Halldis Bjerkvik Volle

Alder: 35
  RSS

Om Halldis Bjerkvik

Redaktør for ungdomogmedier.no

Følgere

Hva gjør vi med «Skam»?

Publisert over 1 år siden - 1929 visninger

Hoderisting alene fører ikke til forbedringer. Større innsikt i unges liv kan derimot føre til mer forståelse og omsorg.

Å sitte på avstand, kanskje se en trailer eller et klipp, gir et skjevt bilde av serien og fenomenet «Skam» på NRK. Det gjør det enkelt å riste på hodet over «dagens ungdom», men hva hjelper det?

Jeg har sett alle episodene. Så langt har over 400.000 i snitt sett hver episode av sesong 2. Rundt regnet er det i underkant av 300.000 personer i alderen 16-19 år i Norge (SSB), og selv om «Skam» har eldre seere tror jeg det er trygt å si at de fleste i målgruppen får med seg serien.

Mange har diskutert hvor virkelighetsnær serien egentlig er. Et halvt år med research, blant annet dybdeintervju med ungdommer i alderen 15-19 år, danner bakgrunnen for «Skam». I et intervju i Aftenposten forteller unge jenter om at de kjenner seg igjen og at de er glad for at foreldrene også følger med:

– Serien gjør jo at foreldrene våre ser hva vi gjør, sier Hedda Kjølnerød Kristoffersen (15).

Azora Reinholt (16) forteller til Aftenposten at ikke alle tenåringer er som karakterene i «Skam», men at det er realistiske situasjoner i bunnen, selv om det er urealistisk og overdrevent.

På tross av at livet på Oslo vest med russebusser, slåssing og festing ikke er like gjenkjennelig for alle unge på forskjellige steder i Norge, tar serien likevel opp universelle tema.

Overgrep er ett av temaene. Kripos roste «Skam» for å gi unge jenter drahjelp i møte med ubehagelige opplevelser som de er usikre på om de kan anmelde. Langt fra alle voldtekter blir anmeldt og det sier noe om den mørke siden ved å være ung jente i dag.

Det er mye som kan diskuteres ut fra «Skam», men P3 gir uttrykk for omsorg for målgruppen i arbeidet med serien. Selve valget av navn er det mange som har stusset over, men ifølge manusforfatter og regissør Julie Andem er det ungdommene som var på audition til serien som selv har valgt og stemt frem navnet «Skam».

Å se hele serien har vært krevende, spesielt fordi ungdommene er helt overlatt til seg selv i vonde situasjoner. Samtidig er det mye som er positivt i serien. Målet med denne kommentaren er ikke å ta stilling til om Ungdom & Medier anbefaler eller ikke anbefaler serien, men å ta på alvor at de aller fleste ungdommene ser «Skam». NRK har gitt serien 12 års aldersgrense selv om målgruppen er 16 år gamle jenter. Jeg skulle ønske NRK var tydeligere på merking av aldersgrense satt i sammenheng med alderen for målgruppen, selv om det er umulig å kontrollere alder på seerne når serien er tilgjengelig på nett. Det er der voksne ikke må lukke øynene og interessere seg for hva barn og unge møter på nett.

Så langt i serien ser det ut som en slags mening med livet er knyttet til gode relasjoner, både når det gjelder venninner og kjærester. Samtidig erfarer ungdommene at relasjoner ofte går i oppløsning. Her treffer «Skam» en nerve. I en scene mot slutten av episode 10 virker det som forholdet mellom hovedpersonen Noora og kjæresten William er over. William ombestemmer seg likevel, kommer tilbake og omfavner Noora. Håpet om å bli møtt med kjærlighet og varme i stedet for avvisning ligger dypt i alle mennesker. For kristne ungdomsledere og foreldre gir dette en mulighet til å snakke om evig kjærlighet fra Gud, som er selve opphavet til kjærlighet.

I «Skam» er ungdommene overlatt til seg selv fordi foreldrene er for opptatt eller ikke bryr seg. Jeg vil utfordre til å se nærmere på «Skam» med kjærlighet og omsorg for unge. Og at hoderisting blir byttet ut med kjærlighet i praksis. Det kan for eksempel være å melde seg som natteravn, be eller bidra med annet frivillig arbeid for ungdommer.
FØRST PUBLISERT SOM KOMMENTAR PÅ FAMILIE OG MEDIERS HJEMMESIDER
Gå til innlegget

Vi er begrenset

Publisert nesten 2 år siden - 888 visninger

Unge stresser og strever for å bli perfekte på alle områder. Hjelper det å snakke om at vi egentlig ikke strekker til?

På bilder klarer vi å skape en «perfekt» virkelighet. Reklamebilder av kjøkken vises uten så mye som en smule eller et hakk i gulvet. I reklamer for sminke finnes det ikke en ujevnhet i huden til modellen. 

Essena O’Neill (19) fra Australia hadde over en halv million følgere på Instagram, og la ut mange bikinibilder. Hun valgte plutselig å forlate sosiale medier. I flere videoer forteller hun sannheten bak ulike bilder hun tok. På ett av bildene ser det ut som hun ikke har så mye sminke, at hun bare er naturlig pen, men Essena forteller at hun ble sminket lenge før bildet ble tatt. Videre forteller hun i videoen at selv om hun brukte mye sminke for å føle seg bedre, så virket det ikke: 

«This perfect girl in this picture that got 23,000 likes, this girl looked in the mirror most days and hated her appearance.»

Hun sier at hun følte hun var nødt til å sminke seg, og at hun tenkte: «I'm not enough without this.» Flere ganger sov hun med sminke eller stod opp tidlig og sminket seg. I videoen reflekterer hun over dette: «This is how I look when I wake up, why do I have to feel ashamed of how I look naturally?»

Det at mennesker strever etter å være vakre er ikke nytt, men når vi nesten er fastklistret til smarttelefonen og nettet med retusjerte bilder er det grunn til å tro at det i større grad enn tidligere preger vår oppfatning av verden. De konstruerte bildene setter virkeligheten i et grelt lys, og viser hvor langt unna det perfekte vi lever.  

I den danske avisen, Kristeligt Dagblad, skriver Søren Søberg Poulsen, selverklært ateist og lærer: «For hvor den kristne accepterer syndens realitet som det, der adskiller menneskelivet mangler og lidelser fra gudsrigets ideelle verden, så er det kun individet selv, der for nutidens sekulære menneske står til hinder for den perfekte og fuldendte lykketilværelse (…) Det er en tragedie, som gør især unge mennesker sårbare og ensomme.»

Poulsen mener at i det å akspetere det ukomplette ligger det forløsning, med eller uten Gud. Men å bli værende i en ukomplett tilstand, eller uten himmel over livet, er ikke nødvendigvis så enkelt. Det gjelder spesielt i en kultur som dyrker det perfekte og der selvfølelsen ofte bygges på utseende eller prestasjoner. Faren for å måle ens egen verdi opp mot hvordan man oppfattes av andre er snublende nær. 

Vi vil gjerne bli likt av andre, det er et behov som ligger dypt i oss, men som samtidig gjør oss sårbare for omgivelsene vi befinner oss i. 

Hvilken forskjell gjør troen på Gud? Først av alt gir det en bekreftelse om at vi er ønsket, vi har ikke tilfeldigvis blitt til, men er planlagt og elsket med en betingelsesløs kjærlighet. Den kjærligheten kan gi styrke når omstendighetene er vanskelige, og det er ikke uten grunn at kristen tro ofte har vært slavenes religion. Troen på Gud hjelper også når man opplever å svikte selv, og faktisk har grunn til å miste troen på seg selv. Tilgivelsen, eller nåden, gir liv. Troen gir ikke minst håp og en grunn til å se fremover, siden det vil skje en gjenopprettelse av det som på langt nær er perfekt nå. 

«Kan du tåle å se at jeg bare er et menneske?» synger Trygve Skaug i «Gir meg nåde». I møte med vår egen selvforakt kan kjærligheten, nåden og håpet løfte mennesker opp. På den måten kan det å akseptere våre mangler være frigjørende, når det betyr å se virkeligheten i øynene. Vi er begrenset, men ikke uten håp. 

FØRST PUBLISERT SOM MEDIEKOMMENTAR PÅ FAMILIE OG MEDIER

Gå til innlegget

Hva er problemet med "Fifty Shades of Grey"?

Publisert rundt 3 år siden - 3569 visninger

Allerede før kinopremieren koker debatten. – Det er i bunn og grunn en kjærlighetshistorie, med uvanlig sex, sier E.L. James, forfatteren av de populære bøkene som filmen er basert på.

«Let the fantasty become reality», reklamerer Kondomeriet i forbindelse med filmpremieren, og illustrerer reklamen med håndjern, pisk og andre sexleketøy. Sammen med filmen kommer også et kobbel av andre produkter, som Fifty Shades-undertøy på KappAhl og dusjsåpe på XXL.

Forfatteren E.L. James, som er gift og har to tenåringssønner, forteller at hun er sjokkert over hvor populær bokserien har blitt. Hun sier at hun skrev bøkene som en slags midtlivskrise. Hos anmeldere har ikke bøkene fått særlig varm mottakelse, men bokserien er en av de raskest selgende noensinne. Fifty Shades of Grey har solgt i over 100 millionar eksemplarer og er oversatt til mer enn 50 språk. De aller fleste leserne er kvinner, fra studenter til pensjonister.

I Skavlan forteller E.L. James at hovedpersonen Christian Grey er drømmemannen på papiret og i fantasien – men ikke i virkeligheten. – Å leve med ham ville vært et mareritt, sier hun.

Christian Grey er både dominerende og kontrollerende. Den enorme entusiasmen for bøkene og filmen har derfor overrasket mange, siden vestlige kvinner har vokst opp i samfunn med kvinnekamp og feminisme. «Det er lett å kjenne seg igjen i grunnplottet i Fifty Shades of Grey for alle som lever med en voldelig, kontrollerende eller misbrukende partner», skriver Olaf Moriarty Solstrand, bibliotekar og forfatter, i Dagbladet. Han mener derfor vi bør snakke om temaet og filmen.

Hvorfor har Fifty Shades of Grey likevel blitt så populær? Det er forståelig at det å bli overøst med gaver fra en kjekk milliardær og at det å være ettertraktet av en mann som kun har øyne for deg, er noe som appellerer. At kvinner kan ønske å utforske sin seksualitet er heller ikke overraskende. Det oppsiktsvekkende er et så stort antall kvinner finner underkastelse og vold i forbindelse med sex, også kalt BDSM, underholdende.

Flere har beskyldt forfatteren for å glorifisere vold i parforhold, og organisasjoner i USA og Norge oppfordrer til å gi penger til lokale krisesenter, i stedet for å kjøpe kinobilletter, skriver VG

Hovedpersonen Christian Grey er en mann med traumer fra barndommen, og i bøkene dempes lysten hans til det som kalles BDSM når han møtes med kjærlighet. Bøkene har også en lykkelig slutt, der Christian og Anastasia gifter seg, kjøper et hus og får barn.  

Bøkene – og filmen – bringer spørsmålet om BDSM inn i populærkulturen og kan bidra til å normalisere det som er ekstremt. – Mange unge vet ikke hva som er greit eller ikke når det gjelder krenkelser, overgrep og sexpress. Ungdom er usikre på hvor grensene går når det gjelder voldtekt på fest, fysisk vold fra kjæresten, psykisk vold, tvang, press og seksuelle overgrep, sier direktør i Bufdir, Mari Trommald, til VG.

Filmen har 15-års aldersgrense. Hvilke problemer kan oppstå hvis de yngste seerne forsøker å omsette fantasien til virkelighet, som Kondomeriet reklamerer med? Vil de som er unge i dag senere spørre oss hvorfor vi ikke advarte dem sterkere mot det?

Innlegget er opprinnelig en mediekommentar fra Familie & Medier 11.2.2015

Gå til innlegget

Positivt om fylla

Publisert over 3 år siden - 605 visninger

NRK sender en ny sesong av «Fylla». Realismen i det første programmet kan gjøre livet bedre for mange seere – og kanskje også barn.

For ett år siden etterlyste Familie & Medier en mer kontroversiell utgave av programmet «Fylla». F&M ønsket at også de negative konsekvensene ved fyll skulle komme tydeligere frem, og tok opp dette i et møte med NRK. Basert på det første programmet ser sesong nummer to mye mer lovende ut.

På NRKs nettside omtales «Fylla» som «en populærvitenskapelig guide til deg som lurer på hva som egentlig skjer når du løfter flaska til munnen». I det første programmet blir en mann slått ned på byen, helt uventet. Senere får vi se hva som skjedde før angrepet, som endte på legevakta. Ellers blir det illustrert hvordan ulike promillegrenser for bilkjøring slår ut, når deltakerne sykler en hinderløype med promille.

Til sammen gir dette et mer realistisk bilde av fyll. Samfunnet betaler en høy pris for helgefylla. «I 70-80 prosent av alle voldstilfeller i Norge er voldsutøver, eller voldsoffer, eller begge parter påvirka av alkohol», sier programleder for «Fylla», Ole-André Sivertsen. En fersk undersøkelse, gjennomført for Helsedirektoratet, viser at 36 prosent føler seg utrygge i sentrum av hjemkommunen i helgene. 21 prosent svarte at de ville gått ut oftere hvis det var mindre fyll og vold.  

I desember dobles omsetningen til Vinmonopolet, sammenlignet med resten av året. Det fører til at flere barn blir eksponert for voksne som er rusa. Barn merker raskt om mamma eller pappa forandrer seg.

– Hvis man klarer å se alkoholbruk- og oppførsel gjennom barnets øyne, vil man kanskje stoppe opp litt og stille seg noen nye spørsmål, sier psykologspesialist Frid Hansen, som er en av Norges fremste eksperter på feltet barnefamilie og rus, til Aftenposten.

Gjennom kampanjen Hvit jul oppfordres folk til å signere en kontrakt om å ikke drikke alkohol når de er sammen med barn 24.-26.desember, for å sette fokus på rus i jula. Folkehelseinstituttet anslår at rundt 90 000 barn lever i hjem der det er rusmisbruk.

Tidligere i år viste NRK den britiske dokumentarserien «Fylleangst». Serien er nå tilgjengelig på nettet samtidig som den vises igjen på NRK3 frem til jul. I dokumentaren får ulike personer se opptak av hvordan de oppfører seg i fylla, siden de selv ikke husker noe som helst. I den første episoden ønsker ikke jenta som er filmet å se mer av seg selv som full, det blir for mye: – Jeg er en skam. Jeg blir kvalm av å se det. Jeg skal aldri gjøre det igjen, sier hun. Forhåpentligvis kan disse programmene åpne øynene til flere for at alkohol og fyll har andre baksider enn dagen derpå.

NRK fortjener ros for å gi nyansert informasjon om fyll, og lytte til innspill. Kanskje gir «Fylla» også svar på hvorfor norsk kultur er så gjennomsyret av alkohol. Å bli mer bevisst på konsekvensene av alkoholforbruket vil bedre livskvaliteten – ikke minst for de yngste i samfunnet. 

Innlegget er opprinnelig en mediekommentar fra Familie & Medier 20.11.2014

Gå til innlegget

Hva gjør livet verdt å leve?

Publisert over 3 år siden - 426 visninger

Den siste uken har det vært flere saker i mediene om Brittany Maynard (29), som valgte å ta sitt eget liv fordi hun hadde uhelbredelig kreft.

Det er hjerteskjærende å høre historien til nygifte Maynard, og det er forståelig at mediene har tatt tak i saken fordi hun også har frontet organisasjonen Compassion & Choices, som arbeider for at flere stater i USA skal gjøre legeassistert selvmord lovlig.

– Min drøm er at alle uhelbredelig syke amerikanere har muligheten til å dø på sine egne premisser, med verdighet, skrev hun på bloggen før hun døde.

Like før den fastsatte datoen varslet Maynard at hun ikke var klar.

– Jeg har fremdeles nok glede, jeg ler og smiler med familie og venner, så det føles ikke ut som tiden er inne helt ennå, sa hun i en video på VG.no.

1. november tok hun likevel den dødelige medisinen. Hennes situasjon har sparket i gang debatter om aktiv dødshjelp, både i USA og internasjonalt. Vi har også fått høre lignende historier om mennesker som har tatt samme valg som Maynard, og om mennesker som har valgt å ikke gjøre det.

Spørsmålet:Hva gjør livet verdt å leve?blir brennaktuelt i møte med Maynards historie, og de andre historiene som har dukket opp siste uka. Dette er en prinsipiell debatt som kan utvides til å omfatte spørsmålet om abort på grunnlag av at det blir oppdaget alvorlig sykdom eller Downs syndrom hos fosteret.

Ragnhild Tunheim Huse er forfatter av bokaFår eg lov?om søsteren Ingrid, som har Downs syndrom. Huse sier at i vår tid er det lett å tenke at lykke er det samme som å ha det behagelig, og derfor fjerne alt som kan virke ubehagelig eller utfordrende.

Thomas Sjödin, forfatter og pastor, har selv hatt to sønner med alvorlige hjernesykdommer. Han mener at hvis man forsøker å bli lykkelig så vil man snart oppdage at livet er fattig. Men hvis man forsøker å gjøre noen lykkelig, vil man oppdage at livet er rikt.

Smerte og lidelse i livet skal ikke bagatelliseres, eller undervurderes. Når livet virkelig butter imot og gjør vondt, melder gjerne de store spørsmålene seg, for eksempel hva som er meningen med å leve når kroppen bryter sammen. Og om det finnes et liv etter døden. I omtalen av episode nummer to i serien «Døden - en del av livet» står det:«En tro på at døden ikke er slutten og at det finnes en høyere makt, ser ut til å være et grunnleggende behov hos oss mennesker.»   

Svarene på de eksistensielle spørsmålene får konsekvenser for livet på jorda og hvordan vi behandler hverandre som mennesker. Følelsesmessig, og av sympati, høres historien om Brittany Maynard som avsluttet livet selv riktig ut. Er det likevel noe som skurrer? Finnes det noen absolutte grenser for liv og død som vi ikke bør tråkke over?

Søsteren til Ragnhild T. Huse, Ingrid, formulerte noe grunnleggende og tankevekkende i et innlegg på et møte om menneskeverd: «Det går an å vere psykisk utviklingshemma dersom andre godtek oss.» Og kanskje gjelder det alle mennesker – vi kan klare oss gjennom mye – og ha det godt selv om vi har vondt – hvis vi godtar og støtter hverandre.

Innlegget er opprinnelig en mediekommentar fra Familie & Medier 6. nov 2014 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Magne Kristiansen kommenterte på
BCC trenger mer business
27 minutter siden / 538 visninger
Øystein Bjaanes Lemvik kommenterte på
Argumentasjon i klimadebatten
rundt 1 time siden / 183 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Satan, hvor er du?
rundt 8 timer siden / 381 visninger
Robin Tande kommenterte på
Satan, hvor er du?
rundt 8 timer siden / 381 visninger
Øyvind Norderval kommenterte på
Mine drømmer for Kirken
rundt 8 timer siden / 1931 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Til forsvar for mennesket
rundt 8 timer siden / 430 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
En konge til Ingrid Alexandra
rundt 8 timer siden / 781 visninger
Øyvind Norderval kommenterte på
Mine drømmer for Kirken
rundt 8 timer siden / 1931 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Satan, hvor er du?
rundt 9 timer siden / 381 visninger
Torvid Høiland kommenterte på
Mine drømmer for Kirken
rundt 9 timer siden / 1931 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Satan, hvor er du?
rundt 9 timer siden / 381 visninger
Les flere