Håvard Nyhus

Alder: 37
  RSS

Om Håvard

Håvard Nyhus er kommentator og debattutvikler i Vårt Land.

Følgere

Hjelp, vi er utro!

Publisert 16 dager siden

Når utroskapen defineres som et rent moralsk anliggende, står en nasjon tilbake og famler.

FORRIGE UKE SLAPP duoen Sigrid Bonde Tusvik og Lisa Tønne en podkast der de gikk til, skal vi si, rasende angrep på utroskapen. Til å komme fra det som ellers må betegnes som liberalt og frisinnet hold var fordømmelsen påfallende … gammeltestamentlig: En navngitt norsk mediepersonlighet ble omtalt som «koneknuser» og det fantes ingen tilgivelse for utro ektemenn «som har sett sin kone føde et barn».

Hvert øyeblikk kunne Esekiel påkalles: «Jeg vil ta stor hevn over dem og tukte dem i min vrede.» Så er det iallfall noen bud som fremdeles gjelder: Du skal ikke drive hor. Og du skal ikke begjære din nestes ektefelle.

 

En teologisk overvintring. Eller? For et annet sted i landet satt filosof Ole Martin Moen og tenkte sitt. I desember skrev han at «monogami er umoralsk»; at begrepet «utroskap» er en teologisk etterlevning fra den tiden geistligheten hadde for mye den skulle sagt; og at vi kan leve «skyldfrie og glade» liv så snart vi kvitter oss med «monogamiets diktatur», et «kyskhetsrollespill» som «fremmer mistenksomhet og frykt» (Dagbladet 10.12.18). Vær en rausere ektefelle i dag, og slipp din partner fri!

I dette spennet finner vi utroskapen i Norge i dag. Mellom (ny-)puritanisme og imperativet om at Har-du-lyst-har-du-lov. Mellom aktiv skyld- og skampåføring i Norges største podkast (180.000 lyttere per uke) i den ene enden, og løfter om skyldfrie og nevrosefrie liv i den andre enden.

Det er en forvirret og ennå umoden samtale, som kanskje bare er å forvente når det som historisk har vært regulert av juridiske paragrafer og religiøse påbud tar steget over i den sekulære moralens rom. Så sent som i 1991 kunne norske ektefeller kreve umiddelbar skilsmisse, uten separasjonstid, om den andre hadde vært utro. Og frem til 1927 kunne utro nordmenn straffes med fengsel i inntil tre måneder.

 

Ikke særlig tyngende. I dag har jussen – som ellers eter seg inn på stadig nye områder – ingenting den skulle sagt. Det vakte derfor oppsikt da Hålogaland lagmannsrett i fjor på denne tiden slo fast at «troskap er en grunnleggende moralsk forutsetning for et samboerforhold» og at dette «normalt ikke kan betraktes som en særlig tyngende forpliktelse».

For når ble det opp til lagmannsretten å utstede lisenser for tilbørlig seksualmoral? Er det ikke meningen at lagmannsretten skal drive med … vel, juss? Og om troskap «normalt» sett ikke er særlig tyngende – hvilke omstendigheter er ikke for «normale» å regne? I hvilke unntakstilfeller mener lagmannsretten at troskapsløftet bikker over til å bli «tyngende»? Når julebordet utarter og kjødet er skrøpelig?

I sum tegner disse tre hendelsene et bilde av en nasjon som famler. En nasjon som ikke riktig vet hva den skal gjøre med den potensielt sett samfunnsnedbrytende utroskapen, og som takler det på to helt ulike vis. På den ene siden ved å avskrive utroskapsbegrepet som teologisk anstaltmakeri; og på den andre siden ved å erstatte det forhenværende rammeverket med voldsomme mengder moralsk indignasjon. Mer eller mindre berettiget harme som i sin tur kringkastes direkte til 180.000 lyttere: Hvordan våger [sett inn navn] å være utro mot sin kone!? Er han klar over hvilken påkjenning det er å føde et barn!?

 

Svik og eiesyke. Slik har det altså blitt. Etter at prestene og dommerne forlot lokalet, danser «podkasterne» og «relasjonsanarkistene» (Ole Martin Moen) på bordet. Begge har det til felles at de mener å vite nøyaktig hva som er ursynden – henholdsvis svik og «eiesyke». Og begge har det til felles at reseptene de foreskriver er nøyaktig like dårlige – henholdsvis gapestokken og kassering av hele utroskapsbegrepet som sådan.

I virkeligheten er det naturligvis langt mer komplisert. Det er ikke mangelen på svovelprekener og moralsk fordømmelse som gjør at utroskapen ikke forsvinner. Slik den heller ikke forsvinner ved å ønskes vekk, eller ved å gjeninnføre en strengere sedelighetslov. Å kalle utroskapen ved sitt rette navn er å ta disse motsetningene innover seg og omfavne det paradokset det er – fullt lovlig i juridisk forstand, men også en synd som er forbundet med store menneskelige omkostninger.

Da kan vi igjen snakke sant og inntrengende om utroskapen.

Gå til innlegget

Innbuet med mening

Publisert 24 dager siden

Glansen fra statsrådembetet er felleseie, og ikke noe Kjell Ingolf Ropstad forvalter på egenhånd.

'JEG HAR IKKE behov for å gå i pride», uttalte Kjell Ingolf Ropstad på NRK Debatten tirsdag kveld. Han sa noe lignende til VG tidligere samme dag. Der het det at han «føler at han ikke må det», og at det dessuten ikke er «avgjørende» for jobben han gjør i Barne- og likestillingsdepartementet.

Til sammen tegner uttalelsene et bilde av en nyslått statsråd som ikke riktig har grep om sin nye rolle. For en statsråds arbeidsdag bestemmes ikke av hva slags «behov» eller lyster som måtte melde seg. Som statsråd har Ropstad først og fremst et sett seremonielle forpliktelser. De hører til jobben, og det er ingen vei utenom.


Nøkkelritualet

Bare denne uken har han for eksempel møtt Hans Majestet Kongen, tatt oppstilling utenfor Slottet, og til sist tatt del i det berømte nøkkelritualet. En munter og noe forsert norsk tradisjon der den forhenværende statsråden, i dette tilfellet Linda Cathrine Hofstad Helleland, overrekker nøkkelen til den nye kontorinnehaveren, ønsker lykke til, og forsikrer omgivelsene om at det er vemodig å måtte si farvel til ekspedisjonssjefen og alle de andre hardtarbeidende funksjonærene i statsadministrasjonen. Klemming og prøvesitting av den nye kontorstolen må påregnes.

I morgen bærer det tilbake til Det kongelige slott, nærmere bestemt statsrådssalen der Loven om Kongen i statsråd sier at regjeringen skal samles hver fredag klokken 11:00.

Ikke noe av dette er gjenstand for Ropstads egne valg og prioriteringer. Hans «behov» og «følelser» er saken uvedkommende og ingen av møtene kan velges vekk fordi han heller vil komme i gang med den egentlige jobben. Det er da heller ikke mulig. For det finnes ingen egentlig jobb på siden av de seremonielle forpliktelsene. En uatskillelig og avgjørende del av timeplanen til en minister er å representere. I dette tilfellet «Statsråd Kjell Ingolf Ropstad», som altså er noe annet og noe mer enn behovene og tilskyndelsene til Kjell Ingolf Ropstad fra Moisund i Evje i Aust-Agder.

Dette er rammen som Ropstads deltagelse eller ikke-deltagelse i en forestående pride-parade må vurderes innenfor.


Representasjonsoppgave

På den ene siden er det lett å si at det må være opp til den enkelte om han eller hun ønsker å delta i pride. Hvilket det naturligvis er. Ropstad har rett i at han ikke gå, og den noe inkvisitoriske tonen i VG-intervjuet – der Ropstad nærmest korsfestes fordi han uttrykker en viss motstand mot noen av tidens strømninger – underslår at all marsjering er nødt til å være frivillig.

Karneval og festivitas er ikke for alle, og et tog med obligatorisk oppmøte er til syvende og sist et meningsløst tog. Som Anne Holt skriver på Facebook: Er det noe pride («som spruter av lykke og overskudd») slett ikke trenger så er det utskremte politikere som «hinker rundt med pinlig plasserte regnbueflagg» når de helst ikke vil være der.


Hans privilegium

Enn så lenge har derfor Kjell Ingolf fra Evje gjort det eneste rette. Om han av ulike grunner ikke har lyst til å gå i pride – fordi han for eksempel mener at toget har noen ideologiske overtoner som han ikke kan stå inne for – så må han vær så god å få slippe det. Slik gjør han ære på og benytter seg av den samme friheten som også pridedeltagerne priser. Alt vel så langt.

Men Kjell Ingolf er ikke lenger bare seg selv. Som privatperson og menig politiker sto Ropstad fritt til å følge sin hjertes lyst uten større viderverdigheter. Hva han foretok seg der inne i hovedstaden kastet ekko tilbake til de han representerte i Aust-Agder, men ikke særlig lengre.

Nå, som representant for Kongen i statsråd, vil alt han foretar seg lades med en helt annen mening. Dette er grunnen til at han nå vil få en rekke seremonielle oppgaver, som å klippe snorer og erklære ditt og datt for åpnet. Ikke fordi 33 år gamle Kjell Ingolf fra Evje kaster glans i seg selv, men fordi rollen hans gjør det.


Felleseie

Og derfor er det ikke bare å si nei til pride med henvisning til egne behov og preferanser. Den luksusen har han ikke lenger. Glansen fra statsrådembetet er felleseie, og ikke noe Kjell Ingolf Ropstad forvalter på egenhånd.

Så er det fremdeles opp til ham selv å bestemme hva han legger i det å ta støvlene fatt. En mulighet er – slik Knut Arild Hareide gjorde – å se pride som en bred folkebevegelse og felles botsgang for den historiske uretten vi som samfunn har påført homofile. Det finnes verre ting en statsråd må bruke tiden sin på.

Gå til innlegget

Gå ikke utenom

Publisert rundt 1 måned siden

Vår moralske forargelse er en begrenset ressurs. Da må vi forvalte den annerledes.

«Revisoraktig tante Sofie-journalistikk». Det er Hilde Sandviks dom over rikskringkastingen sin dekning av reiseregningspraksisen til stortingspolitiker Helge André Njåstad (Frp). Tirsdag var saken hovedoppslag i Dagsrevyen, som tradisjonelt sett skal avgjøre hva som er vesentlig og mindre vesentlig. Skjønt, de hadde også som hovedoppslag at Ole Gunnar Solskjær har fått et vikariat som fotballtrener i Manchester, så hvem vet lenger?

Ikke til troende

Sandvik, som er redaktør broen.xyz, har helt rett. NRKs insistering på at dette er viktig sak av nasjonal betydning står ikke til troende. Når støvet har lagt seg og kanalen gjør opp status, blir de nødt til å konstatere at de ikke har dokumentert stort annet enn at nestlederen i Stortingets finanskomite har et visst anlegg for opportunistisk møteplanlegging, at han vet å sette pris på en god hotellopplevelse, og at han hele veien har holdt seg innenfor Stortingets reglement for reisegodtgjørelser.

I den grad saken har påvist noe som helst, så er det at landets folkevalgte er seg tilliten verdig. Om Njåstads indiskresjoner er det verste NRK kunne finne, står det norske tillitssamfunnet både trygt og stødig.

Så hvorfor i alle dager har denne fillesaken eller «ikke-saken» likevel lagt beslag på vår felles oppmerksomhet den siste uken? Det korte svaret er at det er en god «snakkis». Den egner seg rundt lunsjbordene. Den er lett å forstå, lett å gjengi og spiller på noen populære strenger for politikerforakt.

Holier-than-thou

Men kanskje aller viktigst: Den byr på en moralsk pay-off, en moralsk forsikring om å tilhøre de gode: Njåstad har vært beregnende og gitt etter for sine fristelser, mens vi – vi som rister indignert på hodet – vi har høyere standarder. Njåstad-saken og dens appell kan ikke forstås uten denne selvgratulerende dimensjonen. Saken kan oppsummeres som en moralsk allegori der grådighet og følelsen av berettigelse kjennetegner noen andre enn deg selv.

Ironien er naturligvis at Njåstads fristelser mest av alt er gjenkjennelige. Vi ere en nasjon der det nærmest er opphøyd til en dyd å tøye reglene for boplikt, byggetillatelser og hva som utgjør et «naust» i sjøkanten. Fiskekort? Næh, det myndighetene ikke vet, har de ikke vondt av. I så måte er det ingenting særegent ved Njåstads opportunisme. Den skriver seg inn i en like deler norsk og allmennmenneskelig tradisjon.

En million er statistikk

Og imens forsvinner det som virkelig er opprørende. Det vi egentlig bør henge bjella på. Lørdag fikk vi se de første bildene fra Stortingets nybygg i Prinsens gate. En enkel oppussingsjobb til 70 millioner ble til slutt til en regning på 2,3 milliarder. «Ett dødsfall er en tragedie. En million er statistikk», skal Josef Stalin ha sagt. Tilsvarende med prisen på stortingsgarasjen. Beløpet er så svimlende at vi ikke riktig får tak på det. Njåstads tusenlapper derimot, er en håndfast størrelse enhver kan forestille seg.

Den andre grunnen til at de ansvarlige for byggeskandalen slipper unna er at den – i motsetning til Njåstad-saken – ikke lar seg redusere til en moralsk fabel. Rollegalleriet er omfattende og beslutningsprosessene kompliserte. Synden lar seg ikke spore tilbake til ett enkelt individ.

Selv de som har fulgt saken nøye vil slite med å redegjøre for hvorfor det plutselig ble nødvendig å utvide post- og varemottaket med en tunnel til én eller to eller tre milliarder kroner. De fatale valgene og avgjørelsene er simpelthen borte, pulverisert vekk. Tilsvarende i andre og lignende budsjettoverskridelser: Det er ingen ansvarshavende. Alt liksom bare skjedde. Skibakken i Holmenkollen var berammet til 40 millioner. Sluttregningen ble 1,8 milliarder. Operaen ble 900 millioner dyrere enn planlagt. Mens det nye biblioteket i Bjørvika ligger an til å bli en halv milliard dyrere enn budsjettert.

Våre midler

Disse beløpene kan ikke trylles frem bare fordi de er store. De tas fra vår felles pengepung. Njåstad-saken er sånn sett en distraksjon, ja, verre: en tabloid og «revisoraktig» øvelse som avleder oss fra å gå i rette med synden slik den gir seg til kjenne i mer komplekse strukturer enn en påskebrun stortingsrepresentant på høyfjellshotell.

Gå til innlegget

Hva skal vi med barn?

Publisert rundt 1 måned siden

Hva er poenget med å lage barn? Altså, bortsett fra å «opprettholde dagens velferdsmodell»?

«Lag flere barn», nærmest bønnfalt Erna Solberg oss i nyttårstalen, og la til at hun neppe «trenger å forklare hvordan dette gjøres».

Bak munterheten ligger det et alvorl. Det fødes for få barn i Norge til at den norske velferdsmodellen kan opprettholdes på dagens nivå. I dag fødes det bare 1,6 barn per kvinne. «Rekordlav fruktbarhet», oppsummerer SSB.

Statsministerens anmodning er derfor ikke ny. Hun uttalte det samme til Høyres landsmøte i fjor, og Perspektivmeldingen fra 2017 inneholder et alvorstungt parti om at «forholdet mellom antallet som forsørger og antallet som forsørges er avgjørende for bærekraften i fellesfinansierte velferdstjenester.»

Ligg sammen! 

Lignende henstillinger har også funnet veien til Vårt Lands spalter. «Ligg sammen!» var overskriften på et leserinnlegg før jul (13. desember), signert Inge Takle Mæstad, bystyrerepresentant for KrF i Stavanger.

«Lag unger, kjør på!» skriver VG-kommentator og firebarnsfar Hans Petter Sjøli: «Få flere av sorten, og begynn tidlig, mens du er i 20-årene». (VG, 4. januar)

Det er altså ikke oppfordringene det står på. Eller er det? For ironien er naturligvis at de tre nevnte snakker til en forsamling foreldre og besteforeldre som er godt forbi sin reproduktive alder. Det noenogtjue år gamle du-et, som Sjøli liksom henvender seg til, er et helt annet sted. Det samme vil Erna måtte konstatere. Kvalifisert gjetning tilsier at snittalderen til de som så nyttårstalen hennes er rundt 60 år (som også er snittalderen til deg som leser denne teksten på papir).

Veksten i kjøpekraft

Slaget står derfor på en annen frekvens. Det er ikke mangelen på advarsler og henstillinger som gjør at fruktbarheten har gått ned hvert år siden 2009. Eller at de førstegangsfødende blir eldre og eldre. Det er ikke engang mangelen på økonomiske insentiver. Da skulle barnetallene ha skutt i været de siste tiårene, i takt med barnehageutbyggingen og veksten i kjøpekraft.

Så hvorfor lar barnefødslene likevel vente på seg? Barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland varslet før nyttår en utredning: Hvorfor blir det ikke flere barn – tross myndighetenes tilretteleggelser og heiarop?

Den underliggende antagelsen er at lysten på barn har noe med politikk å gjøre. Det er både sant og usant. På den ene siden har kontantytelser, foreldrepenger, permisjonsordninger og gratis barnehageplasser avgjort noe å si. I et slikt perspektiv kan selv en økning i barnetrygden på 84 kroner i måneden – et påslag mange harselerte med – komme godt med.

Lykkelige omstendigheter

På den andre siden er det naturligvis grenser for hva politikk kan utrette. Å få barn er først og fremst et eksistensielt valg, som staten ikke har noe bud på. Jeg kan snakke for meg selv: Som tobarnsfar – med en tredje på vei! – kan jeg forsikre Hofstad Helleland og resten av Barne- og likestillingsdepartementet om at deres gjøren og laden hadde lite med saken å gjøre.

Jeg skriver «lite», for selv ikke et så eksistensielt valg som det å få barn foretas i et vakuum. Ingenting skjer uavhengig av de insentivene og fortellingene som omgir oss. Sjøli er innom en av disse når han skriver om kravene til selvrealisering – «som i vår tid er blitt noe av en besettelse» – og hvordan det kulturelle imperativet om å være fri og uinnskrenket støter mot den oppofrelsen som ligger i det å være forelder, der «selvet» må finne seg i å settes til side fra tid til annen.

Kampen for større barnekull er derfor en kulturkamp mer enn en politisk kamp. Kampen utkjempes ikke så mye i Stortingets korridorer – som den utkjempes i den veven av fortellinger som omgir og former oss. Om hva som er verdt å forsake. Om hva som er godt. Og om hvor vi skal hen.

Ikke fyllestgjørende

For Erna Solberg har naturligvis rett i at hun «ikke trenger å forklare hvordan dette [lage barn] gjøres». Men det var da heller ikke spørsmålet. Spørsmålet er hvorfor. Hvorfor skal vi lage barn? Fordi en utredningskomite nedsatt av Linda Hofstad Helleland forteller at det er «avgjørende for bærekraften i fellesfinansierte velferdstjenester»? Fordi det er fornuftig ettersom barnetrygden skal opp?

Det finnes heldigvis bedre svar enn dette, men ikke innenfor fornuftsregimet som er Solberg-regjeringen. Nøkkelen til større barnekull er her et sted, hinsides dagens politiske diskurs.

MDG-politiker Eivind Trædal er inne på det samme når han skriver at «de lave barnetallene kan være et symptom på et samfunn der politikerne våre lover oss alt bortsett fra det vi virkelig trenger: mer tid, mer trygghet og mer håp.»


LES MER: Kinas strenge familiepolitikk er over. Fødselstallet skal tvert i mot opp. Det er ikke så lett i et moderne Kina. 

LES MER: Avviser at folkevekst er sterk klimatrussel



Gå til innlegget

Jordan vet noen ganger hvordan

Publisert rundt 2 måneder siden

2018 er året da Jordan Peterson ble superstjerne med profetstatus. Vil han fortsatt greie å holde kaoskreftene i sjakk?

«Jordan Peterson er Youtube-generasjonens jungianske verdensevangelist og den uten sammenligning mest innflytelsesrike formidler av teologi om dagen. Det er på tide at kirken tar fenomenet på alvor», skrev William Grosås i Lutherske Kirketidende tidligere i år.

Et sikkert tegn på at Jordan Peterson var blitt allemannseie. Ikke bare en respektert kollega blant psykologer og andre jungianere; og ikke bare en farssubstitutt blant rådville tenåringsgutter; men et household name langt inn i kirkeradene. 2018 er året da Peterson gikk fra populær foredragsholder til intellektuell superstjerne med profetstatus –på godt og vondt.


Gå ham til hodet

For det finnes også tegn på at suksessen kan være i ferd med å gå ham til hodet. Da han gjestet Oslo konserthus i høst, ble publikum avspist med strøtanker han hadde festet til papiret i løpet av natten.

«Usensurerte nattetanker», sukket religionshistoriker Jørg Arne Jørgensen, som har vært den fremste til å utlegge og forklare Peterson for en noe avventende norsk offentlighet. Jørgensen fortsatte: «Peterson presenterte knapt en eneste positiv, stimulerende, undrende eller dyp tanke, og ingenting av det mange av oss har satt pris på ved ham.» (VG, 24.10)

I mer inspirerte øyeblikk skriver han seg inn i en lang tradisjon. En tradisjon som kan oppsummeres i tre punkter: Én: Ondskap eksisterer. Og det mest ubegripelige ved den ikke er at den finnes, men vår motvilje mot å gjøre mer for å stanse den. To: Du er en del av problemet. Vi hører sammen i et syndsfellesskap. Det onde er ikke noe som lar seg avgrense og deponere hos den andre. Og tre: Det er mulig å endre seg. Vend om!


Mellom orden og kaos

Hørt det før, altså. Så hva skiller Peterson fra andre guruer, som alle sier mer eller mindre det samme? Forskjellen er formen: Hvordan han projiserer disse psykologiske og «dypstrukturelle» innsiktene mot et eksistensielt bakteppe og i en religiøs språkdrakt: Mennesket har et gudegitt oppdrag - å leve i grenselandet mellom orden og kaos. Når du tar del i Logos, «fremsnakker Væren» og står på barrikadene for orden i en kaotisk verden se, da tar du del i Guds skapergjerning!

Og det stanser ikke der. På tilsvarende vis har Peterson introdusert Jesus for et sekulært publikum ved å presentere ham som den arketypiske helt, den kosmiske dragedreperen som gjør det absolutte offer for verdens skyld. Slik taler ikke konkurrentene på selvhjelpsmarkedet. Ja, som også Grosås hinter til: slik taler ikke engang vår tids prester.


Speil for vår egen tid

Hvordan du enn stiller deg til Peterson og hans fakter, så har «den jungianske vekkelsen» og foreningen av psykologi og teologi et stort kritisk potensial. Ikke bare ved at den holder opp et speil for vår egen tid, men ved at den forsyner nye generasjoner med briller til å granske evangeliet og livet på nytt. Det er Petersons fortjeneste. 

Gå til innlegget

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere