Hanne Amanda Trangerud

Alder:
  RSS

Om Hanne Amanda

sykepleier og religionsviter

Følgere

En selvsagt plass i skolen

Publisert 9 måneder siden

Det er ikke mulig å forstå verden uten å forstå religion.

Religionsfaget har så absolutt en plass i den norske skolen. Det handler om å forstå den verden man lever i – på flere nivåer: De variasjoner man finner i sitt nærmiljø (skolen, nabolaget, ­arbeidsplassen); nasjonale debatter og ­tradisjoner; og ikke minst storpolitiske spørsmål. Uten kjennskap til grunn­leggende forhold ved sentrale religioner, vil man få en dårlig forståelse av hva som faktisk skjer.

Manglende vilje

Det kan handle om noe så grunnleggende som å forstå hvorfor Donald Trump ble president. Amerikanske medier og demokratiske politikere har blitt kritisert for mang­lende vilje til å forsøke å forstå nettopp den dynamikken som finnes mellom Trump og hans tilhengere, hvorav mange er sterkt konservative kristne. I stedet har de latterliggjort både presidenten og velgerne, og nærmest tatt det for gitt at de ville ta til fornuft og ombestemme seg.

En overfladisk kunnskap om kristendommen som kun et fenomen, uten samtidig kjennskap til sentrale deler av dens innhold, vil gjøre det vanskelig å oppdage de retoriske agnene Trump og andre presidentkandidater sender ut for å vinne velgere. Det handler om å kunne knekke kodene, forstå språket og forstå hvordan verdenspolitikken blir som den blir.

Mirakelet Israel

USAs Israel-politikk er sterkt knyttet til religiøse forestillinger. Når en av verdens mektigste visepresidenter, Mike Pence, i en tale til den israelske nasjonalforsamlingen omtaler staten som «mirakelet Israel» er det viktig å forstå at det handler om mer enn bare en vennlig kompliment.

Det samme kan sies om andre religioner og nasjoner. I et sprengt fag bør man naturlig prioritere de religioner som har størst betydning for viktige problemstillinger og situasjoner, med vekt på de med størst relevans for vår del av verden.

At Norge er sekulært bør være ­ledende for hvordan staten og ­offentlige institusjoner forholder seg til religiøse spørsmål og religiøse personer. Men det reduserer ikke behovet for grunnleggende kunnskap om religion(ene) for å forstå og samhandle med resten av verden.

Så kan man selvfølgelig spørre hvor nødvendig det er at barn lærer om dette­. Men i forlengelsen av det kan man like gjerne spørre hvilken nytte et barn har av kjennskap til atomets oppbygging, bøying av tyske verb eller Stortingets sammensetning.

Det handler om å legge et grunnlag for senere studier, analytiske evner og (forhåpentligvis) et nyttig samfunns­engasjement. Og i motsetning til atomets oppbygging er kunnskap om religion noe barn kan ta i bruk med det samme, i sitt eget nærmiljø.

Så kan man diskutere hvordan faget bør legges opp. Men at religionsfaget må ha en selvstendig plass i skolen, mener jeg er selvsagt.

Hanne Amanda Trangerud

Religionsviter og sykepleier

Gå til innlegget

Flere sykehus-prester i psykiatrien

Publisert over 1 år siden

Det er et skrikende behov for flere prester og sjelesørgere i helsevesenet, ikke minst i psykiatrien.

Statistikken viser at altfor mange tar livet sitt årlig, også blant dem som allerede har fått helsehjelp. Erfaringen viser at det ligger et stort potensial i det akutte hjelpe-
tilbudet for å kunne gjøre noe med dette.

Videre i systemet. 

En person som kommer på legevakta eller legges inn på sykehus etter selvmordsforsøk, vil mest sannsynlig bli vurdert av en psykiater. Mest sannsynlig får hun (eller han) spørsmål om hva som har skjedd, om egenomsorg, om sosialt nettverk og om hun har gjort det før eller har konkrete planer om å gjøre det igjen. Er det første gang, vil hun mest sannsynlig sendes videre i systemet. Er hun heldig, får hun kanskje en poliklinisk samtale uken etter. Eller hun reiser hjem med en henvisning til poliklinisk utredning om seks-åtte uker.

Har det skjedd tidligere, blir hun mest sannsynlig skrevet ut neste dag – dersom hun (av medisinske grunner) måtte innlegges på sykehus. Kanskje blir hun vurdert av psykiater. Hvis det ikke er snakk om psykose eller umiddelbar fare for gjentakelse, blir hun mest sannsynlig skrevet ut uten noen endring i det behandlingstilbudet hun kanskje måtte ha. Og uten noen å snakke med om det som har vært vanskelig.

Det er trist, men kanskje ikke så underlig at noen pasienter forsøker igjen. Noen etter få dager. Andre etter flere måneder. Mest sannsynlig var det en grunn til det første selvmordsforsøket. Ensomheten på sykehuset eller legevakta gjør det sjelden særlig bedre.

Stein til byrden. 

På samme måte som alminnelige «døden nær»-ulykker, kan selvmordsforsøk oppleves traumatiserende for den det gjelder. Når personen verken får snakket om hendelsen eller det som utløste den, blir det som å legge en ny stein til byrden. Ettersom vedkommende allerede har funnet ut at selvmord kan være en mulig løsning, kanskje den eneste, er veien tilbake relativt kort. Da burde det ikke forbause noen om vedkommende kommer inn igjen allerede samme uken.

Selv de som er så «heldige» at de får et par dagers opphold på akuttpsykiatrisk avdeling, opplever at ingen snakker med dem.

Lena-Maria Haugerud, leder for Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord (LFSS), kan fortelle om innlagte pasienter som ringer og ber om samtale fordi de ikke har noen å prate med. Andre ringer andre hjelpetelefoner. Det som er felles for dem, er at de føler seg ensomme og engstelige, usikre på hva som skal skje og hva de skal gjøre.

LFSS blir stadig kontaktet av kvinner og menn, jenter og gutter, som opplever at tilbudet i den offentlige psykiatrien ikke treffer dem som mennesker. Mange opplever møtet med helsevesenet som mer krenkende enn legende. Hvis man ikke får hjelp til å løse aktuelle problemer eller hjelp til å håndtere dem bedre, er det lett å ende opp i en negativ spiral. Som for noen kan ende fatalt.

Snakke ordentlig. 

Sykehusprester og sjelesørgere har ofte god kompetanse på å snakke med mennesker i krise. I somatikken har jeg ofte henvist pasienter til dem – og jeg har aldri opplevd at noen har vært misfornøyd med tilbudet. Uavhengig av om Gud og religion trekkes inn i samtalen eller ei, opplever mange pasienter det godt at noen tar seg tid til å snakke ordentlig med dem.

Den kompetansen som her ligger hos sykehusprestene, er sterkt undervurdert i psykiatrien. Men for en person i eksistensiell krise, hjelper det sjelden å fortelle hvordan hun gjennomførte selvmordsforsøket eller besvare andre kartleggingsspørsmål. Det kan hjelpe psykiateren til å vurdere hvor akutt selvmordsfaren nå er, men det hjelper ikke nødvendigvis pasienten videre i livet.

Det er sårt behov for flere prester og sjelesørgere i psykiatrien. Disse har kompetanse til å gå inn på eksistensielle spørsmål – og de våger å ta denne samtalen. Og det som er like viktig: De klarer å vise at de ser pasienten som menneske.

Livreddende forskjell. 

På en akuttpsykiatrisk avdeling kan en suicidal pasient få ro og bli fratatt muligheter for å skade seg. Men dette hjelper lite mot ensomhet, tankespinn og eksistensielle kriser. Her kan en sykehusprest eller sjelesørger utgjøre en stor forskjell. Kanskje en livreddende forskjell.

Mens slike avdelinger har stort potensial for å hjelpe mennesker i alvorlig krise, er det viktig å fylle de hullene som dessverre finnes med god og riktig kompetanse. Sykehusprester og sjelesørgere har denne kompetansen, og det er rett både i et samfunnsøkonomisk og individfokusert perspektiv å utnytte denne muligheten for å gjøre noe med selvmordsproblematikken.

Tilsvarende bør suicidale pasienter på legevakta og somatiske sengeposter få tilbud om å snakke med prest eller sjelesørger. Når alternativet oftest er å sendes ut igjen i ensomheten, bør det ikke være vanskelig å se hva et slikt tilbud kan utrette.

Trykket i Vårt Land 6. september 2018.

Gå til innlegget

Når pasienter blir mordere eller selvmordere ligger det gjerne en lang historie bak

Det var en gang et esel, et av de mest foraktede av sitt slag. En dag ble det stakkars eselet jaget av noen banditter. Det ble slått og sparket, men gjorde sitt beste for å sparke tilbake. Før det visste ordet av det, hadde det beveget seg over i en myr. Angstfylte skjelvinger spredte seg gjennom kroppen idet det forstod at det kom til å synke. Begge bakbena satt nå fast. Eselet gjorde et par forsøk på å skyve seg opp med forbena, men da det forstod at det ikke nyttet, begynte det å rope på hjelp. "Hjelp! Du må redde meg!" ropte det til en hest som spaserte litt lenger borte.
"Uff, det der så ikke bra ut," svarte hesten. "Vent litt, jeg skal finne noen som kan plukke deg opp."
"Vent, ikke gå...." utbrøt eselet, men hesten hadde allerede forsvunnet. Eselet kjente tårene presse på. De føltes som bly, og han ble presset lenger og lenger ned i myren. Etter en time kom det en bjørn. Eselet løftet blikket og lyste til.
"Hva betyr det der?" spurte bjørnen.
"At jeg er i ferd med å synke," svarte eselet.
"Jeg vet hvordan det føles," svarte bjørnen og satte seg ned i gresset ved siden av. "Hesten kom forbi og trodde jeg kanskje kunne hjelpe til... Så det må jeg. Jeg skal si ifra til noen som kan få deg opp."
"Men..." Eselet var ikke sikker på hva det skulle si.
"Si meg? Hvorfor er du så sølete på forbena?" spurte bjørnen nysgjerrig. "Er det for at du vil at andre skal synes synd på deg? Jeg har sett det før, når jeg har sett deg gå omkring. Tramper du i søle slik at andre skal tro du synker i gjørma og synes synd på deg?"
Eselet skjønte ingenting. "Jeg trodde ingen så det," sa det. Han så ned, skamfull. Forbena var imidlertid mye mer skitne nå enn de pleide.
"Greit, jeg skal melde fra," sa bjørnen vennlig og reiste seg. Før eselet fikk sagt noe mer, hadde han begynt å bevege seg videre. Eselet var igjen alene.
Det ble natt, og det ble dag. Eeselet satt fortsatt fast. Sulten begynte å gnage i magen. Det ble natt, og det ble dag igjen. Myren nådde opp til lårene nå. Eselet klamret seg fast i marken ved siden av myren. Brått fikk det øye på bjørnen.
"Jeg har funnet noen som nok kan hjelpe deg," sa bjørnen vennlig. "De kommer snart! Du må love meg at du snakker med dem! Okey?"
"Ja..." sa eselet forvirret. "Men..."
Snart hadde bjørnen gått videre. Eselet fikk etter litt øye på to mørke skikkelser som beveget seg nærmere. Det var to gorillaer. De hilste vennlig.
"Vi har fått vite at du sliter litt..." sa den ene.
"Så vi tenkte vi kanskje skulle hjelpe deg litt..." la den andre til. "Vi er nemlig de beste hjelperne som fins på markedet. Det er derfor alle kommer til oss - selv om vi ikke kan hjelpe alle, da."
"Vi gjør en fortløpende vurdering på hvem som trenger hjelp," forklarte den første. "Og for å vite om du trenger hjelp og hvordan vi best kan hjelpe deg, må vi kartlegge deg litt..."
Eselet så på dem med store, spørrende øyne.
"Du ser ikke akkurat ut til å være vant til å omgås andre dyr," sa den første goriallaen. "Det kan være derfor du har havnet i den situasjonen du nå befinner deg i..."
"Men jeg ble jaget," protesterte eselet. "De forsøkte å skade meg. Og så havnet jeg her. Det var ikke planlagt, eller med vilje... Jeg ville ikke ende opp her..."
"Men du gikk dit selv, gjorde du ikke?" spurte den andre. "Det som blir interessant å finne ut, er hvorfor du pleier å ferdes på myrer, på slike steder hvor det kan gå galt..."
"Men jeg pleier ikke gjøre sånn," protesterte eselet. "Det var på grunn av det som skjedde..."
"Jeg tror det ligger en grunnleggende personlighetsmessig forstyrrelse til grunn for ditt problem," fortsatte gorillaen. "Du er tross alt et esel, og halvparten av deg er dekket av myr og søle... Er det aldri noen som har sagt noe til deg om dette før?"
"Eh, nei..." Eselet forsøkte desperat å presse seg opp fra myren. "Jeg synker... Jeg holder på å dø..."
"Neida, det er nok ikke så ille som du tror," svarte den andre gorillaen. "Du tror det, men du både snakker og puster, så du er nok mer levende enn du tror."
Til den første gorillaen hvisket han, akkurat passe høyt til at eselet kunne oppfatte ordene: "Jeg tror ikke eselet egentlig trenger hjelp. Jeg tror det bare vil ha oppmerksomhet."
De to gorillaene nikket til hverandre. Så så de på eselet.
"Jeg tenker vi skal kartlegge deg litt for å finne ut hvordan du endte opp slik," sa den ene. "Vi kommer tilbake om et par måneder."
Eselet så etter dem der de forsvant bortover i skogen. Tårene presset seg på. Tørsten skrek fra leppene. Sulten skar i magen. Myren trakk det nedover. Dypere og dypere.
Det ble dager og det ble netter, og det ble flere dager og flere netter. Det var sol og det var regn. Eselet ropte stadig om hjelp. Noen stanset og lyttet. Andre ble forferdet og løp for å finne hjelp. Sjelden kom de imidlertid tilbake. Eselet fortsatte å rope. Men noen dager var det bare fluene som hørte. Ropene ble svakrere. Vinden ble sterkere. Det var snø i luften nå. Små fnugg som dalte ned som glitter og smeltet med det samme de traff bakken. En dag kom bjørnen tilbake. "Hjelp!" hvisket eselet.
Bjørnen så på det lenge, lenge. "Jeg fant jo hjelp til deg," sa han bestemt. "Jeg skjønner ikke hvorfor du ikke vil ha hjelp!"
"Du lovte å hjelpe meg..." sa eselet fortvilet.
"Indikerer du at jeg lyver?" spurte bjørnen fornærmet. "Nå ble jeg såret! Hvordan kan et dyr behandle et annet på den måten?"
Så gikk han. Han også.
Eselet la hodet mot den kjølige bakken. Det var det eneste som nå ikke var dekket av myr.
"Hjelp! Hjelp!" ropte det så høyt det kunne, men stemmen var blitt så hes at den nesten ikke kunne høres. Brått stod det fire bein ved siden av hodet. Eselet klarte ikke rette seg opp nok til å se hvem det var, men det gjenkjente snart stemmene til de to gorillaene.
"Nå har du holdt på lenge," sa den ene.
"Kom deg opp og oppfør deg som andre hester," sa den andre.
"Men jeg klarer ikke," svarte eselet. Tårene strømte nedover kinnene og tok med seg de små hvite fnuggene på veien før de traff den kalde marken.
"Jeg tror ikke du skjønner hvordan du virker på andre," sa den første gorillaen. "Ta deg sammen!"
De fire bena forsvant raskt. Eselet hulket. Snart så det fire hover. Eselet gjenkjente det som den første hesten det hadde spurt om hjelp.
"Er du her ennå?" Hesten hørtes sorgfull ut. "Jeg hadde håpet det gikk bedre med deg nå..."
"Jeg sitter helt fast..." forklarte eselet hviskende. "Hadde du hjulpet meg med en gang da jeg ba deg om hjelp, ville jeg klart å komme meg opp..."
"Det var det frekkeste," sa hesten irritert. "Forsøker du å plassere skyld på meg nå? Jeg gjorde så mye for deg! Jeg tilbød deg til og med å sove i stallen min et par dager! Hva mer ville du forventet? Jeg har jo også et liv..."
"Jeg mente ikke..." hvisket eselet. Men hesten hadde allerede travet avgårde. Eselet ble trukket lengere og lengere bakover. Hodet etterlot seg en leirete stripe i det kalde gresset.
Dagene gikk, nettene gikk. Eselet fortsatte å rope. Men ferre og ferre brydde seg om de hese ulydene de hørte.
Leire tettet igjen øynene. Eselet kunne ikke se mer nå. Alt var bare mørkt. Mørtk. Det trakk pusten. En siste gang. Det hadde forsøkt, men det hadde ikke klart seg alene. Det hadde bedt om hjelp, men det fantes ikke noe hjelp der ute...
Dager gikk, netter gikk. Ingen så noen sinne noe mer til eselet. Nå var det borte.
 

Gå til innlegget

Må ta sjanser når noen lider

Publisert nesten 4 år siden

Det er selvmotsigende­ når kristne stiller seg skeptisk til å hjelpe flyktninger som er muslimer eller har annet syn på verden.

I året som gikk uttrykte ledere­ for enkelte europeiske land, som Slovakia, Polen og den greske­ delen av Kypros, at de ville priori­tere kristne flyktninger. ­Årsaken var blant annet å bevare nasjonens kristne kultur og tradisjon. Også i Norge har en slik prioritering blitt foreslått, blant annet fra kristne politikere.

Den religiøse prioriteringen synes ironisk når den kommer fra miljøer hvor historier som den om den barmhjertige samaritan tillegges stor vekt.

Historien ble fortalt til jøder for nesten 2.000 år siden og handlet om en mann som ble overfalt, mest sannsynlig en jøde. En prest og en levitt, to av jødenes religiøse forbilder, gikk forbi – uten å gjøre noe. At en samaritansk mann så skulle bry seg om den fremmede, var ingen selvfølge. Jødene og samaritanene hadde på den tid gjensidige fordommer mot hverandre, blant annet­ grunnet i ulikt religiøst syn.

Hvem den overfalte fremmede var, var mindre viktig for den samaritanske mannen enn det faktum at han hadde behov for hjelp. Den samaritanske mannen ofret tid, midler og krefter for å hjelpe den fremmede.

Vi vet ingenting om hvor velstående den barmhjertige samaritan var, men han gjorde det han kunne – og ble et forbilde.

Flere europeiske land, ikke minst vårt eget, har mulighet til å gjøre mye for å hjelpe mennesker som lider. Global mediedekning gjør at vi ikke lenger er uvitende om katastrofer som finner sted langt unna våre egne grenser.

Det er som mannen som var blitt overfalt og etterlatt på et øde sted, naken og forslått, ­døden nær. Vi ser det – hva vil vi så gjøre med det? Hva skulle vi ønske at andre gjorde for oss dersom det var vi som lå der?
Og hva ville vi gjøre­ dersom vi var den som kom gående­ forbi? Ville vi brukt, penger, tid og krefter på å pleie en fremmed, med et annet verdenssyn?

Den barmhjertige samaritan hadde ­ingen garanti for at midlene virkelig ville bli brukt til det han ønsket, for at den fremmede ville bli frisk, eller for at han noen gang ville takke ham.

Men han tok sjansen.

Først publisert i Vårt Land 19.01.2016

Gå til innlegget

Det norske samfunnets Leviatan

Publisert rundt 5 år siden

Den norske befolkning har generelt stor tillit til myndighetene. Kan konsekvensen bli at demokratiet undergraves?

På slutten av 1800-tallet reiste den unge, indiske advokaten Mahatma Gandhi til Sør-Afrika. Her fikk han oppleve hvite sørafrikaneres diskriminerende holdninger og handlinger på grunnlag av etnisk identitet. Da myndighetene i 1906 innførte the Asiatic Law Amendment Ordinance, en lov som bl.a. krevde at alle indere måtte registrere seg med fingeravtrykk, protesterte Ghandi og hundrevis av indere med ham. De var da ikke kriminelle, og de nektet å la seg behandle som sådan.

I 2010 ble det innført fingeravtrykk i norske pass. Det fikk meg til å tenke på Gandhi, og jeg tenkte som Gandhi; Vi er da ikke kriminelle – hvorfor skal vi da gå med på dette? Men det gjorde vi. Trusselen fra mer eller mindre uidentifiserte terrorister, og ikke minst det store fokuset på den, ser ut til å ha skapt en fornemmelse av fare som stadig hviler over samfunnet og gjør oss villige til å gi fra oss selv vår mest personlige identifikasjon – fingeravtrykket – til et offentlig, internasjonalt register.

I høst presenterte NRK en undersøkelse utført av Fritt Ord som viser at to av tre nordmenn synes det er greit at myndighetene overvåker oss elektronisk ved mistanke om terrorangrep. Det store fokuset på terror, terrortrussel og ikke minst PSTs terroralarm i sommer har trolig gjort sitt til at vi er blitt mer villige til å overgi visse rettigheter til en sterkere autoritet: myndighetene. I reportasjen ble det pekt på en mulig sammenheng med at nordmenn generelt har en sterk tillit til myndighetene.

Under debatten om utvidet overvåkning hviler det imidlertid et viktig spørsmål: Hvor mye av vår individuelle frihet er vi villige til å ofre for å få et sikkert samfunn – eller i det minste en fornemmelse av å leve i et sikkert samfunn?

Problemstillingen er ikke ny. På midten av 1600-tallet skrev den engelske filosofen Thomas Hobbes en bok med tittelen Leviathan. Her tegnet han et dystert bilde av menneskeheten. I den såkalte naturtilstanden – en tilstand uten statsmakt – levde menneskene i en tilstand av krig der alle kjempet mot alle. Livet var grusomt, dyrisk og kort. Det eneste som kunne redde menneskene fra denne miserable tilværelse og fra å ødelegge hverandre, var at samfunnet ble ledet av en autoritet som var så mektig at ingen kunne utfordre ham. Det var denne absolutte herskeren som av Hobbes ble fremstilt som Leviatan, det mektige sjødyret kjent fra Jobs bok i Det gamle testamentet som ingen mennesker var i stand til å overvinne.

En absolutt hersker kan få sin makt gjennom voldelige virkemidler, som f.eks. et statskupp med påfølgende diktatur. Alternativet – som Hobbes forfektet – er en overenskomst, der mennesker frivillig gir avkall på sin naturlige selvstyrerett og underkaster seg. Dette var ifølge Hobbes en samfunnskontrakt der man var enige om den ujevne maktfordelingen. I dette systemet hadde vanlige folk ingen rett til å protestere, anklage herskeren for urett eller forsøke å forandre styresett. Det var den suverene herskeren som bestemte hvilke lover, sannheter og sanksjoner som skulle gjelde i samfunnet.

I kontrast til påstanden fra en rekke suverene herskere opp gjennom tidene om at det fantes et guddommelig grunnlag for deres autoritet, la Hobbes et filosofisk grunnlag for slik absoluttisme. Et alternativt syn på en «samfunnskontrakt», fremmet av den skotske filosofen John Locke og andre liberale filosofer, ble imidlertid snart mer populært – og inspirerte bl.a. utformingen av den amerikanske republikken, hvis uavhengighetserklæring slo fast at «alle mennesker er skapt like» og har umistelig rett til «liv, frihet og søken etter lykke». Til forskjell fra Hobbes Leviatan-løsning, la dette synet vekt på individets ukrenkelige rettigheter. I den amerikanske grunnloven ble dette uttrykt gjennom garantier for bl.a. ytrings-, religions- og pressefrihet, rett til å samles, beskyttelse av privatlivet, rett til politisk deltakelse (demokrati), og beskyttelse mot urettferdig og tilfeldig rettsforfølgelse. For å forhindre at én enkelt hersker kom i besittelse av all makt over samfunnet, innførte grunnloven en oppdeling av det føderale statsapparatet i en lovgivende, en utøvende og en dømmende myndighet, som gjennom ulike mekanismer kontrollerte og balanserte hverandres maktutøvelse.

Hobbes’ Leviathan ble til under den engelske borgerkrigen (1642-61). I en slik urolig tid kan det kanskje ha sett ut som om fred og trygghet vanskelig kunne oppnås uten at borgerne gav avkall på friheter og underkastet seg en absolutt hersker, som således fikk full kontroll over samfunnet og dets ve og vel. Den amerikanske modellen viste imidlertid at de liberale, demokratiske ideene kunne fungere i praksis. Selv om samfunnet var langt fra perfekt, ikke minst når det gjaldt likestilling i forhold til kjønn og rase, representerte modellen noe som var annerledes enn det den europeiske historien lenge hadde vært vitne til under absolutte herskere, enten disse var verdslige eller religiøse.

I den senere tid har USA innført lover, som i tråd med grunnlovens sterke fokus på individuelle friheter neppe ville blitt innført dersom ikke det sterke fokuset på og frykten for terror hadde påvirket store deler av folkeopinionen til å akseptere dem. Et kjent eksempel er USA PATRIOT Act, som fulgte i kjølvannet av 9/11, og som bl.a. åpner for overvåkning ved mistanke om terror, samt strengere straffer. Sånn sett kan vi si at USA er i ferd med å forlate sine gamle liberale, demokratiske prinsipper og bevege seg i retning av Hobbes’ sjømonster, Leviatan.

Den norske befolkningens store tillit til myndighetene kan føre til det samme. Den økende villigheten til å gi slipp på visse rettigheter for å få en fornemmelse av trygghet og fred, skjer i samsvar med Hobbes’ samfunnskontrakt: Det er en frivillig underkastelse under en autoritet som således blir mer og mer suveren. Overvåkningslovene blir dermed ett skritt på veien til et nominelt demokrati som i praksis styres av en ny Leviatan.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
25 dager siden / 5676 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
23 dager siden / 3751 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
24 dager siden / 1366 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
19 dager siden / 1264 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
10 dager siden / 1235 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
9 dager siden / 1196 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
8 dager siden / 1163 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
19 dager siden / 1150 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere