Harald Hauge

Alder:
  RSS

Om Harald

Harald Hauge er sokneprest i Røros og Hitterdal sokn i Den norske kirke. Han har siden 2007 blogget prekener, teologiske refleksjoner og prestehverdagsglimt på haraldhauge.wordpress.com. Han er gift og er pappa til to jenter.

Følgere

Publisert over 7 år siden

Om det bare er å melde seg ut? Vel, det må være opp til den enkeltes samvittighet. Om det bare er et spørsmål om tid før vigselsliturgien blir endret vet jeg jo ikke (selv om jeg håper og ønsker og vil!), men det er i hvert fall ingen vei tilbake til den tiden da Den norske kirke var entydig og samstemt i sin avvisning av likekjønnet samliv. Dersom det er et problem for noen får de evt dra konklusjoner basert på dette. ========== Så vil jeg legge til en liten fotnote til min forrige kommentar, ettersom jeg ser at det jeg skrev kan misforstås: Det er selvsagt ikke slik at det er likegyldig for kirka hva slags relasjoner som er og ikke er mellom foreldre og barn. En del av det å veilede mennesker til å leve ansvarlig med sin seksualitet handler for eksempel om å få folk til å ta ansvar for de barn de måtte bli fedre (eller mødre) til. På dette området har kirka hatt og vil kirka ha mye å si, ikke minst til de heterofile. Men vigselsliturgien har ikke vært og vil ikke være stedet for dette, det hører hjemme på andre arenaer (og da først og fremst i sjelesorgens og kasualiasamtalens rom). Og dette er nok også en arena der kirka har hatt og vil måtte fortsette å ha en viss differensiert veiledning - på godt og vondt.
Gå til kommentaren

Svar til Kristian Kahrs

Publisert over 7 år siden
Kristian Kahrs – gå til den siterte teksten.

Jeg må nok korrigere deg. Du og dine allierte kan selvfølgelig argumentere for at Dnk skal akseptere likekjønnede ekteskap, men per i dag, er ikke dette en del av teologien Dnk står for. Imidlertid, hvis dere skulle vinne, vil mange som står for en klassisk bibelsk forståelse av ekteskapet få store problemer med å kunne være i samme kirke som dere. Da er det bedre at dere som vil ha en endring danner deres eget trossamfunn.

Jeg er mindre interessert i en teologisk diskusjon om dette spørsmålet; vi kjenner hverandres argumenter for godt. Kirkesplittelsen er reell, og det er på tide å ta av hanskene og få en avgjørelse på hva slags syn Dnk skal ha på dette spørsmålet.

PS: Når det gjelder mengden prester, kirkelige ansatte og rådsmedlemmer, er det adskillig flere som har skrevet under på listen til Benestad

Det siste først: Vi har som sagt ikke vært så innmari opptatt av dette Nei-oppropet, men vi har forsøkt å holde et øye med hvor mange prester som har signert, ettersom de er våre kolleger og fordi vi har hatt relativt god kontroll på antall prester på vår egen liste. Maren Lockertsen er sitert på tallet 85 i dagens Vårt Land, mens Benestad opererer med tallet 150; differansen regner jeg med er de prester som ikke er i menighetstjeneste, eventuelt også pastorer eller prester fra andre kirkesamfunn. Vi har til sammenligning minst 200 prester på våre lister. Noen av disse er ikke p.t. i menighetsprestetjeneste, men vårt tall er likevel tross alt høyere - for whatever that's worth, som det heter. Ut over det kan jeg bare legge til at det helt sikkert er folk på begge lister som har signert uten tittel. Menighetsrådslederen i menigheten der jeg bor har for eksempel signertpå Ja, men uten å skrive at hun er menighetsrådsleder.

Så konstaterer jeg at du ikke er interessert i å diskutere sak eller veie argumenter her. Fair enough. Vi er tydeligvis begge fullt og fast overbevist om vårt syn. Jeg kjenner igjen noe av de samme iveren i ditt engasjement som den jeg bygger mitt eget engasjement på. Men jeg tenker likevel å nevne en ting: Jeg startet en gang der du er i dag. Ikke med det samme drivet og engasjementet, men med de samme standpunktene. Gjennom samtaler og diskusjoner og møter med mennesker som var annerledes enn meg selv og som jeg samtidig hadde så mye til felles med kom jeg etter hvert til et annet ståsted. Jeg har derfor ikke mistet troen på samtalen og diskusjonen; jeg har selv erfart at den kan endre saker og ting. Jeg tar gjerne opp den tråden igjen om du (eller andre) skulle ønske det.

Så er det flere som lar seg engasjere av dette. Øivind Benestad uttaler i papirutgaven av dagens Vårt Land at han tror mange tusner vil melde seg ut av Den norske kirke om det blir vedtatt en ny liturgi (og dermed autorisert en ny lære om ekteskapet) for vigsler. Kan hende har han rett, jeg vet ikke. Jeg ønsker ikke at alle disse skal melde seg ut; mange av dem står meg nær på mange måter. Samtidig synes jeg prisen vi må betale for at de skal bli er fryktelig høy. Jeg for min del kan ikke overse det jeg mener er et helt legitimt og rettferdig krav fra kristne søsken og fortsette en praksis jeg mener er stigmatiserende kun for å ivareta andre kristnes samvittighet. De homofile og lesbiske ber ikke om annet enn å få høre at deres kjærlighet ikke er syndig og ikke er mindreverdig, og de ber om å få feire denne i kirkerommet, få lov til å love hverandre troskap for Guds ansikt og bli velsignet i Den treenige Guds navn. At dette skulle være så forferdelig at andre ikke kan tåle å være i samme organisasjon som dem (og oss) om det skulle skje... Det er underlig å høre.

Jeg har diskutert dette med mange, også med folk jeg har kjent lenge og som betyr mye for meg, og vi blir ikke enige. Dersom det inkluderende synet vil gi rom også for de "gammeltroende" - de har tross alt historien på sin side! - mens de "gammeltroende" nekter å gi det inkluderende synet rom og truer med å gå dersom de ikke får beholde de gamle rammene, hvem er det egentlig som ekskluderer hvem her da? Det er ingen som sier at Benestad og hans meningsfeller må gå, det er et valg de i så fall tar selv. Også under et eventuelt nytt "regime" vil det være rom for at prester nekter å vie likekjønnede, og det vil (fortsatt) bli gitt differensiert veiledning fra prekestol og i sjelesorg. Hvorfor må man da gå nettopp på grunn av denne saken? Jeg forstår det rett og slett ikke. Men siden du, Kahrs, er en av dem som tydeligvis vurderer å ta del i dette exodus, kan du kanskje opplyse meg?

Jeg registrerer at vi som vil vie likekjønnede beskyldes for å ville dekonstruere alt som har med familiebånd og foreldre-barn-relasjon og jeg vet ikke hva. Det er vel kanskje greit å minne om at vi tre bak Ja-oppropet ikke har sagt noe som helst om det som har med foreldre og barn å gjøre. Som kirke skal vi være opptatt av de voksne og deres samliv og av rammene rundt livene til eventuelle barn, men vi pålegger da ingen par noe som helst i forhold til når og hvordan og hvor ofte de setter barn til verden i dagens vigselsrituale, og det er ingen grunn til at vi skal mene så innmari mye og tydelig om det i et nytt vigselsrituale heller. Akkurat det er en sak for de enkelte voksne og for lovgiver, og som kirke kan vi ikke mene for mye om det. Men en ting skal vi mene, og det så tydelig at ingen trenger være i tvil: Et barn er aldri et problem.

Til slutt: Jeg vil fastholde at det allerede er rom for det syn som Maren Lockertsen og undertegnede forfekter i Den norske kirke, selv om dette ikke reflekteres i vigselsliturgien. Vi har som sagt to hundre prester på lista vår - minst - og det er flere der ute som deler vårt syn. Det skinner igjennom i prekener, i hvordan vi opptrer som liturger og i den veiledning vi gir i sjelesorg og undervisning. Det kommer også tydelig fram alle de gangene vi ber for og velsigner likekjønnede par, til og med med støtte fra våre overordnede. Det inkluderende synet er allerede etablert i Den norske kirke. Det er ikke bare slik at det blir tålt, det er en aktivt formende faktor i hvordan kirka møter mennesker og i Den norske kirkes praktisk-teologiske profil. Det inkluderende synes på likekjønnet samliv er rett og slett en del av den variasjon som Den norske kirke framviser, på samme måte som variasjoner i liturgisk stilnivå, sang- og salmeuttrykk, teksttolkning (jf. prekenpraksis), sjelesorg, metoder i trosopplæring og så videre. Praktisk teologi er også teologi.

Det er ingen grunn til å si at akkurat denne typen variasjon som vi representerer i akkurat dette spørsmålet må finne sitt organisatoriske rom i et nytt kirkesamfunn. Det er en underlig tanke. Kirka lever godt med denne variasjonen i dag, og kirka vil leve godt med den i morgen også, selv med ny vigselsliturgi - selv om frontene kanskje vil bli steilere, retorikken enda tøffere og noen skyttergravslinjer bli flyttet noen meter noen steder. Det skal vi tåle.

Gå til kommentaren

Noen ettertanker

Publisert over 7 år siden

Nettdebatter har sin egen logikk, men jeg må innrømme at jeg tidvis sliter en smule med å henge med hva gjelder akkurat denne tråden. En rekke skribenter etterlyste i innlegg etter innlegg innspill og argumenter fra representanter fra den progressive fløyen i homofilispørsmålet. Jeg registrerte meg her med håp om å kunne få delta i en eller annen form for samtale, kastet meg inn i tråden med liv og lyst og besvarte de henvendelsene som kom. Respons? Taushet. Sannelig, sannelig... Kan hende er det ennå ei for sent?

I mellomtiden får jeg bidra med noen refleksjoner i etterkant av at oppropet tråden omandler ble avsluttet.

Som jeg skrev i en tidligere kommentar (#300): Oppropet kom i gang på kort varsel, som et spontant uttrykk for frustrasjon over preses Helgas uttalelser til avisene etter at liturgisaken i Danmark nådde avisspaltene. Maren Ninni, Thore og meg selv gjenkjente hverandres utålmodighet og fortvilelse i et kommentarfelt på Facebook og kastet oss rundt og la ut ting på nettet. Målet var å se om det var andre der ute som delte vår frustrasjon og vår utålmodighet. De siste ukene har bekreftet at så var tilfelle.

Kristian Kahrs og enkelte andre forsøker å dra fokus over på Nei-oppropet og stemmeforholdene oppropene imellom. Det er, som både jeg og flere andre har forsøkt å få fram, en avsporing. Alle vet og har visst lenge at det finnes medlemmer på alle plan i kirka som slett ikke ønsker noen aksept av homofilt samliv, og at de som deler dette ståstedet fremmer sin sak gjennom mer eller mindre formelle nettverkssammenslutninger og kan støtte seg på et stort kontaktnett i økumenisk sammenheng og kan mobilisere en god del stemmer fra mange leire og med stor geografisk spredning på kort tid. Det vi imidlertid ikke har visst så mye om, er hvor mange prester rundt om i det ganske land som ønsker en liturgiendring som innebærer aksept av homofilt samliv også i lys av den nye ekteskapsloven. Nå ønsket vi som sagt å fange opp følgende: Hvor mange der ute er det som ønsker en endring, er lei av å vente, lei av stadig nye (straffe)runder i saken uten framdrift - og som tør å si dette høyt i det offentlige rom? Underskriftene viser at det er minst 200 prester som mener dette, i tillegg til en hel røys av andre kirkeansatte og vanlige kirkemedlemmer. Det er kunnskap som på mange måter er ny og som uansett er viktig i seg selv.

MorFarBarns motopprop er mindre interessant i så måte. Det bringer ikke noe nytt på banen. Vi vet allerede ganske mye om hvem de(re) er, de(re) som ikke ønsker endring. Vi vet til og med at homomotstanden samler mange, mange flere enn de som har satt sitt navn på Nei-oppropet.

Nå fikk jeg nettopp nyss om at Nei-siden også vil avslutte sitt opprop, men først om noen dager, sånn at de har holdt på "like lenge" som oss og kan legge listen ved siden av vår og skryte av hvor mye lenger og større deres liste er. Kanskje de vil vite nøyaktige klokkeslett for når vi la ut vårt opprop og når vi stengte det også, sånn at de kan klokke inn på nøyaktig like mange minutter som oss? Uansett hvor "likt" Nei-oppropet forsøker å gjøre seg vårt initiativ, kan de to listene ikke sammenlignes på denne måten. Vårt opprop var en respons på en konkret nyhetssak og på en konkret uttalelse fra preses. Nei-oppropet var ikke en respons på de samme hendelsene, men en respons på vårt opprop. Den slags meta-aksjoner er artige nok - og Nei-lista kan fortelle oss progressive prester ganske mye om hvem vi skal snakke med hvem om og diskutere hva med - men, som sagt, det gjør ikke uten videre ting sammenlignbare. 

Det er fortsatt litt for tidlig å si veldig mye konkret om navnene og tallene man kan lese ut av våre lister. Men det er altså minst 200 prester som har satt sitt navn der, og disse prestene representerer et stort mangfold hva gjelder geografi/bispedømmetilhørighet, utdannelsessted, alder, fagforeningstilhørighet, kirkesosilogisk bakgrunn og så videre. Selv om andelen av disse prestene som er i aktiv menighetstjeneste må antas å være noe lavere enn hundre prosent, kan vi likevel allerede nå slå fast at tallet er sammenlignbart med det antallet prester i Den norske kirke som reserverer seg mot å vie fraskilte. Man kan saktens spørre: Dersom den ene gruppen er stor nok til å få orninger som ivaretar deres samvittighetsfrihet, hva da med oss? Det ser ut til at vi er såpass mange at vi ikke uten videre kan overses i den kirkelige samtalen, og at utålmodigheten er såpass godt fordelt utover at videre trenering kanskje ikke lenger er den klokeste strategien for de som sitter med beslutningsmyndigheten. Vi får se hva mer vi kan si om dette etter hvert.

Til slutt et direkte tilsvar til Kahrs. Du skrev:

"Du bruker en merkelig retorikk, Lockertsen. Først prøver du å provosere frem en endring som er stikk i strid med det den verdensvide kirke står for, i det at du går inn for en radikalt annerledes forståelse av ekteskapet, familie, foreldreskap og forplantning. Når du har utfordret den klassiske forståelsen av ekteskapet som en union av én mann og én kvinne, trekker du deg plutselig og hevder at du egentlig ikke mente å skape en konkurranse.

Med din underskriftsaksjon har du utfordret dine meningsmotstandere direkte, og selvfølgelig har du hatt en positiv mobiliserende effekt på de som står for en klassisk forståelse av ekteskapet.  Selvfølgelig finnes det vinnere og tapere i denne saken, og jeg lover deg at jeg skal kjempe for at det ikke skal være plass for synet til deg og dine allierte Den norske kirke. Det er dere som ønsker en radikal forandring, og da er det dere som bør danne deres eget kirkesamfunn."

Jeg skjønner ikke helt hvor du tar det fra at Maren Lockertsen og vi andre initiativtakerne til Ja-oppropet har "trukket oss" fra noe som helst. Vi har vært tydelige hele veien på at vi ønsker en endring hav gjelder vigselspraksis og aksept av likekjønnet samliv som godt. Vi har ikke vært tause om dette: Vi har stilt våre argumenter åpent fram på egne blogger og i ulike diskusjonsfora og nå senest her på Verdidebatt. Vi har ikke hatt fokus på reaksjonsoppropet i det hele tatt, og har ikke villet gjøre dette til et "stemmekappløp" basert på ulike forutsetninger. Men vi er selvsagt på det rene med at den teologiske debatten som sådan er en form for "konkurranse", i den forstand at vi ønsker gjennomslag for vårt syn og at det andre synet skal tape terreng. Det skulle bare mangle!

Men i motsetning til deg og det du helt åpenlyst skriver, ønsker ikke vi å ekskludere noen som helst. Vi vil akseptere at de som mener noe annet enn oss har rom til å fremme sitt syn og utøve sin tjeneste i tråd med dette, så lenge vi også får rom for å følge vår samvittighet. De som ønsker å fremme et konservativt syn kan selvsagt ikke forvente ikke å møte motstand i form av argumenter og mer eller mindre sterke følelser, men vi vil søke en kirkevirkelighet der vi kan ta vare på hverandre og på fellesskapet på tvers av slike skillelinjer som dem vi diskuterer her. Vi ønsker imidlertid ikke å opprettholde en kirkehverdag der vi som er progressive må være tilbakeholdne for å ivareta de konservatives samvittighet. Jeg personlig ønsker ikke å bære kollegers tilbakeholdenhet på den måten, især ikke når det er en tredje part som rammes.

For øvrig må du gjerne gjøre det du kan for å ekskludere både teologiske syn og meningsbærerne fra den kirkelige samtalen og det kirkelige fellesskapet. Men saken er som både du og jeg vet den at det er plass for synet til "Lockertsen og hennes allierte" i Den norske kirke. Det vil si, du står fritt til å teste hypotesen: Gå gjennom listene våre, finn prestene og send meldinger til våre biskoper hvor du ber om at vi irettesettes og/eller ekskluderes fra den videre teologiske samtalen i kirka vår. Du kan begynne med meg.

Gå til kommentaren

Svar til Rudi Wara (Kom #312)

Publisert over 7 år siden
Rudi Wara – gå til den siterte teksten.

Jeg vil respektere dine synspunkter vdr. homofili hvist du bruker bibelen som grunnlag for dine meninger om likekjønn ekteskap. Hvist du kan begrunne ditt standpunkt for dine meninger fra bibelen – så kan jeg følge deg.

Hvist det er kjærlighet du begrunner likekjønn ekteskap med – så vil jeg vite om du har noe imot et bifilt ekteskap. Hvor tre, tre mennesker kan gifte seg og

Jeg begynner med det siste først, og da må jeg begynne med å korrigere deg noe. Etter mitt skjønn blander du sammen to kategorier her, nemlig bifile og polyamorøse. Selv om bifile kan tenne på og forelske seg i personer av begge kjønn, betyr ikke dette at de må ha to partnere for å leve i et tilfredsstillende parforhold. Analogien er enkel: Selv om jeg som hetero i prinsippet kan bli interessert i langt mer enn én kvinne (og kanskje også kan se for meg at jeg kunne gjøre ulike seksuelle erfaringer med ulike partnere), så skal det likevel bare være én for meg. De bifile har et større "marked" å velge blant, med et tilsvarende større mulig erfaringstilfang, men utover det er de akkurat som deg og meg; det er ingenting i deres orientering som tilsier at de trenger mer enn en partner. Så nei: Jeg forsvarer ikke polyamorøse forhold, selv om det myldrer av polygamister i Bibelen. Jeg argumenterer for det livslange, forpliktende ekteskaplige samliv mellom to likestilte voksne mennesker som velger hverandre frivillig. Spranget til polyamorøsitet er like stort fra mitt syn som fra ditt.

Hva gjelder bibelsk forankring for mitt syn, er jeg redd jeg aldri kan levere et svar som vil tilfredsstille (sic!) deg, all den tid jeg ikke kan belegge mitt syn med skriftsitater som kan føres som bevis. Jeg mener likevel at mitt syn er i samklang med og i forlengelsen av mye av det Bibelen har å si - i enkelttekster og i dypstrukturer - om samliv, om fellesskap og om hvordan vi mennesker skal møte hverandre og leve med hverandre.

Nå er det godt mulig at det finnes eksempler på likekjønnede parforhold i Bibelen også, og at disse omtales på en delvis inkluderende og aksepterende måte. Jeg tenker blant annet på forholdet mellom David og Jonatan. Men tolkningen av disse tekstene er omdiskuterte, og David er vel uansett knapt noe forbilde på det som har med samlivsetikk å gjøre, jamfør hans (minst) seks koner, hele historien med Batseba og så videre.

Jeg kan likevel gi deg noen pekere videre til mer utførlige diskusjoner på min blogg som kanskje kan belyse i hvert fall noe av det du spør om. Her finner du en lengre diskusjon jeg har med meg selv (og etter hvert også med andre) om hvordan man kan argumentere for aksept av homofilt samliv. Og her finner du en tolkning av lignelsen om den barmhjertige samaritan som sier noe om å elske Gud og mennesker og om kategorier som rent/urent og rettferdighet/urettferdighet. Jeg mener den siste teksten er svært relevant i forhold til den saken vi diskuterer her, nemlig hvordan vi best kan lyde Gud i møte med mennesker som trenger vår barmhjertighet, forståelse, hjelp og omsorg.

Om alt dette gir deg rom for å respektere mitt syn, se, det vet jeg ikke. Men noen ganger må vi ta utgangspunkt et annet sted, nemlig å søke å forstå hverandres syn. Da vil noen ganger også respekten komme av seg selv, der det er naturlig.

Gå til kommentaren

Publisert over 7 år siden

Som troende kristen antar jeg at du regner deg som en disippel av Jesus Kristus, og at du er enig i at Bibelen er vår eneste kilde til å vite hva Jesus selv forkynte om samliv og ekteskap?

Du argumenterer mot Paulus sin forkynnelse om ekteskap og samliv, herunder homofilt samliv. Men jeg vil be deg om å glemme Paulus et øyeblikk, og svare meg konkret på dette: Hvor i evangeliene finner du ord/forkynnelse av Jesus som tilsier at han 1) opphever ekteskapet som eksplisitt gjeldende for mann og kvinne, og/eller 2) innlemmer homofilt samliv i ekteskapet?

Nelly Bjerketvedt: Det stemmer at jeg har "ignorert" VD-debatten etter beste evne så langt, i den forstand at jeg ikke har gått aktivt inn for å bidra i den eller forme den, men heller brukt energien min på andre arenaer. Men det betyr ikke at mine standpunkter har vært utilgjengelige. I Kommentar #9 i denne tråden ligger det en lenke til den samme bloggposten som jeg selv lenket til i Kommentar #300, og dette ble fra Maren Ninni Lockertsens side lagt fram som bakgrunnsmateriale for kampanjen fra initiativtakeres side. (Det betyr forsåvidt også at du kan gå ut fra at hun stiller seg bak i hvert fall hovedlinjene i den argumentasjonen jeg legger fram i nevnte bloggpost.)

Til spørsmålene du stiller:

Først: Jeg regner meg som disippel av Jesus, jeg er opptatt av hva Mesteren faktisk sa og gjorde og vil etter beste evne søke å følge ham - ved den nåde Gud gir.

Dernest: Jeg kan ikke finne noe sted at Jesus opphever ekteskapet som gjeldende for mann og kvinne. Jeg tar gjerne et sideblikk til Hildegunn Tangeraas Doelitzschs kommentar her, og slår fast at de bibelske forfatterne understreker at inndelingen i mannlig og kvinnelig med den tilhørende seksuelle spenningen er en del av det Gud har skapt, og som sådan godt, og at trofaste forhold mellom to mennesker bekrefter denne gode siden ved Guds skaperverk. Det jeg imidlertid ikke kan lese noe om, verken i skapelsesfortellingene eller i Jesu forkynnelse, er hvordan vi skal forstå de positive men "skeive" kreftene som finnes der mennesker opplever seg "på siden" av hetero-mønsteret. Der må vi, etter mitt skjønn, operere i forlengelsen av bibeltekstene, og være både kreative og dristige.

Jeg tenker faktisk ikke om meg selv at jeg opphever ekteskapet som eksplisitt gjeldende for menneskene. For heterofile (og/eller bifile som måtte ønske det) holder jeg fram det "klassiske" ekteskapet (skjønt - forståelsen av hva et ekteskap er har gjennomgått en viss utvikling gjennom de siste to millennier, men det er en annen debatt) som det gode. For homofile holder jeg fram det samme samlivsmønsteret, "bare" med den lille forskjellen at de (selvsagt!) også må få bygge et forhold med en person de faktisk kan leve sammen i et slikt forhold med. Så langt jeg kan forstå handler ikke dette om å oppheve noe som helst, men om å utvide, altså å fastholde det vi mener er essensen av Jesu ord og veiledning også i møte med endrede rammevilkår.

Så langt jeg kan skjønne med min begrensede forstand: Det ekteskapet jeg lever i trues ikke og endres ikke av at to menn eller to kvinner også kaller sine forhold "ekteskap". Det at vi anerkjenner at det finnes varianter innenfor skaperverket som ikke faller innenfor grunnmønstrene er ikke det samme som at vi sier at grunnmønstrene ikke finnes. Mangfold er ikke per definisjon en trussel.

Man kan ikke argumentere fra taushet. Vi kan bare konstatere at Jesus ikke gir konkret veiledning om hvordan vi skal møte mennesker som erfarer en "skeiv" identitet. Så må vi tørre å tenke selv. Det er en viktig del av det å være et oppreist menneske.

-------

Hildegunn Tangeraas Doelitzsch: Om jeg virkelig avviser "store deler" av Bibelen, se, det er nok et spørsmål vi kan diskutere. Jeg vil i hver fall protestere mot en påstand om at jeg avviser store deler av Guds ord. Men det tar oss videre til en samtale om hva som er forholdet mellom størrelsene "Bibelen" og "Guds ord" - du finner mine grunnlagsposisjoner meislet ut her.

For øvrig tror jeg ikke det er mulig å forholde seg til hvert eneste ord i hele den samlede boksamlingen vi kaller Bibelen som om alt sammen var like viktig og like vektig. Vi sorterer mellom mer eller mindre sentrale ord, alle vi som lever våre liv i lys av bibeltekstene, og vi forkaster alle som én klare bibelord etter deres intensjon. Disse spenningene går langt utover det som har med forholdet mellom GT/NT og Loven/Ånden å gjøre. Det er i hvert fall mitt standpunkt - og det er et standpunkt jeg har tilegnet meg gjennom studier av nettopp Skriftens mer eller mindre klare ord.

-------

(Jeg tar kvelden nå, men vil forsøke å følge opp samtalen videre i morgen.)

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
3 dager siden / 3330 visninger
KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
21 dager siden / 1552 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
23 dager siden / 1423 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
rundt 22 timer siden / 1106 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
2 dager siden / 979 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
23 dager siden / 858 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere