Håvard Nyhus

Alder: 38
  RSS

Om Håvard

Håvard Nyhus er kommentator og debattutvikler i Vårt Land.

Følgere

Jorden tar himlen i favn

Publisert 9 måneder siden

Og djupt i stolen sku a bæssmor svara. Alf Prøysens romjulsdrøm minner oss om at gudsbildet må forankres i det konkrete og erfaringsnære.

Undertiden debatteres det om det er tilrådelig eller mulig å tiltale Gud som kvinne. Gud er alltid større, men det får være grenser, og den går ved tredje person entall – hunkjønn. Det heter Fader vår, ikke Moder vår!


Vugges på fanget

Jeg blir alltid litt i stuss hver gang denne debatten våkner til live. Den ene grunnen er at et «kjønnsinkluderende» språk ikke akkurat er et nytt påfunn. I Bibelen er Gud en bjørnemor, en kvinne som leter etter sølvmynter, og som en mor som trøster sitt diende barn: «Dere skal suge, bæres på armen og vugges på fanget.»

Den andre grunnen er «En romjulsdrøm», der Alf Prøysen like godt sammenligner Gud med et «bæssmorfang».

Av alle julesanger er det nok ingen jeg har et mer sentimentalt forhold til enn denne - om fireåringen som skulle «kjint ei jinte som var nesten fem» og som skulle «kømmi julbokk tel et bæssmorhem». Effekten har bare blitt sterkere med årene. Dels fordi jeg nå har barn i samme alder. Og dels fordi jeg ennå har tre besteforeldre som er i live. Det er ikke alle 37-åringer forunt.

 

Dypere klangbunn

Det portugisiske språket har et ord vi ikke finner maken til på norsk: saudade. En lengsel der gjenstanden for lengselen er ukjent. Følelsen av å ha mistet noe du ikke kan være foruten, men som du ikke vet hva er. Portugiseren kan derfor finne på å si «tenho saudades tuas», som direkte oversatt blir «jeg savner deg», også når den andre befinner seg i samme rom. Fordi «savnet» har en dypere klangbunn.

Prøysens romjulsdrøm setter den samme tapsfølelsen i spill. «En skulle vøri fire år i romjul'n». Inngangsordene klinger med en ubestemmelig blanding av drøm og barndomsminne. Som et godlynt sukk, midt i mellom savn og takknemlighet. Den ene dagen med en sorgmunter, nesten lystig valør; den andre dagen mer vemodig.

«Ein må skilja mellom ideologiens slik er det og kunstens enn om det var slik», skriver Jan Inge Sørbø i boka Til trøyst (2013). Han legger til: «Religionen er ein stad i mellom. Den tilbyr ei tolking som høyrer til trua sitt rike, og har difor eit element av ’enn om’ i seg.»

 

Overskuelige drømmer

Tilsvarende er også «En romjulsdrøm» ein stad i mellom. Som juleevangeliet spenner den opp en duk der det uutsigelige kan projiseres – men der dette uutsigelige samtidig er nært og gjenkjennelig. I en tid der det knapt er ende på hvor store drømmer vi skal ha, oppfordrer Prøysen oss til å drømme innenfor rekkevidde. Om bestemorhus, bilfrie veier, ingen gneldrende bikkjer, og en bror i femte klasse.

Slitestyrken til «En romjulsdrøm» skyldes denne blandingen av enn om og slik er det: Jord og himmel møtes i «et bæssmorfang», og gjenløseren som går foran for å «rødde væg» er en storebror i femte klasse. Slik veksles teologiske læresetninger inn i kjente hverdagsmotiver.

Et annet postulat om himmelriket er at det er et sted uten tid – som kan få det til å gå rundt for noen enhver. Hos Prøysen uttrykkes dette gåtefulle ved å krysse et sett formiddags- og kveldsmotiver i en sceneanvisning der «klokka skulle vara midt på dagen», men der julebukkene «kvinke god kveld, god kveld» og «julelysa brente dagen lang». Sent, men også ikke.

Slik blir «En romjulsdrøm» en påminnelse om at det ikke bare er drømmene våre som trenger ankerfeste. Også forestillingene om Gud og himmelen må forankres i det erfaringsnære: Og djupt i stolen sku a bæssmor svara.

 

Lettvekter

For seks år siden ble Alf Prøysen veid og ikke funnet tung nok. Visst var det mye fint å si om folkedikteren, men ikke så mye at departementet kunne legge sin autoritet og finansielle tyngde bak et forfatterår til hans ære. Det får være grenser.

Blant dem som uttrykte sin bestyrtelse var stortingsrepresentant Per Roar Bredvold (Frp). Et mer talende bilde på Prøysens nedslagskraft kan neppe oppdrives: Fremskrittspartiet synes det spanderes for lite skattepenger på ham. Og kanskje er det nettopp denne folkelige appellen som har hindret Prøysen i å bli innskrevet i høykulturens parnass. Inntil nå! For i høst kom Bjørn Ivar Fyksen med det første litterære doktorgradsavhandlingen om den «radikale opprøreren».

Det er også andre tegn på at Prøysens aktelse er på vei opp. Tidligere i desember sto direktør i Stiftelsen Fritt Ord, Knut Olav Åmås, fram som fan i en kommentar i Aftenposten.

Så gjenstår det å se: Hvem blir den første teologen til å se nærmere på «bæssmorfanget» og Prøysens gudsmetaforer i et kjønnsinkluderende perspektiv? Det er på høy tid!

Gå til innlegget

En hårfin balanse

Publisert 10 måneder siden

Kanskje døde ikke John Allen Chau helt forgjeves. Kanskje.

«DERE SYNES kanskje jeg er gal, men jeg mener det er verdt å fortelle om Jesus til disse folkene. Ikke bli sint på dem eller på Gud hvis jeg blir drept. Det evige liv til denne stammen står på spill, og jeg kan ikke vente med å se dem lovsynge Gud for hans trone i himmelen på sitt eget språk», skriver John Allen Chau i sitt siste dagbokinnlegg.

Noen dager senere ble han drept etter at han mot alle råd og på ulovlig vis tok seg inn på sentinelesernes territorium, en øy midt ute i Den bengalske bukt. Øyfolket har aldri hatt kontakt med omverdenen, og viser ingen tegn på å ville ha det.


Løp ikke etter

Her hjemme har frilansingen til Chau blitt kritisert av flere misjonsorganisasjoner. Anklagene har gått langs to spor. Dels at han har opptrådt uvørent, dumdristig og respektløst. Og dels at evangeliet uansett ikke spres ved å trenge seg på. Jesus løp ikke etter den unge, rike mannen. Han lot ham gå.

Men det har også kommet utspill av en litt annen art – om at også pågående misjonærer har krav på et rettsvern. Vi kan ikke ha det slik at det er fritt frem å ta livet av folk – bare fordi de befinner seg ved sivilisasjonens ytterkant. Fra jorden roper blodet. Rettferdigheten må gjenopprettes.


Due process 

International Christian Concern er blant dem som har tatt til orde for å etterforske saken og stille de tiltalte for en indisk rett, som formelt sett har jurisdiksjonen over det som er blitt kalt verdens mest isolerte øy. 

Mange har gjort narr av International Christian Concern og alle de praktiske problemene en slik etterforskning vil møte. På hvilket språk er det meningen at disse forhørene skal foregå? Sentineleserne lever som var de på steinaldernivå og har ingen ide om hva «India» er for noe. Langt mindre hva «varetektsfengsling», «menneskerettigheter» eller «skikkelig rettergang» skal forestille. Due process, sa du?

 

På kollisjonskurs 

Ikke desto mindre stilles en prinsipiell avveining til skue – hva går foran: Retten til ikke å bli avlivet sånn uten videre eller urfolks rett til å leve uforstyrret? Hvilket prinsipp skal ha forkjørsrett når disse er på kollisjonskurs? Dilemmaet er det samme som i Amazonas. Det anslås at rundt tjue av Brasils tre hundre urfolksgrupper praktiserer barnedrap. Ikke på grunn av sadisme eller blodtørst, men for å overleve i et gjenstridig miljø. Det er simpelthen for mange munner å mette. Bare de sterkeste kan overleve.

Enn så lenge har brasilianske myndigheter valgt å se en annen vei. Dette har ikke minst et historisk bakteppe. Om historien har lært oss noe som helst, så er det at vi skal være varsomme med å dytte våre egne verdier over på andre – særlig når vi er overbevist om våre egne ideers fortreffelighet. Balansen mellom inngripen og respekt for den andres selvråderett er hårfin.

 

Ikke til forhandling

På den annen side så erklærer vi jo at disse menneskerettighetene våre er absolutte og universelle. Ellers er det ikke noe poeng. Menneskerettigheter som forhandles med, er ikke lenger menneskerettigheter. Ikke engang «menneskerettigheter».

Etter påtrykk fra menneskerettighetsaktivister blir derfor lovens lange arm stadig forlenget. Inn i jungelens midte og ut på de mest avsidesliggende skjær, og kanskje står North Sentinel for tur. Naboøya South Andaman har allerede rukket å bli et mål for charterturister som vil inn i jungelen for å se «ekte villmenn», som var de på safari. Hvilket i sin tur er en påminnelse om at den virkelige trusselen mot sentineleserne og deres levesett verken kommer fra overivrige misjonærer eller menneskerettighetsforkjempere. Den største trusselen kommer fra turistindustrien.

 

Mer edruelighet

Samtidig bør John Allen Chaus død anspore en del misjonsorganisasjoner til å tone ned heltefortellingene om selvutslettende misjonærer som spaserer inn i døden fordi troens tre må vannes med blodet fra martyrers død. Dagboken til Chau viser at han sto til knes i disse mytologiene – og at han så sin egen ekspedisjon i lys av dem. Hans forbilde var Jim Elliot, som døde på nøyaktig samme måte da han forsøkte å nå Auca-indianerne i Ecuador i 1949.

Jeg skal ikke sette meg til doms over Chaus livsvalg, men vil gjerne kritisere dem som på autopilot glorifiserer hans endelikt til en martyrdød og et eksempel til etterfølgelse. Det er blant menneskets adelsmerker at det finner mening under de mest meningsløse omstendigheter. Om John Allen Chaus død har noen som helst mening, så er det fordi den øver oss i å skjelne mellom det å gi sitt liv for en stor sak og det å kaste det vekk fånyttes.

Det er en hårfin linje mellom historiefortelling og myteskaping. Noen ganger er en død bare en død.


LES MER: Wycliffe og Ungdom i Oppdrag er svært kritiske til metodene til den amerikanske misjonæren John Allen Chau.

LES MER: På naboøya kjører tusenvis av turister gjennom reservatet til et annet urfolk – kun for å se på dem.

Gå til innlegget

Lita på Sverige

Publisert 10 måneder siden

Når svenskene skriver attester til seg selv, er det verdt å lytte.

Disse svenskene, har det rablet helt for dem? At norrbaggarnas fascinasjon for vedhogst, skisport og Torbjørn Egner har fascistoide trekk? Og hva skjer sgu i Danmark?

Onsdag ledet jeg en panelsamtale om nasjonale variasjoner innenfor den skandinaviske offentligheten. Åsa Linderborg (kulturredaktør i Aftonbladet), Dennis Nørmark (forfatter av Pseudoarbejde - hvordan vi fik travlt med at lave ingenting) og Bjørn Stærk representerte hver sine land, henholdsvis Sverige, Danmark og Norge.


Et eksotisk sted

Mitt eget utgangspunkt har vært at vi overdriver forskjellene, dels fordi det er gøy å snakke om de ulike landenes særpreg, og dels fordi det kjæler med forestillingen om vårt eget land som et eksotisk sted i verden. Og litt på grunn av det Freud kaller «de små forskjellers narsissisme» – tendensen til å sammenligne seg med naboen, som har nesten maken bil, hus og garasjeport.

I tillegg har jeg vært skeptisk til den i overkant mytologiske og selvnytende rammefortellingen, som påstanden om svenske, danske og norske tilstander puttes inn i.

Historien går som følger: De distriktsbaserte norske motkulturene gjorde at en ung nasjon umiddelbart fikk god øvelse i å problematisere det norske vi-et. Bønder, lærere og embetsmenn holdt hverandres utskeielser i sjakk under en åpen himling og innenfor rammen av et stort, egalitært uenighetsfellesskap. Slik ble den norske offentligheten et speilbilde av landets topografi - furet, værbitt og robust.

Dette i motsetning til våre naboer i øst og sør, som har bevart den klassebaserte lagdelingen og videreført tradisjonen med en sterk sentralmakt i henholdsvis Stockholm og København. Potensielt samfunnsnedbrytende samtaler om at det egentlig ikke finnes noe enhetlig «vi», har blitt møtt med høye skuldrer, engstelige blikk og formanende pekefingre. I Danmarks tilfelle i form av felles bust mot Mogens Glistrup (Danmarks svar på Carl I. Hagen). Og i Sverige i form av felles front mot Sverigedemokratene.


Problemer under Debat

Men Adam var ikke lenge i paradis, og på nittitallet inntraff en mentalitetsendring i Danmark. Spørsmålet om innvandring ble koblet til spørsmålet om klasse, identitet og «velferdsstatens tåleevne». Enden på visa ble en omfattende nasjonal selvransakelse der det danske «vi-et» ble lutret og gransket, en studie som på 2000-tallet kulminerte i Anders Fogh Rasmussen-regjeringen og i debatten om den danske litterære kanon.

Dermed skiltes Danmark og Sverige ad. Tilbake sto et ensomt og forknytt Sverige, med sine innforståtte og uuttalte forventninger til hva det vil si å være svensk, men uten tæl eller evne til å si disse høyt til sine nye landsmenn. Hvilket i sin tur forsterker angsten for potensielt samfunnsnedbrytende samtaler ytterligere og gjør at det svenske ordskiftet også får en rituell funksjon: Det skal bekrefte at Sverige er ett, tross alle tegn på det motsatte.

Fortellingen om de skandinaviske landene og deres særegenheter har også fått litterære omdreininger. Karl Ove Knausgård, som har bodd i Sverige i en årrekke, skriver om broderfolket som enøyde kykloper som «lengter etter det ikke-ambivalente» og som blir «moralsk forvirret av alt som ikke tilhører autoriserte oppfatninger». Et ekko av Susan Sontag, som tilbrakte et år i Stockholm på 1960-tallet, og som i Letter from Sweden skriver om den særegne svenske kombinasjonen som er oppblåst selvbilde og dyp selvforakt, en legering som angivelig utarter i en toleranse for alt (og dermed ingenting).


Byr meg imot

Som nevnt har denne underliggjøringen av Sverige bydd meg imot. Forklaringsmodellene er store og sveipende, til dels mytologiske, og den pågående harseleringen med siste «Svea-nytt» har nærmest blitt en folkesport. Presisjonsnivået er det så som så med, godt hjulpet av det stort sett er ikke-svensker som gir sitt besyv.

Med Åsa Linderborg, den svenske paneldeltageren, stiller det seg imidlertid annerledes. Når hun snakker om den svenske takhøyden; om krefter som mener at ytringsfriheten er «den mest oppskrytte av alle menneskelige rettigheter»; og hvordan «allt och alla ska silas genom ett identitetspolitiskt durkslag», er det verdt å lytte.

Slik det også er verdt å merke seg Björn Werner, kulturredaktør i Göteborgs-Posten, sin egenattest i oktober om at svenskene er ganske alene i verden om å stå oppreist «i den metafysiska kamp mellan mörker och ljus». Det er en kritikk av omverdenen som utelukkende slår tilbake på avsenderen, og som understreker at Susan Sontag nok var på sporet av noe likevel.

Gå til innlegget

La rett gå for nåde

Publisert 10 måneder siden

I dragkampen mellom straff og tilgivelse har amerikanerne fått en uventet veileder i Donald Trump og svigersønnen hans.

NOE AV DET siste Barack Obama gjorde med sine privilegier som president var å benåde 21 år gamle Jason Hernandez, som var idømt en fengselsstraff på 300 år (pluss livstid) for narkotikasalg. På sin siste arbeidsdag utstedte han ytterligere 300 syndsforlatelser, noe som brakte det totale antallet opp i 1.927. George W. Bush stoppet til sammenligning på 200.


Kontrastfylt forhold

Denne «benådningskulturen», med landets overhode som sikkerhetsventil, kan tolkes på ulikt vis. Dels som en innrømmelse av hvor urimelig og vilkårlig det amerikanske straffesystemet rammer, og dels som et forsøk på å oppkaste presidenten til herre over liv og død. Innerst inne har amerikanerne alltid ønsket seg en solkonge.

Men aller mest er den en gjenspeiling av landets bipolare forhold til straff. Ingen nasjon i verden er i nærheten av å bure inne en så stor andel av befolkningen sin. 25 prosent av verdens innsatte er amerikanere, til tross for at de bare utgjør fire prosent av verdens befolkning. Én av tre nyfødte afroamerikanske gutter vil på et eller annet tidspunkt oppleve å bli buret inne. Én av tre. Det er eksempelvis høyere enn det tilsvarende tallet under apartheidregimet i Sør-Afrika. Det var den ene siden.


Dine forhutlede

På den andre siden er nasjonen tuftet på løftet om nye sjanser: «Gi meg dine trette, dine fattige, dine forhutlede folkemasser som lengter etter å puste fritt.» Inskripsjonen på frihetsstatuen er hjertet i ideen som er Amerika. 

Dette klang med da Trump på onsdag kunngjorde at det var oppnådd enighet med demokratene om en ny fengselsreform: «Det handler om å gi våre medborgere en sjanse til redemption». Ordet har en religiøs klangbunn og kan best oversettes med «frelse» eller «forløsning». For også dette er USA: bot, soning og tilgivelse. I praksis handler reformen om at det blant annet skal bli lettere å skaffe seg jobb og utdanning ved endt soning. Og at dommere bevilges mer smidighet i møte med narkotikaforbrytelser, der straffeutmålingene har vært perverst høye.

Trumps reformforslag er fruktene av svigersønnen Jared Kushners arbeid. Blant dem som ga Kushner råd var ekteparet Kim Kardashian og Kanye West. Det var altså ingen grunn til å skru opp forventningene.

Men kanskje var ikke Kushner, hvis far satt i fengsel, helt uegnet likevel. Det er noe med praktisk erfaring når du skal manøvrere i det motsetningsfylte forhandlingsrommet som er amerikansk straffekultur. Uansett, og som Trump ikke nølte med å minne om – han lyktes med å bygge en tverrpolitisk allianse der Obama feilet.

 

Hardere lut

For også Obama prøvde. I 2015 tok han sats og satte arbeidet med en fengselsreform inn i en større kulturkamp: «We should not be tolerating gang activity in prison», sa han. «We should not be tolerating rape in prison, and we shouldn’t be making jokes about it in our popular culture».

Så kan man spørre seg når det ble det opp til presidenten å anbefale hva populærkulturen skal eller ikke skal spøke med. Og hva skal den ellers spøke med – om ikke virkeligheten?

For virkeligheten er grim, demonstrert ved tv-serier som Oz, Prison Break, The Wire og Orange Is the New Black. Alle sammen populærkulturelle bearbeidelser av den amerikanske brytningen mellom nåde og rett, som spør: Hvem er vi? Hvorfor er det slik at mer enn to av klodens ni millioner fanger har amerikansk statsborgerskap? Og hvorfor fengsler USA seks ganger så mange av innbyggerne sine som Kina (henholdsvis 716 og 121 innsatte per 100.000 innbyggere)?

 

En skinnende by

Kan hende er det derfor Obama ikke utstår all vitsingen. Fordi de er en påminnelse om hvor hult det amerikanske løftet kan klinge, og pirker borti selvbildet der det gjør aller mest vondt. Fengslingsstatistikken lar seg simpelthen ikke forene med fortellingen om å være «en skinnende by på toppen av høyden». Noe er råttent i landets midte, og en by som ligger på et fjell kan ikke skjules (Matt. 5,14).

Hvilket i sin tur må ha bidratt til at Kushner og Trump har fått til noe så uvanlig som en tverrpolitisk enighet. Når landets identitet står på spill, legger du stridighetene til side og stiller opp. Selv om prisen er en selvtilfreds og hoverende president.

Gå til innlegget

Uenigheten ryker

Publisert 10 måneder siden

Spenningen mellom enighet og uenighet er forutsetningen for ethvert demokrati. Hva skjer om kunsten å være uenig går tapt?

HØRT DEN OM landet som snakket om abort på en måte som sto i stil med det som ble ­diskutert? Ja, enn om. I stedet har ­debatten etter at Kjell Ingolf Ropstad øynet «en historisk ­mulighet» kollapset i et eneste stort lurveleven. I dens midte en paragraf som begge sider har hatt strategisk interesse av å gjøre større og mer betydningsfull enn den i virkeligheten er.

Slik har dansen rundt 2c ­spunnet ut av kontroll og med stadig færre berøringspunkter med virkeligheten som resultat, symbolisert ved overspente henvisninger til «strikkepinnesamfunn» og The Handmaid’s Tale på den ene siden; og ditto alarmisme om «hareskår»- og «klumpfot»-aborter på den ­andre siden.


Slår oss sammen

To skritt tilbake. Felles overbevisninger er forutsetningen for ethvert forbund. En nasjon kan beskrives som summen av en gjeng tilsluttende subjekter som deler et sett fortellinger og har en omforent forståelse av hva disse betyr. Alt starter med ordene: «Jeg er enig!»; «slik ser jeg det også!»; «la oss gå sammen!».

Men like viktige er de ­motsatte ordene: «Jeg er ikke enig!»; «nei, slik kan det ikke være!»; «jeg finner meg ikke i det!» ­Dette er ­ordene som ­avgrenser oss som ansvarlige, ­tenkende ­individer, og som gir trøst og håp til ­forfulgte og ­undertrykte. Jeg er ­uenig, ­derfor er jeg. Som den amerikanske ­kommentatoren Bret Stephens minner om i ­artikkelen «The Dying Art of Disagreement»: Uten ordene som markerer uenighet kunne ­verken Nelson Mandela, Václav ­Havel, Rosa Parks, Martin Luther 
King eller Liu Xiaobo ha 
eksistert.


Et uenighetsfellesskap

­Denne spenningen mellom enighet og uenighet er forutsetningen for ethvert levende og selvkorrigerende demokrati. Harmoni og utvikling; tilslutning og avvisning – uten den ene, heller ikke den andre. De to skaper og opprettholder hverandre i en gjensidig pardans.

Og av den grunn er det så ille­varslende når den ene ligger nede. Når vi glemmer ­kunsten å være uenige. Det kives og ­krangles, bevares, men det er noe annet enn å være uenige.

Å være uenig krever mer enn å skrike opp om ­«strikkepinner» og «tvillingabort-turisme». ­Uenighet er det motsatte.

­Uenighet er å snakke sant om virkeligheten. Uenighet er å gjengi hva den andre faktisk mener – og deretter si imot. Det er et ideal som krever nysgjerrighet, øyekontakt, redelighet og mot­argumenter – i den rekkefølgen. Eller som Bob Dylan minner om: «Don’t criticize what you can’t understand.» 


Bedre å misforstå

Med de ­begrepsmessige nyvinningene som er «non-platforming» og «safe ­zones» snus Dylans devise på ­hodet. Bedre enn å forstå motparten, er det å misforstå ham ­eller henne. Der det en gang gjaldt å gå i klinsj med dårlige ideer, er det nye budet å holde dem unna, på trygg avstand. Slik markeres ­deres utenforskap – ikke ved hjelp av motargumenter, men ved å nekte dem en høring. Salman Rushdie oppsummerer det slik: «Safe zones er ikke så mye en fristed for tanken som det er et fristed fra tanken.»

I USA, der disse tingene ­manifesterer seg raskest, har ­logikken bak «non-platforming» og «safe zones» spist seg hele veien inn til det aller helligste, altså familien. Ifølge en ny Pew-undersøkelse sier en tredje­del av demokratene og rundt halvparten av republikanerne at de vil bli «svært opprørt» dersom sønnen eller datteren deres giftet seg med en fra «motsatt side».


Å se om igjen

Et velfungerende samfunn krever flere ting. Det ene er en felles standard for hva som er sant, og ikke hundre ­forskjellige underhus med hver sine «alternative facts». Men det er noe ­annet som er like viktig: Åpne sinn overfor dem vi er uenige med. Og noen felles plattformer der disse uenighetene kan spille seg ut, enten det handler om 2c, tvillingabort eller KrFs retningsvalg. Ikke for at vi skal bli enige i ett og alt. Og ikke fordi vi skal rope oss selv og hverandre hese. Men fordi vi kan komme ut på andre siden – mer rik på både innsikt og dømmekraft, som det står på forsiden av denne avisen.


Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
20 dager siden / 5170 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
28 dager siden / 3137 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
21 dager siden / 2330 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
28 dager siden / 2205 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
18 dager siden / 1773 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
23 dager siden / 1749 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
20 dager siden / 1734 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
15 dager siden / 1671 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere