt så hegemonisk at andre og supplerende perspektiver helt har forsvunnet.


LES OGSÅ: Når presidenten er troendes til alt, skjer det virkelige arbeidet på bakrommet.


Kravlende sorti

Undertiden dukker det derfor opp ønsker om nye bilder. Filosof, teolog og forfatter David Bentley Hart er blant dem som har etterlyst en reforhandling av det diabolske. I artikkelen «A person you flee at parties» minner han om at Milton avslutningsvis fremstiller Lucifer som en slimete, liten frosk. Det er altså ingen grunn til å gå over bekken etter vann. Milton har allerede vist vei: «All readers of the poem recall his [Satan’s] magnificent entrance onto the stage; few recall his final exit». Fritt oversatt: Alle husker Satans storslagne entré, færre husker hans kravlende sorti.

Som forslag til ny design tegner Bentley Hart konturene av en selvforherligende eiendomsspekulant med vaskeservanter av gull. En dilettant som tjener seg søkkrik på kasino- og ågervirksomhet, og som bygger skyskrapere for å matche sitt eget oppblåste selvbilde. Og hvis begrensede ordforråd speiles i hans like ensartede diett: hamburger til morgen, middag og kvelds.


Fandenivoldsk

Slik finner han en formel for det diabolske i en serie motsigelser: ynkelig og storslagen; kvalmende og henrivende; avskrekkende og uimotståelig. Kort oppsummert: En person du gjør klokt i å styre klar av. A person you flee at parties.

Du har sikkert gjettet det. Bentley Hart peker på den amerikanske presidenten som det nærmeste vi i dag kommer selve innbegrepet på den onde. Ut med den galante oppvigleren, inn med et forvokst mannebarn med barnehender som betaler «hush money». Og hvis soveværelse – der han trekker seg tilbake for å twitre – refereres til som «the devil’s workshop» av hans egen (nå sparkede) stabssjef.

Bentley Hart skriver: «Hvor opplagt det synes for meg nå. Djevelen er som Donald Trump – kanskje bare litt vennligere.»


Skaper seg om

Det hevdes at menn i 70-årsalderen ikke lar seg forandre. Det­ er naturligvis bare tull og tøys, noe enhver med foreldre eller besteforeldre vil kunne attestere. Noen blir sentimentale og lettrørte med alderen, andre blir rene gjerrigknarker. Tilsvarende skjedde det noe med Donald Trump (72) i løpet av valgkampen. Det som begynte som en dårlig tilslørt egotripp vokste til en landsdekkende bevegelse av Amerikas glemte og etterlatte («basket of deplorables»).

For Trump, som engang ikke trodde han kom til å vinne, må det ha fortonet seg som en slags omvendelse – et kall og en dyptgående eksi­stensiell erfaring av å bli ett med folkeviljen. Dette er grunnen til at Trump ikke tåler å høre at Hillary fikk flest stemmer og at det var flere oppmøtte på Obamas innsettelsesseremoni.

Det er også grunnen til at Trump er den mest tragiske skikkelsen av oss alle. Slik Faust inngikk en pakt med Mefistofeles, gikk ridderen Trump til alteret med «folkeviljen» - i den tro at dette var hans frelse og forløsning. Ved hans side tok evangelikale kristne oppstilling og forsikret ham om det samme.

«Og det er ikke noe å undre seg over», ville kanskje Paulus sagt, «for Satan selv skaper seg om til en lysets engel.»




LES OGSÅ: Jo sjeldnere amerikaneren går i kirken, jo mer ­fremmedfiendtlig er han. Slik ble grunnen beredt for Donald Trump.

LES OGSÅ: Moderne kommunikasjonsstrategier er i ferd med å ødelegge språket.

Gå til innlegget

For ondt til å være sant

Publisert 12 måneder siden

Det meldes at det berømte «Stanford-eksperimentet» bare var en bløff. Slik går det når du gjør regning med ondskapen uten å ta høyde for godheten.

I 1971 BLE 24 mannlige studenter rekruttert til et forskningsprosjekt på Stanford University. Halvparten fikk rolle som «fangevoktere», den andre halvparten skulle være «innsatte».

Etter seks dager hadde forskeren bak studien, Philip Zimbardo, ikke noe annet valg enn å avbryte eksperimentet. Overlatt til seg selv og eksperimentets dynamikk hadde «vokterne» begynt å terrorisere «fangene», som brøt sammen én etter én. Zimbardo konkluderte med at det ikke lenger var forsvarlig å fortsette.


Passivitetens ondskap

Siden har «Stanford-eksperimentet» blitt gjenstand for filmer og tv-serier og pensum i psykologistudier – som en evig påminnelse om menneskets sadistiske tilbøyeligheter. Sivilisasjonen er bare en tynn hinne. På undersiden finner vi mennesket – en barbar hvis ondskap ikke så mye er forsettlig og beregnende som den er nonsjalant. Det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.

Samme holdning finner vi hos Hannah Arendt, hvis tese om «ondskapens banalitet» tok form mens hun fulgte rettssaken mot Adolf Eichmann, ekspedisjonssjef i Det tredje rike. Det slo henne at det var ingenting ekstraordinært ved Eichmann. Tvert om, det var fordi han var ordinær og lovlydig at han kunne spille rollen som tannhjul i det industrielle folkemordet på jødene. Ondskap er det som skjer når vi ikke tar ansvar. Når vi følger minste motstands vei.

Tilsvarende i Abu Ghraib-fengselet i Bagdad, som nærmest er «Stanford-eksperimentet» opp av dage. Trakasseringen og terroriseringen av de irakiske fangene hadde ingen hensikt, ingen mening, ingen vakthavende. Den bare … skjedde.

Zimbardo, som var innkalt som ekspertvitne i en av rettssakene mot de amerikanske soldatene, oppsummerte det slik: «Det var passivitetens ondskap. De betraktet ondskapen, men vendte blikket bort. De smilte, og lot seg ikke involvere.»


LES OGSÅ: Beslutningen om å handle heroisk er et valg mange av oss vil bli nødt til å ta på et tidspunkt i livet, uttaler Zimbardo.


Lot seg involvere

Abu Ghraib er imidlertid ikke uten lyspunkter. For ikke alle vendte blikket bort. Visst er ondskapen ordinær og tilforlatelig, men det er godheten også! Den melder seg – spontant, uforklarlig og helt uten fakter. Det være seg i form av en vandrende samaritaner, Josef Schultz eller Marte Svennerud («Je tæk alle sju. Itte no knussel»).

Eller i dette tilfellet: I form av en 25 år gammel amerikansk soldat – Joe Darby – som nettopp lot seg involvere, tok ansvar og varslet om overgrepene. Han ønsket å forbli anonym, noe han også var inntil USAs forsvarsminister Donald Rumsfeld røpet identiteten hans under en høring i Senatet.

«Stanford-eksperimentet» mangler denne dimensjonen. Det er en bekmørk fortelling om menneskets tilbøyeligheter – helt uten det samme menneskets forsonende trekk. Så er det da også grunn til å spørre hvor virkelighetsnært eksperimentet er. Det har vært murret om Zimbardos metoder og kredibilitet i lang tid, og i forrige uke meldte Aftenposten at eksperimentet er «avslørt som skuespill». En av forsøkspersonene sier nå at de ble «instruert» og at de «bare spilte», noe som bekreftes av frigitte originalopptak og notater. Artikkelforfatteren legger for egen regning til at «forskere i berømmelsens glød kan overdrive sine funn til det uvitenskapelige».

På likens vis er det også reist tvil ved forskningen til Hannah Arendt. Var virkelig Adolf Eichmann så ordinær og troskyldig som hun vil ha det til? Var han ikke vel så mye en lidenskapelig sadist? Konsensus i dag er at Arendt overspilte Eichmanns mer unnselige sider for å få ligningen om «ondskapens banalitet» til å gå opp.


Det godes skygge

 Både Zimbardos og Arendts forsøk viser hvor umulig det er å diagnostisere og psykologisere ondskapen - ikke uten at noe vesentlig går tapt. Aleksandr Solsjenitsyn formulerte det slik: «Ondskapens akse går ikke mellom gode og onde personer, men gjennom menneskets hjerte. Og hvem er villig til å avse en del av hjertet sitt?»

Teologiens «løsning» har vært å omfavne disse paradoksene. Å betone menneskets gudbilledlikhet og potensial for godhet på den ene siden, og menneskets syndighet på den andre. Begge deler, aldri bare den ene.

Her ligger et kritisk potensial og en påminnelse til alle filosofer, psykologer og samfunnsvitere som forsøker å sette ondskapen på formel. Forsøkene kan ha mye for seg, men de blir aldri uttømmende. Du kan ikke gjøre regning med ondskapen - ikke uten å få godheten på nakken.


LES OGSÅ: De beste intensjoner og mest rettmessige indignasjon til tross, den enkelte av oss har en flik av de samme kreftene som drev terroristen til sin udåd.

Gå til innlegget

Tett, men også ikke

Publisert rundt 1 år siden

Det er ingen enkel oppgave å belære de andre partiene om forholdet mellom religion og politikk, og samtidig tekkes de velgergruppene som ikke får til det samme skillet.

Goretexjakka fungerer slik at den er helt vannavstøtende, men likevel slipper luft den andre veien. Tett, men også ikke. Goretexprinsippet er også det kristendemokratiske paradokset: Kirke og stat skal være adskilt, men religion og samfunn skal ikke være adskilt. Tett, men også ikke.


Skjelne, ikke skille. Erfaring viser at denne regimentslæren er mulig å praktisere, men lett er det ikke. Som enhver KrF-leder er nødt til å lære seg: Du skal være uhyre presis i grensekontrollen når du på den ene siden insisterer på vanntette skott mellom stat og kirke (Hareide: «Bekkevolds vigselshandling er et teologisk og ikke et politisk spørsmål»); og på den andre siden leder et kristelig folkeparti som mener at «kristne verdier» skal være retningsgivende for politikken. Tett, men også ikke.

Kjell Magne Bondeviks løsning i grensehandelen var etter eget sigende å skjelne – ikke å skille. Som han skrev i herværende avis så sent som for halvannen uke siden: «Jeg sier bevisst ikke skille, fordi det er klare forbindelseslinjer mellom den.» («Teologi og politikk, kirke og parti», VL 31. august)


Ikke separate. Jeg nevner Bondevik fordi denne skjelningen mellom teologi og politikk er en overkommelig oppgave blant politikere som livnærer seg av å holde tunga rett i munnen; spørsmålet er om den samme skjelningen tåler møtet med virkeligheten, herunder KrFs grunnfjell der «teologi» og «politikk» slett ikke er to separate størrelser, men to sider av samme sak – demonstrert ved den såkalte Bekkevold-saken.

Og derfor låter det mest som en besvergelse når faglig leder i tankesmien Skaperkraft, Øyvind Håbrekke slår fast at «ekteskapsloven har ingenting med teologiske syn på homofilt samliv å gjøre» og liksom uttrykker overraskelse over at noen engang kan finne på å sause de to sammen: «Hvorfor snakker så mange om å skille mellom teologi og politikk i debatten om KrFs syn på ekteskapet?» (VL 4. september)

Ja, kan du skjønne det?


Som våtromsnormen. Håbrekke har naturligvis rett i én forstand: Som skrivebordsfenomen er ekteskapsloven nøyaktig like verdslig som våtromsnormen. Men han underslår det like opplagte: At ekteskapsloven – slik den arter seg i verden – har en høyst reell, virksom og teologisk klangbunn. Virkeligheten er ikke et skrivebord, og hvordan vi snakker om den har betydning.

Samtalen om ekteskapsloven peker sånn sett mot et mer overordnet spørsmål, et dilemma KrF er nødt til å finne ut av om de skal unngå nye saker der dissonansen mellom grasrot og partiledelse blir for stor: Er partiet tjent med å snakke klart og tydelig om grenseoppgangene mellom religion og politikk; eller er de snarere tjent med at disse grensene er så ulne som mulig?

Det er bare et år siden Knut Arild Hareide fyrte seg opp fordi Trygve Slagsvold Vedum tillot seg å «advare mot å blande religion og politikk». Hareide kvitterte med å kalle det valgkampens «mest overraskende utspill» fordi «det å skille mellom religion og politikk vil være en helt ny trend. Det vil innebære at Senterpartiet snur en trend som i realiteten har vært her i tusen år.»


To tunger. Det spørs om Hareide ville fyrt på de samme sylinderne i dag. Som Bekkevold-saken har vist: Det er ingen enkel oppgave å belære Vedum og de andre partilederne om forholdet mellom religion og politikk, og samtidig tekkes de velgergruppene som ikke får til det samme skillet.

Kanskje blir dette lærdommen fra Bekkevold-saken: At noe av den nidkjærheten som har gått med til å arrestere unøyaktigheter hos konkurrentene i stedet brukes nedover i partiorganisasjonen, der «skapelsesteologi» har vært en uatskillelig del av debatten om ekteskapsloven siden dag én og der denne retorikken har versert uten korrigeringer ovenfra.

Å definere grenser har omkostninger – avskallinger følger. Men det er også fordeler – nye grupper kan kjenne seg inkludert. Bekkevold-saken handler ikke bare om utmeldinger, den handler vel så mye om innmeldinger (VL 28. august). Tett, men også ikke. Det gjør KrF lurt i å merke seg.

Gå til innlegget

En kjedereaksjon

Publisert rundt 1 år siden

Den som ikke kjeder seg, intet vinner.

Ondskapens problem? Jo da, men dette har teologien jobbet med i tusenvis av år. Svar er formulert, korrigert og pusset på; noen gode – andre ikke fullt så gode. Men de finnes nå, på et vis.

Men hva med kjedsomhetens problem? Følelsen av at tida imploderer og verden mister sin farge, mening og smak. Eller som Dostojevski skriver: «Jeg beundrer dem som utholder sine ettermiddager».


Middagsdemonen. Dette er kristendommens forsømmelse, mener Asle Toje, skribent, public intellectual og medlem av Den norske nobelkomité. Kristendommen har simpelthen ikke evnet å komme i rette med kjedsomheten, hevder han. Der er den, like påtagelig som dagen er lang og begivenhetsløs, men svarene uteblir.

Eller med hans egne ord: «Mens våre store religioner har mangt å si til den som lider, har de lite å si til de som kjeder seg. Før var livet en endeløs streben for å holde seg i live. Nå har vi flere, mange flere timer til å gjøre hva vi vil. Dette gjør meningsløshet til det store sjelelige spørsmål – et spørsmål verdensreligionene har få svar på.»

Slik knytter Toje kjedsomheten an til det moderne livet. Kjedsomheten kom med den industrielle revolusjon, og teologien har ennå til gode å komme ajour. I stedet halter den etter. Og verre skal det bli, nå som robotene kommer. Automatiseringen av arbeidslivet frigjør enda flere av døgnets timer – enda flere timer der kjedsomheten legger seg som et askelag over ansiktet og hendene.


Lede og meningstap. Toje er sikkert inne på noe. Om teologien skal ha noe den skulle sagt, så må det være fordi den snakker til hele mennesket, herunder det som holder på å forgå av kjedsomhet. Og gitt at det moderne mennesket anno 2018 lider under lede og ditto meningstap – noe det er mer enn nok holdepunkter for – vel, da har både prester og andre en jobb å gjøre. Kjedsomheten er et problem, og det løses ikke av seg selv.

Samtidig er det verdt å minne om at det har vært jobbet med beredskapsplaner mot kjedsomhet helt siden kirkefedrenes dager. Den industrielle revolusjon og automatiseringen av arbeidslivet ga muligens kjedsomheten bedre vilkår – men ny er den ikke. Og gammel skal den heller ikke bli.

Det er ikke uten videre at acedia – som kan oversettes med likegladhet, livslede og lediggang – vurderes som den verste av dødssyndene. «Sjelens slapphet», kalte Evagrius Ponticus det, en av de mest kjente ørkenfedrene på 300-tallet. Han visste nok hva han snakket om. Om det er ett sted timene kan snirkle seg av gårde, så er det nok i klosteret – og i kirkebenken, vil nok mange av oss måtte innrømme.


Langsomt over himmelen. Kim Larsen, katolikk og førsteamanuensis ved NLA Høgskolen i Bergen, resiterte en av Evagrius advarsler i en VG-kronikk tidligere i sommer. Historien handler om en munk som er rammet av acedia: «Munken kikker stadig ut vinduet for å se om noen kommer på besøk, og irriterer seg over at ingen kommer, at ingen tenker på ham, at ingen bryr seg om ham. Han lurer på når det er spisetid, og fortviler over at solen vandrer så langsomt over himmelen. Han blir trett og søvnig når han åpner bibelen, og ordene treffer ham ikke lenger.»

Moralen er at bare den som har mot til å bli værende i sin celle vil finne sjelefred. Munken må «våkent sitte ved sitt hjertes hav og vente til tankenes og emosjonenes fisker dukker opp. Så kan han fange dem og kaste dem ut igjen.»

Slik går det en linje fra ørkenfedrene og like frem til vår tid, der evnen til å «bli værende i sin celle» - og ikke la seg distrahere av all verdens adspredelser – igjen bør oppvurderes. For visst kan kjedsomheten kan være et problem og veien inn i tomhet og lede, men kjedsomheten er også et mulighetsrom og et adelsmerke. Et sted der fantasien får vinger.


Tiden kveiler seg. Dette vet vi alle, innerst inne. At kjedsomheten også har en løsning. Det er denne vi hører et ekko av hver gang  foreldre forteller barna at de må legge fra seg mobilen og lære seg å kjede seg igjen. Det finnes et sted der tiden kveiler seg og vi kan se forbi tidens lineære diktatur.

Som den amerikanske psykiateren Edward Hallowell skriver: «Vi er mest menneskelige når vi kjeder oss. Å kunne romstere omkring i rastløsheten, uten å måtte kjempe for tilværelsen, er en luksus som ingen andre arter er forunt.»

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
20 dager siden / 5170 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
28 dager siden / 3137 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
21 dager siden / 2330 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
28 dager siden / 2205 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
18 dager siden / 1773 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
22 dager siden / 1749 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
20 dager siden / 1734 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
15 dager siden / 1671 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere