Harald Peter Stette

Alder:
  RSS

Om Harald Peter

Følgere

Propaganda i NRK?

Publisert 14 dager siden

Jeg så på kveldsnytt på NRK1 den 5. november et innslag om å kurere homofile mennesker innenfor kristne miljø, såkalt «homoterapi». Det er positivt at NRK belyser dette, men jeg reagerte på at innslaget var illustrert i bakgrunnen med et glassmaleri fra en kirke. Det ble således skapt en forbindelse mellom bildet og innslagets overskrift.

Det kan oppfattes som at det er i kirkelige miljø dette skjer. Faktum er at dette skjer innenfor marginale grupper i deler av kristenheten, og er kanskje minst utbredt innenfor de store kirkesamfunnene som nettopp bruker glassmaleri i sine kirker.

En slik kobling av budskap og bilde kan brukes til å sverte miljø som assosieres med bildene. Vi kjenner til denne propagandateknikken fra mellomkrigstidens antisemittisme der jødiske symbol ble knyttet sammen med budskapet om den grådige kapitalisme. Og NRK vil neppe belyse fenomenet doping innenfor idretten med illustrasjonsfoto fra Lillehammer-OL i 1994?

NRK må altså være særs nøye med hvordan de kobler språklig formidling og bilder, og særlig bruk av bilder som i utgangspunktet intet har med saken å gjøre.

Harald Peter Stette

Gå til innlegget

Hvor er evangeliet?

Publisert 3 måneder siden

Fravær av evangeliet i Alv Magnus sin preken. Her er fokus på menneskelig prestasjoner, og ikke Guds gjerning til frelse.

Jeg er blant dem som utelukkende har lest prekenen til Alv Magnus holdt i Tomb kirke 17.02.19, og jeg spør meg selv om dette er uttrykk for evangelisk kristendom? Jeg mener nei. Evangeliet handler om hva Gud gjør for å frelse oss. Denne prekenen handler utelukkende om hva mennesket må gjøre for å erverve seg frelsen, og ikke gå fortapt. «Valget er egentlig ditt,» lyder det. Her er fokus på menneskelige prestasjoner. 


Videre leser vi at «jeg har bare sagt det samme som står i Det nye testamente». Til det vil jeg si nei. Dette er ikke nytestamentlig kristendom, for her mangler evangeliet. Jeg tror at en muslimsk imam kunne holdt den samme prekenen bare ved å endre på noen av ordene. Sokneprest Arne-Leon Risholm i Råde, som hørte prekenen, gir i Vårt Land 22. august uttrykk for den samme opplevelsen, at her er evangeliet fraværende. I en luthersk kirke er dette svært alvorlig, for prekenen er en del av nådemiddelforvaltningen. Evangeliet må lyde fra kirkens prekestol. 


For flere år siden snakket jeg med en av våre nye landsmenn fra Iran. Han hadde møtt noen ungdommer fra Ungdom i Oppdrag her i Norge, og sa følgende: "Disse folkene minnet han om Hizbollah i hans eget hjemland". Jeg vil ikke sette likhetstegn mellom Hizbollah og Ungdom i Oppdrag. Til det kjenner jeg begge bevegelsene for dårlig. Men hans utsagn ga meg den gang noe å tenke på. De samme urolige tankene vekkes nå i møte med prekenen til Alv Magnus. Derfor skal biskop Sommerfeldt ha stor takk for sine advarsler. Dessverre er det mye rart blant oss som gir seg ut for å være evangelisk kristendom. 


Harald Peter Stette,
Fredrikstad

Gå til innlegget

Mennesket er elskverdig

Publisert over 2 år siden

Det protestantiske menneskesynet har en mørk side om at mennesket er verdiløs i seg selv. Men dette synet innebærer en fornektelse av mennesket som en Guds skapning, for alt det som Gud har skapt er godt.

Om det protestantiske menneskesynet

Åshild Mathisen skal ha takk for at hun setter fokus på den mørke siden ved det protestantiske menneskesynet i sin kommentar «Min pietistiske Luther» i papiravisa lørdag 25. mars og her på verdidebatt.no. Denne mørke siden kommer fram i formuleringer som at Gud elsker oss på tross av hvem vi er, og ikke på grunn av. Gud elsker det ikke-elskverdige.

Fra tradisjonen

Vi kjenner tilsvarende formuleringer fra tradisjonen om at mennesket er ondt på bunnen. Hos pietisten Erik Pontoppidan leser vi i hans forklaring til Luthers katekisme at mennesket har mista sin gudbildelikhet og etter fallet fått djevelens bilde (spørsmål 380). Og med sangen fra vekkelsestradisjonen synger vi «i fra hode til fot, hjertets innerste rot kun en eneste masse av synd» (Sangboken 461).

I reformasjonstida etter Luthers død oppstod en debatt om menneskesynet. Den handlet blant annet om de aristoteliske begrepa substans og aksidens. Er synden menneskets substans, altså vesen, eller er synden en aksidens ved mennesket, altså et vedheng, en sekundær egenskap. Den første artikkelen i Konkordieformelen fra 1577 ville avklare denne debatten. Her frarådes i utgangspunktet bruken av de aristoteliske begrepene. De er ikke egna i dette spørsmålet, men om en først var nødt til å bruke dem, så var det galt å tale om arvesynden som menneskets substans. Det var mer korrekt å tale om synden som en aksidens ved mennesket, fordi substansen angir det gudskapte i mennesket, og ved å gjøre synden til substans sverter en skaperverket, og dermed indirekte skaperen.

Bibelen

En lignende argumentasjon kan vi også anvende ut fra Jak 3,9f der apostelen refser tunga som både lovpriser Gud og «forbanner mennesket skapt i Guds bilde». Det ligger en undertone av at å forbanne mennesker ikke hører hjemme blant kristne, for det er å forbanne en del av skaperverket og dermed indirekte skaperen, for alt det Gud har skapt er godt (1. Tim 4,4). Vi skal altså ikke forbanne andre mennesker, og vi kan også legge til det sjelesørgeriske rådet: «Forbann heller ikke deg selv!»

Den sterkeste korreksjonen av den mørke sida ved det protestantiske menneskesynet ser jeg i fortellingen om den fortapte sønn, som vi kan kalle evangeliet i evangeliet. Vel er den bibelske grunnfortellingen fortellingen om fall og oppreisning, men det er en fortelling forut for fallet, nemlig fortellingen om skapelsen. I Luk 15 ser Faderen den fortapte sønn på hjemvei. Han ser bak fasaden som vitner om fall og synd, og ser at det er sin egen sønn som kommer hjem, sin egen skapning. Han tar imot det hjemvendte uten et sint ord, uten noen form for bebreidelse, uten noen klander. Han blir tatt imot på grunn av sin verdi som sønn og til tross for sin synd. Farens sluttreplikk gjør det klart: «Nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din [min sønn] var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’» Eller Luk 15,23: «Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden».

Gudsrelasjonen bestemmer menneskeverdet

Det vi kan lære av Luther, er at det bestemmende for menneskesynet, og vi kan legge til menneskeverdet, er verken arv, evner, prestasjoner etc., men det er gudsrelasjonen. Og mennesket er verdifullt fordi det er skapt av Gud. Det er elskverdig fordi det er en Guds skapning. Luthers forklaring til første trosartikkel gjør det klart. Den begynner slik: «Jeg tror at Gud har skapt meg». Den begynner ikke med at jeg tror at Gud har skapt «Måne og sol, skyer og vind og blomster og barn» og mennesker, men jeg tror at Gud har skapt meg. Og vi kan legge til at jeg er verdifull for Gud fordi jeg er hans skapning. Dostojevskij uttrykker det slik: «Menneskeverd er å se i mennesket hva Gud ser i mennesket». Det er en Guds skapning. Hvordan kan vi ellers begrunne menneskeverdet, bare ved en beslutning i FN, at mennesket er verdifullt?

Kristendommen inneholder sterke dogmer som uttrykker en tro på det mirakuløse: en skapelse av intet, de dødes oppstandelse, og Gud som erklærer den ugudelige for rettferdig. Og den inneholder en spenning i menneskesynet. Mennesket er skapt i Guds bilde og en synder, et potensial for det gode og et potensial for det onde. Denne dobbelthet uttrykker også lyrikeren Inger Hagerup i diktet To tunger: «Dybt i det røde mørket fikk livet dobbelt form. Der kurrer det en due, der hvisler det en orm».

Men dypest i oss ligger vissheten. Jeg er elsket av Gud fordi jeg er skapt av han.

 

Harald Peter Stette

Gå til innlegget

Prestetjenesten og menighetene

Publisert over 4 år siden

Domprosten i Fredrikstad gir prestene to ukers studiepermisjon hvert år finansiert over det ordinære lønnsbudsjettet. Dessuten har de muligheter for en uke med fri i høytidene.

Jeg har i et leserbrev i Vårt Land mandag 23. mars reist noen kritiske kommentarer til disse ordningene, som også gjelder i enkelte andre prostier, i alle fall når det gjelder studiepermisjoner. Leserbrevet har skapt noen reaksjoner. Fredag 27.3 kom også Borg biskop på banen der han blant annet forsvarer ordningen med studiepermisjonene.

 

Prestenes årlige studiepermisjoner i Fredrikstad domprosti

Faktum er at prestene ikke lenger er de eneste med høy kompetanse i menighetene. Jeg synes derfor det er urimelig at prestene skal ha goder, som to uker med studiepermisjon hvert år, som andre høyt utdanna i menighetene ikke får. Her bør herske en langt større grad av likhet. Jeg håper en framtidig felles arbeidsgiver for alle kirkelige ansatte ser det.

 

Jeg stiller også spørsmål ved det reint prinsipielle at prosten omdisponerer lønnsmidler som er avsatt til menighetstjeneste for å dekke studiepermisjoner. Er det i samsvar med god forvaltning og regnskapsføring? I vårt prosti er det snakk om over et halvt årsverk. Og menighetene er ikke spurt.

 

I vår protestantiske sammenheng skal prestetjenesten tjene menighetene. Det er da naturlig at menighetene har innflytelse over hva disse studiepermisjonene brukes til. Det bør ikke være noe som den enkelte velger ut fra sine interesser for så å meddele dette til sine kollegaer i lukka studiesirkler. I skolen der jeg jobber, er det et sterkt fokus på at studiepermisjoner og kurs skal tjene opplæringen og komme elevene til gode. Jeg savner det samme fokus i kirka. Dette bør komme menighetene til gode. Vel trenger kirka teologien, men som teolog er jeg ikke så overbevist om at alt innenfor teologien er relevant for menighetslivet i dag. De trenger det som angår deres tro og liv, og de trenger noen som kan kommunisere dette på en måte som berører dem - styrker tro, tenner håp, fremmer kjærligheten. Det er ikke å snu saken på hodet å hevde at vi må begynne med menighetenes behov, og ikke med prestenes interesser.

 

Jeg hadde ønsket at prestene fokuserte mer på kommunikasjon i sine studiepermisjoner, for det er ikke til å legge skjul på at mange sliter med dette, og mange tilhørere opplever budskapet, eller mangelen på budskap, som irrelevant i sitt liv. Kanskje innser bispedømmekontoret dette indirekte siden de nå også har ansatt en kommunikasjonsrådgiver. Er det noen som burde kunne kommunisere, er det vel kirka. Den har hatt det som fag i hundrevis av år. Men nei, nå duger ikke teologene, kommunikasjonsrådgivere ansettes på bispedømmekontorene.

 

Praksisen knyttet til uttak av fridager

Mitt poeng har ikke vært at prestene skal jobbe mer. Jeg har forstått at presteskapet skal ha likeså mye fri som andre offentlige tilsatte, og jeg har spurt om å få innsyn i prestenes uttak av ferie og fridager fordi jeg stusser litt over praksisen, men jeg har ikke fått informasjon om dette. Prosten har ikke svart meg på dette, og jeg har fått høre kategorisk at dette har ikke menighetsrådet noe med. Slikt forundrer meg og pirrer min nysgjerrighet.

 

Jeg er også forundra over at prester tar seg fri i høytidene. Det går etter min mening ut over kvaliteten på det arbeidet som utføres av dem som er igjen i menigheten. Hvilken butikkeier vil gi sine ansatte fri under julehandelen, eller hvilken bonde gir gårdsgutten fri under våronna? Men i kirka skal prestene også ta fri under høytidene.

 

Mitt anliggende er, med tanke på den framtidige menighetsledelse, at vi bør se etter ordninger som tjener menighetene, fordi kirka bygges nedenfra, og ikke forsvare ordninger som ivaretar prestenes særinteresser og legger opp til fjernstyring av menighetene ovenfra.

 

Harald Peter Stette,

Medlem av Glemmen menighetsråd i Fredrikstad

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere