Håvard Nyhus

Alder: 38
  RSS

Om Håvard

Håvard Nyhus er kommentator og debattutvikler i Vårt Land.

Følgere

Vi, de forstandige

Publisert nesten 6 år siden

Omdal tror han besitter en helt spesiell og privilegert posisjon når han skuer utover historien. I stedet flyter han i strømmen av rådende og tankesløve forestillinger.

(Artikkelen er tidligere trykket i NATT&DAG.)

 

SVEN EGIL OMDAL, tidligere redaktør i Vårt Land, er motstander av retten til omskjæring. Det er han i sin fulle rett til. Det er en vanskelig sak som tester våre liberale reflekser.

Problemet til Omdal er at han ikke vet så mye om omskjæring. Derfor har han fristet turen innom wikipedia («jeg lot meg friste til å undersøke hvorfor det ikke er mulig å være jøde med forhud»). Deretter skriver han en kommentar.

Det er kanskje sånn han jobber. Litt research, litt googling, deretter hamre ut 5000 tegn.

Vanligvis skriver han om mediarelaterte problemstillinger. Disse tekstene er alltid bra. Dette er stoff han kan.

Men denne gangen gikk det skeis. Omdal bommer på det meste (dokumentert her). «Vent til gutten er stor nok», skriver han, i et forsøk på å redefinere hele premisset. Brit milah må som kjent utføres på den åttende dagen, men disse jødene kan vel fire litt på kravene nå? For Omdals skyld?

Uansett, det stanser ikke Omdal. På facebook slår han fast at han er i ferd med å vinne debatten. Retten for omskjæring står for fall, forsikrer han, med henvisning til … sin egen tekst, «først i de nordiske land, antakelig.»

Og det er her jeg drar på smilebåndet. For det er vanskelig å holde seg alvorlig når man leser slikt visvas.

Nå er ikke sekstiåtternes hovmod noe nytt bekjentskap, men dette tar boterkoeken (jødiske smørkjeks).

Jødene har kanskje holdt på med dette tøyset i 4000 år, men det var før de møtte homo scandinavicus. For nå skal det bli andre boller. Messiaskomplekset er deres mandat. 68-erne er kommet for å fullføre det Jesus startet: å sette Moseloven til side. Heretter er det et nytt evangelium som gjelder!

Og det er et evangelium som står beinstøtt. Det er basert på opptil flere timer på wikipedia (både engelsk og norsk versjon).

Slik gjør Omdal seg til representant for den selvfornøyde samtiden som mener å besitte en helt spesiell og privilegert posisjon når den skuer utover historiens kraftlinjer.

Denne chronismen (vår egen tid er overlegen alle andre) er nypositivismens fremste kjennetegn.

Det er det albanske fyrtårn på ny, bare flyttet noen breddegrader nordover. Noen har snakket sammen og funnet ut at historien er ved veis ende. Denne gangen er det ikke arbeiderklassen som skal befris, men jødiske guttebarn («først i de nordiske land, antakelig»).

Dag Solstad adresserer «dette historiske hovmodet» via sin siste roman (Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896) og i den (nesten) nye intervjuboka Uskrevne memoarer. «Den hybris vi opplever nå på vegne av vår egen tid opprører meg stadig mer», sier han til Alf van der Hagen: «Jeg har ikke vært borti maken i all den tid jeg har levd». Han har lite til overs for denne forestillingen om at vi – «det moderne samfunn» – er ved sivilisasjonens endestasjon. Da får han heller være, som han sier, «en tidsforræder». Det handler om å ta innover seg at vi er historisk situerte vesener, hevder Solstad.

Han advarer mot resonnement av typen: «Vi lever tross alt i …». Det er starten på et argument som bare viser til sin egen tids fortreffelighet.

Og dette får stå for min regning: Mange av dem som ynder å identifisere seg med «det progressive» gjør ikke annet enn å flyte i strømmen av rådende og tankesløve forestillinger. De er ikke radikale, de er bare betatt av sin egen samtid.

De står ikke opp for noe som helst, de er drivved.

Eller som Bjørn Stærk skriver: «Kampen mot omskjæring av gutter vil bli den overmodige sekularismens høyvannsmerke

Gå til innlegget

Norske byggeforskrifter

Publisert nesten 6 år siden

Den norske samtalen om omskjæring sliter med trang forhud.

 

 

 

(innlegget er trykket i Morgenbladet 18. oktober)

 

I FORRIGE UKE hadde Morgenbladet på trykk en større sak om «Den vanskelige forhuden». Leserne ble presentert for argumenter for retten til omskjæring – og argumenter imot. «Det er derfor vi har påbudet», forklarte Ervin Kohn, forstander i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo, «fordi det har klare medisinske fordeler».

 

Mon det. «De amerikanske forskerne legger vekt på spekulative gevinster», uttalte Trond Markestad, barnelege og leder i Rådet for legeetikk i Norge. «Det er ingen helsemessige grunner til å omskjære små gutter.»

 

Og der står frontene, konkluderte Morgenbladet. «Bom stille.»


 

Begge parter lot imidlertid til å kjenne at dette kanskje egentlig handler om noe helt annet. At dette slett ikke er en diskusjon om medisin, men at … ja, hva skal man ellers snakke om, da?

 

For omskjæringsdebatten er mest av alt et bilde på hvor snever og hemmet den norske offentlige samtalen er.

 

Det er en samtale der forstanderen i Det Mosaiske Trossamfund blir tvunget over på den medisinske banehalvdelen fordi … det er den eneste banehalvdelen som finnes.

 

Det er vanskelig å bebreide forstanderen for å argumentere strategisk, men det er unektelig et antiklimaks å måtte bevitne at et jødisk, eksistensielt imperativ reduseres til «mindre fare for urinveisinfeksjon». Eller som en begeistret Claus Drecker skriver i Klassekampen: «Omskjæring forhindrer for tidlig sædavgang og er en kilde til større seksuell glede.»

 

Så det var derfor Gud talte til Abraham? Slik at han og kona kunne holde på lenger?

 

Men dette er resultatet når Moseloven tilpasses den norske medieoffentligheten. Det er et samtalerom med så lav takhøyde at metafysikk blir avvist av hensyn til bygningsforskriftene.

 

Omskjæringen er i jødisk sammenheng et tegn og en bekreftelse på relasjonen til Gud; et overgangsritual som fullbyrder forbindelsen mellom Gud og menneske. Det er svaret på et påbud som kimer gjennom årtusener; en pakt som forener jødene på tvers av tidevervene. Et være eller ikke være.

 

Eller oversatt til moderne norsk: «slik får DU bedre sexliv!».

 

Spørsmålet melder seg: Hva slags offentlighet har vi skapt når det er mer opportunt å henvise til en lett irriterende urinveisinfeksjon enn å påpeke at omskjæring er et eksistensielt anliggende som forankrer barnet i en tusenårig tradisjon? Hva går tapt når Ervin Kohn må tilpasse argumentasjonen etter norske rasjonalitetskriterier?

 

Barneombudet snakker om «barnets beste». Jenny Klinge og andre motstandere av omskjæring snakker også velvillig om «barnets beste». Hva som ligger i dette uttrykket, er det imidlertid ingen av dem som diskuterer. Det tas for gitt. At «barnets beste» for eksempel kan være å bli gitt en etablert gudsrelasjon og et tegn på at man er jøde eller muslim, ligger tilsynelatende helt utenfor deres forestillingsverden.

 

Fraværet av debatt om hva som kan ligge i «barnets beste», synliggjør på denne måten den sekulære modernitetsdiskursens selvtilstrekkelighet.

 

Den trenger ikke å begrunnes, fordi den … er.

 

Den trenger ikke lytte, fordi den triumferer.

 

Slik produserer den norske offentligheten sine egne blindsoner. Det er fristende å si at den kunne trenge et lite snitt.

 

 

 

Gå til innlegget

Den vanskelige saken

Publisert nesten 6 år siden

Omskjæring tester våre liberale reflekser. Dette har jeg lært av omskjæringsdebatten.

 

TORSDAG 3. OKTOBER SKREV jeg en kronikk om omskjæring i Dagbladet, De gode hensikters intoleranse. Der argumenterte jeg for retten til omskjæring. Jeg lente meg på Foreldreretten og Retten til fri religionsutøvelse. Liberale prinsipper. Videre viste jeg til Barneombudets bruk av ordet «samtykkekompetanse», en tilnærming jeg argumenterte for at var snever og hemmet.

 

Kronikken vakte til dels kraftige reaksjoner. To dager senere kunne jeg lese i samme avis at jeg var en «reaksjonær korsfarer».

 

Omskjæring er med andre ord et ekstremt ømtålig tema. Det er en molotovcocktail bestående av religion, sex, politikk og underliv. Da gjelder det å trå forsiktig. Her følger noen av de vanligste presiseringene jeg har gjort den siste uka, skjematisk oppstilt som innvending-svar.

 

Innvending: Du skriver at «omskjæring er et overgangsritual som fullbyrder forbindelsen mellom Gud og menneske; et vitnesbyrd om barnets iboende og ukrenkelige rettigheter.» Omskjæring et tegn på barnets ukrenkelighet!? Dette er jo absurd!

 

Mitt svar: Dette er ikke min vurdering. Jeg viser til en forutsetning i jødedommen og islam: Abrahams pakt. For jøder og muslimer er dette et eksistensielt imperativ. Et påbud som kimer gjennom årtusener. Et være eller ikke være. Igjen, dette er ikke min vurdering. Jeg personlig synes heller ikke omskjæring er «nødvendig» (jeg er verken jøde, muslim eller amerikaner). Men det gir meg ikke rett til å overkjøre andres rettigheter.

 

Innvending: Om du er så opptatt av liberale rettigheter, hvorfor viser du til skikkens alder og utbredelse? Dette er ugyldige argumenter. At noe er gammelt eller utbredt gjør det ikke rett.

 

Mitt svar: Når foreldreretten skal veies mot andre hensyn (for eksempel medisinske), bør man kjenne foreldrenes motiver. Min erfaring er at presumptivt informerte debattanter vet påfallende lite om jødenes og muslimens rasjonale for omskjæring (dette er forresten kanskje et argument mot K-en i KRLE). Det er derfor jeg bruker tid og spalteplass på dette.

 

Innvending: Du skriver hele tiden «forbud». Men det er ikke det Barneombudet tar til orde for. De sier «aldersgrense».

 

Mitt svar: Dette er et retorisk krumspring som ikke lurer noen. Man kan ikke innføre 16-årsgrense på noe som må utføres når vedkommende er åtte dager gammel. Res ipsa loquitur. Det er altså ikke slik at avgjørelsen kan «utsettes» til barnet er «samtykkekompetent», slik Barneombudet forutsetter.

 

Hva slags rett påkaller du når du vil gjøre et irreversibelt inngrep på barnet?

 

Svar: Argumentet med «irreversibelt» cut both ways, som engelskmenn sier. Om bestemmelsesretten skal overføres til staten (ikke til barnet!) når barnet er åtte dager gammelt, påtar også Staten seg ansvaret for en irreversibel handling. Barnet er for alltid fratatt retten til brit milah (Khitan i muslimenes tilfelle). Staten tar en avgjørelse på vegne av barnet og foreldrene som er ugjenkallelig. Her er jussen klar: Dette skal staten ha usedvanlig gode grunner for å gjøre.

 

Innvending: Kan du vennligst gjøre rede for dine motiver? Med hva slags rett gjør du deg til ambassadør for jøder og muslimer i Norge?

 

Mitt svar: Det er ikke alltid like lett å oversyne sine egne motiver, men jeg tror det i hovedsak handler om to ting. (1) At jeg er far. Forholdet mellom foreldre og barn er den sterkeste forbindelsen vi kjenner. Ingen kjenner barna sine bedre enn foreldrene; ingen elsker dem mer; og ingen vil barna sine så godt som foreldrene. Dette tillitsforholdet (som også Barnekonvensjonen presiserer) må myndighetene ha uvanlig gode grunner for å sette til side. (2) At jeg er liberal. Storsamfunnet skal ha særdeles gode grunner for å blande seg inn i religionsutøvelsen til religiøse minoriteter. Vi kan like eller ikke like hva de holder på med, men det gir oss ikke rett til å overkjøre dem. Dette er et liberalt prinsipp ‒ retten til fri religionsutøvelse.

 

Innvending: Er du på rett side av historien her? Om omskjæring en gang i fremtiden blir forbudt, vil du innrømme at du tok feil i denne saken?

 

Mitt svar: Mitt syn avhenger av forholdene på bakken. Om empirien forandrer seg – i dette tilfellet at de som faktisk «rammes» av omskjæring, reiser seg i protest – så skal jeg være den første til å skrive under på et forbud. Men per i dag er det de som har gitt seg selv mandat til å «frigjøre» jødiske, muslimske og amerikanske guttebabyer, som har et problem med empirien. De har oppnevnt seg selv til verger for noen som ikke vil ha dem som verger. Med hvilken rett?

 

Eller for å sitere Minerva-redaktør Nils August Andresen: «Ropene om forbud i Norge kommer overhodet ikke fra dem som selv er blitt omskåret. Det er ikke de som hevder å være utsatt for overgrep. Det er ikke omskårne jøder eller muslimer som ber om storsamfunnets beskyttelse for sine barn. Det er ikke innflyttede New Yorkere eller omskårne kristne fra Øst-Afrika: Det er hvite, protestantiske eller ateistiske nordmenn. Det gir en emmen smak i munnen.»

 

 

 

Gå til innlegget

Omskjæring og hegemoniets skylapper

Publisert nesten 6 år siden

Kraften i hegemoniske fortellinger gjør at motforestillingene enkelt og greit ikke formuleres. De havner i blindsonen.

(utdrag fra artikkel i Bergens Tidende 19. juni 2013)

Aktuelt: http://barneombudet.no/2013/09/29/aldersgrense-for-omskjaering-av-gutter

 

I FJOR SOMMER tok VG-spaltist Dagfinn Nordbø til orde for at Norge skulle forby rituell omskjæring, som det første landet i verden. Med patos henvendte han seg direkte til daværende helseminister Strøm-Erichsen: «Et samfunns humanitet måles ved hvordan vi behandler våre svakeste, og barn er ennå prisgitt foreldrenes mer eller mindre forskrudde ideer, blant annet om frelse.» Han fortsatte i samme modus: Omskjæring er en «absurd handling» bygget på en «tåkete pakt» mellom en «viss Abraham» og hans «såkalte gud».

 

Justispolitisk talskvinne i Senterpartiet, Jenny Klinge, kastet seg på og kalte det en «uhyrlig praksis» og «et overgrep» som «et moderne samfunn må ta et oppgjør med» (min uth.). Iben Akselbo og Kari Gulla løp samme ærend i kronikken «Statsvelsignet lemlestelse» i Klassekampen. Som sine våpendragere henviste de til «forsvarsløse barn» og «barnets beste».

 

Barneombud Anne Lindboe la seg på samme linje: http://www.nrk.no/ytring/vern-ogsa-guttebarn-mot-omskjaering-1.10953417

 

Hva som ligger i barnets beste, var det imidlertid ingen av dem som diskuterte. Det ble tatt for gitt. Stikkordene var helse, medisin og «samtykkekompetanse». At «barnets beste» for eksempel kan være å bli gitt en etablert gudsrelasjon og et tegn på at man er jøde eller muslim, lå tilsynelatende utenfor debattantenes forestillingsverden. Det var en helt fremmed tanke.

 

Fraværet av debatt om hva som kan ligge i «barnets beste», synliggjorde den sekulære modernitetsdiskursens selvtilstrekkelighet. Den trenger ikke begrunnes, fordi den … er.

 

HEGEMONIETS ARROGANSE. Også den forholdsvis gudløse Dag Solstad adresserer «dette historiske hovmodet» i den nye intervjuboka Uskrevne memoarer. «Den hybris vi opplever nå på vegne av vår egen tid opprører meg stadig mer», sier han til sier til Alf van der Hagen: «Jeg har ikke vært borti maken i all den tid jeg har levd». Han har altså lite til overs for denne forestillingen om at vi – «det moderne samfunn» – er ved sivilisasjonens endestasjon og må ta et oppgjør med «en viss Abraham». Da får han heller være, som han sier, «en tidsforræder». Han gjør for øvrig et poeng av at han aldri har gjort seg vittig eller forsøkt å score politiske poeng på bekostning av kirken – «selv ikke på syttitallet» – selv om han aldri har hatt noen gudstro. Det handler om å ta innover seg at vi er historisk situerte vesener, hevder Solstad. Han advarer mot resonnement av typen: «Vi lever tross alt i (sett inn årstall)». Det er starten på et argument som bare viser til ens egen tids fortreffelighet.

 

Hadde han ikke vært regnet som Norges fremste forfatter, ville Solstad antagelig hatt dårlige kår i norsk offentlighet. For slik er betingelsene i den norske medieoffentligheten, konstaterer Døving og Kraft (http://www.universitetsforlaget.no/nettbutikk/religion-i-offentligheten.html), at også omskjæringens forkjempere må over på den medisinske banehalvdelen for å slippe til orde. I et innlegg i Klassekampen ble det for eksempel hevdet at omskjæring slett ikke reduserer nytelsen, som noen hadde påstått, men i stedet forhindrer for tidlig sædavgang. Forstander i Det Mosaiske Trossamfunn, Ervin Kohn, på sin side, viste til at omskjæring hjelper mot urinveisinfeksjon.

 

Så kan det innvendes at det bare er en taktisk måte å argumentere på. Om offentligheten ikke vil lytte til våre a- og b-argumenter, får vi ta til takke med c-argumentasjon (Bjørn Stærk er innom denne strategien i sin mye omtalte «manifestkronikk», «Den skjulte minoriteten» (Aftenposten 25. desember)).

 

Likevel melder spørsmålet seg: Hva slags offentlighet har vi skapt når det er mer opportunt å henvise til en lett irriterende urinveisinfeksjon enn å påpeke at omskjæring er et eksistensielt anliggende som forankrer barnet i en tusenårig tradisjon?

 

Gå til innlegget

Hva menes med Gud?

Publisert rundt 6 år siden

Det er ikke så enkelt som at Gud enten eksisterer eller ikke. Men så vanskelig.

LA MEG BEGYNNE med å presisere hva som ligger i begrepet aksiom. Et aksiom er et premiss som ikke trenger å begrunnes innenfor sin erkjennelseskategori. Aksiomet i dette tilfellet er altså: Dersom Gud finnes, må nødvendigvis Gud være ikke-kontingent. Legg merke til det første ordet. Dersom.

 

Så kan man selvfølgelig avfeie hele denne erkjennelseskategorien som sådan. Det er ikke engang noe DERSOM, kan man si. Denne dersom-samtalen er derfor meningsløs. For Gud finnes ikke. Vi vet. Ferdig snakka.

 

Helt i orden. Man velger selv hvilke samtaler man vil delta i. Men da har man ikke kritisert ideen om Gud. Man har kun forkastet den. Det var dette jeg tillot meg å kalle intellektuell latskap. For dette er ingen ubetydelig distinksjon.

 

Å kritisere er vanskelig, å forkaste er lett. Det første krever innsikt og presisjon; det andre krever ropert og besvergelser.

 

Mitt eneste ærend har vært å berede grunnen … STOPP EN HAL! Hva er det jeg sier? Dette blir altfor pompøst. Bedre: Jeg kunne ønske vi hadde en mer informert samtale om IDEEN Gud.

 

Hva menes med Gud? Hva ligger – egentlig – i begrepet? Det innebærer at jeg tar på alvor hva slags Gud som FAKTISK FORUTSETTES. Jeg er ikke interessert i en samtale om stråmenn, og da må jeg ta innover meg den Gud som postuleres i religionsfilosofien.

 

Dette er altså et uskapt, ikke-kontingent, transcendent «vesen» (Gud er alt annet enn noe vesen). Noen synes dette er en ullen og vanskelig «størrelse» å forholde seg til. Det skjønner jeg. Men sånn er det nå engang. Og jeg tror det er her mange trår feil. De tenker at Gud skal være en del av virkeligheten på samme måte som tyngdekraften.

 

At de deretter forkaster troen på en slik «usynlig kraft», som det selvfølgelig ikke finnes noen som helst beviser for, er bare rett og rimelig.

 

Det finnes klok ateisme, og det finnes dum ateisme. Jeg konsentrerte meg om sistnevnte i min kronikk i Dagbladet. For å bryte gjennom lydmuren, delte jeg ut noen ørefiker. Dawkins, ex.gr., faller i begge kategorier. Jeg leser ham med vellyst; han er lynende skarp og har en giftig og lammende replikk.

 

Men han begår også noen simple kategorifeil som gjør at man ikke kan annet enn å slå seg til pannen. Han elsker naturvitenskapen (hurra for det!), men faller for fristelsen til å applisere dens metoder på Gud. Det er altså en simpel kategorifeil. Gud tilhører en helt annen erkjennelseskategori.

 

For dette kan åpenbart ikke gjentas ofte nok: Gud har ingenting med naturvitenskap å gjøre. Nada. Det er derfor det heter metafysikk.

 

Jeg har aldri påstått at noen må lese metervis med teologi for å være meningsberettiget. Det skulle tatt seg ut. For jeg har ikke gjort det. Men for at det skal oppstå en reell meningsutveksling (inkl. kritikk) om denne postulerte ikke-kontingente «størrelsen» vi kaller Gud, må nødvendigvis kritikeren akseptere at denne samtalen tilhører en annen erkjennelseskategori enn naturvitenskapen. Det finnes heldigvis eksempler på ateister som klarer dette «spranget». La meg sitere min favorittutøver i øvelsen Peter Wessel Zapffe: «Menneskets egenart er dets tragiske evne til å stille spørsmål som ikke kan besvares.»

 

Noen vil kalle dette visvas eller tåkeprat. Men slik er terrenget. Metafysikken omhandler det som ligger «bakenfor», «over» eller «forbi» naturen, det som ligger til grunn for at fysikken (vår verden) overhodet kan eksistere. Her kommer språket nødvendigvis til kort, og som blant annet Wittgenstein og Oldkirken har vist: Dette språket kan i beste fall bare peke mot noe; det egentlige ligger nødvendigvis bakenfor/bortenfor språket, et sted som språket ikke kan nå direkte.

 

I stedet må språket nøye seg med å antyde. Det har jeg forsøkt å gjøre her:

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat14/thread415427

 

Til slutt: Jeg tror at Dawkins i utgangspunktet er en veloppdragen fyr, ja en britisk gentleman. Men striden har gjort ham hard og ekkel. På veien har han lagt igjen både anstendigheten og fintfølelsen. For ikke å snakke om folkeskikken (jf. Skavlan-episoden der han gikk løs på Brandon Flowers). Når det er sagt: Jeg har stor sympati med ham (altså Dawkins; jeg kan ikke fordra The Killers). Han står midt i en kamp der han er kringsatt av religiøs praksis på sitt mest vulgære. Da skjønner jeg at det kan gå en kule varmt.

 

Det går så fort gift i denne typen samtaler, og jeg er selv blant dem som blir mye spissere enn jeg egentlig ønsker. Det beklager jeg. Så heretter: la oss tilskrive hverandre gode motiver. OK?

 

Husk, vi stirrer alle universet i hvitøyet.

 

 

 

 

Ref.

 

http://www.dagbladet.no/2013/07/26/kultur/debatt/kronikk/meninger/ateisme/28393841/

 

http://www.dagbladet.no/2013/07/31/kultur/meninger/debattinnlegg/kronikk/debatt/28459613/

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
20 dager siden / 5170 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
28 dager siden / 3137 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
21 dager siden / 2330 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
28 dager siden / 2205 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
18 dager siden / 1773 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
22 dager siden / 1749 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
20 dager siden / 1734 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
15 dager siden / 1671 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere