Håvard Nyhus

Alder: 37
  RSS

Om Håvard

Håvard Nyhus er kommentator og debattutvikler i Vårt Land.

Følgere

Kappløpet mot bunnen

Publisert 3 dager siden - 1552 visninger

«Folkeopplysningen» er på den ene siden god journalistikk. Og på den andre siden en ivrig sufflør til evangeliet om en åndløs verden.

«Vitenskapen har kolonisert vår livsverden», sukker Jørg Arne Jørgensen i Stavanger Aftenblad 13. oktober. Resonnementet går slik: Fordi vitenskapen er slik en fremragende hammer, har vi helt mistet evnen til å se at verden består av noe annet enn spiker: «Vi tror at det materielle er det grunnleggende virkelige, fordi materielle forklaringer er det eneste vi er interesserte i.»

 

Mekanistisk verdensbilde

Resultatet er et mekanistisk verdensbilde som verken har plass til «åndelige erfaringer, tanker om en gitt mening med vår eksistens, eller ikke-materielle sammenhenger og mønstre i tilværelsen». Oppsummert: Vi reduserer oss selv til døde.

Jørgensen er ikke alene om sine anfektelser. Bevissthetsfilosof – og ateist – Thomas Nagel skriver om den samme reduksjonismen («fysikalismen») og «det tåpelige overforbruket av evolusjonær biologi» i boka Sinn og kosmos - hvorfor den materialistiske neo-darwinistiske forståelsen av naturen nesten helt sikkert er feil (2013). Resultatet er at andre sider ved tilværelsen glipper mellom fingrene våre: «Darwin gjorde det mulig for den vitenskapelige kulturen å utstøte et stort kollektivt sukk av lettelse ved tilsynelatende å eliminere hensikt, mening og design som fundamentale faktorer i verden.»

 

Den skapende blandingen

Her hjemme har Kaj Skagen luftet lignende bekymringer i Norge, vårt Norge (2018). Det vi kaller «Norge» er ikke bare summen av fjell, røys, olje og tunneler. «Norge» er også … ånd. Og om denne kvitteres ut, faller bunnen ut. Skagen roper derfor varsko og tegner konturene av en nasjon der «den skapende blandingen av mystikk og opplysning» er «utarmet» og «forstummet». Det som gjenstår er et skall av en nasjon, uten «den åndelige innersiden» som kjennetegnet landets velmaktsdager. Tilbake står et rent administrativt foretak – en nasjon som vedtar å være et lys i verden («tredjeverdenismen») for å finne en rest av hensikt, mening og design.

Jeg deler ikke Skagens kulturpessimisme, men analysen er treffende: Den norske ideologiproduksjonen er nødt til å gå på høygir for å dekke over et stadig mer akutt meningstap. Bare slik kan nasjonen finne sitt purpose. Terje Tvedt beskriver denne mekanismen gjennom nøkkelhullet som er norsk bistandsideologi («Det internasjonale gjennombrudd», 2017).

 

En åndløs verden

Et annet og mer tilforlatelig nøkkelhull er «Folkeopplysningen» på NRK, en programserie det er mye fint å si om, bevares. Men som også kan betegnes som en slags rituell dyrking av en åndløs verden og budet om at du ikke skal ha andre guder enn den naturvitenskapelige metode.

I en mye delt Aftenposten-kronikk (3. oktober) peker Unni Eikeseth, universitetslektor i naturfag ved Institutt for lærerutdanning, NTNU, på flere problematiske trekk ved serien. Herunder den gjennomgående dikotomien mellom lys og mørke, og idoliseringen av programleder Andreas Wahl: «Underhaldningsserien har fått ein nærast uangripeleg status (…) viss Wahl har sagt det, må det vere riktig.»

Til sist lister hun opp tre myter som NRK-serien «bidrar til å sementere», blant disse den som er «særlig problematisk»: Myten om at den naturvitenskapelig metode kan gi svar på alle livets spørsmål, og attpåtil være en normativ lovgiver.  

Nå er ikke Eikeseth en utpreget velvillig tv-seer, men sikkert er det at hun pirker borti den moderne fortellingen om verden som et eneste stort klokkeverk, der vitenskapens makeløse blikk kan gjennombore alt. Dette er den «koloniseringen» av vår livsverden som Jørgensen advarer mot. En gang hadde maskinen «ånd», «design» og «mening», men ikke nå lenger. 

 

Ivrig sufflør

Sann eller ei, denne måten å forstå verden på – «fysikalismen» – er ikke gitt. Den dukket ikke opp av seg selv. Det er en fortelling om virkeligheten som må skapes og opprettholdes, i dette tilfellet med «Folkeopplysningen» som ivrig sufflør. 

Om fortellingen i det minste er god? Vel, som Skagen minner om: Prisen for å ta spøkelset ut av maskinen er dyrekjøpt selv om den er billig. En nasjon uten åndelig beredskapsnivå er skrøpelige greier (bare se på EU).

Og dessuten, som Thomas Nagel påpeker allerede i boktittelen: «Den materialistiske neo-darwinistiske forståelsen av naturen er nesten helt sikkert feil.»



LES OGSÅ: Hvordan ville vitenskapen se ut om den også tok høyde for bevisstheten som fenomen i verden?

LES OGSÅ: Den kristne mystikken hører til en glemt, men avgjørende understrøm i norsk idéhistorie, mener Kaj Skagen.

Gå til innlegget

Fyr i teltet

Publisert 11 dager siden - 3258 visninger

Hareides kursendring er gode nyheter for oss som mener lidenskapen er en uadskillelig del av politikken.

POLITIKK ER IKKE mulig uten lidenskap. Denne har det ikke alltid vært like lett å få øye på hos Knut Arild Hareide, hvis hovedmodus kan oppsummeres i fire punkter:

(1) En vaktsom utlegning av hva det innebærer at KrF er et kristent, unnskyld, kristelig parti.

(2) En påminnelse om at du ikke trenger å være kristen for å stemme KrF.

(3) Et løfte om ikke å blande teologi og politikk.


Ring Lunde. Og til sist (4) en selvironisk kommentar om at partilederen liker «alt fra Bjørn Eidsvåg til Sigvart Dagsland». En av disse morsomhetene han tyr til hver gang spørsmålet har en eksistensiell klangbunn. Jo, takk. Eg har det bra, e fornøyd og gla.

De som tørstet etter det som brenner hos Hareide, eller i alle fall en passe engasjert utlegning om det kristendemokratiske idégrunnlaget, måtte gå hjem med uforrettet sak. Hareide er ikke der. Ideologi, sier du? Hør med Erik Lunde.


Lukk døra selv. Ryktene har imidlertid gått om at partilederen ikke er helt lidenskapsløs. Det har vært snakk om noen flammende innlegg på bedehuset på Bømlo i hine dager, og en gang åpnet han en bildør for å kjefte på sjåføren som ikke så seg for: «Og så lot jeg døra stå åpen, sånn at han måtte lukke den selv» (Aftenposten, 25.06.04). Det har og vært tilfeller der Sylvi Listhaug har slengt med leppa eller temaet har vært søndagshandel, at noe har våknet. Noe spontant som simpelthen ikke kan være tilgjort.

Eller da Per Sandberg anklaget partiet hans for «nærmest direkte» å ha ansvar for rekrutteringen til IS - da var det mest som om en oppdemmet ildsjø brast: «Nå er det nok. Nå må du roe deg ned, Per Sandberg!».


Mangler overbevisning. «The best lack conviction, while the worst are full of passionate intensity», skriver W. B. Yeats i diktet «The Second Coming» (1919), som skildrer en illusjonsløs verden etter første verdenskrig: De beste tror ikke på noe. Diktet kan leses som et hjertesukk over hvordan ytterliggående krefter tar monopol på lidenskapen og overbevisningen og overlater et livløst sentrum til seg selv – «the centre cannot hold» er den andre udødeliggjorte linja fra Yeats' dikt. Men diktet er også et kamprop. Nå gjelder det å gjenvinne gløden og fyrigheten – før alt håp er ute.

Ikke vet jeg om Hareide leser Yeats, men i talen til Landsstyret 28. september så vi en Hareide som vil noe annet enn å administrere et parti på sperregrensens nåde, og ellers gjøre sitt for å bidra til god, fordragelig stemning. Vi så en partileder som vil gjenreise sentrum og gjenvinne lidenskapen. Koste hva det koste vil.

Strategien er risikabel og innsatsen høy – men det er også hele poenget. Politikk er å ville. Så får det bære eller briste.


Hvor vil vi? Hareides forslag til kursendring er derfor godt nytt for oss som savner noe i norsk politikk. Vi som insisterer på at politikk må være noe mer enn kunsten å administrere, og som står fast på at politikken også må svare på hvor vi vil hen.

Og kanskje er vi ikke så få likevel. Arne Willy Dahl, leder Akershus KrF, skriver på dagens debattsider at Kristelig Folkeparti har hatt et jevnt tilsig av «cirka 150» nye medlemmer hver dag siden Hareides kunngjøring, og at Fylkeslaget i Oslo har økt sitt medlemstall med 25 prosent. Betyr det at de er «østlandskristne» - som like gjerne stemmer SV – som vender tilbake? Nei, i Aftenposten 8. oktober fortalte Hareide at fleste nytegningene kommer der de allerede er sterke – «i kjerneområdene på Sør- og Vestlandet».


Et nytt landskap. Oppsiktsvekkende, men også ikke. For her ligger nøkkelen til KrFs framtid. Hos unge første- og andregangsvelgere som hver dag skaper et reisverk av fortellinger om seg og sine i møte med et samfunn som rives mellom «kristne», «norske», «muslimske» og «sekulære» verdier. Dette er motoren i et nytt politisk landskap som tegner seg.

Om Hareide kan nå disse velgergruppene, ikke med kransekakevitser eller varsomme ord om forholdet mellom politikk og religion – men med fortellinger som taler sant til hele mennesket – så er det likevel håp for kristendemokratene.

Gå til innlegget

Ingen sympati for djevelen

Publisert 19 dager siden - 5100 visninger

Djevelens lureste trekk var å overbevise oss om at han ikke eksisterer. Hvor gjemmer han seg i dag?

HVA MENER VI når vi sier djevelen? En rød liten skikkelse med høygaffel? En gammel slange? En geitebukk? Det diabolske er ikke gitt en gang for alle, som alle andre projeksjoner må djevelen tegnes på ny og på ny. Nye tider, nye bilder.

En av disse omformuleringene sto John Milton for. I Det tapte paradis (1667) skriver han om Lucifer, «den sterkest skinnende engelen», som utvises fra himmelen etter å ha utfordret Guds autoritet. Dermed får djevelen noe opprørsk og viljesterkt ved seg, som hans gjenværende og mer underdanige englekolleger bare kan se langt etter.


Devil may care

Det er denne tradisjonen vi finner spor av i Goethes Faust, i Dostojevskijs Brødrene Karamasov, i Mikhaíl Bulgakovs Mesteren og Margarita og i Rolling Stones-sangen «Sympathy For The Devil». Djevelen er simpelthen chic; en dandy med klasse, list og diskre sjarme: «Please allow me to introduce myself, I’m a man of wealth and taste».

Som i sin tur er grunnen til at han er så skummel. Om han bare var fæl og illeluktende, hadde saken vært grei. Da ville han ikke hatt noen appell. Ingen ville innlatt seg med ham. Dette er den diabolske spenningen som alle med ambisjoner om å si noe om «Forføreren» må finne ut av: Hvordan fremstille det onde uten at det blir direkte frastøtende? Hvordan gjøre det avskyelige forlokkende?

Det er her Milton lyktes. Kanskje for godt. Ledsaget av populærkulturens bulldoser har Miltons portrett av djevelen blitt så hegemonisk at andre og supplerende perspektiver helt har forsvunnet.


LES OGSÅ: Når presidenten er troendes til alt, skjer det virkelige arbeidet på bakrommet.


Kravlende sorti

Undertiden dukker det derfor opp ønsker om nye bilder. Filosof, teolog og forfatter David Bentley Hart er blant dem som har etterlyst en reforhandling av det diabolske. I artikkelen «A person you flee at parties» minner han om at Milton avslutningsvis fremstiller Lucifer som en slimete, liten frosk. Det er altså ingen grunn til å gå over bekken etter vann. Milton har allerede vist vei: «All readers of the poem recall his [Satan’s] magnificent entrance onto the stage; few recall his final exit». Fritt oversatt: Alle husker Satans storslagne entré, færre husker hans kravlende sorti.

Som forslag til ny design tegner Bentley Hart konturene av en selvforherligende eiendomsspekulant med vaskeservanter av gull. En dilettant som tjener seg søkkrik på kasino- og ågervirksomhet, og som bygger skyskrapere for å matche sitt eget oppblåste selvbilde. Og hvis begrensede ordforråd speiles i hans like ensartede diett: hamburger til morgen, middag og kvelds.


Fandenivoldsk

Slik finner han en formel for det diabolske i en serie motsigelser: ynkelig og storslagen; kvalmende og henrivende; avskrekkende og uimotståelig. Kort oppsummert: En person du gjør klokt i å styre klar av. A person you flee at parties.

Du har sikkert gjettet det. Bentley Hart peker på den amerikanske presidenten som det nærmeste vi i dag kommer selve innbegrepet på den onde. Ut med den galante oppvigleren, inn med et forvokst mannebarn med barnehender som betaler «hush money». Og hvis soveværelse – der han trekker seg tilbake for å twitre – refereres til som «the devil’s workshop» av hans egen (nå sparkede) stabssjef.

Bentley Hart skriver: «Hvor opplagt det synes for meg nå. Djevelen er som Donald Trump – kanskje bare litt vennligere.»


Skaper seg om

Det hevdes at menn i 70-årsalderen ikke lar seg forandre. Det­ er naturligvis bare tull og tøys, noe enhver med foreldre eller besteforeldre vil kunne attestere. Noen blir sentimentale og lettrørte med alderen, andre blir rene gjerrigknarker. Tilsvarende skjedde det noe med Donald Trump (72) i løpet av valgkampen. Det som begynte som en dårlig tilslørt egotripp vokste til en landsdekkende bevegelse av Amerikas glemte og etterlatte («basket of deplorables»).

For Trump, som engang ikke trodde han kom til å vinne, må det ha fortonet seg som en slags omvendelse – et kall og en dyptgående eksi­stensiell erfaring av å bli ett med folkeviljen. Dette er grunnen til at Trump ikke tåler å høre at Hillary fikk flest stemmer og at det var flere oppmøtte på Obamas innsettelsesseremoni.

Det er også grunnen til at Trump er den mest tragiske skikkelsen av oss alle. Slik Faust inngikk en pakt med Mefistofeles, gikk ridderen Trump til alteret med «folkeviljen» - i den tro at dette var hans frelse og forløsning. Ved hans side tok evangelikale kristne oppstilling og forsikret ham om det samme.

«Og det er ikke noe å undre seg over», ville kanskje Paulus sagt, «for Satan selv skaper seg om til en lysets engel.»




LES OGSÅ: Jo sjeldnere amerikaneren går i kirken, jo mer ­fremmedfiendtlig er han. Slik ble grunnen beredt for Donald Trump.

LES OGSÅ: Moderne kommunikasjonsstrategier er i ferd med å ødelegge språket.

Gå til innlegget

For ondt til å være sant

Publisert 25 dager siden - 1670 visninger

Det meldes at det berømte «Stanford-eksperimentet» bare var en bløff. Slik går det når du gjør regning med ondskapen uten å ta høyde for godheten.

I 1971 BLE 24 mannlige studenter rekruttert til et forskningsprosjekt på Stanford University. Halvparten fikk rolle som «fangevoktere», den andre halvparten skulle være «innsatte».

Etter seks dager hadde forskeren bak studien, Philip Zimbardo, ikke noe annet valg enn å avbryte eksperimentet. Overlatt til seg selv og eksperimentets dynamikk hadde «vokterne» begynt å terrorisere «fangene», som brøt sammen én etter én. Zimbardo konkluderte med at det ikke lenger var forsvarlig å fortsette.


Passivitetens ondskap

Siden har «Stanford-eksperimentet» blitt gjenstand for filmer og tv-serier og pensum i psykologistudier – som en evig påminnelse om menneskets sadistiske tilbøyeligheter. Sivilisasjonen er bare en tynn hinne. På undersiden finner vi mennesket – en barbar hvis ondskap ikke så mye er forsettlig og beregnende som den er nonsjalant. Det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.

Samme holdning finner vi hos Hannah Arendt, hvis tese om «ondskapens banalitet» tok form mens hun fulgte rettssaken mot Adolf Eichmann, ekspedisjonssjef i Det tredje rike. Det slo henne at det var ingenting ekstraordinært ved Eichmann. Tvert om, det var fordi han var ordinær og lovlydig at han kunne spille rollen som tannhjul i det industrielle folkemordet på jødene. Ondskap er det som skjer når vi ikke tar ansvar. Når vi følger minste motstands vei.

Tilsvarende i Abu Ghraib-fengselet i Bagdad, som nærmest er «Stanford-eksperimentet» opp av dage. Trakasseringen og terroriseringen av de irakiske fangene hadde ingen hensikt, ingen mening, ingen vakthavende. Den bare … skjedde.

Zimbardo, som var innkalt som ekspertvitne i en av rettssakene mot de amerikanske soldatene, oppsummerte det slik: «Det var passivitetens ondskap. De betraktet ondskapen, men vendte blikket bort. De smilte, og lot seg ikke involvere.»


LES OGSÅ: Beslutningen om å handle heroisk er et valg mange av oss vil bli nødt til å ta på et tidspunkt i livet, uttaler Zimbardo.


Lot seg involvere

Abu Ghraib er imidlertid ikke uten lyspunkter. For ikke alle vendte blikket bort. Visst er ondskapen ordinær og tilforlatelig, men det er godheten også! Den melder seg – spontant, uforklarlig og helt uten fakter. Det være seg i form av en vandrende samaritaner, Josef Schultz eller Marte Svennerud («Je tæk alle sju. Itte no knussel»).

Eller i dette tilfellet: I form av en 25 år gammel amerikansk soldat – Joe Darby – som nettopp lot seg involvere, tok ansvar og varslet om overgrepene. Han ønsket å forbli anonym, noe han også var inntil USAs forsvarsminister Donald Rumsfeld røpet identiteten hans under en høring i Senatet.

«Stanford-eksperimentet» mangler denne dimensjonen. Det er en bekmørk fortelling om menneskets tilbøyeligheter – helt uten det samme menneskets forsonende trekk. Så er det da også grunn til å spørre hvor virkelighetsnært eksperimentet er. Det har vært murret om Zimbardos metoder og kredibilitet i lang tid, og i forrige uke meldte Aftenposten at eksperimentet er «avslørt som skuespill». En av forsøkspersonene sier nå at de ble «instruert» og at de «bare spilte», noe som bekreftes av frigitte originalopptak og notater. Artikkelforfatteren legger for egen regning til at «forskere i berømmelsens glød kan overdrive sine funn til det uvitenskapelige».

På likens vis er det også reist tvil ved forskningen til Hannah Arendt. Var virkelig Adolf Eichmann så ordinær og troskyldig som hun vil ha det til? Var han ikke vel så mye en lidenskapelig sadist? Konsensus i dag er at Arendt overspilte Eichmanns mer unnselige sider for å få ligningen om «ondskapens banalitet» til å gå opp.


Det godes skygge

 Både Zimbardos og Arendts forsøk viser hvor umulig det er å diagnostisere og psykologisere ondskapen - ikke uten at noe vesentlig går tapt. Aleksandr Solsjenitsyn formulerte det slik: «Ondskapens akse går ikke mellom gode og onde personer, men gjennom menneskets hjerte. Og hvem er villig til å avse en del av hjertet sitt?»

Teologiens «løsning» har vært å omfavne disse paradoksene. Å betone menneskets gudbilledlikhet og potensial for godhet på den ene siden, og menneskets syndighet på den andre. Begge deler, aldri bare den ene.

Her ligger et kritisk potensial og en påminnelse til alle filosofer, psykologer og samfunnsvitere som forsøker å sette ondskapen på formel. Forsøkene kan ha mye for seg, men de blir aldri uttømmende. Du kan ikke gjøre regning med ondskapen - ikke uten å få godheten på nakken.


LES OGSÅ: De beste intensjoner og mest rettmessige indignasjon til tross, den enkelte av oss har en flik av de samme kreftene som drev terroristen til sin udåd.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 6 timer siden / 3329 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 6 timer siden / 3329 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 6 timer siden / 3329 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 6 timer siden / 3329 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 6 timer siden / 3329 visninger
Tore Olsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 6 timer siden / 3329 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 6 timer siden / 3329 visninger
Randi TunIi kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 6 timer siden / 3329 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 6 timer siden / 3329 visninger
Tove H. Beck-Berntsen kommenterte på
Vårt Land og politikken
rundt 7 timer siden / 3648 visninger
Tore Olsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 7 timer siden / 3329 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Høyres maktdemonstrasjon
rundt 7 timer siden / 4018 visninger
Les flere