Hanne Nabintu Herland

Alder:
  RSS

Om Hanne Nabintu

Religionshistoriker, forfatter og grunnlegger av The Herland Report, som når millioner årlig, Hanne Nabintu Herland, er kjent fra media som en fryktløs kritiker av politisk-korrekthet. Hun hevder at våre demokratier er tatt over av en ekstrem-liberal elite, både på Høyre- og Venstresiden, som ikke lenger lytter til folket.

Herland har bodd en årrekke utenfor Norge, og flyttet tilbake i 2018. Hun er født og oppvokst i Afrika, har lenge bodd i Sør Amerika og Midtøsten. Hun har reist mye over hele verden og snakker en rekke språk.

Aktuell med ny bok: Det nye Babylon. Hvordan Vesten mistet sin storhet. Ventura Forlag. Kjøp den hos ARK eller andre bokhandlere.

Herlands daglige arbeid er å lede The Herland Report nyhetssiden og Herland Report TV (HTV) når millioner årlig, med 13.5 millioner ganger leste artikler og sette web-TV programmer siste år. Herland Report tar tverrpolitisk opp tema knyttet til utenrikspolitikk, kultur, religion, Midtøsten og et Europa i forfall sett fra et annerledes perspektiv, fritt for politisk korrekthet.

Herland Report har stor tro på et samfunn som tillater ytringsfrihet og arbeider i et vidtrekkende internasjonalt nettverk og leverer nasjonale og internasjonale artikler og intervjuer med ledende fritenkere, intellektuelle, forfattere, aktivister og andre.

Herlands tidligere bøker er blant annet bestselgeren "Alarm. Tanker om en kultur i krise" fra 2010 som kom i 5 opplag på under et år. Selvbiografien "Respekt" fra 2012 kom i 2. opplag etter bare dager i salg. Her forteller Herland om sin oppvekst i krigsherjede Afrika og om møtet med Norge, janteloven, gruppepresset og den strukturelle sosialistiske rasismen som gjennomsyrer norsk tankegang.

I "Ny vind over Norge" deltok Erna Solberg, Siv Jensen og venstreradikale Walid al Kubaisi i en analyse av hvilke verdier vi trenger mer av. Herland skrev også forordet i Odd Nerdrums "Crime and refuge» og har markert seg som en tilhenger av figurativ kunst.

Les artikler, ta kontakt: www.hannenabintuherland.com. Facebook fordelt på tre sider: Engelsk side "The Herland Report", norsk fan-side "Herland Report Norsk" og venneside, tilsammen rundt 130 000 følgere. Twitter brukes lite @HanneNabintuHer

Følgere

Ytringsfrihet som retten til å mobbe andre

Publisert 3 dager siden - 240 visninger

Ytringsfriheten mister sin verdi hvis den defineres som retten til å snakke stygt til andre. Når den brukes til å mobbe istedenfor å fremme saklige argumenter i en debatt, blir ytringsfriheten et redskap til undertrykkelse. I dag lever vi midt i et samfunn som er i ferd med å bli totalitært.

Ytringsfrihet definert som retten til frekkhet og sjikane har aldri vært en vestlig verdi. Det er derimot oppskriften på et urettferdig samfunn, preget av respektløshet og en skremmende fryktkultur.

Å baktale, ærekrenke og sjikanere har vært et avmenneskets onde sidersiden tidenes morgen. Historien er full av beretninger om hvordan mobben forfulgte intellektuelle, politikere og religiøse ledere. Mange ble drept, andre ødelagt for livet.

Det gamle testamentet forteller om mang en filosof og profet som tok lederrollen og sa Roma midt imot, med ord som vekket raseri.

Jesu skjebne er ett eksempel. Datidens religiøse lederskap viste betydelig vilje til å spotte hamfor hans godhet mot uønskede minoriteter og folk flest, hans evne til å lære mennesker veien til et rettferdig samfunn. De religiøse ble eksperter på å få ham dømt basert på falske anklager, og utleverte ham samvittighetsløst til den verste torturog henrettelse. 

Noe lignende skjedde med Sokrates, en av antikkens greske filosofer. Platon skriver i Sokrates’ forsvarstale at Sokrates innså at folkets hat mot ham ville komme til å dømme ham til døden. Han ble anklaget for å «forderve ungdommen»ved å lære dem opp til å tenke selv – viktige dyder i søken etter ydmykhet og visdom. 

Dette var så utåleligfor athenerne at de søkte en mulighet til å drepe ham. Sokrates hevder at det var sannheten selv som anklagerne hans dømte når de kalte ham ond og urettferdig. Han levde i en tid medmassiv propaganda, der urett ble fremstilt som rett. Det var en tid da hedonismen vant frem i det athenske samfunn, til høy protest fra de ledende filosofene. Sokrates viste til hvordan baktalelse og hat hadde dømt mange til døden før ham, og komogså til å gjøre det etterham.

Det totalitære kjennetegnes nettopp av den totalemangel på respekt for forskjellige meninger. Mangfoldet forsøkes innsnevret påen slik måte at hele befolkningen mener det samme og tenker likt. Individetsfrihet forsvinner. 

Dette er den underliggende målsetningen. Vi så det særs tydelig under nazismen. Man ønsket et ensrettet samfunn. Meningsmangfold var fienden.

En av metodene som brukes for å få til denne typen frihetsinnsnevring, er grov mobbing av de få som våger å stikke hodet ut av boksen og stille kritiske spørsmål. 

Dersom disse sjikaneres tilstrekkelig hardt, antar man at frykten for å bli utsatt for det samme vil fylle befolkningen, slik at offentlige motforestillinger vil stilne. Mobbens ledere, i vår kultur ofte regnet for å være medieredaktører og ledende kommentatorer, blir dermed tildelt en viktigsamfunnsrolle, ettersom det tilfaller disse å sørge for at det er tilstrekkelig frykt i befolkningen mot å ytre seg på tvers av det politisk korrekte. 

Og mediemobbingen er ekstrem i Norge: Drevland saken, Trond Giske, Listhaug, nåsist Per Sandberg. Det er en hårreisende, ondskapsfull mobbebehandling.

Denne typen autoritærmakt- og trusselstruktur fungerer følgelig utmerket i land som Norge. 

Deter dog viktig å presisere at mange som jobber i media, er svært fortvilet over denne trenden og ønsker å skrive balansert og nyansert, hvis defikk lov. Mange utdannet seg som journalister nettopp for åbidra med kritisk tenkning og viktige avsløringer hva gjelder maktmisbruk.

Likevel, ser vi nøye etter så hadde ikke det kulturradikale opprøret mot europeiske tradisjoner til hensikt å øke meningsmangfoldet. Herbert Marcuse, en av de viktigste intellektuelle inspiratorene bak 1960-tallets studentopprør, snakket åpent om behovet for å «avgrense friheten» påen slik måte at meningsmotstandere slutter å stille kritiske spørsmål. 

Kirsten Powers, somselv tilhører de liberale venstresiden i USA, hevder i The Silencing. How the Left is Killing Free Speech at når dagens maktelite og stadig mer intolerantevenstreside forsøker å fjerne de stemmene som bryter med deres egen ideologi, bruker man brutalt undertrykkende strategier. 

Hun henviser til etterkrigstidens filosofiske apostel, hvis nymarxistiske filosofi ledet til studentrevolusjonen på1960-tallet, Herbert Marcuse. Han skriver i A critique of pure tolerance, sammen med Barrington Moore Jr. og Robert Woolf, om behovet for å begrense ytringsfriheten for å fremme venstresidens samfunnsmål.

I Marcuses tankemønster ble det meget tydelig definertat de «undertrykkende ideer» som skulle bekjempes var borgerskapet, de kristne og de såkalt konservative. Disse gruppene ble «fienden» som skulle angripes.

Det var disses tankerom samfunnet som burde undertrykkes, altså en effektiv illiberal holdning som hadde til hensikt å strupe pluralitet og mangfold i samfunnet. 

Man var altså ikke ute etter å få et fritt samfunn der ulike meninger skulle respekteres, men derimot innsnevre ytringsfriheten til kun å gjelde de som var enige med Marcuse. 

Under ytringsfrihetens faner, kjempet man i praksis for å avslutte meningsmangfoldet. Som en av de moderne, vestlige fritenkerne, MiloYiannopoulos, uttrykker det i et Herland TV (HTV) program, har man brukt den amerikanske konstitusjonens vekt påfrihet og ytringsrett til å utvikle et tyranni der poenget er å undertrykke de hvis meninger man ikke liker

Marcuse selv avslører den autoritære tendensen i enslik tankegang, og slår fast at det er både nødvendig og forsvarlig å leggebånd på andres rett til fri ytring. Den virkelighetsbeskrivelsen som skulle«vinne debatten», var hans egen og ikke andres. 

I mange tiår har de upopulære minoritetene i Vesten - de som nå har blitt mobbet fordi de ikke er tilstrekkelig ekstrem-liberale– klaget nettopp over dette. Man mener at enkelte subgrupper som homofile, kvinner, mennesker med annen etnisk opprinnelse enn den europeiske har fått fri talerett og i stor grad ikke møtt medinnvendinger. 

Disse har hatt full ytringsrett til å si og gjøreakkurat som man vil, uten kravet om respekt for det naturlige mangfoldet i samfunnet.

Hvis kravet om «toleranse» brukes som maktmiddel til åangripe meningsmotstandere med usaklige beskyldninger, rykter, persontrakassering eller ærekrenkelser, som om slikt var rasjonelle argumenteri en debatt, blir begrepet «toleranse» følgelig et totalitært redskap til undertrykkelse. 

Den offentlige debatt blir en gladiatorkamp der målet er å «ta livet av» den andre. Dette er ikke definisjonen på rasjonell, sivilisert debatt, men heller på en samfunnsutvikling mot barbarisme og kaos.

Dessverre er denne trenden en av årsakene til at mange hevder at vestlige samfunn blir stadig mer autoritære. Under «demokratiets» faner, er vi egentlig iferd med å miste respekten for folkestyret. Under ytringsfrihetens faner, innstrammes den naturlige friheten til å ha ulike meninger i Vesten.

Ytringsfriheter blitt «frihet til å håne» de du er uenig med, de som tilhører «uønskede» minoriteter, som for eksempel kristne, muslimer, jøder. Disse gruppene kan karikeres til det ugjenkjennelige i ledende medier, uten protest.

Den opprinneligebetydningen av ordet «toleranse» innebærer derimot respekt for den andres rett til å være uenig med deg, samtidig som du selv holder fast ved din egenoppfatning. Toleranse betyrikke at den ene parten må gi etter for den andre, eller at partene må bli enige til slutt. Rettentil å være uenige er nettopp det som skiller det demokratiske samfunnet fra det totalitære.

Sterkemeningsforskjeller er ikke det samme som «lite toleranse». Tvert imot er det å verdsette og oppmuntre til meningsforskjeller et ideal som liggerdypt forankret i det tradisjonelle demokratiet, nettopp en forutsetning for frisinnet offentlig debatt der man er på jaktetter de beste løsningene på samfunnsproblemer. 

Det burde være positivt og ønskelig at samfunnet er pluralistisk og gjenspeiler undergrupper med ulike verdier, som lever side vedside og respekterer hverandres rett til utfoldelse selv om de tenker forskjellig.


The Herland Report www.theherlandreport.com 

 

Gå til innlegget

Det nye Babylon og solidaritetens sammenbrudd

Publisert rundt 2 måneder siden - 59 visninger

Vi lever i en tid der de tradisjonelle verdiene som en gang preget Europa er i kraftig retrett. Men rett under den materialistiske, gudsfiendtlige fasaden er Norge preget av utstrakt hedonisme, etniske konflikter, økende klasseskiller, politisk-korrektmediesensur og familiens dramatiske sammenbrudd.

Vi har fått en ensomhetskultur der depresjon er den nye folkesykdommen. Alt dette har skjedd i parallell med at det er blitt sosialt akseptert å bare tenke på seg selv. Hvordan kom vi hit? Dette spørsmålet behandler jeg i min nye bok, «Det nye Babylon. Hvordan Vesten mistet sin storhet», samt ser på veien ut. 

For det er et paradoks at ytringsfrihet, som i nyere tid ble innført i det britiske underhuset for å sikre at de som snakket fikk fullføre poenget, har utviklet seg til å bli enhvers rett til å si alt det stygge man vil om andre. Når ytringsfriheten brukes til å mobbe istedenfor å fremme saklige argumenter i en debatt, blir den et redskap til effektiv undertrykkelse. Ytringsfrihet definert som retten til sjikane har aldri vært en vestlig verdi. Det er derimot oppskriften på et urettferdig samfunn, preget av respektløshet og fryktkultur. 

Basert på rykter og indisier dømmes nå mennesker i media lenge før saken har vært oppe i en rettsal der den anklagede får forsvare seg. Eksempelvis den hårreisendebehandlingen  av Trude Drevland,  og Trond Giske i MeToo-saken som kokte ned til at det ikke engang var grunnlag for tiltale. 

Og sist, Per Sandberg, som har blitt kalt rasist i alle år, men åpenbart ikke er det likevel ettersom han er sammen med en vakker iraner. Samtlige rasisme-anklager falt dermed til jorden, det å ikke oppgi hvor man reiser med tjenestetelefon har jo heller ikke verken Støre eller Stoltenberg gjort, i henhold til media. Det hele er altså politiske personangrep for å få fjernet mennesker med meninger man «ikke liker». 

Også begrepet «toleranse» er omdefinert. Opprinnelig innebar toleranse kravet om å respektere de du var uenig med. Toleranse sikret mangfoldet. Nå brukes begrepet til å undertrykke og kvele opposisjon. «Du er ikke tolerant,» får man høre dersom man uttrykker seg kritisk til dagens ekstremliberale virkelighetsoppfatning. 

Det er altså ikke lov til å mene noe annet enn det politisk-korrekte. Da blir manstemplet med alskens skjellsord. Frihet blir dermed definert som retten til å si ja til det kulturradikale og dets forakt for det historiske Europa. Mangfoldet søkes innsnevret slik at hele befolkningen tenker likt. Individets frihet forsvinner, janteloven vinner. 

Den modernedefinisjonen av «liberalisme» har også fjernet seg fra dens opprinnelige betydning. I dag tenker mange at liberalisme innebærer hedonisme, grenseløshet og en egosentrisk livsførsel uten hensyn til andre; kort oppsummert «kulturradikalpraksis». 

Men da John Locke definerte begrepet, snakket han om individets rettigheter og plikter og ansvar i samfunnet. Hans «liberalisme» innebar ikke grenseløshet og mangel på anstendighet, verdier som nå gjennomsyrer kulturen vår. Locke vektla religiøs toleranse og fastslo at aksept for bare en måte å leve på vil føre til større sosial uorden.

Også begrepet «sekularisme» er omdefinert.  Opprinnelig var ideen at en sekulær stat skulle beskytte ulike religiøse grupper, uten at den ene dominerte eller tyranniserte de andre. Målet var at et sekulært system skulle føre til respekt for religiøse forskjeller. 

Formålet var ikke å bruke «sekularisme» til ateisters påkjørsrett til å forfølge og latterliggjørereligiøs tro, men at den tvert imot skulle beskytte de troende mot forfølgelse. Den opprinnelige sekularismen respekterte det religiøse mangfoldet.

I tillegg har globalismen ført til at nasjonale verdier står langt svakere enn før. Overnasjonal styring via multinasjonale selskaper og en forenet internasjonalelite som har skodd seg økonomisk på effektene av globaliseringen, gjør at rundt 60 personer nå eier rundt 70 % av verdens verdier, ifølge Oxfam. 

Det er sjokkerende urettferdig. Hvem tenker på folket i dag? Milliarder flyter fra norsk statskasse og ut i verden, uten å komme den norske befolkningen til gode. 

I USA har maktkonsolidering, der sterke kapitalkrefter har tatt over styringen, ført til at over 90 % av mediene nå eies av 6 selskaper, ifølge Business Insider. Norskemedier repeterer i stor grad det man ser stå i aviser som New York Times og dermed preges den norske narrativen ensidig av bildet som verdens rikeste tjener mest penger på å formidle. Det blir meget enkelt å skape mediekonsensus og igjen, strupe ned meningsmangfoldet. 

Her kommer Midtøstens mange kriger inni bildet. De fleste har glemt at Edmund Burke, den moderne konservatismens far, skrev meget om faren for at det britiske imperiet ville gå under dersom britene ikke behandlet indiere og andre med større respekt. 

Anti-krig er en klassisk konservativ holdning. Menneskerettigheter bør ikke bare gjelde «oss hvite», men implementeres blant alle folkeslag. Respekt for andre lands nasjonale suverenitet er nestekjærlighet.

Globalistenes nye verdensorden gjør at venstresidens naïve drøm om det religionsløse utopia svinner hen i møte med de brutale maktpolitiske realitetene. Den tradisjonelle høyre/venstre-aksen er utdatert i samme prosess. Forklaringsmodellen evner ikke lenger å beskrive virkeligheten, som mediene notorisk utelater å problematisere. 

Konservative og kulturradikale har dermed endt opp med å laste ned den samme globalistiske, ekstrem liberale narrativen. Venstresiden står ikke lenger opp for sineopprinnelige idealer som anti-krig, solidaritet med de fattige og støtte til arbeiderklassen.  Høyresiden aksepterer en stadig mer hedonistisk livsførsel, kombinert med hensynsløs kapitalismeblottet for moralitet, og neo-konservative tanker uten respekt for nasjonalstaten. 

Kristne er i stor grad forvist til sine lokaler, - og har fått beskjed om å holde kjeft, «religioner en privatsak»,  mens ateister forkynner sitt «religiøse» evangelium omtrent uten motstand. Kirken smuldrer opp i en sosialdemokratisk folkekult med knugende politisk korrekthet og kristne skjuler i frykt sitt livssyn på arbeidsplassen. 

Den som går med et kors, får uansett nesten sparken fra statskanalen NRK, mens hijab er helt greit? Aksen autoritære eliter versus befolkningens interesser ser ut til å være en mye mere treffende kategoriseringsmodell i dagens politisk landskap.

Leser man 1968’er filosofer, så hadde ikke det kulturradikale opprøret mot europeiske tradisjoner til hensikt å øke meningsmangfoldet, men å strupe det. Herbert Marcuse snakker åpent i A critique of pure tolerance om behovet for å begrense ytringsfriheten for enkelte grupper for å fremme venstresidens samfunnsmål. 

Det er meget tydelig definert at de «undertrykkende ideer» som skulle bekjempes var borgerskapet, de kristne og de såkalt konservative. Disse gruppene ble «fienden» som skulle angripes, altså en effektiv illiberal holdning som hadde til hensikt å strupe mangfoldet.

Kirsten Powers, som selv tilhører de liberale venstresiden, snakker om dette i The Silencing. How the Left is Killing Free Speech. Hun hevder at dagens kulturradikale maktelitebruker brutalt undertrykkende strategier for å oppnå sine mål. 

Som fritenkeren, MiloYiannopoulos, uttrykker i eHerland Report (TV) program, har man brukt den vestlige verdien «frihet og ytringsrett» til å utvikle et tyranni der poenget er å undertrykke de man ikke liker. Og slik havnet vi der vi er i dag.

 

Gå til innlegget

Det som vikinghøvding Georg O. Reydarsson og Viking Valley Gudvangen har fått til - der en hel vikingby nå bygges opp, er fantastisk. Da jeg var i dette multikulturelle miljøet i sommer, var det folk der fra mange deler av verden, pakistanere, folk fra Midtøsten, andre fra Øst Europa, England, amerikanere. Alle med det til felles at de fascineres av vikingtiden og dens tradisjoner. Det burde vekke stor glede hos oss alle, ikke sinne.

Les dagens Vårt Land om omtaler bredt TV serien "Fryktløse Nordmenn" på Herland Rapporten YouTube om vikingtiden og norsk storhetstid, der jeg poengterer at janteloven og konsensustyranniet er et av hovedproblemene i Norge i dag. Mange er livredde for å stikke seg ut, stikk i strid med idealet om ytringsfrihet og "frihet for folket". Det er ofte strikte, sosiale regler for adferd, med et usedvanlig sterkt krav til politisk korrekthet. Dette oppleves av mange som frihetsinnskrenkende og er ikke i tråd med de frihetsidealer vi ofte forfekter utad.


Dette reflekteres også i noe av dagens kritikk mot TV serien, fremsatt av Jon Vidar Sigurdsson som for øvrig selv sier feilaktige ting og er opptatt av viktigheten av å ikke bryte med "den rådende akademiske oppfatning". Hvorfor skal vi ikke bryte med "rådende oppfatninger"? Er ikke kritisk tenkning, refleksjon rundt ulike teorier interessant når man snakker om vikingtid? Eller har norske akademikere sementert "sin tolkning" av vikingtid, og nåde den som tenker i andre baner?

Ingen av oss levde på vikingtiden, vi har en rekke kilder slik som Snorre og andre, her er det mange teorier om mangt som kan være spennende å se på. Blant annet effekten av at kristne slaver kom til Norge. Påpekning av direkte feil som sies av programgjestene er en ting, men å vri bildet til en forventning om at kun "det rådende paradigmet" må fremmes, blir igjen - høyst frihetsinnskrenkende. Folk som våger å reflektere selvstendig og se på andre teorier, skal altså bankes i hodet med en politisk-korrekt hammer?


Nå er det også slik at vi i TV serien "Fryktløse Nordmenn" ikke bare ønsket å snakke med høytstående akademikere, men de brede lag av vikingtidsinteresserte. Vi ville ikke bare reflektere den elitistiske og paradigmeorienterte akademia-vinkel som Sigurdsson representerer, men den voksende folkeinteressen for vikingtid. Derfor valgte vi til det første programmet en høyt respektert mann som ikke er historiker, - det har vi heller ikke hevdet, men i mange år har brukt sin livskraft på å vektlegge det flotte ved vår gamle historie, Viking Valley Gudvangens høvding, Georg Olafr Reydarsson.

Hans program reflekterer den våkne interessen for vikingtid og dets tradisjoner og livsoppfatning. Det som Viking Valley teamet har fått til i Gudvangen, - der en hel vikingby nå bygges opp, er fantastisk. Da jeg var i dette multikulturelle miljøet i sommer, var det folk der fra mange deler av verden, pakistanere, folk fra Midtøsten, andre fra Øst Europa, England, amerikanere. Alle med det til felles at de fascineres av vikingtiden og dens tradisjoner. Det burde vekke stor glede hos oss alle, ikke sinne.


Dette er en folkelig TV serie som legger positiv vekt på vikingtid, norsk storhetstid på 1200-tallet, kristningen av Norge og moderne "vikinger" som Fridtjof Nansen. Vi tror at mange vil glede seg over søkelyset på det spennende og ekspansive ved vikingtid og vår egen kulturhistorie, med vekt på den internasjonale tilnærmingen.

I episode to snakker historiker Halvor Tjønn levende om vikingskipenes betydning og norske leiesoldater i Midtøsten, skandinavenes bidrag til opprettelsen av Russland, samt det norske samfunnet som var basert på individets rett. Dette er jo vår egen kulturhistorie og intet å være redd for å snakke om. En trygg nasjonal identitet, forankret i gleden over sin egen historie er en forutsetning for også å kunne respektere andre kulturer. Dette vet jeg mye om som født og oppvokst i Afrika. Å være en stolt kenyaner betyr ikke at man dermed forakter andre afrikanere, det innebærer kun at man er trygg i sin egen kulturelle identitet og glad i sitt eget land.


Vår hensikt med tittelen "Fryktløse Nordmenn" var at nordmenn definitivt trenger å oppmuntres til å bryte løs fra janteloven og den knugende konsensustrangen i Norge, - fra det ondsinnede bygdedyret som alltid fremhever at "du skal ikke tro at du er noe, at det du gjør betyr noe, at det du står for endrer noe, at livet ditt har mening" og så videre, for å generalisere. Noe av hovedproblemet i Norge er at mange ikke tør å si det de mener, tør ikke stå for det de tror på, redd for hva andre "skal mene om meg" - noe helt annet enn den fryktløse, ekspansive, internasjonale holdningen vi ser i norsk storhetstid.

I dag er mange av oss preget av menneskefrykt for alt mulig, for hva media skal si, for hva naboen skal tro dersom vi våger å leve livet fritt og ekspansivt. Vi er så redd for å stikke oss ut i mengden og tenke på tvers av "det rådende paradigmet" at det blir handlingslammende og livslammende for mange.


I så måte fremstår det så tidsriktig forventet fra en akademiker som arkeolog Anne Doksrød, til og med klarer å hevde at vikingtidens Lindisfarne angrep ikke krevde fryktløshet av vikingene. Hun mener skandinaviske vikinger som reiste over hele Europa, inntok byer, utforsket Amerika og drev handel langt inn i Midtøsten ikke hadde en fryktløst internasjonal holdning? Var de "feige vikinger", preget av feighet som nettopp var en av de mest foraktede kvalitetene på vikingtiden? Det er, ifølge Doksrød, propaganda og misbruk av historien å hevde at vikingene var fryktløse?

Denne typen utsagn blir igjen et eksempel på nettopp den type politisk korrekthet som virker så lammende på kritisk refleksjon. Det som går imot det rådende paradigmet blir automatisk stemplet som propaganda? Er dette den akademiske tilnærming? At å være akademiker er å aldri reflektere utenom opptråkkede spor?


Vi trenger mindre jantelov og mer frihet, uten den knugende frykten for det ondsinnede bygdedyret og all sladderen i Norge. Vi trenger en bevissthet om alt det flotte - ikke bare det negative - som finnes i vår kulturelle bagasje. Vi trenger åpne, ikke lukkede rom. La meg benytte anledningen helt til slutt og sitere skotske Thomas Dewar, «våre sinn er som fallskjermer, de fungerer bare når de er åpne».

Gå til innlegget

Politikere slipper stadig å stå til ansvar for sine handlinger og Støre ble, etter sitt ja til Libya krigen, forfremmet til partileder. Det er for meg komplett uforståelig at det går an å stemme på Arbeiderpartiet så lenge de har en slik leder.

Dagsavisen arkiv fra 2013: "Anmeldelse av Jonas Gahr Støre for krigsovergrep i Libya krigen". Jeg skrev den gangen: "Jeg vil med dette få takke professor emeritus Edvard Vogt som har anmeldt Jonas Gahr Støre og Helge Sunde for krigsforbrytelser efter Norges angrep på Libya. Hjertelig takk også til nestleder i Rødt, Marielle Leraand for engasjementet for internasjonal rettferdighet. Vi kan ikke forbli stille i denne saken."
 
Vi kom selvsagt ingen vei.

Politikere slipper stadig å stå til ansvar for sine handlinger i Norge, - det er standard - og Jonas Gahr Støre ble aldri sendt til Krigsdomstolen i Haag for forbrytelser mot menneskeheten. Han slapp unna alt sammen. Nå er han til og med partileder i Norge og ingen snakker mer om saken.

Det er helt utrolig at slikt går an i et moderne demokrati.

Jeg kan ikke fatte at det går an å stemme på Arbeiderpartiet, som har en slik leder.

 
I Dagsavisen kommenterte jeg at Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre, Grete Faremo og Harald Sunde var anmeldt av nestleder i Rødt, Marielle Leraand med venner, for krigsforbrytelser og medvirkning til forbrytelser mot menneskeheten i Libya krigen.

Samt den hendelse som Rune Fardal gjorde meg oppmerksom på ved sitt innlegg: "Anmeldelsen media Norge ikke snakker om" der der fremgår at "Edvard Vogt har anmeldt utenriksminister Jonas Gahr Støre og forsvarssjef Helge Sunde for krigsforbrytelser efter Norges angrep på Libya. Edvard Vogt er professor emeritus i rettssosiologi ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen. Vogt er blandt annet kjent for sin rolle i avsløringene av politi-vold sakene i Bergen. Tusen takk til Rune Fardal som skrev dette innlegget.

Hvorfor var det fullstendig stillhet i media når disse ble anmeldt for krigsforbrytelser? Siden har vi heller ikke hørt omtrent et eneste ord.

Er dette, - igjen - summen av kvaliteten på vår presse, at man selektivt velger å ikke dekke en så alvorlig sak for å tekkes de politiske eliter?

Jeg tar meg friheten å vedlegge min artikkel i Aftenposten 27.10.2011 om Libya-krigen (skrev jeg i Dagsavisen i 2013) og ønsker igjen å takke nestleder i Rødt som viser at partiet og de andre som deltok faktisk i praksis bryr seg om internasjonal rettferdighet:

NATOs overgrep i Libya. Aftenposten 27.10.2011

NATOs krigføring og bidrag til folkemordet i Libya er et av vår tids verste eksempler på Vestens overgrep. I en rettferdig verden ville de politisk ansvarlige bli stilt for domstolen i Haag for forbrytelser mot menneskeheten. For NATO har i vår levetid gått fra å være en transatlantisk forsvarsallianse til en maktpolitisk angrepsallianse mot svake stater der Vestens interesser er truet.

Huntington påpekte i sin bok The clash of civilizations? fra 1996 at fremtidens konflikter kom til å gå langs kulturelle skillelinjer, fordi sivilisasjonene ikke forstår hverandre. NATOs krigføring i Libya er et grotesk eksempel på dette. NATOs krigføring i Libya kan ses som et eksempel på dette. Huntington sier at vestlige lands dominans i FNs sikkerhetsråd har gjort at FN lenge har fungert som tjener for vestlige interesser, mens det dobbeltmoralsk presenteres som om det handler om verdenssamfunnets beste, demokrati og beskyttelse av sivile.

Man har skaffet seg legitimitet i FN til å angripe en stat basert på antagelser og forskutterte bevis, misbrukt FNs flyforbudsmandat og bombet Afrikas rikeste land sønder og sammen, bidratt til massemord på sivile, blandet seg inn i et lands indre anliggende ved ensidig å støtte den ene part og nå sist, støttet regimer som bryter enhver internasjonal regel for håndtering av krigsfanger.

Hillary Clintons latter da hun hørte om Gadaffis død mens hun siterte Julius Caesar om sin egen rolle i saken, taler for seg selv. Tildelingen av Nobels fredspris til president Barack Obama, som har gitt USAs klarsignal til dette, var et betydelig feilgrep som svekker respekten for prisen internasjonalt.

Huntington påpeker at i en global verden er den vestlige tanken om at Vestens verdier er universelle potensielt meget farlig. Den gir en kunstig legitimitet til å destabilisere nasjoner, bidra til krig og borgerkrig, noe som på sikt kan føre til Vestens eget fall.

En annen statsviter, Robert Kagan påpeker vesten i det siste tiåret har ført en aggressiv og selvforherligende global politikk med det mål å forme en verden etter sine verdier, og har i denne prosessen har de tvunget andre til å bøye seg etter deres vilje på måter som var dømt til å fremprovosere et tilbakeslag.

I en verden preget av ulike kulturelle, etniske og religiøse identiteter er det avgjørende at Vesten erkjenner at dens kultur og verdier er distinkt, men ikke universell. Den har råderett i den vestlige kultursfære, men ikke på alle andres territorium.

Den brutale lynsjingen av Moammar Gadaffi og hans sønn Muatassim bryter ethvert konsept om internasjonal rettferdighet, internasjonal lov, Geneve konvensjonene, noe som ifølge CNN raskt har gitt Gadaffi martyrstatus i afrikanske og muslimske land, land som nå knapt våger å si et ord, hvilket ikke er underlig tatt i betraktning den nådeløshet Vesten har vist verden at vil ramme dem som sier dem imot.

Og dette er demokratiets og menneskerettighetenes forkjempere?

Det fremstår som utilgivelig kynisk når norske myndigheter krever at drapet ’undersøkes’ for å ’finne ut hva som skjedde’. Vi vet hva som skjedde – vi så videoen. En slik ’gransking’ kan mistenkes å ha som sitt virkelige mål å retusjere virkeligheten. (Merk at siden har ingen foretatt noen gransking av saken, med andre ord, det som skjedde var akseptabelt for oss i Norge og vi så intet behov for å gå videre med noe som helst).

Alle er enige om at Gadaffi i likhet med vestlige ledere ikke var feilfri, han har blant annet fengslet meningsmotstandere uten lov og dom og håndtert opposisjonelle hardt, men han var også en sekulær modernisator med moderat syn på islam - han var en av Al Qaidas verste fiender. De hadde forsøkt å drepe Gaddafi flere ganger.

Dette utelates gjerne i vestlig presse, hvis ensidige mediedekning villeder vestlig opinion.

Libya var før Vestens “humanitære bombing” Afrikas rikeste land med høyere levestandard enn Italia og Australia, gratis skole, helsevesen og rett til studiestipend i utlandet for menn og kvinner, arbeidsledighetstrygd og stønad på $ 50.000 ved familieetablering. 82 % kan lese og skrive.

Sosialisten Moammar Gadaffi har latt oljerikdommen komme befolkningen til gode, store statlige utenlandsfond skulle sikre fremtiden. I de siste årene har man tilpasset seg Vesten, nedbygget hæren og åpnet for vestlige investeringer.

I den grad Gadaffi var en "tyrann", viser Vestens maktovergrep at tyrannen ble fjernet av en enda verre tyrann. For det er lenge siden professor Jacob L. Talmon viste hvor lett demokratier kan bli totalitære, der arrogante politiske eliter utøver et nådeløst gruppepress mot både media og befolkning.

Med Vestens nåværende aggresjonsstrategi, bør man i ærlighetens navn i det minste fjerne slagordene om håp om fred i Midtøsten.

Libya-krigen vil med all sannsynlighet medføre betydelig militær opprustning i land som ikke tilhører den vestlige allianse, et sterkt voksende hat i fattige land mot neo-kolonialismen og en demokratisk innføring av militant islamisme i regionen som samlet øker krigs- og terrorfaren betydelig i årene som kommer. Det kan vi takke oss selv for. (Det er vel ikke nødvendig å legge til en kommentar om hvordan det siden gikk. Libya ligger i total ruin og styres av ISIS, Al Qaida fraksjoner og annen milits, mens ingen vestlige ledere er blitt stilt til ansvar for overgrepene mot landet i 2011).

http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/anmeldelse-av-jens-stoltenberg-og-jonas-gahr-st%C3%B8re-libya-krigen-1.451597

 

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77073 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
nesten 2 år siden / 43333 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34755 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27731 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22396 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22115 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20005 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19019 visninger

Lesetips

Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
rundt 3 timer siden / 43 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
rundt 3 timer siden / 59 visninger
En iboende verdighet
av
Erik Lunde
1 dag siden / 183 visninger
Bygger på menighetene
av
Andreas Aarflot
1 dag siden / 121 visninger
Å sjå fortida med to augo
av
Johannes Morken
1 dag siden / 112 visninger
Voksen og ledig
av
Nils-Petter Enstad
1 dag siden / 148 visninger
Et forpliktende sammenfall
av
Thea Elisabeth Haavet
2 dager siden / 174 visninger
Borgerlig rødming?
av
Bo Kristian Holm
2 dager siden / 356 visninger
Les flere

Siste innlegg

Til forsvar for monogamiet
av
Vårt Land
rundt 1 time siden / 108 visninger
Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
rundt 1 time siden / 26 visninger
Advent = ventetid
av
Kjell G. Kristensen
rundt 1 time siden / 33 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
rundt 3 timer siden / 43 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
rundt 3 timer siden / 59 visninger
Frivillige forpliktelser
av
Magne Nylenna
rundt 3 timer siden / 178 visninger
Bygge bro mellom kultur og teknikk?
av
Ivar Sætre
rundt 12 timer siden / 82 visninger
Kjære Lysbakken
av
Lars Agnar Rosten
rundt 12 timer siden / 309 visninger
Verdimonolog
av
Lars Jørgen Vik
rundt 12 timer siden / 108 visninger
Vårt Land og kommentarmuligheten
av
Terje Tønnessen
rundt 12 timer siden / 169 visninger
Les flere