Håvard Nyhus

Alder: 38
  RSS

Om Håvard

Håvard Nyhus er kommentator og debattutvikler i Vårt Land.

Følgere

Gå ikke utenom

Publisert 8 måneder siden

Vår moralske forargelse er en begrenset ressurs. Da må vi forvalte den annerledes.

«Revisoraktig tante Sofie-journalistikk». Det er Hilde Sandviks dom over rikskringkastingen sin dekning av reiseregningspraksisen til stortingspolitiker Helge André Njåstad (Frp). Tirsdag var saken hovedoppslag i Dagsrevyen, som tradisjonelt sett skal avgjøre hva som er vesentlig og mindre vesentlig. Skjønt, de hadde også som hovedoppslag at Ole Gunnar Solskjær har fått et vikariat som fotballtrener i Manchester, så hvem vet lenger?

Ikke til troende

Sandvik, som er redaktør broen.xyz, har helt rett. NRKs insistering på at dette er viktig sak av nasjonal betydning står ikke til troende. Når støvet har lagt seg og kanalen gjør opp status, blir de nødt til å konstatere at de ikke har dokumentert stort annet enn at nestlederen i Stortingets finanskomite har et visst anlegg for opportunistisk møteplanlegging, at han vet å sette pris på en god hotellopplevelse, og at han hele veien har holdt seg innenfor Stortingets reglement for reisegodtgjørelser.

I den grad saken har påvist noe som helst, så er det at landets folkevalgte er seg tilliten verdig. Om Njåstads indiskresjoner er det verste NRK kunne finne, står det norske tillitssamfunnet både trygt og stødig.

Så hvorfor i alle dager har denne fillesaken eller «ikke-saken» likevel lagt beslag på vår felles oppmerksomhet den siste uken? Det korte svaret er at det er en god «snakkis». Den egner seg rundt lunsjbordene. Den er lett å forstå, lett å gjengi og spiller på noen populære strenger for politikerforakt.

Holier-than-thou

Men kanskje aller viktigst: Den byr på en moralsk pay-off, en moralsk forsikring om å tilhøre de gode: Njåstad har vært beregnende og gitt etter for sine fristelser, mens vi – vi som rister indignert på hodet – vi har høyere standarder. Njåstad-saken og dens appell kan ikke forstås uten denne selvgratulerende dimensjonen. Saken kan oppsummeres som en moralsk allegori der grådighet og følelsen av berettigelse kjennetegner noen andre enn deg selv.

Ironien er naturligvis at Njåstads fristelser mest av alt er gjenkjennelige. Vi ere en nasjon der det nærmest er opphøyd til en dyd å tøye reglene for boplikt, byggetillatelser og hva som utgjør et «naust» i sjøkanten. Fiskekort? Næh, det myndighetene ikke vet, har de ikke vondt av. I så måte er det ingenting særegent ved Njåstads opportunisme. Den skriver seg inn i en like deler norsk og allmennmenneskelig tradisjon.

En million er statistikk

Og imens forsvinner det som virkelig er opprørende. Det vi egentlig bør henge bjella på. Lørdag fikk vi se de første bildene fra Stortingets nybygg i Prinsens gate. En enkel oppussingsjobb til 70 millioner ble til slutt til en regning på 2,3 milliarder. «Ett dødsfall er en tragedie. En million er statistikk», skal Josef Stalin ha sagt. Tilsvarende med prisen på stortingsgarasjen. Beløpet er så svimlende at vi ikke riktig får tak på det. Njåstads tusenlapper derimot, er en håndfast størrelse enhver kan forestille seg.

Den andre grunnen til at de ansvarlige for byggeskandalen slipper unna er at den – i motsetning til Njåstad-saken – ikke lar seg redusere til en moralsk fabel. Rollegalleriet er omfattende og beslutningsprosessene kompliserte. Synden lar seg ikke spore tilbake til ett enkelt individ.

Selv de som har fulgt saken nøye vil slite med å redegjøre for hvorfor det plutselig ble nødvendig å utvide post- og varemottaket med en tunnel til én eller to eller tre milliarder kroner. De fatale valgene og avgjørelsene er simpelthen borte, pulverisert vekk. Tilsvarende i andre og lignende budsjettoverskridelser: Det er ingen ansvarshavende. Alt liksom bare skjedde. Skibakken i Holmenkollen var berammet til 40 millioner. Sluttregningen ble 1,8 milliarder. Operaen ble 900 millioner dyrere enn planlagt. Mens det nye biblioteket i Bjørvika ligger an til å bli en halv milliard dyrere enn budsjettert.

