Hanne Nabintu Herland

I disse dager stilles generalsekretær i Presseforbundet Per Edgar Kokkvold i gapestokken fordi han har ytret seg fritt i sitt eget land. Kokkvolds kritiske ståsted i en av vår tids mest sentrale verdidebatter, Mohammed-karrikaturstriden, blir av høyskolelektor Nazneen Khan-Østrem stemplet med tidstypisk venstresidesjikane som antiislamsk, fordomsfull og autoritær.  Men hvorfor skal man i Norge nektes å stille kritiske spørsmål til elementer ved islamsk filosofi eller kulturell praksis?

Den pågående motstanden mot kritisk refleksjon innebærer en urovekkende mangel på forståelse for en av Europas mest sentrale friheter: Religionsfrihetens religionskritikk.  Nettopp retten til å ytre politiske, kulturelle og religionskritiske spørsmål har i flere hundre år stått sentralt for den europeiske sivilisasjon. Kokkvold går til kjernen av denne friheten og påpeker at retten til å kritisere imamer og biskoper er avgjørende for den europeiske livsform. Han har selvsagt rett. Hva hadde skjedd i dagens Europa dersom akademikere, redaktører og forfattere måtte leve i frykt for å bli tatt av dage dersom man uttrykte seg kritisk til et Bibel-vers? Hvor skal europeere kunne diskutere perspektiver på religioner som historisk sett har vært fremmede i Europa, hvis de ikke engang kan gjøre det i sine egne hjemland uten frykt for å bli likvidert?

Midt i hjertet av Europa foregår en urovekkende utvikling. Frykten for islamsk terror er blitt del av den offentlige debatt. Frankrikes ledende filosof, Bernard-Henri Lévy tar i sin siste bok Left in dark times et oppgjør med venstresidens eksotiske flørt med den totalitære, anti-demokratiske islamismen som gjennom trusler om vold mot sivile forsøker å strupe kjernen i den europeiske valgfrihet.  Han går tilsvarende i strupen på anti-semittiske tendenser som ofte ledsager islamismens agenda.

At mennesker fra andre kulturer er velkomne i Norge, har nordmenn bevist i flere årtier. Innflyttere har derimot ikke påkjørsrett. Den pågående kulturkampens oppgjør med multikulturalismen innebærer en kursendring som gir europeisk kultur forrang i Europa. På samme måte som saudiarabisk kultur har forkjørsrett i Saudi Arabia og pakistansk kultur dominerer i Pakistan.Dette innebærer ingen reduksjon av andres kultur, men en respekt for nasjonalstatens suverenitet og en aksept for kulturens råderett innenfor eget geopolitiske territorium.

Drapet på filmregissør Theo van Gogh i 2004 er et av de hittil verste eksemplene på effektene av diskrimineringen av Europas egne idealer. Midt i sitt eget liberale land erfarte van Gogh å bli angrepet på sykkelen sin. Den nederlandsk-somaliske islamkritikeren Ayaan Hirsi Ali fikk i antisemittiske ordelag beskjed om at hun var den neste. Det er ingen spøk å kritisere islam i dagens Europa.

Den nederlandske politikeren Geert Wilders, betaler en høy pris for å bli stående på barrikadene og kreve sin rett som europeer til å være kritisk til enkelte sider ved islam. I årevis har han og hans kone måttet leve i skjul på ukjente adresser, stadig flytte og tåle de påkjenninger som en slik tilværelse innebærer. For ikke å snakke om å tåle de kulturradikales konsekvente sjikanerende og respektløse betegnelser av Wilders som rasist, ekstremist eller islamfiendtlig. Det er ganske utrolig å bivåne fra sidelinjen hvorledes man gjennomgående stigmatiserer en mann som tross alt går i kjernen på svært viktige europeiske spørsmål: Retten til å ytre seg religionskritisk uten å bli drept av den grunn.

Wilders mener Koranen oppfordrer til vold mot annerledestenkende og tar opp spørsmålet om kvinnens frihet. Hvorvidt man sympatiserer med Wilders eller ikke, er i denne sammenheng uvesentlig: Kan Europa virkelig tåle at en mann som prinsipielt forsvarer retten til å uttrykke seg religionskritisk, forfølges når han tross alt befinner seg midt i sin egen kultur? Har den europeiske venstresidens forakt for sine egne historiske frihetsidealer gått så langt at man overhode ikke tillates å kritisere fremmede kulturer, deres religioner og livspraksis? Skal eksempelvis islamismen, som åpenlyst forfekter motstand mot den europeiske menneskeverdighetstanken, få handlefrihet i Europa under påskudd om at man ellers er antiislamsk og intolerant?

Kulturredaktør i Aftenposten, Knut Olav Åmås uttrykte tidligere i år undring for hvordan professor Tariq Ramadan regnes som superhelt mens Ayaan Hirsi Ali må leve med livvakter døgnet rundt. Hirsi Ali er ateist. Det burde vært en grei posisjon. Det vestlige toleranseprinsippet innebærer at man er sivilisert nok til å respektere uenighet innenfor rammen av menneskeverdets ukrenkelighet. Toleranse innebærer en dyp forståelse av samfunnskontraktens siviliserende betingelser: Å leve sammen på en saklig dannet og respektfull måte, også når man er uenige.

Dette innebærer blant annet en grunnleggende respekt for kvinners rett til styring over eget liv, for homofile og politiske dissidenter samt jødiske borgere som bør kunne leve i fred uten å bli truet eller angrepet. Det er en skam for Norge at tilrop som ”død over jødene” igjen er å høre, slik som var tilfellet da Karl Johan ble rasert under Gaza-krigdemonstrasjonene. Europa er nødt til å videreføre og fremme den menneskeverdighet som er et sentralt verdiperspektiv i vår kultur, og som slett ikke er en selvfølge mange steder i verden. En åpen og refleksiv holdning til religionskritikk er derfor en forutsetning for konstruktiv deltagelse i det norske fellesskapet.

Noe utvidet versjon fra Aftenposten 1. september 2010

Tenk hvis konservative, moderate og liberale kristne kunne vise mer storhet og vidsyn, og slutte å krangle seg imellom om småting som liturgiske- og teologisk småforskjeller. Tenk hvis man maktet å heve blikket utover seg selv og sine egne fornærmede følelser. Da kunne man heller forenes i et felles meningsprosjekt som handler om å la seg prege av, og formidle viktige idealer inn i en tiltagende avkristnet norsk befolkning som i altfor stor grad preges av de politiske elitenes religionsfiendtlighet i Norge.  Her har både konservative, moderate og liberale kristne mye å bidra med.

Mange er ganske tolerante i Norge, men det er en gruppe få er tolerante overfor: kristne. Delvis forståelig fordi kristne ikke alltid har vært mors beste barn, men det har heller ikke ateister, agnostikere eller andre religioners tilhørere vært. Derfor har det de siste månedene vært en glede for meg å ikke bare takke ja til NRK og TV2, Kvinnekanalen Fem og andre, men også takke ja til invitasjon til et refleksjonsprogram fra TV-Visjon Norge, kanal nr. 51 på Riks-tv der jeg deltar kl 20.30 mandag 23. august. Dette er en TV stasjon med rundt 150 000 daglige seere, nisjepreget rettet mot troende mennesker med vekt på sang, kirkelig undervisning og innslag fra ulike menigheter i inn og utland.

Europas kanskje mest anerkjente filosof, ateisten Jürgen Habermas, sier at de internasjonalt sterkt voksende religiøse bevegelsene som preger moderne samfunn i alle verdensdeler, skaper så mye irritasjon blant side motstandere nettopp fordi de slipper løs en så spontan religiøs energi. Mulig det. Men også fotball supportere slipper ut hylende energi på kamper, rockelegender får publikum til å rope mer enn et halleluja, fengende politikere har tusenvis av tilhengere på Facebook og nordmenn flest på fylla i helgene roper både her og der. Så tilhengere, og tidvis merkelige sådanne, er det mange som har. Så hvorfor så lav toleranse for disse kristen gruppene i samfunnet? Er de så forferdelig mye verre enn en del av oss andre?

Ønsker vi oss et samfunn basert på menneskerespekten som ligger i de ti bud, eller vil vi heller ha et moralsk anarki der egoismen får råderett, demokratiet forvitrer og alt flyter? I så fall har enkelte religiøse verdier og flere typer kristne miljøer noe å bidra med inn i verdens mest sekulariserte land, for å sitere bistandsminister Erik Solheim (SV.) Det er, hvis man kan visemer storhet og vidsyn, og slutte å krangle seg imellom om småting, liturgiske- og teologisk tidvis mikroskopiske forskjeller. Hvis man maktet å heve blikket utover seg selv og sine egne fornærmede følelser, kunne man heller forenes i et felles meningsprosjekt som handler om å formidle viktige idealer inn i en tiltagende avkristnet norsk befolkning som i altfor stor grad preges av de politiske elitenes religionsfiendtlighet i Norge.  Her har både konservative, moderate og liberale kristne mye å bidra med.

Habermas maner nettopp til større respekt for den europeiske religionens historiske evne til å motivere individer til empati og solidaritet, noe det definitivt trengs mer av i dagens samfunn. I dag gidder vi ikke engang å komme hjem fra ferie for å begrave våre gamle, men venter til det passer oss. Nice, St. Tropez og Karibien er viktigere. Mange eldre sitter isolert sine siste år og er langt borte fra sine nærmeste, institusjonalisert på oppbevaringsplasser før døden henter dem, - les gamlehjem, uten å se særlig til sine slektninger. Det er før arven skal deles ut, for da er alle straks på plass.

Habermas bemerker at filosofien gjentatte ganger er blitt stimulert til å betrakte verden med nye øyne i sitt møte med religiøse tradisjoner, eksempelvis hos forfattere som den danske filosofen Søren Kierkegaard.Han mener sunne religiøse tradisjoner kan bidra til å gi en etisk selvforståelse som gjør at mennesket innretter sitt liv i ansvarlighet, i tråd med prinsippet om nestekjærlighet. La oss akseptere hverandres noe forskjellige teologiske preferanser, la smått forbli smått og la oss sammen heve blikket. 

Dette og mer skal jeg samtale om mandag 23. august kl 20.30 på TV-Visjon, Riks-tv kanalen nr. 51.

Det er en glede å merke seg at bestselgeren Alarm! nå utkommer i 3. opplag, og ligger på bestselgerlisten til bokhandlerkjeden Norli og denne uken også på Bok og Samfunns liste over mestselgende generell litteratur i Norge. Følgende kronikk glir godt inn i argumentasjonen i Alarm! og kampskriftets opprør mot det norske meningstyranniet. 

Klassekampen skrev 5. juni om den nye høyrebølgen som man mener kjennetegnes av bruk av sosiale medier og internettforum der intellektuelle kan diskutere i fred uten å rammes av den strenge norske mediesensuren.  Medieprofessor Jostein Gripsrud kommenterte deretter fenomenet, tidstypisk fylt av den moraliserende sosialistiske ordbruk. Etter å ha lest Gripsruds negative uttalelser om høyrebølgen som nå går sterkt frem i Norge, sitter man igjen med tanken: Hvor mange hundre ganger har jeg lest dette før? Denne artikkelen har stått overalt i norske aviser i snart førti år. Det er de samme ordene i bruk omtrent hver gang. Ikke et eneste nytenkende semantisk sprell. Hvilke universiteter går norske akademikere egentlig på for å lære å bli så forutsigbart maktretorisk ordkjedelige?

I løpet av første to paragrafer stemples personer som Jon Hustad, Ole-Martin Ihle og Halvor Fosli som halvstuderte journalister, forskere av ”ulike slag” og såkalte intellektuelle fra den bavianaktige snakkeklassen (det vil antagelig si befolkningen som ikke er en del av venstresidens maktelite).  Den underliggende tonen er at disse ymse og grumsete personene fra hekkeplassene i Oslo sentrum er det selvsagt bare rom for i sosiale medier og snart må ”vi snille sosialister” få slutt på det også.

Støtte til Israel som det eneste reelle demokratiet i Midtøsten antydes å være grunnet i voldsromantikk(!). Dette sies om staten Israel hvis intellektuelle bidro til å grunnlegge vår egen moderne europeiske kultur, et land som lenge har vært interessert i dialog om en fredelig to-statsløsning. Den ukritiske omfavnelsen av Hamas og Hizbollah derimot, organisasjoner som åpent kjemper for etnisk rensing og utslettelse av hele folkeslag, anses for å være rørende islamistiske frihetsbevegelser. La meg minne om at her vokser barn opp med foreldre som forteller dem at det er en hedersgjerning å begå selvmord, særlig hvis du drar med deg et tyvetalls jøder i døden. Israel er forøvrig suverent største bistandsyter til Gaza, langt over de omkringliggende muslimske landenes bidrag. Gaza er det området i verden som har mottatt mest norske bistandsmidler pr. innbygger. I 2008 gikk rundt 800 millioner norske kroner dit. En kan spørre seg hva slags aktivitet finansierer disse pengene?

Ifølge medieprofessor Gripsrud er Israel-venner som Hustad ubehagelig påtatt kyniske. Mener man at den norske venstresidens idylliske omfavnelse av Hamas er fredselskende nødhjelpsarbeid? Hvem snakker om Hamas’ erkefiende Fatah, som den Norges elskende Arafat engang stiftet? Disse ønsker som kjent dialog, toleranse og menneskerettigheter, også for jøder. Og hvorfor nevner ingen at Gazas grenser er like stengt mot muslimske Egypt, et land som kjemper en vel så hard kamp mot menneskerettighetsmotstanderne i Hamas? Under demonstrasjoner med Hizbollah flagg står så nordmenn som forfatter og venstrepopulist Erlend Loe og tror han gjør demokratiet en tjeneste.

Den kulturradikale retorikken er for lengst blitt et allestedsnærværende undertrykkelsesredskap som preger det offentlige språket med truende undertoner. Mannen i gata har i mange år visst at det er best å holde kjeft. Journalister, redaktører, akademikere, politikere og forlagsfolk har skjønt det samme. En av konsekvensene er at Norge i dag preges alvorlig av parallelle virkeligheter der vanlige nordmenns perspektiver og behov ikke rekker opp til de politiske elitenes høytsvevende definisjoner av det rike, vellykkede Norge. Frykt for ”de andre” er som kjent en drivkraft av dimensjoner. Og fordi nordmenn flest er konfliktsky opptatt av å virke snille og å bli likt av alle, passer sosialismens totalitære tendenser godt sammen med lydighetskulturen i det norske folk. Vi har jo vært vant til å bli fortalt hva vi skal mene og har vært styrt enten av dansker eller svensker i mange hundre år.

En av venstresidens sjefsfilosofer, Jacques Derrida er av mange blitt kalt Europa fiendtlig for sine negative karakteristikker av europeisk kultur. Han har lyktes i å motivere europeere til å plukke fra hverandre alt fra borgerlige samfunnsautoriteter til kulturlojalitet mot egne idealer, på en måte som gjør at man i dag sitter igjen med sosialt og kulturelt kaos. Det holder å nevne multikulturalismens nedbygging av europeiske verdier, den frihetsinnskrenkende 68’er feminismen og den hårreisende rasismen som ligger i dullingen med ikke-vestlige kriminelle som er betydelig overrepresentert i norske fengsler. Konsekvensene av angsten for grensesettende autoriteter og den påfølgende byråkratiske beslutningsvegringen som oppstår i vakumet, kan betraktes i norsk skole og i Oslo, som nå betegnes som Europas narkohovedstad. Slik går det når en tungrodd og verdiforvirret stat er alles mor og individet fratas sitt personlige ansvar.

Det er på høy tid å dekonstruere venstresidens dekonstruksjonisme. Jakten på det fortrengte sekundære og ønsket om å gjenopprette rettferdighet, stanset ikke pendelen da den aristoteliske gyldne middelveien var nådd, men havnet over i motsatt grøft. Venstresiden er blitt det man satte ut for å bekjempe: Maktarrogante oligarkiske klikker som ser folket som nyttige idioter man lett kan kontrollere gjennom å betegne egne perspektiver moraliserende som ”det gode” og ideologiske meningsmotstanderes som ”det onde”.  Jamfør en av USAs ledende intellektuelle, Noam Chomskys analyse av hvor innskrenket den mediemessige friheter er, særlig i demokratier, fordi maktinnhavere nettopp her er ekstra avhengige av å styre de s temmeberettigedes tanker. Det er tross alt folket som går til stemmeurnene. Kontroll av det offentlige mediespråket er avgjørende for å kunne sikre vinnerloddet ved politiske valg. 

I dag gjennomsyrer de frihetsinnskrenkende tendensene de kulturelle symbolsystemer med en hersketeknisk snert, på nøyaktig samme måte som maktelitene i generasjonene før dem. Det såkalt sekundære i Derridas forstand er blitt det totalitære primære. Det skjedde i løpet av tre tiår.Med monopol på meningsmarkedet har man definert definisjonsretten av hva det vil si å være frie borgere i demokratiske samfunn. Derfor går Jon Hustad og co. under jorda og inn i mediekanaler som foreløpig ikke er kontrollert av sosialistiske komiteer. I de fleste land med en utpreget sensurert offentlighet, skjer som kjent det samme.

 Publisert som fast kommentator i Bergens Tidende Bybloggen 16.8.2010

Den nye seksualrapporten fra RFSU var oppsiktsvekkende, selv for Dagbladet 12. mai. Avisen kunne rapportere at åtte av ti nordmenn blåser i kondom, vi ligger på kjønnsykdomstoppen i Skandinavia, omtrent halvparten av oss ønsker såkalt uforpliktende vennesex og gruppesex. Hver fjerde nordmann fantaserer om eller praktiserer partnerbytte. Over 70 prosent av alle internettklikk rettes mot pornografi, der det ukritisk oppmuntres til denne typen promiskuøs atferd uten hensyn til seneffektene det har på et samfunn der seksuell integritet, trofasthet og ærlighet mot ektefellen eller partneren ikke lenger er et ideal.

Og norske foreldre bryr seg simpelthen ikke. Med ungdom i huset som er på vei inn i voksenverdenen er man ikke nevneverdig brydd over den hedonistiske samfunnsutviklingen som er i ferd med å strupe tradisjonelle verdier som ansvar, plikt og tillit. Medietilsynets rapport om barn og digitale medier 2010 bekrefter en hårreisende ansvarsfraskrivelse fra foreldre når det kommer til barns internettvaner. 90 prosent av foreldrene ser det som greit at barna besøker pornografiske nettsider der en kynisk sexbransje presenterer kropp og seksualitet som noe man gjerne bør gi til hvem som helst.

Hva feiler det dagens materialistiske foreldre som sender sine unge sønner og døtre ut i egenprostitusjonens norske verden uten så mye som å blunke? Under 5 prosent av foreldrene var opptatt av risiko knyttet til personvern, at unge legger ut nakenbilder av seg selv og farene forbundet med å treffe fremmede personer på internett. Nesten ingen av foreldrene var bekymret over ulovlig materiale, pengebruk og den stadig økende mobbingen som foregår nettopp gjennom sosiale medier som Facebook, MSN og på chattekanaler.

Slik ser det vulgære Norge ut i 2010. Som vanlig når samfunnspendelen svinger, går den fra den ene ytterlighet til den andre. Rett under den materialistisk vellykkede overflaten peker dagens alvorlige sosiale utfordringer knyttet til psykiatri, narkotikamisbruk, lav kvalitet på skole, selvmord og skilsmisserater i retning av alt annet enn et harmonisk samfunn. I 40 år har de kulturradikale 68’erne snakket om behovet for å nedtone samfunnsautoriteter slik som lærer, prest og politi. Man har kjempet for oppløsningen av de tradisjonelle norske normene for å innføre et neomarxistisk, gudsfiendtlig og klasseløst samfunn. Morgenbladets Frank Rossavik har tidligere kommentert: Når man så lyktes med det, viste det seg at samfunnet ikke ble fullt så idyllisk som mange med Palestina-skjerf hadde håpet. Og som utenrikspolitisk forsker Asle Toje påpeker i Klassekampen 22. mai: Derfor er det ikke mange i dag som uten forbehold er villige til å knytte navnet sitt til ord som kulturradikalisme eller multikulturalisme.

I dag lever vi midt i konsekvensene av den feilslåtte sosialistiske utopi som fremfor alt kjennetegnes av angsten for grensesetting. Man har formet en kulturrelativistisk, verdiforvirret stat med et sterkt institusjonalisert preg som sikrer at individet slipper å ta ansvar for egne handlinger. Den historiske norm- og familieoppløsningen bekreftes av tall fra SSB som viser at samboerrevolusjonen medfører en idealisering av en mer uforpliktende samlivsform. Ekteskapstallene har sunket dramatisk siden 1960 med langt hyppigere samlivsbrudd blant unge enn blant eldre. Vi våger rett og slett ikke å stole på hverandre lenger.

Nyere forskning bekreftet hvilke betydelige påkjenninger skilsmisser er for både barn og de impliserte voksne. Vi har nærmere en million eneboere her til lands. Mange sliter i årevis med avvisningsskader, angstpreget ensomhet og en eksistensiell frykt for å satse på en ny partner. Man er resignert og brennmerket av den påtakelig kyniske bruk og kast mentaliteten i et land der det for lengst er blitt sosialt akseptert å bare tenke på seg selv.

Vi står ved en alvorlig korsvei. Det liberale samfunn trenger en kraftig dose av den tradisjonelle norske kulturens verdier med fokus på seksuelt ansvar, hensynet til andre og selvbegrensning. La oss ta en pause fra de endeløse ukebladartiklene om sexstillinger, hedonistiske tv-programmer som Paradise Hotel og siste nykommer, NRKs serie der ungdommer skal eksperimentere seg fram i de ulike sexmiljøene i hovedstaden mens kameraene ruller, og betrakte samfunnseffektene av at tillit forvitrer på bekostning av trofasthet, selvkontroll og solidaritet.

Det er på høy tid å ta oppgjøret med den åpenbare angsten for å råde mennesker til å sette sunne grenser for egen seksuell utfoldelse. Professor i allmennmedisin Anna Luise Kirkengen forklarte i A-magasinet 22. januar i år at integritetskrenkelser tidlig i livet berører alle nivåer av menneskets eksistens, helt ned på cellenivå. Det å erstatte krenkede grenser med grenseløshet er derimot ikke veien å gå for å helbrede en skadet personlighet. Det å gjenopprette et trygt selvbilde innebærer ofte en reetablering av sunne grenser overfor andre mennesker, ikke minst på det seksuelle området. I forbindelse med RFSU-undersøkelsen gjengir Dagbladet en ung høyskolestudent som sier: «Dette må ikke fortsette. Da blir det helt anarki.»

Mener dagens foreldregenerasjon, som åpenbart synes den kyniske seksualiseringen av samfunnet er ok ellers hadde man selvsagt protestert, at det er konstruktivt for deres egne ungdommers selvbilde å kaste seg inn i den type rovdrift av egen kropp i gruppesex, vennesex og partnerbytte? Er signalet at unge menneskers kropp ikke har større verdi enn at denne typen selvprostitusjon anses som en passende måte å ødelegge sin egen kjærlighetsevne på?

Det er i så fall en god oppskrift på et kjærlighetstomt og hensynsløst samfunn der medmennesker reduseres til vandrende seksualpartnere man kaldt kan utnytte med storsamfunnets velsignelse.

Først publisert i Fædrelandsvennen 9. juni, 2010

Dagbladet 6. juni tar opp spørsmålet hvorvidt det er på tide at far til bruden ikke lenger følger kvinnen til alteret ved giftemål. Saken eksploderte i Sverige da Kirken på sin stadige og tidvis frenetiske popularitetsjakt reagerte etter press fra svenske feminister på at kronprinsesse Victoria skulle følges til alteret av sin far, kongen av Sverige.

Man mente det var like naturlig at kronprinsessens mor kunne gjøre det, og ønsket å ta farvel med den verdifulle skandinaviske tradisjonen som vektlegger familiebåndenes symbolske betydning gjennom at mannen følger datteren opp gulvet. I en tid da det kan virke som om det er om å gjøre å fjerne seg fra enhver befatning med gamle tradisjoner, som om DET plutselig skulle løse samfunnsutfordringene som har kommet NETTOPP i kjølvannet av den grenseløse liberaliseringen og bruddet med alt som er kjent og kjært, - og i en tid da Kirken ikke lenger er kulturens faste søyle og bauta, men en verdiforvirret stakkar på jakt etter sympati fra mest mulig liberale krefter, er det ganske naturlig at det NETTOPP er Kirken som går til kamp MOT kulturelle tradisjoner.

Jeg har kommentert spørsmålet til Aftenposten og gjør så også i Dagbladet 6.juni, 2010. En av våre tidsriktige sogneprester, av den typen det er mer enn nok av i dagens politisk korrekte norske kirke, er selvsagt av den oppfatning at menn burde fratas sine tradisjonelle roller.

Han blander til og med homofiles rettigheter inn i bildet, som om det er en motsetning mellom det å fastholde tradisjoner og støtte homofiles rett på verdighet. Selvsagt rommer liberalkonservatives og kulturkonservatives samfunnsperspektiv respekt for homofile mennesker.For min del mener jeg at tradisjoner er viktig, både kvinnetradisjoner og mannstradisjoner, ikke minst i en tiltagende pluralistisk og globalisert tid der en tydelig kulturell tilhørighet blir viktig for identitetskonstruksjon i møte med nye utfordringer.


SITAT fra Dagbladet artikkelen:
Selvsagt er det ikke problematisk at far følger bruden til alteret. Hva er det med den pussige feministiske antagelsen om at straks enhver rest av norske maskuline tradisjoner er fjernet, vil alle kvinners problemer være løst? 68’ernes feministiske prosjekt som ønsker å overflødiggjøre menn og viske ut ethvert skille mellom kjønnene er et slitsomt blindspor som er dømt til å mislykkes. Ganske enkelt fordi kvinner IKKE ER menn! Å forsøke å være noe du ikke er, virker tærende i lengden. Kanskje derfor er det så mange sinte feminister som bestandig ser ut til å føle på et eller annet nederlag overfor menn.

En del kvinner ser jo ned på selve det å være kvinne. Det bør de slutte med. Å akseptere og dyrke de biologiske forskjellene gir nettopp rom for den positive dynamikken mellom mann og kvinne som gjør livet så spennende! Da er det helt uproblematisk at en far følger bruden til alteret. En trygg kvinne vil med letthet unne ham den gleden.

At far følger bruden er dessuten en sterk symbolsk handling som minner partene om at de står i et familiært fellesskap med juridiske plikter og moralsk ansvar. De to som gifter seg, er ikke alene i kosmos. De har en far. Og en mor. Også med dagens nye samlivsformer er familiesolidaritet et ideal som skaper samhold. At en biologisk far, stefar eller annen mannsperson følger kvinnen til alteret bekrefter denne tilhørigheten på en utmerket måte.

Forskning viser dessuten at å opprettholde egne kulturtradisjoner istedenfor å fjerne dem er særlig viktig i en pluralistisk tid. Det bidrar til en trygg identitet og noe meningsfylt å holde fast på. Norske tradisjoner bør selvsagt ha forkjørsrett i Norge. Og reform leder ikke alltid til det bedre. 68’ernes aggressive kjønnskamp mot mannen er blitt kjedelig utdatert og gammeldags. Man har hørt de samme mannsfiendtlige argumentene i årtier. Kan ikke disse damene slappe av litt snart og heller nyte livet?

Kronikkredaktør i Aftenposten Knut Olav Åmås har snakket om de parallelle virkelighetene som preger Norge som følge av kløften mellom politikernes måte å snakke om integrering på og vanlige borgeres erfaringer og reaksjoner. De av oss som i årenes løp har arbeidet med etniske minoriteter relatert til politiets arbeid, i barnevern og offentlig sektor, er resignert over hvor segregert samfunnet er i ferd med å bli.

Til tross for det offentliges endeløse strøm av ord om integreringens mange suksesser i det såkalt flerkulturelle Norge, har man likevel i løpet av de siste tiår etablert en slags usynlig mur mellom ”dem” og ”oss.” Dette preger særlig Oslo som har en innflytterandel på rundt 30 %. Frykten for å bli stemplet intolerant eller rasist er så sterk at den gjør også politikere både handlingslammede og tause i møte med den norske integreringstragedien.

Og den som våger å komme med innvendinger, får straks smake den politisk korrekte pisken, noe Arbeiderpartiets Håkon Haugli nylig fikk da han fremmet kritikk mot Venstrepolitiker Abid Rajas tidsriktige dialogmøter. Raja ønsker seg stadig at ikke-vestlige innflyttere skal ha egne dialogmøter der hele det offentlige Norge skal stilles til veggs for å lytte til alt fra jødehatende utsagn til usiviliserte ikke-vestliges sjikanerende og nedsettende snakk om norsk kultur, under påskudd av at disse må forstås før de kan integreres.

For noe sludder.

Den som ikke ønsker å innrette seg etter norsk lov og alminnelig høflighet overfor landet som har gitt både oppholdstillatelse og rause økonomiske stønader, bør forlate Norge når det måtte være.

 For i Norge er det norsk kultur som gjelder.

Noen bør stoppe Raja i hans forsøk på å skape egne spilleregler for ikke-vestlige personer som vanskelig forstår seg på norsk kultur. Så takk til Håkon Haugli for hans forsøk. Det gikk jo ikke så bra. Han ble møtt med Rajas ukontrollerte raseriutbrudd, noe som bekrefter poenget. Tatt i betraktning at en nylig undersøkelse fra Harvard International Review viser at det er ingen gruppe som europeere misliker mer enn muslimer, kunne det være klokt av Raja å for en gangs skyld holde kjeft og ta inn over seg Hauglis poeng.

Min prognose er at det skal gå mange år til før nordmenn våkner av snillismens samfunnsfiendtlige dvale som gjennomsyrer den multikulturelle håndteringsmodellen for innvandring. Det har lenge vært avgjørende å ta oppgjøret med 68’er generasjonens multikulturalisme, som mener at man bør sette tilside egne kulturelle idealer og forstå ikke-vestlige på deres egne premisser. Man skal forstå og unnskylde ”de andre,” nettopp den type holdning som gjennomsyrer de såkalte dialogmøtene som stadig holdes på Litteraturhuset i Oslo. På sikt medfører dette en raseorientert forskjellbehandling som stakkarsliggjør innflyttere og fører til enveis-toleranse. Holdningen er i realiteten at ”vi” er annerledes enn ”dem.”

Nå sist kom denne besynderlige utviklingen til uttrykk gjennom historien til etnisk norske Mari Morken (16) som ble så mobbet av ikke-vestlige i Groruddalen i Oslo at hun måtte bytte skole. Klassekampen slo opp den hjerteskjærende saken lørdag 8. mai i forbindelse med at den svenske forskeren Maria Bäckmann var i Oslo for å referere til en studie som viser hva som skjer når etniske svenske blir minoritet i eget land. Bäckmann kom urovekkende frem til at svenske piker ble stemplet og kalt med de verste skjellsord fordi de var kristne og lyshårede. Mange farget håret mørkt for å unngå å bli hetset.

Norske Mari Morken, som har lignende erfaringer, spør: ”Hvorfor er det rasisme hvis vi kaller dem mørke og ikke rasisme hvis de kaller oss hvite?” Hun forteller om et liv i Oslos drabantmiljøer der det var negativt å være hvit og ukvemsordene haglet om kristendom og norsk kultur. Først nå, tre år etter overgangen til en vestkantskole, våger Mari å være blond igjen, etter år med sjikanerende bemerkninger om at hun som etnisk norsk er hore og billig. Og tall fra Utdanningsetaten er klare: Etnisk norsk elever er i mindretall ved 58 av 136 grunnskoler i Oslo. Andelen elever med utenlandsk bakgrunn ligger på 40 %.

Gaza-opptøyene på Karl Johan i fjor ledet som kjent til betydelige hærverk der de færreste ikke-vestlige som deltok ble straffeforfulgt eller erstatningspliktige. Hærverkstoget med frekke maskerte minoritetsungdommer som ropte ”død over jødene,” fikk altså gå uforstyrret omtrent uten konsekvenser i ettertid.

I den sammenheng uttalte en pike fra Rabita-moskeen til Klassekampen at mange i det muslimske ungdomsmiljøet ”er mot de norske” og at ”mange har fordommer mot nordmenn akkurat som nordmenn har fordommer mot oss.” Den raseorienterte antipatien er altså voksende begge veier og segregeringen et økende faktum.

Men det gjennombyråkratiserte, sosialistiske og likegyldige Norge vil mest sannsynligvis våkne til handling når det er for sent.

Først publisert i DagenMagazinet 15.mai 2010

Gratulerer til Adressa om opprulling av pedofili-saken i Kirken! Følgende kronikk sto i gårsdagens Adresseavisen, avisen som var den første som bidro til opprullingen av pedofili-sak også i Norge.

Adresseavisens avsløringer av pedofilisaken der forhenværende biskop Georg Müller var involvert, vitner om den type journalistisk håndverk vi trenger mer av i Norge. Det er bare å takke avisen som på en utmerket måte bidrar til å skape åpenhet rundt høyst kritikkverdige forhold innad i Kirken.

 I den grad Vårherre betrakter oss alle, er han sikkert særdeles tilfreds med Adresseavisen i øyeblikket.

For kampen mot dobbeltmoral og maktmisbruk var en av kristendommens grunnleggers hovedsaker den gangen han tuslet rundt i kjortel og sandaler i Palestina. Datidens religiøse ledere ble så forarget over hans frittalende stil med opprop om ektehet, ærlighet og solidaritet med de laverestående i samfunnet, at de tilslutt drepte ham.

For mens De Hellige Skriftene krever medynk med de svake i samfunnet og godhet overfor barn, finnes det altså utro Kirkens tjenere som med frekkhetens nådegave mener seg berettiget til å beholde sine geistlige privilegier og fortsette i embedet til tross for at de er smertelig klar over sitt eget svik mot Kirkens lære.

Hva slags samvittighet har menn som Georg Müller som takker ja til å bli biskop, vel vitende om at forhold i eget liv fratar ham autoriteten til å lede noe som helst? I henhold til Skriftene skal en som ønsker å ha et lederembede være uklanderlig, sindig, verdig, en kvinnes mann og ha et godt rykte fra dem som er utenfor (sitat).

Dersom Kirken og dets prester hadde tatt Skriftene mer alvorlig, ville menn som Müller måttet gå spissrotgang til skrekk og advarsel for andre som tror man slipper unna med den slags. Den katolske kirkes tradisjoner om å la slike personer etter avsettelse fortsette praksis et annet sted, er skjerpende kritikkverdig.

For det er et grunnleggende skille mellom det faktum at Kristus i henhold til den kristne tro elsker alle mennesker, det være seg drapsmenn, pedofile eller andre forbrytere. Like fullt er det klare krav til en uklanderlig etisk livsførsel til de som ønsker å ha autoritet som tilsynsmenn eller kirkeledere.

 Det er forskjell på å påberope seg tittelen av å være forbilde og det å være en angrende synder som åpent og ærlig erkjenner sine feil. Det ufordragelige ligger i den dobbeltmoralske falskheten. For også Kristus tok vel imot kvinnen som ble tatt på fersk gjerning i ekteskapsbrudd og foreslo at den mann som var ren kunne kaste den første sten. Samtidig ba han henne gå bort og endre livsførsel.

For alle gjør vi feil.

Det er en av årsakene til hvorfor spørsmål av moralsk art ofte har en flau smak i munnen: vi føler oss alle truffet på et eller annet nivå. Utfordringen i slike saker som nå rammer Kirken, er at de innebærer straffbare lovbrudd i tillegg til brutale svik på Kirkens egen lære fra ledere som påberoper seg å gå foran som moralske eksempler for oss andre.  

Taushetskulturen som preger en del kristne miljøer, er forkastelig og bekrefter Kirkens noe kompliserte forhold til seksualitet. Dette gjelder innen protestantisk pietisme så vel som andre retninger.

Sølibatløftet for presteskapet ble dessuten innført i Den katolske kirke så sent som 1000 tallet av pave Gregor VII. Dette ble øyensynlig gjort for å få slutt på en praksis der prester hadde barn både her og der. Dette ble nærmest familiedynastier som dannet maktgrunnlaget for en geistlig klasse som etter hvert ble problematisk. Maktmisbruket som nå kommer for dagen, viser tilsvarende klanderverdig mangel på samsvar mellom liv og lære. Opprenskingen gir en betydelig glede og lettelse, ikke minst fordi hemmelighold av denne typen bidrar til å svekke Kirkens genuine glød.

Det hadde vært ønskelig å få den samme type avsløringer i protestantiske rekker.

Dersom en prest eller kirkeleders seksualpraksis bryter med Krikens lære, bør dessuten personen ha vett nok til å frivillig fratre sin stilling, vel vitende om egen uverdighet i forhold til embedskravet om uklanderlighet.

Midt i en mediestormen der man lett kan få inntrykk av at noe er galt med Kirken og dens budskap i sin helhet, er det likevel grunn til å fremheve det biskop Bernt Eidsvig nylig påpekte: hittil i Norge har det kun vært tre kjente overgrepstilfeller, hvorav to av disse skjedde på 1950 tallet. Dette er et svært lavt tall.

IRIS undersøkelsen som ble publisert i fjor der misjonslederes barns oppvekstvilkår på utenlandske skole sto i fokus, viste at 7 % av barna opplevde seksuelt misbruk på kristne skoler. Sett i sammenheng med at rundt 15 % av dagens sekulære norske barn erfarer seksuelt misbruk, et tall som er såpass høyt at det reflekterer et reelt samfunnsproblem, er det åpenbart at misjonsledere er langt mer moralske enn en gjennomsnitts sekulær nordmann. Skulle den samme tendensen vise seg å være gjeldende for Kirkens ledere, kan det dermed se ut til at det er langt færre pedofile blant Kirkens menn enn blant vanlige folk. 

Problemet er bare at folk flest ikke påberoper seg å være moralske forbilder som har tatt på seg oppgaven å gjenspeile Kristi godhet på jorden. Dermed er det på sin plass at enkelte skjelver av frykt for nye avsløringer, både i protestantiske så vel som katolske rekker. Foreløpig er det påfallende stille fra Den norske kirke.

Kirken som helhet trenger ikke den type falskhet som altfor ofte preger maktelitenes konspiratoriske taushet.

Vi trenger ekte troende med nakne liv som har selvinnsikt og spiller med åpne kort.  Det er bare å håpe at andre kirkeledere som har mørkt mel i posen, tar ansvar og fratrer sine stillinger, slik at Kirken og vi andre kan slippe å oppleve mer av denne typen uverdig dobbeltmoral.

Kronikk i Adressa 14.4.2010   

I dag snakkes det mye om islam, en religion som angår få mennesker her i landet. Hvorfor er nordmenn så opptatt av muslimer og andre kulturer, mens det snakkes så lite om Norges egne kulturelle og religiøse verdier? Mange ikke-vestlige flytter jo fra sine opprinnelsesland fordi de mener at det er betydelig bedre å leve her.

For det var strålende sivilisatoriske elementer ved den vestlige kultur som dannet grunnlaget for fremveksten av stabile demokratiske stater i Europa. Parringen mellom den protestantiske etikkens vekt på de ti bud og kapitalismens oppmuntring til hardt arbeid og gevinst gjorde kulturen ledende.

For alle verdier er ikke like gode. En rekke kulturer har verdier som er samfunnsnedbrytende og menneskefiendtlige. Noen idealer åpner for sosialt kaos der individets egoisme gis forrang på bekostning av god folkeskikk og dannelse. Andre verdier skaper samhold og setter sunne grenser som fremmer solidaritet.

En av årsakene til at man så raskt kalles sjåvinist eller rasist dersom man fremhever norske verdier, er 68’ernes politikk som har preget Norge de siste tiårene. Idealet var å tone ned vårt eget kulturelle ståsted.

Man har hatt en forestilling om at straks den gamle kulturens etiske fundament var fjernet, ville den klasseløse sosialistiske utopi virkeliggjøres.

Utfordringen har vært at man ikke nyanserte hvilke verdier som var verdt å ta vare på og hvilke som trengte reform. Dermed har nedbyggingen av samfunnsautoriteter som lærer, prest og lensmann bidratt til en historisk normoppløsning. Den tradisjonelle norske kulturens vekt på ansvar og selvdisiplin har blitt erstattet med en ekstrem-liberal grenseløshet som legitimerer en egoistisk livsførsel.

Norge befinner seg i en dyp kulturkrise bak den vellykkede materielle fasaden. Oslo regnes som Europas narkohovedstad, skole og barnevern står uten sanksjonsmuligheter overfor respektløse barn og unge. I dagens hedonistiske klima idylliseres troløshet og mangel på integritet.

Slik pendelen svinger fra den ene ytterlighet til den andre, erfarer mange i dag hvilken selvutslettende kraft som ligger i de kulturradikales konsensustyranni.

Utenrikspolitisk forsker Asle Toje kaller dette en kulturkamp mot den radikale overklassen. Den kulturkonservative trenden gir stemme til tanker som lenge har vært å finne i befolkningen. I sin kroniske reformiver har også 68’erne glemt at venstresideverdier slik som solidaritetens plikt og utjevningen av klasseforskjeller, kommer fra deneuropeiske kulturens kristne idealer.

For hvor hadde Vesten vært uten den kristne etikkens respekt for eiendomsrett, arbeid, integritet, sparing og reinvestering? Forfatter Seth Kaplan understreker i Fixing Fragile States at det ikke er likegyldig hvilket verdigrunnlag en stat bygges på. Fordi det jødisk-kristne menneskesynet anser individet som splittet mellom onde og gode tilbøyeligheter, var grensesetting og hensynet til andre viktig. Han påpeker at både det humanistiske menneskesynet, menneskerettighetstanken, respekten for uenighet og troen på likeverd har sitt utspring fra kristen ideologi.

Den protestantiske strukturen tillot individualisme og debatt, leseferdighet, trykkerivirksomhet og en aktiv presse. Slik oppsto kunnskapssamfunnet som ble en bærebjelke for økonomisk vekst. At religionskritikk var tillatt, holdt maktmisbruket blant kirkeledere i sjakk. Respekt for autoriteter opprettholdt ro og orden. Straffen for lovovertredelse var hard nok til at folk fant det klokest å holde seg på rett side av loven.

Det var et stolt Europa som fostret en markedskapitalisme som brakte velstand til hele den vestlige sivilisasjon. Religiøs etikk sto sentralt for fremveksten av et økonomisk system der fokus på individet la et moralsk alvor på den enkelte. Man vektla plikter, ikke bare rettigheter og forventet ærlighet og integritet. Den som brøt de sosiale reglene, ble strengt straffet. Fordelen med denne type individualisert konsekvenssamfunn var at samarbeid og tillit ble et avgjørende samfunnslim.

Deter umulig å bygge et velfungerende samfunn uten et solid etisk fundament.

For hva skjer i en stat som glemmer sine historiske røtter og lar pendelen svinge så langt at det blir legitimt å lyve, stjele og bedra? Dersom trofasthet og solidaritet forvitrer, står bare en handlingslammende ansvarsfraskrivelse igjen.

VG kronikk 27.mars 2010

I dag sendes Alarm! Tanker om en kultur i krise til landets biskoper, katolske ledere og andre kirkeledere i ulike trossamfunn i Norge. Jeg har vært i et meget konstruktivt møte med biskop Halvor Nordhaug som tok vel imot meg i Bjørgvin Bispedømme. Vi hadde en god og varm samtale. Jeg ble invitert til å delta på høymessen 1. påskedag i Bergen Domkirke og svarte ja takk til det.

Følgende brev er vedlagt. Det maner til en større motstand mot det konforme norske meningstyranniet som bærer en forakt for tradisjonelle norske verdier og kjennetegnes av en betydelig mangel på respekt for religionens konstruktive kraft.

I brevet oppfordres det til å gå til kamp for kulturkonservative verdier, som finnes både på høyre og venstresiden i norsk politikk, slik at det liberale sekulære samfunnet kan reforankres i stoltheten over våre egne nasjonale verdier og vår egen kulturelle tilhørighet. I en tid i norsk historie der idealiseringen av grenseløshet og selvutvikling hemmer gamle fellesskapsidealer som solidaritet, empati og nestekjærlighet, er det grunn til å mane til moralsk opprustning.  

Kjære kirkeleder i Norge,                                                                      Oslo  15.mars, 2010

Vår tid betegnes av mange som religionens århundre. At troen på Gud ikke har mistet sin aktualitet i moderne samfunn, har forundret mange. Ikke minst i akademiske miljøer antok man lenge at det mer moderne samfunnet ble, det mindre betydning ville religionen få. Slik gikk det ikke. Milliarder av troende mennesker deltar i utviklingen av det fornuftsbaserte markedskapitalistiske samfunn uten at dette virker sjenerende på de sammes tro på Gud.

Norge er derimot et land som i dag fremstår som et av verdens mest gudsfiendtlige og sekulariserte nasjoner. De siste tiårenes kulturradikale eliter har ført en politisk linje som har lagt vekt på å nedbygge tradisjonelle verdier.

Men i sin iver etter å degradere samfunnsautoriteter slik som lærer, prest eller lensmann har man begått en feil. Man har ikke nyansert hvilke verdier som var verdt å ta vare på og hvilke som trengte reform. Dermed har man gjennomført en totalreform av alt. Konsekvensen av de kulturradikales forakt for egen kulturelle tilhørighet, er at mennesker har mistet en viktig kilde til identitetsforankring. For dersom samholdsskapende verdier forsvinner, oppstår en normoppløsning som virker selvutslettende på kulturen.

Det er et paradoks at Norge som en av verdens rikeste land, likevel bærer så stort preg av store sosiale utfordringer.  Samfunnet befinner seg i en dyp verdikrise. Europas toneangivende venstresidefilosof Jürgen Habermas påpeker at det liberale Europa trenger å hente moralsk styrke fra den tradisjonelle etikken for å demme opp imot alvorlige tendenser til at solidaritet, empati og nestekjærlighet forvitrer.

Her har Kirken og norske ledere fra ulike kirkesamfunn et betydelig ansvar. Undersøkelser viser at folket forventer tydelig tale fra åndelige ledere.

Derfor sender jeg, som er en liten og alminnelig kirkegjenger, deg boken Alarm! utgitt på Luther Forlag. Boken berører på en samfunnskritisk og religionsfilosofisk måte disse alvorlige utfordringene. Som konservativ myndighet i samfunnet har det lenge vært kjent at Kirkens budskap utgjør en utfordring for progressivt verdiliberale krefter. Å søke kontroll over Kirken, med den hensikt å styre den bort fra tradisjonell kristendom, har vært et politisk virkemiddel i etterkrigstiden.

Når det radikale elementet i kristen tro fjernes, mister også Kirken sin genuine glød. For denne religionen har fra dens spede begynnelse vært kjennetegnet av radikalitet. Når en nasjon mangler åndelige ledere som sier ifra og våger å ta upopulære standpunkter, oppstår den type avkristningsprosesser som i dag preger det norske samfunnet.

Med hilsen Hanne Nabintu Herland,

religionshistoriker, forfatter og samfunnsdebattant

www.hannenabintuherland.no

En journalist informerte meg igår om at boken Alarm! er den mest medieomtalte boken i Norge nå, nest etter Karl Ove Knausgård. Jeg noterer meg at en rekke aviser og medier anmelder boken Alarm! om dagen, deriblant frontsideoppslag i dagens Aftenposten 11. mars, der min kritikk av prinsesse Martha Louises engletilbedelse blir fremmet som om jeg var intolerant mot prinsessen fordi jeg er uenig i hennes promotering av en form for okkultisme i Norge.

Det er viktig å merke seg at toleranseprinsippet ikke innebærer at alle må bli enige, eller bøye seg for en annens ståsted. I så måte kan kravet om toleranse bli en ren hersketeknikk for å tvinge meningsmotstanderen i kne. Toleranse innebærer nettopp respekt for forskjellighet, selv om dialogen ender med at partene forblir svært uenige. At jeg fronter grunnleggende uenigheten med prinsessens okkulte praksis, er en soleklar rett jeg har utfra demokratiske idealer. Toleransen ligger i at man tåler andres synspunkter, ikke at man automatisk bøyer seg for den andres mening.

Under følger dagens anmeldelse av Alarm! i ABC-nyheter. 

Det er på tide å spørre seg hvorvidt kvinnedagen har utspilt sin rolle.

Se dagens intervju i Dagbladet i anledning kvinnedagen der jeg foreslår at kvinnedagen ikke lenger er noe å feire. Jeg er selvsagt for likestilte politiske og sosiale rettigheter mellom kvinner og menn. Det har jeg alltid fremhevet. Men i regi av de aggressive 68′er feministene har kjønnskampen utviklet seg til en kamp mot MANNEN.

Vi er iferd med å få et mannsfiendtlig samfunn som diskriminerer det maskuline og idylliserer kvinnen. Samfunnskonsekvensene er åpenbare. Gutter dropper ut av skolen, vi har en av verdens høyeste selvmordsrater blant unge menn, jenter kvoteres frem etter videregående og gutter gjøres til taperne. Klassiske mannskvaliteter som fysisk stryke, hardt arbeid, integritet, strategisk tenkning, mot, vilje til å beskytte landet og familien, æreskodeks og en sterk seksualitet beundres ikke i dag som solide og viktige mannsidealer. Det er dårlig gjort og innebærer liten respekt for det maskuline. Når samfunnet legger opp til en storstilt diskriminering av klassiske karakteristikker ved tradisjonell mannlighet, oppstår en misbalanse i kulturen.

Derfor går jeg ikke i tog.

Det er under min verdighet å stille opp i sammenhenger der norske kravstore og ofte egoistiske kvinner igjen skal sutre i offerrollen over at menn ikke gjør nok for dem.

De siste tredve årene har vi hatt en aggressiv feminisme som ensidig har lagt vekt på å fremme kritikk mot mannen. Det er nå på tide å fremme et kritisk blikk på KVINNEN og spørre seg hvorvidt kvinnekampen har gått for langt. Uten tvil er det mange menn som har fortjent den kritikken som har rammet dem. At menn er overrepresentert på voldsstatistikken og at familievold er sterkt økende i Norge er et betydelig samfunnsproblem. Likefullt, etter tredve år med hakking på mannen, bør tiden være inne for å stille enkelte kritiske spørsmål også til kvinnen. 

For ser det bedre ut i parforhold i dag? Etter den aggressive 68'er feminismen gjorde sitt inntog, for det er den og kun den jeg angriper, har vi fått en eksplosjon i skilsmisser og tragedier i kjølvannet av den. Skulle ikke feminismen lede til utopiske tilstander av frihet både for kvinner og menn der likestilte forhold løste utfordringene i ekteskapet? Hva skjedde?

Resultatene ble ikke så fantastiske som enkelte feminister så for seg. Kampen er derimot verre enn noengang. Vi har i dag nærmere 1 million eneboere i Norge. I dagens hedonistiske og egoistiske klima, våger mange rett og slett ikke satse på en partner. Derfor er det på tide å revidere enkelte deler av det feministiske regnskapet for å se hvor pendelen svingte for langt og hvor grensenytten for kjønnskampen ligger. 

68′ernes kvinnekamp er feilslått på flere punkter. Den har gjort kvinnen dobbeltarbeidende og utslitt, lagt et uforholdsmessig stort press på mannen og parforholdet der kvinnens forventinger er skyhøye og mannen får behørlig kjeft dersom han ikke stiller opp til punkt og prikke, har bidratt til en ny sosial underklasse av eneboere og enslige mødre med dårlig råd og eneansvar for barn, og har gjort kvinner fritt vilt på det kyniske sexmarkedet.

Er dette frihet?  

Jeg gjør ingenting på kvinnedagen.

Pendelen har svingt for langt og over i den motsatte grøfta. For verden blir slett ikke bedre nå når kvinnen har fått makten. Det kan bli et like stort tyranni som når mannen hersker over henne. Likeverd er svaret og respekten for de genetiske forskjellene. 

I dag befinner vi oss i en kjønnskrig der kvinnen i likestillingens navn kjemper for å bli som mannen. Maskuliniseringen av kvinnen har gått så langt at man får inntrykk av at hun kjemper for å BLI MANN, en kamp hun forøvrig er dømt til å tape på startstreken fordi kvinnen IKKE er mann. Likefullt, TV reklamer og skolebøker forkynner at hun skal hogge ved, skifte dekk, bli direktør og maskuliniseres. Mannen, på sin side, skal vaske gulv, passe barn, bli barnehagetante og femininiseres. Selve spenningen mellom kjønnene forringes i en slik nøytraliserende prosess.

Jeg trives bedre med ordet likeverd, et ord som åpner for en større respekt for de biologiske og genetiske forskjellene mellom kjønnene. En rekke samlivsterapeuter bekrefter at det er så mange hverdagslige press på dagens parforhold, at mange mister den seksuelle tenningen to-tre år inn i forholdet.  Likhetskravet blir et mareritt. Ikke minst på det seksuelle plan, forringes dynamikken når kjønnslikhet blir idealet. Tenningen forsvinner.

Derfor kan vi kvinner ta en pause fra kvinnetoget, og heller bruke dagen til å legge tilrette for spennende nytenkning i parforholdet. Bruk dagen til å glede mannen! 

Denne artikkelen danner et kortfattet bakteppe for det akademiske og teoretiske fundamentet for den nyutgitte boken ALARM! på Luther Forlag, som har vært overraskende positivt omtalt i artikler og anmeldelser i sånær alle norske aviser de siste dagene. Den konstruktive omtalen vitner definitivt om en markant værendring i norske medier og blant befolkningen der budskapet har klar resonnans, preget av et kulturelt behov for en fornyet stolthet over tradisjonelle norske verdier. 

Selv om boken tar for seg helt hverdagslige utfordringer presentert i et mer allment språk, utfordringer som nordmenn har som følge av at samfunnet er blitt altfor egoistisk, har boken også et teoretisk-faglig fundament. Denne artikkelen sto nylig publisert i Klassekampen og beskriver årsaken til hvorfor den tyske ateisten Jurgen Habermas er så avgjørende for vår ekstrem-liberale tid.

Han mener at Europa trenger en god dose moralsk tenkning hentet fra den før-moderne tradisjonelle etikken for å evne å opprettholde solidaritet og empati som samfunnslim.

I disse tider da alle snakker i det uendelige om islam og muslimer, kan det saktens være på sin plass å spørre: Hva er det med Norge og den nitidige trangen til å snakke om fremmede kulturer og andre religioner, men ikke om de verdifulle bidragene til den strålende europeiske sivilisasjonen som tross alt har jødisk-kristne aner? Uten disse verdiene ville ikke Europa vært destinasjonsmålet til så mange millioner innflyttere som kommer fra ikke-vestlige stater som ikke har maktet å fostre frem stabile samfunn på samme måte som den vestlige kultur.

Det må bli lov å være stolt over å tilhøre den tradisjonelle europeiske kulturen igjen! Det må bli lov å være stolt over å være norsk.

Den verdenskjente tyske filosofen Jürgen Habermas har i sitt ambisiøse arbeid med å etablere grunnlaget for kommunikativ rasjonalitet, studert metoder som viser at normative spørsmål, altså spørsmål som omhandler hva mennesket bør gjøre, kan avgjøres på en rasjonell måte. I likhet med en rekke moderne moralfilosofer har han med økende bekymring betraktet tendensen til at solidaritet svekkes i liberale samfunn der et ensidig fokus på individets rettigheter har ført til et betydelig moralsk forfall.

Når det normative hensynet til andre reduseres og staten blir alles mor, gis egoismen en råderett som svekker selve fundamentet for samfunnssolidaritet. Der omsorg i tiltagende grad oppfattes som statsinstitusjonenes ansvar, fristilles individet til å hengi seg til dyrkingen av egne rettigheter, uavhengig av kravet om plikter.

I jakten på et verdifundament som evner å tilstrekkelig motivere individet til solidaritet, har neo-marxisten Habermas som kjent foretatt en filosofisk totalomveltning i synet på den før-moderne europeiske kulturens etiske grunnlag. Han påpeker i Sekulariseringens dialektikk at den tradisjonelle etikken og dens religiøse fundament med de ti bud i spissen har en helt unik evne til å motivere mennesker til empati og gode handlinger.

Hans konklusjon er at Europa kan trenge å hente moralsk styrke fra sitt historiske opphav og gjeninnføre respekten for enkelte av de tradisjonelle normene for å demme opp imot den pågående tendensen til at solidaritet svekkes i samfunn der vekten ensidig legges på materiell og teknologisk fremgang. Det kan være en betydelig feil å fjerne denne identitetsforankrende fellesnevneren for europeiske røtter.

Den dramatiske endringen hos Habermas, som blant annet kom til uttrykk i talen han holdt da han var i Bergen for å motta Holberg-prisen i 2005, har overrasket for ikke å si forbløffet vitenskapelige miljøer til de grader at man nærmest ikke snakker om det. Årsaken er forståelig. Norge har i flere tiår vært under solid påvirkning fra en kulturradikalisme som ensidig har fremmet fiendtlighet overfor tradisjonell etikk.

Venstresidens opprinnelige drøm var å rive ned borgerskapets tradisjonelle autoriteter. Man antok at en klasseløs sekulær folkemakt automatisk ville føre til et bedre samfunn der minoriteter ikke ble marginalisert eller latterliggjort. I farten kom man i skade for ikke å skille mellom hvilke tradisjonelle verdier som var verdt å ta vare på og hvilke som trengte reform. Dermed har man gjennomført en totalreform av alt.  

Ikke minst kan 68’er filosofen Jacques Derrida klandres for å ha bedrevet en filosofi som har virket ødeleggende på den europeiske kulturens etiske idealer. Som multikulturalismens far er han antagelig den filosof som i moderne tid har lyktes best i å angripe den europeiske sivilisasjonens verdigrunnlag, slik at hele kulturen står svekket tilbake. Derridas dekonstruksjonisme har lenge vært anklaget for å være bærer av et nihilistisk element som legitimerer individets rett til å handle i samsvar med egne interesser på bekostning av andre.  Når venstrefilosofers jakt på undertrykkende forhold går så langt at løsningen blir at enhver autoritet må fjernes, åpner filosofien for en samfunnsutvikling som glir over i en selvutslettende anarkistisk tilstand. Habermas utdyper grunnlaget for sin uenighet med Derrida i Europe. The faltering project.

Et samfunn preget av moderne mangfold og pluralisme trenger slett ikke å innebære at stolthet over egne nasjonale verdier strupes.  I The Study of Religion påpeker en av vår samtids mest betydningsfulle sosiologer, Peter Berger at mangfold og pluralisme ikke nødvendigvis innebærer en motsetning mellom det å fastholde sin egen kulturelle forankring og samtidig respektere andres tro, det være seg muslimer, hinduister eller andre livssynsminoriteter. Ikke minst den etniske smeltedigelen USA viser dette, sier Berger. Der er det full religionsfrihet med høy respekt for alle troende, men likevel utgjør sentrale vestlige og protestantiske verdier fundamentet for den amerikanske kultur.

Angsten for grensesetting er følgelig blitt nåtidens altoverskyggende mantra. Nedbyggingen av samfunnsautoriteter gjelder ikke minst på det moralske området, der ensidig vekt på seksuell frigjøring går så langt at familiens eksistensgrunnlag er truet. 68’ernes opprør mot det tradisjonelle har strippet myndighetspersoner for deres oppdragende evne, det være seg lærer, prest eller lensmann. For hvem har myndighet til å rettlede og irettesette unge mennesker i dag? I klasserommet mangler lærerne autoritet til å ta i tu med ufordragelig frekke ungdommer og politiet står handlingslammet og ubevæpnet i møtet med grov kriminalitet.

Habermas etterlyser derfor en ny metodisk tenkning som tar det liberale sekulære samfunn et skritt videre i møte med betydelige sosiale utfordringer. Den moderne bevisstheten bør komme til uttrykk i en ny type, mer vidsynt refleksjon som ikke utelukker den tradisjonelle religiøse etikkens relevante og grensesettende bidrag. Denne måten å tenke på vil fortsatt trekke opp et skille mellom tro og viten, men likevel avvise den smale vitenskapsbaserte forståelsen av fornuft som mangler respekt for religiøse doktriner.

Tradisjonell vitenskap er en slags naturalistisk posisjon som nedvurderer alle kategorier viten som ikke er basert på empirisk data, naturlover og årsaksforklaringer. Habermas påpeker at en svakhet ved denne måten å betrakte verden på er at moralske og juridiske påstander ringeaktes, og det i like stor grad som religiøse uttalelser.

Denne ensidige vekten på teknisk vitenskap gjør det vanskelig for oss å forstå menneskesinnets kompleksitet, mener han. Ikke minst trengs en mer praktisk forståelse av hva det vil si å være individer med ansvar for egne handlinger. Habermas antyder at en slik forståelse er vanskelig å finne dersom man bare lener seg på tradisjonell vitenskap. Dette tas opp i Between naturalism and religion der Habermas støtter filosof Georg W. Hegels tese om at verdensreligionene på ingen måte må betegnes som arkaiske, men at de hører hjemme i rasjonalitetens historie.

I prosessen for å høyne respekten for troende borgeres betraktninger, sier Habermas at statens verdslige karakter er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for at borgerne skal ha reell religionsfrihet. Det er naivt å tro at en sekularisert autoritet automatisk vil være godvillig innstilt til troende menneskers rettigheter, under den antagelsen at slike minoriteter alltid vil bli respektert. Habermas går langt.

Han mener at religiøse borgere bør kunne uttrykke og rettferdiggjøre sine overbevisninger offentlig i et religiøst språk, fordi andre borgere kan lære noe normativt av disse uttalelsene.  Samfunnet kunne ellers bli avskåret fra viktige ressurser for menings- og identitetsdannelse.

Det er i dag behov for en ny forankring i egne kulturelle og religiøse tradisjoner i Europa. Kulturen trenger å tilføres et nødvendig identitetsforankrende element i en stadig mer pluralistisk samtid. Løsningen er en ny type tenkning som opprettholder samfunnets sekulær-liberale karakter, men implementerer respekten for den europeiske etikkens evne til å motivere mennesket til solidaritet og empati.

Først publisert i Klassekampen 3.3.2010 

I dagens Aftenposten 20.02.2010 forhåndsomtales min kommende bok Alarm! Tanker om en kultur i krise, som utgis på Luther forlag og lanseres 2. mars. Boken beskriver hvordan Norge er i ferd med å begå et kulturelt selvmord og hevder at det er på tide å høyne respekten for den norske kulturen og dens tradisjonelle verdier. Det er et kampskrift som analyserer paradokset at Norge som er et av verdens rikeste land likevel sliter med store medmenneskelige utfordringer. Med utgangspunkt i den tyske filosofen Jürgen Habermas hamskifte i synet på den før-moderne europeiske etikken, tar jeg for meg en rekke samfunnskritiske og religionsfilosofiske tema.  

Samtalen med Aftenpostens journalist Cathrine Hellesøy ble en spennende opplevelse som fikk meg til å tenke på noe den verdenskjente amerikanske kunstneren Andy Warhol sa en gang: Working is art. Business is art. Good business is the best art.

Å være en dyktig journalist som behersker å stadig finne nye innfallsvinkler til dagsaktuelt stoff, og samtidig drive samtalen med et intervjuobjekt inn i spennende farvann med dissekerende og krevende spørsmål som avslører bakenforliggende sammenhenger, er sannelig en kunst. Det blir et slags forfatteryrke der poenget er å fange øyeblikket og tolke det som blir sagt på en slik måte at sluttproduktet blir leseverdig og engasjerende. Og yppig. Den slags blir det som kjent god business av. Warhol hadde rett. Det er langt flere yrker enn kunstmalere som bedriver sann kunst. Ikke minst journalister.

I den sammenheng, ble det en spesiell erfaring å snakke med Cathrine Hellesøy i forkant av intervjuet som står på trykk i dagens Aftenposten. Vi møttes i vestibylen på Grand Hotell og ble sittende der i påvente av at caféen skulle åpne. Noen timer senere ble jeg plutselig oppmerksom på at vi fortsatt satt der ute i hallen med hvert vårt glass med vann, uten at verken hun eller jeg hadde følt behov for pause i den intense samtalen som utspant seg mellom oss.

Stedet var fullt av mennesker. Jeg hadde ikke lagt merke til en eneste en av dem til tross for at de måtte forbi oss på vei inn i restauranten. Cathrine fascinerte meg. Sine mest kritiske eller sensitive spørsmål, fremsatte hun etter en avvæpnende behagelig latter. Norge har mange reflekterte, journalister, og Cathrine var i tillegg bærer av myk åpenhet som jeg synes er sjelden å se. Hun må være en definitiv berikelse for Aftenposten å ha i sin verdiavdeling. Med slike journalister kan det lett bli den type kunst som Andy Warhol definerte som ”good business”.

Se også:

Min forhandsomtale på videointervju på min nettside hvor jeg blir intervjuet av programleder i TV2, Monica Øien om kampskriftet som kommer 2. mars: Alarm! Tanker om en kultur i krise

 www.hannenabintuherland.no

Boken Alarm ! en kultur i krise gis ut på www.lutherforlag.no

I disse tider er det et år siden minoritetsungdom og andre opprørere raserte Karl Johan for å demonstrere mot Gaza-krigen, i det som redaktør Eirik Eiglad påpekte i en artikkel i Aftenposten var de største antijødiske opptøyene i Norges historie. Eiglads artikkel 27. januar er anbefalelsesverdig lesning. Jeg hadde følgende kronikk i VG i februar 2009.

I flere uker har mediebildet vært preget av de dramatiske hendelsene som utspant seg i Oslo der blant annet unge muslimer stormet opp Karl Johan og ropte ”Allah akbar" og "død over jødene". Det er nettopp denne typen hendelser som skremmer vettet av vanlige nordmenn og i dette tilfellet fører til rettmessig stigmatisering av ikke-vestlige innflyttere. For maken til frekk oppførsel på norsk jord, skal man lete lenge etter.

Man kan undre. Er dette takken Norge får, som omtrent er det eneste vestlige landet som støtter Hamas og som i en årrekke har donert milliarder til palestinere? For ikke å snakke om tildeling av oppholdstillatelse og økonomisk stønad som mange familier mottok da de først kom til landet?

Det hittil mest utrolige er derimot at myndighetene i ettertid ikke har fremsatt storstilte erstatningskrav for hærverk og ikke anlegger sak mot hver og en av de skyldige. Når raketter sendes rett inn i folkemengden som demonstrerte for Israel og videre inn i Frimurerlosjen der barn er samlet til juletrefest, vitner dette om overlagte voldshandlinger.

At man tyr til ”snille” bekymringssamtaler og dialogmøter der de samme pøblene får fortsette sin rasende kritikk av norsk politi og sutring over det norske samfunn, viser en unnfallenhet og mangel på handlekraft som føyer seg inn i rekken av hendelser der tannløse politikere ikke gjør det de bør, av frykt for å bli stemplet som rasist eller fremmedfientlig.

Selv har jeg kjempet en årrekke i offentlig debatt for større forståelse for de konstruktive sidene ved islam. Da legestudent Mohammad Usman Rana vant Aftenpostens Kronikkonkurranse i 2008 var jeg temmelig alene om å støtte hans krav om at det må bli slutt på degraderingen av troende mennesker.

Men hærverkstoget med maskert minoritetsungdom, eller skal man si frekke bortskjemte tenåringer som burde lært seg folkeskikk, tjener på ingen måte ekte islam. Muslimske lærde får korrigere meg dersom jeg tar feil. Islam skal være en religion som preges av konstruktive familieverdier og respekten for foreldre.

Leder for Islamsk Råd, Senaid Kobilica har uttrykt at ”vi vil ta kraftig avstand fra opptøyene som brøt ut i Oslo. Vi ønsker å beholde ro og orden.” Det bør likevel rettes kraftig kritikk mot muslimske ledere og imamer som definitivt bør ta ansvar for den selvdestruktive utviklingen blant sine egne. Hvorfor tar ikke muslimer selv et knallhardt oppgjør med ungdommene? Ifølge Fafo har 30 % av ungdom under 20 år etnisk minoritetsbakgrunn i Oslo. Innflyttere utgjør nå 25 % av hovedstadens befolkning.

I et intervju i Klassekampen med en pike fra Rabita-moskeen 21.1. som kjente mange som kastet stein under demonstrasjonen, fremgår det tydelig at mange i det muslimske ungdomsmiljøet ”er mot de norske” og at ”mange har fordommer mot nordmenn akkurat som nordmenn har fordommer mot oss.” Den voksende raseorienterte antipatien går altså begge veier. En nylig undersøkelse i Harvard International Review viser at det er ingen gruppe europeere i dag misliker mer enn muslimer. 

 Kulturredaktør Knut Olav Åmås spør med betimelig slagkraft i Aftenposten 21.1: ”Er vi iferd med å utvikle en etnisk basert marginalisering som er dypere enn vi hittil har sett?” Svaret er et rungende ja.

Så hva er årsaken til de siste dagers oppvisning i norsk unnfallenhet overfor denne typen pøbel som så raskt kokte ned til puslete dialogmøter? Står man igjen overfor det norske komplekset som flaut gjennomsyrer det offentlige rom: angsten for å kritisere innflyttere av frykt for å bli kalt rasist? Dersom etnisk norske ramponerte et kjøpesenter, ville de unngå erstatningsplikt? Hadde en hel nasjon lyttet til deres opprørske anklager med politimestre og representanter for staten sittende lydig på første benk?

 Det som har skjedd er derimot det samme som vanligvis skjer i Norge straks en situasjon oppstår der etniske minoriter er involvert. Man finner grunner til å synes synd på, istedenfor å kreve ansvarlighet.

Utviklingen av et segregert samfunn er i dag konsekvensen av den mislykkede integreringsspolitikken. Min påstand har i årevis vært at det er avgjørende å ta oppgjøret med 68’er generasjonens multikulturalisme: metoden som mener at man bør sette tilside egne kulturelle idealer og forstå ikke-vestlige på deres egne premisser. Man skal forstå og unnskylde ”de andre.” På sikt medfører dette en raseorientert forskjellbehandling som stakkarsliggjør innflyttere og fører til enveistoleranse. Holdningen er i realiteten at ”vi” er annerledes enn ”dem.”

Dette har ledet til et segregert norsk apartheid-samfunn som effektivt plasserer innflyttere nederst på rangstigen. Etnisk tilhørighet er altfor ofte utslagsgivende heller enn utdannelse, kompetanse og personlige kvalifikasjoner.

Ifølge sosialantropolog Farida Ahmadi er en av de alvorligste effektene av multikulturalismen at den bidrar til utviklingen av parallelle virkeligheter der muslimer utgjør isolerte enklaver på kant med majoriteten. Fremveksten av en ny underklasse som er avhengig av stønader har lenge vært ledende forskeres bekymring. Da Al-Qaida ekspert Lawrence Wright nylig var i Norge for å lansere sin siste bok, påpekte han at muslimer i USA er langt bedre integrert enn i Europa. Han la skylden på de europeiske velferdsmodellene som i altfor stor grad tilgjengeliggjør stønader heller enn å fremsette arbeidskrav. Det snakkes om krav og rettigheter, ikke plikt og ansvar.

Det er derfor på høy tid å implementere likeverdsprinsippet som krever universell lik behandling av mennesker uansett kjønn, etnisk opprinnelse eller klassetilhørighet, for øvrig et av hovedpoengene fra president Barack Obamas innsettelsestale.

Den 10. februat holder jeg et foredrag ved det årlige fellesseminaret til  Forum for Tro og Samtid som holdes ved Fjellhaug skoler i Oslo. Seminarets tittel er "Makt og avmakt -kirke og samfunn i en pluralistisk tid".

Foredraget vil være en analyse av forholdet mellom politikk og tro, sett i lys av at den tradisjonstro norske kirke står under massivt press fra religionsfiendtlige politiske myndigheter såvel som fra ekstrem-liberale kretser. I den sammenheng kan det være nyttig å filosofere løst rundt religionens kanskje største anliggende: Meningen med livet og forholdet til livet etter døden. 

www.hannenabintuherland.no

Få tema er mer spennende enn de som omhandler livet etter døden. Å filosofere over meningen med livet og hvordan mennesket, om mulig, kan bli harmonisk og lykkelig, er både religionenes og moralfilosofiens anliggende.

I dag brytes grensene mellom ulike faglige disipliner slik som filosofi, teologi og religionshistorie fordi den politiske arena i tiltagende grad preges av perspektiver som har sine røtter i disse fagfeltene. Det er derfor rent samfunnsmessig nyttig å reflektere rundt og betrakte religionenes oppfatning av paradiset som eventuelt venter oss der fremme. Dette blir særlig interessant fordi det stilles klare betingelser for å komme dit. Basert på en evaluering av hvordan livet leves og hvilke valg som ble foretatt, vil mennesket gå til evig hvile eller utsettes for nye prøvelser.

Tanken om paradis blir dermed uløselig knyttet til menneskets egen livsførsel. Dette åpner for et filosofisk tankeeksperiment så vel som behovet for egenrefleksjon: Hvordan bør vi leve for å få et mest mulig harmonisk liv på jorden og deretter, etter døden?

Ifølge islam havner man i paradiset som et resultat av riktig livsførsel og underkastelse under Gud. Selvmordsaksjoner som veien til paradis, aktualisert i den såkalte Gaza-krigen, Irak og Afghanistan har derimot ingen klare holdepunkter verken i Koranen eller i profeten Muhammeds øvrige skrifter. Likevel mener en del, også enkelte norske muslimske ledere, at dette er et tolkningsspørsmål, nemlig at selvmordsbombing er tillatt dersom man dreper fienden og ikke uskyldige mennesker.

Koranen snakker derimot om både indre og ytre jihad, forstått som hellig krig. Kampen mot de indre, onde tilbøyeligheter oppfattes av mange muslimer som den viktigste formen for jihad. Å være renhjertet for Gud, å ta seg av familien og beskytte kvinner, gamle og de fattige er et avgjørende kriterium for å nå frem til paradiset, jannah, den vakre hagen med uutsigelige frukter som venter der fremme.

De fleste gamle språkene i Midtøsten-regionen har ord for fenomenet paradis som på sanskrit betyr et fremmed land bortenfor, en lukket (Edens) hage. Tanken berører håpet om et sted med en fullkommen harmoni og balanse. Dermed blir det ut fra religionshistorien klart at det blir snakk om flere paradis: det som kommer etter døden, men også paradiset som er oppnåelig mens man lever.

Her har moralfilosofien og de gamle grekerne et poeng. Aristotles anbefalte ”den gyldne middelvei” som veien til varig harmoni. Dette er en tilstand midt imellom askese (som avviser den fysiske verdenens verdi og ensidig fokuserer på det evige) og hedonisme (som opphøyer fysisk nytelse til livets eneste endemål).

Ikke minst kan dagens materialisme, dyrkingen av fysisk skjønnhet og den tilnærmelsesvis tilbedelsen av kjendiser defineres som en slags religion ut fra en funksjonalistisk religionsdefinisjon. Det samme kan sies om marxistisk-sosialistiske samfunn med dets sekulære håp om paradisiske tilstander straks det klasseløse ateistiske samfunnet blir en virkelighet.

Vi lever i en kultur som er sterkt preget av verdsliggjøring, der troen på Gud feilaktig anses som irrelevant og forvises til privatsfæren. Individualismen var en gang en konstruktiv grunnstein i løsrivelsen fra det klassestyrte samfunn. I våre dager er den i ferd med å bli karrikert som selvrealisering og selvhevdelse på bekostning av andre.

Det er dermed min påstand at dagens samfunn er i behov av en bedre balanse mellom ytre og indre verdier. En kultur som stadig neglisjerer den åndelige dimensjon og ikke verdsetter religionens rolle som motivator for gode medmenneskelige relasjoner, står i fare for å utvikle seg til et kjølig, egoistisk og ikke-solidarisk samfunn. Aristotles mente begge ytterpunkter leder feil, men at balanse og måtehold er veien å gå.

Tradisjonell kristen filosofi fastholder noe av det samme. De Hellige Skrifter kan sies å være en slags veibeskrivelse eller brukermanual til et tilfredsstillende liv.

De ti buds etikk trenger i dag en renessanse, uten at det dermed blir et nytt regelrytteri. For hvem blir lykkelig av å bedra de som står dem nærmest? Og hvordan vil samfunnet se ut dersom de ti bud fjernes fra kulturen? Skal det være greit å lyve og stjele på arbeidsplassen? Skal utroskap anbefales i parforholdet?

Buddhismen sier det på denne måten: når du fjerner årsakene til lidelse i ditt eget sinn slik som løgn, hat og grådighet, så kommer harmoni naturlig. Måtehold fremheves også her og ikke askese alene.

Paulus påpeker som kjent at ”du har lov til alt, men ikke alt gagner” og jøden Jesus, som ble regnet som svært kontroversiell i sin samtid, forklarte i møtet med den rike mannen at problemet ikke var selve rikdommen, men avhengigheten av den. Sanselige nytelser er følgelig i utgangspunktet av det gode. Pietisten og samfunnsbyggeren Hans Nielsen Hauge påpekte at ”rikdom er god for den som bruker den riktig”.

Det finnes en rekke eksempler fra den religiøse litteraturen både på lutfattige såkalte gudsmenn (døperen Johannes) og vakre, vellykkede sådanne (Sara, Josef, Daniel og David). Religionene evighetsaspektet er altså viktig, ikke minst fordi det motiverer mennesket til gode handlinger i håp om ettertidens belønning. Jakten på paradiset angår dermed oss alle, uansett livssyn eller religiøs tilhørighet og uansett politisk orientering.

Først publisert i DagenMagazinet januar 2009

Til informasjon har jeg etter påtrykk fra mange over flere år åpnet en hjemmeside med blogg og kontaktinformasjon. Endel mener at mine kronikker og artikler ikke er lett å finne ute på weben og at man har ønsket seg en hjemmeside der det lettere kunne samles på en oversiktelig måte. 

 www.hannenabintuherland.no

Under Holberg-prisutdelingen i 2005 advarte Jürgen Habermas mot en naiv tro på at et liberalt samfunn som utestenger religion fra offentligheten er en garantist for religionsfrihet. Han sa at innføringen av religionsfrihet er et riktig politisk svar på det religiøse mangfoldets utfordringer.

Statens verdslige karakter er imidlertid en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for at borgerne skal ha reell religionsfrihet. Det er naivt å tro at en sekularisert autoritet automatisk vil være godvillig innstilt til troende menneskers rettigheter, under den antagelsen at slike minoriteter alltid vil bli respektert. Det er slett ikke sikkert at sekulære stater fremmer respekten for religionsfrihet. Man kan støtte religionsfrihet i teorien, men slett ikke i praksis.

Religiøse og ikke-religiøse må selv bli enige om avgrensningene mellom den enkeltes frihet til å utøve sin egen religion og friheten til å kunne forskåne seg mot andres religionsutøvelse, påpekte Habermas.

Legestudent uttrykte Mohammed Usman Rana i en prisvinnende kronikk i Aftenposten i 2008 at en moderat sekulær stat må innebære at verdsliggjøring, der troen forvises til privatsfæren, ikke undergraver mangfoldet og individers rett til trospraksis. Han hevdet at det moderne norske samfunn i økende grad er preget av en sekulær ekstremisme og ensretting. Rana mente at for at mangfoldet (pluralisme) skal ivaretas, må degraderingen av troende mennesker, kristne så vel som muslimer og andre troende, opphøre.

Han spurte betimelig om utfordringen for det nye Norge blir å finne en trosidentitet - skal Norge være en moderat sekulær nasjon som ivaretar religionsfriheten, eller skal samfunnet være ekstrem-sekulært, der staten og den politiske korrekthet dominerer og definerer hva den norske borger skal få tro på? Rana serverte en kraftsalve av de sjeldne ved å påstå: ” I ordskiftet i det moderne Norge er det en akselererende tendens til at religiøse mennesker som ønsker å leve et ut sin tro i samfunnet, blir marginalisert og karakterisert som hjernevaskede og trangsynte fundamentalister.”

Ikke uventet skapte kronikken voldsomme reaksjoner i en snever norsk offentlighet kjennetegnet av en usedvanlig hardkokt religionsfiendtlighet. Men massive internasjonale trender utfordrer de ensidig sekulære forklaringsmodellene som i årtier har vært populære her til lands.

I dag utfordres opplysningstidstanken om at det i det europeiske demokratiet skal skilles skarpt mellom religion og politikk. Før har det vært ment at tro og livssyn skal forvises til privatsfæren. Den som er religiøs, bør med andre ord være det i stillhet. Dersom han skal opptre i offentligheten, er hans religiøse tilhørighet et uvesentlig trekk ved hans argumenter. Han bør holde disse perspektivene for seg selv av respekt for andre trosretninger som kan føle det støtende dersom han fremmer argumenter med basis i egen tro.

Gamle religiøse tradisjoner som har preget Norge i tusen år, oppfattes dermed som negative. Man skal ikke snakke for høyt om påskens budskap og juletradisjonenes kristne vugge.

Over tid innebærer en slik tankegang at elementer som er sentrale for norsk kulturell identitet diskrimineres og interneres i en tid som styres av såkalt ”verdinøytrale” perspektiver.

Liberalteologer og andre intellektuelle påstår forbløffende ureflektert at religion ikke inngår i en demokratisk styringsideologi. Nettopp her svikter logikken.  En rekke av de såkalte sekulære verdier har i europeisk sammenheng nettopp et religiøst opphav. Både det humane menneskesynet og likhetstanken har sitt utspring fra kristen etikk med røtter i et stolt Europa som på høyden av sin intellektuelle storhetstid fostret en markedskapitalisme som brakte velstand til hele den vestlige sivilisasjon.

Europas grunnverdier er hentet nettopp fra en religiøs verdibase som var en forutsetning for den moderne demokratiske styringsideologien.

For hvilke verdier, enten de har et religiøst eller ateistisk utspring, er nøytrale? Religionsfriheten hviler ikke på individet alene, men forplanter seg i fellesskapet som etiske normer som angår alle borgere.

Den europeiske kulturen har følgelig sterke røtter i en bestemt religion: Den kristne tro. Det er på tide å høyne respekten for den tradisjonelle europeiske etikken som la grunnlaget for fremveksten av stabile vestlige stater.

Den 10. februat holder jeg et foredrag ved det årlige fellesseminaret til  Forum for Tro og Samtid som holdes ved Fjellhaug skoler i Oslo. Seminarets tittel er "Makt og avmakt" -kirke og samfunn i en pluralistisk tid.

Foredraget vil være en analyse av forholdet mellom politikk og tro, sett i lys av at den tradisjonstro norske kirke står under massivt press fra religionsfiendtlige politiske myndigheter såvel som fra ekstrem-liberale kretser. Det kan virke som om man ønsker å endre innholdet i selve kristendommen slik at Kirken skal gli over til å bli en statshumanistisk sosialdemokratisk folkekult der politiske legmenn uten åndelig tyngde skal styre, slike som tidligere kirkeminister Trond Giske.  Det er på høy tid å gjøre opprør mot det kulturradikale hegemoniets tukling med Kirken og kreve respekt for genuin kristen tro og dens konstruktive påvirkning på norsk kultur.

Artikkelen under innleder foredraget.

Som født og oppvokst i Sentral Afrika har et positivt blikk på min egen religiøse tilhørighet preget meg helt siden jeg flyttet til Norge som 19-åring. Jeg har hatt vanskelig for å forstå hvorfor en del nordmenn har et så skeptisk forhold til en naturlig tro, en livsholdning som kjennetegner de fleste mennesker i andre deler av verden. Islam alene er en religion med 1.3 milliarder tilhengere. Over 2.3 milliarder bekjenner seg til den kristne tro. I internasjonale miljøer er det helt uvanlig å ikke tro på Gud.

Mine tidlige barneår var preget av nære relasjoner til både muslimer, kristne og hinduister. Noen av mine beste barndomsminner er knyttet til religiøse fester der storfamilier fra ulik etnisk opprinnelse møttes. Man pyntet seg og spiste gourmetmat, danset og minnet hverandre om hvor viktig det var å være lojale, ta var på de som står en nærmest og bry seg om andre. Slik jeg oppfattet religionen var dens hovedmål å rettlede mennesket til et tilfredsstillende og harmonisk liv med etiske retningslinjer som motiverte til gode handlinger.

Møtet med Norge ble et sjokk. Jeg strevde i flere år med å tilpasse meg det nye samfunnet som jeg oppfattet som ensidig materialistisk og kjølig følelseskaldt. Det forundret meg hvor alene mange var, i et samfunn som la vekt på individ på bekostning av fellesskap, selvrealisering på bekostning av selvkontroll og materielle verdier på bekostning av utviklingen av dyder som integritet, lojalitet og ansvar.

Etter hvert fikk jeg satt min egen bakgrunn i perspektiv. Sammenhengene som ikke alltid er synlige for nordmenn flest trådte tydeligere frem. Jeg ble trygg i min bi-kulturelle minoritetsidentitet og etablerte et utside-perspektiv på det norske samfunnet som nok preger deler av mine kulturanalyser.

For når en del nordmenn klager over religionens tyranniske vesen, glemmer de at intet århundre i historien har vært så preget av grove brudd på menneskeverdet, og aldri før har så mange uskyldige sivile mistet livet som i ateistisk-sosialistiske totalitære stater på 1900-tallet. Det er tilstrekkelig å nevne Stalin, Pol Pot, Mao og forhold i dagens Nord Korea. Det er åpenbart at fristelsen til maktmisbruk er et menneskelig trekk som ikke bare gjelder den betydelige majoriteten i verden som har en gudstro.

Falskhet og maktmisbruk i alle former, også blant religiøse ledere, har i historien bidratt til å skjule styrken i religionens sanne og fredsoppmuntrende vesen. De Hellige Skriftenes opprinnelig samfunnskritiske og mange ganger religionskritiske blikk har dermed smuldret opp i hendene på religiøse ledere som har trukket skriftsteder ut av sin sammenheng og valgt ut enkeltsitater som passet deres egen agenda. Konsekvensen har ofte vært opprør, både blant de troende selv, men også blant utenforstående. Man har med rette påpekt at religiøse i så måte representerte en dobbeltmoral som samfunnet ikke er tjent med.

I min tidlige ungdom da jeg vokste opp i et multietnisk miljø i Den Demokratiske Kongo Republikken, kom jeg til den konklusjon at selv om denne typen religiøs falskhet kan prege enkelte muslimer, kristne og andre troende, bør det likevel ikke skygge for det faktum at religionen har gitt betydelige konstruktive bidrag til samfunnsutvikling gjennom historien.

Tradisjonell europeisk etikk har vært en sentral forutsetning for fremveksten av stabile stater og hele den vestlige sivilisasjonens måte å tenke på. Det er igjen på tide å legge vekt religionens positive rolle. Denne har en bred samfunnskritisk evne som moderne verdiliberale stater er i behov av for å motivere individer til solidaritet og samhold. Det er derfor en naturlig utvikling at religion har fått en fornyet politisk og sosial betydning. 

Jeg vokste opp i en kultur der det var naturlig å lese i Bibelen, Koranen og andre Hellige Skrifter. Selv om min religiøsitet ble klart definert ut fra egen kulturelle tilhørighet, ble jeg oppfostret til å ha stor respekt for andres ståsted. Å tilhøre forskjellige religioner ble i det store og hele sett på som uproblematisk. Bunnlinjen var at man respekterte hverandres forskjellighet.

I dag er det liten respekt for religiøse menneskers livsholdninger. Dette er påfallende historieløst. Bibelen er verdens mest leste bok. Det er ikke uten grunn. Historiker Karsten Alnæs sier det slik i Bibelens vakreste tekster at foruten at De Hellige Skriftene er episke eventyr med store fortellinger som ryster, er de også selve bakteppet for vår kultur.  Forfatter Roy Jacobsen hevder at det gamle testamentet rager over all annen litteratur.

Det er på tide å høyne respekten for den tradisjonelle norske kulturen og religiøse tradisjoner som har mye konstruktivt å bidra med. For det er ingen motsetning mellom å fastholde sin egen kulturelle identitet og det å leve i etnisk mangfold.

I forbindelse med debattmøtet i Vårt Land torsdag 28. januar 2010 som omhandler spørsmålet hvorvidt islam truer norsk kultur, har jeg følgende analyse som først ble publisert i Vårt Land 13. januar, 2009.

Fremtidsprognoser dramatiserer og skaper ofte frykt. De kan også gjenspeile en uønsket virkelighet som samfunnet kan gjøre noe med i dag for å unngå i fremtiden. Islam har til alle tider vært en misjonerende og ekspanderende religion. Det er liten grunn til å tro at dette vil endres med det første. Norges utfordring er derimot ikke selve innvandringen som uansett er en del av en global tendens de fleste land preges av. Dubai har 80 % innvandring som ikke utgjør en nevneverdig kostnad.

Norge er dessuten selv en konsekvens av tidligere migrasjonsbølger. Spørsmålet som avgjør hvilket fremtidsscenario landet vårt vil farges av er hvorvidt ny innflytting vil bli utnyttet som verdifull ressurs eller bli en kvelende kostnad. En ting er sikkert: hittil har den norske velferdsmodellen stakkarsliggjort og passivisert ikke vestlige innflyttere gjennom å gi dem stønader heller enn å fremsette knallharde arbeidskrav.

Flere tendenser peker i retning av at islam vil styrkes i årene fremover. Mens Norge skilte kirke og stat og nedtonet tradisjonell moral som samfunnslim, har islam gjort det motsatte og representerer en konservativ tenkemåte der familieverdier står sentralt. Vesten har valgt å sekularisere og rendyrke materialismen med den følge at man har distansert seg fra egne kulturelle røtter.

Filosofen André Glucksmann mener at det som egentlig svekker Europa er dens egne moralske splittelse: mellom de som ønsker å beholde gamle europeiske verdier og de som søker å endre samfunnet i liberalhedonistisk retning. Europa fremstår dermed defensivt verdiforvirret med uklare samfunnsidealer, mens islam offensivt fastholder sine. Det er for lengst en klar tendens at vasne kristne stort sett låser seg inn i sine bedehus, fraskriver seg samfunnsansvar av frykt for motstand, mens muslimer uredd preger offentlig debatt med krav om respekt for religiøs moral og etikk.

I den grad dette vil vedvare, vil islam påvirke norsk samfunnsliv tilsvarende sterkt. Det er ikke flere enn 70.000 muslimer i Norge i 2007, dvs. under 2 % av befolkningen ifølge tall fra SSB. Sett i lys av kirkens 3.5 millioner er det prosentvis betydelig hvor aktive muslimer er i opinionsdanningen for samfunnets konservative verdier. Allerede i 2008 godkjente England egne muslimske domstoler som skal dømme i sivilrettslige saker og her idømmes langt strengere straffer for eksempelvis utroskap. Slik åpnes det således for at flere rettssystemer fungerer parallelt.

Et fremtidsscenario som følger denne utviklingen, peker tydelig i retning av et langt sterkere islam i Europa. Ifølge en undersøkelse for BBC er dessuten grupper som Al-Qaida hittil på ingen måte svekket av USAs terroroffensiv, men fremstår mer samkjørt enn noen gang. Newsweeks Fareed Zakaria påpeker at Vestens moralske nedgangstid medfører oppgang for andre kulturer, eksempelvis den kinesiske og den islamske.

Hege Storhaug i Human Rights Services påpeker at en by som Oslo vil ha en overvekt av ikke-vestlige innflyttere innen 2029. Sannsynligvis har hun rett. Allerede i dag har Norge over 10 % innvandrere ifølge SSB. Hovedutfordringen er derimot ikke selve innvandringen, men hvordan nordmenn selv vil velge å håndtere den i fremtiden.

I arabiske stater som Dubai utgjør innvandringen 80 % pr. 2009. Dette er derimot arbeidsinnflyttere som bidrar som ressurs til å bygge opp staten og til gjengjeld belønnes med skattefrihet. De opererer med arbeidskontrakter og reiser tilbake til opprinnelseslandene når kontrakten utløper. I Europa har man i stor utstrekning valgt en annen løsning. Forfatter Lawrence Wright uttalte nylig at de europeiske velferdsmodellene er hovedårsaken til utviklingen av en ny underklasse, som avhengig av sosiale stønader danner et rekrutteringsgrunnlag for grupper som Al-Qaida.

Professor Nina Witoszek ved Universitetet i Oslo påpeker i den forbindelse noe essensielt i Verdens Beste Land: Det er ikke er islam som truer Norge, men det liberale samfunnets begunstigede – disse kyklopene som kjemper for en verdirelativ multikulturalisme som tilbyr ikke-vestlige innflyttere rollen som sosialklienter istedenfor å behandle dem som borgere, som serverer selvutslettende norsk kultur i en kjedelig hvit saus av toleranse og respekt som bare leder dypere inn i elendigheten.

Når mennesker forstår at de egentlig blir nedlatende nedgradert til passive trygdemottakere det er ”synd” på, fostrer dette motstandsmiljøer. Det norske systemet har frem til 2010 kategorisk umyndiggjort innflyttere som kom til Norge i håp om å få seg arbeid. En del har også temmelig kynisk og svært kritikkverdig valgt å utnytte godene, noe som igjen har bidratt til at nordmenn i stigende grad har oppfattet innvandring generelt som en ubehagelig kostnad. Konsekvensen har vært stigende polarisering.

Storhaug påpeker at om lag 55 % av Oslos sosialbudsjett pr. i dag går til innflyttere. Slike tall bidrar forståelig nok til økt motstand blant etnisk norske. Norge trenger innvandring, men mennesker i arbeidsom bidrar. Ifølge statistikk fra NAV og SSB har ikke-vestlige innflyttere aldri før utgjort en så stor andel av arbeidsledige.

Dosent Jan Opsal har sagt noe viktig når han mener at norsk asyl- og flyktningpolitikk har ordninger som har vært med på å hindre selvstendiggjøringen av ikke-vestlige innflyttere. Integrasjonspolitikken har i stor grad vært påvirket av 68’er generasjonens multikulturalisme. Metoden innebærer en forskjellsbehandling som i praksis fører til at fremmedkulturelle gis en urettmessig forrang. I neste rekke forarger dette med rette etnisk norske, som får en følelse av å være diskriminert i eget land. Mange mener seg kneblet og frykter rasist-stempelet og unngår å kritisere ikke-vestlige av frykt for å bli kalt fremmedfientlig.

 Forestillingen om at det er ”synd på” de som ikke kommer fra Norge er en raseorientert tankegang som skriver seg fra imperialismens høyalder. Dette har gjort at mange som kom til landet i håp om å få seg arbeid, er blitt stakkarsliggjort og klientifisert gjennom sosialsystemet.

Denne misforståtte snillheten har ført til en svakere integrering, sier den tyrkiske nobelprisvinneren i litteratur Orhan Pamuk. Man vil unngå problemer med minoritetene, mener han. Men ulike identitetskonstruksjonsteorier sier at mestring i arbeidslivet er en avgjørende betingelse for et positivt selvbilde. Å yte er viktigere enn å nyte, noe som i det større bildet selvsagt gjelder hele landets befolkning. For å sitere professor emeritus Sigurd Skirbekk: ”Det er ikke alltid det nødvendige er det som er snillest.”

Statistikk kan dog synliggjøre at enkelte utfordringer nettopp berører ikke-vestlige innflyttere, i særdeleshet enkelte nasjonaliteter. Tall fra SSB viser at blant sysselsatte førstegenerasjonsinnvandrere i prosent av totalen er 35 % av somaliere i jobb, mens fillipinere, polakker, og iranere ligger over 60 %. Totalt sett for landet er 71 % i jobb. Slike tall viser at innflyttere er en svært sammensatt gruppe. Selv om ikke-vestlige kommer dårligst ut, er det også her markante forskjeller mellom ulike nasjonaliteter. Blant kvinner fra Sri Lanka er 61 % i jobb mot 23 % av somaliske kvinner. Jeg er svært enig med Opsal at en rekke sider ved dette temaet bør belyses, som her urettferdigheten i at ”alle” ikke-vestlige ofte omtales som en ensidig størrelse. I proteksjonistiske Norge opplever mange hardt arbeidende ikke-vestlige at det er problematisk at innflyttere generaliseres under betegnelsen ”utlendinger,” og at dette hindrer konstruktive nyanser.

Likevel kan man ikke unnlate å merke seg at den samme statistikken viser at de 5.5 % av befolkningen som grupperes som ikke-vestlige, (innflyttere fra Europa er trukket fra) mottar rundt 30 % av det nasjonale sosialhjelpsbudsjettet. Dette er voldsomme tall som vil kunne bli særdeles problematisk i en økonomisk nedgangsfase som den vi er inne i.

I historien har finanskriser ofte vært etterfulgt av fremveksten av radikale nasjonalistiske grupper. Dersom ikke elementer i den norske velferdsmodellen endres fra ensidig rettighetsorientering til et arbeids- og pliktfokus, vil det bidra til en destruktiv videreutvikling av segregerte parallelle virkeligheter i Norge. Ikke minst burde det være i venstresidens interesse å implementere endringer som på sikt vil minske skillet mellom ”dem” og ”oss.” Debatten om den nye underklassen som er avhengig av offentlige stønader, blir dermed usedvanlig relevant når det kommer til integreringsspørsmålet.

Min påstand har vært i en årrekke, at det er avgjørende for norsk integreringspolitikk å ta oppgjøret med multikulturalismen: metoden som mener at man bør sette tilside egne idealer og forstå ikke-vestlige på deres egne premisser. Det forventes ikke det samme av ”dem” som av ”oss.”

Metoden innebærer en rasebestemt forskjellbehandling som stakkarsliggjør innflyttere og bryter med en av opplysningstidens viktigste idealer: likeverd. Sosialantropolog Farida Ahmadi advarer på det sterkeste mot multikulturalismens evolusjonistiske menneskesyn. Samfunn der muslimer utgjør lukkede og isolerte enklaver på kant med majoriteten, fremmer i neste rekke bitter fundamentalisme, sier hun. Forslaget om at sosiale stønader kun skal tilfalle statsborgere er overhode ikke uten relevans, men ville dersom implementert, sørget for at tusenvis som i dag nedverdiges som del av den nye norske underklassen, raskere ville kommet ut av den selvdestruktive spiralen.

I et fremtidsscenario der Norge ukritisk velger å fortsette i dagens spor, pekes det i retning av langt større mistillitspregede konflikter mellom nordmenn og fremmedkulturelle der sosiale kostnader vil bli uhåndterlige. At kravet om toleranse blir brukt som politisk munnkurvstrussel der den som påpeker svakheter ved innflyttere straks blir anklaget som rasist, fører til en omvendt rasisme: nemlig den at etnisk norske føler seg diskriminert i eget land. Det hysteriske mediefokuset på rasisme mot mørkhudede som blant annet kom til uttrykk i Ali Farah-saken bidrar ironisk nok til å øke distansen og forsterke parallelle virkeligheter heller enn det motsatte.

Vil Norge ta et grunnleggende oppgjør med dagens rettighetsorienterte velferdsmodell og implementere en pliktorientert ansvars- og arbeidsmodell? I dag snakkes det om menneskerettighetskrav, men lite om menneskepliktene som går forut for å nyte godene. Et fremtidsscenario der man kommer denne selvdestruktive raseorienterte runddansen til livs, innebærer et grunnleggende oppgjør med sosialismens håndteringsmodell for innvandring. Pr. 2010 gjennomsyrer multikulturalismen offentlig forvaltning så vel som mediene, metoden mener at ingen kultur skal ha forrang i Europa. Man bør nedtone norske verdier og tradisjoner fordi disse vil kunne støte fremmedkulturelle.

Multikulturalismen innebærer således en apartheidlignende forskjellsbehandling som er blitt en oppskrift på enveistoleranse og kulturell selvutslettelse: den fremmedkulturelle har forkjørsrett mens nordmannen får beskjed om å vise toleranse. Vi er ikke likeverdige. Det er avgjørende for fremtidens Norge at likeverdsprinsippet blir gjeldende slik at mennesker evalueres på universell basis ut fra personlige kvalifikasjoner, utdannelse og arbeidsvilje heller enn dagens feilfokus på rase- og religionstilhørighet. Sosiale stønader bør blant annet kun tilfalle statsborgere.

En kraftig høyrevind blåser per 2010 over Europa med et voksende opprør blant europeere som ikke lenger ønsker å defensivt nedprioritere egen kulturbakgrunn. Hvilken påvirkning de kommende politiske strømningene vil ha på Norge og innvandringen generelt, er avhengig av hvilket kursvalg som stakes ut: blir fremtidens ikke-vestlige innflyttere en ressurs eller skal vi videreføre dagens kulturradikale velferdstragedie?

IRIS rapporten kan med letthet tolkes dit hen at det er betydelige fordeler ved å vokse opp i utlandet med idealistiske misjonærforeldre.

Spørsmålet om hvorvidt misjonærbarns oppvekst i utlandet har påført dem betydelig skade, har den siste tiden vært hett tema i Vårt Land.  Barn som er oppvokst i utlandet fremstilles rørende som om de fleste erfarte omsorgssvikt, mobbing fra misjonslærere og seksuelt misbruk som har resultert i alvorlige skader senere i livet.

Tolking av tallmateriale i den nylig utgitte rapporten om oppvekst og skolegang i utlandet (IRIS) legger dermed opp til en storstilt stakkarsliggjøring av ressurssterke mennesker som var så heldige tidlig i livet at de fikk lov til å sanke verdifull internasjonal erfaring som for de fleste er blitt et betydelig ressursinsentiv.

Men fordi internatskolesystemet er en internasjonal skoleform som er forholdsvis ukjent i Norge som unntaksvis enkelte hadde negative erfaringer med, har man igangsatt storstilte aksjoner som åpenbart har til hensikt å ydmyke misjonsselskapenes konstruktive arbeid i en rekke fattige nasjoner. Ved den kollektive fordømmelsen av oppvekstvilkårene til barn som er oppvokst i utlandet, deltar man i det som er så populært i religionsfientlige Norge nå for tiden: Med brask og bram skal man kritisere kristne organisasjoner sønder og sammen for omtrent alt de har stått for.

Den tårevåte tilnærmingen er interessant, ikke minst fordi alle vet at statistisk materiale kan vinkles akkurat slik den enkelte ønsker, for å ramme de man har bestemt seg for å ydmyke. Denne gangen er det de idealistiske misjonærene, som ikke ulikt dagens grønne miljøforkjempere og selvoppofrende Bellona-medarbeidere vendte det materialistiske jaget ryggen og satte ut for å bekjempe fattigdom, analfabetisme og høy dødelighet i den tredje verden.

Det er på høy tid å utfordre det årelange offerrollefokuset på misjonærbarn. Man kan undre: Hva er det med Norge og den nitidige trangen til å sutre over et eller annet i barndommen? Vi er i dag et av verdens rikeste land, men også det mest sykmeldte og uføretrygdede.

Er vi blitt prinsessen på erten?

IRIS rapporten tilbakeviser i realiteten en rekke av påstandene om at det er er synd på barn som har vokst opp i utlandet. Rapporten bekrefter at 83 % har høyere utdanning, mot 25 % i befolkningen for øvrig. Flertallet av de spurte bekreftet at de ikke hadde nevneverdig negative opplevelser. Hele 40% av de som var invitert til å delta i undersøkelsen, syntes ikke den selvmedlidende tematikken var interessant nok til engang å svare på spørsmålene. For hvor interessant er det egentlig å grave i en fjern fortid for om mulig å lete opp en feil eller to ved gamle foreldre?

De enkeltsteder, som i Japan, der seksuelt misbruk foregikk, representerer unntaksvise tilstander. De som fortjener beklagelser er de få som faktisk erfarte denne typen ødeleggende hendelser. Sammenlignet med befolkningen for øvrig der forskning viser at 15 % av norske barn utsettes for seksuelle overgrep, fremstår misjonærbarns 7 % som et bemerkelsesverdig lavt tall. IRIS rapporten bekrefter at kun 4 % av de spurte ble fysisk avstraffet.  Sett i lys av at 10 % av alle barn i Norge ifølge Redd Barna lever med familievold rettet mot seg, fremstår også 4 % som et lavt tall.

IRIS rapporten kan med letthet tolkes dithen at det er betydelige fordeler ved å vokse opp i utlandet med idealistiske misjonærforeldre. Når tidsepoker trekkes helt ut av sin sammenheng og forvrenges til det ugjenkjennelige, oppstår en historieforfalsking som den som nå preger mediene relatert til misjonærers arbeid.   

Det er nemlig et paradoks at nettopp misjonærbarn fremstår som usedvanlig ressurssterke, internasjonale, språkmektige og dyktige kulturbærere. De fikk en privilegert barndom, lærte seg samhandling og lojalitet på internatskoler, erfarte gode lærere som ga sine liv i idealistiske yrker som handlet om å hjelpe nødlidende. De aller fleste har fått førsteklasses oppvekst i miljøer med vekt på grønn idealisme og moralske mennesker.   

I dag pågår en mobbing av misjonærer uten sidestykke i norsk historie. Misjonærers leseopplæring alene har i fattige afrikanske land utdannet en rekke presidenter og prominente afrikanere
som i dag får utmerkelser og priser for sitt konstruktive arbeid blant verdens fattige. Disse er blant mange direkte resultater av hvite misjonærers selvoppofrende idealisme idet man grunnla skoler,
utdanningsinstitusjoner og sykehus som har reddet titusener av menneskeliv.

Med misjonsorganisasjonenes offentlige beklagelse kan man håpe at det nå blir stille fra selvmedlidenhetsfronten. Dermed kan den offentlige uthengingen av foreldregenerasjonen avsluttes og man kan konsentrere seg om å bidra til å gjenreise respekten for det historisk betydningsfulle arbeidet som misjonærer har utført over hele verden.

 Publisert i Vårt Land 21.12.09

Journalist Henryk E. Malinowski sammenligner i en Aftenposten kronikk 26. oktober polsk og norsk skole. Han beskriver et skolesystem med mastergradsutdannede lærere, treretters EU subsidiert middag og interessekretser etter skoletid der barn kan videreutvikle spesielle begavelser.  Endel av oss som har bodd større deler av livet utenfor Norge og som reiser mye internasjonalt, setter pris på denne typen analyser som synliggjør karaktertrekk som ofte betegnes som typisk norsk: en naiv tiltro til at Norge er verdens beste land. Naivitet ligger som kjent ikke langt unna selvgodhet og derfra er det kort vei til middelmådighet. For fisken som lever i bollen, ser seg ofte blind på sitt eget innsideperspektiv.

En av årsakene til at middelmådigheten som Malinowski beskriver er blitt et norsk kjennetegn er at vi har hatt råd til å slappe av. Norge er et styrtrikt oljeland. Det er lett for staten å bevilge seg ut av utfordringer, heller enn å foreta nødvendige strukturelle endringer. Likevel er det ingen hemmelighet at oljeproduksjonen på norsk sokkel har sunket med 50 % de siste årene. I realiteten er festen over i 2020. Vi er i dag verdens sykeste og mest trygdede land. Med dagens trygdeutbetalingsnivå, er oljeformuen oppbrukt i løpet av få år. At Norge stadig kåres av FN til verdens beste land å bo i, er ikke rart tatt i betraktning at en av indeksene er bruttonasjonalprodukt pr innbygger. Forskningsrapporter bygger dessuten på ulike parametre. Financial Times kåret nylig Finland til det beste landet å bo i.

Det blir sagt at en av årsakene til at finske skoler er Europas beste, er at Finland ikke hadde råd til reformer. Skolen legger verken vekt på lek eller moro, men hardt arbeid slik det ble gjort på 1950 tallet. Læreryrket er godt betalt med høye krav til utdanning. I Norge vil det finske systemet antagelig betegnes som gammeldags. Her har den kulturradikale optimismen hatt en naiv tiltro til at reform alltid er til det bedre.  Svakheten ved sekstiåtternes opprør mot tradisjonelle autoriteter er i dag åpenbar. Degraderingen av lærerens myndighet har ført til utydelig lederskap, mangel på handlekraft og disiplin, anarkistiske tilstander i klasserommet og en likhetsterror som baner veien for et middelmådighetssamfunn der man nesten ikke stiller krav til egen innsats av frykt for å såre de svakeste. Strategien oppsummeres i A-magasinet 7. august der utenriksminister Jonas Gahr Støre sier at det ikke er behov for å dyrke de beste fordi de klarer å dyrke seg selv. Den maniske jakten på likhet ikke bare har gjort barn med spesielle evner svakere, men også de som av ulike grunner ikke har maktet å ta ansvar for egen læring. Sekstiåtternes skolestrategi har spilt fullstendig fallitt, noe de dårlige resultatene i PISA undersøkelsene stadig bekrefter.

 I oljelandet Norge skygger den ensidige vekten på selvrealisering for behovet for selvbegrensning. Kvalitet og gode resultater kommer ikke bare av å gjøre det man føler for, men også det man plikter til. Etter en nylig reise i Midtøsten, fremsto Flesland flyplass i Bergen som et stykke Øst Europa under den kalde krigen. Med grafitti på vegger, takplater som manglet, serviceuvillige funksjonærer og elendige sanitære forhold minnet stedet mest om flyplasser i det sørlige Afrika. Man støter på et hav av søppel og sigarettstumper utenfor terminalen. Inntrykket som befester seg er at kulturen er godt forbi sin storhetstid. Norge er blitt både dyrt og dårlig.Den konforme trygdestaten garanterer de tiltaksløse like god lønn som de kreativt arbeidsomme.Det er liten vits i å forsøke å være god. Norge hviler søvndyssende godt på friske oljemilliarder og sakker foruroligende akterut, men merker ikke sin dekadente tilstand. En kjent asiatisk tenker, Kishore Mahbubani, advarer mot Vestens arbeidsetiske forfall og dets grunnleggende strukturelle svakheter. Når å nyte blir viktigere enn å yte, rettigheter blir viktigere enn plikter mens lek og fritid får større fokus enn hardt arbeid, da stagnerer hele kulturen.

Nylig publiserte Aftenposten en spennende kronikk skrevet av en polakk som bor i Norge. Han viste hvor fremragende polsk skole fungerer i forhold til den middelmådige norske som stadig scorer skremmende lavt på PISA undersøkelser, men som likevel mottar mest statsstøtte i hele Europa. Det er et pussig pardoks, fordi mange av oss som har bodd flere tiår utenfor Norges grenser føler stadig på den merkelige forestillingen nordmenn har om at Norge er verdens beste land.

Da jeg leste kronikken, kom jeg til å tenke på et nylig møte med en muslimsk kosovo-albansk venninne på en tidsriktig café på Majorstua i Oslo. Hun styrtet opp like etter at vi hadde satt oss og pekte på den avflakkede malingen og det skitne bordet med brukte glass som ikke var fjernet. Hun forlangte at vi skulle gå et annet sted: - Ingen steder i Albania ser du en slik lav standard med servitører som er blottet for både initiativ og arbeidsvilje. Hva er det med nordmenn og den utålelige sløvheten?

Under følger min kommentarartikkel fra Aftenposten, publisert lørdag 28.11.09.

For noen uker siden publiserte Adresseavisen en kronikk som temmelig effektivt latterliggjorde troende mennesker, slik som Snåsamannen, undertegnede og flere andre i offentlig debatt som tror på Gud. Tatt i betraktning at rundt 70 % av den norske befolkningen tror på det overnaturlige og at 84 % er medlemmer i et trossamfunn, er det viktig å stille spørsmålene nedenfor: Er det selvsagt at troende menneskers argumenter alltid er irrasjonelle og at sekulære ateister bestandig er fornuftige?

Nedenfor følger dagens kronikk "Å tro er rasjonelt."(6.10.09) i Adresseavisen. 

Hva er rasjonelt og hva er ikke rasjonelt? Er det selvsagt at troende menneskers argumenter alltid er irrasjonelle og at sekulære ateister bestandig er fornuftige? I en demokratisk debatt forventes det at argumenter skal være basert på sunn fornuft.

Europas mest toneangivende filosof Jürgen Habermas påpeker i den sammenheng noe avgjørende: statens sekulære skille mellom politikk og religion er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig garanti for ytrings- og religionsfrihet. Det holder ikke å støtte seg til den gode viljen til en verdslig autoritet, fordi dersom denne blir ekstrem kan den lett gi religionsfientlige forkjørsrett. Her i landet tror over 70 % på en Gud. Det vil være direkte udemokratisk at disses perspektiv ikke blir respektert i offentligheten. Religion har en konstruktiv plass i samfunnet, fordi dens virkelighetsforklaringer kan uttrykke viktige moralske sannheter, mener Habermas. Det som forutsettes er derimot at argumentet er rasjonelt gyldig. Vår tids mest innflytelsesrike moralfilosof, John Rawls, mener at religiøse argumenter er fullt ut kompatible med sekulære stater.

 Stipendiat Daniel Johansen påstår i en kronikk 5. september at religiøse argumenter er basert på gammel overtro. Vitenskapelig etterprøvbarhet er det eneste gyldige. Dette er feil. De ti buds etikk er et eksempel på moralske prinsipper med røtter i jødedom/kristendom som har direkte samfunnsrelevans. Denne etikken har bidratt til fremveksten av stabile stater der uavhengige domstoler sikrer individets rettigheter. Etikkens rasjonalitet er fullt etterprøvbar: hva skjer i et samfunn hvis det blir legitimt å lyve?  Hvis det er akseptabelt å stjele fra arbeidsplassen? Dersom trofasthet og lojalitet forvitrer, står bare svik igjen. Forhenværende sentralbanksjef i USA, Alan Greenspan, påpeker i The age of turbulence at selve grunnbjelken i et sunt økonomisk system er tillit. Den pågående finanskrisen er et eksempel på hva som skjer når finansaktører avstår fra å tenke tilstrekkelig etisk og henfaller til egoistiske økonomiske motiver alene. Greenspan sier at man kan ikke bygge et velfungerende samfunn uten et solid etisk fundament. Da faller kortstokken sammen, noe forhold i en del afrikanske stater er et godt eksempel på.

    Det er en myte at religiøse argumenter ikke kan være fornuftige. En av Europas forfriskende teologer, pave Benedict XVI, sier at opplysningstidens måte å definere fornuft på førte til at gudstro ble retorisk stemplet som irrasjonelt, mens ateisme ble opphøyet som det eneste rasjonelle. Den vitenskapelige revolusjon og troen på det empirisk etterprøvbare, førte til en ensidig vekt på den materielle dimensjon. Fordi vekten så lenge ble lagt på vitenskapelig fremdrift, lider kulturen av mangel på en tilsvarende vekt på åndelig og moralsk energi. Friheten blir i dag dyrket i sin grenseløse form. Denne kulturelle misbalansen former verdikampen mellom kulturkonservative, som mener det rasjonelle er å beholde tradisjoner og kulturradikale, som mener det eneste fornuftige er å stadig liberalisere samfunnet. Historikeren Thomas S. Kuhn har dessuten vist hvor lite objektiv mye av forskningen er. I Vitenskapelige revolusjoners struktur sier han at vitenskapens dominerende oppfatning i realiteten bygger på en rekke antagelser. Dermed blir det intellektuelles rolle å frembringe stoff som bekrefter den rådende akademiske konsensus (det rådende paradigme.) I dag sier man: ”forskning viser at” og dermed må enhver innvending tie. Men forskning kan lett være tendensiøst basert på forskerens forutintatte overbevisning. Opposisjonelle intellektuelles rolle blir da å utfordre det herskende paradigme for å bryte opp dets fastlåste antagelser.

    Stipendiat Johansens utdaterte ståsted illustrerer godt hvorledes mange tenkte tidlig på 1900 tallet. Så godt som alle vitenskapelige miljøer var dominert av troen på verdsliggjøring. Frederich Nietzsche sa at Gud var død. Sigmund Freud mente religion var en illusjon. Man antok at religiøs tro tilhørte laverestående uopplyste folkeslag som ennå ikke hadde opplevd vitenskapens gjennombrudd. Det var et tidsspørsmål før religionen kom til å forsvinne. Man så ikke svakheter ved materialismen og den ensidige vekten på liberale friheter. Heller ikke la man merke til farene ved å hakke en hel kultur løs fra dens historiske fundament. For reform er ikke alltid til det bedre. Nasjonalsosialismens inntog i Tyskland på 1930 tallet viste at endring ikke nødvendigvis er fremskritt.

    Norge fremstår i dag som et av verdens mest ensidig sekulariserte og gudsfientlige nasjoner. Denne utviklingen har blitt muliggjort gjennom den norske kirkes feige lederskap som i årtier har latt seg diktere av sine mer eller mindre ateistiske arbeidsgivere i staten. Og folket gjør opprør. Bare 2 % deltar fast på gudstjenester, til tross for at over 70 % tror på en Gud. Snåsamannens nylige besøk i Nidaros illustrerer godt poenget: det må en åndelig Joralv Gjerstad til for at biskop Tor Singsaas skal få en fullsatt kirke. Den som lever i et land med en til de grader utydelig kirke og utstrakt grad av demonisering av troende, enten muslimer eller kristne, kan lett miste vidvinkelsynet på de massive trender som egentlig preger verden. Amerika har hatt en voldsom vekst av katolikker og protestanter, i Sør Korea alene er 70 % kristne. I Russland gjenåpnes ortodokse kirker i rekordfart. Islam med 1.3 milliarder troende og kristendommen med 2.3 milliarder er et betydelig tilbakeslag for vitenskapens tro på religionens snarlige død. En overveldende internasjonal trend avliver dermed myten om at det er en konflikt mellom rasjonalisme og gudstro. Moderne filosofi og samfunnsteori har god grunn til å være åpne for lærdom fra religiøse tradisjoner. For som Thomas Aquinas sa: ”Troen bygger på naturen og kompletterer den.” Milliarder av mennesker deltar i det fornuftsbaserte markedskapitalistiske samfunn uten at dette virker sjenerende på de sammes tro på det overnaturlige. Forsøket på å stemple troende som overtroiske merkelige mennesker, fremstår i dette lys som det egentlig irrasjonelle.

Følgende kronikk ble publisert i forkortet versjon i Dagbladet 20. september og på Human Rights Services nettsider 21. september, 09. Den fremsetter kritikk mot Dagbladets håndtering av ikke-verifiserte anklager og rykter mot informasjonsleder i HRS Hege Storhaug i månedene som ligger bak oss. Min påstand er at så lenge de faktiske forhold ikke har kommet på bordet i form av en dom eller endelig rapport der begge parter er jevnbyrdig hørt, er det usaklig, urimelig og et dårlig presse etisk valg av Dagbladet å fortsette det som etterhvert bærer klare preg av heksejakt mot Hege Storhaug og Human Rights Services.

Hege Storhaug er ingen rasist. Hun er en aktivist som har våget det nesten ingen andre tør i Norge: kritisere enkelte ikke-vestlige innflytteres usiviliserte skikker og umoralske adferd, samt den multikulturalistiske snillismens uutgrunnelige naivitet. Den slags gjør man ikke ustraffet.

At Storhaugs siste bok er dårlig mottatt er i og for seg en redelig sak. Det som derimot ikke er redelig er hvorledes Marte Michelet 10. september forsøker å tilintetgjøre Storhaugs betydelige bidrag til den høyst nødvendige moderniseringen av innvandringspolitikken. Den progressive utopi har som kjent spilt fallitt og trenger vitamin innsprøytning for å unngå sementeringen av en ny ikke-vestlig stønadsavhengig underklasse. Dette har Arbeiderpartiet innsett og bidrar med innstramming.

Michelet bedriver derimot en sladderjournalistikk, av det slaget som ynder å bevisst fordreie virkeligheten (Storhaug sier ikke at all innvandring ødelegger Norge slik Michelet påstår,) videreformidler ondskapsfulle rykter (alt rakner for Storhaug), spre sladder (Storhaugs tid er forbi. Hun kommer til å bli sittende fast i et hjørne,) og henge ut personer uten at en eneste rettssak har avgjort skyldspørsmålet (Human Rights Service er drevet til tvilsomme metoder og sympati for FrP gjør at ingen andre partier vil samarbeide med dem.)

For alle vet at Amal Adens politianmeldelse mot Storhaug og HRS ble henlagt av mangel på bevis. Dersom kravet om multikulturalistisk toleranse reduseres til å bli en kynisk hersketeknikk for å tvinge motstandere i kne, er maktmisbruket et faktum. Når argumenters saklighet og relevans forsvinner, står bare usaklige personangrep igjen.

Kommentator Jonah Goldberg viser i bestselgeren Liberal Facism hvilke koblinger det er mellom overgrep og dagens kulturliberalisme. Han snakker om venstresidens fascistiske villighet til å gå umoralsk langt for å fjerne de hvis politikk man ikke liker. Michelets behandling av Storhaug og HRS minner mistenkelig om dette.

USAs kjente tenker Noam Chomsky peker på hvilket alvorlig samfunnsansvar som ligger i å gjennomskue maktmisbruk og bevisste forvrenginger av sannheten. Han frykter for en demokratisk elitemakt som ikke går av veien for å tilintetgjøre minoritetsytrere med rå psykologisk vold. Dette kan gi seg utslag i personangrep som kan virke saklig, men som egentlig er bevisst feilinformasjon med den hensikt å vinne et ideologisk spill.

Når journalistikk blir vendetta, tilsidesettes objektivitetskravet om rasjonellt gyldige argumenter. Man rotter seg sammen for å knuse andre. Dersom den moralske varslerrollen svikter og kritisk tenkning forvitrer, er det frihetsinnskrenkende konsensustyranniet et faktum. Få sier imot av frykt for å bli mobbet og isolert.

Den jødiske filosofen Hannah Arendt arbeidet et helt liv for å forstå hvorledes menneskers ondskap kan settes i system slik at de angir og terroriserer hverandre. Hun analyserte nasjonalsosialismens fremvekst i 1930 tallets demokratiske Tyskland og fant at det ikke var spesielt onde mennesker som fullførte bestialske handlinger. Det var derimot alminnelige menn og kvinner som fulgte ordre. Man reflekterte ikke tilstrekkelig moralsk over hva man deltok del i. Frykten for å komme på kant med det politisk korrekte var større enn rettferdighetssansen. Arendt mente at det ikke var hat som motiverte til grusomheter, men likegyldighet. Portåpneren var en kombinasjon av mangel på empati og frykt for represalier.

At saker i offentligheten utnyttes politisk er intet nytt. Ali Farah-episoden i 2007 fikk en uventet avslutning, da det viste seg at ambulansesjåfør Erik Schjencken ble frifunnet for anklagene. Det skjedde først etter at han måtte leve med rasismestempelet fra ministre, overordnede og en samlet offentlighet i over et år.

Jeg sto den gangen alene om å hevde at selv om det ble gjort en feil, var ikke Schjencken av den grunn en rasist. I en hel uke gikk jeg spissrotgang fra TV studio til TV studio for å forsvare standpunktet. Min påstand var at av frykt for å bli stemplet som rasist, avstår mange fra legitim og høyst nødvendig kritikk mot ikke-vestlige. Ikke minst kom denne urettferdige holdningen senere til uttrykk gjennom hvorledes Ali Farahs kronikk i Ny Tid flaut ble tiet i hjel.

I tråd med norsk multikulturalismes uutholdelige raseorienterte forskjellsbehandling av mennesker i Norge, skulle den narkorusede Ali Farah beskyttes og forstås, men ikke den etnisk norske ambulansesjåføren.

Det er klare paralleller mellom den massive forhåndsdømmingen i Storhaug-saken og rasistanklagene fra et samlet mediekorps i dagene etter Ali Farah ble slått ned i Sofienbergparken. Ikke en eneste domfellelse eller rapport er lagt på bordet, likevel tillates en hatsk injurerende vendetta mot Hege Storhaug og Human Rights Services i mediene. Det er automatisk er synd på somaliske Amal Aden som skal beskyttes og ukritisk hylles som sannhetsvitne, men Hege Storhaug tas med alle midler.

Enten man er enig med Storhaug eller ikke, så trengs hennes årvåkne kritiske røst i Norge. For det er store mørketall i innvandringsregnskapet som mange vegrer seg for å snakke om av frykt for å bli stemplet som en intolerant rasist.

Å unngå generaliseringer er derimot minst like viktig fordi det er uheldig at lovlydige enkeltpersoner, slik som mange muslimer, blir urettmessig anklaget for trygdeutnyttende adferd. Hardt arbeidende ikke-vestlige innflyttere som ikke utnytter stønadssamfunnet, følger norsk lov, betaler sin skatt og således bidrar konstruktivt til fellesskapet, er svært velkommen i Norge.

Dagbladet har mye å bidra med som spennende debattavis. Et lite tips: langt flere ville kjøpt avisen dersom man tok et oppgjør med den sladderjournalistikken som Michelets artikkel gjennomsyres av. Dagbladet fortjener mer enn å være en formørket påminnelse av Arendts dystre beskrivelse av menneskets ondskap.  

Finanskrise-debatten som ble holdt 9. september under Protestfestivalen i Kristiansand, ble av festivalens ledelse kalt tiårets beste debatt. Rektor ved Nansenskolen i Lillehammer, Dag Hareide, bidro definitivt med å sette an en annen tone enn hva som er vanlig når økonomer samtaler om den globale finanskrisen vi er midt inne i.

    Økonomiske analyser er som kjent kun forklaringer på hvordan individene har handlet eller vil handle i fremtiden. Dermed dreier finanskrisen seg ikke bare om direkte økonomiske forhold, men også om psykologi, etikk, moral og solidaritet. Hareide fremholdt hensynet til miljøutfordringer, den tredje verdens kriser og hvor ensidig materialistiske vi er som lever i et av verdens rikeste land.

     Kronikken nedenfor var utgangspunktet for denne mer verdi- og filosofiorienterte økonomi-debatten. Det ble en debatt som handlet om hvilket samfunn vi ønsker oss i fremtiden og hvilke grunnverdier som bør prege denne utviklingen. Kronikken ble først publisert i Aftenposten i november, 2008.

 Den pågående finanskrisen som USAs president Barack Obama nylig kalte århundrets verste, har vist at bruken av de kapitalistiske modellene må reguleres bedre. Finansaktører har utnyttet kapitalismen som redskap gjennom strukturerte avanserte produkter. Disse har bidratt til at markedets blodomløp, finanssektoren, er alvorlig rammet. Årsaken er enkel: grådighet.

    Dermed er det åpenbart at det markedsøkonomiske systemet har behov for en sterkere etikk. ”Finansfolk har fått ture frem uten tilstrekkelig innsikt i grunnleggende verdiskapning og med egen vinning som mål og drivkraft. Det som nå trengs er et mer edruelig finansvesen, nye regler, bedre overvåking og mer ydmyke aktører,” sier BI professor Torger Reve til Økonomisk Rapport 11/2008.

    Forhenværende sentralbanksjef i USA Alan Greenspan innrømmet for et par uker siden at de strukturerte produktene har vært så avanserte at systemets selvregulerende evne, den vi nå er midt inne i, kom for sent. Utfordringen er den menneskelige faktor. Man antok at aktørene ville vise etiske reservasjoner der det var nødvendig. Men det moralske fundament sviktet: man solgte villig gråstein for gull. Greenspan sier noe grunnleggende i sine memoarer, The age of turbulence: ”Vi kan ikke bygge et økonomisk samfunn uten et etisk fundament.”

     På samme måte kan ikke en liberal-sekulær stat bygges uten et tilstrekkelig moralsk fundament. Europas mest toneangivende filosof, ateisten Jürgen Habermas har de siste årene kommet med et til dels svært kontroversiellt bidrag til diskusjonen om religionens rolle i sekulære stater. Bemerkelsesverdig få snakker om hamskiftet. Etter 11. september 2001 har han gjentatte ganger påpekt at den gamle europeiske moralforståelsen har en viktigere rolle enn tidligere antatt, ikke minst som motivasjonsfaktor for å bygge medmenneskelig solidaritet som samfunnslim. Omsorg er i for stor grad blitt statlig ansvar i det institusjonaliserte sekulære demokratiet.

    Han påpeker i The dialectics of secularization. On reason and religion at det er grunnleggende svakheter ved det liberale samfunn som er større enn mange vestlige tenkere har trodd: mangelen på tilstrekkelig moralske normer som kan regulere forholdet mellom borgerne.Tiden er inne for moralsk opprustning. Veien å gå er å trekke på moralfilosofien som dannet grunnlaget for fremveksten av Europas storhetstid: den gamle etikken. Nettopp verdier som solidaritet og empati, moderne synonymer til det gamle nestekjærlighetsbegrepet, er limet som binder individene sammen. Habermas mener byråkratiserte og institusjonaliserte liberale samfunn trenger å gjeninnføre respekten for den gamle europeiske etikken for å demme opp imot den pågående tendensen til at solidariteten svekkes. Man har i sekularismens navn for raskt kvittet seg med de gamle verdiene som avfeies som moralisme. Etikk er blitt tabu. Babyen ble kastet ut med badevannet.

    For det var kristendommen som presenterte et grunnleggende nytt menneskesyn som siden har preget vestlig filosofi. Tanken om at hvert menneske uansett kjønn, klasse og etnisk tilhørighet har en helt spesifikk verdi. Hugh Cunningham, professor ved universitetet i Kent, sier at antikkens brutalitet med barn var rettsløse og ble solgt som slaver ikke ble stanset før kristendommen vant frem i romerriket. Dette ble menneskerettighetenes ultimate vugge, som senere ble videreutviklet under middelalderen og den spanske skolastikken. Det nye menneskesynet ble et av verdenshistoriens betydeligste bidrag til utjevning av klasseforskjeller.

    Såkalte sekulære verdier har i europeisk sammenheng nettopp et religiøst opphav. Både det humanistiske menneskesynet og likhetstanken har sitt utspring fra kristen ideologi. Hvor hadde Vesten vært uten den kristne etikkens respekt for eiendomsrett, arbeid, sparing og reinvestering som la grunnlaget for stabilitet og fremveksten av kapitalismen? Hvor hadde vi vært uten de ti buds etikk? Det var et stolt Europa som fostret en markedskapitalisme som brakte velstand til hele den vestlige sivilisasjon. Nå for tiden kan det nærmest virke som om det humane menneskesynet først ble lansert av opplysningstidens rasjonalister eller av moderne ateister slik som representanter for den høyst marginale bevegelsen Human Etisk Forbund. Denne livssynsbevegelsen har kun noen få titalls tusen medlemmer på verdensbasis og er så å si ikke-eksisterende i utlandet. Deres etikk er dessuten kun en blåkopi av kristen filosofi, minus gudstro. Den ble til omtrent 2000 år for sent til å være opphavet til noe som helst.

     I dag påstår en rekke intellektuelle tidstypisk og ureflektert at religiøse verdier ikke inngår i demokratisk styringsideologi.Gamle tradisjoner og religiøs tro oppfattes i en sekulær stat som negativt og avlegs. Nettopp her svikter logikken fullstendig. Det moralske fundamentet er nettopp hentet fra en religiøs verdibase som la grunnlaget for de humanistiske grunnverdier. Religionens moralforståelse forplanter seg i fellesskapet som etiske normer i kulturen og handler slett ikke bare om individets private troespraksis.  

     Konsekvensen av for stor individualisert valgfrihet er verdiforvirring, der den enkelte blir oppfordret til å handle slik han selv måtte finne for godt. Arne Johan Vetlesen, filosofiprofessor ved UiO, påpeker i Dydsetikk: ”Modernitetens toneangivende moralsyn hviler på antagelsen om at det som er godt for ett individ, ikke behøver å være godt for et annet. Dydsetikken derimot understreker at det å tilhøre et felleskap er en betingelse for å kunne orientere seg i verden, også moralsk.” Vetlesen mener at utviklingen mot et ensidig materialistisk og individualistisk samfunn i mylderet av livvsynsalternativer, har ført til en hunger etter felleskap. Men en forutsetning for felleskap er at nestekjærlighetsprinsippet gis forrang som ønsket moralsk samfunnsdyd.

     Sekulære samfunn har i dag en iboende svakhet: rasjonalismens evne til å idealisere intellektet parret med individualismens idyllisering av selvrealisering. Dette fostrer en samfunnsutvikling der solidariteten forvitrer. Enhver tenker på seg selv. Det er blitt sosialt akseptert å ensidig ta hensyn til egne behov. Samfunnsidealene fokuserer på rettigheter og krav. Man har med nærmest religiøs glød opphøyet FNs menneskerettighetskonvensjon til en utenomjordisk størrelse, som på desperat jakt etter å danne en ny religion. Vi har menneskerettigheter, men ingen krav om menneskeplikter.

     Slik finanskrisen nå betegnes i Asia og i en del muslimske land som slutten på det amerikanske hegemoni, påstår en rekke forskere at mangelen på en grunnleggende felles moralforståelse kommer til å splitte og svekke Vesten i årene fremover.

    En av Europas mest leste filosofer, franskmannen André Glucksmann hevder i Vesten mot Vesten at det liberale demokratiets hovedproblem er at det er dypt splittet både moralsk og filosofisk mellom de som ønsker å fastholde Europas opprinnelige verdier og de som ønsker endring i sekulær-liberal retning. Professor Kishore Mahbubani ved universitetet i Singapore advarer i Foreign Affairs mai 2008 mot dette. Artikkelens undertittel Amerika og Europa i det asiatiske århundre illustrerer poenget: Vesten har som følge av det etiske forfallet utviklet strukturelle svakheter i dets moralske fundament. I The clash of Civilizations? The debate sier han at det kan virke som om vestlige land ikke erkjenner at verdier som individualisme og demokrati også innebærer destruktive krefter. Vestens fall kommer innenfra, fra kulturens egen moralske forfall. Mahbubani peker blant annet på synkende arbeidsetikk, manglende omsorg for eldre og at mange forventer økonomisk bonus uten hardt arbeid.

    Ved overrekkelsen av Holbergprisen i Bergen i 2005, overrasket Habermas mange ved å påpeke at i et verdenshistorisk lys er den europeiske sekulære rasjonalismen som er det egentlige unntaket: alle andre tror på en Gud. Antagelsen om at det moderne samfunn på sikt ville gjøre religionens rolle overflødig, har vist seg å være grunnleggende feil. Det er en kjennsgjerning at religionenes betydning for politiske og sosiale formål har økt over hele verden.

Utvidet kronikk som ble publisert i Aftenposten 18. november, 2008

I forbindelse med at jeg stiller opp på Christiansand Protestfestival i Kristiansand den 9. september, hadde jeg følgende kronikk i Fædrelandsvennen 20.08.09.

Særlig gleder jeg meg til å duellere med politisk redaktør i Dagbladet, Marie Simonsen om temaet FEMINISME på dagtid under den kontroversielle festivalen, i tillegg til at jeg deltar på et kveldsseminar med debatt om temaet Finanskrisen er en verdikrise, et tema jeg blant annet hadde oppe i en utvidet kronikk i Aftenposten i november 2008.

Midt i juli hadde lederen for Christiansand Protestfestival, Svein Inge Olsen, et innlegg om sommerens store fokus på kulturkamp. Den har omhandlet både kritikk av 68’er feminismens hardhet så vel som multikulturalismens nedgradering av tradisjonelle norske verdier. Han sier at for å forstå hva det dreier seg om må man se det i lys av at de kulturradikale har sittet ved maktens bord store deler av de siste femti årene.

Kulturelle klimaskifter har i historien hatt en tendens til å komme enten det har vært konservative eller progressive som har sementert sine posisjoner på maktens tinde og sørget for at meningsmotstandere utestenges fra ”det gode selskap.” Denne gangen handler opprøret om motstand mot den kulturradikale elitens vedtatte sannheter som i dag dominerer det institusjonelle Norge så vel som offentligheten.

68’er revolusjonen innebar et opprør, nemlig venstresidens reaksjon på det daværende borgerskapets maktmisbruk. Den gangen hadde man fått nok av dobbeltmoralske kristne som var usedvanlig dyktige til å fordømme enhver som falt utenfor definisjonen av normalitet. Man gikk imot borgerskapet som hadde forfordelt egen makt på bekostning av de lavere samfunnsklasser. Venstreintellektuelle som Michel Foucault og Max Horkheimer lot seg forarge av undertrykkende symbolsystemer de fant overalt. Nettopp behovet for å avsløre overmakten og utnyttingen av arbeiderklassen inspirerte til studentopprøret i 1968.

Multikulturalismens motstand mot det tradisjonelle Europa og den naive idylliseringen av fremmede kulturer oppsto her. Det samme gjaldt den kulturrevolusjonære feminismen. Kvinnekampen hadde frem til da ønsket å gi kvinner likestilte sosiale og politiske rettigheter. 68’er feminismen gikk lenger og ønsket å nedrive forskjellene mellom det kvinnelige og det mannlige. Man gikk til angrep på mannen, som ble sett på som undertrykkeren, med den hensikt å nedrive hans autoritet i familien så vel som samfunnet. Nærmere femti år senere har den aggressive feminismen bidratt til å forringe dynamikken mellom kjønnene og skapt en selvdestruktiv kjønnskamp. Over 1 million mennesker i dag bor alene. Norske menn velger langt oftere utenlandske kvinner som er mykere i kanten. Ny amerikansk forskning viser at identitetsbelastningene ved skilsmisse skaper langt større skader enn tidligere antatt. Det er på tide å tone ned likestillingskampen og heller dyrke det positive ved biologiske kjønnsforskjeller.

Paradoksalt nok ble de som avsatte solkongens hoff under den franske revolusjonen noen tiår senere regnet for å være verre enn aristokratiet de fjernet. De som deltok i 68’ opprøret, er i dag blitt selve eliten som utøver samfunnsmakt. Rollene er byttet om. Den gang gjorde man opprør mot borgerskapet, men nå er man blitt ”makta” med nøyaktig de samme undertrykkende våpen i hånd som generasjonene før dem. Makt ser ut til å korrumpere, samme hvem som sitter ved roret.

I dag hånes politiske holdninger som bryter med det kulturradikale politisk korrekte ståsted. Den årelange latterliggjøringen av FrP, et politisk parti som tross alt representerer hver tredje nordmann, er et godt eksempel på dette. Likevel inkorporeres opprinnelige FrP forslag uten at partiet gis takk for noe som helst, nå sist med justisminister Knut Storbergets forslag om at utenlandske kriminelle bør sone i egne hjemland. Carl I. Hagen ble møtt med hoderystende motstand den gangen for mange år siden da han sa nøyaktig det samme.

Forsker Asle Toje sier i Aftenposten 26. juli at i Norge er det en lang rekke spørsmål hvor den folkelige høyresiden har advart mens den kulturelle overklassen har brukt sine krefter på å stenge dem ute av debatten. Når landets beste for lenge ofres på særinteressenes og lobbyvirksomhetenes alter, oppstår en frustrasjon på folkets vegne som gir seg utslag i kulturkamp. Demokrati handler jo nettopp om respekt for ulike meninger og innebærer en toleranse som ikke bare i teorien, men også i praksis tillater forskjellighet.

Med dagens påfallende trange meningsrom er det bekymringsverdig å betrakte normoppløsningstendensene, både på det moralske og kulturelle plan. For å sitere forfatter Nina Witoszek i Verdens beste land: det liberale demokratiets innebygde selmordsimpuls sparker bena under nasjonal stolthet, selve fundamentet som i 1814 gjorde landet til en stat. Under slike tilstander får man lyst til å kreve erstatning, ansvarliggjøring og dom over kulturradikalismens historieløse forakt for sin egen kulturelle tilhørighet.  

For når 68’erne satte seg til, selvsikre på sin nyvunne makt, da har de stadig valgt som Robespierres samtid å mobbe annerledestenkende. Man ler av de som tror på Gud og åndelighet, - dvs. 70 % av befolkningen. Statskirkens dogmatiske lære politiseres og omformes til en sosialdemokratisk folkekult som står langt fra tradisjonell kristendom. I Between naturalism and religion kritiserer den verdenskjente tyske filosofen Jürgen Habermas sekulære stater for å nedtone tradisjonell moral og etikk. Han mener at det liberale samfunnet ikke har en tilstrekkelig moralsk drivkraft til å motivere borgerne til empati og nestekjærlighet uten å ty til den religiøse etikken. Han sier at sekulariseringteoriene tok feil da de påsto at det mer moderne liberale stater ble, det færre ville tro på Gud.

Dagens legalisering av egoisme gjennom oppmuntring til hedonistisk livsførsel utgjør en bekymringsverdig utvikling. Det samme gjelder de nedgraderende holdningene til gamle mennesker, motvilje til å diskutere alvorlige etisk spørsmål som abort, nedprioriteringen av nasjonalt forsvar og stolthet over egne kulturverdier. De kulturradikales verdirelativisme har gått så langt at det nærmest ikke er tillatt å uttrykke stolthet over å være etnisk norsk.

Professor Sigurd Skirbekk etterlyser i Nasjonalstaten en sterk nasjonal og historisk solidaritet. Han sier at en nasjonalstat er avhengig av en felles plattform med moralske og kulturelle kvaliteter. Uten et fornyet fokus på dette forsvinner velferdsstatens grunnlag. Nettopp her ligger behovet for en fornyet kamp mot ”makta.”

Denne artikkelen ble publisert i Aftenposten under tittelen "Gjenreis mannsidealet!" Min opprinnelige tittel var "Thought Control." Jeg henviste til Pink Floyds radikale tekst der de roper - "We don't need no thought control!" Hver generasjon kan tidvis føle trangen til å røre i dødt vann for å riste løs sementert tankegang og vedtatte sannheter som egentlig ikke stemmer overens med virkeligheten. Oppgjøret med dagens kulturradikale politiske elite innebærer kritisk tenkning overfor både feminismen, såvel som multikulturalismen og det evinnelige pratet om dialog. Noen ganger stanser dialogen og det er riktig. Noen ganger er uenighet den beste sluttstrek. 

Selve artikkelen:

Det er lenge siden Pink Floyd sang sine strofer ”We don’t need no thought control,” men ikke desto mindre er de reaktualisert i oppgjøret med dagens meningstrange kulturradikale offentlighet. Da 68’erne befestet sin makt så de for seg at den sosialistiske utopi skulle virkeliggjøres: med nærmest religiøs glød kjempet man for at det klasseløse sekulære samfunn skulle bringe fred på jord. Intellektuelle som Jaques Derrida studerte hersketekniske trekk ved maktspråk og kom til at den europeiske kulturen var mannsdominert og undertrykkende overfor andre kulturer. Tiden var kommet til å nedrive den hvite manns maskuline identitet. Både multikulturalismens og feminismens protest mot autoriteter har sine røtter her.

   Mye gikk deretter galt. Det fargerike fellesskapet har vist at fremmede kulturer slett ikke er så tannlause som Derrida antok. Med dagens aggressive feministers kamp mot mannen er det klart at heller ikke kvinner er nevneverdig svake. Det evinnelige maset om likestilling fostrer krevende kvinner som fremsetter knallharde krav overfor mannen, men påfallende få til seg selv. Overidealiseringen av myke kvinneidealer skaper i lengden en misbalanse i kulturen der sårt tiltrengte maskuline verdier evaporerer. Vi trenger en reetablering av respekten for det klassiske mannsidealet.

    I dag er det den kulturradikale eliten som er blitt den rådende ”makta” - som selv står for sementeringen av propaganda på en måte som tidvis minner mest om Sovjetsamveldet. Når politiske partier er mest opptatt av å sylte hele grupper ned i økonomiske gaver for å få dem til å stemme på seg ved valget, går tanken til korrupsjonsjeger Eva Jolys ord om at det er langt mer korrupsjon (kjøp av lojalitet) i Norge enn mange vil ha det til.

     Sitter man lenge nok og beskuer disse trendene, blir man tilslutt forbannet over å se hvorledes norsk kultur raseres bare fordi 68’ere fikk det for seg at de skulle smadre landets historisk ærverdige vinkjeller. Man hakket løs på tradisjoner, religiøse verdier, dannelsesidealet og sånær alt annet man fant i den tusenår gamle kjelleren uten forståelse for konsekvensene. Det multikulturelle prosjekt har radbrekket nasjonens stolthet over å være norsk – nettopp den type identitetsforankring som er viktig å opprettholde i en globalisert tidsalder der differensiering utgjør et uforholdsmessig press på individet, for å sitere sosiolog Zygmunt Bauman. Alt annet enn den kulturelle ryggraden i samfunnet dyrkes, slik professor Sigurd Skirbekk uttrykker det i Nasjonalstaten. Er man glad i tradisjonelle norske verdier, blir man straks overfalt av beskyldninger om at man er intolerant, umoderne eller rasistisk. Til og med 17. mai skal helst feires med utenlandske flagg.

    Fokuset på individuelle rettigheter har banet veien for en normoppløsende egoisme i et samfunn som forakter ord som moral, ansvar og plikter. Den årelange latterliggjøringen av FrP illustrerer godt hvorfor antikkens filosofer fryktet at demokratiet skulle utvikle seg til et mobbens tyranni der brød og sirkus (milliardbevilgninger rett før valget) kjøper majoritetens lojalitet. Hetsen av FrP viser en mangelfull respekt for de stemmeberettigede. Partiet representerer tross alt hver tredje nordmann.

     Dermed oppstår en reaksjon mot det nåværende borgerskapet -de gamle sosialistene. Forsker Asle Toje beskriver situasjonen 30.4. i Klassekampen som en kulturkamp mot den kulturelle overklassen. Befolkningen ser handlingslammelse, beslutningsvegring og middelmådighet i et land som dessverre fant nok olje til å finansiere en kunstig forlengelse av det utdaterte velferdssystemet som oppmuntrer til rettigheter, men ikke til arbeidsplikt.

   Forfatter Nina Witoszek sier i Verdens Beste Land: Det ikke er islam som truer Norge, men det liberale samfunnets begunstigede – disse kyklopene som kjemper for en multikulturalisme som tilbyr ikke-vestlige innflyttere rollen som sosialklienter istedenfor å behandle dem som borgere, som serverer selvutslettende norsk kultur i en kjedelig hvit saus av toleranse og respekt som bare leder dypere inn i elendigheten.

Først publisert i Aftenposten 13.8.2009