Hans Eskil Vigdel

Alder: 39
  RSS

Om Hans Eskil

Forfatter av "Ingen introverte i himmelen". Jeg og kona, Kathrine Vigdel, blogger på Skapt: skapt.org

Følgere

Problematisk tittel

Publisert 21 dager siden

«Kommer introverte inn i himmelen? Det må du love å svare på». Hva har jeg gjort, tenkte jeg. Kommer folk til å tro at jeg stenger himmelens port for dem?

«Ingen introverte i himmelen» er tittelen på boken jeg slapp i fjor. En journalist mente at jeg valgte tittelen for å provosere. En god venn sier at han mislikte tittelen, men likte boken godt. 

Så hvorfor valgte jeg akkurat den tittelen? 

Tittelen er snodig og kan misforstås, mener mange. Nei, jeg mener at den faktisk ikke kan misforstås. Den er som poesi og som et maleri som er større enn bokstavene og fargene du ser. Tittelen er til for tolkning.

Jeg tenkte en god del på hva jeg skulle kalle barnet, eller boken. Tittel er viktig, bokens navn gir boken identitet. Jeg hadde flere forslag: Skapt, Introvert, Skapt introvert og Introvertboken, var noen. Kjært barn, mange navn. Så begynte jeg å tenke på ordet himmel. Og vipps, Ingen introverte i himmelen. 

Jeg valgte tittelen først og fremst fordi den klang bra, og for alle assosiasjonene den skapte hos meg. Og så kom tanken: Den tittelen kan jeg vel ikke bruke, den vil bare bli støy. Jeg lot den modnes og testet den på flere. En klok venn leste manus før ferdigstilling. «Jeg elsker den», var hans reaksjon. Da var det gjort, og jeg turte å satse på en spennende og potensielt eksplosiv tittel. 

Boktittelen var et eksperiment, et forsøk på å pirre nysgjerrigheten, for å stimulere nytenkning og til å dele videre det man oppdager. For ofte tør vi ikke si det vi mener og overlater det til de andre – til de som vet best, og vi forblir tause. Det er ingen fasit på hvordan tittelen skal forstås. Selv jeg, forfatteren, har ikke det. Slik poeten heller ikke har det med sine tekster, eller kunstneren med sitt kunstverk. 

Etter at boken ble lansert kom det en del reaksjoner på tittelen. Det var nesten bare fra godt voksne jeg måtte svare på tiltale. 

«Kommer introverte inn i himmelen? Det må du love å svare på». Hva har jeg gjort, tenkte jeg. Kommer folk til å tro at jeg stenger himmelens port for dem? 

Jeg tenkte at godt voksne ikke er vant med å forholde seg til bruken av språklige virkemidler på samme måte som yngre og gjerne mer utdannede mennesker. Så fikk jeg høre at også akademikere synes tittelen er problematisk. Jeg følte at jeg måtte forsvare den med å si, «dette er ikke en akademisk utgivelse». «Det er populær sakprosa». For det er lov å drive med kreativ skriving også for forskere, det er til og med et pluss, særlig innen kvalitativ forskning. Det som i hvert fall er sikkert er at tittelen skaper engasjement. Det er jeg glad for.

Når man skriver noe andre skal lese begår man en stor risiko, man har ingen garanti for hvordan teksten blir oppfattet. Det kan lamme oss fra å tørre å skrive, fortelle og mene. Å skrive for andre er en mulighet til å dele av hvordan du ser verden. Det vil være en berikelse, hvis du tør. 

Leseren skal få lov til å definere tittelens betydning. Jeg som forfatter må stå ved min tittel, og slippe den fri for lesernes fantasi. Da kan det oppstå noe vakrere enn bokstaver på papir. Teksten treffer, gjenkjennelse skapes og ordene lever videre. Slik blir boken mer enn forfatterens intensjoner. I denne boken er leseren hovedpersonen, som leser om sitt liv og hvordan være menneske i verden. 

Håper folk leser boken, og ikke bare tittelen. Min oppfordring: vend tilbake til tittelen når du har lest boken.

Gå til innlegget

Kjære Mirjam

Publisert rundt 2 måneder siden

Jeg skulle ønske du ble elsket for den du er, ikke bare for det du gjorde.

I anledning verdensdagen for psykisk helse, skrev jeg brev til Mirjam i filmen Disco. «Kjære Mirjam. Det var leit å se filmen om deg. Du ble sett hver gang du var på en scene eller et dansegulv, jeg tror det kjentes godt, helt til kroppen sa stopp. Anerkjennelsen ble som å pisse i buksa for å holde seg varm. En dag ble det for mye. I filmen virket du så fjern og tom, som en skygge av noe du kunne vært. Jeg tror ikke du var tom, men full av angst og fortvilelse sank du ned i et mørke du ikke visste om.

Jesus tåler deg

Jeg skulle ønske du ble elsket for den du er, ikke bare for det du gjorde. Jeg skulle ønske at den kristne gudstjenesten kunne vært et fristed for deg, midt i et krevende liv, og ikke enda et område du skulle være best. Jeg ønsker at troen kan gi deg styrke midt i det livet du har. At du kan brøle ut alt det du føler av sinne og sorg. Alt du holder inni deg. At du kan tatt ordentlig plass i deg selv og vise verden hvem Mirjam er.

Jeg skulle ønske at du vil oppleve at det er lov å bli rasende på Gud, slik David i Bibelen ble rasende på Gud. Gud tåler sinnet vårt, ikke bare det pene og pyntelige. Troens Jesus tåler deg og spør: hva kan jeg gjøre for deg?

Trygt landingssted

Kristen tro er ikke ment å være en tvangstrøye, og den kan være et musikkstykke som fargelegger en grå dag. Jeg unner deg å hvile nå, og finne et trygt landingssted der du kan slappe av. Jeg håperat du forsiktig og tillitsfullt kan åpne innsiden på gløtt og fortelle deg selv og andre hvem du tror du er.

Jeg håper at du blir kjent med gode folk som er interessert i deg, ikke bare det du er flink til. Jeg håper at du finner et godt trygt miljø der du kan blomstre og der sårene får luft og stell. Måtte du oppleve en god Gud, ikke bare en kravstor totalitær gud.

Jeg tror og håper at det ikke er for sent for deg. Jeg ber om at du får lov til å være svak, ikke bare sterk, og at du får lov til å være barn, ikke bare trofe. Jeg ønsker for deg at du finner en myndig stemme som sier «hit men ikke lenger».

Kanskje for sent

At du kan stå oppreist i deg selv, ikke bøyd og bundet. Men kanskje det er for sent. Hvordan går det med deg nå? Det var ekkelt å se at du lå og fløt, og at du lå på brygga uten å bevege deg. Det var kjipt å se at du ikke fikk leve ut den du er skapt til å være. Trist at du ble et produkt for andre. Ikke rart at du ble nummen og stum. Mange er bekymret for deg. Hvor er du nå? Håper du har funnet et trygt sted å lande.» #gitid


Gå til innlegget

Muligheter og begrensninger

Publisert 11 måneder siden

Det er ikke sant at alt dreier seg om deg og at du kan bli hva du vil.

Jonas Brenna, journalist i Aftenposten, vil gjeninnføre janteloven. Han skriver: «Nedsablingen av Aksel Sandemoses viden kjente jantelov har pågått i årtier. Men fra å ha vært et berettiget slag for de små og undertrykte kom plutselig angrepene på janteloven som forsvar mot enhver form for konstruktiv kritikk» (Aftenposten 06.01). Bloggere, politikere, artister, vaksineskeptikere og alle andre som føler seg urettferdig behandlet, de hevder at kritikken av dem kun handler om jantelov. Angrepene på janteloven har blitt effektive antikritikk-våpen, mener Brenna.

Mørke greier. 

Misbruk av janteloven stagges ei av mer jantelov. Janteloven er mørke greier og representerer på ingen måte medisin mot en negativ individualisering. Janteloven brukes av mobbere, de som ødelegger den ene for å føle seg bedre. Loven er ødeleggende for enkeltindividet. Mange har en indre jantelov, og trenger ikke bli klubbet ned ytterligere med fraser som: «Du skal ikke tro du vet mer enn oss», som en slags trussel. Da må vi heller jobbe med årsakene til at det er vanskelig å ta imot konstruktiv kritikk.

Ifølge den danske samfunnsforskeren Johannes Andersen finnes det en annen lov som han kaller x-factor-loven. Du blir gitt en scene og på den skal du på audition, med beskjed om du er god nok eller om du faller gjennom. Denne lovens budskap er at du kan bli hva du vil, det er ingen grenser, du må bare gripe mulighetene livet gir deg, ellers mister du dem. Ikke bry deg om de andre, la ingen hindre deg, dette er ditt øyeblikk, og livet er din scene. Du må bare ha tro på at du er noe helt spesielt, og at alle vil ha mer av deg. Skap ditt eget liv, din mulighet er nå.

Erstattet janteloven. 

Slik avstemming skjer ikke bare på den populære talentkonkurransen med samme navn, men er en grunnleggende mentalitet i dagens samfunn, der den enkelte forventer å bli sett og hørt. Den danske forskeren mener at x factor-loven har erstattet janteloven, og at danskene har blitt mest opptatt av å innfri individuelle behov, og det går ut over solidariteten til fellesskapet.

Jeg mener at vi her snakker om individets to grøfter. X factor-loven er som janteloven, ødeleggende for mennesket, for x factor-loven representerer grenseløshet. Det er ikke sant at alt dreier seg om deg og at du kan bli hva du vil. Vi kan alle bare være litt og gjøre litt hver, og vi trenger hverandre.

Sunne individ holder seg unna de to lovene, og finner en vei mellom jantelovens undertrykkelse av individet og x factor-lovens hedonistiske hyllest. Så hva er egentlig løsningen?

Løsningen er verken jantelov eller x factor-lov, men et realistisk syn på hva det vil si å være et menneske. Hva individet trenger er frihet, mening og et kollektiv å være del av. De tre representerer veien mellom grøftene x factor-lov og jantelov.

Dratt mot grøftene. 

Det er en gyllen middelvei som er fellesskapets vei. Den er krevende å holde seg på, for vi mennesker blir så lett dratt mot grøftene. Vi trenger hjelp av hverandre for å holde oss på veien. På veien finnes det et fellesskap av myndiggjorte individ som er i kontakt med seg selv og sine verdier, som forplikter seg til å bidra til et kollektiv som bærer. Det er et kollektiv som virker korrigerende i møte med egoisme og uvitenhet, slik at vi verken angriper hverandre med jantelov, eller tråkker på andre i iveren etter x factor.

Det er når vi mennesker forsoner oss med hvem vi er både på godt og vondt, vi innser at vi trenger hverandre. Den erkjennelsen hindrer oss fra å kjøre i grøfta. Enten grøften heter jantelov eller x factor-lov.

Ingen mennesker er en øy, vi trenger hverandre. Er det ikke plass til individet, er heller ikke fellesskapet sunt. Individualisme skal fremme enkeltindividets verdi og realitet. God individualisme handler om å stå oppreist i seg selv og dele av et gjensidig overskudd i fellesskap. Det handler om å ta på sin egen maske først, som man sier på hver flytur. Den finske terapeuten og teologen Tommy Hellsten skriver: «Det finnes også en positiv individualisme, men den forutsetter kjærlighet. Positiv individualisme oppstår når menneskets dypeste behov tilfredsstilles, når det blir sett og hørt som seg selv, når det møter og blir satt pris på, når det oppfattes som viktig og når andre vil være i dets nærhet».

Realistisk menneskebilde. 

Mennesket har muligheter, men også klare begrensninger. Individet står aldri alene, men trenger å være del av et forpliktende fellesskap for å oppleve mening. Vi må vise hverandre et realistisk menneskebilde, med svakhet og mulighet: Mennesket har ikke godt verken av å bli snakket ned av jantelov, oppblåst av x factor, å være isolert eller av å være fritt uten mening. Mennesket må omfavnes som hva det er, uten forskjønning eller svartmaling.

Aksepter deg selv, både lys og mørke. Tro at du er noe selv om du iblant føler deg liten og svak, tro at du er en viktig del av noe som er større enn følelsene dine. Ikke vær deg selv nok, men delta med de gavene du har fått, og hvil i godt nok. Og når du ikke orker, vil du bæres av andre.

Gå til innlegget

Hva skal vi med pinse?

Publisert over 2 år siden

Jeg har bursdag 11. mai, den travleste tiden i året. Det er vår og alt skal skje på én gang, både i naturen, hjemme, på skole og på jobb. Så mange ting må forberedes før sommerens frihet, at vi går glipp av våren. Som voksen tar jeg meg selv ofte i å tenke – hva er vitsen med å feire bursdagen min? Folk har ikke tid uansett, og jeg har ikke tid til å forberede noe, det er jo så travelt med alt mulig.

Jeg hørte et klokt menneske si, og det er noe jeg minner meg selv på hver mai: Det er viktig å ikke glemme å gjøre stas på seg selv, du skal feires, samme hvor gammel du er.

 

I pinsen, 49 dager etter vi skrev, “Han er oppstanden" på facebook, er det kirkens fødselsdag. Det var i pinsen alt startet, at våre liv ble katedraler for Gud. Det er verdt å feire, men hvordan? Om ikke annet kan vi si til hverandre. ”God pinse, jeg setter pris på deg og fellesskapet. Jeg tar deg ikke for gitt”.

 

Pinse er kirkens start – Ånden tiltredelse på jorden. Han skaper i oss, og gjennom oss. Menigheten er ikke en klubb for spesielt interesserte, men for mennesker Gud elsker. 

Pinsen viser oss hvordan språkbarrierer brytes for at alle skal kunne forstå og ta del. Kirken er født sånn, og det er i dens vesen å bryte grenser. For Guds omsorg finner alltid en vei når den siver gjennom og forbi de lengste, bredeste og dypeste murene. Dette er Jesu stil, han som startet kirken, han som trosser avstander av brutte forventninger, sorg over tapt liv, skral helse, misunnelse og avmakt, med kjærlighet.

 

For pinse handler ikke om meg, den handler om oss – fellesskapet. 

 

Gaver, ild og fellesskap

Vi glemmer lett pinsen fordi den oppleves så abstrakt. Tunger av ild angår ikke oss, det er uinteressant. Det finnes ingen konkrete objekter som kors og krybbe. Hvem vil vel ha tunger av ild på hodet? Det er absurd.

En fødselsdag innebærer selvfølgelig gaver. I pinsen er gavene vanskelige å få øye på – i flytende form, gjerne usynlige – men ikke mindre viktige. Pinsens gaver er gode gaver, ikke bare de hyggelige gavene vi vil ha, men også de gavene vi trenger. Både til trøst og formaning.

 

Pinseilden, slik den blir så levende beskrevet i Det nye testamente, handler om et skille i verdenshistorien, om hvordan Gud møter mennesker på en helt ny måte. Nå er ikke lenger Ånden forbeholdt noen få utvalgte, den kommer nær til alle. Menneskers møter med Ånden er ikke nødvendigvis synlige for andre, selv om vi kan merke godheten som en krusning i overflaten.

 

Hva betyr pinse for oss i dag? Er pinse til for at vi skal riste, rope, le ­– for at vi skal bli momentant helbredet og oppleve det mirakelet vi så sårt trengte? For noen er pinse det – andre opplever det ikke sånn. Noen mennesker forteller om de mest ekstraordinære erfaringer med pinse-Ånden. Opplevelsen kjennes gripende i kroppen og er emosjonelt så revolusjonerende at de ønsker å dele det med alle, men vet ikke om de tør. Pinsens gaver angår våre ordinære liv, selv når følelsene uteblir. Men ikke se ned på de som føler sterkt, reduser ikke det de har. Finn din egen rytme. Ånden fra første pinsedag hjelper oss til å elske nesten og elske alt det skapte. Pinsen er kreativ, ikke statisk, den er pulserende og full av liv. Som Gud.

 

 Pinse er mer, handler om fellesskap som holder, om enhet, visdom, om å se veien og å motta kraft til å gå den, skritt for skritt. Ikke som enkelttroende, men som fellesskap. Hensikten med pinse er hjelpe oss til å mestre dette livet og til å istandsette oss for det evige. Ikke en fetisj for de få, men pinse for alle.

 

 

Min egen pinseopplevelse

Det viktigste var kjærligheten. Den holder meg gående, lærte meg å elske meg selv først, så andre. Jeg som pleide sovne av å lese bøker, fikk leselyst. Ånden beveget meg fra et slapt håndtrykk og nedslåtte øyne til et fast grep og møtende blikk. Man kunne se krusninger i overflaten, noe var nytt der inne. Jeg hadde min egen personlige pinseopplevelse da jeg var 17 år. Jeg opplevde uforklarlige følelsesmessige rare ting, for eksempel at hele kroppen min ristet. Jeg opplevde også et ekstremt behag – Guds kjærlighet fra topp til tå. Ingen skal få ta den opplevelsen fra meg – det fine er at ingen ønsker det. Ikke som jeg har registrert. Jeg tror folk setter pris på at jeg deler opplevelsen – og at du deler det du har opplevd eller dine tanker om pinse.

 

Når jeg tenker på pinse, tenker jeg på rare ting som tunger av ild og overnaturlige språklige evner, drømmer, syner og profetier. Profetene, eksentrikerne som hørte fra Gud, hvor er de? Nå kan alle profetere.

 

Ildtunger blir for mange for fjernt, men fellesskap er nært.

 

Mange aner fortsatt ikke hva pinse er, selv om den kommer om igjen og om igjen, 48 dager etter at påskeferien er over. Hvert år. Vi har som de første kristne all grunn til å fortelle om det vi har sett og hørt, feire kirkas bursdag og gjøre pinsen kjent.

 

Pinse minner oss om å ta tid til hverandre, selv om det er vår. Ikke ta fellesskapet for gitt, men vær takknemlig og bevisst.

Gå til innlegget

Seier for sårbarheten

Publisert rundt 3 år siden

Petter Dass-prisen til Ruth helen Gjævert veier tungt for alle som ble berørt av budskapet i Frelst, som kjente på sin egen sårbarhet og lot seg engasjere.

 

 

I går ble, Rut Helen Gjævert, tildelt Petter Dass-prisen for VGTV-serien Frelst.Gratulerer så mye! Jeg var tilstede under utdelingen, dypt grepet og full av takknemlighet. Prisen veier tungt for alle som ble berørt av budskapet i Frelst, som kjente på sin egen sårbarhet og lot seg engasjere. 

 

Jeg opplever prisen som en seier for sårbarheten og en seier for #fullåpenhet. Bak hver episode og bak alle ordene som er blitt skrevet, står en kamp for rettferdighet. Den hadde ikke hadde vært mulig uten at Gjævert hadde vågd sin personlige reise inn i sårbarhetens  ukjente landskap. Det kostet mye å lage Frelst og det er en reise som har vært krevende for flere. 

 

Prisen er et tungt symbol på at vi er blitt hørt. Vi er mange som kan si rungende; tusen takk!

 

Her er en bønn som uttrykker noe av det jeg selv har kjent på i månedene etter Frelst:

 

“Kjære Jesus. Det føles som jeg har blitt blåst over ende igjen. Vinden er forfriskende, den har åpnet opp og gjort godt. Samtidig har den vært krevende i kastene, det har vært slitsomt og jeg har måttet klamre meg fast. Noen ganger har gjenstander blitt fanget av stormen og jeg var redd de ville treffe meg. Det har blåst i noen måneder nå. Jeg står oppreist.

 

Det er ikke bare gjenstander vinden får tak i, men følelser. Hadde de hatt farger, ville de vært et fabelaktig lydløst fyrverkeri som lyste opp natten.  Oppgitthet over taushet, sinne over urettferdighet, nysgjerrighet og tårer, svimmelhet, slitenhet og tomhet, men også sterke, men korte lysglimt av håp. Jesus, jeg tror du har gitt meg ord med følelsene – jeg gir dem videre. 

 

Når jeg har vært utålmodig, er du min tålmodighet. Når jeg har lyst til å riste folk og skrike, da er du min fred. Når jeg er kritisk, minner du meg på min egen bjelke. Allikevel kan jeg ikke være stille, jeg må si ifra at det gjelder den ene – elsket av deg – tråkket på av sine egne. AU DA! – tråkker videre og videre – marsjerer rytmisk med evangeliet. Er det gode nyheter?

 

Jeg blir sint slik du ble sint da folk ble tråkket på og krympet, selv om jeg ikke alltid oppfører meg og mine støvler er store. Kan ikke du sende noen for å passe på meg, kritisere meg. Det hadde vært godt – for kritikeren å bli kritisert.

 

Hvorfor tråkkes det opp og ned og frem og tilbake på folk, med store støvler. Så lenge nye aspiranter rekker opp hånden og ber en bønn, er det ikke farlig? De blir jo frelst. “Short, sharp and with fire”, vi må nå ut nå med gledens budskap, i en fei. Hastighet er viktig, men speedbåter er små.

 

Er det slik ditt evangelium er, at vi kan komme unna med hva som helst, bare vi sier de riktige tingene? Da er du ikke bedre enn styggen på ryggen. Da kan du bare ryke og reise, Jesus. For vi kan ikke tråkke med skitne støvler over alt, selv om vi er uniformert og bærer dine bokstaver på brystet. Vi kan ikke vandre inn i stuene til folk og forkynne: “Jesus er Herre. Jesus vil pusse opp stua di. Vi må bare rive ned veggene først”. Det er ikke rett, det er ikke slik jeg kjenner deg – kjære Jesus.

 

Tenk så mye godt som har skjedd på grunn av #fullåpenhet – en håndfull menneskers ord og historier. Fortellinger som beveget oss og fikk oss til å reagere og åpne opp for langt flere. Slik du Jesus reagerte da du møtte kvinnen ved brønnen, Sakkeus i treet, kvinnen som var grepet i hor og mannen som var lam. 

 

Vi ble rasende over den urett som var begått, over store grove støvler som hadde satt sine dype avtrykk, langt over dine grenser. Støvlene var våre egne og vi klarte ikke se det. Vi snakket mye om støvlene, men lite om merkene i sjelen, og de betente sårene. Vi sa en gang: Dette er en røff bransje, blod og smerte må påregnes for soldater. Du kan hvile i paradis.

 

Det var et ekspresstog jeg bare måtte hoppe på. Trodde ikke jeg fremdeles skulle være her. Reisen bare fortsatte, og vi som er ombord har så mye å kritisere og diskutere. Noen av oss ber. Planla du alt dette, Gud? Her sitter vi. Toget skal visst ikke stoppe med det første. Det er mye å ordne opp i. Vi trenger tid.

 

Amen.”

 

 

(Bønnen er tidligere blitt publisert som del av kronikken "En god Gud", i avisen Dagen 30.09)

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
24 dager siden / 5630 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
22 dager siden / 3747 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
23 dager siden / 1353 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1251 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
9 dager siden / 1223 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
8 dager siden / 1157 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
7 dager siden / 1147 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
18 dager siden / 1131 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere