Hans Aage Gravaas

Alder: 57
  RSS

Om Hans Aage

Daglig leder for NORME - Norsk Råd for Misjon og Evangelisering. Doktorgrad (PhD) i Intercultural Studies fra Trinity International University. Bakgrunn som teolog (MF), ordinert prest (Den Norske Kirke og Evangelical Lutheran Church of America), misjonær (Mekane Yesus-kirken i Etiopia), misjonssekretær/strategikonsulent (Norsk Luthersk Misjonssamband), førsteamanuensis og lærer i misjonsvitenskap, medier, etnografi, kultur og kommunikasjon (flere steder), høyskolerektor (Mediehøgskolen Gimlekollen/Fjellhaug Internasjonale Høgskole) og generalsekretær (Stefanusalliansen)

Følgere

Troende til litt av hvert

Publisert 2 måneder siden

Det er alvorlig når kristne fellesskap og kristen forkynnelse gjør mennesker syke. Forkynnelsen skal utfordre, ja, i en viss forstand forandre, men forkynnelse skal ikke påføre mennesker angst eller psykiske lidelser. Filmen «Disco» gir oss mye å tenke på; enten vi kjenner oss truffet eller ikke. Berørt håper jeg likevel vi alle blir.

I går kveld (3.oktober) var jeg på kino. Jeg ble invitert med på pre-premieren av filmen Disco. Dette gav meg et nytt møte med usunne religiøse miljøer. På sett og vis er dette en oppfølger av «brent-barn-debatten» som herjet for en tid tilbake.

Jeg er luthersk kristen, men mener jeg også har god kjennskap til menigheter og organisasjoner med andre konfesjonelle ståsteder. Filmen gav oss mye å tenke på. Jeg kjente jeg meg likevel ikke «truffet» eller «angrepet» av det jeg så. Dette fordi jeg med stor grad av sikkerhet vet at de aller fleste kristne menigheter i Norge ikke er slik som dem vi møtte i filmen. Om noen skulle mene at dette er et velegnet utgangspunkt for generalisering eller stigmatisering, har de etter min mening en dårlig sak. Det blir også helt feil å bruke denne filmen til å «stemple» pentakostale miljøer på generelt grunnlag, tenker jeg.

Om jeg ikke kjente meg truffet eller angrepet, ble jeg likevel sterkt berørt. For dessverre kan avstanden mellom fiksjon og fakta til tider være kort. Det er mange viktige enkelttemaer i denne filmen som er verdt å ta meg seg og som utvilsomt bør gjøres til gjenstand for debatt. Jeg kan også med hånden på hjertet si at jeg faktisk har møtt kristne menigheter som har enkelte likhetstrekk med dem som ble beskrevet i filmen. 

Maktmisbruk finnes i ulike sammenhenger, ikke bare i religiøse miljøer. Mangel på åpenhet og transparens likeså. Fysiske og psykiske overgrep er selvsagt alvorlige uansett hvor de skjer, men jeg tenker det blir ekstra alvorlig når overgrepene rettferdiggjøres med åndelig begrunnelse. Åndelige overgrep kaller vi dette. Vi får i filmen et møte med mye av dette gjennom tre ulike, «fiktive» menigheter. Om disse menighetenes ytre fremtoning er forskjellig, er muligheten for maktmisbruk like stor enten man befinner seg i en moderne, ultrakarismatisk setting, i en gammeldags pinsemenighet med «bedehusstil», eller i et lokale med sakralt, høykirkelig ytre preg. Dette viser at man har god grunn til å være på vakt uansett hvor man måtte befinne seg. Seksuelle overgrep og andre former for maktmisbruk er da også avdekket i bedehusmiljøer, frimenigheter, i folkekirken, så vel som i den katolske kirke. Så her kan ingen unndra seg et kritisk blikk.

Manipulasjon er et annet tema i filmen. Å være vitne til at unge mennesker bli manipulert og bedratt av voksne personer er grusomt. At sannheten holdes nede av dobbeltliv, blankpolerte fasader og direkte løgn er direkte skadelig både for de mennesker som rammes og for evangeliets troverdighet.  Når dette rammer barn og unge blir det ekstra ille. 

Oppmerksomhetskåte, «krampekule» pastorer som vandrer rastløst rundt på scenen og som strør om seg med billige vitser og lettvint teologi er fælt å se på. Selvopptatte, ekstatiske lovsangsledere som leder forsamlingen i suggererende sanger med syltynne tekster likeså. Hvor er de kritiske spørsmålene? Hvor er det åndelige gangsynet? Jeg mener ikke at majoriteten av norske kristne menigheter er slik, men det finnes dessverre atskillige kristne fellesskap hvor enkeltelementer av dette finnes. Dette må man gripe fatt i.

Bratte og løse styringsstrukturer er god musikk for psykopater, narsissister og maktkåte enkeltpersoner i alle sosiale organisasjoner, religiøse så vel som andre. Innsyn, debatt, rammer og struktur er viktig. 

Det er alvorlig når kristne fellesskap og kristen forkynnelse gjør mennesker syke. Forkynnelsen skal utfordre, ja, i en viss forstand forandre, men forkynnelse skal ikke påføre mennesker angst eller psykiske lidelser. Når man står på prekestolen skal man være klar over at budskapet lander ulikt. Ulike livshistorier og personligheter gjør at vi ikke nødvendigvis «hører» det sidemannen hører. 

Det er også alvorlig at evangeliet forvrenges til å bli noe annet enn det det i virkeligheten er. Historien har dessverre vist at troende mennesker kan være troende til litt av hvert. Jeg har stor respekt for dem som tar seg tid til å lytte og ta hånd om «brente barn» med dype sår og skrammer, og som gjennom sjelesorg, veiledning, behandling eller nestekjærlighet gir dem muligheter til en ny start. Jeg har også stor respekt for kristne ledere som lærer av egne feil og som ikke er redd for å vise at de slett ikke var de glansbilder folk gjerne trodde. Ledere som tør å vise egen svakhet har gode forutsetninger for å formidle nådens evangelium. Disse viser at det etter oppgjør og tilgivelse kan stakes ut en ny kurs som gir nytt mot.

«Disco» gav oss mye å tenke på; alt er ikke nevnt her. Vi fikk mye å tenke på enten vi kjenner oss truffet eller ikke. Berørt håper jeg likevel alle ble. For her er det mye å ta tak i.

Det filmtekniske skal ikke jeg uttale meg om, men jeg synes at skuespillerne gjorde en god figur, ikke minst Josefine Frida som hovedpersonen Mirjam. Hun fremsto naken, ærlig og troverdig i et miljø preget av hykleri, skinnhellighet og uærlighet.

Gå til innlegget

"Bare" retorikk?

Publisert rundt 1 år siden

Sylvi Listhaug er ute med ny bok. Hvordan forholder Siv Jensen seg egentlig til Listhaug? Presenterer Listhaug FrP-politikk i det hun skriver? Hva tenker statsministeren om denne personen som holdt på å felle hennes regjering og som nå deler freidig sine betraktninger fra sin tid som minister? Hva tenker den delen av KrF som ønsker seg inn i nåværende regjering og som forsøker å begrense Listhaug-og FrP-kritikken ved å si at dette "bare" dreier seg om retorikk? Vi mangler svar.

To høyrepopulistiske bøker er blitt publisert på kort tid. Sylvi Listhaug og Per Sandberg har fortalt om seg og sitt liv og om andres bedrøvelighet.

 

Oppmerksomheten rundt bøkene har druknet i fokuset på Kristelig Folkepartis veivalg. Noen opposisjonspolitikere har vært på banen, som for eksempel Jonas Gahr Støre i duell med Listhaug i «Politisk kvarter».  Men hva mener Fremskrittspartiet selv om bokutgivelsene? I hvilken grad representerer Listhaug og Sandberg partiets syn på ting og tang? Mens Sandberg– foreløpig – har beveget seg ut i politikkens periferi, er Listhaug fortsatt omgitt av medienes blitzlamper. Etter å ha forlatt regjeringen etter en lite troverdig Kanossagang i Stortinget, er hun godt plassert som partiets nestleder og av mange regnet som partiets dronning den dag Siv Jensen melder sin avgang. Listhaug bagatelliserer det faktum at regjeringen – på grunn av henne - stod overfor et mistillitsforslag som kunne felt regjeringen Solberg. I etterkant av bokutgivelsen har hun også bidratt til å så berettiget tvil om at hennes unnskyldning var oppriktig ment. For en gangs skyld er det andre enn høyrepopulister som kjenner på behov for å snakke om Fake News.

 

Mens Sandberg utviste stor naivitet overfor regimet i Iran, uforsiktighet i forhold til landets sikkerhetsrutiner og dobbeltmoral i forhold til sine tidligere krasse uttalelser om innvandrere, har Listhaug vært en stor utfordring for regjeringen. Hun har vist manglende respekt for Stortinget og vært en belastning for landets omdømme. Måten hun har forsøplet det offentlige ordskifte på, er ikke god musikk for foreldre som ønsker å oppdra sine barn til anstendighet og respekt for annerledes tenkende og troende. Og dette med korset godt synlig. I møte med Støre var hun opptatt av at man nå måtte begynne å snakke politikk. «Any time», sa Jonas, vel vitende om at hennes støynivå og opptreden nettopp har trukket folks oppmerksomhet vekk fra politikk til fordel for fokus på Listhaug selv. Meg selv, meg selv, meg selv, ser ut til å være hennes politiske livs mantra.

 

Både FrP og statsministeren har vært tause i etterkant av bokutgivelsene. Helt tause. Vil Erna fortsatt nøye seg med en lavmælt bemerkning om at dette var i overkant sterke formuleringer, eller vil hun si hva hun faktisk mener? Eller er hun ikke kritisk i det hele tatt? Den delen av KrF som nå ønsker KrF inn i dagens regjering, vil heller ikke si så mye hva de mener om FrP og Listhaug. Mens de demoniserer Jonas, bagatelliserer de Sylvi. –Dette er «bare retorikk», blir det sagt.

 

Jeg undres på hva man legger i uttrykket «bare». Etter å ha undervist i kommunikasjon i mange år vet jeg meget godt at ord og mening ikke kan skilles. De forholder seg til hverandre. Ord betyr faktisk noe. Skal vi oppdras til å tro at når noen sier noe til oss, så skal vi ikke tro på det folk sier?  Er ikke det å ta folk på ordet, en naturlig konsekvens av vår respekt for våre medmennesker? Hvis vi ikke skal kunne vurdere det folk sier og møte deres synspunkter med anerkjennelse eller konfrontasjon, hvilket ordskifte har vi da? Dersom Listhaug gir inntrykk av at hennes ord bare er virkemidler og står i veien for det hun «egentlig» mener, og at hun hele veien blir misforstått, hvorfor snakker hun ikke da med ord som gjør at vi respekterer henne og faktisk forstår henne? Når hun presenterer sitt budskap og parallelt med dette tråkker på andre, får ordene en ekstra kraft. 

 

Knut Arild Hareide har vært en av Sylvi Listhaugs mange skyteskiver. Det er ikke småtteri hvilke karakteristikker og ord hun har brukt, mest om ham, men også om hans parti.  Hareides partifeller som nå bagatelliserer denne skittentøyvasken som har pågått i årevis, ber Hareide om å svelge mer enn én kamel.  Partilederen fra Bømlo er for lengst trøtt av kamelkjøtt! Han vil ha noe annet! I virkeligheten tar de ikke sin partileder på alvor når de forventer at han skal gløde for en regjering med FrP, Listhaug og deres kumpaner. FrP hadde en gang sitt «Dolkesjø». Ofrer Krf sin partileder for Listhaug, bidrar partiet ikke bare til bagatellisering av det totalt uakseptable i norsk politikk og ordskifte, men de dolker sin egen leder i ryggen. Kristelig Dolkeparti, kan bli sluttresultatet av dette. Det er godgrunn til å besinne seg mens det fortsatt er tid.

 

Jeg har ikke hørt en eneste KrF-er snakke stygt om Erna Solberg, heller ikke Knut Arild Hareide selv har gjort det.  At Hareide foran valget ønsket henne som partiets statsministerkandidat, er fortsatt sant. For KrF del står ikke valget mellom Erna og Jonas eller mellom rødt og blått. Destørste utfordringene i dagens norske politiske landskap handler ikke om forskjellene mellom Høyre og Arbeiderpartiet. Det visste også Jon Lilletun i sin tid da han faktisk drømte om en regjering hvor både Høyre og Arbeiderpartiet var med. Utfordringen i norsk politikk i dag handler blant annet hvordan man skal forholde seg fløypartiene, Frp, SV og Rødt. Sistnevnte ønsker ingen å samarbeide med; så de kan vi glemme. Man kan si mye om SV, men SV er i hvert fall forutsigbare og anstendige i sin opptreden. KrF har også flere hjertesaker til felles med SV. Det har KrF også med FrP, men partiet er med sin retorikk og opptreden en høyrepopulistisk drivkraft i landet vårt som det er viktig å se opp for. Høyrepopulismen er etter min mening den farligste ideologi i Europa i dag. At det samme er tilfelle i Trumps USA trenger man ikke stor fantasi for å skjønne at jeg mener. Det spilles på massene, på følelser og stemninger, og hatretorikken ledsages av «lik og del».  Jeg tror det er på tide at folk skjønner at begeret er fullt. Om det skulle klirre i kopper og asjetter på bedehus og i frimenigheter langs kysten, får det bare våge seg: Nok er nok! Det mente også Han som en gang skapte dårlig stemning ved å endevende pengevekslernes bord.

 

Mens de nye rundene rundt Listhaug pågår er Siv Jensen taus. Erna Solberg er også taus. Og deler av KrF er taus. FrP klager ofte på Fake News og ubalansert presse. Til dette vil jeg si at norske pressefolk er stort sett usedvanlig ordentlige. Noen ganger for ordentlige. Vi har ikke for mye kritisk journalistikk. Både FrP og Høyre skal være glad for at ingen politikere har falt så dypt at de har slått politisk mynt på Keshvari-saken i disse dager. Selv om det handler om alvorlig økonomisk utroskap, har opinionen respekt for at dette er en personlig tragedie som skal behandles med varsomhet og som ingen andre enn de involverte parter skal rydde opp i. Ingen har vært fristet til å spre møkk og skitt. Det har ikke vært noen oppslag med anbefalinger av typen «lik og del». Det sier noe om den generelle anstendighet blant de fleste politikere, ja, blant norsk presse.

 

Mens Erna er taus i forhold til Listhaug, var hun det ikke i forhold til Hareide, som omtales som udemokratisk og maktsyk. Forstå det den som kan. I mellomtiden forbereder deler av KrF sitt «Dolkesjø».

 Denne artikkelen ble først publisert på: https://hgravaas.blogspot.com/

Gå til innlegget

Glasuren som forsvant

Publisert rundt 2 år siden

Mange ble sikkert forundret da verdier ble valgkampsak. Partipolitikere strømmet brått til som sultne gribber rundt sitt bytte. Mange av dem fremstod uforberedt og klønete, og var neppe på hjemmebane, selv om både volum og engasjement var høyt og stort. Hva skjedde etter valget? Var dette bare valgflesk?

En merkverdig lapskaus med mange ingredienser ble presentert for velgerne. Vafler, brunost, likestilling, innvandringsskepsis, kors, kristendom, etnosentrisme, nasjonalromantikk og demokrati ble sauset sammen. Ble vi særlig klokere? Neppe.


Støvet har knapt lagt seg. Alt er som før. Verdiengasjementet kjølnet hen. Debatten gikk ikke særlig i dybden, men berørte den kulturelle overflate. Debatten kunne fortone seg som lekker glasur, som dekket en høyst middelmådig kake. Verdiengasjementet kom, så og forsvant, før en visste ordet av det.


Det er ingen grunn til å skrinlegge verdidebatten, men gjenoppta den ved å gå grundigere til verks. Vi blir enige om at verdier kan være så mangt. Det handler om materielle og immaterielle verdier, så vel som individuelle og kollektive, strukturelle og idemessige, åndelige og fysiske, varige og temporære, statiske og foranderlige verdier. Det er viktig å konkretisere hva vi til enhver tid snakker om.


Hvor ofte opplevde vi ikke under verdidebatten før valget at «det kristne», «det norske» og «det globale» ble rørt sammen, eller spilt ut mot hverandre? Det er ingen tvil om at kristendommens mer enn tusenårige tilstedeværelse i landet vårt har satt dype spor. Kristne verdier og tankegods er derfor vevet sammen med det vi gjerne omtaler som norsk. Samtidig bærer det galt av sted om vi identifiserer alt norsk med kristent. Vårt samfunn har både før og nå utvilsomt hentet tankegods fra ulike kilder. Det finnes for øvrig ingen «ren» kristen kultur, som er uberørt og beskyttet fra andre elementer. Det norske og det kristelige har hele veien gjensidig beriket og utfordret hverandre.


Det blir også feil å sette det kristne opp mot det globale; ikke minst i en tid hvor kristenhetens tyngdepunkt har forflyttet seg. Kristendemografien har endret seg, og troen ikles stadig nye uttrykksformer. Dette får følger. Kristen tro har slått røtter i mange land og verdensdeler på relativt kort tid. Dette har påvirket mange menneskers tro og livsanskuelse, og også liv og samfunnsutvikling. Sosiologen Robert Woodberrys skjellsettende forskning på protestantisk misjon bekrefter dette. Historikere her til lands har på sin side kastet lys over bondesønnen, industrigründeren og lekpredikanten Hans Nielsen Hauges virksomhet og dens betydning for kristentroens utbredelse, sosialt ansvar, folkelig engasjement og demokratiprosesser i Norge. Den haugianske bevegelsen oppstod heller ikke i et vakuum. I reformasjonsåret er den europeiske protestantiske tradisjon og dens langtidsvirkning på kirke, kultur og samfunn blitt stadfestet.


En kristen virkelighetsforståelse, et kristent menneskesyn og kristne verdier kan få positive konsekvenser om de spilles ut rett og appliseres bredt. Dette verdigrunnlaget er ikke forbeholdt de spesielt privilegerte eller interesserte, men adresserer oss alle. Våre kristne verdier kan derfor ikke brukes for å stenge andre ute; verken på grunnlag av alder, kjønn, sosial status, etnisk opprinnelse eller livssynstilhørighet. De er ikke delkomponenter av en selvkonstruert norsk stammereligion, men har både lokal, nasjonal og global relevans.


Det kristne, norske og globale kan altså ikke spilles ut mot hverandre. Kristen tro er ikke utelukkende et nasjonalt fenomen. Det bør heller ikke vår politikk og vårt samfunnsengasjement være. Vårt ansvar for menneskeverdet stopper ikke ved Svinesund. Det burde heller ikke våre tanker om menneskesyn, nestekjærlighet og forvalteransvar gjøre.


Valget er over. Stemmene er sanket inn for denne gang. Med kalkulatoren i hånden snekres nå neste års nasjonalbudsjett. Når dette er over, bør verdidebatten straks settes i gang igjen. Ikke bare blant politikere, men blant alle som har agendasettende funksjon i samfunnet. Verdier handler ikke bare om penger og ressurstildeling, men også om tid, tilstedeværelse, refleksjon, samvær, ord og aktiv handling i det brede lag av folket. Det handler ofte om knallharde prioriteringer.


I møte med sorteringssamfunnet utfordres vi til å skjelne mellom menneskers egenverdi og deres instrumentelle verdi. Det er grunn til å spørre om det sekulære Norge, med økt avstand til kristne verdier, i realiteten forsøker å gjeninnføre den hedenske, før-kristne praksis med å sette utvalgte barn ut i skogen for å dø; om enn i en avansert form. I mange «primitive» stammesamfunn er denne skikken nå i ferd med å dø ut; dette fordi kristen tro og kristent menneskesyn har fått fotfeste.


Hva vil vi? Hva betyr noe for oss – egentlig? Det er dette verdier handler om.

Hans Aage Gravaas, Oslo

 



Gå til innlegget

I disse valgkamptider

Publisert rundt 2 år siden

Kristendommens innflytelse i politikken vurderes ikke bare ut fra hvorvidt politikerne selv kaller seg personlig kristne, eller bærer et svært synlig kors rundt halsen, men ut fra om deres politikk – lokalt, nasjonalt og globalt – bærer tydelige spor av et kristent syn på menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar i ord og praktisk handling.

Først pubilsert 1.september på egen blogg (hgravaas.blogspot.com) før valget.

Det finnes i utgangspunktet ingen automatiske koblinger mellom kristen tro og partivalg. Følgelig finnes det kristne i ulike politiske partier. Så langt så vel. Problemer oppstår imidlertid når partiene i disse valgkamptider strides om hva som er norske og kristne verdier, og når de kappes om å tiltrekke seg såkalte «kristne velgere».  I en slik situasjon kan vårt personlige partipolitiske valg fort bli «teologisert».

Saken er langt fra enkel:

For det første: hvilke kristne snakker vi om? Den norske kristenhet kan jo defineres på forskjellig vis. Noen vil kanskje definere de kristne ut fra tilhørighet (medlemskap i kirkesamfunn, organisasjon osv.), mens andre vil vurdere dem ut fra dedikasjon (graden av oppslutning om kirke- og organisasjonsliv), eller kvalitet (tilslutning til akkurat «mine» teologiske grunnsannheter og moralske standarder).

For det andre: hvilke kristne verdier snakker vi om? Mens noen vil vurdere det meste ut fra «kristnes særinteresser» (hva det enn måtte være) eller sterk tilknytning til kristen lære (hvordan man måtte definere den), vil andre kanskje legge vekt på overordnede basisverdier som er tydelig forankret i kristen tro, men som omfatter alle (f.eks. menneskeverd, forvalteransvar og nestekjærlighet) og som kommer alle til gode.

For det tredje: hva er utslagsgivende når vi velger parti? Mens noen synes å være mest opptatt av å finne et parti som er tettest på personlige synspunkter i ett og alt og over en bred skala (som forklarer floraen av mange nye småpartier!), vil andre være opptatt av størst mulig gjennomslag og faktiske endringsmuligheter på de viktigste samfunnsspørsmålene. «Hvordan kan man gjøre det som er ille, mindre ille? Hvordan kan man gå noen små skritt i riktig retning?» Mens noen kun er opptatt av hva som tjener Norge og nordmenn, er andre minst like opptatt av kristne verdiers globale relevans, verdensvide betydning og alle menneskers ve og vel. Slik kunne vi fortsatt.

Jeg har ikke tenkt å begi med ut på en politisk, teologisk eller sosiologisk analyse av den norske kristenhets demografi, ei heller gi sterke føringer på hva folk innerst inne burde gjøre med tanke på partivalg.  Jeg har respekt for at vi velger forskjellig. Men for å være åpen: Jeg har selv stemt KrF i alle år, og vil også gjøre det denne gangen.

Jeg har derimot lyst til å dele noen «observasjoner» som til en viss grad bekymrer meg. Norsk bedehuskristendom (som stod sentralt i min oppvekst) og frikirkelighet var i sin tid sterke representanter for demokrati, ytringsfrihet, folkelighet, arbeidsmoral, gudsfrykt med nøysomhet, globalt ansvar og diakonalt engasjement. Hva ser vi dag? Det er ikke enkelt å gi et entydig svar, men bildet er blitt mer sammensatt. Det som i alle fall er riktig å si er at dette segmentet av norsk kristenliv har foretatt en gedigen «klassereise» de siste hundre år, som ikke utelukkende kan forklares med den generelle velstandsutvikling i samfunnet. Jeg opplever at en i sin økende velstand og med en endret sosial status er blitt fremmedgjort og isolert i forhold til de meste sårbare og marginaliserte befolkningsgrupper i samfunnet. De helliges samfunn er blitt de heldiges, eller de prektiges samfunn. Vi elsker våre komfortable gettoer og er blitt veldig innovervendte.

Viktige verdier som menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar – lokalt, nasjonalt og globalt – blir ikke lenger umiddelbart forstått og omsatt i praktisk handling. Det er ikke sikkert at alle får høre det de vil høre. Det er fortsatt god tradisjon for å løfte fram individualetiske spørsmål med tyngde og patos i slike sammenhenger, men utfordrende sosialetiske spørsmål som kan få vidtrekkende personlige konsekvenser og som trekker oss utenfor bedehusets eller frikirkelighetens komfortsone, blir opplevd som «moralisme», eller kanskje omtalt som «sosialisme»? Jeg tror flere kristne politiske ledere, som f.eks. KrFs Knut Arild Hareide, strever med å forklare og kommunisere den tette sammenheng mellom kristen tro og verdier som menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar. Ikke fordi politikerne ikke er dyktige, men fordi folk rett og slett vil høre noe annet? De etterspør tydelige «punktmarkeringer» i forhold til spørsmål som Israel, friskoler og ekteskapslov, som er vel og bra, men vil de ha en politikk som plasserer alle enkeltsaker innenfor rammen av et større helhetsbilde, en verdibasert politikk?

Det kan hende jeg tar feil, men slik jeg ser det, er deler av «det radikale lekfolk» ikke lenger like radikalt. Jeg opplever at den brennende diakonale omsorgen for utsatte samfunnsgrupper ikke er like sterk som før. Enhver blir fort sin egen lykkes smed. En kristendom med stadig mørkere blåfarge brer om seg i dette omtalte segmentet av kristen-Norge. «Sosialismen» får – ikke helt uten grunn – skylden for avkristningen av Norge, enten sosialismen fremstår som kategoriene kommunisme, marxist-leninisme, sosialisme eller sosialdemokrati. Men det blir i overkant enkelt når venstresiden automatisk defineres som kristendomsfiendtlig ateisme.  For slik er det ikke. Det finnes mange verdibevisste kristne her som i andre fløyer. I forlengelsen av dette kan man også spørre: er alt bedre på den andre siden? At enkelte bedehus- og frikirkefolk skamroser FrPs fremmedfrykt, verdiliberalisme, bistandsskepsis og miljøfiendtlighet, og i tillegg betrakter narsissisten Donald Trump som «Guds salvede», gjør meg svært betenkt. Har noe spurt om hvilken betydning egoismen, hedonismen, materialismen, pengejaget og verdiliberalismen har hatt for «avkristningen av Norge»? Vi behøver ikke å beskylde andre for å ha bidratt til avkristning. Det kan det hende at vi har bidratt til selv, uten å vite det. I vår likegyldighet?

Noen peker på innvandring som en trussel mot vår kristne kulturkrets. Men er det nødvendigvis slik? I møte med et økt mangfold utfordres vi til å reflektere over hvem vi selv er og hvordan vi skal forholde oss til dem som tenker, tror og handler annerledes enn oss. Hvem er vi? Det står respekt av Angela Merkel som midt i flyktningkrisen høsten 2015 oppmuntret kristne i Europa til bevissthet om egen tro og til å gå oftere i kirke enn å la seg hemme av frykt for flyktninger og troende muslimer. Kjennskap til egne røtter er viktig. Det skaper trygghet. Også i møte med andre.

Kristendommens innflytelse i politikken vurderes ikke bare ut fra hvorvidt politikerne selv kaller seg personlig kristne, eller bærer et svært synlig kors rundt halsen, men ut fra om deres politikk – lokalt, nasjonalt og globalt – bærer tydelige spor av et kristent syn på menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar i ord og praktisk handling.

Kristne verdier har relevans for alle, uavhengig av kjønn, alder, bosted, utdannelse og sosial status. Gode kristne verdier må gjerne defineres som norske, men de er også globale. Den Gud som skapte hele verden har omsorg for hele verden. Det bør hans disipler i alle politiske partier skjønne. Det finnes heldigvis gode kristne i de fleste leire.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere