Hanne Linn Skogvang

Alder: 28
  RSS

Om Hanne Linn

Redaktør i tidsskriftet Fett, religionshistoriker og frilanser.

Følgere

Virkeligheten kolliderer

Publisert 6 måneder siden

Klimakrisen er kognitiv dissonans satt i system.

I kjølvannet av det svenske nyordet «flygskam» har et spørsmål som «hva skal du i sommer?» fått både en ­politisk og moralsk dimensjon. I Sverige har flyskammen ført til en nedgang i flybillettsalg, mens nedgangen i Norge er moderat.

Personlig tenker jeg å forbli innenfor norske grenser. I stedet for å fly til Bodø, som jeg vanligvis gjør, satser jeg på tog.

En dråpe i havet

Som så mange andre har jeg internalisert flyskam. Jeg har latt være å spise kjøtt i ti år, men det er første gang jeg skriver åpent om at jeg ikke spiser kjøtt. Jeg tror egentlig at ­individuelle handlinger i stor grad er et blindspor i ­debatten om hva vi skal gjøre­ med klimaet.­ For løsningene ligger på struktur­nivå; mine daglige beslutninger er en dråpe­ i havet. Men de kan bidra til å dempe­ ­følelsen av dissonans som oppstår når man både ønsker seg ny bukse og en ny, bærekraftig politikk.

For hva er det egentlig som skjer når vi konfronteres med nyhetsoppslag om at keiserpingviner helt har sluttet å hekke­ på grunn av iskollaps – og samtidig ­leser rapporter som slår fast at klimagass-
utslippene i Norge øker? Hvordan forsone­ seg med at dette skjer side om side, samtidig?

Følelse av hjelpeløshet

«Klimaangst» er et nyord som er i ferd med å etablere seg, og er spesielt utbredt blant yngre. I en BBC-video forklarer en psykolog at frykt for framtiden ikke er noe nytt, men at koblingen til klima er det. I videoen forklarer tre unge mennesker at følelsen av hjelpeløshet, avmakt og frykt for framtiden påvirker hvordan de har det.

Økopsykologi er et annet nytt begrep. Her ser man nærmere på sammenhengen mellom det indre og det ytre, mellom psykologi og økologi. I et intervju i forskningsmagasinet Apollon går en av de intervjuede psykologene så langt som å hevde at psykologifaget er medskyldig i klimakrisen. Hvorfor? Fordi psykologien har studert menneskesinnet som om jordsmonn og oksygen ikke har noe å si, forklarer Per Espen Stoknes, som også er varamedlem på Stortinget for MDG.

Krise, ikke endringer

The Guardian bestemte seg nylig for å skrive «klima­krise» framfor «klimaendringer». Her hjemme har Morgenbladet fulgt etter. Nå heter det krise – «det er en presis beskrivelse av den situasjonen som Norge, og verden, befinner seg i», lyder begrunnelsen. Fra nå av vil de heller bruke ­begreper som klimavitenskapsfornekter og klimasammenbrudd.

Noen vil nok tenke at avisene er ­alarmistiske. Men nyhetene fra det siste­ året er bekymringsverdige. I mai slapp FN/IPBES en rapport som slo fast at ­naturmangfoldet står i fare: 1 million dyre- og plantearter er utrydningstruet­. De 145 forfatterne bak rapporten har sett nærmere på forholdet mellom økosystemer og menneskelig aktivitet. Sammenhengen er tydelig, hevder de. Plast­forurensningen er for eksempel tidoblet siden 1980. Kanskje trenger vi sterkere ord for å forstå alvoret i omfanget av de økologiske «forandringene».

Et mentalitetsskifte

I Apollon-artikkelen peker Ole Jacob Madsen på røykeloven fra 2004. Om lag 400 dager skal til før drastiske tiltak, som røykeloven, slutter å være til stor forargelse. Så vil et mentalitetsskifte finne sted: Det er faktisk deilig å slippe å lufte klærne etter en tur på byen, innser vi. Om man innfører begrensninger på flyreiser, vil vi kanskje verdsette sakte reising, og huske hvor styrete sikkerhetskontroller på flyplasser er, håper han. I historiefaget forstås kriser nettopp som «dyptgripende overgangsperioder i historien der gamle kulturformer går under og nye skapes.» (Store norske leksikon)

Cambridge Dictionary definerer krise som en tid preget av uenighet, forvirring og lidelse. De sammenfallende tendensene «flyskam», at protestene mot bompenger har tiltatt i den grad at det kan velte regjeringen og klimastreikende skoleungdommer, tegner et tilsvarende bilde: forvirring og uenighet. En dissonanstilstand.

Gå til innlegget

Tøffe forhandlinger

Publisert 8 måneder siden

Kampen mot kvinners rettigheter er både velorganisert og internasjonal. Det skal vi ikke ta lett på.

Hva legger du i ordet «familie»? For noen betyr det foreldre og deres barn, for noen er det en hvilken som helst selverklært sosial enhet. Familien er også en politisk størrelse. Det har den kanskje alltid vært. Men trykket på den politiske familien har blitt større. Det var tydelig på FNs 63. kvinnekommisjon, der Familien – i bestemt entall – stod for ikke bare en heterofil kjernefamilie, men også en konservativ seksualmoral, et snevert kjønnssyn – og selvsagt, restriktive abortrettigheter.

FN er et gigantisk system jeg ikke skal prøve å late som at jeg forstår til det fulle, selv om jeg fikk være til stede under noen av de offentlige arrangementene den første uka. Men jeg vet at flere har rapportert om det samme: Om en uvanlig anspent stemning, og at denne skyldes en sterkere og mer verdikonservativ bevegelse som gjorde seg gjeldende både i kulissene og på parketten.


En slags enighet

Likevel, etter to uker med tøffe forhandlinger kunne den kenyanske FN-ambassadøren Koki Muli Grignon til slutt erklære at FNs 63. kvinnekommisjon hadde nådd en (slags) enighet. 22. mars var det ferdigforhandlede dokumentet klargjort i et møte som ble filmet og ligger offentlig tilgjengelig.

Temaet for årets kommisjon var kvinners adgang til offentlige tjenester. Kvinnekommisjonen har et bredt mandat. Dels er det å jobbe for likestilling mellom kjønnene, dels handler det om å dokumentere kvinners liv og rettigheter over hele verden, og til sist handler det om å dokumentere framgangen i iverksettingen av Beijing-plattformen, som ble vedtatt i 1995.

Grignon la også til at hun i løpet av de elleve siste dagene hadde mottatt omkring 1.000 tekstmeldinger om abort og trusler direkte til sin private telefon. I tillegg hadde noen opprettet en blogg – utelukkende med den hensikt om å kritisere hennes rolle i forhandlingene. Gro Lindstad, leder i Fokus, fordømte truslene på det sterkeste i en pressemelding: «Noe slikt har aldri skjedd før under FNs kvinnekommisjon».


Utsatt før bølling

Blant nasjonene som reagerte på forhandlingene var Saudi-Arabia. De trakk fram uenighet i spørsmålet om seksuelle og reproduktive rettigheter og helse, manglende erkjennelse av familien som «den naturlige gruppeenheten i samfunnet», og uttrykte skepsis til helhetlig seksualitetsundervisning kryssende diskrimineringsgrunnlag, i tillegg til «manglende språk om nasjonal suverenitet». Representanten fra Bahrain fulgte opp med en lignende uttalelse, og la til at også han var blitt utsatt for «bølling» – fra motsatt side. Den amerikanske representanten var heller ikke fornøyd.

Det er imidlertid lite nytt i at kvinnesaken møter motstand eller at det finnes en konserverende kraft i FN – forskjellen er at dette ble sterkere uttrykt i år. For eksempel kjørte en innleid gigantisk buss med et bilde av et foster og påskriften «let me live» forbi FN-bygget til stadighet. Flere sivilorganisasjoner som organiserte møter knyttet til «følsomme temaer» kunne rapportere om at møtene deres ble utsatt for regelrett sabotering av religiøse organisasjoner. Stridens eple ligger i begreper som «familien» kontra «familier» (som kan bety at familier kommer i flere former), «gender» (som lettest kan oversettes som «sosialt kjønn») og spørsmålet om nasjonal suverenitet kan trumfe et internasjonalt dokument.


Et større bakteppe

Da den norske regjeringen bestemte seg for å justere abortloven, var det mange som himlet med øynene over den norske feministiske bevegelsens reaksjoner. Personlig finner jeg gode grunner til å reagere, men det blir kanskje enda klarere om vi leser «justeringen av abortloven» mot et større bakteppe. Utenfor norske grenser vokser den verdikonservative bevegelsen. Mange frykter den vil fortsette å gjøre det samme i Norge.

Kampen mot kvinners rettigheter er velorganisert og internasjonal. Det går ikke feministene hus forbi i den globale medievirkeligheten.

Gå til innlegget

Autoritære apper

Publisert 10 måneder siden

Nye apper gjør det mulig å holde oversikt med partnerens bevegelser. Og å kvele politiske protestbevegelser før de vokser seg sterke.

Mobilen lyser opp. Samboeren min har lagt til «melk» i handlelisten. Det går noen timer før mobilen lyser igjen; samboeren min krysser ut «melk», «nudler», «kikerter».

Ti minutter senere er han hjemme. Jeg trenger ikke en gang være der for å vite det.

Les også: Smarttelefonen har hjulpet hundretalls millioner kinesere til å få del i velferd og kunnskap. Vil den også skape en perfekt overvåkning?

Utilsiktet effekt. 

Jeg snakker om en nokså vanlig app som gjør at man kan dele handlelister, lastet ned fordi det er praktisk. En utilsiktet sideeffekt er at jeg også får noenlunde oversikt over bevegelsene hans til enhver tid.

Hva slags makt ligger i det, i å holde oversikt over sine nærmeste? En lignende tanke har åpenbart slått flere enn meg. I forrige uke ble det klart at saudi-arabiske myndigheter noen år tilbake lanserte en app som gjør det lettere for befolkningen å få tilgang til offentlige tjenester, fornye førerkort, pass og visum, for eksempel.

Men den gjør det også enkelt for saudiske menn å holde øye med og kontrollere kone og døtre. Appen, som heter «Absher», gir menn blant annet muligheten til å varsle flyplasser om ikke å slippe kvinnen ut av landet, eller til å få SMS-varslinger dersom kvinnen nærmer seg steder som mannen har sperret.

Opprettholder kjønnsroller. 

Det var Shahad al-Mohaimeed – som rømte fra Saudi-Arabia og familien sin tidligere i år – som satte Abshar på dagsorden. Nå kritiseres Google og Apple for at de tilbyr en app som bidrar til å opprettholde forhistoriske kjønnsroller. Kritikerne krever etiske retningslinjer for hva slags teknologi som bør tilbys, og mener at Google og Apple må fjerne appen fra sine «butikker».

Både demokratiske og autoritære myndigheter har fått større muligheter til å overvåke og manipulere sin egen befolkning gjennom ny teknologi. Cambridge Analytica-saken og undersøkelsen av russisk innblanding i amerikansk politikk har vist at Facebook kan brukes til å manipulere valg og velgergrupper. I Kina jobber myndighetene med å innføre et sosialt kredittsystem hvor innbyggerne belønnes for «regimelojal adferd».

Parallelt har mye av den politiske mobiliseringen flyttet seg over i sosiale medier. Å senke hastigheten på internett - eller å stenge det helt ned – er blitt en annen måte å (gjen-)vinne politisk kontroll på, og har blitt stadig mer vanlig de siste årene. I fjor stengte India nettet 162 ganger. Den demokratiske republikken Kongo stengte nettet under valget i fjor.

Les også: Kan vi forbedre helsen med å måle stadig flere tall om kroppen?

Strategi for innskrenking. 

FNs spesialrapportør for forsamlingsfrihet omtaler dette som en hovedstrategi for å innskrenke folks frihet til ikke-voldelige protester. Strategien bekrefter det vi allerede vet - at demokratiet er en skjør konstruksjon og vanskeligere å opprettholde enn andre regimer. Selv om handlelisten har blitt enklere med teknologiutviklingen, har ikke folkestyret blitt det.

Ikke overraskende har saudiske myndigheter avvist kritikken og viser til at Abshar-appen gjør livet enklere for mange, også saudiske kvinner, særlig for dem som bor med en mann som ikke utøver sosial kontroll. Uten at det gjør loven som ligger til grunn, eller muligheten til å håndheve den teknologisk, mindre kritikkverdig.

Absher er imidlertid ikke alene om å åpne for sporing. Et raskt søk på nett etter «stalking apps» viser at det ikke skorter på kommersielle tilbud som gir tilgang til partnerens posisjon.

Din kones telefon. 

I fjor (13.2.18) rapporterte The Guardian om en ikke navngitt app som promoterte seg som et verktøy for å «spore din kones telefon til enhver tid og overalt».

Til sammen tegnes et bilde av teknologiske nyvinninger som kan være praktiske og anvendelige – men som også gjør oss sårbare. Og som fordrer tillit. Dette er påminnelsen til oss alle: Enten vi er utviklere, tilbydere, statsoverhoder, eller menige brukere – så må vi ta ansvar.

Les også: 'mobil-apper endrer troen'

Gå til innlegget

En bærekraftig befolkning

Publisert 11 måneder siden

De lave fødselstallene stiller oss ansikt til ansikt med større krise enn velferdsstatens bæreevne.

Barn symboliserer gjerne fremtiden, noe nytt, det tvinger dem som har brakt dem til live å skue fremover og utover seg selv. Derfor er det kanskje ikke så rart at barnløshet ofte forbindes med det motsatte. Kvinner som skriver om at de ikke ønsker seg barn får gjerne høre at de «egoistiske» og for opptatte med «selvrealisering».

Alternativt oppfattes barnløsheten som en tragedie eller en mangel i forholdet. Bibelske Abraham og Sara som så gjerne vil bli foreldre, er blant arketypene på det siste, inntil Gud endelig gir dem en sønn.

Les også: Erna Solberg har en nyttårsdrøm

Grenser for politikk. 

Med statsminister Solbergs nyttårstale er barnet også innlemmet i kampen for en stabil vekst i bruttonasjonalprodukt, velferdsstat og i å demme opp for eldrebølgen. Det samlede fruktbarhetstallet i Norge har aldri vært så lavt som det er nå: 1,62 barn per kvinne.

Vanligvis er konservative politikere opptatt av grenser for politikk. Når de nå setter reproduksjon på agendaen, er det derfor litt påfallende. Og kritikken har haglet: Dersom statsministeren er så bekymret for at vi om få år vil mangle skattebetalere, hvorfor ikke la de mindreårige asylsøkerne få bli, eller ta i mot flere fra flyktningleirene på Lesvos – særlig nå som rapportene derfra blir stadig dystrere?

Kaldt nedover ryggen. 

Spørsmålene er etter min mening betimelige, særlig når de kort tid etter følges opp av tidligere justisminister Per Willy Amundsen (Frp). Her får saken en helt ny omdreining. Nå handler det ikke lenger bare om befolkningsvekst, men om at «befolkningssammensetningen skal være bærekraftig».

Jeg må si det: Det går kaldt nedover ryggen min når jeg leser Amundsens uttalelser til TV 2 om å differensiere i barnetrygden etter et visst antall barn i frykt for innvandrerfamilier med «stor fødselsproduksjon» (11.01.19). Noen er likere enn andre.

Man kan si mye om Michel Houellebecqs roman Underkastelse som kom i 2015, men det var hit tankene umiddelbart vandret. Også her er lave fødselstall et viktig og underliggende motiv. I romanen erklærer hovedpersonen Michel på et tidlig tidspunkt at «nå kommer det ikke nok barn lenger, så nå er løpet kjørt».

Les også: «Hent flyktningar til Norge frå Lesvos»

Kontrollerer fremtiden. 

Senere i romanen blir Michels spådom mer konkret: «Den som kontrollerer ungene, kontrollerer fremtiden», forteller en slags «ekspert» på det fiktive nyopprettede muslimske partiet som har stilt til valg. Også her hersker det en bekymring for at den kronisk franske delen av befolkningen får for få barn.

Vold bryter etter hvert ut, og den ytterliggående høyresidebevegelsen – «de identitære» – er involvert. Fiksjonen kan leses som en allegori over den høyst virkelige og dypt rasistiske konspirasjonen om et fremtidig «Eurabia».

Et aktivt valg. 

«Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus.» Slik får jomfru Maria beskjed om at hun skal bli mor. Siden den gang har menneskeheten beveget seg langt. Prevensjonsmulighetene er så gode at valget ikke lenger står om du skal begynne å bruke prevensjon, men om du skal slutte: Foreldreskapet er noe som velges. Det er et gode.

Å legge samfunnsøkonomiske nyttevurderinger til grunn for et slikt valg, derimot, er mindre tilrådelig. For den store fortellingen om det å få barn er ikke lenger like intuitiv og selvinnlysende. Klimaendringer, flyktningleiren i Moria og annen urett rokker ved den underliggende forventingen om en god verden og en god fremtid.

I Vårt Land kunne vi i forrige uke lese om Maja Sørheim, som helt velger bort å få barn. Av hensyn til miljøet.

Og hva med vår forpliktelse overfor de som allerede lever?

Les også: Velger barnløshet for å redde miljøet 

Morskap. 

Et alternativ til familiens privatliv er å strekke seg ut mot verden og dens pågående kriser. Det er det Sheila Heti, forfatteren av boka Morskap tar til orde for: «The whole world needs mothering», skriver hun. Det tror jeg og. Verden trenger omsorg.

Gå til innlegget

Kanossagang på NRK

Publisert 12 måneder siden

Har verdien til den offentlige unnskyldningen steget eller sunket?

Jeg kan ikke være den eneste som lurer: Hva i alle dager var det som foregikk i Debatten på NRK forrige torsdag? Fredrik Solvang innledet programmet i karakteristisk programleder-historisk-presens-stil: Trine Skei Grande ringer Høyres Henrik Asheim. Hun tror det er en fortrolig samtale mellom de to om budsjettforhandlingene, og hun «æreskjeller» partifelle Abid Raja og beskylder ham å ødelegge forhandlingene. Problemet er bare det at telefonen står på høyttaler, og at Raja hører hvert ord. Til studio kommer de begge to, og Raja kommer rett fra legen og sykemelding. I kveld skal de forsones.

Et år med unnskyldninger.

Jeg vil ikke spekulere i hvorfor Grande sa det hun gjorde. Ei heller vil jeg spekulere i lederegenskaper, eller i Rajas sykemelding. Mer interessert er jeg i handlingene: Beklagelsen, «det var ikke ment slik», med den påfølgende tilgivelsen: «Jeg er veldig glad i Trine».

Solvang måtte lattermildt oppsummere det hele som «parterapi». Da seansen var over og to aviskommentatorer kom inn for å kommentere «terapitimen» måtte han presisere at de satt der frivillig.

LES OGSÅ: Hver tiende toppolitiker vurdert å slutte etter «uønskede hendelser»

Økt bruk.

Vi har hørt våre politikere be om forlatelse noen ganger i år nå. Et enkelt retriever-søk viser at ordene «unnskyld» og «beklager» har økt i bruk i norske medier med omkring tusen ganger siden i fjor. Så langt i år har det blitt sagt unnskyld 5.222 ganger i offentlige artikler. I 2017 var tallet på 4.269. «Beklager» er vanligere, og i år økte ordet fra 25.287 beklagelser til 26.122. Og ennå er ikke 2018 forbi.

Blant de mer spektakulære unnskyldningene var tidligere justisminister Sylvi Listhaugs mange (fire) forsøk på å si unnskyld – totalt 17 ganger – i Stortinget. Som kjent lyktes hun ikke i å overbevise opposisjonen. Selv ikke med Støres presisering om at normalt er «folkeskikk å akseptere en unnskyldning». Til det var innholdet i den famøse facebookstatusen for grovt, og Listhaugs unnskyldning for upresis.

Religiøs tilgivelse.

Tilgivelse er et viktig religiøst motiv, også i kristendommen. Noen ganger innebærer det ulike grader av ydmykelse. En av de mer berømte botsgangene i kristendommens historie fant sted da kong Henrik IV av det tysk-romerske riket måtte gå sin kanossagang til pave Gregorius VII på det tidlige 1000-tallet. Uenigheten besto grovt fortalt i maktfordelingen mellom konge og pave. Henrik IV ble ekskommunisert og måtte oppsøke paven – visstnok barføtt – for å komme inn i folden igjen.

Eller ta for eksempel katolisismens praksis med skriftemål; eller Fader Vår – «tilgi oss vår skyld, slik vi og tilgir våre skyldnere». Noe som bringer oss inn på et sentralt budskap i «Debatten»: det er tross alt menneskelig å feile. Er det ikke litt bra at politikere i så måte ligner folk flest?, ble det spurt.

Hva bør tilgis og hva må beklages? Svaret på dette er i endring. Offentlige unnskyldninger i Norge for statlige overgrep mot utsatte folkegrupper er relativt nytt. Med metoo har debatten atter beveget seg i takt med at anklager om seksuell trakassering herjet Arbeiderpartiet, Høyre/Unge Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet.

LES OGSÅ: Gikk langt i å antyde mistillit mot Listhaug

Upassende oppførsel.

I Norge og ute i verden har det ført til at flere offentlige personer har blitt irettesatt for upassende oppførsel, og at de med varierende hell har bedt om forlatelse. Til sine ofre, men også til allmennheten.

Slik har terskelen for hva som utgjør en god unnskyldning også blitt høyere. Da Giske, Tonning Riise og Leirstein skulle gjøre bot for sine synder, gjerne i et Facebook-innlegg, var det mange som trakk motivene deres i tvil.

LES OGSÅ: 'Mer overbevisende unnskyldning'

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere