Håvard Nyhus

Alder: 36
  RSS

Om Håvard

Håvard Nyhus er kommentator og debattutvikler i Vårt Land.

Følgere

Islamliknende atferd

Publisert 3 dager siden - 1707 visninger

Mye ville vært vunnet om vi sluttet å snakke om «religion» og «islam» som fasttømrede størrelser.

«ALLE SOM tilbringer tid på typiske hyttesteder i fjellet eller på Sørlandskysten kan ikke unngå å legge merke til det praktisk talt totale fraværet av brune og sorte ansikter, eller av hijaber og annen islamliknende atferd», skriver Helge Lurås, redaktør hos Resett, i et forsøk på å ile HRS’ «unike fotoprosjekt» til forsvar («Ola Nordmann og det han (ikke) ser», 7. oktober.)

Uttalelsen er interessant. Ikke fordi den er særlig god eller innsiktsfull, men fordi den røper et utbredt fenomen i den norske samfunnsdebatten – det som litt krøkkete kalles essensialisering: å tillegge noen eller noe en uatskillelig essens.

I dette tilfellet islam, som i Lurås’ resonnement figurerer som en ikke nærmere angitt størrelse som muslimen i sin tur kan oppfylle ved å oppvise «islamliknende adferd», for eksempel ved å ikle seg hijab eller være brun eller sort i ansiktet. Lurås snur det altså helt på hodet: Først islam – og deretter muslimen som i større eller mindre grad korresponderer med denne foregitte størrelsen.

I den virkelige verden er det helt motsatt. Som Jan-Olav Henriksen skriver: «både islam og kristendom er alltid preget av historie og kultur, og finnes ikke ’i og for seg’» («En resept mot religiøs analfabetisme?», 2009). Islam finnes fordi det skapes og gjøres hver eneste dag – av tilsluttende subjekter. Slik kristendommen avhenger av kristne, og buddhismen av buddhister.

Muslim light

Eller som Forrest Gump formulerer det, uten sammenligning for øvrig: «Stupid is as stupid does». Bomskuddene i norsk offentlighet tyder på at vi trenger denne påminnelsen hver eneste dag: Religion er ikke en naturgitt, ahistorisk størrelse, som liksom svever for seg; men noe som praktiseres, gestaltes og opprettholdes av mennesker i bestemte tider og på bestemte steder.

Og nettopp derfor fant Hadia Tajik grunn til å presisere at hun ikke er «muslim light», men muslim like god som noen. For det finnes ingen frittsvevende «islam-standard» som hun bare delvis lever opp til. Hva som er islam følger – blant annet – av Tajiks praksis.

Av samme grunn er det uheldig når vi møter påstander av typen «islam sier at …», «religion hindrer at …» eller «kristendommen har æren for at …». Religion er ikke et rettssubjekt eller noe som bare «er».

Om «kristendommen» har litt, mye eller ingenting av æren for «opplysningstiden», sier du? Feil spørsmål! Spørsmålsstillingen underslår troen som en løpende forhandling – med Gud, mennesker, Historien, Teksten og verden rundt forhandlingsbordet.

Paradoks

Essensialiseringen lukker denne døra. Om islam er ferdigsnakket, er forhandlingene allerede avblåst. Dette er essensialiseringens paradoks og konserverende kime. Den fastholder («x er slik og slik og det kan vi ikke lukke øynene for») og stiller seg i veien for den endringen som «essensialisten» dypest sett ønsker seg.

Sjelden har dette vært tydeligere enn da Hege Storhaug møtte Fatema Al-Musawi til debatt om den såkalte «Faten-saken» på NRK i slutten av august. Jeg parafraserer: «Hijab er problematisk fordi den symboliserer undertrykkelse», begynte Storhaug. «For meg symboliserer den noe annet», svarte Al-Musawi. «Nei, du står ikke fritt til å redefinere hva den symboliserer», kvitterte Storhaug.

Ikke? Er det ikke nettopp slik endring skjer? Og er det ikke nettopp endring Storhaug ønsker seg?

At symboler kontinuerlig reforhandles og fylles med nytt meningsinnhold fikk det norske alpinlandslaget oppleve senest i forrige uke da de nye representasjonsplaggene med rune-mønster måtte tilbakekalles. Hvorfor? Fordi nazidemonstrasjonen i Kristiansand i juli hadde gjort ubotelig skade på assosiasjonene som strikkemønsteret vekket.

Gravitas

Betyr det at alt flyter? At alt er i spill? Nei da, blant kristne finnes det et utall konfesjoner, men det er likevel ikke slik at alle som definerer seg som kristne uten videre blir anerkjent som det. Det finnes en trosbekjennelse, som forplikter og avgrenser. Troen er ingenting om ikke normativ.

Og det er nettopp denne «sentrifugalkraften» som mobiliseres når vi uttaler oss om hva religion bør være. Som når utenriksminister Børge Brende sier at «IS har ingenting med islam å gjøre». På rent deskriptivt nivå er uttalelsen direkte misvisende, noe mange var raske til å bemerke.

Men språket har også et normativt nivå. Det er ladet med håp og kan peke videre. Og det er naturligvis mot denne bakenforliggende egentligheten – mot hva som egentlig er «islamliknende atferd» – at Brende peker.

Dette er håpet i all religion. At det finnes en egentlig kjerne bak den korrumperte utsiden som møter oss.

Gå til innlegget

Hold fast ved det gode

Publisert 18 dager siden - 2687 visninger

For så høyt har Gud elsket verden at han ga oss evnen til å minimere ubehag og maksimere velvære. Eller hvordan var det igjen?

«KAN MAN VÆRE god uten Gud?» spurte Espen Ottosen, og startet med det høstens mest rotete ordskifte. Eller som Kai Erik Westergaard noterte seg i herværende avis 22. september: «Ottosens spørsmål har avledet mange svar. De færreste av dem svarer på utfordringen.»

Så hva var egentlig utfordringen? Norsk offentlighet kunne vært forskånet for mange økseskaft-hilsener om Ottosen formulerte seg mer presist, for eksempel slik: Dette vi kaller «Det gode» og som vi navigerer etter i moralske spørsmål, går det i oppløsning uten en metafysisk forankring (populært kalt Gud)?

Eller greier det seg helt fint uten slik sisteinstans?

Om de siste ukers ordskifte har lært oss noe som helst, så er det at spørsmålet neppe løses med det første. Det er ikke uten grunn at Dostojevskij og menneskeheten forøvrig har balet med «Det godes problem» i tusenvis av år. Hvor kommer alt det gode fra? Hvorfor trenger det seg frem, under de karrigste omstendigheter?


Gud skje lov

I Ottosens univers er det altså Gud som er kausjonisten. Det gode er ikke bare et spørsmål om «konvensjoner» og «overenskomster», men noe som faktisk finnes – om alle land lå øde og om alle mann var døde. For Det gode er, når alt kommer til alt, en gjenspeiling av Gud.

Lettvint? Vel, ikke noe mer lettvint enn den utilitaristiske slutningen, der problemet løses ved å omdefinere det. Som «hedonisten» og «realisten» Ole Martin Moen tilkjennegir: «Jeg er en såkalt moralsk realist (…) Jeg tror det finnes genuine goder og onder, og at det finnes moralsk rette og moralsk gale handlinger. Hvordan begrunner jeg det? Mitt eget standpunkt, som kalles hedonisme, er at moralen har sitt opphav i evnen til å føle glede og lidelse.» (Dagbladet, 20. september)

At «genuine goder» finnes og at de kan forankres i menneskets følelser? Det må Moen gjerne mene, men da har han samtidig redefinert Det gode til noe som forhandles frem. En konjunkturutsatt grenseverdi i spennet mellom «glede» og «lidelse».


Nissen på lasset

Kan hende var det dette Ottosen forsøkte å pirke borti: Gir det i det hele tatt mening å snakke om Det gode uten en religiøs klangbunn? Eller begrepet så inntullet i en religiøs forestillingsverden at Gud uvegerlig følger med – som nissen på lasset, så å si?

Og er Moens «genuine goder» – innenfor et gudløst univers – derfor noe helt annet?

Sikkert er det at det ikke har så mye til felles med Det gode slik det er forvaltet gjennom filosofihistorien, der godheten har vært et forsøk på å gjøre regning med noe vi ser hver eneste dag: At mennesket er i stand til å sette sine interesser og innskytelser til side. Ekte humanisme og åndelighet handler om denne insisteringen – at du og jeg er moralsk forpliktet til noe mer enn å produsere mest mulig endorfiner for pengene.

Derfor vil de fleste av oss ha erfart Det gode som en mangslungen størrelse – full av motstand og motsigelser. Ja visst er det mye godt i glede og velvære, men også i forsakelser, sorg og offer. «Den blå gleda», som Sondre Bratland synger. Vemodet er godt.

 

Kjennetegn på måloppnåelse

Hedonismens problem er at den ikke har noe språk for disse paradoksene. Som Hugh Hefner (1926-2017) kan den bare én ting: å telle. Alt den ser er mengde, lengde og volum. Målstyringen er ditto fattigslig: Maksimere velvære, minimere lidelse. Gå rundt i pyjamas hele dagen.

Det samme språkløsheten finner vi hos hedonismens ideologiske fetter: transhumanismen, som i korthet handler om å påskynde evolusjonens gang og radikalt forbedre menneskets kår ved hjelp av vitenskapelige midler.

Problemet er bare at den har ikke har noe bud på kvalitet. Kun kvantitet. Livet må forlenges, prediker den. Men hvorfor? Svaret er enkelt: Fordi mer liv er lik godt liv. More is more. 

Slik hedonismen reduserer Det gode til en knapt gjenkjennelig gestaltning (godt = mer), gjør transhumanismen det samme med Frelsen. Frelse er lik mer av det samme. Bare en justering av brøken velvære/lidelse.


En uendelig vakker fremtid

«Vår sivilisasjon er en kamp mot lidelse. Likevel klarer vi ikke å se for oss hvor uendelig vakker en framtid uten lidelse vil være», skriver Ole Martin Moen. Hvilket er en selvangivelse om egen forestillingsevne, og ikke så mye annet.

For i virkeligheten snakker vi om det som må være den stussligste fremtidsvisjonen som noensinne er formulert. Eller som en annen transhumanist, Dr. Ray Kurzweil forespeilet sine tilhørere, da han ble utfordret på den sekulære frelsesfortellingen. Denne stadige oppgraderingen av den «suboptimale menneskehjernen»? Hva er det godt for? Hvor skal vi?

«Vi vil blant annet utvikle et dop som gjør at du kan spise så mye du vil uten å legge på deg», kvitterte Kurzweil.

Gå til innlegget

De fattige har dere alltid

Publisert rundt 1 måned siden - 2597 visninger

Ikke alle kan være fattige, men det er gitt at noen er det. Poenget er å gi til de fattige, ikke bli som dem.

LØRDAG UTTALTE Kari Veiteberg til Aftenposten at «tiggerne er en gave til oss» og at vi «er heldige som har dem i gatene våre».

Sitatet vakte en viss bestyrtelse. Forlagsredaktør Inge S. Kristiansen skrev sarkastisk at han bar på «en drøm» – en drøm om at «tiggerne må bli værende i våre gater alltid, og må de for hver dag som går, bli fattigere og mer elendige slik at vår godhet kan vokse og bli ufattelig store slik at alle de kalde og kyniske menneskene vil kunne se at vi er de gode og de er de onde.»

Forfatter Kaj Skagen og den aldri hvilende harselas-maskinen Kjetil Rolness var blant dem som hev seg på: «Det er bare én ting jeg lurer på», skrev Rolness: «Hva er vitsen med å være medlem i Den norske kirke når man like gjerne kan melde seg inn i SV?». «Flott start for den nye kirkelederen», ironiserte Skagen.

Godhetstyrann

Enda mindre velvillig var lesningen til Olav Hovdelien, professor i religionsstudier ved Høyskolen i Oslo, som kvitterte med at «det er vanskelig å forstå Veiteberg annerledes enn at hun er svært glad for at vi har tiggere sittende rundt omkring, fattige, kalde og med dårlige fremtidsutsikter. Hvor ble det av tiggernes perspektiv? Er de lykkelige over å få hjulpet Veiteberg til å få forløst sin uendelige godhet?»

Aftenposten-intervjuet med Veiteberg (og Espen Ottosens kronikk om godhet samme dag) åpenbarte slik Facebook-offentligheten på sitt mest dysfunksjonelle: Et sted der selv de mest velutdannede blant oss gir etter for vranglesning og barnets impulskontroll.

For i virkeligheten står Veitebergs uttalelse på trygg moralsk og teologisk grunn. Den som ikke heter Hovdelien, men mobiliserer et minstemål av velvilje, vil enkelt forstå at hun ikke blir «svært glad» ved synet av forfrosne tiggere fordi hun da får muligheten til å øse av sin uendelige godhet.

Vi er heldige

For det hun sier er naturligvis noe helt annet. Den nye biskopen sier ikke at du og jeg er heldige fordi det er tiggere i gaten. Nei, hun konstaterer det opplagte: at du og jeg er heldige. Og at vi har sluttet å reflektere over det. Her kommer «gaven» inn. Ikke fordi tiggerne representerer et fattigdomsideal som kirken kan fetisjere og estetisere, men fordi de ved sitt blotte åsyn konfronterer oss. Med virkeligheten.

Rett skal være rett. Ikke alle harselerte med Veiteberg. Bjørn Are Davidsen var først og fremst bekymret. Med henvisning til sine «ikke-kristne venner» som «reagerte», engstet han seg for at Veiteberg «forsterker fordommer om en selvdyrkende og ’sosialistisk’ kirke som trenger ’klienter’ for å rettferdiggjøre sin egen eksistens». Han syntes uttalelsen «kom veldig uheldig ut» og minnet om at kirken har blitt «anklaget for å romantisere lidelse fremfor å jobbe med politiske løsninger».

Dårlige odds

Det kristne fattigdomssynet er motsetningsfullt. En spenning som går tvers gjennom det gamle og Det nye testamentet. I førstnevnte knytter oppreisningen seg gjerne til materielle goder som sauer, kyr, melk, honning og kameler. I det sistnevnte er fattigdoms- og nøysomhetsidealet mest fremtredende, demonstrert ved at en rik mann med frelsesambisjoner angivelig har dårligere odds enn en kamel som forsøker å presse seg gjennom et nåløye.

På den annen side er Jesus rask til å arrestere disiplene når de strammer livreimen altfor mye. «Hva skal denne sløsingen være godt for? Salven kunne vært solgt for en stor sum og pengene gitt til hjelp for de fattige», klager disiplene når en kvinne heller en kostbar salve over Jesus. Men Jesus irettesetter dem: «De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid.» (Joh 12, 8)

Dyp kursendring

Balansen mellom det spartanske og det rent ut livsfornektende kan være vrien. Vårt Land-spaltist Hallvard Jørgensen skrev i august om hvordan den evangeliske fordringen om å gi til de fattige bikket over i det selvutslettende: «Jeg hadde gjennomført en økonomisk selvfornektelse – eller var det en selvutslettelse? Jeg hadde ingen vesentlige eiendeler, ingen oppsparte midler, ingen langsiktige økonomiske planer.» Han innså at «en dyp kursendring måtte til».

Eller som Luther minner om: Ikke alle kan ikke være fattige. Noen må være investorer også, og sørge for robuste samfunnsinstitusjoner. Som Jesus minner om i lignelsen om talentene: Penger skal først og fremst forvaltes. Oldkirken har nok av eksempler på konkurser fordi kirkekassereren ikke utviste tilstrekkelig budsjettdisiplin.

For poenget er ikke å bli som de fattige. Men å gi til de fattige. Være seg ansikt til ansikt eller ved å gå politisk til verks. Det er bare på Facebook at disse to utelukker hverandre. På gatenivå går de hånd i hånd – som Kari Veiteberg har demonstrert gjennom et helt yrkesliv.

Gå til innlegget

Nå er den rette tid

Publisert rundt 2 måneder siden - 673 visninger

Hva står vi i dypest takknemlighetsgjeld til? «Opplysningstiden» eller «kristne verdier»? Feil spørsmål.

ETTER AT spørsmålet ble gjenstand for en slags duell mellom Harald Eia og Vebjørn Selbekk i noen eiendommelige fjernsynsminutter på NRK 17. august, har debatten gått i ulike kanaler, også i denne avisen. Ikke alltid til opplysningens fremme. Hvor utgangspunktet er galest, blir som kjent resultatet originalest, og en av de mer originale påstandene gjemmer seg i Eia- kronikken «Historieløst? Tvert imot!» (NRK Ytring, 23.08).

Her påstås det at opplysningstiden, som Eia ikke får besunget nok, innevarsler en «ny tanke» og en «ny prioritering» – nemlig at det er livet her og nå «som teller». Dette i motsetning til de forutgående 1750 år, da en livsfornektende kraft kalt «Kristendommen» prediket at det «viktigste er livet etter døden».


Til forkleinelse. Eias resonnement er interessant. Ikke fordi det er rett. Men fordi det er utbredt og i all sin tilforlatelighet røper en vanlig misforståelse: At denne påståtte «Himmelen» på en eller annen måte er til forkleinelse for livet her og nå.

I virkeligheten er det litt mer komplisert, noe også Nietzsche anerkjenner: «Om du avskaffer himmelen, ikke tro at jorden forblir uforandret». For Eias påstand kan like gjerne snus på hodet: Mot evighetens horisont får livet her og nå mer mening – fordi avtrykket du etterlater deg gir gjenklang hele veien inn i evigheten. Innsatsen høynes.

Eller som Martin Luther angivelig sa (sitatet er neppe hans): «Om jeg visste at verden gikk under i morgen, ville jeg gå ut i min hage og plante et epletre».

Hva skulle det være godt for?

Jo, fordi livet har en større horisont enn «her og nå». Fordi mer står på spill. «Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.»


Bygg en katedral. Det finnes ingen reinkarnasjon, ingen nye sjanser. Det er nå det «teller», for å holde oss til Eias terminologi. Gå ut og vis deg tilliten verdig. Begynn på en katedral som ikke vil ferdigstilles før det har gått hundrevis av år, enn si noensinne; men prioriter det likevel!

Det samme skyvet ligger bak «Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd», som den tyske sosiologen Max Weber anførte som forklaring på hvorfor Vest-Europa på et tidspunkt distanserte resten av Europa og verden.

At nå-et kaller er også forklaringen på at den kalvinistiske predestinasjonslæren (det er ikke du som avgjør om du kommer til himmelen eller ikke) ikke fører til apati og slaraffenliv – men enda hardere innsats; den foretaksomme demonstrerer for seg selv og omgivelsene at han er blant Guds utvalgte. Stå ikke der og heng, gutt!


Midt iblant dere. Også Det nye testamentet taler mot Eias tese. Igjen og igjen presiseres det samme. At det er nå det teller: «Nå er den rette tid, nå er frelsens dag!» (2 Kor 6,2). Eller som hustavlen i annethvert bedehus insisterer: «Gårsdagen er forbi. Morgendagen kjenner ingen. I dag hjelper Herren.»

Det samme motivet klinger med når kirken tar initiativ til å bekjempe sykdom og sosial nød. Mennesket har et sett forpliktelser. Ikke bare overfor seg selv og sin nærmeste – men for alle, under det evige nå: «Guds rike er midt iblant dere».

Ole Petter Erlandsen poengterer det radikale i denne ressursprioriteringen: «Allerede kirkemøtet i Nikea i 325 bestemte at hospitaler skulle bygges alle steder Kirken ble etablert. Fram til da hadde verden knapt sett annet enn lasaretter, og syke hadde lav status.» (VL, 04.09)  

Eksempelet med Erlandsen viser at debatten om «Opplysningstiden vs Kristendommen» ikke har vært helt ørkesløs, og nevnte Eia-kronikk er en viktig korreksjon til alle dem som skjønnmaler Kirken og dens (brokete) virkningshistorie.


Eia var vi der. Ikke desto mindre er det noe grunnleggende galt med den underliggende metaforen: To lag – «Opplysningslaget» og «Kristenlaget» – som kniver om å score poeng.

Slik kom debatten skjevt ut allerede fra start. For «kristendom» og «opplysningstid» er naturligvis ikke to isolerte størrelser på hver sin banehalvdel; i virkeligheten er de sammenvevd og uatskillelige.

Bjørn Are Davidsen viser til det åpenbare: «Der Harald Eia synes å se en motsetning mellom ’kristendom’ og ’opplysningstid’, ser historikere sammenheng og samtale. (VL, 31.08).

Betyr det at vi like godt kunne vært debatten foruten? Så visst ikke! Som dansken Thomas Bredsdorff, som har forsket på pietismens innflytelse på Danmark-Norge, bemerker (VL, 26.08): «Jeg tager hatten af for et land som diskuterer spørsmål om opplysningstida og kristendommen midt i en valgkamp».

Gå til innlegget

Høye skuldre og olme blikk

Publisert 2 måneder siden - 2637 visninger

Sekularismen i sin mest aggressive form går svanger med en liten tyrann som stadig utvider sitt eget mandat.

HELT PÅ SLUTTEN av partilederdebatten mandag kveld, sa statsminister Erna Solberg følgende: «Det sekulariserte norske samfunnet presser alle som tror. Og jeg mener altså at vi innimellom går for langt i å ikke akseptere at religion er viktig. Det er en del av vår historie og vår kultur, men det er også viktig for alle som tror. Og vi må ha større respekt for det å tro i vårt samfunn.»

Tilforlatelig nok, vil mange si, men reaksjonene lot ikke vente på seg.

Forferdelig budskap. Kjetil Rolness, for eksempel, mente uttalelsen var «ufattelig», «rystende» og målbar et «forferdelig budskap». Han la til at «Statsministeren er åpenbart på stemmefiske blant muslimene.»

Mens Minervas Jan Arild ­Snoen kvitterte med: «Nei, statsminister, jeg har ingen respekt for ‘tro’ uavhengig av hva denne troen går ut på. Det eneste jeg kan tilby er toleranse, noe ‘troende’ historisk sett har vært temmelig svake på.»

Aftenpostens Ingeborg Senneset skrev at statsministeren snudde problemet på hodet: «Er det noen som møter tvil og skepsis, så er det de som ikke tror.»

Til slutt hevdet Skjalg Fjellheim, politisk redaktør i Nordlys, at Høyre-lederen «kan ha levert en gavepakke til både kristne mørkemenn og den mest autoritære fortolkningen av islam.» «Dypt urovekkende», oppsummerte han.

Om Erna hadde en litt dårlig sak til å begynne med, var den til gjengjeld styrket da støvet hadde lagt seg.

For statsministeren hadde ­naturligvis ikke tatt til orde for å gjeninnføre blasfemipara­grafen eller innskrenke ytringsfriheten. Du skal være passe vrang for å tolke Solberg dit hen at hun «sår tvil om den opplagte retten og plikten til å utøve religionskritikk i samfunnet vårt» (Skjalg Fjellheim).

Alle som har skjønt det. Den samlede responsen gjorde således ikke annet enn å bekrefte Solbergs to bekymringer: For det første at den løpende debatten om tro og «norske verdier» er overspent og kjennetegnet av olme blikk. Og for det andre at vi er litt historieløse, en anklage Rolness gjør seg skyldig i når han hevder at «alle som har skjønt hva det sekulære ­samfunnet handler om, vet at religionens fravær som forankring for politikk er en forutsetning for frihet og demokrati».

En påstand som vil få forsiktig juling om Rolness noen gang blir sittende fast i heisen med ­offentlighetsteoretikeren Jürgen ­Habermas, som ikke lar det at han er ikke-troende hindre ham i å se at både frihet og demokrati «er en direkte arv etter den ­jødiske rettferdighetsetikken og den kristne kjærlighetsetikken» og at «alt annet er bare postmoderne rør».

Pragmatisk sameksistens. Jürgen Habermas skriver ­videre om sekularismen som et reguleringsprinsipp. Slik knytter han sekularismen til et «felles, allment språk» som bereder grunnen for det han kaller «en ­høvisk, pragmatisk sameksistens», ­definert av gode prosedyrer og fravær av teleologisk, målstyrt ­politikk.

Det er en ganske annen sekularisme enn den vi finner spor av i dag. Ikke bare i Frankrike – der det historisk betingede laïcité -prinsippet håndheves strengt – men også her hjemme: Sekularisme som ideologi mer enn som reguleringsprinsipp.

Religionshistoriker Erik Thorstensen, som forøvrig heller ikke tror på Gud, skriver om dette i Ateismekritikk: Om ­reduksjonisme, religion og samfunn. (Akademia forlag, 2013). Om hvordan sekularismen – i sin mest aggressive form – går svanger med en annekterende liten tyrann som stadig utvider sitt eget mandat.

Sekularismens vrengebilde. Thorstensen betegner dette som den ­ideologiske sekularismens «autoritære impuls», der ­«målet negativt kan beskrives som i det minste å ­utelukke det de ­erklærer for religiøs ­argumentasjon fra den offentlige sfæren».

Betyr denne kommentaren at jeg også «sår tvil om den opplagte retten og plikten til å ­utøve religionskritikk»? Nei, bevares. For noen av Fjellheims anfektelser kan jeg godt ­istemme: «Å gi slipp på retten til å ­krenke og kritisere religioner er ikke en del av løsningen på de ­utfordringene vi står overfor.» Hør, hør!

Men det utelukker ikke at det også er mulig å ta til orde for en viss følsomhet for tilværelsens åndelige dimensjon. For enten denne dimensjonen finnes eller ikke – hvem vet? – så er den like ubønnhørlig en uadskillelig del av mange menneskers liv. Og sist jeg sjekket skal vi faktisk leve sammen.

Gå til innlegget

Lesetips

Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
6 dager siden / 2201 visninger
3 kommentarer
Unnfallenhet som dyd
av
Arne Johan Vetlesen
10 dager siden / 947 visninger
5 kommentarer
Den andres lidelse
av
Ketil Slagstad
28 dager siden / 511 visninger
0 kommentarer
Morfar er bibelsmugler
av
Line Konstali
rundt 1 måned siden / 821 visninger
1 kommentarer
Selektiv historieskrivning
av
Einar Thomassen
rundt 1 måned siden / 3630 visninger
3 kommentarer
For vår jord
av
Arne Johan Vetlesen
rundt 1 måned siden / 1968 visninger
9 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kjell G. Kristensen kommenterte på
Bare 1000 år?
rundt 3 timer siden / 752 visninger
Werner Skaug kommenterte på
Bare 1000 år?
rundt 3 timer siden / 752 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 3 timer siden / 1842 visninger
Kaj Sperrås kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 3 timer siden / 1842 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Hvor ble det av Jesus?
rundt 4 timer siden / 9340 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 4 timer siden / 1842 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 4 timer siden / 1842 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 4 timer siden / 1842 visninger
Dagbjørn Skipnes kommenterte på
Holocaust: Uklokt lovforbud
rundt 4 timer siden / 421 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 4 timer siden / 1842 visninger
Arnt Thyve kommenterte på
Kva ville Månestråle gjort?
rundt 4 timer siden / 1915 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Kva ville Månestråle gjort?
rundt 4 timer siden / 1915 visninger
Les flere