Hanne Nabintu Herland

Alder: 0
  RSS

Om Hanne Nabintu

Religionshistoriker, forfatter og grunnlegger av The Herland Report, som når millioner årlig, Hanne Nabintu Herland, er kjent fra media som en fryktløs kritiker av politisk-korrekthet. Hun hevder at våre demokratier er tatt over av en ekstrem-liberal elite, både på Høyre- og Venstresiden, som ikke lenger lytter til folket.

Herland har bodd en årrekke utenfor Norge, og flyttet tilbake i 2018. Hun er født og oppvokst i Afrika, har lenge bodd i Sør Amerika og Midtøsten. Hun har reist mye over hele verden og snakker en rekke språk.

Aktuell med ny bok: Det nye Babylon. Hvordan Vesten mistet sin storhet. Ventura Forlag. Kjøp den hos ARK eller andre bokhandlere.

Herlands daglige arbeid er å lede The Herland Report nyhetssiden og Herland Report TV (HTV) når millioner årlig, med 13.5 millioner ganger leste artikler og sette web-TV programmer siste år. Herland Report tar tverrpolitisk opp tema knyttet til utenrikspolitikk, kultur, religion, Midtøsten og et Europa i forfall sett fra et annerledes perspektiv, fritt for politisk korrekthet.

Herland Report har stor tro på et samfunn som tillater ytringsfrihet og arbeider i et vidtrekkende internasjonalt nettverk og leverer nasjonale og internasjonale artikler og intervjuer med ledende fritenkere, intellektuelle, forfattere, aktivister og andre.

Herlands tidligere bøker er blant annet bestselgeren "Alarm. Tanker om en kultur i krise" fra 2010 som kom i 5 opplag på under et år. Selvbiografien "Respekt" fra 2012 kom i 2. opplag etter bare dager i salg. Her forteller Herland om sin oppvekst i krigsherjede Afrika og om møtet med Norge, janteloven, gruppepresset og den strukturelle sosialistiske rasismen som gjennomsyrer norsk tankegang.

I "Ny vind over Norge" deltok Erna Solberg, Siv Jensen og venstreradikale Walid al Kubaisi i en analyse av hvilke verdier vi trenger mer av. Herland skrev også forordet i Odd Nerdrums "Crime and refuge» og har markert seg som en tilhenger av figurativ kunst.

Les artikler, ta kontakt: www.hannenabintuherland.com. Facebook fordelt på tre sider: Engelsk side "The Herland Report", norsk fan-side "Herland Report Norsk" og venneside, tilsammen rundt 130 000 følgere. Twitter brukes lite @HanneNabintuHer

Følgere

Ytringsfrihet hylles ofte som en klassisk, vestlig verdi. Men hvilken form for "ytringsfrihet" er det snakk om? Retten til å si alt det stygge man vil til andre? Retten til å være frekk, lyve, fremsette udokumenterte rykter?

På 1500-tallet, da «ytringsfrihet» først ble brukt som moderne begrep, ble det innført som prinsipp i det britiske underhuset for å sikre at talerne ikke ble avbrutt midt i et politisk innlegg. Det skulle ikke være slik at hvem som helst hadde rett til å si hva som helst til hvem som helst uten tanke på folkeskikk og dannelse. Talerne skulle få lov til å føre sitt argument uten å bli avbrutt.

Et historisk tilbakeblikk på ytringsfrihetens betydning tar oss dernest til 1949 da FN vedtok Menneskerettserklæringen som fastslår alle menneskers rett til å hevde sine meninger. Det er først her, i artikkel 19, vi finner «ytringsfrihet» omtalt som en menneskerett:

«Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.»

FN-erklæringen sier imidlertid lite om ytringsfrihetens grenser eller de rammene av alminnelig høflighet og dannelse som bør prege rasjonelle, saklige debatter. Det viser erklæringens svakhet. Den er et halvveis produkt, som bærer preg av mangel på respekt for det normative element, tidstypisk for epoken. 

Rundt 1950 befant vi oss midt i opptakten til marxistiske kulturrevolusjonen der man nettopp gjorde opprør mot den borgerlige plikt og ansvarstenkning. Poenget er at menneskerett henger sammen med menneskeplikt. Derav det gamle ordtaket: «Gjør din plikt, krev din rett.»

Plikt og rett er to sider av samme mynt, men pliktene snakkes det lite om nå til dags. FN-charteret forteller i elegante og utdypende ordelag om rettigheter, men påfallende lite om individets forpliktelser. Dette er en betydelig svakhet ved den moderne versjonen av menneskerettighetstanken. 

En rettighetskultur som fjerner kravet om ansvarlighet, vil ende opp med å forsvare lovbryteren, mens den lovlydige, moralske borger ikke gis forrang. Essensen i verdirelativismen at alt jo like mye verdt, samme hvilken moral som praktiseres.

Enkeltmenneskets rett til fritt å ytre sine meninger ble fastslått i FNs ordelag, men ikke de plikter og hensyn som må følge med. Ytringsfrihetens grenser ble ikke definert.

Grensesetting generelt ble ikke diskutert: Høflighet, dannelse og respekt for andres rett til å se verden på sin måte. Ytringsfriheten er et ideal som må ha sin plass innenfor moralske og etiske grenser.

Hvis disse begrensingene ikke blir klart definert, kan «ytringsfriheten» virke mot sin hensikt og bli et redskap for undertrykkelse som lett kan legitimere kaos og omgjøre demokratiet til et pøbelvelde – det de gamle grekere kalte et oklokrati.

Alexis de Tocqueville uttrykker i Democracy in America sin bekymring for hvor lett et demokrati kan bli en totalitær stat. Hvis demokratiet utvikler seg til et majoritetens eller mobbens tyranni, er det ingenting som skiller det fra et totalitært diktatur.

Den moderne – vår tids – definisjon av ytringsfrihet tilkjennegir dermed retten til å sjikanere hvem man vil, som om dette var en «vestlig verdi». Men det har aldri vært en historisk, vestlig verdi å bruke frekkhet og mangel på respekt til å undertrykke andres rett til forskjellighet. Hensikten med ytringsfriheten – jamfør eksempelet med det britiske underhuset - var derimot å opprettholde meningsmangfoldet.

Dagens praksis og angst for grensesetting er eksempler på det ekstremliberale samfunnets verdigrunnlag: verdirelativismen. Det gjenstår bare ett tabu i vår tid: Det å sette tydelige grenser for hvilken adferd som er ønskelig og hvilke som er destruktiv for fellesskapet.

Den historiske europeiske kulturen hadde meget tydelige idealer. Noen eksempler på tradisjonelle verdier kan være vekten på personlig ansvar for eget liv, hardt arbeid, dyder som takknemlighet, ærlighet, de ti buds etikk, å være pliktorientert, å anse familien som samholdsbyggende samfunnspilar. 

Sentralt sto også å verdsette kvinnen, et sterkt forsvar av landet, respekt for det maskuline, å vise ydmykhet og mangel på selvhevdelse, samt respekten for andres rett til å tenke annerledes og respekten for nasjonal suverenitet. Dette er klassiske konservative verdier, som er godt utdypet av konservatismens far, Edmund Burke.

Sosialetisk sto kristendommens vekt på de ti bud sterkt: Du skal ikke lyve, du skal ikke stjele. Disse tydelige «budene» er opphevet i det verdiliberale samfunn, i troen på at det gode i mennesket verken trenger en gud eller samfunnsbestemt moralitet.

Herbert Marcuse, en av de viktigste intellektuelle inspiratorene bak 1960-tallets studentopprør, snakket om behovet for å «avgrense friheten» på en slik måte at meningsmotstandere slutter å stille kritiske spørsmål. I A critique of pure tolerance, skriver han om behovet for å begrense ytringsfriheten for å fremme venstresidens samfunnsmål. 

Det ble meget tydelig definert at de «undertrykkende ideer» som skulle bekjempes var borgerskapet, de kristne og de såkalt konservative. Disse gruppene ble «fienden» som skulle angripes. Under ytringsfrihetens faner, kjempet man i praksis for å avslutte meningsmangfoldet. 

Så hvilken ytringsfrihet kjemper vi for? Den opprinnelig borgerlige eller den nåværende kulturradikale?


Hanne N. Herland leder til daglig The Herland Report, http://www.theherlandreport.com/

Gå til innlegget

Ytringsfrihet som retten til å mobbe andre

Publisert 4 måneder siden

Ytringsfriheten mister sin verdi hvis den defineres som retten til å snakke stygt til andre. Når den brukes til å mobbe istedenfor å fremme saklige argumenter i en debatt, blir ytringsfriheten et redskap til undertrykkelse. I dag lever vi midt i et samfunn som er i ferd med å bli totalitært.

Ytringsfrihet definert som retten til frekkhet og sjikane har aldri vært en vestlig verdi. Det er derimot oppskriften på et urettferdig samfunn, preget av respektløshet og en skremmende fryktkultur.

Å baktale, ærekrenke og sjikanere har vært et avmenneskets onde sidersiden tidenes morgen. Historien er full av beretninger om hvordan mobben forfulgte intellektuelle, politikere og religiøse ledere. Mange ble drept, andre ødelagt for livet.

Det gamle testamentet forteller om mang en filosof og profet som tok lederrollen og sa Roma midt imot, med ord som vekket raseri.

Jesu skjebne er ett eksempel. Datidens religiøse lederskap viste betydelig vilje til å spotte hamfor hans godhet mot uønskede minoriteter og folk flest, hans evne til å lære mennesker veien til et rettferdig samfunn. De religiøse ble eksperter på å få ham dømt basert på falske anklager, og utleverte ham samvittighetsløst til den verste torturog henrettelse. 

Noe lignende skjedde med Sokrates, en av antikkens greske filosofer. Platon skriver i Sokrates’ forsvarstale at Sokrates innså at folkets hat mot ham ville komme til å dømme ham til døden. Han ble anklaget for å «forderve ungdommen»ved å lære dem opp til å tenke selv – viktige dyder i søken etter ydmykhet og visdom. 

Dette var så utåleligfor athenerne at de søkte en mulighet til å drepe ham. Sokrates hevder at det var sannheten selv som anklagerne hans dømte når de kalte ham ond og urettferdig. Han levde i en tid medmassiv propaganda, der urett ble fremstilt som rett. Det var en tid da hedonismen vant frem i det athenske samfunn, til høy protest fra de ledende filosofene. Sokrates viste til hvordan baktalelse og hat hadde dømt mange til døden før ham, og komogså til å gjøre det etterham.

Det totalitære kjennetegnes nettopp av den totalemangel på respekt for forskjellige meninger. Mangfoldet forsøkes innsnevret påen slik måte at hele befolkningen mener det samme og tenker likt. Individetsfrihet forsvinner. 

Dette er den underliggende målsetningen. Vi så det særs tydelig under nazismen. Man ønsket et ensrettet samfunn. Meningsmangfold var fienden.

En av metodene som brukes for å få til denne typen frihetsinnsnevring, er grov mobbing av de få som våger å stikke hodet ut av boksen og stille kritiske spørsmål. 

Dersom disse sjikaneres tilstrekkelig hardt, antar man at frykten for å bli utsatt for det samme vil fylle befolkningen, slik at offentlige motforestillinger vil stilne. Mobbens ledere, i vår kultur ofte regnet for å være medieredaktører og ledende kommentatorer, blir dermed tildelt en viktigsamfunnsrolle, ettersom det tilfaller disse å sørge for at det er tilstrekkelig frykt i befolkningen mot å ytre seg på tvers av det politisk korrekte. 

Og mediemobbingen er ekstrem i Norge: Drevland saken, Trond Giske, Listhaug, nåsist Per Sandberg. Det er en hårreisende, ondskapsfull mobbebehandling.

Denne typen autoritærmakt- og trusselstruktur fungerer følgelig utmerket i land som Norge. 

Deter dog viktig å presisere at mange som jobber i media, er svært fortvilet over denne trenden og ønsker å skrive balansert og nyansert, hvis defikk lov. Mange utdannet seg som journalister nettopp for åbidra med kritisk tenkning og viktige avsløringer hva gjelder maktmisbruk.

Likevel, ser vi nøye etter så hadde ikke det kulturradikale opprøret mot europeiske tradisjoner til hensikt å øke meningsmangfoldet. Herbert Marcuse, en av de viktigste intellektuelle inspiratorene bak 1960-tallets studentopprør, snakket åpent om behovet for å «avgrense friheten» påen slik måte at meningsmotstandere slutter å stille kritiske spørsmål. 

Kirsten Powers, somselv tilhører de liberale venstresiden i USA, hevder i The Silencing. How the Left is Killing Free Speech at når dagens maktelite og stadig mer intolerantevenstreside forsøker å fjerne de stemmene som bryter med deres egen ideologi, bruker man brutalt undertrykkende strategier. 

Hun henviser til etterkrigstidens filosofiske apostel, hvis nymarxistiske filosofi ledet til studentrevolusjonen på1960-tallet, Herbert Marcuse. Han skriver i A critique of pure tolerance, sammen med Barrington Moore Jr. og Robert Woolf, om behovet for å begrense ytringsfriheten for å fremme venstresidens samfunnsmål.

I Marcuses tankemønster ble det meget tydelig definertat de «undertrykkende ideer» som skulle bekjempes var borgerskapet, de kristne og de såkalt konservative. Disse gruppene ble «fienden» som skulle angripes.

Det var disses tankerom samfunnet som burde undertrykkes, altså en effektiv illiberal holdning som hadde til hensikt å strupe pluralitet og mangfold i samfunnet. 

Man var altså ikke ute etter å få et fritt samfunn der ulike meninger skulle respekteres, men derimot innsnevre ytringsfriheten til kun å gjelde de som var enige med Marcuse. 

Under ytringsfrihetens faner, kjempet man i praksis for å avslutte meningsmangfoldet. Som en av de moderne, vestlige fritenkerne, MiloYiannopoulos, uttrykker det i et Herland TV (HTV) program, har man brukt den amerikanske konstitusjonens vekt påfrihet og ytringsrett til å utvikle et tyranni der poenget er å undertrykke de hvis meninger man ikke liker

Marcuse selv avslører den autoritære tendensen i enslik tankegang, og slår fast at det er både nødvendig og forsvarlig å leggebånd på andres rett til fri ytring. Den virkelighetsbeskrivelsen som skulle«vinne debatten», var hans egen og ikke andres. 

I mange tiår har de upopulære minoritetene i Vesten - de som nå har blitt mobbet fordi de ikke er tilstrekkelig ekstrem-liberale– klaget nettopp over dette. Man mener at enkelte subgrupper som homofile, kvinner, mennesker med annen etnisk opprinnelse enn den europeiske har fått fri talerett og i stor grad ikke møtt medinnvendinger. 

Disse har hatt full ytringsrett til å si og gjøreakkurat som man vil, uten kravet om respekt for det naturlige mangfoldet i samfunnet.

Hvis kravet om «toleranse» brukes som maktmiddel til åangripe meningsmotstandere med usaklige beskyldninger, rykter, persontrakassering eller ærekrenkelser, som om slikt var rasjonelle argumenteri en debatt, blir begrepet «toleranse» følgelig et totalitært redskap til undertrykkelse. 

Den offentlige debatt blir en gladiatorkamp der målet er å «ta livet av» den andre. Dette er ikke definisjonen på rasjonell, sivilisert debatt, men heller på en samfunnsutvikling mot barbarisme og kaos.

Dessverre er denne trenden en av årsakene til at mange hevder at vestlige samfunn blir stadig mer autoritære. Under «demokratiets» faner, er vi egentlig iferd med å miste respekten for folkestyret. Under ytringsfrihetens faner, innstrammes den naturlige friheten til å ha ulike meninger i Vesten.

Ytringsfriheter blitt «frihet til å håne» de du er uenig med, de som tilhører «uønskede» minoriteter, som for eksempel kristne, muslimer, jøder. Disse gruppene kan karikeres til det ugjenkjennelige i ledende medier, uten protest.

Den opprinneligebetydningen av ordet «toleranse» innebærer derimot respekt for den andres rett til å være uenig med deg, samtidig som du selv holder fast ved din egenoppfatning. Toleranse betyrikke at den ene parten må gi etter for den andre, eller at partene må bli enige til slutt. Rettentil å være uenige er nettopp det som skiller det demokratiske samfunnet fra det totalitære.

Sterkemeningsforskjeller er ikke det samme som «lite toleranse». Tvert imot er det å verdsette og oppmuntre til meningsforskjeller et ideal som liggerdypt forankret i det tradisjonelle demokratiet, nettopp en forutsetning for frisinnet offentlig debatt der man er på jaktetter de beste løsningene på samfunnsproblemer. 

Det burde være positivt og ønskelig at samfunnet er pluralistisk og gjenspeiler undergrupper med ulike verdier, som lever side vedside og respekterer hverandres rett til utfoldelse selv om de tenker forskjellig.


The Herland Report www.theherlandreport.com 

 

Gå til innlegget

Vi lever i en tid der de tradisjonelle verdiene som en gang preget Europa er i kraftig retrett. Men rett under den materialistiske, gudsfiendtlige fasaden er Norge preget av utstrakt hedonisme, etniske konflikter, økende klasseskiller, politisk-korrektmediesensur og familiens dramatiske sammenbrudd.

Vi har fått en ensomhetskultur der depresjon er den nye folkesykdommen. Alt dette har skjedd i parallell med at det er blitt sosialt akseptert å bare tenke på seg selv. Hvordan kom vi hit? Dette spørsmålet behandler jeg i min nye bok, «Det nye Babylon. Hvordan Vesten mistet sin storhet», samt ser på veien ut. 

For det er et paradoks at ytringsfrihet, som i nyere tid ble innført i det britiske underhuset for å sikre at de som snakket fikk fullføre poenget, har utviklet seg til å bli enhvers rett til å si alt det stygge man vil om andre. Når ytringsfriheten brukes til å mobbe istedenfor å fremme saklige argumenter i en debatt, blir den et redskap til effektiv undertrykkelse. Ytringsfrihet definert som retten til sjikane har aldri vært en vestlig verdi. Det er derimot oppskriften på et urettferdig samfunn, preget av respektløshet og fryktkultur. 

Basert på rykter og indisier dømmes nå mennesker i media lenge før saken har vært oppe i en rettsal der den anklagede får forsvare seg. Eksempelvis den hårreisendebehandlingen  av Trude Drevland,  og Trond Giske i MeToo-saken som kokte ned til at det ikke engang var grunnlag for tiltale. 

Og sist, Per Sandberg, som har blitt kalt rasist i alle år, men åpenbart ikke er det likevel ettersom han er sammen med en vakker iraner. Samtlige rasisme-anklager falt dermed til jorden, det å ikke oppgi hvor man reiser med tjenestetelefon har jo heller ikke verken Støre eller Stoltenberg gjort, i henhold til media. Det hele er altså politiske personangrep for å få fjernet mennesker med meninger man «ikke liker». 

Også begrepet «toleranse» er omdefinert. Opprinnelig innebar toleranse kravet om å respektere de du var uenig med. Toleranse sikret mangfoldet. Nå brukes begrepet til å undertrykke og kvele opposisjon. «Du er ikke tolerant,» får man høre dersom man uttrykker seg kritisk til dagens ekstremliberale virkelighetsoppfatning. 

Det er altså ikke lov til å mene noe annet enn det politisk-korrekte. Da blir manstemplet med alskens skjellsord. Frihet blir dermed definert som retten til å si ja til det kulturradikale og dets forakt for det historiske Europa. Mangfoldet søkes innsnevret slik at hele befolkningen tenker likt. Individets frihet forsvinner, janteloven vinner. 

Den modernedefinisjonen av «liberalisme» har også fjernet seg fra dens opprinnelige betydning. I dag tenker mange at liberalisme innebærer hedonisme, grenseløshet og en egosentrisk livsførsel uten hensyn til andre; kort oppsummert «kulturradikalpraksis». 

Men da John Locke definerte begrepet, snakket han om individets rettigheter og plikter og ansvar i samfunnet. Hans «liberalisme» innebar ikke grenseløshet og mangel på anstendighet, verdier som nå gjennomsyrer kulturen vår. Locke vektla religiøs toleranse og fastslo at aksept for bare en måte å leve på vil føre til større sosial uorden.

Også begrepet «sekularisme» er omdefinert.  Opprinnelig var ideen at en sekulær stat skulle beskytte ulike religiøse grupper, uten at den ene dominerte eller tyranniserte de andre. Målet var at et sekulært system skulle føre til respekt for religiøse forskjeller. 

Formålet var ikke å bruke «sekularisme» til ateisters påkjørsrett til å forfølge og latterliggjørereligiøs tro, men at den tvert imot skulle beskytte de troende mot forfølgelse. Den opprinnelige sekularismen respekterte det religiøse mangfoldet.

I tillegg har globalismen ført til at nasjonale verdier står langt svakere enn før. Overnasjonal styring via multinasjonale selskaper og en forenet internasjonalelite som har skodd seg økonomisk på effektene av globaliseringen, gjør at rundt 60 personer nå eier rundt 70 % av verdens verdier, ifølge Oxfam. 

Det er sjokkerende urettferdig. Hvem tenker på folket i dag? Milliarder flyter fra norsk statskasse og ut i verden, uten å komme den norske befolkningen til gode. 

I USA har maktkonsolidering, der sterke kapitalkrefter har tatt over styringen, ført til at over 90 % av mediene nå eies av 6 selskaper, ifølge Business Insider. Norskemedier repeterer i stor grad det man ser stå i aviser som New York Times og dermed preges den norske narrativen ensidig av bildet som verdens rikeste tjener mest penger på å formidle. Det blir meget enkelt å skape mediekonsensus og igjen, strupe ned meningsmangfoldet. 

Her kommer Midtøstens mange kriger inni bildet. De fleste har glemt at Edmund Burke, den moderne konservatismens far, skrev meget om faren for at det britiske imperiet ville gå under dersom britene ikke behandlet indiere og andre med større respekt. 

Anti-krig er en klassisk konservativ holdning. Menneskerettigheter bør ikke bare gjelde «oss hvite», men implementeres blant alle folkeslag. Respekt for andre lands nasjonale suverenitet er nestekjærlighet.

Globalistenes nye verdensorden gjør at venstresidens naïve drøm om det religionsløse utopia svinner hen i møte med de brutale maktpolitiske realitetene. Den tradisjonelle høyre/venstre-aksen er utdatert i samme prosess. Forklaringsmodellen evner ikke lenger å beskrive virkeligheten, som mediene notorisk utelater å problematisere. 

Konservative og kulturradikale har dermed endt opp med å laste ned den samme globalistiske, ekstrem liberale narrativen. Venstresiden står ikke lenger opp for sineopprinnelige idealer som anti-krig, solidaritet med de fattige og støtte til arbeiderklassen.  Høyresiden aksepterer en stadig mer hedonistisk livsførsel, kombinert med hensynsløs kapitalismeblottet for moralitet, og neo-konservative tanker uten respekt for nasjonalstaten. 

Kristne er i stor grad forvist til sine lokaler, - og har fått beskjed om å holde kjeft, «religioner en privatsak»,  mens ateister forkynner sitt «religiøse» evangelium omtrent uten motstand. Kirken smuldrer opp i en sosialdemokratisk folkekult med knugende politisk korrekthet og kristne skjuler i frykt sitt livssyn på arbeidsplassen. 

Den som går med et kors, får uansett nesten sparken fra statskanalen NRK, mens hijab er helt greit? Aksen autoritære eliter versus befolkningens interesser ser ut til å være en mye mere treffende kategoriseringsmodell i dagens politisk landskap.

Leser man 1968’er filosofer, så hadde ikke det kulturradikale opprøret mot europeiske tradisjoner til hensikt å øke meningsmangfoldet, men å strupe det. Herbert Marcuse snakker åpent i A critique of pure tolerance om behovet for å begrense ytringsfriheten for enkelte grupper for å fremme venstresidens samfunnsmål. 

Det er meget tydelig definert at de «undertrykkende ideer» som skulle bekjempes var borgerskapet, de kristne og de såkalt konservative. Disse gruppene ble «fienden» som skulle angripes, altså en effektiv illiberal holdning som hadde til hensikt å strupe mangfoldet.

Kirsten Powers, som selv tilhører de liberale venstresiden, snakker om dette i The Silencing. How the Left is Killing Free Speech. Hun hevder at dagens kulturradikale maktelitebruker brutalt undertrykkende strategier for å oppnå sine mål. 

Som fritenkeren, MiloYiannopoulos, uttrykker i eHerland Report (TV) program, har man brukt den vestlige verdien «frihet og ytringsrett» til å utvikle et tyranni der poenget er å undertrykke de man ikke liker. Og slik havnet vi der vi er i dag.

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen gutt-syndromet
av
Merete Thomassen
29 dager siden / 2752 visninger
Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
11 dager siden / 2340 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
11 dager siden / 2241 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
6 dager siden / 2120 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
20 dager siden / 2071 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
4 dager siden / 1544 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
11 dager siden / 1447 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
21 dager siden / 1428 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere