Håvard Nyhus

Alder: 35
  RSS

Om Håvard

Håvard Nyhus er kommentator og debattutvikler i Vårt Land.

Følgere

Snakk sant til hverandre

Publisert 1 dag siden - 1285 visninger

I de falske nyhetenes tid er etterrettelighetens dyd viktigere enn noensinne.

(Trykket i Vårt Land, 22. februar.)

«MÅ JEG BE OM at du er noe mer edruelig i fremstillingen din», sa Siv Jensen til meddebattant Jonas Gahr Støre under Politisk kvarter, morgenen 21. februar.

Vi lever under et nytt regime: Fakta kontres med «alternative fakta»; nyheter med at de er «falske»; Per Sandberg overtar som innvandrings- og integreringsminister. Og Siv Jensen tar Jonas Gahr Støre i skole for å være upresis i sin gjengivelse av virkeligheten. Er det rart man henger med hodet?

Jeg er ikke alene om mine anfektelser. «Kampen for fakta og kunnskap kan fort gå galt», skriver Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås i Aftenposten, og gjengir et løsrevet sitat av Frp-rådgiver Espen Teigen som angivelig «driter i» at han er med på å bryte ned den offentlige samtalen.

Videre uttrykker Åmås bestyrtelse over «holdningen» og «dømmekraften» til 24 år gamle Espen Teigen, siden han – altså Teigen – i et intervju med nettsiden Journalisten har omtalt sjefstrategen i Det hvite hus, Stephen Bannon, som en «fascinerende» type. Det skulle han visst ikke gjort, og nå er «kritisk tenkning viktigere enn noensinne», foreskriver Åmås.

Gir vekk ammunisjon

Åmås har naturligvis helt rett i det overordnede. Kampen mot løgnene har aldri vært viktigere, «strategisk kommunikasjon» er problematisk fordi den bryr seg mer om hva som fremmer interesser enn hva som er sant, og systematiske angrep på mediene – blant annet fra Det hvite hus – undergraver tilliten til en helt essensiell samfunnsinstitusjon.

Men spørsmålet er om ikke Åmås gir like mye ammunisjon til sine motstandere. For bare i passasjen over er det flere ting å arrestere ham på. 

For det første er det ikke den offentlige samtalens ve og vel Teigen uttrykker at han «driter i»; det vil enhver som leser uttalelsen i sin sammenheng se. Det han ikke kan godta er hvordan spørsmålet fra Journalisten lades med påstanden om at den offentlige samtalen beror på «innvendinger fra kritiske journalister». Det er en forutsetning Teigen ikke aksepterer, og følgelig driter han en lang marsj i den – hvilket også er hans soleklare privilegium.

Men i stedet for å lese Teigen med et minstemål av velvillighet, valgte altså direktøren i Fritt ord en retorisk manøver – kun egnet til å drite ut Teigen.

Underslår virkeligheten

Også fortsettelsen skurrer. For er det virkelig et tegn på sviktende dømmekraft å uttrykke fascinasjon for Stephen Bannon? Vel, da kan jeg rekke opp hånda først som sist: Jeg er også blant dem som fascineres av Bannon, eller Mørkets fyrste. Slik jeg også er fascinert av Joseph Goebbels og Donald Trump. Å uttrykke fascinasjon for noen er ikke det samme som å like noen – om noe forholder det seg gjerne stikk motsatt: Vi fascineres av det skumle, skitne og onde. Noe også Teigen er klar på: «La det ikke være noen tvil: Han (Bannon) er en farlig fyr.»

Kjernen i anklagen mot de «politisk korrekte» er at de overser og underslår opplagte forhold ved virkeligheten – fordi disse forholdene er ubehagelige, ufordelaktige eller på annet vis egnet til å distrahere fra et politisk mål. Å insistere på at Bannon – som tjente seg søkkrik på Seinfeld-royalties og produserte Shakespeare-filmatiseringen Titus (1999) – ikke er det spor fascinerende og at den som mener noe annet bør undersøke dømmekraften sin, er således en lissepasning til de som mener at de «politisk korrekte» lever løgnaktige, forløyne liv.

Besvergelser og trylleformularer

I virkeligheten betyr naturligvis «politisk korrekt» ingenting som helst, men er utelukkende en fornærmelse, kun egnet til å slynges på tvers av en uoverstigelig kløft av motsetninger.

Begrepet stiller slik i samme kategori som «kritisk tenkning», som Åmås påkaller som en saliggjørende kraft. Men heller ikke «kritisk tenkning» betyr noen ting som helst; det er bare et trylleformular for «jeg bruker hodet mitt, i motsetning til deg». Derfor vil du finne nøyaktig de samme påkallelsene hos verdens konspirasjonsteoretikere: Kritisk tenkning, folkens! Nå må dere våkne og se gjennom løgnene!

Den som vil strekke ut hånden og invitere til dugnad og oppslutning om et stort uenighetsfellesskap, må derfor begynne i en helt annen ende. Rituelle besvergelser om «kritisk tenkning» er ikke et argument, men en vurdering av meningsmotstanderen. Og det hjelper ikke det grann.

Sant og innstendig

Det som hjelper er å snakke så sant, oppriktig og innstendig om virkeligheten som overhode mulig. Også når det er snakk om å innrømme mørke fascinasjoner. Bare slik kan mediene ha noen som helst forhåpning om å drive postfakta-smitten tilbake; ved å gå foran med et godt eksempel. Fasthet i det sentrale, frihet i det perifere og etterrettelighet i alt.

Gå til innlegget

Lyden av skjør stillhet

Publisert 9 dager siden - 352 visninger

Møtet med det hellige er ikke spektakulært. Sist søndag opplevde jeg det i svømmehallen.

(Første gang publisert i Vårt Land 7.11.2014)

SØNDAG DRO JEG og fireåringen min til det nye svømmeanlegget på Nygårdstangen i Bergen. I garderoben havnet vi ved siden av det som måtte være et brødrepar. De kan ha vært 16 og 14 år gamle og gikk hånd i hånd. Den yngste var alvorlig funksjonshemmet. 

Vi holdt omtrent den samme rytmen. Storebroren hjalp lillebroren: Med skoene, jakka, sokkene, låsen til klesskapet, badebuksa, dusjingen og innsåpingen. Den yngste gutten nærmest dirret av forventning, og holdt skjelvende fast i brorens arm for ikke å skli på de glatte flisene. Den eldste besvarte de nølende og tillitsfulle blikkene med et forsikrende smil.

Jeg begynte nesten å gråte. Det er ikke hver dag jeg får være vitne til slik betingelsesløs godhet. Vel inne i svømmehallen fortsatte jeg å sende stjålne blikk i retning de to guttene, og hver gang så jeg det samme: En fortrolig, lysende tosomhet. 

For min del vil jeg kalle det en religiøs erfaring. Så jeg holdt meg på behørig avstand. Dette ville jeg nødig invadere. Filosofen Rudolf Otto (1869‒1937) har definert det hellige eller numinøse som Tremendum et fascinosum – det som skaper frykt og tiltrekning på samme tid. Som profeten Elia dro jeg min metaforiske kappe for ansiktet.

Dagen i forveien hadde Benedicte Bekkelund fortalt i Dagbladet om aborten av et foster med Downs syndrom. «Ønsker jeg å utsette mine andre to barn for den belastningen det vil medføre resten av deres liv?» hadde hun spurt seg.

Belastning? Noe sier meg at storebroren i svømmeanlegget ville valgt et annet ord.

Bekkelund fortjener honnør for å stå frem med sine sjelekvaler. Den norske offentligheten trenger disse historiene, men hun demonstrerer også hvor flat og forvaltningsorientert den norske samtalen kan være. I et teknokratisk perspektiv er ethvert bleieskift «en belastning» eller «et tidstyveri», men de fleste jeg kjenner vil snarere sortere tiden ved stellebordet som livets mest meningsfulle øyeblikk.

Den britiske skribenten og psykiateren Anthony Daniels jobbet en gang som radiospaltist. Radiokanalen holdt til i et snirklete bygg det var bortimot umulig å navigere i. For at gjestene skulle finne frem hadde derfor kanalen ansatt en egen los – som var blind. Det tok derfor ikke lang tid før rollene ble snudd på hodet. Gjesten måtte ta ledsageren i hendene og lose henne fram.  

Radiokanalen visste hva de gjorde. Tidligere hadde gjestene en tendens til å komme heseblesende og oppjaget inn i studio, men noe skjedde i møtet med den blinde losen. Vel fremme hadde intervjuobjektene et helt annet drag over ansiktet: En ro og et nærvær. 

Mange av dem var kanskje fornøyde med seg selv og tenkte at de hadde vist omtanke for den stakkarslige losen. I virkeligheten var det like mye omvendt. Det var den blinde personen som hjalp gjestene. Simpelthen ved at de holdt hender.

Møtet med det hellige er aldri spektakulært og aldri rekvirert. Tvert om. Det er ubedt og overrumplende, og det åpenbarer seg i det ordinære og i det skrøpelige. I lyden av skjør stillhet. I en radiokorridor og foran et garderobeskap. Hos en blind los som vil holde hender, og hos en gutt med cerebral parese som skjelvende griper etter storebrorens hånd.

Da sa Herren: «Foran Herren kom en stor og sterk storm som kløvde fjell og knuste klipper, men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden – lyden av skjør stillhet. Da Elia hørte den, dro han kappen for ansiktet, gikk ut og stilte seg i huleåpningen. (1. Kongebok, kapittel 19.)

Gå til innlegget

Med blødende poter gjennom rimfrosten

Publisert 13 dager siden - 3761 visninger

Hva er det gode liv? Debatten om sorteringssamfunnet kommer ikke utenom verdens eldste paradoks.

 «SI AT DU som forelder kan velge om barnet ditt vil bli født med Downs ­syndrom eller ikke. Burde du velge å gi barnet ditt Downs? Bør vi som samfunn applaudere et slikt valg?»

Det er Dagbladets leder­skribent Aksel Braanen Sterri som spør, og selv om det ikke umiddelbart er klart hva et slikt hypotetisk tankeeksperiment skulle være egnet til å demonstrere i den virkelige verden — et gitt tidspunkt der foreldrene kan «velge» antall kromosomer hos barnet? — så har Sterri svaret klart: Svaret er nei.

«Er det moralsk feil å ‘velge’ seg et barn med Downs­ syndrom hvis det var mulig?», spør en leser, som kanskje eller kanskje ikke gnir seg i øynene.

«Ja», forsikrer Sterri: «Det kan også argumenteres for at kvinner bør få føde barn som har de beste forutsetninger for å leve så gode liv som mulig.»

Underforstått: Mennesker med Downs syndrom har ikke de beste forutsetninger for å leve så gode liv som mulig. Og «gode liv» defineres av? Dagbladets kommentator legger en konsekvensetisk utregningsmodell til grunn der det gode er lik nytelse og velvære minus ubehag og byrder.

Galt av sted

Her er det mye å ta tak i. For å begynne et sted: Om det virkelig er slik at det gode liv defineres av hvor mange endorfiner og dopaminer som utløses, så bærer hele resonnementet i Dagbladets leder likevel galt av sted. Om noe viser studier at mennesker med Downs ­syndrom lever lykkeligere liv enn oss andre dødelige.

Undersøkelser viser for ­eksempel at de som har ett ekstra kromosom scorer påfallende høyt på kriterier som tilfredshet og opplevd glede. Videre at de er fornøyd med eget utseende og at de føler seg elsket. Hvor mange med 46 kromosomer kan underskrive på det samme? Altfor få, som vi vet.

Gitt Sterris mål på det gode liv — mest mulig velvære for innsatsen — skulle han altså applaudere de hypotetiske foreldrene som «velger å gi barnet sitt Downs» all den tid disse barna er minst like godt disponert for nytelse, endorfiner og alt annet som oppskattes under utilitarismens regime.

Likevel kommer altså spørsmålsstilleren til motsatt konklusjon: Foreldrene i tanke­eksperimentet forbryter seg mot en moralsk orden når de «velger» Downs syndrom. De skylder både seg selv — og samfunnet(!) — å handle annerledes.

Regning uten vert

 På den måten presterer Dagbladets ideologiske hærfører å gjøre opp regning uten vert på hele tre ulike vis.

Først fordi han konkluderer annerledes enn de uttalte premissene leder ham.

Dernest fordi han setter problemstillingen inn i en samfunnsøkonomisk kost/nytte-kalkyle — uten å stipulere noen avgrensninger. Hva ligger i «de beste forutsetninger»? Kan for eksempel «vi som samfunn» stå å se på at foreldre med arvelige sykdommer går hen og får barn? Bør «vi» i så fall la være å «applaudere»?

Og til slutt fordi han enkelt går ut fra at det skulle ligge en moralsk fordring i å maksimere velvære. Gjør det? Ja vel?

Formodningen mot seg

Utilitarismens sjefsprinsipp – der lykke, lyst og nytte er alle tings mål – har dessuten formodningen mot seg. De fleste blant oss vil ha erfart at det gode liv slett ikke er friksjonsløst, men også defineres av slit, forsakelser og «merbelastninger»; at hedonisten lever på «tomme» kalorier og jag etter vind; og at selv noe så motbydelig som et bleieskift kan være forbundet med en helt særegen form for velvære.

Sterri, på sin side, har en noe mer skjematisk tilnærming til spørsmålet: «Selv om barn for de aller fleste er en av de største gleder i livet, kommer vi ikke utenom at det også er en byrde.» (Morgenbladet, «Et forsvar for sorteringssamfunnet», oktober 2014.) En formulering du, kremt, nok er nødt til å være i de uetablerte tyveårene for å kunne lire av deg.

For glede og byrder er ikke variabler på hver sin side i et familieregnestykke «vi som samfunn» bør eller ikke bør «applaudere». Like lite som de «velges» i en slags tenkt salatbar. Det er en grunn til at vi snakker om å barn. Barn er ikke noe som rekvireres, men noe som kommer – noen ganger ventet; andre ganger ikke. Lik en trofast hund med blødende poter gjennom rimfrosten.

  

Den frostbrente gleden ved livet

søker deg ved vadestedene,

ved leirbålene, ved korsveiene,

alltid –

Selv i sorgens dager,

selv i motgangens bratte døgn

og våkenettenes martrende timer

søker gleden deg, kvidende

lik en trofast hund

som løp med blødende poter gjennom

rimfrosten

og svømte mellom isflakene i strie elver

for å finne sin husbond.

 

«Gleden», Hans Børli

  

 

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND, 10.02.2017

 

Gå til innlegget

Utopiens umulighet

Publisert 28 dager siden - 1052 visninger

Hva som skremmer meg? Ikke så mye det «blodbadet» Donald Trump peker på – som den virkeligheten han peker mot.

 Da Thomas More i 1516 skrev sitt berømte essay Utopia, brukte han et ordspill (gresk: topos ~ sted). Han vekslet mellom u-topia og ev-topia, altså mellom ikke-sted og godt-sted. På den måten uttrykte han spenningen mellom det absolutt gode og det oppnåelige.


Livsbetingelser

I dette ligger noen viktige innsikter om våre grunnleggende livsbetingelser. Som den amerikanske guvernøren Mario Cuomo slo fast: «You campaign in poetry. You govern in prose.» Kraften i visjonen kommer til syvende og sist fra at den ikke realiseres: At den er u-virkelig og ikke kan høkres med. Nettopp slik unngår den å bli alminneliggjort.

Her er ordspillet til Thomas More også innbuet med en religiøs erkjennelse. Om historien har lært oss noe som helst, så må det være at himmelriket er noe som til enhver tid er bortenfor; et håp og en visjon oppsummert i paradokset «ennå-ikke-sted». Paulus formulerer det slik: «Selv om alt håp var ute, holdt Abraham fast på håpet og trodde.» (Rom 4,18).

Hvilket leder meg til Donalds Trumps innsettelsestale forrige fredag. Han tegnet et noe, kremt, uforsonlig samtidsportrett: «Mothers and children trapped in poverty in our inner cities; rusted-out factories scattered like tombstones across the landscape of our nation; (…) and the crime and gangs and drugs (…).»


I will never let you down

«Et amerikansk blodbad», oppsummerte Trump, men forsikret tilhørerne om at lidelsen stanser her: «This American carnage [blodbad] stops right here and stops right now.»; «all that is past».

I stedet innevarslet han en ny tid: «We stand at the birth of a new millennium, ready (…) to free the Earth from the miseries of disease.» Frykt ikke, sa Trump: «I will fight for you with every breath in my body – and I will never, ever let you down».

Nå har politikk rett nok alltid vært en ubestemmelig blanding av poesi og prosa; av tallknusing, personkult, «alternative facts», løfter om nasjonal gjenfødelse og messianske selvbilder – partikollega Sarah Palin forkynte sågar at hun ville dø(!) for sine landsmenn («I will live, I will die for the people of America»). Likevel, Trumps innsettelsestale representerer noe radikalt nytt, selv i en amerikansk kontekst.


Uoppnåelig

Hva som skremte meg mest? Ikke så mye det «blodbadet» Trump peker – som den virkeligheten han peker mot: Evangeliet om et rike uten nød, trengsel, sykdom og kriminalitet – der spenningen mellom det absolutt gode og det oppnåelige kvitteres vekk i hasjtaggen #America First: «A new national pride will stir our souls, lift our sights, and heal our divisions».

Dette er lovnader som bør være egnet til å uroe noen enhver. Hvorfor? Fordi de – som Thomas More minner oss om – simpelthen ikke kan innfris. Ikke på denne siden.

Et snaut år etter drapet på John F. Kennedy, skrev historikeren Richard J. Hofstadter den mye refererte artikkelen «The Paranoid Style in American Politics» (1964). «Amerikaneren ser ikke kompromisser som en gyldig løsning siden det som alltid står på spill er valget mellom det gode og det onde», skrev Hofstadter, og fortsatte: «Kravet om total triumf leder til urealistiske politiske formuleringer, som igjen, når disse målene ikke er i nærheten av å kunne nås, avler ytterligere frustrasjon.»

Hvilket reiser spørsmålet: Hva skjer den dagen Trumps løfter om «winning» og «greatness» og «I alone can fix it» ettertrykkelig kolliderer med virkeligheten?

Spenn deg fast.


FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND, 26.01.2017

Gå til innlegget

Du Guds lam

Publisert rundt 2 måneder siden - 615 visninger

Kinoaktuelle «Agnus dei» kan oppsummeres som et filmatisk svar på teologiens største gordiske knute: ondskapens problem.

PÅ TAMPEN AV ANDRE verdenskrig får et nonnekloster i Polen ubedt besøk av sovjetiske frigjøringsstyrker. Den som har lest litt krigshistorie, vil ha en anelse om hva det innebærer. Søstrene har håndtert overgrepene så best de kan – med en blanding av bønn og fornektelse – men ni måneder senere er det ikke lenger mulig å legge skjul på det unevnelige (selv ikke under den romslige nonnedrakten): Syv av søstrene har termin.

Vel, da er det vel ikke annet å gjøre enn å påkalle den nærmeste jordmoren og få det overstått? Ikke så fort. Situasjonen er mer delikat enn som så.

Sekulære og seksuelt frigjorte nordmenn vil muligens ha problemer med å følge logikken, men i nonnenes verden blir summen av overgrepstraumer og høytidelig avlagte kyskhetsløfter et større tabu enn de kan håndtere. For ikke å snakke om hvilken skandale det vil være om det unevnelige kommer ut. En skandale av slik størrelsesorden at den ikke bare vil sette klostervesenet i forlegenhet, men hele troen som sådan.

For Klostermoren (Agata Kulesza) gjelder det derfor å «contain the situation» og overlate resten til Guds forsyn. Det siste hun kan ta sjansen på, er å sende bud på en polsk lege.

I stedet blir en fransk Røde Kors-utsending redningen. Takket være den snarrådige søsteren Maria (Agata Buzek), som bryter protokollen, sniker seg ut og tilkaller hjelp i forkant av en setefødsel med særdeles dårlige odds, kommer den franske legen Mathilde (Lou de Laâge) inn i bildet, historiens heltinne.

Som egenrådig kvinne med kommunistsympatier og et ikke-anstrengt forhold til alkohol, sigaretter og casual sex, danner hun tilsynelatende en skarp kontrast til søstrene i Benediktinerordenen. Det er likevel mer som forener dem. Ikke bare det at de er omgitt av menn og jævelskap på alle kanter, med kanskje viktigere: At de på ny søker retning og mening i tilværelsen etter at krigens redsler har sendt dem inn i rådløsheten. Slik innledes et skjebnefellesskap som skal komme alle involverte til gode.

«Agnus dei» er basert på sanne hendelser og drar også veksel på en passe diskre kjærlighetshistorie mellom Mathilde og hennes overordnede – den kjærlighetshungrige, jødiske doktoren Samuel (Vincent Macaigne), som har mistet begge foreldrene i Bergen-Belsen. Også her evner regissør Anne Fontaine, i løpet av bare et fåtall sekvenser, å tegne et motsetningsfylt, nyanserikt portrett – av to ensomme sjeler som låner hverandre hver gang det nærmer seg stengetid.

Sentrum for begivenhetene er likevel klosteret, og serien av fødsler som er underveis. Her kunne det fort blitt vel mange bilder av bedårende nyfødte, omfavnet av sine mødre, men Fontaine er klarsynt nok til å unngå det grepet. Morskjærligheten klarer seg fint på egenhånd. I stedet er regissøren opptatt av å undersøke hva slags prøvelser søstrenes tro utsettes for: Hvordan forener de den russiske «frigjøringen» med troen på en kjærlig Skaper?

Slik kan «Agnus dei» også oppsummeres som et filmatisk svar på teologiens største gordiske knute: ondskapens problem. Eller som Maria kvitterer, i en akkurat passe pregnant formulering: «Tro er 24 timer tvil og ett minutt håp».

Og så må vi ikke glemme filmfotografen – Caroline Champetier. For noen år siden skjøt hun den visuelt storslagne «Om guder og mennesker» (2011), der en gruppe munker ble satt på prøve. Denne gangen er munkene byttet ut med søstre, men igjen er det som om Champetier maler med lys, i et sett tablåer som mest minner om kunstverk fra renessansen.  

«Agnus dei» er en fryd for øye, intellekt og hjerte.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Are Karlsen kommenterte på
Den nye sionismen
3 minutter siden / 42 visninger
Bernt Christian Helén kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
9 minutter siden / 6373 visninger
Bernt Christian Helén kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
10 minutter siden / 6373 visninger
Bernt Christian Helén kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
13 minutter siden / 6373 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Hva med hjertelaget?
24 minutter siden / 592 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Til mann og kvinne skapte han dem?
rundt 1 time siden / 2358 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Etter 40 år med Oase
rundt 1 time siden / 1298 visninger
Svein Ausland kommenterte på
Kreasjonisme er vitenskapelig
rundt 1 time siden / 6373 visninger
Rudi Wara kommenterte på
Til mann og kvinne skapte han dem?
rundt 1 time siden / 2358 visninger
Randi TunIi kommenterte på
Hva med hjertelaget?
rundt 1 time siden / 592 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Er kirkelig likekjønnet vigsel et frelsesspørsmål?
rundt 1 time siden / 1160 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Hva med hjertelaget?
rundt 1 time siden / 592 visninger
Les flere