Håvard Nyhus

Alder: 38
  RSS

Om Håvard

Håvard Nyhus er kommentator og debattutvikler i Vårt Land.

Følgere

Hvetekornets lov

Publisert 10 måneder siden

Gi ungene et sjakkbrett før gudløsheten tar dem.

I DEN VESLE byen Selfoss, en times biltur øst for den islandske hovedstaden, ligger Laugardælir kirke. På en forblåst kirkegård står en unnselig, liten gravstøtte: «Robert James Fischer F. 9. mars 1943 D. 17. januar 2008». Ved siden av står en liten kjerub, en babylignende engel. En påminnelse om Bobby Fischers gudbenådede evner, men også uforløste potensial. Han var bare 29 år gammel da han for alle praktiske formål sluttet å spille sjakk. Etter sitt mest formfullendte parti, i Reykjavik i 1972, reiste den russiske motstanderen seg og applauderte. Russeren tapte, men fikk til gjengjeld bevitne «en ubeskrivelig skjønnhet» på nært hold.

 

Det store forhenget

Jeg kjørte forbi Laugardælir for to år siden, og ville legge inn en visitt ved graven. Det er både verdig og rett, tenkte jeg. Visst var Bobby Fischer en frådende antisemitt, men i inspirerte øyeblikk var det som om han kunne trekke det store forhenget til side og gi oss et gløtt bakenfor. Inn bak sceneteppet vi ellers må ta til takke med.

 

Men det ble ikke noe av. Familien hadde sett geysirene og Þingvellir, og tre- og seksåringen var mette på inntrykk. Sola sto lavt og vi skulle tilbake til Reykjavik. Kjør forbi, sa kona. The things we do for love.

 

I dag ville forhandlingene kanskje endt annerledes. Seksåringen, som nå er åtte, har en plakat av Magnus Carlsen på værelset, og har telt ned til rikskringkastingens direkteoverførte VM-sendinger som begynner i morgen. Og han er ikke alene. De kommende 19 dagene vil skoleelever og kontorkolleger over hele landet møte hverandre med hilsener som: «Tror du Magnus har sovet godt i natt?» Og: «Hvor var du da Fabiano Caruana tok den forgiftede bonden på b2?»

 

Mot normalt

Dette er «Carlsen-effekten», og den må ikke tas for gitt. Det er bare ti år siden Aschehoug sa nei til en nyutgivelse av André Bjerkes sjakkbok, Spillet i mitt liv (1968), fordi «nedslagsfeltet for boken er for snevert». Seks år senere, året etter at Magnus Carlsen for første gang ble verdensmester, fikk de omsider trukket nisselua vekk fra øynene. Selvfølgelig skal André Bjerke være tilgjengelig i bokhandlene! Vi er da ikke barbarer heller!

 

Et sinnbilde på livet, kalte Bjerke sjakken. For ham var den en vei til erkjennelse. Sjakkens parvise motsetninger – eldgammel, men likevel evig ny; avgrenset i sin oppbygning, men ubegrenset i sin utførelse – dyttet ham fra et strengt naturvitenskapelig kunnskapsideal og over til andre former for sannhetssøken. Den innviet ham i mysteriet og «mirakelets faste grunn». Verden var rikere enn vitenskapen kunne ta høyde for. Den fantes noe bortenfor – godt bevarte hemmeligheter om «den blå blomsten».

 

Særlig åpningsvarianten som kalles Evans gambit (hvit ofrer en bonde ved å spille b4 i fjerde trekk i italiensk åpning) var utslagsgivende: «Evans gambit ble skjebnebestemmende for meg selv. Den bestemte arten og formen i mitt forfatterskap. Ja, min livsanskuelse.»

 

Offermotivet i Evans gambit har da også en åpenbar parallell i Hvetekornets lov: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.» Sanguis martyrium – semen christianorum.

 

I lidenskap

Søren Kierkegaard skriver at «troens bevegelse må gjøres i kjærlighet og lidenskap». For Bjerke var det Evans gambit som skjøv ham over kanten. Her ligger det en påminnelse til dem som forsøker å få lunkne lutheranere tilbake i kirkebenkene. For troen kommer ikke i enden av et logisk resonnement.

 

Troen er et sprang. Et bondeoffer i fjerde trekk, som kanskje eller kanskje ikke betaler seg på sikt. Troen er et gløtt bakenfor. Et plutselig møte med en blå blomst, som gjør at du ikke kan annet enn å reise deg og applaudere.

 

Hva er det som ligger under «Carlsen-effekten» og det at selv middels interesserte medarbeidere sitter og diskuterer ulike offermotiv i arbeidstiden? Kynikeren vil sikkert kunne avskrive det som tidtrøyte og det moderne menneskets umettelige sug etter underholdning.

 

Dets tryllering

Men jeg tror det handler om noe mer. Om hvordan sjakken åpner et vindu og snakker til oss som hele mennesker, og liksom sier, som Tomas Tranströmers dikt: Skäms inte för att du är människa, var stolt! Inne i dig öppnar sig valv bakom valv, oändligt

 

André Bjerke sier det slik: «Har man en gang vært innenfor dets tryllering, er man bergtatt for livet. Det beror, tror jeg, på at det forener i seg tre av menneskelivets viktigste ingredienser: kampen, kunsten og lidenskapen. Og det vil igjen si at det appellerer til de tre sider av menneskets natur: viljen, følelsen og tanken.»

 

Gå til innlegget

Ola Borten Moe har lest en bok

Publisert 11 måneder siden

Sannheten er alltid utenfor rekkevidde. Men det betyr ikke at vi skal slutte å strekke oss etter den.

BØKER ER IKKE til å kimse av, aller minst George Orwells 1984 (fra 1949). Og antagelig var det nettopp denne Ola Borten Moe hadde forlest seg på da han etter å ha «tenkt litt de siste dagene» steg frem fra leselyset og erklærte at det vil være «problematisk og unaturlig» om faktasjekkenettstedet Faktisk.no får midler over statsbudsjettet.

 

Sannhetsministerium

I en midt imellom hysterisk og alarmistisk statusoppdatering 21. oktober omtalte han Faktisk.no-redaksjonen (som teller ni stykker) som et «sannhetsministerium» som forsøker å tilrøve seg «monopol på hva som er sant». «På grensen til autoritært», konkluderte han, og la for sikkerhets skyld inn et par ekstra henvisninger til «Orwell» og «1984» slik at ingen skulle misforstå hva som sto på spill: Definisjonsmakten og den borgerlige offentligheten som sådan. Det åpne, liberale ordskiftet der meninger brytes og perspektiver korrigerer hverandre i en hvileløs, fremadrettet marsj: «Vi må aldri glemme at det som har drevet verden fremover nettopp er alternative tanker, ideer og forståelse av hvordan ting fungerer og burde fungert.»

 

Jeg kan komme Borten Moe litt i møte. Isolert sett har han et poeng. En statsautorisert «sannhetskommisjon» i Medie-Norges midte, som utsteder attester for sant og usant kan hemme de samme medienes evne til å granske sin egen virkelighetsforståelse og sine egne forutsetninger. Videre har Borten Moe rett i at enhver sannhet er ideologisk farget. Den verken kan eller vil bli så rank og ren som den utgir seg for å være. Ulike interesser og makthensyn vil alltid og uvegerlig klebe ved – noe annet er simpelthen ikke mulig. Den sterile, nøytrale sannheten finnes ikke. Ikke på denne siden.

 

Alltid bortenfor

Men hva så? Det betyr jo ikke at vi skal slutte å strekke oss! Som det står et annet sted: Selv om alt håp var ute, holdt Abraham fast på håpet og trodde. Tilsvarende med sannheten. Idealet om sannhet handler ikke om at det er oppnåelig og innenfor rekkevidde. Tvert om, kraften skyldes at idealet ikke er realiserbart. Slik yter sannheten motstand mot å bli trivialisert og omformet til det stoffet hverdagen er laget av.

 

Thomas More spilte på den samme spenningen i sitt hovedverk Utopia (1516). Han vekslet mellom u-topia og ev-topia, altså mellom ikke-sted og godt-sted (gresk: topos ~ sted). Kraften i utopiene finnes, men ikke fordi de er realiserbare. Når «superstaten» Oceania i boka 1984 fremstår som en dystopi, skyldes det forsøket på å fjerne denne spenningen. Forsøket på å definere virkeligheten og beherske sannheten en gang for alle. Dette er den evige påminnelsen til både Thomas More og George Orwell (og de kommunistiske skrekkregimene som tjente som bokas forelegg): Når sannheten settes under administrasjon, slutter den å være sannhet. Den blir til løgn. Sannhetsministeriet er i virkeligheten en løgnfabrikk.

 

Der skoen trykker

Så blir spørsmålet: Hvor mye av dette kan overføres til vår tid? Om Borten Moe løfter blikket og titter utover bokpermene, vil han se at problemet med sannhetsbegrepet ikke er at det har for stor makt, eller at det er tatt til gissel av autoritære sannhetsforvaltere.

 

Snarere vil han se det stikk motsatte: At kraften i sannhetsbegrepet er i ferd med å knele under tyngden av en oransje hentesveis i Det ovale kontor, «alternative facts», «latinamerikanske karavaner med innslag fra Midtøsten»(!) og russiske løgnfabrikker som lever av å overøse nettet med virale tullenyheter. De finnes her hjemme og. En av de mest leste «nyhetene» Norge i oktober handlet om en somalisk familie som angivelig kunne gå til elektronikkbutikken med en rekvisisjon fra NAV og få mobiler til 59.000 kroner. At det hele var oppspinn fra ende til annen hindret ikke nyheten fra å bli delt tusenvis av ganger i sosiale medier.

 

Felles appellinstans

Er det «på grensen til autoritært» om Faktisk.no – med all den statsautoriserte pondus de kan oppdrive – erklærer dette for løgn og bedrag?

 

Nei, selvfølgelig ikke. Det finnes tusenvis av innsikter i George Orwells 1984, og Borten Moe glemmer i farten den aller viktigste: at sannhet faktisk finnes, selv i terrorstaten som er Oceania. Sannheten bør aldri settes under administrasjon, men det betyr ikke at den ikke kan appelleres til.

 

Kanskje er det viktigere enn noensinne: Små, trassige aktører som insisterer på en felles appellinstans og at det visst pokker er noe som er sant her i verden.

 

Gå til innlegget

En kjetter krysser sine spor

Publisert 11 måneder siden

Jo da, kanskje er det spekulativ panteisme Rupert Sheldrake farer med. Men hva om det virker?

28. september introduserte Språkrådet et nytt ord på sine nettsider: «blikking»: «Å blikke nokon vil seie å markere at dei er utanfor fellesskapen eller er mindre verdt, ved å sjå stygt på dei. (…) Blikking er ei form for mobbing som lett kan bagatelliserast, men som kan vere svært alvorleg for offeret.»

Så alvorlig at det siden skolestart har vært meldt om flere masseslagsmål ved hovedstadens skoler. Alle foranlediget av blikking.

 

Følelsen av å bli stirret på

En som ikke kan beskyldes for å bagatellisere blikking er den britiske biologen Rupert Sheldrake, som beskrev fenomenet allerede i 2003 i boken The Sense of Being Stared At, og som i forrige uke gjestet et fullsatt litteraturhus i Oslo. Om noe mener Sheldrake at vi ikke tar blikking alvorlig nok. Ikke bare den som er åpen i dagen, men også den som foregår bak ryggen på andre.

Advarselen mot olme og misbilligende blikk inngår i Sheldrakes kritikk av «vår tids ortodoksi» – fortellingen om at verden er et avsjelet sted der en gitt mengde materie oppfører seg i henhold til et sett naturlover.

Sheldrake ser annerledes på det. Verdens grunnleggende bestanddel er ikke materie – men bevissthet. Slik hundre bøtter med vann viser hundre måner om natten, er vi på tilsvarende vis avspeilinger av én verdenssjel. Måne og sol, skyer og vind, mennesker og mus – vi er alle sammen forent i et stort skjebnefellesskap. Milliarder av gjenspeilinger, men dypest sett én.

 

Bevissthetens problem

Her vil sikkert mange rygge unna, men Sheldrakes panpsykisme (gr. pan = all, alt) har to opplagte fortrinn vis-a-vis det materialistiske verdensbildet. For det første greier den å gjøre regning med «the hard problem»: Hvordan kan dette vi kaller «bevissthet» springe ut av død, livløs materie? Og hvordan kan du være så sikker på at du ikke er den eneste i verden som er bevisst?

Og for det andre løser den problemet med naturlover. Hvorfor har universet en struktur i det hele tatt? Som Einstein skal ha sagt: Det rareste med universet er hvor ordnet det er.

Sheldrakes løsning går slik: Det vi kaller «naturlover» kan best forklares som vaner. Universet er ikke bare et gigantisk urverk; universet kan også betegnes som et sinn («a mind»). Når eplet faller ned fra treet, er det fordi det inngår i en altomfattende hukommelse om hvordan epler oppfører seg. Eplet «ihukommer».

 

Foreldrenes ekko

Verden som et kammer av minner er hovedideen i Fortidens nærvær («The Presence of the Past» 1988), der Sheldrake drøfter hvordan mus kan arve tillærte og ikke-genetiske reaksjonsmønstre fra sine forfedre. Hvordan? Fordi verden har en ukjent resonansbunn der minnene til våre forfedre fortsetter å dirre. Fortiden er ikke død, den er ikke engang fortid.

Om disse alternative tankene ikke var nok til å ekskommunisere ham fra det gode forskningsselskap allerede, sa han definitivt farvel med Dogs That Know When Their Owners Are Coming Home (1999), der han mente å påvise en telepatisk forbindelse mellom hunder og deres respektive hundeeiere. For hvordan kan det ha seg at hunden vet og forbereder seg på at eieren kommer hjem, også når eieren kommer hjem på de mest uventede tidspunkt? Forklaringen er den samme: Det finnes en felles klangbunn – en «morfisk resonans» – for alt vi foretar oss. Dyr, mennesker og natur er forbundet på en frekvens vi ennå ikke har identifisert, men som er virkelig ikke desto mindre.


For vår jord

Hvilket i sin tur er årsaken til at blikkingen er så destruktiv. Blikk målbærer det uutsigelige, de uforklarlige kreftene som ikke må avskrives bare fordi de ikke passer inn i et materialistisk verdensbilde. Og dessuten så dukker de faktisk opp på radaren, insisterer Sheldrake, og peker på studier som viser at vi alle har en påfallende evne til å vite om noen stirrer oss i nakken. Dette er den skjulte blikkingens attest til Sheldrakes teorier. Den peker mot at det finnes flere kanaler for sansing enn de fem vi ellers går rundt og tar for gitt.

Selv skal jeg verken arrestere eller gå god for Sheldrakes studier, kun notere følgende: Besjelingen av naturen har også et tredje fortrinn: Den er et bolverk mot vår tids miljøødeleggelser. Sann eller ei, så er ideen om «morfisk resonans» god i den forstand at den setter klimakampen inn i en bevisstgjørende ramme som hjelper oss å få ut fingeren.



Les intervju med Rupert Sheldrake i Vårt Land i morgen.

Gå til innlegget

Ordet fanger, ikke

Publisert 11 måneder siden

Tilliten til det politiske systemet forsvinner ikke i en støyfull partiprosess, men til den hule lyden av ord som ikke lenger betyr noe.

«HVIS DET SKULLE være noe verdifellesskap mellom Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet, så måtte det i tilfelle være trangen til å bruke mer penger», sier Kåre Willoch til VG 14. oktober.


Også du, Kåre

Nu er det naturlig at Willoch er urolig for regjeringens fremtid, men at verdifellesskapet mellom KrF og AP koker ned til rundhåndet budsjettstyring? Er det for mye å forlange at statsmannen Kåre Willoch – som avgjort vet bedre – koster på seg å gjengi overlappingen mellom det sosialdemokratiske velferdsstatsprosjektet og den kristne nestekjærlighetstanken noenlunde fair?

Eller er dette nye standarden for politisk kommunikasjon, som vi bare er pent nødt til å finne oss i? En ny orden der selv forsonte statsmenn gir efter for sine mer smålige impulser?

Spørsmålet er alvorlig. Spillereglene er under press og hver dag skjer en forskyvning fra hva ordene betyr til hva ordene gjør. Dette er den dyrekjøpte handelen som går under navnet «strategisk politisk kommunikasjon», men som like gjerne kan kalles reklame. Målet er ikke lenger å si noe presist om virkeligheten, men å si det som lønner seg. Hva er det som selger? Hvilke formuleringer er egnet til å «sette agendaen», «mobilisere» og «vinne dagsorden»?


Ingen solskinnshistorie

Best i denne øvelsen - politikk som marketing - er Sylvi Listhaug, som går Willoch en høy gang, og som i forrige uke serverte følgende statusoppdatering: «Vedum i Senterpartiet kalte Tolga kommune for en solskinnshistorie. Det som Tolga-brødrene har blitt utsatt [for] er ingen solskinnshistorie.»

Det etterlatte inntrykk er ikke til å ta feil av. «Tolga-saken» er opprørende, og Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum må være passe fjern når han omtaler Tolga kommune som «en solskinnshistorie». Makan! Lik og del!

Slik får Listhaug i både pose og sekk. For det første stiller hun seg på rett side av den nasjonale indignasjonen; og for det andre får hun inn et stikk til de politisk korrekte og naive elitene som skjønnmaler og ikke våger å se tilværelsen i hvitøyet.

Sånn sett er statusoppdateringen til Listhaug en liten genistrek. At koblingen mellom Tolga-avsløringene og Vedums 14 måneder gamle solskinnsattest er løgnaktig eller i beste fall misvisende, er saken uvedkommende. Begreper som «redelig» og «sannferdig» er bare gamle ekko av noe som en gang var. Målet med strategisk politisk kommunikasjon er å selge et underliggende budskap, og det vet Sylvi Listhaug og hennes rådgiver Espen Teigen alt om.

 

Ingen fast grunn

Og derfor kan hun den ene dagen istemme Ketil Solvik Olsen når han sier det er galt å identifisere «varme» og «godhet» med høyre- eller venstresiden i politikken (VG 14. oktober), og to dager senere (Dagbladet 16. oktober) erklære at «venstresiden betrakter rike bedriftseiere som fryktelige mennesker». I reklameverdenen kan du tale med så mange tunger du vil: Advare mot fortegninger og generaliserende sveip den ene dagen, og sverme for dem den neste.

Det er likevel ingen forpliktende instans, ingen fast grunn å fortøye språket i. Alt er bare vikarierende ord og nye strategier. Ulike dager, ulike salgsfremstøt.

Hvilket i sin tur peker på et enda større problem. Det politiske ordskiftet er nå så nedsyltet i spinn og reklamespråk at selv de som advarer mot utviklingen, faller for eget grep. Ta for eksempel Hans Christian Hansson, tidligere rådgiver for statsminister Erna Solberg.

«Det er trist er å se hvordan Hareide tillegger Frp motiver og skaper karikerte bilder, for slik å få partiet til å fremstå minst mulig attraktivt», skriver han i VG 16. oktober. Hvilket høres ut som begynnelsen på en sindig appell i karikeringens tidsalder – om det ikke var for at han like fort begynner å karikere andre partier og deres motiver. Ifølge den samme Hansson driver angivelig Hareide og «nører opp under» forestillingen om Frp-ere som «onde mennesker uten omtanke», mens Senterpartiet kun er bidragsberettiget til «svartmaling som setter by og land opp mot hverandre». Sad!

 

Ut med et klynk

Erna Solberg uttrykte i forrige uke bekymring for «tilliten til det politiske systemet» etter Hareides varslede venstredreining (DN 16. oktober). Jeg tror hun tar feil. Tilliten til det politiske systemet forsvinner ikke i et bråkete veivalg, men til den hule lyden av ord som ikke lenger betyr noe.


Gå til innlegget

Kappløpet mot bunnen

Publisert 11 måneder siden

«Folkeopplysningen» er på den ene siden god journalistikk. Og på den andre siden en ivrig sufflør til evangeliet om en åndløs verden.

«Vitenskapen har kolonisert vår livsverden», sukker Jørg Arne Jørgensen i Stavanger Aftenblad 13. oktober. Resonnementet går slik: Fordi vitenskapen er slik en fremragende hammer, har vi helt mistet evnen til å se at verden består av noe annet enn spiker: «Vi tror at det materielle er det grunnleggende virkelige, fordi materielle forklaringer er det eneste vi er interesserte i.»

 

Mekanistisk verdensbilde

Resultatet er et mekanistisk verdensbilde som verken har plass til «åndelige erfaringer, tanker om en gitt mening med vår eksistens, eller ikke-materielle sammenhenger og mønstre i tilværelsen». Oppsummert: Vi reduserer oss selv til døde.

Jørgensen er ikke alene om sine anfektelser. Bevissthetsfilosof – og ateist – Thomas Nagel skriver om den samme reduksjonismen («fysikalismen») og «det tåpelige overforbruket av evolusjonær biologi» i boka Sinn og kosmos - hvorfor den materialistiske neo-darwinistiske forståelsen av naturen nesten helt sikkert er feil (2013). Resultatet er at andre sider ved tilværelsen glipper mellom fingrene våre: «Darwin gjorde det mulig for den vitenskapelige kulturen å utstøte et stort kollektivt sukk av lettelse ved tilsynelatende å eliminere hensikt, mening og design som fundamentale faktorer i verden.»

 

Den skapende blandingen

Her hjemme har Kaj Skagen luftet lignende bekymringer i Norge, vårt Norge (2018). Det vi kaller «Norge» er ikke bare summen av fjell, røys, olje og tunneler. «Norge» er også … ånd. Og om denne kvitteres ut, faller bunnen ut. Skagen roper derfor varsko og tegner konturene av en nasjon der «den skapende blandingen av mystikk og opplysning» er «utarmet» og «forstummet». Det som gjenstår er et skall av en nasjon, uten «den åndelige innersiden» som kjennetegnet landets velmaktsdager. Tilbake står et rent administrativt foretak – en nasjon som vedtar å være et lys i verden («tredjeverdenismen») for å finne en rest av hensikt, mening og design.

Jeg deler ikke Skagens kulturpessimisme, men analysen er treffende: Den norske ideologiproduksjonen er nødt til å gå på høygir for å dekke over et stadig mer akutt meningstap. Bare slik kan nasjonen finne sitt purpose. Terje Tvedt beskriver denne mekanismen gjennom nøkkelhullet som er norsk bistandsideologi («Det internasjonale gjennombrudd», 2017).

 

En åndløs verden

Et annet og mer tilforlatelig nøkkelhull er «Folkeopplysningen» på NRK, en programserie det er mye fint å si om, bevares. Men som også kan betegnes som en slags rituell dyrking av en åndløs verden og budet om at du ikke skal ha andre guder enn den naturvitenskapelige metode.

I en mye delt Aftenposten-kronikk (3. oktober) peker Unni Eikeseth, universitetslektor i naturfag ved Institutt for lærerutdanning, NTNU, på flere problematiske trekk ved serien. Herunder den gjennomgående dikotomien mellom lys og mørke, og idoliseringen av programleder Andreas Wahl: «Underhaldningsserien har fått ein nærast uangripeleg status (…) viss Wahl har sagt det, må det vere riktig.»

Til sist lister hun opp tre myter som NRK-serien «bidrar til å sementere», blant disse den som er «særlig problematisk»: Myten om at den naturvitenskapelig metode kan gi svar på alle livets spørsmål, og attpåtil være en normativ lovgiver.  

Nå er ikke Eikeseth en utpreget velvillig tv-seer, men sikkert er det at hun pirker borti den moderne fortellingen om verden som et eneste stort klokkeverk, der vitenskapens makeløse blikk kan gjennombore alt. Dette er den «koloniseringen» av vår livsverden som Jørgensen advarer mot. En gang hadde maskinen «ånd», «design» og «mening», men ikke nå lenger. 

 

Ivrig sufflør

Sann eller ei, denne måten å forstå verden på – «fysikalismen» – er ikke gitt. Den dukket ikke opp av seg selv. Det er en fortelling om virkeligheten som må skapes og opprettholdes, i dette tilfellet med «Folkeopplysningen» som ivrig sufflør. 

Om fortellingen i det minste er god? Vel, som Skagen minner om: Prisen for å ta spøkelset ut av maskinen er dyrekjøpt selv om den er billig. En nasjon uten åndelig beredskapsnivå er skrøpelige greier (bare se på EU).

Og dessuten, som Thomas Nagel påpeker allerede i boktittelen: «Den materialistiske neo-darwinistiske forståelsen av naturen er nesten helt sikkert feil.»



LES OGSÅ: Hvordan ville vitenskapen se ut om den også tok høyde for bevisstheten som fenomen i verden?

LES OGSÅ: Den kristne mystikken hører til en glemt, men avgjørende understrøm i norsk idéhistorie, mener Kaj Skagen.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
20 dager siden / 5159 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
28 dager siden / 3127 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
21 dager siden / 2329 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
28 dager siden / 2203 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
18 dager siden / 1769 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
22 dager siden / 1746 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
20 dager siden / 1733 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
15 dager siden / 1671 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere