Solveig Fiske

Alder:
  RSS

Om Solveig

Biskop i Hamar. Solveig Fiske er født i 1952, på Frei på Nordmøre.Tok teologisk embetseksamen ved Det teologiske menighetsfakultet i 1980, og Praktisk teologisk eksamen samme sted i 1981. Ble ordinert til prest i januar 1982. 17. desember 2006 ble hun vigslet til biskop i Hamar bispedømme.

Følgere

Bring Farida og hennes familie trygt hjem

Publisert 2 måneder siden - 196 visninger

FNs barnekonvensjon understreker spesielt hensynet til barnets beste. Noe som bør ha avgjørende betydning i denne saken.

Skrevet av Biskop Solveig Fiske, prost Kirsten Almås, sogneprestene Kristin Sundt, Gitte Bergstuen, Knut Ellefsrud og Øystein Wang

Vi er opprørte over måten UNE opptrer på i Farida-saken. Lokalmiljøet og støttegruppen har kjempet i over tre år for å få omgjort UNEs vedtak, der de avslo søknaden fra Farida og hennes familie om oppholdstillatelse her i landet. 

Støttegruppen har, både i tingretten og lagmannsretten, fått medhold i at UNEs avgjørelse var uriktig. Farida og familien skulle ikke ha vært sendt tilbake til Afghanistan. UNEs anke til Høyesterett ble også avslått: Lagmannsrettens dom blir stående som rettskraftig. Det finnes bare en logisk, juridisk og etisk konsekvens av dette: Farida og familien må få returnere til Norge og Dokka umiddelbart! 

På bakgrunn av dette burde UNE innvilget oppholdstillatelse. Når det gjelder sikkerhetssituasjon er UNEs påstand om en så plutselig forbedret situasjon i Afghanistan høyst diskutabel. 

Vi mener heller ikke at spørsmålet om sikkerhetssituasjonen bør ha avgjørende betydning. Denne sakens kjerne er: Et barn som nå er tolv år, ble ifølge norsk lov, feilaktig sendt ut av landet vårt for tre år siden. 

Gjennom hele denne tiden – mens kampen har vært kjempet, har hun levd i håpet om å få komme tilbake. Farida har også styrket sin norske identitet gjennom fjernundervisning og kontakt med lærere og støttespiller på skole og i lokalmiljø på Dokka. Når UNEs vedtak og argumentasjon gjentatte ganger er blitt underkjent i det norske rettsvesenet, er den logisk konsekvens at Farida og hennes familie må hentes tilbake til sitt hjem på Dokka. 

FNs barnekonvensjon understreker spesielt hensynet til barnets beste. Noe som bør ha avgjørende betydning i denne saken. Vår klare oppfordring til UNE er derfor: Sørg for at UNEs nye vedtak blir omgjort og bring Farida og familien trygt tilbake til Dokka! 

Trykket i Vårt land 15. mai 2018

Gå til innlegget

Vernet av de svakeste er viktigere

Publisert 2 måneder siden - 95 visninger

Jeg kan fremdeles ikke se at det finnes tilstrekkelig grunn til at prester og andre kirkelige tilsatte ikke skulle ha en slik meldeplikt som tar hensyn til de mest sårbare: barn og unge som trenger hjelp.

Etter oppslaget i Vårt Land om meldeplikt og taushetsplikt har det vært mange innlegg med forskjellige innsteg og konklusjoner. Behovet for gjennomgang av både teologi og jus er tydelig avdekket og bekreftet i ordskiftet. 

Stemmer ikke.

Under overskrifta «Taushet er gull» (Vårt Land 2. mai) hevdet Håvard Nyhus at jeg har oversett at denne saken rører ved et identitetsspørsmål for prestene. Dette stemmer ikke. Det jeg har pekt på, innebærer ikke at jeg ikke forstår hva som kan oppleves å stå på spill for noen presters tenkning om pastoral identitet. Imidlertid har jeg foretatt et verdivalg der vernet av de svakeste er viktigere enn andre hensyn. 

Samme plikt

Det jeg har løftet fram, er behovet for at prester og andre kirkelig ansatte får samme plikt som en rekke andre yrkesutøvere i samfunnet til å melde til barnevernet. Dette bør gjelde når de har «grunn til å tro at det foreligger alvorlig omsorgssvikt» eller «når et barn viser vedvarende alvorlige atferdsvansker», som Barnevernlova sier. Jeg kan fremdeles ikke se at det finnes tilstrekkelig grunn til at prester og andre kirkelige tilsatte ikke skulle ha en slik meldeplikt som tar hensyn til de mest sårbare: barn og unge som trenger hjelp. 

Sett i lys av dette er det viktig at det blir gjort en grundig utredning av spørsmålet som et samfunnsanliggende og ikke bare et indrekirkelig anliggende. 

Trykket i Vårt land 15. mai 2018

Gå til innlegget

Folkets biskop

Publisert 2 måneder siden - 128 visninger

På Kristi himmelfartsdag feires det at det er 25 år siden Rosemarie Köhn ble den første kvinnelige biskop i Den norske kirke og i de store folkekirkene i Norden.

Utnevnelsen av henne var resultat av et langvarig arbeid for likestilling i det norske samfunnet og i Den norske kirke. Det var en stor historisk hendelse. Samtidig var måten hun utøvde bispegjerningen avgjørende for den posisjon hun har i bevisstheten til mennesker både i Hamar bispedømme og i resten av Norge.

Kirkestatsråd Gudmund Hernes, som stod for utnevnelsen, forutså dette. Under vigslingen sa han i sin tale: «Folket har allerede tatt deg til sitt hjerte. De ser opp til deg. Du utmerker deg med din nærhet. Du lyser ut din tro, og du inngir tillit. Og du gir rom for tvilere. Du er ikke den som svinger svøpen, men den som åpner favnen.»

Aftenposten satte ord på noe av det samme: «Den norske kirke har fått en ny leder, en biskop som åpent gir uttrykk for at hun ikke har svaret på alt. Et menneske som kanskje tviler, som føler seg usikker, som er på leting – som så mange av oss andre.»

Skilte seg ut. Den nye biskopen skilte seg definitivt fra datidens rådende bilde av en biskop. Kurv på armen. Foldeskjørt. Permanent. Men ikke bare førsteinntrykket var annerledes. Hun hadde også en væremåte som var forskjellig fra mange andre biskoper. Hun dro på julekonsertturne sammen med Jan Werner, opptrådte sammen med DDE og ble sett på Storhamar-kamp. Folket i Hamar bispedømme ble kjent med henne som «ælminnelig». Hun samtalte med alle på like fot.

Cecilie Holdø forteller om en illustrerende hendelse i boka Noen må gå foran: «En overraskende og god opplevelse fra Øystre Slidre hadde vi en morgen da vi kjørte til et frokostmøte i bygda. Rundt en sving i veikanten så vi plutselig noen små hoder og mange vaiende flagg. Det var en av barnehagene i menigheten som hadde stilt opp for biskopen klokken 08.30 om morgenen. Rose, som har en egen porsjon varme og omtanke for barn, kunne ikke kjøre forbi, så frokostmøtet måtte vente.»

Åpnet opp kirken. Alt dette bidro til at den formelle omtalen «Biskop Rosemarie Köhn» på sikt skulle endre seg til «Biskop Rose» eller bare «Rose». Også på denne måten markerte Rose noe nytt, og et brudd med den tradisjonelle omtalen av biskoper med etternavn. I dag er det vanlig blant biskoper i Den norske kirke å omtales med fornavn i de fleste kirkelige sammenhenger.

Rose åpnet som biskop opp kirken for folket ved å la evangeliet bli avdekket gjennom sin forkynnelse, sine standpunkt, sitt gode smil og gode replikk. I ett av sine foredrag fortalte hun fra et besøk i et kollektiv for rusmisbrukere og fortalte: «Egentlig skulle vi ikke snakke om Gud, men spørsmål om Gud og troen og kirken haglet over meg fra første øyeblikk. Det vi skulle ha snakket om forsvant ut i periferien. Til slutt måtte jeg gå. Én tok meg i hånden og sa stille, nærmest som et spørsmål: «Så er jeg da ikke lenger fordømt.»

Berørte bredden. Rose hadde som biskop også en særlig evne til å ta opp spørsmål og temaer som berørte bredden av folkekirka. Med sitt spesielle nærvær snakket hun om tema som «Børs og katedral – om lederskap og menneskesyn», «Kulturhus og idrettshaller, men hvor skal sjelen bo?» eller «Er kirken et museum?» Hun snakket om toleranse, at å leve er mer enn å overleve, om gudsbilder, om omsorg og nærhet i aldringsprosessen og om pilegrimen i fortid og nåtid.

Hun var banebrytende i Den norske kirke i sin argumentasjon for inkluderende språk og spurte med overbevisende klarhet: «Hvorfor er man så engstelig for å kalle Gud for mor, omtale Gud i kvinnelige kategorier? Gjennom våre liturgier, lesninger fra Bibelen, gjennom vår praksis tegner vi hele tiden bilder av Gud. Gjennom alt vi sier og gjør, forsøker vi å uttrykke Guds vesen, hvordan Gud er. Dersom vi bare beskriver Gud i mannskategorier og bare omtaler og tiltaler Gud som han, så halverer vi etter min mening gudsbildet og underkjenner at all tale om Gud nødvendigvis er billedlig.»

Velfortjent posisjon. I dag har Rose, også nå når hun lever et tilbaketrukket liv utenfor offentligheten, fortsatt en sterk og velfortjent posisjon som folkets biskop. Når jeg møter mennesker i Hamar bispedømme og andre steder i Norge, er det mange som spør etter henne og gir uttrykk for at hun er deres. De deler minner de har om møter med henne og fra gudstjenester, fra visitaser og kirkejubileer, fra barne-TV og fra foredrag. Dette viser hvordan Rose gjennom sin bispegjerning ble et samlende symbol, ikke bare i Hamar bispedømme, men i det norske samfunnet som 
helhet.

Solveig Fiske

Biskop i Hamar

Gå til innlegget

Ingen oppheving av taushetsplikten

Publisert 3 måneder siden - 885 visninger

Det jeg har tatt opp innebærer ikke en oppheving av taushetsplikten prester og andre ansatte har i sjelesorg, men om rett og plikt til å melde til barnevernet i gitte situasjoner.

På Kirkemøtet tok jeg opp forholdet mellom taushetsplikt og meldeplikt til barnevernet for ansatte i Den norske kirke og behovet for et lovgrunnlag for dette.

Førsteamanuensis Kjartan Leer-Salvesen har forsket på tematikken i sin avhandling «På tilliten løs? En studie av læreres og presters skjønnsutøvelse i spenningen mellom taushetsplikt, meldeplikt og avvergeplikt». I neste nummer av Kirke og Kultur argumenterer han for en slik lovbestemmelse for ansatte i Den
norske kirke.

Samme plikt. I intervju med Vårt Land (28. april) og Dagsrevyen har jeg understreket behovet for at prester og andre kirkelig ansatte får samme plikt som en rekke andre yrkesutøvere i samfunnet som møter barn og unge i sitt arbeid. Disse har en plikt til å melde til barnevernet når de har «grunn til å tro at det foreligger alvorlig omsorgssvikt» eller «når et barn viser vedvarende alvorlige atferdsvansker» som barnevernlova sier.

Kirkelige ansatte har mange møter med familier, barn og unge i ulike livssituasjoner. Til tross for dette mangler vi en formulering i kirkelova og i tjenesteordningene som gir rett og plikt til å melde til barnevernet i slike tilfeller som barnevernlova nevner.

Vi har avvergeplikten, men dette er ikke tilstrekkelig. Derfor er det er viktig å få en gjennomgang både av teologi og jus som skaper trygghet for kirkelig ansatte i møte med ulike situasjoner, og som slik også vil styrke tilliten til at ansatte i Den norske kirker håndterer slike situasjoner saksvarende. Det handler om å få en gjennomgang og et lovgrunnlag som tar hensyn til de svakeste, barn og unge som trenger hjelp.

Avviser problemstillinga. Reaksjonene som er kommet fra fagforeningshold på mitt anliggende avviser problemstillinga med henvisning til noe helt annet, sjelesorg for voksne og tillit knyttet til dette. Vi trenger en grundigere og kunnskapsbasert gjennomgang av de viktige spørsmålene jeg reiser.

Det jeg har tatt opp innebærer ikke en oppheving av taushetsplikten prester og andre ansatte har i sjelesorg, men om rett og plikt til å melde til barnevernet i gitte situasjoner. Det handler om å ha et lovgrunnlag som tar hensyn til de mest sårbare; barn og unge som trenger hjelp. Vi kan ikke sette taushetsplikten opp mot det å ivareta barn og unge.

Taushetsplikten må ikke hindre at barn som opplever omsorgssvikt får hjelp!

Solveig Fiske

Biskop i Hamar

Gå til innlegget

To viktige jubileer

Publisert 4 måneder siden - 284 visninger

I år markerer vi at det er 25 år siden Rosemarie Køhn ble biskop. Når vi ser tilbake, er det bare én ting å si: kampen nytter!

Gratulerer med 8. mars! I 2018 har vi to viktige jubileer. For det første er det 40 år siden vi fikk Likestillingsloven. Den har vært viktig i arbeidet med likestilling og rettferdighet og har brakt oss mange steg videre.

Fra 1. januar 2018 er den erstattet av Likestillings- og diskrimineringsloven, som også gir regler om diskriminering knyttet til andre diskrimineringsgrunnlag enn kjønn.


Rosemarie Køhn. For det andre er det 25 år siden Rosemarie Køhn ble biskop. Hun var den første kvinne som ble biskop, ikke bare i Norge, men i Norden. Hun gikk virkelig foran! Det var en fantastisk likestillingsseier i kirka, men også for samfunnet generelt. Dette skal feires 10. mai, på Kristi Himmelfartsdag i Hamar domkirke.

Likestillingsdebatten og likestillingsutviklinga i Den norske kirke har gått parallelt med debatten og utviklinga i samfunnet for øvrig. Kirka har endret seg etter hvert som samfunnet ellers har gjort det. Før den første kvinne, Ingrid Bjerkås, ble vigslet til prest i 1961 i Vang kirke på Hedemarken var det et høyt konfliktnivå, noe som fortsatte i mange år.


Kirkens kvinneside. Fra 1970-tallet har det vært arbeidet med likestillingsspørsmål i Den norske kirke. Det resulterte i utredninger, diskusjoner og utgivelser av bøker som «Kvinnekamp og kristen tro» 1975 og «Fra kirkens kvinneside» 1979. I fortsettelsen utarbeidet Kirkerådet strategiplaner for arbeidet med kjønn og likestilling.

I mars 1986 ble det feiret at det var 25 år siden første kvinne ble ordinert til prest. Norsk kvinnelig teologforening markerte begivenheten med å gi ut Regnbuebroen, en samling prekener, meditasjoner, essays av kvinner i prestetjenesten. I fortsettelsen ble det gjort en undersøkelse om det å være prest i Den norske kirke, som i 1989 resulterte i boka «Presterollen». Her berøres tema om kjønnsforskjeller og kjønnsspesifikke forskjeller i utførelse og oppfatning av presterollen.


Et tiår i solidaritet. I denne perioden vedtok Kirkenes Verdensråd at en skulle ha et tiår i solidaritet med kvinner; The Decade, Churches in solidarity with women 1988-1998. Da Kirkemøtet i Den norske kirke skulle vedta deltagelse og mål for tiåret, var det forholdsvis harde konfrontasjoner. Et av målene var å få flere kvinner i lederstillinger i kirka, herunder kvinner inn i bispetjenesten. Som en kuriositet kan det nevnes at etter en noe opphetet debatt som resulterte i et positivt vedtak i Kirkemøtet, så ville dirigenten samle forsamlingen i felles sang og sa: «La oss så reise oss og synge Fedrane kyrka.» Han tenkte nok ikke over hva han sa, men det sier mye om forskjell i erfaringer, teologisk ståsted og betydningen av språkets makt.

Midt i det økumeniske tiåret, Kirker i solidaritet med kvinner, så skjer det som er en historisk milepæl. 5. februar 1993 ble rektor ved Det praktisk-teologiske seminar, Rosemarie Köhn utnevnt til biskop i Hamar bispedømme. I den kirkelige avstemmingen hadde hun fått god støtte hos prester og menighetsråd i Hamar. Kirkestatsråd Gudmund Hernes sa i begrunnelsen for utnevnelsen at: «En kirke som har sagt ja til å ha kvinnelige prester, har samtidig sagt ja til kvinnelige bisper». Utnevnelsen av Rosemarie Köhn var en konsekvens av dette synet.


Tiden er moden. Hernes oppsummerte på denne måten: «Rosemarie Köhn har fått solid støtte ved avstemningen i de fleste kamre. Hun er den kvinne som i mange år har vært nevnt som bispekandidat. Hun representerer en relativt stor gruppe teologer som stiller seg spørrende til enkelte av de standpunkter mer konservative teologer representerer - konservative teologer som regjeringen også har sørget for er representert i bispekollegiet. Kort sagt: Tiden er moden. Anledningen er her. Beslutningen er fattet. Jeg vil i statsråd i morgen fremme en resolusjon der Rosemarie Köhn foreslås utnevnt til biskop i Hamar bispedømme.»

På Rosemarie Köhns vigslingsdag 20. mai 1993 ble en drøm gjort virkelig. En drøm om likeverd og likestilling i lederskapet i Den norske kirke. Vi var mange som tenkte, følte, sang under gudstjenesten: Nå skjer det noe historisk, nå virkeliggjøres noe av det frigjørende og livgivende som evangeliet om Jesus Kristus er uttrykk for.


Som et hellig sus. Etter gudstjenesten viste folkemengden på kirkebakken en spontan glede som var som et hellig sus. Unge og eldre stod om hverandre og mange eldre kvinner var sterkt beveget.

Ved denne anledningen var det stemmer som snakket om at å få en kvinne som biskop ville føre til splittelse i Den norske kirke. Men det som skjedde var heller at biskop Rosemarie Köhn ble et samlende symbol for vår kirke gjennom at mange fikk forsterket sin tilhørighet til kirka ved hennes bispegjerning.

Nå, 25 år senere, er halvparten av biskopene i Den norske kirke kvinner, og preses, ledende biskop, er ei kvinne.

Når en ser tilbake, er det bare én ting å si: Kvinnekamp og kamp for likestilling nytter!

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Bjørnulf Hafstad kommenterte på
Bortforklaringens nådegave
28 minutter siden / 264 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 6 timer siden / 10210 visninger
Ragnhild Kimo kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 7 timer siden / 10210 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 7 timer siden / 10210 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 7 timer siden / 10210 visninger
Daniel Skjevik-Aasberg kommenterte på
Bortforklaringens nådegave
rundt 7 timer siden / 264 visninger
Rune Eidsaa kommenterte på
Mening - en dyptpløyende kritikk av ateisme og kristendom
rundt 7 timer siden / 644 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 7 timer siden / 10210 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 7 timer siden / 10210 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 7 timer siden / 10210 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 8 timer siden / 10210 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 8 timer siden / 10210 visninger
Les flere