Hanne Linn Skogvang

Alder: 28
  RSS

Om Hanne Linn

Redaktør i tidsskriftet Fett, religionshistoriker og frilanser.

Følgere

Samvittighetsspiralen

Publisert rundt 1 år siden

Når kan samvittighetsfrihet gå på akkord med andres rettigheter?­

Legen Katarzyna Jachimowicz har reservert seg mot å sette inn en spiral på sine pasienter. Som konsekvens ble hun sagt opp av Sauherad kommune i 2015. Siden den gang har saken vært innom tingretten, der hun tapte, deretter lagmannsretten, der hun vant. Denne uken begynner kommunens anke til Høyesterett, hvor de skal ta stilling til om legens­ menneskerettigheter har blitt brutt.

Religiøs samvittighet. 

Saken er viktig i religiøse miljøer. På Oslo Sympo-
sium i 2017 ble Jachimowicz hyllet som en martyr og forsvarer av religionsfriheten til stående applaus. Leder Bjarte Ystebø ville vise «takknemlighet for at hun står i denne kampen på våre vegne».

Hvorfor ønsker legen å reservere seg? Kort forklart vil spiral hindre et allerede befruktet egg i feste seg i livmorveggen – og dermed ta liv, ifølge hennes katolske overbevisning – men er en påstand som mangler medisinsk dokumentasjon i følge daglig leder ved Sex og Samfunn. Legen tar likevel avstand fra et prevensjonsmiddel som helsemyndighetene har satset tungt på de siste årene, og hun har bekreftet at hun vil ta saken til menneskerettighetsdomstolen om nødvendig. 

Det er selvsagt ikke gitt at myndighetenes råd til enhver tid vil være de beste, verken medisinsk eller moralsk. Du trenger ikke gå langt tilbake i tid for å finne hårreisende lover og forskrifter; saken reiser slik spørsmål om en arbeidsplass skal kunne kreve at en arbeidstaker handler i strid med egen overbevisning.

Fastlegeforskriften. 

Etter kampen om legers rett til å reservere seg mot abort i 2014, ble det i fastlegeforskriften slått fast at «det ikke er anledning for … [at] fastleger kan reservere seg mot å utføre bestemte­ oppgaver av samvittighetsgrunner». Inkludert­ å sette inn spiral samt en ­rekke andre forhold som gjerne knyttes til religiøs­ kontrovers, for eksempel assistert befruktning og prevensjon.

I en utredning fra 2016 om Samvittighetsfrihet i arbeidslivet anbefaler utvalget en «tolerant» og «smidig» holdning til ansattes mulighet til å reservere seg mot visse oppgaver, men at det også må være praktisk gjennomførbart at noen andre overtar disse oppgavene.

Jachimowiczs sak har paralleller i andre­ saker om religiøse symboler og tradisjoner i møte med arbeidslivet. Et aktuelt eksempel er den muslimske lærervikaren som ikke fikk forlenget stilling fordi han ikke ville håndhilse på kvinner. «Tanken er å skape færre fristelser», forklarte han.

Ikke kjønnsorganer. 

Likestillingsombud Hanne Bjurstrøm påpekte at å ikke håndhilse på kvinnelige kolleger ikke nødvendigvis går ut over yrkesutøvelsen og at det finnes mange måter å vise respekt på – noe jeg er enig i. Men arbeidsplassen er også et sosialt miljø, og antakelsen om at ens kvinnelige kolleger til enhver tid må betraktes som begjærsobjekter, er vanskelig å akseptere, også for undertegnede – «håndflater er ikke kjønnsorganer», som Nora Mehsen bemerket (Morgenbladet, 20. august).

Jusprofessor Vibeke Blaker Strand har gjennomgått lagmannsrettens dom i spiral-saken. Hun påpeker at reservasjonsrett på religiøst grunnlag kan gå på bekostning av kvinner og seksuelle minoriteters rett og krav på likeverdige helsetjenester – som også er de gruppene som typisk utløser slike samvittighetskvaler. Rapporter om kvinnehelse tilsier at kvinner i mindre grad blir hørt eller prioritert i helsevesenet. God kommunikasjon er helt sentralt for et godt helsetilbud, heter det i rapporten «Hva vet vi om kvinners helse?» som kom tidligere i år, og henger gjerne henger sammen med bakgrunn, klasse, språk og bosted.

Skeivere helsetilbud. 

For meg er dette god nok grunn til å legge legens krav til side. Saken berører hele helsevesenet – medhold kan ramme rettighetene til andre grupper og føre til et skeivere helsetilbud på sikt.

Det er imidlertid symptomatisk for ordskiftet at den muslimske vikarens sak vinkles mot kvinnediskriminering, mens en katolsk lege hylles som en forsvarer av religiøse rettigheter.

Trykket i Vårt Land 30. august 2018 i spalten Tendenser. 

Gå til innlegget

Det står skrevet i stjernene

Publisert rundt 1 år siden

Mystikk er in, igjen.

‘Et skip bygges ikke for å ligge trygt til havns’, formaner horoskopet mitt via en app. En venn forteller entusiastisk at det er den beste horoskop-appen akkurat nå – den har både kunstig intelligens og bruker NASA-informasjon.

Som tenåring leste jeg horoskoper i det som kalles jenteblader. På denne tiden av året hadde de gjerne horoskopspesial som skulle forutse om det ble noe sommerflørt på meg og venninner. Kjærlighetslivet stod i sentrum i tenåringsastrologien, og det er tross alt blant de viktigste komponentene i det tradisjonelle kvinnebladet: Hvordan være (en attraktiv) kvinne; hvordan finne en attraktiv make (mann)?

Selv som en tenåring som mer enn gjerne ønsket seg en sommerflørt eller to, var det likevel vanskelig å ta horoskoper seriøst.

Åndelig mote. 

Nå opplever imidlertid astrologien en renessanse, og teknologi­ og sosiale medier åpner for langt mer skreddersydde, individuelt tilpassede horoskoper: Hva er ascendenten din, hva var månens posisjon, hvordan var planetene stilt da du ble født? Mot informasjon om nøyaktig når og hvor du ble født, byr appene på detaljert informasjon om hvordan ­Jupiter påvirker livet ditt de kommende 24 timene av livet ditt, det neste året, tiåret.

Parallelt er krystaller med helende egenskaper det heiteste tilbehøret ­akkurat nå, har jeg hørt, både innen mote og den åndelige verden. Mystikk er kort oppsummert in.

Fortelling. 

«Jeg er fanget i min egen ironi,» ler vennen min. Hun tror ikke på det «på ekte», men sjekker samtidig appen daglig. «Vi tar astrologi veldig seriøst, men vi tror ikke nødvendigvis på det,» forteller astrologen Annabel Gat, som skriver ­horoskoper for Broadly (The Atlantic, 2.1.18). Gat beskriver astrologi som verken vitenskap eller religion, snarere som en måte å se verden på, et verktøy for refleksjon. Det er neppe mange som tar daglige valg basert på hva som står der, snarere er det en måte å strukturere fortellingen om deg selv og om verden på; en kilde som forklarer hvorfor det går som det går.

Det er lett å tenke at kunnskapssamfunnet fortrenger det uvitenskapelige, det som bare har effekt om vi tror på det. I en verden av uendelige valgmuligheter kan det likevel være behagelig med en skreddersydd fortelling som nesten – men ikke helt – tar pulsen på livets opp- og nedturer, og gir rom til å tenke på eksistensielle spørsmål uten at man må forholde seg til religiøse dogmer.

Stress. 

Hvorfor har behovet for slike fortellinger om eget liv økt? En mulig forklaring finnes kanskje i ideen om «Det fleksible mennesket», som sosiologen ­Richard Sennett skrev i 1998. Han hevdet at den lineære fortellingen om folks liv var i oppløsning til fordel for et dynamisk marked og et mer fleksibelt arbeidsliv med løsere struktur og mindre stabilitet – og dermed en mer ustabil selvforståelse.

Fortellingen jeg ble fortalt som tenåring lød: Verden skrider sakte i «riktig» ­retning for de fleste som bebodde den vestlige halvkule; vi oppnår stadige framskritt når det kommer til rettigheter, velstand, fred, økende bevissthet knyttet til miljø og sosial rettferdighet. Så kom finanskrisen, 22. juli, høyrepopulismen og Trump som punkterte fortellingen om lineær progresjon. Dagens unge, i Norge og i USA, stresser mer. Nær halvparten av alle videregående elever opplever seg «ganske» eller «veldig mye» stresset; at «alt er et slit», i den årlige norske Ungdataundersøkelsen.

Kontinuitet. 

Horoskopenes verden byr på mange selvmotsigelser, men det er tross alt mye som ikke gir mening i denne verden. Det kan være gode grunner til å kritisere nok en selvhjelpstrend som skuer innover, heller enn utover, mot det urettferdige. Men kims ikke av ­menneskets behov for kontinuitet og fortelling i en mer omskiftelig verden.

Trykket i Vårt Land 27. juli 2018 i spalten Tendenser.

Gå til innlegget

Religiøse roboter

Publisert rundt 1 år siden

Tar det lang tid før vi begynner å skrifte til vår nærmeste robot?

I Bibelens skapelsesberetning skapes mennesket i Guds bilde. Når det spiser av kunnskapens tre, gjør det opprør. Forholdet mellom skaper og det skapte er også et yndet motiv i science fiction, blant annet i TV-serien Westworld. Hvordan vil teknologien påvirke våre religiøse liv? 

For noen år siden ble den kinesiske, buddhistiske robot-munken Xian’er skapt. Den lille roboten på hjul kan svare på spørsmål med utgangspunkt i buddhistiske tekster. I fjor ble den buddhistiske japanske robot-munken Pepper lansert. Pepper kan utføre bestemte rituelle oppgaver som å fremsi sutraer, og kan leies ut til private begravelser. 

Stadig mer integrert. 

Så vidt jeg vet er ikke begravelsesagenten Pepper særlig populær. Teknologien bak humanoide roboter er spektakulær, men dyr, i tillegg til at den provoserer. Mer interessant er kanskje da hverdagsteknologien. 

Aarti er et hinduistisk ritual der den som ber beveger et lys eller lampe i sirkulære, bestemte bevegelser foran en guddom. I fjor, under den indiske Ganpati-festivalen, ble utførelsen av ritualet overlatt til en gigantisk robot-arm. Intensjonen er ikke å imitere mennesket; det er den perfekte utførelsen av ritualet som står i sentrum, det instrumentelle i at ritualet utføres. 

I Norge byttes på lignende vis klokkere ut med automatiske styringsanlegg for kirkeklokker. Helt sammenlignbart er det ikke, men en interessant parallell. 

Moravecs paradoks. 

Moravecs paradoks går slik: Det som er lett for et menneske, og som vi lærer allerede i løpet av våre første leveår: å gå; snakke; komme med en adekvat respons på det noen sier, er vanskelig å lære for en maskin. 

Og omvendt: Det som er trettende og vanskelig for et menneske – repetitive oppgaver som å gjøre kompliserte regnestykker, finne raskt fram i overveldende informasjonsmengder eller utføre en oppgave nøyaktig likt mange ganger, er enkle for en robot. I teorien er derfor rituelle oppgaver ideelle for automatisering. Mange av dem handler nettopp om repetisjon, konsentrasjon, hukommelse og oversikt over tekst og tradisjon. 

Åpenbart mangler robotene viktige trekk ved tilbedelse, som tro og intensjoner. Men hvilken rolle spiller det for dem som ser på robot-armen? I dag er den et eksperiment som sikkert er ment å provosere og vekke oppmerksomhet. Samtidig er Pepper og den automatiserte klokkeren begge resultater av at religiøse institusjoner finner rimeligere løsninger. 

Drypper på klokkeren. 

Vi er vant til å se robotikk i sterile omgivelser og kalde farger; at teknologien liksom overskrider vår verden. På Ganpati-festivalen var derimot den gigantiske robotarmen dekorert med fargesprakende blomster og andre dekorasjoner – helt omsvøpt av den materielle verden og av tradisjonell, hinduistisk estetikk. 

Slik er det egentlig med mye teknologi. Når du tar den nye teknologien ut av de sterile salgsomgivelsene og med hjem, mister den sitt futuristiske preg. Den blir … hverdagslig. 

En av verdens tidlige chatboter fra 60-tallet, Eliza, skulle fungere som terapeut. De som utviklet roboten fant imidlertid fort ut at testbrukerne utviklet så sterke emosjonelle bånd til Eliza at de heller ville diskutere problemene sine med roboten enn med mennesker. Herfra kommer den såkalte Eliza-effekten – tendensen til å attribuere menneskelige egenskaper til kunstig intelligens. 

Knytter oss til. 

Det er med andre ord ikke vanskelig for oss mennesker å knytte oss til skapte objekter. I dag har mange av oss en chatbot i lomma (Apples Siri) eller i sofakroken (Amazons Alexa), og selvhjelps-chatboter er populære apper. 

Hvem vet, kanskje begynner vi en dag å bekjenne våre synder til Alexa? Og kanskje ville det være en langt ærligere bekjennelse.

Trykket i Vårt Land 21. juni 2018

Gå til innlegget

Virtuell på ekte

Publisert over 1 år siden

Hvordan vil det påvirke oss at opplevelser frikobles fra det kroppslige?

Real violence – «ekte vold», er ­tittelen på et kunstverk som ble vist på Whitney Biennal i fjor av Jordan Wolfson. Publikum stod i kø for å tre på seg et par gigantiske briller og lyd-isolerende øreklokker for å tre inn i et totalt isolert, virtuelt rom der en mann blir slått ned med balltre av kunstneren så lenge og så voldsomt at han neppe­ overlever.

Dypt forstyrret. Kortfilmen ble straks anklaget for å framkalle posttraumatisk stress hos enkelte, og mange følte seg dypt forstyrret etterpå. Men voldelig innhold på film er verken nytt eller uvant – neppe heller hos dem som oppsøkte forestillingen. Så hvorfor vakte den så mye oppsikt?

VR er langt i fra nytt, men teknologien er i ferd med å bli så billig at den også begynner å bli utbredt. Mannen som blir banket opp, er egentlig en dukke, mens en skuespillers ansikt er redigert over dukkekroppen. Å føle at man befinner seg inne i selve rommet voldshandlingen foregår, gjør at det oppleves som ekte.

VR markedsføres i stor grad også som en erfaring i langt større grad enn en vanlig film. Forutsigbart nok har VR fått solid fotfeste innen porno- og spillindustrien, der graden av innlevelse kanskje også har mest å si. I kinoaktuelle Ready Player One drives verden praktisk talt framover av spillindustrien, både i den virtuelle og materielle verden.

Et virtuelt regnskyll. For tre uker ­siden satt jeg på en av verdens første VR-kinoer i Amsterdam. Innenfor lokalet, som minnet mer om vanlig kafé enn en klassisk kino, satt jeg og et knippe andre med et sett VR-briller på hodet og store øreklokker inni hver vår lille verden og så et selvvalgt utvalg kortfilmer. Jeg kan bekrefte at et virtuelt regnskyll var noe ganske annet enn en regntung aften i en vanlig film. I en ekkel film kan du alltids snu deg vekk, og vips, så er du tilbake i din egen trygge stue. I VR vil du bare se i en annen retning i samme virtuelle rom.

Det kan ha stor innvirkning på et menneskes verdensanskuelse. For eksempel finnes det programmer der VR-briller gir deg muligheten til å leve deg inn i en ­annen kropp. Du kan oppleve deg selv som kvinne som blir truet av en mann.

Eller hva med å la hvite mennesker leve i ti minutter i en svart kropp der du kan studere ditt nye ansikt foran et speil? Studier viser at de som har gjennomgått en slik erfaring, har reduserte fordommer knyttet til afro-amerikanere, også en uke etter at eksperimentet var gjennomført. En norsk ungdomsbedrift lager nå ­seksualitetsundervisning i VR fordi de mener det gir en bedre inngang til feltet.

I andres sted. VR-briller kan med andre ord bli et viktig verktøy for å utvikle empati og evne til å sette seg inn i andres sted. Men det er ikke vanskelig å se for seg at VR også kan åpne for nye måter å utøve vold på.

I The New Yorker (april, 2018) kunne vi nylig lese om så avansert VR-teknologi at vi kan fremprovosere en ut-av-kroppen-opplevelse, og se vår egen kropp utenfra. Du kan jo spørre deg selv hvilken innvirkning VR vil ha på våre religiøse erfaringer. Amerikanske DJ Soto, som før var pastor i en amerikansk megachurch, driver nå verdens første VR-kirke, åpen for alle. Han mener at virtuell bønn er nøkkelen til framtidens kristendom, ­likesom ­televangelismen åpnet for en ny form for misjonering for noen tiår siden.

Rent ned. Da Lumière-brødrene viste en film av et tog som kjørte i full fart mot skjermen for over hundre år siden, skal publikum visstnok ha rømt til den andre siden av rommet i frykt for å bli rent ned. På samme måte er det er lett å bli skremt eller få urealistisk høye forventninger til nyvinninger som VR.

Det er likevel noe fundamentalt nytt med at vi kan forlate våre egne kropper og innta andres – eller ingen kropp i det hele tatt.

Gå til innlegget

Jeg er kvinne, hør mitt brøl!

Publisert over 1 år siden

Å kreve at ens historie og erfaring blir hørt og tatt på alvor, er et sentralt tema i de siste årenes kvinnekamp.

FOR NOEN MÅNEDER siden, under Women’s March Norway 21. januar, gjorde artisten Sandra Kolstad et opptak av alle de oppmøtte.

Opptaket framføres i verket Munnstykke for første gang i kveld. Hele Youngstorget stemte i, i mange ulike toner og toneleier. Ulike, men forente.


Å føre ordet. Kvinners stemme er et hovedtema også i Mary Beards manifest, Kvinner og Makt. Her skriver hun om hvordan kvinners stemme siden antikkens fortellinger har blitt forvist og fjernet fra det offentlige rom. «Å føre ordet sømmer seg for mannen», sier Telemakos til sin mor Penelope, og ber henne trekke seg tilbake til vevstolen i Odysseen.

Et enda grellere eksempel finner vi i Metamorfoser: prinsesse Filomele blir voldtatt av en prins, som så fjerner tungen hennes for å unnslippe anklager mot seg selv.

Beard skriver også om hvordan de klassiske forfatterne i antikken og romertiden mente selve lyden av en kvinnestemme diskvalifiserer henne fra det offentlige liv. Hun gir flere eksempler på hvordan kvinnestemmen i klassiske skrifter fra antikken beskrives som rauting, gneldring og bjeffing. Dette er en hersketeknikk vi også finner spor av i nyere tid. Tenk bare på Margaret Thatcher, som gikk til stemmepedagog og øvet seg til et kraftigere stemmeleie for å vinne autoritet hos sine mannlige kolleger.


Sjenerende skrik. Et mer dagsaktuelt eksempel finner vi i et anonymt innlegg på resett.no. Her får aktivist, poet og samfunnsdebattant Sumaya Jirde Ali tilnavnet «hettemåke». I NRK-programmet Torp tolker hun dette som et forsøk på å gjøre henne uviktig, fordi:  «… måker, hva er det de gjør? De skriker jo.» Den anonyme skribenten vil redusere hennes bidrag til samfunnsdebatten til «ubetydelige skrik,» forteller hun.

Det er ikke vanskelig å se parallellen til hersketeknikkene som Mary Beard beskriver. Jirde Alis motstandere ønsker intenst at hun ikke skal tas alvorlig fordi hun forbeholder seg retten til å snakke om sin tro og om å ha innvandret til Norge, og til å ytre sine meninger på egne premisser.


Faten tar valget. Det ble ikke med det ene innlegget, og slike kampanjer mot enkeltindivider er dessverre ikke noe nytt. Vi så det i forbindelse med et annet NRK-program, Faten tar valget; vi så det mot Sofia Srour da hun kritiserte manglende representasjon av minoriteter i regjeringen, og vi så det mot flere varslere i vinterens metoo-saker.

Dette er bare noen av mange eksempler jeg kunne ha nevnt på at alle ikke er gitt lik tilgang til offentligheten eller friheten til å ytre seg, selv om det kan synes slik i en verden med åpne kommentarfelt.

Det er forståelig, men trist at det har gått så langt at Jirde Ali så seg nødt til å trekke seg fra den planlagte appellen under 8. mars-arrangementet i Bergen på grunn av den intense hetsen og truslene rettet mot henne. Det legger et ekstra ansvar på de av oss som ikke er nødt til å gå med voldsalarm.


En metaforisk vevstol. Jenta fra Søviknes-saken er et viktig eksempel på at det kan finnes støtte i andres stemme. Hun forteller at hun endelig – som en følge av metoo – tror hun har en sjanse til å bli hørt. For vi lever ikke lenger i antikken.

Når noen blir bedt om å trekke seg tilbake til en metaforisk vevstol i kraft av sitt kjønn, blir det nå møtt med protester. Statsministeren gav denne uka offentlig støtte til Sumaya Jirde Ali, og i året som har gått har vi sett tusenvis av kvinner kollektivt kreve et bedre arbeidsliv uten seksuell trakassering.

Så til slutt: Gratulerer med dagen! Det fins mange grunner til å ta turen til nærmeste kvinnedagsmarkering. Retten til å bruke stemmen din er en av dem, uansett hvordan den måtte høres ut, og uavhengig av kjønn, hudfarge og religion.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
22 dager siden / 5216 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 3249 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
24 dager siden / 2364 visninger
Om Atle Sommerfeldts oppgjør med Alv Magnus
av
Andreas Nordli
rundt 1 måned siden / 2289 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
rundt 1 måned siden / 2223 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
20 dager siden / 1788 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
25 dager siden / 1766 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
22 dager siden / 1748 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1680 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere