Solveig Fiske

Alder:
  RSS

Om Solveig

Biskop i Hamar. Solveig Fiske er født i 1952, på Frei på Nordmøre.Tok teologisk embetseksamen ved Det teologiske menighetsfakultet i 1980, og Praktisk teologisk eksamen samme sted i 1981. Ble ordinert til prest i januar 1982. 17. desember 2006 ble hun vigslet til biskop i Hamar bispedømme.

Følgere

Har vi glemt tørkesommeren?

Publisert rundt 1 måned siden - 428 visninger

De siste ukene har det kommet regn, og temperaturen har sunket. Eng og mark, og ikke minst plenene, er blitt grønne. Det ser mer ut som en vanlig sommerdag i august. Gjør dette at vi glemmer tørkesommeren?

Tørken som har vært i sommer er kritisk for mange gardbrukere på Østlandet, og har også konsekvenser for lokalt næringsliv.

Situasjonen påminner oss som land og nasjon vår egen sårbarhet inn mot matproduksjon. Jeg tenker på at tidligere var staten bevisst betydningen av å ha egne beredskapslager for korn, spesielt såkorn, siden en ikke kunne regne med at det alltid ville være så enkelt å få kjøpt dette fra ­utlandet. I enkelte bygder i Hedmark og Oppland som for eksempel i Lesjaskog, ­finnes gamle hus som var kornlager. ­Tidligere var en opptatt av å ha slike lager.

Tørkesituasjonen i sommer understreker at heller ikke vi her oppe i nord kan påregne årlig trygg avling. For en del gardbrukere er situasjonen svært vanskelig. Det er fôrmangel som gjør at en må levere dyr til slakting.

Jeg føler sterkt med dem som yrkesgruppe. Og som biskop i et område med stor landbruksproduksjon håper jeg at ­regjeringen fanger opp hvor kritisk dette er for den enkelte og for en samlet næring. Som samfunn må vi stå sammen med et landbruk som nå er i en krevende situasjon.

Tørkesituasjonen handler om mer enn den enkelte gardbruker sin opplevelse. I ei tid der det i årene framover kan forventes mer ekstremvær, berører det vårt samfunns tenkning om matproduksjon i Norge og globalt, om sjølberging og om beredskap.

Sjøl om eng og park og plener er blitt grønne, må vi ikke glemme tørkesommeren­ og hva den påminner oss om inn mot samfunnets føringer for norsk matproduksjon, beredskap og sårbarhet.

Trykket i Vårt Land 22. august 2018.

Gå til innlegget

Tid for oppgjør

Publisert 2 måneder siden - 1895 visninger

Tid for oppgjør med holdninger og språkbruk som krenker menneskeverdet

Bak oss har vi 22.juli. Denne dagen som i 2011 brakte så mye smerte sorg og savn. Så mye grusomhet og ondskap med bakgrunn i ei tenkning og en ideologi som nedskriver menneskeverdet og betydningen av ethvert menneske sin verdi. Som trampet på den grunnleggende sannheten at vi alle er mennesker og tilhører hverandre som menneskeslekt på tross av forskjeller.

Jeg er så forskrekket, sint og opprørt over å lese hva unge overlevende etter terroren på Utøya får av hatmeldinger. Det er totalt uakseptabelt! Vi må slå ring rundt disse unge menneskene, løfte stemmen vår til protest og være tydelige på at dette går ikke an.

Som enkeltmennesker og fellesskap utfordres vi til å ta oppgjør med det som nå er avdekket.
Ikke minst må politikere i alle leire være så voksne at de tar et oppgjør med kommunikasjonsformer som gir legitimitet til de holdningene og den språkbruken som er omtalt i forkant av 22.juli i år. Jeg forventer at Fremskrittspartiet tar oppgjør med språkbruken og budskapet til profilerte politikere som Sylvi Listhaug. Noe annet er ikke mulig dersom en ønsker å framstå med anstendighet. De må forstå at når sentrale politikere tillater seg sleivete språkbruk så inviterer det andre til det samme.

De forferdelige hendingene som rammet unge mennesker på AUFs sommerleir og våre sentrale myndigheter 22.juli 2011 gjorde at vi reagerte med fokus på menneskeverd, samhold og omsorg. I møte med det umenneskelige og uforståelige, søkte vi sammen til det livgivende som har mange navn. Navn som kan samles i ordene. Tro, håp og kjærlighet.

Er alt dette glemt? Når vi ser hva de unge overlevende etter Utøya utsettes for så må vi si at det er tid for oppgjør med holdninger og språkbruk som river i stykker i stedet for å fremme gode verdier som respekt og samhold. Oppgjør med ei gift som sprer seg og gjør blind.

I respekt for hva ofrene på Utøya og i regjeringskvartalet ble utsatt for, må vi imøtegå holdninger og språkbruk som ikke bygger på menneskeverd og respekt for det enkelte mennesket sin iboende og ukrenkelige verdi.

Solveig Fiske
Hamar biskop

Gå til innlegget

Bring Farida og hennes familie trygt hjem

Publisert 4 måneder siden - 203 visninger

FNs barnekonvensjon understreker spesielt hensynet til barnets beste. Noe som bør ha avgjørende betydning i denne saken.

Skrevet av Biskop Solveig Fiske, prost Kirsten Almås, sogneprestene Kristin Sundt, Gitte Bergstuen, Knut Ellefsrud og Øystein Wang

Vi er opprørte over måten UNE opptrer på i Farida-saken. Lokalmiljøet og støttegruppen har kjempet i over tre år for å få omgjort UNEs vedtak, der de avslo søknaden fra Farida og hennes familie om oppholdstillatelse her i landet. 

Støttegruppen har, både i tingretten og lagmannsretten, fått medhold i at UNEs avgjørelse var uriktig. Farida og familien skulle ikke ha vært sendt tilbake til Afghanistan. UNEs anke til Høyesterett ble også avslått: Lagmannsrettens dom blir stående som rettskraftig. Det finnes bare en logisk, juridisk og etisk konsekvens av dette: Farida og familien må få returnere til Norge og Dokka umiddelbart! 

På bakgrunn av dette burde UNE innvilget oppholdstillatelse. Når det gjelder sikkerhetssituasjon er UNEs påstand om en så plutselig forbedret situasjon i Afghanistan høyst diskutabel. 

Vi mener heller ikke at spørsmålet om sikkerhetssituasjonen bør ha avgjørende betydning. Denne sakens kjerne er: Et barn som nå er tolv år, ble ifølge norsk lov, feilaktig sendt ut av landet vårt for tre år siden. 

Gjennom hele denne tiden – mens kampen har vært kjempet, har hun levd i håpet om å få komme tilbake. Farida har også styrket sin norske identitet gjennom fjernundervisning og kontakt med lærere og støttespiller på skole og i lokalmiljø på Dokka. Når UNEs vedtak og argumentasjon gjentatte ganger er blitt underkjent i det norske rettsvesenet, er den logisk konsekvens at Farida og hennes familie må hentes tilbake til sitt hjem på Dokka. 

FNs barnekonvensjon understreker spesielt hensynet til barnets beste. Noe som bør ha avgjørende betydning i denne saken. Vår klare oppfordring til UNE er derfor: Sørg for at UNEs nye vedtak blir omgjort og bring Farida og familien trygt tilbake til Dokka! 

Trykket i Vårt land 15. mai 2018

Gå til innlegget

Vernet av de svakeste er viktigere

Publisert 4 måneder siden - 96 visninger

Jeg kan fremdeles ikke se at det finnes tilstrekkelig grunn til at prester og andre kirkelige tilsatte ikke skulle ha en slik meldeplikt som tar hensyn til de mest sårbare: barn og unge som trenger hjelp.

Etter oppslaget i Vårt Land om meldeplikt og taushetsplikt har det vært mange innlegg med forskjellige innsteg og konklusjoner. Behovet for gjennomgang av både teologi og jus er tydelig avdekket og bekreftet i ordskiftet. 

Stemmer ikke.

Under overskrifta «Taushet er gull» (Vårt Land 2. mai) hevdet Håvard Nyhus at jeg har oversett at denne saken rører ved et identitetsspørsmål for prestene. Dette stemmer ikke. Det jeg har pekt på, innebærer ikke at jeg ikke forstår hva som kan oppleves å stå på spill for noen presters tenkning om pastoral identitet. Imidlertid har jeg foretatt et verdivalg der vernet av de svakeste er viktigere enn andre hensyn. 

Samme plikt

Det jeg har løftet fram, er behovet for at prester og andre kirkelig ansatte får samme plikt som en rekke andre yrkesutøvere i samfunnet til å melde til barnevernet. Dette bør gjelde når de har «grunn til å tro at det foreligger alvorlig omsorgssvikt» eller «når et barn viser vedvarende alvorlige atferdsvansker», som Barnevernlova sier. Jeg kan fremdeles ikke se at det finnes tilstrekkelig grunn til at prester og andre kirkelige tilsatte ikke skulle ha en slik meldeplikt som tar hensyn til de mest sårbare: barn og unge som trenger hjelp. 

Sett i lys av dette er det viktig at det blir gjort en grundig utredning av spørsmålet som et samfunnsanliggende og ikke bare et indrekirkelig anliggende. 

Trykket i Vårt land 15. mai 2018

Gå til innlegget

Folkets biskop

Publisert 5 måneder siden - 134 visninger

På Kristi himmelfartsdag feires det at det er 25 år siden Rosemarie Köhn ble den første kvinnelige biskop i Den norske kirke og i de store folkekirkene i Norden.

Utnevnelsen av henne var resultat av et langvarig arbeid for likestilling i det norske samfunnet og i Den norske kirke. Det var en stor historisk hendelse. Samtidig var måten hun utøvde bispegjerningen avgjørende for den posisjon hun har i bevisstheten til mennesker både i Hamar bispedømme og i resten av Norge.

Kirkestatsråd Gudmund Hernes, som stod for utnevnelsen, forutså dette. Under vigslingen sa han i sin tale: «Folket har allerede tatt deg til sitt hjerte. De ser opp til deg. Du utmerker deg med din nærhet. Du lyser ut din tro, og du inngir tillit. Og du gir rom for tvilere. Du er ikke den som svinger svøpen, men den som åpner favnen.»

Aftenposten satte ord på noe av det samme: «Den norske kirke har fått en ny leder, en biskop som åpent gir uttrykk for at hun ikke har svaret på alt. Et menneske som kanskje tviler, som føler seg usikker, som er på leting – som så mange av oss andre.»

Skilte seg ut. Den nye biskopen skilte seg definitivt fra datidens rådende bilde av en biskop. Kurv på armen. Foldeskjørt. Permanent. Men ikke bare førsteinntrykket var annerledes. Hun hadde også en væremåte som var forskjellig fra mange andre biskoper. Hun dro på julekonsertturne sammen med Jan Werner, opptrådte sammen med DDE og ble sett på Storhamar-kamp. Folket i Hamar bispedømme ble kjent med henne som «ælminnelig». Hun samtalte med alle på like fot.

Cecilie Holdø forteller om en illustrerende hendelse i boka Noen må gå foran: «En overraskende og god opplevelse fra Øystre Slidre hadde vi en morgen da vi kjørte til et frokostmøte i bygda. Rundt en sving i veikanten så vi plutselig noen små hoder og mange vaiende flagg. Det var en av barnehagene i menigheten som hadde stilt opp for biskopen klokken 08.30 om morgenen. Rose, som har en egen porsjon varme og omtanke for barn, kunne ikke kjøre forbi, så frokostmøtet måtte vente.»

Åpnet opp kirken. Alt dette bidro til at den formelle omtalen «Biskop Rosemarie Köhn» på sikt skulle endre seg til «Biskop Rose» eller bare «Rose». Også på denne måten markerte Rose noe nytt, og et brudd med den tradisjonelle omtalen av biskoper med etternavn. I dag er det vanlig blant biskoper i Den norske kirke å omtales med fornavn i de fleste kirkelige sammenhenger.

Rose åpnet som biskop opp kirken for folket ved å la evangeliet bli avdekket gjennom sin forkynnelse, sine standpunkt, sitt gode smil og gode replikk. I ett av sine foredrag fortalte hun fra et besøk i et kollektiv for rusmisbrukere og fortalte: «Egentlig skulle vi ikke snakke om Gud, men spørsmål om Gud og troen og kirken haglet over meg fra første øyeblikk. Det vi skulle ha snakket om forsvant ut i periferien. Til slutt måtte jeg gå. Én tok meg i hånden og sa stille, nærmest som et spørsmål: «Så er jeg da ikke lenger fordømt.»

Berørte bredden. Rose hadde som biskop også en særlig evne til å ta opp spørsmål og temaer som berørte bredden av folkekirka. Med sitt spesielle nærvær snakket hun om tema som «Børs og katedral – om lederskap og menneskesyn», «Kulturhus og idrettshaller, men hvor skal sjelen bo?» eller «Er kirken et museum?» Hun snakket om toleranse, at å leve er mer enn å overleve, om gudsbilder, om omsorg og nærhet i aldringsprosessen og om pilegrimen i fortid og nåtid.

Hun var banebrytende i Den norske kirke i sin argumentasjon for inkluderende språk og spurte med overbevisende klarhet: «Hvorfor er man så engstelig for å kalle Gud for mor, omtale Gud i kvinnelige kategorier? Gjennom våre liturgier, lesninger fra Bibelen, gjennom vår praksis tegner vi hele tiden bilder av Gud. Gjennom alt vi sier og gjør, forsøker vi å uttrykke Guds vesen, hvordan Gud er. Dersom vi bare beskriver Gud i mannskategorier og bare omtaler og tiltaler Gud som han, så halverer vi etter min mening gudsbildet og underkjenner at all tale om Gud nødvendigvis er billedlig.»

Velfortjent posisjon. I dag har Rose, også nå når hun lever et tilbaketrukket liv utenfor offentligheten, fortsatt en sterk og velfortjent posisjon som folkets biskop. Når jeg møter mennesker i Hamar bispedømme og andre steder i Norge, er det mange som spør etter henne og gir uttrykk for at hun er deres. De deler minner de har om møter med henne og fra gudstjenester, fra visitaser og kirkejubileer, fra barne-TV og fra foredrag. Dette viser hvordan Rose gjennom sin bispegjerning ble et samlende symbol, ikke bare i Hamar bispedømme, men i det norske samfunnet som 
helhet.

Solveig Fiske

Biskop i Hamar

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kjell G. Kristensen kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
16 minutter siden / 350 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Komplisert søskenforhold
rundt 1 time siden / 1817 visninger
Roald Øye kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 1 time siden / 350 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Komplisert søskenforhold
rundt 1 time siden / 1817 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hva er vann?
rundt 2 timer siden / 1115 visninger
Mons Henrik Slagsvold kommenterte på
Hva er vann?
rundt 3 timer siden / 1115 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Komplisert søskenforhold
rundt 3 timer siden / 1817 visninger
Magne Kongshaug kommenterte på
Komplisert søskenforhold
rundt 3 timer siden / 1817 visninger
Magne Kongshaug kommenterte på
Hva skal vi med treenigheten?
rundt 3 timer siden / 619 visninger
Are Karlsen kommenterte på
No treng vi anti-populistane
rundt 4 timer siden / 2742 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Hva skal vi med treenigheten?
rundt 4 timer siden / 619 visninger
Are Karlsen kommenterte på
No treng vi anti-populistane
rundt 4 timer siden / 2742 visninger
Les flere