Jeg er kjent med at tanken om å «velsigne Gud» har fått gjennomslag i en del kristne miljøer, og det gjør meg urolig, for vår språkbruk vil også påvirke våre tanker og forestillinger.

I mitt åpne brev i Vårt Land 29.februar uttrykte jeg begrunnet tvil om mennesker ut fra bibelsk språkbruk og tankemåte kan velsigne Gud. Bibelselskapet ved Aschim og Mongstad-Kvammen vil ikke gi rom for en slik tvil: mennesker kan velsigne Gud, hevder de.

LES ASCHIM OG MONGSTAD KVAMMEN: Vi kan velsigne Gud

De grunnene de anfører for det, er ikke overbevisende.

Vi er enige om at både hebraisk og gresk kan bruke ett og samme verb både for å velsigne og å lovprise. Men vi trekker ulike konsekvenser av det. A/MK mener tydeligvis at ordet da bør gjengis med ett ord også på norsk. Som eksempel anføres 1 Mos 14,19-20, hvor samme uttrykk (på hebraisk baruk, på gresk evlogetos) brukes både når Melkisedek velsigner Abraham og når han lovpriser Gud. A/MK kaller dette en «gjensidighet» som en bør få fram også i en norsk oversettelse. Men det er da ingen gjensidighet mellom Melkisedek og Gud i denne teksten? Når Melkisedek velsigner Abraham er det en virkelig velsignelse: Han ønsker at Guds kraft og godhet må følge Abraham. Når han «velsigner» Gud, er det ikke et ønske om at Gud skal motta (mer av?) Guds kraft, men motta en takk og en lovprisning for at han har velsignet Abraham ved å la ham seire over motstanderne. Dette kommer best fram på norsk ved bruken av to ulike verb, velsignet være Abraham, lovet være Gud.

Ønsket om å bruke ett og samme ord i oversettelsen for et bestemt ord i grunnteksten (såkalt konkordant oversettelse) kan ikke være noe ideal. Det må være viktigere at tekstens mening kommer klart fram på norsk. Prisen for det er selvsagt at en mister grunntekstens ordspill på dobbeltbetydninger av et ord, slik vi ser det i NO78’s gjengivelse av 1 Mos 14,19-20 og Ef 1,3. Men her må oversetteren gjøre et valg. Jeg vil mene at Martin Luther og hele den tyske, danske og norske oversettertradisjonen her har gjort et bedre valg enn Bibel 2011.

Nøkkelspørsmålet i vår debatt er forståelsen av det norske ordet for signing eller velsignelse. Jeg oppfatter det som et begrep som innebærer at den velsignede settes i forbindelse med Guds godhet og omsorg. Det er et religiøst begrep hvor Gud er kilden til velsignelsen, og da gir det lite mening be om at Gud velsignes. Derfor skjelner vi på norsk mellom velsignelse og lovprisning. Velsignelsen kommer ovenfra, mens lovprisningen kommer nedenfra, som takk til Gud.

Til en slik sondring mellom de to begrepene sier A/MK: «Dette er en vanlig oppfatning, men den er faktisk ikke korrekt.» De har funnet fram noen eksempler fra dansk-norsk salmediktning for noen hundre år siden og viser til at svensk bibel har en tradisjon for uttrykket «Välsignad vare Herren». En slik argumentasjon gjør ikke noe inntrykk på meg. En norsk bibeloversettelse må rette seg etter norsk språkbruk i dag. Hvis mitt forsøk på å beskrive forskjellen på signing og lovprisning gjengir en «vanlig oppfatning» blant norske språkbrukere i dag, må oversettelsen rette seg etter dette. Martin Luther skrev et lite skrift om bibeloversettelse (utgitt på Bibelselskapet i 1984) hvor han peker på at vi må lytte til «husmoren i hjemmet og mannen i gaten» og bruke deres språk når vi gjengir Guds ord.

Og til å forstå norsk språkbruk i dag, er faktisk også liturgien en viktig kilde. Det kan være prinsipielt riktig at liturgien bør rette seg etter bibelspråket, men da må vi sannelig også gi bibelspråket en kvalitet som gjør det liturgisk brukbart. Og jeg holder det for nokså misvisende å skulle erstatte prestens oppfordring «La oss prise Herren» med «La oss velsigne Herren», slik A/MK ser ut til å ønske seg.

Jeg er kjent med at tanken om å "velsigne Gud" har fått gjennomslag i en del kristne miljøer, og det gjør meg urolig, for vår språkbruk vil også påvirke våre tanker og forestillinger. Derfor er ikke dette bare en oversettelsesfaglig utfordring. Bak det filologiske spørsmålet ligger også et teologisk: Hvilket gudsbilde vil vi formidle med vår språkbruk. Tanken om en «gjensidig» utveksling av velsignelse mellom Gud og mennesker skaper en forestilling om Gud som ikke har bibelsk dekning. Han kan ikke tilføres noe ved vår «velsignelse». La oss fortsette med å dele velsignelsen fra ham med hverandre og samtidig takke og lovprise Gud.