Hanne Linn Skogvang

Alder: 28
  RSS

Om Hanne Linn

Redaktør i tidsskriftet Fett, religionshistoriker og frilanser.

Følgere

‘Tis the season

Publisert 25 dager siden

Ingen ønsker å være et «pengesluk» eller anklages for å sitte med «sugerør i statskassen»

Det er høst og vi svømmer i sesongens basselusker. På bibliotekene i Oslo sitter gjestene på lesesalen og hoster og harker om en annen. Mange sitter bøyde over bøker og maskiner og knasker halspastiller og må stadig forlate rommet når det rett og slett blir for mye væske som kroppen verker etter å kvitte seg med fra nese og hals. Sykdom er hele tiden til stede i samfunnet vårt, men noen er mer synlige enn andre. De årlige influensa- og forkjølelsesbølgene er tross alt ufarlig og forbigående for de fleste.

I lys av årets statsbudsjett var det også mye debatt omkring sykdom og helseprioriteringer. Migrenepasienter ble skuffet over manglende tilbud til ny forebyggende medisin, kutt i brillestøtte og til tannhelse, for ikke å glemme AAP-ordningen. På toppen av det hele kom en artikkel om et brev fra Helfo til fastleger for å få dem til å reflektere over tidsbruken med pasientene.

Stadig forfall 

Sykdom er også et tema som har fått mer bevissthet i litteraturen. Karen Havelin har gitt ut romanen Les pakningsvedlegget nøye som handler om endometriose; Mimir Kristjansson har skrevet om sin kreftsyke mor gjennom flere tiår i Mamma er trygda. Slike bøker er med på å utvide mitt – og kanskje andre – sitt perspektiv på hva det vil si å ha en kropp. Den er i stadig forfall, og den råkes vilkårlig av ulike sykdommer gjennom hele livet. Noen av dem forsvinner ikke. Jan Grue skrev tankefullt om kroppen i Jeg lever et liv som ligner deres som kom i fjor. I forbindelse med flere intervjuer har han sagt at dersom han skulle «kjempet» mot sin muskelsykdom ville det også innebære en kamp mot selve kroppen.

Kroniske smerter

Det siste året synes jeg altså at oppmerksomheten min stadig vendes mot sykdom. Nettopp ikke bare som en unntakstilstand som kan «bekjempes,» men som en del av normalen. Noen lever med kroniske smerter. Det er vanskelig – både for de rundt deg og for deg selv, et perspektiv som er særlig tydelig i Kristjanssons bok. «Det er helt naturlig å ha en trang til å fikse smertene,» som Havelin skriver, «Det er svært ubehagelig når det ikke går an». I essayet In bed (1979) skriver Joan Didion om hvor lang tid det tok henne å erkjenne og godta den gjenvendende migrenen som rammet henne flere ganger i måneden som en del av sin egen hverdag i stedet for å innbitt tvinge seg til å fortsette som før. Men også hvilken lettelse det tross alt var at partneren led av samme tilstand. Så slapp hun å måtte forsvare og forklare, eller skamme seg for å måtte ligge i senga framfor å gjøre noe mer «nyttig».

Sterk bismak 

Nytteperspektivet lurer nemlig alltid i den andre enden. Det er ikke gøy å være syk, og i alle fall ikke når man stadig føler seg misforstått eller mistenkeliggjort. Helse som politisk felt er det i det hele tatt vanskelig, for det er mange hensyn som skal veies opp imot hverandre, og det handler selvsagt om økonomi. Bismaken er altfor sterk når det anslås i Helfo-brevet at fastlegenes tidsbruk antakeligvis «koster staten 1,1 milliard kroner i året».

I det siste har det også gått en debatt om PrEP-medisiner som forebygger hiv – en av de mest ødeleggende seksuelt overførbare infeksjonene vi kjenner til. Litteraturen og filmene om hva hiv gjorde med hele miljøer tiår tilbake, er sterk kost. Forebyggende arbeid og smittevern koster selvsagt – men bidrar på den annen side til å spare inn kroner i innleggelse og et livsløp med annen oppfølging. I NRK-saken som løftet spørsmålet om prioriteringen, blir også migrenepasientene løftet opp som en mer «verdig» mottaker av disse midlene av en politiker. Slik kan to pasientgrupper settes opp mot hverandre på problematiske premisser.

Nødvendig debatt

Ingen ønsker å være et «pengesluk» eller anklages for å sitte med «sugerør i statskassen». Oppmerksomheten om sykdom er derfor svært velkommen og et nødvendig tilskudd til debatten om kost/nytte når sesongen er her igjen.

Gå til innlegget

Hvorfor så sint?

Publisert 2 måneder siden

Klimabrøl, høyreekstreme nettforum og et bompengeparti med momentum. Lever vi i raseriets tidsalder?

En knapp uke etter et historisk norsk lokalvalg, eller protestvalg, som mang en kommentator har døpt det, gjestet forfatteren Pankaj Mishra litteraturfestivalen God natt, Oslo. I samtale med sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen diskuterte de raseriet som kraft i valget av Trump, brexit og fremveksten av et indisk hindunasjonalistisk parti på 90-tallet.


Misunnelse som drivkraft

Mishra er forfatteren av boka Age of anger – a history of the present, som har blitt en snakkis siden den kom ut i 2017. Det er en ambisiøs bok som forsøker å gi et historisk bakteppe til den kaotiske tida vi befinner oss i. Mishra trekker linjer fra 1700-tallsfilosofene Rosseau og Voltaire til dagens europeiske høyrepopulisme, IS-terrorister og norske Breivik.

Hvorfor er disse mennene som driver bevegelsene, for det er i stor grad menn, så sinte? En viktig komponent i hans analyse, er følelsen av relativ ulikhet – enklere sagt misunnelse som politisk drivkraft, som Mishra også forklarer i et intervju i Klassekampen.


Sammenligning

I boka Følelsen av forskjell, som kom i norsk oversettelse i fjor, ser forfatter Keith Payne på hvordan forskjeller oppleves for hver enkelt av oss, rent subjektivt. Av de mange eksemplene han viser til, er dette blant de mest talende: Flyreiser med en eller flere passasjerer som flyr førsteklasse, og som den øvrige bermen må passere på vei bakover i flyet, opplever flere voldstilfeller. Selv om de øvrige passasjerene kanskje ikke er spesielt fattige, gjør bevisstheten om at det egentlig er ganske store forskjeller som skiller folk, noe med oss. På samme måte fungerer eksempelvis smarttelefonene, hevder Mishra. Gjennom Instagram blir vi forbanna på de som har alt, fordi vi sammenligner dem med oss selv.

Ressentiment er et viktig begrep i denne sammenhengen. Det kan enkelt oversettes som avmakt, men Mishra viser til hvordan filosofen Nietzsche bruker begrepet: om «de svake og mislykkedes avmektige hat mot livet og det sterke, fornemme menneske», for å sitere Store norske leksikon. Ressentiment oppstår for eksempel når politikerne hevder at vi er like – men når de fleste opplever dette som en løgn, og at vi lever i en hierarkisk virkelighet, hvor det er betydelige forskjeller mellom deg selv og naboen.


Ideal og virkelighet

Med opplysningstiden ble idealene om frihet og likhet sentrale i vestlige samfunn, men idealene har ikke nådd allmuen raskt nok, er forfatterens argument. Denne selvmotsigelsen mellom idé og virkelighet har hjemsøkt mennesket gjennom hele moderniteten. Vi holder likheten høyt, men kjenner den ikke på kroppen. Nå som vi stanger mot taket i hva verden kan tåle av materiell utvikling, må vi omformulere vår ide om hva en meningsfull tilværelse kan innebære, hevder Mishra.


Følelsenes kraft

De første religionshistorikerne fra 1800-tallet og det tidlige 1900-tallet så for seg en form for menneskelig evolusjon gjennom historiens epoker, hvor samfunnsutviklingen og religionsutviklingen speilet hverandre. I begynnelsen «primitive» stadier med polyteisme, etter hvert en mer «raffinert» monoteisme. (At dette sammenfaller med forskjellen mellom Europa og mange av samfunn de koloniserte er nok ikke irrelevant.) De samme tenkerne så for seg at religion og irrasjonalitet gradvis skulle erstattes av teknologi og progresjon.

I dag svømmer vi i informasjon og et ideal om rasjonalitet, men følelsene er like relevante som før (og religionene vokser stadig). Det viser de vellykkede forsøkene på å fiske stemmer og spre informasjon på kanten av hva som er sant. Politiske krefter mobiliserer fremdeles innflytelse ved å spille på følelser som raseri. Vi lar oss bevege.

Mishras analyse er storslått, og slike skal man alltid passe seg for å svelge hele og ukritisk. Men ett er sikkert: det emosjonelle mennesket er like relevant som før.

Gå til innlegget

Å se gullfiskbollen

Publisert 3 måneder siden

Hva slags rolle spilte «hvithet» i terrorforsøket i Bærum?

'Ordet hvit mann brukes ofte i dag i en negativ sammenheng, og vi ville derfor ikke at det skulle bli hengende.» Det uttalte Hans Rustad, redaktør i Document.no, til Medier24 da han skulle begrunne hvorfor de så tidlig offentligjorde identiteten til mannen som stod bak terrorforsøket på moskeen Al-Noor Islamic Center.

Mannen er også er siktet for drapet på stesøsteren, Johanna Zhangjia Ihle-Hansen (17).


Kvinnehat

Terroristens motiver og bakgrunn går inn i et mønster. Ifølge den amerikanske organisasjonen Everytown har over halvparten av gjerningsmennene i masseskytinger begått vold i nære relasjoner, eller tatt livet av kvinner som står dem nær. Kvinnehat er en sentral del av den ideologiske overbygningen til mange høyreekstreme, og knyttes blant annet til en frykt for at synkende fødselstall vil føre til «white genocide», et samfunn hvor mennesker med hvit hud havner i mindretall, før de blir helt utryddet.

Slike ideer inspirerte Breiviks terrorangrep 22. juli, som i tur inspirerte Christchurch-terroristen Brenton Terrant – som igjen inspirerte Philip Manshaus. Det vi så langt vet om ham er at han var aktiv i ekstreme nettfora; at han er interessert i Quisling; og at han anser seg som en aktør i en «rasekrig».


Aktualisert hvithet

Med den norske oversettelsen av Claudia Rankines Citizen som kom i fjor, med tittelen Medborgar, har hvithet som politisk begrep blitt aktualisert også her til lands. Hun skriver om sine erfaringer med rasisme i all sin bredde - fra mer eller mindre velmente bemerkninger, antakelser fremmede mennesker har om en på bakgrunn av hudfarge, til rasistisk vold. Hvitheten er strukturell, altså er den vanskelig å på øye på for oss som er hvite, men handler om makt, normer, holdninger, og politikk og sosioøkonomiske forskjeller.

Den nylig avdøde forfatter og nobelprisvinner Toni Morrison beskrev det som å få øye på gullfiskbollen.

Mange vil sikkert huske hvordan gjerningspersonen først ble antatt å være muslimsk den julidagen i 2011. En hvit terrorist var nærmest utenkelig.


Jaget og spyttet på

Den norske historien er annerledes fra den amerikanske. Men rasistiske ideer får økt oppmerksomhet også her, i nettfora, i nyhetene, i uttalelsene til fremtredende politikere eller statsstøttede organisasjoner. I våres opplevde en gravid kvinne å bli jaget og spyttet på i Oslo av en hvit kvinne, som ba henne «reise tilbake dit hun kom fra». Hun endte opp med skrubbsår og sykehusinnleggelse.

Under minnemarkeringen i Oslo for angrepet på Christchurch-moskeen i New Zealand, nikket mange gjenkjennende da appellantene sa de fryktet økt rasisme i Norge. Flere krevde politiske tiltak, deriblant en egen norsk handlingsplan mot muslimhat i tillegg til den som er under arbeid om rasisme og diskriminering. Etter angrepet på moskeen i Bærum har flere hevdet at det er blitt vanskeligere å være muslim i Norge de siste årene. «Det har aldri har vært så vanskelig å være muslim som under Solbergs regjeringstid», uttalte Irfan Mushtaq, styremedlem i Al-Noor moskeen i Bærum, i gårsdagens Klassekampen.


Når den benevnes

Ideer om hva som er «normalt», «universelt» og «norsk» er hele tiden i glidning. Mange opplever denne reforhandlingen som devaluerende og frykter for den hvite manns gode rykte. En annen tilnærming er å verdsette hvordan hvitheten trer fram – når den benevnes. Og anerkjenne at det er slik vi får øye på «gullfiskbollen».

For det handler ikke om en nedvurdering av hvite menn eller forsøk på å sette dem i en «negativ sammenheng», slik Rustad antyder, men en overordnet bevissthet omkring hva rasisme er og kan være - i alle sine valører. Fra keitete uttalelser om hvordan muslimer og afrikanere «er», til hets og diskriminering, og til den som er direkte livstruende.

Gå til innlegget

Bærekraftig reising

Publisert 4 måneder siden

Vi bør utnytte flyskammens momentum til å forestille oss alternative reisemåter.

Da jeg var barn ble jeg tidlig oppfordret til å se og utforske ­verden. Det ble sagt at å reise er et gode som åpner horisonter og skaper forståelse på tvers av landegrenser.

Men de siste årene har reising fått en bismak, både i form av turismekritikk og ved begrepet «flyskam», importert fra Sverige.

Hva skal vi gjøre med reising i fram­tiden, dersom skammen viser seg å være mer enn et emosjonelt blaff av dårlig samvittighet? Vi bør utnytte flyskammens ­momentum til å forestille oss alternative reisemåter.

De bemidlede

Turismens historie strekker seg langt bakover i tid. Verdens syv underverker var berømte reisedestinasjoner i antikken. Eller ta pilegrimsferdene: Muslimer har reist på pilegrimsferd til Mekka, buddhister har reist til buddhistiske landemerker i 2.000 år, mens kristne har gått pilegrimsferder for å oppsøke relikvier og hellige byer.

På 1600-tallet begynte den europeiske overklassen å reise rundt i Europa. Reising var med andre ord forbeholdt oppdagere, de bemidlede og de heldige (og/eller hellige), inntil turismen utviklet seg til den globale industrien vi kjenner i dag.

Nå er nordmenn i Europa-toppen når det gjelder utenlandsreiser. Ifølge SSB gjennomførte drøyt fem millioner nordmenn om lag 6,5 millioner feriereiser til utlandet i 2018.

Invaderende

Tilrettelagte reise­muligheter er et gode, men skaper også nye problemer. En ting er at det ikke er bærekraftig i sin nåværende form, noe flyskamdebatten har satt søkelys på. En annen er at turismen har blitt så invaderende at folk som bor i populære reisemål har begynt å protestere.

Turisme ødelegger byen vår, hevder deler av lokalbefolkningen i Barcelona. De skapte overskrifter i internasjonale aviser et par år tilbake ved å be turister om å dra hjem, samtidig som de ønsket flyktninger velkommen.

Slik problematiserte de to varianter av globalisering og migrasjon som sjelden nevnes i samme åndedrag.

Paradoks

Den sinte befolkningen i Barcelona mente for øvrig at turismen var med på å forringe byens identitet og særpreg. Det ser ut til å ligge noe i kritikken. Menyer på Mallorca – på norsk – er uttrykk for en ekstrem masseturisme. Hva sier det om turisters forventninger til verden? At turisme er blitt en så viktig inntektskilde at mange vil strekke seg langt for å tilpasse seg til turisters ønsker og behov.

Det er et paradoks i dette, ettersom ­«autentisitet» samtidig står så høyt i kurs i turistindustrien.

I januar ble det satt søkelys mot norsk markedsføring av å besøke norske isbreer «før de smelter» til langtreisende turister. Men mange flyturer fra Asia til Norge vil ikke bidra til at de bevares, snarere tvert imot.

Bærekraft

I en tid der vi for alvor setter spørsmålstegn ved fly som reisemiddel, kan det også være verd å stille spørsmål om hva vi oppnår ved å reise. Er bærekraftig reising mulig for flertallet av oss? Hvis ikke, hvem skal få reise og hvor mye?

80 prosent av verdens befolkning har aldri reist med fly ifølge Boeing. I global sammenheng er reising et elitefenomen, selv om det ligger an til å endre seg. Og i et klasseperspektiv er ikke feriereiser rettferdig fordelt.

Vi bør arbeide mot gode liv som et uttalt mål, der fritid må være en sentral komponent. Da må vi lage en kultur for reising som er både bærekraftig og rettferdig på én gang.

Tenkning og trasking

Dette skal jeg fundere på mens jeg skal øve meg på å benytte meg av apostlenes hester og lese boka Wanderlust av den amerikanske essayisten Rebecca Solnit. Det er en ­essaysamling som handler om vandring i et kulturhistorisk perspektiv.

Her ser hun nærmere på nettopp pilegrimsferder, forholdet mellom tenkning og trasking i en verden som beveger seg mot mer effektivitet. Hun ser også på det å gå som et verktøy for fri utforskning, uten tilrettelegging.

Boka ble først publisert for 19 år siden, men virker høyaktuell i sommer.

Gå til innlegget

Virkeligheten kolliderer

Publisert 5 måneder siden

Klimakrisen er kognitiv dissonans satt i system.

I kjølvannet av det svenske nyordet «flygskam» har et spørsmål som «hva skal du i sommer?» fått både en ­politisk og moralsk dimensjon. I Sverige har flyskammen ført til en nedgang i flybillettsalg, mens nedgangen i Norge er moderat.

Personlig tenker jeg å forbli innenfor norske grenser. I stedet for å fly til Bodø, som jeg vanligvis gjør, satser jeg på tog.

En dråpe i havet

Som så mange andre har jeg internalisert flyskam. Jeg har latt være å spise kjøtt i ti år, men det er første gang jeg skriver åpent om at jeg ikke spiser kjøtt. Jeg tror egentlig at ­individuelle handlinger i stor grad er et blindspor i ­debatten om hva vi skal gjøre­ med klimaet.­ For løsningene ligger på struktur­nivå; mine daglige beslutninger er en dråpe­ i havet. Men de kan bidra til å dempe­ ­følelsen av dissonans som oppstår når man både ønsker seg ny bukse og en ny, bærekraftig politikk.

For hva er det egentlig som skjer når vi konfronteres med nyhetsoppslag om at keiserpingviner helt har sluttet å hekke­ på grunn av iskollaps – og samtidig ­leser rapporter som slår fast at klimagass-
utslippene i Norge øker? Hvordan forsone­ seg med at dette skjer side om side, samtidig?

Følelse av hjelpeløshet

«Klimaangst» er et nyord som er i ferd med å etablere seg, og er spesielt utbredt blant yngre. I en BBC-video forklarer en psykolog at frykt for framtiden ikke er noe nytt, men at koblingen til klima er det. I videoen forklarer tre unge mennesker at følelsen av hjelpeløshet, avmakt og frykt for framtiden påvirker hvordan de har det.

Økopsykologi er et annet nytt begrep. Her ser man nærmere på sammenhengen mellom det indre og det ytre, mellom psykologi og økologi. I et intervju i forskningsmagasinet Apollon går en av de intervjuede psykologene så langt som å hevde at psykologifaget er medskyldig i klimakrisen. Hvorfor? Fordi psykologien har studert menneskesinnet som om jordsmonn og oksygen ikke har noe å si, forklarer Per Espen Stoknes, som også er varamedlem på Stortinget for MDG.

Krise, ikke endringer

The Guardian bestemte seg nylig for å skrive «klima­krise» framfor «klimaendringer». Her hjemme har Morgenbladet fulgt etter. Nå heter det krise – «det er en presis beskrivelse av den situasjonen som Norge, og verden, befinner seg i», lyder begrunnelsen. Fra nå av vil de heller bruke ­begreper som klimavitenskapsfornekter og klimasammenbrudd.

Noen vil nok tenke at avisene er ­alarmistiske. Men nyhetene fra det siste­ året er bekymringsverdige. I mai slapp FN/IPBES en rapport som slo fast at ­naturmangfoldet står i fare: 1 million dyre- og plantearter er utrydningstruet­. De 145 forfatterne bak rapporten har sett nærmere på forholdet mellom økosystemer og menneskelig aktivitet. Sammenhengen er tydelig, hevder de. Plast­forurensningen er for eksempel tidoblet siden 1980. Kanskje trenger vi sterkere ord for å forstå alvoret i omfanget av de økologiske «forandringene».

Et mentalitetsskifte

I Apollon-artikkelen peker Ole Jacob Madsen på røykeloven fra 2004. Om lag 400 dager skal til før drastiske tiltak, som røykeloven, slutter å være til stor forargelse. Så vil et mentalitetsskifte finne sted: Det er faktisk deilig å slippe å lufte klærne etter en tur på byen, innser vi. Om man innfører begrensninger på flyreiser, vil vi kanskje verdsette sakte reising, og huske hvor styrete sikkerhetskontroller på flyplasser er, håper han. I historiefaget forstås kriser nettopp som «dyptgripende overgangsperioder i historien der gamle kulturformer går under og nye skapes.» (Store norske leksikon)

Cambridge Dictionary definerer krise som en tid preget av uenighet, forvirring og lidelse. De sammenfallende tendensene «flyskam», at protestene mot bompenger har tiltatt i den grad at det kan velte regjeringen og klimastreikende skoleungdommer, tegner et tilsvarende bilde: forvirring og uenighet. En dissonanstilstand.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
17 dager siden / 1382 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
18 dager siden / 1339 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
rundt 1 måned siden / 842 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
18 dager siden / 832 visninger
Disco, kirken og kreativiteten
av
Henrik Peder Govertsen
24 dager siden / 697 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere