Solveig Fiske

Alder:
  RSS

Om Solveig

Biskop i Hamar. Solveig Fiske er født i 1952, på Frei på Nordmøre.Tok teologisk embetseksamen ved Det teologiske menighetsfakultet i 1980, og Praktisk teologisk eksamen samme sted i 1981. Ble ordinert til prest i januar 1982. 17. desember 2006 ble hun vigslet til biskop i Hamar bispedømme.

Følgere

Atomvåpen må forbys!

Publisert rundt 2 måneder siden

Den 6. og 9. august er det 75 år siden USA slapp to atombomber over de japanske byene Hiroshima og Nagasaki. 200.000 døde. Biskop Solveig Fiske mener vi må gjøre menneskeverdet til vårt viktigste vern mot krig og vold.

Jeg skulle ønske jeg kunne si, 75 år siden bombene falt, at verden har tatt lærdom av det som skjedde i Hiroshima og Nagasaki.

Jeg skulle ønske at verden avskaffet atomvåpen, etter å ha sett konsekvensene for folk og samfunn i Japan.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at dette aldri vil kunne skje igjen.

Vi har frem til 2020 snakket om å feire freden – feire at de vonde krigsårene tok slutt i mai 1945. Men, for mange var ikke krigen over den våren.

Den 6. og 9. august i 1945, ble Hiroshima og Nagasaki rammet av krigens kanskje mest grusomme enkelt-øyeblikk. En bombe, som vi aldri hadde sett maken til, ble sluppet over de to japanske byene, og tett opp mot 200 000 døde. Det er nesten ikke til å tro – og det er en sterk påminnelse om hvilken skade vi mennesker er i stand til å påføre hverandre.

Det er stor grunn til å kjenne på sorg ovenfor disse hendelsene, og det er også naturlig å føle et sinne for at noe slikt faktisk kunne skje.

I løpet av disse 75 årene har vi heldigvis ikke opplevd at flere atombomber blir sluppet, men vi har vært nære ved, ved flere anledninger. Og, vi har sett flere såkalte prøvesprengninger, som minner oss på hva slags krefter det er snakk om. Dessverre er det også en økende tendens til opprustning, og det snakkes i flere land om både å øke, og anskaffe våpenarsenal. Det er skremmende, noe vi som fellesskap må være årvåkne overfor, og stå opp mot.  

Den norske kirke, gjennom Mellomkirkelig råd har vært tydelig på sitt syn på atomvåpen i lang tid. I 2010 kom de med en uttalelse som slår fast at; atomvåpen er en av de største truslene mot menneskeheten, og ba derfor regjeringen om å arbeide for et folkerettslig forbud mot atomvåpen. Dette gjør Den norske kirke fordi atomvåpen rammer noe som er helt grunnleggende for oss som lever på kloden vår. Det er en trussel mot folk og samfunn, mot land og liv, og ikke minst mot skaperverket vi er gitt til å forvalte. Selv om argumentasjonen for å ha atomvåpen nettopp er tuftet på menneskets sikkerhet, vet vi at den minste feil kan føre til katastrofale hendelser. At vi faktisk må ha slike monstervåpen for å sikre vår trygghet, gir et bilde av en verden som er kald og rå.

Jeg mener vi må kjempe, for å gjøre menneskeverdet til vårt viktigste vern mot krig og vold.

Atomvåpen er som Leger mot atomvåpen sier: «det mest destruktive og inhumane våpenet som finnes. Skadene ved et atomangrep vil være så omfattende at ingen stat eller humanitær organisasjon vil kunne gi nødvendig hjelp». Når atomvåpen er en trussel mot menneskeverdet, må det forbys. Derfor er det så viktig med FNs vedtak om atomvåpenforbud fra 2017, og vi håper flere land vil slutte seg til dette, også vårt eget.

Jeg tror, at vi en gang vil se en verden uten atomvåpen.

Jeg tror, at vi en gang vil se en verden, der menneskeverdet er det rådende prinsipp.

Jeg tror, at vi en gang vil møte alle mennesker med kjærlighet og respekt, slik Kristus har lært oss.

Solveig Fiske

biskop

Gå til innlegget

Noen må kjempe for andres rett

Publisert 7 måneder siden

Gratulerer med 8.mars.Når en ser tilbake er det en ting å si: Kvinnekamp og kamp for likestilling nytter!

Dagen har røtter tilbake til begynnelsen på 1900-tallet, og ble i kvinneåret i 1975 proklamert til den internasjonale kvinnedagen.  Dagen markeres over hele verden. På tvers av landegrenser står vi sammen i kampen for likeverd, likestilling og rettferdighet.

Den norske kirke har arbeidet med likestillingsspørsmål siden 1970-tallet. Fra 1988-1998 var det på initiativ av Kirkenes Verdensråd et tiår i solidaritet med kvinner; The Decade, Churches in solidarity with women 1988-1998.

Da Kirkemøtet i Den norske kirke skulle vedta deltagelse og mål for tiåret, var det forholdsvis harde konfrontasjoner. Et av målene var å få flere kvinner i lederstillinger i kirken, herunder kvinner inn i bispetjenesten.

I dag er vi seks kvinner av tolv i bispekollegiet. Noen har tatt kampen, og banet veg for å få det til.

I bibelen forteller Matteus om ei kvinne som kjemper for liv og verdighet, og ber Jesus om hjelp. Hun omtales som om hun tilhører en annen religion og kultur, men henvender seg til Jesus og roper om hjelp for dattera si.

Jesus svarer henne ikke.

Det er taust. Ikke et ord!

Denne tausheten er overraskende og nesten provoserende.

Hører Han ikke? Vil Han ikke høre?

Han avviser henne slik i hele tre omganger.

Hun gir seg ikke, men kjemper for datteren og står intenst på for å bli hørt. 

Uansett bakgrunn for Jesus sin avvisende holdning, så skjer det noe. Kvinnas handling og opptreden blir lagt merke til av disiplene og av Jesus.

Jesus svarer til slutt: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene» Men kvinna parerer svaret ved å bruke det samme bildet: «Det er sant, Herre, men hundene får jo spise smulene som faller fra bordet hos herrene deres.»

Denne kvinna kjemper for sin rett. Hun kjemper for livet og håper på hjelp til forandring. Kvinna viser styrke og har en forventning om å bli hørt.

Det å stå fram krever mot. 

Men noen har våget å kjempe for andres rett. 

Ingrid Bjerkås gikk foran, og ble den første kvinne ordinert til prest i Den norske kirke i 1961. Men det var ikke første gangen hun gikk til kamp mot makten. Under 2. verdenskrig var hun overtydelig i møte med Quisling og Terboven. Da hun ikke fikk svar på sitt første brev til Quisling purret hun.  På Slottsbakken kjempet hun seg gjennom folkemengden og protesterte mot Terboven ved å løfte opp Det Nye Testamente. For et mot!

Hun var tydelig og uredd og slik var hun også som den første kvinne i prestetjeneste.

På 8.mars minnes vi de som har gått foran. De inspirerer oss til å stå opp i dag. Stå opp for menneskeverd, likeverd og likestilling.

De som var kvinneprestmotstandere hevdet at biskop Schjelderup som ordinerte Ingrid Bjerkås og de som var hans meningsfeller lot seg rive med av tidsånd og kvinnesak.  Noe av dette gjentok seg da Rosemarie Køhn ble biskop i 1993.

Historien viser at både enkeltmennesker og institusjoner har forandret syn og ståsted. Slik har livshemmende fordommer som stengte for det som har livets rett blitt avdekket. Nye veier er gått opp.

Kvinneprest-spørsmålet var EN sak. Senere er det ryddet vei for de skiltes og gjengiftes plass i kirken, og plass for homofile og lesbiske.

Vi har bedt samer, tyskerbarn, romanifolket og andre grupper om tilgivelse for hva vi som kirke, ofte i god tro, har gjort mot dem, inntil vi forsto at den gode tro var full av fordommer og ærekrenkelser.

Og vi må spørre oss selv:

Hvilke fordommer preges vi av?

Hvem opplever seg utestengt nå?

Hvem blir definert med redusert menneskeverd?

Hvordan behandler vi og legger til rette for personer med nedsatt funksjonsevne?

Hvordan snakker vi om barna av de som omtales som IS-mødre? Og barna i flyktningeleiren Moira på Lesvos? 

Noen må kjempe for andres rett og noen må gå foran.

Bibelfortellingen viser oss at kampen for menneskeverd, likeverd og likestilling, er en kamp som hele tiden må kjempes. Evangeliet er det samme, men gjennom historien er det stadig nye landskap som skal utfordres.

Kvinna som ba Jesus om hjelp, ble hørt. Hennes argumenter ble lyttet til, og Jesus hjalp henne til slutt.

Vi utfordres hele tida til å være våkne på holdninger og språk. Evangeliet viser oss hvordan vi som kirke, må våge å stå opp for den som kjemper for sin rett, til å stadig spørre oss selv: Holder vi fellesskapet åpent, ved å løfte fram menneskeverd, likeverd og likestilling lokalt, nasjonalt og globalt?

Noen må kjempe for andres rett!

Til lykke med den internasjonale kvinnedagen!

Gå til innlegget

Bildet i albumet

Publisert nesten 2 år siden

Fordi alminnelege bra menneske snudde ryggen til.

Bildet i albumet.  

I tida etter terroren i synagogen i Pittsburg og inn mot krystallnatta har eg tenkt mykje på eit bilde i albumet som besteforeldra mine, Marit og Sverke, hadde.

Det var noko spesielt med dette bildet. Dei som var avbilda såg ein med eit blikk som var slik at ein hugsar det. Eg opplevde det som at dei ville fortelja meg noko. 

På bildet var det to barn. Ei jente og ein gut. Saman med familien sin budde dei om sommaren på gardsbruket Øyan på Frei. Dei leigde hjå besteforeldra mine som trong dei pengane dei fekk ved sjølv å flytta ned i kjellaren og leige ut delar av huset. 

Men familien som leigde hadde med seg noko meir enn kroner.  Noko som ga innblikk i andre tradisjonar og som var annleis og spannende. Det handla om mat, det handla om tru og tradisjon.

Barna leika og byfolkbarna var gjerne med inn og åt av den gode blandaballen eller fiskekakene som Marit laga. Det var sommar med leik og latter. Det var song, felles opplevingar og venskap. Sterke og fine trådar vart vevde i gjensidig respekt.

Alt dette høyrde eg klangen av i oppveksten min. Ekkoet etter noko som hadde vore fint og litt eksotisk. Men aller mest var det ei anna tone som dirra når vi såg på bildet av dei to barna medan dei vaksne fortalde. Den tonen var sorgtung og fortalde om det som var vanskeleg å fatta. 

Dei to barna heitte Rosa og Leopold. 

Namna deira står på minnesmerket etter jødane frå Kristiansund som vart drepne under 2. verdskrigen. Faren Abraham Borøchstein vart arrestert våren 1942.  Han vart etter opphald på ulike fengsel sendt til Auschwitz.                                                    

Saman med mor si, Mascha, og søskena Julius, Sonja og Filip, vart Rosa og Leopold arrestert i november 1942. Mascha og alle barna vart deporterte til Auschwitz. Alle i denne familien vart drepne berre fordi dei var jødar.

Rosa og Leopold. 

Blikka deira frå albumet til besteforeldra mine heng ved meg. Å veksa opp med eit slikt bilde forpliktar til å vera tydeleg på menneskeverd og rettferd og stå opp mot antisemittisme og rasisme. 

Blikka deira minner oss om å vera vakne og snakka sant om det som hende. Jo Benkow var med på avdukinga av minnesmerket i Kristiansund. Han reiste spørsmålet om korleis alt dette fæle med jødane kunne skje? Og han svara sjøl: «Fordi alminnelege, bra menneske snudde ryggen til.»

 Blikka til Rosa og Leopold forpliktar. Til å sjå og ikkje snu ryggen til.


Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere