Hallvard Jørgensen

Alder: 35
  RSS

Om Hallvard

Stort sett inaktiv profil.

Følgere

Den moderne uro

Publisert 11 dager siden

Moderne vestlege samfunn synest å trenge nye og betre retningar. Ligg løysinga i å styrke dei kristne røtene?

Heim - det er eit varmt ord. Den djupe og varme resonansen i «m»-lyden skaper ei kjensle av tryggleik og ro og nærkontakt. Vi minnast om det djupe, menneskelege behovet for ein stad å høyre til. Men det er tankevekkande: Filosofar og sosiologar kan fortelje oss at det som framfor alt kjenneteikner det typisk «moderne, frie mennesket», er at det har vanskar med å finne ein stabil heim å høyre til i.

Som psykologen Finn Skårderud ein gong sa det i ein boktittel: «Uro – en reise i det moderne selvet.»


Ved eit vegskilje

Det er som med den den bortkomne sonen som Jesus fortel om. Han var også på kvilelaus vandring i framandt land. Han dempa uroa, og utforska fridomen, med å sløse bort farsarven på festing og eit vilt liv. Men så kom det uår og svolt. På same viset har også vestleg kultur i dei siste tiåra vore prega av overdrive konsum og marknadslevert nyting. Men det kunne heller ikkje vare.

No om dagen er fattigdomen og pessimismen sterkt utbreidd i USA, og Trump kan seie at den amerikanske draumen er død. Her i Europa fryktar born og unge for framtida, og går til skulestreik for klimaet. Statsministeren peikar på at vi får for få born i Noreg – under ei slik utsegn ligg det mykje uro.

For nokre tiår sidan var det mogleg å seie at det sekulære, liberale, kapitalistiske demokrati representerte høgdepunktet i historia. Vi hadde nådd enden, vart det sagt; vi hadde funne ideologien som ville gjere slutt på ideologiane. Men nokre tiår seinare måtte akademikarane «gå i seg sjølve». Dei hadde særleg undervurdert mennesket sitt behov for ein stabil sosial, moralsk, kulturell, biologisk, eksistensiell heim. Menneskerettar, marknad og byråkrati – viktige som dei er – er ikkje nok.


Attende til farshuset? 

Men den vestlege verda har også eit farshus, ein stor og mangfaldig kulturtradisjon. Det som nok i sterkast grad har sett sitt preg på dette farshuset, er den kristne tradisjonen. Hjå mange i vesten lever denne tradisjonen som eit minne, som eit bilete, som ei kjensle. Og no for tida kan ein stadig høyre spørsmålet: Kan – eller bør – det moderne vesten igjen nærme seg farshuset sitt?

Kva er det i så fall som ventar ein der? Blir det som å vende attende til eit undertrykkande og angstfylt fengsel, med ein fin fasade? Eller kanskje heller som ein varm og trygg heim der ein kan slå seg til ro i godt fellesskap, og sjå ljost på framtida? Skal kyrkja ta eit slikt tvisyn på alvor, så blir det viktig, trur eg, å vere medviten om kva form og karakter kyrkja bør ha. Dette er jo også noko som mange heldigvis er opptekne av, og arbeider med.


Kva karakter bør kyrkja ha? 

For meg er det fascinerande å sjå kva det er som driv den bortkomne sonen til å vende heim. Han hadde kort sagt røynt noko viktig og essensielt om korleis livet fungerer. Og han hadde fått innsikt i kva som verkeleg er viktig og verdifullt i livet. Samstundes hugsa han at dette verdifulle var å finne på heimstaden, hjå far hans. Dette handla ikkje berre om ord eller tankar – for sonen var det handgripeleg og reelt. Han var svolten og skiten og utrygg.

Men far hans møtte han med kyss, klem, ring, sandalar, kappe og det finaste steikte kjøt. Er ikkje dette også den bylgjelengda som kyrkja må vere på? At den på eitt eller anna vis kan leve ut ei slik kroppsleg, heilskapleg, varm oppleving av frelsa? At den kan hjelpe menneske å vere i nærkontakt med omgjevnadene – naturen, kulturen, fellesskapet, høgtidene?

Og eg tenker på faren i likninga; hans alder og visdom. Det er vanleg å seie at også kyrkja er som eit gamalt tre med djupe røter og mange store og små greiner. Treet må kunne stå i sterk vind og samstundes kunne gje ly og vern for fuglane under himmelen. Slik kjem også farens visdom til uttrykk ved at han er raus og økumenisk, og inviterer heile landsbyen til fest. Slik trur eg at kyrkja i dag også treng eit inkluderande og økumenisk sinnelag om den skal kunne huse moderne menneske med varierte bakgrunnar og identitetar.

Gå til innlegget

Et hellig, luthersk kirkerom

Publisert rundt 1 måned siden

Til grunn for katolisismens sakramentale objekter og ­ortodoksiens hellige ikonkunst ligger det sofistikert teologi ­og dyp virkelighetsforståelse. Kan Den norske kirke nære seg på denne?

Min hjembygd Vrådal, i Vest-­Telemark, har en stilfull trekirke fra slutten av 1800-­tallet. Innvendig har kirken en flott altertavle i barokk stil, et stort krusifiks, dekorative brudestoler og varme naturfarger. Men utover dette har utsmykkingen vært noe spartansk, med mye ­trepanel.

Steg for steg har imidlertid dette endret seg over de siste tiårene, drevet av prester og sokneråd og lokalbefolkning – men også påvirket av en bredere bevegelse i Den norske kirke.

Kirken i Vrådal har blant annet fått et stort prosesjonskors med et ikonbilde av den oppstandne Kristus. Så fikk ­kirken en lysglobe, som har blitt mye brukt. Dernest kom praktfulle ikoner til kirken, malt av Sven og Hæge Aasmundtveit, og med ortodokse og fargerike motiver fra evangeliene.

Mitt inntrykk er at denne brede utvidelsen av kirkerommet – etter litt tilvenning – har blitt veldig godt mottatt i ­menigheten.

Mystiske veier inn i virkeligheten

Hva var så drivkreftene bak disse kunstneriske­ endringene? I min egen periode som prest i Vrådal hadde jeg mottatt sterke inntrykk fra katolske kirkerom i inn- og utland. Noen i soknerådet var på generelt grunnlag kunstnerisk og estetisk interesserte. Andre pekte på at tradisjonen med lystenning var meningsfull og gav rom for deltagelse.

Altså: Erfaringer, opplevelser, lengsler. Jeg tror nok mange i Den norske kirke har tenkt i samme baner. Troen trenger flere mystiske veier inn i virkeligheten, flere erkjennelsesmåter og uttrykk. Eller for å fremme det kritiske poenget: Det moderne vestens «fornuftsdiktatur» (John Ralston Saul) – som også har preget hele den vestlige kirke – er verken velbegrunnet eller livsbejaende.

Utvikler teologien

Teologisk, filosofisk og konfesjonelt ligger det imidlertid spenninger her. Da jeg arbeidet med kirkerommet i Vrådal, var vi i soknerådet opptatt av at de elementer vi innførte, skulle stå i kunstnerisk og teologisk kontinuitet: Både med bygdas kultur og kirkerommets ­eksisterende uttrykk – og samtidig også med sentrale kirkelige tradisjoner.

Til en viss grad er dette uproblematisk: Martin Luther selv var tross alt grunnleggende positiv til bruk av religiøs billedkunst, skulpturer, røkelse, ritualer og så videre.

Men på et dypere plan møter en på uforløste konflikter og problemstillinger. For: Til grunn for katolisismens sakramentale objekter og ortodoksiens hellige ikonkunst ligger det sofistikert teologi og dyp virkelighetsforståelse. I hvilken grad deler vi – eller kan vi dele – slikt tradisjonsstoff i Den norske kirke?

Det er en kompleks problemstilling som Den norske kirke nok trenger mye tid på å fordøye.

Først praksis, så gjennomtenkning

Men kanskje skal denne «fordøyelsen» og utviklingen – som så ofte i oldkirkens læreutvikling – primært skje i form av liturgisk og spirituell praksis, og først i andre omgang i form av teologisk og konfesjonell gjennomtenkning. I så måte må jeg si at jeg gleder meg over den god-­artede økumeniske kontakten som finnes i Norge.

Og jeg synes det er godt at Den norske kirke utforskende og utprøvende henter inn kunst, ritualer og tradisjoner både fra sin egen dype historie, og fra de større kirkesamfunn.

Gå til innlegget

Veikart for virkeligheten?

Publisert 2 måneder siden

Vitenskapen kan gi oss mye kunnskap og innsikt - og korrigere våre oppfatninger. Men når vi skal forme et livssyn, trenger vi også andre kilder og væremåter.

[Det følgende er en utvidet versjon av en kommentar som stod på trykk i VL i dag, 11. febr. Jeg legger til noen strøtanker her og der, i klammer.]



Et eksistensielt veikart

Når et barn blir til, så kommer det på en måte inn i en ukjent og mysteriøs verden. Ingen av oss spurte tross alt om å bli til, ingen av oss visste hva vi gikk til da vi ble født. Samtidig: Et barn blir også til med en natur, og det vokser inn i en kultur. Og etter hvert dannes et slags indre eksistensielt kart. Vi får noen retninger angående virkeligheten som vi lever i, hvem vi er, hvordan vi skal leve – og så videre.

Etter som du blir eldre, er det mulig å bli gjort bevisst på dette eksistensielle kartet. Og for de fleste vil det også være naturlig å i noen grad utsette kartet for revisjoner og utvidelser. Men dette kan være en svimlende erfaring. For, finnes egentlig «retningslinjer» for en slik revisjon? Hvem sier hvordan kartet skal se ut?


[Jeg har blitt dypt preget av Liah Greenfelds hypotese om "culture in the mind", i "Mind, modernity, madness". Det er en hypotese som har hatt mye forklaringskraft inn i mitt eget liv. Hennes poeng er at vi formes av kulturen, bredt forstått, og det på måter som går veldig dypt - dypere enn vi selv kan få overblikk over. Så den bredere kulturens eksistensielle uttrykk, oppfatninger, betingelser etc. i all kompleksitet, vil også forme oss som deltagere. Dette er på en måte det primære - og den mer intellektuelle og rasjonelle refleksjonen kommer i andre omgang].


Rasjonalitet og opplysning

I dagens vestlige samfunn er det vanlig å hevde at eksistensiell identitet bør «kritisk gjennomtenkes». Slik gjennomtenking bør så ta utgangspunkt i slikt som «opplysning», «rasjonalitet,» «logikk» og «vitenskap». Også innen teologien kan en høre lignende ting. En del tradisjoner tar utgangspunkt i Bibelen, samt eventuelt andre vitenskaper, og søker så å bygge et «kristent virkelighetsbilde», eller et «dogmatisk system» med vitenskapelige pretensjoner.  


[Her ville det ikke være så vanskelig å peke på sentrale karakterer og strømninger i moderne idéhistorie. Ganske opplagt ser en det hos Luther, Descartes, Kant. I min egen livshistorie har jeg møtt på "logikken" ovenfor både i polemikk fra nyateister, human-etisk forbund o. a. - og i evangelikal apologetikk, konservativ luthersk tradisjon (Wisløff, Valen-Sendstad), men også i katolsk systembygging i perioden 1850-1950. 

Dette er strømninger med dype røtter, naturligvis. Men de står ganske sterkt i Norge. Det mer romantisk orienterte alternativet til opplysningsfilosofien - Rosseau, Goethe o. a. - har ikke vært så sentral i de kulturer jeg vokste opp i. Ei heller mer mystiske tradisjoner, klassisk metafysikk, fenomenologisk filosofi o. a.]


Jeg har selv helhjertet tatt del i et slikt prosjekt, og etter beste evne forsøkt å sette meg inn i både bibeltekst og mange tradisjoner og fag-grener – religiøst, filosofisk, teologisk, vitenskapelig osv. Det har vært en viktig og lærerik prosess. Men å vurdere og ta stilling til alt dette «idéstoffet» - eventuelt lage et system av det – for så å legge det til grunn for en personlig eksistensiell identitet…? Å ville bruke kun vitenskap og «rasjonalitet» som basis for hele livsførselen og virkelighetsforståelsen…?


[På mange vis var det dette som var målet i evangelikal apologetikk, konservativ luthersk kristendom - og også mye sekulær, ateistisk, positivistisk livssynsbygging. Det gjaldt å begrunne det meste, å være vitenskapelig, å ha et solid system, en pålitelig metode etc. Den som kunne begrunne systemet best, fant sannhet, vant diskusjonen, og dermed i neste omgang politikken (særlig i amerikansk sammenheng).]



Barnet som læremester

Min erfaring er at en slik prosess lett kan bli veldig usunn og upålitelig. Den moderne vekten på «ren metode» (logikk, rasjonalitet etc.) har tross alt fordrevet, og devaluert, mange andre, dype – og sunne, livsnære – måter å forholde seg til virkeligheten på. Tenk, igjen, på barnet som former sitt eksistensielle kart. Hvordan skjer det? Jo, barnet mottar kjærlighet og veiledning fra foreldre, internaliserer visdom og tradisjoner fra samfunn og religion, gjør seg erfaringer, lærer å uttrykke seg i fantasi og kunst og lek.

Slike barnlige, umiddelbare, tradisjonelle, kulturelle «kunnskapsmåter» må nok brynes mot seriøs logisk og vitenskapelig refleksjon. Og likevel: Jeg tror det vil være et feilsteg å avvise dem som «urealistiske», eller å tro at voksne, vitenskapsfokuserte akademikere har en slags prioritert og autoritativ tilgang til virkeligheten. Vitenskapen er for begrenset, for feilbar, for mangfoldig, for kulturbetinget til å kunne spille en slik hovedrolle.

 

[Dette diskuteres godt i vitenskapsfilosofien og vitenskapssosiologien. Der raser diskusjonene, naturligvis. Så det er nok å sette seg inn i, nok av konflikter og vanskelige problemstillinger. Men: Ingen kan lenger være informert, og på samme tid innta et enkelt positivistisk standpunkt. Eller et standpunkt av typen "alle mine oppfatninger er vitenskapelig begrunnet" etc. Se Godfrey-Smith, Theory and reality, for god innføring.

I et litt bredere perspektiv tenker jeg på mange aktiviteter som barn tar del i. Jeg tenker på tegning, forming, rollespill, lek, dans, musikk, kor etc. Mye av dette tror jeg det er viktig å føre videre inn i voksenfasen, i en slags "modnet versjon". Dvs. i stedet for at voksenlivet blir "gjennomrasjonalisert", "effektivisert" etc. I kirkelig tradisjon er det høytider, karneval, fester, ritualer etc. som har ivaretatt mye av disse tingene. 

En ting til jeg vil nevne: Jeg har blitt veldig påvirket av Stephan Harrod Buhners "Plant intelligence and the imaginal realm." Buhner er en slags intellektuell "outsider", men kildene han bruker i boka, er stort sett solide. Han presenterer en måte å forholde seg til virkeligheten på som også gir rom for følelse, mystikk, meditasjon, kommunikasjon med naturen etc. I praksis mye av "mot-opplysningens" idealer, som nevnt ovenfor. Mye av dette mangler vi språk og tanke for, i Norge, selv om vi har mye av praksisen i vårt forhold til naturen.

En god del av bakgrunnen for Buhners "epistemologi", så å si, er mye nyere vitenskap som viser at intelligens er gjennomgående i naturen, fra virus og bakterier og opp til planter og trær. (Og hvem vet hvor langt dette går, og hva vitenskapen vil finne ut). Det interessante poenget for meg er at vitenskapen på denne måten - i alle fall på en del vis - peker tilbake til den mer umiddelbare "naturmystikken", for eksempel slik vi finner den i pre-moderne og antikk og eldre "religiøsitet" - eller også i zen-buddhismen, eller i moderne romantikk. 

Alt dette åpner bibeltekster og Jesu liv på en ganske interessant måte, synes jeg. Jesus var ingen moderne, mekanistisk metafysiker. Se Pieter Craffert for et ganske interessant og stimulerende innspill om dette, "Jesus the shaman."]

 

Tegn og symboler 

For kirken er det personen – og mysteriet – Jesus Kristus som framfor alt åpenbarer Gud og angir et «eksistensielt kart». Det er tankevekkende å se at når Jesus skal forklare seg selv og Guds rike, så tar han ofte nettopp utgangspunkt i «åpne» fenomener fra virkeligheten. Det gis i noen grad logiske argumenter, ja, i beretningene og talene. Men fremfor alt vises det til tegn og symboler, ikke minst i det meditative Johannesevangeliet. Menneskekroppen selv, lys, vind, vann, trær, dyr. Eller fotvasking, helbredelser, måltid, bryllup, sang og musikk.

[Ja, jeg nevner ikke noe her om "historiske linjer" fra Israel av og framover, paktstenkning etc. Neimen om jeg vet hvordan dette best bør tilrettelegges. Det må i alle fall ikke utelates fra refleksjonen - det var den tyske liberalteologis tabbe.]


Slik kan Jesus på en måte også bli en «eksistensiell guide» som hjelper oss å finne dybde og mening i våre egne møter med slike fenomener og «tegn». Dette er faktisk en sentral funksjon i økumeniske liturgier: De er, på mystisk vis, med på å «tolke» virkeligheten for oss, ved å gjøre bruk av kirkens tradisjoner, og ved rent konkret å ta i bruk tegn og symboler fra natur og kultur. Slike liturgiske uttrykk er ikke så lette å fange i et språklig, logisk, presist, vitenskapelig system. Men likevel bindes menigheten sammen i et felles møte med en dyp virkelighet.


[Tankegodset i dette avsnittet er på mange vis direkte hentet fra den katolske katekismes avsnitt om liturgien. Her pekes det nettopp på hvordan liturgien tar i bruk tegn og symboler. Dette har liturgien til felles også med andre religioners riter. Og det springer ut av selve menneskenaturen (d. e. mennesket er både kropp og ånd, og bruker i rikt monn tegn og symboler i vanlig samhandling) og selve skapelsen (skaperverket er et mysterium som kan utforskes langs mange veier, med mange sanser, og "måter").  

I luthersk kirke i moderne tid, kan ting fort bli snudd på hodet; i alle fall er tendensen der. En kan tenke som så: Skaperverket er primært en død maskin (dette lærer vi, presumptivt, av vitenskapen) men så, i liturgien, har vi noen anomaliske "under" og "portaler" der Gud får slippe til; ord og sakramenter. Dette, altså, i stedet for å si at hele skaperverket er et mysteriøst under der det hellige er nært, og at liturgien egentlig bare poengterer, "helliggjør", klargjør dette. D. e. at liturgien blir et sted der "forhenget trekkes til side" og det hellige kommer særlig tydelig fram.

Til slutt: Jeg ber leseren ta dette ovenfor som utprøvende og feilbare refleksjoner fra min side - med håp om at også leseren kan oppleve det som interessant og berikende.]



Gå til innlegget

Den levende skogen

Publisert 4 måneder siden

Hvilken virkelighet er det egentlig du møter når du tar en tur i skogen?

Da jeg var barn, satte skolen min opp en veldig fin musikal, Den levende skogen. Refrenget gikk slik (med lystig melodi): «Velkommen til den levende skogen! Til trær som kan synge og danse og le!» Og vi kledde oss ut med grønne drakter og dyredrakter. Selv spilte jeg en gammel trestubbe. I min sang oppfordret jeg til å «telle mine årringer», for å få visdom og perspektiv.

I det siste har jeg spurt meg selv: Hvilken mening hadde egentlig denne musikalen? Bare en from, barnslig fantasi? Eller? Spørsmålet har for meg blitt reist i møte med en del veldig interessante bøker om skog, trær, planter, sopp og bakterier. Den nyere forskningen som blir popularisert der, rister hardt i mange typisk vestlige tanker om natur og virkelighet. La meg nevne bare et par eksempler.

LES OGSÅ: Klone hunden din – eller en mammut?

Trærnes hemmelige liv. 

Mange vil kjenne tyskeren Peter Wohllebens bestselgende bok Trærnes hemmelige liv. Wohlleben er den tyske skogsarbeideren som ble desillusjonert av den moderne og gjennomført industrielle innfallsvinkelen til skogbruk. Han valgte i stedet å bli en skogrøkter som søkte å bevare og utnytte skogen mer på dens egne premisser. I boka beskriver han forskning – og erfaring – om hvordan trær framtrer. De funger ikke bare kjemisk og mekanisk. De sanser, kommuniserer, føler, og har til og med personligheter – hevder Wohlleben.

Noe lignende sier den italienske professoren og planteeksperten Stefano Mancuso, i sin nyeste bok The revolutionary genius of plants: «Planter fremviser utvilsomme kjennetegn på intelligens. De oppfatter sine omgivelser på mer følsomt vis enn dyr. De konkurrerer aktivt om begrensede ressurser i jorda og atmosfæren (…) de utfører sofistikerte vurderinger av kostnad og vinning; og, de utformer – og gjennomfører – tilpassede handlingsvalg, i møte med inntrykk fra omverdenen.»

Virkelighetsbilder i endring.

Det synes som at noe er i ferd med å endres i dominerende vestlige virkelighetsbilder. I moderne tid har mange forskere og filosofer tenkt om naturen som en stor livløs maskin, bygd opp av små biter som følger matematisk bestemte naturlover. Naturen er nok mangfoldig, men til syvende og sist har vi å gjøre med en stor maskin. Dette var et nyttig virkelighetsbilde som gav mange spektakulære vitenskapelige resultater. Dermed regnet mange med at dette virkelighetsbildet var «sant».

Men dette «mekanistiske» virkelighetsbildet fikk konsekvenser. Blant annet ble naturen, slik Wohlleben fikk erfare, ofte sett utelukkende som et materielt middel for teknologisk makt og kontroll. På den andre siden ble mange mindre håndgripelige og sårbare sider av virkeligheten skjøvet ut. Det er tross alt ikke så lett vinne gehør for våre opplevelser av liv, skjønnhet, mening og mysterium i naturen dersom vi har å gjøre med en stor maskin.

LES OGSÅ: Filosof: Økologi først

Ta del i lovprisningen. 

Som teolog tenker jeg også på hvilken naturforståelse kirken fremmer. Kirkens viktigste dogme er bekjennelsen til den treene Gud, fremfor alt bekjennelsen av at Gud Fader er skaper av alle ting. Når først dette fastholdes, kan Bibelen være oppsiktsvekkende frimodig i sine naturbeskrivelser. Salmene forteller for eksempel – omtrent som i min barndoms musikal – at selve naturen skal ta del i lovprisningen av Gud: «Lov Herren fra jorden, frukttrær og alle sedre.»

Og dersom trærne skal ta del i lovprisningen: Hvilken bedre måte å levendegjøre dette på, enn å ta trær og planter med inn i gudstjenesten og liturgien? Dette gjorde jo også Israel i den gamle tempeltjenesten. Og liturgisk bruk av planter kan hente inspirasjon både fra kirkeårets dype økumeniske tradisjoner, og fra nasjonale og lokale høytidstradisjoner. Min erfaring fra kirkens liv er at slik bruk av naturen i gudstjenesten skaper begeistring, trygghet og tilhørighet.

Og hvem vet – kanskje også plantene og trærne gleder seg?

LES OGSÅ: Naturen i meg

Gå til innlegget

Ikke en hellig størrelse

Publisert 5 måneder siden

Har vi behov for den norske kulturarven?

For tiden pågår en viktig debatt om den norske kulturarven. Kritikere hevder at vi er i ferd med å miste en tradisjonell «norsk» identitet. Hva står egentlig på spill?

I det siste har jeg sett nærmere på ei bok som vil være kjent for mange, nemlig Mads Bergs skolesangbok. Den var i bruk i norsk skole på hele 1900-tallet, og er trykt i rundt én million eksemplarer. Mads Bergs motto var: «Vår sangskatt er nasjonens felles eie. I sangen møtes vi på felles grunn.» Det er underlig å lese, spille og synge meg gjennom denne boka. Jeg merker at det oppstår følelser inni meg, av glede, trygghet og tilhørighet.

LES OGSÅ: De har kjempet for språket sitt. Nå er store deler av Bibelen utgitt på sørsamisk

Skolesangens formål. 

Det er nok ikke tilfeldig at jeg føler det sånn. I boka «Norge, vårt Norge» poengterer idéhistoriker Kaj Skagen hva som var skolesangens formål: Å sosialisere og oppdra barna inn i et trygt og strukturert hjem, både i liten og stor skala. Sangboka tar derfor opp tematikk som: Takknemlighet og respekt overfor mor og far og barndomshjemmet; arbeid og fellesskap i hjembygda; nasjon, folk og historie; sanginnslag fra andre lands kulturer; livsvisdom og moralsk rettledning av ulikt slag; naturmystikk og lengsel etter «de høye fjell»; Gud, kristendom, kirkegang, høytider. I møte med dette stoffet skulle barna formes til å bli dugelige borgere og nordmenn.

I vår tid er det imidlertid ofte andre temaer og verdier som er i forgrunnen. Jeg tenker på slikt som frihet, individualisme, likestilling, minoritetsretter, sekularisme, globalisme og det frie marked. I et slikt miljø er det lett å bli usikker på om den norske kulturarven, for eksempel slik den uttrykkes i skolesangboken, i det hele tatt kan, eller bør, føres videre. Den før nevnte Kaj Skagen setter det på spissen slik: «Spørsmålet om hva det norske er, stilles hele tiden, men det blir aldri besvart. Selv Kongen vet ikke hva det norske er. Det er et uttrykk for at vi har et drastisk tradisjonsbrudd rett bak oss.»

Middel for selvforherligelse. 

For tiden pågår det en veldig spennende debatt blant norske intellektuelle om disse problemstillingene. Fra et kirkelig synspunkt kan det inn i denne diskusjonen være verdt å minne om at en nasjonal kulturarv som sådan ikke er en hellig størrelse. Ekstreme nasjonalistiske bevegelser vil kunne gjøre bruk av kristne og kulturelle tradisjoner som middel for selvforherligelse, utestengelse og undertrykkelse. Dét må kirken ta til motmæle mot. Kirkens lojalitet er knyttet til Jesu herredømme og Guds rike – eventuelt også konsiler og biskoper – men ikke primært til nasjonen og dens kulturarv.

Og likevel: I kirkens dype, økumeniske tradisjoner regnes faktisk sunn fedrelandskjærlighet som en dyd. Det handler dypest sett om den kristne plikten til solidaritet, brorskap og kjærlighet til de menneskene som man deler landet med – uansett hvem de måtte være.

LES OGSÅ: Kulturmelding om mangfold, privatisering og digitalisering

Som et hjem. 

«Det er ikke godt for mennesket å være alene», sies det i den gamle visdommen. Det er sant for oss alle. Mangler du et sosialt og kulturelt hjem, vil livet fort bli både ensomt, forvirrende og farlig. Deri ligger visdommen i tanken om den norske kulturarven som et «hjem».

Kan kulturarven fremdeles skape et rom der det er godt å være, der vi sammen som folk kan lære å være sunne og hele mennesker? Da har vi grunn til være stolte av den, ivareta den, og føre den videre.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere