Hanne Nabintu Herland

Alder:
  RSS

Om Hanne Nabintu

Religionshistoriker og forfatter, kjent fra TV og avisspaltene som en reflektert kritiker og uredd meningsbærer som ofte sier det mange tenker. Leder "The Herland Report" www.hannenabintuherland.com som jevnlig har flere hundretusen innom for å lese artikler. Her legges det ut videoer, artikler, gjesteblogger av det godt provoserende slaget. Definitivt ikke politisk-korrekt. Aktuell med lanseringen av eget WEB TV konsept "Herland Rapporten" på YOUTUBE med direktemeldinger, intervjuer med kjent personer og mye annet spennende som definitivt kommer til å irritere den autoritære, sensurorienterte medieeliten i Norge.

Kjent for bestselgeren "Alarm. Tanker om en kultur i krise" fra 2010 vektla behovet for en høynet respekt for nasjonalisme og tradisjonelle europeiske verdier, og kom i 5 opplag på under et år. Den politiske selvbiografien "Respekt" fra 2012 kom i 2. opplag etter bare dager i salg. Her forteller Herland om sin oppvekst i krigsherjede Afrika og om møtet med Norge, janteloven, gruppepresset og den strukturelle sosialistiske rasismen som gjennomsyrer norsk tankegang.

I "Ny vind over Norge" deltok Erna Solberg, Siv Jensen og 15 ledende stemmer i offentligheten om konservative og liberale idealer i kampen mot statlig overformynderi. Partipolitisk uavhengige og venstreradikale deltok også. Herland skrev også forordet i Odd Nerdrums "Crime and refuge» og har markert seg som en tilhenger av figurativ kunst.

Les artikler, ta kontakt og delta i de svært aktive og usensurerte Facebook debattene: www.hannenabintuherland.com. - Facebook Offentlig Person - Twitter @HanneNabintuHer

Følgere

Politikere slipper stadig å stå til ansvar for sine handlinger og Støre ble, etter sitt ja til Libya krigen, forfremmet til partileder. Det er for meg komplett uforståelig at det går an å stemme på Arbeiderpartiet så lenge de har en slik leder.

Dagsavisen arkiv fra 2013: "Anmeldelse av Jonas Gahr Støre for krigsovergrep i Libya krigen". Jeg skrev den gangen: "Jeg vil med dette få takke professor emeritus Edvard Vogt som har anmeldt Jonas Gahr Støre og Helge Sunde for krigsforbrytelser efter Norges angrep på Libya. Hjertelig takk også til nestleder i Rødt, Marielle Leraand for engasjementet for internasjonal rettferdighet. Vi kan ikke forbli stille i denne saken."
 
Vi kom selvsagt ingen vei.

Politikere slipper stadig å stå til ansvar for sine handlinger i Norge, - det er standard - og Jonas Gahr Støre ble aldri sendt til Krigsdomstolen i Haag for forbrytelser mot menneskeheten. Han slapp unna alt sammen. Nå er han til og med partileder i Norge og ingen snakker mer om saken.

Det er helt utrolig at slikt går an i et moderne demokrati.

Jeg kan ikke fatte at det går an å stemme på Arbeiderpartiet, som har en slik leder.

 
I Dagsavisen kommenterte jeg at Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre, Grete Faremo og Harald Sunde var anmeldt av nestleder i Rødt, Marielle Leraand med venner, for krigsforbrytelser og medvirkning til forbrytelser mot menneskeheten i Libya krigen.

Samt den hendelse som Rune Fardal gjorde meg oppmerksom på ved sitt innlegg: "Anmeldelsen media Norge ikke snakker om" der der fremgår at "Edvard Vogt har anmeldt utenriksminister Jonas Gahr Støre og forsvarssjef Helge Sunde for krigsforbrytelser efter Norges angrep på Libya. Edvard Vogt er professor emeritus i rettssosiologi ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen. Vogt er blandt annet kjent for sin rolle i avsløringene av politi-vold sakene i Bergen. Tusen takk til Rune Fardal som skrev dette innlegget.

Hvorfor var det fullstendig stillhet i media når disse ble anmeldt for krigsforbrytelser? Siden har vi heller ikke hørt omtrent et eneste ord.

Er dette, - igjen - summen av kvaliteten på vår presse, at man selektivt velger å ikke dekke en så alvorlig sak for å tekkes de politiske eliter?

Jeg tar meg friheten å vedlegge min artikkel i Aftenposten 27.10.2011 om Libya-krigen (skrev jeg i Dagsavisen i 2013) og ønsker igjen å takke nestleder i Rødt som viser at partiet og de andre som deltok faktisk i praksis bryr seg om internasjonal rettferdighet:

NATOs overgrep i Libya. Aftenposten 27.10.2011

NATOs krigføring og bidrag til folkemordet i Libya er et av vår tids verste eksempler på Vestens overgrep. I en rettferdig verden ville de politisk ansvarlige bli stilt for domstolen i Haag for forbrytelser mot menneskeheten. For NATO har i vår levetid gått fra å være en transatlantisk forsvarsallianse til en maktpolitisk angrepsallianse mot svake stater der Vestens interesser er truet.

Huntington påpekte i sin bok The clash of civilizations? fra 1996 at fremtidens konflikter kom til å gå langs kulturelle skillelinjer, fordi sivilisasjonene ikke forstår hverandre. NATOs krigføring i Libya er et grotesk eksempel på dette. NATOs krigføring i Libya kan ses som et eksempel på dette. Huntington sier at vestlige lands dominans i FNs sikkerhetsråd har gjort at FN lenge har fungert som tjener for vestlige interesser, mens det dobbeltmoralsk presenteres som om det handler om verdenssamfunnets beste, demokrati og beskyttelse av sivile.

Man har skaffet seg legitimitet i FN til å angripe en stat basert på antagelser og forskutterte bevis, misbrukt FNs flyforbudsmandat og bombet Afrikas rikeste land sønder og sammen, bidratt til massemord på sivile, blandet seg inn i et lands indre anliggende ved ensidig å støtte den ene part og nå sist, støttet regimer som bryter enhver internasjonal regel for håndtering av krigsfanger.

Hillary Clintons latter da hun hørte om Gadaffis død mens hun siterte Julius Caesar om sin egen rolle i saken, taler for seg selv. Tildelingen av Nobels fredspris til president Barack Obama, som har gitt USAs klarsignal til dette, var et betydelig feilgrep som svekker respekten for prisen internasjonalt.

Huntington påpeker at i en global verden er den vestlige tanken om at Vestens verdier er universelle potensielt meget farlig. Den gir en kunstig legitimitet til å destabilisere nasjoner, bidra til krig og borgerkrig, noe som på sikt kan føre til Vestens eget fall.

En annen statsviter, Robert Kagan påpeker vesten i det siste tiåret har ført en aggressiv og selvforherligende global politikk med det mål å forme en verden etter sine verdier, og har i denne prosessen har de tvunget andre til å bøye seg etter deres vilje på måter som var dømt til å fremprovosere et tilbakeslag.

I en verden preget av ulike kulturelle, etniske og religiøse identiteter er det avgjørende at Vesten erkjenner at dens kultur og verdier er distinkt, men ikke universell. Den har råderett i den vestlige kultursfære, men ikke på alle andres territorium.

Den brutale lynsjingen av Moammar Gadaffi og hans sønn Muatassim bryter ethvert konsept om internasjonal rettferdighet, internasjonal lov, Geneve konvensjonene, noe som ifølge CNN raskt har gitt Gadaffi martyrstatus i afrikanske og muslimske land, land som nå knapt våger å si et ord, hvilket ikke er underlig tatt i betraktning den nådeløshet Vesten har vist verden at vil ramme dem som sier dem imot.

Og dette er demokratiets og menneskerettighetenes forkjempere?

Det fremstår som utilgivelig kynisk når norske myndigheter krever at drapet ’undersøkes’ for å ’finne ut hva som skjedde’. Vi vet hva som skjedde – vi så videoen. En slik ’gransking’ kan mistenkes å ha som sitt virkelige mål å retusjere virkeligheten. (Merk at siden har ingen foretatt noen gransking av saken, med andre ord, det som skjedde var akseptabelt for oss i Norge og vi så intet behov for å gå videre med noe som helst).

Alle er enige om at Gadaffi i likhet med vestlige ledere ikke var feilfri, han har blant annet fengslet meningsmotstandere uten lov og dom og håndtert opposisjonelle hardt, men han var også en sekulær modernisator med moderat syn på islam - han var en av Al Qaidas verste fiender. De hadde forsøkt å drepe Gaddafi flere ganger.

Dette utelates gjerne i vestlig presse, hvis ensidige mediedekning villeder vestlig opinion.

Libya var før Vestens “humanitære bombing” Afrikas rikeste land med høyere levestandard enn Italia og Australia, gratis skole, helsevesen og rett til studiestipend i utlandet for menn og kvinner, arbeidsledighetstrygd og stønad på $ 50.000 ved familieetablering. 82 % kan lese og skrive.

Sosialisten Moammar Gadaffi har latt oljerikdommen komme befolkningen til gode, store statlige utenlandsfond skulle sikre fremtiden. I de siste årene har man tilpasset seg Vesten, nedbygget hæren og åpnet for vestlige investeringer.

I den grad Gadaffi var en "tyrann", viser Vestens maktovergrep at tyrannen ble fjernet av en enda verre tyrann. For det er lenge siden professor Jacob L. Talmon viste hvor lett demokratier kan bli totalitære, der arrogante politiske eliter utøver et nådeløst gruppepress mot både media og befolkning.

Med Vestens nåværende aggresjonsstrategi, bør man i ærlighetens navn i det minste fjerne slagordene om håp om fred i Midtøsten.

Libya-krigen vil med all sannsynlighet medføre betydelig militær opprustning i land som ikke tilhører den vestlige allianse, et sterkt voksende hat i fattige land mot neo-kolonialismen og en demokratisk innføring av militant islamisme i regionen som samlet øker krigs- og terrorfaren betydelig i årene som kommer. Det kan vi takke oss selv for. (Det er vel ikke nødvendig å legge til en kommentar om hvordan det siden gikk. Libya ligger i total ruin og styres av ISIS, Al Qaida fraksjoner og annen milits, mens ingen vestlige ledere er blitt stilt til ansvar for overgrepene mot landet i 2011).

http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/anmeldelse-av-jens-stoltenberg-og-jonas-gahr-st%C3%B8re-libya-krigen-1.451597

 

Gå til innlegget

«EUs sleipe eliter hevder at høyresiden har tapt i Nederland. Man kan ikke ta mer feil,» skriver Daily Mail 17.3. Flere av de store engelske avisene har en helt annen dekning av Nederland valget enn hva vi har sett i EU-narrativ dominerte områder som «ikke-EU medlem Norge».

Financial Times minner 17.3. om at Folkepartiet for Frihet og Demokrati (VVD) leder Mark Rutte nettopp vant basert på et kulturkonservativt budskap med nasjonalistisk vekt på å bevare den tradisjonelle nederlandske kulturen og stanse ikke-vestlig immigrasjon til landet.

I valgkampens senere runder var han meget tydelig på dette, noe som mange også hevder gjorde at han vant flere velgere som ellers ville stemt på Wilders. Selv om Rutte ikke brukte den samme «anti-Islam» retorikken som Wilders er kjent for, har hans valgkamp vært preget av et positivt forhold til «populisme». Han betegner seg selv åpent som en populist. I desember sa Rutte at «Alle politikere burde være populister, fordi vi er av folket», skriver Financial Times. Han betegnet sin valgseier som «en seier over den gale formen for populisme».

Også The Daily Telegraph poengerer 17.3. at det nederlandske valget bekrefter den voksende støtten til populister, heller enn det motsatte.

Valget viser også at mangeårige statsminister Mark Ruttes parti i realiteten tapte nesten 20 prosent av sine tidligere representanter (-8 representanter), men ble altså likevel størst. Dette beskrives som en markert nedgang i støten til VVD, og en markert oppgang i støtten til Wilders Frihets Partiet (PVV). Wilders parti økte med hele 25% (+5 representanter) i Parlamentet, og går følgelig styrket ut av valget.

Wilders sterke anti-immigrasjonsholdning har også påvirket Ruttes retorikk rundt temaet, i henhold til flere. Hele Nederland har gått i Wilders retning, inkludert Ruttes parti. Hvor er nederlaget så mange beskriver? Wilders står jo sterkere enn noen gang i Nederland.

Rutte ledet foran Wilders med kun med 13 seter i Parliamentet. VVP har 33 seter i Parliamentet, mens Wilders Frihets Partiet har 20. Vi ser på grafene over hvem som egentlig tapte i Nederland at landets Arbeiderparti har lidd et historisk sviende nederlag. Partiet tapte over 76% (29 representanter) av sine seter i Parlamentet, og ble omtrent utradert med kun 9 represenanter igjen. De har nå marginal støtte i befolkningen, og er ett av Nederlands minste partier. Om dette skrev forøvrig steigan.no godt, og forutså at nettopp sosialdemokratene kunne bli taperne. Gratulerer til Steigan for fremsyn her. Det er forøvrig mange gode artikler å lese på steigan.no.

La meg forøvrig minne om betydningen av ordet populist. Som jeg skrev i en Dagen kronikk: «De elitistiske holdningene i norske ledende medier som mottar nesten 8 milliarder i årlig støtte, innebærer en folkeforakt og mangel på respekt for vanlige folks meninger. Eksempelvis, en av de mest brukte medieskjellsord er «populist». Da mener man en politiker som «vi ikke liker». Men populisme betyr å være interessert i hva befolkningen mener og gjennomføre en politikk som reflekterer hva folket ønsker.

Så arrogant opptatt av å strupe meningsmangfoldet er man, at enhver som søker å gjøre det folket ønsker, betegnes med skjellsord.

Også Rutte betegner seg selv som «populist», og det er jo godt å høre. Mannen blir straks mer sympatisk og fremstår mindre anti-demokratisk elitistisk, ihvertfall i mine ører.

Dekningen av Nederland valget, også i en rekke norske aviser, bekrefter igjen utfordringen ved norsk ensidighet. Man forsøker nærmest å vri virkeligheten til å passe inn i sine egne utdaterte ideologier, – den kulturradikale tenkningen fra 1960-tallet. Til tross for at de sosialistiske internasjonalistene har utviklet en sterk autoritær og elitistisk tenkning, preget av at man ikke har løst de alvorlige samfunnsproblemene i Europa, ikke lyttet til folkemeningen, likevel fortsetter man kun med «mer av det samme» som alle nå vet at ikke fungerer.

Man sitter i Brussel og er fornøyd med status quo og et synkende skip, med norske utenriksministre som Børge Brende som gjør alt han kan for å tekkes EU elitene - til tross for at sosialistene har tapt bredt over hele Europa og deres løsningsforslag på europeiske problemer overhode ikke har fungert.

Det er jo forøvrig et betydelig paradoks at norske medier så ensidig fremstår som EU vennlige, tatt i betraktning at Norge faktisk har en befolkning som stemte nei til EU. Likevel fastholder man 1960-tallstenkningen, mens vi andre befinner oss i 2020. Og så lurer folk på hvorfor vanlige mennesker slutter å lese avisen?

Heri ligger noe av min indignasjon over at norske «mediemangfoldsutvalg» under Knut Olav Åmås’ ledelse, utvalg som nettopp kunne betydd den store forskjellen og foreslått reelle løsninger på problemet rundt manglende folkeinteresse, kun ender opp med å repetere medieelitens utdaterte perspektiver.

Er det ingen som tør å stikke hodet ut av boksen og tenke nye tanker? Har vi bare fortidens menn i Norge? Hvor er de fremtidsrettede ledere som evner å gjøre annet enn å fortsette i den samme, gammeldagse tralten? Men frykten for å skille seg ut er stor og hangen etter å være velansett av nettopp disse utdaterte elitene, råder. Vi insisterer på å være ideologisk sneversynte uten særlig evne til å analysere nårtiden i realismens lys.

Forutsigbart nok, kom «Mediemangfoldsutvalget» – med vanlig kjedsommelig hersketeknikk til og med brukt i navnevalget ettersom mediemangfold nettopp er det vi mangler i Norge – til den konklusjon at løsningen er å bevilge enda mer penger til de samme utdaterte medieelitene. Man skal ha stadig mer stønad.

Det hjelper jo ikke å ha hundre aviser dersom alle sier og mener det samme. Man ønsker å hjelpe dem opp av deres synkende tilstand av manglende folkeoppslutning, men foreslår ingen oppdatering av virkelighetsoppfatning og at journalister bør vektlegge objektiv rapportering og ikke bare kronisk vektlegge en side av saken.

En journalists eller redaktørs rolle har aldri vært å «tolke alt som skjer» eller snusfornuftig «hjelpe deg til å forstå», eller å «forklare verden for oss», men derimot beskrive hendelser objektivt og overlate til leseren å gjøre seg opp sin egen mening.

Vi går ikke i barnehagen, den norske befolkningen er ikke «grumset i samfunnet», vi trenger ikke «hjelp til å forstå verden», slik som det i Aftenposten reklameres for av Trine Eilertsen. Vi trenger overhode ikke hennes subjektive forklaringsmodeller på verden, det fikk vi mer enn nok av under demoniseringen av Trude Drevland som nå er rensvasket og frifunnet.

Definisjonen av propaganda er nettopp ensidige forklaringer der ikke hele bildet vises, men kun de perspektiver som tjener den politiske eliten.

Ikke ett sted har jeg lest at man selvkritisk erkjenner at en hovedårsak til den synkende interessen for mediene, som forlengst er å finne i digitalt format, er at den ideologiske linjen som føres ikke lenger passer med virkelighetens terreng i Europa.

Løsningen er å slutte å strupe norsk meningsmangfold, avslutte den autoritære sensurpraksis som har preget norske medier i årtier. La oss få inn journalister som villig beskriver flere perspektiver upartisk, som respekterer dissens. Det nederlandske valget var altså en brakseier for de kulturkonservative med Arbeiderpartiet og sosialdemokratene som de store taperne.

 


Kronikk i Norge I dag.

Gå til innlegget

Autoritære medier får motstand - folk er lei ensrettet propaganda

Publisert 2 måneder siden - 1533 visninger

De elitistiske holdningene i media innebærer en folkeforakt og mangel på respekt for folks meninger. I realiteten har medieledere i årevis strupet debatten på en autoritær måte.

I Stønads-Norge mottar de ledende mediene rundt 8 milliarder i støtte. Likevel går det galt. Digitale medier er forlengst implementert, opplagstallene stuper likevel, folk orker ikke kjøpe avisen. Det store spørsmålet er hvorfor tilliten til «samfunnsinstitusjonen» svekkes.

La meg komme med en tørr betraktning rundt det som de fleste er klar over, men få sier rett ut. I realiteten har medieledere i årevis strupet debatten på en temmelig autoritær måte. Konsekvensen av denne typen religionsfiendtlig mediesensur, er et autoritært system der kun enkelte subgrupper i samfunnet støttes, andre blir regelrett forfulgt.

Eksempelvis gjelder dette konservative kristne, godt illustrert i den ensidige hetsen mot Oslo Symposium. Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk holdt forøvrig på Oslo Symposium en aldeles glitrende tale som burde bli kåret til årets beste der han forsvarte ytringsfriheten, både for konservative kristne såvel som våre forfulgte kristne brødre i Midtøsten.

En annen gruppe som kronisk svertes er nasjonalister som ønsker en sterkere vekt på nasjonalstaten og nasjonal suverenitet. Disse fremstilles nesten automatisk som «populister» og «nazister». Dernest har vi de som kjemper for styrkingen av den tradisjonelle, norske kulturarven som kronisk blir møtt med merkelappen «rasister».

En tredje gruppe er konservative muslimer, som nærmest forfølges i landet vårt ettersom de ekstrem-sekulære elitene ikke "liker" meningene deres.

I de ledende mediene har man såvidt tillatt dissens, det har da folk forlengst forstått, kun for å dokumentere «bredde», for deretter å åpne for brutale angrep nettopp på de perspektiver man vil ta strupetak på. Den ideologiske mediesensuren har gjennomgående kuet opposisjonelle som bryter med det politisk korrekte, og slik effektivt hindret gode løsninger på alvorlige samfunnsproblemer.

Det illiberale kan illustreres ved det mye omtalte fenomenet at man har tillatt trykking av en «opposisjonell kronikk» og deretter brukt kommentatorer til å rakke ned på «det forbudte perspektivet». I kommentarfeltene sensurerer moderatorer bestemte utsagn, hos Google og Wikipedia redigeres artikler så kun det negative blir stående, med kronisk bruk av negative titler på tema man «ikke liker».

I TV-debatter settes en opp imot seks som mener det motsatte, og så videre. Og samme hvor mange overgrep som begås og hvor dårlig avisen drives, mister medieledere omtrent aldri jobben. Ingen får sparken, de blir sittende i årtier i samme stilling og sementere sin makt. De er superbeskyttet i gjengen. Ingen trenger å ta ansvar, man ber bare om mer statsstøtte. Vi vil absolutt ikke ha inn friskt, nytt blod og folk som evner å se verden i realismens lys.

Det virker som om medienes rolle er samkjørt for å redigere bort den virkeligheten som ikke passer inn i det «politisk-korrekte». Den regressive holdningen har gitt oss et ensidig, ideologisk styrt bilde av verden der kartet ikke stemmer med terrenget. Media tok feil i sine analyser om den republikanske nominasjonen, om Brexit, om presidentvalget i USA, om Donald Trump. Og nå støtter man et overbyråkratisert, ineffektivt EU som ikke har maktet å løse problemene i Europa på mange år.

Man snakker fortsatt om det som var populært å mene på 1970-tallet, mens vi andre befinner oss i snart 2020. Kommentatorene, slik som Stanghelle i Aftenposten, kommer med det samme ensidige synet som for tyve år siden, det er drepende forutsigbart. Hvem gidder å lese dette? Jeg sluttet for mange år siden. Det er overhode ikke rart at folk slutter å kjøpe avisen, de vet jo nøyaktig, ned til minste detalj hva disse redaktørene og kommentatorene kommer til å si.

Vi blir dog, med jevne mellomrom, snusfornuftig diktert etter politimester Bastian-metoden, at vi «må ha tiltro til medienes profesjonelle definisjon» av hva vi får lov til å mene om verden. Jasså? Fremstillingen av eksempelvis Trump har vært så ensidig at media synkronisert fremstår som rene propagandakanaler. Alle sier jo det samme. Det totalitære defineres, i henhold til filosof Hannah Arendt, ikke bare som et politisk diktatur, men forsøket på total sosial kontroll og styring av hva folk skal mene privat.

Av en eller annen merkelig grunn, tror media at vi andre ikke forstår hvordan denne sensuren opererer –under de stadige bannere av at «vi har ytringsfrihet» og «Fritt Ord». Selvsagt er vi klar over at vi i årtier har vært underlagt både en partipisk og et diktatorisk meningstyranni i offentligheten. Derfor blir det nærmest komisk når man nå ser fortvilelsen over synkende avis-salg blant direktører som Knut Olav Åmås, han vet selvsagt alt om det ovenfornevnte.

Hadde vi da enda hatt et "mediemangfold" så kunne vi snakket om et "mediemangfoldsutvalg" - Åmås er fullstendig klar over hvor autoritært innsnevret meningsklimaet er her til lands. Han bare later som om han ikke er klar over saken, eller, - har behov for å tekkes nettopp disse elitene som mange synes det er så viktig å bli invitert til selskaper og møter hos. Eller, disse som gir oss "fine direktørstillinger" hvis vi "er medgjørlige nok", og dermed stenger ned og struper viktige stemmer. Ingen av oss er født igår, vi vet godt hvordan dette ikke-demokratiske systemet fungerer.

Åmås hadde gjort klokt i å heller posisjonere seg som en fremtidens mann, en frihetens forkjemper, heller enn å sementere sitt navn som forsvarer av norsk autoritær sensurpraksis. Men det er kanskje litt sent å gi ham råd nå.

De anti-demokratiske og frihetsinnskrenkende hersketeknikkene har vært brukt så rått at det har skremt vettet av forskere og debattanter, som i årenes løp har trukket seg tilbake i ren frykt for mediehetsen. Det tillates å vri og vrenge på utsagn for å fremstille folk som idioter, uten at journalisten må stå til ansvar. Apropos Fake News. Det var svært uklokt av de store avisene å begynne å omtale begrepet. Dermed ble vi andre påminnet om de lange rekkene med «falske nyheter», udokumenterte påstander, rykter og indisier vi er blitt presentert for i mange år, nettopp fra etablerte medier. påpeke at man tok feil, da man i ettertid fant ut at det som ble sagt ikke stemte.

Trude Drevland-saken fremstår som særdeles grell. Det er helt ufattelig at ikke sjefredaktøren i Bergens Tidende får sparken. Folk er rasende over medienes urett og ondskap i denne saken. I over et år ble hun fremstilt i ren heksejakt som lovbryter, tyv og banditt, hetset basert på spekulasjoner uten at det forelå dom i saken. Nå er Drevland frifunnet. Slik behandler «samfunnsinstitusjoner» Bergens mest populære borgermester.

Vi lever i en mobbekultur som nærmest mangler sidestykke. Det er som en gjeng med samkjørte «rotter» –en brutalitetens mobben i Rom –som tillates å forbli hevet over lov, etikk og samfunnsansvar. Man kan forhåndsdømme akkurat som man vil. Men kritisk tenkning har aldri vært retten til å fremsette ubegrunnede personangrep og rykter. Og disse avisene forventes det at vi skal ha tiltro til? Nei, vi responderer med å slutte å lese avisen permanent. Det gjelder mange i Bergen etter den forferdelige sjikanen mot vår borgermester, Trude Drevland, som gjorde så mye godt for Bergen i alle de år da hun hadde dette vervet. Jeg har, faktisk, ikke tatt i en Bergens Tidende siden.

De elitistiske holdningene i media innebærer en folkeforakt og mangel på respekt for vanlige folks meninger. Eksempelvis, en av de mest brukte medieskjellsord er «populist». Da mener man en politiker som «vi ikke liker». Men populisme betyr å være interessert i hva befolkningen mener og gjennomføre en politikk som reflekterer hva folket ønsker.

Så arrogant opptatt av å strupe meningsmangfoldet er man, at enhver som søker å gjøre det folket ønsker, betegnes med skjellsord. Det er overhode ikke rart at folk vender mediene ryggen.

 

Først publisert i Dagen 13.3.17

Gå til innlegget

Hvorfor notorisk løgner Clinton er verste kandidat

Publisert 7 måneder siden - 934 visninger

Den kyniske hauken Clinton er meget kapabel til å starte en verdenskrig, noe USA kunne trenge – slik som før andre verdenskrig da amerikansk økonomi også lå i grus og andre verdenskrig løste USAs økonomiske vanskeligheter og satte dem tilbake på toppen.

Et hovedproblem ved norsk presse er at omtrent alle avisene mener det samme. Det virker som om gruppepresset og konsensustenkningen innad i media nå er så sterk at nesten ingen våger å stikke nakken ut og mene noe annet enn det «gutteklubben grei» har bestemt – disse som styrer med nærmest totalitær hånd hvilke oppfatninger som skal være «lov å ha» i Norge.

Enten du leser Dagbladet, VG eller Aftenposten får du det identisk samme ideologiske perspektivet, påfallende samkjørt og helt ute av takt med det som en gang var idealet om objektiv informasjon og kritisk journalistikk.Når pressen ikke lenger stiller kritiske spørsmål, glir journalistikk lett over i propaganda der makthaveres oppfatninger blir presentert som den eneste sannhet. Dette har vi opplevd før i europeisk historie. Og nå ser vi det samme i massiv skala under det amerikanske valget. Ensidig “Trump-hets” og “Hillary-hyllest» gjør at nyansene forsvinner og tung mediemessig manipulasjon styrer folkeopinionen i den ønskede retningen.

Dessverre fungerer ledende norske aviser omtrent ensidig som mikrofonstativ for ikke-demokratiske eliter i USA, som sitatformidlere fra amerikansk presse der over 90 % av mediene nå eies av 6 bedrifter, ifølge Business Insider. Samtlige av dem støtter Hillary Clinton.

Det du får presentert er den kapitalsterke USA elitens meninger, ukritisk videreført rett inn i norsk presse via “cut and paste” metoden. Hillary Clinton kritiseres selvsagt ikke i ledende USA medier hvis kapitalsterke eiere støtter henne – norsk presse følger etter som nyttige idioter. (Saken ble nylig tatt opp i «Kapitalen» på Radio Nova der jeg ble intervjuet om dette. Deretter i en Nettavisen kronikk som samlet oppnådde over 9000 likes, 700 delinger og rundt 700 kommentarer. Artikkelen gikk deretter internasjonalt, og ble publisert i Russia Insider igår.)

Det ser heller ikke ut til å bekymre norsk presse at USA ikke lenger regnes som et demokrati. Rapporter fra ledende universiteter som Princeton, samt opprop fra USAs viktigste intellektuelle betegner USA nå som et oligarki, der et fåtall styrer på vegne av folket. USA er ikke lenger et demokrati og folkestyre. Til det er maktkonsentrasjonen samlet i altfor få hender.

Norge har forøvrig virkelig tatt rollen som nyttige idioter og gode hjelpere for det ikke-demokratiske amerikanske maktapparatet. Som kjent er Norge og Saudi Arabia de to statene som betaler mest inn til Clintons private Clinton Foundation – en organisasjon som nå er under etterforskning i USA, blant annet fordi givere får påfallende mange saker igjennom ved hjelp av Demokratene. Dette ifølge Judicial Watch som er en tverrpolitisk organisasjon i USA som har æren for å, etter årelange rettsaker, fått frigjort en rekke av de mye omtalte hemmelige emailene til Clinton. Dokumenter som i etterkant har bevist at Clinton har løyet, under ed, for Kongressen ved en rekke anledninger.

For Norges del har hundrevis av millioner gått til Clinton Foundation og andre amerikanske tiltak, med det påfallende resultatet at norske politikere i bemerkelsesverdig grad de siste årene får ledende stillinger innen USA kontrollerte internasjonale organisasjoner. Vi har Jens Stoltenberg, Espen Barth Eide, Torbjørn Jagland, Rune Andersen og så videre, nå også Erna Solberg som leder en eller annen «kjendisgruppe» i FN.

Norge trer altså villig inn i det internasjonale segmentet der donasjon av penger til ledende politikere og deres «hjertesaker» omtrent automatisk resulterer i at man tildeles fine stillinger innenfor ønskede segmenter. Hadde det samme skjedd i Afrika, ville vi øyeblikkelig kalt det ren korrupsjon.

At ikke utenriksministre som Børge Brende skammer seg over å så åpenlyst delta i denne typen aktiviteter, er for meg helt ubegripelig. At ikke norske medier hudfletter de samme politikerne og krever deres avgang, er tilsvarende ubegripelig. Dagbladet og enkelte andre er unntak her, de skrev om saken i sommer.

Norge mister retten til å kritisere andre for korrupsjon, når vi så villig deltar i det samme korrupte systemet gjennom vår tilknytning til maktapparatet rundt Hillary Clinton, en person som nå, til og med, er under etterforskning i USA, etter tiltale tatt ut av FBI, – likevel smiler vi og støtter videre en kandidat som har løyet for Kongressen under ed – gang etter gang etter gang.

Både Judicial Watch, Wikileaks og andre har aktivt bidratt til å avsløre den pil råtne løgnkulturen som omgir Clinton.  Hun har løyet under ed om emailer, løyet under ed om sin rolle i Benghazi saken, vært aktivt innblandet i organiseringen av å transportere NATO våpen som endte i Al Qaida hender i Libya over til Syria rebeller med tilknytning til de samme terrorgruppene, via Tyrkia, men kritiseres altså likevel ikke i amerikanske medier – som eies av hennes støttespillere.

De siste Wikileaks avsløringene viser også at Obama og Clinton aktivt har bidratt til å finansiere ISIS/Daesh, også bemerkelsesverdig lite omtalt i ledende amerikanske medier.

Husker ingen hvor «plutselig» ISIS oppsto i vestlige medier, med tilgang til hele den vestlige verdens aviser omtrent på samme dag? Disse gutta hadde åpenbart meget gode venner i USA, bemerkelsesverdig tilgang som de øyeblikkelig fikk til verdenspressen. Hvert eneste skritt de foretok seg, ble beskrevet og glitrende fotografert – foto som også på minutter fant veien til vestlig presse.

Avstraffelsesmetodene ISIS bruker skiller seg forøvrig ikke fra vanlig praksis i Saudi Arabia, et land der ISIS/Daesh fremvekst har blitt hyllet fra dag en – nasjonen er som kjent også USAs største støttespiller i Midtøsten. Den som gransker Wikileaks dokumenter, finner raskt temmelig stygge informasjonsbiter, noe jeg forøvrig gjør om dagen og skriver bok om Midtøstens kriger de siste 20 årene. Aftenposten fikk jo eksklusiv tilgang til disse da de først kom, men skriver i likhet med amerikansk presse, svært lite om det man finner der.

Hillary Clinton, som norsk presse ensidig hylles som eneste «verdige presidentkandidat», har vist en bemerkelsesverdig krigsvillighet til å støtte ødeleggelse av Midtøsten stater, nå sist uttrykt gjennom hennes stadige ønske om en “no fly zone” over Syria. Man blåser altså lang marsj i internasjonal lov og FNs statutter om respekt for nasjoners suverenitet.

Og alle som har opplevd hvordan radikale islamister – med vestlig støtte – brutalt tok makten i land etter land under «den arabiske våren» og avsatte disse landenes sekulære styresmakter, vet hva «no fly zone» betyr. Det så vi i Libya: NATO – og et særs velvillig Norge – går inn og teppebomber et land på vegne av den ene parten i landets borgerkrig og hjelper Saudi støttede islamist grupper og jihadister som ønsker å innføre Sharia lovgivning, til makten. Vi husker alle Hillary Clintons rå latter da hun hørte at Libyas statsleder Gaddafi var brutalt drept. Clinton vil nå også eskalere Syria krigen og sende inn bakketropper. Russland har foreløpig respondert på de betydelige truslene som en Clinton seier ville medføre, med å flytte deler av sin militære flåte til havområdene rundt Kypros og i nærheten av Syria.

At amerikanerne er gode venner med terrorgrupper og jevnlig «bruker» disse som støttespillere i Midtøsten, bør nå ikke lenger komme som et sjokk på noen. Eksemplene er blitt altfor mange til at denne typen informasjon forsatt kan overraske. Mange husker selvsagt at det var dette NATO bidro til i Libya, – å hjelpe Al Qaida affilierte grupper til makten.

Ett eksempel som illustrerer det nære samarbeidet: Mannen som var en ledende støttespiller til NATO invasjonen, Abdulhakim Belhadj, ble militær guvernør i Tripoli straks byen falt, og deretter hyllet av amerikanerne som “libysk frihetsforkjemper og nasjonalhelt”  – det finnes fine bilder av John McCain sammen med Belhadj. Den samme mannen var før Libya krigen leder av en av de Al Qaida affilierte gruppene i landet (LIFG), informasjon som var velkjent hos amerikanerne. I 2015 ble samme mann ISIS leder i Libya, altså bragt til makten med NATOs og Norges aktive hjelp.

Den amerikanske håndteringen av Midtøstens konflikter er jo dramatisk påfallende idet de støtter terrorgrupper ett sted, og kjemper mot de samme et annet. Det er et virrvarr uten like. Amerikanerne kjemper imot Daesh/ISIS og i Mosul, men kjemper for de samme gruppene og Al Qaidas Syria avdeling Al Nusra Front (al Sham) i Øst Aleppo. Amerikanske bombefly bidrar i Syria til å hjelpe Al Nusra, Daesh og andre, blant annet ved å bombe broer som gjør det lettere for disse å forskanse seg. 

Dette er bare ett av de mange eksemplene som peker i retning av at det kan tenkes at USA ønsker å skape storkonflikter i regionen, konflikter som lett kan utvikle seg til en tredje verdenskrig. Til og med kinesiske slagskip har det siste året befunnet seg i Middelhavet. Man vet at dersom Clinton vinner valget, vil det være et ønske fra hennes side å bidra til en eskalering av krigen i Syria med øket støtte til Al Qaida gruppene der.

Den kyniske hauken Clinton er meget kapabel til å starte en verdenskrig, noe USA kunne trenge – slik som før andre verdenskrig da amerikansk økonomi også lå i grus på 1930-tallet og andre verdenskrig løste USAs økonomiske vanskeligheter og satte dem tilbake på toppen. Den elendige amerikanske økonomien står også i dag i sentrum.

I "The origin of financial crisis" forklarer George Cooper godt hvorledes valget av å starte storkriger i historien har vært velbrukt som metode for å kvitte seg med tunge gjeldsbyrder. Den amerikanske sentralbanken er, som kjent, privat eid av noen få familier. Det kan lett antas at disse nå kjemper for å ikke miste sine penger – USA er som kjent betydelig begjeldet med rundt 20 trillioner dollar i gjeld, noe som lett, ved en enkel renteforhøyelse, kan sende landet inn i en brutal konkurs.

Man har, som kjent, ikke løst 2008 finanskrisen, men videreført den ved å «kurere gjeld med mer gjeld». En følge av en konkurs vil være at USA går fra å være et såkalt I-land til et U-land på kort tid.

Det er rasjonelt å anta at realitetene er så brutale for dagens ikke-demokratiske amerikanske elite, at brutale virkemidler også vil brukes i et forsøk på å endre situasjonen. Mange, deriblant IMF, snakker om at drastiske internasjonale tiltak må til for å kunne redde amerikanske økonomi.

Med andre ord, jeg vil anta at Hillary Clintons krigsvillighet og vilje til å bidra til det man på engelsk kaller “total war”, kan her være USA elitens ønskede løsning på egne økonomiske utfordringer. Selvsagt ligger denne typen tenkning langt unna det vi forbinder med «demokratisk», men så er altså USA heller ikke et demokrati.

Konklusjonen er at det skitne vannet rundt den notoriske løgneren Hillary Clinton er såpass opprørt at hun overhode ikke fremstår som noen god presidentkandidat. Hun kan lett bidra til en svært alvorlig opptrapping av internasjonale konflikter.

 

Nettavisen 4.11.2016

For linker, les: http://www.hannenabintuherland.com/themiddleeast/nettavisen-kronikk-hvorfor-notorisk-logner-clinton-er-verst-tenkelige-kandidat/

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Sanger fra andre etasje
av
Eskil Skjeldal
rundt 10 timer siden / 152 visninger
1 kommentarer
Forhud, forskning og følelser
av
Jens Espeland
rundt 10 timer siden / 97 visninger
1 kommentarer
NMS-fest i samsvar med Guds Ord?
av
Greta Aune Jotun
rundt 11 timer siden / 101 visninger
0 kommentarer
Hvor er ...?
av
Svein Ole Hansen
rundt 16 timer siden / 117 visninger
2 kommentarer
Ikke spill poker med djevelen
av
Fred Andersen
rundt 18 timer siden / 140 visninger
0 kommentarer
En god Gud i en rå verden
av
Per Bjørnar Grande
rundt 19 timer siden / 101 visninger
0 kommentarer
Eksamen i Ramadan
av
Maryam Trine Skogen
rundt 19 timer siden / 352 visninger
4 kommentarer
Kommune Norge
av
Tove S. J Magnussen
rundt 20 timer siden / 47 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Rune Tveit kommenterte på
Takk til Ham som hører bønner og berører hjerter
43 minutter siden / 577 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Takk til Ham som hører bønner og berører hjerter
rundt 5 timer siden / 577 visninger
Robin Tande kommenterte på
Takk til Ham som hører bønner og berører hjerter
rundt 6 timer siden / 577 visninger
Håkon Hovda kommenterte på
Har kristne glemt å være kritiske til forkynnelsen?
rundt 7 timer siden / 376 visninger
Daniel Hisdal kommenterte på
Har kristne glemt å være kritiske til forkynnelsen?
rundt 7 timer siden / 376 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Vil Ap forbedre mennesket?
rundt 7 timer siden / 126 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Eksamen i Ramadan
rundt 7 timer siden / 352 visninger
Håkon Hovda kommenterte på
Har kristne glemt å være kritiske til forkynnelsen?
rundt 7 timer siden / 376 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Har kristne glemt å være kritiske til forkynnelsen?
rundt 8 timer siden / 376 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Vil Ap forbedre mennesket?
rundt 8 timer siden / 126 visninger
Oeen Elpeleg kommenterte på
Retten til å kutte
rundt 8 timer siden / 3737 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Nok er nok?
rundt 8 timer siden / 5351 visninger
Les flere