Hanne Linn Skogvang

Alder: 29
  RSS

Om Hanne Linn

Redaktør i tidsskriftet Fett, religionshistoriker og frilanser.

Følgere

Et infisert språk

Publisert 7 måneder siden

Språket vårt var infisert lenge før koronaen kom til Norge.

Da viruset først kom, leste jeg nyheter som besatt. Dødlinja for herværende spalte for fem uker siden krøp nærmere og nærmere, og alt som stod i hodet mitt var smitte­tall, smittevern og reproduksjonstall. Å levere til tiden krevde en mental kraftanstrengelse og streng regulering av nett-avislesning. Jeg hadde fått koronavirus på hjernen, i likhet med mange andre. Hva gjør slike kollektive besettelser med språket vårt?

Krigsmetaforer

Alle viktige samfunnsfenomener har sitt språk, sine metaforer og begreper. Krigsmetaforer har lenge vært en vanlig måte vi snakker om sykdom på – spesielt kreft – og det er påfallende også nå. Viruset skal bekjempes, slås ned; helsearbeidere går i krigen. Mange kronisk syke har kritisert krigsmetaforen som språk for det å leve med sykdom. Sykdommen er en del av deres kropp; en kamp mot kroppen er å kjempe mot seg selv.

Når landet går i beredskapsmodus, blir krigsmetaforen enda mer dominerende. Hele landet skal mobiliseres, regjeringen må velge mellom strategier som å slå ned eller bremse den «usynlige fienden». ­Metaforen er intuitiv, men hvis restriksjonene langvarige, og det blir de vel, tror jeg den vil passe dårligere med virkeligheten: Hadde vi ikke slått fienden tilbake?

Kanskje var det derfor Bent Høie grep til fjellturen som bilde da han skulle presentere tiltakene etter påske. Vi er på vei ned fra toppen, men det er i nedoverbakke at faren for feiltrinn er størst. Underforstått: Dette er maraton, ikke blitzkrig. Vi har langt igjen.

Infisert språk

For folk som ligner på meg selv, preger sosiale medier hverdagen mer enn før. Utfordringer om «Noens mor», om å dele bilder av filmplakater, bokomslag i mange dager, later til å ha vokst eksepsjonelt. Her om dagen ble jeg utfordret til å dele syv bokomslag av bøker som har betydd mye for meg i syv dager, og utfordre syv andre. Mange er godt kjent med konseptet – det har gått viralt. Kjedebrevet har fått sin renessanse «i koronaens tid», og det er jo noen påfallende likheter med viruset. Ikke så rart, ettersom reproduksjonsraten således også er på syv (gitt at alle aksepterer utfordringen).

Begreper som viral, datavirus, infisert har lenge gjennomsyret hvordan vi snakker om nettkultur. I The New Yorker har Paul Elie bemerket hvordan de som jobber med å få fenomener til å spre seg, kalles «influensere». Plutselig har begrepet noe (enda) mer guffent over seg. Influensa eller influere kommer fra greske influo, og betyr «flyte eller strømme inn», ifølge Språkrådet. «Heller enn å bruke sosiale metaforer på sykdom, bruker vi sykdomsmetaforer på samfunnet,» skriver Elie, og spør om denne bruken gjør at vi mistet den fysiske faren virus kan utgjøre av syne.

Åpner vinduer

Den nye hverdagen er kommet for å bli en stund. Vi kan være glade for at viruset kom om våren. Jeg prøver å gå tur hver dag, iblant med en venn med behørig avstand. En dag iblant ringer det plutselig på, og noen står fem etasjer lengre ned og vil bare si hei. Det har knapt skjedd siden barndommen. Så står vi der og forsøker å ha en noenlunde normal, men høylytt samtale, med fem etasjer mellom oss. For et par dager siden sang jeg bursdagssang utenfor en annen venns vindu.

Apropos vinduet: Jeg forventer en økt bruk av vinduet som metafor for muligheter og kontakt framover. Det er det jo allerede, men nå også i den materielle verden. Å åpne og stikke hodet ut et vindu til verden for å gi applaus til helsearbeidere, eller noen som banker på, har blitt en helt reell måte å være sosial på. Ikke minst er metaforen overførbar. TV-debatter med helsedirektører i karantene og digitale møter med kolleger åpner vinduer inn i de tusen hjem på nye måter. Ingen kan spå framtiden nå, men jeg håper på flere sanselige hverdagsmetaforer framover.

Gå til innlegget

Mor, far og 1,56 barn

Publisert 8 måneder siden

Familien 2020 er neppe under angrep, men kan med fordel bli (enda) mer romslig.

Jeg befinner meg i skrivende stund i gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende kvinner i Norge. Det betyr at jeg går inn i et tiår av livet der avstanden mellom meg og de jeg omgir meg med kan øke betraktelig. Hvor står jeg om ti år, og hvor står mine venner? Noen av oss vil stifte familier, andre ikke. Noen blir gift, andre vil sikkert være enslige. Er det mulig å unngå en kløft mellom de som har og de som ikke har «stiftet familie». Og kan disse inkluderes i sistnevnte?

En slags surrogatfamilie

I godt lag har en annen mulighet ofte blitt drøftet i sene nattetimer – og som bare virker gjennomførbart når det er seint nok på kvelden. Noe så radikalt som utvidede bofellesskap for voksne, med barn, par og enslige under samme tak eller boligkompleks, om enn med en god del flere kvadratmeter og rom å trekke seg tilbake til enn da vi var tjue.

En kan velge å se på gode venner som en form for surrogatfamilie i tjueårene. Særlig ettersom folk jo stifter familie stadig senere. Slike høytflyvende ideer har jeg likevel for lengst vent meg av med å tro vil bli realisert. Boligmarkedet er ikke rigget slik, og vil derfor kreve en enorm gjennomføringsevne.

Lav fødselsrate

Likevel fordrer tankeleken spørsmålet: Hvem og hva er en familie i dag? De fleste ser gjerne fortsatt for seg mor, far og kanskje to barn. Den tredje ungen lar nemlig vente på seg – og nå er fødselsraten i Norge historisk lav.

Lav vil den trolig forbli. I forrige uke inviterte Institutt for samfunnsforskning til et seminar om fruktbarhet i Norge på Litteraturhuset. De har nylig gjennomført en spørreundersøkelse blant mer enn 7600 nordmenn om hvorfor fødselsraten synker, og per 2018 var på 1,56. Funnene peker mot at det ikke først og fremst er kvinnene det står på – det viser seg å være en del menn ikke ønsker seg like mange barn som kvinner. De fleste nordmenn får like fullt barn – men sjelden flere enn to. Samtidig er det litt flere menn og kvinner som ikke får barn i det hele tatt. Frivillig eller ufrivillig.

Kjernefamilien renoveres

Utover at ufrivillig barnløshet er trist for de det gjelder, reiser funnene om fødselstallene mer generelt spørsmål om hva dette vil gjøre med familien som institusjon. For eksempel kan avstanden mellom dem som har og som ikke har barn øke.

At kjernefamilien er forrykket i moderne tid, er det liten tvil om. Den er dessuten en relativt moderne konstruksjon, som de siste tiårene har gjennomgått store renoveringer. For eksempel at kvinner i mindre grad anses som «eiendom», at barn i større grad ses som selvstendige individer og subjekter; det har blitt lettere å bryte ut av destruktive eller bare utilfredsstillende forhold, og vold i hjemmet (i det minste i Norge) har skiftet status, fra «husbråk» til samfunnsproblem – selv om det ikke er bukt med.

Noen aktører ser dette i et verdipolitisk perspektiv – og ikke med blide øyne. Den katolske kirken har for eksempel vært bekymret for familiens vegne i flere år. På den årlige kvinnekommisjonen (i år avlyst på grunn av koronavirus) er nettopp familien heftig debattert. Flere konservative aktører er bekymret for hva blant annet LHBTI-rettigheter vil gjøre med familieinstitusjonen.

Mer mangfold

Større mangfold i familier og flere måter å leve på, er det, etter mitt skjønn, grunn til å ønske velkommen. Familien har gjennom tidene vist seg å være en relativt fleksibel størrelse. Om de blir mindre – kanskje blir de mer romslige også?

Narrativet om at vi får færre barn synes kanskje pessimistisk – men de fleste av oss reproduserer oss fortsatt. Kanskje er det ikke et onde om fertiliteten i Norge synker til nivået i andre land. Om du ser globalt på det, står vi overfor både klimakrise og flyktninger som trenger et sted å komme til. «The whole world needs to be mothered» som forfatter Sheila Heti skriver i boka Motherhood.

Gå til innlegget

Fast plass

Publisert 9 måneder siden

Me treng ei større bredde blant dei som får sokkel og gatenamn etter seg i historia.

Kvifor heiter ein stad, ein veg, ein by det den gjer? Om ein granskar kart over norske byar vil man sjå eit klart mønster: Dei fleste stader og veger som har fått namn etter menneske, har fått dei frå menn. Eit anna fellestrekk er at dei fyrst og fremst er skreve på norsk.

Bådåddjo

Som eit døme kan me sjå til den gongen byen dei fleste kjenner som Bodø i 2011 fekk samisk namn: Bådåddjo. Ei uke etter avdukinga av skiltet som stod under det norske namnet Bodø stå urørt på vei inn til sentrum, blei det tagga ned. Igjen. Og igjen. Og igjen. Namnetillegget blei ei stor sak med mykje bråk. Frps ordførarkandidat gjekk ut og sa at han ville «bli ordførar i Bodø, ikke Bådåddjo», og meinte det samiske namnet berre var tull. Andre igjen var positive. Lokalavisa kunne melde om uvanleg mange sinte lesarinnlegg om det nye skiltet, flest i mot. Ikkje før me skreiv 2014 i kalenderen fekk skiltet på riksveg 80 stå urørt. Det til trass for at samar hadde budd i området i lange årrekkje, med mykje lengre røter enn dei fleste bodøværingar som kom til byen opp igjennom byens to hundre år gamle historie. Bodø er ein ung by.

Samefolkets dag

Enno nokre år bak tid, kan me sjå til då det ble satt opp skilt med det samiske namnet Gáivuotna i det dei fleste kjenner som Kåfjord. Då blei skiltet skutt mot, og eitt av disse står i dag på Tromsø Museum, gjennomhola av kulehull.

I dag er det 6. februar. Samefolkets dag, og enno fleire kommunar har fått samiske namn utan ei liknande dramatisk historie. Heldigvis. I 2018 fekk til dømes Tromsø både samisk og kvensk namn, og byrådet i Oslo har sagt også dei ønskjer at hovudstaden skal reflektere landets urfolk og deira språk. Det er på høg tid.

Einsarta forteljing

Bybilde og kart, plassar og statuar synleggjer kven som tas med inn i framtida i form av sement, betong, asfalt, bronse og stein. Det er ei måte å fiksere ein historisk person eller hending på i ei svært bokstaveleg og lokal forstand. Det er éi inngang til norsk kulturhistorie som dei fleste er i kontakt med i kvardagen, enten du navigerer etter husken, Google Maps, kart på papir eller gateskilt. Men det er framleis er ei sørgjeleg einsarta forteljing. I ei oversikt over gatenamn i Bådåddjo kunne eg til dømes telje syv kvinnenamn, og då har eg tatt med «Dronningens gate». I ei rekke byar arrangeras det årleg «kvinnehistorisk natt» der aktivistar klistrar namna til kjente og ukjente kvinner opp på gatar og plassar for å løfte deira historie og bidrag til vitskap, litteratur, kultur og samfunn. For det er lita tvil om at kvinner har skreve og snakka og sagt briljante ting opp igjennom historia – men dei har ein tendens til å bli gløymd når historia skal skrivas.

Stadnamn vekker kjensler

I boka «Fast plass» frå 2017  har Kristin Brandstegg  skreve om alle statuar av namngjette kvinner (kvinner utan namn er derimot ikkje så uvanleg) som finst på norsk sokkel. Det er eit prosjekt som er mogleg berre fordi det ikkje er så mange av dei. Derfor var det også på høg tid at me fekk den fyrste samiske kvinna, Elsa Laula Renberg på sokkel i 2019 i Vefsn, 102 år etter at ho var med å arrangere fyrste samiske landsmøtet i Tråante (Trondheim) i 1917.

Stadnamn vekker kjensler ja – men så må me også huske at historia på ikkje noko tidspunkt vil stå ferdig skriven. Ho skal utvikle seg. Man kan sikkert seie mykje om kommunereforma som trådde i kraft 1. januar i år, men ei artig konsekvens av samanslåinga av kommunar også førte til at ei rekke likelydande gatenamn måtte endras fordi Statens kartverk ikkje aksepterer like gatenamn i same kommune. Kommunane ble oppmoda til å tenke på representasjon når dei valte. Men korleis det har gått, har eg ikkje oversikta over. Når eg søker etter «Elsa Laulas veg» kan eg berre finne ei gate i Mosjøen. Det er framleis lov til å håpe på fleire.

I mellomtida: Lihkku beivviin; vuorbbe biejvijn; læhkoeh biejjine!

Gå til innlegget

Når karma biter

Publisert 11 måneder siden

Skadefryd er den sanne glede, sies det. Behovet for å forstå skadefryden, har aldri vært så akutt som nå.

Du fikk kanskje med deg at det var flom i Venezia for en drøy uke siden? Vi snakker vadestøvler og oversvømt førsteetasje; en flom verken turister eller politikere var forberedte på. Ironien i det hele er følgende: Bare noen øyeblikk før rådhuset i Venezia ble oversvømt, stemte politikerne ned forslag om tiltak mot klimakrisen.

Idioter

Dermed har en flom som sannsynligvis vil koste store summer og allerede har krevd to liv også gått viralt. Det tok ikke lang tid før fotoshoppede bilder av en streng Greta Thunberg på en oversvømt piazza med skriften «I told you» fant veien til Twitter. I Klassekampen 23.11 skriver Sandra Lillebø om en lignende umiddelbar reaksjon. «Idioter», skriver hun om fortvilte shoppingturister. Før man tar seg i det. Det er vel ikke slik et moralsk oppegående menneske skal reagere?

Moralsk likevekt

Skadefryd er å finne glede i andres ulykke. Dermed er det en nærmest unisont fordømt følelse, ja grunnleggende umoralsk, frakoplet empatien, har noen hevdet. Tiffany Watt Smith er følelseshistoriker, og finner imidlertid skadefryden både mangefasettert og interessant nok til å skrive en liten bok om den: Schadenfreude. Om man skulle overført Watt Smiths resonnement til eksempelet over, er det menneskelig å føle på et lite stikk av rettferdighet; det er en form for gjenopprettelse av en moralsk likevekt. What comes around, goes around, eller: «karma vil bite dere bak».

Skadefrydens tid

En stor del av litteraturen og filosofien har til alle tider beskjeftiget seg med spørsmål om hvordan og hvorfor vi finner glede i andres smerte. Men behovet for å forstå skadefryden, har aldri vært så akutt som nå, skriver Watt Smiths. For i konkrete situasjoner vil imidlertid de færreste le av andres smerte uten formildende faktorer som at de har gjort noe dumt eller slemt, eller at de fremstår uoppnåelige i sin vellykkethet. En ufrivillig rykning i smilemuskelen, blir raskt til skam. Men med fremveksten av sosiale medier forholder det seg annerledes. Mot slutten av 00-tallet mente en bølge anglosaksiske kommentatorer at vi levde i skadefrydens tid. De viste til hvordan såkalte «fail-videoer» spredte seg som ild i tørt gress på nett (du vet, videoer av folk som driter seg ut) og kjendissammenbrudd som salgsstoff for magasiner. Watt Smiths mener at skadefryd kan spille inn i trollete dynamikk i sosiale medier og kommentarfelt og fremveksten av falske nyheter om profilerte politikere.

Sånn sett er Jonas Gahr Støre kanskje et godt norsk eksempel. Som en av Stortingets rikeste menn med eliteutdanning og en vellykket posisjon som utenriksminister bak seg, lå han lagelig til for hugg da han ble partileder i motgang. Eller da han ikke lenger var Stortingets rikeste mann, ble det behørig slått opp i nyhetene. Kjell Ingolf Ropstads utspill mot miljøbevegelsen ble etterfulgt av velgerflukt til MDG på siste meningsmåling. At det ikke gikk ubemerket hen, er et annet eksempel.

Omsatt til handling

Følelser er imidlertid verken gode eller dårlige i seg selv. Det er de fleste som skriver om følelser, opptatte av å presisere. Det moralsk relevante spørsmålet er hva du gjør med dem, og hva som omsettes til handling. Mennesker er emosjonelt komplekse. Det er fullt mulig å både føle et ufrivillig stikk av glede, samtidig som dyp sympati eller bekymring, hevder Watt Smith. Når du i et kort øyeblikk gleder deg over kollegaens flause, avslører du også noe for deg selv. Kanskje føler du deg urettferdig behandlet eller oversett.

Skadefryd kan i en slik analyse henge sammen med både utilstrekkelighet og sårbarhet, og fungere som en slags varsellampe for vår egen rettferdighetssans. Om det virkelig er den eneste sanne glede, er imidlertid heller tvilsomt.

Gå til innlegget

‘Tis the season

Publisert rundt 1 år siden

Ingen ønsker å være et «pengesluk» eller anklages for å sitte med «sugerør i statskassen»

Det er høst og vi svømmer i sesongens basselusker. På bibliotekene i Oslo sitter gjestene på lesesalen og hoster og harker om en annen. Mange sitter bøyde over bøker og maskiner og knasker halspastiller og må stadig forlate rommet når det rett og slett blir for mye væske som kroppen verker etter å kvitte seg med fra nese og hals. Sykdom er hele tiden til stede i samfunnet vårt, men noen er mer synlige enn andre. De årlige influensa- og forkjølelsesbølgene er tross alt ufarlig og forbigående for de fleste.

I lys av årets statsbudsjett var det også mye debatt omkring sykdom og helseprioriteringer. Migrenepasienter ble skuffet over manglende tilbud til ny forebyggende medisin, kutt i brillestøtte og til tannhelse, for ikke å glemme AAP-ordningen. På toppen av det hele kom en artikkel om et brev fra Helfo til fastleger for å få dem til å reflektere over tidsbruken med pasientene.

Stadig forfall 

Sykdom er også et tema som har fått mer bevissthet i litteraturen. Karen Havelin har gitt ut romanen Les pakningsvedlegget nøye som handler om endometriose; Mimir Kristjansson har skrevet om sin kreftsyke mor gjennom flere tiår i Mamma er trygda. Slike bøker er med på å utvide mitt – og kanskje andre – sitt perspektiv på hva det vil si å ha en kropp. Den er i stadig forfall, og den råkes vilkårlig av ulike sykdommer gjennom hele livet. Noen av dem forsvinner ikke. Jan Grue skrev tankefullt om kroppen i Jeg lever et liv som ligner deres som kom i fjor. I forbindelse med flere intervjuer har han sagt at dersom han skulle «kjempet» mot sin muskelsykdom ville det også innebære en kamp mot selve kroppen.

Kroniske smerter

Det siste året synes jeg altså at oppmerksomheten min stadig vendes mot sykdom. Nettopp ikke bare som en unntakstilstand som kan «bekjempes,» men som en del av normalen. Noen lever med kroniske smerter. Det er vanskelig – både for de rundt deg og for deg selv, et perspektiv som er særlig tydelig i Kristjanssons bok. «Det er helt naturlig å ha en trang til å fikse smertene,» som Havelin skriver, «Det er svært ubehagelig når det ikke går an». I essayet In bed (1979) skriver Joan Didion om hvor lang tid det tok henne å erkjenne og godta den gjenvendende migrenen som rammet henne flere ganger i måneden som en del av sin egen hverdag i stedet for å innbitt tvinge seg til å fortsette som før. Men også hvilken lettelse det tross alt var at partneren led av samme tilstand. Så slapp hun å måtte forsvare og forklare, eller skamme seg for å måtte ligge i senga framfor å gjøre noe mer «nyttig».

Sterk bismak 

Nytteperspektivet lurer nemlig alltid i den andre enden. Det er ikke gøy å være syk, og i alle fall ikke når man stadig føler seg misforstått eller mistenkeliggjort. Helse som politisk felt er det i det hele tatt vanskelig, for det er mange hensyn som skal veies opp imot hverandre, og det handler selvsagt om økonomi. Bismaken er altfor sterk når det anslås i Helfo-brevet at fastlegenes tidsbruk antakeligvis «koster staten 1,1 milliard kroner i året».

I det siste har det også gått en debatt om PrEP-medisiner som forebygger hiv – en av de mest ødeleggende seksuelt overførbare infeksjonene vi kjenner til. Litteraturen og filmene om hva hiv gjorde med hele miljøer tiår tilbake, er sterk kost. Forebyggende arbeid og smittevern koster selvsagt – men bidrar på den annen side til å spare inn kroner i innleggelse og et livsløp med annen oppfølging. I NRK-saken som løftet spørsmålet om prioriteringen, blir også migrenepasientene løftet opp som en mer «verdig» mottaker av disse midlene av en politiker. Slik kan to pasientgrupper settes opp mot hverandre på problematiske premisser.

Nødvendig debatt

Ingen ønsker å være et «pengesluk» eller anklages for å sitte med «sugerør i statskassen». Oppmerksomheten om sykdom er derfor svært velkommen og et nødvendig tilskudd til debatten om kost/nytte når sesongen er her igjen.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere