Håvard Nyhus

Alder: 37
  RSS

Om Håvard

Håvard Nyhus er kommentator og debattutvikler i Vårt Land.

Følgere

Verdiløse menn

Publisert rundt 15 timer siden - 506 visninger

Norge produserer tapere på løpende bånd. Enn om vi i det minste snakket om det.

VED UTGANGEN av første kvartal 2018 mottok 329.400 personer i Norge uføretrygd. En økning på 3500 personer siden utgangen av 2017. Her kommer det påfallende: I den tradisjonelt sett mest utsatte aldersgruppen – menn over seksti – har uføreandelen gått ned. Så hvorfor går tallene likevel opp? Svar: fordi yngre menn. Bare de siste ti årene er uføretrygdede nordmenn i 20-årene mer enn doblet. Smak litt på den. Mer enn doblet.

 

Svært bekymringsfull. Eller som Helsedirektør Bjørn Guldvog advarte under sin årstale om nordmenns helsetilstand: «Blant uføre under 39 år skyldes nesten 60 prosent psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser». Han karakteriserte utviklingen som «svært bekymringsfull».

Og disse unge mennene sliter ikke bare med å komme seg inn i arbeidslivet. Vel så mye sliter de med å komme seg inn på kjønnsmarkedet. Vårt Land-spaltist Didrik Søderlind skrev nylig om den såkalte «incel-bevegelsen», en subkultur av menn som lever i «ufrivillig sølibat» (involuntary celibacy).

Her hjemme passerer hver fjerde norske mann 45-årsdagen uten etterkommere. En av fire.

 

Polygamiet gjeninnført. I historisk sammenheng er dette noe helt nytt. Menn pleide å bli fedre. Nå brukes i stedet et knippe av dem i flere runder. Søsknene Erika og Aksel Braanen Sterri skriver i siste nummer av Minerva at polygamiet er gjeninnført under et annet navn – serie-monogami: «Dermed risikerer vi å få et samfunn hvor mange eldre kvinner sitter igjen forsmådd og alene, mens mange menn hele livet forblir både barnløse og uten partner, fordi de ble utkonkurrert av de samme mennene som forlot sine koner.»

Dette er den norske velferdsstaten anno 2018. Etter alt å dømme det mest velfungerende samfunnet verden har sett, men ikke desto mindre en organisme som produserer tapere på løpende bånd og forviser dem fra industrisamfunnets to viktigste arenaer for identitetsbygging: familien og arbeidsplassen.

Og folk spør seg hvorfor de tar ut sin forbitrelse i kommentarfeltene? Eller begynner å se på Jordan Peterson sine forelesninger?

 

Messiansk vismann. For to år siden var Jordan Peterson en passe unnselig professor ved universitetet i Toronto. I dag er han en slags kombinasjon av sjelesørger og messiansk vismann for millioner av unge menn fra samfunnets overskuddslager. Med vekkelsespredikantens etos forkynner Peterson dem et budskap om at de må «ta ansvar for egne liv», «rette opp ryggen» og «rydde rommet sitt». Rådene er smålåtne, men imøteses med en hengivenhet som grenser til det kultiske. Det er det er det saktens fristende å gjøre narr av, men viktigere er det å spørre seg hvorfor.

Hva er det Peterson gir dem – som de tørster etter? Hvilke lengsler er det han formulerer et gjensvar på? Antagelig handler det om noe så elementært som dette: Han nekter ikke for at de finnes. Han ser dem.

 

Avkastningens logikk. Michel Houellebecq gir de samme mennene en litterær omdreining i sin romandebut Utvidelse av kampsonen (1994), hvis tittel henspiller på at markedstenkningen invaderer stadig nye deler av menneskelivet, sågar det som har med kjærlighet og reproduksjon å gjøre. De som har sosial og seksuell kapital til å begynne med skal få enda mer av den; og de som har lite er snart bankerott. De første skal bli de første.

Houellebecq har ingen løsning, bare observasjoner og et ømt blikk. En skisse til løsning kommer først i Underkastelse (2015), der han tar opp tråden og leker med tanken på et strengt regulert kjønnsmarked etter patriarkalske prinsipper. Som om det skulle være noe bedre.

 

Identifiserer seg. Det er vanskelig å omfavne hele pakken som er Peterson og Houellebecq; begge sier ting som gjør at noen enhver vil måtte krympe seg. Men de er i det minste i stand til å gjenkjenne noe av seg selv i den utstøtte «kjellerstue»-klassen. Og derfor når de inn.

Der storsamfunnet møter utfallene mot «feminister», «miljøvernere» og – nå sist – Lise Klaveness med rettepenn og fordømmelse, er Peterson og Houellebecq villige til å se de samme utfallene som uttrykk for en dyp avmaktsfølelse. Ubehjelpelige skrik etter oppmerksomhet, som liksom sier: «Få meg på for faen, vi finnes faktisk! Hva har dere tenkt å gjøre med det?»

Gå til innlegget

Vi har henne ikke

Publisert 5 dager siden - 4467 visninger

Sylvi Listhaug har like mye med politikk å gjøre som Melodi Grand Prix har med musikk å gjøre. Altså lite eller ingen ting.

Fordømmelsen av Sylvi Listhaug har de siste dagene vært massiv etter at hun anklaget Arbeiderpartiet for å «kaste ut» de eldre på St. Halvardshjemmet til fordel for romfolk. Aftenposten skriver på lederplass at hun «forsøpler debatten». Stavanger Aftenblad at hun driver med «rein propaganda». Minerva at hun «inviterer til hets». Nationen at hun «dikter og forvrenger for å lage fiendebilder hun kan tjene på». Mens VG skriver at de «sjelden har sett tilsvarende desinformasjon».


Uberørt. Listhaugs metode er etter hvert veldokumentert, og det er ikke første gang hun spiller på forestillingen om Ap som femtekolonnister. I vinter kostet det henne jobben. Uten at hun virker videre affisert av det.

For Listhaug er likevel ingen politiker. Ikke som sådan. Hennes virke har like mye med politikk å gjøre som Melodi Grand Prix har med musikk å gjøre. Eller «omkampen» mellom Norge og Brasil har med fotball å gjøre. Altså kun tilsynelatende og egentlig ingen ting.

Det vi ellers forbinder med politisk håndverk – utredninger og ideologiske dragkamper der ulike hensyn veies mot hverandre – har aldri vært en del av repertoaret hennes. Det er ganske enkelt ikke det hun driver med. Helt siden hun kom tilbake fra gjesteoppholdet i First House har hennes modus operandi vært en annen, det vil si: Hun har fortsatt med det samme som hun gjorde i First House: strategisk kommunikasjon og merkevarebygging.


Som vann på gåsa. Dette er grunnen til at Listhaug-kritikken preller av som vann på gåsa. Den bygger på en stor misforståelse: at hun opererer innenfor en politisk orden. Med dette som utgangspunkt blir hun forsøkt spikret fast med henvisning til regler og standarder som ble innført da hun var byråd for sykehjemsdriften i Oslo. Men Listhaug er ikke her. Hun er et annet sted, på en helt annen frekvens. Og det er tilhengerne hennes også.

De har ikke lagt sin elsk på henne fordi hun er effektiv politiker som får ting gjort. Listhaug spiller et annet spill. Makten hennes er av et annet slag. Når hun advarer om fastende bussjåfører som utgjør en sikkerhetsrisiko i trafikken, eller går god for kollegaens påstand om at det er sosionomer(!) som har skylda for gjengproblematikken på østkanten, har det ingenting med praktisk politikk å gjøre – og alt med å kommunisere et dypere budskap å gjøre. I disse to eksemplene henholdsvis innvandrings- og byråkrati-skepsis.


Maktens midte. Sånn sett har det at hun ble avskiltet som statsråd bare vært en fordel. At Listhaug neppe inviteres til statsministerboligen med det første, styrker «brandet» hun kultiverer: En som taler makta imot og ikke lar seg hundse med. Aller minst av «hovedstadspressen» og «main stream media».

Og nettopp derfor er kritikken mot henne så impotent. At hun er «uregjerlig», «uten skam» og trosser Statsministeren som har instruert henne om å be om unnskyldning?

Skulle det være en anklage? Det er jo det som er appellen hennes!


Indignasjonens ritual. Den ritualiserte norske avissjangeren som er indignert bestyrtelse over Listhaugs siste stunt («makan, sosionomer er faktisk veldig ålreite folk!»), er derfor en del av problemet. Den vinner ikke en eneste sjel (selv ikke blant sosionomer) og oppnår ingenting annet enn å styrke Listhaugs varemerke som «politisk ukorrekt sannsiger som kaller en spade for en spade».

De som allerede misliker henne vil fortsette å mislike henne; og de som elsker henne vil fortsette å elske henne som før. Om ikke enda litt mer. For hver eneste «hit piece» i «anstendighetstyranniet» som er Norge, slår fansen bare ytterligere ring omkring henne.


Gode mennesker. Så hva kan gjøres? Er Listhaugs metode og merkevarebygging simpelthen immun mot kritikk? Første steg må være å stå imot fristelsen til å «ta» Listhaug, og i stedet tale direkte til hennes tilhengere. Disse er ikke en «kurv med forkastelige», slik Hillary avskrev dem («basket of deplorables»), men i det store og hele forstandige mennesker med sunne instinkter som det går an å appellere til. Hvordan?

Ja, det var det. Forrige ukes famøse Facebook-innlegg om de eldre på St. Halvardshjemmet har mange nivåer og spiller på et utall strenger. Mange av dem er stygge. Men noen av dem er også gode, som den om at vi alle har krav på en god og verdig eldreomsorg.

I stedet for å gå i full beredskapsmodus kunne derfor pressen tatt en pust i bakken og stilt seg selv spørsmålet: Hvilke strenger skal vi spille på – for at Listhaugs tilhengere skal låne øre til oss?


Gå til innlegget

Gjør dette til minne om meg

Publisert 9 dager siden - 896 visninger

Den såkalte «omkampen» mellom Norge og Brasil sist lørdag viser hvordan suget etter ritualer ikke blir noe mindre i et etter-kristent univers.

FOR NØYAKTIG ÅTTE år siden var jeg på kvinneklinikken på Haukeland sykehus. Det var åpningsdag i VM i fotball, og hun som nå er min kone kunne føde hvert øyeblikk. I løpet av dagen kom Samuel, en velskapt gutt.

Livet? Noen ganger er det ålreit. Med Adam var ikke lenge i paradis, og etter noen timer måtte far vær så god å gå hjem igjen. «Ny policy», forklarte sykepleieren.

Jeg akket meg over landets sykehusøkonomi og prioriteringene i norsk helsevesen, men ‒ det er kanskje på tide å innrømme det ‒ jeg var litt lettet også. Klokken var bare åtte. Om jeg skyndte meg, kunne jeg rekke halv ni-kampen mellom Frankrike og Uruguay (som endte 0‒0).

 

Et rom med utsikt. Spol frem til i dag og den nå åtte år gamle gutten sover med det som best kan betegnes som et ikon av Cristiano Ronaldo over sengestolpen. Er det Ronaldos triumfer som opptar ham? Gullballene og pokalene?

Nei, om noe er det det stikk motsatte: Ronaldos Via Dolorosa. Da portugiseren skrek i smerte. Dette er motivet 8-åringen, helt på eget initiativ, vender tilbake til, gang på gang: EM-finalen for to år siden da Ronaldo blir skadet etter bare 25 minutter, og gjentatte ganger forsøker å spille videre. Inntil han innser hvilket kors han må bære: At kneet ikke vil mer og at han blir nødt til å se sin livs viktigste kamp fra sidelinjen. Han gir fra seg kapteinsbindet og setter seg ned i gresset. Før han bæres ut, med hendene foran ansiktet. Det er fullbrakt.

Det er ingen overdrivelse å si at Samuel ser på dette klippet ukentlig, mens han akker seg over verdens urett og varsler Ronaldos gjenkomst.

 

Stedfortredende trosbekjennelse. «Fotball er religion», sier brasilianerne, og forsøker med det å sette ord på en dyp innsikt. Lengselen etter gjenfødelse og alle tings oppreisning. Troen på at det vidunderlige kan skje. I norske ører låter slike bekjennelser mest av alt fremmed, og møtes helst med en blanding av smil og hoderysting: «Heh, disse brasilianerne er virkelig noe for seg selv! Men de er nå søte og, da!»

Blandingen av ømhet og forlegenhet skyldes to ting. Ømhet og en viss begeistring fordi de brasilianske vitnesbyrdene er garantisten for at fotball faktisk betyr noe. Om ikke vi kan tro, må vi ha noen til å gjøre det for oss. Og forlegenhet fordi vi ikke riktig forstår hva de mener. At fotball er religion?

Skjønt, så eksotisk er det ikke. For også den norske fotballinteressen antar religiøse former. «Norge var på 90-tallet nær ved å bli et totemisk samfunn», skriver Marius Lien i boka «Miraklet i Marseille, da Norge slo Brasil». Et totemisk samfunn er i sosiologien betegnelsen på en klan eller en kultur som tilber et totem, og der denne tilbedelsen for alle praktiske formål er samfunnets tilbedelse av seg selv.

 

Kollektive ritualer. «Vårt totem var Drillo og landslaget», skriver Lien, og setter med det «Miraklet i Marseille» inn i en etter-kristen kontekst. En form for religionserstatning i en liten utpost langt mot nord der den tradisjonelle, lutherske statsreligionen er på vikende front og ingen andre overgripende fortellinger lenger evner å samle befolkningen. Men der suget etter kollektive ritualer ikke blir noe mindre av den grunn.

Ja, kanskje tvert om, effektivt demonstrert ved lørdagens påståtte «omkamp» mellom «Drillos» og «Brasil», der tilårskomne representanter for de to måtte ut i manesjen på ny for å minnes sankthansaftenen 1998. Om ikke annet en påminnelse om meningstapet i et etter-kristent univers, der nye ritualer må skapes; og hvor galt det kan gå når impulsen til å «gjøre dette til minne om meg» utsettes for handelsnæringens logikk.

Men aldri så galt at det ikke er godt for noe. Via negativa pekte farsen som var omkampen mot fotballens absolutte forutsetning: mening. Ingen mening, ingen fotballkamp. Denne meningen dukker ikke opp av seg selv, og den selvnytende onkelen i familieselskapet har på en måte rett i at det bare er «22 menn som løper etter en lærkule». Forballen er derfor helt avhengig av tilskuerens meddiktning. Først da får spillet dybde og kontraster. Dette er tilskuernes bidragsplikt: Å gi lag og spillere del i en meningsbærende fortelling.

 

Barnet under armen. I dag begynner et nytt verdensmesterskap, og nyslåtte foreldre over hele kloden vil kaste seg inn i sine nyanskaffede stasjonsvogner for å rekke fotballoppgjør mellom nasjoner de knapt kan plassere på kartet. (OBS! 28. juni spiller Panama og Tunisia mot hverandre.) I denne verdens største dugnadsaksjon møtes vi alle, for å dikte videre på den samme fortellingen. Stort vakrere og mer meningsfylt blir det ikke.

Godt VM!

Gå til innlegget

Å løfte seg selv etter håret

Publisert 18 dager siden - 1316 visninger

Påstanden om at vitenskap på en eller annen måte gjør religion overflødig, røper en hel del om tiden vi lever i.

I FORRIGE UKE omtalte vi den nye Pew Research-rapporten «Being Christian in Western Europe». Vi fokuserte på den nasjonale selvtilfredsheten, men det stanset ikke der. Rapporten kunne også dokumentere en påfallende høy grad av det vi med et fint ord kan kalle epistemologisk selvtilfredshet: Forestillingen om at det kun finnes én disiplin for sannhetssøken, og at denne disiplinen er (natur-)vitenskapen.

Riv ruskende gal. Mer enn fire av ti nordmenn (42 prosent) ga sin tilslutning til påstanden om at «vitenskap gjør religion overflødig» («science makes religion unnecessary»). Blant dem uten religiøs tilknytning («religiously unaffiliated») lå scoren enda høyere, på 69 prosent. Syv av ti.

Påstanden om at vitenskap på en eller annen måte gjør religion overflødig, røper en hel del om tiden vi lever i. Ikke bare er den riv ruskende gal, en kategorifeil på linje med å si at privatbilismen gjør ballett overflødig.

Og ikke bare blottstiller den at folk flest her til lands snart ikke lenger vet hva religion egentlig er for noe.

Aller mest avslørende er den fordi den peker mot et stadig mer utbredt vitenskapssyn, gjerne kalt scientisme, der vitenskapen ikke bare tilkjennegis makten over det som kan beskrives (det som er), men også over våre vyer og normative overveielser (det som bør være).

En brysom brannmur. En av disse scientistene, som ikke finner seg i at vitenskapen må stå på sidelinjen i moralske og eksistensielle spørsmål, er Sam Harris. I boken The Moral Landscape (2010) gjør han et iherdig forsøk på å bryte ned barrieren mellom er og bør, som han betegner som en brysom og unødvendig «firewall between facts and values». Nå skal rett velle fram, på den naturvitenskapelige metodes premisser!

Om han lykkes? Nei, for det finnes naturligvis ikke noe sånt som verifiserbare verdier. Ingen verdier kan utledes av fysikkens lover. Og ingen ingeniør i verden kan bygge bro mellom er og bør. De to har hver sin logikk og er pent nødt til å undersøkes innenfor hver sine kunnskapsregimer.

Ikke desto mindre viser den nye Pew Research-rapporten at det er Harris som spiller på lag tidsånden. Stadig færre minnes David Humes regel om at: «vitenskapene er renere jo mindre de tematiserer verdier, og verdiene er renere jo mindre de har med vitenskapene å gjøre». Og stadig flere bekjenner seg til troen på vitenskapens allmakt – at det ikke er den ting den ikke kan gjøre for oss.

Til knes i metafysikk. I Stephen Pinkers siste bok, Enlightenment Now (2018), tilkjennegis den attpåtil jurisdiksjonen over våre håp og lengsler. Vitenskapen er ikke bare en disiplin for å finne ut av verdens hvordan; dens iboende forsyn vil gi menneskeheten svar på sine dypeste hvorfor, lover Pinker. Den som setter sin lit til vitenskapen og fornuften («science and reason»), vil leve lenge i landet og synge med på historiens stigende melodier.

Pinkers lovprisning viser hvordan også vitenskapen er nedsyltet i mytologier. Den har, som verdens mest omtalte professor om dagen, Jordan B. Peterson, terper på, dype strukturelle forutsetninger (Maps of Meaning, 1999). Disse kan vi kalle mytologier. Ikke i negativ forstand, som usanne forestillinger; men mytologi i betydningen «overordnet fortelling om hvordan verden henger sammen».

Da vitenskapen oppsto – på et tidspunkt i historien og på et sted i verden – skyldtes det nettopp denne overbygningen. En reisverk av mytologier som i seg selv ikke er vitenskapelige eller «evidensbaserte». For det går som kjent ikke an å løfte seg selv etter håret. Slik Harris må over bekken og ut av vitenskapen når han skal grunngi sine moralske standpunkter, må vitenskapen ut av seg selv for å finne sin egen begrunnelse. Svaret på hvorfor vi skal drive med naturvitenskap finnes ikke innenfor naturvitenskapen.

Myte i vitenskapen. Dette er vitenskapens iboende spenning, som den franske lingvisten Claude Lévi-Strauss har oppsummert slik: «Slik det er en dose opplysning i myten, er det også en dose myte i vitenskapen. Vitenskapen fjernet ikke verdens fortryllende aura, men innlemmet denne i seg selv.»

Hvilket gir oss enda en grunn til å riste litt oppgitt på hodet over spørsmålet til Pew Research Center. At vitenskapens triumfer gjør andre disipliner for sannhetssøken overflødige, sa du? Om noe er vitenskapens suksess den beste attesten Vestens mytologier kunne fått. Det var nettopp disse som la grunnlaget for vitenskapen til å begynne med.

Eller som Albert Einstein kanskje ville svart, om det var han som fikk en telefon fra Pew Research Center: «Vitenskap uten religion er lam, og religion uten vitenskap er blind.»

Gå til innlegget

Sannheten på bordet

Publisert 25 dager siden - 2607 visninger

Med nytte skal sannhet fordrives. Moderne kommunikasjonsstrategier er i ferd med å ødelegge språket.

DEN DANSKE innvandringsministeren Inger Støjberg hisset i forrige uke på seg muslimer, partikolleger, bussjåfører og en del andre da hun hevdet at «religion er en privatsak» og at Danmark trenger en oppvåkning for å sikre at religion «netop ikke bliver et samfundsanliggende»(!).


Sikkerhetsrisiko. Statsrådens anfektelser ble utløst av den muslimske fasten og en bekymring for at bussjåfører som hopper over lunsjen utgjør en alvorlig sikkerhetsrisiko: «Det kan helt lavpraktisk være farligt for os alle, hvis buschaufføren hverken spiser eller drikker i løbet af en hel dag, ligesom man selvsagt ikke yder og præsterer nær det samme på fabrikken eller på sygehuset, hvis man gennem en hel måned ikke spiser og drikker i alle døgnets lyse timer».

At opptil flere transportselskap og fagforbund forsikret omgivelsene at det ikke kan påvises flere ulykker og uhell under ramadan, hjalp ikke. Det siste fra Danmark er at Transportministeren skal sette ned et utvalg som skal utrede om det skjer flere trafikkuhell som følge av den muslimske fasten. Noe det altså, ifølge dem som er tettest på tallene, ikke finnes holdepunkter for.


Hele poenget. Men alt dette er likevel uvesentlig i et politisk perspektiv. For her nytter det likevel ikke å komme med innsigelser om at Støjberg «tar feil». Feil fordi det er usant? Jo da, men poenget med å snakke om de fastende, danske bussjåførene var aldri å utsi noe sant om virkeligheten. Poenget var å si noe som Inger Støjberg er tjent med å stå som avsender av.

Og her kan hun allerede innkassere seieren. Utspillet var kanskje ikke sant i tradisjonell forstand, men hva så? Innenfor moderne kommunikasjonsstrategi er det noe annet som er langt viktigere: at utspillet er effektivt.

Om jeg henger med hodet? Ja, for dette er den nye politiske virkeligheten, kjære leser, og ordskiftet er like ødelagt her hjemme. Senest i forrige uke skrev Sylvi Listhaug at det «ikke henger på greip» at «folk kan bo her i noen måneder og få stemmerett». For å understreke alvoret viste hun til «nær 500.000 utenlandske statsborgere» som angivelig ville sette sitt preg på neste valg selv om de ikke nærer de rette nasjonalfølelsene og er «forpliktet til landet».

Det mest bemerkelsesverdige her er at det er ingenting av det Listhaug skriver som er sant. Absolutt ingenting.


Stemmerett. For det første er det bare nordiske borgere som får stemmerett etter å ha bodd i landet noen måneder, og det samme gjelder nordmenn som bor i de andre nordiske landene. Og for det andre er det langt færre enn 500.000 finner, svensker, dansker og islendinger iblant oss. (Ved forrige kommunevalg var det, ifølge SSB, 72.000 nordiske borgere med stemmerett, inkludert de som hadde bodd her mye lenger enn tre måneder).

Listhaug har vært justisminister, så vi må nesten forutsette at dette er kjent stoff for henne. Ikke desto mindre velger hun altså å skrive det likevel, mot bedre vitende. Hvorfor? Formodentlig fordi hun, akkurat som sin «gode venninne» og «verdens beste innvandringsminister» Inger Støjberg, er tjent med det.

Og dermed står vi atter en gang ansikt til ansikt med Donald Trump, som, uansett hvordan du snur og vender på det, kommuniserte seg hele veien til Det hvite hus. Om han løy? Tja, løgnen har sannheten på nakken. Å lyve – i betydningen å tale usant mot bedre vitende – er til syvende og sist å anerkjenne at sannhet finnes. Den slags anfektelser synes ikke Trump å være i besittelse av. I stedet er det som om han har etablert et helt nytt språk – der verken «sant» eller «usant» er en del av vokabularet.


Nytale. Derfor blir det galt å spørre om Donald Trump er sannferdig når han hevder at han så tusenvis av muslimer som jublet da tvillingtårnene falt. Spørsmålet legger korrespondansekravet – forventningen om at et utsagn skal si noe sant om virkeligheten – til grunn. Men Donald Trump bruker ikke språket på den måten. I Trumps verden måles ordene utelukkende på hva de gjør – ikke hva de betyr.

På den måten kan USAs president være tilhenger av Irak-krigen den ene dagen, og motstander den andre. Aborttilhenger den ene uka; motstander den neste. Uten at han dermed lyver eller motsier seg selv. For det er likevel ingen bakenforliggende posisjon eller overbevisning å være utro mot, ingen forpliktende instans å fortøye språket i. Alt er bare midlertidige forhandlingsposisjoner.

The negotiator in chief er slik for et forvarsel å regne. Et varsel på hvor Støjberg og Listhaugs usannheter og kommunikasjonsstrategier kan ta oss: Til et land der «nytte» er det eneste som teller og ord som «sant» og «usant» ikke lenger gir mening.

Tilgi dem ikke, for de vet hva de gjør.

Gå til innlegget

Lesetips

Vigslet rot
av
Stephanie Dietrich
29 minutter siden / 20 visninger
0 kommentarer
Hjerte for Afrika
av
Rannveig Bremer Fjær
rundt 1 time siden / 19 visninger
0 kommentarer
Avlatshandelen i Vennesla
av
Leif Gunnar Sandvand
rundt 24 timer siden / 1111 visninger
25 kommentarer
Bokanmeldelse med skylapper?
av
Lyder Storhaug
rundt 24 timer siden / 466 visninger
20 kommentarer
VGs karakterdrap
av
Bjarte Ystebø
1 dag siden / 582 visninger
6 kommentarer
Ute av verden
av
Andreas Ribe
2 dager siden / 2161 visninger
2 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Vigslet rot
av
Stephanie Dietrich
29 minutter siden / 20 visninger
0 kommentarer
Hjerte for Afrika
av
Rannveig Bremer Fjær
rundt 1 time siden / 19 visninger
0 kommentarer
Judas anger!
av
Torbjørn Ustad
rundt 1 time siden / 38 visninger
1 kommentarer
En bokser hviler ut
av
Geir Tryggve Hellemo
rundt 3 timer siden / 83 visninger
1 kommentarer
Med ansvar for religion
av
Vårt Land
rundt 3 timer siden / 48 visninger
0 kommentarer
Verdiløse menn
av
Håvard Nyhus
rundt 15 timer siden / 506 visninger
8 kommentarer
SKAM, PRIDE OG BARNEHAGER
av
Øyvind Hasting
rundt 16 timer siden / 168 visninger
4 kommentarer
Venstres Høyre-problem
av
Berit Aalborg
rundt 19 timer siden / 311 visninger
2 kommentarer
Rett til liv - heile livet
av
Aase Maren Østgaard
rundt 21 timer siden / 683 visninger
4 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Bjørn Blokhus kommenterte på
SKAM, PRIDE OG BARNEHAGER
2 minutter siden / 168 visninger
Ingar Eriksen kommenterte på
Verdiløse menn
9 minutter siden / 506 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Jo, Listhaug er politiker
14 minutter siden / 860 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Verdiløse menn
21 minutter siden / 506 visninger
Sigmund Svarstad kommenterte på
Verdiløse menn
25 minutter siden / 506 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
En bokser hviler ut
26 minutter siden / 83 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Ute av verden
rundt 1 time siden / 2161 visninger
Torbjørn Ustad kommenterte på
SKAM, PRIDE OG BARNEHAGER
rundt 1 time siden / 168 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Hva skal vi med De ti bud i 2018?
rundt 1 time siden / 442 visninger
Rune Staven kommenterte på
Judas anger!
rundt 1 time siden / 38 visninger
Rune Staven kommenterte på
Judas fulgte Jesus men gikk fortapt.
rundt 1 time siden / 692 visninger
Martin Sandstad kommenterte på
Jo, Listhaug er politiker
rundt 1 time siden / 860 visninger
Les flere