Hanne Nabintu Herland

Alder:
  RSS

Om Hanne Nabintu

Religionshistoriker og forfatter, kjent fra TV og avisspaltene som en reflektert kritiker og uredd meningsbærer som ofte sier det mange tenker. Leder "The Herland Report" www.hannenabintuherland.com som jevnlig har flere hundretusen innom for å lese artikler. Her legges det ut videoer, artikler, gjesteblogger av det godt provoserende slaget. Definitivt ikke politisk-korrekt. Aktuell med lanseringen av eget WEB TV konsept "Herland Rapporten" på YOUTUBE med direktemeldinger, intervjuer med kjent personer og mye annet spennende som definitivt kommer til å irritere den autoritære, sensurorienterte medieeliten i Norge.

Kjent for bestselgeren "Alarm. Tanker om en kultur i krise" fra 2010 vektla behovet for en høynet respekt for nasjonalisme og tradisjonelle europeiske verdier, og kom i 5 opplag på under et år. Den politiske selvbiografien "Respekt" fra 2012 kom i 2. opplag etter bare dager i salg. Her forteller Herland om sin oppvekst i krigsherjede Afrika og om møtet med Norge, janteloven, gruppepresset og den strukturelle sosialistiske rasismen som gjennomsyrer norsk tankegang.

I "Ny vind over Norge" deltok Erna Solberg, Siv Jensen og 15 ledende stemmer i offentligheten om konservative og liberale idealer i kampen mot statlig overformynderi. Partipolitisk uavhengige og venstreradikale deltok også. Herland skrev også forordet i Odd Nerdrums "Crime and refuge» og har markert seg som en tilhenger av figurativ kunst.

Les artikler, ta kontakt og delta i de svært aktive og usensurerte Facebook debattene: www.hannenabintuherland.com. - Facebook Offentlig Person - Twitter @HanneNabintuHer

Følgere

De elitistiske holdningene i media innebærer en folkeforakt og mangel på respekt for folks meninger. I realiteten har medieledere i årevis strupet debatten på en autoritær måte.

I Stønads-Norge mottar de ledende mediene rundt 8 milliarder i støtte. Likevel går det galt. Digitale medier er forlengst implementert, opplagstallene stuper likevel, folk orker ikke kjøpe avisen. Det store spørsmålet er hvorfor tilliten til «samfunnsinstitusjonen» svekkes.

La meg komme med en tørr betraktning rundt det som de fleste er klar over, men få sier rett ut. I realiteten har medieledere i årevis strupet debatten på en temmelig autoritær måte. Konsekvensen av denne typen religionsfiendtlig mediesensur, er et autoritært system der kun enkelte subgrupper i samfunnet støttes, andre blir regelrett forfulgt.

Eksempelvis gjelder dette konservative kristne, godt illustrert i den ensidige hetsen mot Oslo Symposium. Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk holdt forøvrig på Oslo Symposium en aldeles glitrende tale som burde bli kåret til årets beste der han forsvarte ytringsfriheten, både for konservative kristne såvel som våre forfulgte kristne brødre i Midtøsten.

En annen gruppe som kronisk svertes er nasjonalister som ønsker en sterkere vekt på nasjonalstaten og nasjonal suverenitet. Disse fremstilles nesten automatisk som «populister» og «nazister». Dernest har vi de som kjemper for styrkingen av den tradisjonelle, norske kulturarven som kronisk blir møtt med merkelappen «rasister».

En tredje gruppe er konservative muslimer, som nærmest forfølges i landet vårt ettersom de ekstrem-sekulære elitene ikke "liker" meningene deres.

I de ledende mediene har man såvidt tillatt dissens, det har da folk forlengst forstått, kun for å dokumentere «bredde», for deretter å åpne for brutale angrep nettopp på de perspektiver man vil ta strupetak på. Den ideologiske mediesensuren har gjennomgående kuet opposisjonelle som bryter med det politisk korrekte, og slik effektivt hindret gode løsninger på alvorlige samfunnsproblemer.

Det illiberale kan illustreres ved det mye omtalte fenomenet at man har tillatt trykking av en «opposisjonell kronikk» og deretter brukt kommentatorer til å rakke ned på «det forbudte perspektivet». I kommentarfeltene sensurerer moderatorer bestemte utsagn, hos Google og Wikipedia redigeres artikler så kun det negative blir stående, med kronisk bruk av negative titler på tema man «ikke liker».

I TV-debatter settes en opp imot seks som mener det motsatte, og så videre. Og samme hvor mange overgrep som begås og hvor dårlig avisen drives, mister medieledere omtrent aldri jobben. Ingen får sparken, de blir sittende i årtier i samme stilling og sementere sin makt. De er superbeskyttet i gjengen. Ingen trenger å ta ansvar, man ber bare om mer statsstøtte. Vi vil absolutt ikke ha inn friskt, nytt blod og folk som evner å se verden i realismens lys.

Det virker som om medienes rolle er samkjørt for å redigere bort den virkeligheten som ikke passer inn i det «politisk-korrekte». Den regressive holdningen har gitt oss et ensidig, ideologisk styrt bilde av verden der kartet ikke stemmer med terrenget. Media tok feil i sine analyser om den republikanske nominasjonen, om Brexit, om presidentvalget i USA, om Donald Trump. Og nå støtter man et overbyråkratisert, ineffektivt EU som ikke har maktet å løse problemene i Europa på mange år.

Man snakker fortsatt om det som var populært å mene på 1970-tallet, mens vi andre befinner oss i snart 2020. Kommentatorene, slik som Stanghelle i Aftenposten, kommer med det samme ensidige synet som for tyve år siden, det er drepende forutsigbart. Hvem gidder å lese dette? Jeg sluttet for mange år siden. Det er overhode ikke rart at folk slutter å kjøpe avisen, de vet jo nøyaktig, ned til minste detalj hva disse redaktørene og kommentatorene kommer til å si.

Vi blir dog, med jevne mellomrom, snusfornuftig diktert etter politimester Bastian-metoden, at vi «må ha tiltro til medienes profesjonelle definisjon» av hva vi får lov til å mene om verden. Jasså? Fremstillingen av eksempelvis Trump har vært så ensidig at media synkronisert fremstår som rene propagandakanaler. Alle sier jo det samme. Det totalitære defineres, i henhold til filosof Hannah Arendt, ikke bare som et politisk diktatur, men forsøket på total sosial kontroll og styring av hva folk skal mene privat.

Av en eller annen merkelig grunn, tror media at vi andre ikke forstår hvordan denne sensuren opererer –under de stadige bannere av at «vi har ytringsfrihet» og «Fritt Ord». Selvsagt er vi klar over at vi i årtier har vært underlagt både en partipisk og et diktatorisk meningstyranni i offentligheten. Derfor blir det nærmest komisk når man nå ser fortvilelsen over synkende avis-salg blant direktører som Knut Olav Åmås, han vet selvsagt alt om det ovenfornevnte.

Hadde vi da enda hatt et "mediemangfold" så kunne vi snakket om et "mediemangfoldsutvalg" - Åmås er fullstendig klar over hvor autoritært innsnevret meningsklimaet er her til lands. Han bare later som om han ikke er klar over saken, eller, - har behov for å tekkes nettopp disse elitene som mange synes det er så viktig å bli invitert til selskaper og møter hos. Eller, disse som gir oss "fine direktørstillinger" hvis vi "er medgjørlige nok", og dermed stenger ned og struper viktige stemmer. Ingen av oss er født igår, vi vet godt hvordan dette ikke-demokratiske systemet fungerer.

Åmås hadde gjort klokt i å heller posisjonere seg som en fremtidens mann, en frihetens forkjemper, heller enn å sementere sitt navn som forsvarer av norsk autoritær sensurpraksis. Men det er kanskje litt sent å gi ham råd nå.

De anti-demokratiske og frihetsinnskrenkende hersketeknikkene har vært brukt så rått at det har skremt vettet av forskere og debattanter, som i årenes løp har trukket seg tilbake i ren frykt for mediehetsen. Det tillates å vri og vrenge på utsagn for å fremstille folk som idioter, uten at journalisten må stå til ansvar. Apropos Fake News. Det var svært uklokt av de store avisene å begynne å omtale begrepet. Dermed ble vi andre påminnet om de lange rekkene med «falske nyheter», udokumenterte påstander, rykter og indisier vi er blitt presentert for i mange år, nettopp fra etablerte medier. påpeke at man tok feil, da man i ettertid fant ut at det som ble sagt ikke stemte.

Trude Drevland-saken fremstår som særdeles grell. Det er helt ufattelig at ikke sjefredaktøren i Bergens Tidende får sparken. Folk er rasende over medienes urett og ondskap i denne saken. I over et år ble hun fremstilt i ren heksejakt som lovbryter, tyv og banditt, hetset basert på spekulasjoner uten at det forelå dom i saken. Nå er Drevland frifunnet. Slik behandler «samfunnsinstitusjoner» Bergens mest populære borgermester.

Vi lever i en mobbekultur som nærmest mangler sidestykke. Det er som en gjeng med samkjørte «rotter» –en brutalitetens mobben i Rom –som tillates å forbli hevet over lov, etikk og samfunnsansvar. Man kan forhåndsdømme akkurat som man vil. Men kritisk tenkning har aldri vært retten til å fremsette ubegrunnede personangrep og rykter. Og disse avisene forventes det at vi skal ha tiltro til? Nei, vi responderer med å slutte å lese avisen permanent. Det gjelder mange i Bergen etter den forferdelige sjikanen mot vår borgermester, Trude Drevland, som gjorde så mye godt for Bergen i alle de år da hun hadde dette vervet. Jeg har, faktisk, ikke tatt i en Bergens Tidende siden.

De elitistiske holdningene i media innebærer en folkeforakt og mangel på respekt for vanlige folks meninger. Eksempelvis, en av de mest brukte medieskjellsord er «populist». Da mener man en politiker som «vi ikke liker». Men populisme betyr å være interessert i hva befolkningen mener og gjennomføre en politikk som reflekterer hva folket ønsker.

Så arrogant opptatt av å strupe meningsmangfoldet er man, at enhver som søker å gjøre det folket ønsker, betegnes med skjellsord. Det er overhode ikke rart at folk vender mediene ryggen.

 

Først publisert i Dagen 13.3.17

Gå til innlegget

Hvorfor notorisk løgner Clinton er verste kandidat

Publisert 5 måneder siden - 907 visninger

Den kyniske hauken Clinton er meget kapabel til å starte en verdenskrig, noe USA kunne trenge – slik som før andre verdenskrig da amerikansk økonomi også lå i grus og andre verdenskrig løste USAs økonomiske vanskeligheter og satte dem tilbake på toppen.

Et hovedproblem ved norsk presse er at omtrent alle avisene mener det samme. Det virker som om gruppepresset og konsensustenkningen innad i media nå er så sterk at nesten ingen våger å stikke nakken ut og mene noe annet enn det «gutteklubben grei» har bestemt – disse som styrer med nærmest totalitær hånd hvilke oppfatninger som skal være «lov å ha» i Norge.

Enten du leser Dagbladet, VG eller Aftenposten får du det identisk samme ideologiske perspektivet, påfallende samkjørt og helt ute av takt med det som en gang var idealet om objektiv informasjon og kritisk journalistikk.Når pressen ikke lenger stiller kritiske spørsmål, glir journalistikk lett over i propaganda der makthaveres oppfatninger blir presentert som den eneste sannhet. Dette har vi opplevd før i europeisk historie. Og nå ser vi det samme i massiv skala under det amerikanske valget. Ensidig “Trump-hets” og “Hillary-hyllest» gjør at nyansene forsvinner og tung mediemessig manipulasjon styrer folkeopinionen i den ønskede retningen.

Dessverre fungerer ledende norske aviser omtrent ensidig som mikrofonstativ for ikke-demokratiske eliter i USA, som sitatformidlere fra amerikansk presse der over 90 % av mediene nå eies av 6 bedrifter, ifølge Business Insider. Samtlige av dem støtter Hillary Clinton.

Det du får presentert er den kapitalsterke USA elitens meninger, ukritisk videreført rett inn i norsk presse via “cut and paste” metoden. Hillary Clinton kritiseres selvsagt ikke i ledende USA medier hvis kapitalsterke eiere støtter henne – norsk presse følger etter som nyttige idioter. (Saken ble nylig tatt opp i «Kapitalen» på Radio Nova der jeg ble intervjuet om dette. Deretter i en Nettavisen kronikk som samlet oppnådde over 9000 likes, 700 delinger og rundt 700 kommentarer. Artikkelen gikk deretter internasjonalt, og ble publisert i Russia Insider igår.)

Det ser heller ikke ut til å bekymre norsk presse at USA ikke lenger regnes som et demokrati. Rapporter fra ledende universiteter som Princeton, samt opprop fra USAs viktigste intellektuelle betegner USA nå som et oligarki, der et fåtall styrer på vegne av folket. USA er ikke lenger et demokrati og folkestyre. Til det er maktkonsentrasjonen samlet i altfor få hender.

Norge har forøvrig virkelig tatt rollen som nyttige idioter og gode hjelpere for det ikke-demokratiske amerikanske maktapparatet. Som kjent er Norge og Saudi Arabia de to statene som betaler mest inn til Clintons private Clinton Foundation – en organisasjon som nå er under etterforskning i USA, blant annet fordi givere får påfallende mange saker igjennom ved hjelp av Demokratene. Dette ifølge Judicial Watch som er en tverrpolitisk organisasjon i USA som har æren for å, etter årelange rettsaker, fått frigjort en rekke av de mye omtalte hemmelige emailene til Clinton. Dokumenter som i etterkant har bevist at Clinton har løyet, under ed, for Kongressen ved en rekke anledninger.

For Norges del har hundrevis av millioner gått til Clinton Foundation og andre amerikanske tiltak, med det påfallende resultatet at norske politikere i bemerkelsesverdig grad de siste årene får ledende stillinger innen USA kontrollerte internasjonale organisasjoner. Vi har Jens Stoltenberg, Espen Barth Eide, Torbjørn Jagland, Rune Andersen og så videre, nå også Erna Solberg som leder en eller annen «kjendisgruppe» i FN.

Norge trer altså villig inn i det internasjonale segmentet der donasjon av penger til ledende politikere og deres «hjertesaker» omtrent automatisk resulterer i at man tildeles fine stillinger innenfor ønskede segmenter. Hadde det samme skjedd i Afrika, ville vi øyeblikkelig kalt det ren korrupsjon.

At ikke utenriksministre som Børge Brende skammer seg over å så åpenlyst delta i denne typen aktiviteter, er for meg helt ubegripelig. At ikke norske medier hudfletter de samme politikerne og krever deres avgang, er tilsvarende ubegripelig. Dagbladet og enkelte andre er unntak her, de skrev om saken i sommer.

Norge mister retten til å kritisere andre for korrupsjon, når vi så villig deltar i det samme korrupte systemet gjennom vår tilknytning til maktapparatet rundt Hillary Clinton, en person som nå, til og med, er under etterforskning i USA, etter tiltale tatt ut av FBI, – likevel smiler vi og støtter videre en kandidat som har løyet for Kongressen under ed – gang etter gang etter gang.

Både Judicial Watch, Wikileaks og andre har aktivt bidratt til å avsløre den pil råtne løgnkulturen som omgir Clinton.  Hun har løyet under ed om emailer, løyet under ed om sin rolle i Benghazi saken, vært aktivt innblandet i organiseringen av å transportere NATO våpen som endte i Al Qaida hender i Libya over til Syria rebeller med tilknytning til de samme terrorgruppene, via Tyrkia, men kritiseres altså likevel ikke i amerikanske medier – som eies av hennes støttespillere.

De siste Wikileaks avsløringene viser også at Obama og Clinton aktivt har bidratt til å finansiere ISIS/Daesh, også bemerkelsesverdig lite omtalt i ledende amerikanske medier.

Husker ingen hvor «plutselig» ISIS oppsto i vestlige medier, med tilgang til hele den vestlige verdens aviser omtrent på samme dag? Disse gutta hadde åpenbart meget gode venner i USA, bemerkelsesverdig tilgang som de øyeblikkelig fikk til verdenspressen. Hvert eneste skritt de foretok seg, ble beskrevet og glitrende fotografert – foto som også på minutter fant veien til vestlig presse.

Avstraffelsesmetodene ISIS bruker skiller seg forøvrig ikke fra vanlig praksis i Saudi Arabia, et land der ISIS/Daesh fremvekst har blitt hyllet fra dag en – nasjonen er som kjent også USAs største støttespiller i Midtøsten. Den som gransker Wikileaks dokumenter, finner raskt temmelig stygge informasjonsbiter, noe jeg forøvrig gjør om dagen og skriver bok om Midtøstens kriger de siste 20 årene. Aftenposten fikk jo eksklusiv tilgang til disse da de først kom, men skriver i likhet med amerikansk presse, svært lite om det man finner der.

Hillary Clinton, som norsk presse ensidig hylles som eneste «verdige presidentkandidat», har vist en bemerkelsesverdig krigsvillighet til å støtte ødeleggelse av Midtøsten stater, nå sist uttrykt gjennom hennes stadige ønske om en “no fly zone” over Syria. Man blåser altså lang marsj i internasjonal lov og FNs statutter om respekt for nasjoners suverenitet.

Og alle som har opplevd hvordan radikale islamister – med vestlig støtte – brutalt tok makten i land etter land under «den arabiske våren» og avsatte disse landenes sekulære styresmakter, vet hva «no fly zone» betyr. Det så vi i Libya: NATO – og et særs velvillig Norge – går inn og teppebomber et land på vegne av den ene parten i landets borgerkrig og hjelper Saudi støttede islamist grupper og jihadister som ønsker å innføre Sharia lovgivning, til makten. Vi husker alle Hillary Clintons rå latter da hun hørte at Libyas statsleder Gaddafi var brutalt drept. Clinton vil nå også eskalere Syria krigen og sende inn bakketropper. Russland har foreløpig respondert på de betydelige truslene som en Clinton seier ville medføre, med å flytte deler av sin militære flåte til havområdene rundt Kypros og i nærheten av Syria.

At amerikanerne er gode venner med terrorgrupper og jevnlig «bruker» disse som støttespillere i Midtøsten, bør nå ikke lenger komme som et sjokk på noen. Eksemplene er blitt altfor mange til at denne typen informasjon forsatt kan overraske. Mange husker selvsagt at det var dette NATO bidro til i Libya, – å hjelpe Al Qaida affilierte grupper til makten.

Ett eksempel som illustrerer det nære samarbeidet: Mannen som var en ledende støttespiller til NATO invasjonen, Abdulhakim Belhadj, ble militær guvernør i Tripoli straks byen falt, og deretter hyllet av amerikanerne som “libysk frihetsforkjemper og nasjonalhelt”  – det finnes fine bilder av John McCain sammen med Belhadj. Den samme mannen var før Libya krigen leder av en av de Al Qaida affilierte gruppene i landet (LIFG), informasjon som var velkjent hos amerikanerne. I 2015 ble samme mann ISIS leder i Libya, altså bragt til makten med NATOs og Norges aktive hjelp.

Den amerikanske håndteringen av Midtøstens konflikter er jo dramatisk påfallende idet de støtter terrorgrupper ett sted, og kjemper mot de samme et annet. Det er et virrvarr uten like. Amerikanerne kjemper imot Daesh/ISIS og i Mosul, men kjemper for de samme gruppene og Al Qaidas Syria avdeling Al Nusra Front (al Sham) i Øst Aleppo. Amerikanske bombefly bidrar i Syria til å hjelpe Al Nusra, Daesh og andre, blant annet ved å bombe broer som gjør det lettere for disse å forskanse seg. 

Dette er bare ett av de mange eksemplene som peker i retning av at det kan tenkes at USA ønsker å skape storkonflikter i regionen, konflikter som lett kan utvikle seg til en tredje verdenskrig. Til og med kinesiske slagskip har det siste året befunnet seg i Middelhavet. Man vet at dersom Clinton vinner valget, vil det være et ønske fra hennes side å bidra til en eskalering av krigen i Syria med øket støtte til Al Qaida gruppene der.

Den kyniske hauken Clinton er meget kapabel til å starte en verdenskrig, noe USA kunne trenge – slik som før andre verdenskrig da amerikansk økonomi også lå i grus på 1930-tallet og andre verdenskrig løste USAs økonomiske vanskeligheter og satte dem tilbake på toppen. Den elendige amerikanske økonomien står også i dag i sentrum.

I "The origin of financial crisis" forklarer George Cooper godt hvorledes valget av å starte storkriger i historien har vært velbrukt som metode for å kvitte seg med tunge gjeldsbyrder. Den amerikanske sentralbanken er, som kjent, privat eid av noen få familier. Det kan lett antas at disse nå kjemper for å ikke miste sine penger – USA er som kjent betydelig begjeldet med rundt 20 trillioner dollar i gjeld, noe som lett, ved en enkel renteforhøyelse, kan sende landet inn i en brutal konkurs.

Man har, som kjent, ikke løst 2008 finanskrisen, men videreført den ved å «kurere gjeld med mer gjeld». En følge av en konkurs vil være at USA går fra å være et såkalt I-land til et U-land på kort tid.

Det er rasjonelt å anta at realitetene er så brutale for dagens ikke-demokratiske amerikanske elite, at brutale virkemidler også vil brukes i et forsøk på å endre situasjonen. Mange, deriblant IMF, snakker om at drastiske internasjonale tiltak må til for å kunne redde amerikanske økonomi.

Med andre ord, jeg vil anta at Hillary Clintons krigsvillighet og vilje til å bidra til det man på engelsk kaller “total war”, kan her være USA elitens ønskede løsning på egne økonomiske utfordringer. Selvsagt ligger denne typen tenkning langt unna det vi forbinder med «demokratisk», men så er altså USA heller ikke et demokrati.

Konklusjonen er at det skitne vannet rundt den notoriske løgneren Hillary Clinton er såpass opprørt at hun overhode ikke fremstår som noen god presidentkandidat. Hun kan lett bidra til en svært alvorlig opptrapping av internasjonale konflikter.

 

Nettavisen 4.11.2016

For linker, les: http://www.hannenabintuherland.com/themiddleeast/nettavisen-kronikk-hvorfor-notorisk-logner-clinton-er-verst-tenkelige-kandidat/

Gå til innlegget

Norge - verdensledende våpenforhandler

Publisert 9 måneder siden - 764 visninger

Vi omtaler oss selv som verdens beste land, en fredsnasjon, mens vi er i realiteten en av verdens største våpenleverandører. En stor del av de som drepes i verden, drepes altså med norsklagde våpen.

Jeg vil i dette åpningsforedraget ved Den Norske Filosofifestivalen i Kragerø betrakte Norge fra en utenrikspolitisk vinkel som er svært vanlig i internasjonale farvann, men som vi hører lite om i den brede norsk offentlighet. Sannheten om Norge er at vi lever i en ekstremt brutal kultur som kjennetegnes av særdeles lav respekt for menneskeverdet. Vi omtaler stadig oss selv som verdens beste land, - en fredsnasjon, mens vi er i realiteten en av verdens største våpenleverandører, justert for folketall er vi verdens største våpenprodusent. Allerede i 2006 listet Norge som nummer syv på verdensbasis. Krigsindustrien eksporterer i dag for flere milliarder årlig.

En stor del av de som drepes i verden, drepes altså med norsklagde våpen. Norske våpentårn har 90 % av verdensmarkedet, vi er en av verdens største på håndvåpenammunisjon. Helt klare tall er vanskelige å få fatt i, fordi våpenproduksjon også registreres som «stålproduksjon,» «høyteknologiske produkter.» Da Jens Stoltenberg så famøst uttalte at Libya krigen i 2011 var utmerket trening for det norske flyvåpenet, så var det altså nettopp det det var. Vi slapp hele 588 bomber temmelig tilfeldig, noe jagerpilotene siden beskrev i NRK Brennpunkt. Våpentesting var poenget. Ofrene snakket ingen om.

Vi tjener milliarder på krigene i verden der USA går i spissen for å beskytte amerikanske interesser, kriger som i stor grad rammer sivilbefolkningen i de gjeldende landene med skrekkens jernhånd. De statlige norske krigsinntektene, - staten er som kjent hovedeier, siver ned i befolkningen i form av stønader og andre goder. Derav stillheten rundt temaet, kan man anta. Den som tier, samtykker. Vi vil gjerne at dette skal fortsette, vi tjener gode penger på det. Norge deltar aktivt i borgerkriger der vi bevæpner den ene part, nettopp det Robert McNamara uttalte i «The fog of War» var USAs største utenrikspolitiske feil. «Vi tok feil, vi tok forferdelig feil,» skrev han siden om Vietnam krigen.

Vi nordmenn er ansvarlige for det vi tillater våre politikere å gjennomføre. Det er vi som stemmer disse menneskene til makten. Norge er medlem av et NATO som har gått fra å være en transatlantisk forsvarsallianse hvis oppgave var å reagere dersom en av medlemsstatene ble angrepet, til å være en maktpolitisk angrepsallianse som går til angrep mot svake stater langt utover Europas grenser. Over 70 % av NATOs inntekter kommer fra USA, ifølge NATOs egne tall. Norge, som har notorisk nedbygget forsvaret de senere årene, får dermed rollen som lydig vasallstat overfor USAs krigsmaskin. Utenriksminister Børge Brende fortjener å bli nevnt som noe av det verste vi har hatt på mange år. Omtrent konsekvent repeterer han tre uker etter det president Obama sa tre uker før.

 

Fra Kosovo krigen i 1999, har vi bistått i kriger uten mandat fra FNs Sikkerhetsråd, brutt Genève konvensjonene og praktiserer i dag en utenrikspolitikk der vi ikke lenger viser respekt for internasjonal lov, folkeretten og nasjonal suverenitet. Prinsippene som ble utformet under Westfalia freden som ledet til fred i Europa basert på respekten for nasjonal suverenitet og borgerorden, brytes nå aktivt ned. Utviklingen innebærer en dramatisk ny retning, men dette omtales av omtrent ingen. Vi nevner ikke de overgrep mot menneskeheten vi selv gjør, ei heller våre egne grove brudd på internasjonal lov. Vi snakker kun om alle andres.

 

I den sammenheng går jeg i fotsporene til tenkere som konservative opplysningsfilosof, Edmund Burke som fremmet kritiske spørsmål til hvordan engelskmenn behandlet mennesker i handelskolonier som India. Han skrev at dersom ikke dette ble bedret, ville uretten lede til brutale motreaksjoner som på sikt ville senke det britiske imperiet. Ettertiden ga ham rett. Krigsmotstand og opprøret mot grov internasjonal urettferdighet preger i dag venstresidens ytre fløy, noe som viser det tverrpolitiske ved dette alvorlige spørsmålet.

Utfordringen er at noen har tatt kontrollen over demokratiets utvikling og i dramatisk grad omgjort media til mikrofonstativer for samfunnets rikeste og mektigste. En nylig studie fra Princeton universitetet sier at USA ikke lenger er et demokrati. Studien utreder hvorledes amerikanske institusjoner har utviklet seg fra et folkestyre til et oligarki, der pengesterke både på venstre og høyresiden styrer USA temmelig samkjørt. Og det er langt fra i samsvar med folkeviljen. Hele 74 % av befolkningen er imot en ny krig i Midtøsten, ifølge Public Policy PollingLikevel har Obama angrepet flere land enn noen annen amerikansk president. Bush blir rene søndagsskolegutten i forhold. Listen er, ifølge CNN, lang: Afghanistan, Irak, Libya, Somalia, Jemen, Pakistan, Kamerun, Syria med flere. Ingen president har brukt mer penger på militær opprustning. Som kjent, fant Norge det for godt å gi den samme presidenten Nobels Fredspris.

Norge reagerer først da flyktningekatastrofen truer våre egne grenser. Selv da har vi ingen nasjonal debatt om effektene av vår egen deltagelse i brutale kriger som har destabilisert hele olje- og folkerike Midtøsten. Etnosentrismen og egosentrismen står makabert sentralt. Ettertiden vil dømme oss. Så lenge terroren rammer andre er det greit, mens et voldsomt engasjement kommer for dagen når det er oss selv det treffer. For vi var mer enn villige i 2011 til å bidra til NATOs ødeleggelse av Libya basert på indisier og politisk press. Da krigen var over, vaiet Al Qaida flagget over Libya. Abdelhakim Belhadj ble Tripolis militære guvernør. Han ledet Al Qaida affilierte LIFG, som sto både på FNs og USAs liste over terrororganisasjoner. Republikanernes leder, John McCain kunne ikke få fullrost Belhadj, og omtalte ham som en «modig slåsskjempe og libysk patriot» som ledet sitt folk «til friheten», bort fra «despoten Gaddafi.» At den samme Belhadj ble ISIS’ nye leder i Libya i 2015, må fremstå noe pinlig. Også for Norge, som var mer enn villige til å sønderbombe Libya, - i tråd med Al Qaidas ønske.

NATOs militærkupp i Libya er et av vår tids verste eksempler på Vestens overgrep. I Norge har fortsatt ingen politiske ledere blitt stilt til ansvar for folkemordet, Jens Stoltenberg ble derimot forfremmet til NATO leder. Man kan anta at dette er idealet, at Vestens ledere slipper å stå til ansvar for sine handlinger. Kun afrikanere eller serbere sendes til den internasjonale domstolen i Haag.

Vi gir oss ut for å kjempe for menneskeverdet, men gjør i realiteten det motsatte. Det er svært smertefullt fordi millioner av ikke-vestlige sivile erfarer krig og blir bombet med «norsk forvarsmateriell,» amerikanske droner og andre våpen.  Deltagelse i proxy-kriger der man skåner sine egne landsmenns liv, men heller bidrar til krigføring ved økonomisk, militær støtte til lokale ikke-vestlige grupper slik at det er de som dør på slagmarken, er en gjennområtten måte å tjene penger på.Vi bidrar gjerne til at millioner av muslimer dør i disse krigene, bare det ikke skjer med våre vestlige unge menn.

En rapport fra Der Spiegel hevder at USA direkte har trent opp ISIS jihadister i Jordan. New York Times sier at CIA trente opp tusenvis av syriske rebeller i Jordan, parallelt med at man ga dem våpen. Dette gjøres til tross for at det er veldokumentert hvorledes ulike vestlig støttede «moderate jihadister» aktivt overfører våpen og soldater til ISIS. I tillegg skifter rebeller side dersom en annen fraksjon betaler bedre enn den første. I en slik uoversiktlig situasjon er det omtrent umulig å vite hvem man støtter. Greit å nevne, siden Norge nylig besluttet å bistå amerikanerne nettopp i Jordan med å trene opp milits som skal trekke inn på syrisk territorium og sannsynligvis bekjempe landets regjering på Saudi Arabias vegne.

I den geopolitiske kampen mellom Saudi Arabia og Iran har vi altså igjen valgt å støtte den ene part i en regional borgerkrig, ikke bare i Libya men nå også i Syria. Hva gjelder Saudi Arabia, hvis spenninger mellom kongehuset Saud og det religiøse lederskapet er viden kjent, er det få i Vesten som er klar over hvor populær ISIS er innad i landet. ISIS fremvekst har i stor grad blitt hyllet, blant annet ifølge en nylig Brookings Institute rapport, med tusenvis av frivillige saudiere som har meldt seg som soldater, kommandanter og ideologer i ISIS’ hær. Saudi medier har i stor grad reflektert positive holdninger til ISIS, som man har ment kan bidra til å svekke Irans posisjon i Midtøsten.

I Stalingrad lignende Syria er over 12 millioner på flukt og snart en halv million drepte. Her skal Norge nå aktivt delta militært. Libanon alene har tatt imot to millioner flyktninger fra Syria, Tyrkia har registrert 2.2 millioner flyktninger, Jordan 1.4 millioner. Kritikken om at muslimske land ikke tar imot flyktninger, stemmer kun for land som Saudi Arabia og Qatar, – land som nettopp er USAs og Norges viktigste allierte, land som motarbeider sekulære styresmakter i regionen. Midtøsten er vår tids Holocaust, vår tids systematiske utryddelse av uønskede folkegrupper, etnisk og religiøs «såkalt rensing» av minoriteter. ISIS avstraffelsesmetoder er for øvrig ikke stort annet enn det som praktiseres i Saudi Arabia, med offentlig halshogging, steining av utro kvinner, dødsstraff for homofili, dødsstraff for å forlate islam og så videre.

Nå brukes flyktningestrømmen som islamistisk krigsstrategi. Lidelsene eksploderer over hele Midtøsten, akkurat slik som Muammar Gaddafi advarte at ville skje før han ble myrdet under NATOs norskstøttede militærkupp. Gaddafis fetter, Ahmed Gaddaf al-Dam fortalte i samtale med Daily Mail allerede i mars, 2015 at ISIS, nå med kontroll over flyktningeindustrien som er blitt en milliardindustri, planla å sende hundretusenvis av flyktninger fra Libya. Jihadister rekrutterte afrikanere fra det destabiliserte nord Afrika, i kjølvannet av at Libya har gått i oppløsning. Disse trenes opp i treningsleire som soldater og loves «hvite jomfruer» hvis de foretar reisen til Europa, hevdet al-Dam. Blant disse ville det være skjult hundrevis av jihadister, som deretter vil angripe i Europa. Han minnet også om at ISIS nå besitter saringass og andre kjemiske våpen. Vi tåler altså så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv, - men nå slår ringvirkningene også innover egosentriske Norge.

 

 Klassekampen, "Med andre ord," 25.6.2016

www.hannenabintuherland.com

 

Gå til innlegget

Mobbekultur eller saklig debatt?

Publisert rundt 1 år siden - 794 visninger

Mangelen på kravet om rasjonalitet og dannelse er et betydelig problem I debatten. I all hovedsak ligger feilen hos mediene, ettersom de tillater grove overtramp som bredt bruker latterliggjøring, karakterdrap og ironisering som hersketeknikk.

I kjølvannet av kronikken "Det er typisk norsk å være ond" har mange etterspurt en forklaring på forskjellen mellom mobbekultur og rasjonell debatt.

I en debatt er partene naturlig nok uenige. Temperaturen kan være høy, uenigheten betydelig, karakteristikkene harde. Mobbekultur oppstår når vi ikke holder oss til rasjonelle og saklige argumenter når vi er uenige. Når man forlater kravene til kunnskapsbasert debatt og ikke har saklige motargumenter, begynner mange å bruke personsjikane, harselering, latterliggjøring og ironi som virkemiddel for å «vinne» diskusjonen.

Eksempelvis den utbredte bruken av ironi, som er så populær blant flere avisredaktører, er kun et skalkeskjul for at personen selv ikke makter å føre en rasjonell debatt. Man har ikke gyldige argumenter og kan ikke nok om saken, og må dermed ty til spøk for å skjule sin egen mangel på kunnskap.

Mangelen på kravet om rasjonalitet og kunnskap i debatten er et betydelig problem i dagens offentlighet. I all hovedsak ligger feilen hos mediene selv, ettersom de tillater grove overtramp fra redaktører og andre som bredt bruker latterliggjøring og ironisering som hersketeknikk. Slik får denne typen subjektiv, følelsesladet debattkultur presedens, og folk flest blir dermed opplært til å tro at det er slik man skal argumentere.

Spørsmålet blir: Hvilke argumenter er egentlig gyldige i en offentlig debatt?

Ledende filosofer har mye å si om dette, Jurgen Habermas for eksempel, som regnes som en av vår tids største samfunnsforskere og filosofer. Han sier at offentlig debatt, eller den såkalte diskursen, bør vektlegge de rasjonelle argumentene basert på kunnskap. Det bør være de kalde fakta som teller, debattantens faktiske kunnskaper om det han snakker om, rasjonaliteten ved argumentene, sakligheten. Kravet er at man skal føre ny kunnskap inn på arenaen, denne skal deretter diskuteres, i håp om at man kan finne frem til bedre løsninger på samfunnets problemer.

Habermas hevder også at debatten må preges av rettferdig fordeling mellom synspunktene, slik at den blir en reell diskusjon, og ikke med prefabrikkert konklusjon. Det må følgelig være en rettferdig representasjon mellom deltagerne.

Hvis, for eksempel en person settes opp mot syv andre som alle vet at er uenige med ham, blir det ikke en rettferdig TV debatt, men en debatt der konklusjonen er forsøkt forutbestemt. Det blir en mediestyrt debatt som selvsagt ender med at den ene som er alene om sitt synspunkt, blir hakket i fillebiter. Dette blir da en debatt med klare ikke-demokratiske tendenser der en ideologisk elite styrer konklusjonen fra kulissene. Slike samfunn kan ikke hevde at de er frie.

Denne urettferdigheten som viser en betydelig mangel på toleranse for forskjellighet, har vært aktivt brukt i blant annet NRK. Det kan virke som om det er en metode i NRK for å sørge for at de med politisk korrekte perspektiver "vinner debatten," mens man likevel kan "dekke ryggen" og hevde at "vi lot jo den ene personen få lov til å komme og viser dermed at vi tillater bredde."

Den ene (her tenkte) personen som "får lov til" å delta, er altså der som skyteskive for motpartens syv personer, - poenget er å vise hvor galt den ene tar og hvor rett de syv har. Denne typen debatt teknikk er så utbredt i mediearenaer som NRK, at man kun sjelden ser noe annet enn det ovenfor nevnte. Det er en klassisk hersketeknikk, en latterliggjøringsmetode for å dumme ut de hvis oppfatninger bryter med NRKs ideologiske linje. Samtidig kan man henvise til «bredde i debatten.»

Habermas legger også vekt på at de som ikke kan uttale seg eller av ulike grunner ikke evner å delta rundt forhandlingsbordet, bør få oppnevnt en representant som kan tale deres sak i samfunnsdiskursen.  Eksempelvis dyr og behovet for dyrevern, beskyttelse av handicappede, syke eller små barn. Dette er for å sikre rettferdig fordeling, og at ikke bare samfunnets sterke, mest høylytte og brautende grupper og sterke politiske fraksjoner slik som ulike lobbygrupper, blir hørt. Disse kan representere svært få i samfunnet, men få en uforholdsmessig stor plass i debatten, nettopp fordi de roper høyest. Dette er ikke rettferdig og innebærer et brudd på reglene for rasjonell kommunikasjon i offentligheten. 

I dag blandes alt dette sammen til en stor deig, og folk ser ikke forskjell på saklig debatt og den følelsesladde, rasende mobbekulturen der omtale av utseende, latterliggjøring og så videre brukes som "argumenter" for å "dumme ut" en meningsmotstander. Følelser idealiseres, heller enn kalde fakta.

Jeg er sikker på at mange redaktører i avisene våre ikke engang selv er klar over reglene for saklig debatt, slik de legges frem hos våre viktigste filosofer. Det er mulig derfor de selv går i fronten for nettopp en mobbekultur heller enn redelig debatt. Det er også mulig at de overhode ikke er interessert i å forholde seg til disse reglene, og at vi egentlig ikke vil ha en kunnskapsbasert debatt som kan høyne folkets forståelse for viktige tema, ikke minst i internasjonale spørsmål.

Folk som kan noe, er det vanskeligere å manipulere. Det er ikke så lett å presentere en løgn som sannhet for en som faktisk følger med på hva som egentlig skjer, bak medienes manipulerende fasader. 

Slik forsøples hele debattarenaen og reduseres til en underholdnings- og skittkastingsscene der folk fritt kan mobbe og latterliggjøre meningsmotstandere. Jeg har sittet med ledende professorer som har uttalt seg til aviser, og resultatet ble en artikkel om hvor stygge briller mannen hadde. Han spurte meg om de virkelig var så stygge, og om han burde skifte dem ut, ettersom det var det eneste som sto igjen etter personsjikanen.

Dette mennesket var en av våre ledende samfunnsvitere på sitt felt. Kunnskapen som personen faktisk kom med brøt med det politisk korrekte, og slik ble artikkelen der professoren øste ut av sitt vell av vitenskapelig tenkning vridd til latterliggjørende sjikane. Med et så lavt saklighetsnivå, orker mange ikke å delta i lengden. Her bærer avisenes redaktører et betydelig ansvar. Flere av dem er selv kilden til ukulturen.

 

 

 

Gå til innlegget

Det er typisk norsk å være ond

Publisert rundt 1 år siden - 1720 visninger

Vi lever I en fryktinngytende mobbekultur mot de som tror på den åndelige dimensjon. I det offentlige rom tas ikke oppgjøret med den utbredte personangrepstrenden. Nå rammes Joralf Gjerstad av den samme intoleransen.

En manns gode intensjoner og handlinger produserer aggresjon, hån og tunnelsyn i Norge, skriver Hanne Kristin Rohde på sin blogg. Hun kommenterer Margreth Olins nye film om Snåsa-mannen, Joralf Gjerstad, og lar seg forundre over hvor mye raseri en god mann makter å skape i lille Norge.

Og det er trist. I gamle dager sa vi at det var typisk norsk å være god. Det var lenge siden. I dag er det typisk norske å være ond. Ondsinnet snakk om andre, hets mot mennesker som tenker annerledes enn en selv og særlig individualister, latterliggjøring av mennesker som lykkes i livet, stygt snakk om de som arbeider hardt og blir rike, - vi mobber hverandre på skoler, på arbeidsplasser og i parforholdet.

Vi preges av en bemerkelsesverdig intoleranse mot religionsfriheten, til tross for at respekt for religionene er ett av de frie samfunns største kjennetegn. Kristne, muslimer og andre utsettes i dag for en betydelig sekulær intoleranse. Måten muslimer hetses i Norge som om hele religionens 1.3 milliarder mennesker er «uønskede terrorister», er et meget unyansert overgrep.

Nå møtes Joralf Gjerstad med den samme intoleransen. ISSP 2008 viste at rundt 70 % av befolkningen tror på en Gud og det overnaturlige. Jeg minner om de tusenvis med syke mennesker som har fått varme og helbredelse hos Gjerstad. Hvor er respekten for disse og deres lidelser?

Hvilken fattig kultur vi har fått, så preget av forakt for de få vi har igjen av åndelige menn. Det kan virke som man søker å mobbe de troende ut av samfunnet, til tross for at det er det tyvende århundre,- ateismens århundre, med sekulære ateister som Hitler, Pol Pot, Stalin og Mao, som har stått for de verste overgrep mot mennesker i verdenshistorien.

Vi lever med fryktinngytende mobbetendenser mot de som tror på den åndelige dimensjon som har bred støtte i det offentlige rom der man sjelden tar oppgjøret med den utbredte personangrepstrenden. Debattkulturen har dessuten utviklet seg til å i stor grad bekrefte status quo. Ikke rart at vi ikke makter å markere oss internasjonalt, vi som gjennomsyres av så mye ondskap på hjemmebane. Vi har mislyktes i alt fra fredsarbeidet i Palestina, Sri Lanka, Sør Sudan, og bidratt til en forferdelig borgerkrig i land som Libya der halve Afrika nå destabiliseres som følge av dette. La meg ikke engang nevne ansvaret for flyktningekatastrofen vi nå erfarer.

Her hjemme har vi en markant fryktkultur og konsensusorientering som gjør at altfor mange velger å tie der man burde talt. Av frykt for å selv bli avvist fra «det gode fellesskap», velger man å delta i mobben som ledes av  maktpersoner som ofte dominerer i media. Disse som preges av mangel på visdom og dybdekunnskap, har ikke engang oppdaget at de bor i et lite land uten omtrent noen som helst innflytelse, verken i Europa eller i verden.

Som kjent viste fjorårets Fritt Ord Undersøkelse at nordmenn mer enn noen gang ikke våger å si sin mening. Det er slett ikke rart. Dannelses- og høflighetsnivået er på et historisk lavmål. Det er som om vi mentalt er i ferd med å synke tilbake i de prehistoriske huler vi engang grov oss ut ifra da vi først begynte å bygge sivilisasjonen. Dette gjelder på lik linje høyre – så vel som venstresiden, en politisk kategoriseringsmetode som for øvrig er utgått på dato.

Hva hadde samfunnskritiker Henrik Ibsen sagt hvis han levde i dag og så det middelmådige nivået i Norge? Vi som begynte så godt i 1905 og ville skape en stor nasjon. Han hadde antagelig flyktet nå, som da, tilbake til utlendighet, til steder der det fortsatt går an å puste fritt, puste ut fra det trangsynte norske.

Tenk å ville sitt eget land så vondt at man bruker sin tid til å mobbe åndelig nytenkning, sementere nye forslag som kunne bidratt til å hjelpe Norge med de mange problemene landet nå sliter med?Jeg har sett hvordan våre beste kompetansepersoner trekker seg fra offentlig debatt, en etter en, etter å ha vært utsatt for brutale hets-kampanjer, preget av hersketeknikk og skyttergravstenkning som gjør at personen fremstilles som et skrekkbilde av seg selv, løgner fremsettes, personsjikane. Lojalitet, saklighet og godhet virker ofte fraværende.

Forleden leste jeg hva som står skrevet om pressemann og Høyre-politiker Carl Joachim Hambro på norsk Wikipedia. Jeg ble nesten mørkredd. Ondskapen oss imellom gjør at vi til og med latterliggjør vårt århundres kanskje mest kjente politiker internasjonalt. Alt som er stort, skal rives ned i Norge. Folk blir, som Rohde poengterer, sinte når noen gjør noe godt mot andre. Folk blir sinte når andre lykkes.

Vi har en notorisk hang til det smålige. Man må til engelsk Wikipedia for å finne en hederlig omtale som ikke gjennomsyres av ideologisk nedsnakking av våre store menn, både de store vikinge-kongene vi hadde den gangen Norge faktisk var en stor stat i Europa, men også omtale av tidlig norsk middelalder og de store nordmenn som har levet i moderne tid.

Jeg sikter til bautaer som Fridtjof Nansen, Amundsen, Ole Bull, Ibsen, Munch, Thor Heyerdahl og som nevnt, Carl Joachim Hambro. Disse som preget den internasjonale stjernehimmelen i sin samtid. Er vår agenda å rive ned alt som har vært stort i vårt eget land? Hvordan skal vi noensinne bli en stor nasjon dersom dette er strategien?

 

Det slo meg at det som antagelig blir stående over Norges grav er: "Her hviler en ondsinnet, smålig mann som brukte sin livskraft til å rive ned store personers ettermæle mens han terroriserte sine egne slik at alle han kom i kontakt med ble knuget og knust under Janteloven."

 

Tenk hva vi mister ved å dyrke ondskap og trangsynthet heller enn raushet og respekt for forskjellighet?

 

Eirik Veums glitrende triologi har den talende tittel: "Nådeløse nordmenn". Svært mange av oss var alt fra Gestapo til annet under krigen. Veums bøker er skrekkelig lesning, som på mange måter minner om det nådeløse klimaet i dagens offentlighet. Jeg håper Joralf Gjerstad kan tilgi oss vår ondskap mot ham, for vi vet definitivt ikke hva vi gjør.

Kronikk Dagen, 8.2.16

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kjell G. Kristensen kommenterte på
Terror må forhindres
25 minutter siden / 1464 visninger
Pål Georg Nyhagen kommenterte på
Livets tvetydighet
25 minutter siden / 130 visninger
Randi Johnsen kommenterte på
Med et skjevt blikk på Reformasjonen
rundt 1 time siden / 1022 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Terror må forhindres
rundt 2 timer siden / 1464 visninger
Heidi Terese Vangen kommenterte på
Ekteskap til besvær
rundt 4 timer siden / 314 visninger
Roald Øye kommenterte på
Oslo-avtalene.
rundt 5 timer siden / 585 visninger
Reidar Mysen kommenterte på
Debatt om eutanasi
rundt 6 timer siden / 371 visninger
Pål Georg Nyhagen kommenterte på
Hvorfor leger ikke bør drepe pasienter
rundt 6 timer siden / 839 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Terror må forhindres
rundt 14 timer siden / 1464 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Terror må forhindres
rundt 14 timer siden / 1464 visninger
Benth Castberg kommenterte på
Prinsipielt om samliv
rundt 14 timer siden / 2689 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Terror må forhindres
rundt 14 timer siden / 1464 visninger
Les flere