Harald Hauge

Alder:
  RSS

Om Harald

Harald Hauge er sokneprest i Røros og Hitterdal sokn i Den norske kirke. Han har siden 2007 blogget prekener, teologiske refleksjoner og prestehverdagsglimt på haraldhauge.wordpress.com. Han er gift og er pappa til to jenter.

Følgere

En eller to vigselsliturgier?

Publisert over 3 år siden

Biskop Halvor Nordhaug lufter forslag om to vigselsliturgier til bruk i Den norske kirke. Det er en dårlig idé, og det av flere grunner.

Følgende innlegg er et utdrag av en bloggpost først publisert på Haralds strøtanker.

=======

Kirkevalget 2015 er historie. Kirkehistorie. Biskopene har også sett hvilken vei dette bærer. Derfor har de signalisert at de vil fremme sak om ny vigselsliturgi for Kirkemøtet 2016 slik at saken kommer på sakskartet allerede denne våren. Det er godt. Dette kan ikke utsettes eller treneres lenger. Saksframleggene ligger så å si klare allerede. Kirkemøtet 2014 behandlet knapt Samlivsutvalgets betenkning eller bispemøtets uttalelse, og daværende kirkemøte klarte heller ikke å samle seg om noe flertallsvedtak om saken.

Biskopene er samlet denne uka. I den anledning uttaler biskop Halvor i Bjørgvin til avisen Dagen:

– Det alle biskopene er enige om er at vi må sørge for at færrest mulig finner det nødvendig å forlate kirken. Det tradisjonelle synet på ekteskap skal derfor ikke være unntaket, sier biskop i Bjørgvin, Halvor Nordhaug.

Han er visepreses i arbeidsutvalget i Bispemøtet, som denne uken samler seg i Oslo. Selv argumenterer han tydelig for to liturgier, hvor den nye likekjønnede skal være en tilleggsliturgi.

Hva er det som skjer her? Vinden har snudd. De mest konservative, Carissimi-kretsen og Levende folkekirke og deres våpendragere, har brukt Dagens og Vårt Lands spalter aktivt. De har mumlet om reservasjonsrett og valgfrihet for menigheter og funnet fram igjen sine gamle krav om alternativt tilsyn. Noen frykter tydeligvis at de samme mekanismer nå skal vendes mot dem som de selv har brukt mot andre, nemlig at deres standpunkt kun skal tåles i teori men ikke i praksis. Det kan se ut som om biskop Halvor tenker å tilby dem et slags tilfluktsrom i den gamle liturgien.

Selv om jeg har forståelse for ønsket om å holde kirka samlet, er jeg der at jeg tenker at dette med to liturgier er en dårlig idé. Dette av flere grunner.

  1. To liturgier vil være et signal om at kirka fortsatt ikke anerkjenner ulike varianter av ekteskap som nettopp varianter av samme fenomen. Mange – meg selv inkludert – vil oppleve dette som fortsatt diskriminering. Det vil ikke skape ro.
  2. Det er vanligvis menighetsrådet som tar stilling til hvilken liturgisk variant som skal benyttes i en menighet. To liturgier vil kunne utløse stadige diskusjoner mellom menighet, prest og kanskje også brudefolk om hvilken liturgi som skal benyttes. Slike lokale kirkekamper må for alt i verden unngås.
  3. Dagens vigselsliturgi er heller ikke særlig verneverdig. Den mangler en god inngangsbønn. Den insisterer på at ordene om å «være fruktbare og bli mange» skal leses uavhengig av brudefolkenes alder. Den kunne med fordel hatt flere alternativer til tekstlesninger. Og så videre. Det vi trenger en en ny liturgi med så mange flere valgvarianter at den kan brukes av enda flere enn i dag uten å kjennes forsert. (Spørsmål om hvilke valgvarianter som skal benyttes ved den enkelte anledning vil da være noe som brudefolkene må finne ut av sammen med forrettende prest. Det er en helt annen type liturgisk gruppearbeid enn de diskusjonene jeg skisserte i punktet over.)
  4. Når det er sagt, er det faktisk ingenting ved dagens liturgi som gjør at den ikke kan brukes også i møte med en inkluderende ekteskapsforståelse. Om man bare tåler(!) å høre ordene om at Gud skapte mennesket «som mann og kvinne» og om fruktbarheten, så er selve de påfølgende ekteskapsløftene utformet kjønnsnøytralt allerede; der finner vi bare det kjønnsnøytrale «ektefelle»/«ektefolk» og ikke kjønnede varianter som «ektemann»/»hustru» eller lignende. At denne liturgien skulle være en fullgod tilbaketrekningsarena er derfor vanskelig å forstå.
  5. Kanskje er det også på tide å erkjenne at uansett valgvarianter er det noen som ikke vil tåle at noen som helst i kirka velger annerledes enn dem. Rolf Kjøde i Levende folkekirke er for eksempel tydelig på at to liturgier ikke vil løse noe som helst.
  6. Det er også på tide at samtlige biskoper tar inn over seg at Åpen folkekirke stiller med et svært tydelig mandat fra velgerne i det nye Kirkemøtet. Vi – ja, jeg skriver vi, for jeg er medlem i Åpen folkekirke og var tydelig på dette da jeg gikk til valg som geistlig kandidat – har flertall blant velgerne i alle de direkte valgrundene hvor det ble stilt flere lister, selv i et såpas konservativt bispedømme som Møre. Blant prestenes kandidater er 7 av 11 representanter (mener jeg det var) uttalt progressive. Levende folkekirke fikk riktignok (innmari!) god uttelling for sin konsetrasjon av stemmekryss på nominasjonskomiteenes lister og fikk inn en del delegater, men trenden er likevel tydelig. Det er ikke snakk om en 50/50-situasjon der alle hensyn kan vektes like tungt mot hverandre. Det avgjørende akkurat nå er faktisk å ta signalet fra kirkas medlemmer på alvor og sikre en ny og inkluderende vigselsliturgi for alle.

Her er hva vi bør gjøre: a) Børste støvet av Samlivsutvalgets betenkning «Sammen». b) Innføre en ny, vakker vigselsliturgi med tilstrekkelig valgvarianter til å ivareta bredden i kirkas vigselsarbeid. c) Bekrefte at gjeldende fritaksrett for prester står ved lag. d) Lage gode rutiner lokalt og regionalt for å sikre presteressurs ved alle slags vigsler. e) Gi tydelig støtte og backing til prester som ikke vil utføre vigsler av likekjønnede. f) Gi like tydelig støtte og backing til prester som utfører vigsler av alle slag. g) Gjennom behersket, lyttende og respektfull samtale gi rom for flere syn også i andre kirkelige rom så som undervisning og sjelesorg. h) Være kirke.

Verre er det faktisk ikke.

Gå til innlegget

Martin Enstad som leder i PF!

Publisert over 4 år siden

Det nærmer seg Generalforsamling i Presteforeningen. Ny leder skal velges for en ny og meget viktig periode. Vi er PF-medlemmer som er glade for at Martin Oskar Enstad stiller som lederkandidat!

Det er ikke lederen som bestemmer PFs program og politikk. Men lederens holdninger og egenskaper er avgjørende i det løpende arbeidet for å skape en slagkraftig organisasjon. Her mener vi Martin peker seg ut:

Holdninger

  • Martin ser at prestetjenesten er avgjørende for at Den norske kirke skal være kirke – og folkekirke. Han har en sterk identitet som prest, med bakgrunn som sokneprest i Øksnes og nå ansatt som sokneprest i Skedsmo. Han har jobbet i KFUK/M og KFUK/M-speiderne, og kjenner derfor flere av PFs tariffområder. Martin representerer en reflektert embetsteologi, har videreutdanning i ledelse og forstår kirkens institusjonelle utfordringer.
  • Presters lønn, arbeidsvilkår og profesjonsidentitet styrkes. Martin vil arbeide for at PF er fullt og helt fagforening - og fullt og helt profesjonsforening! Fagforeningens rettmessige krav skal aldri avkortes av utenforliggende hensyn. Foreningen skal fortsatt bidra til styrket kollegialitet og kompetanse.
  • Martin spiller ikke presten ut mot andre profesjoner eller funksjoner i kirken. Han forstår verdien av samarbeid og dialog på alle nivåer, og representerer en lederstil der vi gjør hverandre gode.
  • Martin ser styrken i et mangfoldig presteskap. Han er helhjertet tilhenger av kvinners prestetjeneste, og ser utviklingen mot bedre kjønnsbalanse som en ubetinget styrke. Martin ønsker et mangfold av teologiske synspunkter og profiler velkommen.

Egenskaper

  • Martin liker debatt og åpne prosesser, er uredd og tilgjengelig. Han fremmer egne meninger med tyngde, lytter til motargumenter og skiller mellom sak og person. Under hans ledelse tror vi PF kan utvikle en kultur for større grasrotengasjement og mer gjennomsiktige prosesser.
  • Martin er en dyktig debattant. Han skriver profilerte leserinnlegg som samtidig inviterer til samtale. Bli venn med ham på Facebook, og les prekener på veltalt.blogspot.no; det viser evne til å ha klare oppfatninger, kunne diskutere dem, og møte motargumenter med nysgjerrighet og forståelse.
  • Martin har bakgrunn fra KrFU, der han innehadde en rekke verv. Han er et utpreget politisk menneske. Vi som har arbeidet med ham er imponert over hans skarpe blikk for hva som er ”saken” i sakene, hvor en prosess befinner seg, og hvilke handlingsalternativer som er mulige. Dette er en uvurderlig styrke for en leder i PF. Han er rett person når prestetjenestens rolle i ny kirkeordning skal forhandles.
  • Martin har lang organisasjonserfaring. Han kjenner PFs sekretariat fra et vikariat i 2007-8, og vet hvordan foreningen fungerer lokalt og regionalt. Dette sikrer tyngde og kontinuitet! Samtidig representerer han en ny generasjon og et friskt blikk på de skjerpede krav som stilles til PF i dag. Det trengs mer enn noen gang!

Vi oppfordrer PFs lokallag til å diskutere ledervalget, og gi sine utsendinger en klar anbefaling om å stemme på Martin Enstad!

Dag Magnus Hopstock Havgar
Marta Botne
Terje Kjølsvik
Harald Hauge
Astrid Sætrang Morvik
Fredrik Saxegaard
Bjarte Nese
Lars Erlend Kielland
Finn Rindahl
Linn Strømme Hummelvoll

Gå til innlegget

Om det store kjønnsargumentet

Publisert nesten 5 år siden

Følgende tekst ble publisert i dag på min egen blogg. Ettersom teksten stort sett består av lenker til Verdidebatt-innlegg legges den nå også ut her.

Nord-Hålogaland har fått ny biskop, og den nye biskopen er mann. Ettersom Tunsbergs nye biskop også ble en mann som på sin side erstatten en kvinne, var det mange som både håpte og sa høyt at Herborg Finnset burde foretrekkes framfor Olav Øygard i finaleheatet i nord.

Nå ble det slik det ble. Selv kommenterte jeg utnevnelsen slik på Facebook:

I dag gleder jeg meg over at Nord-Hålogaland får en biskop med solid kunnskap om og kjennskap til samisk kirkeliv. Og så siterer jeg det Merete Thomassen skriver på tidslinja si:

«Gratulerer Den norske kirke og Nord-Hålogaland bispedømme med en flott biskop! Så gleder meg jeg til Kirkerådets tre neste bispeutnevnelser, for da vil de selvsagt ivareta kjønnsbalansen og utnevne flotte kvinnelige biskoper.»

Dette er aldeles seriøst ment. I en alternativ virkelighet kunne hvert bispedømme hatt råderett over sin egen bispeutnevnelse. Men vi er nå engang i den situasjonen at vi har et sentralt organ (Kirkerådet) som foretar bispetilsettinger, og da må vi – det store fellesskapet – også kunne forvente at nevnte organ over tid legger helhetlige hensyn inn i sine valg. Det kan ikke være tvil om at det å sikre kjønnsbalanse i bispekollegiet er et slikt helhetlig hensyn. Med de tre siste utnevnelsene har andelen gått ned fra 4/12 til 3/12. Dette er en trend Kirkerådet må sørge for å snu.

Sier nå jeg.

Andre sier noe helt annet. Kyrre Kolvik, for eksempel, i en tekst som ligger ute på Verdidebatt.

En underlig tekst, tenker du kanskje? I så fall tenker vi likt, du og jeg. Og vi er ikke alene. Her er noen utvalgte reaksjoner, hentet fra dagens publiseringer på Verdidebatt:

Kyrre Kolvik er sentralstyremedlem i Presteforeningen. Kan hende er det flere enn meg som erlittoverrasket over at det kommer slike holdninger fra akkurat den kanten. Jeg håper virkelig ikke dette er noe som vil få ytterligere gjennomslag i PFs ledelse, for å si det forsiktig.

Heldigvis viser punktlista over at det er mange kloke ledertyper i kirka vår. For å parafrasere Kolvik: Det er bare et tidsspørsmål før vi finner flere av dem i første linje i tilstrekkelig antall.

Jeg gleder meg.

=======

Opprinnelig publisert på Haralds strøtanker.

Gå til innlegget

Natur eller relasjon?

Publisert over 5 år siden

Når kirka diskuterer samliv argumenterer enkelte med utgangspunkt i naturretten, argumenter som i luthersk kontekst gjerne innføres med ord som "kjønnspolaritet" eller "skaperordninger". Disse argumentene har noen nokså problematiske sider.

Følgende innlegg ble opprinnelig publisert på min blogg Haralds strøtanker. Ettersom innleget er beslektet med en debatt undertegnede tidligere har deltatt i på Verdidebatt, legger jeg det nå også ut her. Jeg tar gjerne imot kommentarer begge steder. Boka det vises til er Edward Fesers The Last Superstition.

=======

Som den oppmerksomme [blogg]leser vil har fått med seg: Jeg har lest en betongkonservativ katolsk filosof som synes Richard Dawkins er både ond og dum, og som synes innføring av likekjønnet ekteskap er minst like ondt og dumt som hele det samlede nyateistiske forfatterskapet til sammen.

For å si det som det er: Jeg tror de aller fleste der ute vil sette pris på at jeg ikke gjengir altfor mye av Fesers ordbruk i anledning likekjønnede parforhold. Noe av det er faktisk riktig støtende. Men jeg synes det kan være på sin plass å løfte fram om ikke ordbruken så i det minste tankerekkene hos Feser, for så å dekonstruere noen av synspunktene hans.

Hvorfor? Fordi Fesers synspunkter ikke er fremmede for norsk luthersk kirkedebatt. Hos oss snakker vi riktignok ikke om naturrett og om finale årsaker, slik Feser og andre katolikker gjør, men om kjønnspolaritet og skaperordninger, men argumentet er i bunn og grunn det samme: Det finnes innebygde «designelementer» i skaperverket – fra Skaperens side, altså – som med nødvendighet leder oss til å avvise slike unaturlige finurligheter som likekjønnet ekteskap. Den som vil se hvordan disse argumentene utmyntes og forsøkes utnyttet på norsk konservativ evangelisk-luthersk mark kan ta en titt på sidene til MorFarBarn. Eller la være. Det gjør jeg.

Naturrett á la Feser, kort oppsummert

Utgangspunktet for Fesers avvisning av likekjønnet samliv er det samme som for katolsk og ortodoks naturrettstenkning ellers, nemlig at det ligger visse finale årsaker (med dertil hørende teloi, altså mål) innebygd i det skapte, og at disse er allment tilgjengelige ved observasjon av stofflig form og årsakssammenhenger i naturen.

På seksualetikkens område utmyntes dette gjennom en konstatering av at seksualiteten «sikter mot» forplantning og videreføring av slekten/arten. Av dette leser man så at all seksuell utfoldelse som ikke sikter mot dette er «mot naturen» – her er det kanskje noen som hører ekkoet av Paulus – og derfor også mot de finale årsaker som Gud har lagt inn i sitt skaperverk og dermed umoralsk.

Feser (for å bli hos ham) skriver derfor om hvordan naturen selv lærer oss (det som underforstått er Guds vilje) at sex alltid må sikte mot muligheten for å få barn. Han skriver helt eksplisitt – og her må jeg advare deg, kjære leser, om at dette er pute-filosofi in excelsis – at sex derfor alltid må ende opp med «the ejaculation of semen from the penis into the vagina» og at all sex som ikke ender opp slik ikke er «real sex». Punktum.

Fra dette utledes alle de klassiske konservative seksualmoralske posisjonene: Prevensjon er mot naturen, sterilisering er mot naturen (og en ganske alvorlig synd!) og mange barn er både naturlig og flott. Siden mange barn nødvendigvis leder til at mor må bruke mye tid på pass og stell av barn, ender vi opp med et tradisjonelt kjønnsrollemønster og et behov for at far tar langsiktig ansvar for både mor og barn. Ergo ekteskapet. Voila!

Som tradisjonalister flest tenker Feser at ekteskap blant sterile heterofile like fullt kan kalles «ekteskap», så lenge man oppfører seg som om man ikke er sterile. Hvilket vil si: Spill av pute-sekvensen over en gang til som en forklaring på hva slags sex man kan tillate seg å ha. Åpenbart sterile relasjoner som samkjønnede «ekteskap», derimot… Som sagt, dere vil ikke lese hva han skriver.

Det som er interessant med dette resonnementet er hvordan tanken på forplantning helt overstyrer alt annet i Fesers versjon av naturretten («skaperordningene»). Han skriver blant annet at fenomener som seksuell nytelse er der fra naturens side for å «lokke oss» til å ha sex og dermed formere oss (noe som selvsagt ikke er bare feil, biologisk sett), og at dette derfor er en underordnet sak som man strengt tatt ikke behøver bygge noen etisk refleksjon rundt (her vil sikkert flere enn meg heve et øyenbryn eller to). Enda mer interessant er hvordan han underlegger selve relasjonen mellom mor og far denne samme «underordningstanken»: Relasjonen er der for å tjene en større hensikt, nemlig det å ta vare på barna som blir til når man har sex. Altså: Gjennom et itimt samliv oppstår det bånd mellom to mennesker. Men dette båndet er ikke et mål i seg selv, det er tvert imot kun et «redskap» for å sikre at far og mor holder sammen for å ta vare på barna de setter til verden ved å oppføre seg i tråd med naturen.

Dekonstruksjon, mer eller mindre spontan

Det er flere åpenbare problemer med en sånn tankerekke. En sak er at det er vanskelig å se hvordan man skal kunne unngå å måtte tråkke opp stien tilbake til den gangen da ofre for voldtekt like gjerne kunne gifte seg med overgriperen, eller hvordan man skal kunne argumentere solid mot sex basert på kun den ene av de to partenes premisser (bare så lenge man sender ting til de rette steder til slutt…!). Det er også vanskelig å se hvorfor det måtte være «mot naturen» å gå fra hverandre når barna var i stand til å klare seg selv. Og dersom relasjon er noe som vokser fram over tid gjennom et naturlig intimt samliv, bør man ikke da overlate ekteskapsinngåelser til fornuftsbaserte valg og gå for en eller annen form for arrangert ekteskap? I det hele tatt: Det er noe med den mest stringente naturretten som sender selve relasjonen mellom de to voksne helt i bakgrunnen som konstituerende element i det vi kaller ekteskap. Relasjonen blir kun et redskap for å nå et mål, ikke et mål i seg selv.

Spørsmålet jeg sitter igjen med er i grunnen hvordan man kan forene et slikt syn med et kristent gudsbilde. For en kirke som bekjenner troen på en Treenig Gud som etter sitt innerste vesen – i hvert fall slik dette er gjort kjent for oss – er relasjon, hvordan kan man nedvurdere sam-livet slik uten å tape troverdighet?

Naturretstenkning får noe statisk over seg. Den har fokus på formale og finale årsaker. Men prosessen og medvandrer-aspektet blir borte, sammen med medhjelperen som er vår like, Den Andre som vi speiler oss i og finner oss selv i.

Som prest har jeg holdt en del vigselstaler etter hvert, og jeg har hørt en del kolleger gjøre det samme. Jeg har ikke systematisert min egen forkynnelse, ei heller andres, men jeg kan likevel si at den vigselsforkynnelse jeg har framført og hørt har vært svært lite orientert mot det å sette barn til verden. Derimot er det mye fokus på relasjonen mellom de to voksne partene og på hvordan denne relasjonen kan danne en god ramme for barns oppvekst. Samtidig har jeg selv sagt og jeg har hørt andre si det samme: En dag skal eventuelle barn flytte ut, og en dag skal eventuelle barn løsrive seg fra sine foreldre. Ja, målet med barnas relasjon til sine foreldre er jo nettopp løsrivelse og selvstendighet! De voksne, derimot, skal vokse sammen og holde sammen til døden skiller dem ad. Dette er en ekteskapsforståelse som setter selve relasjonen mellom de to voksne, likeverdige partene i sentrum.

Men dette er altså en ekteskapsforståelse som ikke kan leses ut av naturen som en naturlig etikk som sådan. Dersom vi skal følge Fesers naturrett til dens logiske endestasjon, kan man jo si at den dagen barna har flyttet ut og står på egne bein og de to ektefolkene ikke lenger kan få barn sammen, da kan ekteskapet like gjerne oppløses, for da har det ikke lenger noe overordnet og naturlig og gudgitt og egentlig mål å sikte mot lenger. (Teleologi er nemlig alltid framtidsrettet etter sitt vesen, ettersom den baserer seg på årsakssammenhenger i tid og rom.)

Dersom Edward Feser hadde lest det jeg skriver her, ville han sagt at det jeg her gjør er å sette vogna foran hesten og blande sammen årsak og virkning. Tar man utgangspunkt i naturretten, er hans poeng logisk og gyldig. Men en informert samtale vil også måtte ta hensyn til en videre kontekst, og ta hensyn til erfaring og opplevd, indre virkelighet.

Og da tenker jeg at vi kan konstatere at uavhengig av hva katolikkene lærer (og lever) om naturrett, forplantning og relasjon så lærer Den norske kirke allerede noe annet og noe videre enn dette. Vi har allerede en utvidet ekteskapsforståelse i vår kirke, der den selvvalgte, frivillige og jevnbyrdige relasjonen mellom de to voksne partene er det sentrale, og der seksuell utfoldelse er ett av mange elementer som styrker relasjonen mellom de to partene. Denne relasjonen kan videre være et godt grunnlag for å sette barn til verden og oppdra disse. Men vi oppfører oss og driver liturgi og preker i det store og hele som om det er relasjonen som er det primære.

Og jeg tenker altså at dette er noe som springer ut av selve det kristne bildet av Gud som treenig og som relasjon. Gudsforståelsen er en teologisk ressurs som kan hjelpe oss til å fortolke og sette våre egne relasjonen inni en større sammenheng både skapelsesteologisk og etisk. Jeg mener dette er en mer naturlig (sic!) måte å gjøre teologi for en kristen kirke enn å utlede sin etikk av observasjoner av årsak og virkning.

At en likekjønnet ekteskapsforståelse kan finne sin plass innenfor et slikt større bilde fundert i tanken om den likeverdige relasjon tenker jeg at jeg ikke engang trenger å argumentere for.

Ytterligere dekonstruksjon, med sideblikk til grunnlagsfilosofi

I min anmeldelse av Fesers bok The Last Superstition gikk jeg (noe overfladisk) inn i debatten om formale og finale årsaker og om konsekvenser for naturretten. Jeg argumenterte for en agnostisk realisme-posisjon som innebærer en viss tilbakeholdenhet med å utlede altfor bombastiske konklusjoner av det vi mener vi kan observere av formale årsaker.

Bakgrunnen for dette er dels argumenter hentet fra nominalismedebatten i senmiddelalderen, men dels også argumenter hentet fra hva den spesielle åpenbaring – altså Jesus-hendelsen – lærer oss om Gud som treenig fellesskap. Spørsmålet er hva det gjør med oss og med vår etikk når vi løfter fram bildet av Gud som Den Ubevegelige Beveger – noe jeg innrømmer gir god mening i møte med ny-ateismen, bare så det er sagt – når Bibelen viser oss et bilde av en Gud som gråter, angrer, lider og dør. Det kristne bildet av Gud innebærer også bevegelse og endring. Påskefortellingen er en fortelling om en Gud som finner seg selv og om en Far som finner ut nettopp hvilken Sønn det er han har og vil vedkjenne seg. Det er ikke så mye ubevegelig over dette.

Med andre ord: Jeg tror at den statiske naturrettstenkningen – oversatt til luthersk kontekst, vil dette handle om tale om skaperordningene – kan ha noe å levere i noen sammenhenger, men at denne plassen må underordnet refleksjon om relasjon som det innerste i kristent gudsbilde og kristen etikk. Hvis ikke, ender vi fort opp i reduksjonismer à la Feser (eller Benestad).

Inn mot den debatten som nå raser for fullt på Den norske kirkes kirkemøte vil jeg avslutningsvis si: Den som vil argumentere mot aksept av likekjønnet ekteskap med utgangspunkt i det de kaller kjønnspolaritet eller skaperordninger, må vite at de da beveger seg inn i et landskap der det er den teleologiske naturrettstenkningen som gjelder. Da må man avvise prevensjon, da må man avvise all seksuell utfoldelse som ikke sikter mot å sette barn til verden og da må man regne med å måtte ta noen steg i retning relativt tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Man må også, tenker jeg, legge fram noen gode og velfunderte argumenter for hvorfor i alle dager arrangerte ekteskap er problematisk som norm, og hvorfor barnløse ekteskap eller ekteskap der barna har blitt voksne ikke like gjerne kan oppløses uten motforestillinger fra kirkelig hold. Gjør man ikke dette, må man tåle å bli beskyldt for å være inkonsekvent.

Leseren vil ha skjønt hvilken retning jeg mener vi som kirke i stedet må gå. Vi må, med utgangspunkt i gudsbildet, løfte fram at kirka er kalt til å løfte fram relasjon som noe som ikke bare er naturlig men også (rett forstått) over-naturlig. Gud er selv et kjærlighetsfylt fellesskap som kontinuerlig åpner seg mot verden. Jeg vil slå et slag for at det er dette kirka er satt til å ha som sitt høyeste mål, og at det vi har å si om relasjon noen ganger kan overgå det vi ellers kan lese ut av naturen.

Til slutt: Dersom vi nå vender oss til den praktiske empiriske virkelighet kan vi konstatere at den jevne katolikk heller ikke tenker og følger og lever i tråd med Fesers reaksjonære naturetikk. Fødselsraten i det katolske Sør-Europa er lavere enn i Skandinavia. Kom ikke her å si at dette ikke handler om tilgangen på og bruk av prevensjon.

For øvrig mener jeg at Den norske kirke nå må åpne for vigsel av likekjønnede. Takk.

Gå til innlegget

Joik som teologisk ressurs

Publisert over 5 år siden

Er joik først og fremst et problem for samisk kirkeliv, eller finnes det måter å lytte til joik på som gjør denne til ressurs også for kirka?

Vårt Land har i en serie artikler satt fokus på joikens plass – eller manglende sådan – innenfor samisk kirkeliv. Temaet ble aktualisert etter at Ole Edvard Antonsen framførte en joik i Kautokeino kirke, noe som var et brudd på menighetsrådets vedtatte retningslinjer for bruk av kirka. Nå vurderer rådet visstnok å forby all konsertvirksomhet for å sikre seg mot at noe tilsvarende skjer igjen. Joik i kirka er med andre ord en betent sak.

I hvert fall framstilles det slik i avisa.

Selv arbeider jeg som prest i et samisk kjerneområde. Men det er langt herfra til Kautokeino, både geografisk og praktisk-teologisk. Mitt arbeidssted er Røros og Rørosvidda. Her, blant sørsamene, er det lite å spore av den læstadiansk påvirkede nordsamiske konflikttematikken i møte med joik i kirkerommet. Innenfor sørsamisk kirkeliv er nemlig ikke spørsmålet på hvilken måte joiken er et problem for kirka, men heller på hvilken måte vi kan utnytte joiken som teologisk ressurs. Dette er en tilnærming jeg personlig finner mye mer spennende.

Joik og samisk virkelighetsforståelse

For tre år siden hadde jeg gleden av å høre Håkan Rydving, professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen, forelese om samiske virkelighetsforståelse i lys av begrepene liv, død, navn og joik med særlig henblikk på sørsamisk kontekst. Rydving beskrev hvordan man innenfor en tradisjonell samisk konstruksjon av fenomenet eksistens skiller mellom to «værensformer», nemlig den biologiske og den sosiale. Man kan være levende i biologisk forstand, men likevel være død i sosial forstand (i.e. fredløs eller utstøtt), og motsatt: Man kan være død rent biologisk, men levende hva det relasjonelle angår. Og så kom han til det som jeg tenker det er relevant å trekke fram her, som en del av samtalen om joik og kirkeliv: Det som holder noen fast i deres relasjoner og som dermed sikrer at man ikke dør i sosial forstand er vuelie – joiken.

Som det også har blitt påpekt flere ganger i Vårt Lands artikler om temaet, så er det slik at man ikke joiker om noe eller noen, man joiker noe eller noen. Poenget her er at når man gjør dette er man samtidig med på å opprettholde joik-objektets væren. Joiken bærer eksistens, rett og slett. Bestefar er kanskje død i den forstand at hans hjerte ikke lenger slår, men han lever fortsatt i den usynlige verden så lenge noen fortsetter å joike ham. Riktig død er man først den dagen ingen lenger husker en og derfor ikke lenger joiker en – eller den dagen man ikke selv kan joike. Da er også alle forbindelser mellom den synlige og den usynlige verden borte, og det er også alle de muligheter som implisitt finnes for kommunikasjon og ulike slags reiser fram og tilbake.

I lys av dette skulle det være tydelig hvorfor diskusjonen om joik i kirka ikke bare kan føres som en diskusjon om smak og behag, som om det dreide seg om en ny runde med diskusjon om trommer på bedehuset eller felespill i gudstjenesten. Joiken kan ikke reduseres til et musikkuttrykk. I filosofisk terminologi kan man si at joik handler like mye om ontologi som om sang. På praktisk-teologisk fagdialekt kan vi til og med driste oss til å si at joik er performativ tale: Det er et kulturuttrykk som om ikke skaper så i hvert fall bærer til oss hva det nevner.

Joik og messe

Dersom vi nå vender tilbake til spørsmålet om joik som teologisk ressurs, vil jeg i fortsettelsen knytte an til et begrep innen liturgisk teologi, nemlig anamnese-begrepet. Dette uttrykket har tidligere gjerne vært oversatt med «ihukommelse». Det er et tungt ord, men det er samtidig et vakkert ord. Kanskje må det være tungt også, for det bærer en voldsom realitet i seg: Ordet brukes for å beskrive den delen av nattverdsteologien som handler om hvordan kirka gjennom messen er med på å holde Kristi offer for menneskenes skyld fram som en levende realitet, her å nå.

Gjør dette til minne om meg! sier Kristus, og kirka gjør det – deler brød og vin – til minne om Kristus. Og så må vi si: Minnet lever! For messen er noe mer enn et minnemåltid, noe mer enn et minne om noe som har skjedd, det er noe som skjer. Messen er stedet hvor Kristus får kropp og møter sin kirke som nettopp det, som en levende kropp, i og med brød og vin. Dette er min kropp! Dette er mitt blod! sier Kristus, og idet han sier det er det dette som skjer, der og da. Kirka ihukommer Kristi måltid med disiplene og hvordan han gav seg selv for deres skyld, og idet vi gjør dette er vi selv en del av det samme måltidsfellesskapet på en fullstendig fysisk måte. Dette er performativ tale i aller ytterste forstand.

Paulus bruker uttrykket "Kristi legeme" om to størrelser: Nattverdbrødet og kirka. Sammenhengen mellom disse er slik at den gruppe mennesker som næres av Kristi legeme (brødet, altså sakramentet) blir satt i stand til å være Kristi legeme på jord: Jesu Kristu hender og føtter, øyne og ører, som skal tjene verden med Guds kjærlighet.

Med andre ord: Så lenge kirka gjør anamnese har Kristus en kropp i verden. Men den dagen ingen lenger feirer messe, den dagen ingen lenger leser ordene om Jesus som bryter brødet og deler ut vinen, den dagen mister Kristus sin kropp i verden. Satt på spissen: Jesu Kristi konkrete nærvær iblant oss er knyttet til kirkas sakramentale liv.

Dette betyr likevel ikke at det står i kirkas makt å holde Kristus tilbake, så å si. Det er Ånden som leder oss når vi feirer messe, og Ånden blåser som kjent dit den vil.

Hva har så alt dette med joik i kirka å gjøre? Innenfor en samisk kontekst gir det mening å si at når vi feirer messe, da erfarer vi Ånden som joiker Kristus, intet mindre.

Samisk gudstjenesteliv

Den siste setningen over er et stykke kontekstuell teologi. Med det ene uttrykket "Ånden joiker Kristus" kan vi sammenfatte de atskillig mer ordrike avsnittene over. Denne praktisk-teologiske spissformuleringen gir ikke nødvendigvis mening utenfor samisk kontekst, men innenfor Saemie åpner dette for å tenke om messens dynamikk og om den virkeligheten som kirka står i på en måte som oppleves både integrert og meningsfull. Her kommer Kristus til oss med komager på føttene, og vi inviteres til å se at han er hjemme her også. Han var her til og med før vi ble oppmerksomme på det.

I sørsamisk menighetsliv har joiken en selvsagt plass, både under og etter gudstjenesten. Frode Fjellheims ordinarieserie er komponert med utgangspunkt i sørsamisk joik, og andre ledd i gudstjenesten kan fylles av mer eller mindre spontan joik. Den som har hørt sørsameprest Bierna Bientie joike innstiftelsesordene skjønner intuitivt hva dette dreier seg om: Her er et nærvær som ikke kan beskrives bare med ord.

Selv finner jeg det svært meningsfullt å tenke nettopp slik om både joik og andre sider ved samisk kultur og virkelighetsforståelse: La oss ta det med oss inn i gudstjenesten og se hva som skjer, både med gudstjenesten og den samiske kulturen. Plutselig ser vi at Kristus står der i komager. Det er en erfaring vi som kirke bør legge til rette for, ikke motarbeide.

Litteraturtips

Johnsen, Tore: Jordens barn, Solens barn, Vindens barn. Kristen tro i et samisk landskap. (Verbum: 2007)

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere