Håvard Nyhus

Alder: 36
  RSS

Om Håvard

Håvard Nyhus er kommentator og debattutvikler i Vårt Land.

Følgere

Drømmen om et attråverdig liv

Publisert 6 dager siden - 3962 visninger

Det er ikke Hitler som spøker i bakgrunnen når Aksel Braanen Sterri tenker høyt. Det er Peter Singer.

(Trykket i Vårt Land, 24. april.)

TENK ETTER, HVA er det gode liv? I en serie «presiseringer» etter det famøse Minerva-intervjuet der Aksel Braanen Sterri avskrev mennesker med Downs syndrom sjansen til et «fullverdig liv», har han i stedet introdusert en ny størrelse. Han mente ikke «fullverdig»; han mente «attråverdig»:

«Jeg betviler ikke at personer med Downs syndrom er lykkelige, kan oppleve mestring og mening med tilværelsen», skriver han. «Men like fullt er de begrenset i akkurat de kapasiteter som vi gjerne holder fram som spesielt attråverdige ved det å være menneske, som blant annet vår rasjonalitet, vår evne til å styre våre liv og evne til å søke sannhet.»

Så blir de stående, disse tre: rasjonalitet, sannhetssøken og autonomi. La deres fylde ta bolig i deg, så skal du leve lenge og lykkelig i landet!

Utviklingsavvik. Med dette som utgangpunkt kommer Sterri frem til kjernen i sin argumentasjon: Kvinnen som får påvist et unormalt kromosomtall (aneupliodi) hos fosteret, eller andre tegn til «utviklingsavvik» som kan gjøre livet mindre «attråverdig», er best tjent med å avvikle svangerskapet og «prøve på ny»; altså «erstatte» fosteret som har dårlige utsikter med et nytt foster som har gode utsikter.

Litt som om du har fått en feilvare i posten. Du sender den naturligvis tilbake med krav om en ny. Konklusjonen er derfor gitt: «Kvinner har god grunn til å ta abort ved påvist Downs syndrom».

«Kritikken mot meg er oftere intuitiv enn gjennomtenkt», sier Sterri i det samme intervjuet. En replikk som vitner om innsikt i hvordan han virker på omgivelsene, men også røper en viss hang til selvsmiger. Sukk, om bare alle var like «gjennomtenkte» som ham selv, og ikke så lett lot seg forlede av sine «intuisjoner».

Peter Singer. Og Sterri har til delvis rett. Mye av kritikken mot ham er utvilsomt fordummende, med statssekretær i Kommunaldepartementet, Bjørnar Laabak (Frp), som stemplet Sterri som nazisympatisør, som det mest opplagte eksempelet. Det er ikke Hitler som spøker i bakgrunnen når Sterri tenker høyt. Det er moralfilosofen Peter Singer, som har gjort det til sitt livsprosjekt å gjenoppfinne en ny, «rasjonell» etikk.

Men til forskjell fra sitt forbilde er ikke Sterri så «rasjonell» og «gjennomtenkt» som det han selv attesterer for. Bare i det korte resonnementet over – kvinnen som «erstatter» foster #1 med foster#2 – begår han flere logiske brølere:

For spørsmålet er ikke om foster#1 (det med Downs) vil få et mindre «attråverdig» liv enn foster#2. Sammenstillingen er gal. For å holde oss til Sterris litt styltete, sterile prosa: I den grad foster#1 blir «erstattet», så er det av et ikke-liv. Foster#2 (som kanskje eller kanskje ikke vil materialisere seg) kommer først og eventuelt inn i «ligningen» på et senere tidspunkt.

 

Alle ting like. Derfor bærer hele resonnementet til Sterri galt av sted. Han postulerer det engelsktalende kaller en «all things equal». Han forestiller seg et hypotetisk foster#2, som er helt maken det første fosteret, bare med ett unntak: det har ikke Downs syndrom. Deretter bruker han foster#2 – til tross for at det engang ikke eksisterer – til å argumentere for at det er «god grunn» til å abortere foster#1.

Derfor kan den norske offentligheten glede seg over at den forhenværende Dagbladet-kommentatoren nå er ansatt som stipendiat ved Universitetet i Oslo. Der ribbes han nok for slike elementære tankefeil.

Videre er sammenhengen mellom livskvalitet og «kognitive evner», som babyerstatningsteorien, tar for gitt, høyst uklar; langt mindre kan den forutsies på forhånd. En tidlig erkjennelse hos dem som lever i den konkrete, motsetningsfulle virkeligheten, og ikke, kremt, i abstraksjonenes verden.

 

Hvem har bestemt. Og hvorfor er vi så fiksert på «kognitive evner» i det hele tatt? Når kom dette vedtaket om at rasjonalitet, sannhetssøken og autonomi er målet på det gode liv?

Dette er Sterris blindsone. Han bare forutsetter, helt tilforlatelig og helt uten å argumentere, at dette er «de kapasiteter som vi gjerne holder fram som spesielt attråverdige ved det å være menneske». Gjør «vi»? Ja vel?

Sitatet sier en hel del om hva slags «vi» Sterri omgås, men ikke så mye om resten av menneskeheten.

For når jeg spør den seks år gamle sønnen min om hva som er meningen med livet, så sier han noe helt annet. Han svarer at det er å bli «fotballproff». Og når jeg spør bestemoren min, som har levd en stund, om hva som er menneskets adelsmerke, svarer hun at det er evnen til å gi og motta kjærlighet. Hvem vet, hun har kanskje brukt denne «intuisjonen» som Sterri har så liten tillit til?

Poenget er at hvilke menneskelige «kapasiteter» vi holder fram som «spesielt attråverdige» er høyst individuelle. Sterri står naturligvis til å definere sine egne rasjonelle livsmål og si ting som at: «alle de tingene jeg synes er viktig i mitt liv, ville forsvunnet hvis jeg fikk Downs syndrom» (Sterri på Dagsnytt Atten).

Om han kan forvente høy tilslutning er – heldigvis! – et ganske annet spørsmål.

Gå til innlegget

Messi som religiøs erfaring

Publisert 6 dager siden - 84 visninger

Kan verdens beste fotballspiller lære oss noe om Gud? Ja visst, med litt assistanse fra dikteren R. S. Thomas.

DEN WALISISKE TEOLOGEN og dikteren R. S. Thomas (1913-2000) skrev trofast om Guds fravær. Og iblant om de få gløttene der han likevel kjentes nær. Han fant gjenskinnet etter disse glimtene i det walisiske heilandskapet og langs kysten med fuglene, tidevannet og bølgeslagene. Slik fant han en åpning. Gud kunne skrives frem. Varsomt og møysommelig. I fjor høst ble han gjendiktet til norsk av Hans Johan Sagrusten. I «Den tome kyrkja» heter det:

Dei la denne fella av stein
for han og lokka han med talgljos,
som om han skulle koma inn frå mørkret
lik ein kjempestor nattsvermar og flakse ikring der.
Å, han hadde brent seg
før i flammen til menneska,
flykta og etterlate seg grunnen
i to. Han vil ikkje koma meir
dit vi lokkar han. (…)

Vi gjenkjenner flere av hans hovedmotiv: det skjøre, forræderske. Den nagende fornemmelsen av en Gud som gjemmer seg og aldri dukker opp via rekvisisjon. Men også: Håpets forutsetning i det uutsigelige.

For slik er den religiøse erfaringen. Den er aldri fullendt. Den kommer aldri helt frem, men oppfylles av sitt fravær.

Hvilket bringer meg til en liten argentiner. For ordens skyld: Lionel Messi er ingen helgen og står meg bekjent ikke i noe nærmere ledtog med Gud enn andre fotballspillere. Hans plettfrie image og vandelsattest skyldes først og fremst vel gjennomførte branding-strategier.

Likefullt har Messi et metafysisk potensial som i korte blaff kan gi oss et skimt av den store livsånden bak.

Dette er den definerende forskjellen på Messi og hans fremste rival Cristiano Ronaldo. Portugiseren er like blendende og kan i inspirerte øyeblikk påkalle noe av den samme agen. Men disse ferdighetene, hvor fremragende de enn er, kan stadig forstås innenfor fotballens tradisjonelle fortolkningsramme.

Det er her han og Messi skiller lag. Ronaldo kan i teorien starte en fotballskole og innlemme de håpefulle i terpingens fortjenester. Triksene hans kan, gitt en heldig fysikk, læres vekk.

Det kan ikke Messis. Det blir riktigere å si at de bare oppstår; spontant i øyeblikket, som om døra til det hinsidige står på gløtt og noe smetter over dørstokken. Vendingene er ikke bare kjøtt i bevegelse, men har også et innslag av … lys. Det er dette som er gåten Messi. Han kan ikke forklares innenfor i en fysisk forståelseshorisont alene. Den som prøver vil før eller siden begynne å stange. Talentet har en metafysisk dimensjon.

Dette forsynet gjenkjenner vi også hos Michael Jordan, som ikke bare kunne hoppe høyest, han kunne også henge der litt lenger enn alle andre. Tilsvarende med Roger Federer, Andrea Pirlo og Zinedine Zidane. Uansett hvor fort det går, så er bevegelsene deres yndige og grasiøse – aldri stresset. Det er som om de beveger seg langs en annen tidsakse.

En religiøs erfaring kan være så mangt. R. S. Thomas fant spor av Skjønnheten blant åser og lier i Wales. David Foster Wallace har beskrevet Federer sin kropp som en blanding av kjøtt og lys («a creature whose body is both flesh and, somehow, light»). Karl Ove Knausgård skriker av henrykkelse hver gang dobbeltgjengeren til Franz Kafka, Real Madrid-spilleren Angel Di Maria åpner opp en forsvarsrekke med en umulig pasningsvariant.

«Dei lokka han med talgljos», skrev R. S. Thomas. Som om nåden var et sirkusnummer man sendte bud på. Søndag ble Messi kåret til VMs beste spiller. «Hva!? Vi har jo knapt sett ham!», protesterte mange. «Han har ikke vært dominerende nok!», fortsatte de.

Synlighet? Dominans? Jeg smilte og sendte en tanke til R. S. Thomas. Skulle liksom vinneren skylde oss å flakse omkring som en kjempestor nattsvermer?


(Trykket i Vårt Land, 18. juli 2014.)

Gå til innlegget

Ord mot ord

Publisert 8 dager siden - 198 visninger

Er det sant at Jonas Gahr Støre bestemte seg på toppen av Hallingskarvet? Hvis han sier det, så.

(Første gang trykket i Bergens Tidende, 30. mai 2014.)

«DET ER VIKTIG for meg selv å kunne si at det var da jeg bestemte meg.» Slik begynte Jonas Gahr Støre. Selv om han var flankert av Martin Kolberg, var det starten på forrige ukes mest fascinerende tv-minutter. Det var direktesendt pressekonferanse, og den påtroppende Ap-lederen var i ferd med å introdusere den norske offentligheten for en ukjent fugl: talehandlingen.

Støre fortsatte: «Så dette skjedde fredag i påskeuka, på toppen av Hallingskarvet; jeg var helt alene. Da sa jeg, for det var fin utsikt og jeg kunne se en femtedel av Norge derfra; da ser du ned til Sørlandet, ser Hardanger, hele Jøkulen, opp til Jotunheimen, og Gaustatoppen på andre siden. Og da sa jeg til meg selv, i mitt eget påhør, at svaret er ja.»

Reaksjonene lot ikke vente på seg. «Noen som tror på det?» skrev Gunnar Stavrum, redaktør i Nettavisen. Det var tydelig at han ikke likte å bli holdt for narr. «Påtroppende Ap-leder Jonas Gahr Støre vil ha oss til å tro at han fikk en åpenbaring på Hallingskarvet. Den må han lenger ut på landet med.»

Han gjentok seg selv på NRK Ukeslutt 24. mai. «Jeg tror ikke det er sånn man blir partileder. Jeg tror han bestemte seg for lenge siden.»

Han fikk støtte av flere. «Det tror jeg ikke noe på», uttalte sosiolog og rektor ved Markedshøyskolen, Trond Blindheim. Han omtalte Støres vitnesbyrd som «pompøst», «rart» og «et grep for iscenesettelsens skyld». Han la til: «Er det noen i Norge som tror på dette, da?»

Responsen på Støres skussmål er avslørende. Den røper en norsk medieoffentlighet som er helt fremmed for språkets performative sider. For språket er ikke bare et middel for utveksling av konkret informasjon. Det kan også skape på egen hånd. Det er denne performative siden ved språket som fanges i begrepet talehandling. Språket skaper det som utsies.

Forvirret? Tenk på et frieri. Det finnes ikke uavhengig av språket, men får liv gjennom ordene. Det manifesterer seg når det sies høyt. Ordene er handling. De fører noe nytt inn i verden. Prosessen – også kjent som flørten, forelskelsen, modningen – startet selvfølgelig tidligere, men ekteskapstilbudet eksisterer først når det kunngjøres i den andres påhør.

Slik var det også med Støre: Han besiktiget den mektige Hardangerjøkulen, myste over til Gaustatoppen (1883 moh) og erklærte, i sitt eget påhør, at «svaret er ja». Visst har vi bare hans ord for at det skjedde på denne måten. Men disse ordene er bestemmelsen.

Det er dette Stavrum og Blindheim ikke forstår. Stavrum må gjerne spekulere i at Støre «egentlig tok denne beslutningen for lenge siden», men det er ikke poenget.

Selvfølgelig hadde Støre tenkt tanken tidligere – han hadde gått til innkjøp av ringen, for å holde oss til analogien – men det var altså der, på toppen av Hallingskarvet, at han i metaforisk forstand gikk ned på kne. Og derfor var det akkurat her Støres avgjørelse fant sted. Ikke fordi Støre hypotetisk sett kan fremlegge ugjendrivelige videoopptak der alt fremgår. Nei, historien er sann simpelthen fordi Støre sier det. Eller mer presist: Fortellingen blir sann idet Støre uttaler den – og gjentar den foran et samlet pressekorps.

Det er altså dette vi kaller en talehandling. Det er ikke en konstatering. Det er ikke et utsagn som sier noe om det som allerede er. Det er et utsagn om hva som er sant heretter.

Denne tidsdimensjonen berører et annet problem ved Stavrums metode. Den jakter sin egen hale. Den går og går, men kommer aldri til døra. For uansett hvilket tidspunkt Støre oppgir for sin beslutning, vil Stavrum kunne innvende: Nei, det må ha vært tidligere! Om Støre hadde lyttet til reklamemannen Blindheim og anført noe «mindre pompøst», for eksempel tirsdag 17:15 mens han stekte fiskekaker, ville Stavrums protest vært den samme: Du bestemte deg tidligere!

Slik går det når bestemmelsen knyttes til tanken og ikke til kunngjøringen. Henvisningen bakover i tid kan fortsette i det uendelige. For det er alltid et spor av «bestemmelsen» i tanken foran.

Derfor er en bestemmelse noe annet en vag tildragelse eller en slumrende disposisjon i bakhodet. En bestemmelse er et uttalt og forpliktende forsett. Den eksisterer ikke før den erkjennes og tilkjennegis. Å tid- og stedfeste avgjørelsen forsterker forpliktelsen. Dette er ikke noe mer mystisk enn det som skjer titusenvis av ganger hver eneste nyttårsnatt, når mange bestemmer (sic!) seg for at de skal begynne å trene tre ganger i uka.

At Støre gjør det på et høyt fjell, lader hendelsen ytterligere og gir den en høystemt klangbunn. Dette er ikke uvanlig. Mange forteller at avgjørende livsvalg sto klart for dem på store høydedrag, der lufta er tynnere og verden i gløtt kan fremstå som mer gjennomskinnelig.

Selve fjellvalget er nok heller ikke tilfeldig. Støre har aldri vært typen til å «by på seg selv», men kjærligheten til Hallingskarvet har han vært påfallende lite diskré om. Som han uttalte til Dagbladet for to år siden: «Hadde det vært mulig å elske med et fjell, måtte det bli med Hallingskarvet.»


Og for seks år siden: «Jeg har et mytisk forhold til det fjellet. Det er verdens vakreste, mektigste fjell.»

Like interessant er timingen. Langfredag, dagen for Jesu korsfestelse: «Det er viktig for meg selv å kunne si at det var da jeg bestemte meg» ‒ slik innledet Støre pressekonferansen. Senere gjentok han tidsanvisningen overfor Aftenpostens Harald Stanghelle. «Som kristen mente du at det var lidelsens dag?» spurte en litt ertelysten Stanghelle. «Jeg vil ikke bruke den metaforen», svarte Støre. «Men jeg sa det var fredag.»

Slik valgte altså Støre å ordlegge seg. Hva er det med denne fredagspresiseringen? Kanskje gjør han dette for å vise alvoret, for å sette sitt valg inn i en forståelseshorisont som best kan fanges opp ved ordet «kall». Støre har aldri lagt skjul på sin dragning mot større takhøyder enn den i kantina på Youngstorget, og husker sikkert hva Herren sa til profeten Elia (1. Kongebok: 19,11): «Gå ut og still deg opp på fjellet for Herrens ansikt, så vil Herren gå forbi!»

(Første gang trykket i Bergens Tidende, 30. mai 2014.)

Gå til innlegget

Speilbildet av en lom

Publisert 11 dager siden - 451 visninger

Er det mulig å beskrive livets mysterier? Eller er vi nødt til å begynne i andre enden? Oppstandelsesdebatten setter spørsmålet på spissen.

«Språk har et uendelig ­potensial for å utvikle seg og å uttrykke hva som helst», skriver Atle Ottesen Søvik i Vårt Land 19. april. En nesten rørende tillitserklæring til språket og dets evne til å reflektere og «matche» virkeligheten.

Vi kan altså slå fast at det er et godt stykke fra MF-professoren til dikteren Hans Børli (1918-1989), som i stedet konstaterer at språket aldri korresponderer fullt ut med virkeligheten; det vil bestandig være en uoverensstemmelse. Som «skogens dikter» formulerer det i Ord og liv:

Jeg har drømt om at

én gang – en eneste –

skulle ord og liv

bli ett

Slik skulle det skje:

Som når speilbildet av en lom

svimler gjennom vårblått vatn

og treffer den levende fuglen

i en sprut av sølv, ytterst

i spissen av et svimlende

crescendo-tegn

En sprut av sølv? 

Kanskje låter det litt kryptisk – og det er det! – men Børlis erkjennelse (og håp!) er ikke noe mer mystisk enn det som formidles i helt hverdagslige vendinger som «ord blir fattige» og «språket kommer til kort».

Den samme erkjennelsen av språkets tilkortkommenhet – ­representasjonsproblemet – har vært den drivende kraften i forfatterskapet til våre tre største, nålevende forfattere: Dag Solstad, Karl Ove Knausgård og Jon Fosse. Alle forteller om opplevelser i barndommen hvor språket kapitulerte og de – kanskje litt ironisk – slo inn på veien som skulle gjøre dem til forfattere. Eller som Georg Johannesen en smule lakonisk bemerker: «En dikter er en som har vanskelig for å ­uttrykke seg.»

Fosse skildrer opplevelsen i Gnostiske essay: «Eg hugsar eg som unge ofte låg i graset og såg opp mot greinene på eit tre. Eg såg lenge på ei grein, eg såg på mellomromma mellom greinene, eg såg på grein etter grein, eg såg dei utrulege mønster som laga seg mot himmelen. Eg såg lenge på ei grein, så mot himmelen, så såg eg på neste grein, så mot himmelen. Og så tenkte eg at dei orda vi har for å seie noko om alt dette er grein, kvist, himmel og skyer. Og tre.»

Slik støtte den lille gutten på problemet han stadig baler med. Grein, kvist, himmel, tre og skyer­. Skjønne ord bevares (Fosse­: «Språket er det som knyter mennesket til Gud»), men ­ingenlunde egnet til å re-presentere virkeligheten fullt ut.

Et grønt løvblad

Scenen kan minne om den til Dag Solstad, da han får i oppgave å beskrive et blad, et grønt løvblad. I podcasten Bokpod forteller han om fortvilelsen: Uansett hvor nitid han velger sine ord, så er de ikke i nærheten av å beskrive hvordan bladet faktisk er. Og om selv ikke et grønt løvblad kan gjengis, hva da med den dypeste virkeligheten? Men Solstad resignerer ikke. I stedet overgir han seg til litteraturens løfte om å røpe det uutsigelige.

Knausgårds møte med språkets tilkortkommenhet er vondere å lese om. I en scene i Min Kamp 1 sitter åtte år gamle Karl Ove på gulvet foran TV-en og ser på Dagsrevyen. En fiskebåt har sunket utenfor kysten av Nord-Norge, og mannskapet på syv personer har druknet – alle sammen. Et mysterium, for ­været var fint.

Men så! Helt plutselig, skjer det noe. Det er som om konturene av et ansikt stiger frem fra havoverflaten. «Svimlende gjennom vårblått vatn», ville kanskje Børli sagt.

Et ansikt i havet! Karl Ove springer ut til faren, som er ute i hagen. «Jeg så et ansikt i havet», sier Karl Ove, oppspilt. «Hva 
da, en dykker?», spør faren. «Nei, det var ikke noe menneske. Det var et slags bilde i sjøen». Men faren er ikke interessert. «Se å gå inn med deg», sier han. «Og ikke gap sånn. Du ser jo ut som en idiot.»

Tilliten til tegnet

Slik demonstrerer scenen også den viktigste forutsetningen når noe skal gjengis: tillit. For visst er språket stakkarslig, med det er ikke helt uten bærekraft. Alt begynner derfor med tilliten. Tilliten til et svimlende crescendo-tegn.

Og kan hende er det denne rekkefølgen Atle Ottesen Søvik snur på hodet når han argumenterer for at Jesu «oppstandelse er den beste forklaringen 
på ­aktuelle data» og ganske tilforlatelig slår fast at «språket 
har evne til å beskrive det som skjer».

Dette i skarp kontrast til ­teologkollegene Sturla J. Stålsett som skriver at «oppstandelsen bare er tilgjengelig som håp» (19.04) og Marius T. Mjaaland som viser til at oppstandelsen «overskrider språkets evne til å beskrive det som skjer» og at ­ønsket om et overvåkings­kamera som kan godtgjøre 
oppstandelsen «er tåpelig» (12.04).

De to sistnevnte gjør i stedet det forfatter Lewis Carroll oppfordrer til i Alice i Eventyrland (1865). De begynner med tilliten og meningen, så får ordene komme etter hvert: «Se etter ­meningen, og lydene vil ta hånd om seg selv.»

Først publisert  i Vårt Land, 19. april.

Gå til innlegget

Om forskjellen på en dødeoppvekkelse og en oppstandelse

Publisert 17 dager siden - 376 visninger

Når de døde våkner.

«MIN LILLE DATTER holder på å dø», sier Jairus. Han kaster seg ned ved føttene til Jesus. «Kom og legg hendene på henne så hun kan bli frisk og få leve.» Jesus går med ham, men når de kommer frem til Jairus’ hus, er datteren allerede død. Folk gråter og er fra seg av fortvilelse. Men Jesus vil det annerledes. «Barnet er ikke dødt», sier han. «Hun sover.» Han går inn der barnet ligger. Så tar han den tolv år gamle jenta i hånden og sier: «Talita kumi!» Det er arameisk og betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» Straks reiser jenta seg og går omkring.

Hvorfor denne veien om Markusevangeliet? Jo, nå kommer poengene: (1) Jesus påla alle dem som befant seg i huset at ingen – ingen! – måtte få vite om det som hadde skjedd; og (2) jenta var skrubbsulten. Gi henne noe å spise, sa Jesus.

Hvilket bringer oss til den franske serien «Les Revenants» – «Gjengangerne» på norsk. I en uspesifisert by i Alpene våkner plutselig døde mennesker til live og tumler avgårde mot sitt gamle kjøkken eller serveringssted. Der finner de seg noe å spise. Og når deres nærmeste pårørende omsider får områdd seg etter gjensynet, skjønner de intuitivt at mirakelet må behandles med den største konduite.

I den danske dramatikeren Kaj Munk (1898–1944) sitt hovedverk Ordet skjer det også en dødeoppvekkelse. I det litt mindre påaktede oppfølgeren, Ordet II, dikter Munk videre på denne hendelsen. Hva skjer med familien som opplevde dette mirakelet tolv år etterpå? Ikke helt uventet: det ble ikke bare lykke og velstand.

For selv ikke et mirakel forandrer på våre mest grunnleggende livsvilkår. Selv ikke en dødeoppvekkelse lar seg omsette i et større løft. Vi forblir like tunge av jord og forgjengelighet. Sånn er livet. Sorg, tap og urett er en del av regnestykket. Gleden og ulykken forutsetter hverandre. Yin og yang.

Mot slutten av stykket kommer Inger, hun som ble gjenoppvekket, frem til samme erkjennelse: «Lykkens nådegave har vi nok ikke forstaat at nytte rett», sier hun. «Lad oss nu bedre forvalte Sorgens nådegave.»

Sorgens nådegave? Ja, også sorgen kan være en gave, forsikrer Munk. Om den møtes på rett frekvens. Den svenske teaterkritikeren Leif Zern kaller dette for «resignasjonens ekstase». Det er ikke snakk om resignasjon som kapitulasjon, men som en oppgivelse av selvtilstrekkelighet. En resignasjon lutret av virkeligheten.

Også mange etterlatte kan snakke om dette: om sorgens mer forsonlige sider. Selv de som har mistet et barn. Sorgen har sider ved seg som ikke utelukkende handler om et bunnløst savn – men den kan også, på sitt vis, være lun og løfterik. For døden tar, men den utsletter ikke. En mor som mister et barn er fremdeles en mor.

Det er nettopp denne «resignasjonens ekstase», den såre balansen, som forrykkes i den franske alpebyen i «Gjengangerne». Plutselig står barnet på trammen igjen. Sorgarbeidet må innstilles, men for hva?

Det uavvendelige har allerede skjedd. Det er ingen vei tilbake. Kanskje var det derfor Jesus insisterte på at Jairus’ datter «bare sover». Dødeoppvekkelse var ikke en del av hans egentlige repertoar.

For den slags overskridelser reparerer ingenting. Det er snarere døden som invaderer livet. I «Les Revenants» gis dette et stilisert uttrykk. I flokk løper Rhônedalens ville dyr ut i byens oppdemmede vannreservoar og drukner seg.

Underveis blir vannstanden – av uforståelige årsaker – stadig lavere. Men gjett hva som åpenbarer seg på bunnen! Hintene finnes i Johannes’ Åpenbaring: «Havet fantes ikke mer. Og jeg så den hellige by.»

(Teksten er en omarbeidet versjon av en «Gjengangerne»-omtale som ble trykket i BT i april, 2014.)

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Johannes Taranger kommenterte på
Snikturbanisering
3 minutter siden / 413 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Norge bør ta imot 10 000 kvoteflyktninger
7 minutter siden / 1277 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Livsfjern teologi
21 minutter siden / 5476 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Livsfjern teologi
38 minutter siden / 5476 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Livsfjern teologi
rundt 1 time siden / 5476 visninger
Søren Ferling kommenterte på
"Den muslimske fare"?
rundt 1 time siden / 1559 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Livsfjern teologi
rundt 1 time siden / 5476 visninger
Jarl Henning Ulrichsen kommenterte på
"Den muslimske fare"?
rundt 1 time siden / 1559 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Økende antisemittisme
rundt 1 time siden / 308 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Snikturbanisering
rundt 1 time siden / 413 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Kristendom og makt er en usunn blanding
rundt 1 time siden / 74 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Norge bør ta imot 10 000 kvoteflyktninger
rundt 1 time siden / 1277 visninger
Les flere