Hallvard Jørgensen

Alder: 34
  RSS

Om Hallvard

Stort sett inaktiv profil.

Følgere

Hjemme i kulturen

Publisert 5 dager siden - 934 visninger

Som nordmenn oppfordres vi ofte til individualisme og selvstendighet. Men slike idealer kan også få uheldige konsekvenser.

Dersom noen spør deg: «Hvem er du?» - hva svarer du da? Da jeg var 15 år, ville jeg svart noe slikt som dette: «Jeg er Hallvard; kristen; har foreldre og fire søsken; fra Vrådal i Telemark; liker fotball og Pink Floyd». 

De siste 20 årene har jeg imidlertid vært på en lang og selvbevisst indre og ytre reise. Jeg har lengtet etter en slags orden på livet – en stabil og trygg nok identitet, psyke, kroppsfølelse og sosial situering til at jeg faktisk kunne gå i gang med å leve. 

Sjels evige frelse. 

Hva drev meg ut på en slik identitetsreise? Mye hadde å gjøre med min kristne bakgrunn. Jeg ble opplært til å ha kontinuerlig omsorg for min sjels evige frelse, etter Martin Luthers forbilde. Man skulle ikke være en «kulturkristen». Det gjaldt derimot å prøve seg selv, og å studere Bibelens historiske budskap. Slik kunne man finne frelsesvisshet og bygge livet sitt på «fast grunn». Men det var vanskelig å kombinere en slik kamp med det å falle til ro og «leve livet» uten bekymringer. 

Selv gikk jeg inn i en anspent streben etter å leve fromt og rettferdig, kombinert med hvileløse og enorme studier. Disse aktivitetene gav meg nok en slags mening, verdi og identitet. Men det var et snevert og ustabilt fundament. Livssyn og teologi ble utsatt for ukentlige revisjoner i lys av mine intense studier. Frelsesvissheten skulle vise seg umulig å oppnå, gitt Jesu høye idealer og de mange ulike kriteriene for hvem som var «innenfor». 

Skal fritt velge. 

Den bredere moderne norske kulturen som også har preget meg, har samtidig sin egen versjon av Luthers individuelle leting etter fred i sjelen. Her gjelder det å bygge identitet. Ikke ved å finne Gud, men ved å finne seg selv og sin egen vei. Man skal fritt velge slikt som: Tanker, verdier, holdninger, vaner, skikker, preferanser, hobbyer, relasjoner, ritualer, bosted, yrkesvei etc. etc. «Frelsen» er å leve et autentisk og velbegrunnet liv som gir status. 

Liksom i min protestantiske kristendomsbakgrunn advares det mot ukritisk og passiv overtagelse av kultur og tradisjon. Det kan også føre til «fortapelse» av den personlige identitet; man blir én i mengden. Men heller ikke den moderne sekulære streben etter «selvvisshet» kan føre frem til indre og ytre ro. Identitetsvariabler og levealternativer er overveldende. De er potensielt utallige, og dessuten i stadig forandring. Hvordan kan jeg egentlig vite hva jeg skal velge? Og jaget etter status og anerkjennelse tar aldri slutt. 

Som en labyrint. 

Den moderne, individuelle letingen etter identitet som jeg her har beskrevet, kan bli som en labyrint som det er farlig å komme inn i, og vanskelig å komme seg ut av. Slik ble det i alle fall for meg: I min hvileløse grubling på jakt etter en stabil og trygg identitet, opplevde jeg store påkjenninger. Det var på mange vis et liv i strid med min egen menneskenatur. 

Jeg har, opplever jeg, nådd fram til et visere liv, der jeg er i dag. Særlig viktig for meg var å finne frem til en erkjennelse av Gud, virkeligheten og livet som uutgrunneligemysterier å ta del i heller enn konkrete størrelser å forstå. Dermed trådte også grublingen etter frelsesvisshet i bakgrunnen. En annen viktig erkjennelse er at jeg faktisk ikke kan tenke eller velge meg frem til en sunn og stabil identitet og livsførsel. Dermed blir det avgjørende viktig for meg å ta del i sunne og stabile fellesskap og kulturer der jeg kan bli sett, anerkjent og formet. 

Så hvem er jeg i dag, etter min 20 år lange reise? Fremdeles Hallvard; takknemlig nordmann; veldig glad i familie, venner og hjembygd; avhengig av naturen. Fremdeles kristen. Kulturkristen. 

Trykket i Vårt Land 16.august 2018.

Gå til innlegget

Hva er det egentlig som former vår tro og identitet?

Publisert 20 dager siden - 620 visninger

I vesten stoler vi på tanken, logikken, rasjonaliteten og vitenskapen. I praksis er det ofte andre kilder som styrer våre valg og vår virkelighetsforståelse - ikke minst familie og oppvekstkultur. Jeg reflekterer og inviterer til dine innspill.

Jeg har lyst til å dele noen spredte tanker og refleksjoner som jeg har gjort meg, sånn underveis, og så invitere dere lesere til å komme med egne innspill. Det eneste kravet jeg stiller til innspillene, er at de er ærlige. 

La meg så begynne. Jeg så min venn Espen Ottosen bli intervjuet om "Min tro" på Vårt Land-siden. Jeg har først lyst til å komme med noen refleksjoner og undringer rundt dette fine intervjuet. Espen har vært aktiv med apologetikk, etikk og dogmatikk, og filosofi og samfunn, i det offentlige rom, i lang tid. Han gjør en god figur og har mye vettugt å komme med. Av og til har jeg selv diskutert med han. En del ganger har jeg synes at jeg har hatt bedre og dypere vitenskapelige argumenter enn han (vel, det er vel naturlig å mene slik - og elles har jeg jo også hatt mye fritid til å lese :-S)

Espen har lyttet og kommet med tilbakemeldinger, men ofte bare "up to a point". Der jeg på nevrotisk vis har søkt å komme til bunns, å overbevise, å argumentere med bøker, har Espen vært mer chill, trekt seg fra diskusjonen, sagt at "det finnes nok en løsning her", og latt det bli med det. Jeg har ofte tenkt at 'her ligger det andre hensyn under'. 'Han søker ikke den rasjonelle sannheten av hele sitt hjerte!!' 

Slike hensyn kom for eksempel fram i "Min tro"-intervjuet. Espen fortalte åpenhjertig om sin mor, som formet hans tro, om oppveksten i misjonsorganisasjoner, om kallet til å bli misjonær, om den meningsfulle opplevelsen ved å diskutere troen i det offentlige rom, om identiteten som ligger i å arbeide som info-leder for NLM. Slike erfaringer og opplevelser og kulturer spiller altså en sterk rolle for Espen. De former hans identitet. De "holder ham på plass". De ansvarliggjør ham, med hans tro og livssyn. Og så videre.

Er det galt? Før ville jeg på en måte tenkt det. Om jeg er litt "cheeky", kan jeg hevde at kulturen selv mener at dette er galt, og at Espen selv bekrefter det, på en måte. (Igjen, jeg er litt cheeky her, og leker med tankerekker - jeg mener ikke å kritisere intervjuet). Spørsmål, ikke sant: Hvor ofte hører man Espen si, i det offentlige rom: "Ja, jeg argumenterer filosofisk for dette standpunktet...men sånn egentlig så spiller det en langt viktigere rolle for meg at min mor lærte meg at dette var det rette standpunktet å ha. Og dessuten har jeg et meningsfullt liv der troen preget meg, så jeg vil uansett ikke gå i gang med noen seriøs revisjon av livssynet mitt."

Jeg synes ikke Espen (eller jeg selv!) har argumentert slik særlig ofte. Jeg tror jeg forstår hvorfor. Vi har forsøkt å være rasjonelle, og komme med gode argumenter, som i prinsippet kan undersøkes og etterprøves kognitivt, historisk, empirisk, logisk, vitenskapelig. Jeg kjenner igjen det samme mønsteret i "meningsdebatten" i VLs spalter i det siste. Dette er tilsynelatende en rasjonell og filosofisk debatt om graden av mening i tilværelsen etc. Ingenting galt med det, jeg er ikke imot filosofi og meningsutveksling. 

Men er det ikke noe misvisende her, likevel? For om man spør hva som ligger under og "styrer" standpunktene hos deltagerne, blir svaret i praksis noe ganske annet enn "rasjonelle argumenter". Disse argumentene kan i beste fall spille en underordnet rolle. Dette er det naturligvis ingen problem å avdekke i ateist-debatten. Joda, Dawkins, Hitchens, Harris og co har mange gode argumenter som det var verdt å diskutere.

Men før eller senere kommer følelsene i sving, og så ser vi hvor skoen egentlig trykker. "Kristendommen har et forferdelig gudsbilde og forkynner helvete! Det gjør meg sint og redd!" "Kristendommen gir oss ikke seksuell frihet! Det hemmer min livsutfoldelse!" "Islam skaper terrorisme og gir meg angst! Dessuten vil jeg ikke ha mye forandring av moderne sekulær kultur." Ja. Det er som regel slike ting som (ofte forståelig nok) går igjen. Som Dawkins for eksempel sier: Kristendommen er opptatt av "SIN SIN SIN SIN SIN SIN SIN". Ikke så "rasjonelt" sagt, kanskje. Men bra at han spiller med åpne kort der, om hvordan han føler det, synes nå jeg.

I praksis har debattantene (inkludert meg selv) et helt liv - oppvekst, kultur, erfaring, kunnskap, psykologi osv. - som styrer hvilke argumenter man holder seg med, og fremmer. Det er klart at man vil preges av historie, vitenskap, filosofi osv. Disse representerer kilder til rettledning og felles meningsplattform. Jeg er, for å si det igjen, ikke imot vitenskap og vitenskapelig samtale.

Men påvirkningen er langt mindre sterk og "ren" enn moderne vestlig diskusjonsforum og vitenskapsdiskurs kan gi inntrykk av. Det er rett og slett ikke mulig å bygge et helt livssyn eller en hel kultur av bare "vitenskap". Unge og naive folk (slik jeg også var en gang, og sikkert ennå er) kan tro at dette er mulig. Men med alder og innsats kommer også visdom. Virkeligheten var visst langt, langt mer kompleks enn jeg trodde. Jeg var også selv langt mer preget av min bakgrunn enn jeg trodde.

For hver nye lærdom jeg oppnår, åpner det seg opp nye mørke felter i kunnskapen. Og hva med all erfaring, kultur, mening, virkelighet som ikke kan kvantifiseres, ikke kan settes på språklig formel? Og hva med alle inkommensurable paradigmer i de ulike fagfelter (for å snakke "Kuhnsk) - hvem er i stand til å arbeide ut anomaliene og avgjøre hvilke paradigmer som er mest fruktbare? Og hva med det faktum at vitenskapen er i utvikling, og stadig revideres, og er åpen mot det store, store ukjente? Og hva med det faktum at vitenskapens problemstillinger, dataområder, metoder og kulturer alltid er preget av samtiden med dens kompleksitet? Og hva med det faktum at vitenskapen alltid er en menneskelig konstruksjon og abstraksjon fra den bredere "livsverden"? Og så videre. Og så videre. 

Jeg bestrider ikke at man kan gjøre "headway", og for eksempel luke ut åpenbart irrasjonelle livssynsstandpunkter, eller finne ut av konkrete problemstillinger. Mye av mitt voksne liv har bestått av slike aktiviteter. Slik sett - og også med tanke på mye annen kunnskapserkjennelse - er vitenskapen svært verdifull. Men at rasjonell og vitenskapsbasert og filosofisk tenkning skal kunne gi fundamenter for et sikkert og kunnskapsbasert livssyn, og avgjøre med god sikkerhet hva jeg bør tro, hvordan jeg bør leve, hvordan kulturen bør utformes, hvilke ritualer som bør utføres, hvordan fantasien skal utfolde seg osv. osv.? Get outta here. Hva var det Sokrates sa (sånn ca.)? Den vise er klar over hvor lite han vet.

For meg har denne voksende innsikten kommet veldig sakte, ikke minst fordi den står i motsetning til en del grunnvoller i vestlig tenkning. Sokrates brukte en metode for å finne sikker kunnskap; spørsmål og svar. Luthers metode var å lete i Bibelen, ved historisk og filologisk eksegese, etter sikker kunnskap. Descartes' metode var å bruke fornuften, og kritisk prøve alt han trodde han visste. Så kan vi tenke på Hume, Kant, Locke Osv.

Disse "metodeidealene" ligger dypt i vår kultur, og de er også på sitt vis verdifulle. Men det de alle kan ha til felles, er at de radikalt underslår hvor sterkt man ubønnhørlig preges av kultur, tradisjon, oppvekst, erfaringer osv. Både Sokrates, Luther og Descartes, for eksempel, var dypt preget av mange, mange premisser som de ikke selv var klar over og som de naturligvis selv heller ikke utsatte for kritisk prøving. Dette er det lett å se med ettertidens historiske briller på. Men så lett var det ikke å se der og da, for de tre. 

 

Hva vil jeg frem til med disse refleksjonene? Vel, kanskje peke på at oppvekst, kultur, tradisjon faktisk former hver og en av oss på dypt vis, og at rasjonell diskusjon - selv om den (ja!) har et begrenset potensiale til å endre oss ved å sikte mot sannhet - faktisk ofte er et slags "overflatefenomen" som styres av dypere sider ved kultur og personlighet og ønsker og frykter. Om så er tilfelle, innebærer det en slags kritisk revisjon av "fornuftens" potensiale. (Og hva er nå egentlig fornuft? "Which rationality?," som Macintyre så godt understrekte). Og det innebærer også en gjeninnsettelse av kulturens, tradisjonens, familiens, naturens, erfaringens osv. identitetsskapende verdi - inkludert en oppvurdering av "vett og visdom" i dens mange overleverte former. 

 

Dette reiser en hel del problemstillinger om hvordan man finner "sannhet", hvordan man avgjør hva som er "rett livssyn" osv. Mange filosofer har naturlig nok diskutert disse tingene mye. En viktig personlig side av tematikken for meg, er uansett at erkjennelsene ovenfor gir meg "rom" til å slappe mer av, der jeg faktisk står, med den brogete kulturen, troen, personligheten etc. som jeg har. Jeg MÅ ikke gjøre som Sokrates, eller Luther, eller Descartes, og hvileløst finne frem til rasjonell sannhet. I dag vet jeg at at en slik søken uansett bare kan "take me so far". Og jeg vet at jeg uansett også formes av kultur, og derfor kan "ta tilflukt" til det jeg med hele meg oppfatter som sunne kulturer. Jeg kan føre videre det som jeg opplever som sunt, i de kulturer jeg selv vokste opp med. Jeg trenger ikke konstruere min egen identitet, mitt eget livssyn, min egen kultur. Jeg trenger ikke begrunne alt mulig - slik begrunnelse er uansett ikke mulig på fullstendig vis, og det er heller ikke noe soloprosjekt. I den grad vi som medmennesker og medborgere har ulike kulturer, er det også et spørsmål om rasjonell diskusjon egentlig er den eneste eller beste veien for harmonisk samliv. Hva med felles måltid - felles lek - felles kunst - felles vandring - felles naboskap? Hm. Ja, jeg tenker høyt. 

 

Dette var noen refleksjoner på veien - de vil garantert revideres, men...ja, det er jo også en del av det flytende og usikre og begrensede ved kunnskapene som vi har, og som vi uttrykker. Men virkeligheten er større. Jeg vil til slutt takke Espen for et veldig fint og ærlig og tankevekkende intervju, og så invitere leserne til å dele egne tanker om tematikken. 

 

Gå til innlegget

Jeg blir til i møte med deg

Publisert 3 måneder siden - 718 visninger

Vi er «programmert» til å være sosiale. Hva da når vår sammenbindende tradisjoner og ritualer havner under press?

Hvor dypt går egentlig mitt sosiale behov? Abraham Maslow er kjent for den såkalte behovspyramiden. Han setter de sosiale behov først på tredje trinn i pyramiden. Mat, varme og trygghet er viktigere for mennesket, sier han. Selv har jeg alltid sett på denne prioriteringen som rimelig selvsagt. 

Sosiale vesener. 

Nyere forskning stiller imidlertid spørsmål ved Maslows pyramide. Matthew Lieberman er hjerneforsker og professor ved universitetet i California. I boka Social. Why our brains are wired to connect hevder han at hjernens «standardfunksjon» er av sosial art. Om du ikke bevisst sysler med andre tanker og oppgaver, så vil hjernen din automatisk styre deg til å tenke på, tolke og kontakte andre mennesker. 

Fysiologiske behov er naturligvis avgjørende viktig å fylle. Og likevel – det aller viktigste for et menneske, fra vugge til grav, er ifølge Lieberman å få oppleve fysisk og psykisk nærhet og godhet. Vi trenger å få være del av stabile fellesskap der vi bidrar på meningsfullt vis, og blir verdsatt. Men Lieberman antyder at menneskets sosiale behov er undervurderte og neglisjerte i vår kultur.

Idealiseres av kulturen. 

Lieberman er ikke alene om slike tanker. Den britiske samfunnsviteren Johann Hari står for eksempel bak den nylig utgitte boka Lost Connections - en bok som med rette har vakt mye oppsikt. Hari beskriver her sitt eget liv som ung, fri, enslig, urban, vestlig, individualistisk, suksessfull mann. Det er en livsstil mange i vesten i dag kan kjenne seg igjen i, en livsstil som også på mange vis idealiseres av kulturen vi lever i. 

Men Hari var ikke lykkelig – han hadde tvert imot utviklet en dyp, kronisk depresjon. Legen som Hari gikk til, så det som opplagt at depresjonsproblemet sprang ut av en «kjemisk ubalanse i hjernen.» Løsningen var å ta antidepressiva, noe Hari også gjorde i mange år. Etter hvert skulle han imidlertid begynne å se legens forklaringer og rådgivninger som radikalt utilstrekkelig og misvisende. Hva om de smertefulle følelsene han bar på, i stedet kunne tolkes som dype og godartede nødsignaler fra dypt inne i ham? 

Kunne det tenkes at hovedproblemet lå i selve livet han levde, og i den kulturen som hadde formet ham? Samarbeidet tett. I boka gjengir Hari samtaler med en lang rekke av verdens største eksperter på livskvalitet, depresjon og medisiner. Det er dypt tankevekkende lesning. Ta innspillet fra John Capiocco, professor ved universitetet i Chicago og ekspert på hjernens sosiale egenskaper. Menneskeheten har, sier han, i størstedelen av sin historie operert i små grupper der man har bodd og samarbeidet tett for å overleve. Det å være alene har vært forbundet med risiko og fare. 

Evolusjonen har således formet våre sosiale instinkter. Capiocco understreker dermed at det å være, eller å bo, alene, uten psykisk og fysisk kontakt med menneskene rundt deg, egentlig er noe dypt unormalt. Er vi isolerte, uten kontakt med andre, øker risikoen sterkt for å utvikle depresjon, angst og dårlig helse. Men når vi har sunn kontakt med andre, opplever vi derimot emosjonell velvære og trygghet.

Sammenbindende tradisjoner. 

Jeg tenker på meg selv og mine egne valg i møte med dette, i en individualistisk kultur der sammenbindende tradisjoner, ritualer, skikker, foreninger og fellesskap eroderer. Lytter jeg nok til min indre natur og mine dype lengsler – og prioriterer jeg dem så høyt som jeg burde? 

Og videre: Hvordan kan jeg ta del i, og støtte, de sunne og oppbyggelige miljøer og fellesskap som faktisk finnes rundt meg, i min umiddelbare nærhet? Jeg vet, både av egen og andres erfaring, at dette kan være krevende. 

Når jeg kommer andre nær, kan jeg ikke forbli uberørt og upåvirket. Jeg mister på sett og vis kontrollen over situasjonen, og kontrollen over egen identitet. Men skal jeg – eller rettere sagt: skal vi – ivareta og utvikle vår egen felles menneskelighet, er det denne veien vi må gå.

Trykket i Vårt land 7. juni 2018 i spalten Tendens.

Gå til innlegget

Det beste i livet er gratis

Publisert 4 måneder siden - 1293 visninger

Veien til lykke og dyp tilfredsstillelse går i liten grad gjennom markedet.

Jeg har lett for å bruke for mye tid på unyttig surfing på internett. Da jeg var yngre spiste jeg ofte søtsaker. I perioder spilte jeg også mye TV- og dataspill. Hva er det med disse impulsene som drar meg mot det usunne? Det har jeg fundert på den siste tiden.

I denne jakten på å forstå meg selv, har jeg fått noe uventet hjelp av ei bok som nylig ble gitt ut. Boka bærer en noe tabloid, men likevel talende, tittel: The hacking of the American mind. Forfatteren er professor Robert Lustig, en internasjonalt anerkjent ekspert på endokrinologi, det vil si hormoners funksjoner i kroppen. Men hans bok gir ikke bare kroppslige innsikter. Den er også en dypt tankevekkende og maktkritisk analyse av hvordan sterke, internasjonale markedskrefter i dag fungerer, i vårt samfunn.

Belønningssystemer. Lustig beskriver først hvordan hjernen vår har kjemiske mekanismer, «belønningssystemer», knyttet til motivasjon og opplevelser av nytelse. Vi «lønnes» av gode følelser når vi står opp om morgenen, når vi arbeider med meningsfulle prosjekter, når vi spiser sunt og godt, og når vi søker intimitet. Vel og bra! Men særlig i de siste tiårene har markedskreftene lært seg å utnytte disse kroppsmekanismene til fulle. Mange av de store selskapene tilbyr således i dag en stor mengde «cheap thrills». Dette er varer og tjenester som gir oss individuell, umiddelbar og kortvarig nytelse – et «dopaminrush».

Hva sikter Lustig til, mer konkret, med slike berusende markedstilbud? Jo, slikt som: Sukkerholdige matvarer og drikker; smart-telefoner, sosiale medier, underholdningsmedier og spillkonsoller. Shopping og forbrukskultur, med et enormt og stadig voksende utvalg av varetyper. Og ennå har jeg ikke nevnt slikt som alkohol, tobakk, gambling, porno, billige flyreiser og lett tilgjengelig kreditt.

Med stor kløkt. Lustig hevder at slike varer og tjenester er nitid konstruert for å gi nytelse. Med stor kløkt driver de deg til å søke mer, slik at selskapene kan tjene stadig mer. Men jo mer nytelse og underholdning du søker – jo mindre vil du faktisk være i stand til å føle den samme nytelsen. Og jo lenger du oppholder deg i denne karusellen, desto vanskeligere er det å oppnå dype og stabile følelser av lykke og tilfredsstillelse. Resultatet kan, ifølge forskningen, bli økt risiko for både avhengighet, depresjon og isolasjon.

Dersom du bare lytter til markedsføringen og reklamen, vil du imidlertid tro at disse varene og tjenestene utelukkende er bra for deg. Å drikke en cola er som å åpen gleden («open happiness»). Å spise på McDonalds gjør barna dine lykkelige («happy meal») Å bruke Facebook gjør at du i større grad kan «connect and share» med dine medmennesker; ja, er det ikke dette selve livet dreier seg om? Jeg har etter hvert forstått at denne typen reklamebudskap bør møtes med en stor porsjon mistenksomhet.

Nærmere virkeligheten. Men om markedet er en usikker guide til lykken, hvor skal man så lete? Lustigs gode budskap er at lykkens vei er ganske tilgjengelig for oss. Han oppfordrer oss til å «komme ut av hodet» og komme nærmere virkeligheten. Det betyr, mer konkret (følg med!): Å delta i nære og dype relasjoner og fellesskap, enten i familie, vennskap, forening eller menighet. Å spise med utgangspunkt i et sunt og råvarebasert kosthold – særlig fisk, egg, grønnsaker, nøtter og frukt. Å leve i takt med naturens rytmer, ikke minst ved å få god og dyp søvn. Å ha et meningsfullt arbeid der man gir av seg selv og bidrar positivt til fellesskapet. Å ta tid til meditasjon og indre ro, men unngå stress og multitasking.

Disse aktivitetene gir, ifølge forskningen, dype og stabile følelser av tilfredsstillelse. Det er faktisk bare bra å være avhengig av dem – de bygger opp både kropp og sjel jo mer man engasjerer seg i dem. Og det store paradokset? De koster faktisk lite eller ingenting.

Gå til innlegget

Kan politikere være sårbare?

Publisert 5 måneder siden - 224 visninger

Ofte er politikere og velgere preget av dype følelser, i sine standpunkter og valg. Men er det lov for politikere å vise sårbarhet og følelser i det offentlige rom?

I Listhaug-konflikten har det haglet med harde påstander og ord. Listhaug har snakket om "ondskap" og "heksejakt". Hun anklager meningsmotstandere for å "mangle ryggrad" eller å ville bli "en katastrofe for landet". Ordene har også haglet den andre veien. Listhaug anklages av Støre for "bevisst å nære opp under hat". Mange brukte "rasist"-stempelet. Mange flere eksempler kunne vært nevnt, fra de siste ukers debatt. 

Men hva driver disse påstandene og utfallene? Selv tenker jeg en del på at følelser ofte ligger til grunn. Det synes som at både Listhaug og andre har sterke følelser av å være personlig såret, kanskje over lengre tid. Selv kan jeg veldig godt forstå disse følelsene, når jeg tenker på det presset og de påstander Listhaug har vært utsatt for.

Men andre opplever, på sin side, vanskelige følelser som følge av Listhaugs retorikk. Bilde-posten på Facebook skapte følelser av frykt hos Ap. Mange frykter igjen å bli møtt av vold, eller sterk og ubehagelig motstand, fra sterkt innvandringskritiske miljø.   

Og selve posten var også et uttrykk for angst, nemlig angst for at terrorister skal angripe Norge. Denne typen angst preger også innvandringskritikere. Mange frykter at muslimer skal komme i flertall og overta Norge, politisk. Anklager om "forræderi" fremmes ikke sjelden. Andre kjenner på sterk avmakt over opplevelsen av å miste kjente og kjære norske tradisjoner, som gir struktur og mening. 

 

Men ofte har jeg tenkt: Hvorfor er ikke politikerne mer ærlige og autentiske om hva de faktisk føler, hva som faktisk ligger til grunn for de skarpe utsagnene? Har egentlig en politiker "lov" til å si: "Jeg kjenner meg redd og urolig når jeg hører det du sier om innvandringspolitikk." Eller: "Jeg kjenner meg redd og urolig over utviklingen i Europa og Norge. Forstår du ikke det?" Eller: "Det du sa der, opplevde jeg som veldig vondt. Kan du ikke bruke andre ord?"

 

 

Jeg følger ofte med på politisk kvarter og Dagsnytt 18. Det slår meg igjen og igjen at politikere veldig ofte er opptatt av å "ha rett", av å "forsvare seg". Svært sjelden hører jeg en politiker si: "Det har du kanskje rett i, det må jeg tenke mer på..." "Ja, jeg tok feil på det punktet..." "Ja, det gjør meg personlig veldig urolig..."  

Kan politikere være sårbare og autentiske og respektfulle i møte med hverandre? Stundom tviler jeg. Og sier man noe sårbart eller "feil", så står man raskt i fare for harde anklager fra motdebattanter eller endog journalister. "Hvorfor sa du det??" "Dette er nok et eksempel på [det andre partiets] kortsiktige og ugjennomtenkte politikk." Osb. 

 Som akademiker reagerer jeg også på dette fordi jeg vet hvor mange ganger jeg selv har måttet revidere egne standpunkt. Og jeg vet at egne standpunkt i sterk grad er preget av min egen personlighet, min egen historie, mine egne erfaringer. Derfor er det i min egen beste interesse å virkelig lytte til andre, å slippe andre til. Når politikere hardt insisterer på å ha rett, uten vilje til dialog, ser jeg dette som noe veldig unaturlig og ulogisk. (Og også noe ubehagelig).

 

Jeg tenker ofte på den siste tidens konflikt mellom venstre- og høyresiden som en slags ekteskapskonflikt. Hvordan finner ektefeller tilbake til hverandre? Ikke ved å sette opp et hardt skjold, fremstå som ufeilbare, kaste harde og sårende påstander mot den andre, forhåndstolke den andres intensjoner og opplevelser.

Men ved å våge å være sårbare, ved å vise respekt, ved virkelig å lytte og forsøke å forstå den andres perspektiv. Ved å bruke tid sammen og vandre sammen, også i stillhet, selv når det er friksjon. Ved å våge å vise sitt ansikt, og oppleve å bli tatt imot, å bli akseptert, og å bli elsket. 

 

Det politiske liv er naturligvis ikke et ekteskap. Men må ikke mange av de samme verdiene som man finner i lykkelige ekteskap, også finnes i sunne politiske miljøer? Er det så for at slike verdier kan blomstre blant politikere i dag, i det offentlige rom? 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Tore Olsen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
1 minutt siden / 1113 visninger
Magne Kongshaug kommenterte på
Kampen mot polarisering: et gode?
rundt 1 time siden / 46 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 1 time siden / 1113 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 1 time siden / 701 visninger
Robin Tande kommenterte på
Nødvendig og ubehagelig
rundt 1 time siden / 1113 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Imran khan gir inspirasjon, motivasjon og håp til en hel nasjon!
rundt 2 timer siden / 153 visninger
Sondre Bjørdal kommenterte på
Forhåndsmoderering
rundt 2 timer siden / 3347 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Lutherdommens syn på bilder
rundt 2 timer siden / 686 visninger
Robin Tande kommenterte på
Niqab-bilder gir misvisende fremstilling av muslimer i Norge
rundt 4 timer siden / 545 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Nyprotestantisk revisjonisme
rundt 5 timer siden / 335 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Har Guds rike kommet?
rundt 5 timer siden / 701 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
"The New State Solution" og den norske regjering.
rundt 5 timer siden / 348 visninger
Les flere