Håvard Nyhus

Alder: 37
  RSS

Om Håvard

Håvard Nyhus er kommentator og debattutvikler i Vårt Land.

Følgere

En hårfin balanse

Publisert 14 dager siden - 1333 visninger

Kanskje døde ikke John Allen Chau helt forgjeves. Kanskje.

«DERE SYNES kanskje jeg er gal, men jeg mener det er verdt å fortelle om Jesus til disse folkene. Ikke bli sint på dem eller på Gud hvis jeg blir drept. Det evige liv til denne stammen står på spill, og jeg kan ikke vente med å se dem lovsynge Gud for hans trone i himmelen på sitt eget språk», skriver John Allen Chau i sitt siste dagbokinnlegg.

Noen dager senere ble han drept etter at han mot alle råd og på ulovlig vis tok seg inn på sentinelesernes territorium, en øy midt ute i Den bengalske bukt. Øyfolket har aldri hatt kontakt med omverdenen, og viser ingen tegn på å ville ha det.


Løp ikke etter

Her hjemme har frilansingen til Chau blitt kritisert av flere misjonsorganisasjoner. Anklagene har gått langs to spor. Dels at han har opptrådt uvørent, dumdristig og respektløst. Og dels at evangeliet uansett ikke spres ved å trenge seg på. Jesus løp ikke etter den unge, rike mannen. Han lot ham gå.

Men det har også kommet utspill av en litt annen art – om at også pågående misjonærer har krav på et rettsvern. Vi kan ikke ha det slik at det er fritt frem å ta livet av folk – bare fordi de befinner seg ved sivilisasjonens ytterkant. Fra jorden roper blodet. Rettferdigheten må gjenopprettes.


Due process 

International Christian Concern er blant dem som har tatt til orde for å etterforske saken og stille de tiltalte for en indisk rett, som formelt sett har jurisdiksjonen over det som er blitt kalt verdens mest isolerte øy. 

Mange har gjort narr av International Christian Concern og alle de praktiske problemene en slik etterforskning vil møte. På hvilket språk er det meningen at disse forhørene skal foregå? Sentineleserne lever som var de på steinaldernivå og har ingen ide om hva «India» er for noe. Langt mindre hva «varetektsfengsling», «menneskerettigheter» eller «skikkelig rettergang» skal forestille. Due process, sa du?

 

På kollisjonskurs 

Ikke desto mindre stilles en prinsipiell avveining til skue – hva går foran: Retten til ikke å bli avlivet sånn uten videre eller urfolks rett til å leve uforstyrret? Hvilket prinsipp skal ha forkjørsrett når disse er på kollisjonskurs? Dilemmaet er det samme som i Amazonas. Det anslås at rundt tjue av Brasils tre hundre urfolksgrupper praktiserer barnedrap. Ikke på grunn av sadisme eller blodtørst, men for å overleve i et gjenstridig miljø. Det er simpelthen for mange munner å mette. Bare de sterkeste kan overleve.

Enn så lenge har brasilianske myndigheter valgt å se en annen vei. Dette har ikke minst et historisk bakteppe. Om historien har lært oss noe som helst, så er det at vi skal være varsomme med å dytte våre egne verdier over på andre – særlig når vi er overbevist om våre egne ideers fortreffelighet. Balansen mellom inngripen og respekt for den andres selvråderett er hårfin.

 

Ikke til forhandling

På den annen side så erklærer vi jo at disse menneskerettighetene våre er absolutte og universelle. Ellers er det ikke noe poeng. Menneskerettigheter som forhandles med, er ikke lenger menneskerettigheter. Ikke engang «menneskerettigheter».

Etter påtrykk fra menneskerettighetsaktivister blir derfor lovens lange arm stadig forlenget. Inn i jungelens midte og ut på de mest avsidesliggende skjær, og kanskje står North Sentinel for tur. Naboøya South Andaman har allerede rukket å bli et mål for charterturister som vil inn i jungelen for å se «ekte villmenn», som var de på safari. Hvilket i sin tur er en påminnelse om at den virkelige trusselen mot sentineleserne og deres levesett verken kommer fra overivrige misjonærer eller menneskerettighetsforkjempere. Den største trusselen kommer fra turistindustrien.

 

Mer edruelighet

Samtidig bør John Allen Chaus død anspore en del misjonsorganisasjoner til å tone ned heltefortellingene om selvutslettende misjonærer som spaserer inn i døden fordi troens tre må vannes med blodet fra martyrers død. Dagboken til Chau viser at han sto til knes i disse mytologiene – og at han så sin egen ekspedisjon i lys av dem. Hans forbilde var Jim Elliot, som døde på nøyaktig samme måte da han forsøkte å nå Auca-indianerne i Ecuador i 1949.

Jeg skal ikke sette meg til doms over Chaus livsvalg, men vil gjerne kritisere dem som på autopilot glorifiserer hans endelikt til en martyrdød og et eksempel til etterfølgelse. Det er blant menneskets adelsmerker at det finner mening under de mest meningsløse omstendigheter. Om John Allen Chaus død har noen som helst mening, så er det fordi den øver oss i å skjelne mellom det å gi sitt liv for en stor sak og det å kaste det vekk fånyttes.

Det er en hårfin linje mellom historiefortelling og myteskaping. Noen ganger er en død bare en død.


LES MER: Wycliffe og Ungdom i Oppdrag er svært kritiske til metodene til den amerikanske misjonæren John Allen Chau.

LES MER: På naboøya kjører tusenvis av turister gjennom reservatet til et annet urfolk – kun for å se på dem.

Gå til innlegget

Lita på Sverige

Publisert 24 dager siden - 1087 visninger

Når svenskene skriver attester til seg selv, er det verdt å lytte.

Disse svenskene, har det rablet helt for dem? At norrbaggarnas fascinasjon for vedhogst, skisport og Torbjørn Egner har fascistoide trekk? Og hva skjer sgu i Danmark?

Onsdag ledet jeg en panelsamtale om nasjonale variasjoner innenfor den skandinaviske offentligheten. Åsa Linderborg (kulturredaktør i Aftonbladet), Dennis Nørmark (forfatter av Pseudoarbejde - hvordan vi fik travlt med at lave ingenting) og Bjørn Stærk representerte hver sine land, henholdsvis Sverige, Danmark og Norge.


Et eksotisk sted

Mitt eget utgangspunkt har vært at vi overdriver forskjellene, dels fordi det er gøy å snakke om de ulike landenes særpreg, og dels fordi det kjæler med forestillingen om vårt eget land som et eksotisk sted i verden. Og litt på grunn av det Freud kaller «de små forskjellers narsissisme» – tendensen til å sammenligne seg med naboen, som har nesten maken bil, hus og garasjeport.

I tillegg har jeg vært skeptisk til den i overkant mytologiske og selvnytende rammefortellingen, som påstanden om svenske, danske og norske tilstander puttes inn i.

Historien går som følger: De distriktsbaserte norske motkulturene gjorde at en ung nasjon umiddelbart fikk god øvelse i å problematisere det norske vi-et. Bønder, lærere og embetsmenn holdt hverandres utskeielser i sjakk under en åpen himling og innenfor rammen av et stort, egalitært uenighetsfellesskap. Slik ble den norske offentligheten et speilbilde av landets topografi - furet, værbitt og robust.

Dette i motsetning til våre naboer i øst og sør, som har bevart den klassebaserte lagdelingen og videreført tradisjonen med en sterk sentralmakt i henholdsvis Stockholm og København. Potensielt samfunnsnedbrytende samtaler om at det egentlig ikke finnes noe enhetlig «vi», har blitt møtt med høye skuldrer, engstelige blikk og formanende pekefingre. I Danmarks tilfelle i form av felles bust mot Mogens Glistrup (Danmarks svar på Carl I. Hagen). Og i Sverige i form av felles front mot Sverigedemokratene.


