Hallvard Jørgensen

Alder: 35
  RSS

Om Hallvard

Stort sett inaktiv profil.

Følgere

Ikke en hellig størrelse

Publisert 16 dager siden - 811 visninger

Har vi behov for den norske kulturarven?

For tiden pågår en viktig debatt om den norske kulturarven. Kritikere hevder at vi er i ferd med å miste en tradisjonell «norsk» identitet. Hva står egentlig på spill?

I det siste har jeg sett nærmere på ei bok som vil være kjent for mange, nemlig Mads Bergs skolesangbok. Den var i bruk i norsk skole på hele 1900-tallet, og er trykt i rundt én million eksemplarer. Mads Bergs motto var: «Vår sangskatt er nasjonens felles eie. I sangen møtes vi på felles grunn.» Det er underlig å lese, spille og synge meg gjennom denne boka. Jeg merker at det oppstår følelser inni meg, av glede, trygghet og tilhørighet.

LES OGSÅ: De har kjempet for språket sitt. Nå er store deler av Bibelen utgitt på sørsamisk

Skolesangens formål. 

Det er nok ikke tilfeldig at jeg føler det sånn. I boka «Norge, vårt Norge» poengterer idéhistoriker Kaj Skagen hva som var skolesangens formål: Å sosialisere og oppdra barna inn i et trygt og strukturert hjem, både i liten og stor skala. Sangboka tar derfor opp tematikk som: Takknemlighet og respekt overfor mor og far og barndomshjemmet; arbeid og fellesskap i hjembygda; nasjon, folk og historie; sanginnslag fra andre lands kulturer; livsvisdom og moralsk rettledning av ulikt slag; naturmystikk og lengsel etter «de høye fjell»; Gud, kristendom, kirkegang, høytider. I møte med dette stoffet skulle barna formes til å bli dugelige borgere og nordmenn.

I vår tid er det imidlertid ofte andre temaer og verdier som er i forgrunnen. Jeg tenker på slikt som frihet, individualisme, likestilling, minoritetsretter, sekularisme, globalisme og det frie marked. I et slikt miljø er det lett å bli usikker på om den norske kulturarven, for eksempel slik den uttrykkes i skolesangboken, i det hele tatt kan, eller bør, føres videre. Den før nevnte Kaj Skagen setter det på spissen slik: «Spørsmålet om hva det norske er, stilles hele tiden, men det blir aldri besvart. Selv Kongen vet ikke hva det norske er. Det er et uttrykk for at vi har et drastisk tradisjonsbrudd rett bak oss.»

Middel for selvforherligelse. 

For tiden pågår det en veldig spennende debatt blant norske intellektuelle om disse problemstillingene. Fra et kirkelig synspunkt kan det inn i denne diskusjonen være verdt å minne om at en nasjonal kulturarv som sådan ikke er en hellig størrelse. Ekstreme nasjonalistiske bevegelser vil kunne gjøre bruk av kristne og kulturelle tradisjoner som middel for selvforherligelse, utestengelse og undertrykkelse. Dét må kirken ta til motmæle mot. Kirkens lojalitet er knyttet til Jesu herredømme og Guds rike – eventuelt også konsiler og biskoper – men ikke primært til nasjonen og dens kulturarv.

Og likevel: I kirkens dype, økumeniske tradisjoner regnes faktisk sunn fedrelandskjærlighet som en dyd. Det handler dypest sett om den kristne plikten til solidaritet, brorskap og kjærlighet til de menneskene som man deler landet med – uansett hvem de måtte være.

LES OGSÅ: Kulturmelding om mangfold, privatisering og digitalisering

Som et hjem. 

«Det er ikke godt for mennesket å være alene», sies det i den gamle visdommen. Det er sant for oss alle. Mangler du et sosialt og kulturelt hjem, vil livet fort bli både ensomt, forvirrende og farlig. Deri ligger visdommen i tanken om den norske kulturarven som et «hjem».

Kan kulturarven fremdeles skape et rom der det er godt å være, der vi sammen som folk kan lære å være sunne og hele mennesker? Da har vi grunn til være stolte av den, ivareta den, og føre den videre.

Gå til innlegget

Et spirituelt problem

Publisert rundt 2 måneder siden - 1285 visninger

Dersom forbruk gir livet mening, blir det vanskelig å gjennomføre effektive klimatiltak. Men hva om kildene til det gode liv ligger andre steder?

Temperaturene stiger, og radikale tiltak må settes inn. Bakgrunnen for klimakrisen er blant annet overproduksjon og overforbruk. Mye av dagens liberale ideologi vil faktisk mene at vekst, velstand, teknologi, valgfrihet er selve målestokken på et godt og meningsfullt liv.

Men dersom de har rett i dette, så blir det fort ganske begredelig og humørløst å sette inn klimatiltak. Å kutte i forbruk blir som å kutte i livsmening, livskvalitet og livsglede.

Men sett nå at den ovenfor nevnte ideologien egentlig er på ganske feil spor. Sett at det å senke forbruket og leve saktere, enklere, nærmere, faktisk kan representere en slags omvendelse? At vi kan få et sunnere, rikere og bedre liv?

LES OGSÅ: – Kirken har et enormt klimaansvar

Beijing eller Bondal? 

En illustrasjon: Da jeg var rundt 16 år, arrangerte skolen en utenlandstur. Vi kunne velge mellom noen forskjellige reisemål. Jeg valgte Beijing. Det var en dyr tur som var full av opplevelser og turistattraksjoner. For meg var det spennende, og det gav dessuten også status å reise til et land så langt unna.

Andre elever valgte imidlertid å reise på en ukes hyttetur i Bondal ved Gaustatoppen. Jeg brukte å le av kontrasten. «Haha, mens vi reiste til Kina, reiste de til Bondal!» Men i dag? I dag vet jeg at turen til Bondal hadde mange skjulte skatter å by på, og at disse ligger nært opp til de ­essensielle ting som et menneske trenger. Nært og varmt fellesskap, deltagelse og utfoldelse, kontakt med natur og kultur, ro og meditasjon, sunn og god mat. Og det er ikke tilfeldig at en slik enkel og sunn tur også var vennlig innstilt mot klimaet.

Livssubstitutter. 

Men her er et paradoks. For dersom vi faktisk lever bedre dersom vi lever enklere, hvorfor lever vi da ikke slik allerede? Vi vil jo ha et godt liv? Noe av det tror jeg har å gjøre med at det faktisk er krevende å få dekket en del helt grunnleggende behov i dagens samfunn, ikke minst knyttet til det sosiale, og til anerkjennelse.

Politikerne favoriserer individet og valgfriheten – dette er kjernen av liberalismen. Dette har sine styrker. Men det kan også medføre at små og store fellesskapskulturer blir borte. Da etterlates i praksis et dypt sosialt, kulturelt og spirituelt vakuum. Dette kan det være smertefullt – endog uutholdelig – å leve i. Derfor fylles det også raskt opp av markedets «livssubstitutter»; reiser, underholdning, teknologi, materielle varer, matopplevelser og så videre.

LES OGSÅ: – Plastkampen slåst ikkje med klimakampen

Pavens visjon. 

I så måte må man faktisk si at miljøkrisen, knyttet til forbruk og marked, egentlig også er et eksistensielt og spirituelt problem. Det handler, på dypet, om hva meningen med livet egentlig er; hvordan vi kan ha et godt liv som mennesker; hvordan vi kan leve i harmoni med hverandre og med naturen. Hvem skal rettlede oss i arbeidet for alt dette, i dagens situasjon?

Vel, i sommer leste jeg bøker av de anerkjente kommentatorene Naomi Klein og Pankaj Mishra. Klein, en jøde, skrev om kapitalisme og klima. Mishra, en hindu, skrev om spenninger knyttet til innvandring, identitet, fellesskap og fundamentalisme. Og de sa begge (jeg hoppet nesten i stolen): «I dagens vanskelige situasjon gjør vi klokest i å la oss lede av pave Frans, og ikke minst hans natur-encyclika Laudato si.»

LES OGSÅ: Å speile seg i naturen

Tankevekkende, men vist sagt. Pave Frans er selv formet av Jesu radikale gudsrike-visjon, men tolket og formet gjennom fransiskansk spiritualitet. Denne spiritualiteten vektlegger harmoni med skaperverket og omsorg for de fattige.

Selv er jeg ikke katolikk, og mange mennesker i Norge er ikke engang medlemmer av noen kirke. Men Frans er uansett i kontakt med mange tradisjoner og verdier som er sunne for alle som mennesker – og som presenterer et godt og utfordrende alternativ til en del usunne krefter innen dagens marked og ideologi.

Gå til innlegget

Et hjem for oss

Publisert 3 måneder siden - 1057 visninger

Leter man i dag etter sosiale fellesskap som tilbyr fyldig og variert livsutfoldelse, kommer man neppe utenom religiøse trossamfunn. For kirken innebærer det imidlertid også et stort ansvar.

London er en by full av liv, kultur og opplevelser. Jeg var der en uke i sommer. Men jeg har skjønt at nettopp dette mangfoldet har en stor bakside. Den som bor i London, kan lett oppleve rotløshet og ensomhet.

Under mitt opphold bodde jeg for eksempel i en blokkleilighet hos et middelaldrende litauisk ektepar. De kjente seg ensomme i byen. «De første par årene var det herlig», fortalte min hybelvertinne. «Alt var nytt og spennende. Men det tredje året avtok fascinasjonen. Det var som om glansen en dag var borte. Folk snakker ikke med hverandre her i byen, og alt er dyrt. Nå tenker vi på å flytte tilbake til Litauen.»

Islam og sosial tilhørighet. 

Hvor skal man finne et fellesskap å høre til i, på et slikt sted? I den bydelen som jeg bodde i, Tower Hamlets, spilte islamsk religion og kultur en viktig rolle i så måte. Jeg så hvordan den monumentale East London Mosque tilbød en rekke positive fellesskapsbyggende aktiviteter og møtepunkter. Samtidig kunne jeg ikke unngå å legge merke til at gatene var fulle av kvinner med nikab og burka. Og i bokhandlene kunne jeg se både bøker om sunn spiritualitet og moral – og krasse bøker om å adlyde Allah for å unngå helvete.

Jeg tenkte: «Dette kan ikke være bare lett for muslimer som bor i området. Her er det lett å falle i grøfter. Enten meningstom sekularisme, hard arkitektur, isolasjon og rus. Eller bli med i et religiøst fellesskap og finne tilhørighet. Men det er ingen selvfølge at det fellesskapet man blir med, er bare sunt.»

LES OGSÅ: Fellesskap er ingen selvfølge

Ulike kristenkulturer. 

Noe av den samme spenningen, om enn i langt mildere utgave, opplevde jeg da jeg besøkte en britisk, karismatisk menighet for unge voksne. Forkynnelsen der var engasjerende. Av og til var jeg rykende uenig. Samtidig var det overraskende lett for meg å kjenne meg hjemme der. Klesstil, væremåte, holdninger var nærmest identiske med dem jeg kjente fra norske menigheter i Oslo. Og møtet ble etterfulgt av en kjempetrivelig sosial samling på den lokale puben, med øl, kaffi og fotball-VM på storskjerm.

Atter andre erfaringer fikk jeg da jeg besøkte ortodokse kirker i London. De er medlemmer i den samme verdensvide kirke som meg. Kulturene der var samtidig utpreget russiske og greske. Jeg satt på bakerste benk og forsøkte å forstå et og annet ord i liturgien, å reise meg når jeg skulle, og ellers vise så mye respekt jeg kunne. Jeg tenkte: «Dette var meningsfullt. Men her er de kulturelle forskjellene store. Det ville ta lang tid og mye arbeid for meg å virkelig passe inn i et slikt miljø.»

Sunn livsutfoldelse. 

Det er noe dypt menneskelig i det å søke fellesskap, og det å dele tro, ritualer, aktiviteter, sang, vennskap. Mange ulike miljøer og foreninger kan tilby deler av dette. Men det er særlig religiøse samfunn som tilbyr fylden av det. Dette er for øvrig også et poeng som understrekes med styrke – og ikke så rent lite vemod – av den ateistiske og humanistiske filosofen Alain de Botton, i boka Religion for Atheists.

LES OGSÅ: Ateistenes åndelige lengsel

Det å kjenne seg hjemme i livssynskulturer kommer imidlertid ikke av seg selv. Det krever langvarig sosialisering. Som barn ble jeg sosialisert inn i norsk, protestantisk kirke- og bedehuskultur. Dette ble en dyp del av min identitet, mitt reservoar, min ballast. Det gjør at jeg i dag for eksempel på 1-2-3 kan få en haug med venner i en britisk menighet i London.

Åpenhet for verden. 

Slik kulturell identitet og tilknytning kan altså åpne muligheter – men også by på mange personlige utfordringer. Jeg tenker på hvor viktig det er at kristne miljøer legger til rette for sunn livsutfoldelse, sunn åpenhet for 
verden, samtidig som man er i kontakt med dype og meningsfulle tradisjoner. Det er et vanskelig, men viktig arbeid. Slik legges sterke premisser for hvilken retning livet vil ta.

LES OGSÅ: Det er kanskje ikke akkurat «normalt» å tro på Gud

Trykket i Vårt Land 20. september 2018 i spalten Tendenser. 

Gå til innlegget

Hjemme i kulturen

Publisert 4 måneder siden - 1036 visninger

Som nordmenn oppfordres vi ofte til individualisme og selvstendighet. Men slike idealer kan også få uheldige konsekvenser.

Dersom noen spør deg: «Hvem er du?» - hva svarer du da? Da jeg var 15 år, ville jeg svart noe slikt som dette: «Jeg er Hallvard; kristen; har foreldre og fire søsken; fra Vrådal i Telemark; liker fotball og Pink Floyd». 

De siste 20 årene har jeg imidlertid vært på en lang og selvbevisst indre og ytre reise. Jeg har lengtet etter en slags orden på livet – en stabil og trygg nok identitet, psyke, kroppsfølelse og sosial situering til at jeg faktisk kunne gå i gang med å leve. 

Sjels evige frelse. 

Hva drev meg ut på en slik identitetsreise? Mye hadde å gjøre med min kristne bakgrunn. Jeg ble opplært til å ha kontinuerlig omsorg for min sjels evige frelse, etter Martin Luthers forbilde. Man skulle ikke være en «kulturkristen». Det gjaldt derimot å prøve seg selv, og å studere Bibelens historiske budskap. Slik kunne man finne frelsesvisshet og bygge livet sitt på «fast grunn». Men det var vanskelig å kombinere en slik kamp med det å falle til ro og «leve livet» uten bekymringer. 

Selv gikk jeg inn i en anspent streben etter å leve fromt og rettferdig, kombinert med hvileløse og enorme studier. Disse aktivitetene gav meg nok en slags mening, verdi og identitet. Men det var et snevert og ustabilt fundament. Livssyn og teologi ble utsatt for ukentlige revisjoner i lys av mine intense studier. Frelsesvissheten skulle vise seg umulig å oppnå, gitt Jesu høye idealer og de mange ulike kriteriene for hvem som var «innenfor». 

Skal fritt velge. 

Den bredere moderne norske kulturen som også har preget meg, har samtidig sin egen versjon av Luthers individuelle leting etter fred i sjelen. Her gjelder det å bygge identitet. Ikke ved å finne Gud, men ved å finne seg selv og sin egen vei. Man skal fritt velge slikt som: Tanker, verdier, holdninger, vaner, skikker, preferanser, hobbyer, relasjoner, ritualer, bosted, yrkesvei etc. etc. «Frelsen» er å leve et autentisk og velbegrunnet liv som gir status. 

Liksom i min protestantiske kristendomsbakgrunn advares det mot ukritisk og passiv overtagelse av kultur og tradisjon. Det kan også føre til «fortapelse» av den personlige identitet; man blir én i mengden. Men heller ikke den moderne sekulære streben etter «selvvisshet» kan føre frem til indre og ytre ro. Identitetsvariabler og levealternativer er overveldende. De er potensielt utallige, og dessuten i stadig forandring. Hvordan kan jeg egentlig vite hva jeg skal velge? Og jaget etter status og anerkjennelse tar aldri slutt. 

Som en labyrint. 

Den moderne, individuelle letingen etter identitet som jeg her har beskrevet, kan bli som en labyrint som det er farlig å komme inn i, og vanskelig å komme seg ut av. Slik ble det i alle fall for meg: I min hvileløse grubling på jakt etter en stabil og trygg identitet, opplevde jeg store påkjenninger. Det var på mange vis et liv i strid med min egen menneskenatur. 

Jeg har, opplever jeg, nådd fram til et visere liv, der jeg er i dag. Særlig viktig for meg var å finne frem til en erkjennelse av Gud, virkeligheten og livet som uutgrunneligemysterier å ta del i heller enn konkrete størrelser å forstå. Dermed trådte også grublingen etter frelsesvisshet i bakgrunnen. En annen viktig erkjennelse er at jeg faktisk ikke kan tenke eller velge meg frem til en sunn og stabil identitet og livsførsel. Dermed blir det avgjørende viktig for meg å ta del i sunne og stabile fellesskap og kulturer der jeg kan bli sett, anerkjent og formet. 

Så hvem er jeg i dag, etter min 20 år lange reise? Fremdeles Hallvard; takknemlig nordmann; veldig glad i familie, venner og hjembygd; avhengig av naturen. Fremdeles kristen. Kulturkristen. 

Trykket i Vårt Land 16.august 2018.

Gå til innlegget

Hva er det egentlig som former vår tro og identitet?

Publisert 5 måneder siden - 667 visninger

I vesten stoler vi på tanken, logikken, rasjonaliteten og vitenskapen. I praksis er det ofte andre kilder som styrer våre valg og vår virkelighetsforståelse - ikke minst familie og oppvekstkultur. Jeg reflekterer og inviterer til dine innspill.

Jeg har lyst til å dele noen spredte tanker og refleksjoner som jeg har gjort meg, sånn underveis, og så invitere dere lesere til å komme med egne innspill. Det eneste kravet jeg stiller til innspillene, er at de er ærlige. 

La meg så begynne. Jeg så min venn Espen Ottosen bli intervjuet om "Min tro" på Vårt Land-siden. Jeg har først lyst til å komme med noen refleksjoner og undringer rundt dette fine intervjuet. Espen har vært aktiv med apologetikk, etikk og dogmatikk, og filosofi og samfunn, i det offentlige rom, i lang tid. Han gjør en god figur og har mye vettugt å komme med. Av og til har jeg selv diskutert med han. En del ganger har jeg synes at jeg har hatt bedre og dypere vitenskapelige argumenter enn han (vel, det er vel naturlig å mene slik - og elles har jeg jo også hatt mye fritid til å lese :-S)

Espen har lyttet og kommet med tilbakemeldinger, men ofte bare "up to a point". Der jeg på nevrotisk vis har søkt å komme til bunns, å overbevise, å argumentere med bøker, har Espen vært mer chill, trekt seg fra diskusjonen, sagt at "det finnes nok en løsning her", og latt det bli med det. Jeg har ofte tenkt at 'her ligger det andre hensyn under'. 'Han søker ikke den rasjonelle sannheten av hele sitt hjerte!!' 

Slike hensyn kom for eksempel fram i "Min tro"-intervjuet. Espen fortalte åpenhjertig om sin mor, som formet hans tro, om oppveksten i misjonsorganisasjoner, om kallet til å bli misjonær, om den meningsfulle opplevelsen ved å diskutere troen i det offentlige rom, om identiteten som ligger i å arbeide som info-leder for NLM. Slike erfaringer og opplevelser og kulturer spiller altså en sterk rolle for Espen. De former hans identitet. De "holder ham på plass". De ansvarliggjør ham, med hans tro og livssyn. Og så videre.

Er det galt? Før ville jeg på en måte tenkt det. Om jeg er litt "cheeky", kan jeg hevde at kulturen selv mener at dette er galt, og at Espen selv bekrefter det, på en måte. (Igjen, jeg er litt cheeky her, og leker med tankerekker - jeg mener ikke å kritisere intervjuet). Spørsmål, ikke sant: Hvor ofte hører man Espen si, i det offentlige rom: "Ja, jeg argumenterer filosofisk for dette standpunktet...men sånn egentlig så spiller det en langt viktigere rolle for meg at min mor lærte meg at dette var det rette standpunktet å ha. Og dessuten har jeg et meningsfullt liv der troen preget meg, så jeg vil uansett ikke gå i gang med noen seriøs revisjon av livssynet mitt."

Jeg synes ikke Espen (eller jeg selv!) har argumentert slik særlig ofte. Jeg tror jeg forstår hvorfor. Vi har forsøkt å være rasjonelle, og komme med gode argumenter, som i prinsippet kan undersøkes og etterprøves kognitivt, historisk, empirisk, logisk, vitenskapelig. Jeg kjenner igjen det samme mønsteret i "meningsdebatten" i VLs spalter i det siste. Dette er tilsynelatende en rasjonell og filosofisk debatt om graden av mening i tilværelsen etc. Ingenting galt med det, jeg er ikke imot filosofi og meningsutveksling. 

Men er det ikke noe misvisende her, likevel? For om man spør hva som ligger under og "styrer" standpunktene hos deltagerne, blir svaret i praksis noe ganske annet enn "rasjonelle argumenter". Disse argumentene kan i beste fall spille en underordnet rolle. Dette er det naturligvis ingen problem å avdekke i ateist-debatten. Joda, Dawkins, Hitchens, Harris og co har mange gode argumenter som det var verdt å diskutere.

Men før eller senere kommer følelsene i sving, og så ser vi hvor skoen egentlig trykker. "Kristendommen har et forferdelig gudsbilde og forkynner helvete! Det gjør meg sint og redd!" "Kristendommen gir oss ikke seksuell frihet! Det hemmer min livsutfoldelse!" "Islam skaper terrorisme og gir meg angst! Dessuten vil jeg ikke ha mye forandring av moderne sekulær kultur." Ja. Det er som regel slike ting som (ofte forståelig nok) går igjen. Som Dawkins for eksempel sier: Kristendommen er opptatt av "SIN SIN SIN SIN SIN SIN SIN". Ikke så "rasjonelt" sagt, kanskje. Men bra at han spiller med åpne kort der, om hvordan han føler det, synes nå jeg.

I praksis har debattantene (inkludert meg selv) et helt liv - oppvekst, kultur, erfaring, kunnskap, psykologi osv. - som styrer hvilke argumenter man holder seg med, og fremmer. Det er klart at man vil preges av historie, vitenskap, filosofi osv. Disse representerer kilder til rettledning og felles meningsplattform. Jeg er, for å si det igjen, ikke imot vitenskap og vitenskapelig samtale.

Men påvirkningen er langt mindre sterk og "ren" enn moderne vestlig diskusjonsforum og vitenskapsdiskurs kan gi inntrykk av. Det er rett og slett ikke mulig å bygge et helt livssyn eller en hel kultur av bare "vitenskap". Unge og naive folk (slik jeg også var en gang, og sikkert ennå er) kan tro at dette er mulig. Men med alder og innsats kommer også visdom. Virkeligheten var visst langt, langt mer kompleks enn jeg trodde. Jeg var også selv langt mer preget av min bakgrunn enn jeg trodde.

For hver nye lærdom jeg oppnår, åpner det seg opp nye mørke felter i kunnskapen. Og hva med all erfaring, kultur, mening, virkelighet som ikke kan kvantifiseres, ikke kan settes på språklig formel? Og hva med alle inkommensurable paradigmer i de ulike fagfelter (for å snakke "Kuhnsk) - hvem er i stand til å arbeide ut anomaliene og avgjøre hvilke paradigmer som er mest fruktbare? Og hva med det faktum at vitenskapen er i utvikling, og stadig revideres, og er åpen mot det store, store ukjente? Og hva med det faktum at vitenskapens problemstillinger, dataområder, metoder og kulturer alltid er preget av samtiden med dens kompleksitet? Og hva med det faktum at vitenskapen alltid er en menneskelig konstruksjon og abstraksjon fra den bredere "livsverden"? Og så videre. Og så videre. 

Jeg bestrider ikke at man kan gjøre "headway", og for eksempel luke ut åpenbart irrasjonelle livssynsstandpunkter, eller finne ut av konkrete problemstillinger. Mye av mitt voksne liv har bestått av slike aktiviteter. Slik sett - og også med tanke på mye annen kunnskapserkjennelse - er vitenskapen svært verdifull. Men at rasjonell og vitenskapsbasert og filosofisk tenkning skal kunne gi fundamenter for et sikkert og kunnskapsbasert livssyn, og avgjøre med god sikkerhet hva jeg bør tro, hvordan jeg bør leve, hvordan kulturen bør utformes, hvilke ritualer som bør utføres, hvordan fantasien skal utfolde seg osv. osv.? Get outta here. Hva var det Sokrates sa (sånn ca.)? Den vise er klar over hvor lite han vet.

For meg har denne voksende innsikten kommet veldig sakte, ikke minst fordi den står i motsetning til en del grunnvoller i vestlig tenkning. Sokrates brukte en metode for å finne sikker kunnskap; spørsmål og svar. Luthers metode var å lete i Bibelen, ved historisk og filologisk eksegese, etter sikker kunnskap. Descartes' metode var å bruke fornuften, og kritisk prøve alt han trodde han visste. Så kan vi tenke på Hume, Kant, Locke Osv.

Disse "metodeidealene" ligger dypt i vår kultur, og de er også på sitt vis verdifulle. Men det de alle kan ha til felles, er at de radikalt underslår hvor sterkt man ubønnhørlig preges av kultur, tradisjon, oppvekst, erfaringer osv. Både Sokrates, Luther og Descartes, for eksempel, var dypt preget av mange, mange premisser som de ikke selv var klar over og som de naturligvis selv heller ikke utsatte for kritisk prøving. Dette er det lett å se med ettertidens historiske briller på. Men så lett var det ikke å se der og da, for de tre. 

 

Hva vil jeg frem til med disse refleksjonene? Vel, kanskje peke på at oppvekst, kultur, tradisjon faktisk former hver og en av oss på dypt vis, og at rasjonell diskusjon - selv om den (ja!) har et begrenset potensiale til å endre oss ved å sikte mot sannhet - faktisk ofte er et slags "overflatefenomen" som styres av dypere sider ved kultur og personlighet og ønsker og frykter. Om så er tilfelle, innebærer det en slags kritisk revisjon av "fornuftens" potensiale. (Og hva er nå egentlig fornuft? "Which rationality?," som Macintyre så godt understrekte). Og det innebærer også en gjeninnsettelse av kulturens, tradisjonens, familiens, naturens, erfaringens osv. identitetsskapende verdi - inkludert en oppvurdering av "vett og visdom" i dens mange overleverte former. 

 

Dette reiser en hel del problemstillinger om hvordan man finner "sannhet", hvordan man avgjør hva som er "rett livssyn" osv. Mange filosofer har naturlig nok diskutert disse tingene mye. En viktig personlig side av tematikken for meg, er uansett at erkjennelsene ovenfor gir meg "rom" til å slappe mer av, der jeg faktisk står, med den brogete kulturen, troen, personligheten etc. som jeg har. Jeg MÅ ikke gjøre som Sokrates, eller Luther, eller Descartes, og hvileløst finne frem til rasjonell sannhet. I dag vet jeg at at en slik søken uansett bare kan "take me so far". Og jeg vet at jeg uansett også formes av kultur, og derfor kan "ta tilflukt" til det jeg med hele meg oppfatter som sunne kulturer. Jeg kan føre videre det som jeg opplever som sunt, i de kulturer jeg selv vokste opp med. Jeg trenger ikke konstruere min egen identitet, mitt eget livssyn, min egen kultur. Jeg trenger ikke begrunne alt mulig - slik begrunnelse er uansett ikke mulig på fullstendig vis, og det er heller ikke noe soloprosjekt. I den grad vi som medmennesker og medborgere har ulike kulturer, er det også et spørsmål om rasjonell diskusjon egentlig er den eneste eller beste veien for harmonisk samliv. Hva med felles måltid - felles lek - felles kunst - felles vandring - felles naboskap? Hm. Ja, jeg tenker høyt. 

 

Dette var noen refleksjoner på veien - de vil garantert revideres, men...ja, det er jo også en del av det flytende og usikre og begrensede ved kunnskapene som vi har, og som vi uttrykker. Men virkeligheten er større. Jeg vil til slutt takke Espen for et veldig fint og ærlig og tankevekkende intervju, og så invitere leserne til å dele egne tanker om tematikken. 

 

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77225 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
nesten 2 år siden / 43404 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34800 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27777 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22426 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22135 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20026 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19033 visninger

Lesetips

Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
41 minutter siden / 43 visninger
Barnetrygd, barnehager og familiepolitikk
av
Odd Egil Rambøl
rundt 10 timer siden / 60 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
1 dag siden / 274 visninger
Hva med menighetene?
av
Dag Brekke
1 dag siden / 113 visninger
La flere unge slippe til
av
Rode Hegstad
1 dag siden / 111 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
1 dag siden / 144 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
1 dag siden / 186 visninger
En iboende verdighet
av
Erik Lunde
2 dager siden / 253 visninger
Bygger på menighetene
av
Andreas Aarflot
2 dager siden / 148 visninger
Styrking av fødselspengar no!
av
Aina Alfredsen Førde
2 dager siden / 106 visninger
Les flere

Siste innlegg

Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
41 minutter siden / 43 visninger
Barnetrygd, barnehager og familiepolitikk
av
Odd Egil Rambøl
rundt 10 timer siden / 60 visninger
Plikt til aktivitet
av
Vårt Land
rundt 10 timer siden / 85 visninger
Den våkne biskopen
av
Inger Cecilie Stridsklev
rundt 23 timer siden / 109 visninger
Vägen tillbaka till Duraslätten
av
Anders Ekström
rundt 23 timer siden / 52 visninger
Katolske feltprester
av
Haakon Omejer Sørlie
rundt 23 timer siden / 92 visninger
Det som ikke sies
av
Åste Dokka
1 dag siden / 965 visninger
Jeg tror i vår tro!
av
Magne V. Kristiansen
1 dag siden / 200 visninger
Flere må delta i debattene
av
Elisabeth Hoen
1 dag siden / 192 visninger
Les flere