Harald Olsen

Alder:
  RSS

Om Harald

Følgere

Munken og sultanen

Publisert 2 måneder siden

Et møte i 1219 var så grensesprengende at det har inspirert til religionsdialog og fredelig sameksistens helt fram til vår egen tid.

I år er det 800 år siden en spesiell begivenhet fant sted i den egyptiske havnebyen Damietta. Da møttes nemlig den katolske munken og ordensgrunnleggeren Frans av Assisi og den muslimske sultan al-Kamil av Egypt til fredelige samtaler, midt under det 5. korstog i 1219.

Grensesprengende

Denne handlingen var så grensesprengende og symboltung at den er blitt stående som en inspirasjonskilde til religionsdialog og fredelig sameksistens helt fram til vår egen tid.

Møtet er omtalt i flere vestlige kilder, men ikke i arabisk litteratur. For sultanens menn var begivenheten åpenbart ikke særlig viktig. Og dessuten var sultan al-Kamil kjent for enda mer radikale handlinger til fordel for fredelig sameksistens på tvers av religionsgrensene.

Hva som var Frans av Assisis begrunnelse for å bli med på korstoget er ikke helt klart, men i beretningene fra Egypt heter det at han ønsket å forkynne Guds ord for sultanen og hans folk. Til tross for stor motstand blant sine egne, greide Frans og en ordensbror å krysse grenselinjen og ta seg inn i muslimenes leir.

Glødende jern

Sultanen og hans menn har åpenbart trodd at munkene var sendemenn og hadde med seg viktige budskap fra sine krigsherrer. Men da det viste seg at de to tiggermunkene var kommet for å samtale om tro og religion, var reaksjonene sterke blant muslimene. Sultanen tenkte at munkene ønsket å konvertere til islam, men det gjorde de på ingen måte. Snarere utfordret de sultanens menn til jernbyrd: å bevise sin tros sannhet ved å gå på glødende jern. Det nektet sultanen, men han innkalte sine klokeste menn og religiøse ledere til dialog. De rådet imidlertid sultanen til å kappe hodet av munkene umiddelbart. Da han ikke etterkom dette, forlot de teltet. Og sultanen fortsatte samtalen alene.

Ifølge noen kilder ble munkene i leiren i flere dager. Sultanen tilbød dem rikdom og høye stillinger hvis de ble værende hos ham. Det avviste de. Og da han kom med gull, sølv og silke i gave, takket de også høflig nei til dette. Med sultanens eskorte kom de seg trygt tilbake til korsfarernes leir.

Delte meninger

Det har i 800 år vært diskutert hvor viktig denne samtalen var, og om den har betydd noe for ettertiden. Meningene er delte. At Frans’ handling var dristig, er hevet over tvil. Utsagn kan tyde på at han var klar over at han risikerte livet. Men han var ikke fremmed for tanken på martyriet som sin livsskjebne. Noen vil hevde at han søkte det. Ettertidens syn på Frans’ initiativ har i stor grad vært bestemt av hvilke oppfatninger man har hatt om korstogene.

Opplevelsene i Egypt ble uten tvil et vendepunkt i Frans’ liv, og det kom også til å prege den ordenen han hadde grunnlagt. De ønsket – som apostlene – å leve i forpliktende tjeneste for sine medmennesker, med livet som innsats. De fleste vil nok i dag hevde at Frans med sine handlinger demonstrerte et alternativ til korstogenes ideologi og praksis. Et tegn på at dette har vært av betydning er trolig det faktum at fransiskanerne, under skiftende muslimske herskere, har vært innrømmet et spesielt ansvar for å ivareta de kristne helligstedene i Palestina.

Størst risiko

Men betydningen av møtet i Damietta skyldes ikke bare Frans. Det var i like høy grad bestemt av sultan al-Kamils innstilling. Og han var nok den som tok den største risikoen med å la møtet forløpe som det gjorde. Sultanen er i det hele en svært interessant skikkelse. Som nevø av den store sultan Saladin, som i 1187 gjenerobret Jerusalem for muslimene, la al-Kamil seg på en annen linje. Da korsfarerne samlet seg i Egypt, tilbød al-Kamil en fredsavtale som blant annet innebar en kristen overtakelse av Jerusalem. Dette ble avvist av korsfarerne, som ønsket et væpnet oppgjør.

Sultanen trakk seg tilbake sørover langs Nilen. Da han ble forfulgt av korsfarerne, tilbød han på nytt en fredsavtale, men nok en gang ble tilbudet avvist. Da korsfarerne gikk til angrep i juli 1221, havnet de i sultanens felle, og en hær på 1.200 riddere og 4.000 bueskyttere ble fullstendig knust. al-Kamil kunne seirende vende tilbake til Damietta, heve beleiringen, og sette fri kors­farernes fanger.

Beholdt Tempelhøyden

Men til tross for dette var sultanen fortsatt innstilt på en fredelig løsning. Da den tysk-romerske keiser Fredrik 2. selv ankom Palestina, resulterte dette i februar 1229 i en avtale som innebar at korsfarerne overtok Jerusalem, Betlehem og Nasaret, men at muslimene beholdt Tempelhøyden (Haram as-Sharif) i Jerusalem. Avtalen innebar betydelige interne problemer for al-Kamil, da den muslimske verden ble «rystet av et uvær» som resulterte i protester i alle større byer i Orienten. Det kom til åpen konflikt mellom al-Kamil og nevøen an-Nasser. Men al-Kamil beholdt makten fram til sin død i 1238, og gjenerobret Damaskus fra an-Nasser, som ble fordrevet til Jordans ørken.

I hvilken grad møtet med Frans av Assisi fikk direkte konsekvenser for al-Kamil og den politikk han senere kom til å føre, er det vanskelig å ha bastante meninger om. Kildene tillater ikke enkle konklusjoner. Men begge kom de – på hver sin side – til å bryte med de destruktive oppfatninger og fiendebilder som korstogstiden representerte. Derfor ble de begge viktige symbolskikkelser for ettertiden.

Det naturlige valget

Da den kjente katolske orientalisten og islam-eksperten Louis Massignon i 1934 skulle velge sted for sin Badaliya-stiftelse, var
Damietta – møtestedet for Frans og al-Kamil – det naturlige valget. Massignon hadde fullført sin store avhandling om den muslimske middelaldermystikeren og sufimesteren Hallaj som ble martyr fordi hans tro var for sterkt preget av kristendom.
Nå ønsket Massignon med sin stiftelse å skape et miljø for dialog og tverreligiøst samarbeid. Han fikk pavens velsignelse til dette.

Da pave Johannes Paul 2. i 1986 inviterte kristne, muslimske, jødiske, buddhistiske og andre religiøse ledere til samtale og felles bønn for fred, var Assisi det naturlige møtestedet. Dette initiativet ble fulgt opp av flere lignende møter i Assisi, der forholdet mellom Frans og al-Kamil er blitt framhevet som eksempel til inspirasjon og etter­følgelse.

Harald Olsen

Faglitterær forfatter NFFO

Gå til innlegget

Fra menighetsblad til moderne medier

Publisert 5 måneder siden

De kristne dagsavisene spilte en viktig rolle i det tidsskiftet som 1968 og årene som fulgte ­representerte. Men det som skjedde bidro nok også til å utvikle avisene selv.

Markeringen av 50-årsjubileet for det begivenhetsrike året 1968 har vist at dette året på mange måter ble et tidsskifte. Ikke minst var dette tilfelle for Den norske kirke og andre ­religiøse miljøer, der særlig unge mennesker forlot konservative og borgerlige verdier og holdninger til fordel for mer radikale og venstreorienterte oppfatninger og praksis. Den norske kirkes ledelse er vel et av de steder der ungdomsopprøret i 1968 og de følgende årene har satt dypest spor og mest varige nedslag og konsekvenser.

Noen av oss som representerte denne nyorienteringen fikk komme til uttrykk i bokform, som i antologien Deilig er jorden? En gruppe unge kristne om kirken, samfunnet og revolusjonen på Pax Forlag, og senere boka Mennesket og miljøet utgitt av Kirke­rådets utvalg for forskning og utredning på Luther Forlag. Men viktigere var det nok at vi også slapp til på avisenes debattsider, og slik fikk være med på å prege den løpende samfunnsdebatten.

Viktige forutsetninger. 

De kristne dagsavisenes rolle i dette tidsskiftet har fått for lite oppmerksomhet, for både Vårt Land og Dagen var viktige forutsetninger for at nye oppfatninger kunne komme til uttrykk og bli drøftet. Redaktørene Sigvart Riiser og Håkon Fred. Breen i Vårt Land og Arthur Berg i Dagen skjønte at noe nytt var i ferd med å bryte fram i det kirkelige landskapet, og var villige til å gi det rom. De var også av den oppfatning at ­politisk radikalisme ikke var fremmed for norsk lavkirkelighet og lekmannsbevegelse, og derfor ikke brøt med avisenes verdigrunnlag. Derfor slapp vi til.

Men at redaktørene fikk gjennomgå «på kammerset» av ­generalsekretærer og andre som mente å ha et eierforhold til spaltene, var tydelig. Men de lot seg ikke presse. Det hendte at vi ble imøtegått og korrigert på lederplass, men med få unntak ble det ikke lagt begrensninger på vår tilgang til spaltene. Heller ikke på volum og hyppighet når det gjelder bidrag. Omfanget av kronikker og debattinnlegg var slik vi i dag bare kan drømme om!

Krass kritikk. 

Som et eksempel kan jeg nevne mitt eget første bidrag i Vårt Land. Det var to omfangsrike kronikker i juni 1968 om en konferanse i UNCTAD – FNs organisasjon for handel og utvikling. Artiklene inneholdt krass kritikk av de rike landenes politikk overfor den tredje verden – inklusive Norges og handelsminister Kåre Willochs opptreden, som først og fremst forsvarer av en norsk skipsfartspolitikk som låste u-landene fast i rollen som råvareleveran­dører og ferdigproduktmarked for 
i-landenes industri, gjennom helt ulike fraktrater for eksport og import til landene.

I 1969 skjedde det noe som egentlig er ganske utrolig når en ser det i perspektiv. Da var vi en gruppe studenter som inngikk en avtale med redaktørene i Vårt Land og Dagen om å levere ukentlige utenrikskommentarer i en egen spalte – i hoved­sak om den tredje verden. Vi delte så å si verden mellom oss, og det var ­ingen ting i veien med ambisjonsnivå og selvbevissthet! Helge­ Kjøllesdal skrev om Midtøsten, Gunnar Stave om Sørøst-Asia, Geir Gundersen om USA, Tor B. Jørgensen om Japan og så videre. Blant kritikere gikk vi bare under betegnelsen «Olsen-banden», og assosiasjonene til en filmaktuell forbrytergjeng var neppe ment som en kompliment!

Fantes en grense. 

Selv skrev jeg om Afrika, og hadde gode ­internasjonale informasjonskanaler gjennom å være nestleder i styret for det som da het Fellesrådet for det sørlige Afrika, der en lang rekke humanitære organisasjoner og alle de politiske ungdomsorganisasjonene var medlemmer. Jeg fikk inn omtrent alt jeg leverte av stoff til avisene. Men på ett punkt gikk det en grense. I flere artikler hadde jeg skrevet om samarbeid mellom Israel og apartheidregimet i Sør-Afrika, blant annet om ­israelske våpenleveranser. I en artikkel om slektskapet mellom sionisme­ og apartheid kunne jeg sitere den sørafrikanske statsminister ­Verwoerd som i klartekst bekreftet slektskapet: «Jødene tok Israel fra araberne etter at disse hadde levd der i tusener av år. I dette støtter jeg dem. ­Israel er på samme måte som Sør-Afrika­ en apartheid-stat».

Da fikk jeg et brev fra Dagen-redaktør Arthur Berg, lidenskapelig Israel-venn. Han kunne ikke imøtegå noe av det saklige innholdet i artiklene. Men disse faktaene var så ødeleggende for Israels omdømme at han ikke kunne ta inn artiklene! Det gjorde­ imidlertid Vårt Land, og jeg fikk senere høre at de også var blitt benyttet av Radio Evangeliets Røst i Afrika.

Frigjøringsbevegelsene. 

En sak som utløste mye rabalder på denne tiden var Kirkenes ­Verdensråds støtte til frigjøringsbevegelser i den tredje verden. I den anledning fikk jeg i Vårt Land og Dagen spalteplass til en serie omfangsrike artikler om et utvalg slike bevegelser. At avis­ene tok inn artikler om frigjøringsbevegelsene i de portugisiske koloniene i Afrika var så sin sak. Men at de også fant plass til en stor artikkel om noe så radikalt som bygeriljaen Tupamaros i Uruguai var mer overraskende.

Saken aktualiserte den tradisjonelle lavkirkelige motstanden mot økumenisk samarbeid av typen KV, men ble forsterket av politisk bestemt motstand mot den radikalisering som saken ­representerte. Steinar Hunnestad i Norsk Luthers Misjonssamband og professor Karl Fr. Wisløff ved ­Menighetsfakultetet var toneangivende i denne kritikken. Men de fikk støtte fra uventet hold: Den norske professoren Karl Borgin ved Stellenbosch-universitetet i Sør-Afrika. Han ble av kritikerne omfavnet som sannhetsvitne. Men da han selv blandet seg inn i den hjemlige debatten, viste det seg at han var lidenskapelig tilhenger av apart­heidsystemet og vestlig kolonipolitikk i Afrika. Han ble imøtegått av både Vårt Land og Dagen på lederplass, og lufta gikk da på mange måter ut av motstanden.

Da ressurs- og miljøspørsmål begynte å aktualisere seg tidlig på 1970-tallet var også de kristne­ dagsavisene aktuelle arenaer for oss som engasjerte oss i disse spørsmålene. Når den moderne miljøbevegelsen i dag holder ­kirkelige organisasjoner og miljøer blant de som har klarest profil og et tydeligst engasjement for klodens framtid, kan nok også den kristne pressen ta noe av æren for dette.

Gå til innlegget

I et stort oppslag i Vårt Land 10. oktober hevdes det at forfatterskapet til St. Birgitta av Vadstena (1303-1373) er «det største fra en kvinne i Europa frem til da». Det er å ta hardt i. For med all respekt for Birgitta: hun når nok ikke opp mot en Hildegard av Bingen (1098-1179). Universalgeniet Hildegard utfoldet seg som forfatter over et uvanlig bredt spekter av temaer: teologi, etikk, medisin, kosmologi, botanikk, fysikk og liturgi. Dessuten var hun billedkunstner, komponist og musiker.

Hildegard utmerket seg også som organisasjonstalent og administrator, og ledet to betydelige klostre samtidig. Hun utøvde så stor grad av selvstendighet at hun en tid var utstøtt av kirken. Men til slutt måtte mannskirken gi seg, og heve bannlysingen. Ikke rart at Hildegard har vært en stor inspirasjonskilde for den moderne kvinnebevegelsen! Hildegard av Bingen er ikke bare helgenkåret. Hun er også erklært kirkelærer. Det sier noe om hvilken betydning hennes forfatterskap og virksomhet har hatt.

Gå til innlegget

Et hjertespråk for skaperverket

Publisert over 1 år siden

Klimakampen viser fornuftens begrensninger og behovet for noe som «går dypere». Kan hende er det kirken som sitter på nøkkelen til dette engasjementet.

FINN WAGLE og Stig ­Utnem skal ha honnør for på nytt (VL 31. oktober og 4. november) å sette miljøtrussel og jordas framtid på dagsorden. Initiativet er ­betimelig, for situasjonen er langt fra lystelig: verdens mektigste mann er klima­fornekter, og har aktive løpegutter og -jenter i norske regjeringskontorer.

Forsøkte å ansvarliggjøre. En del av oss som fra tidlig på 1970-tallet forsøkte å ansvarliggjøre kirke og samfunn til et engasjement for jordas framtid, hadde klokkertro på dokumentasjon og informasjon. Bare vi fikk presentert fakta om trusler mot miljøet, ville endringene komme av seg selv.

Det skjedde imidlertid ikke. Motkreftene viste seg å være langt sterkere enn vi forutså, og situasjonen har bare forverret seg i de tiårene som er gått. Den gryende miljøbevisstheten druknet langt på vei i det norske oljeeventyret. Og miljøforskningen konfronterer oss i dag med konsekvenser og scenarioer som er langt alvorligere enn det vi forutså for over 40 år siden.

Det mangler ikke kunnskap om miljøkrisen og dens årsaker. Problemet er vilje og evne til i handling å ta konsekvensene av den kunnskap som finnes. Jeg er enig med Wagle og Utnem i at det i dag trengs noe som «går dypere» enn den rene faktabeskrivelsen. Men jeg er mer i tvil om det er filosofene som sitter med løsningen.

Begrensninger. For filosofene – med Arne Næss i spissen – har vært på banen lenge, uten at det har utløst den store folkebevegelsen. Denne historien viser dessverre fornuftens klare begrensninger, og behovet for noe som «går dypere». Men kanskje sitter nettopp kirken med viktige kilder til et dypere engasjement?

En strategi for klodens over­levelse krever i dag et engasjement som er et eksistensielt anliggende, et opplevelses- og følelsesspørsmål like mye som en ren fornuftsmessig over­bevisning. Det må bli et anliggende for det hele mennesket, med kropp, sjel og ånd, og en del av et «hjertespråk» som treffer og engasjerer mennesket i dypet­ av dets vesen og i hele dets utrustning. Det vil si et språk for sansene, følelsene, intuisjonen og fantasien – like mye som den rene fornuft.

Dette språket må springe ut av en følsomhet eller sensitivitet for natur og skaperverk som stikker dypere enn bare passiv observasjonsevne. Den forutsetter hele menneskets utrustning, og kan bare forankres i konkret og opplevd nærhet til naturen: erfaring av dens krefter, respekt for dens lover, glede over dens mangfold, begeistring for dens skjønnhet, takknemlighet for dens gaver.

Hjertespråk. Det må med andre ord dreie seg om en ekte kjærlighets­relasjon, en kjærlighet som er et gjensvar til Guds kjærlighet til sitt eget skaperverk.

Et «hjertespråk» som er i stand til å formidle den dypeste form for naturfølsomhet må også omfatte gudstjeneste- og bønne­språket, i en form som evner å gripe helhet, kompleksitet, sammenheng og skjønnhet i livsveven. Naturen må selv få gi opplevelsene, erfaringene, inntrykkene, bildene og symbolene.

Ved å ta utgangspunkt i naturens egne uttrykk, tolke dem og gi dem bilder og ord, er mulighetene til stede for ny innsikt og et rikere og mer virkelighetsnært språk, et språk som er sterkt nok til å kunne endre menneskers holdninger og atferd.

Den norske kirke har begynt på denne veien, men skal den kunne bidra til den grunnleggende samfunnsendring som kreves, må innsatsen forsterkes og fornyes. Og i arbeidet med kirkens nye språk vil nok poeter og musikere være viktigere enn filosofer.

Gå til innlegget

I muslimsk varetekt

Publisert rundt 3 år siden

De kristne i Syria lever under ekstremt vanskelige forhold. I konflikten mellom det brutale Assad-regimet og islamist-organisasjoner som Den islamske stat (IS) og al-Nusra-fronten havner mange kristne under dobbel ild.

En god del forlater av forståelige grunner landet. Men noen har bestemt seg for å bli, for å avhjelpe
 ­den nød som den syriske befolkning gjennomlever, og kunne være med på å bygge opp et nytt og annerledes Syria når borgerkrigen er over.

Et av disse miljøene er det økumeniske ørkenklosteret Deir Mar Musa al-Habashi, åtte mil nord for Damaskus. Klosteret har flere ganger vært i skuddlinjen for de stridende parter i borgerkrigen, men har så langt blitt spart for større ødeleggelser. Klosteret har vært tilfluktsted for mange ­internflyktninger.

Uviss skjebne. Klosterets grunnlegger, den italienske ­jesuittpateren Paolo Dall’Oglio, ble utvist fra landet på grunn av sin kritikk av president Assad og hans regime. Så ble han tatt til fange av IS i Raqqa i et forsøk på å få frigitt noen av deres fanger. Hans skjebne er fortsatt uviss.

Fader Paolos nærmeste medarbeider, Jacques Mourad, ledet et datterkloster – Deir Mar Elian – noen mil lenger inne i ørkenen. Det var også et tilfluktsted for internflyktninger. Her kunne det være opptil 400 flyktninger om gangen, de aller fleste muslimer.

Klosteret ble imidlertid angrepet av IS, bygningene ble jevnet med jorda og fader Jacques ble sammen med en gruppe kristne ført som fanger til IS’ hovedkvarter i Raqqa. Etter seks måneder i fangenskap hendte imidlertid det uventede: Fader Jacques ble av en muslimsk venn lurt ut av fangenskap forkledd som en islamistisk kriger, og fraktet til frihet på motorsykkel gjennom ørkenen!

Utadrettet. De første fire årene­ av borgerkrigen levde brødrene og søstrene i Mar Musa et isolert og innesluttet liv i klosteret. Men det siste året har de prioritert mer utadrettet og oppsøkende virksomhet, for å avhjelpe noe av den nød som har rammet landets befolkning. Det er til enhver tid en munk i klosteret, som sammen med lokale arbeidere utfører vedlikehold og fører tilsyn med stedet.

Og så ofte som mulig feirer man messe i den gamle klosterkirken. En av brødrene, fader Jihad Youssef, sier at fra å være et utpreget kontemplativt sted, er Mar Musa i større grad blitt et senter for diakoni og pastoral omsorg, med stor vekt på opp-søkende virksomhet. Men det har ennå ikke vært på tale å forlate klosteret.

For en tid tilbake beleiret ­al-Nusra-fronten den nærmeste byen, Nebek, bare noen få kilometer fra klosteret. Her var den kristne del av befolkningen utsatt, særlig unge piker – som jo mange steder er blitt tatt og solgt som sexslaver. I Nebek skjedde imidlertid det at kristne piker ble «opptatt» som døtre i muslimske familier, og på den måten gitt beskyttelse.

Da al-Nusra-soldatene trakk seg tilbake, viste det seg at den kristne bydelen i Nebek var omtrent totalt ødelagt. Klosterbrødrene har engasjert seg i gjenoppbyggingen, og med støtte fra tre katolske organisasjoner har de greid å skaffe ca. 70 kristne og muslimske familier nytt husvære.

For brutal. På spørsmål om hva klosteret råder kristne i ­Syria å gjøre, svarer Jihad Youssef at de tidligere anbefalte alle å bli værende i landet, men det gjør de ikke lenger. Virkeligheten er blitt for brutal.

De forsøker å hjelpe både de som drar og de som blir. Men selv opplever de det som et kall å bli værende i landet. Samtidig fortsetter brødrene og søstrene sine studier og sitt hjelpearbeid, for at de skal være best mulig rustet når denne vanskelige tiden en gang tar slutt.

Dette gjelder ikke minst forholdet til den muslimske del av befolkningen. Mar Musa-klosteret har alltid hatt gode relasjoner til muslimske naboer og besøkende. Ved å gi husrom og beskyttelse til muslimske internflyktninger er disse båndene blitt enda sterkere. Jihadistenes herjinger rammer muslimer i like høy grad som kristne. IS ødelegger moskeer og muslimske helgengraver på samme måte som kirker og klostre, og henretter sunnimuslimske brødre på like linje med kristne.

Muslimsk fred. Siden splittelsen blant muslimer i dag er større enn blant kristne, mener Jihad Youssef at det er en legitim oppgave for kristne å be om fred mellom muslimske brødre. Og aldri tidligere har det vært så stort behov for dialog og samarbeid mellom landets kristne og muslimske befolkning. I nettopp dette ligger det største håpet for et framtidig Syria.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 17.06.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere