Håvard Nyhus

Alder: 39
  RSS

Om Håvard

Håvard Nyhus er kommentator og debattutvikler i Vårt Land.

Følgere

Foten i døra

Publisert over 2 år siden

Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler. Med mindre det er til sjenanse og sender «feil signaler».

«Ateister misjonerer på gata», het det i denne avisen lørdag 27. januar. Utstyrt med «A manual for creating atheists» var Anthony Magnabosco kommet til hovedstaden for å få dem som måtte befinne seg gatelangs til å «reflektere over påliteligheten til metodene de har brukt for å komme frem til sine overbevisninger». Det var den norske «gate-epistemologen» Lars Christian Alm som tok initiativ til å invitere Magnabosco.

 

Gjaldt Jesu disipler. Samtidig, i Tyskland, vedtok kirkemøtet til Den evangeliske kirken i Rhinland at misjonsbefalingen var noe som «bare gjaldt Jesu disipler» (Vårt Land, 23. januar). Siden vi har droppet misjon rettet mot jøder, bør vi droppe misjon overfor muslimer også, resonnerte de:

«Selv om det er store forskjeller mellom jødedom og islam, kan vi ikke unngå å erkjenne at islam også står i bibelsk tradisjon og at muslimer og jøder er nærmere hverandre i mange teologiske spørsmål enn jøder og kristne.»

Synodemedlem Beate Sträter la til: «Å uttrykkelig avvise omvendelse av muslimer er et viktig signal til muslimene som bor i Tyskland. De er en minoritet i et kristent samfunn».

 

Ingen frelse. Paradoksene har altså stått i kø den siste uken. For å ta det mest åpenbare: Hva er poenget med å vinne sjeler om frelsen ikke finnes? Om alt bare er strategier for overlevelse, og det eneste «pålitelige» vi kan sette vår lit til er en «metode»?

Hele prosjektet til Magnabosco hviler slik på et kjempeparadoks. Eller som den britiske filosofen Alfred North Whitehead skriver i The Function Of Reason (1929): «Those who devote themselves to the purpose of proving that there is no purpose constitute an interesting subject for study.»

Fritt oversatt: De som vier seg til kampen for å vise at tilværelsen dypest sett er meningsløs, er i seg selv et interessant studie.

 

Religionserstatning. Det finnes også en annen inngang her: Vitenskap som religionserstatning. Flere har bemerket at lovprisningen av naturvitenskapen har «religiøse» trekk – med sine egne martyrer, mytologier, trosbekjennelser og bud («du skal ikke ha andre metoder enn meg»).

Den franske sosialantropologen Claude Lévi-Strauss skriver at menneskehetens interesse for naturvitenskap ikke så mye er et skritt til siden for det religiøse – som «en mutasjon på innsiden av det» (Den ville tanke). Med lørdagens stunt kan enda en fellesnevner anføres: impulsen til å misjonere.

Om Magnabosco har et forklaringsproblem, er det likevel ingenting mot det den Den evangeliske kirke i Rhinland har pådratt seg. At misjonsbefalingen bare gjaldt første generasjon kristne, sa dere? At det der med «veien, sannheten og livet» er ekskluderende og sender feil signaler?

 

Dropp hele greia. Da er det over og ut for troen. Da kan like gjerne spa-industrien ta over. Om kirken ikke lenger tar mål av seg å beskrive vår felles virkelighet, men søker tilflukt i seg selv – da er alt sammen bare teknikker for velvære pluss patina.

Og da kan det være det samme. Eller som Nils August Andresen sa i lørdagens Min Tro-portrett, riktignok med henvisning til noe annet: «Hvis Jesus hadde kommet tilbake og sett det der, hadde han bare sagt ‘dropp hele greia’».

For troen må nødvendigvis være utadvendt. Den er så å si en del av programforpliktelsen, enten troen har korset eller scientismen (det eneste som finnes er det som naturvitenskapen kan sette på formel) som omdreiningspunkt. På den måten kan Magnabosco tjene som forbilde for Beate Sträter og de andre i Rhinland. Magnabosco tar i det minste overbevisningen sin på alvor. Han erkjenner at misjonsbefalingen er en uatskillelig del av pakka, og tar budskapet ut i verden.

Og kanskje hadde Den evangeliske kirke i Rhinland en nagende følelse av å ha tatt for mye Møllers tran. For ikke før har de satt punktum, så presiserer de at praksisen med «å forklare sin tro frimodig» fortsetter ufortrødent. Og hva er vel det, om ikke nettopp misjon?

 

Om nødvendig bruk ord. Uoverensstemmelsen skyldes naturligvis at «misjon» ikke er en entydig størrelse, men kommer i alle valører. Alt fra «å forklare sin tro frimodig» til å sette foten i døren og trenge seg på. Alt fra konfrontasjon på gatenivå til suppekjøkken. I dette spennet må misjoneringen finne sin form: Utadvendt, men ikke påtrengende. Offensiv, men ikke invaderende.

Som Frans av Assisi angivelig sa det: «Forkynn evangeliet. Om nødvendig med ord».

Gå til innlegget

Forglem meg ei

Publisert over 2 år siden

Det hjertet er fullt av, renner munnen over med. Og omvendt. Var det derfor regjeringen helt glemte å nevne den kristne kulturarven?

SOM MANGE VIL ha fått med seg mangler ordet «kristen» i arbeidsplanen til den nye regjeringen, den såkalte Jeløya-erklæringen. I stedet avspises det norske folk med følgende formulering: «Det er en viktig oppgave å verne om vår kulturarv». Ordene er plassert i kapitlet om kunst og kultur, mens tidligere regjeringer har hatt tilsvarende avsnitt fremst i erklæringen.

Så blir spørsmålet: Hvordan skal vi forstå dette? Kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum leser det som en «forglemmelse». Det samme gjør biskop i Bjørgvin, Halvor Nordhaug, som «velger å tro» at henvisningen til vår kristne kulturarv er «oversett, ikke utelatt». Bente Sandvig, Fagsjef i Human-Etisk Forbund peker på det samme: «KrF-leder Knut Arild Hareide satt ikke rundt bordet for å minne dem på det».


Nonsjalanse. De ser altså ingen vond vilje bak utelatelsen. Den skyldes nok helst at ikke alle formuleringer er like veloverveid, aller minst i et arbeidsdokument som blir til under pressede omstendigheter. Akkurat slik Venstre-leder Trine Skei Grande medgir – hun var simpelthen ikke åndsnærværende nok: «Det er ikke en bevisst handling om fjerning. Jeg kan ikke huske at vi fjernet ordet kristen.» (Dagen, 15. januar)

Og dermed skulle den saken være ute av verden? En litt uheldig forglemmelse som kan skrives på kontoen for nonsjalanse og stort tidspress? Ikke så fort. For der politikere ferdes er det poeng å score og motiver å tilskrive.

For ikke før var det metaforiske blekket stivnet, før KrF-leder Knut Arild Hareide advarte mot en «ytterliggående sekulær tilnærming» som «til og med de rødgrønne partiene» holdt seg for gode til.


Fundamentalistisk. KrF-kollega Geir Jørgen Bekkevold høynet og konstaterte at: «dette kan kun forstås som et radikalt grep i retning av en fundamentalistisk sekularisme som vil fjerne tro og religion helt fra vårt offentlige fellesrom.» (Verdidebatt, 17. januar). Merk ordet kun. Ifølge Bekkevold er det kun mulig å tolke ordlyden i regjeringens arbeidsplan som begynnelsen på «fundamentalistisk sekularisme».

Og det var mer. «Høyre og Frp har til og med gått med på å skrive at tro og livssyn er en privatsak», fortvilte Hareide. Som om det skulle være galt. Tro og livssyn er en privatsak.

Bevares, det er også et offentlig anliggende, men det gjør ikke hver og en sitt lønnkammer noe mindre privat. Om noe er den enkeltes innerste drømmer, håp og lengsler noe av det mest private som tenkes kan. Gudskjelov.


Tro er identitet. Samtidig som troen ikke er noe du bare kan legge igjen i vindfanget når du går hjemmefra. Tro er identitet. Ikke et par tøfler du setter fra deg når du stiger ut i en «steril offentlighet».

Eller som Hadia Tajik sa da hun mottok Stålsettutvalgets innstilling om det livssynsåpne samfunn i 2013: «Når tros- og livssynssamfunn får midler fra det offentlige, så er ikke tro bare en privatsak. Når enkeltmedlemmer trenger storsamfunnets støtte for å utøve, kritisere eller frafalle tro, så er tro ikke bare en privatsak. Når samfunnet vårt er blitt mer sammensatt, og vi trenger klare, felles spilleregler for det offentlige rommet, da er tro ikke bare en privatsak.»

Der har du det, så elementært at «til og med de rødgrønne partiene» skjønner det: Tro og livssyn er offentlig og privat på samme tid.

Ikke desto mindre slår Hareide over i en lett overbærende tone, kun egnet til å argumentere mot en posisjon som ikke finnes: «Hvis det er noe denne høsten har lært oss, er det at livssyn, menneskesyn og verdier er alt annet enn ’privat’.» Sa han, til ingen som er uenig.


Hyperventilerer. Mens Bekkekvold igjen høyner og hevder at: «regjeringen [slår] fast at tro og livssyn er et privat anliggende som staten ikke skal forholde seg til.» Noe regjeringen slettes ikke gjør, og som dessuten er umulig: En regjering må nødvendigvis «forholde seg til» tro og livssyn, enten den vil eller ei. Det er ingen vei utenom.

Om det er mitt ærend å forsvare regjeringen? Nei, ingenlunde. Det er nok av ting å arrestere Jeløya-erklæringen på, og forglemmelsen – om aldri så ærlig – er avslørende nok. Det hjertet er fullt av, renner munnen over med. Og vica versa. I dette tilfellet kan vi altså konstatere at takksigelser i retning landets kristne kulturarv ikke lå spesielt lang fremme i bevisstheten til noen av Jeløya-forhandlerne. Sikkert aller minst hos «rådgiverkorpset» til Venstre, som har sin egen agenda.

Men derfra til at regjeringen foretar et «radikalt grep» og innfører «franske tilstander»? Om KrF skal ha tillit i kampen mot «fundamentalistisk sekularisme», foreslår jeg at de velger ordene sine med litt mer omhu. Det går an å puste med magen.

Gå til innlegget

Presidentens kulisser

Publisert over 2 år siden

Når presidenten er troendes til alt, skjer det virkelige arbeidet på bakrommet.

HAR DU HØRT at den amerikanske presidenten pleier å koble av med en egen «gorilla-kanal» når han trekker seg tilbake til sitt soveværelse i 17-tiden, etter å ha lagt ned et sånn passe ærlig dagsverk på fem-seks timer?

Historien går slik: Da Donald Trump flyttet inn i Det hvite hus, tilkalte han deler av personalet allerede den første kvelden: Hvor var det blitt av favorittkanalen hans? Den han hadde i Trump Tower og som viste gorillaer døgnet rundt?


Fantasiskapning. Personalet utvekslet usikre blikk. De visste utmerket godt at det ikke fantes noe sånt som en egen «gorilla-kanal» som viste gorillaer til alle døgnets tider.

Nå var gode råd dyre. For hva skulle de si til sjefen? At «the gorilla channel» bare var enda en av presidentens fantasiskapninger?

De visste bedre. I stedet for å si det som det var og slik sette presidenten i forlegenhet, opprettet de en provisorisk sender ute i hagen som overførte en kontinuerlig gorilla-strøm rett inn til presidentens fjernsynsapparat. Vipps, problemet løst!

Historien om Trumps gorilla-kanal ble skapt i forrige uke, av en viss Ben Ward, som et liksom-utdrag fra den nye og mye omtalte boken Fire and Fury: Inside the Trump White House (Michael Wolff), som foregir å gi et gløtt bak kulissene i Det hvite hus.



Med søkk og snøre. Historien om «the gorilla channel» er naturligvis oppspinn fra ende til annen, men det hindret ikke at den ble slukt med søkk og snøre. Også av folk som ellers evner å skille mellom sant og usant.

Så blir spørsmålet: Hvor ble det av den innebygde refleksen som bør melde seg hver gang noen forteller deg at presidenten må ha sin daglige dose med gorilla-videoer for å holde seg i vater? Den som sier: Vent, kan dette være riktig, da?

Kanskje uteble den fordi historien kjennes sann. Den føles sann. At Trump tilbringer kveldene i selskap med gorillaer (ikke Melania, som har et annet soverom) korresponderer fullt ut med slik vi kjenner ham.

Og de vettskremte assistentene, livredde for å konfrontere sjefen med verden slik den virkelig er? Helt i tråd med Trumps autoritære lederstil!


Mistroen på vent. «Suspension of disbelief» heter det i møte med litteraturen og filmen. Om du skal få noe ut av det, må du «suspendere mistroen» og bli med på moroa. Så klart Peer Gynt kan ri på en reinsbukk og overleve fallet fra Gjendineggen og ned i Gjende.

Mer problematisk blir det når den samme psykologien anvendes på Det hvite hus. I sommer fikk Harry Potter-forfatter J. K. Rowling det for seg at Trump «med overlegg» valgte å overse en gutt i rullestol som forsøkte å håndhilse. Enda et tegn på at «this monster of narcissism» ikke har tanke for noen andre enn seg selv, mente Rowling.

Så kom moren til gutten på banen og forklarte at hennes tre år gamle sønn ikke har det med å forsøke å håndhilse på viktige personer han ikke aner hvem er. Jeg tok feil, erkjente Rowling, hvis mor satt i rullestol. Hun stilte de kritiske spørsmålene i bero fordi historien kjentes sann.


Et speilbilde. Det finnes også en annen lærdom her, som New York Times-kommentator David Brooks er innom i artikkelen The Decline of Anti-Trumpism. Han hevder kritikken mot Trump står i fare for å bli et speilbilde av presidenten selv – dum, uinformert og nedsyltet i hyperboler. Og hva er da vitsen?

Om kampen mot Trump og hans «visjon» skal ha noen som helst hensikt, så må det være fordi den holder en høyere standard. Fordi den ikke tar minste motstands vei, men evner å stå opp for det som er sant og godt – også når det er til forkleinelse for «saka».

For dette er Trump-erans kanskje to største utfordringer: For det første den systematiske nedbyggingen av skillet mellom sant og usant, ledet av parhestene «fake news» og «alternative facts».

Og to: Den hensetter oss alle i en tilstand av gjørmebryting, der all verdens idioti projiseres på Trump fordi han er jo troendes til det. Salgstallene til Fire and Fury – som er full av feil, men ikke desto mindre kjennes sann – viser at denne utviklingen er kommet lenger enn hva godt er.


Potemkins kulisser. Og imens kan Trumps medsammensvorne få arbeidsro. For dette er den siste og mest alvorlige faren. På bakværelset – i ly for all støyen presidenten pådrar seg – skjer det som virkelig teller. Det som setter kursen for verdens eneste supermakt.

Trumps påfunn og innfall, på twitter eller hvor det måtte være, blir slik for et skyggeteater å regne; en distraksjon og en avledningsmanøver. Brooks sammenligner Trumps eskapader med Potemkins kulisser og spør:

«Noen ganger tenker jeg at Det usynlige hvite hus bruker ’the Potemkin White House’ som dekke mens det forandrer landet.»


Gå til innlegget

Ved siste fergeleie

Publisert over 2 år siden

Fergemannen forsvinner ikke med aktiv dødshjelp. Han bare ser litt annerledes ut.

I GRESK MYTOLOGI er det fergemannen Kharon som gir innpass til dødsriket. Eutanasi kan slik betegnes som et forsøk på å kvittere vekk denne skikkelsen. I selvråderettens og frihetens navn må det være opp til den enkelte – ikke fergetidene – når han eller hun vil krysse elven.

Eller som advokat Tallag Andersen spør: «Er det menneskeverdig å få sitt liv forlenget mot ens vilje?» (Agderposten, 5. januar). «Svaret gir seg selv», fortsetter han. Svaret er nei. Ingen skal tvinges til å «forlenge» livet.

Men så slår han seg selv på munnen: «Det må settes klare grenser». Ja vel? Skulle det ikke være opp til den enkeltes «vilje»?

Dobbelt bokholderi

Andersen er slik symptomatisk for hvordan en del eutanasitilhengere driver dobbelt bokholderi: Ivrige til å påkalle den private autonomien når det er opportunt; men like raske til å avvise den når den som vil krysse over er en 18-åring med kjærlighetssorg. Da må selvbestemmelsesretten reguleres. Vi kan ikke ha det slik at folk krysser over til den andre siden bare fordi de føler for det. Noen må passe på.

Så lot han seg altså ikke kvittere vekk likevel – fergemannen. Han ser bare litt annerledes ut. Der Kharon fremstilles med et par stirrende øyne, dukker gjenferdet hans opp i form av en statlig sertifisert kontrollør med stetoskop rundt halsen, som påser at myndighetenes kriterier for innvilgelse av dødssprøyte er oppfylt.

Nede ved elvebredden oppretter han sitt kontor og spør om den reisende kan godtgjøre at hun er i «terminalfasen» og likevel skal dø innen 6 måneder (Oregon-modellen), at hun befinner seg i et smertehelvete («unbearable suffering»), at hun ikke har noen som helst utsikter til forbedring, at hun har et «veloverveid ønske», og så videre. Og til sist: Er hun «beslutningskompetent»?

Autoritær og diskriminerende

Dette er dødshjelpens autoritære og paternalistiske implikasjon. Den foregir å gjøre den døende til herre over liv og død – men reserverer i praksis vetoretten til politikken (som utformer kriteriene) og legevitenskapen (som ratifiserer). Så mye for den private autonomien, som mest blir for et avsluttende sandpåstrøingsorgan å regne.

Lars Johan Materstvedt, professor i filosofi ved NTNU, har derfor hevdet at «den liberale argumentasjonen for legalisering av eutanasi i virkeligheten er autoritær og grovt diskriminerende.» (Vårt Land, 23.03.17). Den deler de syke og døende inn i «kvalifiserte» og «ikke-kvalifiserte», og reserverer «tilbudet» om en dødelig injeksjon til de førstnevnte.

En iboende liberal selvmotsigelse som talsperson i Grønn ungdom, Hulda Holtvedt ikke gjorde noen forsøk på å underslå i gårsdagens Vårt Land: «Vi mener det er uproblematisk at tilbudet om aktiv dødshjelp forbeholdes de aller sykeste».

Berøringsangst

Hun legger til at det er en «uhyre vanskelig debatt», noe jeg gjerne underskriver på. Men når hun anfører at det er «synd» at eutanasi gjøres til «et spørsmål om godt og dårlig menneskesyn», er det verre å følge henne. Hvorfor denne berøringsangsten for å diskutere menneskesyn?

For aktiv dødshjelp har alt med menneskesyn å gjøre. Ikke bare i kraft av seg selv, men fordi all opphisselsen peker mot noe større: En underernært samtale om døden. Vi er ganske enkelt ikke så gode på døden som vi ønsker å være, demonstrert ved at halvparten av oss ønsker å dø i hjemmet, men svært få av oss gjør det (mindre enn 15 prosent). Noe som gjør oss til ett av landene i verden med lavest andel hjemmedød.

Den politiske krangelen om vi skal «våge» å utrede mulighetene for eutanasi i Norge – for kanskje å implementere det en gang i fremtiden, blir sånn sett en distraksjon. En unnvikelsesmanøver for å styre klar av mer påtrengende spørsmål knyttet til behandlingsbegrensning, palliasjon og dødsomsorg. For ikke å snakke om: organdonasjon.

Trenger et løft

Som Joran Slaaen, seksjonsleder ved Hospice Lovisenberg, skrev i herværende avis så sent som forrige uke (VL, 3. januar): «Skal økt hjemmetid og hjemmedød være et reelt valg, trenger helsevesenet et løft når det gjelder organisering og kompetanse.»

Derfor er det oppløftende at regjeringen for to år siden oppnevnte et utvalg til å utrede palliasjonsfeltet. Rett før jul overleverte de «NOU 2017:16 På liv og død - Palliasjon til alvorlig syke og døende» til helseministeren.

Kanskje vil den også introdusere noen sårt tiltrengte perspektiver i eutanasidebatten. Det er lov å håpe.

Gå til innlegget

Singer fra annen etasje

Publisert over 2 år siden

Peter Singer forsøker å kvittere vekk de bunnløse spørsmålene. For bare å få dem på nakken. Forsøk på å oppsummere en av årets verdidebatter.

OM IKKE PÅ alles lepper, så ble 2017 året da Peter Singer gikk fra omstridt moralfilosof til et mer allment «household name». Fra kollokviegruppene til lunsjbordene. Neste stopp: Skavlan.

Hvorfor? Ikke fordi alle plutselig ville diskutere boka Animal Liberation fra 1975, der han kritiserer «spesiesismen», altså forestillingen om at mennesker er mer verdt enn andre dyr, og argumenterer for at vi må bli veganere.

Nei, da Universitetet i Oslo inviterte Singer som gjesteforeleser i oktober var det ikke omsorgen for dyrene som gjorde det til en stor, nasjonal mediebegivenhet.


Dulter borti. Det handlet naturligvis om noe annet. Om abort, sortering og en aldri hvilende kulturkamp. Og ikke minst om hvordan Singer dulter borti et sett eksistensielle spørsmål, som disse:

1. Er det noen spesielt ved det å være menneske? Gir «medlemskap» i arten Homo sapiens oss automatisk tilgang til et sett «artsprivilegier»?

2. Er forestillingen om menneskeverd et utslag av en slik ubegrunnet «spesiesisme»?

3. Hva er meningen med alt sammen? Hva er det vi skal navigere etter?

4. Og til sist: Hva er da et menneske?

Jeg skriver «dulter borti», for Singer er ikke typen som dveler ved spørsmålene. Som han skriver i artikkelen Sanctity of Life or Quality of Life? (1983): «Det er bare hvis vi klarer å legge bort den gammeldagse og feilaktige oppfatningen at alt menneskeliv er ukrenkelig» at vi kan «begynne å se på menneskelivet slik det virkelig er».

Så fort den gammeldagse og feilaktige oppfatningen om menneskeverd er kvittert vekk, følger derfor svarene på «hvordan det virkelig er» av seg selv, henholdsvis: (1) «nei», (2) «ja, menneskeverdet er et begrep som rettferdiggjør diskriminering på bakgrunn av artstilhørighet», (3) «maksimering av velvære» og (4) «en skapning på linje med alle andre skapninger, bare litt smartere».


Evangeliet etter Singer. Og nettopp her tror jeg noe av den Singer-fascinasjonen vi så i høst finner sin forklaring: Fordi han erstatter de bunnløse spørsmålene med konsekvensutredninger og tankeeksperiment. Fordi han forsyner offentligheten med regneark der andre mumler om «ukrenkelighet» eller påkaller gudgitte grenser. Fordi han våger der andre gir seg hen til vanetenkningen og sentimentaliteten.

Sikkert er det at denne tilnærmingen til etikkens dilemmaer har produsert en hengiven kult, også innen fagfilosofien på Blindern, der Aksel Braanen Sterri ikke nøler med å erklære at ingen andre(!) enn Singer har gjort mer «for å øke vår bevissthet om våre moralske forpliktelser til folk utenfor landegrensene».


Thou shall not. Hvilket kanskje forklarer hvorfor samtalen kollapser. Den ene siden regner på kostnader og gevinster (hvilken altruisme er mest effektiv?). Mens den andre siden mener at regningen som sådan har moralske omkostninger. Thou shall not vekte menneskeverdet mot andre hensyn. Hvorfor? Fordi menneskeverdet beror på at vi insisterer på det. Ellers undermineres det. Om menneskeverdet skal ha noen som helst betydning, så må det være fordi vi ikke tillater at det inngår som en variabel i et regnestykke.

Forsøket på å forhandle med menneskeverdet fikk årets mest provokative uttrykk i Andreas Wahl Blomkvist-kronikken «Menneske­verdet er en fiksjon» (Vårt Land, 3. mai). Han medgikk at troen på menneskeverdet kan være et godt «redskap», men presiserte at «det gjør den [troen] ikke mer sann av den grunn».


Dets største styrke. Blant dem som tok anstøt var humanetiker-kollega Morten Horn, som snudde problemstillingen på hodet i kronikken «Menneskeverdet er en konstruksjon – heldigvis» (Vårt Land, 16. august): «At det universelle menneskeverdet er villet (…) – dét er dets største styrke», skrev han.

Og her melder også ironien seg på gjestelisten. For ville vi diskutert menneskeverdet like inngående – og ville vi sett slike hengivne tilslutninger – om det ikke var for nettopp Peter Singer?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
4 dager siden / 2671 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
27 dager siden / 1880 visninger
Den norske kirke og pornografi
av
Marthe Kristine Østerud Primstad
rundt 1 måned siden / 1027 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
7 dager siden / 975 visninger
Mor eller menneske?
av
Liv Osnes Dalbakken
29 dager siden / 686 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
12 dager siden / 611 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere