Harald Olsen

Alder:
  RSS

Om Harald

Følgere

Hildegard av Bingen og St. Birgitta av Vadstena

Publisert 2 måneder siden - 121 visninger

I et stort oppslag i Vårt Land 10. oktober hevdes det at forfatterskapet til St. Birgitta av Vadstena (1303-1373) er «det største fra en kvinne i Europa frem til da». Det er å ta hardt i. For med all respekt for Birgitta: hun når nok ikke opp mot en Hildegard av Bingen (1098-1179). Universalgeniet Hildegard utfoldet seg som forfatter over et uvanlig bredt spekter av temaer: teologi, etikk, medisin, kosmologi, botanikk, fysikk og liturgi. Dessuten var hun billedkunstner, komponist og musiker.

Hildegard utmerket seg også som organisasjonstalent og administrator, og ledet to betydelige klostre samtidig. Hun utøvde så stor grad av selvstendighet at hun en tid var utstøtt av kirken. Men til slutt måtte mannskirken gi seg, og heve bannlysingen. Ikke rart at Hildegard har vært en stor inspirasjonskilde for den moderne kvinnebevegelsen! Hildegard av Bingen er ikke bare helgenkåret. Hun er også erklært kirkelærer. Det sier noe om hvilken betydning hennes forfatterskap og virksomhet har hatt.

Gå til innlegget

Et hjertespråk for skaperverket

Publisert rundt 1 år siden - 184 visninger

Klimakampen viser fornuftens begrensninger og behovet for noe som «går dypere». Kan hende er det kirken som sitter på nøkkelen til dette engasjementet.

FINN WAGLE og Stig ­Utnem skal ha honnør for på nytt (VL 31. oktober og 4. november) å sette miljøtrussel og jordas framtid på dagsorden. Initiativet er ­betimelig, for situasjonen er langt fra lystelig: verdens mektigste mann er klima­fornekter, og har aktive løpegutter og -jenter i norske regjeringskontorer.

Forsøkte å ansvarliggjøre. En del av oss som fra tidlig på 1970-tallet forsøkte å ansvarliggjøre kirke og samfunn til et engasjement for jordas framtid, hadde klokkertro på dokumentasjon og informasjon. Bare vi fikk presentert fakta om trusler mot miljøet, ville endringene komme av seg selv.

Det skjedde imidlertid ikke. Motkreftene viste seg å være langt sterkere enn vi forutså, og situasjonen har bare forverret seg i de tiårene som er gått. Den gryende miljøbevisstheten druknet langt på vei i det norske oljeeventyret. Og miljøforskningen konfronterer oss i dag med konsekvenser og scenarioer som er langt alvorligere enn det vi forutså for over 40 år siden.

Det mangler ikke kunnskap om miljøkrisen og dens årsaker. Problemet er vilje og evne til i handling å ta konsekvensene av den kunnskap som finnes. Jeg er enig med Wagle og Utnem i at det i dag trengs noe som «går dypere» enn den rene faktabeskrivelsen. Men jeg er mer i tvil om det er filosofene som sitter med løsningen.

Begrensninger. For filosofene – med Arne Næss i spissen – har vært på banen lenge, uten at det har utløst den store folkebevegelsen. Denne historien viser dessverre fornuftens klare begrensninger, og behovet for noe som «går dypere». Men kanskje sitter nettopp kirken med viktige kilder til et dypere engasjement?

En strategi for klodens over­levelse krever i dag et engasjement som er et eksistensielt anliggende, et opplevelses- og følelsesspørsmål like mye som en ren fornuftsmessig over­bevisning. Det må bli et anliggende for det hele mennesket, med kropp, sjel og ånd, og en del av et «hjertespråk» som treffer og engasjerer mennesket i dypet­ av dets vesen og i hele dets utrustning. Det vil si et språk for sansene, følelsene, intuisjonen og fantasien – like mye som den rene fornuft.

Dette språket må springe ut av en følsomhet eller sensitivitet for natur og skaperverk som stikker dypere enn bare passiv observasjonsevne. Den forutsetter hele menneskets utrustning, og kan bare forankres i konkret og opplevd nærhet til naturen: erfaring av dens krefter, respekt for dens lover, glede over dens mangfold, begeistring for dens skjønnhet, takknemlighet for dens gaver.

Hjertespråk. Det må med andre ord dreie seg om en ekte kjærlighets­relasjon, en kjærlighet som er et gjensvar til Guds kjærlighet til sitt eget skaperverk.

Et «hjertespråk» som er i stand til å formidle den dypeste form for naturfølsomhet må også omfatte gudstjeneste- og bønne­språket, i en form som evner å gripe helhet, kompleksitet, sammenheng og skjønnhet i livsveven. Naturen må selv få gi opplevelsene, erfaringene, inntrykkene, bildene og symbolene.

Ved å ta utgangspunkt i naturens egne uttrykk, tolke dem og gi dem bilder og ord, er mulighetene til stede for ny innsikt og et rikere og mer virkelighetsnært språk, et språk som er sterkt nok til å kunne endre menneskers holdninger og atferd.

Den norske kirke har begynt på denne veien, men skal den kunne bidra til den grunnleggende samfunnsendring som kreves, må innsatsen forsterkes og fornyes. Og i arbeidet med kirkens nye språk vil nok poeter og musikere være viktigere enn filosofer.

Gå til innlegget

I muslimsk varetekt

Publisert over 2 år siden - 847 visninger

De kristne i Syria lever under ekstremt vanskelige forhold. I konflikten mellom det brutale Assad-regimet og islamist-organisasjoner som Den islamske stat (IS) og al-Nusra-fronten havner mange kristne under dobbel ild.

En god del forlater av forståelige grunner landet. Men noen har bestemt seg for å bli, for å avhjelpe
 ­den nød som den syriske befolkning gjennomlever, og kunne være med på å bygge opp et nytt og annerledes Syria når borgerkrigen er over.

Et av disse miljøene er det økumeniske ørkenklosteret Deir Mar Musa al-Habashi, åtte mil nord for Damaskus. Klosteret har flere ganger vært i skuddlinjen for de stridende parter i borgerkrigen, men har så langt blitt spart for større ødeleggelser. Klosteret har vært tilfluktsted for mange ­internflyktninger.

Uviss skjebne. Klosterets grunnlegger, den italienske ­jesuittpateren Paolo Dall’Oglio, ble utvist fra landet på grunn av sin kritikk av president Assad og hans regime. Så ble han tatt til fange av IS i Raqqa i et forsøk på å få frigitt noen av deres fanger. Hans skjebne er fortsatt uviss.

Fader Paolos nærmeste medarbeider, Jacques Mourad, ledet et datterkloster – Deir Mar Elian – noen mil lenger inne i ørkenen. Det var også et tilfluktsted for internflyktninger. Her kunne det være opptil 400 flyktninger om gangen, de aller fleste muslimer.

Klosteret ble imidlertid angrepet av IS, bygningene ble jevnet med jorda og fader Jacques ble sammen med en gruppe kristne ført som fanger til IS’ hovedkvarter i Raqqa. Etter seks måneder i fangenskap hendte imidlertid det uventede: Fader Jacques ble av en muslimsk venn lurt ut av fangenskap forkledd som en islamistisk kriger, og fraktet til frihet på motorsykkel gjennom ørkenen!

Utadrettet. De første fire årene­ av borgerkrigen levde brødrene og søstrene i Mar Musa et isolert og innesluttet liv i klosteret. Men det siste året har de prioritert mer utadrettet og oppsøkende virksomhet, for å avhjelpe noe av den nød som har rammet landets befolkning. Det er til enhver tid en munk i klosteret, som sammen med lokale arbeidere utfører vedlikehold og fører tilsyn med stedet.

Og så ofte som mulig feirer man messe i den gamle klosterkirken. En av brødrene, fader Jihad Youssef, sier at fra å være et utpreget kontemplativt sted, er Mar Musa i større grad blitt et senter for diakoni og pastoral omsorg, med stor vekt på opp-søkende virksomhet. Men det har ennå ikke vært på tale å forlate klosteret.

For en tid tilbake beleiret ­al-Nusra-fronten den nærmeste byen, Nebek, bare noen få kilometer fra klosteret. Her var den kristne del av befolkningen utsatt, særlig unge piker – som jo mange steder er blitt tatt og solgt som sexslaver. I Nebek skjedde imidlertid det at kristne piker ble «opptatt» som døtre i muslimske familier, og på den måten gitt beskyttelse.

Da al-Nusra-soldatene trakk seg tilbake, viste det seg at den kristne bydelen i Nebek var omtrent totalt ødelagt. Klosterbrødrene har engasjert seg i gjenoppbyggingen, og med støtte fra tre katolske organisasjoner har de greid å skaffe ca. 70 kristne og muslimske familier nytt husvære.

For brutal. På spørsmål om hva klosteret råder kristne i ­Syria å gjøre, svarer Jihad Youssef at de tidligere anbefalte alle å bli værende i landet, men det gjør de ikke lenger. Virkeligheten er blitt for brutal.

De forsøker å hjelpe både de som drar og de som blir. Men selv opplever de det som et kall å bli værende i landet. Samtidig fortsetter brødrene og søstrene sine studier og sitt hjelpearbeid, for at de skal være best mulig rustet når denne vanskelige tiden en gang tar slutt.

Dette gjelder ikke minst forholdet til den muslimske del av befolkningen. Mar Musa-klosteret har alltid hatt gode relasjoner til muslimske naboer og besøkende. Ved å gi husrom og beskyttelse til muslimske internflyktninger er disse båndene blitt enda sterkere. Jihadistenes herjinger rammer muslimer i like høy grad som kristne. IS ødelegger moskeer og muslimske helgengraver på samme måte som kirker og klostre, og henretter sunnimuslimske brødre på like linje med kristne.

Muslimsk fred. Siden splittelsen blant muslimer i dag er større enn blant kristne, mener Jihad Youssef at det er en legitim oppgave for kristne å be om fred mellom muslimske brødre. Og aldri tidligere har det vært så stort behov for dialog og samarbeid mellom landets kristne og muslimske befolkning. I nettopp dette ligger det største håpet for et framtidig Syria.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 17.06.2016

Gå til innlegget

Presten som unnslapp IS

Publisert rundt 3 år siden - 281 visninger

Den syriske presten og munken Jacques Mourad unnslapp nylig – på mirakuløst vis – fangenskap hos den fanatiske islamistorganisasjonen IS.

Hans historie forteller mye om den aktuelle situasjonen i Syria. Det vennskap mellom kristne og muslimer som historien også vitner om, kan bety noe for den kristne kirkens framtid i landet.

Jacques Mourad er syrer, født i Aleppo, men fikk sin utdanning i Beirut i Libanon. Som ung diakon var han i 1991 den første som slo seg sammen med den unge italienske jesuitten Paolo Dall’Oglio for å realisere hans visjon om å gjenoppbygge det gamle ørkenklosteret Deir Mar Musa nord for Damaskus og etablere en økumenisk kommunitet der.

Fader Jacques var med på å ­utvikle klosteret til et av de viktigste stedene for religionsdialog i Midtøsten, og det kristne miljøet som vel har gått lengst inn i et eksistensielt møte med islam i en konstruktiv sameksistens med sine muslimske omgivelser.

Da Mar Musa-kommuniteten fikk i oppgave å gjenoppbygge det 1600 år gamle klosteret Deir Mar Elian, noen mil lenger inne i ørkenen, påtok fader Jacques seg å lede dette ­arbeidet. Det ble på mange måter hans livsverk. Alle som besøkte Mar Elian i denne tiden ble ­imponert over den entusiasme og pietet som han utviste i sitt arbeid. I tillegg til å lede Mar Elian var fader Jacques også prest for den syrisk-katolske menigheten i den nærliggende byen Qaryatein.

I Qaryatein var det opprinnelig over 2000 kristne, som levde harmonisk sammen med den ­øvrige sunnimuslimske befolkningen. Men da borgerkrigen i Syria nådde denne provinsen, valgte de fleste kristne å flykte. Bare et par hundre ble igjen. Byen kom snart i skuddlinjen mellom Assad-regimets soldater og væpnede opprørsstyrker. Men fader Jacques, som hadde gode kontakter i den muslimske befolkningen, greide sammen med en muslimsk advokat å få begge parter til å spare byen gjennom kamphandlingene. Da byens vanntilførsel ble ødelagt, lyktes han – med støtte fra både kristne og muslimske bidragsytere – i å sørge for nye vannkilder.

Fader Jacques åpnet klosterportene for den stadig økende strømmen av intern-flyktninger.

Flere tusen har funnet beskyttelse innenfor murene, det kunne være opptil 400 om gangen, de aller fleste muslimer. Med støtte fra både lokale og vestlige ­bidragsytere greide han å skaffe dem vann, mat, klær og beskyttelse.

Da IS erobret Palmyra ble ­fader Jacques anbefalt å evakuere. Men han nektet. Han ville ikke forlate stedet så lenge det var folk der som trengte hans hjelp. Men det gikk som mange fryktet. Sent i mai i år ble han kidnappet i Mar Elian og sammen med en gruppe kristne ført til IS’ hovedkvarter i Raqqa. I fengselet ble han truet på livet, men var ikke redd for å vedkjenne seg sin tro. I august raserte IS klosteret med bulldosere. Alle spor etter gammelt kristent nærvær i Syria skulle utslettes! Og fader Jacques’ livsverk ble lagt i ruiner.

Etter vel 80 dager i fengsel skjedde imidlertid noe uventet. En av IS’ ledere kom til ham og fortalte at befolkningen i Qaryatein stadig spurte etter ham. Av den grunn ble han, med bundne hender og bind for øynene, ført tilbake til Qaryatein, der han ble satt i husarrest. Men det skulle ikke ende med dette. For en muslimsk venn gikk enda mer dramatisk til verks, åpenbart under stor risiko for seg selv. For et par uker siden kledde han fader Jacques ut som en islamistisk kriger, og på baksetet av en motorsykkel ble han fraktet ut av byen og i frihet!

Fader Jacques er klar på at det er hans muslimske venner, og den hjelp han har kunnet kanalisere til den lokale befolkningen, han kan takke for at han nå er fri. Dette gir interessante perspektiver på den kristne kirkens framtid i Syria. Mar Elian er ødelagt, og Mar Musas grunnlegger – fader Paolo – har vært forsvunnet i over to år etter IS’ kidnapping. Men det eksempelet de har vist har gjort varig inntrykk. Hvis ­deres eksempel følges vil kanskje Syrias muslimske befolkning bli kirkens viktigste forsvarer når denne lidelsens tid er over.

Av egen erfaring kan jeg bekrefte manges vitnesbyrd: den som har møtt fader Jacques glemmer ham ikke. Hans drøm om et gjenoppbygget Mar Elian er foreløpig lagt i grus. Men hans livsverk og ettermæle vil trolig bli et annet og større.

Først publisert i Vårt Land 29.10.2015

Gå til innlegget

Helligsteder som skaper konflikt

Publisert nesten 4 år siden - 450 visninger

Det blir konflikt om hellige steder fordi det som oppleves som hellig, må besittes og kontrolleres kun for en selv og egen trosutøvelse. Vi må finne en annen vei.

I Jerusalem er det stadig uro og konflikter. Byen er som en kruttønne som kan gå i lufta når som helst. En årsak er at tre verdensreligioner her har noen av sine viktigste helligsteder. Men dette faktum er ikke i seg selv problemet. Grunnproblemet er en helligstedsforståelse som er konfliktskapende, og som faktisk er i strid med religionenes egen gudsforståelse og kosmologi. Dette gjelder ikke bare jødedom og islam, som er konfliktskaperne i dagens Jerusalem. Også kristenheten har sine svin på skogen. Og selv ikke den moderne kristne pilegrimsbevegelsen har i vesentlig grad bidratt til en dypere og sannere helligstedforståelse.

Krav om besittelse. Grunnproblemet er en helligstedsforståelse som setter likhetstegn mellom hellighet og besittelse: at det som oppleves som hellig må besittes og kontrolleres kun for en selv og egen trosutøvelse. Kravet om eksklusiv besittelse er noe av det som har skapt mest konflikt mellom de abrahamittiske religioner (jødedom, kristendom, islam), til tross for at det ikke er noe i disse religionenes gudsforståelse som tilsier et slikt krav.

Felles for de abrahamittiske religioner er at Gud ikke har bundet seg til noen bestemte fysiske steder, men kan påkalles og tilbes over alt i sitt skaperverk. I jødefolkets viktigste dannelsesperiode, den 40-årige ørkenvandringen, var det hellige stedet – tabernaklet – mobilt og transportabelt. Og i diasporaen har synagogen og hjemmet erstattet tempelet som hellig rom, og den fysiske lokalisering er uvesentlig. Gudsnærværet (shekhinah) er ikke bundet til et bestemt sted, men kan oppleves over alt der et fellesskap tilber Gud.

Hellighet. Denne grunnholdningen arvet kristendommen fra jødedommen. Og den ble forsterket gjennom inkarnasjonen og den kristne sakramentforståelsen, der elementer i den materielle verden gjennom innvielse blir sakralisert, uavhengig av fysisk lokalisering. I kristendommens sakrale geografi er kirkene orientert mot øst, ikke mot et bestemt fysisk sted, men mot soloppgangen som symbolet på Kristi gjenkomst.

Det samme er tilfelle i islam, der det grunnleggende begrepet tawhid uttrykker forestillingen om en enhet eller helhet i skaperverket, i kraft av at alt er gudskapt. Det bryter ned skillet mellom det sakrale og det sekulære. Moskeens arkitektoniske åpenhet mot omgivelsene er uttrykk for dette prinsippet: å bringe alt inn under Guds lov. Det er bønnen og gudstjenesten som konstituerer det hellige sted, hvor den enn måtte finne sted.

For menneskene. Men til tross for disse grunnprinsippene opererer alle de abrahamittiske religionene med spesielle hellige steder. Det tyder på at det er et dyptgripende menneskelig behov å kunne forankre sin tro i den materielle verden og til spesielle fysiske steder. Men siden Gud ikke har bundet seg til spesielle steder, må det understrekes at helligstedene er til for menneskene, ikke for Gud.

Studerer en helligstedenes historie, viser det seg at menneskene har spilt en aktiv rolle i utviklingen av dem. Har det skjedd noe – i naturen eller i menneskers liv – som oppfattes som en form for inngripen eller åpenbaring av noe hellig eller guddommelig, vil menneskene ofte ha et aktivt og skapende forhold til stedet. Ved å knytte sine opplevelser, tradisjoner, identitet og historie til stedet, fortsetter de å bygge det som et hellig sted. Det skjer gjennom særskilte ritualer, der former for innvielse eller vigsling er særlig viktige.

Menneskets delaktighet i helligstedsbyggingen kan ha en positiv funksjon og være et viktig element i virkelighetsorientering og identitetsskaping. Men nettopp i denne aktive rollen ligger også det destruktive potensialet: når de følelsene og den tilknytning man har til stedet går over til krav om eksklusiv besittelse. Det er en overgang som oftest skjer ureflektert, og uten forankring i teologisk begrunnelse. For det er menneskene som krever besittelse, ikke Gud. Og resultatet er en primitiv og konfliktskapende helligstedsforståelse, som har skapt mye elendighet i religionenes historie.

Alternativ forståelse. Finnes det så ikke alternativer til en slik tenkning og praksis? Jo, også i de abrahamittiske  religionenes historie finnes det eksempler på dette, selv om disse nok er mer unntak enn regel. Men et av de viktigste bidraget til en dypere og mer konstruktiv helligstedsforståelse finner vi trolig i den keltisk-kristne tradisjonen. Her viser historien mange eksempler på en kult- og helligstedskontinuitet, tvers gjennom et trosskifte, og uten de blodige erobringer som ellers har vært så vanlig i kristningshistorien.

En moderne representant for denne tradisjonen er den irske filosofen og teologen Noel O’Donoghue. Han hevder at en dypere forståelse av helligstedenes vesen krever en erkjennelsesmessig «flerspråklighet» som forener det intuitive og det rasjonelle i en form for «indre synssans» som forutsetter fortrolighet og empati. Et av hans hovedpoenger er at denne spesielle erkjennelsesevnen forsvinner med kravet om erobring og besittelse. Besittelseskravet ødelegger rett og slett mulighetene for en dypere og sannere helligstedsopplevelse.

Fredelig. Dette er eksempel på en helligstedsforståelse som ikke er konfliktskapende, og som kan skape grunnlag for fredelig sameksistens. Den moderne, kristne pilegrimsbevegelsen burde se en utfordring i å bidra til en slik helligstedsforståelse. Men da må den velge en annen vei enn det som har vært utviklingen de senere årene, nemlig en stadig sterkere vektlegging av vandringen i seg selv, på bekostning av valfartsmålet og helligstedet.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 20.1.2015

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77095 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
nesten 2 år siden / 43347 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34758 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27739 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22404 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22121 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20014 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19023 visninger

Lesetips

Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
rundt 7 timer siden / 96 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
rundt 7 timer siden / 143 visninger
En iboende verdighet
av
Erik Lunde
1 dag siden / 234 visninger
Bygger på menighetene
av
Andreas Aarflot
1 dag siden / 130 visninger
Å sjå fortida med to augo
av
Johannes Morken
1 dag siden / 127 visninger
Voksen og ledig
av
Nils-Petter Enstad
1 dag siden / 197 visninger
Et forpliktende sammenfall
av
Thea Elisabeth Haavet
2 dager siden / 177 visninger
Borgerlig rødming?
av
Bo Kristian Holm
2 dager siden / 360 visninger
Les flere

Siste innlegg

Tåler Den norske kirke mer nå?
av
Reidar Holtet
rundt 4 timer siden / 98 visninger
Til forsvar for monogamiet
av
Vårt Land
rundt 5 timer siden / 235 visninger
Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
rundt 5 timer siden / 86 visninger
Advent = ventetid
av
Kjell G. Kristensen
rundt 6 timer siden / 62 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
rundt 7 timer siden / 96 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
rundt 7 timer siden / 143 visninger
Frivillige forpliktelser
av
Magne Nylenna
rundt 7 timer siden / 256 visninger
Bygge bro mellom kultur og teknikk?
av
Ivar Sætre
rundt 16 timer siden / 89 visninger
Kjære Lysbakken
av
Lars Agnar Rosten
rundt 16 timer siden / 377 visninger
Verdimonolog
av
Lars Jørgen Vik
rundt 16 timer siden / 143 visninger
Les flere