Hans Aage Gravaas

Alder: 57
  RSS

Om Hans Aage

Doktorgrad (PhD) i Intercultural Studies fra Trinity International University

Følgere

"Bare" retorikk?

Publisert 10 måneder siden

Sylvi Listhaug er ute med ny bok. Hvordan forholder Siv Jensen seg egentlig til Listhaug? Presenterer Listhaug FrP-politikk i det hun skriver? Hva tenker statsministeren om denne personen som holdt på å felle hennes regjering og som nå deler freidig sine betraktninger fra sin tid som minister? Hva tenker den delen av KrF som ønsker seg inn i nåværende regjering og som forsøker å begrense Listhaug-og FrP-kritikken ved å si at dette "bare" dreier seg om retorikk? Vi mangler svar.

To høyrepopulistiske bøker er blitt publisert på kort tid. Sylvi Listhaug og Per Sandberg har fortalt om seg og sitt liv og om andres bedrøvelighet.

 

Oppmerksomheten rundt bøkene har druknet i fokuset på Kristelig Folkepartis veivalg. Noen opposisjonspolitikere har vært på banen, som for eksempel Jonas Gahr Støre i duell med Listhaug i «Politisk kvarter».  Men hva mener Fremskrittspartiet selv om bokutgivelsene? I hvilken grad representerer Listhaug og Sandberg partiets syn på ting og tang? Mens Sandberg– foreløpig – har beveget seg ut i politikkens periferi, er Listhaug fortsatt omgitt av medienes blitzlamper. Etter å ha forlatt regjeringen etter en lite troverdig Kanossagang i Stortinget, er hun godt plassert som partiets nestleder og av mange regnet som partiets dronning den dag Siv Jensen melder sin avgang. Listhaug bagatelliserer det faktum at regjeringen – på grunn av henne - stod overfor et mistillitsforslag som kunne felt regjeringen Solberg. I etterkant av bokutgivelsen har hun også bidratt til å så berettiget tvil om at hennes unnskyldning var oppriktig ment. For en gangs skyld er det andre enn høyrepopulister som kjenner på behov for å snakke om Fake News.

 

Mens Sandberg utviste stor naivitet overfor regimet i Iran, uforsiktighet i forhold til landets sikkerhetsrutiner og dobbeltmoral i forhold til sine tidligere krasse uttalelser om innvandrere, har Listhaug vært en stor utfordring for regjeringen. Hun har vist manglende respekt for Stortinget og vært en belastning for landets omdømme. Måten hun har forsøplet det offentlige ordskifte på, er ikke god musikk for foreldre som ønsker å oppdra sine barn til anstendighet og respekt for annerledes tenkende og troende. Og dette med korset godt synlig. I møte med Støre var hun opptatt av at man nå måtte begynne å snakke politikk. «Any time», sa Jonas, vel vitende om at hennes støynivå og opptreden nettopp har trukket folks oppmerksomhet vekk fra politikk til fordel for fokus på Listhaug selv. Meg selv, meg selv, meg selv, ser ut til å være hennes politiske livs mantra.

 

Både FrP og statsministeren har vært tause i etterkant av bokutgivelsene. Helt tause. Vil Erna fortsatt nøye seg med en lavmælt bemerkning om at dette var i overkant sterke formuleringer, eller vil hun si hva hun faktisk mener? Eller er hun ikke kritisk i det hele tatt? Den delen av KrF som nå ønsker KrF inn i dagens regjering, vil heller ikke si så mye hva de mener om FrP og Listhaug. Mens de demoniserer Jonas, bagatelliserer de Sylvi. –Dette er «bare retorikk», blir det sagt.

 

Jeg undres på hva man legger i uttrykket «bare». Etter å ha undervist i kommunikasjon i mange år vet jeg meget godt at ord og mening ikke kan skilles. De forholder seg til hverandre. Ord betyr faktisk noe. Skal vi oppdras til å tro at når noen sier noe til oss, så skal vi ikke tro på det folk sier?  Er ikke det å ta folk på ordet, en naturlig konsekvens av vår respekt for våre medmennesker? Hvis vi ikke skal kunne vurdere det folk sier og møte deres synspunkter med anerkjennelse eller konfrontasjon, hvilket ordskifte har vi da? Dersom Listhaug gir inntrykk av at hennes ord bare er virkemidler og står i veien for det hun «egentlig» mener, og at hun hele veien blir misforstått, hvorfor snakker hun ikke da med ord som gjør at vi respekterer henne og faktisk forstår henne? Når hun presenterer sitt budskap og parallelt med dette tråkker på andre, får ordene en ekstra kraft. 

 

Knut Arild Hareide har vært en av Sylvi Listhaugs mange skyteskiver. Det er ikke småtteri hvilke karakteristikker og ord hun har brukt, mest om ham, men også om hans parti.  Hareides partifeller som nå bagatelliserer denne skittentøyvasken som har pågått i årevis, ber Hareide om å svelge mer enn én kamel.  Partilederen fra Bømlo er for lengst trøtt av kamelkjøtt! Han vil ha noe annet! I virkeligheten tar de ikke sin partileder på alvor når de forventer at han skal gløde for en regjering med FrP, Listhaug og deres kumpaner. FrP hadde en gang sitt «Dolkesjø». Ofrer Krf sin partileder for Listhaug, bidrar partiet ikke bare til bagatellisering av det totalt uakseptable i norsk politikk og ordskifte, men de dolker sin egen leder i ryggen. Kristelig Dolkeparti, kan bli sluttresultatet av dette. Det er godgrunn til å besinne seg mens det fortsatt er tid.

 

Jeg har ikke hørt en eneste KrF-er snakke stygt om Erna Solberg, heller ikke Knut Arild Hareide selv har gjort det.  At Hareide foran valget ønsket henne som partiets statsministerkandidat, er fortsatt sant. For KrF del står ikke valget mellom Erna og Jonas eller mellom rødt og blått. Destørste utfordringene i dagens norske politiske landskap handler ikke om forskjellene mellom Høyre og Arbeiderpartiet. Det visste også Jon Lilletun i sin tid da han faktisk drømte om en regjering hvor både Høyre og Arbeiderpartiet var med. Utfordringen i norsk politikk i dag handler blant annet hvordan man skal forholde seg fløypartiene, Frp, SV og Rødt. Sistnevnte ønsker ingen å samarbeide med; så de kan vi glemme. Man kan si mye om SV, men SV er i hvert fall forutsigbare og anstendige i sin opptreden. KrF har også flere hjertesaker til felles med SV. Det har KrF også med FrP, men partiet er med sin retorikk og opptreden en høyrepopulistisk drivkraft i landet vårt som det er viktig å se opp for. Høyrepopulismen er etter min mening den farligste ideologi i Europa i dag. At det samme er tilfelle i Trumps USA trenger man ikke stor fantasi for å skjønne at jeg mener. Det spilles på massene, på følelser og stemninger, og hatretorikken ledsages av «lik og del».  Jeg tror det er på tide at folk skjønner at begeret er fullt. Om det skulle klirre i kopper og asjetter på bedehus og i frimenigheter langs kysten, får det bare våge seg: Nok er nok! Det mente også Han som en gang skapte dårlig stemning ved å endevende pengevekslernes bord.

 

Mens de nye rundene rundt Listhaug pågår er Siv Jensen taus. Erna Solberg er også taus. Og deler av KrF er taus. FrP klager ofte på Fake News og ubalansert presse. Til dette vil jeg si at norske pressefolk er stort sett usedvanlig ordentlige. Noen ganger for ordentlige. Vi har ikke for mye kritisk journalistikk. Både FrP og Høyre skal være glad for at ingen politikere har falt så dypt at de har slått politisk mynt på Keshvari-saken i disse dager. Selv om det handler om alvorlig økonomisk utroskap, har opinionen respekt for at dette er en personlig tragedie som skal behandles med varsomhet og som ingen andre enn de involverte parter skal rydde opp i. Ingen har vært fristet til å spre møkk og skitt. Det har ikke vært noen oppslag med anbefalinger av typen «lik og del». Det sier noe om den generelle anstendighet blant de fleste politikere, ja, blant norsk presse.

 

Mens Erna er taus i forhold til Listhaug, var hun det ikke i forhold til Hareide, som omtales som udemokratisk og maktsyk. Forstå det den som kan. I mellomtiden forbereder deler av KrF sitt «Dolkesjø».

 Denne artikkelen ble først publisert på: https://hgravaas.blogspot.com/

Gå til innlegget

Glasuren som forsvant

Publisert nesten 2 år siden

Mange ble sikkert forundret da verdier ble valgkampsak. Partipolitikere strømmet brått til som sultne gribber rundt sitt bytte. Mange av dem fremstod uforberedt og klønete, og var neppe på hjemmebane, selv om både volum og engasjement var høyt og stort. Hva skjedde etter valget? Var dette bare valgflesk?

En merkverdig lapskaus med mange ingredienser ble presentert for velgerne. Vafler, brunost, likestilling, innvandringsskepsis, kors, kristendom, etnosentrisme, nasjonalromantikk og demokrati ble sauset sammen. Ble vi særlig klokere? Neppe.


Støvet har knapt lagt seg. Alt er som før. Verdiengasjementet kjølnet hen. Debatten gikk ikke særlig i dybden, men berørte den kulturelle overflate. Debatten kunne fortone seg som lekker glasur, som dekket en høyst middelmådig kake. Verdiengasjementet kom, så og forsvant, før en visste ordet av det.


Det er ingen grunn til å skrinlegge verdidebatten, men gjenoppta den ved å gå grundigere til verks. Vi blir enige om at verdier kan være så mangt. Det handler om materielle og immaterielle verdier, så vel som individuelle og kollektive, strukturelle og idemessige, åndelige og fysiske, varige og temporære, statiske og foranderlige verdier. Det er viktig å konkretisere hva vi til enhver tid snakker om.


Hvor ofte opplevde vi ikke under verdidebatten før valget at «det kristne», «det norske» og «det globale» ble rørt sammen, eller spilt ut mot hverandre? Det er ingen tvil om at kristendommens mer enn tusenårige tilstedeværelse i landet vårt har satt dype spor. Kristne verdier og tankegods er derfor vevet sammen med det vi gjerne omtaler som norsk. Samtidig bærer det galt av sted om vi identifiserer alt norsk med kristent. Vårt samfunn har både før og nå utvilsomt hentet tankegods fra ulike kilder. Det finnes for øvrig ingen «ren» kristen kultur, som er uberørt og beskyttet fra andre elementer. Det norske og det kristelige har hele veien gjensidig beriket og utfordret hverandre.


Det blir også feil å sette det kristne opp mot det globale; ikke minst i en tid hvor kristenhetens tyngdepunkt har forflyttet seg. Kristendemografien har endret seg, og troen ikles stadig nye uttrykksformer. Dette får følger. Kristen tro har slått røtter i mange land og verdensdeler på relativt kort tid. Dette har påvirket mange menneskers tro og livsanskuelse, og også liv og samfunnsutvikling. Sosiologen Robert Woodberrys skjellsettende forskning på protestantisk misjon bekrefter dette. Historikere her til lands har på sin side kastet lys over bondesønnen, industrigründeren og lekpredikanten Hans Nielsen Hauges virksomhet og dens betydning for kristentroens utbredelse, sosialt ansvar, folkelig engasjement og demokratiprosesser i Norge. Den haugianske bevegelsen oppstod heller ikke i et vakuum. I reformasjonsåret er den europeiske protestantiske tradisjon og dens langtidsvirkning på kirke, kultur og samfunn blitt stadfestet.


En kristen virkelighetsforståelse, et kristent menneskesyn og kristne verdier kan få positive konsekvenser om de spilles ut rett og appliseres bredt. Dette verdigrunnlaget er ikke forbeholdt de spesielt privilegerte eller interesserte, men adresserer oss alle. Våre kristne verdier kan derfor ikke brukes for å stenge andre ute; verken på grunnlag av alder, kjønn, sosial status, etnisk opprinnelse eller livssynstilhørighet. De er ikke delkomponenter av en selvkonstruert norsk stammereligion, men har både lokal, nasjonal og global relevans.


Det kristne, norske og globale kan altså ikke spilles ut mot hverandre. Kristen tro er ikke utelukkende et nasjonalt fenomen. Det bør heller ikke vår politikk og vårt samfunnsengasjement være. Vårt ansvar for menneskeverdet stopper ikke ved Svinesund. Det burde heller ikke våre tanker om menneskesyn, nestekjærlighet og forvalteransvar gjøre.


Valget er over. Stemmene er sanket inn for denne gang. Med kalkulatoren i hånden snekres nå neste års nasjonalbudsjett. Når dette er over, bør verdidebatten straks settes i gang igjen. Ikke bare blant politikere, men blant alle som har agendasettende funksjon i samfunnet. Verdier handler ikke bare om penger og ressurstildeling, men også om tid, tilstedeværelse, refleksjon, samvær, ord og aktiv handling i det brede lag av folket. Det handler ofte om knallharde prioriteringer.


I møte med sorteringssamfunnet utfordres vi til å skjelne mellom menneskers egenverdi og deres instrumentelle verdi. Det er grunn til å spørre om det sekulære Norge, med økt avstand til kristne verdier, i realiteten forsøker å gjeninnføre den hedenske, før-kristne praksis med å sette utvalgte barn ut i skogen for å dø; om enn i en avansert form. I mange «primitive» stammesamfunn er denne skikken nå i ferd med å dø ut; dette fordi kristen tro og kristent menneskesyn har fått fotfeste.


Hva vil vi? Hva betyr noe for oss – egentlig? Det er dette verdier handler om.

Hans Aage Gravaas, Oslo

 



Gå til innlegget

I disse valgkamptider

Publisert nesten 2 år siden

Kristendommens innflytelse i politikken vurderes ikke bare ut fra hvorvidt politikerne selv kaller seg personlig kristne, eller bærer et svært synlig kors rundt halsen, men ut fra om deres politikk – lokalt, nasjonalt og globalt – bærer tydelige spor av et kristent syn på menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar i ord og praktisk handling.

Først pubilsert 1.september på egen blogg (hgravaas.blogspot.com) før valget.

Det finnes i utgangspunktet ingen automatiske koblinger mellom kristen tro og partivalg. Følgelig finnes det kristne i ulike politiske partier. Så langt så vel. Problemer oppstår imidlertid når partiene i disse valgkamptider strides om hva som er norske og kristne verdier, og når de kappes om å tiltrekke seg såkalte «kristne velgere».  I en slik situasjon kan vårt personlige partipolitiske valg fort bli «teologisert».

Saken er langt fra enkel:

For det første: hvilke kristne snakker vi om? Den norske kristenhet kan jo defineres på forskjellig vis. Noen vil kanskje definere de kristne ut fra tilhørighet (medlemskap i kirkesamfunn, organisasjon osv.), mens andre vil vurdere dem ut fra dedikasjon (graden av oppslutning om kirke- og organisasjonsliv), eller kvalitet (tilslutning til akkurat «mine» teologiske grunnsannheter og moralske standarder).

For det andre: hvilke kristne verdier snakker vi om? Mens noen vil vurdere det meste ut fra «kristnes særinteresser» (hva det enn måtte være) eller sterk tilknytning til kristen lære (hvordan man måtte definere den), vil andre kanskje legge vekt på overordnede basisverdier som er tydelig forankret i kristen tro, men som omfatter alle (f.eks. menneskeverd, forvalteransvar og nestekjærlighet) og som kommer alle til gode.

For det tredje: hva er utslagsgivende når vi velger parti? Mens noen synes å være mest opptatt av å finne et parti som er tettest på personlige synspunkter i ett og alt og over en bred skala (som forklarer floraen av mange nye småpartier!), vil andre være opptatt av størst mulig gjennomslag og faktiske endringsmuligheter på de viktigste samfunnsspørsmålene. «Hvordan kan man gjøre det som er ille, mindre ille? Hvordan kan man gå noen små skritt i riktig retning?» Mens noen kun er opptatt av hva som tjener Norge og nordmenn, er andre minst like opptatt av kristne verdiers globale relevans, verdensvide betydning og alle menneskers ve og vel. Slik kunne vi fortsatt.

Jeg har ikke tenkt å begi med ut på en politisk, teologisk eller sosiologisk analyse av den norske kristenhets demografi, ei heller gi sterke føringer på hva folk innerst inne burde gjøre med tanke på partivalg.  Jeg har respekt for at vi velger forskjellig. Men for å være åpen: Jeg har selv stemt KrF i alle år, og vil også gjøre det denne gangen.

Jeg har derimot lyst til å dele noen «observasjoner» som til en viss grad bekymrer meg. Norsk bedehuskristendom (som stod sentralt i min oppvekst) og frikirkelighet var i sin tid sterke representanter for demokrati, ytringsfrihet, folkelighet, arbeidsmoral, gudsfrykt med nøysomhet, globalt ansvar og diakonalt engasjement. Hva ser vi dag? Det er ikke enkelt å gi et entydig svar, men bildet er blitt mer sammensatt. Det som i alle fall er riktig å si er at dette segmentet av norsk kristenliv har foretatt en gedigen «klassereise» de siste hundre år, som ikke utelukkende kan forklares med den generelle velstandsutvikling i samfunnet. Jeg opplever at en i sin økende velstand og med en endret sosial status er blitt fremmedgjort og isolert i forhold til de meste sårbare og marginaliserte befolkningsgrupper i samfunnet. De helliges samfunn er blitt de heldiges, eller de prektiges samfunn. Vi elsker våre komfortable gettoer og er blitt veldig innovervendte.

Viktige verdier som menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar – lokalt, nasjonalt og globalt – blir ikke lenger umiddelbart forstått og omsatt i praktisk handling. Det er ikke sikkert at alle får høre det de vil høre. Det er fortsatt god tradisjon for å løfte fram individualetiske spørsmål med tyngde og patos i slike sammenhenger, men utfordrende sosialetiske spørsmål som kan få vidtrekkende personlige konsekvenser og som trekker oss utenfor bedehusets eller frikirkelighetens komfortsone, blir opplevd som «moralisme», eller kanskje omtalt som «sosialisme»? Jeg tror flere kristne politiske ledere, som f.eks. KrFs Knut Arild Hareide, strever med å forklare og kommunisere den tette sammenheng mellom kristen tro og verdier som menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar. Ikke fordi politikerne ikke er dyktige, men fordi folk rett og slett vil høre noe annet? De etterspør tydelige «punktmarkeringer» i forhold til spørsmål som Israel, friskoler og ekteskapslov, som er vel og bra, men vil de ha en politikk som plasserer alle enkeltsaker innenfor rammen av et større helhetsbilde, en verdibasert politikk?

Det kan hende jeg tar feil, men slik jeg ser det, er deler av «det radikale lekfolk» ikke lenger like radikalt. Jeg opplever at den brennende diakonale omsorgen for utsatte samfunnsgrupper ikke er like sterk som før. Enhver blir fort sin egen lykkes smed. En kristendom med stadig mørkere blåfarge brer om seg i dette omtalte segmentet av kristen-Norge. «Sosialismen» får – ikke helt uten grunn – skylden for avkristningen av Norge, enten sosialismen fremstår som kategoriene kommunisme, marxist-leninisme, sosialisme eller sosialdemokrati. Men det blir i overkant enkelt når venstresiden automatisk defineres som kristendomsfiendtlig ateisme.  For slik er det ikke. Det finnes mange verdibevisste kristne her som i andre fløyer. I forlengelsen av dette kan man også spørre: er alt bedre på den andre siden? At enkelte bedehus- og frikirkefolk skamroser FrPs fremmedfrykt, verdiliberalisme, bistandsskepsis og miljøfiendtlighet, og i tillegg betrakter narsissisten Donald Trump som «Guds salvede», gjør meg svært betenkt. Har noe spurt om hvilken betydning egoismen, hedonismen, materialismen, pengejaget og verdiliberalismen har hatt for «avkristningen av Norge»? Vi behøver ikke å beskylde andre for å ha bidratt til avkristning. Det kan det hende at vi har bidratt til selv, uten å vite det. I vår likegyldighet?

Noen peker på innvandring som en trussel mot vår kristne kulturkrets. Men er det nødvendigvis slik? I møte med et økt mangfold utfordres vi til å reflektere over hvem vi selv er og hvordan vi skal forholde oss til dem som tenker, tror og handler annerledes enn oss. Hvem er vi? Det står respekt av Angela Merkel som midt i flyktningkrisen høsten 2015 oppmuntret kristne i Europa til bevissthet om egen tro og til å gå oftere i kirke enn å la seg hemme av frykt for flyktninger og troende muslimer. Kjennskap til egne røtter er viktig. Det skaper trygghet. Også i møte med andre.

Kristendommens innflytelse i politikken vurderes ikke bare ut fra hvorvidt politikerne selv kaller seg personlig kristne, eller bærer et svært synlig kors rundt halsen, men ut fra om deres politikk – lokalt, nasjonalt og globalt – bærer tydelige spor av et kristent syn på menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar i ord og praktisk handling.

Kristne verdier har relevans for alle, uavhengig av kjønn, alder, bosted, utdannelse og sosial status. Gode kristne verdier må gjerne defineres som norske, men de er også globale. Den Gud som skapte hele verden har omsorg for hele verden. Det bør hans disipler i alle politiske partier skjønne. Det finnes heldigvis gode kristne i de fleste leire.

Gå til innlegget

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Publisert over 2 år siden

Mediedebatten om islam er utfordrende. Det er flere grøfter en fort kan falle i.

Den ene grøften er fremmedhatet, rasismen og stigmatiseringen. Noen gir inntrykk av at alle muslimer er voldelige terrorister som vi bør skjerme oss mot. Dette er problematisk. Det finnes gode og dårlige mennesker innen de fleste trosretninger. En terrorist bør straffes for de handlinger han begår; ikke på grunnlag av etnisk, nasjonal eller religiøs tilhørighet. Menneskelig frykt i møte med det ukjente er ikke vanskelig å forstå, men frykten må møtes med faktakunnskap og balanse, ikke med polarisering og konspirasjonsteorier.

Den andre grøften er den naive idylliseringen av totalitære strømdrag som finnes i ethvert muslimsk majoritetssamfunn. Hva som er god eller dårlig islamsk teologi er opp til muslimene å definere, like mye som det er opp til kristne å definere hva som er autentisk og sunn bibelsk lære. Men i de fleste muslimske majoritetsland vises liten respekt for religiøse minoriteter både gjennom lovgivning og sosial praksis. Minoriteter reduseres til annenrangs borgere. De får ikke lov til å praktisere sin tro på lik linje med majoriteten. Retten til å konvertere fra islam til annen tro er fraværende, og konvertitter utsettes ofte for vold og sanksjoner. Slike samfunn er per definisjon «ekstreme» og må utfordres.

Den tredje grøften er å hevde at islamsk ekstremisme er forbeholdt terrorgrupper som ikke har noe som helst med islam å gjøre. Dette er misvisende. Taliban, Al-Qaeda, IS, al-Shabab, Boko Haram og Det muslimske brorskap gir ikke et fyllestgjørende inntrykk av islam. Men samtidig blir det feil å hevde at det ikke finnes noen forbindelseslinjer mellom disse gruppene og den totalitære tenkning og praksis som råder grunnen i de fleste muslimske majoritetssamfunn. Disse ekstremistgruppene går hakket lenger enn den ekstreme stat. I 35 av 50 land er islamsk undertrykkelse eller islamsk ekstremisme den primære drivkraften bak forfølgelse av kristne. La oss ikke isolere ekstremismebegrepet til voldelige ekstremistiske terrororganisasjoner alene, men også inkludere totalitære stater, familier og nabolag som ønsker å legge islamsk lovgiving eller praksis til grunn for hele land og territorier. Samlet sett gir dette mye menneskelig lidelse.

Den fjerde grøften er forherligelsen av det religiøse teokrati. Selv om også den kristne kirke opp gjennom historien har hatt uheldig sammenblanding av kirke og politikk, er det teokratiske element i islam i dag likevel langt mer fremtredende. At statens verdier gjenspeiler noe av den religiøse kulturarv som folket samlet sett representerer, er ikke unaturlig. Det bærer likevel galt avsted dersom konkrete religioner og trossamfunn favoriseres på bekostning av andre. Ytringsfrihet, trosfrihet og forsamlingsfrihet er rettigheter for alle, uten unntak. Eksempler på muslimske majoritetssamfunn hvor disse rettigheter er fraværende og hvor kristne har svært trange kår er Somalia, Afghanistan, Pakistan, Sudan, Syria, Irak, Iran, Jemen, Libya og Saudi-Arabia.

Tidligere norsk ambassadør til Saudi Arabia, Carl Schiøtz Wibye, har i sin ferske bok Terrorens rike satt et helt nødvendig søkelys på Saudi Arabias egen ekstremisme og på landets rolle i å spre den ekstreme wahabismen, som IS lener seg på. «At Saudi Arabia har hatt en enorm innflytelse på å spre islamistisk ideologi, er helt klart, men svært få har lyst å snakke om det», uttalte han til Aftenposten. Dette må vi snakke tydelig om.

Misjon bak jernteppet (nå Stefanusalliansen) kjempet i sin tid mot den kommunistiske ideologi. Denne ideologien var årsak til massiv kristendomsforfølgelse og førte til klare brudd på trosfriheten – en grunnleggende menneskerettighet. Hva kjemper vi mot i dag? Totalitære ideologier er fortsatt en betydelig utfordring. Islamsk ekstremisme er utvilsomt en av flere.

FØRST PUBLISERT I MAGASINET STEFANUS NR.2/MARS 2017

 

Gå til innlegget

Baby på flukt

Publisert over 2 år siden

Trosforfølgelse og flyktningkrise henger sammen. Politikere som sier noe annet er enten kunnskapsløse eller kyniske.

Historien om Baby ­Jesus er mer enn juleidyll. Kort tid etter fødselen ble de lykkelige foreldre og det lille spedbarnet for­-
d­revet. Vekk fra nabolag, venner, familie og fedreland.

Egypterne gav dem heldigvis en varm mottakelse. Deres flyktningpolitikk var raus. Den dag i dag snakker egyptiske kristne om hvilke velsignelser gjestfrihet mot mennesker i nød fører med seg. De tok godt imot «Den hellige familie».

Oppholdet skulle bli kortvarig. Forholdene i hjemlandet bedret seg, og de kunne reise hjem igjen. Få flyktninger reiser hjemmefra uten grunn.

Kors og trengsel

Kort tid etter Jesu himmelfart reiste apostelen Markus til Egypt. Han grunnla den koptiske kirken. Denne kirken er ikke ukjent med overgrep – og det er bare få dager siden den ble rammet av en terror­aksjon. Helt siden den muslimske, arabiske invasjonen av Egypt i 639-661 har kopterne – den kristne urbefolkningen i landet – opplevd å være annenrangs borgere. Landet ble gradvis islamisert og arabisert. Koptisk språk, kultur og religion ble marginalisert og overkjørt.

Den som måtte ønske å forstå hva kulturimperialisme er, kan godt begynne her. Selv om kopterne fortsatt utgjør cirka 10 prosent av Egypts samlede befolkning, forlater tusener av sterkt pressede egyptere landet hvert eneste år.

Jesu eget språk

Også i Irak er situasjonen dramatisk. Ved begynnelsen av amerikanernes invasjon i 2003 var det 1,6 millioner kristne i landet. Nå er det mindre enn 200.000 igjen. Mange­ av dem er internt fordrevne­ ­eller har søkt tilflukt i overfylte flyktningmottak i nabolandene. Kirke­klokkene på Ninivesletten har for lengst sluttet å ringe. Erkebiskopen av Mosul, Nicodemus Daoud Sharaf, rørte ved oss alle da han under fakkeltogarrangementet i Oslo stemte i Fader Vår på arameisk, Jesu eget språk. En kirke med dype røtter er i ferd med å bli slettet fra kartet.

Sammensatt bilde

Kristne minoriteter er også utsatt i andre­ land, i og utenfor Midtøsten. Om forfølgelsens drivkrefter er mange, er islamsk ekstremisme mest fremtredende. Utfordringene er likevel sammensatte. Alt handler ikke om religion. Politiske, juridiske, sosiale og økonomiske faktorer spiller også inn. Når det er sagt, straffes religiøse minoriteter når krig, sult og nød rammer et folk.

Gammelt nytt

Forfølgelse er ikke et moderne fenomen. Europas kristne kulturhistorie startet­ faktisk med forfølgelse. Etter Stefanus’ martyrdød ble kristne presset ut. Ut av sine hjem og ­nabolag. Bort fra sine landområder. Ut i det ukjente. Store menneskemasser ble drevet på flukt. Helt til Fønikia, Kypros og Antiokia.

De forfulgte kristne skulle bli en velsignelse. Fra starten av så det ikke slik ut. Drapet på Stefanus satte en støkk i folk. De kristne var fritt vilt. Men midt i fortvilelsen skjedde det noe godt. På grunn av forfølgelsen spredte­ kristendommen seg gradvis. Både til Middelhavsområdene, Nord-Afrika, Midtøsten og ­videre i Romerriket. Uten «innvandrermenigheten» i Antiokia hadde det etter alt å dømme sett mørkt ut for kristningen av ­Europa. Herfra ble dristige initiativ til verdensmisjon organisert.

Samhold.

De kristnes situasjon i Midtøsten blir gradvis forverret. Forfatter Lars Akerhaug overdriver slett ikke når han skriver om dette. Flere, deriblant Akerhaug, etterlyser større innsats av norske biskoper og andre kristne ledere i menigheter og organisasjoner. Selv har jeg ikke behov for å skape splid om dette. Det finnes mange måter å engasjere seg på. Jeg vet godt at mange av dem har et ekte engasjement for de forfulgtes sak. Jeg gleder meg over det store engasjementet som bredden av norsk kristenliv viser. Vi trenger hverandre. Sammen kan vi gjøre enda mer.

Uten politisk innblanding

Vi trenger hverandre. Politikere må ikke få lov til å ødelegge det samholdet vi har. Jo, visst trenger vi deres hjelp til å løfte de forfulgtes sak opp på politisk nivå. Her har de store oppgaver å utføre. Partipolitisk hjelp til privat innsamling trenger vi derimot ikke, uansett hvilket parti de tilhører. Giverne må få lov til å støtte den store saken uten å måtte forholde seg til politikeres mangfoldige agendaer.

Flyktninger og forfulgte

Den siste ukes mediedebatt ble eks­tra vanskelig fordi håndtering av flyktningkrisen og omsorgen for forfulgte kristne ble satt opp mot hverandre. At vi har forskjellige oppfatninger på innvandringspolitikken og på hvordan vi håndterer flyktningkrisen, er uproblematisk. Her sitter ingen av oss med fasiten.

Men politikere som i det ene øyeblikk nærmest latterliggjør flyktninger og som skryter hemningsløst av hvor mange flyktninger de får returnert eller holdt vekke, og som i neste øyeblikk fremstår som lekre talsmenn for forfulgte kristne, gjør det i overkant vanskelig for de som ønsker å tenke prinsipielt og ha flere tanker i hodet samtidig.

Julens midtpunkt, Jesus, gikk inn i våre kår og delte vår smerte. «Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham». Han smakte både på flyktningtilværelsen og på kors og trengsel.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere