Hallaraker ønsker at jeg skal beklage mitt ståsted og skifte mening i forhold til det jeg har sagt. Det kan jeg selvsagt ikke, og forventer heller ikke at Hallaraker skal beklage sine synspunkter. Han har rett til å mene akkurat det han vil.

Hallaraker ønsker at jeg skal beklage mitt ståsted og skifte mening i forhold til det jeg har sagt. Men nå har jeg både på NRK Debatten, i VG, Aftenposten og en rekke andre steder poengtert poengene, skrevet artikler i aviser, på min blogg www.hannenabintuherland.no , på Twitter, Verdidebatt og andre steder slik at folk kan forstå resonnementene, - jeg kan ikke repetere alle resonnementene og faktaopplysningene flere ganger nå.

Flere ganger på NRK Debatten og i ettertid har jeg snakket jeg om at mange uskyldige kunne vært reddet dersom Breivik ble skutt og drept under ugjerningen,  så nå ønsker jeg Hallaråker lykke til videre i norsk politikk som KrFs representant.  

Selvsagt kan jeg ikke beklage mitt ståsted eller hva som ble sagt i NRK
eller artikler da jeg står inne for det som der ble uttrykt, og forventer heller ikke at Bergen KrF politiker Hallaråker skal beklage sine synspunkt.

Alle har rett til hver sin mening, det bør være uproblematisk.

En debatt om ulikt syn på Breivik og håndteringen av ham, behøver ikke ende med at man blir enige tilslutt. Uenighet er sunt, respekten for forskjellighet ytterst nødvendig.

Jeg avstår derfor fra å kommentere ytterligere, men takker uansett Vårt Land for en god debatt med mange spennende poeng!

Er det et brudd med rettsstaten å stanse en drapsmann slik at han ikke får fullført ugjerningen? Når ble det på kollisjonskurs med kristne verdier at politiet bør stoppe drapsmenn? Selv Paulus sier at myndighetene ikke bærer sverdet for intet.

Det er beklagelig å betrakte hvorledes leder i KrF Bergen, Karl Johan Hallaråker, nå populistisk kaster seg på trenden med å bruke Breivik-terrorsaken til et politisert springbrett for å angripe egne meningsmotstandere. 19.4. fremmer han alvorlige anklager i Vårt Land mot undertegnede som sammenfaller med det som Stein Lillevolden i Aftenposten 12.4. mente var faren ved Breivik-saken: «Følelsen av absurditet etter å ha blitt stevnet som forsvarets vitne forsterkes gjennom at journalister, samfunnskommentatorer og en håndfull kjente jurister allerede har begynt å spille med på galskapen, gjennom nedlatende og festlige kommentarer rundt min person,» noe som har gjort at Lillevolden igjen er drapstruet.

Han påpeker at tiltalte forsøker å tilegne seg initiativet og kontrollen i rettssaken gjennom å bruke «kjendisvitner» som springbrett for medieoppmerksomhet. Lillevolden nekter å bli slept rundt i manesjen som en annen «pauseklovn» i Breiviks bisarre vrangforestillinger og protesterer mot å bli brukt i et forrykt politisk prosjekt.

I mitt tilfelle kaster nå også Hallaråker seg inn i denne typen følelsesladet synsing og kan mistenkes for med vilje å trekke mine utsagn fullstendig ut av sammenheng. Mitt poeng under NRK Debatten 12.4 var at dersom politiet hadde kommet tidligere til Utøya og skutt Breivik mens ugjerningen pågikk, kunne mange uskyldige unge menneskers liv vært spart.

Mener Hallaråker at det er et brudd med rettsstaten å stanse en drapsmann slik at han ikke får fullført ugjerningen? Når ble det på kollisjonskurs med kristne verdier at politiet bør stoppe drapsmenn?  Hvilke kristne idealer hevder at myndighetene IKKE bør forsvare uskyldige borgere fra overgrep?

Paulus selv påpeker at mennesker bør være lovlydige, fordi myndighetene ikke bærer sverdet for intet. Øvrigheten, som bærer sverdet, betegnes som en Guds tjener som de som gjør det onde bør frykte. Myndighetenes oppgave i rettsstaten er nettopp å stanse lovbrytere slik at lovlydige borgere kan være trygge og ikke utsettes for kyniske voldsmenn. Det er ytterst underlig at Hallaråker hevder at det er imot det kristne verdisyn å følge Paulus’ anmodning. 

Nå har vi et politisert mediesirkus med de betydelige påkjenninger det medfører ikke bare for pårørende, men også folk flest. Medieundersøkelsen 2012 viste at nærmere 70 % av befolkningen allerede er lei av den voldsomme mediedekningen av Breivik.

Hundrevis av millioner av skattebetalernes penger til å finansiere alt fra advokater til utredningskomiteer der mange tar tusenvis av kroner i timen i betaling. Det er et tankekors at den enes død er den andres brød.  At Hallaråker betegner min skepsis mot pengebruk som moraliserende, insinuerer at også KrF ikke ønsker kritiske røster til hvorledes skattebetalernes penger forvaltes.

Hvem ønsker i så fall å stemme på et slikt parti?

Min kommentar i NRK Debatten var at Breivik står for det stikk motsatte av våre europeiske og kristne verdier med vekt på respekten for menneskeverdet, toleranse og forskjellighet, samt beskyttelse av uskyldige kvinner og barn. Han representerer selve bruddet med den kristne etikkens vekt på respekt for de ti bud og hans synspunkter ligger langt borte fra idealene i vår europeiske kulturarv. Breivik ønsker et monoetnisk selekteringssamfunn der man bomber hovedstaden og dreper barna til de man er uenig med politisk for å få seg en talerstol.

Ledende europeiske politikere slik som Angela Merkel, Nicolas Sarkozy og David Camerons motstand mot multikulturalismen som forfeilet innvandringsmodell de siste tiårene som har ledet til økte etniske spenninger og skapt en ghetto-preget underklassekultur som ingen er tjent med, handler om noe helt annet enn Breiviks forkvaklede voldsvisjon. 

Vi ønsker oss et multietnisk arbeidssamfunn heller enn et passivt stønadssamfunn der alle mennesker, uansett etnisk tilhørighet blir likeverdig behandlet, respektert og gitt arbeid. Dette har jeg skrevet meget om, også nå sist i bestselgeren Respekt. Breiviks hat-ideologi er den rake motsetningen av Europas siviliserte kulturverdier.

Jeg ser overhode ingen grunn til å bidra med sympati for voldsmannen.

www.hannenabintuherland.no

Mitt poeng under NRK DEBATTEN 12.4, som jeg først fremmet til VG er at jeg mener at det aller beste hadde vært at Breivik ble skutt på Utøya mens ugjerningen pågikk. Det kunne spart mange uskyldige menneskers liv og samfunnet vårt for mye, og ikke minst styrket vanlige folks tro på rettsstaten hvis oppgave er beskytte uskyldige borgere fra kyniske drapsmenn.

For dere som ikke fikk med dere NRK Debatten 12.4. om den forestående terror-rettsaken og min overraskelse over at mitt navn var på vitnelisten, så ligger linken her. LINK TIL NRK DEBATTEN 12.4.2012:http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/839972/

Min kommentar, som forøvrig har skapt storm både på Twitter og andre steder, kommer ca. 2/3 inn i programmet der jeg påpeker at jeg hadde vært et langt bedre vitne for aktoratet.

Breivik ønsker seg som kjent et monoetnisk selekteringssamfunn der man bomber hovedstaten og dreper barna til de man er uenig med politisk og siden sitter på cellen og nærmest gleder seg over å ha traumatisert en hel nasjon (ref. brevet til pressen).

Han står for det stikk motsatte enn våre europeiske og kristne verdier med vekt på dannelse, respekt for menneskeverdet og beskyttelse av uskyldige kvinner og barn i rettsstaten. Mannen er den rake motsetningen til en forkjemper for Europas kulturverdier, hvem i all verden har sympati for en slik hat-ideologi?

 Ledende europeiske politikere slik som Angela Merkel, Sarkozy og Camerons motstand mot multikulturalismen som forfeilet innvandringsmodell som har ledet til økte etniske spenninger og en underklassekultur og ghettomiljøer som ingen er tjent med, handler om noe helt annet enn Breiviks forkvaklede voldsvisjon. 

Drapsmannen skal ikke få gleden av å få så mye makt at han vil kunne strupe vår nasjonale debatt rundt disse viktige samfunnsspørsmålene som skal føres i tiden fremover på en måte som gjør at vi kanskje kan komme noe av multikulturalismens underliggende rasisme og stakkarsliggjøring av innflyttere til livs, nemlig denne nedsettende måten å betrakte innflyttere på idet man underliggende ser ut til å mene at det automatisk er synd på mennesker som kommer utenfra, og ikke er født og oppvokst i Norge. LINK TIL AFTENPOSTEN INTERVJU OM DETTE.: http://www.aftenposten.no/kultur/Det-er-rasisme-a-synes-synd-pa-morkhudede-6762711.html

Vi ønsker oss et multietnisk arbeidssamfunn heller enn et passivt stønadssamfunn der alle mennesker, uansett etnisk  tilhørighet blir likeverdig behandlet, respektert og gitt arbeid i rettstaten. Dette har jeg skrevet meget om, også nå sist i bestselgeren RESPEKT. Man vil forskjellsbehandlingen til livs og de negative ghetto-trendene, så å si og forsøke å løse etniske konflikter.

Mitt poeng under NRK DEBATTEN 12.4, som jeg først fremmet til VG er at jeg mener at det aller beste hadde vært at Breivik ble skutt på Utøya mens ugjerningen pågikk. Det kunne spart mange uskyldige menneskers liv og samfunnet vårt for mye, og ikke minst styrket vanlige folks tro på rettsstaten hvis oppgave er  beskytte uskyldige borgere fra kyniske drapsmenn.

Mange uskyldige liv kunne vært reddet hvis han ble stanset før, men svikt i politiets beredskap gjorde som kjent at politiet ankom meget sent. Her sviktet Norge.

Nå får vi blant annet et mediesirkus isteden med de betydelige påkjenninger det medfører ikke bare for pårørende, men også folk flest der en nylig undersøkelse viste at nærmere 70 % av befolkningen er inderlig lei alt snakket om Breivik. Nå går hundrevis av millioner av skattebetalernes penger går til å finansiere alt fra advokater til utredningskomiteer der folk tar tusenvis av kroner i timen i betaling. Det er et tankekors.

Det er også et tankekors at enkelte, både under NRK Debatten programmet og også siden på eksempelvis Twitter, viste en slik usedvanlig omsorg for ABB og reagerer så sterkt på min uttalelse om at mannen burde vært skutt mens ugjerningen pågikk for å spare uskyldige ungdommers liv. Rettsstatens rettsvern handler jo nettopp om å beskytte uskyldige borgere fra drapsmenn, slik enkelte uttrykker seg får man følelsen av at omsorgen for ABBs rett til liv langt overgår hensynet til de uskyldige han drepte.

Jeg stiller meg på ofrenes side og håper advokat Christian Wig får rett i at ABB aldri mer slipper ut fra fengselet og får gå fritt i det norske samfunnet.

Skal vitne for Behring Breivik»
Hanne Nabintu Herland er kalt inn som vitne for å styrke Anders Behring Brevik sin sak.

– Du er kalt inn som vitne for terrortiltalte Anders Behring Breivik. Hva tenkte du da du fikk meldingen like før påske?
– Jeg ble svært overrasket. Nå er det jo snart ingen nordmenn igjen som ikke er involvert i dette sirkuset på en eller annen måte, Raymond Johansen, Torbjørn Berntsen, Frank Aarebrot med flere. Det hadde vel vært bedre for alle om Breivik hadde blitt skutt på Utøya, slik drapsmannen i Frankrike ble drept av fransk politi under aksjonen, så hadde vi ikke bare sluppet denne lange prosessen, men også spart mange titalls ungdommers liv. Nå står vi i fare for å gjøre Breivik til et slags ikon.
– Du er kalt inn for å styrke Breivik sin sak. Forsvarerne vil trolig forsøke å bevise at hans meninger om innvandring ikke er så ulike dine egne. Er du redd for det?
– Overhodet ikke. Det er jo ikke slik at hvis man er kritiske til det Arbeiderpartiet står for skal man bli satt i samme bås som en massemorder. Vi har betydelige utfordringer når det gjelder innvandring i Norge, men vi må diskutere dette på en sivilisert måte. Løsningene til Breivik er et brudd på de europeiske sivilisasjonsprinsippene og alt jeg står for og kjemper for. Du finner ikke et komma i noe av det jeg har skrevet som underbygger Breivik sin tankegang. Han står for en voldsorgie og har en tankegang som ligner på det Hitler stod for. Jeg taler for at man skal ha respekt for andre mennesker også de som tenker annerledes enn en selv.
– Du er en kvinne som er kjent for å tale tydelig, hva kommer du til å si i retten?
– Det kommer an på hva forsvarerne ønsker å spørre meg om. Jeg kommer ikke til å være redd for å si akkurat hva jeg mener i retten. Det er veldig viktig å være tydelig på hvilke verdier vi ønsker å ha i Norge. Det er hevet over enhver tvil at Breivik ikke representerer europeiske sivilisasjonsidealer eller kristen etikk. Jeg tror nok sånn sett at jeg hadde vært et bedre vitne for aktoratet. Når vi leser Paulus i Bibelen ser vi jo hvordan han formaner oss til å være lovlydige fordi myndigheten er fra Gud og de bærer ikke sverdet uten grunn. Breivik er det mest usiviliserte vi har sett på lenge og hans synspunkter ligger langt borte fra vår kristne arv og vår europeiske kulturarv.
– Breivik har kritisert islam og blant annet begrunnet sine handlinger med veksten av islam i Europa. Tror du islamkritikk blir enda vanskeligere nå når Breiviks manifest blir mer kjent gjennom rettssaken?
– Ja, for en periode tror jeg det kan bli vanskeligere. Norge er et land som preges av mye frykt om dagen. Mange er redd for å si hva de mener og diskutere ømfintlige spørsmål offentlig. Men det er viktig at vi fortsetter å diskutere religion og innvandring. Jeg har forsvart muslimer i mange sammenhenger, men vi behøver å kunne rette kritikk mot alle religioner. Vi må jo også kunne kritisere dobbeltmoral i kristne miljø og vi må kunne kritisere islam. Vi har helt klart etniske spenninger i Norge fordi så mennesker fra ulike kulturer har kommet hit. Det må vi finne løsninger på, men det er jo en helt annen sak enn det Breivik har holdt på med.
– Hvorfor tror du at akkurat ditt navn er ønsket på Breivik sin vitneliste?
– Jeg er oppnevnt som saksyndigvitne. Hva det vil innebære vil fremkomme etter at jeg har snakket med Lippestad sitt kontor. Jeg vet at de ser på Breivik sin motivasjon for å utføre sine handlinger. Man han bryter jo med enhver form for dannelse, respekt og menneskeverd. Han representerer det motsatte av våre kristne idealer, det motsatte av de ti bud. Breivik representerer snarere det postmoderne verdiforvirrede mennesket som har mistet tilknytning til sine røtter.
– Helt til slutt, når skal du i vitneboksen?
Jeg har nettopp snakket med Lippestad sitt kontor, og det blir engang i begynnelsen av juni.

Bjørn Olav Hammerstad

Kristentroen er en premissleverandør for vår kulturhistorie, vår sivilisasjons verdifundament og en åndelig kilde til indre fred og harmoni som har formet vår historie på en gjennomgripende måte, – og er i dag en religion med 2.3 milliarder tilhengere på alle kontinenter.

RIKTIG GOD PÅSKE!

1. påskedag er den største dagen i den kristne troen, som har vokst fra noen få disipler på Jesu tid til verdens største religion i dagens moderne verden. Kristentroen er en premissleverandør for vår kulturhistorie, vår sivilisasjons verdifundament og en åndelig kilde til indre fred og harmoni som har formet vår historie på en gjennomgripende måte, – og er i dag en religion med 2.3 milliarder tilhengere på alle kontinenter.

Jeg anbefaler ELVIS PRESLEYs «How great thou Art» fra 1977 (klikk på linken), samt sakset et parti fra bestselgeren ALARM fra 2010 som omhandler kjernen av hva kristen troen handler om, for å feire denne 1. påskedag sammen med dere alle.
Til alle troende overalt, til mennesker som ikke tror, til ateister og mennesker som tilhører alle ulike religioner og trosretninger: RIKTIG GOD PÅSKE!

SAKSET FRA ALARM (bestselger fra 2010 Luther Forlag) OM KRISTENTROENS KJERNE:

Teologiske spørsmål som omhandler kristendommens kjerne har for religiøst bevisste mennesker i Vesten handlet om å filosofere over meningen med livet og hvordan menneskets eksistens, både i nåtid og fremtid, både før og etter døden, er uløselig knyttet til Den Allmektige utenfor seg selv.

Det latinske ordet religio ble brukt av romerne om det å være samvittighetsfull og ta noe alvorlig. Religionens dype vesen filosoferer over det faktum at fordi mennesket er skapt av, og dypest sett avhengig av Guds velvilje for i det hele tatt å eksistere, er Han som befinner seg utenfor tid og rom, men også i tiden, premissgiver for det menneskelige liv. Han kjenner mennesket dypere enn noen annen og besitter altså en kunnskap om mennesket som er langt større enn den innsikt mennesket har om seg selv.

En kristen kjernetanke er at Guds kjærlighet til sitt eget avkom, det skapte, er større enn mennesket noensinne kan forstå. Han søker hver enkelt av oss med en brennende og intens kjærlighet.

Adskilt fra Den Allmektiges godhet, forblir mennesket derimot preget av en eksistensiell ensomhet, kulde og frustrasjon. Kraften fra den kosmiske opprører, Lucifer eller Satan, preger ham og drar ham ned med den hensikt å ødelegge ham slik Lucifer selv allerede er brennmerket og ødelagt på grunn av sitt opprør mot Gud.

Til tross for at det moderne mennesket i generasjoner har forsøkt å frigjøre seg fra sitt åndelige opphav og proklamert Guds død og menneskets inntreden som kilden til det perfekte i Hans sted, har ikke dette opprøret mot Den Allmektige ført til en tilstand der mennesket endelig finner fred. Mennesket er fortsatt, også etter ateismens og gudsfornektelsens fremvekst, hjelpeløst fanget i tiden og ensomt ute av stand til å bringe verden nærmere en permanent tilstand av harmoni.

Her ligger et betydelig metafysisk poeng. Kjernen i den vestlige sivilisasjonens religiøse røtter er at mennesket ikke finner indre fred i en tidsalder som bærer tungt preg av ondskapens virkende kraft, uten erkjennelsen av sitt åndelige opphav, av sin eneste kilde til eksistensielt lys. Jeg er verdens lys, sa Jesus. Det Evige Lysets varme kilde slukner aldri. Dette er en av den vestlige religionens grunnleggende sannheter.

Mange ønsker nå et oppgjør med multikulturalismens nedverdigende syn på innflyttere vil ha et multietnisk samfunn der individer evalueres likeverdig utfra kompetanse og arbeidsvilje heller enn etnisk tilhørighet.

Det siste tiåret har multikulturalismen fått mange motstandere i Europa. Ledende politikere som Angela Merkel, David Cameron og Nicolas Sarkozy har fordømt den mislykkede integreringsstrategien, som likestiller andre kulturers idealer med de europeiske verdiene. Dette har bidratt til å frata europeere stoltheten over sin egen kultur, og mange våger i dag knapt å uttale seg av frykt for å bli stemplet som rasister.

LES OGSÅ MITT INNLEGG FRA 8.MARS 2010: En protest mot kvinnedagen

 Stilltiende godtar man i toleransens navn kritikk av julefeiring, der det hevdes at høytidens vekt på Jesu fødsel og julenisser bør tones ned fordi disse tradisjonene støter enkelte fremmedkulturelle. Det samme gjelder bruken av kun norske flagg på Norges nasjonaldag 17-mai. Mange føler en angst for å snakke om det konstruktive ved vår egen sivilisasjon av frykt for å fornærme de som ikke opprinnelig kommer herfra. Dermed ender man opp med en situasjon der de europeiske verdiene tilsidesettes og diskrimineres, med den påfølgende misnøyen med «utlendinger» som i økende grad preger mange etnisk norske miljøer.

Multikulturalismens svakhet er at den er preget av den sosialdarwinistiske antagelsen av at den hvite mann sitter høyest på rangstigen. Man synes egentlig synd på mennesker med mørk hud som ikke kommer fra Norge. Disse må hjelpes, gis stønader og unnskyldes dersom de begår kriminelle handlinger.

Denne nedverdigende sosialistiske rasismen gjennomsyrer i dag norsk offentlighet. Istedenfor å vise innflyttere den respekt at man tilbyr dem arbeid, har vi loset ikke-vestlige inn i en stakkarsliggjørende stønadspreget underklasse.

Harvard professor Niall Ferguson peker i Civilization: The West and the Rest på viktige nøkkelfaktorer som nettopp bidro til å gjøre Vesten til en sivilisasjon med fremgangsrike stabile stater. En rekke land utenfor den vestlige kultursfæren implementerer dette i dag, med det resultat at landene opplever vekst og velstand. Ikke minst gjelder dette asiatiske stater.

 Den kapitalistiske strukturen åpnet for et individualistisk konkurransesamfunn som har gitt jevnbyrdige muligheter til alle som ønsker å arbeide hardt, det juridiske systemet sikrer individet borgerrettigheter og privat eiendomsrett, det frie næringsliv har gjort konsumsamfunnet mulig og tilslutt, et av de viktigste elementene som er en forutsetning for at de andre nøkkelfaktorene skal fungere, - Vesten har hatt en protestantisk etisk tenkning som har lagt vekt på verdien ved hardt arbeid, sparing, ærlighet og tanken om at inntjente penger ikke bare skal brukes, men reinvesteres.

Den europeiske samvittighetskulturen fostret mennesker som så det som viktig å være ærlig, stille på jobb til rett tid, være pliktoppfyllende, viste integritet og solidaritet. Vekten på moralske elementer som selvdisiplin, dannelse, ydmykhet og høflighet la grunnen for et samfunn med respekt for individenes forskjellighet. At vi i Europa ikke har fastholdt kulturens vekt på disse idealene, har åpnet for dagens moralske forfall som kjennetegnes av finanskriser, middelmådighet og kulturell nedgang.

Poenget er at multikulturalismen har bidratt til at europeere ikke tilstrekkelig står opp for sentrale verdier i sin egen kultur. Det er mange misforståelser rundt hva det betyr å være imot multikulturalismen. Noen tror det innebærer motstand mot innvandring generelt. Slik er det ikke.

Å være imot multikulturalismen betyr at man respekterer andre lands suverenitet og rett til selv å definere hvilke kulturelle idealer de vil fremheve i sitt territorium, samtidig som man hevder den samme retten i sin egen kultur. Man vil at europeere skal definere hvilke regler som gjelder i Europa og at innflyttere skal innrette seg etter dette. For slik “vi” ikke har råderett i andres sivilisasjoner, og ikke har retten til å intervenere i andre lands indre anliggende, har også “de” ingen rett til å definere hvilke verdier som skal være sentrale i Europa.

Mange ønsker nå et oppgjør med multikulturalismens nedverdigende syn på innflyttere vil ha et multietnisk samfunn der individer evalueres likeverdig utfra kompetanse og arbeidsvilje heller enn etnisk tilhørighet. I et slikt samfunn vil man ikke ta på med silkehansker kriminelle ikke-vestlige, som dessverre er altfor overrepresentert i kriminalstatistikken, noe jeg beskriver i min bok Respekt. Dagens voldtektstall vitner om en handlingslammelse av dimensjoner fra våre politiske eliter: 100 % av overfallsvoldtekter fra 2007-2009 var i følge tall fra Politiet begått av ikke-vestlige, 72.8 % har utenlandsk opprinnelse for voldtekt generelt ifølge Oslo Politiet 2007, mens 84 % av voldtektsofrene var norske. Hvem bryr seg om de norske kvinnene som ødelegges, hvem taler deres sak? Det er avgjørende at kriminelle ikke-vestlige håndteres med langt hardere midler, at oppholdstillatelse og statsborgerskap inndras slik at man får bukt med de kriminelle elementene. Da vil lovlydige innflyttere kunne vise vanlige nordmenn hvor mye godt som kommer fra andre land. 

Slik det er i dag ødelegger de kriminelle for inntrykket av ikke-vestlige generelt. For når innvandring er arbeidsinnvandring innebærer den noe positivt. Men fordi mange vanlige nordmenn er opptatt av hudfarge og tenker endimensjonalt at «utlendinger» er problemet når de egentlig sikter til «kriminelle ikke-vestlige», stigmatiseres lovlydige innflyttere på en måte som øker de etniske spenningene.

Vi trenger et mer folkelig likeverdig fellesskap der Europa er tydelig på hvilke normer, ideer og retningslinjer som ligger til grunn for vestlig tenkning. Slik kan borgerne bygge på et felles historisk verdigrunnlag der alle må innordne seg i arbeidssamfunnet, uansett etnisk opprinnelse.

Anti-Israelismen er anti-semittismens nye ansikt i Europa.

Denne artikkelen er også publisert på engelsk og jeg har gitt intervjuer til både amerikanske og andre utenlandske medier, samt mottar en rekke henvendelser fra mennesker over hele verden. Vårt Land trykket den i papirutgaven 26.mai, 2011. Det er på høy tid med en ny kurs i norsk politikk i forhold til Israel. 

Israels president Shimon Peres fremmet nylig bred kritikk mot Norge som ikke står på linje med EU, FN og USA i synet på Hamas som en terrorbevegelse.  Når man i tillegg leser artikler som den Harvard professor Alan M. Dershowitz’ publiserte i Wall Street Journal 30. mars, blir man skamfull over å være norsk. Under tittelen ”Jøder er ikke velkomne i Norge,” forteller Dershowitz om sitt møte med antisemittiske norske akademikere som gjorde det klart at han var uønsket som gjesteforeleser ved norske universiteter.  Dette dreier seg om Vestens mest kjente forsvarsadvokat, med saker som O.J. Simpson, Patty Hearst og Mike Tyson bak seg. Han er en av det internasjonalt anerkjente universitetet Harvards mest omtalte professorer.

Anti-Israelismen er anti-semittismens nye ansikt i Europa.

Jeg traff Dershowitz i mars under Oslo Symposium 2011. Hans beskrivelse av det åpenlyse jødehatet og mangelen på viljen til å være objektiv som preger norske akademikere, er rystende.  Under mitt åpningsforedrag ved Oslo Symposium 24. mars påpekte jeg at den unyanserte politiske håndteringen av Israel som preger norsk virkelighetsforståelse ikke bare er skamløs, men historieløs.

For vihar et langt mer kulturelt og sivilisasjonsmessig fellesskap med det jødiske folk enn man skulle tro i disse antisemittiske tider. Vestlige verdier har sin vugge i greske og romerske bidrag, men også, og spesielt verdimessig i det hebraisk-kristne bidraget som kom med det humane menneskesynet som anerkjente verdien av ethvert menneske uansett rang og klasse eller etnisk tilhørighet. Jødedommens verdigrunnlag har hatt en betydelig påvirkning på den vestlige sivilisasjon.

Men i dag har norske historieforvrengere nådd langt forbi Palestina-spørsmålet og istedenfor å støtte det eneste reelle demokratiet i Midtøsten, nemlig Israel, så hakker vi på israelere som om vi fortsatt befant oss i 1939 den gangen den sosialistiske Hitlers “sieg heil” lød over landet. For nazismen var venstreekstrem og kom ut av Tysklands Sosialistiske Arbeiderparti, den var ikke høyreekstrem.De individer i norske maktposisjoner som har presset frem disse ensidig negative holdningene, er ansvarlige for å ha skapt et politisk-korrekt hat mot Israel som har gjort Norge til Vestens mest antisemittiske land.

VGs nylige undersøkelse om hvorvidt NRK dekker Midtøsten-konflikten på en objektiv måte, viste at 60 % av den norske befolkningen mener at Israel har rett i at dekningen er ensidig. Undersøkelsen kom i kjølvannet av at Israels ambassade i Oslo hadde fremmet en klage på dette i Kringkastingsrådet. Den nåværende radikalt venstrevridde regjeringens synspunkter som blant annet kommer til uttrykk gjennom utenriksminister Jonas Gahr-Støres ukritiske omfavnelse av Hamas, reflekterer følgelig ikke vanlige nordmenns holdninger. Befolkningen ønsker en større rettferdighet i synet på Israel.

I forkant av Oslo-avtalen måtte Fatah-partiets leder Yasir Arafat, både anerkjenne staten Israel og avstå fra terrorisme. Dagens regjering fremmer ikke lignende krav. Man godtar stilltiende Hamas’ program hvis hovedmål omfatter etnisk rensning og folkemord mot den jødiske minoriteten. For den som tier, samtykker. I moderne norsk historie har man aldri før sett tilsvarende anti-israelske holdninger. Den franske filosofen Bernard Henri-Lévy har lenge kritisert den europeiske venstresiden for dens flørt med den totalitære islamistiske bevegelsen, hvis verdier, - for eksempel ønsket om etnisk rensing, bryter totalt med vestlige idealer som menneskets rettigheter og tanken om toleranse som forutsetning for et demokratisk styre. Hans poeng er at venstresidens opprinnelige konstruktive sympati for de svake i samfunnet, gjør at man foretar en alvorlig feil ved å støtte anti-amerikanismen og anti-israelismen. Langs den samme sluttstreken ligger selve roten til kompleksiteten: anti-Vesten og dermed også anti-Europa holdningene som preger islamistiske gruppers ideologiske tenkning.  

Når nyansene forsvinner, glir vi sakte over i totalitær tvang. Når den demokratiske retten til fri tenkning innskrenkes, glir vi over i meningstyranni. I dag forteller norske medier at mange jøder nesten ikke tør gå på gaten i Oslo uten frykt for å bli spyttet på, - og det ikke av muslimer, men av etnisk norske forvillede mennesker som tror de gjør sannheten en tjeneste ved å mobbe sin neste.     

Urettferdigheten består i at man har bestemt seg for ikke å bidra til øket kunnskap om internasjonale forhold, men kun reflektere den politisk-korrekte venstresidens diktat. Under Sovjet-tiden ble dette kalt propaganda.

Utenriksminister Jonas Gahr-Støres stadige artikler i internasjonale aviser til forsvar for Hamas, reflekterer denne naiviteten som tilslutt blir så stor at man bør fremmes mistanke om villet ondsinnethet.Det er god grunn til forståelse for hvorfor deler av Arbeiderpartiet i henhold til Klassekampen heller ønsker Støre som helseminister.

På grunn av manglende politisk vilje til å se nyanser, går nordmenn glipp av objektiv informasjon som kunne bidra til folkeopplysning. Dette skjedde også i 1979 da marxister og andre tilhengere av naive drømmer om effektene av væpna revolusjon, hyllet Khomeini. Shahen av Persia ble styrtet og mange gråt av glede fordi folket hadde fått sin revolusjon.Som kjent stilnet gråten, og i dag gråtes det av helt andre grunner.

Den alvorlige ensrettetheten som preger den norske virkelighetsforståelsen kom også til uttrykk gjennom mediedekningen av urolighetene i Egypt. Man kunne valgt å heller latt president Mubarak gå av med verdighet, heller enn å gjennomføre en degraderende behandling av mannen som ved siste valg hadde over 80 % av befolkningens stemmer og som under sin regjeringstid gjorde at Egypt bleinternasjonalt kåret som Afrikas raskest voksende økonomi.

Mubarak maktet å gjøre Egypt til en av Midtøstens mest økonomisk ekspansive, sekulære og stabile land. Dette glemmes raskt når norske aviser plutselig finner det for godt å ensidig støtte unge sinte muslimers raseri på Tahrir-plassen. De siste tiårene lyktes Mubarak med å føre millioner ut av fattigdom og inn i en middelklassetilværelse som ga grobunn for den økonomiske veksten. Landet rangeres som et mellominntektsland og nasjonalinntekten pr. innbygger økte med over 40 % fra 2004 og til i dag. Mange spørsmål kan stilles når det kommer til forholdene i Midtøsten, også i Egypt. Det er velkjent at landet har slitt med både korrupsjon og manglende religionsfrihet. Likevel, den konservative 1800 talls filosofen Alexis de Tocqueville observerte at først når såkalte diktatorer over tid har gjort forholdene bedre for folket sitt, kommer en revolusjon som ofte gjør tingene verre igjen.

Den manglende viljen til å fremme og belyse ulike sider ved Israel spørsmålet så vel som ved en rekke andre internasjonale forhold, blir dermed en av årsakene til at mange nå står samlet om en ny kurs i norsk politikk. Vi vil ha slutt på ensidigheten.

Jesu' liv viste Guds rettferdighet, han som ikke orker urett, han som hater å betrakte hvorledes menneskene rangerer hverandre, ser ned på og mobber hverandre. Dette Guds rike, verdiene som Jesus forfektet, er det virkelig klasseløse samfunn.

Jeg deltar i dag, Påskeaften, hos TV2 Nyhetskanalen for å snakke religionsfilosofisk om hva påsken egentlig handler om. For over 70 % av den norske befolkningen tror på en Gud, og kristentroen er verdens største religion med 2.3. milliarder tilhengere. Påsken er kristendommens største høytid og den feires av milliarder av mennesker verden over. Det er også jødedommens store høytid, så i dag er det mange glade mennesker også i Israel. 

Men hvorfor feiret de tidlig kristne egget, og hva er det egentlig et symbol på? Og har vi, her i nord, glemt historien om verdens største kjærlighetsfortelling, den som utspant seg nettopp i påsken, i det vakre landet Israel for over 2000 år siden?

Selv om påsken for nordmenn handler om fjellturer og alpinbakker, gule egg og fri fra jobben, har denne høytiden også et dypt og gjennomgripende budskap som har formet hele den europeiske kultur. I dag glemmer mange dette, ikke minst fordi vi de siste tyve, tredve årene i tiltagende grad har blitt ensidig materialistiske med vekt på hytter, nye biler og viktigheten av å ha lekre kjøkken og dyre moteklær. Alt dette er det isolert sett ikke noe galt med. Noen av verdens rikeste menn, er i Bibelen regnet som de klokeste og største gudsmenn.

Men når kulturen ensidig legger vekt på ytre verdier, på bekostning av indre verdier oppstår et vakum. Da mister vi den sunne balansegangen mellom empati, solidaritet og verdier av det slaget som kan kjøpes for penger. Når dybden blir borte, står bare overfladiskheten igjen. Da ender vi opp med bare å snakke om egg og skismørning, mens skilsmisseratene øker, trofasthet ikke lenger er på moten, selvrealisering og egoisme settes i høysetet. Sånt blir det på sikt ikke gode samfunn av. Demokratiet er faktisk avhengig av at menneskene som er borgere i staten er villige til å bry seg om hverandre.

Vi står i fare for å miste et grunnleggende aspekt ved vår kultur dersom vi ensidig fokuserer på materielle verdier. Og vi blir fattige på åndelig energi. For det materielle og vitenskapelig etterprøvbare kan ikke mette menneskets indre behov.

Påsken er verden største kjærlighetsfortelling.

Den handler om hvordan Gud, som er universets og kosmos' sterkeste personlige kraft, - Han som er utenfor vår dimensjon, men likevel så sterkt tilstede i den, Han skapte jorden og satte mennesket på den. Men Han mistet kontakten med mennesket i syndefallet, slik Første Mosebok forteller det, og siden ble Vårherre oppslukt av en ekstrem sorg over dette og lengsel etter sine barn, altså menneskeslekten. Derfor sendte han Jesus, som han på forhånd visste at kom til å måtte dø, av ren kjærlighet, for å opprette en ny og bedre kommunikasjonskanal med menneskene. For samme hvor mye godt vi mennesker kan gjøre, har vi alltid noe eksistensielt ondt i oss. Vi lever etter syndefallet. Vår verden ligger foreløpig i det onde. Dette snakker Bibelen mye om. Det er dette onde som Gud ønsker å smelte bort med sin brennende kjærlighet.

Jesus var betydelig radikal i sitt budskap om kjærlighet til alle mennesker, noe mange av datidens religiøse ledere slett ikke likte. De mislikte ham så sterkt at de tilslutt drepte ham. Dette var den sterke og kraftfulle mannen som bragte likeverdsprinsippet inn i vår vestlige kultur, nemlig tanken om at alle mennesker, uansett rang, klasse, kjønn, seksualitet eller etnisk tilhørighet er bunnløst elsket av Gud. Dette var Jesus, mannen som gikk på fester med prostituerte, fattige, de lav i samfunnet, - ofte de som andre ikke ville bli sett sammen med. Og datidens religiøse foraktet ham for det. Han var ikke god nok for dem. Selv satt de øverst i templene med gullkapper og glitter, men hadde ikke hjerte for de lidende, de svake og de søkende. Hyklere, kalte Jesus dem, og de ble rasende på ham.

Jesu' liv viste Guds rettferdighet, han som ikke orker urett, han som hater å betrakte hvorledes menneskene rangerer hverandre, ser ned på og mobber hverandre. Dette Guds rike, verdiene som Jesus forfektet, er det virkelig klasseløse samfunn der alle stiller på lik linje. I Bibelen står det at Gud ser til menneskers hjerte, intensjoner og indre motiver, mens mennesket evaluerer hverandre utfra det ytre, det materielle og samfunnets rangstiger.

Oppsummert i vår påskefeiring av egget, - enten det er kokte egg som males med kraftfulle farger og deretter spises, eller nydelige marsipanegg med sjokoladetrekk, så symboliserer det i tidlig kristen tradisjon: en ny begynnelse. Håpet om en ny mulighet og en ny fødsel der vi kan stille med "blanke ark og fargestifter til", er eggets dypeste symbol. Påsken er eggets opprinnelse, der Jesus står opp igjen til et nytt liv og gir mennesket anledning til en dyp indre gjenopprettelse. Å spise disse eggene og glede seg over denne tradisjonen, handler dermed om en anerkjennelse om at vi alle kommer til kort og trenger en ny begynnelse. Guds intense kjærlighet gjør oss til verdenshistoriens største kjærlighetsobjekt. Vi er alle bunnløst elsket.

Påsken er verdens største kjærlighetsfortelling, der Gud viser sin nakenhet og avkledde såre godhet overfor menneskeslekten. I Bibelen står det mye om Guds sterke følelsesliv og han lar seg dypt berøre av det som skjer på jorden. Fordi mennesket har fri vilje, er Han derimot avhengig av at mennesket selv ønsker å ha med ham å gjøre. For følelsen av det hellige og dette ukjente som ligger utenfor oss selv, merker vi alle i stille stunder.

Gud er kraftfullt tilstede for dem som kontakter ham.

God påske!

LLH har behov for å arbeide med sitt verdifundament. For den konservative respekten for individuell frihet har mye å bidra med for homofil så vel som heterofil verdighet.

I en Dagbladet-kronikk 25. mars kan det virke som leder i Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transepersoner (LLH,)Bård Nylund, så inderlig håper at ideologer som jeg skulle mislike ham fordi han er homofil. Gid så var virkeligheten. Det hadde passet godt inn i LLHs stadige drøm om at alle er imot dem. Den reflekterer enkelte hedonistiske og ekstremliberale homofiles manglende evne til faktisk å lytte når folk snakker. LLH sover i timen og henger igjen i 1980talls antagelser om hva troende mennesker tenker.

La meg sitere YouTube/Vimeo ordrett fra åpningsforedraget ved Oslo Symposium 2011, en konferanse som LLH leder betegner med de styggeste skjellsord i velkjent kulturradikal latterliggjøring av det slaget mange av oss er så inderlig lei av at vi nå kjemper for en kursendring i norsk politikk: “Vestlige verdier har sin vugge i greske og romerske bidrag, men også, og spesielt verdimessig i det hebraisk-kristne bidraget kom med det humane menneskesynet som anerkjente verdien av ethvert menneske uansett rang og klasse, etnisk tilhørighet eller seksuell legning.“

Da jeg i den radikale og “dundrende” talen, (her har Nylund rett) påpekte at den fransk-jødiske filosofen Bernard-Henri Lévy proklamerer at han er “overbevist om at vi aldri hadde hatt menneskerettighetene uten den kristne hypotese, den vanvittig dristige tanke om en skapning formet i Guds bilde og således ukrenkelig,” - så gjelder det selvsagt homofile så vel som alle andre mennesker, med mindre LLH vil kategorisere homofile som noe annet enn – mennesker.

I bestselgeren “Alarm!” har jeg påpekt at viktige nyanser forsvinner når LLH diskriminerer konservative homofile som ønsker trofaste forhold med integritet og forpliktende kjærlighet. Dette er en marginalisert gruppe som det er langt flere av enn mange har forstått. Hvorfor har LLH så usedvanlig lav toleranse for konservative homofile som ønsker trofaste forhold med integritet og forpliktende kjærlighet?

Min kritikk retter seg mot den ensidige hedonistiske trenden LLH i en årrekke har fremmet, uten tanke på hvorledes LLH selv bidrar til stigmatiseringen av homofile gjennom idylliseringen av selvprostitusjon som reduserer menneskeverdet til kynisk å handle om seksuelle tjenester.

For mennesket er mer enn en kropp. Vi har en sjel og vi har en ånd som søker en dypere mening med tilværelsen.

Jeg er den første til å stille meg i sex-køen. Vårherre selv har skapt den seksuelle trang etter dyp anerkjennelse fra et annet menneske. Men når eksempelvis forhenværende leder av LLH, Jon Reidar Øyan sammen med støtte fra det statlige Helseutvalget utga boken Sexguide for homser der man idealiserer tilfeldig sex med venner eller forbipasserende som like ønskelig som sex med fast partner, lurer enkelte av oss på hvilket samfunn LLH egentlig ønsker seg i fremtiden. Et samfunn uten integritet, solidaritet og empati? Å treffes til gruppsex fremstilles totalt ukritisk som noe som burde være vanlig blant homofile. Hvorfor bidrar LLH til å befeste inntrykket av homofile som en gruppe som automatisk er hensynsløse hedonister som bruker hverandre uten tanke på den psykologiske konsekvensen dette har for selvbildet? Forstår man ikke at mange mister et nyansert syn på minoriteten når man fremstiller disse subgruppene så unyansert?

Noen av mine beste venner er homofile. Jeg har i årevis måttet høre deres irriterte klaging over LLHs stigmatisering av homofile som en gruppe narsissistiske egoister uten evne til trofasthet, tilgivelse og vedvarende godhet i parforhold. Hvem har egentlig sympati for den slags holdninger? I hvert fall ikke Platon og Aristoteles som i sin tid advarte det athenske demokratiet mot nihilismen som ligger i dyrkingen av egoismen. LLH kan, hvis de tenker seg om, umulig ønske å redusere samfunnet til et sted der enhver, blottet for selvkontroll, hengir seg til dyrkingen av sitt eget kjønnsorgan? I så fall gir LLH meg rett i analysen om at vår kulturs selvutslettende verdirelativistiske trend ikke vil gi oss kulturell oppdrift med det første, med mindre vi skifter kurs. Er signalet at homofiles kropp ikke har større verdi enn at denne typen egenprostitusjon anses som en passende måte å ødelegge sin egen kjærlighetsevne på?

Seksuell selvdestruktivitet og en manisk narsissistisk dyrking av forførerkunsten er selvsagt like destruktiv enten det dreier seg om homofile eller heterofile.

Dypest sett handler sex om lengselen etter anerkjennelse.

I Norsk Folkehelses seksualvaneundersøkelse 2003 fremgikk det tross alt at kun 1 % av befolkningen definerer seg selv som homofile. Det foreligger nok statistikk som bekrefter hvor vanskelig homofil kjærlighet i utgangspunktet er. Enhver kjærlighet, for den saks skyld. Vi lever som kjent med verdens høyeste skilsmissestatistikk.  Mange homofile lever i resignert ensomhet i dagens Norge fordi man er såret og brennmerket over den påtagelige bruk og kast mentaliteten i miljøene. Man orker ikke å leve ut den selvinvaderende livsstilen som den fremtredende homo-lobbyen i Norge opphøyer som gjeldende norm.

Det hadde vært nydelig dersom LLH maktet å heve seg over stigmatiseringer av andre minoriteter og heller bidro konstruktivt til nyanseringer istedenfor å dyrke gammelt tankegods.

Også LLH har behov for å arbeide med sitt verdifundament.

For den konservative respekten for individuell frihet har mye å bidra med for homofil så vel som heterofil verdighet.

Først publisert i Dagbladet 29. mars 2011

Vi ønsker en kursendring i norsk politikk som åpner for større respekt for Israel, for tradisjonelle europeiske verdier og for sterk nasjonal tilhørighet. http://vimeo.com/21529392

Følgende artikkel står som kronikk i dagens Vårt Land. Den oppsummerer noe av hovedpoenget ved åpningsforedraget jeg holdt ved Oslo Symposium 24. mars. Se foredraget i sin helhet på Vimeo, hvis du ønsker. http://vimeo.com/21529392

Under åpningsforedraget jeg holdt ved Oslo Symposium 24. mars, fremmet jeg bred kritikk mot ensrettetheten som preger den norske virkelighetsforståelsen.

De siste tiårenes historieforfalskning har tidvis vært på samme nivå som fornektelsen av Holocaust, og preges av en historieløs forakt for tradisjonelle verdier og deres evne til å skape samhold og å mobilisere solidaritet i samfunnslagene.

For de samme som klager over at religiøse mennesker var så krigerske og skapte så mange religionskriger i Europa, glemmer sannheten om at det aldri i historien er begått så mange menneskerettighetsbrudd som etter modernismens og ateismens inntog. Det tyvende århundre er historiens største fortelling om folkemord og mangel på medynk overfor medmennesker.

Man snakker om humanismens verdinøytrale idealer, uten å anerkjenne at humanistiske verdier nettopp har sine røtter i kristen tenkning. For ingen verdier er nøytrale.

Europas mest toneangivende filosof, ateisten Jurgen Habermas, han som i dag anerkjenner den europeiske religionens avgjørende evne til å motivere individet til gode handlinger, påpeker at det var den kristne teologien i middelalderen og den spanske skolastikken som dannet det moderne grunnlaget for det man i dag kaller menneskerettighetene.

Det er umulig å overdrive betydningen av kristendommens innflytelse på utviklingen av de vestlige verdier.  Historieforfalskingen som ligger i å benekte dette, er forkastelig.

 Vestlige verdier har sin vugge i greske og romerske bidrag, men også, og spesielt verdimessig i det hebraisk-kristne bidraget som kom med det humane menneskesynet som anerkjente verdien av ethvert menneske uansett rang og klasse, etnisk tilhørighet eller seksuell legning. Det samme gjelder toleransetanken og likeverdsprinsippet som i ettertid har preget humanistisk tenkning.

 Den fransk-jødiske filosofen Bernard-Henri Lévyproklamerer sammen med den bestselgende forfatteren Michel Houellebecq, at han er overbevist om at vi aldri hadde hatt menneskerettighetene uten den kristne hypotese, den vanvittig dristige tanken om en skapning formet i Guds bilde og således ukrenkelig. Kristen etikk ble menneskerettighetenes ultimate vugge og et av verdenshistoriens betydeligste bidrag til utjevning av klasseforskjeller.

Historisk sett har vi altså langt mer idemessig felleskap med det jødiske folk enn man skulle tro i disse antisemittiske tider der historieforvrengerne har nådd langt forbi Palestina-spørsmålet og istedenfor å støtte det eneste reelle demokratiet i Midtøsten, nemlig Israel, så hakker vi på israelere som om vi fortsatt befant oss i 1933 den gangen den sosialistiske Hitlers “zieg heil” lød over landet.

 For nazismen var venstreekstrem og kom ut av Tysklands Sosialistiske Arbeiderparti, den var ikke høyreekstrem. De individer i norske maktposisjoner som har presset frem disse ensidig negative holdningene mot demokratiske Israel, er ansvarlige for å ha skapt et politisk-korrekt jødehat som har gjort Norge til Vestens mest antisemittiske land. For når nyansene forsvinner, glir vi sakte over i totalitær tvang. Og når den demokratiske retten til fri tenkning innskrenkes, glir vi over i meningstyranni.

 I dag tør jøder nesten ikke gå på gaten i Oslo uten frykt for å bli spyttet på, - og det ikke av muslimer, men av etnisk norske forvillede mennesker som tror de gjør sannheten en tjeneste ved å mobbe sin neste.     

Historieforvrengingen og den manglende respekt for de verdimessige og kulturelle sammenhengene som bidro til å gjøre Europa til et slikt vellykket sivilisasjonsprosjekt er så alvorlig at man kommer til veiskiller av det slaget som Oslo Symposium representerer:

Vi ønsker en mobilisering for en kursendring i norsk politikk som åpner opp for en større respekt for Europa, for de tradisjonelle europeiske verdiene og for sterk nasjonal tilhørighet.

Dette er ikke en kursendring som nødvendigvis bare kan oppnås av høyresidepartier, - det kan man lett tro når man ser hvor paralysert og tiltaksløs venstresiden fremstår nå for tiden, det er også en kursendring som maner til inspirasjon for de mange som ånder for typiske venstresideidealer slik som arbeiderens rettigheter og solidaritet med de svake.

For vi er lei av det kulturradikale hegemoniet i Norge som forakter verdier av det slaget som bygde landet. Vi er lei av disse som har nedtonet respekten for samfunnsautoriteter slik som lærer, prest og politi, og som har gitt oss middelmådige bråkete skoler og universiteter som scorer lavt på kvalitetsskalaen og preges av forskere som ikke våger å ta opp problemstillinger utenfor venstresidens politisk-korrekte diktat.

Vi er lei av et Oslo som regnes som Europas narkohovedstad mens politidirektører og andre skåler med ministre. Vi er lei av dommere som alltid synes synd på voldelige drapsmenn og omgjør menneskerettigheter til ensidig å handle om kriminelles rettigheter til ikke å måtte ta ansvar for sine handlinger.

Vi vil ha et alternativ til disse som stadig ønsker å ødelegge sin egen kultur gjennom å forgifte den med usikkerhet, verdirelativisme og ulykkelige familierelasjoner.

 Det er snart ikke et ekteskap igjen i dette landet som overlever den normoppløsende hedonisme, egoisme og utroskap som hylles og idylliseres av våre feministiske tidsskrifter og i våre aviser. Det er derfor på tide å høyne respekten for de konservative friheter som ligger i de foregående generasjoners harde arbeid av det slaget som la grunnlaget for mye av dagens velstand.