Håvard Nyhus

Alder: 38
  RSS

Om Håvard

Håvard Nyhus er kommentator og debattutvikler i Vårt Land.

Følgere

Den banale guden

Publisert rundt 6 år siden

Altfor mye av religionskritikken er preget av intellektuell latskap og banale gudsforestillinger fra søndagsskolen.

(Kronikken ble trykket i Bergens Tidende 7. juli 2013.)

DERSOM DU SETTER deg fore å ta et større oppgjør med Arbeiderpartiet, må leseren kunne forutsette at du har en viss kjennskap til partiet og den historiske konteksten for partiets ulike avskygninger. At du kjenner til Martin Tranmæl, Trygve Bratteli, Haakon Lie, Oscar Torp og Reiulf Steen. At du med en viss fortrolighet kan diskutere partidannelsen i 1887, Hornsrud-regjeringen, partisplittelsene på 1920-tallet, Moskvatesene, Kings Bay, EEC-striden, Kåre & Gro-duellene og Det norske hus.

 

At du kort kan gjøre rede for ideologiske forleggere som John M. Keynes, Friedrich Engels og Eduard Bernstein, må også kunne påregnes.

 

Det er også et pluss om du har vært på nachspiel med Trond Giske.

 

Kritikk forutsetter kjennskap.Eller som Bob Dylan synger: «Don't criticize what you can't understand».

 

Kan vi derfor forutsette at også de som ønsker å arrestere Gud, vet hva de snakker om? At de nødig feller dom på sviktende grunnlag?

 

Mon det.

 

For å sitere kjendisateisten Richard Dawkins: Er jeg nødt til å lese ti bøker om enhjørninger for å avvise deres eksistens?

 

Teologi er altså bortkasta tid, skal vi tro Dawkins, for den bygger på et galt premiss (at Gud eksisterer). Fair enough. Ateismen er et vanntett system, og skylder ingen andre å sette seg inn i deres lærebøker. En svoren ateist trenger ikke noe mer kjennskap til oldkirken eller Duns Scotus’ epistemologi, enn en amerikansk republikaner trenger til den norske arbeiderbevegelsens fremvekst. (Eksempelet er ikke tilfeldig valgt. Den konservative historikeren Niall Ferguson var nylig i Norge og holdt dom over den skandinaviske modellen‒på noe spinkelt grunnlag, vil mange hevde.)

 

Folk har rett til å la være å lese akkurat de bøkene de ønsker. Intellektuell latskap er ingen forbrytelse.

 

Forbrytelsen inntreffer først når denne avvisningen bikker over i kritikk. Når a-teisme blir anti-teisme. Når latskapen blir rampe for ateismens religionskritiske klasebomber. Kritikk fordrer kunnskap – og presisjon. Den som tar mål av seg å bedrive systematisk religionskritikk, må enkelt og greit vite hva han snakker om. Hvem han sikter på. Er det en fugl? Er det et fly? Er det en skjeggete mann på en sky?

 

Altfor ofte legger religionskritikere en litt mer sofistikert utgave av den skjeggete mannen til grunn for sin kritikk: Gud er angivelig en usynlig og allmektig kraft i universet, sier de, som skapte verden omtrent slik en møbelsnekker monterer en Ivar-hylle. For omtrent 2000 år siden, uten å redegjøre for timingen, fant han det opportunt å gjøre sine nedtegnelser. Hans tilhengere kaller disse nedtegnelsene for Bibelen, og mener å finne svarene på rett og galt der. Når vi dør, har dette vesenet preparert to rom for oss; det ene er veltemperert, det andre er varmt.

 

Dette er ikke Gud. Det er en tegneseriefigur fra introduksjonskurset til søndagsskolen.

 

Om Dawkins & Co. mobiliserte litt mer av den vitebegjærligheten de påstår å holde slik av, kunne de kanskje begynne med å lese litt elementær teologi fra 1200-tallet.

 

Thomas Aquinas (1225‒1274) kunne lært dem at den Gud som postuleres, ikke er en superarkitekt eller en dommer i høyeste potens. Nei, Gud er: «Det som opprettholder alle ting ved å være i hans kjærlighet, (…) forutsetningen for at det er noe i stedet for ingenting.» Skapelsen er en kontinuerlig kjærlighetshandling, skriver Aquinas. Den ultimate acte gratuit.

 

Gud er altså ikke et handlende subjekt med universet som sitt praktiserende område. Ideen Gud er forestillingen om noe som er helt utenfor og uavhengig av denne verden. Dette har mange dessverre ikke skjønt.

 

Derfor kan Gerd-Liv Valla spørre i et intervju med Vårt Land (18. mai): «Hvor er denne himmelen som vi kommer til, hvordan er det plass til alle?» (sic!)

 

Og derfor kan forfatter Gert Nygårdshaug triumferende konstatere at vitenskapen «ikke viser forbindelseslinjer eller årsaksforklaringer til noe som kan ligne det minste på en bibelsk guddom» (Klassekampen 16. juni). Derfor «henger det ikke på greip», skriver han videre, «at det skulle finnes en ’entitet’ der ute i kosmos benevnt som en Gud».

 

Til å forkaste denne «årsaksforklaringen» har Nygårdshaug altså ganske mange forestillinger om hva denne «entiteten» innebærer, og hvor denne «entiteten» har adresse («der ute i kosmos»). Alle forestillingene til Valla og Nygårdshaug har til felles at de bygger på falske forutsetninger.

 

De tilhører et konstruert gudsbegrep som det ikke finnes belegg for i jødisk-kristen teologi.  Ikke at det hindrer Nygårdshaug i å deklamere at han er «fullstendig fri for fordommer».

 

Kanskje hans fordomsfrie sinn kan bryne seg på dette:

 

De store teologene i oldkirken pleide å si at Gud er Intet, som betyr noe helt annet enn hva en ikke-troende kanskje tror det betyr. Det betyr at Gud er det helt Andre, noe som mennesket egentlig ikke kan forestille seg, derfor Intet. Gud er ikke en fetter av Tor, Odin og Zeus; han har ikke «karakteristikker» eller «egenskaper». Han bor i mørket bortenfor begrepene. Den Gud vi forstår, eller som inngår i en årsakssammenheng, er ikke Gud, men et idol – en avgud.

 

Gud er et mysterium. Et dølgsmål som løses, er ikke lenger et dølgsmål.

 

Dette lyder kanskje litt Jon Fosse-aktig, og enkelte religionskritikere synes kanskje det er frustrerende med en så semantisk Gud på tiltalebenken, men slik er nå engang den Gud som forutsettes. Og når religion skal kritiseres, må argumentene rettes mot noe som er gjenkjennbart og gyldig, mot noe som er anerkjent teologi. Hva er ellers vitsen?

 

Tidligere var avgudene støpt i gull og edelt metall, i dag er de formet av ideologer som mener Gud er noe vi kan begripe eller «få grep om». Slik er den kritiske offentligheten kuppet av en høylytt gruppe kranglefanter som gaper over for store ord og kjemper mot (eller forsvarer) et fantasifoster.

 

Litt som om kritikken av Arbeiderpartiet skulle vært overlatt til Niall Ferguson og rabiate nettdebattanter som ikke vet hva de snakker om.

 

 

Gå til innlegget

Venstreavvik!

Publisert over 10 år siden

Uttalte liberale og småradikale tilbøyeligheter til tross, Hollywood har problemer med å bruke mediet sitt til å pushe egne politiske agendaer.

”When you meet, you give each other a secret look - 'Are you a Republican too?' It's the new gay.” - David Zucker

Hollywood kan være et kjipt sted for konservative. Ikke blir de hørt, og ikke blir de invitert. Der demokratene har George Clooney, Brad Pitt og Angelina Jolie; har republikanerne bartenissene Chuck Norris og Tom Selleck. Det betyr at mye står på spill når den nyfrelste republikaner-konvertitten David Zucker har laget ny film. An American Carol er et halvannen time langt angrep på den naive, livsfjerne og bortskjemte venstresida, eller Demokratene som de også kalles. Hovedrollen forsørges av en Cuba-elskende Michael Moore-doppelgänger som hater countrymusikk og Nascar og som ønsker å forby fjerde juli.

Det er nok ikke greit å være Zucker, og man kan jo bare begynne å se for seg den politiske frustrasjonen som må være akkumulert etter tretti år i en bransje hvor ingen er enig med deg. Det er nesten så man kunne ønske at An American Carol var en god film – at den sparket litt i ballene til det oppblåste og selvgode fundraiser-segmentet i Hollywood. 

I stedet er det blitt en veldig dårlig film. An American Carol føles mer som en bøtte med oppsamlet frustrasjon kastet opp på lerretet, enn en film som sådan. Tidvis minner den nesten om den hippiehatende Vietnam-filmen The Green Berets (1968), som John Wayne lagde da han ble forbanna på alle de pinglete og upatriotiske demonstrantene (filmvarianten av Alabama-guvernør George Wallace sitt beryktede sitat: ”The only four letter words hippies do not know are w-o-r-k and s-o-a-p”). Slik djevelen har de beste melodiene, har kanskje venstresida de beste vitsene.

Som den ringreven han er nektet Zucker å gjennomføre vanlige pressevisninger siden han visste at the left wing media bare ville slakte filmen hans uansett. Det fikk han rett i. Desto kjipere da, for Zucker, at de dårlige anmeldelsene, etter hvert som de tikket inn, ble istemt av de konservative avisene New York Post og Washington Times.

http://www.metacritic.com/film/titles/americancarol?q=an%20american%20carol

På den annen side var det godt å se at man fortsatt kan enes om noe i et stadig mer polarisert land hvor frontene snart ikke snakker med hverandre. Man ser den samme trenden på nettet (Red State vs. Daily Kos); på TV (MSNBC vs. Fox News); og i avisene (New Republic vs. National Review). Selv ikke nyhetene kan lenger leses opp, uten at seeren først vet hvor oppleseren står politisk. Republikanerne får sine ting bekreftet på Fox; demokratene på NBC. Verden deles i to. Og ingen tar på seg jobben med å oversette.

Ta en annen film – Religulous, som ble vist på filmfestivalen i Bergen (BIFF) og som i USA knuste besøkstallene til An American Carol. Religulous er talkshowverten Bill Maher sitt forsøk på å latterliggjøre og tilbakevise religion ved å angripe idiot-versjonen av den (kreasjonister, mormonere, scientologister). I stedet for å gå inn i en skikkelig dialog, er frontene bare håpløst tilsidesatt på hver sin side av en gedigen forkastning. Det ropes, men ingenting utveksles, og ingen lærer noen ting.

Zucker og Maher kunne i stedet lært av Gabrielle Muccino. I hans siste bedrift – The Pursuit of Happyness – stiller Will Smith seg til rådighet for krefter som ønsker å vise at alle kan om de bare vil nok. Fra ingenting og mot alle odds karrer Smith seg opp og gjør til slutt karriere i et stort og viktig selskap. Han er selvhjulpen, full av oppdrift og trenger i hvert fall ikke staten som krykke. Muccinos rags-to-riches-evangelium var fjorårets mest effektive injisering av blåruss-ideologi. Kanskje ved siden av 300 – en film Edward Said antagelig ville viet et helt kapittel til om han skulle skrevet Orientalisme (1978) i dag. Filmens krigsforherligelse og the clash of civilization-insistering tok inn mer i løpet av sin første visningshelg enn alle andre antiwar-filmer siden 11. september til sammen. Resepten er å bake inn ideologien – gjøre den subtil. Og her er republikanerne best.

Oliver Stones siste film – W. – om George W. Bush kan derfor leses som en øvelse i gjøre avbikt. Som det politiske mennesket han er, lider demokraten Stone – som resten av Hollywood – under kronisk dårlig samvittighet av å ikke gjøre nok – av å ikke strekke til. Men gode hensikter til tross, en overtrent Stone overkompenserer og maler med alt for bred pensel. Presidenten redusert til en skremt liten gutt, knuget av farens forventinger? Ikke mange republikanere løste billett til denne. Stones siste publikumssuksess var forøvrig World Trade Center (2006) – en film som kunne vært bestilt av Bush-administrasjonen.

Uttalte liberale og småradikale tilbøyeligheter til tross, Hollywood har altså problemer med å bruke mediet sitt til å pushe egne politiske agendaer. Snarere ender de opp med å score selvmål gang på gang. Man kan spørre seg hva Zucker egentlig klager over. Kanskje han bare er homofob? Som han sier i et intervju med Weekly Standard: ”You sort of feel like you have to hide it. When you meet, you give each other a secret look - 'Are you a Republican too?' It's the new gay.”

Gå til innlegget

Så mye for medfølende konservatisme

Publisert over 10 år siden

Republikanerne har 99 problemer. Empati er et av dem.

"Jeg vet ikke hva empati betyr" - Senator Jeff Sessions (R-Alabama)

I forrige uke ble Sonia Sotomayor (54) nominert til det ledige vervet som høyesterettsdommer i USA. At hun langt fra er noen liberaler; ja, at hun sågar har avslørt problemer med abortloven har imidlertid ikke beroliget konservative krefter som vil gjøre alt de kan for å torpedere utnevnelsen. Hennes problem? Hun er for empatisk.

Da høyesterettsdommer David Souter (69) ikke orket mer av Washington og fortalte at han ville flytte tilbake til “skogene i New Hampshire der jeg trives aller best” var det Obamas oppgave å peke ut en erstatter. Han så etter flere ting. Det var imidlertid en ting han var særlig opptatt av, og som han presiserte betydningen av: “Jeg vil se etter noen som forstår at rettferdighet ikke bare handler om abstrakte teorier eller fotnoter i en bok. Det handler også om hvordan lovverket påvirker vanlige folk i det daglige liv", sa han.

Obama var på leit etter en som kombinerte “an impeccable legal background” med "empathy and understanding". Og det skulle vel være en ålreit jobbannonse? Neida. Empati?! Dette var uhørt, mente toneangivende republikanere.

Michael Steele, den nyvalgte (og posisjoneringshungrige) formannen i GOP, var først ute. På besøk i Bill Bennett sitt radioshow sa han at Obama burde lete etter en som forsto “the U.S. Constitution and the rule of law.” Dette med empati hadde ingenting med saken å gjøre. I beste fall var det irrelevant; i verste fall galskap: "Crazy nonsense empathetic!”, sa han til radioverten: “I'll give you empathy. Empathize right on your behind. Craziness!"

Han fikk snart følge av Senator Orrin Hatch (R-Utah) fra justiskomiteen som mente at det å etterlyse “empati“ var helt hinsides. Han mente også å vite at e-ordet bare var kodespråk for venstresympatier: “Empathy is a buzzword for judicial activists“, sa han. Om Høyesterett skulle begynne å bli empatiske løp man dessuten en stor risiko for at rettsavgjørelsene ville bli politisk motiverte; ja, selve upartiskheten sto i fare: "Politiske sympatier, personlige preferanser og følelser kan ta plassen til det å være upartisk”, advarte Hatch.

Steele kom på banen igjen og var helt enig. Hele rettsstaten slik vi kjente den var i fare om vi skulle begynne å gå rundt å synes synd på hverandre. Som han sa: "Jeg trenger ikke en dommer der oppe til å føle synd på motstanderen min på grunn av hans uheldige omstendigheter, og at det igjen går ut over rettferdigheten min."

Flere slengte seg på. Denne gangen hadde Obama virkelig gått for langt. I en kommentar i Washington Times advarte Wendy Long fra nettverket the Judicial Confirmation om at Obama kunne bli "the first president to make lawlessness an explicit standard for Supreme Court Justices."

Fox News tok ikke noe lettere på det. Programleder Sean Hannity mente å vite at “empati” var det første steg mot "social engineering", et begrep hentet fra statsvitenskapen som viser til hvordan man kan føre befolkningen bak lyset. Hans gjest, senator Jeff Sessions (R-Alabama) var hjertens enig: "I don't even know what empathy means“(!), snøftet han. Så mye for compassionate conservatism.

For ordens skyld. Ordboken definerer empati (fra Gresk, empatheia: "inn-følelse") som evnen til å sette seg inn i en annen persons følelser. I sin andre bok, The Audacity of Hope, definerer Obama det som "a call to stand in somebody else's shoes and see through their eyes."

For Obama betyr det altså å anvende et prinsipp moren hans lærte ham: Man skal alltid spørre seg hvordan den andre vil føle det. Det betyr ikke at noen skal slippe billigere unna bare fordi deres forgjengere har hatt det tøft og vanskelig, slik Steele mente å vite. Empati er ikke en juridisk botsøvelse som blender klarsynet; det er en intellektuell måte å være i verden på.

Empati er ikke å la seg lede av følelser. Det er å anerkjenne dem. Empati er ikke å holde med kvinner, fattige eller minoritetene i enhver sammenheng. Det er å se dem. Det er dessuten noe galt med premisset - selv ikke rettsstater er bygget på lover; de er til syvende og sist bygget på menn. Å fullstendig utelate følelser i en rettsavgjørelse er dessuten en umulighet. Som David Brooks i New York Times skriver: “Noe sånt som en totalt kjølig og rasjonell tolkning av lovverket finnes ikke“:http://www.nytimes.com/2009/05/29/opinion/29brooks.html

Ironien er selvfølgelig at republikanerne har kastet seg over det som til vanlig er en yndlingsøvelse blant HF-studenter: Semantikk. For et parti som til vanlig er dedikert til “plain meaning”, “straight speech” og rene ord for penga, har i alle fall begrepet “empati” blitt veldig elastisk. Dahlia Litwick peker på det samme i en artikkel i Slate: “Hvordan ble det å anerkjenne at du ikke er den eneste i rommet ensbetydende med lovløshet, hyper-feminisme, venstre-sympati, aktivisme og “social engineering“?”:http://www.slate.com/id/2218103/

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
20 dager siden / 5159 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
28 dager siden / 3127 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
21 dager siden / 2329 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
28 dager siden / 2203 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
18 dager siden / 1769 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
22 dager siden / 1746 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
20 dager siden / 1733 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
15 dager siden / 1671 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere