Hans Eskil Vigdel

Alder: 40
  RSS

Om Hans Eskil

Diakon og stipendiat ved VID vitenskapelige høyskole Forfatter av "Ingen introverte i himmelen" Blogg: Skapt.org

Følgere

Er det plass til poeten i menigheten? Er det plass til Trygve Skaug? Hvis det ikke er plass vil jeg heller ikke at det er plass til meg. Da er det plass til evangeliet et annet sted.


Det er de skråsikre du skal være forsiktig med. Det er de kategoriske svarene du skal granske. Det er ikke tvilen som bør skremme, den redder oss. 


Gud gir oss ikke løsninger for alt, om vi tror aldri så sterkt. 


Det er ikke i perfeksjon vi lever ut troen, det er i det prøvende menneskelige. Det er i det kompliserte vi navigerer, ikke i et enkelt svart-hvitt univers. Hvis noen sier at livet er enkelt. Ikke tro på det. Det livet finnes ikke. 


Kanskje handler tro nettopp om å miste kontrollen og å lene seg over i det ukjente, de 70000 favner. Om å glemme ideen om at Gud belønner meg og fikser livet mitt hvis jeg tror sterkt nok og rett nok. Det er en slitsom tro, og det høres godt ut å få slippe. Slippe kontrollen, puste, la Gud være Gud og mennesket være menneske og kjenne at det er godt nok. 


Det vet poeten. 


Er det plass til poeten i menigheten?

Er det plass til Trygve Skaug? Hvis det ikke er plass vil jeg heller ikke at det er plass til meg. Da er det plass til evangeliet et annet sted. 


Evangeliet er ikke for de skråsikre. Det er for de som tviler, som tror og som søker. 


«Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.»

‭‭1. Korinter‬ ‭13:12‬ ‭


Menigheten er et sted der vi kan bruke små ord om store ting. Ting vi ikke helt forstår men som vi lengter etter. 


«Klarar diktet å setje ord på noko i ditt liv, er det eit viktig dikt for deg» (Sitat fra intervjuet). 


Det er der evangeliet skal treffe, midt i det viktige, det er da det får betydning, det er da det får autoritet og utgjør en forskjell. Det er da Gud blir menneske. 


Poeten hjelper oss, ikke med å utbasunere sannheter, men med språkets utforskende blikk og berøring. Som forsiktig dytter og drar i virkeligheten. 


Ikke lytt til de skråsikre. 

Lytt til poeten. 


Gud er alltid større, derfor trenger vi mer enn klare svar om Gud og om livet. Da er poesien god å ha. 


For troen har andre uttrykk enn det skråsikre bålbrennende. Heldigvis. 


Spørsmålet er om menigheten har plass. 

Gå til innlegget

Alt blir bra

Publisert rundt 1 måned siden

Akkurat som når presten ikler begravelsen med lyse håpsord, når forsamlingen kjenner seg mørk og tung av sorg, og tviler på at presten snakker sant. Kan ordene allikevel utgjøre en håpefull forskjell for tiden som kommer – i sorg og i glede. Akkurat som den motvekten til håpløshet de tre fargesterke ordene vi gir våre barn.

«Alt bli bra» står det på et ark og en regnbue er tegnet på et annet ark. Begge henger på kjøkkenvinduet vårt, og når det er lyst ute kan du se både bokstaver og tegning fra begge sider. 

Det er ikke sant. Alt blir ikke bra. Det vet vi voksne. Men ordene og regnbuen får mammaer og pappaer til å smile. Vi kan ikke love noe som helst, allikevel gjør vi det. Hvorfor?

Vi holder fast på håpet. Håp laget av det samme stoffet som det håpet som bærer når noen dør. Håp som gir krefter til å fortsette og som opprettholder livstrangen og livsgleden. Håpet som leder blikket vårt mot lyset der borte når vi selv er i mørke. Leder oss til å tro at det finnes et sted der det hersker orden, hvor ting har sin vante plass og det er trygt.

Lover vi barn for mye når vi sier «alt blir bra»? Jeg syns ikke det, vi gir håp. Håp om en bedre framtid som betyr at barnet skal få gå i barnehagen igjen og leke med vennene sine igjen og bli trøstet av barnehageansatte som viser kjærlighet. Barn skal ha det bra med mamma og pappa, men det er godt med forandring, også for barn. 

Jeg trenger ikke si mer til min datter på to år enn at «alt blir bra», og at hun får møte K, A og L igjen, og de andre i barnehagen. Det holder. Dette håpet vil pappa tenne i toåringen.

Iblant trenger vi regnbuens klare farger, store håpefulle ord – ord noen kaller naive. For vi bør ta en pause fra grublingen og lytte til det enkle – at alt blir bra. Selv om jeg vet, og du vet, alt blir ikke bra. Det skjer mye vondt hele tiden, før, under og etter korona – det kalles livet. Men for meg betyr budskapet, to enkle ting: Barnehagen åpner igjen. Du får se vennene dine igjen. Det er nok.

«Jeg elsker barnehagen», sier toåringen vår, og det var stor jubel da hun fikk vite at barnehagen åpner på mandag. Vi voksne jublet også, barnehagen er verdifull for oss. 

Barn trenger ikke vite om livets brutaliteter. Barn trenger å beskyttes og vernes av trygge voksne, de vil tidsnok vite at ikke alt blir bra. Og de vil tidsnok få vite mer og mer om alt som ikke er bra og som gjør vondt. Voksnes oppgave er å bygge tillitt og snakke om de vanskelige tingene underveis, ta spørsmålene og undringen på alvor. Tilstedeværelse er vår viktigste oppgave, ikke å kunne alle de rette svarene. Tilstedeværelse skaper trygge barn, det gir gode forutsetninger. Vi må ta dette kompliserte livet inn over oss litt etter litt, blir det for mye på en gang blir det eksistensielle fordøyelsesproblemer både for voksne og barn. Det kan bli for mye på en gang, for tungt. Da trenger vi, noen hver, en regnbue og å høre at alt skal bli bra. 

I stedet for refleksjon og grublerier over hvor fælt livet er og hvor galt det kan gå, trenger vi hverdagsrutiner, vekslinger mellom jobb og hvile, lek og moro og seriøsitet. En variert hverdag med mange overflater og ikke for mange grublehull. Vi trenger å komme igang med livene våre dersom det er mulig, komme oss ut og ikke bare bli sittende hjemme og gruble. For enkle håpsbudskap kan være det beste nå. For livets grå realitet, tidspress, virusfrykt, logistikk, sykdom og død er komplisert nok, om vi ikke skal fanges i eksistensielle grublerier om alt som muligens kan gå galt. Noen av oss er mer disponert for grublerier enn andre. Da gjør det godt med en regnbue og budskapet om at alt blir bra. Det er sant nok.

Akkurat som når presten ikler begravelsen med lyse håpsord, når forsamlingen kjenner seg mørk og tung av sorg, og tviler på at presten snakker sant. Kan ordene allikevel utgjøre en håpefull forskjell for tiden som kommer – i sorg og i glede. Akkurat som den motvekten til håpløshet de tre fargesterke ordene vi gir våre barn.

Vi vil oppdra de små til å bli empatiske voksne, som er takknemlig for det de har, og ikke tar det for gitt. Og som har blikk for andre som ikke har det så godt som dem selv. 

Vår toåring går i Ormaskogen barnehage. En dag vi kom hjem lå den blomst utenfor døren og en lapp der det stod, «vi savner dere…». I tillegg har avdelingen lagt ut fine videosnutter i en lukket gruppe på Instagram som gjør at barnehagen har kommet hjem til oss. Barnehagen er langt mer enn et sted der man oppbevarer barnet. For oss har denne tiden uten barnehage fått oss til å tenke mer på hvor viktig barnehagen er, både for toåringen og for hele familien. Det er lett å ta barnehagen for gitt. Ormaskogen, betyr så mye for vår lille familie, at skulle vi ha flyttet er barnehagen noe av det vi ville savnet mest. 

Barnehagen gir ikke bare håpsord for i dag. Viktige verdier blir lært bort som ruster barna for hele livet, fem verdier barna lærer i Ormaskogen er respekt, omsorg, samspill, anerkjennelse og humor. En koselig fun fact: Barneskolen merker hvem som har gått i Ormaskogen barnehage. De er så gode på å vente på tur. 

Så hurra for barnehagen, alt blir bra. Nå er barnehagen åpen igjen. Barnehageansatte fortjener applaus. For det er krevende med kohorter og smittevern.


(Tidligere publisert som kronikk i Stavanger Aftenblad og på barnehage.no)

Gå til innlegget

Styggen

Publisert rundt 2 måneder siden

Det var som om alle fargene i verden forsvant, ble sugd ut, og som om innsiden hans ble vridd som en klut. Tyngden var uutholdelig, den holdt på å knuse ham. Angsten var overveldende. Han var helt alene i hagen. Vennene sov, bare Styggen var våken nå, listet seg mot ham, strakte seg over ryggen hans. Oppdraget kjentes overveldende, presset umenneskelig. Som om han bar hele verden på sine skuldre.

Føles som jeg er i helvete
Styggen på ryggen har blitt en av mine nærmeste
På skulderen min og minner meg på
Jævla skeis det'erre livet mitt går
Er det rart jeg er redd
Når Styggen på ryggen er han jeg prater med mest?
Oppå skulder'n min og sier at jeg kommer ingen vei her i livet


Kan påsken redde oss?

OnklPs beskrivelse er mørk og vond. Livet føles overveldende for alle iblant. Det krever all den energien en har, og mer. Du har hørt et sted at det ikke er bra å bære på følelsene alene. Men du skammer deg. For dette er så vondt og komplisert. Alt kjentes så ryddig for en time siden, men nå er det som om selve livet er kastet i skittentøyskurven, et eneste rot. Situasjoner krever alt av deg, og du er redd at ingen forstår. For hvordan kan andre forstå når du ikke selv forstår og hva vil skje hvis du innrømmer svakhet? Alt vil rase. Da vil ingen ta deg seriøst lenger og du er dømt til å bli misforstått, forbigått.

Styggen forsøker å invadere oss, isolere oss, krympe oss og ødelegge oss. Han er en pest og en plage. Han suger kreativiteten ut og alle fargene fra bildet renner ut, til og med kontrastene visker han ut, og livet blir en eneste grå saus, uten frem og tilbake, uten opp og uten ned. Det er som om han drar oss med – ut av livet og inn i sin egen dimensjon, i en verden på vrangen. Der alt er mørkt.
Styggen er veldig vag – allikevel kan han være så ekte og tydelig at en blir svett, svimmel, sliten og mister pusten.


Mannen i hagen

“Du låg skjelvande av angst på kne og svetten rant som blod”, lyder første linje i Bjørn Eidsvågs sang, ”Kyrie”.

Det var som om alle fargene i verden forsvant, ble sugd ut, og som om innsiden hans ble vridd som en klut. Tyngden var uutholdelig, den holdt på å knuse ham. Angsten var overveldende. Han var helt alene i hagen. Vennene sov, bare Styggen var våken nå, listet seg mot ham, strakte seg over ryggen hans. Oppdraget kjentes overveldende, presset umenneskelig. Som om han bar hele verden på sine skuldre.

Mannen i hagen kunne fått en strålende politisk karriere, blitt hyllet som en konge, og påvirket skarer med sine superkrefter og unike evne til godhet. Isteden valgte han det uforståelige: døden. Døden tålte ham ikke, og livet vant. Mannen stod opp fra de døde. Derfor feirer vi påske.

Påsken er historien om et dypt mysterium; tre dager der superkrefter kolliderte. Godheten vant over døden, og fargene begynte å gløde i en verden som hadde vært grå. Påsken da livet vant og tente håp. Kjærligheten er sterkere enn døden.


Kristen omsorg hele året

Det er påske. Ankeret festes og håpet tennes, inni magen et sted. Håp om at tilværelsen ikke er en grå masse og at jeg ikke bare flyter av gårde, men at jeg har en form og at livet er lysegrønt, lilla, rosa, og blått. Døren er åpen og jeg er invitert med ut, til et liv med en god Gud, i en kreativ verden.

Fordi mannen i hagen valgte kjærligheten, er kirken full av mennesker som bryr seg – ikke bare i påsken, men hele året. De ønsker å leve ut det påsken handler om. Midt i egen svakhet inspireres de av påskens omsorg. Til å strekke ut en hånd og vende et lyttende øre til andre. Det viktigste for kirken er å bry seg om, etter forbilde fra han med angst i hagen. Kirken er full av sårbare mennesker som iblant trenger omsorg, akkurat som meg og deg.


Diakoni

Kristen omsorg, for både det fysiske og psykiske, kalles diakoni. Den er ikke kun forbeholdt gamle eller døende, denne omsorgen er for ordinære mennesker i alle aldre og med all slags tro.

Påskefortellingen handler om én som overvant døden for alle, den ultimate omsorgshandlingen. Kirken skal være et sted der en kan slippe masken og rette ryggen, og det skal være trygt.

I Den norske kirke er diakoner ansatt for å tilse at denne omsorgen er sentral. Diakonien finnes i alle kirker landet over – det blir mye omsorg.


Livet på pause
Akkurat denne påsken holder kirkene stengt, det er historisk. Når kirkene åpnes igjen kan kirkerom kan være pauserom, der du kan koble ut og kjenne på roen. Et sted for nysgjerrighet og plass til å tenke over livet. Ikke hipt eller kult, men et sted der du kan puste dypere og leve saktere. Øve deg på å være stille og falle til ro, selv om det gjerne er da de mørke tankene blir dominerende. I kirken skal det kjennes trygt å være stille. Enten du er ung eller gammel, kan kirken være et sted for de gode pausene – for omsorg.


Kirken er folk
Kirken er mer enn bygninger. Den er vanlige folk med vanlige liv som følger eksempelet til Jesus, mannen med angst, han som i påsken valgte kjærligheten. En kirke som tror at Jesus tok angsten og at Styggen henger igjen på korset.


Du er ikke alene med din angst. Ta imot påskens omsorg, om du er troende eller ei.

(Tidligere publisert i VG+, påsken 2017)

Gå til innlegget

Samlet mot en felles fiende

Publisert 2 måneder siden

Nå holder vi avstand, allikevel kommer vi nærmere. Om viruset er vår fiende, er sårbarheten vår venn, og kjærligheten gir oss mot til å omfavne den.

Helt usynlig og lydløs glir den gjennom luften, fienden som smitter oss uten at vi vet, trenger seg ubedt inn og skaper kaos. Verden har forandret seg på et blunk og land etter land stenger ned, for å stå imot, for å unngå smitte. Sitasjonen er ekstrem og vi påvirkes alle. Det er krig mot oss mennesker og vår eneste beskyttelse og eneste angrep er håndvask, å holde avstand og å be til høyere makter om at alt dette skal gå over, i avmakt og desperasjon.

 

Det blir bare verre nå, dag for dag, før det kan bli bedre. Vi vet ikke utfallet og heller ikke hva situasjonen vil gjøre med dem som overlever. Verden er forandret – vi er forandret, men vi vet enda ikke til hva. Et virus har tvunget oss til retrett, til å sakke farten og til å klare oss med mindre. Det gjelder oss alle, ikke bare de syke. Vi er bundet sammen av felles sårbarhet. Bundet sammen på godt og på vondt. Vasker vi hendene og holder vi avstand er det på godt. Drar vi på hytta, blåser i karantene, flokker til Strömstad, er det på vondt, for vi legger til rette for spredning. Sårbarheten binder oss sammen. Vi må gjøre det vi kan.

 

Menneske først og kristen såskrev salmedikteren Grundtvig i 1837, og vi kan legge til muslim så, sosialist så, kapitalist og så videre. Uansett politisk og religiøst syn er vi først og fremst mennesker i dyp krise. 

 

Situasjonen er skremmende. Bekymring og årvåkenhet er naturlig reaksjon på en slik ekstrem situasjon, det motsatte er direkte farlig.  Situasjonen er ikke håpløst, for mange tar dugnaden på alvor. Det kan skille lys fra mørke.

 

Det er når det svartner rundt oss

vi ser hvor lysene befinner seg

Vi dras mot dem

og verner om dem

som det mest dyrebare vi har

Alt det andre forsvinner 

inn i mørket

(Siri Augusta Instebø @pauserogpoesi på instagram)

 

 

Vi mennesker bryr oss mest om de nære ting, det umiddelbare, det dyrebare vi kan se, det vi kan ta og føle på. Vi har ikke nestekjærlighet å gi til alle, men vi har mer enn nok til de nærmeste. Den kjærligheten utgjør en forskjell nå. Og så er det noen av oss, heltene i helsevesenet, i flyktningeleire og helter som hjelper hjemløse som ikke får hjelp i kirken lenger, for den er stengt. Heltene trenger også vår kjærlighet og støtte, selv om den kan føles skral, men den er nok til å være dugnadshelt som vasker hender i 30 sekunder og holder avstand og hoster i albukroken. Og hvem vet, kanskje du er en sånn helt som oppsøker faren der den er størst, du står ikke alene.

 

Slik blir kjærligheten mer enn fine ord i en festtale, for vi er blitt tvunget til handling. Tvunget til å ta vare på. Tvunget til felles innsats mot en usynlig fiende. Mye forsvinner i mørket nå – alt det som ikke er viktig nok, det viktigste verner vi sammen, liv og helse. Nestekjærligheten tenner mange nye lys. 

 

Når denne virusspredningen stopper, vil det komme nye virus og kriser, men jeg tror at vi vil være merket av korona og møte den usikre framtiden med en litt annen takt og tone og tørre litt større nærhet. Fordi vi er blitt tvunget, mistet huset, gått konkurs, mistet jobben, og får et nytt blikk for det viktigste, lysene som drar oss ut av mørke.

 

Det er helt innafor å være litt ukonsentrert og bekymret om dagen. Å være årvåken og ta ansvar. Samtidig er det fint med trøstende ord om å ikke bekymre seg. Tvilende, troende, vi tolker det ekstreme som skjer nå på ulike måter og vi bruker ulikt språk. Noen deler bibelvers og bønner for trøst, for andre er akkurat det fremmed. Hvordan vi uttrykker oss er ikke det viktige nå, om vi bruker Bibel, banning bønn eller poesi, det viktige er det som binder oss sammen. Vår menneskelighet, sårbarhet og avhengighet. Vårt felles mål, liv og helse. 

 

Se og se om igjen. Respekter ulikheter. Se etter det vi har felles. Virkeligheten er vevd i ett stykke og vi er alle vevd inn i mønstrene og fargene som kalles livet. Vi er del av samme virkelighet, fordi vi er mennesker, human-etikere eller kristne, om vi tolker ulikt, vi henger sammen. 

 

Selv om vi mener ulikt, kan vi være medmennesker, vaske hendene, holde avstand og kanskje bestille hjemlevering av matvarer for noen. Vi er alle sammen ett, vi sårbare mennesker. 

 

Nå holder vi avstand, allikevel kommer vi nærmere. Om viruset er vår fiende, er sårbarheten vår venn, og kjærligheten gir oss mot til å omfavne den.


Det vi kan gjøre er å krysse fingre, be, håpe, vaske hendene, tenne lys, forbanne mørket, holde avstand og hjelpe.

 

La oss sammen stoppe dritten – den forbannede smitten.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
4 dager siden / 2628 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
27 dager siden / 1880 visninger
Den norske kirke og pornografi
av
Marthe Kristine Østerud Primstad
rundt 1 måned siden / 1026 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
7 dager siden / 973 visninger
Mor eller menneske?
av
Liv Osnes Dalbakken
29 dager siden / 686 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
12 dager siden / 606 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere