Håvard Nyhus

Alder: 36
  RSS

Om Håvard

Håvard Nyhus er kommentator og debattutvikler i Vårt Land.

Følgere

Om norske byggeforskrifter og tidlig sædavgang

Publisert rundt 9 timer siden - 321 visninger

Når spørsmålet om omskjæring tilpasses det norske mediespråket, forsvinner også hele motivet bak. Er det rart debatten går i reprise?

(Trykket i Vårt Land, 23. mars.)

«OMSKÅRNE MENN opplever ingen redusert seksuell funksjon eller nytelse», forsikrer Leif Knutsen i Vårt Land 21. mars. Eller som en begeistret Claus Drecker skriver i Klassekampen: «Omskjæring forhindrer for tidlig sædavgang og er en kilde til større seksuell glede.»

Aha, så det var derfor Gud talte til Abraham! Slik at han og kona kunne holde på natten igjennom!

Først: Knutsen og Drecker befinner seg i en presset situasjon og argumenterer så godt de kan innenfor det norske husets rammer. For hvem tar vel notis av noen som forteller at omskjæring er et tegn og en bekreftelse på relasjonen til Gud?

Eller at skikken er svaret på et påbud som kimer gjennom årtusener, en pakt som forener jødene på tvers av tidevervene? Brit-for-noe-sa-du?

Knutsens og Dreckers forsikringer om sex-livet til omskårne gutter ikke lider noen nød, ja, sågar forbedres! - er slik et trist bilde på den norske offentlighetens byggeforskrifter, der spørsmål av eksistensiell valør må veksles inn i simpel valuta for å omsettes.

Vikarierende motiv. Denne måten å argumentere på - via stedfortreder - gjør også at selve utgangspunktet for samtalen forsvinner. For hvis svaret er «like godt eller bedre sexliv!» - hva var spørsmålet igjen, sa du? Et være eller ikke være?

For ordens skyld: Leif Knutsen har gjort en fortjenestefull jobb med å forsvare retten til omskjæring i en årrekke, og henvisningen til penishodets følsomhet er under alle omstendigheter et velment forsøk på å møte sine meningsmotstandere på deres frekvens og med deres rasjonalitetskriterier.

Ikke desto mindre er det grunn til å sette spørsmålstegn ved strategien.

Svarteper. For hva om det dukker opp fagfellevurderte vitenskapelige artikler og studier som uvegerlig slår fast at sexlivet til omskårne menn vitterlig lider overlast og slett ikke blir bedre, men dårligere: Hva skal Knutsen og Drecker si til sitt forsvar da? Tok Gud feil da han talte til Abraham?

Dette er faren ved helt å innlate seg på motstanderens banehalvdel, i dette tilfellet den sekulære modernitetsdiskursen. Ved å konvertere Toraens påbud til noe som kunne stått i VG («forhindrer tidlig sædavgang»!), går for det første det helt vesentlige tapt, altså det som har med identitet å gjøre. Og for det andre risikerer man å bli sittende igjen med svarteper. Den som binder seg til hva «verdens fremste nevrologer, urologer og nobelprisvinnere» gjør med guttebarna sine, får umiddelbart et forklaringsproblem den dagen de samme nevrologene og urologene og nobelprisvinnerne ikke lenger velger å omskjære guttebarna sine.

Leserne. Også en annen part taper på det like deler hemmede og ritualiserte norske ordskiftet om omskjæring, som dukker opp sånn cirka annethvert år.

Jeg tenker på leserne. For hver gang Moseloven tilpasses den norske medieoffentligheten, jo mer forsvinner hele rasjonalet bak omskjæring. Hver gang omskjæring drøftes innenfor konteksten av medisin og ulike parametere for seksuell nytelse, jo mindre forstår vi. Motivasjonen bak dekonstrueres og fordunster.

For det er naturligvis ikke risikoen for fimose, balanitt og urinveisinfeksjon som gjør at jødiske fedre ønsker å omskjære guttebarna sine. Det handler om noe helt, helt annet.

Lav takhøyde. Det norske ordskiftet er slik sin egen verste fiende. Av hensyn til takhøyden omdannes et eksistensielt identitetsspørsmål (som ljomer gjennom årtusener!) til et (u)nødvendig medisinsk inngrep. Tilbake står en språkkonstruksjon skapt i den norske forvaltningens tegn – kalt «omskjæring» – men helt uten fortøyning til hva det dypest sett handler om.

Og nettopp derfor vil debatten om omskjæring spinne på stedet hvil – på ny og på ny. Fordi vi aldri snakker om hva det egentlig dreier seg om.

Gå til innlegget

Det norske samboerskapet i lys av prestasjonskulturen

Publisert 1 dag siden - 1318 visninger

Kunsten å holde det ekte.

«KAN DERE ikke bare gifte dere?», spurte Fredrik Solvang, da teologistudent Christine Josephine Andreassen var gjest på Dagsnytt Atten og beklaget seg over at biskopene står fast ved 1995-uttalelsen om at prester og andre ansatte i vigslete stillinger i kirken ikke kan leve i samboerskap. Men Andreassen og hennes utkårede ville vente, forklarte Andreassen. De ønsket ikke å rushe inn i ekteskapet, men i stedet la samlivet utfolde seg i sitt naturlige tempo.

Det samme pekte Jens Bjelland Grønvold på i innlegget «Kirkens tilsyn for samboerskap». Også der appeleres det til en naturlig hastighet – der tannbørster og undertøy gradvis melder overgang og til slutt får permanent opphold hos den andre – fordi de to involverte «ønsker å være sammen litt oftere». Også her ligger forestillingen om ekteskapet som en organisk fullbyrdelse av samboerskapet til grunn. Et løfte som gradvis åpenbarer seg – via hverdagsmiddager, tidsklemmer, tv-seriefråtsing og synkede apple-kalendre. Som både Andreassen og Grønvold presiserer: Ekteskapet er den beste rammen for samlivet, sånn kvalitativt sett.

Om denne organiske forståelsen av ekteskapet er det mye pent å si. Og jeg er selv blant dem som satte ekteskapinngåelsen – altså den tekniske – på vent i en årrekke. Delvis fordi det kjentes riktig; delvis fordi det likevel ikke var noe som hastet all den tid verken jeg eller min utkårede var aktuelle for vigslede stillinger i kirken; og delvis av det vi må kunne kalle bekvemmelighetshensyn.

Det korte svaret på Fredrik Solvangs spørsmål har jeg imidlertid ikke kommet til ennå. For den desidert viktigste grunnen til at dagens twenty- og thirtysomethings utsetter å gifte seg er ganske enkelt følgende: Ekteskapet er – som det meste her i livet – annektert av prestasjonskulturen. 

Eller mer presist: Bryllupsfesten er annektert av prestasjonskulturen.

Å gifte seg er derfor først og fremst et spørsmål om penger, lokale-scouting og tid til planlegging. Når giftemålet lar vente på seg, er det ikke fordi de samboende spør seg hvor dypt forpliktelsen lodder – slik, kremt, tilårskomne norske biskoper forutsetter – men fordi det først skal settes av en anselig mengde midler til å gjennomføre festen i tråd med et sett standarder formulert i prestasjonskulturen og populærkulturen for øvrig.

Dette er grunnen til at norske par utsetter giftemålet – fordi det settes skyhøye krav til festen, den rituelle overgangen. Og altså ikke fordi de involverte nøler med å si JA høyt og foran en forsamling. Tro meg, når den store dagen opprenner, er dette parets minste bekymring. For JA-et er i praksis uttalt for lengst, symbolisert ved at mer enn halvparten av landets førstefødte i dag fødes innenfor samboerskapet.

Prestasjonskulturen og dens påvirkning på norske samlivsformer, må Kirken gjerne beklage seg over og yte motstand mot; men den må like fullt forholde seg til den. Ikke bare gjenta besvergelser fra 1995.

For siden midten av nittitallet er det ikke bare ekteskapet som er redefinert og utvidet. Det samme er samboerskapet.

Gå til innlegget

Det Gud har sammenføyet

Publisert 3 dager siden - 342 visninger

Om ekteskapet ikke lenger er så mye mer enn en ganske høytidelig intensjonsavtale – hva er vitsen med å gifte seg?

(Første gang trykket i Vårt Land, 20. mai 2016.)


OM ÅTTE DAGER SÅ gifter jeg meg med Johanne. Vi har vært kjærester i elleve år, samboere i ni av dem, og har to små barn. Med andre ord: Litt av mystikken som i den kristne, tradisjonelle ekteskapsforståelsen skal knytte seg til den første natten, er liksom ikke helt til stede.

Også andre deler av overgangsriten er «avmystifisert». Rett som det er, etter at barna er i seng, finner Johanne et eller annet påskudd for å ikle seg brudekjolen (som rett nok er enkel) og svanse litt rundt i den. Slik er regelen om at man ikke under noen omstendighet må se bruden i all sin stas før vielsen – formodentlig for å oppnå maksimal dramaturgisk effekt – også gjort skam på.

Denne lette, liketille tilnærmingen var i flere år utslagsgivende for at vi engang ikke tenkte noe særlig på giftemål. Vi så rett og slett ikke hensikten. Visst ville det sikkert bli en stor festaften og masse fine taler og alt det der, men til syvende og sist var ekteskapskontrakten bare et stykke papir, var det ikke? En praktisk anretning som staten (og våre foreldre og besteforeldre!) ga økonomiske insentiver for å lokke oss inn i, men som vi klarte oss helt fint uten.

Slik representerte vi et tidstypisk og moderne ekteskapssyn, der institusjonens metafysiske og juridiske status er myket opp og devaluert: Forpliktelsene som følger med har blitt færre; det har blitt lettere å skille seg; de tilstøtende familier har mindre de skulle sagt; begrepet «gjengifte» er kassert; og ekteskapet er ikke lenger eksklusiv ramme for reproduksjon av barn. 

Min utkårede og jeg konstaterte derfor at det ikke var så nøye. Kanskje gifter vi oss en dag; eller kanskje ikke. Vi får se. Poenget er vår tosomhet – ikke alt rundt.

Dette i kontrast til det tradisjonelle ekteskapssynet, der sammenhengen mellom trofasthet, seksualliv og barneoppdragelse befestes innenfor en sakral, uoppløselig ramme. Eller som det heter hos Matteus: «Det Gud har sammenføyet, skal ikke et menneske skille.» Her er samlivet noe langt mer enn en praktisk anretning mellom to stykker som har «hooket» og nærer romantiske følelser for hverandre. Ekteskapet er ikke bare en privat kontrakt som kan annulleres når den ene parten ikke er «hypp» lenger; men en høytidelig pakt innstiftet av Gud, som ikke kan oppheves.

Ekteskapets historie er slik fortellingen om en institusjon som steg for steg har blitt «desakralisert». Fra hellig institusjon til privat forsett om å være trofaste mot hverandre i opp- og nedturer.

Så hvorfor gifte meg? Om ekteskapet ikke lenger er så mye mer enn en ganske høytidelig intensjonsavtale – hva er vitsen?

Vel, for min egen del har det vært en voksende erkjennelse av at samliv likevel ikke er en ren privatsak. Smått om sen har jeg fått øynene opp for den ideologiske dampveivalsen som ruller omkring og former alt i sitt individualiserende bilde. Mot denne nivelleringen vil jeg protestere. Yte motstand.

Og insistere på Ordets forpliktelse. Løftet og trasshandlingen som uttales høyt ved alteret og foran en forsamling: Ja!

 

Gå til innlegget

Med hjertet i hånden

Publisert 7 dager siden - 1448 visninger

Politikken må være noe mer enn en litt opphøyet form for administrasjonsarbeid, insisterer SV. Den må også ta høyde for hva som er godt for oss. I morgen innledes landsmøtet.

(Trykket i Vårt Land, 16. mars.)

‘UANSTENDIG’, KVITTERTE Snorre Valen for et par år siden, og la til at «tusenvis av barn betaler prisen for at Knut Arild Hareide liker å skryte av seg selv i Stortingets vandrehall.» Ifølge Valen hadde Hareide «svinget seg høyt», krysset «anstendighetsgrensen» og «mottatt gratulasjoner fra fjern og nær».

Hadde KrF-lederen helt glemt Pauli ord til galatermenigheten om at ydmykhet er den jordbunnen som andre dyder kan vokse i? «Det er nok nå, Hareide», fortsatte Valen. «Nok barn har fått falskt håp av din politiske ’markedsføring’.»

Landsmøte. Når SV i morgen møtes til landsmøte for å vedta­ et nytt arbeidsprogram for stortingsperioden 2017-2021, er det verdt å trekke frem VG-kronikken på ny. For her stilles SVs pastorale tilbøyeligheter åpent til skue. Under partiets kulturradikale og verdiprogressive ­ferniss, renner en dyp, puritansk åre. En åre de ikke nødvendigvis er seg bevisst eller har et avklart forhold til.

Til å være et parti som advarer mot «moral­isme», er nemlig flere av SVs ­representanter påfallende raske­ ­til å ­påpeke overtråkk – mot «anstendighetsgrensen» og andre regler for sømmelighet.

Som da stortingsrepresentant Kirsti Bergstø anklagde Karl Ove Knausgård for et «håpløst menneskesyn» som offentligheten burde vært spart for(!). Knausgårds forbrytelse? Han var åpenhjertig om sine erotiske strø­tanker: «Alle menn som møter en kvinne lurer på hvordan det er å ligge med henne».

«Den slags tankegods hindrer likeverd og likestilling», advarte Bergstø. Det var altså ikke bare det han sa; det var også noe grunnleggende galt med måten han tenkte på. Knausgård hadde krenket den offentlige bluferdighet med tanker, ord og gjerninger.

Thou shalt not. Eller da kvinne­politisk leder i SV, Marthe Hammer, ville forby stripping fordi det «fornedrer oss som mennesker». Heller ikke her lar argumentet seg konvertere til rent sekulære termer – som at stripping er helseskadelig, at det setter likestillingskampen tilbake, at det er en bransje med mye underslag, eller at det koster samfunnet masse penger.

Nei, som i Bergstøs tilfelle ble argumentasjonen også denne gangen lagt frem i semi-religiøse gevanter: Stripping er simpelthen synd; det er en aktivitet som fornedrer oss.

Hvilket påkaller oppfølgingsspørsmålet: Fornedrer oss overfor hvem? Fornedrelse er en ­relasjonell størrelse som avhenger av en instans bortenfor – i dette tilfellet bortenfor «mennesket». Så … Gud, da, eller?

Slik Hammer bruker ordet, dreier det seg nok helst om en talemåte med en metafysisk rest. Poenget er at resten er der, 
og at den høres. Særlig i KrF-kretser.

Også Valens utfall mot Hareide – drevet mer av skuffelse enn ­raseri – er en påminnelse om hvor likt disse partiene tenker. Skuffelsen kan bare oppstå der det først er etablert en fortrolighet og en felles forståelse. Hvilket er grunnen til at ordene «bror, jeg er skuffet over deg» gjør så mye vondere enn «nå er jeg forbannet på deg!».

Pilegrimsgang. På den måten peker Valens skuffelse også mot hvilken konstellasjon KrF og SV kunne ha vært, om de slo sine pjalter sammen. For impulsen bak politikken er påfallende lik: Omsorgen for svake og forfulgte; dårlig samvittighet over eget forbruk; den intuitive motstanden mot den stadig mer omgripende markedstenkningen; vemmelsen over samtidskulturens mest vulgære utslag; den lett katolske tilnærmingen til stripping, prostitusjon og andre ting som er egnet til å «fornedre oss som mennesker».

Slik insisterer begge partier på at politikken må være noe mer og noe annet enn en litt opphøyet form for administrasjons­arbeid. At den også må ta høyde for hva som er godt for oss; hvor vi ­dypest sett skal hen. (SV har sitt ideologiske forelegg i marxismen som igjen har sitt litterære forelegg i Johannes’ åpenbaring.)

Dine arme små. Hvilket bidrar til å forklare hvorfor de to partiene har sin fulle møye med å greie sperregrensen. For hvem har vel kapasitet til å tenke på misjonsbefalinger og himlinger i disse dager?

I de usikre konjunkturers tid trer i stedet den nyttemaksimerende velgeren frem, og graviterer i retning de «styringsdyktige» alternativene i henholdsvis Høyre og Ap. Slik blir det færre velgere til overs for de andre partiene – med mindre du heter Senterpartiet og kan mobilisere velgere langs den aldri sovende by/land-konflikten.

For visst finnes det en åndsrest her i landet, en puritansk overvintring som kan vekkes til live fra tid til annen. Og som både SV og KrF (og Miljøpartiet De Grønne, med sin endetidslære) kan nære seg på.

Men vi er først og fremst en­ 
nasjon av bønder og profitt­maksimerende lutheranere.

Gå til innlegget

La din vilje skje

Publisert 14 dager siden - 850 visninger

Fra elsk din skjebne til elsk ditt valg. Dette er forskyvningen som ligger under vår tids mest betente verdidebatter.

Hvordan argumentere mot en konstitusjonell ordning med 81 prosent oppslutning? Her har påklagenemda de siste­ årene­ kommet opp med et helt nytt tiltalepunkt: Monarkiet bør avvikles av hensyn til Ingrid Alex­andra. Du skjønner, tronarvingen er fratatt retten til å skape seg selv. Som Sveinung Rotevatn uttalte på radio forleden dag: «Prinsesse Ingrid Alexandra kan aldri bli lege eller sykepleier».

Argumentet som sådan er ­interessant fordi det er nytt og bare gir mening innenfor den moderne fortellingen, der ­enkeltindividet skaper seg selv gjennom tre akter: Oppbrudd, frigjøring og selvvalg. Slik ­røper Rotevatns argumentasjon en hel del om vår tids tankefigurer. «Tatt-for-gitt-hetene» vi ellers ikke får øye på, fordi de liksom går i ett med alt omkring oss – med tapetet vi kaller tidsånden.

Å avfinne seg

Den amerikanske filosofen og teologen Stanley Hauerwas kontrasterer den moderne fortellingen mot tidligere tider, da den enkeltes fortelling også involverte en rekke­ «medforfattere» – være seg slekt, skjebne, odel, arv og andre familieforpliktelser. Fortellingen din var like mye noe som var deg gitt, noe du måtte avfinne deg med – som den var valgt.

I dag er det sistnevnte – valgets evangelium – som vinner terreng: Du skal ikke ha noen annen fortelling enn din egen, heter det nå. Fortellingen din må være selvvalgt – for ellers er du ikke fri. Og den som ikke er fri, er fratatt sitt aller mest dyrebare, herunder Ingrid Alexandra som lever i et «gullbur» og er avskåret muligheten til å bli lege eller sykepleier.

Med dette rammeverket på plass kan omskjæringsdebatten forstås som to ulike fortellinger som barker sammen. De som mener at omskjæringen er en forbrytelse mot barnets «samtykkekompetanse» og rett/plikt til å skape seg selv fra bunnen av; og de som mener at barnets beste er å veves inn i en eksistensiell tradisjon. I den første fortellingen er inngrepet «unødvendig»; i den andre er det like tvingende «nødvendig». Begge vil barnets beste – men de blir ikke noe mer enige av den grunn.

Intet menneske er en øy

Den samme dynamikken gir seg til kjenne i debattene om surrogati, eggdonasjon og eutanasi. «Hvert menneskes død forminsker meg, for jeg er innesluttet i menneske­heten», skrev den ­engelske ­poeten John Donne («No man is an island», 1624). Nå sier stadig flere: «Det må naturligvis være opp til den enkelte å bestemme over sin egen død».

Når disse ordskiftene blir så opphetede og vonde, er det fordi de berører noe som ligger under. To uforenlige fortolkningsnøkler vi enkelt kan kalle «skap deg selv»-fortellingen og «du er skapt»-fortellingen. Og igjen er det ingen tvil om hvilken av de to som har vind i seilene.

Evnen til å unnfange

Ta for eksempel assistert befruktning, som opprinnelig (1984) ble introdusert for å korrigere for naturens svikt hos barnløse ektepar, heterofile sådan. Forestillingen om en likekjønnet vigselsliturgi var ennå langt, langt unna. Det handlet altså om å realisere et potensial som egentlig var der fra naturens side, men som av en eller annen grunn ikke fungerte som det skulle.

Argumentasjonen låter tilforlatelig, men allerede her ­begynner glidningen fra barn som «gave» til barn som «rettighet». Fra barn som skjebne til noe som rekvireres fordi det foreligger et ønske, en vilje. En forskyvning jeg i all hovedsak applauderer, men som vel tretti år senere også har fått en del, kremt, kuriøse utslag.

Enslige diskrimineres. Som når tidligere stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet og nå leder for Fagforbundets samfunnspolitiske enhet, Gunn ­Karin Gjul, tar til orde for at den norske stat slutter å diskriminere (!) single kvinner ved å henvise dem til kjønnslig omgang med en «far» når de ønsker å bli mødre:­ «Enslige kvinner som vil ha barn diskrimineres i Norge i dag. (…) ­Loven må endres slik at også enslige kvinner får tilbud om assistert befruktning på det offentliges regning. Det bør være en selvfølge at disse kvinnene får like rettigheter som dem som ­lever i parforhold.»

Smak litt på den, kjære leser. Det bør altså være «en selvfølge»­ at enslige kvinner befruktes på det offentliges regning – for «alt annet er diskriminerende». Mange­ vil sikkert gni seg i ­øynene, men Gjul forfølger bare sin egen fortelling til dens logiske ende: Det foreligger et ønske, og ønsker er til for å realiseres. Og hva skulle hindre henne? Skjebnen? Naturen? En gruppe «medforfattere»? At det ikke foreligger noen «far»?

Nei, innenfor den moderne­ fortellingen finnes bare én ­ankeinstans: det individuelle ønsket. Og ønske er lik rettighet.

Uenighet for himmelens skyld

Slik går nemlig seilasen når den moderne fortellingens tre akter får ture avgårde etter autonomiens evangelium – helt uten motbør.

Derfor trenger vi begge fortellinger. Det er noe godt i dem begge; og bare slik kan de korrigere hverandre.

Først publisert i Vårt Land, 9. mars 2017.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Erling Grape kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 7 timer siden / 284 visninger
Arnt Thyve kommenterte på
Besteborgerlige bisper bør bråsnu
rundt 7 timer siden / 113 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 7 timer siden / 284 visninger
Erling Grape kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 7 timer siden / 284 visninger
Erling Grape kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 7 timer siden / 284 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 8 timer siden / 284 visninger
Arild Kvangarsnes kommenterte på
Reprise om jøders peniser
rundt 8 timer siden / 2331 visninger
Erling Grape kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 8 timer siden / 284 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 8 timer siden / 284 visninger
Eirik A. Steenhoff kommenterte på
Besteborgerlige bisper bør bråsnu
rundt 8 timer siden / 113 visninger
Erling Grape kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 8 timer siden / 284 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Fredsprisen til al-Qaidas skjulte krigere?
rundt 8 timer siden / 284 visninger
Les flere