Håvard Nyhus

Alder: 38
  RSS

Om Håvard

Håvard Nyhus er kommentator og debattutvikler i Vårt Land.

Følgere

11. september: Good lord, there are no words

Publisert rundt 1 måned siden

Jeg satte meg ned for å se CNNs løpende dekning av 11. september på ny. Hva lærte jeg?

Mest påfallende er forståelsesrammen – hvilke hypoteser og forklaringsmodeller som intuitivt melder seg. 11. september er slik fortellingen om en, inntil da, uskyldsren tid. Selv etter at det andre flyet har rammet tvillingtårnene, er det ingen som snakker om terror. I stedet spekuleres det i en IT-feil i navigasjonssystemet: «naturally you will guess and you will speculate that some kind of navigation equipment is avry».

Først etter en halvtime nevnes ordet «hijacking», og deretter, som en prøveballong: «terrorism?». Først klokken 09.55 lokal tid, altså mer enn én time etter det første flyet (08:46) blir navnet «Osama bin Laden» uttalt. Hold dette opp mot den første tanken som meldte seg da bomben smalt i regjeringskvartalet her hjemme.

Dagens flatskjermeiere vil også merke seg hvor kornete bildene er. Her er vi alle som én utsatt for tidens lille nesestyver; vi er skjemt vekk, som om forventningene til HD-TV har tilbakevirkende kraft. 

Like forandret er standarden for «god nyhetsproduksjon». De første tre kvarterene av sendingen er bare ulike stemmer som taler over det samme bildeutsnittet. Kraften i bildene er der fremdeles, bevares, men mange vil uvegerlig begynne å klø etter å komme nærmere. Tårnene brenner i det fjerne, flere kilometer unna.

Først klokken 09.36 møtes vi av et ansikt når Aaron Brown trer inn som anker; han blir stående på post frem til ett om natten. Ennå får han klemmer og takksigelser på gaten, for at han førte et skrekkslagent folk gjennom deres verste døgn og fant ord for det uutsigelige, som når det andre tårnet kollapser: «Good lord, there are no words».

Videre gjør selvfølgelig fraværet av smarttelefoner og sosiale medier 11. september til en radikalt annerledes medial erfaring enn den vi ville hatt i dag. Først 10:26 – nesten to timer etter det første angrepet – får CNN fatt i øyenvitneskildringer på gatenivå (levert av kanalen WABC). Dette er første gang vi ser tårnene på nært hold.

Vitnesbyrdet er fremdeles like skakende: En forferdet kvinne forteller om mennesker som hopper ut av vinduene. (USA Today konkluderte med at «at least two hundred people» døde på denne måten. Les mer om «the jumpers» i Esquire-saken «The Falling Man»; en dokumentar ved samme navn ligger på youtube.)

Om det finnes forbudte, tabuifisert bilder fra 11. september, så er det disse, og ekkoet fra kvinnen som skriker: «God! Save their souls! They’re jumping! Oh, please God! Save their souls!»

På samme tid er det en utegående reporter på Capitol Hill i Washington som er nødt til å fortelle turister og ansatte at de har blitt evakuert. USA er under angrep, forteller han. Hva? sier de, forvirret. Selv så langt ut på formiddagen har mange av dem ennå ikke fått med seg hva som har skjedd.

Men hadde de ikke mobiltelefoner? vil noen innvende. Og svaret på det er at nei, det hadde de ikke! Takket være en ukoordinert mengde nettverks- og tjenesteleverandører i et konkurranseutsatt marked var verdens eneste supermakt lenge helt i bakevja på mobiltelefoner. Så sent som i 2001 drev derfor amerikanerne og tastet koder til hverandre på bittesmå personsøkere («pager»).

Skjønt, hva er det å si? Når tårnene faller og verden aldri skal bli den samme? Good lord, there are no words.

Gå til innlegget

Ditt ubotferdige hjerte

Publisert 8 måneder siden

Om Trond Giske vil opp fra knestående, må han bruke mindre tid på de tingene han muligens kan ha rett i.

Pelagia het hun, og hun var stjernen på det lokale teateret i Antiokia i Syria på 400-tallet. Folket kalte henne Margarita, som betyr perle, for hun var «djevelens juvel» og hver dag hadde hun nye elskere. 

Men én dag kom ånden over henne, og hun oppsøkte biskopen, Nonnus av Edessa. Han døpte henne, og tre dager senere ga hun vekk hele formuen sin. Deretter dro hun ut i ørkenen for å leve et asketisk liv i bønn og stillhet. Hun kalte seg Pelagius og ble kjent som «den skjeggløse munken». Først etter sin død ble identiteten hennes avslørt. I dag er hun Pelagia den Botferdige og skytshelgen for skuespillere og botferdige syndere.

 

Etterklang

Botferdig er den som erkjenner sin synd og er villig til å gjøre bot. Det er et ord som knapt brukes lenger, men som ikke blir borte av den grunn. Selv om det ikke benevnes direkte, så henger det og dirrer, som en uuttalt, kulturell forventning. Tilgivelse venter – for den som gjør bot. Den ubotferdige, derimot …

To som har fått et hastekurs i dette den siste uken er politiker Trond Giske og komiker Ørjan Burøe. Etter å ha «forulykket» i hvert sitt metoo-havari har de begge gjort mer eller mindre oppriktige forsøk på å gjenvinne det tapte. I begge tilfeller har det blitt med forsøket. 

I Burøes tilfelle fordi han underslo store deler av det han skyldte å be om unnskyldning for, og attpåtil var umusikalsk (opportunistisk) nok til å plassere syndsbekjennelsen innenfor rammen av en produktlansering. Og i Giskes tilfelle fordi han ennå har til gode å vise at han har lært noe som helst. Og dette handler ikke om den beryktede «dansevideoen». Dansevideoen er bare en påminnelse om hva han har brukt de siste 13 månedene på.

 

Mytji alkohol

La oss ta det fra begynnelsen. 25. januar 2018 ferdigstilte Arbeiderpartiet behandlingen av varslene mot Trond Giske. De konkluderte med at han i flere tilfeller hadde brutt partiets retningslinjer mot seksuell trakassering. Stikkord var unge kvinner, asymmetriske maktforhold og «mytji alkohol». Konsekvensen var at de tok fra ham nestledervervet. 

Konfrontert med dette kunne Giske valgt å gå den botferdiges sti. På veien kunne han studert øvelsene som Pelagia foreskriver. Men Giske ville ikke til Canossa; Giske skulle ha omkamp. Ifølge advokaten hans, Christopher Hansteen, var han nemlig blitt utsatt for et «markant brudd på et grunnleggende rettsstatsprinsipp». Ti måneder senere (23. oktober 2018) var kontradiksjonen klar. I et mer enn 70 sider langt dokument tok Giske og advokatene hans til orde for en ny behandling av Giske-saken.

Så sent som for tre uker siden (7. februar) gjentok Giske den samme appellen i en Facebook-post. Trond Giske var urettmessig behandlet, og moderpartiet bør gjøre om på vedtaket sitt: «Slik jeg ser det, tilsier den nye informasjonen at konklusjonen fra 25. januar 2018 om brudd på partiets retningslinjer bør omgjøres.» 

 

Krever unnskyldning

Dette er altså hva Giske har prioritert å bruke kreftene på det siste året. Der tilgivelse handler om å gjenopprette en ødelagt relasjon til ofrene, har Giske prioritert arbeidet med å gjenopprette en urett som angivelig har rammet ham selv. Den siste forurettelsen kommer angivelig fra VG, som Giske nå krever en unnskyldning fra.  

Så kan det hende at VG-saken om «dansevideoen» aldri burde vært publisert. Men om Giske skal ha noe som helst håp om å gjenvinne folkets tillit, må han begynne å bruke mindre tid på de tingene han muligens kan ha rett i – og mer tid på å erkjenne egne feilsteg. Retthaveri har aldri reparert en eneste relasjon.

Jeg er ikke den første som observerer dette. «Hvorfor bruker han ikke noe tid på å vise at han forsøker å lære av situasjonen?» skriver Nils August Andresen i Minerva. «I stedet bruker Giske tiden på å føle seg urimelig behandlet.»

 


Den ubotferdiges tragedie

Det mest forunderlige er at Giske vet alt dette fra før. Han har sikkert ikke hørt om Pelagia den Botferdige, men han kjenner reglene og vet at det eneste som nytter er å legge seg flat. Taktikeren Trond Giske ville derfor sett seg tjent med å etterape den kulturelle forventningen om botferdighet. Det store spørsmålet er hvorfor han lar være. Hvorfor vil ikke Giske engang spille botferdig? Hvor blir det av det iscenesatte intervjuet der han forteller om vekst og erkjennelse gjennom anger, bot og sjelegransking?

Svaret er kanskje så enkelt som at han ikke får det til. At stoltheten står i veien. Dette er den ubotferdiges tragedie, som forespeiles allerede i den gamle boka: «Med din hardhet og ditt ubotferdige hjerte hoper du deg opp vrede til vredens dag.»

Gå til innlegget

Lengselen etter noe annet

Publisert 8 måneder siden

Rødt fosser frem. Det forklares ikke av politikk alene.

DET BEGYNNER å bli noen år siden jeg loffet omkring i Kina, men noen av samtalene husker jeg ennå. I en avsidesliggende landsby traff jeg noen som aldri hadde møtt et hvitt menneske før, men de hadde sett skihopping på TV, og var mektig imponert. Tenk å fly sånn gjennom lufta! gestikulerte de. Hvilken fryktløshet! Hvilken overskridelse av de betingelsene vi ellers går rundt og sleper våre liv etter!

Reisefølget mitt kunne litt kinesisk og svarte at skihopperen stadig er en helt i norsk offentlighet. Deretter spurte vi hva det er som gir mest prestisje i Kina. For skihoppere kunne det vel knapt være. Å være rik, svarte den ene. De andre rundt bordet nikket. Der er vi ikke så ulike, mumlet jeg.

 

Seiler frem

«Det er snodig at et sekterisk parti med et kommunistisk, planøkonomisk program seiler frem på meningsmålingene», skriver Bård Larsen i Vårt Land 15. februar. To dager i forveien ble Rødt målt til 7,6 prosent. Syv-komma-seks. Venstre og KrF fikk til sammenligning 5,5 prosent – til sammen.

«Snodig», skriver Larsen. Ja og nei, svarer jeg. For Bjørnar Moxnes’ suksessformel – sidelinjekritikk med brodd mot «velferdsprofitører» – er verken ny eller eksotisk. Den er mest av alt norsk, og skriver seg inn i en egalitær tradisjon med vekt på sjølberging og statlig eierskap.

Det som er nytt i ligningen knytter seg til partiets leder, nevnte Moxnes. Revolusjonær, men også ikke. Velkledd, men ikke chic. Nyfrisert, men aldri helt. Radikal, men like opptatt av å bevare. Slik er kommunismen i Norge anno 2019, som selv min egen bestemor kan la seg sjarmere av («Jeg synes han Bjørnar er så god»).

 

Rekti av Stalin

Og derfor låter det litt hult når Jonas Gahr Støre advarer mot den røde fare og minner om at Rødt «springer ut av en autoritær tradisjon». Jo da, prinsipprogrammet gjør at noen enhver kan komme til å steile, men det er ingen i Rødt som mener det var «rekti av Stalin å utrydde skadedyra». Om Moxnes har et ikon over senga, så er det nok heller av den greske venstreradikaleren Yanis Varoufakis.

Omskapningen av Rødt til en «av-sosionomisert» utgave av SV er imidlertid ikke uten omkostninger. For hva er poenget med et kompromissvillig kommunistparti? Hva slags samfunnsomveltende potensial kan svigermors drøm ha? Om det er noe som er «snodig» med Rødts fremgang, så er det dette.

Den spontane protesten mot kapitalkrefter og økende forskjeller – som gudskjelov alltid har hatt gode vilkår i Norge – forklarer noe av fremgangen, men på langt nær alt. Det gjenstår en rest, som dagens forklaringsmodeller ikke greier å gjøre regning med: Hvorfor gå til Bjørnar Moxnes når Audun Lysbakken finnes?


En eksistensiell valør

Det finnes flere svar. Blant annet at den ene aldri har regjert og blitt smittet av realpolitikkens basselusker. Men tro om det ikke også finnes et før-politisk eller eksistensielt svar. Jeg våger følgende påstand: Til tross for striglingen har Rødt ennå en appell som ikke lar seg kvittere i partipolitiske standpunkter. For å forstå dette, finnes bare én vei: litteraturen.

I sin egen omvendelsesbok, Arild Asnes 1970 viser Dag Solstad hva slags krefter som er i sving når noen hengir seg til Saka. Hovedpersonen Arild Asnes er den grublende retningsløse som lengter etter Virkeligheten med stor V. En tilværelsens utlending – med «et ansikt som lyser av frihet» – som bare ønsker å «synke ned i historien», bort fra den «klebende friheten» og «Vestens ambivalens».

Resultatet er kjent. I praksis ble suget etter mening omsatt i et partipolitisk absurdistan der medlemmenes kritiske holdning ble vekslet inn i angiveri og blind lydighet. Hvilket i sin tur er gjenstand for Solstads neste oppgjør – Gymnaslærer Pedersen (1982). En egenmelding og en form for selvplageri vi kan kalle marxoscisme. Etter å ha brukt ti år av livet på å beruse seg i drømmen om å representere arbeiderklassens kamp, er turen kommet til å dyrke tømmermennene.

 

En likandes kar

Og siden har den norske kommunisten vært en litt latterlig figur, en snodig og utrydningstruet skapning, representert ved Egil «Drillo» Olsen – Den siste kommunisten, som tråkket rundt i sine «pæler». Moxnes’ store fortjeneste er at han har endevendt dette bildet. Kommunisten er ikke lenger en hjemløs overvintring fra en annen tid, men en likandes småbarnsfar i en generasjonsbolig på Nordstrand i Oslo.

Meningsbegjæret og suget etter overskridelse er imidlertid det samme. Så gjenstår det å se om det slår seg til ro i et så ufarlig parti som Rødt.

Gå til innlegget

Hjelp, vi er utro!

Publisert 9 måneder siden

Når utroskapen defineres som et rent moralsk anliggende, står en nasjon tilbake og famler.

FORRIGE UKE SLAPP duoen Sigrid Bonde Tusvik og Lisa Tønne en podkast der de gikk til, skal vi si, rasende angrep på utroskapen. Til å komme fra det som ellers må betegnes som liberalt og frisinnet hold var fordømmelsen påfallende … gammeltestamentlig: En navngitt norsk mediepersonlighet ble omtalt som «koneknuser» og det fantes ingen tilgivelse for utro ektemenn «som har sett sin kone føde et barn».

Hvert øyeblikk kunne Esekiel påkalles: «Jeg vil ta stor hevn over dem og tukte dem i min vrede.» Så er det iallfall noen bud som fremdeles gjelder: Du skal ikke drive hor. Og du skal ikke begjære din nestes ektefelle.

 

En teologisk overvintring. Eller? For et annet sted i landet satt filosof Ole Martin Moen og tenkte sitt. I desember skrev han at «monogami er umoralsk»; at begrepet «utroskap» er en teologisk etterlevning fra den tiden geistligheten hadde for mye den skulle sagt; og at vi kan leve «skyldfrie og glade» liv så snart vi kvitter oss med «monogamiets diktatur», et «kyskhetsrollespill» som «fremmer mistenksomhet og frykt» (Dagbladet 10.12.18). Vær en rausere ektefelle i dag, og slipp din partner fri!

I dette spennet finner vi utroskapen i Norge i dag. Mellom (ny-)puritanisme og imperativet om at Har-du-lyst-har-du-lov. Mellom aktiv skyld- og skampåføring i Norges største podkast (180.000 lyttere per uke) i den ene enden, og løfter om skyldfrie og nevrosefrie liv i den andre enden.

Det er en forvirret og ennå umoden samtale, som kanskje bare er å forvente når det som historisk har vært regulert av juridiske paragrafer og religiøse påbud tar steget over i den sekulære moralens rom. Så sent som i 1991 kunne norske ektefeller kreve umiddelbar skilsmisse, uten separasjonstid, om den andre hadde vært utro. Og frem til 1927 kunne utro nordmenn straffes med fengsel i inntil tre måneder.

 

Ikke særlig tyngende. I dag har jussen – som ellers eter seg inn på stadig nye områder – ingenting den skulle sagt. Det vakte derfor oppsikt da Hålogaland lagmannsrett i fjor på denne tiden slo fast at «troskap er en grunnleggende moralsk forutsetning for et samboerforhold» og at dette «normalt ikke kan betraktes som en særlig tyngende forpliktelse».

For når ble det opp til lagmannsretten å utstede lisenser for tilbørlig seksualmoral? Er det ikke meningen at lagmannsretten skal drive med … vel, juss? Og om troskap «normalt» sett ikke er særlig tyngende – hvilke omstendigheter er ikke for «normale» å regne? I hvilke unntakstilfeller mener lagmannsretten at troskapsløftet bikker over til å bli «tyngende»? Når julebordet utarter og kjødet er skrøpelig?

I sum tegner disse tre hendelsene et bilde av en nasjon som famler. En nasjon som ikke riktig vet hva den skal gjøre med den potensielt sett samfunnsnedbrytende utroskapen, og som takler det på to helt ulike vis. På den ene siden ved å avskrive utroskapsbegrepet som teologisk anstaltmakeri; og på den andre siden ved å erstatte det forhenværende rammeverket med voldsomme mengder moralsk indignasjon. Mer eller mindre berettiget harme som i sin tur kringkastes direkte til 180.000 lyttere: Hvordan våger [sett inn navn] å være utro mot sin kone!? Er han klar over hvilken påkjenning det er å føde et barn!?

 

Svik og eiesyke. Slik har det altså blitt. Etter at prestene og dommerne forlot lokalet, danser «podkasterne» og «relasjonsanarkistene» (Ole Martin Moen) på bordet. Begge har det til felles at de mener å vite nøyaktig hva som er ursynden – henholdsvis svik og «eiesyke». Og begge har det til felles at reseptene de foreskriver er nøyaktig like dårlige – henholdsvis gapestokken og kassering av hele utroskapsbegrepet som sådan.

I virkeligheten er det naturligvis langt mer komplisert. Det er ikke mangelen på svovelprekener og moralsk fordømmelse som gjør at utroskapen ikke forsvinner. Slik den heller ikke forsvinner ved å ønskes vekk, eller ved å gjeninnføre en strengere sedelighetslov. Å kalle utroskapen ved sitt rette navn er å ta disse motsetningene innover seg og omfavne det paradokset det er – fullt lovlig i juridisk forstand, men også en synd som er forbundet med store menneskelige omkostninger.

Da kan vi igjen snakke sant og inntrengende om utroskapen.

Gå til innlegget

Innbuet med mening

Publisert 9 måneder siden

Glansen fra statsrådembetet er felleseie, og ikke noe Kjell Ingolf Ropstad forvalter på egenhånd.

'JEG HAR IKKE behov for å gå i pride», uttalte Kjell Ingolf Ropstad på NRK Debatten tirsdag kveld. Han sa noe lignende til VG tidligere samme dag. Der het det at han «føler at han ikke må det», og at det dessuten ikke er «avgjørende» for jobben han gjør i Barne- og likestillingsdepartementet.

Til sammen tegner uttalelsene et bilde av en nyslått statsråd som ikke riktig har grep om sin nye rolle. For en statsråds arbeidsdag bestemmes ikke av hva slags «behov» eller lyster som måtte melde seg. Som statsråd har Ropstad først og fremst et sett seremonielle forpliktelser. De hører til jobben, og det er ingen vei utenom.


Nøkkelritualet

Bare denne uken har han for eksempel møtt Hans Majestet Kongen, tatt oppstilling utenfor Slottet, og til sist tatt del i det berømte nøkkelritualet. En munter og noe forsert norsk tradisjon der den forhenværende statsråden, i dette tilfellet Linda Cathrine Hofstad Helleland, overrekker nøkkelen til den nye kontorinnehaveren, ønsker lykke til, og forsikrer omgivelsene om hvor vemodig det er å måtte si farvel til ekspedisjonssjefen og alle de andre hardtarbeidende funksjonærene i statsadministrasjonen. Klemming og prøvesitting av den nye kontorstolen må påregnes.

I morgen bærer det tilbake til Det kongelige slott, nærmere bestemt statsrådssalen der Loven om Kongen i statsråd sier at regjeringen skal samles hver fredag klokken 11:00.

Ikke noe av dette er gjenstand for Ropstads egne valg og prioriteringer. Hans «behov» og «følelser» er saken uvedkommende, og ingen av møtene kan velges vekk fordi han heller vil komme i gang med den egentlige jobben. Det er da heller ikke mulig. For det finnes ingen egentlig jobb på siden av de seremonielle forpliktelsene. En uatskillelig og avgjørende del av timeplanen til en minister er å representere. I dette tilfellet «Statsråd Kjell Ingolf Ropstad», som altså er noe annet og noe mer enn behovene og tilskyndelsene til Kjell Ingolf Ropstad fra Moisund i Evje i Aust-Agder.

Dette er rammen som Ropstads deltagelse eller ikke-deltagelse i en forestående pride-parade må vurderes innenfor.


Representasjonsoppgave

På den ene siden er det lett å si at det må være opp til den enkelte om han eller hun ønsker å delta i pride. Hvilket det naturligvis er. Ropstad har rett i at han ikke gå, og den noe inkvisitoriske tonen i VG-intervjuet – der Ropstad nærmest korsfestes fordi han ikke vil istemme samtlige av tidens melodier – underslår at all marsjering er nødt til å være frivillig.

Karneval og festivitas er ikke for alle, og et tog med obligatorisk oppmøte er til syvende og sist et meningsløst tog. Som Anne Holt skriver på Facebook: Er det noe pride («som spruter av lykke og overskudd») slett ikke trenger så er det utskremte politikere som «hinker rundt med pinlig plasserte regnbueflagg» når de helst ikke vil være der.


Hans privilegium

Enn så lenge har derfor Kjell Ingolf fra Evje gjort det eneste rette. Om han av ulike grunner ikke har lyst til å gå i pride – fordi han for eksempel mener at toget har noen ideologiske overtoner som han ikke kan stå inne for – så må han vær så god å få slippe det. Slik gjør han ære på og benytter seg av den samme friheten som også pridedeltagerne priser. Alt vel så langt.

Men Kjell Ingolf er ikke lenger bare seg selv. Som privatperson og menig politiker sto Ropstad fritt til å følge sin hjertes lyst uten større viderverdigheter. Hva han foretok seg der inne i hovedstaden kastet ekko tilbake til de han representerte i Aust-Agder, men ikke særlig lengre.

Nå, som representant for Kongen i statsråd, vil alt han foretar seg lades med en helt annen mening. Dette er grunnen til at han nå vil få en rekke seremonielle oppgaver, som å klippe snorer og erklære ditt og datt for åpnet. Ikke fordi 33 år gamle Kjell Ingolf fra Evje kaster glans i seg selv, men fordi rollen hans gjør det.


Felleseie

Og derfor er det ikke bare å si nei til pride med henvisning til egne behov og preferanser. Den luksusen har han ikke lenger. Glansen fra statsrådembetet er felleseie, og ikke noe Kjell Ingolf Ropstad forvalter på egenhånd.

Så er det fremdeles opp til ham selv å bestemme hva han legger i det å ta støvlene fatt. En mulighet er – slik Knut Arild Hareide gjorde – å se pride som en bred folkebevegelse og felles botsgang for den historiske uretten vi som samfunn har påført homofile. Det finnes verre ting en statsråd må bruke tiden sin på.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
25 dager siden / 1887 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
17 dager siden / 1623 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
25 dager siden / 1581 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
24 dager siden / 1574 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
16 dager siden / 1432 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1357 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
14 dager siden / 1334 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
29 dager siden / 1178 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere