Håvard Nyhus

Alder: 36
  RSS

Om Håvard

Håvard Nyhus er kommentator og debattutvikler i Vårt Land.

Følgere

Høye skuldre og olme blikk

Publisert 7 dager siden - 2551 visninger

Sekularismen i sin mest aggressive form går svanger med en liten tyrann som stadig utvider sitt eget mandat.

HELT PÅ SLUTTEN av partilederdebatten mandag kveld, sa statsminister Erna Solberg følgende: «Det sekulariserte norske samfunnet presser alle som tror. Og jeg mener altså at vi innimellom går for langt i å ikke akseptere at religion er viktig. Det er en del av vår historie og vår kultur, men det er også viktig for alle som tror. Og vi må ha større respekt for det å tro i vårt samfunn.»

Tilforlatelig nok, vil mange si, men reaksjonene lot ikke vente på seg.

Forferdelig budskap. Kjetil Rolness, for eksempel, mente uttalelsen var «ufattelig», «rystende» og målbar et «forferdelig budskap». Han la til at «Statsministeren er åpenbart på stemmefiske blant muslimene.»

Mens Minervas Jan Arild ­Snoen kvitterte med: «Nei, statsminister, jeg har ingen respekt for ‘tro’ uavhengig av hva denne troen går ut på. Det eneste jeg kan tilby er toleranse, noe ‘troende’ historisk sett har vært temmelig svake på.»

Aftenpostens Ingeborg Senneset skrev at statsministeren snudde problemet på hodet: «Er det noen som møter tvil og skepsis, så er det de som ikke tror.»

Til slutt hevdet Skjalg Fjellheim, politisk redaktør i Nordlys, at Høyre-lederen «kan ha levert en gavepakke til både kristne mørkemenn og den mest autoritære fortolkningen av islam.» «Dypt urovekkende», oppsummerte han.

Om Erna hadde en litt dårlig sak til å begynne med, var den til gjengjeld styrket da støvet hadde lagt seg.

For statsministeren hadde ­naturligvis ikke tatt til orde for å gjeninnføre blasfemipara­grafen eller innskrenke ytringsfriheten. Du skal være passe vrang for å tolke Solberg dit hen at hun «sår tvil om den opplagte retten og plikten til å utøve religionskritikk i samfunnet vårt» (Skjalg Fjellheim).

Alle som har skjønt det. Den samlede responsen gjorde således ikke annet enn å bekrefte Solbergs to bekymringer: For det første at den løpende debatten om tro og «norske verdier» er overspent og kjennetegnet av olme blikk. Og for det andre at vi er litt historieløse, en anklage Rolness gjør seg skyldig i når han hevder at «alle som har skjønt hva det sekulære ­samfunnet handler om, vet at religionens fravær som forankring for politikk er en forutsetning for frihet og demokrati».

En påstand som vil få forsiktig juling om Rolness noen gang blir sittende fast i heisen med ­offentlighetsteoretikeren Jürgen ­Habermas, som ikke lar det at han er ikke-troende hindre ham i å se at både frihet og demokrati «er en direkte arv etter den ­jødiske rettferdighetsetikken og den kristne kjærlighetsetikken» og at «alt annet er bare postmoderne rør».

Pragmatisk sameksistens. Jürgen Habermas skriver ­videre om sekularismen som et reguleringsprinsipp. Slik knytter han sekularismen til et «felles, allment språk» som bereder grunnen for det han kaller «en ­høvisk, pragmatisk sameksistens», ­definert av gode prosedyrer og fravær av teleologisk, målstyrt ­politikk.

Det er en ganske annen sekularisme enn den vi finner spor av i dag. Ikke bare i Frankrike – der det historisk betingede laïcité -prinsippet håndheves strengt – men også her hjemme: Sekularisme som ideologi mer enn som reguleringsprinsipp.

Religionshistoriker Erik Thorstensen, som forøvrig heller ikke tror på Gud, skriver om dette i Ateismekritikk: Om ­reduksjonisme, religion og samfunn. (Akademia forlag, 2013). Om hvordan sekularismen – i sin mest aggressive form – går svanger med en annekterende liten tyrann som stadig utvider sitt eget mandat.

Sekularismens vrengebilde. Thorstensen betegner dette som den ­ideologiske sekularismens «autoritære impuls», der ­«målet negativt kan beskrives som i det minste å ­utelukke det de ­erklærer for religiøs ­argumentasjon fra den offentlige sfæren».

Betyr denne kommentaren at jeg også «sår tvil om den opplagte retten og plikten til å ­utøve religionskritikk»? Nei, bevares. For noen av Fjellheims anfektelser kan jeg godt ­istemme: «Å gi slipp på retten til å ­krenke og kritisere religioner er ikke en del av løsningen på de ­utfordringene vi står overfor.» Hør, hør!

Men det utelukker ikke at det også er mulig å ta til orde for en viss følsomhet for tilværelsens åndelige dimensjon. For enten denne dimensjonen finnes eller ikke – hvem vet? – så er den like ubønnhørlig en uadskillelig del av mange menneskers liv. Og sist jeg sjekket skal vi faktisk leve sammen.

Gå til innlegget

For hans åsyn

Publisert 15 dager siden - 2136 visninger

Helbredelses- og profetilinjen ved Acta bibelskole er kun egnet til å gjøre Gud mindre.

Acta bibelskole har fått Utdanningsdirektoratets ja til å opprette en egen helbredelses- og profetilinje. «Vil du lære mer om hvordan du kan høre Guds stemme og profetere over andre?», spør skolen, og lover «spennende praksis» der elevene kan søke om opptak i «profetisk team» og «praktisere profeti», både innenfor og utenfor «trygge rammer»; studentene vil nemlig også få mulighet til å bruke sine «verktøy» til «profetisk betjening under konferanser og på teamturer» ellers i landet.

Reaksjonene har vært mange. SV-politiker Nicholas Wilkinson satte «kaffen i halsen» da han hørte om studietilbudet, og varslet at han vil gjøre alt som står i hans makt for å stanse pengestøtten. Som for å understreke alvoret la han til at han «vanligvis ikke involverer seg i Rogalandsaker».


Det spektakulære. Andre har gitt uttrykk for betenkeligheter av mer teologisk art. For eksempel Bård Mæland, professor og prorektor ved VID Vitenskapelige høgskole, som anklager skolen for å «appellere til det spektakulære» (Rogalands avis, 25, juli). Samme anfektelser finner vi spor av hos Finn Olav Felipe Jøssang, redaktør i Bibelleseringen, som i en kronikk i herværende avis (7. august) minner om «faren» ved å vektlegge «de mer sensasjonelle sidene ved den kristne tro».

Helbredelses- og profetilinjen har altså både politiske og teologiske implikasjoner. De politiske reguleres av Utdanningsdirektoratet som fører tilsyn med at skolene følger godkjente læreplaner og overholder regelverket. Etter en «helhetlig vurdering» har de foreløpig kommet frem til at skolens tilbud tilfredsstiller kravene i loven.


Innføring i anvendt profeti. Teologien er det imidlertid verre med. Det er nok å begynne med navnene: henholdsvis «Profetiskolen» og «Helbredelseskolen», i seg selv to selvmotsigelser.

For helbredelse og profetier er ikke en kunst eller et sett teknikker som kan læres; langt mindre et «verktøy» som kan overføres fra lærer til student; eller studentene imellom, slik skolen foregir: «Du får verktøy til å utruste andre til og gjøre det samme» [profetere].

Dette er elementært, og det er denne innsikten som er inngravert på gravstøtter verden over: Alt av nåde. Thine Be the Glory. For Gud er ikke en slags ambulerende helsetjeneste som kan overtales eller oppmuntres til å stikke innom på besøk; like lite som han lar seg oppfordre til å utføre mirakler bare bønnebegjæret oppfyller kravene i utdanningsloven.

Han driver ikke i belønningsbransjen. Han deler ikke ut dividender og «aksjeutbytte». Han driver med nåde.


Gjør Gud mindre. Det er denne fundamentale innsikten «Profetiskolen» og «Helbredelseskolen» roter med, når den kobler «profetisk betjening» til studiepoeng. En kobling som kun er egnet til å gjøre Gud mindre; for Gud lar seg naturligvis ikke blende og bevege av diplomer og vekttall.

Innenfor klassisk kristen forståelse opereres det derfor med et helt annet gudsbegrep. Her er Gud selve mulighetsbetingelsen; en kontinuerlig kjærlighetshandling (acte gratuit) som gjør tilværelsen som sådan mulig. Litt som forholdet mellom forfatter og bok. Ingen forfatter, ingen roman. Eller med et annet bilde: På samme måte som øyne er garantisten for et synsfelt, men ikke selv er en del av det.

Hvilket igjen kaster lys over helbredelsesbegrepet. Som Bård Mæland minner om: «Kirken har historisk sett vært en pioner innen sykeshusdrift. Også dét er helbredelse.»

For helbredelser er ikke spektakulære, sensasjonelle og plutselige brudd med den innstiftede orden, slik Acta-formuleringer som «Guds overnaturlige inngripen i møte med syke mennesker» kan tilsi. Slike inndelinger – der verden deles opp i naturlig og overnaturlig – reduserer bare «helbredelse» til en magisk forklaringskomponent i toetasjesskjema; en hendig erstatning for det uforklarlige.


Forvandles til et kjøtthjerte. Men mirakelet gir seg ikke til kjenne på den måten, slik heller ikke forfatteren står og veiver med armene foran romanfigurene sine.

For underet er ikke «overnaturlig» eller «spektakulært», men naturlig og godt, som når et steinhjerte forvandles til et kjøtthjerte. Det skaper ikke forfjamselse – men visshet. Og takknemlighet. Siden ordet til syvende og sist er hans.

Å snakke meningsfullt om helbredelse handler derfor om å ta innover seg to ulike perspektiver samtidig: forbedret helsetilstand pluss takknemlighet. Teologien har ikke et sannere bud enn naturvitenskapen, men kan på sitt beste artikulere erfaringen av å være menneske mer helhetlig.

Gå til innlegget

Respekten for Grandiosa

Publisert 22 dager siden - 1087 visninger

Kanskje er det Linda Hofstad Helleland som har rett likevel. Tiden da noen definerte god og dårlig kultur er forbi.

«Jeg hadde virkelig håpet at den tiden skulle være forbi at noen forteller folk hva som er god og dårlig kultur», uttalte kulturminister Linda Hofstad Helleland til NRK forleden dag. Hun ble også sitert på at det bør være opp til publikum å felle dom over kvaliteten på det de blir servert.

Selv nøyde hun seg altså med å felle dom over dem som er så uforskammede at de driver med kulturkritikk.

På Twitter skrev hun videre at «de som liker spel skal få lov til det», som om retten til å like spel plutselig skulle være i spill.

Ideologisk selvhøytidelige. Foranledningen var en diskusjon initiert av kritiker Julie Rongved Amundsen («Spel er dårlig teater»), hvor hun problematiserer hvordan norsk historie blir fortalt og formidlet gjennom historiske spel: «De er deklamerende, ideologisk selvhøytidelige og har veldig ofte dårlige tekster og dramaturgi». (Les hele kronikken side 20–21).

Så vil flere innvende at Amundsen maler med altfor bred pensel, men det forandrer ikke på det underliggende: Hennes soleklare rett til å si nøyaktig hva hun vil om standarden på norske spel. Om Amundsen synes flere av sommerens oppsetninger er «dårlige», sågar «skrekkelige», så er hun naturligvis i sin fulle rett til å hevde det. Ja, ikke bare har hun «rett» til det; kritikken er en avgjørende del av økosystemet som er vår felles nasjonale samtale.

Kulturministeren vet heldigvis bedre og priste kritikkens betydning så sent som i fjor; men ikke desto mindre er uttalelsene egnet til å vekke undring. For hva i alle dager er det hun sier? At kritikken som sådan er passé («tiden skulle være forbi») og at det må bli slutt på at «noen forteller folk hva som er god og dårlig kultur»?

Fordi … kvalitetsforskjeller ikke finnes? Alt er like bra?

Insisterer på ros. Kritikerlagets leder, Ida Habbestad, har derfor allerede vært på banen og ropt varsku, på demokratiets vegne: «Hofstad Helleland argumenterer for at man ikke kan omtale spelene som dårlig kunst fordi de formidler norsk historie. Men nettopp fordi det er snakk om vår identitet, er det problematisk at Hofstad Helleland insisterer på at spelene skal roses», skriver hun.

Helleland er imidlertid ikke den eneste som har snublet i spennet mellom kunst og politikk den siste uken. 29. juli var det Knut Arild Hareides tur til å forville seg inn i et resonnement han ikke fant veien ut av.

Til Dagbladet uttalte KrF-lederen at han synes det er «spesielt» og «rart» at NRK P3 ikke har satt noen av låtene til Acta lovsangskole på rotasjon. Hvorfor? Fordi de utmerker seg med høy kvalitet? Nei, og det er dette som gjør Hareides måte å argumentere på så påfallende: Hvordan han appellerer til alt annet enn kvalitet. Som i Hellelands tilfelle handler det i stedet om hva som er populært og oppbyggelig.

Mildt sagt krevende. Først viste Hareide til at Actas lovsanger «topper listen over nedlastninger på iTunes» og «da er det rart den ikke når opp i NRK sin vurdering»; og for det andre viste han til låter med «mildt sagt krevende verdibudskap», som Hkeem og Temurs superhit «Fy faen», og mente at denne og andre «krevende» låter burde veies opp med «litt kristen musikk» (hva nå det betyr).

«Jeg skal innrømme at dette ikke er mitt fagområde», la Hareide til. Så sa han iallfall noe som ga mening.

Om vi utvider perspektivet, kan både Hellelands og Hareides utspill ses som symptomer på en tid der kvalitetskriteriet som sådan er under press; der kvalitetskontrollen stadig må vike for andre og velmenende hensyn. For det er ingenting i veien med intensjonen til de to politikerne.

Begge tar villig på seg vervet med å heie frem de glade amatører («spelene mobiliserer frivillige og skaper et enormt lokalt engasjement», som Helleland anfører). Men nettopp slik skapes en uheldig dynamikk. Det å håndheve et sett kvalitetskriterier blir det motsatte av å være grei og snill. Og hvem vil vel ikke det?

Jag trodde änglarna fans. Her ligger også en påminnelse til kirken. «Vi reiste en gang katedralene / ikke for å fange mennesker / men for å holde våre liv fast / i overskridelsens gåter», skrev Stein Mehren (1935-2017), som døde 28. juli.

Så kan man spørre seg hvor godt «overskridelsens gåter» ivaretas i tospann med Ole Ivars.

For i all sin velvilje, imøtekommenhet og respekt for Grandiosa er det snart ikke det kulturuttrykk som blir veid og funnet for lett for kirkerommet, symbolisert ved dansebandgudstjenesten i Selbu kirke i 2009 da presten Per Kvalvaag uttalte at «jeg ser ikke at det går noen grense for hva slags musikk man kan ta inn i kirka».

Ingen grenser?

Kanskje er det Helleland som har rett likevel. Tiden da noen definerte god og dårlig kultur er forbi.

Gå til innlegget

Godt og blandet

Publisert 28 dager siden - 1544 visninger

Hellige tekster kan naturligvis ikke legitimere lover og politiske vedtak. Men dette er en banal observasjon. Forholdet mellom politikk og religion er mer komplisert enn som så.

‘At man gjør sine politiske standpunkt til Guds standpunkt, det er et enormt kraftig virkemiddel’, uttalte Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum til NRK 19. juli. På spørsmål om han «advarer mot å blande religion og politikk», hva nå det skal bety, svarte han bekreftende: «Jeg advarer mot den blandingen».

KrF-leder Knut Arild Hareide kvitterte med å kalle Vedums formaning «valgkampens mest overraskende utspill så langt» fordi «det å skille mellom religion og politikk vil være en helt ny trend. Det vil innebære at Senterpartiet snur en trend som i realiteten har vært her i tusen år.» På kronikkplass i denne avisen utdypet han: «Kirkens agenda er evangelisk. KrFs agenda er politisk. (…) Det betyr likevel ikke at vi ikke kan spille på lag.» (VL, 24. juli)

Strategisk kommunikasjon. Så, hvem har rett? Hareide eller Vedum? Vel, begge og ingen av dem. Spørsmålet er uansett galt stilt. Begge er i valgkampmodus og strategisk politisk kommunikasjon handler ikke så mye om hva som er sant som om hva som lønner seg. Hvilke formuleringer er egnet til tjene saka? Hva slags utspill er egnet til å engasjere og mobilisere? Hele «religionsfeiden» mellom Vedum og Hareide – der det strengt tatt ikke foreligger en eneste reell uenighet – må leses mot et slikt bakteppe.

Like fullt er det et anslag godt som noe til å rydde opp i en del utbredte misforståelser når det gjelder forholdet mellom politikk og religion.

Først til påstanden eller mantraet om at det er viktig ikke «å blande» politikk og religion. Isolert sett er den nyttig for å diskutere uheldige former for sammenblanding mellom de to. For slike finnes. Oppdelingen har således en pedagogisk og analytisk funksjon; den forteller noe om hva slags språk og logikk som er gyldig innenfor hvert
domene. Kort oppsummert: Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.

Tilslørende. Ikke desto mindre er oppdelingen tilslørende. For det er naturligvis ingen vanntette skott mellom politikk og religion, like lite som det er vanntette skott mellom politikk og ideologi; eller mellom politikk og filosofi. Eller mellom språk og tanke. Ingen av disse størrelsene eksisterer for seg selv. Overgangene er porøse, ja, de er ikke
engang «overganger».

Ethvert livssyn – religiøst eller ei – har politiske implikasjoner. Politikk er artikuleringen og systematiseringen av et sett underliggende verdier. Slik bladene på treet er betinget av treets røtter. Uten den ene, heller ikke den andre. Eller som Vedum, som altså er helt enig med Hareide, skriver på kronikkplass i dag: «Politikk handler om verdier. Det er verdikamp.» (Les kronikken i sin helhet på side 21.)

Seg selv på munnen. Videre er påstanden om at det er viktig å skille politikk og religion i seg selv normativ; den tar stilling til hva religiøsitet er og bør være. Slik slår utsagnet seg selv på munnen. Det forbryter seg mot sin egen leveregel allerede før punktum er satt. Fordi noe annet simpelthen ikke er mulig.

Til sist gjør globaliseringen, folkevandringer og tilhørende kulturmøter at religion og politikk er nærmere forbundet enn noensinne. Besvergelser om ikke å blande religion og politikk er derfor nettopp det – en besvergelse, og ikke så mye annet. En kamp med vindmøller som ikke gjør det grann for endre på det helt grunnleggende: At den tradisjonelle, institusjonelle religionen utgjør et av fundamentene i det moderne deltagerdemokratiet, slik Jürgen Habermas (ateist) og Joseph Ratzinger (forhenværende pave) påviser i sin felles pamflett om offentlig religion («The Dialectics of Secularization»).

Historisk lærdom. Denne anerkjennelsen av at religion har gitt og fortsatt gir viktige impulser til politikken, er også en historisk lærdom.

Toregimentslæren – ideen om at det verdslige styre måtte få utøves suverent innenfor sine rammer uten noen form for innblanding fra kirken – fikk seg en kraftig trøkk i på 30- og 40-tallet, da ideen om Eigengesetzlichkeit (egenlovmessighet) ble brukt til å legitimere
Hitlers styre. En av dem som kom med innsigelser mot denne
toregimentslæren var den
norske biskopen Eivind Berggrav
(1884 –1959).

Etterspillet er kanskje kjent: En gradvis erkjennelse av at det ikke finnes noe sånt som en «nøytral» posisjon og oppblomstringen av protestantisk sosialetikk.

Fordi det ligger en politisk fordring i religionen.

KOMMENTAR

Gå til innlegget

Vondt fordi det virker

Publisert rundt 1 måned siden - 672 visninger

Hvor omfattende den enn er, blir vi også forsynt med anklager om at den ikke stikker dypt nok; at den er preget av unngåelse og fortielser. Dette er 22. juli-debattens paradoks.

«DEN MØRKE impulsen kom etter mitt syn fra barndommen, ikke fra kontrajihadistene», skrev Aage S. Borchgrevink i etterordet til En norsk tragedie (2012). Han fortsatte: «Med fasiten i hånden er det lett å bli indignert på barnevernet og domstolen. Hvordan kunne dere la den lille gutten være igjen hos den stakkars, syke moren!?»

Denne måten å forstå 22. juli-ondskapen på, ble fort den regjerende forståelsesrammen i norsk offentlighet. Det virkelige skyvet, eller «den mørke impulsen», kom fra barndommen. Som det heter i TV 2-dokumentaren «Breivik var skadet allerede som toåring», som har gått lengst i å referere fra åttitallets psykologirapporter: «Moren sluttet etter hvert å amme Anders fordi han ‘sugde kraften ut av henne’.»

Den freudianske fristelsen. En av dem som protesterte mot denne psykologiseringen av terroren var Jan Kjærstad. Allerede i 2013 tok han til orde for å utvide søket, bortenfor «den freudianske fristelsen» til å legge skylden på mor og far: «Forklaringen på ABB finnes ikke i barndommen», uttalte han i et intervju med Dagsavisen, og etterlyste romaner og diktverk som kunne supplere ordskiftet med «underliggjøring»: «Skjønnlitteratur kan gi erkjennelser på et annet nivå enn faglitteratur», forklarte han, og varslet «at det vil komme flere og flere bøker om 22. juli».

Men så er ikke Kjærstad noen spåmann heller. For fire år senere har den bebudede skjønnlitteraturen helt uteblitt. Som Aftenposten-kritiker Ingunn Økland konstaterer: «Et tema er påfallende underprioritert i norsk litteratur: terrorangrepet 22. juli».

Hvilket påkaller spørsmålet: «Underprioritert» sammenlignet med hva? Eirik Vassenden, professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Bergen, er blant dem som nærer betenkeligheter til denne typen etterlysninger, og mener de røper en yrkesskade der stadig mer av virkeligheten filtreres gjennom journalistikkens briller.

Slik får Øklands observasjon motsatt fortegn. I stedet for å spørre hvorfor 22. juli er «påfallende underprioritert», blir spørsmålet: Hvorfor skal det skrives romaner om 22. juli? Er ikke hele poenget med skjønnlitteraturen at den skal være en annen erkjennelseskategori – hinsides faglitteraturens og journalistikkens logikk?

Selvkorrigerende. Dette var et raskt forsøk på å oppsummere noen ståsteder og koordinater i den mangefasetterte størrelsen som går under navnet «22. juli-debatten».

Om det finnes en rød tråd, så er det kanskje denne: Det er en debatt som aldri er tilfreds med seg selv, men hele tiden problematiserer seg selv. På godt og vondt. Det har beredt grunnen for et omfattende ordskifte der alle steiner er forsøkt snudd; men like mye har det vært en debatt i selvbebreidelsens tegn. Vi nordmenn er angivelig et utilstrekkelig folkeslag som ikke riktig våger å gå i rette med vårt eget terrortraume. Vi greier ikke engang å enes om et anstendig minnesmerke.

Linn Stalsberg, spaltist i VG, er blant dem som har gitt sitt besyv til dette synet: «Hvorfor denne øredøvende stillheten rundt 22. juli?», spurte hun så sent som i mai. Hun fikk raskt følge av Anki Gerhardsen som slo fast at: «Nei, vi har ikke snakket nok om Anders Behring Breivik, vi har nesten ikke snakket om ham i det hele tatt.» (Aftenposten, 10. juni).

At vi nesten ikke har snakket om ham? Hvordan har jeg da blitt gjort kjent med morens ammerutiner på begynnelsen av åttitallet?

Også NRKs dramaserie om 22. juli, som programmessig er kritisert for sine fortielser selv om premieren ennå ligger to og et halvt år frem i tid, er ment å korrigere en kollektiv hukommelsessvikt som angivelig har rammet oss: «Vi kan ikke late som 22. juli ikke har hendt», sier regissør Pål Sletaune, uten å presisere hvem eller hvilke krefter som måtte «late» som dette.

Gå utenom. For dette er 22. juli-debattens paradoks. Hvor altomfattende den enn er, blir vi samtidig forsynt med anklager om at den ikke stikker dypt nok; at den er preget av unnvikelse og fortielser. At vi, som Peer Gynts arvtagere, alltid ser vårt snitt til å «gå utenom».

Eller som Aage Borchgrevink oppsummerte i Dagbladet, for to dager siden: «Jeg lurer på om vegringen mot å gi terroristen en historie også handler om at det norske samfunnet ikke vil se seg i speilet».

Ikke? Finner vi ikke det motivet i selve tittelen på et felles referansepunkt som Åsne Seierstads En av oss (2013)?

Man kan spørre seg hvor all denne selvbebreidelsen kommer fra. Hvorfor den hele tiden klinger med, som et haleheng. Kan hende er det en slumrende og dårlig samvittighet som kommer til uttrykk, forsterket av støyen rundt det offisielle minnesmerket. I så henseende er det konturene av en slags sekulær botsøvelse vi er vitne til.

Det gjør vondt fordi det virker.


Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Hvem er vi?
av
Svein Skjei
rundt 9 timer siden / 59 visninger
0 kommentarer
FÅ BORT SIDEMÅLSSTILEN
av
Arne Jørgen Løvland
rundt 10 timer siden / 86 visninger
0 kommentarer
"Me er alle individ!"
av
Per Kristian H. Sætre
rundt 12 timer siden / 807 visninger
0 kommentarer
Når vi mister oss sjølv
av
Emil André Erstad
rundt 17 timer siden / 802 visninger
0 kommentarer
Jattelova
av
Sigmund Voll Ådnøy
rundt 17 timer siden / 159 visninger
0 kommentarer
Vannet ditt er også politikk
av
Toril Hofshagen
rundt 19 timer siden / 243 visninger
3 kommentarer
Et mirakel
av
Bjørn Erik Fjerdingen
rundt 19 timer siden / 104 visninger
0 kommentarer
Sunn økonomisk politikk ?
av
Ole Paulshus
rundt 19 timer siden / 526 visninger
0 kommentarer
Nittitallsnostalgi i lekeland
av
Åshild Mathisen
rundt 21 timer siden / 1239 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Toril Hofshagen kommenterte på
Vannet ditt er også politikk
39 minutter siden / 243 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Messias-komplekset
rundt 7 timer siden / 571 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
rundt 8 timer siden / 938 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
rundt 8 timer siden / 938 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Troens tvil, mistillit og troløshet
rundt 8 timer siden / 624 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Messias-komplekset
rundt 9 timer siden / 571 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
rundt 9 timer siden / 938 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
rundt 9 timer siden / 938 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
rundt 9 timer siden / 938 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Fortjener noen å gå fortapt?
rundt 9 timer siden / 938 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Mellom grenseløs freidighet og smålighet av tilnærmet samme format
rundt 10 timer siden / 763 visninger
Les flere