Våre midler

Disse beløpene kan ikke trylles frem bare fordi de er store. De tas fra vår felles pengepung. Njåstad-saken er sånn sett en distraksjon, ja, verre: en tabloid og «revisoraktig» øvelse som avleder oss fra å gå i rette med synden slik den gir seg til kjenne i mer komplekse strukturer enn en påskebrun stortingsrepresentant på høyfjellshotell.

Gå til innlegget

Hva skal vi med barn?

Publisert 8 måneder siden

Hva er poenget med å lage barn? Altså, bortsett fra å «opprettholde dagens velferdsmodell»?

«Lag flere barn», nærmest bønnfalt Erna Solberg oss i nyttårstalen, og la til at hun neppe «trenger å forklare hvordan dette gjøres».

Bak munterheten ligger det et alvorl. Det fødes for få barn i Norge til at den norske velferdsmodellen kan opprettholdes på dagens nivå. I dag fødes det bare 1,6 barn per kvinne. «Rekordlav fruktbarhet», oppsummerer SSB.

Statsministerens anmodning er derfor ikke ny. Hun uttalte det samme til Høyres landsmøte i fjor, og Perspektivmeldingen fra 2017 inneholder et alvorstungt parti om at «forholdet mellom antallet som forsørger og antallet som forsørges er avgjørende for bærekraften i fellesfinansierte velferdstjenester.»

Ligg sammen! 

Lignende henstillinger har også funnet veien til Vårt Lands spalter. «Ligg sammen!» var overskriften på et leserinnlegg før jul (13. desember), signert Inge Takle Mæstad, bystyrerepresentant for KrF i Stavanger.

«Lag unger, kjør på!» skriver VG-kommentator og firebarnsfar Hans Petter Sjøli: «Få flere av sorten, og begynn tidlig, mens du er i 20-årene». (VG, 4. januar)

Det er altså ikke oppfordringene det står på. Eller er det? For ironien er naturligvis at de tre nevnte snakker til en forsamling foreldre og besteforeldre som er godt forbi sin reproduktive alder. Det noenogtjue år gamle du-et, som Sjøli liksom henvender seg til, er et helt annet sted. Det samme vil Erna måtte konstatere. Kvalifisert gjetning tilsier at snittalderen til de som så nyttårstalen hennes er rundt 60 år (som også er snittalderen til deg som leser denne teksten på papir).

Veksten i kjøpekraft

Slaget står derfor på en annen frekvens. Det er ikke mangelen på advarsler og henstillinger som gjør at fruktbarheten har gått ned hvert år siden 2009. Eller at de førstegangsfødende blir eldre og eldre. Det er ikke engang mangelen på økonomiske insentiver. Da skulle barnetallene ha skutt i været de siste tiårene, i takt med barnehageutbyggingen og veksten i kjøpekraft.

Så hvorfor lar barnefødslene likevel vente på seg? Barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland varslet før nyttår en utredning: Hvorfor blir det ikke flere barn – tross myndighetenes tilretteleggelser og heiarop?

Den underliggende antagelsen er at lysten på barn har noe med politikk å gjøre. Det er både sant og usant. På den ene siden har kontantytelser, foreldrepenger, permisjonsordninger og gratis barnehageplasser avgjort noe å si. I et slikt perspektiv kan selv en økning i barnetrygden på 84 kroner i måneden – et påslag mange harselerte med – komme godt med.

Lykkelige omstendigheter

På den andre siden er det naturligvis grenser for hva politikk kan utrette. Å få barn er først og fremst et eksistensielt valg, som staten ikke har noe bud på. Jeg kan snakke for meg selv: Som tobarnsfar – med en tredje på vei! – kan jeg forsikre Hofstad Helleland og resten av Barne- og likestillingsdepartementet om at deres gjøren og laden hadde lite med saken å gjøre.

Jeg skriver «lite», for selv ikke et så eksistensielt valg som det å få barn foretas i et vakuum. Ingenting skjer uavhengig av de insentivene og fortellingene som omgir oss. Sjøli er innom en av disse når han skriver om kravene til selvrealisering – «som i vår tid er blitt noe av en besettelse» – og hvordan det kulturelle imperativet om å være fri og uinnskrenket støter mot den oppofrelsen som ligger i det å være forelder, der «selvet» må finne seg i å settes til side fra tid til annen.

Kampen for større barnekull er derfor en kulturkamp mer enn en politisk kamp. Kampen utkjempes ikke så mye i Stortingets korridorer – som den utkjempes i den veven av fortellinger som omgir og former oss. Om hva som er verdt å forsake. Om hva som er godt. Og om hvor vi skal hen.

Ikke fyllestgjørende

For Erna Solberg har naturligvis rett i at hun «ikke trenger å forklare hvordan dette [lage barn] gjøres». Men det var da heller ikke spørsmålet. Spørsmålet er hvorfor. Hvorfor skal vi lage barn? Fordi en utredningskomite nedsatt av Linda Hofstad Helleland forteller at det er «avgjørende for bærekraften i fellesfinansierte velferdstjenester»? Fordi det er fornuftig ettersom barnetrygden skal opp?

Det finnes heldigvis bedre svar enn dette, men ikke innenfor fornuftsregimet som er Solberg-regjeringen. Nøkkelen til større barnekull er her et sted, hinsides dagens politiske diskurs.

MDG-politiker Eivind Trædal er inne på det samme når han skriver at «de lave barnetallene kan være et symptom på et samfunn der politikerne våre lover oss alt bortsett fra det vi virkelig trenger: mer tid, mer trygghet og mer håp.»


LES MER: Kinas strenge familiepolitikk er over. Fødselstallet skal tvert i mot opp. Det er ikke så lett i et moderne Kina. 

LES MER: Avviser at folkevekst er sterk klimatrussel



Gå til innlegget

Jordan vet noen ganger hvordan

Publisert 9 måneder siden

2018 er året da Jordan Peterson ble superstjerne med profetstatus. Vil han fortsatt greie å holde kaoskreftene i sjakk?

«Jordan Peterson er Youtube-generasjonens jungianske verdensevangelist og den uten sammenligning mest innflytelsesrike formidler av teologi om dagen. Det er på tide at kirken tar fenomenet på alvor», skrev William Grosås i Lutherske Kirketidende tidligere i år.

Et sikkert tegn på at Jordan Peterson var blitt allemannseie. Ikke bare en respektert kollega blant psykologer og andre jungianere; og ikke bare en farssubstitutt blant rådville tenåringsgutter; men et household name langt inn i kirkeradene. 2018 er året da Peterson gikk fra populær foredragsholder til intellektuell superstjerne med profetstatus –på godt og vondt.


Gå ham til hodet

For det finnes også tegn på at suksessen kan være i ferd med å gå ham til hodet. Da han gjestet Oslo konserthus i høst, ble publikum avspist med strøtanker han hadde festet til papiret i løpet av natten.

«Usensurerte nattetanker», sukket religionshistoriker Jørg Arne Jørgensen, som har vært den fremste til å utlegge og forklare Peterson for en noe avventende norsk offentlighet. Jørgensen fortsatte: «Peterson presenterte knapt en eneste positiv, stimulerende, undrende eller dyp tanke, og ingenting av det mange av oss har satt pris på ved ham.» (VG, 24.10)

I mer inspirerte øyeblikk skriver han seg inn i en lang tradisjon. En tradisjon som kan oppsummeres i tre punkter: Én: Ondskap eksisterer. Og det mest ubegripelige ved den ikke er at den finnes, men vår motvilje mot å gjøre mer for å stanse den. To: Du er en del av problemet. Vi hører sammen i et syndsfellesskap. Det onde er ikke noe som lar seg avgrense og deponere hos den andre. Og tre: Det er mulig å endre seg. Vend om!


Mellom orden og kaos

Hørt det før, altså. Så hva skiller Peterson fra andre guruer, som alle sier mer eller mindre det samme? Forskjellen er formen: Hvordan han projiserer disse psykologiske og «dypstrukturelle» innsiktene mot et eksistensielt bakteppe og i en religiøs språkdrakt: Mennesket har et gudegitt oppdrag - å leve i grenselandet mellom orden og kaos. Når du tar del i Logos, «fremsnakker Væren» og står på barrikadene for orden i en kaotisk verden se, da tar du del i Guds skapergjerning!

Og det stanser ikke der. På tilsvarende vis har Peterson introdusert Jesus for et sekulært publikum ved å presentere ham som den arketypiske helt, den kosmiske dragedreperen som gjør det absolutte offer for verdens skyld. Slik taler ikke konkurrentene på selvhjelpsmarkedet. Ja, som også Grosås hinter til: slik taler ikke engang vår tids prester.


Speil for vår egen tid

Hvordan du enn stiller deg til Peterson og hans fakter, så har «den jungianske vekkelsen» og foreningen av psykologi og teologi et stort kritisk potensial. Ikke bare ved at den holder opp et speil for vår egen tid, men ved at den forsyner nye generasjoner med briller til å granske evangeliet og livet på nytt. Det er Petersons fortjeneste. 

Gå til innlegget

Bare Josef

Publisert 9 måneder siden

Hjertet brister hver gang jeg tenker på faren til Jesus. Satt til side og irettesatt av sin egen tolvåring.

DET SKJEDDE I DE dager at faren til Ole Paus gikk ned i kjelleren for å hente opp julekrybben. Da han kom opp igjen hadde han en dårlig nyhet.

– En av figurene er borte, sa han.

– Men det er ikke så farlig. Det er bare Josef.

Han der «bare Josef» liker jeg, tenkte Ole Paus. Og siden har Josef vært hans mann.

Og min.

Josef, som med kyndig hånd snekrer sammen en liten krybbe. Som stolt og litt engstelig tar oppstilling ved Maria og Jesus, og som bare kan bevitne deres tosomhet uten helt å ta del i den. Faren som handler resolutt og med handlekraft når det lille barnet trues av Herodes, men som siden – etter at han har fått dem i trygghet – glir ut av historien.

Jeg får alltid så vondt av Josef når vi kommer hit.

Han som spilte en instrumentell rolle da Maria så på ham med det store, alvorlige blikket sitt og sa at hun var gravid med Den hellige Ånd. «Jeg tror deg», svarte Josef. Og stilte opp.

Maria hadde valgt ham. Og han hadde valgt Maria. Sammen skulle de verge det lille og uventede barnet.

Men nå, like plutselig, er han bare til overs. En forstyrrende birolle, skånselløst kastet ut av en streng redaktør.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Jeg er selv far til to. Kanskje er det derfor jeg kan kjenne på den største skrekken av dem alle. At de en dag ikke trenger meg lenger. At min rolle er utspilt. At jeg blir borte i kjellerrotet. Og at det ikke er så farlig.

Derfor finnes det en Jesus-replikk jeg aldri har forsonet meg med. Jeg tenker på den tolv år gamle Jesus som uten å gi beskjed til sine foresatte har overnattet i tempelet i Jerusalem. Her synes jeg han er i overkant bråkjekk. «Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min fars hus», svarer han, når en skrekkslagen og sikkert uendelig lettet Josef finner ham etter å ha lett i tre lange dager.

Den siste gangen vi møter Josef i evangeliene er når Jesus på ikke spesielt smidig vis konfronterer ham med hans egentlige farsrolle: «Hvorfor lette du etter meg? Vet du ikke at min far er en annen?» Kan du forestille deg hvordan det er å få den i fleisen?

Hva gjorde Josef? Kanskje så han ned. Forlegen og skamfull. Hva var det han hadde innbilt seg? At han virkelig var faren til denne himmelsendte skapningen? Jeg vet ikke, kanskje må man være småbarnsfar og litt sentimentalt anlagt, men hjertet mitt brister hver gang jeg tenker på Josef akkurat her. Irettesatt av sin egen tolvåring, som intellektuelt sett allerede har vokst fra ham.

Lignet gutten ham i det minste? Kunne Josef skimte noe av seg selv i dette fjeset?

Nå sto Josef der, sint av skrekk. Foran gutten han hadde løftet til morens bryst for første gang, som han hadde trøstet hver gang han snublet og slo seg på knærne. Nå konfrontert med det unevnelige. Sin egen farsrolle, som bare var på lånt tid.

Og deretter: Resolutt skrevet ut av fortellingen. Forvist til kjellergulvet, bak en pappeske med gammel julepynt som aldri skal opp i stua igjen.

I kunsthistorien og i de apokryfe evangeliene blir Josef fremstilt som en gammel, gråstenket mann. Slik forsøker man å forklare hvorfor han aldri dukker opp igjen etter episoden i tempelet. Han er simpelthen så gammel at han dør, av helt naturlige årsaker, kort tid etter.

Dette tror jeg ingenting på. Jeg rett og slett ønsker det ikke. For jeg vil ham godt. Josef er min mann. Og derfor tror jeg Josef var en ung far, kanskje 33, som meg selv. En som kunne holde følge med guttungen når han spratt rundt på verkstedet, eller klatret i trærne.

På lånt tid, ja visst. Men i visshet om at disse første årene – de aller, aller viktigste – de var hans, for Maria hadde valgt ham. Og han hadde valgt Maria.

 

Gå til innlegget

Og dette skal dere ha til tegn

Publisert 9 måneder siden

Terrorangrep mot julemarked treffer Vesten og kristenheten på dens aller bløteste punkt.

11. DESEMBER BLE lukten av gløgg og brente mandler erstattet av blod og terror, da Cherif Chekatt skjøt vilt omkring seg og drepte tre stykker i Strasbourg. I år 2000 ble et tilsvarende angrep mot samme julemarked avverget. For to år siden var det Berlin sin tur. Tilbake på julemarkedet ved Kaiser-Wilhelm Gedächtniskirche, blant krybber og kakebakst, lå 12 døde og 48 sårede.

«Gjentagende angrep mot julemarked uttrykker et ønske om å angripe det religiøse og kulturelle grunnlaget for det vestlige samfunnet i dets midte. Målet signaliserer at terroristene utkjemper en religiøs krig», sier terrorforsker Bernhard Blumenau til Kristeligt Dagblad. Han får støtte fra kollega Eric Delbecque som i samme avis uttaler at «juletiden er særlig egnet til attentater».

Årsakene er flere, til dels taktiske. Julemarked er et sted der hindringene er få og der mange mennesker samles på få kvadratmeter. I Frankrike, som sist ble rammet, har dessuten store politiressurser vært bundet opp i forsøket på å holde de gule vestenes protester i tømme.

Aller bløteste

Men den viktigste grunnen er naturligvis symbolsk. Terrorangrep mot julemarked treffer Vesten og kristenheten på dens aller bløteste punkt.

For all sekulariseringen til tross – innerst inne i den europeiske julefeiringen finner vi fremdeles et barn som er svøpt og ligger i en krybbe. Historien om det vergeløse barnet setter tonen for et kontinent som hver julehøytid senker guarden og liksom blottstiller seg.

Dette er den radikale fordringen i julebudskapet, og det kaster ekko ennå. All åpenheten og tilliten vi møter hverandre med kom ikke av seg selv. Under ligger fortellingen om barnet lagt på strå.

Kraften i julebudskapet tillater oss å være sårbare. På godt og vondt. For terroristene er ikke dumme. De vet å ramme oss der det gjør aller vondest – i opptakten til julehøyden, blant provisoriske boder der vi minst forventer det.

Ekstremistisk islamistgruppe

Mandag morgen ble norske Maren Ueland (28) og danske Louisa Vesterager Jespersen (24) funnet drept i Atlas-fjellene. Det er ennå for tidlig å sette det i terrorsammenheng, men marokkanske myndigheter har koblet de antatte gjerningsmennene til en ekstremistisk islamistgruppe.

Statsminister Erna Solberg kommenterte saken i går. Hun vektla at saken blir etterforsket som en mulig terrorhandling, men understreket at politiet etterforsker flere spor enn kun terrorsporet. Hennes danske kollega Lars Løkke Rasmussen (V) var mindre forbeholden og sa at «dette ser ut til å være en terrorhandling».

Marokko-drapene hadde vært en stor sak uansett årstid, men får en ekstra gjenklang under opptakten til julefeiringen. Og om annet forsikrer de oss om at vi ennå ikke er helt numne.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
21 dager siden / 5179 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
29 dager siden / 3157 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
22 dager siden / 2335 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
29 dager siden / 2206 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
19 dager siden / 1779 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
23 dager siden / 1755 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
21 dager siden / 1738 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
16 dager siden / 1672 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere