Håvard Nyhus

Alder: 36
  RSS

Om Håvard

Håvard Nyhus er kommentator og debattutvikler i Vårt Land.

Følgere

La rett velle fram

Publisert 5 dager siden - 1032 visninger

Den som erklærer noe for løgn får samtidig sannheten på nakken. Dette er kuren mot falske nyheter.

FORSKJELLEN PÅ LØGNEN og sannheten, sa du? «Om du vil at sannheten skal gå rundt i verden, må du ha et godstog for å trekke den. En løgn, derimot, vil fly av gårde av seg selv, som en fjær i vinden».

Aforismens opphavsmann er baptistpastoren Charles Haddon Spurgeon (1834–1892), og ble nettopp sitert av forhenværende FBI-sjef James B.
Comey, som ble sparket av Donald Trump. Nå synes han mest å fryde seg over alle problemene presidenten har rotet seg opp i, og for noen dager siden siterte han like godt Amos’ oppfordring: 
«La rett velle fram liksom vannmasser, og rettferdighet som en stadig rennende elv.» (Amos 5,24)

Forurensende kjøretøy. Samtidig, et annet sted i verden, arrangerte Universitetet i Bergen Holberg-debatt med temaet «propaganda, fakta og falske nyheter». Et løfterikt forsøk på å berede grunnen for nye perspektiver i samtalen om «fake news», og en påminnelse om at problematikken på ingen måte er ny: «Ingenting av det som står i en avis kan bli trodd på», skrev Thomas Jefferson for to hundre år siden: «Sannheten som sådan blir mistenkelig når den settes inn i et så forurensende kjøretøy».

En av de inviterte talerne, 
Julian Assange fra Wikileaks, fortalte at «mainstream media» begynte å bruke uttrykket «fake news» om Trumps utspill godt og vel en måned før presidenten selv plukket det opp.

Derfor spørs det om ikke rektor ved universitetet, Dag Rune Olsen, har misforstått noe helt grunnleggende når han i et oppspark til symposiet skriver at: «Feilaktige påstander om falsk informasjon medfører en situasjon hvor ingen aktører er troverdige. Både den politiske siden og medienes side er derfor avhengig av å motvirke at falske nyheter oppstår.»

Bein å gå på. Ja vel? For saken er jo at det finnes mennesker som er avhengig av det stikk motsatte. Det finnes aktører innenfor både politikk og medier som livnærer seg på falske nyheter, og som er tjent med at disse sirkulerer.

Med fare for å skuffe Dag Rune Olsen: Falske nyheter har bein å gå på. De er ikke for arbeidsuhell å regne. Det finnes mennesker som har interesse av at Sann­heten dekonstrueres, og at et begrep som «troverdighet» ikke lenger gir mening, simpelthen fordi det ikke lenger knyttes til et løfte om Sannhet.

For å ta et ikke tilfeldig valg eksempel: Hele presidentskapet til Donald Trump er sjøsatt på et hav av løgner og falske nyheter: At Obama er født i Kenya;
at Trump så tusener av muslimer i New Jersey juble da tvilling­tårnene kollapset; at han var mot Irak-krigen i 2003; at han skal offentliggjøre skattetallene sine så fort han får muligheten; at han aldri kunne finne på å gjøre narr av en handikappet reporter.

Alt dette er løgner, som ikke blir noe sannere av å gjentas.

Når du er en stjerne. Og nå sist: At det ikke er hans stemme på Access Hollywood-tapen likevel («When you’re a star, they let you do it. You can do anything. Grab them by the pussy»).

Og Trump er ikke alene. Falske nyheter er ganske enkelt god butikk. Som Charles Haddon Spurgeon minner om: De flyr av gårde, som fjær i vinden. Fordi de spiller på lag med maktambisjoner og kommersielle interesser.

Sannheten, derimot, er sendrektig. Den kjemper i motbakke og må ha et godstog for å trekke seg.

Så da er det bare å legge seg ned i fosterstilling og få det overstått? Trump vant og fikk siste ord?

Nei da. For utfallene mot «fake news» spiller opp mot et uartikulert bakteppe av det motsatte. Den som erklærer noe for løgn får samtidig sannheten på nakken.

Liksom vannmasser. Her ligger håpet, som James B. Comey ikke nøler med å påkalle: Verden vil bedras, ja visst, men det finnes også en motkraft, som veller frem liksom vannmasser. Sannhet finnes. Alt kan ikke reduseres til interessekamp og «ulike perspektiver» – noe er faktisk sant og usant.

Og tegnene er der, på at den nær sagt obskøne blottstillingen av «post-truth politics» fra Verdens mektigste ikke duger i lengden.

For løgner kan reise jorda rundt, men de innhentes til slutt, av en stadig rennende elv.


Gå til innlegget

Din nabo, fascisten

Publisert 13 dager siden - 698 visninger

Er det noe poeng å snakke med en selverklært ekstremist? Tony Hovater setter våre liberale impulser på prøve.

SØNDAG VAR DET en artikkel i New York Times om Tony Hovater, som identifiserer seg selv som en «ekstrem høyreekstremist» og «hvit nasjonalist». Hverdagen hans likner min egen: Handle grønnsaker i butikken og sørge for at månedens regninger er betalt.

Og kanskje rydde litt i garasjen, om det blir tid til det.

«The Nazi sympathizer next door», oppsummerer New York Times, og tegner et unnselig portrett av en stillfaren nazist som liker Seinfeld og Twin Peaks og hvis «manerer vil falle i smak hos enhver svigermor».

Fordøyelige porsjoner. De tingene som nok lugger litt mer – som begeistringen for Adolf Hitler (som Tony mener var mye mer «chill» enn Heinrich Himmler); forakten for demokratiet, og forestillingen om at de ulike rasene helt avgjort bør leve adskilt – reserverer han stort sett til dertil egnede fora.

Tilsvarende det om at jødene styrer verden og at Holocaust-tallene er blåst opp («overblown»). Ingen grunn til å fremmedgjøre omgivelsene, heller. Om budskapet skal nå frem, må det serveres i fordøyelige porsjoner.

Og nå er det vårtegn, mener Tony, og viser til at fjorårets presidentvalg «åpnet et rom for sånne som ham».

Hans viktigste ærend er nemlig veldig enkelt: Å vise at fascister ikke er noe annerledes enn deg og meg, at de er som folk flest. I hvert fall at de kan være det. For jo da, inntil videre er «bevegelsen» belemret med en del «utskudd», erkjenner Hovater.

Men nå er også de helt vanlige familiefedrene («normies») i ferd med å våkne: «Faktum er at vi tiltrekker oss flere normale mennesker fordi ting er så ille. Og hvis trenden fortsetter, så vil stadig flere normale mennesker melde seg på.»

Etter hans pipe. Reaksjonene mot New York Times har følgelig ikke latt vente på seg. Her har vi med en fascist å gjøre, som ønsker å fremstå så tilforlatelig og ikke-påfallende som overhode mulig – og New York Times svarer med å fremstille ham nøyaktig slik? Makan!

Responsen til den berømte tallknuseren Nate Silver er symptomatisk: «Hva i helvete er dette? Denne artikkelen gjør mer for å normalisere nynazisme enn noe jeg kan huske å ha lest.»

Eller som den norsk-amerikanske forfatteren John Erik Riley twitrer: «Sikkert greit med en koselig nazist, så slipper man å tenke på rasisme og Trump og mulig folkemord og alt det der.»

Til grunn ligger forestillingen om at fascismen er et avvik – en «feil» i den menneskelige tilstand, og at alle forsøk på å «normalisere» tilstanden derfor må gjendrives. Thou shalt not normalize!

Også skattebetaleren. Dette er jeg uenig i. Visst er det fristende å diagnostisere fascisten; å redusere ham til en defekt på utsiden av det menneskelige fellesskapet. Men faktum er at han vandrer omkring, midt iblant oss.

Tony Hovater har sånn sett helt rett: Fascisten er ikke bare en snauskalle i militærstøvler. Han er også skattebetaleren som kanskje eller kanskje ikke liker Twin Peaks. Kanskje er han «koselig» også.

Men det betyr ikke at vi «slipper å tenke på rasisme og Trump og mulig folkemord og alt det der». Det ene utelukker ikke det andre.

Derfor har jeg mer til overs for den amerikanske forfatteren Damon Linker, som twitrer at: «Jeg finner det uforståelig at smarte liberale mener den beste responsen på politisk ekstremisme er å peke finger og rope rasisme! flest mulig ganger, og at selve forsøket på å forstå den er illegitimt.»

Aldri illegitimt. Hvilket det naturligvis ikke er. Forsøket på å forstå ekstremisten – hvor han kommer fra og hva som driver ham – er aldri illegitimt. Å markere avstand til fascismen handler ikke om å holde seg lengst mulig unna. Politisk beredskap er ikke kunsten å holde seg for nesa.

Tvert om. Det handler om å nærme seg den andre og innlate seg på en samtale. Der vi markerer hva som er rett og galt, godt og sant. Forståelse og avvisning. Kombinasjonen er mulig.

Det er dette som er å ta fascismen på alvor. Om historien har lært oss noe som helst, så er det nettopp det: at fascismen er alvorlige greier.

Ikke mindre i våre dager. Selv om den ikke gir seg til kjenne i marsjerende støvler og militærhilsener, men i form av hentesveis, reality-TV og systematisk nedbygging av sannheten.

Gå til innlegget

Etter oppbruddet

Publisert 27 dager siden - 2112 visninger

Den nye nyateismen nøyer seg ikke med å rope at Gud ikke finnes. Gudskjelov.

I DAGENS AVIS skriver vi om den kjente amerikanske sekulærhumanisten Chris Stedman, som ikke lenger orker å assosieres med den såkalte «nyateismen»; langt mindre med sine gudløse aktivistkolleger på internett, som angivelig utmerker seg med å være særlig smålige og hevngjerrige.

Han viser blant annet til en studie som viser at «ateistforumet» til Reddit var sidens tredje mest giftige og fordomsfulle. Som han skriver: All samtale på internett har det med å bli utrivelig, men samtalen blant oss ateister virker særlig utsatt for denne mekanismen.

Gud er ikke stor

Chris Stedman er ikke alene. Etter «gullalderen» på 2000-tallet – symbolisert ved allmennkulturelle milepæler som Richard Dawkins’ Gud – en vrangforestilling og Roten til alt ondt? (begge 2006); Christopher Hitchens Gud er ikke stor (2007) og Sam Harris' Brev til en kristen nasjon (2006) – har den nyateistiske vekkelsen som hjemsøkte om ikke akkurat vårt land, så veldig mange andre land, slitt med å holde trykket oppe.

Enkelte gikk sågar hen og «byttet side», som Facebook-grunnleggeren Mark Zuckerberg som plutselig ikke var ateist likevel (fordi han nærer president-ambisjoner, spekulerer noen).

I tillegg var det «Elevatorgate» i 2011 da Richard Dawkins ga beskjed til Rebecca Watson, en yngre kollega som hadde klaget på sexisme i ateistmiljøet, om at hun burde slutte å klage og i stedet tenke på sine søstre i andre deler av verden, som sliter med kjønnslemlestelse og det som verre er.

Roten til alt ondt

Tre år senere ba Dawkins om unnskyldning til Watson, men i mellomtiden hadde «Elevatorgate» bare vokst i størrelse og blitt et symbol på det litt aggressive og tonedøve som ligger i kim i nyateismen – en bevegelse som fra første stund lot seg definere av hva den ikke trodde på. Og hvis løsning på ondskapens problem var å knytte den til en ikke nærmere definert størrelse kalt «religion».

Et annet problem var selvgodheten som uvegerlig følger med når en gruppe identifiserer seg selv som de rasjonelle og opplyste; eller the brightssom er navnet på bevegelsen som både Dawkins og Daniel Dennett er medlemmer i.

Terry Eagleton valgte like godt å diagnostisere denne rettskaffenheten: «Denne hungeren etter absolutte sannhetsbeviser er en nevrose, og ikke et beundringsverdig tegn på fasthet», skrev han i Fornuft, Tro og Revolusjon (2009). Med nyateistene som adressat viste han til mannen i Wittgensteins Filosofiske undersøkelser (1953), som alltid kjøper et ekstra eksemplar av morgenavisen for å forsikre seg om at det som sto i den første avisen fremdeles gjelder. Slik identifiserte Eagleton nyateisten som en pedantisk skikkelse, «som engang ikke kan kjenne tvilens tidvise skjelven». Uff da!

Profan blanding

Blandingen av selvnytende og pedantisk, skolemesterstilen som nevnte Chris Stedman nå sier takk og farvel til, har også den amerikanske skribenten Alex Nichols pirket i. I en oktober-artikkel i magasinet The Baffler skisserer han den typiske internettkrigeren på 2000-tallet: «Han var mann og aggressivt pedantisk. Han så på seg selv som 100 prosent logisk og vitenskapelig i ethvert spørsmål og hadde en urokkelig tro på at hans mangel på gudstro ga ham en intellektuell overlegenhet overfor hvem som helst.»

Det høres kanskje utrivelig ut. Men denne skikkelsen – høy på sin egen smiger – er selvfølgelig mest av alt komisk. Som Harald Eia poengterte i lørdagens Min tro-portrett: «Bård og jeg syntes alltid det var mer komisk med ateister og humanetikere enn med religiøse. Fordi de er så stolte over å være gudløse.»

Men det var 2000-tallet. Nå skriver vi 2017.

Etter parkeringen

Den tyske filosofen Ludwig Feuerbach sa en gang at «Hva som i går fortsatt var religion, er ikke lenger slik i dag. Og hva som i dag er ateisme, vil i morgen bli religion.»

Sikkert er det iallfall at stadig flere sekulære livsynshumanister er trett av nyateismens mer militante sider, og i stedet spør seg: Hva nå? Hva sier vi etter at «Gud» er parkert?

Et eksempel er Even Gran, seniorrådgiver i Human-Etisk Forbund, som i dagens Vårt Land uttaler at «Det er ein del som føler at livet må vere meir enn å rope om at Gud ikkje finst. Vi må ha verdiar å styre etter. Det blir litt tynt å berre avvise gudstru.»

Og nettopp her ligger håpet. Håpet om mer forsonlig samtale på tvers av konfesjoner og livssyn, der vi i det minste enes om at både the brights, de retthaverske og de pedantiske ikke er forbeholdt «det ene laget», men befinner seg langs hele spekteret.

Gå til innlegget

Aldri forstummer tonen

Publisert rundt 1 måned siden - 1907 visninger

Ser du meg nå? Et forsøk på å forklare psykologien bak den årvisse debatten om skolegudstjenester.

DET GJØRES FEIL feil i forvaltningen hver eneste dag, herunder landets barneskoler. Luther ville kanskje sagt det slik: Feil er et av menneskets adelsmerker.

I forrige uke var det Nylund skole sin tur til å snuble, da de, av årsaker leseren fritt kan spekulere i på egenhånd, ba foreldre og foresatte om å krysse av for hvilke sanger deres håpefulle «aktivt» kunne gi seg i kast med under juleavslutningen, og hvilke de burde forskånes for.


Å puste med magen. Tåpelig? Ja visst, og allerede i tolvtiden samme dag var tabben erkjent og avkrysningsskjemaet tilbakekalt. Det hindret ikke innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug – etter at helomvendingen var annonsert i flere aviser – å tolke spørreskjemaet inn i et større endetidsscenario: «Et bunnivå i å utslette våre egne tradisjoner», skrev hun på Facebook-siden sin, og la til: «Skal man le eller gråte?»

Tja, et tredje alternativ kunne jo være å puste med magen. For det finnes nok av andre ting her i verden å hisse seg opp over – om ikke et spørreskjema som ingen vil vedkjenne seg, og som alle fra Jens Brun-Pedersen i Human-Etisk Forbund til skolesjefen i Stavanger synes er «uharmonisk», «tonedøvt» og «unødig kompliserende».

Det bakenforliggende spørsmålet står likevel fast: Den årlige opphisselsen rundt norske juletradisjoner – hva uttrykker den, sånn dypest sett? Hvorfor er statsrådens første innskytelse, før hun engang er ajour med utviklingen i saken, at det må dreie seg om et forsøk på «å utslette våre egne tradisjoner»?


Ser du meg nå? Stikkordet er anerkjennelse. Når «skolegudstjenesten», «vinteravslutningen» og «juletrefesten» hver høst blir gjenstand for hissige ordvekslinger, henger det sammen med et grunnleggende menneskelig behov: Behovet for å bli sett.

På den ene siden av bordet finner vi dem som er opptatt av at landets kristne kulturarv ses og gjøres ære på. Nasjonen står i gjeld til sin kristne kulturarv, og gjeld er ikke noe vi løper fra. Gjeld er til for å betjenes.

På den andre siden av bordet finner vi dem som er opptatt av å ivareta interessene til landets livssynsminoriteter. At også de får være med å stake ut kursen.

Dette er kjernen i konflikten. Legg til en mediebransje som elsker å lage disse sakene fordi de «engasjerer leserne» og har en amerikansk parallell («War on X-mas»), og en hyperventilerende Facebook-offentlighet hvis ivrigste deltagere sjelden lar en sjanse til å agere forurettet gå fra seg, og du har drivstoff nok til det som er blitt en uatskillelig del av den norske juleopptakten: skolegudstjenestedebatten!


Let, så skal dere finne. Likevel, det gjenstår en rest å gjøre regning med. For hvorfor blir debatten så uforsonlig og lite forekommende? Hvorfor koster det så mye å komme den andre i møte?

Mitt forslag: fordi både kristne og sekulære livsynshumanister ser seg selv i rollen som beleiret.

Kristne fordi de har mistet definisjonsmakten, demonstrert ved synkende besøkstall i kirken og bispeuttalelser som ingen leser lenger. Rolf Kjøde skriver innlegg på verdidebatt om et «etterkristent tankeunivers» som har «rykket bort selve den kulturelle basis for folkekirken.» Mot et slikt bakteppe klinger ikke statsrådens advarsler om «utslettelse» fullt så oppskjørtet lenger. For på sett og vis har hun rett: Kristendommens kulturelle hegemoni er redusert til etterglans, krybben og et lite knippe andre symboler. Det kristne verdensbildet er ikke lenger gitt.

Og imens danser livsynshumanistene på graven? Nei, for også der i gården finnes nok av holdepunkter for «beleiringsteorien». K-en vendte tilbake som en bumerang med Nydalen-erklæringen. Sekulariseringsteorien som prediket at religion nærmest ville forsvinne av seg selv, spilte fallitt. Kongen har bekjennelsesplikt, og nesten fire millioner nordmenn sokner til det samme kirkesamfunnet. Etterkristent, sa du?

Derfor henger også livsynshumanistene med hodet. Det finnes alltid et nederlagstegn. Den som leter, skal finne.


Den forurettedes psykologi. Slik beredes scenen for et årvisst slagsmål der den forurettedes psykologi spilles ut fra begge sider av forhandlingsbordet. Der ingen tar på seg rollen som den rause og imøtekommende, men kun venter på motpartens innrømmelser.

Oppi denne gryta av kryssende hensyn er skolene satt til å mekle og finne en farbar vei. Og noen lurer fremdeles på hvorfor så mange rektorer utvikler et nevrotisk forhold til jula?

Spør derfor ikke hvorfor Nylund skole snublet, men hvorfor ikke flere gjør det.

Gå til innlegget

Augo sviv som snarast

Publisert rundt 2 måneder siden - 788 visninger

Et forsøk på å forklare hvorfor vi fremdeles bryr oss om fjellet som aldri raser.

DET SKJEDDE I DE dager (2014) at det gikk ut befaling fra sjefgeolog Lars Harald Blikra i Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) om at et skred i Rauma kommune i Romsdalen var nært forestående, faktisk «bare noen timer unna».

Siden har sjefgeologen hevet farenivået til «rødt» gjentatte ganger, og i forrige uke ble de elleve fastboende under «Mannen» evakuert for femte gang. Til litt mindre fanfare for hver gang.


180.000 kubikk

Og kanskje begynner alle advarslene å gå litt på tålmodigheten løs, enn si respekten for geologifaget som sådan. Eller som Gunn Walstad Sogge, som har sovet under 180.000 kubikk rasfare hele livet, sier til NRK: «Vi skulle av og til ønske at dei ikkje hadde sett i gang målingane.»

Også ordfører i Rauma, Lars Olav Hustad, virker litt … kjei: «Det er slitsomt, men det er sikkerheten som står i høysetet, så geologene får vurdere situasjonen».

Ikke desto mindre kan knakingen fra det 1.294 meter fjellmassivet over Horgheim vise til en bemerkelsesverdig tiltrekningskraft på landets mediekonsumenter, som nå på fjerde året fortsetter å klikke seg inn på saker som forteller at Gunn Walstad Sogge ikke lever alene på gården, men deler adresse med mann, datter (14), «to hunder, én katt, én hest, tjue høner og 130 vinterforete sauer».

Spørsmålet er likevel ikke hvor mye detaljkunnskap vi egentlig trenger om de ulike husstandene i Horgheim; eller hvorvidt geologifaget har fått et aldri så lite imageproblem, men hvorfor en fjellsprekk i Romsdalen stadig diskuteres rundt landets lunsjbord.


Bur under bergfall

For etter tre år og tusenvis av avisartikler er det på tide å vende blikket andre veien: Mens vi fortsetter å slarve om «rykninger og bevegelser i Veslemannen», riktignok med tiltagende mengder ironi – hva er det «Mannen» sier om oss?

Noe av svaret handler naturligvis om behovet for spenning. «Mannen – minutt for minutt» henter sin dramaturgi både fra direktefjernsynet og den mer meditative sakte-tv-sjangeren, som har blitt så populær. Men dette er bare en del av svaret. Det kan også argumenteres for at mediefenomenet som er Mannen har en eksistensiell klangbunn.

Eller som Olav H. Hauge skriver: «Du bur under bergfall. Og du veit det». Diktet fortsetter:

«Det hender / når du stør deg til ljåen / ein sumarkveld / at augo sviv som snarast / yver bergsia / der dei segjer / sprekken / skal vera / og det hender / du vert / liggjande vaken / og lyde etter / steinsprang / ei natt.»


Siste ord

For i eksistensiell forstand bor vi alle i skredets nedslagsfelt. Før eller siden er det vår tur. Vi skal som kjent alle dø; det er bare et spørsmål om tid. Og kanskje er det her forklaringen på den store Mannen-fascinasjonen må begynne.

Den voksende sprekken Rauma er en fortelling om våre egne grunnleggende livsvilkår og setter ord på en fortrengt erkjennelse vi ellers nøler med å uttale høyt: at alt er på lånt tid. At fjellet har det siste ord.

I en slik rammefortelling er det naturligvis ikke til å unngå at Lars Harald Blikra og geologkollegiet hans fremstår som lett tragiske skikkelser, som forsøker å kontrollere det ukontrollerbare. Alt skal jo likevel rase og falle i grus. Har de helt glemt hvordan det går med Brand? Den i overkant idealistiske Ibsen-presten som i stykkets siste akt styrter i døden via et mer eller mindre selvutløst skred?

Så da er det bare å kapitulere? Nei da. Og her ligger Mannens politiske potensial. Ja, du leste riktig.

Men først ett skritt tilbake: «Vitsingen om MDG er et forsøk på å løpe fra klimaangsten», skriver Bjørn Stærk i Aftenposten, og mener «fnisingen» skyldes at partiet «ødelegger idyllen» og «minner oss om at klimaproblemet er ekte».


Der har du en gjeng

For visst er det enkelt å le av Miljøpartiet De Grønne. Slik det også er lett å le av Brand og Lars Harald Blikra, idealister med advarsler og dystre spådommer. Knis!

Men det hender at du òg blir liggende våken, gjør det ikke? «Det hender at augo sviv som snarast» og du òg kaster et blikk «der dei segjer sprekken skal vera»?

Dette er Mannens politiske potensial, og Olav H. Hauges påminnelse. I de små steinsprangene ligger det et tegn og et skyv. Et skyv til handling.

Idealister ser alltid litt latterlige ut, bevares; men viktigere: De minner oss om at ikke alt er gitt. At katastrofer kan unngås og at verden kan endres.

Gå til innlegget

Lesetips

Himmel nå!
av
Erling Rimehaug
11 dager siden / 2503 visninger
71 kommentarer
Den barmhjertige Trump
av
Åste Dokka
20 dager siden / 3305 visninger
28 kommentarer
Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
rundt 1 måned siden / 7600 visninger
309 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
rundt 1 måned siden / 8206 visninger
225 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
rundt 1 måned siden / 2459 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
rundt 1 måned siden / 3893 visninger
5 kommentarer
Når det er bra at det er glemt
av
Benedicte Aass
rundt 2 måneder siden / 590 visninger
0 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
rundt 2 måneder siden / 608 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Karl Øyvind Jordell kommenterte på
Kirkemøtet bør binde seg til masten og menighetene
29 minutter siden / 198 visninger
Asgeir Remø kommenterte på
Kirkemøtet bør binde seg til masten og menighetene
rundt 1 time siden / 198 visninger
Eivind Haarseth Olsnes kommenterte på
Den kristne treenige Gud er ikke Allah
rundt 8 timer siden / 5617 visninger
Ragnhild Kimo kommenterte på
Den kristne treenige Gud er ikke Allah
rundt 8 timer siden / 5617 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 8 timer siden / 4371 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 9 timer siden / 4371 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Den kristne treenige Gud er ikke Allah
rundt 9 timer siden / 5617 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Problemet Jerusalem
rundt 9 timer siden / 131 visninger
Arnt Thyve kommenterte på
Israel er en rasistisk apartheidstat. Nå venter mer konflikt og kriger
rundt 9 timer siden / 1771 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Den kristne treenige Gud er ikke Allah
rundt 9 timer siden / 5617 visninger
Les flere