Håvard Nyhus

Alder: 37
  RSS

Om Håvard

Håvard Nyhus er kommentator og debattutvikler i Vårt Land.

Følgere

Velkommen til jungelen

Publisert 8 dager siden - 1871 visninger

Bør urfolk ha rett til å drepe «uegnede» barn? Spørsmålet er alvorlig ment.

Har urfolk lov til å drepe barn de anser som uønskede? Det er spørsmålet som melder seg i siste nummer av Foreign Policy. Her fortelles historien til Kanhu, en handikappet kvinne fra Kamayurá-folket i Brasil, som ville blitt drept om hun ikke flyktet fra stammen som 7-åring.

I tillegg fortelles det om Suruwahaene og et foreldrepar som ble presset til å drepe to barn som ikke utviklet seg helt etter boka. Foreldrene valgte i stedet å begå selvmord. Barna ble senere gravd ned levende.

Misjonærer som tidsskriftet har vært i kontakt med anslår at rundt tjue av Brasils 300 urfolksgrupper praktiserer infantocid, barnedrap. Begrunnelsen er kort og liketil: befolkningskontroll og overlevelse på gruppenivå.


Kampen for tilværelsen. For det er ikke sadisme eller blodtørst som gjør at kamayuráene og suruwahaene kvitter seg med sine svakeste ledd. Det er simpelthen darwinisme i praksis. En strategi for overlevelse i et avgrenset og avsondret samfunn med begrensede ressurser. Survival of the fittest.

Av samme grunn gis de eldre incitamenter til å ta kniven i egen hånd når kapasiteten og produktiviteten går ned. Hvordan? Ved å plassere selvmordet i en spirituell ramme der det oppskattes som en «verdigere» død. Litt som våre forfedres ættestup.

Praksisen med barnedrap (og kuren mot eldrebølgen) har satt den brasilianske rettsstaten på prøve: Hvor langt kan myndighetene gå i å blande seg inn i kulturelle praksiser som har eksistert i uminnelige tider og som har vært nødvendige for å overleve i et gjenstridig miljø?


Den idealistiske fristelse. Enn så lenge har svaret vært å se en annen vei. En lov fra 1973 («The Indian Statute») gir urbefolkningsgruppene selvstendig jurisdiksjon og knesetter prinsippet om å verne om deres forestillingsverden. Det vil si deres «sosiale struktur, skikker, språk, tro og tradisjon» - også når disse har elementer «vi» ikke liker.

Loven har et dystert bakteppe og bygger på en historisk erkjennelse. Om historien har lært oss noe som helst, så er det at ondskapen kler seg i idealistiske gevanter. Eller som en representant for den brasilianske antropologforeningen, Marcos Farias de Almeida, uttaler: «Alle de styggeste overgrepene mot amerikanske urbefolkningsgrupper er gjort i siviliseringens navn og med henvisning til ‘universelle prinsipper’.»

Den samme foreningen stiller seg derfor avvisende til myndighetenes stadig mer offensive forsøk på å komme barnedrapene til livs, og uttaler at slike bestrebelser er lite egnet i møte med en «kulturell praksis fylt med mening». Om noe vil en konfronterende linje ikke bidra til stort annet enn å hensette landets allerede sårbare urbefolkningsgrupper i en slags vedvarende og nedverdigende rettssak: «Et tribunal hvis eneste hensikt er å fastslå hvor barbariske de er».


Lovens lange arm. Ikke desto mindre er «Muwaji-loven» nå under behandling i det brasilianske senatet. Loven er oppkalt etter en kvinne som nektet å etterkomme kravet om at hennes utviklingshemmede barn måtte avlives, og vil – om den går gjennom – begrense fullmaktene som ligger i The Indian Statute der disse kolliderer med menneskerettighetene. Dermed vil lovens lange arm forlenges like inn i stammesamfunnene.

En av aktivistene bak lovforslaget, Maíra Barreto, sier det slik: «Det finnes kulturelle praksiser i dette landet som ganske enkelt ikke er kompatible med menneskerettighetene. Da må disse praksisene, om aldri så 'meningsfulle', vike. Her finnes det ikke noe forhandlingsrom.»


Jungelord. Det er vanskelig å være uenig i det. Barnedrapene i Amazonas viser kulturrelativismens begrensning og kollaps når det virkelig røyner på. Historien har mer enn godtgjort at vi skal være forsiktige med å dytte våre verdier og vår forestillingsverden over på andre, men også vist at det finnes tider og steder der dette er det eneste rette.

Og det var det? Nei, historien om Kanhu har også noen elementer som kan overføres til vår norske boble. En påminnelse og et jungelord om at det som fremstår som «barbarisk» og «bestialsk» for noen, er «rasjonelt», «nødvendig» og «verdig» for andre. I beste fall kan det anspore til mer innestemme - på begge sider av bordet. Enten debatten gjelder «eldrebølge», «abortlovens paragraf 2 tredje ledd bokstav c» eller «aktiv dødshjelp».

Gå til innlegget

Stier med lavmælt lys

Publisert 14 dager siden - 1013 visninger

Darwins oppdagelser byr ikke på «visse utfordringer». Tvert om.

I SIN TALE under markeringen av kristningen av Vestlandet i juli minnet biskop Halvor Nordhaug om kirkens keltiske røtter. Før Olav den Hellige fantes tradisjonen rundt Sankt Sunniva og øya Selja, som går helt tilbake til 993.

Nå varslet biskopen den keltiske kristendommens «renessanse», med særskilt henvisning til dens skapelsesteologi «hvor avstanden mellom skaper og skaperverk er mindre enn i den germanske tradisjonen».


Mosens blege klippekloer. På samme tid var forholdet mellom skaper og skaperverk gjenstand for en aldri så liten disputt mellom Espen Ottosen og meg selv, etter at førstnevnte anklaget meg for å skille for skarpt mellom de to og søke tilflukt i et fjernt og gnostisk gudsbilde, «et slags abstrakt prinsipp som ikke har noen betydning for den verden vi faktisk lever i og som naturvitenskapen undersøker». (Vårt Land 4. juli)

Til hvilket jeg bare kan si: Gnostiker, jeg? Jeg som mer enn gjerne siterer Wergeland på at mosens blege klippefloer saavæl som rosen har sitt sprog? Og som undertiden hører at det skapte sukker og stønner som i fødselsrier?

Om Ottosen vil vite det, så slår hjertet mitt mer i takt med den keltiske tradisjonen enn med den germanske. Naturen meddeler seg – om enn på mystisk og gåtefullt vis, som regn over hendene og stier med lavmælt lys.


Bokholderiets logikk. Og derfor kan jeg ikke annet enn å rette anklagen andre veien. Om det er noen av oss som hemmes av en skjematisk tilnærming til forholdet mellom Det skapte og Det uskapte, så er det nok helst Ottosen, som mener å vite at «vitenskapelige gjennombrudd peker mot eksistensen av en skaper» («Vitenskapelige argumenter for Gud», NRK Ytring).

Som om spørsmålet om Gud befinner seg i enden av en sannsynlighetsberegning eller kan avledes av «prinsippet om det fininnstilte universet» og «astrofysikeren Hugh Ross’ 33 konstanter».

Dette er den apologetiske fristelse. Den veksler undringen inn i skjemaer, og trekker snorrette linjer mellom Skaper og Skaperverk. Slik fanges både troen og naturvitenskapen i bokholderiets logikk, der «prinsippet om det fininnstilte universet» og «Hugh Ross’ 33 konstanter» føres på pluss-siden for «Gudsargumenter»; mens andre forhold – Ottosen nevner survival of the fittest-prinsippet og at naturen kan være «blodig og brutal» – føres på minus-siden over ting som lugger.


Kart og terreng. Dette er for det første et brudd på Pauli oppfordring om å legge vinn på alt som er sant. For det finnes ikke noe sånt som ubeleilige eller beleilige sannheter. Sannheten setter fri.

Darwins oppdagelser byr ikke på «visse utfordringer», slik Ottosen anfører. Tvert om. Gudsbildet skjerpes og utvikles når det avstemmes med et stadig mer opplyst skaperverk. Ajourføringen er god. Bare spør Katarina Pajchel, som er nonne og har doktorgrad i fysikk. Under en paneldebatt på Olavsfestdagene fortalte hun at innsikten i partikkelfysikk gir troen hennes en dypere klangbunn.

Endatil er bokholderiet en lite egnet måte å formidle Guds nærvær på, som jeg vil tro er misjonsarbeiderens overordnede mål. Et tips: Henrik Wergeland, Rolf Jacobsen og Sankt Sunniva er langt bedre alternativer enn samtidens astrofysikere.


Fuglene under himmelen. For dette er ikke en ny øvelse, liksom tilskyndet av den vitenskapelige revolusjon. Forholdet mellom det skapte og det uskapte har vært gransket siden tidenes morgen, lenge før det fantes noe som het «astrofysikk», «skolastikk» eller «evolusjonslære». Heipiplerka og løvsangeren har fremført sin lovsang hele veien, rett utenfor kjøkkenvinduet. Eller som Job minner om: «Spør bare dyrene og de skal lære deg, spør fuglene under himmelen og de skal opplyse deg. Snakk med jorden og den skal lære deg og fiskene i havet fortelle.»

Tro om ikke dette er en langt bedre frekvens å samtale om Gud på? Og om det må en keltisk vekkelse til for at vi igjen skal spisse ørene, «i en tid hvor vi på nytt oppdager hva naturen betyr for oss», slik biskop Nordhaug innevarsler, desto bedre.

Gå til innlegget

Tvang til tro er dårers tale

Publisert rundt 2 måneder siden - 4690 visninger

Det er lov å være uinformert. Vanskeligere er det å unnskylde forsøk på å konstruere dilemmaer der konfirmanter må velge mellom troen eller «ateistisk evolusjonslære».

Tidligere i måneden ble Kjell J. Tveters Tro for en tid som denne omtalt på kultursidene i herværende avis. En av ankepunktene til anmelder Per Eriksen var Tveters sammenblandingen av evolusjonslære og skapertro. De to har ingenting med hverandre å gjøre, innvendte Eriksen. Det ene er et biologisk spørsmål om hvordan livet utvikler seg på jorden; det andre er et eksistensielt spørsmål om hvorfor vi er her. Om Tveter av en eller annen grunn ikke kan leve med evolusjonslæren, får han vær så god å «gjøre det i rette fora; altså i diskusjon med biologer».

Ironien er naturligvis at Tveter neppe ville møtt en særlig lydhør forsamling om han oppsøkte en konferanse for biologer heller. Blant fagfolk er evolusjonsteorien like akseptert som de grunnleggende teoriene i andre vitenskaper. Konsensusen er overveldende.

 

Det som sier seg selv. Samme prinsipp gjelder for debattsidene i Vårt Land. Et ordskifte om evolusjonslæren er omtrent like interessant som å debattere fasongen på jordkloden. Altså ikke særlig interessant i det hele tatt. Spredte innlegg om evolusjonslæren blir derfor – som hovedregel – refusert. Inntil videre legger vi til grunn at jorda er rund og at evolusjon finner sted. Slik vi også legger til grunn at klimaforandringer finner sted og at Lionel Messi er verdens beste fotballspiller.

Den franske sosiologen Pierre Bourdieu bruker begrepet doxa eller «det doksiske felt» for å beskrive «de innlysende sannhetene», de som «sier seg selv» og som ingen stiller spørsmål ved. Tenk deg en sirkel. Sirkelen er samfunnet. Innsiden er doxa, det som «lar seg høre». Det er som på utsiden er utdefinert, det som er «uhørt» og «helt ute i koko-land».

Men hvem er disse rettroende som tegner grensen? Hvem har definisjonsmakten? Dette er doxa-begrepets politiske potensial – det stiller maktforhold til skue. Hvem er dette vi-et som definerer innenfor og utenfor med sine «vedtatte» og «hevdvunne sannheter»?

 

Para-doks. Bourdieus begrep er således en påminnelse om selvransakelse – ikke minst når «konsensusen er overveldende». Sannheten er en løpende utveksling mellom doxa og ikke-doxa, og ikke noe du har til odel og eie. Langt mindre noe du trer over hodet på andre. Sannheten skal sette deg fri, var det visst en som sa.

Betyr det at debatten om evolusjonslæren likevel hører hjemme på Vårt Lands debattsider? Ja og nei. I løpet av den siste uken har både Kjell J. Tveter (19. juni) og hans våpendrager, Lyder Storhaug (21. juni) gitt sitt besyv med hver sine tekster.

Tveter anfører at «makroevolusjoner [er] umulig». Mens Lyder skriver at evolusjonslæren er «ateistenes grunnvoll»; at «forskere i tusentall tar avstand fra [den]»; og til sist at evolusjon ikke er forenlig med troen på en skapende Gud: «Tro på evolusjonslæren har dyptgripende konsekvenser for tro på og tillit til Gud som skaper.»

 

Gjør døren høy. Vårt Lands debattsider skal være et sted med høy takhøyde, og skal utfordre grensene for innenfor og utenfor, akseptabelt og uakseptabelt. Orto-doksi er ikke vårt bord. Når boken til Tveter utsettes for skarp kritikk, skal han (og hans allierte) naturligvis få komme til orde. Det skulle bare mangle.

Samtidig er det grunn til å gå kraftig i rette med deler av det tankegodset de begge gir til veie, som at evolusjonslæren er «ateistisk» og at det å gi sin tilslutning til den har «dyptgripende konsekvenser» for tilliten til Gud som skaper.

For det første er det simpelthen galt. Evolusjonslæren er ikke noe mer eller mindre «ateistisk» enn fotosyntesen og relativitetsteorien. Evolusjonslæren er et biologisk spørsmål om hvordan livet utviklet – og utvikler! – seg på jorden. Og nettopp derfor trenger den heller ikke ha noe noen betydning for tilliten til Guds skaperorden.

 

Troen i forlegenhet. Så finnes det gode unnskyldninger for å være uinformert; vanskeligere er det å unnskylde forsøk på å konstruere «dilemmaer» der konfirmanter og andre må velge mellom «troen» eller en «ateistisk evolusjonslære». Dette er en falsk motsetning som ikke bare er kontraproduktiv om målet er å vinne sjeler for troen. Dertil er den egnet til å sette troen som sådan i forlegenhet.

«Alt som er sant – legg vinn på det», sier Paulus. I naturvitenskapelige spørsmål betyr det å lytte til fagfolk, og til å stå imot fristelsen til å stase opp sin antiintellektualisme som «bibeltro».


Gå til innlegget

Verdiløse menn

Publisert 2 måneder siden - 3401 visninger

Norge produserer tapere på løpende bånd. Enn om vi i det minste snakket om det.

VED UTGANGEN av første kvartal 2018 mottok 329.400 personer i Norge uføretrygd. En økning på 3500 personer siden utgangen av 2017. Her kommer det påfallende: I den tradisjonelt sett mest utsatte aldersgruppen – menn over seksti – har uføreandelen gått ned. Så hvorfor går tallene likevel opp? Svar: fordi yngre menn. Bare de siste ti årene er uføretrygdede nordmenn i 20-årene mer enn doblet. Smak litt på den. Mer enn doblet.

 

Svært bekymringsfull. Eller som Helsedirektør Bjørn Guldvog advarte under sin årstale om nordmenns helsetilstand: «Blant uføre under 39 år skyldes nesten 60 prosent psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser». Han karakteriserte utviklingen som «svært bekymringsfull».

Og disse unge mennene sliter ikke bare med å komme seg inn i arbeidslivet. Vel så mye sliter de med å komme seg inn på kjønnsmarkedet. Vårt Land-spaltist Didrik Søderlind skrev nylig om den såkalte «incel-bevegelsen», en subkultur av menn som lever i «ufrivillig sølibat» (involuntary celibacy).

Her hjemme passerer hver fjerde norske mann 45-årsdagen uten etterkommere. En av fire.

 

Polygamiet gjeninnført. I historisk sammenheng er dette noe helt nytt. Menn pleide å bli fedre. Nå brukes i stedet et knippe av dem i flere runder. Søsknene Erika og Aksel Braanen Sterri skriver i siste nummer av Minerva at polygamiet er gjeninnført under et annet navn – serie-monogami: «Dermed risikerer vi å få et samfunn hvor mange eldre kvinner sitter igjen forsmådd og alene, mens mange menn hele livet forblir både barnløse og uten partner, fordi de ble utkonkurrert av de samme mennene som forlot sine koner.»

Dette er den norske velferdsstaten anno 2018. Etter alt å dømme det mest velfungerende samfunnet verden har sett, men ikke desto mindre en organisme som produserer tapere på løpende bånd og forviser dem fra industrisamfunnets to viktigste arenaer for identitetsbygging: familien og arbeidsplassen.

Og folk spør seg hvorfor de tar ut sin forbitrelse i kommentarfeltene? Eller begynner å se på Jordan Peterson sine forelesninger?

 

Messiansk vismann. For to år siden var Jordan Peterson en passe unnselig professor ved universitetet i Toronto. I dag er han en slags kombinasjon av sjelesørger og messiansk vismann for millioner av unge menn fra samfunnets overskuddslager. Med vekkelsespredikantens etos forkynner Peterson dem et budskap om at de må «ta ansvar for egne liv», «rette opp ryggen» og «rydde rommet sitt». Rådene er smålåtne, men imøteses med en hengivenhet som grenser til det kultiske. Det er det er det saktens fristende å gjøre narr av, men viktigere er det å spørre seg hvorfor.

Hva er det Peterson gir dem – som de tørster etter? Hvilke lengsler er det han formulerer et gjensvar på? Antagelig handler det om noe så elementært som dette: Han nekter ikke for at de finnes. Han ser dem.

 

Avkastningens logikk. Michel Houellebecq gir de samme mennene en litterær omdreining i sin romandebut Utvidelse av kampsonen (1994), hvis tittel henspiller på at markedstenkningen invaderer stadig nye deler av menneskelivet, sågar det som har med kjærlighet og reproduksjon å gjøre. De som har sosial og seksuell kapital til å begynne med skal få enda mer av den; og de som har lite er snart bankerott. De første skal bli de første.

Houellebecq har ingen løsning, bare observasjoner og et ømt blikk. En skisse til løsning kommer først i Underkastelse (2015), der han tar opp tråden og leker med tanken på et strengt regulert kjønnsmarked etter patriarkalske prinsipper. Som om det skulle være noe bedre.

 

Identifiserer seg. Det er vanskelig å omfavne hele pakken som er Peterson og Houellebecq; begge sier ting som gjør at noen enhver vil måtte krympe seg. Men de er i det minste i stand til å gjenkjenne noe av seg selv i den utstøtte «kjellerstue»-klassen. Og derfor når de inn.

Der storsamfunnet møter utfallene mot «feminister», «miljøvernere» og – nå sist – Lise Klaveness med rettepenn og fordømmelse, er Peterson og Houellebecq villige til å se de samme utfallene som uttrykk for en dyp avmaktsfølelse. Ubehjelpelige skrik etter oppmerksomhet, som liksom sier: «Få meg på for faen, vi finnes faktisk! Hva har dere tenkt å gjøre med det?»

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Tore Olsen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
2 minutter siden / 1117 visninger
Magne Kongshaug kommenterte på
Kampen mot polarisering: et gode?
rundt 1 time siden / 47 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 1 time siden / 1117 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 1 time siden / 701 visninger
Robin Tande kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 1 time siden / 1117 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Imran khan gir inspirasjon, motivasjon og håp til en hel nasjon!
rundt 2 timer siden / 153 visninger
Sondre Bjørdal kommenterte på
Forhåndsmoderering
rundt 2 timer siden / 3347 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Lutherdommens syn på bilder
rundt 3 timer siden / 686 visninger
Robin Tande kommenterte på
Niqab-bilder gir misvisende fremstilling av muslimer i Norge
rundt 4 timer siden / 545 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Nyprotestantisk revisjonisme
rundt 5 timer siden / 335 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 5 timer siden / 701 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
"The New State Solution" og den norske regjering.
rundt 5 timer siden / 348 visninger
Les flere