Håvard Nyhus

Alder: 36
  RSS

Om Håvard

Håvard Nyhus er kommentator og debattutvikler i Vårt Land.

Følgere

Til forsvar for smidigheten

Publisert 1 dag siden - 1083 visninger

Hva har pils parken og samlivet til prester til felles? Begge forhold bør reguleres etter samme prinsipp: At det er ingen grunn til å være firkantet, heller.

TIL TROSS FOR HELSEMINISTER Bent Høies anfektelser, sa Høyres landsmøte­ i mars et noe overraskende ja til «pils i park». Det var i neste instans medvirkende til at en fraksjon i Fremskrittspartiet presset frem et stortingsforslag som allerede i sommer ville gjøre det lovlig å drikke alkohol i norske parker og på norske strender.

Forslagsstillerne anførte at drikkeforbudet «har utspilt sin rolle for lenge siden» og at endringen må «tre i kraft straks». Som uttalt liberalist Erlend Wikborg tilkjennegav: «Målet er at Stortinget vedtar dette nå, slik at forbudet kan bli borte alt i sommer».

Slik gikk det som kjent ikke. En snau halvtime var tiden vår lovgivende forsamling brukte på å diskutere og skrinlegge lovforslaget. Under alle omstendigheter et varslet nederlag, noe også innledningen til Morten Wold (Frp) bar bud om: «Ikke verdens viktigste sak, herr president». Så skulle iallfall ingen mistenke at det var gått prestisje i saken.

Kan hende var det også en annen grunn til at Wold tok så lett på forslaget. Den enkle grunn at han allerede har anledning til å hygge seg med duggfrisk én på grønt gress. Det er bare å se seg omkring. Den som vandrer gatelangs i hovedstaden en junikveld vil kunne observere glade, øldrikkende mennesker på ethvert grøntområde.

 

Politiets velsignelse. Om Wold, Wikborg og andre vil nyte en pale ale i kveldssola uten å kaste engstelige blikk over skulderen, står de derfor fritt til det. Ingenting hindrer dem. Og om de ikke gjør noen større viderverdigheter ut av det og ellers ikke utfordrer den alminnelige fred og orden, kan de sågar gjøre det med politiets velsignelse. Som Oslos politimester Hans Sverre Sjøvold selv presiserer i en twittermelding: «Dette er noe vi håndhever med skjønn».

Kravet om å programfeste et ubetinget ja til «pils i park» er derfor ikke bare unødvendig – et forsøk på å løse et problem som ikke finnes. Det kan også tolkes som et utslag av den stadig mer omgripende jussifiseringen – fenomenet der stadig mer av menneskets utfoldelse koloniseres av jussens logikk. Sist observert i Madrid, der det tidligere i måneden ble introdusert en lov mot bred benføring («manspreading») på undergrunnsbanen. Enda et spørsmål om folkeskikk og hensyn til andre, var plutselig blitt juss.

Erlend Wikborg kaller seg liberalist. Ironien er at jussifiseringen – impulsen til å lovregulere stort og smått – i sin essens er anti-liberal.

Tåler ikke det uavklarte. For i stedet for å stole på at politiet regulerer parklivet med skjønn, diskresjon og tillærte mengder pragmatikk – ønsker altså forslagsstillerne en juridisk avklaring: En rigid, entydig lovtekst der den beste løsningen etter alle solemerker befinner seg i et mykere forhandlingsrom. Dette er jussifiseringens anti-liberale slagside. Den tåler ikke det uavklarte; det elastiske.

Reservasjonssaken viste hvor galt det kan gå. Tidligere ble saken regulert med skjønn og diskresjon ved det enkelte legesenter. Der det fantes en katolsk lege eller andre som ikke i god samvittighet kunne henvise til abort, var det etablert lokale, minnelige løsninger på bakrommet. Simpelthen ved at kolleger med tillit til hverandre snakket sammen.

Det var inntil KrF presset frem en ny lovtekst (foranlediget av det Ap-ledede Helse- og omsorgsdepartementet som 31.10.2011 kom med et rundskriv som satte en stopper for smidige lokale løsninger). Slik ble et overkommelig problem omgjort til et kjempeproblem. Fordi fleksibilitet og diskresjon ble forsøkt erstattet med paragrafer. Dermed forsvant selve rommet der løsningen befant seg.

Harde bud. Her finnes det noen læringspunkter for landets biskoper også. Er det å leve i samboerskap forenlig med prestegjerningen? Det har et teologisk aspekt jeg ikke skal gi meg i kast med her, men sikkert er det at en enkel henvisning til den autoritative «95-uttalelsen» neppe vil overbevise noen av prestestudentene som tar til orde for en mer pragmatisk tilnærming til spørsmålet (Vårt Land, 21. mars). Om biskopene skal komme noen vei, bør de nok heller skjelne til Oslos politimester: «Dette er noe vi håndhever med skjønn».

Så viser det da seg også at noen av biskopene allerede har tilrøvet seg et lite forhandlingsrom – i diskresjonenes og smidighetens tegn. Som for eksempel Solveig Fiske, som på den ene siden uttaler at hun er «lojal til den felles forståelsen i bispemøtet», men samtidig legger til at hun «med stor trygghet» har ordinert flere samboere fordi «det er den enkelte biskops ansvar å bruke sitt skjønn.»

Eller som han fra Nazareth minnet om: Sabbaten ble til for mennesket, ikke mennesket for sabbaten.

Gå til innlegget

Forventning om inngripen

Publisert 16 dager siden - 2264 visninger

Kunsten å formulere bønner er altfor viktig til å overlates til amatører. Kan noen vennligst gripe inn?

Vårt Land-spaltist Nils August Andresen tok 24. mai initiativ til et «oppgjør med teologien som ligger under for mye av dagens (bønne-)praksis». Bønn må forstås som «henvendthet», «en åpning for bekjennelse» og ikke «en forventning om inngripen», foreskrev han. Til slutt la han til at bønnen kunne bli «en distraksjon», en slags sovepute som hindret den slumrende fra å gå inn i sin tid som et aktivt, handlende vesen.

Fem dager senere ble han anklaget av teolog Silje Kvamme Bjørndal for å fare med kunstige motsetninger. Hun skrev: «Bønn er ikke enten henvendelse eller bønn om hjelp. Bønn er ikke enten kontemplativ eller utadvendt. Bønn er ikke enten bekjennelse eller proklamasjon. Bønn er ikke enten teologi eller psykologi. Bønn er alt dette, og litt til.»

Enn om. Og dermed var debatten om bønnens natur og mulighetsrom i Norge per 2017 i gang? Et freidig ordskifte der ulike syn kunne gå i klinsj med hverandre og kaste lys over det store mysteriet fra hver sin kant? Ja, enn om.

Som fengselsprest Kjell A. Nyhus (for ordens skyld: han er faren min) skriver i boken «Kristen tro oppdatert»: «Det er pussig. De som ber akkurat nå, er flere enn de som har sex, ser fotball eller leser en bok. Det pussige er at det offentlige Norge knapt gir bønnen oppmerksomhet. Den blir ignorert, skjønt det er blant de mest utbredte og hengivne handlinger folk bedriver.»

Og ganske riktig. Etter Bjørdals korreks, ble det igjen helt tyst rundt bønnen. Ikke så mye som et knyst. Selv på oppfordring fra denne avisens debattredaksjon har ulike stemmer som kunne tenkes å mene noe om bønnen i vår tid, svart med unnskyldninger og unnvikelser. Dette er bønnens paradoks. På den ene siden en av de mest utbredte og hengivne handlinger som finnes. På den andre siden omgitt av en stor, påfallende fortielse.

Genanse og verdighet. En fortielse noen sikkert vil ta til inntekt for andektighet eller diskresjon. Det som skjer innerst på lønnkammeret er ikke noe man uten videre lufter i offentligheten. Men like mye skyldes det nok sjenanse, en forlegenhet på vegne av troen og ordet.

Og uansett forklaring, så er resultatet at bønnekunsten forfaller. For med fortielsen forsvinner også kvalitetskontrollen. Resultatet er stor språklig og teologisk usikkerhet. En keitethet som går hele veien inn i kirken. Hør for eksempel på forslaget til ny samlingsbønn, hvis avslutning går slik: «Gi oss tilbake drømmen om det gode liv / Og når messen er til ende, la oss få gå herfra med glede.»

Her feiles det ganske monumentalt bare i løpet av to etterfølgende strofer. Først via en importering fra ukebladenes verden («drømmen om det gode liv») og deretter en utilrådelig smittebærer fra event-bransjen: «la oss gå herfra med glede». Som om gudstjenesten skulle være en slags kick off-arrangement eller et sted man oppsøker for lykke og velvære.

Livscoach. Den tilgrunnleggende forestillingen om Gud som en slags livscoach, en selvhjelpsguru som fikser ting og «tilrettelegger for gode prosesser», gir seg også utslag i en annen uheldig bønnetendens, en tendens som også Andresen hinter til i sitt innlegg («En bønn mot bønn»).

Jeg tenker på bønnen som et foredrag over geopolitiske utfordringer, som en oppramsing av gode tiltak: Fred i Syria, romfolkets ve og vel, et oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja. Og til slutt noen betenkeligheter knyttet til bioteknologi.

Fine formål, bevares, men om Gud finnes trenger han neppe en innføring i innenriks- og utenrikspolitiske forhold. Ei heller lar han seg imponere over bønnelederens innsikt i de samme spørsmålene. Om aldri så velmenende og «oppbyggelige», så representerer disse sjangerforvirrede bønnene de verste unotene i norske kirker i dag.

Direkte og konsise. Hvorfor? Som Merete Thomassen og Sylfest Lomheim, forfatterne av «Når dere ber» (2013), minner om: Bønnespråket er direkte – aldri argumenterende. Thomassen peker på det jødisk-kristne bønnemønsteret fra oldkirken, og mener det bør tjene som mal. Mens Lomheim peker på NTBs nyhetsbulletiner. Akkurat slik skal bønner være, forklarer han: «Konsise, konkrete og to the point». Han legger til: «Å be – offentleg – i kyrkja, eller andre stader, er ikkje for amatørar.»

Betyr det at alt håp er ute? Nei da, selv om kunsten å formulere bønner bør reserveres «de proffe», så er det ingen kunst å be. Mester Eckhart (1260 – 1327) minner om hvor elementært det er. Det handler ganske enkelt om å la alt det som svirrer rundt få synke til bunns.

Den beste bønnen et menneske kan be, sier Eckhart, er derfor denne: «Herre, gi meg ikke annet enn det du vil. Ber man slik, så ber man godt, for da har man i sann mottagelighet gått ut av sitt eget og inn i Gud.»

Gå til innlegget

Kunsten å overse det ubehagelige

Publisert rundt 1 måned siden - 4274 visninger

Forsøket på å kvittere vekk omskjæringsvedtaket i Frp som en «arbeidsulykke» avspeiler en motsetning i partiets grunnfjell som ikke kan repareres.

FRP HAR SOM KJENT besluttet at de vil forby omskjæring, et naturlig standpunkt å falle ned på for et parti som tar mål av seg å representere fremskritt og selvråderett. Vedtaket skriver seg inn i partiets egen mytologi om å være «ukorrekte», «først ute» og «tørre der andre tier».

Som Kari Kjønaas Kjos, partiets helsepolitiske talsperson, skriver i sin begrunnelse: «Som på mange andre områder, er FrP også her pionerer. Ingen andre partier har turt å ta et standpunkt mot rituell omskjæring av mennesker uten samtykkekompetanse.»

Fra før har Frp – som eneste norske parti – vedtatt et eget punkt om aktiv dødshjelp i prinsipprogrammet sitt. Også dette med utgangspunkt i at de kanaliserer «folkeviljen» og at de andre og ikke fullt så modige partiene før eller siden vil «dilte etter».

At Frp som første norske parti vedtok å forby rituell omskjæring var derfor ikke uventet, men helt i samsvar med partiets «foroverlente» ånd. Et parti som lytter til folkedypet og ikke bare det som til enhver tid er «korrekt».

Derfor er det ikke fritt for at Finn Jarle Sæles analyse om at omskjæringsvedtaket var en «arbeidsulykke», får et visst komisk skjær. For analysen sier langt mer om hva Norge IDAG-redaktøren ønsker at Frp skal være enn hva Frp i virkeligheten er.

Ingen inkurie. For vedtaket var slett ikke en inkurie eller et ulykksalig feilskjær regissert av femtekolonnister, slik Sæle mer enn antyder: «uvitende krefter i partiet kuppet landsmøtet». Tvert om, vedtaket fulgte naturlig av partiets ideologiske forføyninger.

For enten Sæle liker det eller ei, så ble omskjæringsvedtaket klubbet gjennom med åpne øye. Det var villet og ønsket. Om noe mer villet og ønsket enn eutanasivedtaket i 2009, da Siv Jensen stakk fingeren i luften og erklærte at: «aktiv dødshjelp er norsk lov om seks år».

En «arbeidsulykke» regissert av «uvitende krefter» det også?

Sæles forsøk på å kvittere vekk den ubehagelige virkeligheten avspeiler en indre motsetning i Fremskrittspartiets grunnfjell, som ikke blir noe mindre påtagelig av at den ønskes vekk. Kunsten å være et parti er å omfavne slike spenninger. Å anerkjenne dem, ikke å bortforklare dem.

Husfred. Og som regel går det ganske bra. Som hovedregel lever de ulike Frp-fraksjonene side om side i noenlunde fordragelighet, i bytte mot at partiet – eller bedre: identitetsfellesskapet – er så stort som mulig.

For kanskje kan Sæles anfektelser best forstås om vi bytter ut ordet «parti» med «identitetsfellesskap». For Sæle og hans likesinnede har ikke gått til sengs med Frp og Donald Trump(!) fordi de deler de samme synspunktene. Alliansen er ikke et meningsfellesskap. Ikke engang et interessefellesskap.

I stedet snakker vi om et skjebnefellesskap.

Dette er grunnen til at Oslo Symposium kunne invitere Trude Drevland som æresgjest. Hva hun måtte mene om abort og muligheten for å reservere seg, var saken uvedkommende. Det var ikke derfor hun var der. Hun var der i kraft av sin skjebne.

Og derfor er det underordnet at Frp nettopp vedtok å avvikle trosstøtten(!). Det er likevel bare en distraksjon, en uvesentlighet fra partiprogrammet. Det er noe annet som teller.

Felles forsmedelser. Nemlig hva partiet – ikke minst Sylvi Listhaug – symboliserer. I likhet med Trude Drevland og Donald Trump en som blir latterliggjort, mistenkeliggjort og hundset med.

Å forstå hvorfor deler av Kristen-Norge graviterer mot frontfiguren i Norges mest pornovennlige og bistandskritiske parti, må begynne her. Med ordene skjebne og identifisering. Om å forstå deres felles forestilling om å være utsatte og marginaliserte; forhånet av «elitene» og de «politisk korrekte».

Det er dette som er grunnen til at de, noe forbeholdent, går til sengs. Ikke fordi de deler felles interesser og standpunkter. Men fordi de identifiserer seg med hverandre.

Dikter i vei. Hvilket igjen forklarer hvorfor omskjæringssaken blir så kinkig og Sæle må dikte opp en «arbeidsulykke». Dels fordi saken handler om den høyt aktede religionsfriheten, men like mye fordi temperaturen i omskjæringssaken ikke kan forstås uten den identifiseringen som mange kjenner med det jødiske folk.

For mange Frp-velgere er villige til å se mellom fingrene når det gjelder partiets syn på sprit, stripping, porno, abort, eutanasi og annen styggedom. Alt det kan de lære seg å leve med. Og uansett, hva er vel prøvelser om ikke tegn fra Herren?

Men ett sted går grensen. Du utfordrer ikke Guds utvalgte folk.

Som Torkild Masvie, biskop Den Lutherske Kirke, minner om i et debattinnlegg 9. mai: «Gud har befalt det jødiske folk å omskjæres. Han vi tilber, som er avbildet på krusifiksene, er omskåret åtte dager gammel, etter Bibelens bud. Paulus, Peter, Abraham, Josef – alle sammen er omskåret.»

Gå til innlegget

Hjernen er alene

Publisert rundt 1 måned siden - 6748 visninger

Omskjæringsdebatten og Sterri-saken har dypest sett det samme problemet. Debattantene snakker forbi hverandre fordi de tror at alle deler deres egen verdensanskuelse.

MED HENVISNING TIL «barnets beste» vedtok Frp i forrige uke at partiet vil forby omskjæring. Som tidligere ­byråd i Bergen, Silje Hjelmdal, sa det: ­­ Inngrep på friske ­babyer er ikke til barnets beste. La forhuden­ ­flagre!

Barneombudet har argumentert på samme vis. I sitt høringssvar om rituell omskjæring av gutter tar de til orde for «15- ­eller 16-årsgrense» på en åttedagersregel (!) og «oppfordrer» norske jøder til å «finne alternative ­måter å hjelpe barn til å uttrykke sin religionstilhørighet på». Hvorfor? Fordi «barnets beste skal komme i første rekke».

Akkurat hva de legger i «barnets beste» er det imidlertid ingen av dem som diskuterer, som om «barnets beste» var en enkel og grei størrelse, en nøytral ­benevnelse uten ideologisk slagside.

Den tilforlatelige tilnærmingen til «barnets beste» er slik interessant i seg selv. Den røper noe om hvor fortapt den som argumenterer er innenfor sin egen forestillingsverden – ute av stand til å se at «barnets beste» like gjerne kan bety noe helt annet enn det de selv legger til grunn.

Trygg tilhørighet. For ­eksempel det å bli gitt en trygg til-­hørighet fra fødselen av, symbolisert ved et identitetsmerke som kimer gjennom årtusener. For det er omtrent slik de fleste ­jøder – sekulære og ikke-sekulære – resonnerer. Som foreldre flest ønsker de å gi barna sine en så god start på livet som overhode mulig. Ja, hva ellers?

Det burde være unødvendig å minne om, men omskjæringssaken handler ikke om hvor den gode viljen er deponert. Alle vil barnets beste. Alle.

Spørsmålet er derfor ikke om «barnets beste» skal komme i første, andre eller tredje rekke; men hva «barnets beste» innebærer. Det er her samtalen må begynne, om den skal lede noe sted og ikke bare være en årviss, rituell utveksling av fornærmelser.

Det avgjørende er altså å tre et skritt tilbake og redegjøre for premissene sine. Ikke bare anta at alle lever innenfor den samme­ bobla.

Sporer av. Hvilket igjen leder meg til den såkalte Sterri-debatten. For her finner vi den samme mekanismen, som gjør at sam-talen sporer av før den engang har forlatt stasjonen.

For det som er selvinnlysende sant for den ene, er ikke nødvendigvis det for den andre.

Det er for eksempel ikke alle som mener at det å maksimere nytelse og velvære er et gode i seg selv. Tvert om. Disse raringene som kaller seg katolikker og lutheranere mener sågar at veien til frelse er brolagt med forsakelser og prøvelser.

Og ikke trenger du være kristen heller. I Klassekampen ­uttaler humanist og professor i filosofi, Arne Johan Vetlesen, at evangeliet om velvære og selvbestemmelse «fratar menneskelivet hele horisonten» og at det nettopp er «vekslingen mellom håp og motgang» og det at vi ikke har kontroll (…) «som gir mening og muligheter for modning og vekst.»

Annen frekvens. Dette er grunnen til at flere av Sterri-postulatene for mange fremstår så tonedøve og … aparte. Det er som om han befinner seg på en helt annen frekvens: «Selv om barn for de aller fleste er en av de største gleder i livet, kommer vi ikke utenom at det også er en byrde.»

Som om det å ha barn kan oppsummeres i en inntekts- og utgiftsside bestående av «gleder» og «byrder», og at målet er høyt utbytte på investeringen.

Igjen, som med det ideologiske trylleformularet «barnets beste», sier oppsettet langt mer om ­avsenderen enn om virkeligheten. For ikke alle deler opplevelsen av at livets gaver lar seg omsette i en gevinst-/kostnadskalkyle. Eller at det må være selvinnlysende sant at høy IQ er en forutsetning for «spennende samtaler» og «høy, objektiv livskvalitet».

Eller at filosofen Peter Singer er den i verden som «har gjort mest for å øke vår bevissthet om våre moralske forpliktelser til folk utenfor landegrensene». Ja vel? Hva med han fyren fra Nasaret?

Eller at «ingen kritiserer en kvinne for å ta abort om det ikke passer for henne å få barn.» ­Ingen? Kremt.

Tatt av vinden. Fellesnevneren er at uttalelsene er innforståtte; de oppstår innenfor et meningsfellesskap der de fremstår som selvfølgelige, liketille og opplagte. Mens de i virkeligheten er alt annet.

Om vi løfter blikket ytterligere, kan vi si at uttalelsene peker mot en selvfornøyd samtid som mener å besitte en helt spesiell og privilegert posisjon når den skuer utover historiens kraftlinjer, symbolisert ved at avsenderen mener å vite at naturlige fødsler – som menneskeheten har praktisert i noe sånt som 200.000 år – vil avvikles i løpet av hans ­levetid.

Av hensyn til «morens beste», formodentlig.

Gå til innlegget

Ytringsfrihet nok en gang

Publisert rundt 2 måneder siden - 1581 visninger

Forestillingen om at ytringsfriheten er under press, gjør at det paradoksalt nok blir plass til færre ytringer.

(Trykket i Vårt Land, 4. mai.)


SIDEN KARIKATURSTRIDEN i 2005 har spørsmålet om ytringsfrihet tvunget seg på altfor mange debatter og hensatt deltagerne i et kunstig motsetningsforhold: For eller mot ytringsfrihet.

Nå sist i den såkalte Sterri-
saken, etter at den nyslåtte stipendiaten uttalte at det kan ­«argumenteres for at kvinner bør få føde barn som har de beste forutsetninger for å leve så gode liv som mulig» og at barn med Downs syndrom ikke sorterer i denne kategorien.

Ifølge rektor ved Universitetet i Oslo, Ole Petter Ottersen, handler denne saken kun om ytringsfrihet. Til Uniforum, Blinderns nettavis, slår han fast: «Jeg har aldri forsvart Sterris meninger og ytringer, men jeg har forsvart hans ytringsfrihet. Det er det denne saken dreier seg om.»

Ottersens bidrag til ordskiftet har derfor vært å skrive tre mer eller mindre like innlegg til støtte for ytringsfriheten, blant annet kalt «Den vanskelige ytrings­friheten» og «Ytringsfrihet nok en gang». Du vet, siden det er det denne saken dreier seg om.

Men det er naturligvis ikk­e 
Ottersen privilegium å sette rammene for debatten. Jo visst har Sterri-saken et ytringsfrihets­­-
­aspekt, symbolisert ved at ­hoved­personen i skrivende 
stund er politianmeldt for ­«hatefulle ytringer»; men ­saken har ikke desto mindre også en haug andre sider.

Det forskningsetiske. For å ta to av dem, som begge sorterer under Ottersens ansvarsområder: Forskningsetikk og fagformidling.

Her har Kjersti Skarstad, doktorgradsstipendiat i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, etterlyst en rektor som er mer på ballen: «Når forskertittel og UiO brukes som formidlingsplattform, burde samfunnet for øvrig forvente at senderen av budskapet besitter en spesiell fagkompetanse på det de uttaler seg om, og at de forholder seg til forskningsetiske retningslinjer», skriver hun, og spør om disse­ idealene er gjort ære på i Sterri-­saken. (Morgenbladet, 28.04.)

Også Morten Horn, forsker ved Senter for medisinsk etikk på det samme universitetet, har etterspurt en rektor som gir seg i kast med andre sider ved Sterri-­saken: «Jeg skulle ­ønske rektor Ottersen, etter nå å ha vist prisverdig omsorg for 
Sterris ytrings- og akademisk­e frihet, ville henvende seg til dette andre segmentet av hans studenter: De som lever liv som ikke kan klassifiseres som ‘fullverdige’ etter Sterris modell (…) Det ville kostet så lite, og sagt så mye.»

Here we go again. Rektors ­respons? Ytringsfrihet. Ytringsfrihet. Ytringsfrihet. Og kanskje begynner selv Ottersen å bli lei av sitt eget mantra, for som han begynner det ene innlegget: «Here we go again».

Et råd kunne derfor være å v­ariere tilnærmingen noe mer. Som Jan Grue, professor i spesial­pedagogikk, bemerker: «Det blir en avsporing å snakke­ om ytringsfrihet. Det er det minst ­interessante i denne diskusjonen.»­

Det er vanskelig å være uenig­ i det. Ottersens appell om at «Ytringsfrihed bør finde Sted» inngår nemlig i et større mønster. Helt siden karikaturstriden­ har spørsmålet om ytrings­frihet invadert og forurenset det som ellers kunne vært løfterike samtaler om hvor vi vil hen som samfunn. Slik kan den evinnelige messingen om ytringsfrihet bli sin egen verste fiende. Forestillingen om at ytringsfriheten er under press – og insisteringen på at nå må alle gode krefter slå ring om den, folkens! – gjør at det til syvende og sist blir plass til færre ytringer.

Ottersens utfall mot statssekretær Bjørnar Laabak, som skrev et noe keitete blogginnlegg, kan leses mot det samme bakteppet: En overfølsomhet for alt som på rimelig eller urimelig vis kan tolkes som et angrep på ytringsfriheten.

Kort oppsummert skrev Laabak­ – som er far til et barn med Downs syndrom – at han var «skuffet over UiO» og at han «stiller spørsmål om UiO skal tilby­ (stipendiatstillinger til) personer med slike holdninger». 
I overskriften het det at «Universitetet i Oslo tilbyr stipendiat til T4-sympatisør.»

Et lite elegant innlegg, ja visst. Men mest av alt en far som ga uttrykk for at han var opprørt og såret.

Full beredskapsmodus. I ­Ottersens øyne dreide det seg om noe ganske annet. Fra øverste etasje gikk han inn i full ­beredskapsmodus og omtalte blogginnlegget som en «utidig­ politisk innblanding i forskningsspørsmål». Som rektor fant han seg ikke i at Laabak forsøkte å «instruere» (!) Universitetet i ­ansettelsesspørsmål, som om sekretæren i Kommunaldeparte­mentet var gitt den fullmakt.

En mer konsekvent Ottersen burde således være langt mer urolig for instruksjonsmyndigheten til kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, som «reagerte med vantro på at Sterri setter seg som en slags overdommer over hva som er et fullverdig liv, og bruker det som argument for å forsvare en systematisk utsortering av mennesker med Downs syndrom».

Men hva gjør vel det? Som Ottersen insisterer: Det er ikke det denne saken dreier seg om. Den dreier seg om ytringsfrihet, ytringsfrihet, ytringsfrihet.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Robin Tande kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 1 time siden / 1141 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 1 time siden / 1141 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1141 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1141 visninger
Ben Økland kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1141 visninger
Ben Økland kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1141 visninger
Ben Økland kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1141 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Har vi tatt feil?
rundt 2 timer siden / 795 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1141 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 3 timer siden / 1141 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 3 timer siden / 1141 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 3 timer siden / 1141 visninger
Les flere