Hallvard Jørgensen

Alder: 34
  RSS

Om Hallvard

Stort sett inaktiv profil.

Følgere

På sporet av ‘vismannen’

Publisert 24 dager siden - 654 visninger

Kroppen har en innebygd forståelse og «god vilje», som overdøves av kulturens larm.

Nylig leste jeg ei veldig interessant bok. Tittelen var «The Anatomy of the spirit», forfatteren var ei dame ved navn Caroline Myss. Myss har hatt en utradisjonell karriere. Hun begynte i journalistikken, men en reise til Alaska som ung skulle gi henne en ny livsretning. Her møtte hun nemlig, tilsynelatende tilfeldigvis, på en eldre kvinne fra urbefolkningen. De to hadde en varm og lang samtale som skulle gjøre et dypt inntrykk på Myss.

Medisinsk intuitiv

Den eldre kvinnen var preget av både russisk kultur og kristendom – og indianske tradisjoner fra sine forfedre. Hun delte villig av sin tradisjons visdom om liv, helse, natur, forfedre. Mye av denne visdommen kan omtales som «sjamanisme»; her var mye til felles med for eksempel gammel samisk kultur.

Samtalen ble et vendepunkt for Myss, som valgte å slå inn på teologi, religionsstudier, og en karriere som «medisinsk intuitiv». Det betyr at hun skulle spesialisere seg på å «lese» mennesker, og i samarbeid med kvalifisert helsepersonell søke å finne helhetlige og helsebringende veier videre for dem.

Som sagt, Myss bok var veldig interessant for meg. Dens viktigste lærdom for meg var at man må arbeide med å stole på sin egen intuisjon og magefølelse; ha motet til å holde fast ved den og uttrykke den på hensiktsmessig vis. Kroppen vår har en intelligens og innsikt og «god vilje» som går langt dypere enn det som kan fanges opp i bevisste tanker – eller som kan formuleres i medisinsk forskning.

La meg for ordens skyld skyte inn at jeg på ingen måte vil tale imot forskning og vitenskap. Det jeg derimot har blitt stadig mer oppmerksom på, er at vår kultur tenderer til ikke å gi rom for andre veier til innsikt, helse, sunnhet og visdom. Det gjelder altså for eksempel intuisjonen, det å lytte innover, og å lytte til kroppen.

En slags sjaman

Interessant nok mener jeg at denne tendensen i vår kultur også finner sitt gjensvar i den måten Kirken har forholdt seg til Jesus på. Jeg sa at Myss hadde blitt dypt preget av å møte en slags sjaman i Alaska. Men kanskje var også Jesus en slags sjaman? Det hevder i alle fall for eksempel den sørafrikanske antropologen Pieter Craffert, som har skrevet boka «The life of a Galilean shaman.» Om man bør følge ham i selve denne betegnelsen, vet jeg ikke. Men er det ikke underlig å tenke på mange av de tingene Jesus gjorde?

Jesus reiste for eksempel ut i ørkenen og oppsøkte ånder og villdyr. Han fastet over lengre tid og erfarte tørst og sult. Han mediterte, stundom hele natten. Han var i kontakt med åndeverdenen og hadde visjoner og syner. Han hadde dyp kontakt med naturen og sporet Guds virke i den. Han brukte også aktivt intuisjonen sin i møte med mennesker – han «las» dem og spurte dem hva han kunne gjøre for dem. Han tok i bruk for oss uventede midler til å helbrede – krefter som gikk ut av kappen og helbredet blødninger; spytt og jord som ble smurt i døves ører.

Fremmed for oss

Åpenbart hadde Jesus mange måter å erfare, tenke, føle, som skiller seg fra våre. Mye her er fremmed for oss, og det er kanskje også bra. Jesus levde i sin tid, vi lever i vår. Men selv kan jeg kjenne på en lengsel etter å møte mennesker som Myss, eller den eldre kvinnen fra Alaska, eller Jesus. Mennesker som kan ha tid for meg; som kan ha øvd opp intuisjonen; som kan se, og vise omsorg for, hele meg, både med helse, levemåter, tanker og det åndelige liv; som kan ha dyp og erfaringsbasert visdom om livet.

Jeg har heldigvis fått møte en del slike mennesker i Norge – «eldre, vise, helbredende veiledere» – både i og utenfor kirken. Det er jeg takknemlig for. Jeg har lært av dem, og håper jeg også kan være med å dele av deres visdom til mennesker rundt meg.

Gå til innlegget

Guds ­tempel

Publisert rundt 2 måneder siden - 2487 visninger

Den rigide og altomfattende lydigheten mot Jesus og Bibelen gikk etter hvert på helsen løs. Noe måtte gjøres.

Hva har kristendom, gudstro og spiritualitet med kroppslig ­helse og velvære å gjøre? Spørsmålet ville nok ha vært noe uventet for meg, som ungdom og ung voksen. Min bakgrunn var fra bedehuset og Den norske kirke. Vekten lå på bibelstudier, den frelsende tro, etterfølgelse av Jesus i bønn og kjærlighetsgjerninger. Men helse og kropp? Det lærte man noe om på skolen, eller det var noe helsevesenet, forskerne og statens kostholdsrådgivere tok seg av – slik tenkte jeg.

Preget helsen min

Som ung skulle imidlertid troen virkelig komme til å prege helsen min, på godt og vondt. Jeg fikk utfolde meg i fellesskap, sport, ­musikk og tenkning. Det var sunt og helsebringende. Samtidig hadde troen også en skjult bakside. Den rigide og altomfattende lydigheten mot Jesus og Bibelen kunne skape samvittighetsnag, selvforakt, angst, undertrykkelse av egne behov, søvnproblemer. På mange vis levde jeg derfor ganske «mekanisk», uten dyp kontakt med meg selv. Kombinasjonen med et dårlig kosthold gjorde at kropp og psyke etter hvert skulle bli gradvis brutt ned. Det hele endte, godt ute i 20-årene, med utbrenthet og kronisk leddsykdom.

Man lærer så lenge man lever. Det siste halvannet året har mitt primære livsmål vært å bygge meg selv opp igjen, på mange ulike måter. Det har vært en reise med mange overraskelser.

Jeg har måttet lese store mengder forskning om min helsetilstand, og om hva som gir et sunt og helt liv. Dermed har jeg fremfor alt lagt om kostholdet, mye planter og fisk, minimalt med sukker og ferdigmat.

Kontinuerlig kontakt

Jeg gjør det jeg kan for å unngå indre og ytre stress, og prøver å være i kontinuerlig kontakt med mitt indre liv. Jeg sikter mot å legge meg tidlig og trene jevnlig. Jeg bruker tid på musikk, og har begynt å lære meg å spille piano.

I sommer var jeg mye sammen med familie og venner. Mange turer i skog og mark, også til Besseggen, og en road trip til Polen. Jeg videreutdanner meg, men leser likevel mindre enn før. Det er stadig små tilbakeslag og nedturer på «helse-reisen.» Men pilene peker i det store og det hele oppover. Jeg har det bedre med meg selv i dag enn jeg har hatt det på veldig mange år.

Hva så med kristendommen og spiritualiteten? Bibelen og Jesus er fremdeles en dyp del av mitt «visdomsreservoar», og preger mye av min livsretning. Men der jeg opplever at disse, eller andre tradisjoner, kommer i konflikt med min helse og mitt velvære, legger jeg nå ned veto. Det er en mulighet jeg før manglet. I den forstand har jeg nå fått en mer «moderne» spiritualitet – jeg vil ha den grunnleggende styringsretten over eget liv og livssyn.

Spiritualitetsidealet ikke nok

Interessant nok har jeg imidlertid skjønt at dette moderne «autonome» spiritualitetsidealet heller ikke er nok, for å skape god helse. Jeg må derimot også lytte til, og være lydig mot, det kroppen min og psyken min forteller meg. Det handler for meg om å finne harmoni og sunne relasjoner – til meg selv, til andre mennesker, til naturen. Ignorerer jeg dette «virkelighetens språk», så må jeg betale for det. Spiller jeg på lag, så blomstrer jeg.

Dette er, for øvrig, en innsikt som jeg også har kunne gjenkjenne i dype ­tradisjoner fra både østen, og fra kirkelige tradisjoner knyttet til klostre og høytider. Her vil man vektlegge for eksempel yoga og mindfulness, sunt plantebasert kosthold, behovet for fellesskap og rytme, veksling mellom faste og fest. Jeg tror det ville være helsebringende om slike tradisjoner fikk større rom i det moderne ­institusjonelle Norge – inkludert i kirkelige sammenhenger.

Gå til innlegget

God greie på Gud

Publisert 3 måneder siden - 2850 visninger

Min ungdoms fundamentalisme var feilslått allerede fra starten av.

Da jeg vokste opp, lærte jeg mye om Gud. På søndagsskole og barneklubb fikk jeg se og høre fortellinger fra Bibelen. Særlig sentralt stod fortellingene om Jesus – om hans under, formaninger, lignelser, død og oppstandelse.

Så ble jeg eldre, og jeg lærte at Bibelen og Jesus nettopp var de kilder vi hadde for å lære hvem Gud var. Så jeg leste og studerte, etter hvert både på gresk og hebraisk, til jeg kunne Det nye testamentet nærmest utenat.

Jeg ble «teo-log», en som virkelig hadde greie på hvem Gud er.

Eller kanskje ikke? Kanskje var jeg ingen «ekspert» likevel?

Mye måtte avlæres

Etter som årene gikk måtte også mye avlæres og omformes, av min «gudskunnskap». Det gamle testamentet viste seg å inneholde flere ulike gudsforestillinger, som hadde vært i stadig utvikling. For ikke å snakke om at disse gudsforestillingene var innvevd i mange utdaterte virkelighetsforståelser (tre-etasjes univers, mytologisk historiefortelling osv.)

Mer radikalt ble det faktisk i møte med Jesu gudsforståelse. For hvordan var det egentlig Jesus kom til å «kjenne» og forholde seg til Gud? Ikke først og fremst slik som meg og Martin Luther, ved å gå i kirken og lese Bibelen.

Jo da, Jesus gikk i synagogen, sang salmer og hørte fortellinger fra Det gamle testamentet. Men Jesu gudsforståelse var også preget av en radikal politisk og religiøs samtid. Verden var i strid og kamp, og snart ville Gud gripe mektig inn mot romerne, med tegn og under og frelse.

Liljene på marken

Jesus så etter tegn på dette Guds virke, i natur og folkeliv: «Se på liljene på marken!»

Jesus fant også Gud i sin meditasjon og kontemplasjon. Han hadde blant annet syner og visjoner. «Jeg så satan falle fra himmelen som et lyn!»

I det hele tatt: En god del ved Jesu gudsforståelse viste seg å være ganske fremmedartet og utrolig for meg. Så hva skulle jeg så tro, om Gud?

Det var noe veldig sunt i denne min teologiske utvikling – en bevegelse mot større ydmykhet og større erkjennelse av hvor lite jeg egentlig vet.

Og senere lærte jeg at kirkefedrene fra Østkirken hadde vært blant de tydeligste i å formane til ydmykhet i møte med gudsmysteriet. De understreket at Gud aldri kunne fanges i ord, konsepter, tekster og ideer.

Ja, selv etter at Gud formodentlig var åpenbart i Jesus Kristus forble han et uutgrunnelig mysterium – og slik ville det forbli, i evigheters evighet.

Frigjørende erkjennelse

Min ungdoms fundamentalisme kan dermed sies å ha vært rimelig feilslått allerede fra starten av. Virkelighetsforståelsen ble så altfor enkel og trang. For meg har dette vært frigjørende å erkjenne. Det ble for eksempel avgjørende for livskvaliteten å få avstand fra rigide og traumatiserende gudsbilder i Bibelen.

Og i det hele tatt har jeg blitt forsiktig med å la min gudstro bevege seg særlig langt fra mine egne erfaringer av virkeligheten.

Gud er et mysterium. Finnes det likevel «veier» til Gud? Kirkefedrene pekte på flere: Liturgiens tilbedelse og overgivelse. Menighetsfellesskapet som «Kristi kropp». Meditasjon som mystisk vei til enhet med Gud. Skaperverkets pulserende liv som en refleksjon av Guds skapergjerning. Kjærlighetsgjerninger som en refleksjon av treenighetens indre liv. Musikkens og kunstens skjønnhet som refleksjon av Guds egen skjønnhet.

Bli en virkelighet

Jeg håper at også at den brede kirken i Norge kan bære videre tradisjoner som dette. Og jeg håper at Gud kan bli en virkelighet for mennesker i dag – en fargerik virkelighet preget av håp, fellesskap, overraskelse, fest og faste.

I det hele tatt: At mysteriet Gud får bli en virkelighet som åpner vårt eget livsmysterium – i stedet for å lukke det.


Gå til innlegget

Er Jesus en god finansrådgiver?

Publisert 4 måneder siden - 1307 visninger

Fra konfliktene i den første menighet der alt var felles, og frem til i dag. De økonomiske tradisjonene i Det nye testamentet er spenningsfulle.

DA JEG VAR yngre, var jeg en ganske radikal økonomisk idealist. Ta et eksempel. En sommerdag i midten av 20-åra (i dag er jeg 33) fikk jeg igjen penger på skatten – hele 18.000 kroner. Pengene hadde jeg tjent ved å arbeide som landpostbud i hjembygda, innimellom studiene. Den samme dagen pengene kom, overførte jeg imidlertid umiddelbart 10.000 av dem til Kirkens Nødhjelp. Slik var egentlig det økonomiske mønsteret mitt i 20-årene. Jeg levde spartansk, brukte noe penger på bøker, film og musikk. Og så gav jeg resten til misjon og bistand.


Pauli ord. Jeg var sterkt påvirket av Jesus og Det nye testamentet. Jeg tenkte som følger: «Sa ikke Paulus at vi skulle være nøysomme, og fornøyde så lenge vi har mat og klær? Er ikke grådighet avgudsdyrkelse som leder til fortapelsen? Har ikke Jesus sterkt advart mot å samle seg skatter på jorden, og poengtert at rike vanskelig kan bli frelst? Lovte han ikke stor lønn til alle som gav penger til Guds rike? Sa han ikke at det som vil telle på dommedag, er om man helt konkret hadde hjulpet de fattige og nødlidende med ressursene sine?»

Etter hvert ble jeg også prest. I ordinasjonen lovet jeg å leve etter Guds Ord – og det inkluderte jo disse tankene og tekstene som jeg her gjengir. Men mot slutten av 20-årene skjedde det noe grunnleggende med min økonomiske kristen-idealisme. Min sterke og litt naive bibeltro begynte å slippe taket, og jeg fikk nye perspektiver på livet. Og jeg innså at mine egne økonomiske valg hadde fått konsekvenser. Noe var i utakt med sunn livsførsel.


Økonomisk selvfornektelse. Jo, jeg hadde helt sikkert vært med på å hjelpe mange mennesker i nød. Det må være bra. Men hvordan stod det til med min egen økonomi? Mine eldre søsken hadde for lengst kjøpt seg egne leiligheter og investert i aksjer. Jeg, derimot, hadde ingen vesentlige eiendeler, ingen oppsparte midler, ingen langsiktige økonomiske planer. Jeg hadde gjennomført en økonomisk selvfornektelse – eller var det en selvutslettelse?

Jeg innså at det måtte en dyp kursendring til. Jeg måtte bli «kaptein på eget skip». Jeg kunne ikke lenger ta sjansen på å la bibeltekster få direktestyring over økonomien min. Jeg kunne ikke lenger la høye idealer få medføre at jeg utslettet meg selv, min egen livsutfoldelse og mitt eget livsprosjekt. Økonomisk sett medførte denne kursendringen at jeg stengte igjen krana til veldedig arbeid på ubestemt tid og begynte å sette til side penger til sparing i BSU og investering i aksjefond.


Spenningsfulle tradisjoner. «Livet må leves forlengs, men forstås baklengs,» sa filosofen Søren Kierkegaard. Det stemmer altså godt for mitt liv – men også for Kirkens liv. Kirkehistorien kan her lære oss at de økonomiske tradisjonene i Det nye testamentet alltid har vært spenningsfulle. Slik var det allerede fra konfliktene i den første menighet der alt var felles (Apg 2 og 6), og frem til i dag, med Visjon Norges kontroversielle pengeinnsamlinger, og pave Frans’ nåtidige økonomiske reformer i kirken. Vil man «ta ordet som det står», uten tolkningstradisjoner og bondevett, stiller man seg åpen for potensielt uvettige løsninger.

Jeg har ingen fasit på hvordan økonomi skal legges opp «på kristent vis» - og jeg tror heller ikke en slik fasit eksisterer. Men jeg er overbevist om at de nytestamentlige tradisjonene om økonomi er sterke og tidløst relevante, både for mitt liv (ja), og for samfunnet som helhet. Måtte Kirken utlegge tradisjonene kreativt og ansvarlig, på måter som bygger glede og nestekjærlighet, rettferdighet og fellesskap.

Gå til innlegget

Lesetips

Gammel vin, ferskt brød
av
Åste Dokka
4 dager siden / 933 visninger
3 kommentarer
av
Søren Ferling
4 dager siden / 66 visninger
0 kommentarer
Tente Trump lunta?
av
Erling Rimehaug
9 dager siden / 7511 visninger
224 kommentarer
Himmel nå!
av
Erling Rimehaug
18 dager siden / 2624 visninger
71 kommentarer
Den barmhjertige Trump
av
Åste Dokka
27 dager siden / 3472 visninger
29 kommentarer
Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
rundt 1 måned siden / 7716 visninger
309 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
rundt 1 måned siden / 8312 visninger
225 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
rundt 2 måneder siden / 2513 visninger
2 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Selvsagt er der intet liv etter døden.
5 minutter siden / 970 visninger
Gunnar Søyland kommenterte på
Selvsagt er der intet liv etter døden.
6 minutter siden / 970 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Selvsagt er der intet liv etter døden.
8 minutter siden / 970 visninger
Øystein Røiseland kommenterte på
Nok strid blant kristne!
9 minutter siden / 256 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Selvsagt er der intet liv etter døden.
11 minutter siden / 970 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
19 minutter siden / 2643 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Selvsagt er der intet liv etter døden.
24 minutter siden / 970 visninger
Øystein Røiseland kommenterte på
Vårt Land og Venstres sjel
33 minutter siden / 200 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
33 minutter siden / 2643 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Selvsagt er der intet liv etter døden.
rundt 1 time siden / 970 visninger
Karl Øyvind Jordell kommenterte på
Danning framfor alt
rundt 1 time siden / 656 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Selvsagt er der intet liv etter døden.
rundt 2 timer siden / 970 visninger
Les flere