Håvard Sporastøyl

Alder: 63
  RSS

Om Håvard

Medlem av Asker menighetsråd.

Følgere

Når jeg en sjelden gang går inn i Trefoldighetskirken i Oslo, minnes jeg alltid første gang jeg var innom den kirken en gang på midten av 70-tallet. Allerede i trappa opp til kirkerommet var det trengsel. Ikke en sitteplass var å oppdrive. Gulvet i midtgangen var stappfullt. Folk stod tett rundt kirkebenkene og langs veggene. Selv med mine 2 meter på strømpelesten måtte jeg strekke meg for å se hva som foregikk fremme i korpartiet hvor Jesus-freaks fra «Guds Fred» ledet gudstjenesten.

Denne dagen, midt i juni måned 2017, har 53 personer markert på facebook at de vil være til stede, men når jeg kommer inn i kirken, er det sikkert godt over 100 der. Med litt god avstand mellom de tilstedeværende, virket kirken ganske full. Åpen folkekirke står for arrangementet hvor de 5 kandidatene til bispestillingen i Oslo skal spørres ut – om hvorfor de ble prest, om hva de har å bidra med som biskop i Oslo, om hvordan de vil ta tak i «de store tingene». Prisverdig blir det brukt lite tid på spørsmål rundt liturgi for likekjønnede! Og så får de spørsmål om hvordan de ville følge opp bispedømmets målsetting om å få flere til å gå til gudstjeneste.

 

Jeg tenkte at bispekandidatene, siden de var i Trefoldighetskirken, kanskje ville reflektere litt over det som skjedde i denne kirken gjennom 70-tallet hvor man kunne samle opp til 2000 ungdommer til månedlige gudstjenester, men kanskje er bispekandidatene for unge til å ha opplevd den tiden? «Guds Fred»-miljøet som stod bak, var preget av omvendelse og etterfølgelse, av et enkelt levesett og omsorg for de svakeste, fellesskap og forpliktelse, og ikke minst et sterkt fokus på bibelundervisning. Men først og fremst var det bruken av datidens kulturuttrykk i gudstjenesten som skapte begeistring og samlet folk – 3 gitarer, ei tverrfløyte og en tamburin – visesang og folk-rock!

 

Kanskje fulgte jeg litt dårlig med da bispekandidatene svarte på spørsmålet om hvordan de ville fylle kirkene, for tankene mine kretset nok mer rundt det jeg selv opplevede i denne kirken gjennom 70-tallet og hvordan det fortsatt inspirerer meg til tjeneste i kirken. Kan det engasjementet som ble skapt den gangen skapes på nytt med dagens kulturuttrykk? Jeg kan ikke huske at kandidatene kom med så mange interessante, revolusjonerende og nytenkende ideer. Men jeg merket meg Stålsetts kommentar om ikke å bli for sjølopptatt, Grasaas sitt innspill om et mer differensiert gudstjenestetilbud i sentrumskirkene, og ikke minst Hauges bekjennelse av smerten ved å høre folk som har vært på gudstjeneste si: «Jeg kjenner meg ikke hjemme her».

 

Det er vel der jeg og flere med meg kjenner oss igjen – vi føler oss ikke helt hjemme der, altså i gudstjenesten. Det er ikke helt min kultur. Det er ikke min form. Selv om jeg jevnlig har gått til gudstjeneste siden jeg var barn… Jeg har valgt å jobbe frivillig i kirken med barn og ungdom i klubb og kor, og min erfaring er at det er mulig å samle stappfulle hus når man bruker de kulturuttrykk og former barn og unge er fortrolig med. Men veien over til gudstjenestekulturen, den er krevende, og for mange nesten umulig.

 

Jeg innrømmer det gjerne: stappfulle kirker trigger meg! Kanskje har det noe med erfaringen fra ungdomsåra å gjøre, fra Jesus-vekkelsen i Grenlandsområdet og gospelkveldene i Trefoldighetskirken i Oslo. Men det er også noe med de gode opplevelsene i godt voksen alder fra stappfulle gudstjenester i en ortodoks kirke i Montenegro, en baptistmenighet i Harlem eller i ei enkel kirke på landsbygda i Kamerun, eller fra nattklubben Escape i Amsterdam hvor Hillsong har sine gudstjenester. Og det finnes kirker i Oslo som søndag etter søndag samler fulle hus. Har vi noe å lære her når det gjelder å samle flere til gudstjeneste i våre egne kirker?

 

Det sies at av de som går til gudstjeneste i Oslo på en vanlig søndag går ¼ i den norske kirke, ¼ i den katolske kirke, ¼ i migrantkirkene og den siste ¼ i frimenigheter. Relatert til medlemsmassen, er deltakelsen på gudstjenester utenfor den norske kirke ekstremt mye høyere. Det kan kanskje skyldes messeplikten i den katolske kirke, eller fellesskapet i migrantkirkene og et mer moderne kulturuttrykk i en del av frimenighetene. Kanskje bør den nye biskopen i Oslo se litt på erfaringene og hente inspirasjon fra disse? Vi kan, som Stålsett sa, fort bli for sjølopptatt.

 

Jeg er overbevist om at vi har mye å lære av andre! Det undrer meg at økumenikk og tverrkirkelig samarbeid ikke ble berørt under utspørringen i Trefoldighetskirken, og jeg kan heller ikke huske at dette har fått noen særlig oppmerksomhet i de intervjuer med kandidatene som er gjort i Dagen, Vårt Land eller Aftenposten. 70-tallets kulturuttrykk er neppe gangbart på samme måte i dag, men kanskje er det noen nye former som kan brukes? Kanskje kan vi lære noe av de kirkene som virkelig lykkes med å samle mange til gudstjeneste? Og kanskje vi kunne fått et signal fra bispekandidatene om hva de mener om dette før avstemningsrunden i menighetsrådene er ferdig?

 

Gå til innlegget

Still meg noen andre spørsmål også!

Publisert nesten 4 år siden

Jeg begynner å bli lei av gang på gang kun å bli stilt spørsmålet om hva jeg mener om at kirken skal vie homofile og lesbiske par.

Det være seg på menighetsrådets nominasjonsmøte, på stand i Asker, blant kolleger og venner, i debattmøter eller i avisenes debattinnlegg. Spørsmålet om vigselsliturgi for samkjønnede par er viktig, men at svaret på ett enkelt spørsmål skal avgjøre hva folk stemmer ved kirkevalget, synes jeg underkommuniserer de andre utfordringene kirken står over for de neste 4 årene.

Stortingets kirkeforlik innebærer at Den norske kirke står overfor en av de største endingene siden reformasjonen der vi skal avvikle en statskirkeordning og etablere en folkekirke. Jeg ville gjerne blitt stilt de andre spørsmålene også, spørsmål som i mange sammenhenger er like viktige:

Jeg ville gjerne ha diskutert hvordan Den norske kirke kan være kirke i et mer og mer sekularisert samfunn. Jeg ville diskutert Dnk's privilgerte status i mangfoldssamfunnet. Og jeg kunne ønsket meg en diskusjon om kirken først og fremst skal være sermonimester ved livets begivenheter, eller et fellesskap av de som ønsker å være "Jesu etterfølgere", eller noe midt imellom.

Jeg savner spørsmål om hvordan den fremtidige folkekirken skal organiseres, om hvordan økonomien skal sikres og om hvordan arbeidsgiveransvaret skal ordnes. Jeg ville drøftet om prester og andre ansatte skal ha samme arbeidsgiver, om soknepresten eller daglig leder skal lede menighetene, om prestene skal ansettes lokalt eller sentralt, om myndighet kan delegeres fra bispedømmeråd til prosti og sokn. Og hvordan skal vi velge våre biskoper?

Jeg hadde ønsket å få si noe om hva jeg mener om musikk i kirken. At vi kanskje burde gi rom for litt større bredde i en åpen folkekirke. Jeg ville gjerne ment noe om prestenes prekener, at de kanskje kunne vært litt mer engasjerende og utfordrende. Og så ville jeg gjerne svart på noen spørsmål om hva jeg mener om kirkens ansvar for de svakeste i samfunnet, om kirkens rolle i forhold til miljøutfordringene og om hvordan vi skal forholde oss til tidens flyktningestrøm.

I stedet fokuseres det kun på spørsmålet om vigsel av samkjønnede par. Til og med kirkerådets nestleder Kristin Gunleiksrud Raaum, som vel er blant dem som vet mest om hvilke utfordringer som ligger foran, kjører ensidig på dette temaet og proklamerer at "Kirken er klar for homsevalg".

Men hvis det er dette spørsmålet som er det viktige, skal jeg ikke unndra meg å tydeliggjøre hva jeg står for: I et moderne, mangfoldig og sekularisert samfunn er det underlig at presteskapet skal forestå offentlige oppgaver. Vigsel er et offentlig anliggende som offentlig myndighet selv bør ta seg av. Når stat og kirke skilles, er det en naturlig konsekvens at kirken frasier seg vigselsretten, eller at Stortinget bestemmer at tros- og livssynssamfunn ikke lenger skal ha denne oppgaven. Det mener også flertallet i Stålsett-utvalget om "Det livssynsåpne samfunn". Så kan de forskjellige tros- og livssynssamfunnene i etterkant av den offentlige vigselen selv gjennomføre de seremonier og markeringer de måtte ønske.

Skal så kirken ha forbønnshandling for samkjønnede par som har giftet seg offentlig? I utgangspunktet mener jeg dette er et lærespørsmål som bispekollegiet må avgjøre. Når de ser ut til å ha problemer her, tror jeg den beste løsning er at det enkelte menighetsråd selv tar avgjørelsen. Det vil være en god mulighet til å utvikle det lokalkirkelige demokrati og bygge en kirke som i mindre grad er sentralstyrt.

 

Håvard Sporastøyl, Asker

Kandidat til Oslo bispedømmeråd på Nominasjonskomiteens liste

 

 

Gå til innlegget

Jeg er den eneste av 32 kandidater til Oslo bispedømmeråd som ikke har skrevet noe om vigsel av samkjønnede i kortversjonen av kandidatbrosjyren.

Jeg ble advart av valgansvarlig om at det ikke var lurt. «Alle vil vite hva kandidatene mener om vigsel av samkjønnede». Men å la være å skrive noe var altså min lille protest mot at dette ene viktige spørsmålet overskygger alle andre viktige spørsmål. Kirken står overfor en av sine største utfordringer siden reformasjonen når stat og kirke skiller lag, og så er det bare dette ene spørsmålet om vigsel folk er opptatt av!

Jeg vet godt at jeg må svare på spørsmålet. Det har jeg da også gjort på kandidatpresentasjonen på kirken.no og på min egen kirkeblogg. Flere har imidlertid oppfordret meg til å være tydeligere. Jeg gjengir derfor nedenfor det jeg har skrevet på kirkebloggen min:

Vigsel er et offentlig anliggende som staten bør ta seg av. Jeg mener tros- og livssynssamfunn selv bør frasi seg vigselsretten, eller bli fratatt denne. Dette er for kirkens del en naturlig konsekvens av skillet mellom stat og kirke. At et presteskap skal ha denne rollen passer bedre i et land som Iran enn i vårt sekulære samfunn.

Etter at offentlig myndighet har foretatt vigsel, må det være opp til det enkelte tros- og livssynssamfunn å foreta sine seremonier i henhold til hellige skrifter og tradisjoner og annet. Humanetisk forbund kan gjøre det på sin måte. Hinduer og jøder og muslimer vil gjøre det på sine måter. Den kristen kirke vil ha andre måter å gjøre det på.

Kirkens dilemma rundt vigsel av samkjønnede løses ikke selv om vigselen foretas av offentlig myndighet. Spørsmålet om forbønnshandling eller velsignelse i kirken vil føre debatten videre. Slik jeg ser det i dag, bør det enkelte menighetsråd få bestemme om slike seremonier skal gjennomføres eller ikke. Slik kan man videreutvikle det kirkelige demokrati på lokalplanet.

I utgangspunktet mener jeg imidlertid at vigsel av samkjønnede i kirken er en sak som ikke egner seg for avgjørelse ved "folkeavstemming". Dette er et læreansvar som tilligger bispekollegiet å ta stilling til. Biskopene må komme på banen med en konsensusløsning på dette spørsmålet. Klarer de ikke det, får det lokale kirkedemokrati overta.

Hvis noen fremdeles skulle være usikker på mitt ståsted, definerer jeg ekteskap som et forpliktende forhold mellom mann og kvinne. Da Gud skapte mennesket gjorde han det slik at det må en mann til for at et barn skal unnfanges, og det må en kvinne til for at et barn skal fødes. Det er denne skaperordningen kirken definerer som ekteskap. At et sekulært samfunn regulerer andre former for samliv mellom mennesker, er nødvendig og riktig, og det forholder jeg meg uten problemer til.

Gå til innlegget

Nå står kirkeslaget?

Publisert over 4 år siden

Jørgen Foss, hverdagskristen og 5. kandidat til Oslo bispedømmeråd for Åpen Folkekirke, skriver i Vårt Land mandag 16. mars at "nå står kirkeslaget", "… i år blir det et faktisk demokrati, i motsetning til tidligere "tullevalg"", "I år står kampen. I år skal demokratiet vinne", og med tilbakeblikk på det som skjedde i fjor: "..at kirken nok en gang viste seg å bli styrt av en gjeng med utdatert syn på kjærligheten", "… starten på slutten for kirkens mørkemenn".

Jeg hører til de som kviet meg for å si ja til å stå på bispedømmerådets liste til høstens valg. Jeg så for meg et ensidig fokus på spørsmålet om en liturgi for kirkelig vigsel av samkjønnede. Jeg hadde ikke lyst til å stå i spenningsforholdet mellom Åpen folkekirke og Levende folkekirke. Jeg visste ikke om jeg orket å forholde meg til utfallene som kommer fra begge sider i denne saken.

Når jeg likevel stiller til valg, er det fordi jeg ønsker å være med på å stake ut en kurs for en bekjennende og tjenende kirke som kan være et alternativ for folk i et sekulært samfunn. Jeg vil være med på å skape gode prosesser for overgangen fra en statskirke til en inkluderende folkekirke. Jeg vil arbeide for å bygge ned en sentralstyrt kirke og overføre myndighet til den lokale menighet. Aldri før har det kirkelige demokrati stått overfor så store og utfordrende oppgaver!

Og så må jeg også forholde meg til noen vanskelige spørsmål der streke grupperinger står mot hverandre. Min tilnærming vil være at vi må finne løsninger som gjør at vi kan leve sammen i vår kirke med forskjellige syn. Skal vi få til det, må vi inn i dialog og samtale, og det forutsetter også en språkbruk som bygger opp under dette. Det bør vi klare selv om det er valgkamp!

Håvard Sporastøyl                                                                                       Hverdagskristen og 11. kandidat til Oslo bispedømmeråd på bispedømmerådets liste

Gå til innlegget

Hvorfor på død og liv orgel?

Publisert nesten 7 år siden

Det er Vårt Lands kulturredaktør Olav Egil Aune som stiller spørsmålet i en artikkel i avisen tirsdag 25.9. Og han svarer for seg selv: ”Fordi orgelet i all sin velde og hviskende klarhet trekker meg inn i en tidløs dimensjon hvor jeg kjenner Gud…”

Lykkelig må den være som gjennom orgelmusikken kan møte sin Gud – ikke et substitutt for Gud, men den sanne og levende Gud, hvis jeg forstår Aune rett. I følge ham trenger han velden og skinnet av dette orgelet for å minnes ”det hellige Jerusalem”.

Slik har ikke jeg det. Jeg setter riktignok pris på en god orgelkonsert, men det er andre musikkformer og -instrumenter som løfter meg og gir meg en følelse av gudsnærvær. Det handler nok om min erfaringsbakgrunn. Som barn var det nesten en lidelse å sitte i kirkebenken og måtte forholde seg til en musikkform og et kulturutrykk som var meg totalt fremmed. ”Redningen” ble bedehus- og frikirkemiljøer hvor det var rom for gospel, soul, pop og rock!

Så fikk jeg høre at jeg nok ville venne meg til liturgi, salmer og orgelmusikk bare jeg ble litt større. Det har jeg vel til en viss grad gjort, men fremdeles prioriterer jeg å gå i kirken når tensing eller tweensing deltar, eller når det en sjelden gang arrangeres en gospel- eller jazzmesse. Det er denne musikken og disse instrumentene som gjør at jeg får min opplevelse av Guds nærvær, slik Aune får det når han hører orgelmusikk.

Hvor lenge har vi hatt orgler i kirkene våre? Fra 1600-tallet? Jeg vet ikke sikkert, men i den store sammenhengen er det en relativt kort periode av kirkens historie. Kirken har tilpasset seg den rådende kultur. Evangeliet er pakket inn og presentert i stadig skiftende kulturuttrykk. Det er denne evnen til å omstille seg som bringer kirken nær til folket. Kanskje er vi ved et veiskille igjen der kirken bør gå opp noen nye spor når det gjelder musikk og kulturuttrykk?

For meg er det ikke først og fremst et spørsmål om pipeorgel eller elektronisk orgel. For meg er det et spørsmål om å gi rom for det folkelige kulturuttrykk i kirken. Det handler om at ”museumsvokterne” ikke skal få sette alle premisser. Det handler om at jeg og likesinnede også skal få være en del av kirken og få oppleve at vår musikk har en likeverdig plass der.

Aune skriver i en ny artikkel i Vårt Land onsdag 3.10 at en saklig innvending mot dyre pipeorgler kan være at vi om 100 år kanskje ikke bruker orgel i det hele tatt. Det tror han neppe på selv, og heller ikke jeg. Men la oss håpe at kirkens og gudstjenestens kulturuttrykk og instrumentbruk vil være noe mer variert enn i dag.

Vi kan begynne nå, for eksempel ved å kjøpe digitale orgler til noen av de moderne kirkene og bruke av de frigjorte millionene til å investere i gode lydanlegg og instrumenter for å tilrettelegge for en digital virkelighet og rytmisk musikk i det minste i noen av våre mange kirker.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
27 dager siden / 8403 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
27 dager siden / 6353 visninger
10 grunner for ikke å delta i Pride-parader
av
Øivind Benestad
rundt 1 måned siden / 5268 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
22 dager siden / 3372 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
17 dager siden / 2666 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
25 dager siden / 2172 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
13 dager siden / 1998 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
11 dager siden / 1749 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
14 dager siden / 1718 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
10 dager siden / 1571 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere