Hanne Linn Skogvang

Alder: 28
  RSS

Om Hanne Linn

Redaktør i tidsskriftet Fett, religionshistoriker og frilanser.

Følgere

Autoritære apper

Publisert 8 måneder siden

Nye apper gjør det mulig å holde oversikt med partnerens bevegelser. Og å kvele politiske protestbevegelser før de vokser seg sterke.

Mobilen lyser opp. Samboeren min har lagt til «melk» i handlelisten. Det går noen timer før mobilen lyser igjen; samboeren min krysser ut «melk», «nudler», «kikerter».

Ti minutter senere er han hjemme. Jeg trenger ikke en gang være der for å vite det.

Les også: Smarttelefonen har hjulpet hundretalls millioner kinesere til å få del i velferd og kunnskap. Vil den også skape en perfekt overvåkning?

Utilsiktet effekt. 

Jeg snakker om en nokså vanlig app som gjør at man kan dele handlelister, lastet ned fordi det er praktisk. En utilsiktet sideeffekt er at jeg også får noenlunde oversikt over bevegelsene hans til enhver tid.

Hva slags makt ligger i det, i å holde oversikt over sine nærmeste? En lignende tanke har åpenbart slått flere enn meg. I forrige uke ble det klart at saudi-arabiske myndigheter noen år tilbake lanserte en app som gjør det lettere for befolkningen å få tilgang til offentlige tjenester, fornye førerkort, pass og visum, for eksempel.

Men den gjør det også enkelt for saudiske menn å holde øye med og kontrollere kone og døtre. Appen, som heter «Absher», gir menn blant annet muligheten til å varsle flyplasser om ikke å slippe kvinnen ut av landet, eller til å få SMS-varslinger dersom kvinnen nærmer seg steder som mannen har sperret.

Opprettholder kjønnsroller. 

Det var Shahad al-Mohaimeed – som rømte fra Saudi-Arabia og familien sin tidligere i år – som satte Abshar på dagsorden. Nå kritiseres Google og Apple for at de tilbyr en app som bidrar til å opprettholde forhistoriske kjønnsroller. Kritikerne krever etiske retningslinjer for hva slags teknologi som bør tilbys, og mener at Google og Apple må fjerne appen fra sine «butikker».

Både demokratiske og autoritære myndigheter har fått større muligheter til å overvåke og manipulere sin egen befolkning gjennom ny teknologi. Cambridge Analytica-saken og undersøkelsen av russisk innblanding i amerikansk politikk har vist at Facebook kan brukes til å manipulere valg og velgergrupper. I Kina jobber myndighetene med å innføre et sosialt kredittsystem hvor innbyggerne belønnes for «regimelojal adferd».

Parallelt har mye av den politiske mobiliseringen flyttet seg over i sosiale medier. Å senke hastigheten på internett - eller å stenge det helt ned – er blitt en annen måte å (gjen-)vinne politisk kontroll på, og har blitt stadig mer vanlig de siste årene. I fjor stengte India nettet 162 ganger. Den demokratiske republikken Kongo stengte nettet under valget i fjor.

Les også: Kan vi forbedre helsen med å måle stadig flere tall om kroppen?

Strategi for innskrenking. 

FNs spesialrapportør for forsamlingsfrihet omtaler dette som en hovedstrategi for å innskrenke folks frihet til ikke-voldelige protester. Strategien bekrefter det vi allerede vet - at demokratiet er en skjør konstruksjon og vanskeligere å opprettholde enn andre regimer. Selv om handlelisten har blitt enklere med teknologiutviklingen, har ikke folkestyret blitt det.

Ikke overraskende har saudiske myndigheter avvist kritikken og viser til at Abshar-appen gjør livet enklere for mange, også saudiske kvinner, særlig for dem som bor med en mann som ikke utøver sosial kontroll. Uten at det gjør loven som ligger til grunn, eller muligheten til å håndheve den teknologisk, mindre kritikkverdig.

Absher er imidlertid ikke alene om å åpne for sporing. Et raskt søk på nett etter «stalking apps» viser at det ikke skorter på kommersielle tilbud som gir tilgang til partnerens posisjon.

Din kones telefon. 

I fjor (13.2.18) rapporterte The Guardian om en ikke navngitt app som promoterte seg som et verktøy for å «spore din kones telefon til enhver tid og overalt».

Til sammen tegnes et bilde av teknologiske nyvinninger som kan være praktiske og anvendelige – men som også gjør oss sårbare. Og som fordrer tillit. Dette er påminnelsen til oss alle: Enten vi er utviklere, tilbydere, statsoverhoder, eller menige brukere – så må vi ta ansvar.

Les også: 'mobil-apper endrer troen'

Gå til innlegget

En bærekraftig befolkning

Publisert 9 måneder siden

De lave fødselstallene stiller oss ansikt til ansikt med større krise enn velferdsstatens bæreevne.

Barn symboliserer gjerne fremtiden, noe nytt, det tvinger dem som har brakt dem til live å skue fremover og utover seg selv. Derfor er det kanskje ikke så rart at barnløshet ofte forbindes med det motsatte. Kvinner som skriver om at de ikke ønsker seg barn får gjerne høre at de «egoistiske» og for opptatte med «selvrealisering».

Alternativt oppfattes barnløsheten som en tragedie eller en mangel i forholdet. Bibelske Abraham og Sara som så gjerne vil bli foreldre, er blant arketypene på det siste, inntil Gud endelig gir dem en sønn.

Les også: Erna Solberg har en nyttårsdrøm

Grenser for politikk. 

Med statsminister Solbergs nyttårstale er barnet også innlemmet i kampen for en stabil vekst i bruttonasjonalprodukt, velferdsstat og i å demme opp for eldrebølgen. Det samlede fruktbarhetstallet i Norge har aldri vært så lavt som det er nå: 1,62 barn per kvinne.

Vanligvis er konservative politikere opptatt av grenser for politikk. Når de nå setter reproduksjon på agendaen, er det derfor litt påfallende. Og kritikken har haglet: Dersom statsministeren er så bekymret for at vi om få år vil mangle skattebetalere, hvorfor ikke la de mindreårige asylsøkerne få bli, eller ta i mot flere fra flyktningleirene på Lesvos – særlig nå som rapportene derfra blir stadig dystrere?

Kaldt nedover ryggen. 

Spørsmålene er etter min mening betimelige, særlig når de kort tid etter følges opp av tidligere justisminister Per Willy Amundsen (Frp). Her får saken en helt ny omdreining. Nå handler det ikke lenger bare om befolkningsvekst, men om at «befolkningssammensetningen skal være bærekraftig».

Jeg må si det: Det går kaldt nedover ryggen min når jeg leser Amundsens uttalelser til TV 2 om å differensiere i barnetrygden etter et visst antall barn i frykt for innvandrerfamilier med «stor fødselsproduksjon» (11.01.19). Noen er likere enn andre.

Man kan si mye om Michel Houellebecqs roman Underkastelse som kom i 2015, men det var hit tankene umiddelbart vandret. Også her er lave fødselstall et viktig og underliggende motiv. I romanen erklærer hovedpersonen Michel på et tidlig tidspunkt at «nå kommer det ikke nok barn lenger, så nå er løpet kjørt».

Les også: «Hent flyktningar til Norge frå Lesvos»

Kontrollerer fremtiden. 

Senere i romanen blir Michels spådom mer konkret: «Den som kontrollerer ungene, kontrollerer fremtiden», forteller en slags «ekspert» på det fiktive nyopprettede muslimske partiet som har stilt til valg. Også her hersker det en bekymring for at den kronisk franske delen av befolkningen får for få barn.

Vold bryter etter hvert ut, og den ytterliggående høyresidebevegelsen – «de identitære» – er involvert. Fiksjonen kan leses som en allegori over den høyst virkelige og dypt rasistiske konspirasjonen om et fremtidig «Eurabia».

Et aktivt valg. 

«Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus.» Slik får jomfru Maria beskjed om at hun skal bli mor. Siden den gang har menneskeheten beveget seg langt. Prevensjonsmulighetene er så gode at valget ikke lenger står om du skal begynne å bruke prevensjon, men om du skal slutte: Foreldreskapet er noe som velges. Det er et gode.

Å legge samfunnsøkonomiske nyttevurderinger til grunn for et slikt valg, derimot, er mindre tilrådelig. For den store fortellingen om det å få barn er ikke lenger like intuitiv og selvinnlysende. Klimaendringer, flyktningleiren i Moria og annen urett rokker ved den underliggende forventingen om en god verden og en god fremtid.

I Vårt Land kunne vi i forrige uke lese om Maja Sørheim, som helt velger bort å få barn. Av hensyn til miljøet.

Og hva med vår forpliktelse overfor de som allerede lever?

Les også: Velger barnløshet for å redde miljøet 

Morskap. 

Et alternativ til familiens privatliv er å strekke seg ut mot verden og dens pågående kriser. Det er det Sheila Heti, forfatteren av boka Morskap tar til orde for: «The whole world needs mothering», skriver hun. Det tror jeg og. Verden trenger omsorg.

Gå til innlegget

Kanossagang på NRK

Publisert 10 måneder siden

Har verdien til den offentlige unnskyldningen steget eller sunket?

Jeg kan ikke være den eneste som lurer: Hva i alle dager var det som foregikk i Debatten på NRK forrige torsdag? Fredrik Solvang innledet programmet i karakteristisk programleder-historisk-presens-stil: Trine Skei Grande ringer Høyres Henrik Asheim. Hun tror det er en fortrolig samtale mellom de to om budsjettforhandlingene, og hun «æreskjeller» partifelle Abid Raja og beskylder ham å ødelegge forhandlingene. Problemet er bare det at telefonen står på høyttaler, og at Raja hører hvert ord. Til studio kommer de begge to, og Raja kommer rett fra legen og sykemelding. I kveld skal de forsones.

Et år med unnskyldninger.

Jeg vil ikke spekulere i hvorfor Grande sa det hun gjorde. Ei heller vil jeg spekulere i lederegenskaper, eller i Rajas sykemelding. Mer interessert er jeg i handlingene: Beklagelsen, «det var ikke ment slik», med den påfølgende tilgivelsen: «Jeg er veldig glad i Trine».

Solvang måtte lattermildt oppsummere det hele som «parterapi». Da seansen var over og to aviskommentatorer kom inn for å kommentere «terapitimen» måtte han presisere at de satt der frivillig.

LES OGSÅ: Hver tiende toppolitiker vurdert å slutte etter «uønskede hendelser»

Økt bruk.

Vi har hørt våre politikere be om forlatelse noen ganger i år nå. Et enkelt retriever-søk viser at ordene «unnskyld» og «beklager» har økt i bruk i norske medier med omkring tusen ganger siden i fjor. Så langt i år har det blitt sagt unnskyld 5.222 ganger i offentlige artikler. I 2017 var tallet på 4.269. «Beklager» er vanligere, og i år økte ordet fra 25.287 beklagelser til 26.122. Og ennå er ikke 2018 forbi.

Blant de mer spektakulære unnskyldningene var tidligere justisminister Sylvi Listhaugs mange (fire) forsøk på å si unnskyld – totalt 17 ganger – i Stortinget. Som kjent lyktes hun ikke i å overbevise opposisjonen. Selv ikke med Støres presisering om at normalt er «folkeskikk å akseptere en unnskyldning». Til det var innholdet i den famøse facebookstatusen for grovt, og Listhaugs unnskyldning for upresis.

Religiøs tilgivelse.

Tilgivelse er et viktig religiøst motiv, også i kristendommen. Noen ganger innebærer det ulike grader av ydmykelse. En av de mer berømte botsgangene i kristendommens historie fant sted da kong Henrik IV av det tysk-romerske riket måtte gå sin kanossagang til pave Gregorius VII på det tidlige 1000-tallet. Uenigheten besto grovt fortalt i maktfordelingen mellom konge og pave. Henrik IV ble ekskommunisert og måtte oppsøke paven – visstnok barføtt – for å komme inn i folden igjen.

Eller ta for eksempel katolisismens praksis med skriftemål; eller Fader Vår – «tilgi oss vår skyld, slik vi og tilgir våre skyldnere». Noe som bringer oss inn på et sentralt budskap i «Debatten»: det er tross alt menneskelig å feile. Er det ikke litt bra at politikere i så måte ligner folk flest?, ble det spurt.

Hva bør tilgis og hva må beklages? Svaret på dette er i endring. Offentlige unnskyldninger i Norge for statlige overgrep mot utsatte folkegrupper er relativt nytt. Med metoo har debatten atter beveget seg i takt med at anklager om seksuell trakassering herjet Arbeiderpartiet, Høyre/Unge Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet.

LES OGSÅ: Gikk langt i å antyde mistillit mot Listhaug

Upassende oppførsel.

I Norge og ute i verden har det ført til at flere offentlige personer har blitt irettesatt for upassende oppførsel, og at de med varierende hell har bedt om forlatelse. Til sine ofre, men også til allmennheten.

Slik har terskelen for hva som utgjør en god unnskyldning også blitt høyere. Da Giske, Tonning Riise og Leirstein skulle gjøre bot for sine synder, gjerne i et Facebook-innlegg, var det mange som trakk motivene deres i tvil.

LES OGSÅ: 'Mer overbevisende unnskyldning'

Gå til innlegget

Sorteringssamfunnet før og nå

Publisert 11 måneder siden

Abort sammenlignes iblant med eugenikk og sorterings-­samfunn. Det burde det ikke.

Begrepet «sorteringssamfunn» har fått ny aktualitet etter KrFs veivalg. Nå har innstramminger i abortloven funnet veien til forhandlingene om nok en ny regjeringsplattform. Kritikken har ikke uteblitt.

Blant abortutspillene fra Høyre skiller helseministerens seg ut. Høie synes dagens abortlov, som gir grunnlag for å ta abort etter tolvte uke ved sykdom, er diskriminerende: «Jeg tilhører en minoritet og vet hvordan det oppleves når en side av deg brukes til å definere hele deg», sa han til VG.

Utsagnet kan misforstås, og har møtt mye kritikk, nå også fra meg. Jeg mener at retten til abort og arbeidet for mangfold ikke er motsetninger. Høies sammenstilling av dagens abortlov med den historiske diskrimineringen av homofile, holder ikke vann.

LES OGSÅ: KrF frykter å bli smalt  «smalt abortparti»

Som formål å kategorisere. 

I ­filmen Sameblod møter vi Elle-Marja på ­«nomadeskolen» i 1920-tallets Sverige. En dag får skolen besøk av forskere som tar mål av de samiske elevenes høyde og fotograferer dem nakne – som en del av datainnsamlingen til Statens institutt for rasebiologi. Den svenske statens «forsk-ning» hadde som formål å kategorisere den svenske befolkningen inn i ulike ­«typer». Forskningsverdien var og er høyst­ diskutabel, men sentral i de nordiske landenes assimileringspolitikk.

Nordens første steriliseringslov ble vedtatt i Danmark, og fant snart veien til ­resten av Skandinavia (og Tyskland). I Norge vedtok Stortinget loven om sterilisering av «mindreverdige individer» i 1934. I årene som fulgte ble tusenvis sterilisert, og romanifolket var særlig utsatt. Til grunn for vedtaket, som ble vedtatt med én motstemme, lå en tanke om at fattigdom går i arv – ikke sosialt, men genetisk.

Dette er kjent som eugenikk eller rasebiologi, der man søker å framavle det som er ansett som «sterke gener». Urfolk, skeive og syke er eksempler på folk som har vært utsatte for slik politikk; brysomme individer og «elementer» som storsamfunnet så seg best tjent med å bli kvitt.

LES OGSÅ: Samehets på sosiale medier

Ideen om det normale. 

Dette er en viktig grunn til at normkritikk er en sentral del av den skeive og feministiske bevegelsen. Normkritikk er et utskjelt begrep, men kort forklart handler det om å synliggjøre og kritisere samfunnsstrukturer, blant annet ideen om det «normale». Jeg var nylig på MACBA – museum for ­moderne kunst i Barcelona. Her hadde flere feministiske kunstnere problematisert praksisen ved å ta mål av kvinnekroppen i missekonkurranser. Konkurransene fremmer ofte idealer om hvordan kvinnekroppen «skal» være – selv om de færreste kvinner ser slik ut.

Problematikken går like inn i vår tid. I Tanzania blir homofile i skrivende stund forfulgt av myndighetene. I USA vil Trump-administrasjonen lovfeste hva som utgjør kvinne og mann. Noen ­mennesker vil falle utenfor normen, og nødvendigvis bli mer utsatt.

Politisk, overordnet autoritær vilje er fellesnevneren i de fleste eksemplene jeg her har nevnt. Steriliseringspolitikken i Norge ble gjennomført med mer ­eller mindre tvang, og hva som utgjorde «gode gener» var ikke opp til den enkelte å bestemme. Det bør ikke forveksles med abortsaken, som ikke handler om sortering, men om tillit til den enkelte kvinne i en konkret situasjon – selv samfunnet rundt en påvirker hvilke valg som synes gode.

Mye gjenstår. 

Derfor er ikke en strammere abortlov veien til mer mangfold. De norske aborttallene er lave – historisk lave, faktisk – fordi vi har satset på helsetilbud og god tilgang til informasjon og prevensjon gjennom politikk og velferdsordninger. Her kan også fortsatt tiltrengt arbeid for bedre vilkår og tilrettelegging for personer med nedsatt funksjonsevne nevnes. Mye gjenstår, og det er her vi finner veien til et mer mangfoldig samfunn.

Normer har historisk sett blitt mer romslige i takt med kvinners rettigheter, og ikke på tross av. Slik bør det fortsette.

LES OGSÅ: Undersøking: Mange seier ja til utvida abortgrense

Gå til innlegget

Algoritmenes tyranni

Publisert rundt 1 år siden

Si meg hva du mener om Brett Kavanaugh, og jeg skal si deg hva slags nyhetsdiett du har.

Nylig kunne NRK fortelle at den politiske polariseringen i Norge­ ikke ser ut til å øke, etter å ha sammenlignet norske borgeres svar på en rekke spørsmål knyttet til innvandring, integrering, skatt og tiltro til Stortinget - stikk i strid med manges oppfatning. Bruken av ordet «polarisering­» har økt markant i mediene de siste årene.

Det føles sånn. 

NRK-analytiker Iacob Christian Prebensen mener en mulig forklaring på misforholdet er at teknologi og mediebruk endrer offentligheten. Det gjør at det likevel kan føles som at samfunnet blir mer polarisert, fordi:

(1) De som deltar mest i det offentlige, er også dem som mener mest.

(2) Sosiale medier eksponerer uenighet, og prioriterer det som engasjerer.

(3) Kontrære stemmer prioriteres i strømmen av poster i sosiale medier, og fremstår som mer representative enn de egentlig er.

Det er altså ikke så mye holdningene våre som har forandret seg. Men den nye teknologiske infrastrukturen gjør at det føles sånn.

Ekkokammerets dynamikk. 

Disse mulige forklaringene er også grunnen til at så mange bekymrer seg for ekkokamre. Det vil si at offentligheten deles inn i mindre, lukkede rom hvor vi forsterker hverandres holdninger.

Teknologi og sosiale medier bidrar trolig til at disse kamrene beveger seg stadig lengre fra hverandre: Mine sosiale med
ier ligner ikke dine. Filmene og seriene­ Netflix anbefaler meg, er ikke de samme som de anbefaler til deg.

LES OGSÅ: Sterkt og sobert

Da Netflix først kom til Norge, anbefalte strømmetjenesten meg «filmer med en sterk kvinnelig hovedrolle». Nå blir jeg anbefalt serier med minoritetskvinner og skeive i hovedrollen, som kjemper mot strukturelle problemer som kvinneundertrykking og rasisme. Det sier nok først og fremst noe om hvor mange-
fasettert deres brukergruppe er, og at selskapet har fått så god økonomi at de kan tilfredsstille de fleste av dem.

Det betyr også at det blir stadig lettere kun å forholde seg til kulturelle og politiske referanser som en gitt krets forstår. Det fins mange fordeler ved mer mangfold. Men det samme selskapet har også andre brukergrupper som aldri kommer til å se det samme som meg, og Netflix vil produsere, strømme og markedsføre eget innhold også til dem.

Brett Kavanaugh. 

Om polariseringen i Norge ikke øker, så gjør den det likevel i andre deler av verden. Et konkret eksempel er den pågående etterforskningen og høringen av den innstilte høyesterettsdommeren Brett Kavanaugh for seksuelle overgrep.

Tolkningen av hva som utspiller seg er todelt: I mine kretser sirkulerer ros av det rolige vitnesbyrdet til dr. Ford, ved siden av memer av en sint og gråtende hvit mann. I andre kretser handlet fortellingen om en kvinne som med overlegg ødelegger en manns liv, lenge etter at de påståtte overgrepene fant sted.

Kavanaugh er en 53 år gammel konservativ jurist som få eller ingen demokrater ønsker som høyesterettsdommer; han har god tid på seg til å gjøre mye skade, og inkarnerer kort sagt alt metoo­-bevegelsen har slåss imot. Tanken på å se ham som dommer i høyesterett i flere tiår framover, provoserer med god grunn mange. Meg òg.

LES OGSÅ: Høyt spill om sannheten

Fortrenger nyansene. 

Likevel bekymrer det meg at det aller meste av omtalen jeg blir eksponert for bekrefter den holdningen jeg allerede har. Mange har gode grunner til å finne styrke i sitt egne ekkokammer, jeg kritiserer ikke lukkede diskusjonsgrupper her. Men jeg lurer på om de stadig mer spesialiserte og brukerstyrte referanserammene våre også fortrenger nyanser i samfunnsdebatten – uansett om polariseringen i Norge er reell eller ei.

Aller mest er det en påminnelse om at vi trenger noen felles formidlingskanaler. Da er det et tankekors at NRK denne høsten kutter stillinger i dokumentar og samfunn og overfører dem til sportsavdelingen. Jeg håper statskanalen tar ansvar for å lufte ut ekkokamrene ved å levere stoff som kan gi en felles referanseramme til alle.

Trykket i Vårt Land 4. oktober 2018 i spalten Tendenser. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
21 dager siden / 1816 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
13 dager siden / 1585 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
22 dager siden / 1565 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
20 dager siden / 1484 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
12 dager siden / 1387 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
15 dager siden / 1342 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
10 dager siden / 1245 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
25 dager siden / 1162 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere