Hanne Linn Skogvang

Alder: 27
  RSS

Om Hanne Linn

Følgere

Virtuell på ekte

Publisert 12 dager siden - 302 visninger

Hvordan vil det påvirke oss at opplevelser frikobles fra det kroppslige?

Real violence – «ekte vold», er ­tittelen på et kunstverk som ble vist på Whitney Biennal i fjor av Jordan Wolfson. Publikum stod i kø for å tre på seg et par gigantiske briller og lyd-isolerende øreklokker for å tre inn i et totalt isolert, virtuelt rom der en mann blir slått ned med balltre av kunstneren så lenge og så voldsomt at han neppe­ overlever.

Dypt forstyrret. Kortfilmen ble straks anklaget for å framkalle posttraumatisk stress hos enkelte, og mange følte seg dypt forstyrret etterpå. Men voldelig innhold på film er verken nytt eller uvant – neppe heller hos dem som oppsøkte forestillingen. Så hvorfor vakte den så mye oppsikt?

VR er langt i fra nytt, men teknologien er i ferd med å bli så billig at den også begynner å bli utbredt. Mannen som blir banket opp, er egentlig en dukke, mens en skuespillers ansikt er redigert over dukkekroppen. Å føle at man befinner seg inne i selve rommet voldshandlingen foregår, gjør at det oppleves som ekte.

VR markedsføres i stor grad også som en erfaring i langt større grad enn en vanlig film. Forutsigbart nok har VR fått solid fotfeste innen porno- og spillindustrien, der graden av innlevelse kanskje også har mest å si. I kinoaktuelle Ready Player One drives verden praktisk talt framover av spillindustrien, både i den virtuelle og materielle verden.

Et virtuelt regnskyll. For tre uker ­siden satt jeg på en av verdens første VR-kinoer i Amsterdam. Innenfor lokalet, som minnet mer om vanlig kafé enn en klassisk kino, satt jeg og et knippe andre med et sett VR-briller på hodet og store øreklokker inni hver vår lille verden og så et selvvalgt utvalg kortfilmer. Jeg kan bekrefte at et virtuelt regnskyll var noe ganske annet enn en regntung aften i en vanlig film. I en ekkel film kan du alltids snu deg vekk, og vips, så er du tilbake i din egen trygge stue. I VR vil du bare se i en annen retning i samme virtuelle rom.

Det kan ha stor innvirkning på et menneskes verdensanskuelse. For eksempel finnes det programmer der VR-briller gir deg muligheten til å leve deg inn i en ­annen kropp. Du kan oppleve deg selv som kvinne som blir truet av en mann.

Eller hva med å la hvite mennesker leve i ti minutter i en svart kropp der du kan studere ditt nye ansikt foran et speil? Studier viser at de som har gjennomgått en slik erfaring, har reduserte fordommer knyttet til afro-amerikanere, også en uke etter at eksperimentet var gjennomført. En norsk ungdomsbedrift lager nå ­seksualitetsundervisning i VR fordi de mener det gir en bedre inngang til feltet.

I andres sted. VR-briller kan med andre ord bli et viktig verktøy for å utvikle empati og evne til å sette seg inn i andres sted. Men det er ikke vanskelig å se for seg at VR også kan åpne for nye måter å utøve vold på.

I The New Yorker (april, 2018) kunne vi nylig lese om så avansert VR-teknologi at vi kan fremprovosere en ut-av-kroppen-opplevelse, og se vår egen kropp utenfra. Du kan jo spørre deg selv hvilken innvirkning VR vil ha på våre religiøse erfaringer. Amerikanske DJ Soto, som før var pastor i en amerikansk megachurch, driver nå verdens første VR-kirke, åpen for alle. Han mener at virtuell bønn er nøkkelen til framtidens kristendom, ­likesom ­televangelismen åpnet for en ny form for misjonering for noen tiår siden.

Rent ned. Da Lumière-brødrene viste en film av et tog som kjørte i full fart mot skjermen for over hundre år siden, skal publikum visstnok ha rømt til den andre siden av rommet i frykt for å bli rent ned. På samme måte er det er lett å bli skremt eller få urealistisk høye forventninger til nyvinninger som VR.

Det er likevel noe fundamentalt nytt med at vi kan forlate våre egne kropper og innta andres – eller ingen kropp i det hele tatt.

Gå til innlegget

Jeg er kvinne, hør mitt brøl!

Publisert rundt 2 måneder siden - 709 visninger

Å kreve at ens historie og erfaring blir hørt og tatt på alvor, er et sentralt tema i de siste årenes kvinnekamp.

FOR NOEN MÅNEDER siden, under Women’s March Norway 21. januar, gjorde artisten Sandra Kolstad et opptak av alle de oppmøtte.

Opptaket framføres i verket Munnstykke for første gang i kveld. Hele Youngstorget stemte i, i mange ulike toner og toneleier. Ulike, men forente.


Å føre ordet. Kvinners stemme er et hovedtema også i Mary Beards manifest, Kvinner og Makt. Her skriver hun om hvordan kvinners stemme siden antikkens fortellinger har blitt forvist og fjernet fra det offentlige rom. «Å føre ordet sømmer seg for mannen», sier Telemakos til sin mor Penelope, og ber henne trekke seg tilbake til vevstolen i Odysseen.

Et enda grellere eksempel finner vi i Metamorfoser: prinsesse Filomele blir voldtatt av en prins, som så fjerner tungen hennes for å unnslippe anklager mot seg selv.

Beard skriver også om hvordan de klassiske forfatterne i antikken og romertiden mente selve lyden av en kvinnestemme diskvalifiserer henne fra det offentlige liv. Hun gir flere eksempler på hvordan kvinnestemmen i klassiske skrifter fra antikken beskrives som rauting, gneldring og bjeffing. Dette er en hersketeknikk vi også finner spor av i nyere tid. Tenk bare på Margaret Thatcher, som gikk til stemmepedagog og øvet seg til et kraftigere stemmeleie for å vinne autoritet hos sine mannlige kolleger.


Sjenerende skrik. Et mer dagsaktuelt eksempel finner vi i et anonymt innlegg på resett.no. Her får aktivist, poet og samfunnsdebattant Sumaya Jirde Ali tilnavnet «hettemåke». I NRK-programmet Torp tolker hun dette som et forsøk på å gjøre henne uviktig, fordi:  «… måker, hva er det de gjør? De skriker jo.» Den anonyme skribenten vil redusere hennes bidrag til samfunnsdebatten til «ubetydelige skrik,» forteller hun.

Det er ikke vanskelig å se parallellen til hersketeknikkene som Mary Beard beskriver. Jirde Alis motstandere ønsker intenst at hun ikke skal tas alvorlig fordi hun forbeholder seg retten til å snakke om sin tro og om å ha innvandret til Norge, og til å ytre sine meninger på egne premisser.


Faten tar valget. Det ble ikke med det ene innlegget, og slike kampanjer mot enkeltindivider er dessverre ikke noe nytt. Vi så det i forbindelse med et annet NRK-program, Faten tar valget; vi så det mot Sofia Srour da hun kritiserte manglende representasjon av minoriteter i regjeringen, og vi så det mot flere varslere i vinterens metoo-saker.

Dette er bare noen av mange eksempler jeg kunne ha nevnt på at alle ikke er gitt lik tilgang til offentligheten eller friheten til å ytre seg, selv om det kan synes slik i en verden med åpne kommentarfelt.

Det er forståelig, men trist at det har gått så langt at Jirde Ali så seg nødt til å trekke seg fra den planlagte appellen under 8. mars-arrangementet i Bergen på grunn av den intense hetsen og truslene rettet mot henne. Det legger et ekstra ansvar på de av oss som ikke er nødt til å gå med voldsalarm.


En metaforisk vevstol. Jenta fra Søviknes-saken er et viktig eksempel på at det kan finnes støtte i andres stemme. Hun forteller at hun endelig – som en følge av metoo – tror hun har en sjanse til å bli hørt. For vi lever ikke lenger i antikken.

Når noen blir bedt om å trekke seg tilbake til en metaforisk vevstol i kraft av sitt kjønn, blir det nå møtt med protester. Statsministeren gav denne uka offentlig støtte til Sumaya Jirde Ali, og i året som har gått har vi sett tusenvis av kvinner kollektivt kreve et bedre arbeidsliv uten seksuell trakassering.

Så til slutt: Gratulerer med dagen! Det fins mange grunner til å ta turen til nærmeste kvinnedagsmarkering. Retten til å bruke stemmen din er en av dem, uansett hvordan den måtte høres ut, og uavhengig av kjønn, hudfarge og religion.

Gå til innlegget

Om monstre og menn

Publisert 3 måneder siden - 1708 visninger

Du trenger ikke annetgjøre forbryteren for å fordømme forbrytelsen. Tvert imot.

Et monster kan forklares som et ­fabeldyr, eller en enormt stor skapning. I fiksjonen fremstilles de på ulikt vis, men alltid som skremmende og ikke riktig en del av denne verden.

Så hvordan forklarer vi monstrøse handlinger som likefullt finner sted her, og som begås av mennesker?

Flere forfattere har undersøkt hva et undertrykkende samfunn kan få et menneske til å gjøre. Toni Morrison skriver i romanen Elskede , satt til midten av 1800-tallet, om en kvinne som er så ­traumatisert av slaveri og overgrep at hun dreper sitt eget barn i et forsøk på å hindre at barnet havner hos slaveeiere. Et samfunn som undertrykker mennesker med grov vold og tortur, skaper fortvilte og desperate mennesker. 

Handler i sorg

Den nye Oscar-favoritten Three Billboards Outside Ebbing, Missouri illustrer noe lignende. Slik vi sympatiserer med Morrisons protagonist, gjør vi det også med hovedkarakteren Mildred i filmen. Fordi hun handler i sorg, er publikum villige til å unnskylde flere av hennes handlinger.

Det samme gjelder ikke den rasistiske­ politimannens ekstreme påfunn. ­Påfunnene virker umotiverte, og dermed slemme.

Det er den nyslåtte justisministeren Sylvi­ Listhaug som provoserer fram disse refleksjonene, blant annet etter at hun fremstilte det som et problem at med-debattanten ikke ville kalle overgripere for monstre: «Så får du fortsette å forsvare disse overgriperne, og fremstille dem som offer». (Dagsnytt Atten, 26. januar)

For å fordømme

La det være sagt med det samme: å utføre overgrep mot barn er noe av det verste du kan gjøre mot et annet menneske, og kan ikke rettferdiggjøres. Voldtekt i seg selv er en dehumaniserende handling. Men hvorfor må vi ­annetgjøre forbryteren for å fordømme ham eller henne?  

En viktig lærdom fra metoo er at mange, ikke bare dem vi liker å peke på som monstre, er i stand til å gjøre uhyggelige ting. 

For noen uker siden publiserte nettstedet babe.net en historie om anonyme «Grace» og det hun karakteriserte som «den verste natten i hennes liv». Hun hadde vært på date med komiker og skuespiller Aziz Ansari, der han i beste fall hadde vært seksuelt innpåsliten.

Historien er ubehagelig lesning av flere grunner. Den ene er at jeg liker, likte ­eller har lyst til å like Ansari på grunn av arbeidet hans. En annen er at hele saken er uprofesjonelt håndtert på redaksjonelt nivå.

Ubehagelig velkjent

Den tredje, og viktigste, er imidlertid at historien er ubehagelig velkjent, for meg og mine venninner. Og sannsynligvis for de fleste kvinner.

Her dreier det seg ikke om udiskutable overgrep begått av sportsleger, skue-­spillere, eller politikere. Her befinner vi oss i den grå sonen som de fleste av oss baler med i våre daglige liv. Hvor dårlig skal dårlig sex være før det blir noe annet? Det er vanskelig å vurdere utenfra, men som case vil denne historien forhåpentligvis berike diskusjonen om samtykke og grenseoverskridelser framover.

Det er få år siden diskusjonen om voldtekt nesten alltid tok utgangspunkt i overfallsvoldtekten. Da ble den gjerne koplet til menn med utenlandsk opprinnelse og mørk hudfarge. Fremmedfrykt og rasisme fikk forme samfunnets kollektive mentale bilde av en voldtektsmann. I disse tilfellene var ofrenes uskyld og motstand lett påviselig. De var «verdige ofre», som Anne Bitsch og Anja Kruse skriver i Bak lukkede dører.

Kontraproduktivt

Kontrasten mellom overfallsvoldtekten begått av såkalte monstre og de sedvanlige festvoldtektene begått av «ellers snille norske gutter», forstyrret bildet av hva en voldtekt faktisk er. Så mye at selv ikke Hemsedal-saken førte til domfellelse.

Målet er å identifisere, avdekke, dømme,­ forebygge og identifisere overgrep. ­«Monstrifiseringen» er derfor ikke bare dehumaniserende, men også kontraproduktiv. Derfor er det så skremmende når det kommer fra en justisminister.

Gå til innlegget

Bot, bedring og applikasjoner

Publisert 4 måneder siden - 641 visninger

Kan jeg manipulere meg selv til et bedre liv?

Hallo!? Hanne her. I denne boka skal jeg skrive og tegne om livet i Vassdal.

Slik åpner en dagbok jeg begynte som tiåring. Etterfulgt av en redegjørelse for bokens formål, har jeg tegnet et reir med små fuglunger som jeg hadde funnet tidligere samme dag.

Her slutter også boken. Resten av sidene er blanke.

Så vanskelig å fullføre

Hvorfor min fortelling om en liten bygd i Meløy kommune, et av stedene i denne verden jeg holder kjærest, stopper her, skyldes sannsynligvis mange ting. Jeg glemte det kanskje, jeg var der bare et par ganger i året, kanskje gadd eller ville jeg ikke mer. For meg var dette talende lesning og ris til egen bak på dørterskelen til et nytt år.

Hvorfor var og er det fortsatt så vanskelig å fullføre prosjekter? På listen over mine forsetter finner jeg derfor ting som: sett av mer tid til å skrive. Stresse mindre. Huske å lese avisene, holde meg informert, og så videre. Et viktig sjangertrekk ved nyttårsforsetter er at de har røtter i fjorårets forsømmelser.

Sammenlignet med heroin

Det er nok mange nyttårsforsetter som skrives ned i dette landet som handler om å få bedre fokus og stresse mindre. Ofte er et viktig steg på veien dit å kutte ned på bruken av sosiale medier. Alt i år har jeg rukket å lese et par-tre artikler om ulike mennesker, inkludert tidligere ansatte i Silicon Valley-selskaper som er villige til å gå svært langt for å minimere kontakt med sosiale medier, som en av disse tidligere ansatte sammenlignet med heroin.

Å holde et forsett er imidlertid noe ganske annet enn å sette seg et mål, så her gjelder det å finne løsninger. Personlig har jeg lastet ned flere apper som skal holde sjelen min i vater i året som kommer. Virkemidlene er nitid loggføring og belønning i form av mestringsfølelse når jeg oppnår mine mål, i tillegg til å skru av varsler fra sosiale medier.

Smarte insentiver

Denne måten å manipulere oss selv på kan blant annet hjelpe oss til bedre spisevaner, en bedre livsstil, hjelpe oss til å huske å meditere, be, og resirkulere søppel.

Det er mye som kan styres med smarte insentiver. I julen gav mange penger til ulike stiftelser gjennom Facebook. Dette er blant de finere sidene av økt sosial bevissthet i teknologiselskapene, det er bra når vi oppmuntrer hverandre til å gjøre noe for andre.

Men det er også en måte å distribuere sosialt ansvar til enkeltindivider – når sosial nød krever politiske, kollektive løsninger. Dette har teknologiskribenten Evgeny Morozov påpekt flere ganger i sin kritikk av det han kaller «solutionism» – altså troen på at alle problemer kan løses ved hjelp av digitale virkemidler. Mye kan sikkert løses digitalt, men han minner om at teknologiske selskaper ikke bør ses på som løsrevet fra et økonomisk system, eller kritikk.

Varierende grad av hell

Rituelle refleksjoner over personlige mangler kan gjøre oss mer bevisste overfor oss selv og hverandre – i alle fall for en stund. Men det er viktig å huske på at å handle i tråd med sine ønsker for verden og samfunnets gang og utvikling alltid har vært utfordrende. Det var det for mitt tiårige selv, og for babylonerne, de gamle romerne og de tidlige kristne. Også de tenkte gjennom egne mangler og hadde forhåpninger om å leve som bedre mennesker i tiden som skulle komme. Helt sikkert med varierende grad av hell.

Forskerne André Spicer og Carl Cederstöm bestemte seg for å teste alle disiplineringstrendene de kunne komme over i 2016 for å undersøke i hvilken grad de hadde noe for seg. Dette inkluderte ekstreme dietter, trening, tilegning av ulike teknikker i sexlivet og utprøving av ulike religiøse praksiser.

De konkluderte: «Hvis du tror du kan forbedre alt, er du ikke langt unna å innse at du kan feile i alt.»

Jeg er spent på hvor lenge jeg holder ut mine nye apper.

Gå til innlegget

Stolte gutter

Publisert 5 måneder siden - 664 visninger

Selvhjelpslitteraturen har tradisjonelt sett henvendt seg til kvinner. Nå har denne litteraturen fått en avlegger – myntet på unge, frustrerte menn.

En Pick Up Artist er en slags personlig sjekketrener. Jeg lærte om dette yrket en kveld for fem år siden mens jeg var ute med to kompiser som hadde vært på et sjekkeseminar med pick up-guruen Julien Blanc.

Plutselig gikk vi forbi Blanc som sto sammen med et lite følge av andre menn. For en viss sum kunne tilhørerne fra seminaret bli med på «feltarbeid» sammen med Blanc på byen, forklarte mine kompiser. De kunne ikke tenkt seg å bli med på noe sånt, men fascinasjonen var åpenbar.

Målet med denne selvhjelpsformen er å hjelpe menn med å lykkes hos kvinner. Respekt for kvinner er imidlertid ikke påkrevd. Blanc selv er anklaget for grov seksuell trakassering og vold. Å redusere kvinners selvtillit for å heve egen status, er en viktig strategi i PU-litteraturens mest kjente bok, The Game .

Å miste kontrollen

Etter Trump har det vært en omfattende debatt om den såkalte alt-right-bevegelsen («alternativ høyre») og hvordan ytre høyres oppslutning kan forklares, særlig blant (hvite) menn. Venstresiden peker på overkjøring av arbeiderklassen; høyresiden på utglidning av verdier på grunn av innvandring og feminismens gjennomslag.

Jeg tror det handler om en opplevelse av å miste kontrollen.

Ulike mennesker finner ulike mestringsstrategier, men egenpåførte begrensninger synes å være et fellestrekk ved mange av dem. Noen fyller smarttelefonene med impulsregulerende apper og kjøper avanserte skrittellere. Andre vil begrense handelsavtaler, mens andre igjen mener løsningen ligger i å kjempe for nasjonal kulturell kontinuitet. Enten ved å bremse det som anses som et progressivt syn på kjønnsroller, eller ved å lage fysiske barrierer for innvandring.

En slags farsfigur

I den siste gruppen har det oppstått en selvhjelpskultur på Youtube med lange monologer av, med og for frustrerte menn. Ett eksempel er professoren Jordan Peterson, som har blitt en slags farsfigur for de unge, sinte mennene» og hjelper dem «å rydde rommet og takle dameproblemer» (Morgenbladet, 10. november).

Et annet «brorskap» er Proud Boys, som ble startet av Gavin McInnes. Han er vert for opptil flere Youtube-show, der han diskuterer innvandring, politisk korrekthet og feminisme. Proud Boys startet nettopp her, inspirert av en dating coach sine råd til menn om å slutte med porno og masturbering («wanking»). Blant opptaksreglene til brorskapet er kravet om å leve etter «no wanking-regelen». Eventuelt én gang i måneden, og kun med en kvinnes nærvær og tillatelse.

Det er neppe tilfeldig at alt-right og pick-up-trenden har overlappende tilhørere. Globalisering, innvandring og likestilling skaper nye maktforhold, som kan rokke ved manges identitet.

Prediker selvaksept

McInnes vil redusere menns skamfølelse knyttet til kjønn. Det er han ikke alene om. Tidligere nevnte Blanc publiserte nylig en video der han tar til orde for selvaksept, og oppmuntrer publikum til å si høyt: «Jeg elsker penisen min!»

Proud Boys predikerer i stedet selvdisiplin og konservative kjønnsroller, samt hvit overlegenhet i det de selv mener er en «inkluderende vestlig sjåvinisme». Det hører med til historien at flere medlemmer var involvert i den høyreekstreme white pride-demonstrasjonen i Charlottesville tidligere i år.

Selvhjelpskulturen snakker som oftest til det indre sjelelivet, og ber individet om å «ta grep». Når den direkte eller indirekte går løs på andre for sin egen selvhevdelse, vises frustrasjonens destruktive potensial.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Geir Wigdel kommenterte på
Søppeljournalistikk i St. Olavs domkirke
1 minutt siden / 337 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Norge, en fredsnasjon?
7 minutter siden / 317 visninger
Tove S. J Magnussen kommenterte på
Meining trumfar lykke
9 minutter siden / 314 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Vi er i utakt, hva så?
13 minutter siden / 167 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ser du ulven?
14 minutter siden / 9409 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Lulas kirke i et splittet Brasil
18 minutter siden / 61 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Norge bidrar til utdanning med kvalitet
29 minutter siden / 161 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Søppeljournalistikk i St. Olavs domkirke
35 minutter siden / 337 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Hevnporno og en kulturs moralske selvmord
41 minutter siden / 183 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Hevnporno og en kulturs moralske selvmord
42 minutter siden / 183 visninger
Elisabeth Hoen kommenterte på
Hvordan være intim i en homofil relasjon hvis man er kristen?
rundt 1 time siden / 1974 visninger
Arne D. Danielsen kommenterte på
Elendig håndverk
rundt 1 time siden / 285 visninger
Les flere