Hallvard Jørgensen

Alder: 34
  RSS

Om Hallvard

Stort sett inaktiv profil.

Følgere

Jeg blir til i møte med deg

Publisert 17 dager siden - 648 visninger

Vi er «programmert» til å være sosiale. Hva da når vår sammenbindende tradisjoner og ritualer havner under press?

Hvor dypt går egentlig mitt sosiale behov? Abraham Maslow er kjent for den såkalte behovspyramiden. Han setter de sosiale behov først på tredje trinn i pyramiden. Mat, varme og trygghet er viktigere for mennesket, sier han. Selv har jeg alltid sett på denne prioriteringen som rimelig selvsagt. 

Sosiale vesener. 

Nyere forskning stiller imidlertid spørsmål ved Maslows pyramide. Matthew Lieberman er hjerneforsker og professor ved universitetet i California. I boka Social. Why our brains are wired to connect hevder han at hjernens «standardfunksjon» er av sosial art. Om du ikke bevisst sysler med andre tanker og oppgaver, så vil hjernen din automatisk styre deg til å tenke på, tolke og kontakte andre mennesker. 

Fysiologiske behov er naturligvis avgjørende viktig å fylle. Og likevel – det aller viktigste for et menneske, fra vugge til grav, er ifølge Lieberman å få oppleve fysisk og psykisk nærhet og godhet. Vi trenger å få være del av stabile fellesskap der vi bidrar på meningsfullt vis, og blir verdsatt. Men Lieberman antyder at menneskets sosiale behov er undervurderte og neglisjerte i vår kultur.

Idealiseres av kulturen. 

Lieberman er ikke alene om slike tanker. Den britiske samfunnsviteren Johann Hari står for eksempel bak den nylig utgitte boka Lost Connections - en bok som med rette har vakt mye oppsikt. Hari beskriver her sitt eget liv som ung, fri, enslig, urban, vestlig, individualistisk, suksessfull mann. Det er en livsstil mange i vesten i dag kan kjenne seg igjen i, en livsstil som også på mange vis idealiseres av kulturen vi lever i. 

Men Hari var ikke lykkelig – han hadde tvert imot utviklet en dyp, kronisk depresjon. Legen som Hari gikk til, så det som opplagt at depresjonsproblemet sprang ut av en «kjemisk ubalanse i hjernen.» Løsningen var å ta antidepressiva, noe Hari også gjorde i mange år. Etter hvert skulle han imidlertid begynne å se legens forklaringer og rådgivninger som radikalt utilstrekkelig og misvisende. Hva om de smertefulle følelsene han bar på, i stedet kunne tolkes som dype og godartede nødsignaler fra dypt inne i ham? 

Kunne det tenkes at hovedproblemet lå i selve livet han levde, og i den kulturen som hadde formet ham? Samarbeidet tett. I boka gjengir Hari samtaler med en lang rekke av verdens største eksperter på livskvalitet, depresjon og medisiner. Det er dypt tankevekkende lesning. Ta innspillet fra John Capiocco, professor ved universitetet i Chicago og ekspert på hjernens sosiale egenskaper. Menneskeheten har, sier han, i størstedelen av sin historie operert i små grupper der man har bodd og samarbeidet tett for å overleve. Det å være alene har vært forbundet med risiko og fare. 

Evolusjonen har således formet våre sosiale instinkter. Capiocco understreker dermed at det å være, eller å bo, alene, uten psykisk og fysisk kontakt med menneskene rundt deg, egentlig er noe dypt unormalt. Er vi isolerte, uten kontakt med andre, øker risikoen sterkt for å utvikle depresjon, angst og dårlig helse. Men når vi har sunn kontakt med andre, opplever vi derimot emosjonell velvære og trygghet.

Sammenbindende tradisjoner. 

Jeg tenker på meg selv og mine egne valg i møte med dette, i en individualistisk kultur der sammenbindende tradisjoner, ritualer, skikker, foreninger og fellesskap eroderer. Lytter jeg nok til min indre natur og mine dype lengsler – og prioriterer jeg dem så høyt som jeg burde? 

Og videre: Hvordan kan jeg ta del i, og støtte, de sunne og oppbyggelige miljøer og fellesskap som faktisk finnes rundt meg, i min umiddelbare nærhet? Jeg vet, både av egen og andres erfaring, at dette kan være krevende. 

Når jeg kommer andre nær, kan jeg ikke forbli uberørt og upåvirket. Jeg mister på sett og vis kontrollen over situasjonen, og kontrollen over egen identitet. Men skal jeg – eller rettere sagt: skal vi – ivareta og utvikle vår egen felles menneskelighet, er det denne veien vi må gå.

Trykket i Vårt land 7. juni 2018 i spalten Tendens.

Gå til innlegget

Det beste i livet er gratis

Publisert rundt 2 måneder siden - 1276 visninger

Veien til lykke og dyp tilfredsstillelse går i liten grad gjennom markedet.

Jeg har lett for å bruke for mye tid på unyttig surfing på internett. Da jeg var yngre spiste jeg ofte søtsaker. I perioder spilte jeg også mye TV- og dataspill. Hva er det med disse impulsene som drar meg mot det usunne? Det har jeg fundert på den siste tiden.

I denne jakten på å forstå meg selv, har jeg fått noe uventet hjelp av ei bok som nylig ble gitt ut. Boka bærer en noe tabloid, men likevel talende, tittel: The hacking of the American mind. Forfatteren er professor Robert Lustig, en internasjonalt anerkjent ekspert på endokrinologi, det vil si hormoners funksjoner i kroppen. Men hans bok gir ikke bare kroppslige innsikter. Den er også en dypt tankevekkende og maktkritisk analyse av hvordan sterke, internasjonale markedskrefter i dag fungerer, i vårt samfunn.

Belønningssystemer. Lustig beskriver først hvordan hjernen vår har kjemiske mekanismer, «belønningssystemer», knyttet til motivasjon og opplevelser av nytelse. Vi «lønnes» av gode følelser når vi står opp om morgenen, når vi arbeider med meningsfulle prosjekter, når vi spiser sunt og godt, og når vi søker intimitet. Vel og bra! Men særlig i de siste tiårene har markedskreftene lært seg å utnytte disse kroppsmekanismene til fulle. Mange av de store selskapene tilbyr således i dag en stor mengde «cheap thrills». Dette er varer og tjenester som gir oss individuell, umiddelbar og kortvarig nytelse – et «dopaminrush».

Hva sikter Lustig til, mer konkret, med slike berusende markedstilbud? Jo, slikt som: Sukkerholdige matvarer og drikker; smart-telefoner, sosiale medier, underholdningsmedier og spillkonsoller. Shopping og forbrukskultur, med et enormt og stadig voksende utvalg av varetyper. Og ennå har jeg ikke nevnt slikt som alkohol, tobakk, gambling, porno, billige flyreiser og lett tilgjengelig kreditt.

Med stor kløkt. Lustig hevder at slike varer og tjenester er nitid konstruert for å gi nytelse. Med stor kløkt driver de deg til å søke mer, slik at selskapene kan tjene stadig mer. Men jo mer nytelse og underholdning du søker – jo mindre vil du faktisk være i stand til å føle den samme nytelsen. Og jo lenger du oppholder deg i denne karusellen, desto vanskeligere er det å oppnå dype og stabile følelser av lykke og tilfredsstillelse. Resultatet kan, ifølge forskningen, bli økt risiko for både avhengighet, depresjon og isolasjon.

Dersom du bare lytter til markedsføringen og reklamen, vil du imidlertid tro at disse varene og tjenestene utelukkende er bra for deg. Å drikke en cola er som å åpen gleden («open happiness»). Å spise på McDonalds gjør barna dine lykkelige («happy meal») Å bruke Facebook gjør at du i større grad kan «connect and share» med dine medmennesker; ja, er det ikke dette selve livet dreier seg om? Jeg har etter hvert forstått at denne typen reklamebudskap bør møtes med en stor porsjon mistenksomhet.

Nærmere virkeligheten. Men om markedet er en usikker guide til lykken, hvor skal man så lete? Lustigs gode budskap er at lykkens vei er ganske tilgjengelig for oss. Han oppfordrer oss til å «komme ut av hodet» og komme nærmere virkeligheten. Det betyr, mer konkret (følg med!): Å delta i nære og dype relasjoner og fellesskap, enten i familie, vennskap, forening eller menighet. Å spise med utgangspunkt i et sunt og råvarebasert kosthold – særlig fisk, egg, grønnsaker, nøtter og frukt. Å leve i takt med naturens rytmer, ikke minst ved å få god og dyp søvn. Å ha et meningsfullt arbeid der man gir av seg selv og bidrar positivt til fellesskapet. Å ta tid til meditasjon og indre ro, men unngå stress og multitasking.

Disse aktivitetene gir, ifølge forskningen, dype og stabile følelser av tilfredsstillelse. Det er faktisk bare bra å være avhengig av dem – de bygger opp både kropp og sjel jo mer man engasjerer seg i dem. Og det store paradokset? De koster faktisk lite eller ingenting.

Gå til innlegget

Kan politikere være sårbare?

Publisert 3 måneder siden - 217 visninger

Ofte er politikere og velgere preget av dype følelser, i sine standpunkter og valg. Men er det lov for politikere å vise sårbarhet og følelser i det offentlige rom?

I Listhaug-konflikten har det haglet med harde påstander og ord. Listhaug har snakket om "ondskap" og "heksejakt". Hun anklager meningsmotstandere for å "mangle ryggrad" eller å ville bli "en katastrofe for landet". Ordene har også haglet den andre veien. Listhaug anklages av Støre for "bevisst å nære opp under hat". Mange brukte "rasist"-stempelet. Mange flere eksempler kunne vært nevnt, fra de siste ukers debatt. 

Men hva driver disse påstandene og utfallene? Selv tenker jeg en del på at følelser ofte ligger til grunn. Det synes som at både Listhaug og andre har sterke følelser av å være personlig såret, kanskje over lengre tid. Selv kan jeg veldig godt forstå disse følelsene, når jeg tenker på det presset og de påstander Listhaug har vært utsatt for.

Men andre opplever, på sin side, vanskelige følelser som følge av Listhaugs retorikk. Bilde-posten på Facebook skapte følelser av frykt hos Ap. Mange frykter igjen å bli møtt av vold, eller sterk og ubehagelig motstand, fra sterkt innvandringskritiske miljø.   

Og selve posten var også et uttrykk for angst, nemlig angst for at terrorister skal angripe Norge. Denne typen angst preger også innvandringskritikere. Mange frykter at muslimer skal komme i flertall og overta Norge, politisk. Anklager om "forræderi" fremmes ikke sjelden. Andre kjenner på sterk avmakt over opplevelsen av å miste kjente og kjære norske tradisjoner, som gir struktur og mening. 

 

Men ofte har jeg tenkt: Hvorfor er ikke politikerne mer ærlige og autentiske om hva de faktisk føler, hva som faktisk ligger til grunn for de skarpe utsagnene? Har egentlig en politiker "lov" til å si: "Jeg kjenner meg redd og urolig når jeg hører det du sier om innvandringspolitikk." Eller: "Jeg kjenner meg redd og urolig over utviklingen i Europa og Norge. Forstår du ikke det?" Eller: "Det du sa der, opplevde jeg som veldig vondt. Kan du ikke bruke andre ord?"

 

 

Jeg følger ofte med på politisk kvarter og Dagsnytt 18. Det slår meg igjen og igjen at politikere veldig ofte er opptatt av å "ha rett", av å "forsvare seg". Svært sjelden hører jeg en politiker si: "Det har du kanskje rett i, det må jeg tenke mer på..." "Ja, jeg tok feil på det punktet..." "Ja, det gjør meg personlig veldig urolig..."  

Kan politikere være sårbare og autentiske og respektfulle i møte med hverandre? Stundom tviler jeg. Og sier man noe sårbart eller "feil", så står man raskt i fare for harde anklager fra motdebattanter eller endog journalister. "Hvorfor sa du det??" "Dette er nok et eksempel på [det andre partiets] kortsiktige og ugjennomtenkte politikk." Osb. 

 Som akademiker reagerer jeg også på dette fordi jeg vet hvor mange ganger jeg selv har måttet revidere egne standpunkt. Og jeg vet at egne standpunkt i sterk grad er preget av min egen personlighet, min egen historie, mine egne erfaringer. Derfor er det i min egen beste interesse å virkelig lytte til andre, å slippe andre til. Når politikere hardt insisterer på å ha rett, uten vilje til dialog, ser jeg dette som noe veldig unaturlig og ulogisk. (Og også noe ubehagelig).

 

Jeg tenker ofte på den siste tidens konflikt mellom venstre- og høyresiden som en slags ekteskapskonflikt. Hvordan finner ektefeller tilbake til hverandre? Ikke ved å sette opp et hardt skjold, fremstå som ufeilbare, kaste harde og sårende påstander mot den andre, forhåndstolke den andres intensjoner og opplevelser.

Men ved å våge å være sårbare, ved å vise respekt, ved virkelig å lytte og forsøke å forstå den andres perspektiv. Ved å bruke tid sammen og vandre sammen, også i stillhet, selv når det er friksjon. Ved å våge å vise sitt ansikt, og oppleve å bli tatt imot, å bli akseptert, og å bli elsket. 

 

Det politiske liv er naturligvis ikke et ekteskap. Men må ikke mange av de samme verdiene som man finner i lykkelige ekteskap, også finnes i sunne politiske miljøer? Er det så for at slike verdier kan blomstre blant politikere i dag, i det offentlige rom? 

Gå til innlegget

«Du skal ikke lyve»?

Publisert 4 måneder siden - 1605 visninger

Hvorfor være sannferdige – om dette med sannhet til syvende og sist bare er en konstruksjon?

Har det blitt stuerent å lyve i det offentlige rom? Det er grunn til å spørre. I USA har man en president som ustanselig lyver. New York Times har hatt en kampanje med følgende tittel: «Sannheten er mer viktig nå enn noensinne.» I Russland har vi en president som blant annet nekter for statlig innblanding i doping og valgfusk. Mange hevder at det ikke står til troende.

Gjensidig utelukkende

I Norge har vi hatt debatt rundt overgrep, varsling og politisk ledelse. I debatten stod ofte ord mot ord. «Hva skjedde egentlig?» «Ble det virkelig varslet?» «Hva gjorde den politiske ledelsen?» Det generelle poenget mitt her er at det i mediene ofte ble mer enn antydet at partsdeltakere ytret direkte usannheter. Alle parter kunne ikke ha rett på samme tid.

Selv har jeg blitt vekselvis både provosert og en smule bekymret i møte med disse hendelsene og debattene. Jeg spør meg selv om det vestlige – og det norske – samfunnet, er i ferd med å miste en slags felles grunntillit. At noen fundamentale normstrukturer er i ferd med å svekkes, eller endres.

Nærmest nevrotisk

I vestlig og kristen tradisjon har det tross alt vært rimelig opplagt at man ikke skal lyve; så sier endog det åttende av de ti bud. Kirkefedre som Augustin og Aquinas mente derfor at et menneske alltid og i alle situasjoner måtte være sannferdig. I mine egne yngre dager var jeg nærmest nevrotisk opptatt av dette. Som eksempel: Om noen bad meg om å hilse en felles venn, sa jeg: «Ja, det skal jeg! Eller … jeg skal prøve å huske det, jeg kan ikke love noe, kanskje jeg glemmer det.» Jeg tenkte blant annet på Jesu ord: «Hvert unyttig ord et menneske taler, skal det svare for på dommens dag!»

Så detaljorientert er jeg heldigvis ikke lenger. De kristne tradisjonene preger meg fremdeles på dypet av min personlighet, men jeg er friere, mer avslappet og selvstendig i vurderingene mine. I likhet med det mer sekulære Vesten, så verdsetter jeg denne friheten og selvstendigheten.

Spørsmålet er om ikke friheten kan gå for langt.

Ingen gitt ramme

I Vesten er politikerne nå ofte tydelige – stundom for tydelige, mener jeg – på at kristendommen ikke lenger er noen udiskutabel moralsk premissleverandør. Selv kan jeg ha forståelse for dette. Men jeg tror ikke at en ren og naken «sekulær moral» kan være noe blivende sted på sikt.

For å vende tilbake til denne artikkelens tema: Hvorfor skal vi egentlig ha respekt for normen om å fortelle sannheten, også i vår tid? Hvordan verner vi om vår egen moralske karakter? Hvilke moraltradisjoner skal vi stille opp med, i møte med usannheter i det offentlige?

Dette er store spørsmål som jeg håper vil bli tatt opp til dialog fremover. Men en skisse for en vei videre kan gå langs følgende linjer: Religiøse og filosofiske tradisjoner har, både i øst og vest og gjennom årtusen, tendert til å se virkeligheten som en helhet, en harmoni. Den dypeste grunn i virkeligheten kan vi kalle «Naturen», «Væren», «Tao», «Brahman», «Tingen-i-seg-selv» – eller også: Gud.

Forenes med virkeligheten

Og et mystisk mål med tilværelsen er å forenes med virkeligheten. Det kan skje ved å finne seg selv og sitt kall, å tjene og forenes med sine medmennesker, å meditere og be, å leve i harmoni med naturens rytmer – eller også å søke sannhet. En slik «tilværelsen som harmoni»-tankegang er faktisk også helt sentral for blant annet Moseloven og gudsriketanken hos Jesus.

Sett fra et slikt perspektiv blir det å lyve som å lage en rift i virkelighetens vev. Den som lyver, kommer i konflikt med seg selv og de overbevisninger som en har. Løgneren bryter ned tillit til andre rundt seg. Han eller hun stiller seg i opposisjon til selve virkeligheten – til «Gud». På motsatt vis blir enhver sann og velvillig tale et steg mot harmoni, tillit og fellesskap – ja, et steg nærmere «Gud».

Gå til innlegget

Kristendommen «over ævne»

Publisert 5 måneder siden - 4521 visninger

Hva gjør man som nordmann i 2018, med trang til frihet og selvbestemmelse – og samtidig lengsel etter tro, fellesskap og eksistensielle rammer?

Tidligere i høst var jeg ute og gikk en søndags morgen, i Oslo, på vei til min brors leilighet. Jeg gikk forbi en ortodoks kirke – kirkedøren var åpen. De feiret liturgien. Jeg kjente jeg ble tiltrukket, og gikk inn. Den lille kirken var full, av menn og kvinner, unge og eldre. Den gylne og ikonbaserte utsmykkingen overveldet meg. Fra galleriet hørte jeg vakkert flerstemt sang. Presten velsignet menigheten, og menigheten svarte med å korse seg og be. Det var godt å være der.

Førmoderne

Etter hvert kom man til tekstlesingen. Teksten ble også lest på norsk – den var fra Romerbrevet, og handlet om tro og lovgjerninger. Jeg kjente meg med ett uvel og frustrert, og ville gå. På vei derfra var jeg takknemlig for at jeg også kjente frihet til nettopp det; til å holde avstand, fysisk og mentalt. Bedre å slappe av hos min bror og snakke om vanlige ting, enn å rote meg inn i gamle og energitappende konflikter.

Jeg tror mange kjenner på noe av den samme spenningen som jeg gjorde denne søndagen: Kristendommen er vakker, tiltrekkende, trygg – men la den ikke komme for nær! For meg handler denne spenningen i stor del om makt og autoritet. Kristendommen er på mange vis «før-moderne». Den anerkjenner ikke i utgangspunktet full frihet for tro, tanke og moral. Den første kristne bekjennelsen var klar: «I Jesu navn skal hvert kne bøye seg og hver tunge bekjenne at Jesus er Herre, til Gud Faders ære.»

I hjertet av kristendommen

Å være «Jesu slave» er enklere sagt enn gjort. Faktisk føler jeg på mange vis at jeg aldri egentlig fikk det til. Jesu krav var såpass høye – veien er smal, porten er trang. Vissheten om å «være innenfor Guds rike» var vanskelig å oppnå. Jeg tror heller ikke at den lutherske skjelningen mellom lov og evangelium egentlig noen sinne løste dette problemet. I dag ser jeg det heller som en iboende, ofte smertefull og kanskje uløselig konflikt i hjertet av kristendommen. Det var kanskje ikke «meg» det var noe feil med. For å bruke Henrik Ibsens ord: Den historiske kristendommen er kanskje «over ævne».

Så hva gjør man, som nordmann i 2018, med slike ambivalente følelser til Jesus, kristendom og kirke? Med trang til frihet, selvbestemmelse, indre ro – og samtidig lengsel etter tro, fellesskap, spiritualitet og eksistensielle rammer? Noen enkel løsning finnes neppe. Men jeg lurer på om ikke større åpenhet og ærlighet om problemstillingene ville være fruktbart. Slik åpenhet så vi for eksempel rundt juletider, da Jesus-forskere drøftet i hvilken grad Jesus var en «mislykket profet», og om han var Guds sønn. Slike dialoger kan hjelpe oss å sette Jesu autoritet og formaninger i en historisk kontekst. Jesus har fremdeles tyngde – men man må innse at han er en del av en historisk og kulturell kontekst. Slik skapes et rom for frihet og tolkning.

Myke tolkninger

Endelig tror jeg at kristne i dag, særlig protestanter, kunne ha godt av å bli minnet om Kirken gjennom århundrene har blitt tvunget til å forholde seg til de vanskelige indre konfliktene i Jesu budskap. I oldkirken inntok konsilene flere ganger «myke» og «fleksible» tolkninger av Jesu ord, for å unngå at mennesker ble knust av dem. Det gjaldt spørsmål som gjengifte, tilgivelse etter fornektelse, og anerkjennelse av at Kirken aldri vil bli fullstendig hellig her i tiden.

Flere eksempler kunne vært nevnt. Poenget er at «historisk eksegese av Jesu budskap» ikke nødvendigvis trenger å være Kirkens siste ord, slik mange norske protestanter i dag vil hevde. Andre hensyn må også få komme til orde, for eksempel knyttet til vitenskap og menneskelig erfaring. I praksis har nok de fleste kristne gjennom tidene tenkt i slike baner, noe som har blitt uttrykt i Kirkens sjelesorg og spiritualitet. Men mer åpenhet om konfliktene på dette området, ville neppe skade.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Med ansvar for religion
rundt 6 timer siden / 191 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
En Gud som griper inn
rundt 6 timer siden / 2557 visninger
Gunnar Søyland kommenterte på
Jo, Listhaug er politiker
rundt 6 timer siden / 1121 visninger
Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Med ansvar for religion
rundt 7 timer siden / 191 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
En Gud som griper inn
rundt 7 timer siden / 2557 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Verdiløse menn
rundt 7 timer siden / 1951 visninger
Kjell Haugen kommenterte på
En Gud som griper inn
rundt 8 timer siden / 2557 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 8 timer siden / 7505 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
En Gud som griper inn
rundt 8 timer siden / 2557 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Endens tid
rundt 8 timer siden / 2624 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
En Gud som griper inn
rundt 8 timer siden / 2557 visninger
Dagfinn Gaarde kommenterte på
En Gud som griper inn
rundt 8 timer siden / 2557 visninger
Les flere