Hanne Linn Skogvang

Alder: 27
  RSS

Om Hanne Linn

Redaktør i tidsskriftet Fett, religionshistoriker og frilanser.

Følgere

Kanossagang på NRK

Publisert 1 dag siden - 427 visninger

Har verdien til den offentlige unnskyldningen steget eller sunket?

Jeg kan ikke være den eneste som lurer: Hva i alle dager var det som foregikk i Debatten på NRK forrige torsdag? Fredrik Solvang innledet programmet i karakteristisk programleder-historisk-presens-stil: Trine Skei Grande ringer Høyres Henrik Asheim. Hun tror det er en fortrolig samtale mellom de to om budsjettforhandlingene, og hun «æreskjeller» partifelle Abid Raja og beskylder ham å ødelegge forhandlingene. Problemet er bare det at telefonen står på høyttaler, og at Raja hører hvert ord. Til studio kommer de begge to, og Raja kommer rett fra legen og sykemelding. I kveld skal de forsones.

Et år med unnskyldninger.

Jeg vil ikke spekulere i hvorfor Grande sa det hun gjorde. Ei heller vil jeg spekulere i lederegenskaper, eller i Rajas sykemelding. Mer interessert er jeg i handlingene: Beklagelsen, «det var ikke ment slik», med den påfølgende tilgivelsen: «Jeg er veldig glad i Trine».

Solvang måtte lattermildt oppsummere det hele som «parterapi». Da seansen var over og to aviskommentatorer kom inn for å kommentere «terapitimen» måtte han presisere at de satt der frivillig.

LES OGSÅ: Hver tiende toppolitiker vurdert å slutte etter «uønskede hendelser»

Økt bruk.

Vi har hørt våre politikere be om forlatelse noen ganger i år nå. Et enkelt retriever-søk viser at ordene «unnskyld» og «beklager» har økt i bruk i norske medier med omkring tusen ganger siden i fjor. Så langt i år har det blitt sagt unnskyld 5.222 ganger i offentlige artikler. I 2017 var tallet på 4.269. «Beklager» er vanligere, og i år økte ordet fra 25.287 beklagelser til 26.122. Og ennå er ikke 2018 forbi.

Blant de mer spektakulære unnskyldningene var tidligere justisminister Sylvi Listhaugs mange (fire) forsøk på å si unnskyld – totalt 17 ganger – i Stortinget. Som kjent lyktes hun ikke i å overbevise opposisjonen. Selv ikke med Støres presisering om at normalt er «folkeskikk å akseptere en unnskyldning». Til det var innholdet i den famøse facebookstatusen for grovt, og Listhaugs unnskyldning for upresis.

Religiøs tilgivelse.

Tilgivelse er et viktig religiøst motiv, også i kristendommen. Noen ganger innebærer det ulike grader av ydmykelse. En av de mer berømte botsgangene i kristendommens historie fant sted da kong Henrik IV av det tysk-romerske riket måtte gå sin kanossagang til pave Gregorius VII på det tidlige 1000-tallet. Uenigheten besto grovt fortalt i maktfordelingen mellom konge og pave. Henrik IV ble ekskommunisert og måtte oppsøke paven – visstnok barføtt – for å komme inn i folden igjen.

Eller ta for eksempel katolisismens praksis med skriftemål; eller Fader Vår – «tilgi oss vår skyld, slik vi og tilgir våre skyldnere». Noe som bringer oss inn på et sentralt budskap i «Debatten»: det er tross alt menneskelig å feile. Er det ikke litt bra at politikere i så måte ligner folk flest?, ble det spurt.

Hva bør tilgis og hva må beklages? Svaret på dette er i endring. Offentlige unnskyldninger i Norge for statlige overgrep mot utsatte folkegrupper er relativt nytt. Med metoo har debatten atter beveget seg i takt med at anklager om seksuell trakassering herjet Arbeiderpartiet, Høyre/Unge Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet.

LES OGSÅ: Gikk langt i å antyde mistillit mot Listhaug

Upassende oppførsel.

I Norge og ute i verden har det ført til at flere offentlige personer har blitt irettesatt for upassende oppførsel, og at de med varierende hell har bedt om forlatelse. Til sine ofre, men også til allmennheten.

Slik har terskelen for hva som utgjør en god unnskyldning også blitt høyere. Da Giske, Tonning Riise og Leirstein skulle gjøre bot for sine synder, gjerne i et Facebook-innlegg, var det mange som trakk motivene deres i tvil.

LES OGSÅ: 'Mer overbevisende unnskyldning'

Gå til innlegget

Sorteringssamfunnet før og nå

Publisert rundt 1 måned siden - 888 visninger

Abort sammenlignes iblant med eugenikk og sorterings-­samfunn. Det burde det ikke.

Begrepet «sorteringssamfunn» har fått ny aktualitet etter KrFs veivalg. Nå har innstramminger i abortloven funnet veien til forhandlingene om nok en ny regjeringsplattform. Kritikken har ikke uteblitt.

Blant abortutspillene fra Høyre skiller helseministerens seg ut. Høie synes dagens abortlov, som gir grunnlag for å ta abort etter tolvte uke ved sykdom, er diskriminerende: «Jeg tilhører en minoritet og vet hvordan det oppleves når en side av deg brukes til å definere hele deg», sa han til VG.

Utsagnet kan misforstås, og har møtt mye kritikk, nå også fra meg. Jeg mener at retten til abort og arbeidet for mangfold ikke er motsetninger. Høies sammenstilling av dagens abortlov med den historiske diskrimineringen av homofile, holder ikke vann.

LES OGSÅ: KrF frykter å bli smalt  «smalt abortparti»

Som formål å kategorisere. 

I ­filmen Sameblod møter vi Elle-Marja på ­«nomadeskolen» i 1920-tallets Sverige. En dag får skolen besøk av forskere som tar mål av de samiske elevenes høyde og fotograferer dem nakne – som en del av datainnsamlingen til Statens institutt for rasebiologi. Den svenske statens «forsk-ning» hadde som formål å kategorisere den svenske befolkningen inn i ulike ­«typer». Forskningsverdien var og er høyst­ diskutabel, men sentral i de nordiske landenes assimileringspolitikk.

Nordens første steriliseringslov ble vedtatt i Danmark, og fant snart veien til ­resten av Skandinavia (og Tyskland). I Norge vedtok Stortinget loven om sterilisering av «mindreverdige individer» i 1934. I årene som fulgte ble tusenvis sterilisert, og romanifolket var særlig utsatt. Til grunn for vedtaket, som ble vedtatt med én motstemme, lå en tanke om at fattigdom går i arv – ikke sosialt, men genetisk.

Dette er kjent som eugenikk eller rasebiologi, der man søker å framavle det som er ansett som «sterke gener». Urfolk, skeive og syke er eksempler på folk som har vært utsatte for slik politikk; brysomme individer og «elementer» som storsamfunnet så seg best tjent med å bli kvitt.

LES OGSÅ: Samehets på sosiale medier

Ideen om det normale. 

Dette er en viktig grunn til at normkritikk er en sentral del av den skeive og feministiske bevegelsen. Normkritikk er et utskjelt begrep, men kort forklart handler det om å synliggjøre og kritisere samfunnsstrukturer, blant annet ideen om det «normale». Jeg var nylig på MACBA – museum for ­moderne kunst i Barcelona. Her hadde flere feministiske kunstnere problematisert praksisen ved å ta mål av kvinnekroppen i missekonkurranser. Konkurransene fremmer ofte idealer om hvordan kvinnekroppen «skal» være – selv om de færreste kvinner ser slik ut.

Problematikken går like inn i vår tid. I Tanzania blir homofile i skrivende stund forfulgt av myndighetene. I USA vil Trump-administrasjonen lovfeste hva som utgjør kvinne og mann. Noen ­mennesker vil falle utenfor normen, og nødvendigvis bli mer utsatt.

Politisk, overordnet autoritær vilje er fellesnevneren i de fleste eksemplene jeg her har nevnt. Steriliseringspolitikken i Norge ble gjennomført med mer ­eller mindre tvang, og hva som utgjorde «gode gener» var ikke opp til den enkelte å bestemme. Det bør ikke forveksles med abortsaken, som ikke handler om sortering, men om tillit til den enkelte kvinne i en konkret situasjon – selv samfunnet rundt en påvirker hvilke valg som synes gode.

Mye gjenstår. 

Derfor er ikke en strammere abortlov veien til mer mangfold. De norske aborttallene er lave – historisk lave, faktisk – fordi vi har satset på helsetilbud og god tilgang til informasjon og prevensjon gjennom politikk og velferdsordninger. Her kan også fortsatt tiltrengt arbeid for bedre vilkår og tilrettelegging for personer med nedsatt funksjonsevne nevnes. Mye gjenstår, og det er her vi finner veien til et mer mangfoldig samfunn.

Normer har historisk sett blitt mer romslige i takt med kvinners rettigheter, og ikke på tross av. Slik bør det fortsette.

LES OGSÅ: Undersøking: Mange seier ja til utvida abortgrense

Gå til innlegget

Algoritmenes tyranni

Publisert 2 måneder siden - 1532 visninger

Si meg hva du mener om Brett Kavanaugh, og jeg skal si deg hva slags nyhetsdiett du har.

Nylig kunne NRK fortelle at den politiske polariseringen i Norge­ ikke ser ut til å øke, etter å ha sammenlignet norske borgeres svar på en rekke spørsmål knyttet til innvandring, integrering, skatt og tiltro til Stortinget - stikk i strid med manges oppfatning. Bruken av ordet «polarisering­» har økt markant i mediene de siste årene.

Det føles sånn. 

NRK-analytiker Iacob Christian Prebensen mener en mulig forklaring på misforholdet er at teknologi og mediebruk endrer offentligheten. Det gjør at det likevel kan føles som at samfunnet blir mer polarisert, fordi:

(1) De som deltar mest i det offentlige, er også dem som mener mest.

(2) Sosiale medier eksponerer uenighet, og prioriterer det som engasjerer.

(3) Kontrære stemmer prioriteres i strømmen av poster i sosiale medier, og fremstår som mer representative enn de egentlig er.

Det er altså ikke så mye holdningene våre som har forandret seg. Men den nye teknologiske infrastrukturen gjør at det føles sånn.

Ekkokammerets dynamikk. 

Disse mulige forklaringene er også grunnen til at så mange bekymrer seg for ekkokamre. Det vil si at offentligheten deles inn i mindre, lukkede rom hvor vi forsterker hverandres holdninger.

Teknologi og sosiale medier bidrar trolig til at disse kamrene beveger seg stadig lengre fra hverandre: Mine sosiale med
ier ligner ikke dine. Filmene og seriene­ Netflix anbefaler meg, er ikke de samme som de anbefaler til deg.

LES OGSÅ: Sterkt og sobert

Da Netflix først kom til Norge, anbefalte strømmetjenesten meg «filmer med en sterk kvinnelig hovedrolle». Nå blir jeg anbefalt serier med minoritetskvinner og skeive i hovedrollen, som kjemper mot strukturelle problemer som kvinneundertrykking og rasisme. Det sier nok først og fremst noe om hvor mange-
fasettert deres brukergruppe er, og at selskapet har fått så god økonomi at de kan tilfredsstille de fleste av dem.

Det betyr også at det blir stadig lettere kun å forholde seg til kulturelle og politiske referanser som en gitt krets forstår. Det fins mange fordeler ved mer mangfold. Men det samme selskapet har også andre brukergrupper som aldri kommer til å se det samme som meg, og Netflix vil produsere, strømme og markedsføre eget innhold også til dem.

Brett Kavanaugh. 

Om polariseringen i Norge ikke øker, så gjør den det likevel i andre deler av verden. Et konkret eksempel er den pågående etterforskningen og høringen av den innstilte høyesterettsdommeren Brett Kavanaugh for seksuelle overgrep.

Tolkningen av hva som utspiller seg er todelt: I mine kretser sirkulerer ros av det rolige vitnesbyrdet til dr. Ford, ved siden av memer av en sint og gråtende hvit mann. I andre kretser handlet fortellingen om en kvinne som med overlegg ødelegger en manns liv, lenge etter at de påståtte overgrepene fant sted.

Kavanaugh er en 53 år gammel konservativ jurist som få eller ingen demokrater ønsker som høyesterettsdommer; han har god tid på seg til å gjøre mye skade, og inkarnerer kort sagt alt metoo­-bevegelsen har slåss imot. Tanken på å se ham som dommer i høyesterett i flere tiår framover, provoserer med god grunn mange. Meg òg.

LES OGSÅ: Høyt spill om sannheten

Fortrenger nyansene. 

Likevel bekymrer det meg at det aller meste av omtalen jeg blir eksponert for bekrefter den holdningen jeg allerede har. Mange har gode grunner til å finne styrke i sitt egne ekkokammer, jeg kritiserer ikke lukkede diskusjonsgrupper her. Men jeg lurer på om de stadig mer spesialiserte og brukerstyrte referanserammene våre også fortrenger nyanser i samfunnsdebatten – uansett om polariseringen i Norge er reell eller ei.

Aller mest er det en påminnelse om at vi trenger noen felles formidlingskanaler. Da er det et tankekors at NRK denne høsten kutter stillinger i dokumentar og samfunn og overfører dem til sportsavdelingen. Jeg håper statskanalen tar ansvar for å lufte ut ekkokamrene ved å levere stoff som kan gi en felles referanseramme til alle.

Trykket i Vårt Land 4. oktober 2018 i spalten Tendenser. 

Gå til innlegget

Samvittighetsspiralen

Publisert 4 måneder siden - 478 visninger

Når kan samvittighetsfrihet gå på akkord med andres rettigheter?­

Legen Katarzyna Jachimowicz har reservert seg mot å sette inn en spiral på sine pasienter. Som konsekvens ble hun sagt opp av Sauherad kommune i 2015. Siden den gang har saken vært innom tingretten, der hun tapte, deretter lagmannsretten, der hun vant. Denne uken begynner kommunens anke til Høyesterett, hvor de skal ta stilling til om legens­ menneskerettigheter har blitt brutt.

Religiøs samvittighet. 

Saken er viktig i religiøse miljøer. På Oslo Sympo-
sium i 2017 ble Jachimowicz hyllet som en martyr og forsvarer av religionsfriheten til stående applaus. Leder Bjarte Ystebø ville vise «takknemlighet for at hun står i denne kampen på våre vegne».

Hvorfor ønsker legen å reservere seg? Kort forklart vil spiral hindre et allerede befruktet egg i feste seg i livmorveggen – og dermed ta liv, ifølge hennes katolske overbevisning – men er en påstand som mangler medisinsk dokumentasjon i følge daglig leder ved Sex og Samfunn. Legen tar likevel avstand fra et prevensjonsmiddel som helsemyndighetene har satset tungt på de siste årene, og hun har bekreftet at hun vil ta saken til menneskerettighetsdomstolen om nødvendig. 

Det er selvsagt ikke gitt at myndighetenes råd til enhver tid vil være de beste, verken medisinsk eller moralsk. Du trenger ikke gå langt tilbake i tid for å finne hårreisende lover og forskrifter; saken reiser slik spørsmål om en arbeidsplass skal kunne kreve at en arbeidstaker handler i strid med egen overbevisning.

Fastlegeforskriften. 

Etter kampen om legers rett til å reservere seg mot abort i 2014, ble det i fastlegeforskriften slått fast at «det ikke er anledning for … [at] fastleger kan reservere seg mot å utføre bestemte­ oppgaver av samvittighetsgrunner». Inkludert­ å sette inn spiral samt en ­rekke andre forhold som gjerne knyttes til religiøs­ kontrovers, for eksempel assistert befruktning og prevensjon.

I en utredning fra 2016 om Samvittighetsfrihet i arbeidslivet anbefaler utvalget en «tolerant» og «smidig» holdning til ansattes mulighet til å reservere seg mot visse oppgaver, men at det også må være praktisk gjennomførbart at noen andre overtar disse oppgavene.

Jachimowiczs sak har paralleller i andre­ saker om religiøse symboler og tradisjoner i møte med arbeidslivet. Et aktuelt eksempel er den muslimske lærervikaren som ikke fikk forlenget stilling fordi han ikke ville håndhilse på kvinner. «Tanken er å skape færre fristelser», forklarte han.

Ikke kjønnsorganer. 

Likestillingsombud Hanne Bjurstrøm påpekte at å ikke håndhilse på kvinnelige kolleger ikke nødvendigvis går ut over yrkesutøvelsen og at det finnes mange måter å vise respekt på – noe jeg er enig i. Men arbeidsplassen er også et sosialt miljø, og antakelsen om at ens kvinnelige kolleger til enhver tid må betraktes som begjærsobjekter, er vanskelig å akseptere, også for undertegnede – «håndflater er ikke kjønnsorganer», som Nora Mehsen bemerket (Morgenbladet, 20. august).

Jusprofessor Vibeke Blaker Strand har gjennomgått lagmannsrettens dom i spiral-saken. Hun påpeker at reservasjonsrett på religiøst grunnlag kan gå på bekostning av kvinner og seksuelle minoriteters rett og krav på likeverdige helsetjenester – som også er de gruppene som typisk utløser slike samvittighetskvaler. Rapporter om kvinnehelse tilsier at kvinner i mindre grad blir hørt eller prioritert i helsevesenet. God kommunikasjon er helt sentralt for et godt helsetilbud, heter det i rapporten «Hva vet vi om kvinners helse?» som kom tidligere i år, og henger gjerne henger sammen med bakgrunn, klasse, språk og bosted.

Skeivere helsetilbud. 

For meg er dette god nok grunn til å legge legens krav til side. Saken berører hele helsevesenet – medhold kan ramme rettighetene til andre grupper og føre til et skeivere helsetilbud på sikt.

Det er imidlertid symptomatisk for ordskiftet at den muslimske vikarens sak vinkles mot kvinnediskriminering, mens en katolsk lege hylles som en forsvarer av religiøse rettigheter.

Trykket i Vårt Land 30. august 2018 i spalten Tendenser. 

Gå til innlegget

Det står skrevet i stjernene

Publisert 5 måneder siden - 481 visninger

Mystikk er in, igjen.

‘Et skip bygges ikke for å ligge trygt til havns’, formaner horoskopet mitt via en app. En venn forteller entusiastisk at det er den beste horoskop-appen akkurat nå – den har både kunstig intelligens og bruker NASA-informasjon.

Som tenåring leste jeg horoskoper i det som kalles jenteblader. På denne tiden av året hadde de gjerne horoskopspesial som skulle forutse om det ble noe sommerflørt på meg og venninner. Kjærlighetslivet stod i sentrum i tenåringsastrologien, og det er tross alt blant de viktigste komponentene i det tradisjonelle kvinnebladet: Hvordan være (en attraktiv) kvinne; hvordan finne en attraktiv make (mann)?

Selv som en tenåring som mer enn gjerne ønsket seg en sommerflørt eller to, var det likevel vanskelig å ta horoskoper seriøst.

Åndelig mote. 

Nå opplever imidlertid astrologien en renessanse, og teknologi­ og sosiale medier åpner for langt mer skreddersydde, individuelt tilpassede horoskoper: Hva er ascendenten din, hva var månens posisjon, hvordan var planetene stilt da du ble født? Mot informasjon om nøyaktig når og hvor du ble født, byr appene på detaljert informasjon om hvordan ­Jupiter påvirker livet ditt de kommende 24 timene av livet ditt, det neste året, tiåret.

Parallelt er krystaller med helende egenskaper det heiteste tilbehøret ­akkurat nå, har jeg hørt, både innen mote og den åndelige verden. Mystikk er kort oppsummert in.

Fortelling. 

«Jeg er fanget i min egen ironi,» ler vennen min. Hun tror ikke på det «på ekte», men sjekker samtidig appen daglig. «Vi tar astrologi veldig seriøst, men vi tror ikke nødvendigvis på det,» forteller astrologen Annabel Gat, som skriver ­horoskoper for Broadly (The Atlantic, 2.1.18). Gat beskriver astrologi som verken vitenskap eller religion, snarere som en måte å se verden på, et verktøy for refleksjon. Det er neppe mange som tar daglige valg basert på hva som står der, snarere er det en måte å strukturere fortellingen om deg selv og om verden på; en kilde som forklarer hvorfor det går som det går.

Det er lett å tenke at kunnskapssamfunnet fortrenger det uvitenskapelige, det som bare har effekt om vi tror på det. I en verden av uendelige valgmuligheter kan det likevel være behagelig med en skreddersydd fortelling som nesten – men ikke helt – tar pulsen på livets opp- og nedturer, og gir rom til å tenke på eksistensielle spørsmål uten at man må forholde seg til religiøse dogmer.

Stress. 

Hvorfor har behovet for slike fortellinger om eget liv økt? En mulig forklaring finnes kanskje i ideen om «Det fleksible mennesket», som sosiologen ­Richard Sennett skrev i 1998. Han hevdet at den lineære fortellingen om folks liv var i oppløsning til fordel for et dynamisk marked og et mer fleksibelt arbeidsliv med løsere struktur og mindre stabilitet – og dermed en mer ustabil selvforståelse.

Fortellingen jeg ble fortalt som tenåring lød: Verden skrider sakte i «riktig» ­retning for de fleste som bebodde den vestlige halvkule; vi oppnår stadige framskritt når det kommer til rettigheter, velstand, fred, økende bevissthet knyttet til miljø og sosial rettferdighet. Så kom finanskrisen, 22. juli, høyrepopulismen og Trump som punkterte fortellingen om lineær progresjon. Dagens unge, i Norge og i USA, stresser mer. Nær halvparten av alle videregående elever opplever seg «ganske» eller «veldig mye» stresset; at «alt er et slit», i den årlige norske Ungdataundersøkelsen.

Kontinuitet. 

Horoskopenes verden byr på mange selvmotsigelser, men det er tross alt mye som ikke gir mening i denne verden. Det kan være gode grunner til å kritisere nok en selvhjelpstrend som skuer innover, heller enn utover, mot det urettferdige. Men kims ikke av ­menneskets behov for kontinuitet og fortelling i en mer omskiftelig verden.

Trykket i Vårt Land 27. juli 2018 i spalten Tendenser.

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77090 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
nesten 2 år siden / 43343 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34758 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27738 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22404 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22119 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20013 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19022 visninger

Lesetips

Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
rundt 6 timer siden / 86 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
rundt 6 timer siden / 134 visninger
En iboende verdighet
av
Erik Lunde
1 dag siden / 232 visninger
Bygger på menighetene
av
Andreas Aarflot
1 dag siden / 125 visninger
Å sjå fortida med to augo
av
Johannes Morken
1 dag siden / 124 visninger
Voksen og ledig
av
Nils-Petter Enstad
1 dag siden / 192 visninger
Et forpliktende sammenfall
av
Thea Elisabeth Haavet
2 dager siden / 176 visninger
Borgerlig rødming?
av
Bo Kristian Holm
2 dager siden / 360 visninger
Les flere

Siste innlegg

Tåler Den norske kirke mer nå?
av
Reidar Holtet
rundt 3 timer siden / 76 visninger
Til forsvar for monogamiet
av
Vårt Land
rundt 4 timer siden / 215 visninger
Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
rundt 4 timer siden / 78 visninger
Advent = ventetid
av
Kjell G. Kristensen
rundt 5 timer siden / 58 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
rundt 6 timer siden / 86 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
rundt 6 timer siden / 134 visninger
Frivillige forpliktelser
av
Magne Nylenna
rundt 6 timer siden / 240 visninger
Bygge bro mellom kultur og teknikk?
av
Ivar Sætre
rundt 15 timer siden / 84 visninger
Kjære Lysbakken
av
Lars Agnar Rosten
rundt 15 timer siden / 363 visninger
Verdimonolog
av
Lars Jørgen Vik
rundt 15 timer siden / 134 visninger
Les flere