Håvard Nyhus

Alder: 36
  RSS

Om Håvard

Håvard Nyhus er kommentator og debattutvikler i Vårt Land.

Følgere

Under en paraply av ravner

Publisert 8 dager siden - 424 visninger

Hva betyr lignelsen om den barmhjertige samaritan? Forsøk på et svar.

«DET VAR HELT påfallende hvor mye den ble brukt. På tvers av alle politiske fløyer, og i så utrolig mange ulike saker», sier Nick Spencer til Vårt Land 13. februar.

Spencer er aktuell med boken The Political Samaritan: How politics hijacked a parable, som nettopp kom ut på Bloomsbury forlag. Her tar han for seg ulike taler og sammenhenger som parabelen om den barmhjertige samaritan har dukket opp i.

Noen har greid det med hell, for eksempel Martin Luther King jr., som ifølge Spencer «knyttet nåtidige erfaringer inn i en dyptpløyende religiøs myte, en som kunne skape forventninger om sosial forandring». Mens andre har vært, vel, ikke fullt så heldige.

For eksempel Margaret Thatcher som – om vi leser henne med litt velvilje – forsøkte å understreke det personlige, etiske ansvaret når hun uttalte at «ingen ville husket den gode samaritan hvis han bare hadde gode intensjoner; han hadde penger også.»

Også her hjemme glir Bibelens mest berømte lignelse mer eller mindre friksjonsløst inn i den løpende politiske diskursen – uten at den som påkaller den alltid vet hva han snakker om (Hei på deg, Per-Willy Amundsen: «Regjeringen gjør altså først alt den kan for å hindre nybygging, og så prøver den å fremstå som gode samaritaner ved å hjelpe dem som faller utenfor»).

Så, i et forsøk på å sette skapet på plass. Hva betyr lignelsen om det barmhjertige samaritan?

Den tradisjonelle fortolkningen er sosialetisk: Samaritanen som tar seg av den forslåtte i veigrøften er et bilde på den vi bør være. Mange leser den også kristologisk: Samaritanen er Frelseren som finner det falne menneske, kneler ved hans side, kler ham og fører ham til faderhuset. Morgenen etter må han videre, men lover å komme igjen: «Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.»

Rollebesetningen og reiseruten – fra høytliggende Jerusalem til Jeriko, verdens lavest liggende by – gir dramaet en ekstra ladning. Som for å understreke den religionskritiske valøren blir presten og levitten ofte avbildet med nesa nede i toraen.

I stedet er det den ikke-skolerte og ikke-judeiske samaritanen som forbarmer seg. Og som handler spontant og intuitivt. Det siste er hovedpoenget hos den danske teologen Knud Ejler Løgstrup (1905–1981). Den barmhjertige samaritan er et eksempel til etterfølgelse fordi han handler instinktivt og umiddelbart. Fordi han, som det het i tidligere oversettelser, deltar og «ynkes».

Løgstrup illustrerer ved å forestille seg en resonnerende eller kantiansk samaritan – som en kontrast til den barmhjertige samaritan. Der sistnevnte handler instinktivt («out of mercy»), vil den kantianske fetteren først konsultere pliktetikkens prinsipper («with the aim of being merciful»).

Så vil noen innvende: Å handle ut fra barmhjertighet eller med det mål å være barmhjertig – spiller det noen rolle? Distinksjonen kan synes ubetydelig all den tid begge deler fører til at den forslåtte mannen i grøftekanten bandasjeres og pleies, men forskjellen er avgjørende, mener Løgstrup.

Den barmhjertige samaritan demonstrerer at den sanne moralske impulsen er direkte og omsvøpsløs. Den går forut for plikten, som involverer en omvei, «én tanke for mye».

Samme erkjennelse finner vi hos Emmanuel Levinas (1906–1995). Også han betoner samaratinerens spontane «berørthet», og at det er nettopp denne tilbøyeligheten som mest radikalt skiller ham fra presten og levitten. Unnfallenheten til de to skyldes ikke at de ikke ser – noe teksten presiserer at de gjør – men at de finner en vei rundt ansiktets appell og «bønn om ivaretakelse».

Her går fortellingen om «Den barmhjertige samaritan» svanger med enda en innsikt, som kan anvendes på dagens politiske situasjon. Styr unna dem som ignorerer et bedende flyktningeblikk med henvisning til «velferdsstatens tåleevne». Da er det levitten som snakker, med nesa i en «perspektivmelding».

Også Arnold Eidslott skriver om hva liknelsen kan bety for oss i dag. I diktet «Jeg sendte et brev til Jeriko» kritiserer han en topptung gudsforståelse, og minner om hvor Han holder til:

Jeg sendte et brev til Jeriko
til Den barmhjertige samaritan:
Ute på markene og myrene ligger de forslåtte og blør

Jeg fikk et brev tilbake
fra Jerikos vekter som skriver:
Han ligger ute på markene
under en paraply av ravner



(Lett omarbeidet versjon av en tekst som første gang ble trykket i Vårt Land 22.04.2016.)

Gå til innlegget

Nærtagen kan du selv være

Publisert 9 dager siden - 970 visninger

Ja, vi lever i nærtagenhetens tidsalder. Men hvem sin skyld er det?

Utenfor Flekkefjord ligger to forliste fiskeskøyter som har kostet kommunen masse penger. Eieren heter Jesus. Da formannskapet i byen skulle avgjøre om han måtte fjerne de to fartøyene, kunne ikke varaordfører Svein Hobbesland (Ap) dy seg: «Det er mange som venter på at Jesus skal komme, men at han skulle komme på denne måten, var det vel ingen som hadde forestilt seg».

Fortsettelsen er sikkert kjent. Hanne Risvold, førstevara til Stortinget for KrF Vest-Agder, ble fornærmet («Uansett hva en selv tror eller mener, så spøker en bare ikke med Jesus eller Muhammed»), og Hobbesland kvitterte med å be om forlatelse.


Snipp, snapp, snute. Og dermed var den saken ute av verden?

Nei, for mediedramaturgiens dreiebok har mange sider. Flere akter gjensto. Derfor har det faktum at både Risvold og Hobbesland umiddelbart la episoden bak seg – de har henholdsvis kalt den en «storm i vannglass» og gjort seg utilgjengelig for pressen – ikke hindret at unnskyldningen i Flekkefjord rådhus er omtalt i hele den norske avisfloraen. I alt fra VG til Vårt Land til Klassekampen til Adresseavisen til Narvik-baserte Fremover.

Hvor ofte har en under middels god vits i en under middels stor kystby blitt gjenstand for en slik interesse? Aldri, selvfølgelig.

Men her kunne reaksjonen på vitsen settes inn i en større sammenheng: en fortelling om at det frie ord er under press fra villfarne som ikke tåler noe som helst, men skriker opp for den minste ting.


De andregradkrenkede. Ironien er selvfølgelig at de som tar episoden med størst fatning er nettopp Hanne Risvold og Svein Hobbesland. Og at de som bærer seg mest over «krenkokratiets tyranni» og «nærtagenhetens tidsalder» er de som befinner seg lengst unna episenteret.

Betyr det at jeg tar Risvold sitt parti, og deler hennes vurdering om at en simpelthen ikke spøker med Jesus (eller Muhammed)? Nei, tvert om. I stedet for å importere enda mer av den amerikanske nærtagenhetskulturen, bør vi i stedet dyrke kunsten å tåle. Som Torbjørn Røe Isaksen advarte, da han overlot kunnskapsdepartementet til Iselin Nybø: «Hele diskusjonen om trygge soner, om talehandlinger og krenkelser gjennom ordbruk – alt det kommer vi til å se mye, mye mer av de neste ti årene, i Norge også.»


Avenyer og blomster. Røe Isaksens sorti sammenfalt med Hochschules Akademiske Senat i Berlin sin avgjørelse (23. januar) om å fjerne følgende strofer fra sin sydvendte fasadevegg:

avenyer

avenyer og blomster

blomster

blomster og kvinner

avenyer

avenyer og kvinner

avenyer og kvinner og blomster og

en beundrer


Tyskland på hodet. Vedtaket om å fjerne diktet kommer etter et langt og uforsonlig ordskifte, som ifølge Morgenbladet har «satt Tyskland på hodet» (2. februar).

Så blir spørsmålet: Hvordan kan åtte linjer om blomster, kvinner, avenyer og en iakttagende beundrer, nedtegnet i 1953, skape så mye rabalder og oppstandelse? Fordi det tyske folk er så lidenskapelig opptatt av Eugen Gomringer (f. 1925) og hans eksperimentering med «konkret poesi»? Ja, gid.

Som i Flekkefjord-vitsens tilfelle handler det i stedet om hva slags fortelling de åtte linjene settes inn i. Hva er diktet og prosessen mot det et symptom på?

Eller som en av initiativtagerne bak å diskutere diktet sier til Morgenbladet: «Jeg tror ikke folk egentlig brydde seg så mye om diktet. De bruker det for sine egne agendaer.»


Putrende gryte. Og her er det mange muligheter: Noen ser det frie ord under press. Andre ser det invaderende mannlige blikket og patriarkatet (i den spanske originalversjonen er «beundreren» i diktet bøyd i hankjønn). Andre ser «renhetsfanatikere» og «feministisk idioti». Atter andre ser «nypuritanismen» i full utfoldelse. Og noen luringer ser sitt snitt til å selge masse aviser.

Putt alt dette i en gryte og du har en forunderlig blanding som kan sette en kulturnasjon på hodet og som ingen forlater før han har fått merker av den.

For dette er det skumleste med krenkokratiets tyranni. Det er ikke underveis; det er her og nå, og ingen av oss er forskånet. Det hensetter oss alle i en akutt beredskapstilstand, der det minste tegn lades med kritisk betydning og leses mot et skjebnetungt bakteppe.

Gå til innlegget

Kjødet er skrøpelig

Publisert 14 dager siden - 1079 visninger

Kampen for anstendigheten er ikke så mye et juridisk som et moralsk spørsmål. Den kjempes i hjertet til hver og en av oss. Og ikke i retten.

«Etter lagmannsrettens oppfatning er troskap en grunnleggende moralsk forutsetning for et samboerforhold (…)», het det i en dom i Hålogaland lagmannsrett for to uker siden.

Dommen er oppsiktsvekkende. For når begynte lagmannsretten å utstede lisenser for tilbørlig seksualmoral? Er det ikke meningen at lagmannsretten skal drive med … vel, juss?


Mot normalt. Formuleringen har siden vært kilde til adskillig munterhet i advokat-kretser og blant andre som måtte finne på å lese dommer, ikke minst fortsettelsen: «… og kan normalt ikke betraktes som en særlig tyngende forpliktelse».

Et tillegg som åpner en Pandoras eske med oppfølgingsspørsmål: Om troskap «normalt» sett ikke er særlig tyngende – hvilke omstendigheter er ikke for «normale» å regne? I hvilke unntakstilfeller mener lagmannsretten at troskapsløftet bikker over til å bli «tyngende»? Når julebordet utarter?

Slik kan det gå når Hålogaland lagmannsrett innlater seg på allmenne sedelighetsspørsmål. Så hvordan havnet den her, nedsyltet i problemstillinger den verken har mandat til eller forutsetninger for å håndtere? La oss ta ett skritt tilbake.


Kontrakten. Det hele begynte i 2014 da en mann ble knepet i det som tidligere het «hor». Han og samboeren, som nettopp var blitt småbarnsforeldre, ble likevel enige om å stevne frem med samboerskapet. Kvinnen var imidlertid av den aktpågivende sorten og la frem et kontraktsforslag: Dersom samboeren på ny var utro, skulle samboeren overføre hus og bil til henne. Kontrakten ble underskrevet.

Og ånden var kanskje villig, men kjødet er som kjent skrøpelig. For bare noen måneder senere ble mannen knepet på ny. Med den samme kvinnen som sist.

Mannen ga seg imidlertid ikke uten kamp, og anførte at kontrakten var skrevet i affekt og at den dessuten var urimelig. Jo visst er det ikke særlig pent å være utro mot partneren sin, men det er ikke direkte ulovlig heller – langt mindre noe som fortjener å straffes i millionklassen. Etter avtaleloven var derfor kontrakten «urimelig» og måtte annulleres.


Kvinnen vant. Retten tok imidlertid kvinnens parti: «Lagmannsretten finner det klart at avtalen ikke kan settes til side på dette grunnlag. (…) Etter lagmannsrettens oppfatning må avtalen forstås slik at [A] når som helst kunne avslutte samboerforholdet med [B] uten at avtalens økonomiske sanksjoner ville komme til anvendelse. [A] stod dermed fritt til å innlede romantiske forbindelser til andre så lenge han først avsluttet forholdet til [B].»

Igjen virker argumentasjonen tilforlatelig nok, men som i det første eksempelet roter Hålogaland lagmannsrett seg enda en gang inn på feil banehalvdel. Denne gangen inn i psykologien. At mannen sto «fritt til å innlede romantiske forbindelser» bare han stilte moren til sine barn i bero? Ja jo, kanskje det. 

Men er det så enkelt? Hva om han elsket begge to? Eller ingen av dem? Eller visste verken ut eller inn?

Det er ikke meningen å ta parti med mannen. Poenget er ganske enkelt at kjærlighetslivet ikke lar seg sette på formel.


Uryddig. Kjærlighetslivets dunkle irrganger er ikke en ryddig sekvens begivenheter med klare tidsanvisninger, der «romantisk forbindelse» #1 «avsluttes» for så å rydde plass til «frie», innledende samtaler med «romantisk forbindelse» #2.

Kjærligheten er velvillig, bevares, men ikke så velvillig at den lar seg låne til jussens verktøykasse. Det er sikkert mye fint å si om avtaleloven og Christian den femtes ærbarhetsregel fra 1682 (som retten også påkaller), men om de er særlig egnet til å regulere de grunnleggende moralske forutsetningene for et samboerforhold er en annen sak.

På den annen side så har jo loven og lovens sanksjoner avgjort noe med moral å gjøre.

Så kan hende var dette et tilfelle hvor retten annonserer noe som burde ha forblitt en stilltiende forutsetning: Dette med at folk skal oppføre seg. At vi skal være hensynsfulle og gode mot hverandre.


Et moralsk spørsmål. Dette er også metoo en påminnelse om. Visst hjelper det med bedre varslingsrutiner og klare kriterier for hva som konstituerer seksuell trakassering, men alt dette ligger i omlandet til problemet. Kampen for anstendigheten er ikke så mye et juridisk som et moralsk spørsmål. Den kjempes i hjertet til hver og en av oss. Og ikke i retten.


PS! Foruten tap av hus og bil, må mannen dekke eks-samboerens saksomkostninger - drøyt en halv million kroner for to rettsrunder.

Gå til innlegget

Foten i døra

Publisert 23 dager siden - 799 visninger

Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler. Med mindre det er til sjenanse og sender «feil signaler».

«Ateister misjonerer på gata», het det i denne avisen lørdag 27. januar. Utstyrt med «A manual for creating atheists» var Anthony Magnabosco kommet til hovedstaden for å få dem som måtte befinne seg gatelangs til å «reflektere over påliteligheten til metodene de har brukt for å komme frem til sine overbevisninger». Det var den norske «gate-epistemologen» Lars Christian Alm som tok initiativ til å invitere Magnabosco.

 

Gjaldt Jesu disipler. Samtidig, i Tyskland, vedtok kirkemøtet til Den evangeliske kirken i Rhinland at misjonsbefalingen var noe som «bare gjaldt Jesu disipler» (Vårt Land, 23. januar). Siden vi har droppet misjon rettet mot jøder, bør vi droppe misjon overfor muslimer også, resonnerte de:

«Selv om det er store forskjeller mellom jødedom og islam, kan vi ikke unngå å erkjenne at islam også står i bibelsk tradisjon og at muslimer og jøder er nærmere hverandre i mange teologiske spørsmål enn jøder og kristne.»

Synodemedlem Beate Sträter la til: «Å uttrykkelig avvise omvendelse av muslimer er et viktig signal til muslimene som bor i Tyskland. De er en minoritet i et kristent samfunn».

 

Ingen frelse. Paradoksene har altså stått i kø den siste uken. For å ta det mest åpenbare: Hva er poenget med å vinne sjeler om frelsen ikke finnes? Om alt bare er strategier for overlevelse, og det eneste «pålitelige» vi kan sette vår lit til er en «metode»?

Hele prosjektet til Magnabosco hviler slik på et kjempeparadoks. Eller som den britiske filosofen Alfred North Whitehead skriver i The Function Of Reason (1929): «Those who devote themselves to the purpose of proving that there is no purpose constitute an interesting subject for study.»

Fritt oversatt: De som vier seg til kampen for å vise at tilværelsen dypest sett er meningsløs, er i seg selv et interessant studie.

 

Religionserstatning. Det finnes også en annen inngang her: Vitenskap som religionserstatning. Flere har bemerket at lovprisningen av naturvitenskapen har «religiøse» trekk – med sine egne martyrer, mytologier, trosbekjennelser og bud («du skal ikke ha andre metoder enn meg»).

Den franske sosialantropologen Claude Lévi-Strauss skriver at menneskehetens interesse for naturvitenskap ikke så mye er et skritt til siden for det religiøse – som «en mutasjon på innsiden av det» (Den ville tanke). Med lørdagens stunt kan enda en fellesnevner anføres: impulsen til å misjonere.

Om Magnabosco har et forklaringsproblem, er det likevel ingenting mot det den Den evangeliske kirke i Rhinland har pådratt seg. At misjonsbefalingen bare gjaldt første generasjon kristne, sa dere? At det der med «veien, sannheten og livet» er ekskluderende og sender feil signaler?

 

Dropp hele greia. Da er det over og ut for troen. Da kan like gjerne spa-industrien ta over. Om kirken ikke lenger tar mål av seg å beskrive vår felles virkelighet, men søker tilflukt i seg selv – da er alt sammen bare teknikker for velvære pluss patina.

Og da kan det være det samme. Eller som Nils August Andresen sa i lørdagens Min Tro-portrett, riktignok med henvisning til noe annet: «Hvis Jesus hadde kommet tilbake og sett det der, hadde han bare sagt ‘dropp hele greia’».

For troen må nødvendigvis være utadvendt. Den er så å si en del av programforpliktelsen, enten troen har korset eller scientismen (det eneste som finnes er det som naturvitenskapen kan sette på formel) som omdreiningspunkt. På den måten kan Magnabosco tjene som forbilde for Beate Sträter og de andre i Rhinland. Magnabosco tar i det minste overbevisningen sin på alvor. Han erkjenner at misjonsbefalingen er en uatskillelig del av pakka, og tar budskapet ut i verden.

Og kanskje hadde Den evangeliske kirke i Rhinland en nagende følelse av å ha tatt for mye Møllers tran. For ikke før har de satt punktum, så presiserer de at praksisen med «å forklare sin tro frimodig» fortsetter ufortrødent. Og hva er vel det, om ikke nettopp misjon?

 

Om nødvendig bruk ord. Uoverensstemmelsen skyldes naturligvis at «misjon» ikke er en entydig størrelse, men kommer i alle valører. Alt fra «å forklare sin tro frimodig» til å sette foten i døren og trenge seg på. Alt fra konfrontasjon på gatenivå til suppekjøkken. I dette spennet må misjoneringen finne sin form: Utadvendt, men ikke påtrengende. Offensiv, men ikke invaderende.

Som Frans av Assisi angivelig sa det: «Forkynn evangeliet. Om nødvendig med ord».

Gå til innlegget

Forglem meg ei

Publisert rundt 1 måned siden - 765 visninger

Det hjertet er fullt av, renner munnen over med. Og omvendt. Var det derfor regjeringen helt glemte å nevne den kristne kulturarven?

SOM MANGE VIL ha fått med seg mangler ordet «kristen» i arbeidsplanen til den nye regjeringen, den såkalte Jeløya-erklæringen. I stedet avspises det norske folk med følgende formulering: «Det er en viktig oppgave å verne om vår kulturarv». Ordene er plassert i kapitlet om kunst og kultur, mens tidligere regjeringer har hatt tilsvarende avsnitt fremst i erklæringen.

Så blir spørsmålet: Hvordan skal vi forstå dette? Kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum leser det som en «forglemmelse». Det samme gjør biskop i Bjørgvin, Halvor Nordhaug, som «velger å tro» at henvisningen til vår kristne kulturarv er «oversett, ikke utelatt». Bente Sandvig, Fagsjef i Human-Etisk Forbund peker på det samme: «KrF-leder Knut Arild Hareide satt ikke rundt bordet for å minne dem på det».


Nonsjalanse. De ser altså ingen vond vilje bak utelatelsen. Den skyldes nok helst at ikke alle formuleringer er like veloverveid, aller minst i et arbeidsdokument som blir til under pressede omstendigheter. Akkurat slik Venstre-leder Trine Skei Grande medgir – hun var simpelthen ikke åndsnærværende nok: «Det er ikke en bevisst handling om fjerning. Jeg kan ikke huske at vi fjernet ordet kristen.» (Dagen, 15. januar)

Og dermed skulle den saken være ute av verden? En litt uheldig forglemmelse som kan skrives på kontoen for nonsjalanse og stort tidspress? Ikke så fort. For der politikere ferdes er det poeng å score og motiver å tilskrive.

For ikke før var det metaforiske blekket stivnet, før KrF-leder Knut Arild Hareide advarte mot en «ytterliggående sekulær tilnærming» som «til og med de rødgrønne partiene» holdt seg for gode til.


Fundamentalistisk. KrF-kollega Geir Jørgen Bekkevold høynet og konstaterte at: «dette kan kun forstås som et radikalt grep i retning av en fundamentalistisk sekularisme som vil fjerne tro og religion helt fra vårt offentlige fellesrom.» (Verdidebatt, 17. januar). Merk ordet kun. Ifølge Bekkevold er det kun mulig å tolke ordlyden i regjeringens arbeidsplan som begynnelsen på «fundamentalistisk sekularisme».

Og det var mer. «Høyre og Frp har til og med gått med på å skrive at tro og livssyn er en privatsak», fortvilte Hareide. Som om det skulle være galt. Tro og livssyn er en privatsak.

Bevares, det er også et offentlig anliggende, men det gjør ikke hver og en sitt lønnkammer noe mindre privat. Om noe er den enkeltes innerste drømmer, håp og lengsler noe av det mest private som tenkes kan. Gudskjelov.


Tro er identitet. Samtidig som troen ikke er noe du bare kan legge igjen i vindfanget når du går hjemmefra. Tro er identitet. Ikke et par tøfler du setter fra deg når du stiger ut i en «steril offentlighet».

Eller som Hadia Tajik sa da hun mottok Stålsettutvalgets innstilling om det livssynsåpne samfunn i 2013: «Når tros- og livssynssamfunn får midler fra det offentlige, så er ikke tro bare en privatsak. Når enkeltmedlemmer trenger storsamfunnets støtte for å utøve, kritisere eller frafalle tro, så er tro ikke bare en privatsak. Når samfunnet vårt er blitt mer sammensatt, og vi trenger klare, felles spilleregler for det offentlige rommet, da er tro ikke bare en privatsak.»

Der har du det, så elementært at «til og med de rødgrønne partiene» skjønner det: Tro og livssyn er offentlig og privat på samme tid.

Ikke desto mindre slår Hareide over i en lett overbærende tone, kun egnet til å argumentere mot en posisjon som ikke finnes: «Hvis det er noe denne høsten har lært oss, er det at livssyn, menneskesyn og verdier er alt annet enn ’privat’.» Sa han, til ingen som er uenig.


Hyperventilerer. Mens Bekkekvold igjen høyner og hevder at: «regjeringen [slår] fast at tro og livssyn er et privat anliggende som staten ikke skal forholde seg til.» Noe regjeringen slettes ikke gjør, og som dessuten er umulig: En regjering må nødvendigvis «forholde seg til» tro og livssyn, enten den vil eller ei. Det er ingen vei utenom.

Om det er mitt ærend å forsvare regjeringen? Nei, ingenlunde. Det er nok av ting å arrestere Jeløya-erklæringen på, og forglemmelsen – om aldri så ærlig – er avslørende nok. Det hjertet er fullt av, renner munnen over med. Og vica versa. I dette tilfellet kan vi altså konstatere at takksigelser i retning landets kristne kulturarv ikke lå spesielt lang fremme i bevisstheten til noen av Jeløya-forhandlerne. Sikkert aller minst hos «rådgiverkorpset» til Venstre, som har sin egen agenda.

Men derfra til at regjeringen foretar et «radikalt grep» og innfører «franske tilstander»? Om KrF skal ha tillit i kampen mot «fundamentalistisk sekularisme», foreslår jeg at de velger ordene sine med litt mer omhu. Det går an å puste med magen.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Gud hjelper på den måten
av
Benito FAUVEL
6 minutter siden / 14 visninger
0 kommentarer
All makt i denne sal
av
Rune Berglund Steen
rundt 2 timer siden / 111 visninger
0 kommentarer
Vi blir på Holmlia!
av
Silje Kivle Andreassen
rundt 3 timer siden / 130 visninger
0 kommentarer
Satan, hvor er du?
av
Astrid Sætrang Morvik
rundt 3 timer siden / 211 visninger
4 kommentarer
Kjærlighet og valg
av
Signe Sandvig
rundt 5 timer siden / 141 visninger
0 kommentarer
Et Monster ?
av
Jørgen Thorkildsen
rundt 6 timer siden / 73 visninger
0 kommentarer
Moderne tro?
av
Heidi Schmidt
rundt 6 timer siden / 83 visninger
0 kommentarer
En konge til Ingrid Alexandra
av
Berit Aalborg
rundt 6 timer siden / 448 visninger
6 kommentarer
Det aller beste til barna våre!
av
Cecilie Heian
rundt 8 timer siden / 60 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Robin Tande kommenterte på
Satan, hvor er du?
10 minutter siden / 211 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Satan, hvor er du?
14 minutter siden / 211 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Satan, hvor er du?
31 minutter siden / 211 visninger
Robin Tande kommenterte på
En konge til Ingrid Alexandra
37 minutter siden / 448 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Argumentasjon i klimadebatten
42 minutter siden / 155 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Terje Tvedt - Myteknuser eller mytespinner?
rundt 1 time siden / 1446 visninger
Benito FAUVEL kommenterte på
En konge til Ingrid Alexandra
rundt 1 time siden / 448 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Ånden i erklæringen er universell
rundt 1 time siden / 427 visninger
Anders Ekström kommenterte på
Nådebevegelsen, Amazing Grace, lederskap og teologi - del 3
rundt 1 time siden / 117 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Ånden i erklæringen er universell
rundt 1 time siden / 427 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Satan, hvor er du?
rundt 2 timer siden / 211 visninger
Les flere