Hallvard Jørgensen

Alder: 35
  RSS

Om Hallvard

Stort sett inaktiv profil.

Følgere

Veikart for virkeligheten?

Publisert 5 dager siden

Vitenskapen kan gi oss mye kunnskap og innsikt - og korrigere våre oppfatninger. Men når vi skal forme et livssyn, trenger vi også andre kilder og væremåter.

[Det følgende er en utvidet versjon av en kommentar som stod på trykk i VL i dag, 11. febr. Jeg legger til noen strøtanker her og der, i klammer.]



Et eksistensielt veikart

Når et barn blir til, så kommer det på en måte inn i en ukjent og mysteriøs verden. Ingen av oss spurte tross alt om å bli til, ingen av oss visste hva vi gikk til da vi ble født. Samtidig: Et barn blir også til med en natur, og det vokser inn i en kultur. Og etter hvert dannes et slags indre eksistensielt kart. Vi får noen retninger angående virkeligheten som vi lever i, hvem vi er, hvordan vi skal leve – og så videre.

Etter som du blir eldre, er det mulig å bli gjort bevisst på dette eksistensielle kartet. Og for de fleste vil det også være naturlig å i noen grad utsette kartet for revisjoner og utvidelser. Men dette kan være en svimlende erfaring. For, finnes egentlig «retningslinjer» for en slik revisjon? Hvem sier hvordan kartet skal se ut?


[Jeg har blitt dypt preget av Liah Greenfelds hypotese om "culture in the mind", i "Mind, modernity, madness". Det er en hypotese som har hatt mye forklaringskraft inn i mitt eget liv. Hennes poeng er at vi formes av kulturen, bredt forstått, og det på måter som går veldig dypt - dypere enn vi selv kan få overblikk over. Så den bredere kulturens eksistensielle uttrykk, oppfatninger, betingelser etc. i all kompleksitet, vil også forme oss som deltagere. Dette er på en måte det primære - og den mer intellektuelle og rasjonelle refleksjonen kommer i andre omgang].


Rasjonalitet og opplysning

I dagens vestlige samfunn er det vanlig å hevde at eksistensiell identitet bør «kritisk gjennomtenkes». Slik gjennomtenking bør så ta utgangspunkt i slikt som «opplysning», «rasjonalitet,» «logikk» og «vitenskap». Også innen teologien kan en høre lignende ting. En del tradisjoner tar utgangspunkt i Bibelen, samt eventuelt andre vitenskaper, og søker så å bygge et «kristent virkelighetsbilde», eller et «dogmatisk system» med vitenskapelige pretensjoner.  


[Her ville det ikke være så vanskelig å peke på sentrale karakterer og strømninger i moderne idéhistorie. Ganske opplagt ser en det hos Luther, Descartes, Kant. I min egen livshistorie har jeg møtt på "logikken" ovenfor både i polemikk fra nyateister, human-etisk forbund o. a. - og i evangelikal apologetikk, konservativ luthersk tradisjon (Wisløff, Valen-Sendstad), men også i katolsk systembygging i perioden 1850-1950. 

Dette er strømninger med dype røtter, naturligvis. Men de står ganske sterkt i Norge. Det mer romantisk orienterte alternativet til opplysningsfilosofien - Rosseau, Goethe o. a. - har ikke vært så sentral i de kulturer jeg vokste opp i. Ei heller mer mystiske tradisjoner, klassisk metafysikk, fenomenologisk filosofi o. a.]


Jeg har selv helhjertet tatt del i et slikt prosjekt, og etter beste evne forsøkt å sette meg inn i både bibeltekst og mange tradisjoner og fag-grener – religiøst, filosofisk, teologisk, vitenskapelig osv. Det har vært en viktig og lærerik prosess. Men å vurdere og ta stilling til alt dette «idéstoffet» - eventuelt lage et system av det – for så å legge det til grunn for en personlig eksistensiell identitet…? Å ville bruke kun vitenskap og «rasjonalitet» som basis for hele livsførselen og virkelighetsforståelsen…?


[På mange vis var det dette som var målet i evangelikal apologetikk, konservativ luthersk kristendom - og også mye sekulær, ateistisk, positivistisk livssynsbygging. Det gjaldt å begrunne det meste, å være vitenskapelig, å ha et solid system, en pålitelig metode etc. Den som kunne begrunne systemet best, fant sannhet, vant diskusjonen, og dermed i neste omgang politikken (særlig i amerikansk sammenheng).]



Barnet som læremester

Min erfaring er at en slik prosess lett kan bli veldig usunn og upålitelig. Den moderne vekten på «ren metode» (logikk, rasjonalitet etc.) har tross alt fordrevet, og devaluert, mange andre, dype – og sunne, livsnære – måter å forholde seg til virkeligheten på. Tenk, igjen, på barnet som former sitt eksistensielle kart. Hvordan skjer det? Jo, barnet mottar kjærlighet og veiledning fra foreldre, internaliserer visdom og tradisjoner fra samfunn og religion, gjør seg erfaringer, lærer å uttrykke seg i fantasi og kunst og lek.

Slike barnlige, umiddelbare, tradisjonelle, kulturelle «kunnskapsmåter» må nok brynes mot seriøs logisk og vitenskapelig refleksjon. Og likevel: Jeg tror det vil være et feilsteg å avvise dem som «urealistiske», eller å tro at voksne, vitenskapsfokuserte akademikere har en slags prioritert og autoritativ tilgang til virkeligheten. Vitenskapen er for begrenset, for feilbar, for mangfoldig, for kulturbetinget til å kunne spille en slik hovedrolle.

 

[Dette diskuteres godt i vitenskapsfilosofien og vitenskapssosiologien. Der raser diskusjonene, naturligvis. Så det er nok å sette seg inn i, nok av konflikter og vanskelige problemstillinger. Men: Ingen kan lenger være informert, og på samme tid innta et enkelt positivistisk standpunkt. Eller et standpunkt av typen "alle mine oppfatninger er vitenskapelig begrunnet" etc. Se Godfrey-Smith, Theory and reality, for god innføring.

I et litt bredere perspektiv tenker jeg på mange aktiviteter som barn tar del i. Jeg tenker på tegning, forming, rollespill, lek, dans, musikk, kor etc. Mye av dette tror jeg det er viktig å føre videre inn i voksenfasen, i en slags "modnet versjon". Dvs. i stedet for at voksenlivet blir "gjennomrasjonalisert", "effektivisert" etc. I kirkelig tradisjon er det høytider, karneval, fester, ritualer etc. som har ivaretatt mye av disse tingene. 

En ting til jeg vil nevne: Jeg har blitt veldig påvirket av Stephan Harrod Buhners "Plant intelligence and the imaginal realm." Buhner er en slags intellektuell "outsider", men kildene han bruker i boka, er stort sett solide. Han presenterer en måte å forholde seg til virkeligheten på som også gir rom for følelse, mystikk, meditasjon, kommunikasjon med naturen etc. I praksis mye av "mot-opplysningens" idealer, som nevnt ovenfor. Mye av dette mangler vi språk og tanke for, i Norge, selv om vi har mye av praksisen i vårt forhold til naturen.

En god del av bakgrunnen for Buhners "epistemologi", så å si, er mye nyere vitenskap som viser at intelligens er gjennomgående i naturen, fra virus og bakterier og opp til planter og trær. (Og hvem vet hvor langt dette går, og hva vitenskapen vil finne ut). Det interessante poenget for meg er at vitenskapen på denne måten - i alle fall på en del vis - peker tilbake til den mer umiddelbare "naturmystikken", for eksempel slik vi finner den i pre-moderne og antikk og eldre "religiøsitet" - eller også i zen-buddhismen, eller i moderne romantikk. 

Alt dette åpner bibeltekster og Jesu liv på en ganske interessant måte, synes jeg. Jesus var ingen moderne, mekanistisk metafysiker. Se Pieter Craffert for et ganske interessant og stimulerende innspill om dette, "Jesus the shaman."]

 

Tegn og symboler 

For kirken er det personen – og mysteriet – Jesus Kristus som framfor alt åpenbarer Gud og angir et «eksistensielt kart». Det er tankevekkende å se at når Jesus skal forklare seg selv og Guds rike, så tar han ofte nettopp utgangspunkt i «åpne» fenomener fra virkeligheten. Det gis i noen grad logiske argumenter, ja, i beretningene og talene. Men fremfor alt vises det til tegn og symboler, ikke minst i det meditative Johannesevangeliet. Menneskekroppen selv, lys, vind, vann, trær, dyr. Eller fotvasking, helbredelser, måltid, bryllup, sang og musikk.

[Ja, jeg nevner ikke noe her om "historiske linjer" fra Israel av og framover, paktstenkning etc. Neimen om jeg vet hvordan dette best bør tilrettelegges. Det må i alle fall ikke utelates fra refleksjonen - det var den tyske liberalteologis tabbe.]


Slik kan Jesus på en måte også bli en «eksistensiell guide» som hjelper oss å finne dybde og mening i våre egne møter med slike fenomener og «tegn». Dette er faktisk en sentral funksjon i økumeniske liturgier: De er, på mystisk vis, med på å «tolke» virkeligheten for oss, ved å gjøre bruk av kirkens tradisjoner, og ved rent konkret å ta i bruk tegn og symboler fra natur og kultur. Slike liturgiske uttrykk er ikke så lette å fange i et språklig, logisk, presist, vitenskapelig system. Men likevel bindes menigheten sammen i et felles møte med en dyp virkelighet.


[Tankegodset i dette avsnittet er på mange vis direkte hentet fra den katolske katekismes avsnitt om liturgien. Her pekes det nettopp på hvordan liturgien tar i bruk tegn og symboler. Dette har liturgien til felles også med andre religioners riter. Og det springer ut av selve menneskenaturen (d. e. mennesket er både kropp og ånd, og bruker i rikt monn tegn og symboler i vanlig samhandling) og selve skapelsen (skaperverket er et mysterium som kan utforskes langs mange veier, med mange sanser, og "måter").  

I luthersk kirke i moderne tid, kan ting fort bli snudd på hodet; i alle fall er tendensen der. En kan tenke som så: Skaperverket er primært en død maskin (dette lærer vi, presumptivt, av vitenskapen) men så, i liturgien, har vi noen anomaliske "under" og "portaler" der Gud får slippe til; ord og sakramenter. Dette, altså, i stedet for å si at hele skaperverket er et mysteriøst under der det hellige er nært, og at liturgien egentlig bare poengterer, "helliggjør", klargjør dette. D. e. at liturgien blir et sted der "forhenget trekkes til side" og det hellige kommer særlig tydelig fram.

Til slutt: Jeg ber leseren ta dette ovenfor som utprøvende og feilbare refleksjoner fra min side - med håp om at også leseren kan oppleve det som interessant og berikende.]



Gå til innlegget

Den levende skogen

Publisert rundt 1 måned siden

Hvilken virkelighet er det egentlig du møter når du tar en tur i skogen?

Da jeg var barn, satte skolen min opp en veldig fin musikal, Den levende skogen. Refrenget gikk slik (med lystig melodi): «Velkommen til den levende skogen! Til trær som kan synge og danse og le!» Og vi kledde oss ut med grønne drakter og dyredrakter. Selv spilte jeg en gammel trestubbe. I min sang oppfordret jeg til å «telle mine årringer», for å få visdom og perspektiv.

I det siste har jeg spurt meg selv: Hvilken mening hadde egentlig denne musikalen? Bare en from, barnslig fantasi? Eller? Spørsmålet har for meg blitt reist i møte med en del veldig interessante bøker om skog, trær, planter, sopp og bakterier. Den nyere forskningen som blir popularisert der, rister hardt i mange typisk vestlige tanker om natur og virkelighet. La meg nevne bare et par eksempler.

LES OGSÅ: Klone hunden din – eller en mammut?

Trærnes hemmelige liv. 

Mange vil kjenne tyskeren Peter Wohllebens bestselgende bok Trærnes hemmelige liv. Wohlleben er den tyske skogsarbeideren som ble desillusjonert av den moderne og gjennomført industrielle innfallsvinkelen til skogbruk. Han valgte i stedet å bli en skogrøkter som søkte å bevare og utnytte skogen mer på dens egne premisser. I boka beskriver han forskning – og erfaring – om hvordan trær framtrer. De funger ikke bare kjemisk og mekanisk. De sanser, kommuniserer, føler, og har til og med personligheter – hevder Wohlleben.

Noe lignende sier den italienske professoren og planteeksperten Stefano Mancuso, i sin nyeste bok The revolutionary genius of plants: «Planter fremviser utvilsomme kjennetegn på intelligens. De oppfatter sine omgivelser på mer følsomt vis enn dyr. De konkurrerer aktivt om begrensede ressurser i jorda og atmosfæren (…) de utfører sofistikerte vurderinger av kostnad og vinning; og, de utformer – og gjennomfører – tilpassede handlingsvalg, i møte med inntrykk fra omverdenen.»

Virkelighetsbilder i endring.

Det synes som at noe er i ferd med å endres i dominerende vestlige virkelighetsbilder. I moderne tid har mange forskere og filosofer tenkt om naturen som en stor livløs maskin, bygd opp av små biter som følger matematisk bestemte naturlover. Naturen er nok mangfoldig, men til syvende og sist har vi å gjøre med en stor maskin. Dette var et nyttig virkelighetsbilde som gav mange spektakulære vitenskapelige resultater. Dermed regnet mange med at dette virkelighetsbildet var «sant».

Men dette «mekanistiske» virkelighetsbildet fikk konsekvenser. Blant annet ble naturen, slik Wohlleben fikk erfare, ofte sett utelukkende som et materielt middel for teknologisk makt og kontroll. På den andre siden ble mange mindre håndgripelige og sårbare sider av virkeligheten skjøvet ut. Det er tross alt ikke så lett vinne gehør for våre opplevelser av liv, skjønnhet, mening og mysterium i naturen dersom vi har å gjøre med en stor maskin.

LES OGSÅ: Filosof: Økologi først

Ta del i lovprisningen. 

Som teolog tenker jeg også på hvilken naturforståelse kirken fremmer. Kirkens viktigste dogme er bekjennelsen til den treene Gud, fremfor alt bekjennelsen av at Gud Fader er skaper av alle ting. Når først dette fastholdes, kan Bibelen være oppsiktsvekkende frimodig i sine naturbeskrivelser. Salmene forteller for eksempel – omtrent som i min barndoms musikal – at selve naturen skal ta del i lovprisningen av Gud: «Lov Herren fra jorden, frukttrær og alle sedre.»

Og dersom trærne skal ta del i lovprisningen: Hvilken bedre måte å levendegjøre dette på, enn å ta trær og planter med inn i gudstjenesten og liturgien? Dette gjorde jo også Israel i den gamle tempeltjenesten. Og liturgisk bruk av planter kan hente inspirasjon både fra kirkeårets dype økumeniske tradisjoner, og fra nasjonale og lokale høytidstradisjoner. Min erfaring fra kirkens liv er at slik bruk av naturen i gudstjenesten skaper begeistring, trygghet og tilhørighet.

Og hvem vet – kanskje også plantene og trærne gleder seg?

LES OGSÅ: Naturen i meg

Gå til innlegget

Ikke en hellig størrelse

Publisert 3 måneder siden

Har vi behov for den norske kulturarven?

For tiden pågår en viktig debatt om den norske kulturarven. Kritikere hevder at vi er i ferd med å miste en tradisjonell «norsk» identitet. Hva står egentlig på spill?

I det siste har jeg sett nærmere på ei bok som vil være kjent for mange, nemlig Mads Bergs skolesangbok. Den var i bruk i norsk skole på hele 1900-tallet, og er trykt i rundt én million eksemplarer. Mads Bergs motto var: «Vår sangskatt er nasjonens felles eie. I sangen møtes vi på felles grunn.» Det er underlig å lese, spille og synge meg gjennom denne boka. Jeg merker at det oppstår følelser inni meg, av glede, trygghet og tilhørighet.

LES OGSÅ: De har kjempet for språket sitt. Nå er store deler av Bibelen utgitt på sørsamisk

Skolesangens formål. 

Det er nok ikke tilfeldig at jeg føler det sånn. I boka «Norge, vårt Norge» poengterer idéhistoriker Kaj Skagen hva som var skolesangens formål: Å sosialisere og oppdra barna inn i et trygt og strukturert hjem, både i liten og stor skala. Sangboka tar derfor opp tematikk som: Takknemlighet og respekt overfor mor og far og barndomshjemmet; arbeid og fellesskap i hjembygda; nasjon, folk og historie; sanginnslag fra andre lands kulturer; livsvisdom og moralsk rettledning av ulikt slag; naturmystikk og lengsel etter «de høye fjell»; Gud, kristendom, kirkegang, høytider. I møte med dette stoffet skulle barna formes til å bli dugelige borgere og nordmenn.

I vår tid er det imidlertid ofte andre temaer og verdier som er i forgrunnen. Jeg tenker på slikt som frihet, individualisme, likestilling, minoritetsretter, sekularisme, globalisme og det frie marked. I et slikt miljø er det lett å bli usikker på om den norske kulturarven, for eksempel slik den uttrykkes i skolesangboken, i det hele tatt kan, eller bør, føres videre. Den før nevnte Kaj Skagen setter det på spissen slik: «Spørsmålet om hva det norske er, stilles hele tiden, men det blir aldri besvart. Selv Kongen vet ikke hva det norske er. Det er et uttrykk for at vi har et drastisk tradisjonsbrudd rett bak oss.»

Middel for selvforherligelse. 

For tiden pågår det en veldig spennende debatt blant norske intellektuelle om disse problemstillingene. Fra et kirkelig synspunkt kan det inn i denne diskusjonen være verdt å minne om at en nasjonal kulturarv som sådan ikke er en hellig størrelse. Ekstreme nasjonalistiske bevegelser vil kunne gjøre bruk av kristne og kulturelle tradisjoner som middel for selvforherligelse, utestengelse og undertrykkelse. Dét må kirken ta til motmæle mot. Kirkens lojalitet er knyttet til Jesu herredømme og Guds rike – eventuelt også konsiler og biskoper – men ikke primært til nasjonen og dens kulturarv.

Og likevel: I kirkens dype, økumeniske tradisjoner regnes faktisk sunn fedrelandskjærlighet som en dyd. Det handler dypest sett om den kristne plikten til solidaritet, brorskap og kjærlighet til de menneskene som man deler landet med – uansett hvem de måtte være.

LES OGSÅ: Kulturmelding om mangfold, privatisering og digitalisering

Som et hjem. 

«Det er ikke godt for mennesket å være alene», sies det i den gamle visdommen. Det er sant for oss alle. Mangler du et sosialt og kulturelt hjem, vil livet fort bli både ensomt, forvirrende og farlig. Deri ligger visdommen i tanken om den norske kulturarven som et «hjem».

Kan kulturarven fremdeles skape et rom der det er godt å være, der vi sammen som folk kan lære å være sunne og hele mennesker? Da har vi grunn til være stolte av den, ivareta den, og føre den videre.

Gå til innlegget

Et spirituelt problem

Publisert 4 måneder siden

Dersom forbruk gir livet mening, blir det vanskelig å gjennomføre effektive klimatiltak. Men hva om kildene til det gode liv ligger andre steder?

Temperaturene stiger, og radikale tiltak må settes inn. Bakgrunnen for klimakrisen er blant annet overproduksjon og overforbruk. Mye av dagens liberale ideologi vil faktisk mene at vekst, velstand, teknologi, valgfrihet er selve målestokken på et godt og meningsfullt liv.

Men dersom de har rett i dette, så blir det fort ganske begredelig og humørløst å sette inn klimatiltak. Å kutte i forbruk blir som å kutte i livsmening, livskvalitet og livsglede.

Men sett nå at den ovenfor nevnte ideologien egentlig er på ganske feil spor. Sett at det å senke forbruket og leve saktere, enklere, nærmere, faktisk kan representere en slags omvendelse? At vi kan få et sunnere, rikere og bedre liv?

LES OGSÅ: – Kirken har et enormt klimaansvar

Beijing eller Bondal? 

En illustrasjon: Da jeg var rundt 16 år, arrangerte skolen en utenlandstur. Vi kunne velge mellom noen forskjellige reisemål. Jeg valgte Beijing. Det var en dyr tur som var full av opplevelser og turistattraksjoner. For meg var det spennende, og det gav dessuten også status å reise til et land så langt unna.

Andre elever valgte imidlertid å reise på en ukes hyttetur i Bondal ved Gaustatoppen. Jeg brukte å le av kontrasten. «Haha, mens vi reiste til Kina, reiste de til Bondal!» Men i dag? I dag vet jeg at turen til Bondal hadde mange skjulte skatter å by på, og at disse ligger nært opp til de ­essensielle ting som et menneske trenger. Nært og varmt fellesskap, deltagelse og utfoldelse, kontakt med natur og kultur, ro og meditasjon, sunn og god mat. Og det er ikke tilfeldig at en slik enkel og sunn tur også var vennlig innstilt mot klimaet.

Livssubstitutter. 

Men her er et paradoks. For dersom vi faktisk lever bedre dersom vi lever enklere, hvorfor lever vi da ikke slik allerede? Vi vil jo ha et godt liv? Noe av det tror jeg har å gjøre med at det faktisk er krevende å få dekket en del helt grunnleggende behov i dagens samfunn, ikke minst knyttet til det sosiale, og til anerkjennelse.

Politikerne favoriserer individet og valgfriheten – dette er kjernen av liberalismen. Dette har sine styrker. Men det kan også medføre at små og store fellesskapskulturer blir borte. Da etterlates i praksis et dypt sosialt, kulturelt og spirituelt vakuum. Dette kan det være smertefullt – endog uutholdelig – å leve i. Derfor fylles det også raskt opp av markedets «livssubstitutter»; reiser, underholdning, teknologi, materielle varer, matopplevelser og så videre.

LES OGSÅ: – Plastkampen slåst ikkje med klimakampen

Pavens visjon. 

I så måte må man faktisk si at miljøkrisen, knyttet til forbruk og marked, egentlig også er et eksistensielt og spirituelt problem. Det handler, på dypet, om hva meningen med livet egentlig er; hvordan vi kan ha et godt liv som mennesker; hvordan vi kan leve i harmoni med hverandre og med naturen. Hvem skal rettlede oss i arbeidet for alt dette, i dagens situasjon?

Vel, i sommer leste jeg bøker av de anerkjente kommentatorene Naomi Klein og Pankaj Mishra. Klein, en jøde, skrev om kapitalisme og klima. Mishra, en hindu, skrev om spenninger knyttet til innvandring, identitet, fellesskap og fundamentalisme. Og de sa begge (jeg hoppet nesten i stolen): «I dagens vanskelige situasjon gjør vi klokest i å la oss lede av pave Frans, og ikke minst hans natur-encyclika Laudato si.»

LES OGSÅ: Å speile seg i naturen

Tankevekkende, men vist sagt. Pave Frans er selv formet av Jesu radikale gudsrike-visjon, men tolket og formet gjennom fransiskansk spiritualitet. Denne spiritualiteten vektlegger harmoni med skaperverket og omsorg for de fattige.

Selv er jeg ikke katolikk, og mange mennesker i Norge er ikke engang medlemmer av noen kirke. Men Frans er uansett i kontakt med mange tradisjoner og verdier som er sunne for alle som mennesker – og som presenterer et godt og utfordrende alternativ til en del usunne krefter innen dagens marked og ideologi.

Gå til innlegget

Et hjem for oss

Publisert 5 måneder siden

Leter man i dag etter sosiale fellesskap som tilbyr fyldig og variert livsutfoldelse, kommer man neppe utenom religiøse trossamfunn. For kirken innebærer det imidlertid også et stort ansvar.

London er en by full av liv, kultur og opplevelser. Jeg var der en uke i sommer. Men jeg har skjønt at nettopp dette mangfoldet har en stor bakside. Den som bor i London, kan lett oppleve rotløshet og ensomhet.

Under mitt opphold bodde jeg for eksempel i en blokkleilighet hos et middelaldrende litauisk ektepar. De kjente seg ensomme i byen. «De første par årene var det herlig», fortalte min hybelvertinne. «Alt var nytt og spennende. Men det tredje året avtok fascinasjonen. Det var som om glansen en dag var borte. Folk snakker ikke med hverandre her i byen, og alt er dyrt. Nå tenker vi på å flytte tilbake til Litauen.»

Islam og sosial tilhørighet. 

Hvor skal man finne et fellesskap å høre til i, på et slikt sted? I den bydelen som jeg bodde i, Tower Hamlets, spilte islamsk religion og kultur en viktig rolle i så måte. Jeg så hvordan den monumentale East London Mosque tilbød en rekke positive fellesskapsbyggende aktiviteter og møtepunkter. Samtidig kunne jeg ikke unngå å legge merke til at gatene var fulle av kvinner med nikab og burka. Og i bokhandlene kunne jeg se både bøker om sunn spiritualitet og moral – og krasse bøker om å adlyde Allah for å unngå helvete.

Jeg tenkte: «Dette kan ikke være bare lett for muslimer som bor i området. Her er det lett å falle i grøfter. Enten meningstom sekularisme, hard arkitektur, isolasjon og rus. Eller bli med i et religiøst fellesskap og finne tilhørighet. Men det er ingen selvfølge at det fellesskapet man blir med, er bare sunt.»

LES OGSÅ: Fellesskap er ingen selvfølge

Ulike kristenkulturer. 

Noe av den samme spenningen, om enn i langt mildere utgave, opplevde jeg da jeg besøkte en britisk, karismatisk menighet for unge voksne. Forkynnelsen der var engasjerende. Av og til var jeg rykende uenig. Samtidig var det overraskende lett for meg å kjenne meg hjemme der. Klesstil, væremåte, holdninger var nærmest identiske med dem jeg kjente fra norske menigheter i Oslo. Og møtet ble etterfulgt av en kjempetrivelig sosial samling på den lokale puben, med øl, kaffi og fotball-VM på storskjerm.

Atter andre erfaringer fikk jeg da jeg besøkte ortodokse kirker i London. De er medlemmer i den samme verdensvide kirke som meg. Kulturene der var samtidig utpreget russiske og greske. Jeg satt på bakerste benk og forsøkte å forstå et og annet ord i liturgien, å reise meg når jeg skulle, og ellers vise så mye respekt jeg kunne. Jeg tenkte: «Dette var meningsfullt. Men her er de kulturelle forskjellene store. Det ville ta lang tid og mye arbeid for meg å virkelig passe inn i et slikt miljø.»

Sunn livsutfoldelse. 

Det er noe dypt menneskelig i det å søke fellesskap, og det å dele tro, ritualer, aktiviteter, sang, vennskap. Mange ulike miljøer og foreninger kan tilby deler av dette. Men det er særlig religiøse samfunn som tilbyr fylden av det. Dette er for øvrig også et poeng som understrekes med styrke – og ikke så rent lite vemod – av den ateistiske og humanistiske filosofen Alain de Botton, i boka Religion for Atheists.

LES OGSÅ: Ateistenes åndelige lengsel

Det å kjenne seg hjemme i livssynskulturer kommer imidlertid ikke av seg selv. Det krever langvarig sosialisering. Som barn ble jeg sosialisert inn i norsk, protestantisk kirke- og bedehuskultur. Dette ble en dyp del av min identitet, mitt reservoar, min ballast. Det gjør at jeg i dag for eksempel på 1-2-3 kan få en haug med venner i en britisk menighet i London.

Åpenhet for verden. 

Slik kulturell identitet og tilknytning kan altså åpne muligheter – men også by på mange personlige utfordringer. Jeg tenker på hvor viktig det er at kristne miljøer legger til rette for sunn livsutfoldelse, sunn åpenhet for 
verden, samtidig som man er i kontakt med dype og meningsfulle tradisjoner. Det er et vanskelig, men viktig arbeid. Slik legges sterke premisser for hvilken retning livet vil ta.

LES OGSÅ: Det er kanskje ikke akkurat «normalt» å tro på Gud

Trykket i Vårt Land 20. september 2018 i spalten Tendenser. 

Gå til innlegget

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere