Hanne Nabintu Herland

I dag sendes Alarm! Tanker om en kultur i krise til landets biskoper, katolske ledere og andre kirkeledere i ulike trossamfunn i Norge. Jeg har vært i et meget konstruktivt møte med biskop Halvor Nordhaug som tok vel imot meg i Bjørgvin Bispedømme. Vi hadde en god og varm samtale. Jeg ble invitert til å delta på høymessen 1. påskedag i Bergen Domkirke og svarte ja takk til det.

Følgende brev er vedlagt. Det maner til en større motstand mot det konforme norske meningstyranniet som bærer en forakt for tradisjonelle norske verdier og kjennetegnes av en betydelig mangel på respekt for religionens konstruktive kraft.

I brevet oppfordres det til å gå til kamp for kulturkonservative verdier, som finnes både på høyre og venstresiden i norsk politikk, slik at det liberale sekulære samfunnet kan reforankres i stoltheten over våre egne nasjonale verdier og vår egen kulturelle tilhørighet. I en tid i norsk historie der idealiseringen av grenseløshet og selvutvikling hemmer gamle fellesskapsidealer som solidaritet, empati og nestekjærlighet, er det grunn til å mane til moralsk opprustning.  

Kjære kirkeleder i Norge,                                                                      Oslo  15.mars, 2010

Vår tid betegnes av mange som religionens århundre. At troen på Gud ikke har mistet sin aktualitet i moderne samfunn, har forundret mange. Ikke minst i akademiske miljøer antok man lenge at det mer moderne samfunnet ble, det mindre betydning ville religionen få. Slik gikk det ikke. Milliarder av troende mennesker deltar i utviklingen av det fornuftsbaserte markedskapitalistiske samfunn uten at dette virker sjenerende på de sammes tro på Gud.

Norge er derimot et land som i dag fremstår som et av verdens mest gudsfiendtlige og sekulariserte nasjoner. De siste tiårenes kulturradikale eliter har ført en politisk linje som har lagt vekt på å nedbygge tradisjonelle verdier.

Men i sin iver etter å degradere samfunnsautoriteter slik som lærer, prest eller lensmann har man begått en feil. Man har ikke nyansert hvilke verdier som var verdt å ta vare på og hvilke som trengte reform. Dermed har man gjennomført en totalreform av alt. Konsekvensen av de kulturradikales forakt for egen kulturelle tilhørighet, er at mennesker har mistet en viktig kilde til identitetsforankring. For dersom samholdsskapende verdier forsvinner, oppstår en normoppløsning som virker selvutslettende på kulturen.

Det er et paradoks at Norge som en av verdens rikeste land, likevel bærer så stort preg av store sosiale utfordringer.  Samfunnet befinner seg i en dyp verdikrise. Europas toneangivende venstresidefilosof Jürgen Habermas påpeker at det liberale Europa trenger å hente moralsk styrke fra den tradisjonelle etikken for å demme opp imot alvorlige tendenser til at solidaritet, empati og nestekjærlighet forvitrer.

Her har Kirken og norske ledere fra ulike kirkesamfunn et betydelig ansvar. Undersøkelser viser at folket forventer tydelig tale fra åndelige ledere.

Derfor sender jeg, som er en liten og alminnelig kirkegjenger, deg boken Alarm! utgitt på Luther Forlag. Boken berører på en samfunnskritisk og religionsfilosofisk måte disse alvorlige utfordringene. Som konservativ myndighet i samfunnet har det lenge vært kjent at Kirkens budskap utgjør en utfordring for progressivt verdiliberale krefter. Å søke kontroll over Kirken, med den hensikt å styre den bort fra tradisjonell kristendom, har vært et politisk virkemiddel i etterkrigstiden.

Når det radikale elementet i kristen tro fjernes, mister også Kirken sin genuine glød. For denne religionen har fra dens spede begynnelse vært kjennetegnet av radikalitet. Når en nasjon mangler åndelige ledere som sier ifra og våger å ta upopulære standpunkter, oppstår den type avkristningsprosesser som i dag preger det norske samfunnet.

Med hilsen Hanne Nabintu Herland,

religionshistoriker, forfatter og samfunnsdebattant

www.hannenabintuherland.no

En journalist informerte meg igår om at boken Alarm! er den mest medieomtalte boken i Norge nå, nest etter Karl Ove Knausgård. Jeg noterer meg at en rekke aviser og medier anmelder boken Alarm! om dagen, deriblant frontsideoppslag i dagens Aftenposten 11. mars, der min kritikk av prinsesse Martha Louises engletilbedelse blir fremmet som om jeg var intolerant mot prinsessen fordi jeg er uenig i hennes promotering av en form for okkultisme i Norge.

Det er viktig å merke seg at toleranseprinsippet ikke innebærer at alle må bli enige, eller bøye seg for en annens ståsted. I så måte kan kravet om toleranse bli en ren hersketeknikk for å tvinge meningsmotstanderen i kne. Toleranse innebærer nettopp respekt for forskjellighet, selv om dialogen ender med at partene forblir svært uenige. At jeg fronter grunnleggende uenigheten med prinsessens okkulte praksis, er en soleklar rett jeg har utfra demokratiske idealer. Toleransen ligger i at man tåler andres synspunkter, ikke at man automatisk bøyer seg for den andres mening.

Under følger dagens anmeldelse av Alarm! i ABC-nyheter. 

Det er på tide å spørre seg hvorvidt kvinnedagen har utspilt sin rolle.

Se dagens intervju i Dagbladet i anledning kvinnedagen der jeg foreslår at kvinnedagen ikke lenger er noe å feire. Jeg er selvsagt for likestilte politiske og sosiale rettigheter mellom kvinner og menn. Det har jeg alltid fremhevet. Men i regi av de aggressive 68′er feministene har kjønnskampen utviklet seg til en kamp mot MANNEN.

Vi er iferd med å få et mannsfiendtlig samfunn som diskriminerer det maskuline og idylliserer kvinnen. Samfunnskonsekvensene er åpenbare. Gutter dropper ut av skolen, vi har en av verdens høyeste selvmordsrater blant unge menn, jenter kvoteres frem etter videregående og gutter gjøres til taperne. Klassiske mannskvaliteter som fysisk stryke, hardt arbeid, integritet, strategisk tenkning, mot, vilje til å beskytte landet og familien, æreskodeks og en sterk seksualitet beundres ikke i dag som solide og viktige mannsidealer. Det er dårlig gjort og innebærer liten respekt for det maskuline. Når samfunnet legger opp til en storstilt diskriminering av klassiske karakteristikker ved tradisjonell mannlighet, oppstår en misbalanse i kulturen.

Derfor går jeg ikke i tog.

Det er under min verdighet å stille opp i sammenhenger der norske kravstore og ofte egoistiske kvinner igjen skal sutre i offerrollen over at menn ikke gjør nok for dem.

De siste tredve årene har vi hatt en aggressiv feminisme som ensidig har lagt vekt på å fremme kritikk mot mannen. Det er nå på tide å fremme et kritisk blikk på KVINNEN og spørre seg hvorvidt kvinnekampen har gått for langt. Uten tvil er det mange menn som har fortjent den kritikken som har rammet dem. At menn er overrepresentert på voldsstatistikken og at familievold er sterkt økende i Norge er et betydelig samfunnsproblem. Likefullt, etter tredve år med hakking på mannen, bør tiden være inne for å stille enkelte kritiske spørsmål også til kvinnen. 

For ser det bedre ut i parforhold i dag? Etter den aggressive 68'er feminismen gjorde sitt inntog, for det er den og kun den jeg angriper, har vi fått en eksplosjon i skilsmisser og tragedier i kjølvannet av den. Skulle ikke feminismen lede til utopiske tilstander av frihet både for kvinner og menn der likestilte forhold løste utfordringene i ekteskapet? Hva skjedde?

Resultatene ble ikke så fantastiske som enkelte feminister så for seg. Kampen er derimot verre enn noengang. Vi har i dag nærmere 1 million eneboere i Norge. I dagens hedonistiske og egoistiske klima, våger mange rett og slett ikke satse på en partner. Derfor er det på tide å revidere enkelte deler av det feministiske regnskapet for å se hvor pendelen svingte for langt og hvor grensenytten for kjønnskampen ligger. 

68′ernes kvinnekamp er feilslått på flere punkter. Den har gjort kvinnen dobbeltarbeidende og utslitt, lagt et uforholdsmessig stort press på mannen og parforholdet der kvinnens forventinger er skyhøye og mannen får behørlig kjeft dersom han ikke stiller opp til punkt og prikke, har bidratt til en ny sosial underklasse av eneboere og enslige mødre med dårlig råd og eneansvar for barn, og har gjort kvinner fritt vilt på det kyniske sexmarkedet.

Er dette frihet?  

Jeg gjør ingenting på kvinnedagen.

Pendelen har svingt for langt og over i den motsatte grøfta. For verden blir slett ikke bedre nå når kvinnen har fått makten. Det kan bli et like stort tyranni som når mannen hersker over henne. Likeverd er svaret og respekten for de genetiske forskjellene. 

I dag befinner vi oss i en kjønnskrig der kvinnen i likestillingens navn kjemper for å bli som mannen. Maskuliniseringen av kvinnen har gått så langt at man får inntrykk av at hun kjemper for å BLI MANN, en kamp hun forøvrig er dømt til å tape på startstreken fordi kvinnen IKKE er mann. Likefullt, TV reklamer og skolebøker forkynner at hun skal hogge ved, skifte dekk, bli direktør og maskuliniseres. Mannen, på sin side, skal vaske gulv, passe barn, bli barnehagetante og femininiseres. Selve spenningen mellom kjønnene forringes i en slik nøytraliserende prosess.

Jeg trives bedre med ordet likeverd, et ord som åpner for en større respekt for de biologiske og genetiske forskjellene mellom kjønnene. En rekke samlivsterapeuter bekrefter at det er så mange hverdagslige press på dagens parforhold, at mange mister den seksuelle tenningen to-tre år inn i forholdet.  Likhetskravet blir et mareritt. Ikke minst på det seksuelle plan, forringes dynamikken når kjønnslikhet blir idealet. Tenningen forsvinner.

Derfor kan vi kvinner ta en pause fra kvinnetoget, og heller bruke dagen til å legge tilrette for spennende nytenkning i parforholdet. Bruk dagen til å glede mannen! 

Denne artikkelen danner et kortfattet bakteppe for det akademiske og teoretiske fundamentet for den nyutgitte boken ALARM! på Luther Forlag, som har vært overraskende positivt omtalt i artikler og anmeldelser i sånær alle norske aviser de siste dagene. Den konstruktive omtalen vitner definitivt om en markant værendring i norske medier og blant befolkningen der budskapet har klar resonnans, preget av et kulturelt behov for en fornyet stolthet over tradisjonelle norske verdier. 

Selv om boken tar for seg helt hverdagslige utfordringer presentert i et mer allment språk, utfordringer som nordmenn har som følge av at samfunnet er blitt altfor egoistisk, har boken også et teoretisk-faglig fundament. Denne artikkelen sto nylig publisert i Klassekampen og beskriver årsaken til hvorfor den tyske ateisten Jurgen Habermas er så avgjørende for vår ekstrem-liberale tid.

Han mener at Europa trenger en god dose moralsk tenkning hentet fra den før-moderne tradisjonelle etikken for å evne å opprettholde solidaritet og empati som samfunnslim.

I disse tider da alle snakker i det uendelige om islam og muslimer, kan det saktens være på sin plass å spørre: Hva er det med Norge og den nitidige trangen til å snakke om fremmede kulturer og andre religioner, men ikke om de verdifulle bidragene til den strålende europeiske sivilisasjonen som tross alt har jødisk-kristne aner? Uten disse verdiene ville ikke Europa vært destinasjonsmålet til så mange millioner innflyttere som kommer fra ikke-vestlige stater som ikke har maktet å fostre frem stabile samfunn på samme måte som den vestlige kultur.

Det må bli lov å være stolt over å tilhøre den tradisjonelle europeiske kulturen igjen! Det må bli lov å være stolt over å være norsk.

Den verdenskjente tyske filosofen Jürgen Habermas har i sitt ambisiøse arbeid med å etablere grunnlaget for kommunikativ rasjonalitet, studert metoder som viser at normative spørsmål, altså spørsmål som omhandler hva mennesket bør gjøre, kan avgjøres på en rasjonell måte. I likhet med en rekke moderne moralfilosofer har han med økende bekymring betraktet tendensen til at solidaritet svekkes i liberale samfunn der et ensidig fokus på individets rettigheter har ført til et betydelig moralsk forfall.

Når det normative hensynet til andre reduseres og staten blir alles mor, gis egoismen en råderett som svekker selve fundamentet for samfunnssolidaritet. Der omsorg i tiltagende grad oppfattes som statsinstitusjonenes ansvar, fristilles individet til å hengi seg til dyrkingen av egne rettigheter, uavhengig av kravet om plikter.

I jakten på et verdifundament som evner å tilstrekkelig motivere individet til solidaritet, har neo-marxisten Habermas som kjent foretatt en filosofisk totalomveltning i synet på den før-moderne europeiske kulturens etiske grunnlag. Han påpeker i Sekulariseringens dialektikk at den tradisjonelle etikken og dens religiøse fundament med de ti bud i spissen har en helt unik evne til å motivere mennesker til empati og gode handlinger.

Hans konklusjon er at Europa kan trenge å hente moralsk styrke fra sitt historiske opphav og gjeninnføre respekten for enkelte av de tradisjonelle normene for å demme opp imot den pågående tendensen til at solidaritet svekkes i samfunn der vekten ensidig legges på materiell og teknologisk fremgang. Det kan være en betydelig feil å fjerne denne identitetsforankrende fellesnevneren for europeiske røtter.

Den dramatiske endringen hos Habermas, som blant annet kom til uttrykk i talen han holdt da han var i Bergen for å motta Holberg-prisen i 2005, har overrasket for ikke å si forbløffet vitenskapelige miljøer til de grader at man nærmest ikke snakker om det. Årsaken er forståelig. Norge har i flere tiår vært under solid påvirkning fra en kulturradikalisme som ensidig har fremmet fiendtlighet overfor tradisjonell etikk.

Venstresidens opprinnelige drøm var å rive ned borgerskapets tradisjonelle autoriteter. Man antok at en klasseløs sekulær folkemakt automatisk ville føre til et bedre samfunn der minoriteter ikke ble marginalisert eller latterliggjort. I farten kom man i skade for ikke å skille mellom hvilke tradisjonelle verdier som var verdt å ta vare på og hvilke som trengte reform. Dermed har man gjennomført en totalreform av alt.  

Ikke minst kan 68’er filosofen Jacques Derrida klandres for å ha bedrevet en filosofi som har virket ødeleggende på den europeiske kulturens etiske idealer. Som multikulturalismens far er han antagelig den filosof som i moderne tid har lyktes best i å angripe den europeiske sivilisasjonens verdigrunnlag, slik at hele kulturen står svekket tilbake. Derridas dekonstruksjonisme har lenge vært anklaget for å være bærer av et nihilistisk element som legitimerer individets rett til å handle i samsvar med egne interesser på bekostning av andre.  Når venstrefilosofers jakt på undertrykkende forhold går så langt at løsningen blir at enhver autoritet må fjernes, åpner filosofien for en samfunnsutvikling som glir over i en selvutslettende anarkistisk tilstand. Habermas utdyper grunnlaget for sin uenighet med Derrida i Europe. The faltering project.

Et samfunn preget av moderne mangfold og pluralisme trenger slett ikke å innebære at stolthet over egne nasjonale verdier strupes.  I The Study of Religion påpeker en av vår samtids mest betydningsfulle sosiologer, Peter Berger at mangfold og pluralisme ikke nødvendigvis innebærer en motsetning mellom det å fastholde sin egen kulturelle forankring og samtidig respektere andres tro, det være seg muslimer, hinduister eller andre livssynsminoriteter. Ikke minst den etniske smeltedigelen USA viser dette, sier Berger. Der er det full religionsfrihet med høy respekt for alle troende, men likevel utgjør sentrale vestlige og protestantiske verdier fundamentet for den amerikanske kultur.

Angsten for grensesetting er følgelig blitt nåtidens altoverskyggende mantra. Nedbyggingen av samfunnsautoriteter gjelder ikke minst på det moralske området, der ensidig vekt på seksuell frigjøring går så langt at familiens eksistensgrunnlag er truet. 68’ernes opprør mot det tradisjonelle har strippet myndighetspersoner for deres oppdragende evne, det være seg lærer, prest eller lensmann. For hvem har myndighet til å rettlede og irettesette unge mennesker i dag? I klasserommet mangler lærerne autoritet til å ta i tu med ufordragelig frekke ungdommer og politiet står handlingslammet og ubevæpnet i møtet med grov kriminalitet.

Habermas etterlyser derfor en ny metodisk tenkning som tar det liberale sekulære samfunn et skritt videre i møte med betydelige sosiale utfordringer. Den moderne bevisstheten bør komme til uttrykk i en ny type, mer vidsynt refleksjon som ikke utelukker den tradisjonelle religiøse etikkens relevante og grensesettende bidrag. Denne måten å tenke på vil fortsatt trekke opp et skille mellom tro og viten, men likevel avvise den smale vitenskapsbaserte forståelsen av fornuft som mangler respekt for religiøse doktriner.

Tradisjonell vitenskap er en slags naturalistisk posisjon som nedvurderer alle kategorier viten som ikke er basert på empirisk data, naturlover og årsaksforklaringer. Habermas påpeker at en svakhet ved denne måten å betrakte verden på er at moralske og juridiske påstander ringeaktes, og det i like stor grad som religiøse uttalelser.

Denne ensidige vekten på teknisk vitenskap gjør det vanskelig for oss å forstå menneskesinnets kompleksitet, mener han. Ikke minst trengs en mer praktisk forståelse av hva det vil si å være individer med ansvar for egne handlinger. Habermas antyder at en slik forståelse er vanskelig å finne dersom man bare lener seg på tradisjonell vitenskap. Dette tas opp i Between naturalism and religion der Habermas støtter filosof Georg W. Hegels tese om at verdensreligionene på ingen måte må betegnes som arkaiske, men at de hører hjemme i rasjonalitetens historie.

I prosessen for å høyne respekten for troende borgeres betraktninger, sier Habermas at statens verdslige karakter er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for at borgerne skal ha reell religionsfrihet. Det er naivt å tro at en sekularisert autoritet automatisk vil være godvillig innstilt til troende menneskers rettigheter, under den antagelsen at slike minoriteter alltid vil bli respektert. Habermas går langt.

Han mener at religiøse borgere bør kunne uttrykke og rettferdiggjøre sine overbevisninger offentlig i et religiøst språk, fordi andre borgere kan lære noe normativt av disse uttalelsene.  Samfunnet kunne ellers bli avskåret fra viktige ressurser for menings- og identitetsdannelse.

Det er i dag behov for en ny forankring i egne kulturelle og religiøse tradisjoner i Europa. Kulturen trenger å tilføres et nødvendig identitetsforankrende element i en stadig mer pluralistisk samtid. Løsningen er en ny type tenkning som opprettholder samfunnets sekulær-liberale karakter, men implementerer respekten for den europeiske etikkens evne til å motivere mennesket til solidaritet og empati.

Først publisert i Klassekampen 3.3.2010 

I dagens Aftenposten 20.02.2010 forhåndsomtales min kommende bok Alarm! Tanker om en kultur i krise, som utgis på Luther forlag og lanseres 2. mars. Boken beskriver hvordan Norge er i ferd med å begå et kulturelt selvmord og hevder at det er på tide å høyne respekten for den norske kulturen og dens tradisjonelle verdier. Det er et kampskrift som analyserer paradokset at Norge som er et av verdens rikeste land likevel sliter med store medmenneskelige utfordringer. Med utgangspunkt i den tyske filosofen Jürgen Habermas hamskifte i synet på den før-moderne europeiske etikken, tar jeg for meg en rekke samfunnskritiske og religionsfilosofiske tema.  

Samtalen med Aftenpostens journalist Cathrine Hellesøy ble en spennende opplevelse som fikk meg til å tenke på noe den verdenskjente amerikanske kunstneren Andy Warhol sa en gang: Working is art. Business is art. Good business is the best art.

Å være en dyktig journalist som behersker å stadig finne nye innfallsvinkler til dagsaktuelt stoff, og samtidig drive samtalen med et intervjuobjekt inn i spennende farvann med dissekerende og krevende spørsmål som avslører bakenforliggende sammenhenger, er sannelig en kunst. Det blir et slags forfatteryrke der poenget er å fange øyeblikket og tolke det som blir sagt på en slik måte at sluttproduktet blir leseverdig og engasjerende. Og yppig. Den slags blir det som kjent god business av. Warhol hadde rett. Det er langt flere yrker enn kunstmalere som bedriver sann kunst. Ikke minst journalister.

I den sammenheng, ble det en spesiell erfaring å snakke med Cathrine Hellesøy i forkant av intervjuet som står på trykk i dagens Aftenposten. Vi møttes i vestibylen på Grand Hotell og ble sittende der i påvente av at caféen skulle åpne. Noen timer senere ble jeg plutselig oppmerksom på at vi fortsatt satt der ute i hallen med hvert vårt glass med vann, uten at verken hun eller jeg hadde følt behov for pause i den intense samtalen som utspant seg mellom oss.

Stedet var fullt av mennesker. Jeg hadde ikke lagt merke til en eneste en av dem til tross for at de måtte forbi oss på vei inn i restauranten. Cathrine fascinerte meg. Sine mest kritiske eller sensitive spørsmål, fremsatte hun etter en avvæpnende behagelig latter. Norge har mange reflekterte, journalister, og Cathrine var i tillegg bærer av myk åpenhet som jeg synes er sjelden å se. Hun må være en definitiv berikelse for Aftenposten å ha i sin verdiavdeling. Med slike journalister kan det lett bli den type kunst som Andy Warhol definerte som ”good business”.

Se også:

Min forhandsomtale på videointervju på min nettside hvor jeg blir intervjuet av programleder i TV2, Monica Øien om kampskriftet som kommer 2. mars: Alarm! Tanker om en kultur i krise

 www.hannenabintuherland.no

Boken Alarm ! en kultur i krise gis ut på www.lutherforlag.no

I disse tider er det et år siden minoritetsungdom og andre opprørere raserte Karl Johan for å demonstrere mot Gaza-krigen, i det som redaktør Eirik Eiglad påpekte i en artikkel i Aftenposten var de største antijødiske opptøyene i Norges historie. Eiglads artikkel 27. januar er anbefalelsesverdig lesning. Jeg hadde følgende kronikk i VG i februar 2009.

I flere uker har mediebildet vært preget av de dramatiske hendelsene som utspant seg i Oslo der blant annet unge muslimer stormet opp Karl Johan og ropte ”Allah akbar" og "død over jødene". Det er nettopp denne typen hendelser som skremmer vettet av vanlige nordmenn og i dette tilfellet fører til rettmessig stigmatisering av ikke-vestlige innflyttere. For maken til frekk oppførsel på norsk jord, skal man lete lenge etter.

Man kan undre. Er dette takken Norge får, som omtrent er det eneste vestlige landet som støtter Hamas og som i en årrekke har donert milliarder til palestinere? For ikke å snakke om tildeling av oppholdstillatelse og økonomisk stønad som mange familier mottok da de først kom til landet?

Det hittil mest utrolige er derimot at myndighetene i ettertid ikke har fremsatt storstilte erstatningskrav for hærverk og ikke anlegger sak mot hver og en av de skyldige. Når raketter sendes rett inn i folkemengden som demonstrerte for Israel og videre inn i Frimurerlosjen der barn er samlet til juletrefest, vitner dette om overlagte voldshandlinger.

At man tyr til ”snille” bekymringssamtaler og dialogmøter der de samme pøblene får fortsette sin rasende kritikk av norsk politi og sutring over det norske samfunn, viser en unnfallenhet og mangel på handlekraft som føyer seg inn i rekken av hendelser der tannløse politikere ikke gjør det de bør, av frykt for å bli stemplet som rasist eller fremmedfientlig.

Selv har jeg kjempet en årrekke i offentlig debatt for større forståelse for de konstruktive sidene ved islam. Da legestudent Mohammad Usman Rana vant Aftenpostens Kronikkonkurranse i 2008 var jeg temmelig alene om å støtte hans krav om at det må bli slutt på degraderingen av troende mennesker.

Men hærverkstoget med maskert minoritetsungdom, eller skal man si frekke bortskjemte tenåringer som burde lært seg folkeskikk, tjener på ingen måte ekte islam. Muslimske lærde får korrigere meg dersom jeg tar feil. Islam skal være en religion som preges av konstruktive familieverdier og respekten for foreldre.

Leder for Islamsk Råd, Senaid Kobilica har uttrykt at ”vi vil ta kraftig avstand fra opptøyene som brøt ut i Oslo. Vi ønsker å beholde ro og orden.” Det bør likevel rettes kraftig kritikk mot muslimske ledere og imamer som definitivt bør ta ansvar for den selvdestruktive utviklingen blant sine egne. Hvorfor tar ikke muslimer selv et knallhardt oppgjør med ungdommene? Ifølge Fafo har 30 % av ungdom under 20 år etnisk minoritetsbakgrunn i Oslo. Innflyttere utgjør nå 25 % av hovedstadens befolkning.

I et intervju i Klassekampen med en pike fra Rabita-moskeen 21.1. som kjente mange som kastet stein under demonstrasjonen, fremgår det tydelig at mange i det muslimske ungdomsmiljøet ”er mot de norske” og at ”mange har fordommer mot nordmenn akkurat som nordmenn har fordommer mot oss.” Den voksende raseorienterte antipatien går altså begge veier. En nylig undersøkelse i Harvard International Review viser at det er ingen gruppe europeere i dag misliker mer enn muslimer. 

 Kulturredaktør Knut Olav Åmås spør med betimelig slagkraft i Aftenposten 21.1: ”Er vi iferd med å utvikle en etnisk basert marginalisering som er dypere enn vi hittil har sett?” Svaret er et rungende ja.

Så hva er årsaken til de siste dagers oppvisning i norsk unnfallenhet overfor denne typen pøbel som så raskt kokte ned til puslete dialogmøter? Står man igjen overfor det norske komplekset som flaut gjennomsyrer det offentlige rom: angsten for å kritisere innflyttere av frykt for å bli kalt rasist? Dersom etnisk norske ramponerte et kjøpesenter, ville de unngå erstatningsplikt? Hadde en hel nasjon lyttet til deres opprørske anklager med politimestre og representanter for staten sittende lydig på første benk?

 Det som har skjedd er derimot det samme som vanligvis skjer i Norge straks en situasjon oppstår der etniske minoriter er involvert. Man finner grunner til å synes synd på, istedenfor å kreve ansvarlighet.

Utviklingen av et segregert samfunn er i dag konsekvensen av den mislykkede integreringsspolitikken. Min påstand har i årevis vært at det er avgjørende å ta oppgjøret med 68’er generasjonens multikulturalisme: metoden som mener at man bør sette tilside egne kulturelle idealer og forstå ikke-vestlige på deres egne premisser. Man skal forstå og unnskylde ”de andre.” På sikt medfører dette en raseorientert forskjellbehandling som stakkarsliggjør innflyttere og fører til enveistoleranse. Holdningen er i realiteten at ”vi” er annerledes enn ”dem.”

Dette har ledet til et segregert norsk apartheid-samfunn som effektivt plasserer innflyttere nederst på rangstigen. Etnisk tilhørighet er altfor ofte utslagsgivende heller enn utdannelse, kompetanse og personlige kvalifikasjoner.

Ifølge sosialantropolog Farida Ahmadi er en av de alvorligste effektene av multikulturalismen at den bidrar til utviklingen av parallelle virkeligheter der muslimer utgjør isolerte enklaver på kant med majoriteten. Fremveksten av en ny underklasse som er avhengig av stønader har lenge vært ledende forskeres bekymring. Da Al-Qaida ekspert Lawrence Wright nylig var i Norge for å lansere sin siste bok, påpekte han at muslimer i USA er langt bedre integrert enn i Europa. Han la skylden på de europeiske velferdsmodellene som i altfor stor grad tilgjengeliggjør stønader heller enn å fremsette arbeidskrav. Det snakkes om krav og rettigheter, ikke plikt og ansvar.

Det er derfor på høy tid å implementere likeverdsprinsippet som krever universell lik behandling av mennesker uansett kjønn, etnisk opprinnelse eller klassetilhørighet, for øvrig et av hovedpoengene fra president Barack Obamas innsettelsestale.

Den 10. februat holder jeg et foredrag ved det årlige fellesseminaret til  Forum for Tro og Samtid som holdes ved Fjellhaug skoler i Oslo. Seminarets tittel er "Makt og avmakt -kirke og samfunn i en pluralistisk tid".

Foredraget vil være en analyse av forholdet mellom politikk og tro, sett i lys av at den tradisjonstro norske kirke står under massivt press fra religionsfiendtlige politiske myndigheter såvel som fra ekstrem-liberale kretser. I den sammenheng kan det være nyttig å filosofere løst rundt religionens kanskje største anliggende: Meningen med livet og forholdet til livet etter døden. 

www.hannenabintuherland.no

Få tema er mer spennende enn de som omhandler livet etter døden. Å filosofere over meningen med livet og hvordan mennesket, om mulig, kan bli harmonisk og lykkelig, er både religionenes og moralfilosofiens anliggende.

I dag brytes grensene mellom ulike faglige disipliner slik som filosofi, teologi og religionshistorie fordi den politiske arena i tiltagende grad preges av perspektiver som har sine røtter i disse fagfeltene. Det er derfor rent samfunnsmessig nyttig å reflektere rundt og betrakte religionenes oppfatning av paradiset som eventuelt venter oss der fremme. Dette blir særlig interessant fordi det stilles klare betingelser for å komme dit. Basert på en evaluering av hvordan livet leves og hvilke valg som ble foretatt, vil mennesket gå til evig hvile eller utsettes for nye prøvelser.

Tanken om paradis blir dermed uløselig knyttet til menneskets egen livsførsel. Dette åpner for et filosofisk tankeeksperiment så vel som behovet for egenrefleksjon: Hvordan bør vi leve for å få et mest mulig harmonisk liv på jorden og deretter, etter døden?

Ifølge islam havner man i paradiset som et resultat av riktig livsførsel og underkastelse under Gud. Selvmordsaksjoner som veien til paradis, aktualisert i den såkalte Gaza-krigen, Irak og Afghanistan har derimot ingen klare holdepunkter verken i Koranen eller i profeten Muhammeds øvrige skrifter. Likevel mener en del, også enkelte norske muslimske ledere, at dette er et tolkningsspørsmål, nemlig at selvmordsbombing er tillatt dersom man dreper fienden og ikke uskyldige mennesker.

Koranen snakker derimot om både indre og ytre jihad, forstått som hellig krig. Kampen mot de indre, onde tilbøyeligheter oppfattes av mange muslimer som den viktigste formen for jihad. Å være renhjertet for Gud, å ta seg av familien og beskytte kvinner, gamle og de fattige er et avgjørende kriterium for å nå frem til paradiset, jannah, den vakre hagen med uutsigelige frukter som venter der fremme.

De fleste gamle språkene i Midtøsten-regionen har ord for fenomenet paradis som på sanskrit betyr et fremmed land bortenfor, en lukket (Edens) hage. Tanken berører håpet om et sted med en fullkommen harmoni og balanse. Dermed blir det ut fra religionshistorien klart at det blir snakk om flere paradis: det som kommer etter døden, men også paradiset som er oppnåelig mens man lever.

Her har moralfilosofien og de gamle grekerne et poeng. Aristotles anbefalte ”den gyldne middelvei” som veien til varig harmoni. Dette er en tilstand midt imellom askese (som avviser den fysiske verdenens verdi og ensidig fokuserer på det evige) og hedonisme (som opphøyer fysisk nytelse til livets eneste endemål).

Ikke minst kan dagens materialisme, dyrkingen av fysisk skjønnhet og den tilnærmelsesvis tilbedelsen av kjendiser defineres som en slags religion ut fra en funksjonalistisk religionsdefinisjon. Det samme kan sies om marxistisk-sosialistiske samfunn med dets sekulære håp om paradisiske tilstander straks det klasseløse ateistiske samfunnet blir en virkelighet.

Vi lever i en kultur som er sterkt preget av verdsliggjøring, der troen på Gud feilaktig anses som irrelevant og forvises til privatsfæren. Individualismen var en gang en konstruktiv grunnstein i løsrivelsen fra det klassestyrte samfunn. I våre dager er den i ferd med å bli karrikert som selvrealisering og selvhevdelse på bekostning av andre.

Det er dermed min påstand at dagens samfunn er i behov av en bedre balanse mellom ytre og indre verdier. En kultur som stadig neglisjerer den åndelige dimensjon og ikke verdsetter religionens rolle som motivator for gode medmenneskelige relasjoner, står i fare for å utvikle seg til et kjølig, egoistisk og ikke-solidarisk samfunn. Aristotles mente begge ytterpunkter leder feil, men at balanse og måtehold er veien å gå.

Tradisjonell kristen filosofi fastholder noe av det samme. De Hellige Skrifter kan sies å være en slags veibeskrivelse eller brukermanual til et tilfredsstillende liv.

De ti buds etikk trenger i dag en renessanse, uten at det dermed blir et nytt regelrytteri. For hvem blir lykkelig av å bedra de som står dem nærmest? Og hvordan vil samfunnet se ut dersom de ti bud fjernes fra kulturen? Skal det være greit å lyve og stjele på arbeidsplassen? Skal utroskap anbefales i parforholdet?

Buddhismen sier det på denne måten: når du fjerner årsakene til lidelse i ditt eget sinn slik som løgn, hat og grådighet, så kommer harmoni naturlig. Måtehold fremheves også her og ikke askese alene.

Paulus påpeker som kjent at ”du har lov til alt, men ikke alt gagner” og jøden Jesus, som ble regnet som svært kontroversiell i sin samtid, forklarte i møtet med den rike mannen at problemet ikke var selve rikdommen, men avhengigheten av den. Sanselige nytelser er følgelig i utgangspunktet av det gode. Pietisten og samfunnsbyggeren Hans Nielsen Hauge påpekte at ”rikdom er god for den som bruker den riktig”.

Det finnes en rekke eksempler fra den religiøse litteraturen både på lutfattige såkalte gudsmenn (døperen Johannes) og vakre, vellykkede sådanne (Sara, Josef, Daniel og David). Religionene evighetsaspektet er altså viktig, ikke minst fordi det motiverer mennesket til gode handlinger i håp om ettertidens belønning. Jakten på paradiset angår dermed oss alle, uansett livssyn eller religiøs tilhørighet og uansett politisk orientering.

Først publisert i DagenMagazinet januar 2009

Til informasjon har jeg etter påtrykk fra mange over flere år åpnet en hjemmeside med blogg og kontaktinformasjon. Endel mener at mine kronikker og artikler ikke er lett å finne ute på weben og at man har ønsket seg en hjemmeside der det lettere kunne samles på en oversiktelig måte. 

 www.hannenabintuherland.no

Under Holberg-prisutdelingen i 2005 advarte Jürgen Habermas mot en naiv tro på at et liberalt samfunn som utestenger religion fra offentligheten er en garantist for religionsfrihet. Han sa at innføringen av religionsfrihet er et riktig politisk svar på det religiøse mangfoldets utfordringer.

Statens verdslige karakter er imidlertid en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for at borgerne skal ha reell religionsfrihet. Det er naivt å tro at en sekularisert autoritet automatisk vil være godvillig innstilt til troende menneskers rettigheter, under den antagelsen at slike minoriteter alltid vil bli respektert. Det er slett ikke sikkert at sekulære stater fremmer respekten for religionsfrihet. Man kan støtte religionsfrihet i teorien, men slett ikke i praksis.

Religiøse og ikke-religiøse må selv bli enige om avgrensningene mellom den enkeltes frihet til å utøve sin egen religion og friheten til å kunne forskåne seg mot andres religionsutøvelse, påpekte Habermas.

Legestudent uttrykte Mohammed Usman Rana i en prisvinnende kronikk i Aftenposten i 2008 at en moderat sekulær stat må innebære at verdsliggjøring, der troen forvises til privatsfæren, ikke undergraver mangfoldet og individers rett til trospraksis. Han hevdet at det moderne norske samfunn i økende grad er preget av en sekulær ekstremisme og ensretting. Rana mente at for at mangfoldet (pluralisme) skal ivaretas, må degraderingen av troende mennesker, kristne så vel som muslimer og andre troende, opphøre.

Han spurte betimelig om utfordringen for det nye Norge blir å finne en trosidentitet - skal Norge være en moderat sekulær nasjon som ivaretar religionsfriheten, eller skal samfunnet være ekstrem-sekulært, der staten og den politiske korrekthet dominerer og definerer hva den norske borger skal få tro på? Rana serverte en kraftsalve av de sjeldne ved å påstå: ” I ordskiftet i det moderne Norge er det en akselererende tendens til at religiøse mennesker som ønsker å leve et ut sin tro i samfunnet, blir marginalisert og karakterisert som hjernevaskede og trangsynte fundamentalister.”

Ikke uventet skapte kronikken voldsomme reaksjoner i en snever norsk offentlighet kjennetegnet av en usedvanlig hardkokt religionsfiendtlighet. Men massive internasjonale trender utfordrer de ensidig sekulære forklaringsmodellene som i årtier har vært populære her til lands.

I dag utfordres opplysningstidstanken om at det i det europeiske demokratiet skal skilles skarpt mellom religion og politikk. Før har det vært ment at tro og livssyn skal forvises til privatsfæren. Den som er religiøs, bør med andre ord være det i stillhet. Dersom han skal opptre i offentligheten, er hans religiøse tilhørighet et uvesentlig trekk ved hans argumenter. Han bør holde disse perspektivene for seg selv av respekt for andre trosretninger som kan føle det støtende dersom han fremmer argumenter med basis i egen tro.

Gamle religiøse tradisjoner som har preget Norge i tusen år, oppfattes dermed som negative. Man skal ikke snakke for høyt om påskens budskap og juletradisjonenes kristne vugge.

Over tid innebærer en slik tankegang at elementer som er sentrale for norsk kulturell identitet diskrimineres og interneres i en tid som styres av såkalt ”verdinøytrale” perspektiver.

Liberalteologer og andre intellektuelle påstår forbløffende ureflektert at religion ikke inngår i en demokratisk styringsideologi. Nettopp her svikter logikken.  En rekke av de såkalte sekulære verdier har i europeisk sammenheng nettopp et religiøst opphav. Både det humane menneskesynet og likhetstanken har sitt utspring fra kristen etikk med røtter i et stolt Europa som på høyden av sin intellektuelle storhetstid fostret en markedskapitalisme som brakte velstand til hele den vestlige sivilisasjon.

Europas grunnverdier er hentet nettopp fra en religiøs verdibase som var en forutsetning for den moderne demokratiske styringsideologien.

For hvilke verdier, enten de har et religiøst eller ateistisk utspring, er nøytrale? Religionsfriheten hviler ikke på individet alene, men forplanter seg i fellesskapet som etiske normer som angår alle borgere.

Den europeiske kulturen har følgelig sterke røtter i en bestemt religion: Den kristne tro. Det er på tide å høyne respekten for den tradisjonelle europeiske etikken som la grunnlaget for fremveksten av stabile vestlige stater.

Den 10. februat holder jeg et foredrag ved det årlige fellesseminaret til  Forum for Tro og Samtid som holdes ved Fjellhaug skoler i Oslo. Seminarets tittel er "Makt og avmakt" -kirke og samfunn i en pluralistisk tid.

Foredraget vil være en analyse av forholdet mellom politikk og tro, sett i lys av at den tradisjonstro norske kirke står under massivt press fra religionsfiendtlige politiske myndigheter såvel som fra ekstrem-liberale kretser. Det kan virke som om man ønsker å endre innholdet i selve kristendommen slik at Kirken skal gli over til å bli en statshumanistisk sosialdemokratisk folkekult der politiske legmenn uten åndelig tyngde skal styre, slike som tidligere kirkeminister Trond Giske.  Det er på høy tid å gjøre opprør mot det kulturradikale hegemoniets tukling med Kirken og kreve respekt for genuin kristen tro og dens konstruktive påvirkning på norsk kultur.

Artikkelen under innleder foredraget.

Som født og oppvokst i Sentral Afrika har et positivt blikk på min egen religiøse tilhørighet preget meg helt siden jeg flyttet til Norge som 19-åring. Jeg har hatt vanskelig for å forstå hvorfor en del nordmenn har et så skeptisk forhold til en naturlig tro, en livsholdning som kjennetegner de fleste mennesker i andre deler av verden. Islam alene er en religion med 1.3 milliarder tilhengere. Over 2.3 milliarder bekjenner seg til den kristne tro. I internasjonale miljøer er det helt uvanlig å ikke tro på Gud.

Mine tidlige barneår var preget av nære relasjoner til både muslimer, kristne og hinduister. Noen av mine beste barndomsminner er knyttet til religiøse fester der storfamilier fra ulik etnisk opprinnelse møttes. Man pyntet seg og spiste gourmetmat, danset og minnet hverandre om hvor viktig det var å være lojale, ta var på de som står en nærmest og bry seg om andre. Slik jeg oppfattet religionen var dens hovedmål å rettlede mennesket til et tilfredsstillende og harmonisk liv med etiske retningslinjer som motiverte til gode handlinger.

Møtet med Norge ble et sjokk. Jeg strevde i flere år med å tilpasse meg det nye samfunnet som jeg oppfattet som ensidig materialistisk og kjølig følelseskaldt. Det forundret meg hvor alene mange var, i et samfunn som la vekt på individ på bekostning av fellesskap, selvrealisering på bekostning av selvkontroll og materielle verdier på bekostning av utviklingen av dyder som integritet, lojalitet og ansvar.

Etter hvert fikk jeg satt min egen bakgrunn i perspektiv. Sammenhengene som ikke alltid er synlige for nordmenn flest trådte tydeligere frem. Jeg ble trygg i min bi-kulturelle minoritetsidentitet og etablerte et utside-perspektiv på det norske samfunnet som nok preger deler av mine kulturanalyser.

For når en del nordmenn klager over religionens tyranniske vesen, glemmer de at intet århundre i historien har vært så preget av grove brudd på menneskeverdet, og aldri før har så mange uskyldige sivile mistet livet som i ateistisk-sosialistiske totalitære stater på 1900-tallet. Det er tilstrekkelig å nevne Stalin, Pol Pot, Mao og forhold i dagens Nord Korea. Det er åpenbart at fristelsen til maktmisbruk er et menneskelig trekk som ikke bare gjelder den betydelige majoriteten i verden som har en gudstro.

Falskhet og maktmisbruk i alle former, også blant religiøse ledere, har i historien bidratt til å skjule styrken i religionens sanne og fredsoppmuntrende vesen. De Hellige Skriftenes opprinnelig samfunnskritiske og mange ganger religionskritiske blikk har dermed smuldret opp i hendene på religiøse ledere som har trukket skriftsteder ut av sin sammenheng og valgt ut enkeltsitater som passet deres egen agenda. Konsekvensen har ofte vært opprør, både blant de troende selv, men også blant utenforstående. Man har med rette påpekt at religiøse i så måte representerte en dobbeltmoral som samfunnet ikke er tjent med.

I min tidlige ungdom da jeg vokste opp i et multietnisk miljø i Den Demokratiske Kongo Republikken, kom jeg til den konklusjon at selv om denne typen religiøs falskhet kan prege enkelte muslimer, kristne og andre troende, bør det likevel ikke skygge for det faktum at religionen har gitt betydelige konstruktive bidrag til samfunnsutvikling gjennom historien.

Tradisjonell europeisk etikk har vært en sentral forutsetning for fremveksten av stabile stater og hele den vestlige sivilisasjonens måte å tenke på. Det er igjen på tide å legge vekt religionens positive rolle. Denne har en bred samfunnskritisk evne som moderne verdiliberale stater er i behov av for å motivere individer til solidaritet og samhold. Det er derfor en naturlig utvikling at religion har fått en fornyet politisk og sosial betydning. 

Jeg vokste opp i en kultur der det var naturlig å lese i Bibelen, Koranen og andre Hellige Skrifter. Selv om min religiøsitet ble klart definert ut fra egen kulturelle tilhørighet, ble jeg oppfostret til å ha stor respekt for andres ståsted. Å tilhøre forskjellige religioner ble i det store og hele sett på som uproblematisk. Bunnlinjen var at man respekterte hverandres forskjellighet.

I dag er det liten respekt for religiøse menneskers livsholdninger. Dette er påfallende historieløst. Bibelen er verdens mest leste bok. Det er ikke uten grunn. Historiker Karsten Alnæs sier det slik i Bibelens vakreste tekster at foruten at De Hellige Skriftene er episke eventyr med store fortellinger som ryster, er de også selve bakteppet for vår kultur.  Forfatter Roy Jacobsen hevder at det gamle testamentet rager over all annen litteratur.

Det er på tide å høyne respekten for den tradisjonelle norske kulturen og religiøse tradisjoner som har mye konstruktivt å bidra med. For det er ingen motsetning mellom å fastholde sin egen kulturelle identitet og det å leve i etnisk mangfold.

I forbindelse med debattmøtet i Vårt Land torsdag 28. januar 2010 som omhandler spørsmålet hvorvidt islam truer norsk kultur, har jeg følgende analyse som først ble publisert i Vårt Land 13. januar, 2009.

Fremtidsprognoser dramatiserer og skaper ofte frykt. De kan også gjenspeile en uønsket virkelighet som samfunnet kan gjøre noe med i dag for å unngå i fremtiden. Islam har til alle tider vært en misjonerende og ekspanderende religion. Det er liten grunn til å tro at dette vil endres med det første. Norges utfordring er derimot ikke selve innvandringen som uansett er en del av en global tendens de fleste land preges av. Dubai har 80 % innvandring som ikke utgjør en nevneverdig kostnad.

Norge er dessuten selv en konsekvens av tidligere migrasjonsbølger. Spørsmålet som avgjør hvilket fremtidsscenario landet vårt vil farges av er hvorvidt ny innflytting vil bli utnyttet som verdifull ressurs eller bli en kvelende kostnad. En ting er sikkert: hittil har den norske velferdsmodellen stakkarsliggjort og passivisert ikke vestlige innflyttere gjennom å gi dem stønader heller enn å fremsette knallharde arbeidskrav.

Flere tendenser peker i retning av at islam vil styrkes i årene fremover. Mens Norge skilte kirke og stat og nedtonet tradisjonell moral som samfunnslim, har islam gjort det motsatte og representerer en konservativ tenkemåte der familieverdier står sentralt. Vesten har valgt å sekularisere og rendyrke materialismen med den følge at man har distansert seg fra egne kulturelle røtter.

Filosofen André Glucksmann mener at det som egentlig svekker Europa er dens egne moralske splittelse: mellom de som ønsker å beholde gamle europeiske verdier og de som søker å endre samfunnet i liberalhedonistisk retning. Europa fremstår dermed defensivt verdiforvirret med uklare samfunnsidealer, mens islam offensivt fastholder sine. Det er for lengst en klar tendens at vasne kristne stort sett låser seg inn i sine bedehus, fraskriver seg samfunnsansvar av frykt for motstand, mens muslimer uredd preger offentlig debatt med krav om respekt for religiøs moral og etikk.

I den grad dette vil vedvare, vil islam påvirke norsk samfunnsliv tilsvarende sterkt. Det er ikke flere enn 70.000 muslimer i Norge i 2007, dvs. under 2 % av befolkningen ifølge tall fra SSB. Sett i lys av kirkens 3.5 millioner er det prosentvis betydelig hvor aktive muslimer er i opinionsdanningen for samfunnets konservative verdier. Allerede i 2008 godkjente England egne muslimske domstoler som skal dømme i sivilrettslige saker og her idømmes langt strengere straffer for eksempelvis utroskap. Slik åpnes det således for at flere rettssystemer fungerer parallelt.

Et fremtidsscenario som følger denne utviklingen, peker tydelig i retning av et langt sterkere islam i Europa. Ifølge en undersøkelse for BBC er dessuten grupper som Al-Qaida hittil på ingen måte svekket av USAs terroroffensiv, men fremstår mer samkjørt enn noen gang. Newsweeks Fareed Zakaria påpeker at Vestens moralske nedgangstid medfører oppgang for andre kulturer, eksempelvis den kinesiske og den islamske.

Hege Storhaug i Human Rights Services påpeker at en by som Oslo vil ha en overvekt av ikke-vestlige innflyttere innen 2029. Sannsynligvis har hun rett. Allerede i dag har Norge over 10 % innvandrere ifølge SSB. Hovedutfordringen er derimot ikke selve innvandringen, men hvordan nordmenn selv vil velge å håndtere den i fremtiden.

I arabiske stater som Dubai utgjør innvandringen 80 % pr. 2009. Dette er derimot arbeidsinnflyttere som bidrar som ressurs til å bygge opp staten og til gjengjeld belønnes med skattefrihet. De opererer med arbeidskontrakter og reiser tilbake til opprinnelseslandene når kontrakten utløper. I Europa har man i stor utstrekning valgt en annen løsning. Forfatter Lawrence Wright uttalte nylig at de europeiske velferdsmodellene er hovedårsaken til utviklingen av en ny underklasse, som avhengig av sosiale stønader danner et rekrutteringsgrunnlag for grupper som Al-Qaida.

Professor Nina Witoszek ved Universitetet i Oslo påpeker i den forbindelse noe essensielt i Verdens Beste Land: Det er ikke er islam som truer Norge, men det liberale samfunnets begunstigede – disse kyklopene som kjemper for en verdirelativ multikulturalisme som tilbyr ikke-vestlige innflyttere rollen som sosialklienter istedenfor å behandle dem som borgere, som serverer selvutslettende norsk kultur i en kjedelig hvit saus av toleranse og respekt som bare leder dypere inn i elendigheten.

Når mennesker forstår at de egentlig blir nedlatende nedgradert til passive trygdemottakere det er ”synd” på, fostrer dette motstandsmiljøer. Det norske systemet har frem til 2010 kategorisk umyndiggjort innflyttere som kom til Norge i håp om å få seg arbeid. En del har også temmelig kynisk og svært kritikkverdig valgt å utnytte godene, noe som igjen har bidratt til at nordmenn i stigende grad har oppfattet innvandring generelt som en ubehagelig kostnad. Konsekvensen har vært stigende polarisering.

Storhaug påpeker at om lag 55 % av Oslos sosialbudsjett pr. i dag går til innflyttere. Slike tall bidrar forståelig nok til økt motstand blant etnisk norske. Norge trenger innvandring, men mennesker i arbeidsom bidrar. Ifølge statistikk fra NAV og SSB har ikke-vestlige innflyttere aldri før utgjort en så stor andel av arbeidsledige.

Dosent Jan Opsal har sagt noe viktig når han mener at norsk asyl- og flyktningpolitikk har ordninger som har vært med på å hindre selvstendiggjøringen av ikke-vestlige innflyttere. Integrasjonspolitikken har i stor grad vært påvirket av 68’er generasjonens multikulturalisme. Metoden innebærer en forskjellsbehandling som i praksis fører til at fremmedkulturelle gis en urettmessig forrang. I neste rekke forarger dette med rette etnisk norske, som får en følelse av å være diskriminert i eget land. Mange mener seg kneblet og frykter rasist-stempelet og unngår å kritisere ikke-vestlige av frykt for å bli kalt fremmedfientlig.

 Forestillingen om at det er ”synd på” de som ikke kommer fra Norge er en raseorientert tankegang som skriver seg fra imperialismens høyalder. Dette har gjort at mange som kom til landet i håp om å få seg arbeid, er blitt stakkarsliggjort og klientifisert gjennom sosialsystemet.

Denne misforståtte snillheten har ført til en svakere integrering, sier den tyrkiske nobelprisvinneren i litteratur Orhan Pamuk. Man vil unngå problemer med minoritetene, mener han. Men ulike identitetskonstruksjonsteorier sier at mestring i arbeidslivet er en avgjørende betingelse for et positivt selvbilde. Å yte er viktigere enn å nyte, noe som i det større bildet selvsagt gjelder hele landets befolkning. For å sitere professor emeritus Sigurd Skirbekk: ”Det er ikke alltid det nødvendige er det som er snillest.”

Statistikk kan dog synliggjøre at enkelte utfordringer nettopp berører ikke-vestlige innflyttere, i særdeleshet enkelte nasjonaliteter. Tall fra SSB viser at blant sysselsatte førstegenerasjonsinnvandrere i prosent av totalen er 35 % av somaliere i jobb, mens fillipinere, polakker, og iranere ligger over 60 %. Totalt sett for landet er 71 % i jobb. Slike tall viser at innflyttere er en svært sammensatt gruppe. Selv om ikke-vestlige kommer dårligst ut, er det også her markante forskjeller mellom ulike nasjonaliteter. Blant kvinner fra Sri Lanka er 61 % i jobb mot 23 % av somaliske kvinner. Jeg er svært enig med Opsal at en rekke sider ved dette temaet bør belyses, som her urettferdigheten i at ”alle” ikke-vestlige ofte omtales som en ensidig størrelse. I proteksjonistiske Norge opplever mange hardt arbeidende ikke-vestlige at det er problematisk at innflyttere generaliseres under betegnelsen ”utlendinger,” og at dette hindrer konstruktive nyanser.

Likevel kan man ikke unnlate å merke seg at den samme statistikken viser at de 5.5 % av befolkningen som grupperes som ikke-vestlige, (innflyttere fra Europa er trukket fra) mottar rundt 30 % av det nasjonale sosialhjelpsbudsjettet. Dette er voldsomme tall som vil kunne bli særdeles problematisk i en økonomisk nedgangsfase som den vi er inne i.

I historien har finanskriser ofte vært etterfulgt av fremveksten av radikale nasjonalistiske grupper. Dersom ikke elementer i den norske velferdsmodellen endres fra ensidig rettighetsorientering til et arbeids- og pliktfokus, vil det bidra til en destruktiv videreutvikling av segregerte parallelle virkeligheter i Norge. Ikke minst burde det være i venstresidens interesse å implementere endringer som på sikt vil minske skillet mellom ”dem” og ”oss.” Debatten om den nye underklassen som er avhengig av offentlige stønader, blir dermed usedvanlig relevant når det kommer til integreringsspørsmålet.

Min påstand har vært i en årrekke, at det er avgjørende for norsk integreringspolitikk å ta oppgjøret med multikulturalismen: metoden som mener at man bør sette tilside egne idealer og forstå ikke-vestlige på deres egne premisser. Det forventes ikke det samme av ”dem” som av ”oss.”

Metoden innebærer en rasebestemt forskjellbehandling som stakkarsliggjør innflyttere og bryter med en av opplysningstidens viktigste idealer: likeverd. Sosialantropolog Farida Ahmadi advarer på det sterkeste mot multikulturalismens evolusjonistiske menneskesyn. Samfunn der muslimer utgjør lukkede og isolerte enklaver på kant med majoriteten, fremmer i neste rekke bitter fundamentalisme, sier hun. Forslaget om at sosiale stønader kun skal tilfalle statsborgere er overhode ikke uten relevans, men ville dersom implementert, sørget for at tusenvis som i dag nedverdiges som del av den nye norske underklassen, raskere ville kommet ut av den selvdestruktive spiralen.

I et fremtidsscenario der Norge ukritisk velger å fortsette i dagens spor, pekes det i retning av langt større mistillitspregede konflikter mellom nordmenn og fremmedkulturelle der sosiale kostnader vil bli uhåndterlige. At kravet om toleranse blir brukt som politisk munnkurvstrussel der den som påpeker svakheter ved innflyttere straks blir anklaget som rasist, fører til en omvendt rasisme: nemlig den at etnisk norske føler seg diskriminert i eget land. Det hysteriske mediefokuset på rasisme mot mørkhudede som blant annet kom til uttrykk i Ali Farah-saken bidrar ironisk nok til å øke distansen og forsterke parallelle virkeligheter heller enn det motsatte.

Vil Norge ta et grunnleggende oppgjør med dagens rettighetsorienterte velferdsmodell og implementere en pliktorientert ansvars- og arbeidsmodell? I dag snakkes det om menneskerettighetskrav, men lite om menneskepliktene som går forut for å nyte godene. Et fremtidsscenario der man kommer denne selvdestruktive raseorienterte runddansen til livs, innebærer et grunnleggende oppgjør med sosialismens håndteringsmodell for innvandring. Pr. 2010 gjennomsyrer multikulturalismen offentlig forvaltning så vel som mediene, metoden mener at ingen kultur skal ha forrang i Europa. Man bør nedtone norske verdier og tradisjoner fordi disse vil kunne støte fremmedkulturelle.

Multikulturalismen innebærer således en apartheidlignende forskjellsbehandling som er blitt en oppskrift på enveistoleranse og kulturell selvutslettelse: den fremmedkulturelle har forkjørsrett mens nordmannen får beskjed om å vise toleranse. Vi er ikke likeverdige. Det er avgjørende for fremtidens Norge at likeverdsprinsippet blir gjeldende slik at mennesker evalueres på universell basis ut fra personlige kvalifikasjoner, utdannelse og arbeidsvilje heller enn dagens feilfokus på rase- og religionstilhørighet. Sosiale stønader bør blant annet kun tilfalle statsborgere.

En kraftig høyrevind blåser per 2010 over Europa med et voksende opprør blant europeere som ikke lenger ønsker å defensivt nedprioritere egen kulturbakgrunn. Hvilken påvirkning de kommende politiske strømningene vil ha på Norge og innvandringen generelt, er avhengig av hvilket kursvalg som stakes ut: blir fremtidens ikke-vestlige innflyttere en ressurs eller skal vi videreføre dagens kulturradikale velferdstragedie?

IRIS rapporten kan med letthet tolkes dit hen at det er betydelige fordeler ved å vokse opp i utlandet med idealistiske misjonærforeldre.

Spørsmålet om hvorvidt misjonærbarns oppvekst i utlandet har påført dem betydelig skade, har den siste tiden vært hett tema i Vårt Land.  Barn som er oppvokst i utlandet fremstilles rørende som om de fleste erfarte omsorgssvikt, mobbing fra misjonslærere og seksuelt misbruk som har resultert i alvorlige skader senere i livet.

Tolking av tallmateriale i den nylig utgitte rapporten om oppvekst og skolegang i utlandet (IRIS) legger dermed opp til en storstilt stakkarsliggjøring av ressurssterke mennesker som var så heldige tidlig i livet at de fikk lov til å sanke verdifull internasjonal erfaring som for de fleste er blitt et betydelig ressursinsentiv.

Men fordi internatskolesystemet er en internasjonal skoleform som er forholdsvis ukjent i Norge som unntaksvis enkelte hadde negative erfaringer med, har man igangsatt storstilte aksjoner som åpenbart har til hensikt å ydmyke misjonsselskapenes konstruktive arbeid i en rekke fattige nasjoner. Ved den kollektive fordømmelsen av oppvekstvilkårene til barn som er oppvokst i utlandet, deltar man i det som er så populært i religionsfientlige Norge nå for tiden: Med brask og bram skal man kritisere kristne organisasjoner sønder og sammen for omtrent alt de har stått for.

Den tårevåte tilnærmingen er interessant, ikke minst fordi alle vet at statistisk materiale kan vinkles akkurat slik den enkelte ønsker, for å ramme de man har bestemt seg for å ydmyke. Denne gangen er det de idealistiske misjonærene, som ikke ulikt dagens grønne miljøforkjempere og selvoppofrende Bellona-medarbeidere vendte det materialistiske jaget ryggen og satte ut for å bekjempe fattigdom, analfabetisme og høy dødelighet i den tredje verden.

Det er på høy tid å utfordre det årelange offerrollefokuset på misjonærbarn. Man kan undre: Hva er det med Norge og den nitidige trangen til å sutre over et eller annet i barndommen? Vi er i dag et av verdens rikeste land, men også det mest sykmeldte og uføretrygdede.

Er vi blitt prinsessen på erten?

IRIS rapporten tilbakeviser i realiteten en rekke av påstandene om at det er er synd på barn som har vokst opp i utlandet. Rapporten bekrefter at 83 % har høyere utdanning, mot 25 % i befolkningen for øvrig. Flertallet av de spurte bekreftet at de ikke hadde nevneverdig negative opplevelser. Hele 40% av de som var invitert til å delta i undersøkelsen, syntes ikke den selvmedlidende tematikken var interessant nok til engang å svare på spørsmålene. For hvor interessant er det egentlig å grave i en fjern fortid for om mulig å lete opp en feil eller to ved gamle foreldre?

De enkeltsteder, som i Japan, der seksuelt misbruk foregikk, representerer unntaksvise tilstander. De som fortjener beklagelser er de få som faktisk erfarte denne typen ødeleggende hendelser. Sammenlignet med befolkningen for øvrig der forskning viser at 15 % av norske barn utsettes for seksuelle overgrep, fremstår misjonærbarns 7 % som et bemerkelsesverdig lavt tall. IRIS rapporten bekrefter at kun 4 % av de spurte ble fysisk avstraffet.  Sett i lys av at 10 % av alle barn i Norge ifølge Redd Barna lever med familievold rettet mot seg, fremstår også 4 % som et lavt tall.

IRIS rapporten kan med letthet tolkes dithen at det er betydelige fordeler ved å vokse opp i utlandet med idealistiske misjonærforeldre. Når tidsepoker trekkes helt ut av sin sammenheng og forvrenges til det ugjenkjennelige, oppstår en historieforfalsking som den som nå preger mediene relatert til misjonærers arbeid.   

Det er nemlig et paradoks at nettopp misjonærbarn fremstår som usedvanlig ressurssterke, internasjonale, språkmektige og dyktige kulturbærere. De fikk en privilegert barndom, lærte seg samhandling og lojalitet på internatskoler, erfarte gode lærere som ga sine liv i idealistiske yrker som handlet om å hjelpe nødlidende. De aller fleste har fått førsteklasses oppvekst i miljøer med vekt på grønn idealisme og moralske mennesker.   

I dag pågår en mobbing av misjonærer uten sidestykke i norsk historie. Misjonærers leseopplæring alene har i fattige afrikanske land utdannet en rekke presidenter og prominente afrikanere
som i dag får utmerkelser og priser for sitt konstruktive arbeid blant verdens fattige. Disse er blant mange direkte resultater av hvite misjonærers selvoppofrende idealisme idet man grunnla skoler,
utdanningsinstitusjoner og sykehus som har reddet titusener av menneskeliv.

Med misjonsorganisasjonenes offentlige beklagelse kan man håpe at det nå blir stille fra selvmedlidenhetsfronten. Dermed kan den offentlige uthengingen av foreldregenerasjonen avsluttes og man kan konsentrere seg om å bidra til å gjenreise respekten for det historisk betydningsfulle arbeidet som misjonærer har utført over hele verden.

 Publisert i Vårt Land 21.12.09

Journalist Henryk E. Malinowski sammenligner i en Aftenposten kronikk 26. oktober polsk og norsk skole. Han beskriver et skolesystem med mastergradsutdannede lærere, treretters EU subsidiert middag og interessekretser etter skoletid der barn kan videreutvikle spesielle begavelser.  Endel av oss som har bodd større deler av livet utenfor Norge og som reiser mye internasjonalt, setter pris på denne typen analyser som synliggjør karaktertrekk som ofte betegnes som typisk norsk: en naiv tiltro til at Norge er verdens beste land. Naivitet ligger som kjent ikke langt unna selvgodhet og derfra er det kort vei til middelmådighet. For fisken som lever i bollen, ser seg ofte blind på sitt eget innsideperspektiv.

En av årsakene til at middelmådigheten som Malinowski beskriver er blitt et norsk kjennetegn er at vi har hatt råd til å slappe av. Norge er et styrtrikt oljeland. Det er lett for staten å bevilge seg ut av utfordringer, heller enn å foreta nødvendige strukturelle endringer. Likevel er det ingen hemmelighet at oljeproduksjonen på norsk sokkel har sunket med 50 % de siste årene. I realiteten er festen over i 2020. Vi er i dag verdens sykeste og mest trygdede land. Med dagens trygdeutbetalingsnivå, er oljeformuen oppbrukt i løpet av få år. At Norge stadig kåres av FN til verdens beste land å bo i, er ikke rart tatt i betraktning at en av indeksene er bruttonasjonalprodukt pr innbygger. Forskningsrapporter bygger dessuten på ulike parametre. Financial Times kåret nylig Finland til det beste landet å bo i.

Det blir sagt at en av årsakene til at finske skoler er Europas beste, er at Finland ikke hadde råd til reformer. Skolen legger verken vekt på lek eller moro, men hardt arbeid slik det ble gjort på 1950 tallet. Læreryrket er godt betalt med høye krav til utdanning. I Norge vil det finske systemet antagelig betegnes som gammeldags. Her har den kulturradikale optimismen hatt en naiv tiltro til at reform alltid er til det bedre.  Svakheten ved sekstiåtternes opprør mot tradisjonelle autoriteter er i dag åpenbar. Degraderingen av lærerens myndighet har ført til utydelig lederskap, mangel på handlekraft og disiplin, anarkistiske tilstander i klasserommet og en likhetsterror som baner veien for et middelmådighetssamfunn der man nesten ikke stiller krav til egen innsats av frykt for å såre de svakeste. Strategien oppsummeres i A-magasinet 7. august der utenriksminister Jonas Gahr Støre sier at det ikke er behov for å dyrke de beste fordi de klarer å dyrke seg selv. Den maniske jakten på likhet ikke bare har gjort barn med spesielle evner svakere, men også de som av ulike grunner ikke har maktet å ta ansvar for egen læring. Sekstiåtternes skolestrategi har spilt fullstendig fallitt, noe de dårlige resultatene i PISA undersøkelsene stadig bekrefter.

 I oljelandet Norge skygger den ensidige vekten på selvrealisering for behovet for selvbegrensning. Kvalitet og gode resultater kommer ikke bare av å gjøre det man føler for, men også det man plikter til. Etter en nylig reise i Midtøsten, fremsto Flesland flyplass i Bergen som et stykke Øst Europa under den kalde krigen. Med grafitti på vegger, takplater som manglet, serviceuvillige funksjonærer og elendige sanitære forhold minnet stedet mest om flyplasser i det sørlige Afrika. Man støter på et hav av søppel og sigarettstumper utenfor terminalen. Inntrykket som befester seg er at kulturen er godt forbi sin storhetstid. Norge er blitt både dyrt og dårlig.Den konforme trygdestaten garanterer de tiltaksløse like god lønn som de kreativt arbeidsomme.Det er liten vits i å forsøke å være god. Norge hviler søvndyssende godt på friske oljemilliarder og sakker foruroligende akterut, men merker ikke sin dekadente tilstand. En kjent asiatisk tenker, Kishore Mahbubani, advarer mot Vestens arbeidsetiske forfall og dets grunnleggende strukturelle svakheter. Når å nyte blir viktigere enn å yte, rettigheter blir viktigere enn plikter mens lek og fritid får større fokus enn hardt arbeid, da stagnerer hele kulturen.

Nylig publiserte Aftenposten en spennende kronikk skrevet av en polakk som bor i Norge. Han viste hvor fremragende polsk skole fungerer i forhold til den middelmådige norske som stadig scorer skremmende lavt på PISA undersøkelser, men som likevel mottar mest statsstøtte i hele Europa. Det er et pussig pardoks, fordi mange av oss som har bodd flere tiår utenfor Norges grenser føler stadig på den merkelige forestillingen nordmenn har om at Norge er verdens beste land.

Da jeg leste kronikken, kom jeg til å tenke på et nylig møte med en muslimsk kosovo-albansk venninne på en tidsriktig café på Majorstua i Oslo. Hun styrtet opp like etter at vi hadde satt oss og pekte på den avflakkede malingen og det skitne bordet med brukte glass som ikke var fjernet. Hun forlangte at vi skulle gå et annet sted: - Ingen steder i Albania ser du en slik lav standard med servitører som er blottet for både initiativ og arbeidsvilje. Hva er det med nordmenn og den utålelige sløvheten?

Under følger min kommentarartikkel fra Aftenposten, publisert lørdag 28.11.09.

For noen uker siden publiserte Adresseavisen en kronikk som temmelig effektivt latterliggjorde troende mennesker, slik som Snåsamannen, undertegnede og flere andre i offentlig debatt som tror på Gud. Tatt i betraktning at rundt 70 % av den norske befolkningen tror på det overnaturlige og at 84 % er medlemmer i et trossamfunn, er det viktig å stille spørsmålene nedenfor: Er det selvsagt at troende menneskers argumenter alltid er irrasjonelle og at sekulære ateister bestandig er fornuftige?

Nedenfor følger dagens kronikk "Å tro er rasjonelt."(6.10.09) i Adresseavisen. 

Hva er rasjonelt og hva er ikke rasjonelt? Er det selvsagt at troende menneskers argumenter alltid er irrasjonelle og at sekulære ateister bestandig er fornuftige? I en demokratisk debatt forventes det at argumenter skal være basert på sunn fornuft.

Europas mest toneangivende filosof Jürgen Habermas påpeker i den sammenheng noe avgjørende: statens sekulære skille mellom politikk og religion er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig garanti for ytrings- og religionsfrihet. Det holder ikke å støtte seg til den gode viljen til en verdslig autoritet, fordi dersom denne blir ekstrem kan den lett gi religionsfientlige forkjørsrett. Her i landet tror over 70 % på en Gud. Det vil være direkte udemokratisk at disses perspektiv ikke blir respektert i offentligheten. Religion har en konstruktiv plass i samfunnet, fordi dens virkelighetsforklaringer kan uttrykke viktige moralske sannheter, mener Habermas. Det som forutsettes er derimot at argumentet er rasjonelt gyldig. Vår tids mest innflytelsesrike moralfilosof, John Rawls, mener at religiøse argumenter er fullt ut kompatible med sekulære stater.

 Stipendiat Daniel Johansen påstår i en kronikk 5. september at religiøse argumenter er basert på gammel overtro. Vitenskapelig etterprøvbarhet er det eneste gyldige. Dette er feil. De ti buds etikk er et eksempel på moralske prinsipper med røtter i jødedom/kristendom som har direkte samfunnsrelevans. Denne etikken har bidratt til fremveksten av stabile stater der uavhengige domstoler sikrer individets rettigheter. Etikkens rasjonalitet er fullt etterprøvbar: hva skjer i et samfunn hvis det blir legitimt å lyve?  Hvis det er akseptabelt å stjele fra arbeidsplassen? Dersom trofasthet og lojalitet forvitrer, står bare svik igjen. Forhenværende sentralbanksjef i USA, Alan Greenspan, påpeker i The age of turbulence at selve grunnbjelken i et sunt økonomisk system er tillit. Den pågående finanskrisen er et eksempel på hva som skjer når finansaktører avstår fra å tenke tilstrekkelig etisk og henfaller til egoistiske økonomiske motiver alene. Greenspan sier at man kan ikke bygge et velfungerende samfunn uten et solid etisk fundament. Da faller kortstokken sammen, noe forhold i en del afrikanske stater er et godt eksempel på.

    Det er en myte at religiøse argumenter ikke kan være fornuftige. En av Europas forfriskende teologer, pave Benedict XVI, sier at opplysningstidens måte å definere fornuft på førte til at gudstro ble retorisk stemplet som irrasjonelt, mens ateisme ble opphøyet som det eneste rasjonelle. Den vitenskapelige revolusjon og troen på det empirisk etterprøvbare, førte til en ensidig vekt på den materielle dimensjon. Fordi vekten så lenge ble lagt på vitenskapelig fremdrift, lider kulturen av mangel på en tilsvarende vekt på åndelig og moralsk energi. Friheten blir i dag dyrket i sin grenseløse form. Denne kulturelle misbalansen former verdikampen mellom kulturkonservative, som mener det rasjonelle er å beholde tradisjoner og kulturradikale, som mener det eneste fornuftige er å stadig liberalisere samfunnet. Historikeren Thomas S. Kuhn har dessuten vist hvor lite objektiv mye av forskningen er. I Vitenskapelige revolusjoners struktur sier han at vitenskapens dominerende oppfatning i realiteten bygger på en rekke antagelser. Dermed blir det intellektuelles rolle å frembringe stoff som bekrefter den rådende akademiske konsensus (det rådende paradigme.) I dag sier man: ”forskning viser at” og dermed må enhver innvending tie. Men forskning kan lett være tendensiøst basert på forskerens forutintatte overbevisning. Opposisjonelle intellektuelles rolle blir da å utfordre det herskende paradigme for å bryte opp dets fastlåste antagelser.

    Stipendiat Johansens utdaterte ståsted illustrerer godt hvorledes mange tenkte tidlig på 1900 tallet. Så godt som alle vitenskapelige miljøer var dominert av troen på verdsliggjøring. Frederich Nietzsche sa at Gud var død. Sigmund Freud mente religion var en illusjon. Man antok at religiøs tro tilhørte laverestående uopplyste folkeslag som ennå ikke hadde opplevd vitenskapens gjennombrudd. Det var et tidsspørsmål før religionen kom til å forsvinne. Man så ikke svakheter ved materialismen og den ensidige vekten på liberale friheter. Heller ikke la man merke til farene ved å hakke en hel kultur løs fra dens historiske fundament. For reform er ikke alltid til det bedre. Nasjonalsosialismens inntog i Tyskland på 1930 tallet viste at endring ikke nødvendigvis er fremskritt.

    Norge fremstår i dag som et av verdens mest ensidig sekulariserte og gudsfientlige nasjoner. Denne utviklingen har blitt muliggjort gjennom den norske kirkes feige lederskap som i årtier har latt seg diktere av sine mer eller mindre ateistiske arbeidsgivere i staten. Og folket gjør opprør. Bare 2 % deltar fast på gudstjenester, til tross for at over 70 % tror på en Gud. Snåsamannens nylige besøk i Nidaros illustrerer godt poenget: det må en åndelig Joralv Gjerstad til for at biskop Tor Singsaas skal få en fullsatt kirke. Den som lever i et land med en til de grader utydelig kirke og utstrakt grad av demonisering av troende, enten muslimer eller kristne, kan lett miste vidvinkelsynet på de massive trender som egentlig preger verden. Amerika har hatt en voldsom vekst av katolikker og protestanter, i Sør Korea alene er 70 % kristne. I Russland gjenåpnes ortodokse kirker i rekordfart. Islam med 1.3 milliarder troende og kristendommen med 2.3 milliarder er et betydelig tilbakeslag for vitenskapens tro på religionens snarlige død. En overveldende internasjonal trend avliver dermed myten om at det er en konflikt mellom rasjonalisme og gudstro. Moderne filosofi og samfunnsteori har god grunn til å være åpne for lærdom fra religiøse tradisjoner. For som Thomas Aquinas sa: ”Troen bygger på naturen og kompletterer den.” Milliarder av mennesker deltar i det fornuftsbaserte markedskapitalistiske samfunn uten at dette virker sjenerende på de sammes tro på det overnaturlige. Forsøket på å stemple troende som overtroiske merkelige mennesker, fremstår i dette lys som det egentlig irrasjonelle.

Følgende kronikk ble publisert i forkortet versjon i Dagbladet 20. september og på Human Rights Services nettsider 21. september, 09. Den fremsetter kritikk mot Dagbladets håndtering av ikke-verifiserte anklager og rykter mot informasjonsleder i HRS Hege Storhaug i månedene som ligger bak oss. Min påstand er at så lenge de faktiske forhold ikke har kommet på bordet i form av en dom eller endelig rapport der begge parter er jevnbyrdig hørt, er det usaklig, urimelig og et dårlig presse etisk valg av Dagbladet å fortsette det som etterhvert bærer klare preg av heksejakt mot Hege Storhaug og Human Rights Services.

Hege Storhaug er ingen rasist. Hun er en aktivist som har våget det nesten ingen andre tør i Norge: kritisere enkelte ikke-vestlige innflytteres usiviliserte skikker og umoralske adferd, samt den multikulturalistiske snillismens uutgrunnelige naivitet. Den slags gjør man ikke ustraffet.

At Storhaugs siste bok er dårlig mottatt er i og for seg en redelig sak. Det som derimot ikke er redelig er hvorledes Marte Michelet 10. september forsøker å tilintetgjøre Storhaugs betydelige bidrag til den høyst nødvendige moderniseringen av innvandringspolitikken. Den progressive utopi har som kjent spilt fallitt og trenger vitamin innsprøytning for å unngå sementeringen av en ny ikke-vestlig stønadsavhengig underklasse. Dette har Arbeiderpartiet innsett og bidrar med innstramming.

Michelet bedriver derimot en sladderjournalistikk, av det slaget som ynder å bevisst fordreie virkeligheten (Storhaug sier ikke at all innvandring ødelegger Norge slik Michelet påstår,) videreformidler ondskapsfulle rykter (alt rakner for Storhaug), spre sladder (Storhaugs tid er forbi. Hun kommer til å bli sittende fast i et hjørne,) og henge ut personer uten at en eneste rettssak har avgjort skyldspørsmålet (Human Rights Service er drevet til tvilsomme metoder og sympati for FrP gjør at ingen andre partier vil samarbeide med dem.)

For alle vet at Amal Adens politianmeldelse mot Storhaug og HRS ble henlagt av mangel på bevis. Dersom kravet om multikulturalistisk toleranse reduseres til å bli en kynisk hersketeknikk for å tvinge motstandere i kne, er maktmisbruket et faktum. Når argumenters saklighet og relevans forsvinner, står bare usaklige personangrep igjen.

Kommentator Jonah Goldberg viser i bestselgeren Liberal Facism hvilke koblinger det er mellom overgrep og dagens kulturliberalisme. Han snakker om venstresidens fascistiske villighet til å gå umoralsk langt for å fjerne de hvis politikk man ikke liker. Michelets behandling av Storhaug og HRS minner mistenkelig om dette.

USAs kjente tenker Noam Chomsky peker på hvilket alvorlig samfunnsansvar som ligger i å gjennomskue maktmisbruk og bevisste forvrenginger av sannheten. Han frykter for en demokratisk elitemakt som ikke går av veien for å tilintetgjøre minoritetsytrere med rå psykologisk vold. Dette kan gi seg utslag i personangrep som kan virke saklig, men som egentlig er bevisst feilinformasjon med den hensikt å vinne et ideologisk spill.

Når journalistikk blir vendetta, tilsidesettes objektivitetskravet om rasjonellt gyldige argumenter. Man rotter seg sammen for å knuse andre. Dersom den moralske varslerrollen svikter og kritisk tenkning forvitrer, er det frihetsinnskrenkende konsensustyranniet et faktum. Få sier imot av frykt for å bli mobbet og isolert.

Den jødiske filosofen Hannah Arendt arbeidet et helt liv for å forstå hvorledes menneskers ondskap kan settes i system slik at de angir og terroriserer hverandre. Hun analyserte nasjonalsosialismens fremvekst i 1930 tallets demokratiske Tyskland og fant at det ikke var spesielt onde mennesker som fullførte bestialske handlinger. Det var derimot alminnelige menn og kvinner som fulgte ordre. Man reflekterte ikke tilstrekkelig moralsk over hva man deltok del i. Frykten for å komme på kant med det politisk korrekte var større enn rettferdighetssansen. Arendt mente at det ikke var hat som motiverte til grusomheter, men likegyldighet. Portåpneren var en kombinasjon av mangel på empati og frykt for represalier.

At saker i offentligheten utnyttes politisk er intet nytt. Ali Farah-episoden i 2007 fikk en uventet avslutning, da det viste seg at ambulansesjåfør Erik Schjencken ble frifunnet for anklagene. Det skjedde først etter at han måtte leve med rasismestempelet fra ministre, overordnede og en samlet offentlighet i over et år.

Jeg sto den gangen alene om å hevde at selv om det ble gjort en feil, var ikke Schjencken av den grunn en rasist. I en hel uke gikk jeg spissrotgang fra TV studio til TV studio for å forsvare standpunktet. Min påstand var at av frykt for å bli stemplet som rasist, avstår mange fra legitim og høyst nødvendig kritikk mot ikke-vestlige. Ikke minst kom denne urettferdige holdningen senere til uttrykk gjennom hvorledes Ali Farahs kronikk i Ny Tid flaut ble tiet i hjel.

I tråd med norsk multikulturalismes uutholdelige raseorienterte forskjellsbehandling av mennesker i Norge, skulle den narkorusede Ali Farah beskyttes og forstås, men ikke den etnisk norske ambulansesjåføren.

Det er klare paralleller mellom den massive forhåndsdømmingen i Storhaug-saken og rasistanklagene fra et samlet mediekorps i dagene etter Ali Farah ble slått ned i Sofienbergparken. Ikke en eneste domfellelse eller rapport er lagt på bordet, likevel tillates en hatsk injurerende vendetta mot Hege Storhaug og Human Rights Services i mediene. Det er automatisk er synd på somaliske Amal Aden som skal beskyttes og ukritisk hylles som sannhetsvitne, men Hege Storhaug tas med alle midler.

Enten man er enig med Storhaug eller ikke, så trengs hennes årvåkne kritiske røst i Norge. For det er store mørketall i innvandringsregnskapet som mange vegrer seg for å snakke om av frykt for å bli stemplet som en intolerant rasist.

Å unngå generaliseringer er derimot minst like viktig fordi det er uheldig at lovlydige enkeltpersoner, slik som mange muslimer, blir urettmessig anklaget for trygdeutnyttende adferd. Hardt arbeidende ikke-vestlige innflyttere som ikke utnytter stønadssamfunnet, følger norsk lov, betaler sin skatt og således bidrar konstruktivt til fellesskapet, er svært velkommen i Norge.

Dagbladet har mye å bidra med som spennende debattavis. Et lite tips: langt flere ville kjøpt avisen dersom man tok et oppgjør med den sladderjournalistikken som Michelets artikkel gjennomsyres av. Dagbladet fortjener mer enn å være en formørket påminnelse av Arendts dystre beskrivelse av menneskets ondskap.  

Finanskrise-debatten som ble holdt 9. september under Protestfestivalen i Kristiansand, ble av festivalens ledelse kalt tiårets beste debatt. Rektor ved Nansenskolen i Lillehammer, Dag Hareide, bidro definitivt med å sette an en annen tone enn hva som er vanlig når økonomer samtaler om den globale finanskrisen vi er midt inne i.

    Økonomiske analyser er som kjent kun forklaringer på hvordan individene har handlet eller vil handle i fremtiden. Dermed dreier finanskrisen seg ikke bare om direkte økonomiske forhold, men også om psykologi, etikk, moral og solidaritet. Hareide fremholdt hensynet til miljøutfordringer, den tredje verdens kriser og hvor ensidig materialistiske vi er som lever i et av verdens rikeste land.

     Kronikken nedenfor var utgangspunktet for denne mer verdi- og filosofiorienterte økonomi-debatten. Det ble en debatt som handlet om hvilket samfunn vi ønsker oss i fremtiden og hvilke grunnverdier som bør prege denne utviklingen. Kronikken ble først publisert i Aftenposten i november, 2008.

 Den pågående finanskrisen som USAs president Barack Obama nylig kalte århundrets verste, har vist at bruken av de kapitalistiske modellene må reguleres bedre. Finansaktører har utnyttet kapitalismen som redskap gjennom strukturerte avanserte produkter. Disse har bidratt til at markedets blodomløp, finanssektoren, er alvorlig rammet. Årsaken er enkel: grådighet.

    Dermed er det åpenbart at det markedsøkonomiske systemet har behov for en sterkere etikk. ”Finansfolk har fått ture frem uten tilstrekkelig innsikt i grunnleggende verdiskapning og med egen vinning som mål og drivkraft. Det som nå trengs er et mer edruelig finansvesen, nye regler, bedre overvåking og mer ydmyke aktører,” sier BI professor Torger Reve til Økonomisk Rapport 11/2008.

    Forhenværende sentralbanksjef i USA Alan Greenspan innrømmet for et par uker siden at de strukturerte produktene har vært så avanserte at systemets selvregulerende evne, den vi nå er midt inne i, kom for sent. Utfordringen er den menneskelige faktor. Man antok at aktørene ville vise etiske reservasjoner der det var nødvendig. Men det moralske fundament sviktet: man solgte villig gråstein for gull. Greenspan sier noe grunnleggende i sine memoarer, The age of turbulence: ”Vi kan ikke bygge et økonomisk samfunn uten et etisk fundament.”

     På samme måte kan ikke en liberal-sekulær stat bygges uten et tilstrekkelig moralsk fundament. Europas mest toneangivende filosof, ateisten Jürgen Habermas har de siste årene kommet med et til dels svært kontroversiellt bidrag til diskusjonen om religionens rolle i sekulære stater. Bemerkelsesverdig få snakker om hamskiftet. Etter 11. september 2001 har han gjentatte ganger påpekt at den gamle europeiske moralforståelsen har en viktigere rolle enn tidligere antatt, ikke minst som motivasjonsfaktor for å bygge medmenneskelig solidaritet som samfunnslim. Omsorg er i for stor grad blitt statlig ansvar i det institusjonaliserte sekulære demokratiet.

    Han påpeker i The dialectics of secularization. On reason and religion at det er grunnleggende svakheter ved det liberale samfunn som er større enn mange vestlige tenkere har trodd: mangelen på tilstrekkelig moralske normer som kan regulere forholdet mellom borgerne.Tiden er inne for moralsk opprustning. Veien å gå er å trekke på moralfilosofien som dannet grunnlaget for fremveksten av Europas storhetstid: den gamle etikken. Nettopp verdier som solidaritet og empati, moderne synonymer til det gamle nestekjærlighetsbegrepet, er limet som binder individene sammen. Habermas mener byråkratiserte og institusjonaliserte liberale samfunn trenger å gjeninnføre respekten for den gamle europeiske etikken for å demme opp imot den pågående tendensen til at solidariteten svekkes. Man har i sekularismens navn for raskt kvittet seg med de gamle verdiene som avfeies som moralisme. Etikk er blitt tabu. Babyen ble kastet ut med badevannet.

    For det var kristendommen som presenterte et grunnleggende nytt menneskesyn som siden har preget vestlig filosofi. Tanken om at hvert menneske uansett kjønn, klasse og etnisk tilhørighet har en helt spesifikk verdi. Hugh Cunningham, professor ved universitetet i Kent, sier at antikkens brutalitet med barn var rettsløse og ble solgt som slaver ikke ble stanset før kristendommen vant frem i romerriket. Dette ble menneskerettighetenes ultimate vugge, som senere ble videreutviklet under middelalderen og den spanske skolastikken. Det nye menneskesynet ble et av verdenshistoriens betydeligste bidrag til utjevning av klasseforskjeller.

    Såkalte sekulære verdier har i europeisk sammenheng nettopp et religiøst opphav. Både det humanistiske menneskesynet og likhetstanken har sitt utspring fra kristen ideologi. Hvor hadde Vesten vært uten den kristne etikkens respekt for eiendomsrett, arbeid, sparing og reinvestering som la grunnlaget for stabilitet og fremveksten av kapitalismen? Hvor hadde vi vært uten de ti buds etikk? Det var et stolt Europa som fostret en markedskapitalisme som brakte velstand til hele den vestlige sivilisasjon. Nå for tiden kan det nærmest virke som om det humane menneskesynet først ble lansert av opplysningstidens rasjonalister eller av moderne ateister slik som representanter for den høyst marginale bevegelsen Human Etisk Forbund. Denne livssynsbevegelsen har kun noen få titalls tusen medlemmer på verdensbasis og er så å si ikke-eksisterende i utlandet. Deres etikk er dessuten kun en blåkopi av kristen filosofi, minus gudstro. Den ble til omtrent 2000 år for sent til å være opphavet til noe som helst.

     I dag påstår en rekke intellektuelle tidstypisk og ureflektert at religiøse verdier ikke inngår i demokratisk styringsideologi.Gamle tradisjoner og religiøs tro oppfattes i en sekulær stat som negativt og avlegs. Nettopp her svikter logikken fullstendig. Det moralske fundamentet er nettopp hentet fra en religiøs verdibase som la grunnlaget for de humanistiske grunnverdier. Religionens moralforståelse forplanter seg i fellesskapet som etiske normer i kulturen og handler slett ikke bare om individets private troespraksis.  

     Konsekvensen av for stor individualisert valgfrihet er verdiforvirring, der den enkelte blir oppfordret til å handle slik han selv måtte finne for godt. Arne Johan Vetlesen, filosofiprofessor ved UiO, påpeker i Dydsetikk: ”Modernitetens toneangivende moralsyn hviler på antagelsen om at det som er godt for ett individ, ikke behøver å være godt for et annet. Dydsetikken derimot understreker at det å tilhøre et felleskap er en betingelse for å kunne orientere seg i verden, også moralsk.” Vetlesen mener at utviklingen mot et ensidig materialistisk og individualistisk samfunn i mylderet av livvsynsalternativer, har ført til en hunger etter felleskap. Men en forutsetning for felleskap er at nestekjærlighetsprinsippet gis forrang som ønsket moralsk samfunnsdyd.

     Sekulære samfunn har i dag en iboende svakhet: rasjonalismens evne til å idealisere intellektet parret med individualismens idyllisering av selvrealisering. Dette fostrer en samfunnsutvikling der solidariteten forvitrer. Enhver tenker på seg selv. Det er blitt sosialt akseptert å ensidig ta hensyn til egne behov. Samfunnsidealene fokuserer på rettigheter og krav. Man har med nærmest religiøs glød opphøyet FNs menneskerettighetskonvensjon til en utenomjordisk størrelse, som på desperat jakt etter å danne en ny religion. Vi har menneskerettigheter, men ingen krav om menneskeplikter.

     Slik finanskrisen nå betegnes i Asia og i en del muslimske land som slutten på det amerikanske hegemoni, påstår en rekke forskere at mangelen på en grunnleggende felles moralforståelse kommer til å splitte og svekke Vesten i årene fremover.

    En av Europas mest leste filosofer, franskmannen André Glucksmann hevder i Vesten mot Vesten at det liberale demokratiets hovedproblem er at det er dypt splittet både moralsk og filosofisk mellom de som ønsker å fastholde Europas opprinnelige verdier og de som ønsker endring i sekulær-liberal retning. Professor Kishore Mahbubani ved universitetet i Singapore advarer i Foreign Affairs mai 2008 mot dette. Artikkelens undertittel Amerika og Europa i det asiatiske århundre illustrerer poenget: Vesten har som følge av det etiske forfallet utviklet strukturelle svakheter i dets moralske fundament. I The clash of Civilizations? The debate sier han at det kan virke som om vestlige land ikke erkjenner at verdier som individualisme og demokrati også innebærer destruktive krefter. Vestens fall kommer innenfra, fra kulturens egen moralske forfall. Mahbubani peker blant annet på synkende arbeidsetikk, manglende omsorg for eldre og at mange forventer økonomisk bonus uten hardt arbeid.

    Ved overrekkelsen av Holbergprisen i Bergen i 2005, overrasket Habermas mange ved å påpeke at i et verdenshistorisk lys er den europeiske sekulære rasjonalismen som er det egentlige unntaket: alle andre tror på en Gud. Antagelsen om at det moderne samfunn på sikt ville gjøre religionens rolle overflødig, har vist seg å være grunnleggende feil. Det er en kjennsgjerning at religionenes betydning for politiske og sosiale formål har økt over hele verden.

Utvidet kronikk som ble publisert i Aftenposten 18. november, 2008

I forbindelse med at jeg stiller opp på Christiansand Protestfestival i Kristiansand den 9. september, hadde jeg følgende kronikk i Fædrelandsvennen 20.08.09.

Særlig gleder jeg meg til å duellere med politisk redaktør i Dagbladet, Marie Simonsen om temaet FEMINISME på dagtid under den kontroversielle festivalen, i tillegg til at jeg deltar på et kveldsseminar med debatt om temaet Finanskrisen er en verdikrise, et tema jeg blant annet hadde oppe i en utvidet kronikk i Aftenposten i november 2008.

Midt i juli hadde lederen for Christiansand Protestfestival, Svein Inge Olsen, et innlegg om sommerens store fokus på kulturkamp. Den har omhandlet både kritikk av 68’er feminismens hardhet så vel som multikulturalismens nedgradering av tradisjonelle norske verdier. Han sier at for å forstå hva det dreier seg om må man se det i lys av at de kulturradikale har sittet ved maktens bord store deler av de siste femti årene.

Kulturelle klimaskifter har i historien hatt en tendens til å komme enten det har vært konservative eller progressive som har sementert sine posisjoner på maktens tinde og sørget for at meningsmotstandere utestenges fra ”det gode selskap.” Denne gangen handler opprøret om motstand mot den kulturradikale elitens vedtatte sannheter som i dag dominerer det institusjonelle Norge så vel som offentligheten.

68’er revolusjonen innebar et opprør, nemlig venstresidens reaksjon på det daværende borgerskapets maktmisbruk. Den gangen hadde man fått nok av dobbeltmoralske kristne som var usedvanlig dyktige til å fordømme enhver som falt utenfor definisjonen av normalitet. Man gikk imot borgerskapet som hadde forfordelt egen makt på bekostning av de lavere samfunnsklasser. Venstreintellektuelle som Michel Foucault og Max Horkheimer lot seg forarge av undertrykkende symbolsystemer de fant overalt. Nettopp behovet for å avsløre overmakten og utnyttingen av arbeiderklassen inspirerte til studentopprøret i 1968.

Multikulturalismens motstand mot det tradisjonelle Europa og den naive idylliseringen av fremmede kulturer oppsto her. Det samme gjaldt den kulturrevolusjonære feminismen. Kvinnekampen hadde frem til da ønsket å gi kvinner likestilte sosiale og politiske rettigheter. 68’er feminismen gikk lenger og ønsket å nedrive forskjellene mellom det kvinnelige og det mannlige. Man gikk til angrep på mannen, som ble sett på som undertrykkeren, med den hensikt å nedrive hans autoritet i familien så vel som samfunnet. Nærmere femti år senere har den aggressive feminismen bidratt til å forringe dynamikken mellom kjønnene og skapt en selvdestruktiv kjønnskamp. Over 1 million mennesker i dag bor alene. Norske menn velger langt oftere utenlandske kvinner som er mykere i kanten. Ny amerikansk forskning viser at identitetsbelastningene ved skilsmisse skaper langt større skader enn tidligere antatt. Det er på tide å tone ned likestillingskampen og heller dyrke det positive ved biologiske kjønnsforskjeller.

Paradoksalt nok ble de som avsatte solkongens hoff under den franske revolusjonen noen tiår senere regnet for å være verre enn aristokratiet de fjernet. De som deltok i 68’ opprøret, er i dag blitt selve eliten som utøver samfunnsmakt. Rollene er byttet om. Den gang gjorde man opprør mot borgerskapet, men nå er man blitt ”makta” med nøyaktig de samme undertrykkende våpen i hånd som generasjonene før dem. Makt ser ut til å korrumpere, samme hvem som sitter ved roret.

I dag hånes politiske holdninger som bryter med det kulturradikale politisk korrekte ståsted. Den årelange latterliggjøringen av FrP, et politisk parti som tross alt representerer hver tredje nordmann, er et godt eksempel på dette. Likevel inkorporeres opprinnelige FrP forslag uten at partiet gis takk for noe som helst, nå sist med justisminister Knut Storbergets forslag om at utenlandske kriminelle bør sone i egne hjemland. Carl I. Hagen ble møtt med hoderystende motstand den gangen for mange år siden da han sa nøyaktig det samme.

Forsker Asle Toje sier i Aftenposten 26. juli at i Norge er det en lang rekke spørsmål hvor den folkelige høyresiden har advart mens den kulturelle overklassen har brukt sine krefter på å stenge dem ute av debatten. Når landets beste for lenge ofres på særinteressenes og lobbyvirksomhetenes alter, oppstår en frustrasjon på folkets vegne som gir seg utslag i kulturkamp. Demokrati handler jo nettopp om respekt for ulike meninger og innebærer en toleranse som ikke bare i teorien, men også i praksis tillater forskjellighet.

Med dagens påfallende trange meningsrom er det bekymringsverdig å betrakte normoppløsningstendensene, både på det moralske og kulturelle plan. For å sitere forfatter Nina Witoszek i Verdens beste land: det liberale demokratiets innebygde selmordsimpuls sparker bena under nasjonal stolthet, selve fundamentet som i 1814 gjorde landet til en stat. Under slike tilstander får man lyst til å kreve erstatning, ansvarliggjøring og dom over kulturradikalismens historieløse forakt for sin egen kulturelle tilhørighet.  

For når 68’erne satte seg til, selvsikre på sin nyvunne makt, da har de stadig valgt som Robespierres samtid å mobbe annerledestenkende. Man ler av de som tror på Gud og åndelighet, - dvs. 70 % av befolkningen. Statskirkens dogmatiske lære politiseres og omformes til en sosialdemokratisk folkekult som står langt fra tradisjonell kristendom. I Between naturalism and religion kritiserer den verdenskjente tyske filosofen Jürgen Habermas sekulære stater for å nedtone tradisjonell moral og etikk. Han mener at det liberale samfunnet ikke har en tilstrekkelig moralsk drivkraft til å motivere borgerne til empati og nestekjærlighet uten å ty til den religiøse etikken. Han sier at sekulariseringteoriene tok feil da de påsto at det mer moderne liberale stater ble, det færre ville tro på Gud.

Dagens legalisering av egoisme gjennom oppmuntring til hedonistisk livsførsel utgjør en bekymringsverdig utvikling. Det samme gjelder de nedgraderende holdningene til gamle mennesker, motvilje til å diskutere alvorlige etisk spørsmål som abort, nedprioriteringen av nasjonalt forsvar og stolthet over egne kulturverdier. De kulturradikales verdirelativisme har gått så langt at det nærmest ikke er tillatt å uttrykke stolthet over å være etnisk norsk.

Professor Sigurd Skirbekk etterlyser i Nasjonalstaten en sterk nasjonal og historisk solidaritet. Han sier at en nasjonalstat er avhengig av en felles plattform med moralske og kulturelle kvaliteter. Uten et fornyet fokus på dette forsvinner velferdsstatens grunnlag. Nettopp her ligger behovet for en fornyet kamp mot ”makta.”

Denne artikkelen ble publisert i Aftenposten under tittelen "Gjenreis mannsidealet!" Min opprinnelige tittel var "Thought Control." Jeg henviste til Pink Floyds radikale tekst der de roper - "We don't need no thought control!" Hver generasjon kan tidvis føle trangen til å røre i dødt vann for å riste løs sementert tankegang og vedtatte sannheter som egentlig ikke stemmer overens med virkeligheten. Oppgjøret med dagens kulturradikale politiske elite innebærer kritisk tenkning overfor både feminismen, såvel som multikulturalismen og det evinnelige pratet om dialog. Noen ganger stanser dialogen og det er riktig. Noen ganger er uenighet den beste sluttstrek. 

Selve artikkelen:

Det er lenge siden Pink Floyd sang sine strofer ”We don’t need no thought control,” men ikke desto mindre er de reaktualisert i oppgjøret med dagens meningstrange kulturradikale offentlighet. Da 68’erne befestet sin makt så de for seg at den sosialistiske utopi skulle virkeliggjøres: med nærmest religiøs glød kjempet man for at det klasseløse sekulære samfunn skulle bringe fred på jord. Intellektuelle som Jaques Derrida studerte hersketekniske trekk ved maktspråk og kom til at den europeiske kulturen var mannsdominert og undertrykkende overfor andre kulturer. Tiden var kommet til å nedrive den hvite manns maskuline identitet. Både multikulturalismens og feminismens protest mot autoriteter har sine røtter her.

   Mye gikk deretter galt. Det fargerike fellesskapet har vist at fremmede kulturer slett ikke er så tannlause som Derrida antok. Med dagens aggressive feministers kamp mot mannen er det klart at heller ikke kvinner er nevneverdig svake. Det evinnelige maset om likestilling fostrer krevende kvinner som fremsetter knallharde krav overfor mannen, men påfallende få til seg selv. Overidealiseringen av myke kvinneidealer skaper i lengden en misbalanse i kulturen der sårt tiltrengte maskuline verdier evaporerer. Vi trenger en reetablering av respekten for det klassiske mannsidealet.

    I dag er det den kulturradikale eliten som er blitt den rådende ”makta” - som selv står for sementeringen av propaganda på en måte som tidvis minner mest om Sovjetsamveldet. Når politiske partier er mest opptatt av å sylte hele grupper ned i økonomiske gaver for å få dem til å stemme på seg ved valget, går tanken til korrupsjonsjeger Eva Jolys ord om at det er langt mer korrupsjon (kjøp av lojalitet) i Norge enn mange vil ha det til.

     Sitter man lenge nok og beskuer disse trendene, blir man tilslutt forbannet over å se hvorledes norsk kultur raseres bare fordi 68’ere fikk det for seg at de skulle smadre landets historisk ærverdige vinkjeller. Man hakket løs på tradisjoner, religiøse verdier, dannelsesidealet og sånær alt annet man fant i den tusenår gamle kjelleren uten forståelse for konsekvensene. Det multikulturelle prosjekt har radbrekket nasjonens stolthet over å være norsk – nettopp den type identitetsforankring som er viktig å opprettholde i en globalisert tidsalder der differensiering utgjør et uforholdsmessig press på individet, for å sitere sosiolog Zygmunt Bauman. Alt annet enn den kulturelle ryggraden i samfunnet dyrkes, slik professor Sigurd Skirbekk uttrykker det i Nasjonalstaten. Er man glad i tradisjonelle norske verdier, blir man straks overfalt av beskyldninger om at man er intolerant, umoderne eller rasistisk. Til og med 17. mai skal helst feires med utenlandske flagg.

    Fokuset på individuelle rettigheter har banet veien for en normoppløsende egoisme i et samfunn som forakter ord som moral, ansvar og plikter. Den årelange latterliggjøringen av FrP illustrerer godt hvorfor antikkens filosofer fryktet at demokratiet skulle utvikle seg til et mobbens tyranni der brød og sirkus (milliardbevilgninger rett før valget) kjøper majoritetens lojalitet. Hetsen av FrP viser en mangelfull respekt for de stemmeberettigede. Partiet representerer tross alt hver tredje nordmann.

     Dermed oppstår en reaksjon mot det nåværende borgerskapet -de gamle sosialistene. Forsker Asle Toje beskriver situasjonen 30.4. i Klassekampen som en kulturkamp mot den kulturelle overklassen. Befolkningen ser handlingslammelse, beslutningsvegring og middelmådighet i et land som dessverre fant nok olje til å finansiere en kunstig forlengelse av det utdaterte velferdssystemet som oppmuntrer til rettigheter, men ikke til arbeidsplikt.

   Forfatter Nina Witoszek sier i Verdens Beste Land: Det ikke er islam som truer Norge, men det liberale samfunnets begunstigede – disse kyklopene som kjemper for en multikulturalisme som tilbyr ikke-vestlige innflyttere rollen som sosialklienter istedenfor å behandle dem som borgere, som serverer selvutslettende norsk kultur i en kjedelig hvit saus av toleranse og respekt som bare leder dypere inn i elendigheten.

Først publisert i Aftenposten 13.8.2009

Kronikk først publisert i Klassekampen 3. juli 09

Debatten som har gått i kjølvannet av enkelte uttalelser jeg kom med under et foredrag i Trondheim KrF 9. juni har synliggjort det konstante behovet for kritisk tenkning. Etterkrigstidens venstresidefokus var nettopp å stille kritiske spørsmål til makthavere og avdekke undertrykkende symbolsystemer. Spennede filosofer slik som Herbert Marcuse og Theodore Adorno søkte å avsløre samtidens hellige kuer og spidde handlingslammende politisk korrekthet for å komme sementert oppresjonsmakt til livs.  

Venstresidens tenkere hadde rett i at borgerskapets maktstruktur trengte en oppmyking. Det kulturrevolusjonære 1960 tallet tok det derimot for gitt at opprøret mot borgerskapets idealer burde omfatte alt fra tradisjonelle verdier til kulturelle røtter. Alle minner om gamle Europa skulle fjernes i den marxistiske sosialismens navn. Den tyske filosofen Hans-Georg Gadamer nyanserte i Truth and method denne ensidigheten og sa at negative holdninger til tradisjoner, regler og autoritet innebærer en naiv tilnærmelse fordi autoritet også utgjør en konstruktiv samfunnskraft. Tradisjon kan representere fornuftige verdier som er verdt å ta vare på.

I den sammenheng kan man spørre: Hvem kan hevde at kvinner aldri har hatt det bedre enn i dag? Hvorfor er reaksjonen så dramatisk når en enkeltstående religionshistoriker påstår at det før-kulturradikale kvinnesynet også har enkelte positive sider?

Klassekampen uttrykte 16. juni historiker Sanna Sarromaas kommentar om at enkelte av mine uttalelser er som hentet fra en av 1950 tallets samlivsspalter. Det er mulig. Hvorvidt alt var verre før, implisitt at 50 tallet var begredelig til sammenligning med 2009, forblir et åpent spørsmål. Den evolusjonistiske troen på at historien innebærer en jevn vekst mot et stadig høyere nivå i innsikt er tankegods som flere burde stille spørsmålstegn ved. At Norge i 2009 skulle representere det ypperste av hva historien har kunnet frembringe, fremstår for meg som en pussig selvforherligende tanke.

Jan Inge Sørebø påpeker i Frels Christendommen fra Staten at 1800talls filosofen Georg W. Hegel representerte en slik holdning. Han anså kristendommen som gammeldags og filosofi (av det slaget han selv bedrev) som høyest på åndshistoriens utviklingsstige. I dag er det åpenbart at både snusfornuftige ateister og humanister tok feil da de forfektet religionenes snarlige død i moderne sekulære samfunn.

Dagens utfordring er at feminismens opprinnelig konstruktive fokus på stemmerett, likeverd og avsentimentalisering av kvinnen er iferd med å bli trukket for langt. Dagens feminister har skyhøye krav til mannen men tidvis påfallende få til sin egen adferd. Det kritiske spørsmålet om grenseverdien for den aggressive likestillingskampen rører ved et underkommunisert kompleks i den mannlige delen av befolkningen. Femininiseringen av mannen og maskuliniseringen av kvinnen er iferd med å forringe dynamikken mellom kjønnene, ikke minst på det seksuelle plan. Likestilling er blitt ensbetydende med en aggressiv kamp mot mannen. Liker man å lage et godt måltid mat for å glede en mann blir man betegnet som gammeldags. Å prioritere tid til parforholdets seksualitet gjennom å vektlegge å tilfredsstille mannen seksuellt, anses som nedverdigende.

En historisk gjennomgang av kampen for kvinners rettigheter viser at frem til et visst punkt bidro feminismen konstruktivt. Den tyske forfatteren Dietrich Schwanitz påpeker at den kulturradikale feminismebevegelsen på 1960 tallet tok kampen ett hakk videre. Nå gikk man ikke bare inn for kvinnenes politiske og sosiale likestilling, men også for en revidering av de kulturelle symbolsystemene og av holdningene som var preget av disse. Ved å angripe språkets kategoriseringssystemer, vanetenkning og verdier skulle man det patriarkalske preg til livs.

Her skjøt likestillingskampen seg selv i benet. Ved å trekke kampen mot mannen et skritt til, falt kvinnen for fristelsen å diskriminere særtrekkene ved sitt eget kjønn. Fra nå av ble det ansett som nedverdigende å være feminin, kle seg pent og ta seg ut. Man fnøs av kvinner som gikk med høye hæler. Det gjaldt å ikke gi mannen noe pent å se på, som kjent er han fascinert av det visuelle. Slik skulle han presses fra kjønnsmakt og kvinnen overta tronen. Forsøket på å strippe språket for de såkalt nedverdigende kvinnekarateristikkene slik som femininitet, skjønnhet og omsorgsrollen i hjemmet, fratok dermed kvinnen stoltheten over flere av hennes særtrekk.

Det kulturradikale likestillingsidealets evige aggresjon har dermed utilsiktet medvirket til en kvinnefientlig utvikling. Kravet om at hun skal bli lik mannen har gjort henne til dobbeltarbeidende både ute og hjemme. Hvor er hennes fritid? På 1950 tallet kunne hun i det minste legge beina på bordet og lese en avis. Hun mistet ikke samfunnets respekt av den grunn. I dag har hun liten tid til seg selv, begrenset tid til mann, barn eller gamle foreldre. Konsekvensen er haltende ekteskap, overarbeidede kvinner og misfornøyde menn. Det har gått så langt at kvinnen nærmest er forurettet over at det er hun som må føde barna. Også barselspermisjon skal nå presses på mannen i atter et forsøk på å femininisere ham.

Dekonstruksjonismens far Jaques Derrida lanserte teorien om at undertrykkende maktstrukturer går i par: mann/kvinne, stor/liten. Det avgjørende var å nedrive makten til den dominerende part, i dette tilfellet mannen. Men hvem som undertrykkes er en relativ størrelse. Er dagens kvinne undertrykket eller en undertrykker? Enhver generasjon har sine hellige kuer som det tidvis er nødvendig å pirke borti.

Kjønnsforsker Jørgen Lorentzen påpeker 29. juni behovet for å avmystifisere mannens seksualitet i en tid der menn er fanget i et taushetens rom. Man har ikke tenkt så mye på mannens rolle i den seksuelle kvinnefrigjøringen der det har handlet om å frigjøre seg fra patriarkalske systemer. Han har et poeng. Idylliseringen av kvinnen og negativiseringen av mannen innebærer et svart/hvitt fokus ingen er tjent med.

Det er på tide å gi opp den aggressive kvinnekampen og legge en større vekt på vennskap og godhet mellom kjønnene. Professor emeritus Sigurd Skirbekk ved UiO har i en årrekke henvist til internasjonale undersøkelser som bekrefter de genetiske forskjeller mellom mann og kvinne. Det er på høy tid å gjeninnføre respekten for kvinnekjønnets annerledeshet og hvilken gjennomgripende kraft som ligger i hennes femininitet.

Først publisert i Aftenposten 24.5.2006

Dette er en betraktning på dagens feminisme, først publisert i Aftenposten i forbindelse med hundreårsjubileet for Henrik Ibsens død i 2006. Feminister som i jubileumsrus blottet for selvkritikk hyller den skarpe dikteren, glemmer at Nora på Ibsens tid var en helt annen enn hun er i dag. I dag er Nora blitt Helmer.

           Ingunn Økland biter igjen med spennende tanker i Aftenposten 23. mai, på dagen hundre år siden Henrik Ibsen døde.  Han var forfatteren som søkte å avdekke livsillusjonene og drive mennesket inn i en realitetsorientert virkelighet.  Borgerskapets uutholdelige arroganse i møtet med den svake part, ble dramatisk spikret til korset med en våken penn. Mannen angrep datidens hellige maktkuer med en slagkraft som til dags dato gjør at hans skuespill blir spilt over hele verden.  

              Den samfunnskritikk som preget Ibsens forfatterskap, er det derimot lite igjen av i dagens Norge. Vi lever i et land der kvinner er en salgsvare, hver 8 mann kjøper sex og landets hovedgate er byens horestrøk.  Nora for lengst har forlatt Helmer og i mange tilfeller trådt inn i Amalie Skrams verden med et endeløst slit med eneansvaret for barn og økonomi. Menn kommer og går i en evig runddans med uro og mangel på stabilitet. I de tilfellene der Nora blir, nekter hun mannen sex i frihetens navn og driver ham ut på gaten til villige nigerianerinner. Nora gjør følgelig ingen nevneverdig motstand mot at afrikanske kvinner undertrykkes, bare det ikke går ut over henne selv.

             Feminister som i jubileumsrus blottet for selvkritikk hyller den skarpe dikteren, glemmer at Nora på Ibsens tid var en helt annen enn hun er i dag. I dag er Nora blitt Helmer. Hun er familiens fundament, økonomisk selvstendig, fri i sin seksualitet med retten til å velge hva hun måtte finne for godt. I en hyllest til modernitetens individualitet, kjempet Ibsen mot undertrykkelsens tyranni. I dag undertrykker Nora hvem hun vil. Økland antyder enda en utvikling: At kvinnen tilslutt ikke engang bryr seg om sitt eget avkom. Hedda Gablers avsky mot å selv bli mor er en annen beskrivelse av Helmers letthet: Han er seg selv så uutholdelig nok. 

            I modernitetens liberale tidsalder har pendelen svinget ut i det egosentriske rom der materialisme og ensidig fokus på egen lykke har torpedert mange felleskap. Feministen Suzanne Brøgger spør hvordan man overhodet kan utvikle seg i en familie. Et annet spørsmål er hvordan man overhodet kan unngå å bli en Narscissus utenfor det forpliktende og korrigerende fellesskapet med andre mennesker?

            Slik den falske tryggheten ikke var sikker for Helmer, gir heller ikke samtidens oppskrytte kvinnefrigjøring Nora den frihet hun søker. For når den mannsundertrykte blir mannsundertrykker, er vi like langt. Kvinnen må kvotere seg selv med makt inn i helmerske stillinger hun ikke har gjort seg fortjent til. Når debatten banaliseres ned til hvorvidt Nora skal velge plikten eller frihet, som om det ene er motsatsen til det andre, er forvirringen komplett. Jeg støtter tidligere statsminister Kåre Willoch. Hans omskriving av avslutningen i Et Dukkehjem uttrykker i det minste en samfunnskritisk holdning i ekte Ibsen-stil. At dagens Helmer (Nora) dermed reagerer med rasende utbrudd, gjør analysen desto mer riktig. Ibsen angrep Helmer. Willoch gjør det samme.

            Globaliseringen har dessuten satt den hvite, rike kvinnen et nytt lys. Som del av verdens kapitalistiske borgerskap kunne man forvente at hun i Ibsens stil kjempet for de svake.  Det er derimot i stor grad menn som har markert seg som forkjempere for utjevning av forskjeller.  Bono, Clinton, Gates, Bondevik, Jan Egeland. Hvor er Nora? Kjemper hun bare for egen etnosentriske rettighet til å handle billige klær som er laget av barn i India og bekrefter dermed inntrykket av å være Ibsens ansvarsløse lerkefugl? Hun ville ta mannens rolle, og fikk den. Dermed får hun også stryk karakter på lik linje med Helmer. Også Nora befester sin makt straks hun får den. 

              Den samme borgerlige arroganse som herjet Helmer, herjer dagens Nora. Uten syn for realitetenes nød som nærmest ukentlig forkynnes av FNs koordinator for flyktninger, Jan Egeland, smigrer hun seg selv til å tro at Ibsens kritiske samfunnsrøst hadde hyllet henne dersom han hadde levd i dag. Mest sannsynlig hadde Ibsen angrepet det norske samfunnet på en slik måte at han hadde måttet rømme landet atter en gang.     

Mine kommentarer:

Jeg var invitert til KrF Trondheim som foredragsholder 9. juni og holdt der det etterhvert så beryktede foredraget om hvor sentralt kristne verdier har vært for europeisk kulturs utvikling. Kritikken mot den aggressive kvinnekampen falt i denne sammenheng. Siden har det kokt i Adresseavisen, Dagbladet og i en rekke andre medier i Norge og Sverige.

Mitt første hovedpoeng var å rette oppmerksomheten mot behovet for en sterkere vekt på moralsk tenkning i det liberale sekulære samfunn.

Det andre hovedpoenget var å vise at en rekke sentrale europeiske verdier slik som menneskerettstanken, likeverds- og toleranseprinsippet har sin opprinnelige rot i kristen filosofi. Å påstå at religiøse rasjonelle argumenter ikke har en plass i det offentlige rom i liberale sekulære samfunn, medfører dermed en historieløshet. Det var ikke opplysningstidens rasjonalister eller humanistiske ateister som kom med disse viktige bidragene inn i europeisk kultur. I dagens samfunn som har en tendens til å benekte kristendommens verdi for europeisk utvikling, er det derfor behov for å minne om disse fakta. Denne debatten lar seg derimot ikke forringe til et spørsmål om venstre- eller høyresiden i politikken. Det gjelder oss alle.

Jeg oppmuntrer herved til ny moralfilosofisk refleksjon rundt de konstruktive sidene ved kristen tenkning opp gjennom historien. Målet er at det liberale sekulære samfunn skal legge bedre tilrette for konstruktiv moralsk energi i dagens virkelighet der hedonistiske tendenser er sterke og egoismens råderett er for stor.

Kronikk publisert i Adresseavisen 16.5.09.

BEHOVET FOR MORALSK TENKNING

Adresseavisen trykket 11. juni kommentator Trygve Lundemos upresise og noe sleivete oppsummering av foredraget jeg holdt på KrFs folkemøte 9. juni.

Mitt hovedanliggende var å vise at det liberale sekulære samfunn trenger fornyet vekt på moralsk energi for å demme opp imot den pågående tendensen til at solidaritet svekkes som samfunnslim. Fordi ensidig vekt har vært lagt på vitenskapelig fremdrift, lider kulturen av manglende tilsvarende vekt på medmenneskelig varme.

    Det er beklagelig at å snakke om moral er tabubelagt idag. Man blir straks stemplet som moralist. Like fullt er institusjonaliseringen av omsorg moralfilosofisk bekymringsverdig. Måten eldre skipes bort til kalde byråkratiske institusjoner er nedverdigende, psykiatrien eksploderer, hele generasjoner forsvinner i abort, barnevernsbarn misligholdes og den seksuelle frigjøringen går så langt at familiens eksistensgrunnlag er truet. I dagens hedonistiske klima der omsorg, ansvar og troskap anses som gammeldags, våger mennesker knapt å inngå forpliktende partnerskap. Norge har rundt en million eneboere. Moralsk anarki fører til at menneskeverdet og livskvaliteten forringes. Det er på høy tid med en etisk opprustning som kan bidra til ny vekt på solidaritet og det gamle nestekjærlighetsbegrepet.

    Europas toneangivende filosof, ateisten Jürgen Habermas påpeker at man har vært for rask til å kaste fra seg den religiøse etikken som kan tilføre den sekulære stat et bedre moralsk fundament. Dette trengs for at borgerne skal oppføre seg tilstrekkelig empatisk overfor hverandre. Han etterlyser i boken The dialectics of secularization etisk-religiøse overbevisninger og rasjonelle religiøse argumenter som kan tilføre den sekulære stat det fundament som trengs for at borgerne skal oppføre seg tilstrekkelig empatisk overfor hverandre. Habermas er i likhet med en rekke filosofer bekymret over det moralske forfallet i Europa. Han sier det er viktig å bygge på den religiøse etikken, fordi den verdiliberale stat åpenbart ikke makter å tilstrekkelig motivere borgerne til solidaritet.

    I denne sammenheng rettet jeg under det etter hvert beryktede foredraget skarp kritikk mot likestillingskampen. Dynamikken mellom kjønnene forringes dersom likestilling blir et ideal som krever at kvinnen skal bli lik mannen. Det opprinnelige konstruktive fokus på stemmerett og likeverd har utviklet seg til å bli en knallhard kamp mot mannen. Hvor ble det av vennskapet? Må vi sloss om absolutt alt? Dagens kvinner er dyktige til å fremsette knallharde krav, men lite opptatt av å sette krav til egen adferd. Det er på tide å snakke om likeverd, et begrep som åpner for større forståelse for de genetiske forskjellene mellom kjønnene. Når kjønnskampen går så langt at kvinner som liker å lage mat for å glede mannen blir uglesett, er vi iferd med å få et mannsfientlig samfunn.

   Andre kulturer har tradisjoner der kvinner fra tidlig alder undervises om kjønnsforskjeller og oppmuntres til å imøtekomme mannens seksuelle behov. Norske feminister har en del å lære av våre utenlandske søstre. Jeg har stor forståelse for at mange norske menn heller velger feminine kvinner fra Russland, Thailand eller afrikanske land. Disse er i det minste opptatt av å ta seg godt ut, glade i å lage mat og dyktige til å tilfredsstille mannen seksuellt. Å betegne utenlandske kvinner som sexdukker er en ufyselig karakteristikk som bekrefter norske kvinners diskriminerende holdninger.   

   Som født og oppvokst utenfor Norges grenser, har Adresseavisen dog rett i at jeg ofte ser tema fra andre sider enn det tradisjonelle. Forøvrig har jeg ingen tilknytning til bedehusmiljøer og er ingen kirkegjenger blant konservative kristne, men forsvarer likevel deres rett til å bli møtt med respekt på lik linje med andre minoriteter. Det var underlig å merke seg at Lundemo har et negativt forhold til viktige deler av norsk historie. Jeg trodde virkelig at Trondheim som landets eldste hovedstad var stolt av sin tilknytning til både Olav Trygvasson og Olav den Hellige.

   Ingen av oss vil ha tilbake tiden da dobbeltmoralske pietistiske prester avviste ugifte gravide piker på kirketrappen. Men slik pendelen ofte svinger fra den ene ytterlighet til den andre, er dagens samfunn iferd med å legitimere en hedonistisk livsførsel som medfører at egoismen får råderett. Det må altså ateister som Habermas til for å minne om verdifulle sider ved de ti buds etikk. For hvordan går det i et samfunn dersom det blir akseptabelt å lyve? Og bedra hverandre? I dag er det en sterk tendens til å degradere troendes rasjonelle argumenter i det offentlige rom. I et slikt klima er det lett å glemme at såkalte sekulære verdier i europeisk sammenheng nettopp har et religiøst opphav. De er således ikke verdinøytrale.

   Nå for tiden får man derimot det historieforfalskende inntrykket av at det var opplysningstidens ateister eller marginale Human Etisk Forbund som har oppfunnet av det humane menneskesynet. HEF representerer kun 1.7 % av den norske befolkning med statutter som stort sett består av kristen etikk, bare minus gudstro. Bevegelsen er så godt som ikke-eksisterende i utlandet og representerer forrykende lite originalt moralfilosofisk materiale.

    Det var derimot kristendommen som la grunnlaget for det humane menneskesynet. Først når kristendom vant terreng i det romerske imperiet kom oppgjøret med slaveriet og innføringen av et nytt menneskesyn som ga verdi til alle uansett kjønn, etnisitet eller klassetilhørighet. Det var den kristne teologien i middelalderen og den spanske skolastikken som danner det moderne grunnlaget for det man i dag kaller menneskerettighetene, ifølge Habermas. Både toleranseprinsippet og likeverdstanken har sitt utspring her, med røtter i et stolt Europa som på høyden av sin intellektuelle storhetstid fostret en markedskapitalisme som brakte velstand til hele den vestlige sivilisasjon.

    Hvor hadde Vesten vært uten den religiøst funderte respekten for eiendomsrett, arbeid, sparing og reinvestering som la grunnlaget for stabilitet og fremveksten av kapitalismen? Det er på høy tid å avslutte den historieløse hetsingen av kristne verdier og anerkjenne behovet for ny vekt på solidaritet.

        Den franske filosofen Andrè Glucksmann sier at en dyp verdisplittelse kjennetegner og svekker den vestlige kultur. Striden står mellom de som ønsker å bevare og beholde tradisjonelle verdier og de som ønsker reform i nihilistisk verdiliberal retning.

      I dag påstås det historieløst at sekulære verdier oppsto i opplysningstidens tankesmie, som om disse idealene var noe revolusjonerende nytt. Virkeligheten er at opplysningstiden bragte med seg svært lite som egentlig var originalt, men gjenopplivet tanker som lenge hadde vært sovende i den europeiske kulturen. Det helt nye med opplysningstiden var derimot opprøret mot gudsbildet, den ondsinnede stemplingen av troende som irrasjonelle og innføringen av mennesket som meningsbærer i Guds sted.  

     Som en konsekvens av 1600 tallets tro på sekularisme og verdinøytralitet, oppsto tanken om at i det europeiske demokratiet skal det skilles skarpt mellom religion og politikk. Den nye tid skulle være styrt av ”verdinøytrale”. Tro og livssyn skal forvises til privatsfæren og gamle tradisjoner oppfattes som et negativt begrep. I dagens samfunn innebærer en slik tankegang i praksis at tradisjonell europeisk kultur svekkes. Liberalteologer påstår idag forbløffende ureflektert, at religion ikke inngår i demokratisk styringsideologi. Nettopp her svikter logikken fullstendig.  Såkalte sekulære verdier har i europeisk sammenheng nettopp et religiøst opphav. Både det humane menneskesynet og likhetstanken har sitt utspring fra kristen etikk med røtter i et stolt Europa som på høyden av sin intellektuelle storhetstid fostret en markedskapitalisme som brakte velstand til hele den vestlige sivilisasjon. Europas grunnverdier er hentet nettopp fra kulturhistoriens verdibase der etiske retningslinjer la grunnlaget for sekulær demokratisk styringsideologi.

    For hvilke verdier, enten de har et religiøst eller ateistisk utspring, er nøytrale? Religionsfriheten hviler ikke på individet alene, men forplanter seg i fellesskapet som etiske normer i kulturen. Hvor hadde Vesten vært uten den religiøst funderte respekten for eiendomsrett, arbeid, sparing og reinvestering som la grunnlaget for stabilitet og fremveksten av kapitalismen? Hvor hadde det moderne Norge vært uten pietisten og bedehusikonet Hans Nielsen Hauge?

     Det var kristendommen som introduserte menneskesynet som pr. definisjon utgjorde bruddet med den elitistiske demokratiforståelsen i antikken. Basert på likhetsprinsippet ble tanken lansert om at hvert menneske uansett klasse, kjønn og rasetilhørighet har en helt spesifikk verdi. Hugh Cunningham, professor i sosialhistorie ved universitetet i Kent, sier at den romerske brutaliteten med barn solgt som slaver ikke ble stanset før den tidlig-kristne bevegelsen vant terreng i det romerske imperiet. Kristen etikk ble dermed menneskerettighetenes ultimate vugge og et av verdenshistoriens betydeligste bidrag til utjevning av klasseforskjeller. Et sterkere uttrykk for religiøst funderte verdier skal vanskelig finnes. De fleste av våre største idealer er opprinnelig kristne. Dermed faller myten om sekularismens objektivitet.

    Nå for tiden utsettes samtiden en historieforfalskende prosess der det påstås at dette menneskesynet først ble lansert av opplysningstidens ateister. Den høyst marginale bevegelsen Human Etisk Forbund, som kun har noen få titalls tusen medlemmer på verdensbasis, hevder historieløst at den ateistiske humanismen har gitt viktige menneskerettsbidrag. I virkeligheten er derimot den humanistiske etikk kun en blåkopi av kristen filosofi, minus gudstro. Den ble til omtrent 2000 år for sent til å være opphavet til noe som helst.

     Det var opplysningstiden som lanserte den evolusjonistiske tanken på religion som en primitiv fase man skulle bevege seg bort fra. Sekulariseringstesene som har regjert de intellektuelle fagmiljøene tok ateismens seier for gitt og prokamerte at Gud var død. Få teser skulle vise seg å ta så grundig feil. Den tyske filosofen Jürgen Habermas, Europas mest toneangivende filosof, sier at i et verdenshistorisk lys er det faktisk den europeiske ateistiske rasjonalismen som er det egentlige unntaket: Alle andre tror på en Gud. Humanistiske vitenskapsteorier har dessuten for lengst erkjent utfordringene ved objektivitetstanken. For er forskning noensinne objektiv?

   Man ønsket tidlig på 1900 tallet å forstå og forklare historiske tekster ved å kvitte seg med egne fordommer og la teksten tale sitt eget språk. Det viste seg svært vanskelig. Den hermeneutiske tolkningslærens gjennombrudd på 1950 tallet erkjente at også tolkeren er subjektivt plassert i egen kontekst og forståelsesramme. Han er farget av egne kulturelle verdier. Troen på objektivitet ble gradvis svekket utover 60 tallet og kuliminerte i 68 revolusjonens rasende erkjennelse av kritisk teori. Professor Dietrich Schwanitz påpeker at den kritiske teoriens kritikk av liberalisme og ren kapitalisme har siden bidratt til å sette søkelyset på undertrykkende forhold i samfunnsapparatet med den hensikt å frigjøre mennesker fra overformynderiets tvang hvor det nå enn viser seg. Erkjennelsen var at historien er skrevet på ideologiske premisser av grupper som styrer maktgrunnlaget. Feminismens våpen ble formet nettopp i denne tankesmien.

    Bør man så beskytte og bevare, eller reformere og dermed endre samfunnet? Svaret følger ikke opplagt høyre eller venstresiden i politikken og handler om langt mer enn en snever debatt om begrepet religionsfrihet. Sosialdemokratiet har, med dens røtter i marxismen, hatt vanskelig for å godta at samfunnsreform ikke alltid er til det bedre. Man tar det for gitt at revolusjon og dens mer subtile følgesvenn reform idealistisk sett skal lede frem mot målet: ”fred på jord i det klasseløse samfunn.”  I kjernen av den marxistiske tankegang ligger antagelsen av at mennesket bare er godt og at ondskap er en myte. Ved tilstrekkelig mange reformer som bryter med borgerskapets tradisjonelle kultur, vil samfunnet tilslutt bli et nirvana. Det sosialistiske menneskesyn bygger dermed på en naiv tanke: mennesket er bare godt. Dersom noe går galt, er det samfunnets feil og ikke individets. Pave Benedict XVI påpeker at troen på den evolusjonistiske sosialdarwinismen parret med tanken om fremskritt og samfunnsendring åpner ideologien for en slags sekulær messianisme. Den moderne, nærmest religiøst politiske visjon blir dermed å stadig gjennomføre samfunnsendringer.

    Tradisjonelle religioner som buddhisme, islam og kristendom gir andre svar på de samme eksistensielle spørsmålene. Deres menneskesyn åpner for at mennesket er både ondt og godt. Nettopp derfor står individets eget veivalg så sentralt.  I buddhismen anbefales mennesket å ta et oppgjør med sinnsgiftene slik som grådighet, begjær og egoisme. Jakten på balanse og måtehold står sentralt. Religiøse ideologiske drivkrefters visjon er dermed å bevare og beskytte kulturen mot tanker som bryter med de normer som opprinnelig gjorde kulturen sterk. Religionene hevder det er en illusjon at verden noensinne kommer til å bli en fredens oase. Mennesket er for alltid dualistisk splittet mellom det onde og det gode. ”Frelsen” ligger utenfor denne tilværelsens kaos. Det kan se ut som religiøse samfunnsstrømninger dermed er på kollisjonskurs med marxistisk inspirerte sekulære ideologier. Uansett er begge parter alt annet enn objektive. 

    Med famlende verdiliberale multikulturalister ved det intellektuelle roret viskes dermed Norges tusenårige kulturarv gradvis ut. Dette skjer for øvrig uten nevneverdige protester fra de såkalt kristne i landet.  Foreløpig har ikke en eneste biskop lagt ned sitt embede i protest mot noe som helst. Den norske kirkes fryktsomme ledelse lar seg stadig diktere av sine mer eller mindre ateistiske arbeidsgivere i staten. Konservative troesmiljøer ser i tillegg ut til å trives best bak lukkede bedehusdører der de passivt venter på at en gud skal gripe inn.

    Hva blir så utfallet av den pågående kulturkampen? Norges avgjørende svakhet er dens tafatte kompromissvillige kristne befolkning som foreløpig ikke ser ut til å kjempe for noe som helst. Man trenger ikke å skylde på islam som den store fare. Muslimer står i det minste for noe. Det er det lenge siden konservative kristne har gjort. Å svekke det norske kulturfundamentet har man klart helt uten hjelp fra andre. Med slike likegyldige venner, hvem trenger fiender?

Omarbeidet fra kronikk først publisert i Klassekampen 7.4.08

Biskop i Sør-Hålogaland Tor B. Jørgensen etterlyser 7.mai den myke dialogen i et motinnlegg mot min artikkel i Vårt Land ”Kynisk spill fra Nordbø”. Men er respektfull samtale alltid myk? Innebærer ikke respekt nettopp retten til å kritisere når kritikken er legitim? Betyr toleranse at man automatisk bøyer seg for den andre part?  

 Man har derimot respektfulle samtaler med mennesker man respekterer. De hvis fremgangsmåte man ikke respekterer, kritiserer man åpent og direkte, i dette tilfellet Arnfinn Nordbøs manipulative angrep på meningsfriheten her i landet.

Det må gå an å stå frem som homofil i et av verdens mest homoliberale land uten å ty til hets av foreldre eller ty til mediestunt som åpenbart har til hensikt å påtvinge den konservative kristne minoriteten sitt eget syn på homofili. I et demokrati må takhøyden være at meningsforskjeller godtas, noe også Morgenbladets Frank Rossavik poengterer. Han kritiserer folk i homobevegelsen for altfor raskt å ta på seg den subjektivt følelsesladede offerrollen. Selv har jeg for øvrig nære homofile venner som fullt ut støtter kritikken mot Nordbø. Det må være mulig å fremme legitim kritikk mot homofile, uten å bli stemplet som homofob. Å komme med åpen kritikk viser nettopp at man respekterer homofile som likeverdige mennesker på samme måte som heterofile. Likeverdige går jo nettopp i kraftig debatter med gjensidig respekt for hverandres ulike ståsted.

    Jørgensen brenner åpenbart for den utydelige inkluderingsteologien som det er så politisk korrekt å hylle nå til dags. Man skal fremstå varsomt selvkritisk og helst være utydelig når det gjelder klassisk kristen forståelse, mens statens politiske ledere overkjører og omdefinerer hva som bør være kirkens dogmatiske ståsted i sak etter sak. Et ledd i dette er å stadig påpeke hvilke overtramp som har vært gjort i kirkehistorien. Det er dog bred enighet blant forskere om at ingen tidsepoke har bidratt til så mange folkemord og menneskeverdsbrudd som det sekulære og ateistiske tyvende århundre.

    Norge fremstår i dag som et av verdens mest ensidig sekulariserte og gudsfientlige nasjoner. Denne utviklingen har blitt muliggjort gjennom den norske kirkes vinglete lederskap som i årtier har latt seg diktere av sine mer eller mindre ateistiske arbeidsgivere i staten. Teolog Eskil Skjeldal påpekte i Morgenbladet 6.2. at den norske kirke over lengre tid har fulgt en statspålagt inkluderingsideologi som innebærer at det kristne budskapet reduseres til en sekulær-humanistisk folkekult heller enn å representere tydelig kristendom.

Det kan virke som om populistiske ledere som Jørgensen er mer opptatt av egen status og anerkjennelse enn å være en etisk rettledende stemme i samfunnsutviklingen. Han er dermed fullstendig utakt med internasjonal tidsånd der tydelighet og fryktløshet definerer spirituellt lederskap. Med sekulær-humanistiske biskoper som Jørgensen ved roret går verdirelativismen innad i kirken så langt at det er betvilelig hvorvidt kirken overhode lenger kan betegnes som kristen.

Å betrakte hvorledes Jørgensen ensidig vektlegger den ene siden ved evangeliefortellingene, befester min kritikk av hans selektive måte å forholde seg til tekstene på. Nøyaktig de samme fortellingene snakker om nåde til kvinnen i ekteskapsbrudd, men lar det straks fremgå at hun ikke skulle gå derifra og fortsette med neste kunde. Bibelen beskriver de mest hardslående angrep på ukonstruktiv adferd, det være seg bedrag, løgn eller baktalelse. At kristen tro innebærer et vassent smil til alle med klarsignal til moralsk betenkelig adferd, er direkte kjettersk å påstå.

    Den som lever i et land med fryktsomme kirkeledere og generellt, en utstrakt sjikanering av kristne og andre religiøse, kan lett miste vidvinkelsynet på de massive trender som egentlig preger verden. Sosiolog Peter Berger påpeker at religion står sterkere enn noen gang i moderne samfunn, noe som bekreftes av islams 1.3 milliarder og kristendommens 2.3 milliarder troende.

Denne overveldende internasjonale trenden avliver dermed myten om at det automatisk er en konflikt mellom rasjonalisme og gudstro. Milliarder av mennesker deltar i utviklingen av det fornuftsbaserte samfunn uten at dette virker sjenerende på de sammes tro på gamle hellige bøker slik som Bibelen.  

Kulturkampen i Norge står mellom de som ønsker å bevare den gamle norske kulturen og de som vil liberalisere og endre samfunnet.

Begge parter betegner seg ofte som kristne, et begrep som er i ferd med å tømmes for mening. For å si det slik vi gjorde under studiet av religionshistorie: et bibelvers kan klistres på ethvert ressonnement. Fordi handlinger avslører underforliggende intensjoner, blir det likevel enkelt å skille kampsonene i den pågående debatten.

Det er lenge siden den urgamle kristne verdiarven har vært utsatt for et mer sofistikert angrep enn gjennom det velregisserte pr-stuntet til Arnfinn Nordbø. I forbindelse med boken ”Bedre død enn homofil?” har han smilende etterlyst ”en mer ydmyk og medmenneskelig måte å snakke om hverandre på.” Parallellt legger han selv opp til et av Norges historiens mest skruppelløse angrep på foreldres rykte i full offentlighet og en allmenn demonisering av konservativt troende.

Det underliggende raseriet er til å ta og føle på. Ved utgivelse av boken, er hevnens time åpenbart kommet. Med høyst moralsk betenkelig fremgangsmåte er målet om medieoppmerksomhet nådd. I Tv2s Tabloid sending 23.4. der både Nordbø og jeg deltok, presterte Nordbø på sympatijakt å latterliggjøre sin egen mor i åpningskommentaren. Den subjektive anklageformen gjør seg godt som medieutspill, men kan likevel aldri godtas som rasjonelle argumenter i en prinsippiell debatt. Å spille på følelser blir aldri annet enn et hersketeknisk virkemiddel. Etter sending sa jeg til ham at han burde ”grow up,” finne sin egen identitet og slutte å forvente at andre skal endre sine syn i møte med ham.

Nordbø ser ut til å ha et naivt håp om at alle etterhvert skal bifalle hans syn på normalitet. Det kan han bare glemme. Dessuten, den som med letthet selger sin lojalitet i håp om oppmerksomhet, vil snart finne ut at kortsiktig popularitet ikke kan erstatte foreldres livslange omsorg. Foreldrene til Nordbø har hittil unnlatt å gå ut offentlig mot sin sønn. Det sier nok. Broren Jon Petter Nordbøs innlegg i Stavanger Aftenblad 24.4 viser i tillegg at en rekke påstander i boken er direkte feil.

Det bør være et greit valg å stå frem som homofil i Norge, et av verdens mest homoliberale land. En rekke dyktige personer i offentligheten er homofile, et samstemt media hyller enhver som står frem og den nye ekteskapsloven legitimerer likekjønnet samlivsform. De fleste av oss har homofile venner. Å være skjeiv er en ærlig sak. Det som derimot ikke er ærverdig, er å offentlig gå ut og gjøre alt i ens makt for å sverte et minoritetsmiljø som bedehusrørsla bare fordi de ikke er enig i homobevegelsens definisjon av normalitet. Det ensidige kravet om toleranse fremmes i dag fra ekstreme muslimers hold med en nærmest fascistisk glød. Dette kan lett bli en ”liberal illiberaltet”, for å sitere Aftenpostens Knut Olav Åmås 28.4. Den heterofile majoriteten vil dessuten ikke kunne oppvise annet enn overfladisk sympati for en livsførsel man oppfatter som langt fra egen orientering. Dette bør en del homofile snart forstå.

   At så få kritiske røster melder seg i møtet med Nordbøs ensidige fortelling, er for øvrig typisk for norsk offentlighet. Man angriper i flokk og fordømmer den ene part, lenge før begge sider av saken er belyst. Å kritisere homofile er dessuten tabu. Av frykt for å bli stemplet som homofob, fremmes ikke legitim kritikk på samme måte som mange unnlater å kritisere etniske minoriter av frykt for å bli kalt rasist.  Selv er jeg fremmed for bedehustradisjonen og har ingen tilknytning til bevegelsen. Men å beskue den nådeløse behandlingen Nordbø gir Misjonssambandet er en sjelden oppvisning i mangel på integritet. Smerten hans foreldre har påført ham, har han gjengjeldt til de grader med det onde, hvilket fratar ham sånær all sympati. Dette er det stikk motsatte av å hedre sin far og mor, foruten hvem Nordbø ikke engang hadde hatt et liv å dele med sine homofile venner.

Når hans foreldre fastholder at homofili er et avvik, men ikke desto mindre bør stor kjærlighet vises den homofile, gjør de ikke annet enn å følge den internasjonalt sterkt voksende religionen som omfatter flere milliarder mennesker. Nordbø kunne jo ta et oppgjør med homo-lobbyen og hetse dem på det groveste, for så å se hvorvidt avvisningen ville vært mindre der. Hva er så motivet bak Nordbøs intolerante korstog mot miljøer som mener at homofili er et avvik? Hans påtrengende misjonsprosjekt ser ut til å være at både kristendom (som bedehustradisjonen i Norge kun er en liten del av), jødedom og islam må endre syn på homofili. Det skal bli litt av en jobb. De tre bokreligionene omfatter som kjent flere milliarder mennesker.

Poenget er at både bedehus-Norge og de homofile miljøene har livets rett. Takhøyden må være såpass i et liberalt demokrati at forskjellighet aksepteres, ellers strupes enhver individualitet og totalitære strømninger overtar kontrollen. Et fritt samfunn innebærer subgruppers rett til å forbli uenige. Meningsfrihet betyr frihet fra mobbens tvang av det slaget som med jernhånd krever at borgere skal tenke i takt.

I dag dyrkes dialog nærmest som en ny religion i det sekulære Norge. Tanken er opprinnelig marxistisk. Man håper at enhver uenighet tilslutt vil forsvinne og åpne for det gudløse klasseløse samfunn som skal opprette en slags himmelsk nirvana-tilstand med fryd på jord. Håpet om dialogens guddommelige evner til å skape fred, er derimot en myte. Til alle tider har forskjellighet definert og preget kulturell og individuell tilhørighet.    

   At biskoper som Tor B. Jørgensen i Sør-Hologaland går ut med støtteerklæringer, får meg til å lure hva slags kompetansekrav som ligger til grunn for valg av biskoper i den norske kirke. Er strategien å til enhver tid være enig med siste politisk korrekte taler? I så fall, hvilken fortredelig feighet. Jørgensen hetser i Klassekampen 23.4. sin egen religion på det groveste med påstander som ligger langt under pari. Kirkelederen passer langt bedre inn i Human Etisk Forbund, en bevegelse som kun representerer 1.8 % av befolkningen og er omtrent ikke-eksisterende i utlandet. Der bedrives en historieforfalskende prosess som er langt verre enn den bedre kjente fornektelsen av Holocaust.

Man påstår at kirken har måttet lære pinlig mye av humanistene og at opplysningstiden bragte med seg et nytt menneskesyn som la kirkens stolthet i grus. Jørgensen påstår at kirken ikke har noen god historie når det gjelder disse rettighetene. For noe sludder. Det et historisk faktum at både det humane menneskesynet som ga verdi til alle, toleranse- og likeverdstanken er opprinnelig kristne verdier. Det var den kristne teologien i middelalderen og den spanske skolastikken som dannet det moderne grunnlaget for det man i dag kaller menneskerettighetene. Troen på verdinøytralitet og sekularisme kom først hundre år senere. Dersom kunnskapsnivået i den norske kirke er representert ved Jørgensens håpløst inkompetente uttalelser, kan jeg love det kan bli enda flere som slutter å sette sine ben i en til de grader lavpannet kirke.