Problemer under Debat

Men Adam var ikke lenge i paradis, og på nittitallet inntraff en mentalitetsendring i Danmark. Spørsmålet om innvandring ble koblet til spørsmålet om klasse, identitet og «velferdsstatens tåleevne». Enden på visa ble en omfattende nasjonal selvransakelse der det danske «vi-et» ble lutret og gransket, en studie som på 2000-tallet kulminerte i Anders Fogh Rasmussen-regjeringen og i debatten om den danske litterære kanon.

Dermed skiltes Danmark og Sverige ad. Tilbake sto et ensomt og forknytt Sverige, med sine innforståtte og uuttalte forventninger til hva det vil si å være svensk, men uten tæl eller evne til å si disse høyt til sine nye landsmenn. Hvilket i sin tur forsterker angsten for potensielt samfunnsnedbrytende samtaler ytterligere og gjør at det svenske ordskiftet også får en rituell funksjon: Det skal bekrefte at Sverige er ett, tross alle tegn på det motsatte.

Fortellingen om de skandinaviske landene og deres særegenheter har også fått litterære omdreininger. Karl Ove Knausgård, som har bodd i Sverige i en årrekke, skriver om broderfolket som enøyde kykloper som «lengter etter det ikke-ambivalente» og som blir «moralsk forvirret av alt som ikke tilhører autoriserte oppfatninger». Et ekko av Susan Sontag, som tilbrakte et år i Stockholm på 1960-tallet, og som i Letter from Sweden skriver om den særegne svenske kombinasjonen som er oppblåst selvbilde og dyp selvforakt, en legering som angivelig utarter i en toleranse for alt (og dermed ingenting).


Byr meg imot

Som nevnt har denne underliggjøringen av Sverige bydd meg imot. Forklaringsmodellene er store og sveipende, til dels mytologiske, og den pågående harseleringen med siste «Svea-nytt» har nærmest blitt en folkesport. Presisjonsnivået er det så som så med, godt hjulpet av det stort sett er ikke-svensker som gir sitt besyv.

Med Åsa Linderborg, den svenske paneldeltageren, stiller det seg imidlertid annerledes. Når hun snakker om den svenske takhøyden; om krefter som mener at ytringsfriheten er «den mest oppskrytte av alle menneskelige rettigheter»; og hvordan «allt och alla ska silas genom ett identitetspolitiskt durkslag», er det verdt å lytte.

Slik det også er verdt å merke seg Björn Werner, kulturredaktør i Göteborgs-Posten, sin egenattest i oktober om at svenskene er ganske alene i verden om å stå oppreist «i den metafysiska kamp mellan mörker och ljus». Det er en kritikk av omverdenen som utelukkende slår tilbake på avsenderen, og som understreker at Susan Sontag nok var på sporet av noe likevel.

Gå til innlegget

La rett gå for nåde

Publisert 28 dager siden - 800 visninger

I dragkampen mellom straff og tilgivelse har amerikanerne fått en uventet veileder i Donald Trump og svigersønnen hans.

NOE AV DET siste Barack Obama gjorde med sine privilegier som president var å benåde 21 år gamle Jason Hernandez, som var idømt en fengselsstraff på 300 år (pluss livstid) for narkotikasalg. På sin siste arbeidsdag utstedte han ytterligere 300 syndsforlatelser, noe som brakte det totale antallet opp i 1.927. George W. Bush stoppet til sammenligning på 200.


Kontrastfylt forhold

Denne «benådningskulturen», med landets overhode som sikkerhetsventil, kan tolkes på ulikt vis. Dels som en innrømmelse av hvor urimelig og vilkårlig det amerikanske straffesystemet rammer, og dels som et forsøk på å oppkaste presidenten til herre over liv og død. Innerst inne har amerikanerne alltid ønsket seg en solkonge.

Men aller mest er den en gjenspeiling av landets bipolare forhold til straff. Ingen nasjon i verden er i nærheten av å bure inne en så stor andel av befolkningen sin. 25 prosent av verdens innsatte er amerikanere, til tross for at de bare utgjør fire prosent av verdens befolkning. Én av tre nyfødte afroamerikanske gutter vil på et eller annet tidspunkt oppleve å bli buret inne. Én av tre. Det er eksempelvis høyere enn det tilsvarende tallet under apartheidregimet i Sør-Afrika. Det var den ene siden.


Dine forhutlede

På den andre siden er nasjonen tuftet på løftet om nye sjanser: «Gi meg dine trette, dine fattige, dine forhutlede folkemasser som lengter etter å puste fritt.» Inskripsjonen på frihetsstatuen er hjertet i ideen som er Amerika. 

Dette klang med da Trump på onsdag kunngjorde at det var oppnådd enighet med demokratene om en ny fengselsreform: «Det handler om å gi våre medborgere en sjanse til redemption». Ordet har en religiøs klangbunn og kan best oversettes med «frelse» eller «forløsning». For også dette er USA: bot, soning og tilgivelse. I praksis handler reformen om at det blant annet skal bli lettere å skaffe seg jobb og utdanning ved endt soning. Og at dommere bevilges mer smidighet i møte med narkotikaforbrytelser, der straffeutmålingene har vært perverst høye.

Trumps reformforslag er fruktene av svigersønnen Jared Kushners arbeid. Blant dem som ga Kushner råd var ekteparet Kim Kardashian og Kanye West. Det var altså ingen grunn til å skru opp forventningene.

Men kanskje var ikke Kushner, hvis far satt i fengsel, helt uegnet likevel. Det er noe med praktisk erfaring når du skal manøvrere i det motsetningsfylte forhandlingsrommet som er amerikansk straffekultur. Uansett, og som Trump ikke nølte med å minne om – han lyktes med å bygge en tverrpolitisk allianse der Obama feilet.

 

Hardere lut

For også Obama prøvde. I 2015 tok han sats og satte arbeidet med en fengselsreform inn i en større kulturkamp: «We should not be tolerating gang activity in prison», sa han. «We should not be tolerating rape in prison, and we shouldn’t be making jokes about it in our popular culture».

Så kan man spørre seg når det ble det opp til presidenten å anbefale hva populærkulturen skal eller ikke skal spøke med. Og hva skal den ellers spøke med – om ikke virkeligheten?

For virkeligheten er grim, demonstrert ved tv-serier som Oz, Prison Break, The Wire og Orange Is the New Black. Alle sammen populærkulturelle bearbeidelser av den amerikanske brytningen mellom nåde og rett, som spør: Hvem er vi? Hvorfor er det slik at mer enn to av klodens ni millioner fanger har amerikansk statsborgerskap? Og hvorfor fengsler USA seks ganger så mange av innbyggerne sine som Kina (henholdsvis 716 og 121 innsatte per 100.000 innbyggere)?

 

En skinnende by

Kan hende er det derfor Obama ikke utstår all vitsingen. Fordi de er en påminnelse om hvor hult det amerikanske løftet kan klinge, og pirker borti selvbildet der det gjør aller mest vondt. Fengslingsstatistikken lar seg simpelthen ikke forene med fortellingen om å være «en skinnende by på toppen av høyden». Noe er råttent i landets midte, og en by som ligger på et fjell kan ikke skjules (Matt. 5,14).

Hvilket i sin tur må ha bidratt til at Kushner og Trump har fått til noe så uvanlig som en tverrpolitisk enighet. Når landets identitet står på spill, legger du stridighetene til side og stiller opp. Selv om prisen er en selvtilfreds og hoverende president.

Gå til innlegget

Uenigheten ryker

Publisert rundt 1 måned siden - 1706 visninger

Spenningen mellom enighet og uenighet er forutsetningen for ethvert demokrati. Hva skjer om kunsten å være uenig går tapt?

HØRT DEN OM landet som snakket om abort på en måte som sto i stil med det som ble ­diskutert? Ja, enn om. I stedet har ­debatten etter at Kjell Ingolf Ropstad øynet «en historisk ­mulighet» kollapset i et eneste stort lurveleven. I dens midte en paragraf som begge sider har hatt strategisk interesse av å gjøre større og mer betydningsfull enn den i virkeligheten er.

Slik har dansen rundt 2c ­spunnet ut av kontroll og med stadig færre berøringspunkter med virkeligheten som resultat, symbolisert ved overspente henvisninger til «strikkepinnesamfunn» og The Handmaid’s Tale på den ene siden; og ditto alarmisme om «hareskår»- og «klumpfot»-aborter på den ­andre siden.


Slår oss sammen

To skritt tilbake. Felles overbevisninger er forutsetningen for ethvert forbund. En nasjon kan beskrives som summen av en gjeng tilsluttende subjekter som deler et sett fortellinger og har en omforent forståelse av hva disse betyr. Alt starter med ordene: «Jeg er enig!»; «slik ser jeg det også!»; «la oss gå sammen!».

Men like viktige er de ­motsatte ordene: «Jeg er ikke enig!»; «nei, slik kan det ikke være!»; «jeg finner meg ikke i det!» ­Dette er ­ordene som ­avgrenser oss som ansvarlige, ­tenkende ­individer, og som gir trøst og håp til ­forfulgte og ­undertrykte. Jeg er ­uenig, ­derfor er jeg. Som den amerikanske ­kommentatoren Bret Stephens minner om i ­artikkelen «The Dying Art of Disagreement»: Uten ordene som markerer uenighet kunne ­verken Nelson Mandela, Václav ­Havel, Rosa Parks, Martin Luther 
King eller Liu Xiaobo ha 
eksistert.


Et uenighetsfellesskap

­Denne spenningen mellom enighet og uenighet er forutsetningen for ethvert levende og selvkorrigerende demokrati. Harmoni og utvikling; tilslutning og avvisning – uten den ene, heller ikke den andre. De to skaper og opprettholder hverandre i en gjensidig pardans.

Og av den grunn er det så ille­varslende når den ene ligger nede. Når vi glemmer ­kunsten å være uenige. Det kives og ­krangles, bevares, men det er noe annet enn å være uenige.

Å være uenig krever mer enn å skrike opp om ­«strikkepinner» og «tvillingabort-turisme». ­Uenighet er det motsatte. ­Uenighet er å snakke sant om virkeligheten. Uenighet er å gjengi hva den andre faktisk mener – og deretter si imot. Det er et ideal som krever nysgjerrighet, øyekontakt, redelighet og mot­argumenter – i den rekkefølgen. Eller som Bob Dylan minner om: «Don’t criticize what you can’t understand.» Om du ikke er i stand til å forstå motparten din – eller engang ikke ønsker det – vel, da kan du heller la være å si noe.


Bedre å misforstå

Med de ­begrepsmessige nyvinningene som er «non-platforming» og «safe ­zones» snus Dylans devise på ­hodet. Bedre enn å forstå motparten, er det å misforstå ham ­eller henne. Misforståelsen er snøftet som markerer hvor «ute» og lite tilsnakkendes motparten er.

Der det en gang gjaldt å gå i klinsj med dårlige ideer, er det nye budet å holde dem unna, på trygg avstand. Slik markeres ­deres utenforskap – ikke ved hjelp av motargumenter, men ved å nekte dem en høring. Ved å ikke se dem. Salman Rushdie oppsummerer det slik: «Safe zones er ikke så mye en fristed for tanken som det er et fristed fra tanken.»

I USA, der disse tingene ­manifesterer seg raskest, har ­logikken bak «non-platforming» og «safe zones» spist seg hele veien inn til det aller helligste, det vil si familien. Ifølge en ny Pew-undersøkelse sier en tredje­del av demokratene og rundt halvparten av republikanerne at de vil bli «svært opprørt» dersom sønnen eller datteren deres giftet seg med en fra «motsatt side».


Å se om igjen

Ja, for hvem vil vel være uenige i ­juleselskapet? Du kan jo risikere å lære noe. ­Eller kanskje ikke. For noe er gått tapt. Hva skjedde med kunsten å være uenige? Ikke kunsten å gi etter eller ­kunsten å ­heise på ­skuldrene, men kunsten å ta til motmæle på saklig vis. Det er ­dette som er ­kunsten å være uenig. Den rommer ­begge ­deler, både motstand og ­respekt, som ­betyr å «se om igjen» ­(re-­spectare).

Et velfungerende samfunn krever flere ting. Det ene er en felles standard for hva som er sant, og ikke hundre ­forskjellige underhus med hver sine «alternative facts». Men det er noe ­annet som er like viktig: Åpne sinn overfor dem vi er uenige med. Og noen felles plattformer der disse uenighetene kan spille seg ut, enten det handler om 2c, tvillingabort eller KrFs retningsvalg. Ikke for at vi skal bli enige i ett og alt. Og ikke fordi vi skal rope oss selv og hverandre hese. Men fordi vi kan komme ut på andre siden – mer rik på både innsikt og dømmekraft, som det står på forsiden av denne avisen.


Gå til innlegget

Hvetekornets lov

Publisert rundt 1 måned siden - 729 visninger

Gi ungene et sjakkbrett før gudløsheten tar dem.

I DEN VESLE byen Selfoss, en times biltur øst for den islandske hovedstaden, ligger Laugardælir kirke. På en forblåst kirkegård står en unnselig, liten gravstøtte: «Robert James Fischer F. 9. mars 1943 D. 17. januar 2008». Ved siden av står en liten kjerub, en babylignende engel. En påminnelse om Bobby Fischers gudbenådede evner, men også uforløste potensial. Han var bare 29 år gammel da han for alle praktiske formål sluttet å spille sjakk. Etter sitt mest formfullendte parti, i Reykjavik i 1972, reiste den russiske motstanderen seg og applauderte. Russeren tapte, men fikk til gjengjeld bevitne «en ubeskrivelig skjønnhet» på nært hold.

 

Det store forhenget

Jeg kjørte forbi Laugardælir for to år siden, og ville legge inn en visitt ved graven. Det er både verdig og rett, tenkte jeg. Visst var Bobby Fischer en frådende antisemitt, men i inspirerte øyeblikk var det som om han kunne trekke det store forhenget til side og gi oss et gløtt bakenfor. Inn bak sceneteppet vi ellers må ta til takke med.

 

Men det ble ikke noe av. Familien hadde sett geysirene og Þingvellir, og tre- og seksåringen var mette på inntrykk. Sola sto lavt og vi skulle tilbake til Reykjavik. Kjør forbi, sa kona. The things we do for love.

 

I dag ville forhandlingene kanskje endt annerledes. Seksåringen, som nå er åtte, har en plakat av Magnus Carlsen på værelset, og har telt ned til rikskringkastingens direkteoverførte VM-sendinger som begynner i morgen. Og han er ikke alene. De kommende 19 dagene vil skoleelever og kontorkolleger over hele landet møte hverandre med hilsener som: «Tror du Magnus har sovet godt i natt?» Og: «Hvor var du da Fabiano Caruana tok den forgiftede bonden på b2?»

 

Mot normalt

Dette er «Carlsen-effekten», og den må ikke tas for gitt. Det er bare ti år siden Aschehoug sa nei til en nyutgivelse av André Bjerkes sjakkbok, Spillet i mitt liv (1968), fordi «nedslagsfeltet for boken er for snevert». Seks år senere, året etter at Magnus Carlsen for første gang ble verdensmester, fikk de omsider trukket nisselua vekk fra øynene. Selvfølgelig skal André Bjerke være tilgjengelig i bokhandlene! Vi er da ikke barbarer heller!

 

Et sinnbilde på livet, kalte Bjerke sjakken. For ham var den en vei til erkjennelse. Sjakkens parvise motsetninger – eldgammel, men likevel evig ny; avgrenset i sin oppbygning, men ubegrenset i sin utførelse – dyttet ham fra et strengt naturvitenskapelig kunnskapsideal og over til andre former for sannhetssøken. Den innviet ham i mysteriet og «mirakelets faste grunn». Verden var rikere enn vitenskapen kunne ta høyde for. Den fantes noe bortenfor – godt bevarte hemmeligheter om «den blå blomsten».

 

Særlig åpningsvarianten som kalles Evans gambit (hvit ofrer en bonde ved å spille b4 i fjerde trekk i italiensk åpning) var utslagsgivende: «Evans gambit ble skjebnebestemmende for meg selv. Den bestemte arten og formen i mitt forfatterskap. Ja, min livsanskuelse.»

 

Offermotivet i Evans gambit har da også en åpenbar parallell i Hvetekornets lov: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.» Sanguis martyrium – semen christianorum.

 

I lidenskap

Søren Kierkegaard skriver at «troens bevegelse må gjøres i kjærlighet og lidenskap». For Bjerke var det Evans gambit som skjøv ham over kanten. Her ligger det en påminnelse til dem som forsøker å få lunkne lutheranere tilbake i kirkebenkene. For troen kommer ikke i enden av et logisk resonnement.

 

Troen er et sprang. Et bondeoffer i fjerde trekk, som kanskje eller kanskje ikke betaler seg på sikt. Troen er et gløtt bakenfor. Et plutselig møte med en blå blomst, som gjør at du ikke kan annet enn å reise deg og applaudere.

 

Hva er det som ligger under «Carlsen-effekten» og det at selv middels interesserte medarbeidere sitter og diskuterer ulike offermotiv i arbeidstiden? Kynikeren vil sikkert kunne avskrive det som tidtrøyte og det moderne menneskets umettelige sug etter underholdning.

 

Dets tryllering

Men jeg tror det handler om noe mer. Om hvordan sjakken åpner et vindu og snakker til oss som hele mennesker, og liksom sier, som Tomas Tranströmers dikt: Skäms inte för att du är människa, var stolt! Inne i dig öppnar sig valv bakom valv, oändligt

 

André Bjerke sier det slik: «Har man en gang vært innenfor dets tryllering, er man bergtatt for livet. Det beror, tror jeg, på at det forener i seg tre av menneskelivets viktigste ingredienser: kampen, kunsten og lidenskapen. Og det vil igjen si at det appellerer til de tre sider av menneskets natur: viljen, følelsen og tanken.»

 

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77408 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 43453 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34841 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27801 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22442 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22150 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20053 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19055 visninger

Lesetips

Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
1 dag siden / 161 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
2 dager siden / 359 visninger
Hva med menighetene?
av
Dag Brekke
2 dager siden / 136 visninger
La flere unge slippe til
av
Rode Hegstad
2 dager siden / 123 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
3 dager siden / 178 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
3 dager siden / 232 visninger
En iboende verdighet
av
Erik Lunde
4 dager siden / 273 visninger
Bygger på menighetene
av
Andreas Aarflot
4 dager siden / 163 visninger
Styrking av fødselspengar no!
av
Aina Alfredsen Førde
4 dager siden / 113 visninger
Les flere

Siste innlegg

Les flere