Hanne Linn Skogvang

Alder: 28
  RSS

Om Hanne Linn

Redaktør i tidsskriftet Fett, religionshistoriker og frilanser.

Følgere

Sorteringssamfunnet før og nå

Publisert rundt 1 år siden

Abort sammenlignes iblant med eugenikk og sorterings-­samfunn. Det burde det ikke.

Begrepet «sorteringssamfunn» har fått ny aktualitet etter KrFs veivalg. Nå har innstramminger i abortloven funnet veien til forhandlingene om nok en ny regjeringsplattform. Kritikken har ikke uteblitt.

Blant abortutspillene fra Høyre skiller helseministerens seg ut. Høie synes dagens abortlov, som gir grunnlag for å ta abort etter tolvte uke ved sykdom, er diskriminerende: «Jeg tilhører en minoritet og vet hvordan det oppleves når en side av deg brukes til å definere hele deg», sa han til VG.

Utsagnet kan misforstås, og har møtt mye kritikk, nå også fra meg. Jeg mener at retten til abort og arbeidet for mangfold ikke er motsetninger. Høies sammenstilling av dagens abortlov med den historiske diskrimineringen av homofile, holder ikke vann.

LES OGSÅ: KrF frykter å bli smalt  «smalt abortparti»

Som formål å kategorisere. 

I ­filmen Sameblod møter vi Elle-Marja på ­«nomadeskolen» i 1920-tallets Sverige. En dag får skolen besøk av forskere som tar mål av de samiske elevenes høyde og fotograferer dem nakne – som en del av datainnsamlingen til Statens institutt for rasebiologi. Den svenske statens «forsk-ning» hadde som formål å kategorisere den svenske befolkningen inn i ulike ­«typer». Forskningsverdien var og er høyst­ diskutabel, men sentral i de nordiske landenes assimileringspolitikk.

Nordens første steriliseringslov ble vedtatt i Danmark, og fant snart veien til ­resten av Skandinavia (og Tyskland). I Norge vedtok Stortinget loven om sterilisering av «mindreverdige individer» i 1934. I årene som fulgte ble tusenvis sterilisert, og romanifolket var særlig utsatt. Til grunn for vedtaket, som ble vedtatt med én motstemme, lå en tanke om at fattigdom går i arv – ikke sosialt, men genetisk.

Dette er kjent som eugenikk eller rasebiologi, der man søker å framavle det som er ansett som «sterke gener». Urfolk, skeive og syke er eksempler på folk som har vært utsatte for slik politikk; brysomme individer og «elementer» som storsamfunnet så seg best tjent med å bli kvitt.

LES OGSÅ: Samehets på sosiale medier

Ideen om det normale. 

Dette er en viktig grunn til at normkritikk er en sentral del av den skeive og feministiske bevegelsen. Normkritikk er et utskjelt begrep, men kort forklart handler det om å synliggjøre og kritisere samfunnsstrukturer, blant annet ideen om det «normale». Jeg var nylig på MACBA – museum for ­moderne kunst i Barcelona. Her hadde flere feministiske kunstnere problematisert praksisen ved å ta mål av kvinnekroppen i missekonkurranser. Konkurransene fremmer ofte idealer om hvordan kvinnekroppen «skal» være – selv om de færreste kvinner ser slik ut.

Problematikken går like inn i vår tid. I Tanzania blir homofile i skrivende stund forfulgt av myndighetene. I USA vil Trump-administrasjonen lovfeste hva som utgjør kvinne og mann. Noen ­mennesker vil falle utenfor normen, og nødvendigvis bli mer utsatt.

Politisk, overordnet autoritær vilje er fellesnevneren i de fleste eksemplene jeg her har nevnt. Steriliseringspolitikken i Norge ble gjennomført med mer ­eller mindre tvang, og hva som utgjorde «gode gener» var ikke opp til den enkelte å bestemme. Det bør ikke forveksles med abortsaken, som ikke handler om sortering, men om tillit til den enkelte kvinne i en konkret situasjon – selv samfunnet rundt en påvirker hvilke valg som synes gode.

Mye gjenstår. 

Derfor er ikke en strammere abortlov veien til mer mangfold. De norske aborttallene er lave – historisk lave, faktisk – fordi vi har satset på helsetilbud og god tilgang til informasjon og prevensjon gjennom politikk og velferdsordninger. Her kan også fortsatt tiltrengt arbeid for bedre vilkår og tilrettelegging for personer med nedsatt funksjonsevne nevnes. Mye gjenstår, og det er her vi finner veien til et mer mangfoldig samfunn.

Normer har historisk sett blitt mer romslige i takt med kvinners rettigheter, og ikke på tross av. Slik bør det fortsette.

LES OGSÅ: Undersøking: Mange seier ja til utvida abortgrense

Gå til innlegget

Algoritmenes tyranni

Publisert rundt 1 år siden

Si meg hva du mener om Brett Kavanaugh, og jeg skal si deg hva slags nyhetsdiett du har.

Nylig kunne NRK fortelle at den politiske polariseringen i Norge­ ikke ser ut til å øke, etter å ha sammenlignet norske borgeres svar på en rekke spørsmål knyttet til innvandring, integrering, skatt og tiltro til Stortinget - stikk i strid med manges oppfatning. Bruken av ordet «polarisering­» har økt markant i mediene de siste årene.

Det føles sånn. 

NRK-analytiker Iacob Christian Prebensen mener en mulig forklaring på misforholdet er at teknologi og mediebruk endrer offentligheten. Det gjør at det likevel kan føles som at samfunnet blir mer polarisert, fordi:

(1) De som deltar mest i det offentlige, er også dem som mener mest.

(2) Sosiale medier eksponerer uenighet, og prioriterer det som engasjerer.

(3) Kontrære stemmer prioriteres i strømmen av poster i sosiale medier, og fremstår som mer representative enn de egentlig er.

Det er altså ikke så mye holdningene våre som har forandret seg. Men den nye teknologiske infrastrukturen gjør at det føles sånn.

Ekkokammerets dynamikk. 

Disse mulige forklaringene er også grunnen til at så mange bekymrer seg for ekkokamre. Det vil si at offentligheten deles inn i mindre, lukkede rom hvor vi forsterker hverandres holdninger.

Teknologi og sosiale medier bidrar trolig til at disse kamrene beveger seg stadig lengre fra hverandre: Mine sosiale med
ier ligner ikke dine. Filmene og seriene­ Netflix anbefaler meg, er ikke de samme som de anbefaler til deg.

LES OGSÅ: Sterkt og sobert

Da Netflix først kom til Norge, anbefalte strømmetjenesten meg «filmer med en sterk kvinnelig hovedrolle». Nå blir jeg anbefalt serier med minoritetskvinner og skeive i hovedrollen, som kjemper mot strukturelle problemer som kvinneundertrykking og rasisme. Det sier nok først og fremst noe om hvor mange-
fasettert deres brukergruppe er, og at selskapet har fått så god økonomi at de kan tilfredsstille de fleste av dem.

Det betyr også at det blir stadig lettere kun å forholde seg til kulturelle og politiske referanser som en gitt krets forstår. Det fins mange fordeler ved mer mangfold. Men det samme selskapet har også andre brukergrupper som aldri kommer til å se det samme som meg, og Netflix vil produsere, strømme og markedsføre eget innhold også til dem.

Brett Kavanaugh. 

Om polariseringen i Norge ikke øker, så gjør den det likevel i andre deler av verden. Et konkret eksempel er den pågående etterforskningen og høringen av den innstilte høyesterettsdommeren Brett Kavanaugh for seksuelle overgrep.

Tolkningen av hva som utspiller seg er todelt: I mine kretser sirkulerer ros av det rolige vitnesbyrdet til dr. Ford, ved siden av memer av en sint og gråtende hvit mann. I andre kretser handlet fortellingen om en kvinne som med overlegg ødelegger en manns liv, lenge etter at de påståtte overgrepene fant sted.

Kavanaugh er en 53 år gammel konservativ jurist som få eller ingen demokrater ønsker som høyesterettsdommer; han har god tid på seg til å gjøre mye skade, og inkarnerer kort sagt alt metoo­-bevegelsen har slåss imot. Tanken på å se ham som dommer i høyesterett i flere tiår framover, provoserer med god grunn mange. Meg òg.

LES OGSÅ: Høyt spill om sannheten

Fortrenger nyansene. 

Likevel bekymrer det meg at det aller meste av omtalen jeg blir eksponert for bekrefter den holdningen jeg allerede har. Mange har gode grunner til å finne styrke i sitt egne ekkokammer, jeg kritiserer ikke lukkede diskusjonsgrupper her. Men jeg lurer på om de stadig mer spesialiserte og brukerstyrte referanserammene våre også fortrenger nyanser i samfunnsdebatten – uansett om polariseringen i Norge er reell eller ei.

Aller mest er det en påminnelse om at vi trenger noen felles formidlingskanaler. Da er det et tankekors at NRK denne høsten kutter stillinger i dokumentar og samfunn og overfører dem til sportsavdelingen. Jeg håper statskanalen tar ansvar for å lufte ut ekkokamrene ved å levere stoff som kan gi en felles referanseramme til alle.

Trykket i Vårt Land 4. oktober 2018 i spalten Tendenser. 

Gå til innlegget

Samvittighetsspiralen

Publisert over 1 år siden

Når kan samvittighetsfrihet gå på akkord med andres rettigheter?­

Legen Katarzyna Jachimowicz har reservert seg mot å sette inn en spiral på sine pasienter. Som konsekvens ble hun sagt opp av Sauherad kommune i 2015. Siden den gang har saken vært innom tingretten, der hun tapte, deretter lagmannsretten, der hun vant. Denne uken begynner kommunens anke til Høyesterett, hvor de skal ta stilling til om legens­ menneskerettigheter har blitt brutt.

Religiøs samvittighet. 

Saken er viktig i religiøse miljøer. På Oslo Sympo-
sium i 2017 ble Jachimowicz hyllet som en martyr og forsvarer av religionsfriheten til stående applaus. Leder Bjarte Ystebø ville vise «takknemlighet for at hun står i denne kampen på våre vegne».

Hvorfor ønsker legen å reservere seg? Kort forklart vil spiral hindre et allerede befruktet egg i feste seg i livmorveggen – og dermed ta liv, ifølge hennes katolske overbevisning – men er en påstand som mangler medisinsk dokumentasjon i følge daglig leder ved Sex og Samfunn. Legen tar likevel avstand fra et prevensjonsmiddel som helsemyndighetene har satset tungt på de siste årene, og hun har bekreftet at hun vil ta saken til menneskerettighetsdomstolen om nødvendig. 

Det er selvsagt ikke gitt at myndighetenes råd til enhver tid vil være de beste, verken medisinsk eller moralsk. Du trenger ikke gå langt tilbake i tid for å finne hårreisende lover og forskrifter; saken reiser slik spørsmål om en arbeidsplass skal kunne kreve at en arbeidstaker handler i strid med egen overbevisning.

Fastlegeforskriften. 

Etter kampen om legers rett til å reservere seg mot abort i 2014, ble det i fastlegeforskriften slått fast at «det ikke er anledning for … [at] fastleger kan reservere seg mot å utføre bestemte­ oppgaver av samvittighetsgrunner». Inkludert­ å sette inn spiral samt en ­rekke andre forhold som gjerne knyttes til religiøs­ kontrovers, for eksempel assistert befruktning og prevensjon.

I en utredning fra 2016 om Samvittighetsfrihet i arbeidslivet anbefaler utvalget en «tolerant» og «smidig» holdning til ansattes mulighet til å reservere seg mot visse oppgaver, men at det også må være praktisk gjennomførbart at noen andre overtar disse oppgavene.

Jachimowiczs sak har paralleller i andre­ saker om religiøse symboler og tradisjoner i møte med arbeidslivet. Et aktuelt eksempel er den muslimske lærervikaren som ikke fikk forlenget stilling fordi han ikke ville håndhilse på kvinner. «Tanken er å skape færre fristelser», forklarte han.

Ikke kjønnsorganer. 

Likestillingsombud Hanne Bjurstrøm påpekte at å ikke håndhilse på kvinnelige kolleger ikke nødvendigvis går ut over yrkesutøvelsen og at det finnes mange måter å vise respekt på – noe jeg er enig i. Men arbeidsplassen er også et sosialt miljø, og antakelsen om at ens kvinnelige kolleger til enhver tid må betraktes som begjærsobjekter, er vanskelig å akseptere, også for undertegnede – «håndflater er ikke kjønnsorganer», som Nora Mehsen bemerket (Morgenbladet, 20. august).

Jusprofessor Vibeke Blaker Strand har gjennomgått lagmannsrettens dom i spiral-saken. Hun påpeker at reservasjonsrett på religiøst grunnlag kan gå på bekostning av kvinner og seksuelle minoriteters rett og krav på likeverdige helsetjenester – som også er de gruppene som typisk utløser slike samvittighetskvaler. Rapporter om kvinnehelse tilsier at kvinner i mindre grad blir hørt eller prioritert i helsevesenet. God kommunikasjon er helt sentralt for et godt helsetilbud, heter det i rapporten «Hva vet vi om kvinners helse?» som kom tidligere i år, og henger gjerne henger sammen med bakgrunn, klasse, språk og bosted.

Skeivere helsetilbud. 

For meg er dette god nok grunn til å legge legens krav til side. Saken berører hele helsevesenet – medhold kan ramme rettighetene til andre grupper og føre til et skeivere helsetilbud på sikt.

Det er imidlertid symptomatisk for ordskiftet at den muslimske vikarens sak vinkles mot kvinnediskriminering, mens en katolsk lege hylles som en forsvarer av religiøse rettigheter.

Trykket i Vårt Land 30. august 2018 i spalten Tendenser. 

Gå til innlegget

Det står skrevet i stjernene

Publisert over 1 år siden

Mystikk er in, igjen.

‘Et skip bygges ikke for å ligge trygt til havns’, formaner horoskopet mitt via en app. En venn forteller entusiastisk at det er den beste horoskop-appen akkurat nå – den har både kunstig intelligens og bruker NASA-informasjon.

Som tenåring leste jeg horoskoper i det som kalles jenteblader. På denne tiden av året hadde de gjerne horoskopspesial som skulle forutse om det ble noe sommerflørt på meg og venninner. Kjærlighetslivet stod i sentrum i tenåringsastrologien, og det er tross alt blant de viktigste komponentene i det tradisjonelle kvinnebladet: Hvordan være (en attraktiv) kvinne; hvordan finne en attraktiv make (mann)?

Selv som en tenåring som mer enn gjerne ønsket seg en sommerflørt eller to, var det likevel vanskelig å ta horoskoper seriøst.

Åndelig mote. 

Nå opplever imidlertid astrologien en renessanse, og teknologi­ og sosiale medier åpner for langt mer skreddersydde, individuelt tilpassede horoskoper: Hva er ascendenten din, hva var månens posisjon, hvordan var planetene stilt da du ble født? Mot informasjon om nøyaktig når og hvor du ble født, byr appene på detaljert informasjon om hvordan ­Jupiter påvirker livet ditt de kommende 24 timene av livet ditt, det neste året, tiåret.

Parallelt er krystaller med helende egenskaper det heiteste tilbehøret ­akkurat nå, har jeg hørt, både innen mote og den åndelige verden. Mystikk er kort oppsummert in.

Fortelling. 

«Jeg er fanget i min egen ironi,» ler vennen min. Hun tror ikke på det «på ekte», men sjekker samtidig appen daglig. «Vi tar astrologi veldig seriøst, men vi tror ikke nødvendigvis på det,» forteller astrologen Annabel Gat, som skriver ­horoskoper for Broadly (The Atlantic, 2.1.18). Gat beskriver astrologi som verken vitenskap eller religion, snarere som en måte å se verden på, et verktøy for refleksjon. Det er neppe mange som tar daglige valg basert på hva som står der, snarere er det en måte å strukturere fortellingen om deg selv og om verden på; en kilde som forklarer hvorfor det går som det går.

Det er lett å tenke at kunnskapssamfunnet fortrenger det uvitenskapelige, det som bare har effekt om vi tror på det. I en verden av uendelige valgmuligheter kan det likevel være behagelig med en skreddersydd fortelling som nesten – men ikke helt – tar pulsen på livets opp- og nedturer, og gir rom til å tenke på eksistensielle spørsmål uten at man må forholde seg til religiøse dogmer.

Stress. 

Hvorfor har behovet for slike fortellinger om eget liv økt? En mulig forklaring finnes kanskje i ideen om «Det fleksible mennesket», som sosiologen ­Richard Sennett skrev i 1998. Han hevdet at den lineære fortellingen om folks liv var i oppløsning til fordel for et dynamisk marked og et mer fleksibelt arbeidsliv med løsere struktur og mindre stabilitet – og dermed en mer ustabil selvforståelse.

Fortellingen jeg ble fortalt som tenåring lød: Verden skrider sakte i «riktig» ­retning for de fleste som bebodde den vestlige halvkule; vi oppnår stadige framskritt når det kommer til rettigheter, velstand, fred, økende bevissthet knyttet til miljø og sosial rettferdighet. Så kom finanskrisen, 22. juli, høyrepopulismen og Trump som punkterte fortellingen om lineær progresjon. Dagens unge, i Norge og i USA, stresser mer. Nær halvparten av alle videregående elever opplever seg «ganske» eller «veldig mye» stresset; at «alt er et slit», i den årlige norske Ungdataundersøkelsen.

Kontinuitet. 

Horoskopenes verden byr på mange selvmotsigelser, men det er tross alt mye som ikke gir mening i denne verden. Det kan være gode grunner til å kritisere nok en selvhjelpstrend som skuer innover, heller enn utover, mot det urettferdige. Men kims ikke av ­menneskets behov for kontinuitet og fortelling i en mer omskiftelig verden.

Trykket i Vårt Land 27. juli 2018 i spalten Tendenser.

Gå til innlegget

Religiøse roboter

Publisert over 1 år siden

Tar det lang tid før vi begynner å skrifte til vår nærmeste robot?

I Bibelens skapelsesberetning skapes mennesket i Guds bilde. Når det spiser av kunnskapens tre, gjør det opprør. Forholdet mellom skaper og det skapte er også et yndet motiv i science fiction, blant annet i TV-serien Westworld. Hvordan vil teknologien påvirke våre religiøse liv? 

For noen år siden ble den kinesiske, buddhistiske robot-munken Xian’er skapt. Den lille roboten på hjul kan svare på spørsmål med utgangspunkt i buddhistiske tekster. I fjor ble den buddhistiske japanske robot-munken Pepper lansert. Pepper kan utføre bestemte rituelle oppgaver som å fremsi sutraer, og kan leies ut til private begravelser. 

Stadig mer integrert. 

Så vidt jeg vet er ikke begravelsesagenten Pepper særlig populær. Teknologien bak humanoide roboter er spektakulær, men dyr, i tillegg til at den provoserer. Mer interessant er kanskje da hverdagsteknologien. 

Aarti er et hinduistisk ritual der den som ber beveger et lys eller lampe i sirkulære, bestemte bevegelser foran en guddom. I fjor, under den indiske Ganpati-festivalen, ble utførelsen av ritualet overlatt til en gigantisk robot-arm. Intensjonen er ikke å imitere mennesket; det er den perfekte utførelsen av ritualet som står i sentrum, det instrumentelle i at ritualet utføres. 

I Norge byttes på lignende vis klokkere ut med automatiske styringsanlegg for kirkeklokker. Helt sammenlignbart er det ikke, men en interessant parallell. 

Moravecs paradoks. 

Moravecs paradoks går slik: Det som er lett for et menneske, og som vi lærer allerede i løpet av våre første leveår: å gå; snakke; komme med en adekvat respons på det noen sier, er vanskelig å lære for en maskin. 

Og omvendt: Det som er trettende og vanskelig for et menneske – repetitive oppgaver som å gjøre kompliserte regnestykker, finne raskt fram i overveldende informasjonsmengder eller utføre en oppgave nøyaktig likt mange ganger, er enkle for en robot. I teorien er derfor rituelle oppgaver ideelle for automatisering. Mange av dem handler nettopp om repetisjon, konsentrasjon, hukommelse og oversikt over tekst og tradisjon. 

Åpenbart mangler robotene viktige trekk ved tilbedelse, som tro og intensjoner. Men hvilken rolle spiller det for dem som ser på robot-armen? I dag er den et eksperiment som sikkert er ment å provosere og vekke oppmerksomhet. Samtidig er Pepper og den automatiserte klokkeren begge resultater av at religiøse institusjoner finner rimeligere løsninger. 

Drypper på klokkeren. 

Vi er vant til å se robotikk i sterile omgivelser og kalde farger; at teknologien liksom overskrider vår verden. På Ganpati-festivalen var derimot den gigantiske robotarmen dekorert med fargesprakende blomster og andre dekorasjoner – helt omsvøpt av den materielle verden og av tradisjonell, hinduistisk estetikk. 

Slik er det egentlig med mye teknologi. Når du tar den nye teknologien ut av de sterile salgsomgivelsene og med hjem, mister den sitt futuristiske preg. Den blir … hverdagslig. 

En av verdens tidlige chatboter fra 60-tallet, Eliza, skulle fungere som terapeut. De som utviklet roboten fant imidlertid fort ut at testbrukerne utviklet så sterke emosjonelle bånd til Eliza at de heller ville diskutere problemene sine med roboten enn med mennesker. Herfra kommer den såkalte Eliza-effekten – tendensen til å attribuere menneskelige egenskaper til kunstig intelligens. 

Knytter oss til. 

Det er med andre ord ikke vanskelig for oss mennesker å knytte oss til skapte objekter. I dag har mange av oss en chatbot i lomma (Apples Siri) eller i sofakroken (Amazons Alexa), og selvhjelps-chatboter er populære apper. 

Hvem vet, kanskje begynner vi en dag å bekjenne våre synder til Alexa? Og kanskje ville det være en langt ærligere bekjennelse.

Trykket i Vårt Land 21. juni 2018

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
22 dager siden / 5521 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
20 dager siden / 3740 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
21 dager siden / 1334 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
16 dager siden / 1221 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
7 dager siden / 1179 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
16 dager siden / 1087 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
5 dager siden / 1086 visninger
Den eneste du skal og kan omvende, er deg selv
av
Joanna Bjerga
rundt 1 måned siden / 1001 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere