Hanne Linn Skogvang

Alder: 29
  RSS

Om Hanne Linn

Redaktør i tidsskriftet Fett, religionshistoriker og frilanser.

Følgere

Fast plass

Publisert 19 dager siden

Me treng ei større bredde blant dei som får sokkel og gatenamn etter seg i historia.

Kvifor heiter ein stad, ein veg, ein by det den gjer? Om ein granskar kart over norske byar vil man sjå eit klart mønster: Dei fleste stader og veger som har fått namn etter menneske, har fått dei frå menn. Eit anna fellestrekk er at dei fyrst og fremst er skreve på norsk.

Bådåddjo

Som eit døme kan me sjå til den gongen byen dei fleste kjenner som Bodø i 2011 fekk samisk namn: Bådåddjo. Ei uke etter avdukinga av skiltet som stod under det norske namnet Bodø stå urørt på vei inn til sentrum, blei det tagga ned. Igjen. Og igjen. Og igjen. Namnetillegget blei ei stor sak med mykje bråk. Frps ordførarkandidat gjekk ut og sa at han ville «bli ordførar i Bodø, ikke Bådåddjo», og meinte det samiske namnet berre var tull. Andre igjen var positive. Lokalavisa kunne melde om uvanleg mange sinte lesarinnlegg om det nye skiltet, flest i mot. Ikkje før me skreiv 2014 i kalenderen fekk skiltet på riksveg 80 stå urørt. Det til trass for at samar hadde budd i området i lange årrekkje, med mykje lengre røter enn dei fleste bodøværingar som kom til byen opp igjennom byens to hundre år gamle historie. Bodø er ein ung by.

Samefolkets dag

Enno nokre år bak tid, kan me sjå til då det ble satt opp skilt med det samiske namnet Gáivuotna i det dei fleste kjenner som Kåfjord. Då blei skiltet skutt mot, og eitt av disse står i dag på Tromsø Museum, gjennomhola av kulehull.

I dag er det 6. februar. Samefolkets dag, og enno fleire kommunar har fått samiske namn utan ei liknande dramatisk historie. Heldigvis. I 2018 fekk til dømes Tromsø både samisk og kvensk namn, og byrådet i Oslo har sagt også dei ønskjer at hovudstaden skal reflektere landets urfolk og deira språk. Det er på høg tid.

Einsarta forteljing

Bybilde og kart, plassar og statuar synleggjer kven som tas med inn i framtida i form av sement, betong, asfalt, bronse og stein. Det er ei måte å fiksere ein historisk person eller hending på i ei svært bokstaveleg og lokal forstand. Det er éi inngang til norsk kulturhistorie som dei fleste er i kontakt med i kvardagen, enten du navigerer etter husken, Google Maps, kart på papir eller gateskilt. Men det er framleis er ei sørgjeleg einsarta forteljing. I ei oversikt over gatenamn i Bådåddjo kunne eg til dømes telje syv kvinnenamn, og då har eg tatt med «Dronningens gate». I ei rekke byar arrangeras det årleg «kvinnehistorisk natt» der aktivistar klistrar namna til kjente og ukjente kvinner opp på gatar og plassar for å løfte deira historie og bidrag til vitskap, litteratur, kultur og samfunn. For det er lita tvil om at kvinner har skreve og snakka og sagt briljante ting opp igjennom historia – men dei har ein tendens til å bli gløymd når historia skal skrivas.

Stadnamn vekker kjensler

I boka «Fast plass» frå 2017  har Kristin Brandstegg  skreve om alle statuar av namngjette kvinner (kvinner utan namn er derimot ikkje så uvanleg) som finst på norsk sokkel. Det er eit prosjekt som er mogleg berre fordi det ikkje er så mange av dei. Derfor var det også på høg tid at me fekk den fyrste samiske kvinna, Elsa Laula Renberg på sokkel i 2019 i Vefsn, 102 år etter at ho var med å arrangere fyrste samiske landsmøtet i Tråante (Trondheim) i 1917.

Stadnamn vekker kjensler ja – men så må me også huske at historia på ikkje noko tidspunkt vil stå ferdig skriven. Ho skal utvikle seg. Man kan sikkert seie mykje om kommunereforma som trådde i kraft 1. januar i år, men ei artig konsekvens av samanslåinga av kommunar også førte til at ei rekke likelydande gatenamn måtte endras fordi Statens kartverk ikkje aksepterer like gatenamn i same kommune. Kommunane ble oppmoda til å tenke på representasjon når dei valte. Men korleis det har gått, har eg ikkje oversikta over. Når eg søker etter «Elsa Laulas veg» kan eg berre finne ei gate i Mosjøen. Det er framleis lov til å håpe på fleire.

I mellomtida: Lihkku beivviin; vuorbbe biejvijn; læhkoeh biejjine!

Gå til innlegget

Når karma biter

Publisert 3 måneder siden

Skadefryd er den sanne glede, sies det. Behovet for å forstå skadefryden, har aldri vært så akutt som nå.

Du fikk kanskje med deg at det var flom i Venezia for en drøy uke siden? Vi snakker vadestøvler og oversvømt førsteetasje; en flom verken turister eller politikere var forberedte på. Ironien i det hele er følgende: Bare noen øyeblikk før rådhuset i Venezia ble oversvømt, stemte politikerne ned forslag om tiltak mot klimakrisen.

Idioter

Dermed har en flom som sannsynligvis vil koste store summer og allerede har krevd to liv også gått viralt. Det tok ikke lang tid før fotoshoppede bilder av en streng Greta Thunberg på en oversvømt piazza med skriften «I told you» fant veien til Twitter. I Klassekampen 23.11 skriver Sandra Lillebø om en lignende umiddelbar reaksjon. «Idioter», skriver hun om fortvilte shoppingturister. Før man tar seg i det. Det er vel ikke slik et moralsk oppegående menneske skal reagere?

Moralsk likevekt

Skadefryd er å finne glede i andres ulykke. Dermed er det en nærmest unisont fordømt følelse, ja grunnleggende umoralsk, frakoplet empatien, har noen hevdet. Tiffany Watt Smith er følelseshistoriker, og finner imidlertid skadefryden både mangefasettert og interessant nok til å skrive en liten bok om den: Schadenfreude. Om man skulle overført Watt Smiths resonnement til eksempelet over, er det menneskelig å føle på et lite stikk av rettferdighet; det er en form for gjenopprettelse av en moralsk likevekt. What comes around, goes around, eller: «karma vil bite dere bak».

Skadefrydens tid

En stor del av litteraturen og filosofien har til alle tider beskjeftiget seg med spørsmål om hvordan og hvorfor vi finner glede i andres smerte. Men behovet for å forstå skadefryden, har aldri vært så akutt som nå, skriver Watt Smiths. For i konkrete situasjoner vil imidlertid de færreste le av andres smerte uten formildende faktorer som at de har gjort noe dumt eller slemt, eller at de fremstår uoppnåelige i sin vellykkethet. En ufrivillig rykning i smilemuskelen, blir raskt til skam. Men med fremveksten av sosiale medier forholder det seg annerledes. Mot slutten av 00-tallet mente en bølge anglosaksiske kommentatorer at vi levde i skadefrydens tid. De viste til hvordan såkalte «fail-videoer» spredte seg som ild i tørt gress på nett (du vet, videoer av folk som driter seg ut) og kjendissammenbrudd som salgsstoff for magasiner. Watt Smiths mener at skadefryd kan spille inn i trollete dynamikk i sosiale medier og kommentarfelt og fremveksten av falske nyheter om profilerte politikere.

Sånn sett er Jonas Gahr Støre kanskje et godt norsk eksempel. Som en av Stortingets rikeste menn med eliteutdanning og en vellykket posisjon som utenriksminister bak seg, lå han lagelig til for hugg da han ble partileder i motgang. Eller da han ikke lenger var Stortingets rikeste mann, ble det behørig slått opp i nyhetene. Kjell Ingolf Ropstads utspill mot miljøbevegelsen ble etterfulgt av velgerflukt til MDG på siste meningsmåling. At det ikke gikk ubemerket hen, er et annet eksempel.

Omsatt til handling

Følelser er imidlertid verken gode eller dårlige i seg selv. Det er de fleste som skriver om følelser, opptatte av å presisere. Det moralsk relevante spørsmålet er hva du gjør med dem, og hva som omsettes til handling. Mennesker er emosjonelt komplekse. Det er fullt mulig å både føle et ufrivillig stikk av glede, samtidig som dyp sympati eller bekymring, hevder Watt Smith. Når du i et kort øyeblikk gleder deg over kollegaens flause, avslører du også noe for deg selv. Kanskje føler du deg urettferdig behandlet eller oversett.

Skadefryd kan i en slik analyse henge sammen med både utilstrekkelighet og sårbarhet, og fungere som en slags varsellampe for vår egen rettferdighetssans. Om det virkelig er den eneste sanne glede, er imidlertid heller tvilsomt.

Gå til innlegget

‘Tis the season

Publisert 4 måneder siden

Ingen ønsker å være et «pengesluk» eller anklages for å sitte med «sugerør i statskassen»

Det er høst og vi svømmer i sesongens basselusker. På bibliotekene i Oslo sitter gjestene på lesesalen og hoster og harker om en annen. Mange sitter bøyde over bøker og maskiner og knasker halspastiller og må stadig forlate rommet når det rett og slett blir for mye væske som kroppen verker etter å kvitte seg med fra nese og hals. Sykdom er hele tiden til stede i samfunnet vårt, men noen er mer synlige enn andre. De årlige influensa- og forkjølelsesbølgene er tross alt ufarlig og forbigående for de fleste.

I lys av årets statsbudsjett var det også mye debatt omkring sykdom og helseprioriteringer. Migrenepasienter ble skuffet over manglende tilbud til ny forebyggende medisin, kutt i brillestøtte og til tannhelse, for ikke å glemme AAP-ordningen. På toppen av det hele kom en artikkel om et brev fra Helfo til fastleger for å få dem til å reflektere over tidsbruken med pasientene.

Stadig forfall 

Sykdom er også et tema som har fått mer bevissthet i litteraturen. Karen Havelin har gitt ut romanen Les pakningsvedlegget nøye som handler om endometriose; Mimir Kristjansson har skrevet om sin kreftsyke mor gjennom flere tiår i Mamma er trygda. Slike bøker er med på å utvide mitt – og kanskje andre – sitt perspektiv på hva det vil si å ha en kropp. Den er i stadig forfall, og den råkes vilkårlig av ulike sykdommer gjennom hele livet. Noen av dem forsvinner ikke. Jan Grue skrev tankefullt om kroppen i Jeg lever et liv som ligner deres som kom i fjor. I forbindelse med flere intervjuer har han sagt at dersom han skulle «kjempet» mot sin muskelsykdom ville det også innebære en kamp mot selve kroppen.

Kroniske smerter

Det siste året synes jeg altså at oppmerksomheten min stadig vendes mot sykdom. Nettopp ikke bare som en unntakstilstand som kan «bekjempes,» men som en del av normalen. Noen lever med kroniske smerter. Det er vanskelig – både for de rundt deg og for deg selv, et perspektiv som er særlig tydelig i Kristjanssons bok. «Det er helt naturlig å ha en trang til å fikse smertene,» som Havelin skriver, «Det er svært ubehagelig når det ikke går an». I essayet In bed (1979) skriver Joan Didion om hvor lang tid det tok henne å erkjenne og godta den gjenvendende migrenen som rammet henne flere ganger i måneden som en del av sin egen hverdag i stedet for å innbitt tvinge seg til å fortsette som før. Men også hvilken lettelse det tross alt var at partneren led av samme tilstand. Så slapp hun å måtte forsvare og forklare, eller skamme seg for å måtte ligge i senga framfor å gjøre noe mer «nyttig».

Sterk bismak 

Nytteperspektivet lurer nemlig alltid i den andre enden. Det er ikke gøy å være syk, og i alle fall ikke når man stadig føler seg misforstått eller mistenkeliggjort. Helse som politisk felt er det i det hele tatt vanskelig, for det er mange hensyn som skal veies opp imot hverandre, og det handler selvsagt om økonomi. Bismaken er altfor sterk når det anslås i Helfo-brevet at fastlegenes tidsbruk antakeligvis «koster staten 1,1 milliard kroner i året».

I det siste har det også gått en debatt om PrEP-medisiner som forebygger hiv – en av de mest ødeleggende seksuelt overførbare infeksjonene vi kjenner til. Litteraturen og filmene om hva hiv gjorde med hele miljøer tiår tilbake, er sterk kost. Forebyggende arbeid og smittevern koster selvsagt – men bidrar på den annen side til å spare inn kroner i innleggelse og et livsløp med annen oppfølging. I NRK-saken som løftet spørsmålet om prioriteringen, blir også migrenepasientene løftet opp som en mer «verdig» mottaker av disse midlene av en politiker. Slik kan to pasientgrupper settes opp mot hverandre på problematiske premisser.

Nødvendig debatt

Ingen ønsker å være et «pengesluk» eller anklages for å sitte med «sugerør i statskassen». Oppmerksomheten om sykdom er derfor svært velkommen og et nødvendig tilskudd til debatten om kost/nytte når sesongen er her igjen.

Gå til innlegget

Hvorfor så sint?

Publisert 5 måneder siden

Klimabrøl, høyreekstreme nettforum og et bompengeparti med momentum. Lever vi i raseriets tidsalder?

En knapp uke etter et historisk norsk lokalvalg, eller protestvalg, som mang en kommentator har døpt det, gjestet forfatteren Pankaj Mishra litteraturfestivalen God natt, Oslo. I samtale med sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen diskuterte de raseriet som kraft i valget av Trump, brexit og fremveksten av et indisk hindunasjonalistisk parti på 90-tallet.


Misunnelse som drivkraft

Mishra er forfatteren av boka Age of anger – a history of the present, som har blitt en snakkis siden den kom ut i 2017. Det er en ambisiøs bok som forsøker å gi et historisk bakteppe til den kaotiske tida vi befinner oss i. Mishra trekker linjer fra 1700-tallsfilosofene Rosseau og Voltaire til dagens europeiske høyrepopulisme, IS-terrorister og norske Breivik.

Hvorfor er disse mennene som driver bevegelsene, for det er i stor grad menn, så sinte? En viktig komponent i hans analyse, er følelsen av relativ ulikhet – enklere sagt misunnelse som politisk drivkraft, som Mishra også forklarer i et intervju i Klassekampen.


Sammenligning

I boka Følelsen av forskjell, som kom i norsk oversettelse i fjor, ser forfatter Keith Payne på hvordan forskjeller oppleves for hver enkelt av oss, rent subjektivt. Av de mange eksemplene han viser til, er dette blant de mest talende: Flyreiser med en eller flere passasjerer som flyr førsteklasse, og som den øvrige bermen må passere på vei bakover i flyet, opplever flere voldstilfeller. Selv om de øvrige passasjerene kanskje ikke er spesielt fattige, gjør bevisstheten om at det egentlig er ganske store forskjeller som skiller folk, noe med oss. På samme måte fungerer eksempelvis smarttelefonene, hevder Mishra. Gjennom Instagram blir vi forbanna på de som har alt, fordi vi sammenligner dem med oss selv.

Ressentiment er et viktig begrep i denne sammenhengen. Det kan enkelt oversettes som avmakt, men Mishra viser til hvordan filosofen Nietzsche bruker begrepet: om «de svake og mislykkedes avmektige hat mot livet og det sterke, fornemme menneske», for å sitere Store norske leksikon. Ressentiment oppstår for eksempel når politikerne hevder at vi er like – men når de fleste opplever dette som en løgn, og at vi lever i en hierarkisk virkelighet, hvor det er betydelige forskjeller mellom deg selv og naboen.


Ideal og virkelighet

Med opplysningstiden ble idealene om frihet og likhet sentrale i vestlige samfunn, men idealene har ikke nådd allmuen raskt nok, er forfatterens argument. Denne selvmotsigelsen mellom idé og virkelighet har hjemsøkt mennesket gjennom hele moderniteten. Vi holder likheten høyt, men kjenner den ikke på kroppen. Nå som vi stanger mot taket i hva verden kan tåle av materiell utvikling, må vi omformulere vår ide om hva en meningsfull tilværelse kan innebære, hevder Mishra.


Følelsenes kraft

De første religionshistorikerne fra 1800-tallet og det tidlige 1900-tallet så for seg en form for menneskelig evolusjon gjennom historiens epoker, hvor samfunnsutviklingen og religionsutviklingen speilet hverandre. I begynnelsen «primitive» stadier med polyteisme, etter hvert en mer «raffinert» monoteisme. (At dette sammenfaller med forskjellen mellom Europa og mange av samfunn de koloniserte er nok ikke irrelevant.) De samme tenkerne så for seg at religion og irrasjonalitet gradvis skulle erstattes av teknologi og progresjon.

I dag svømmer vi i informasjon og et ideal om rasjonalitet, men følelsene er like relevante som før (og religionene vokser stadig). Det viser de vellykkede forsøkene på å fiske stemmer og spre informasjon på kanten av hva som er sant. Politiske krefter mobiliserer fremdeles innflytelse ved å spille på følelser som raseri. Vi lar oss bevege.

Mishras analyse er storslått, og slike skal man alltid passe seg for å svelge hele og ukritisk. Men ett er sikkert: det emosjonelle mennesket er like relevant som før.

Gå til innlegget

Å se gullfiskbollen

Publisert 6 måneder siden

Hva slags rolle spilte «hvithet» i terrorforsøket i Bærum?

'Ordet hvit mann brukes ofte i dag i en negativ sammenheng, og vi ville derfor ikke at det skulle bli hengende.» Det uttalte Hans Rustad, redaktør i Document.no, til Medier24 da han skulle begrunne hvorfor de så tidlig offentligjorde identiteten til mannen som stod bak terrorforsøket på moskeen Al-Noor Islamic Center.

Mannen er også er siktet for drapet på stesøsteren, Johanna Zhangjia Ihle-Hansen (17).


Kvinnehat

Terroristens motiver og bakgrunn går inn i et mønster. Ifølge den amerikanske organisasjonen Everytown har over halvparten av gjerningsmennene i masseskytinger begått vold i nære relasjoner, eller tatt livet av kvinner som står dem nær. Kvinnehat er en sentral del av den ideologiske overbygningen til mange høyreekstreme, og knyttes blant annet til en frykt for at synkende fødselstall vil føre til «white genocide», et samfunn hvor mennesker med hvit hud havner i mindretall, før de blir helt utryddet.

Slike ideer inspirerte Breiviks terrorangrep 22. juli, som i tur inspirerte Christchurch-terroristen Brenton Terrant – som igjen inspirerte Philip Manshaus. Det vi så langt vet om ham er at han var aktiv i ekstreme nettfora; at han er interessert i Quisling; og at han anser seg som en aktør i en «rasekrig».


Aktualisert hvithet

Med den norske oversettelsen av Claudia Rankines Citizen som kom i fjor, med tittelen Medborgar, har hvithet som politisk begrep blitt aktualisert også her til lands. Hun skriver om sine erfaringer med rasisme i all sin bredde - fra mer eller mindre velmente bemerkninger, antakelser fremmede mennesker har om en på bakgrunn av hudfarge, til rasistisk vold. Hvitheten er strukturell, altså er den vanskelig å på øye på for oss som er hvite, men handler om makt, normer, holdninger, og politikk og sosioøkonomiske forskjeller.

Den nylig avdøde forfatter og nobelprisvinner Toni Morrison beskrev det som å få øye på gullfiskbollen.

Mange vil sikkert huske hvordan gjerningspersonen først ble antatt å være muslimsk den julidagen i 2011. En hvit terrorist var nærmest utenkelig.


Jaget og spyttet på

Den norske historien er annerledes fra den amerikanske. Men rasistiske ideer får økt oppmerksomhet også her, i nettfora, i nyhetene, i uttalelsene til fremtredende politikere eller statsstøttede organisasjoner. I våres opplevde en gravid kvinne å bli jaget og spyttet på i Oslo av en hvit kvinne, som ba henne «reise tilbake dit hun kom fra». Hun endte opp med skrubbsår og sykehusinnleggelse.

Under minnemarkeringen i Oslo for angrepet på Christchurch-moskeen i New Zealand, nikket mange gjenkjennende da appellantene sa de fryktet økt rasisme i Norge. Flere krevde politiske tiltak, deriblant en egen norsk handlingsplan mot muslimhat i tillegg til den som er under arbeid om rasisme og diskriminering. Etter angrepet på moskeen i Bærum har flere hevdet at det er blitt vanskeligere å være muslim i Norge de siste årene. «Det har aldri har vært så vanskelig å være muslim som under Solbergs regjeringstid», uttalte Irfan Mushtaq, styremedlem i Al-Noor moskeen i Bærum, i gårsdagens Klassekampen.


Når den benevnes

Ideer om hva som er «normalt», «universelt» og «norsk» er hele tiden i glidning. Mange opplever denne reforhandlingen som devaluerende og frykter for den hvite manns gode rykte. En annen tilnærming er å verdsette hvordan hvitheten trer fram – når den benevnes. Og anerkjenne at det er slik vi får øye på «gullfiskbollen».

For det handler ikke om en nedvurdering av hvite menn eller forsøk på å sette dem i en «negativ sammenheng», slik Rustad antyder, men en overordnet bevissthet omkring hva rasisme er og kan være - i alle sine valører. Fra keitete uttalelser om hvordan muslimer og afrikanere «er», til hets og diskriminering, og til den som er direkte livstruende.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
20 dager siden / 2105 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
18 dager siden / 1767 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1765 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
6 dager siden / 1260 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
11 dager siden / 1096 visninger
Respektløshet og bedrag i Jesu navn
av
Pål Georg Nyhagen
21 dager siden / 1018 visninger
Klima er viktigst!
av
Arne Danielsen
26 dager siden / 973 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
14 dager siden / 903 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere