Hans Aage Gravaas

Alder: 58
  RSS

Om Hans Aage

Daglig leder for NORME - Norsk Råd for Misjon og Evangelisering. Doktorgrad (PhD) i Intercultural Studies fra Trinity International University. Bakgrunn som teolog (MF), ordinert prest (Den Norske Kirke og Evangelical Lutheran Church of America), misjonær (Mekane Yesus-kirken i Etiopia), misjonssekretær/strategikonsulent (Norsk Luthersk Misjonssamband), førsteamanuensis og lærer i misjonsvitenskap, medier, etnografi, kultur og kommunikasjon (flere steder), høyskolerektor (Mediehøgskolen Gimlekollen/Fjellhaug Internasjonale Høgskole) og generalsekretær (Stefanusalliansen)

Følgere

Offentlig utlysning ved ansettelser i livsynsbaserte virksomheter har sine fordeler, men gir ingen garanti mot personlig synsing, subjektive preferanser, kameraderi eller vilkårlig behandling. Skinndemokratiske prosesser er ikke nødvendigvis bedre enn topplederes egne avgjørelser.

Ansettelsespraksis. Hvor åpen og gjennomtenkt er kristne virksomheters ansettelsespraksis? Som leder for en kristen paraplyorganisasjon har jeg reflektert litt rundt dette. Hver dag ansettes nye medarbeidere i privat og offentlig sektor. Arbeidsmarkedet er trangt, og det kan ofte være mange søkere. For å få tak i de aller beste folkene, har mange arbeidsgivere utviklet gode prosesser og prosedyrer som tas i bruk ved ansettelser. Grundighet er viktig. Hva så med kristne virksomheter? Trolig er forskjellen på slike virksomheter og øvrig arbeidsliv mindre enn før. Kvalifikasjoner, kompetansekrav, erfaring og gode referanser er viktig også her; i tillegg til forventet tilslutning og lojalitet til virksomhetens spesielle formål og livssynsdefinerte krav og verdier.

«Kall». Tidligere ble en gjerne «kalt» til stillinger i kristen regi. Hvordan kallsprosessen konkret foregikk kunne variere. Misjonærkandidater, for eksempel, henvendte seg ofte direkte til misjonsorganisasjonene på egen hånd og ga uttrykk for et «kall» til å bli misjonær. Om de senere ble antatt og sendt ut som misjonærer, ble deres «indre kall» bekreftet av et «ytre kall». Hvordan den endelige avgjørelsen konkret ble tatt, er ikke alltid godt å vite. Ofte vet vi faktisk ikke hva som skjedde. Noen ble kanskje ansatt på bakgrunn av mer eller mindre lukkede avgjørelser tatt av toppledere, eller på grunnlag av vedtak protokollert i aktuelle beslutningsorganer. Om den formelle «saksbehandlingen» kunne være så som så, var beslutningene gjerne basert på interne sonderinger og vurderinger fra lederskapets eller misjonsfellesskapets side.

Offentlig utlysning? I nyere tid praktiserer stadig flere kristne trossamfunn, organisasjoner og institusjoner offentlig utlysning; også ved rekruttering av misjonærer.  Ledige stillinger kunngjøres ikke sjelden i avisannonser og gjennom interne og eksterne jobbrekrutteringsportaler. Informasjon blir så videreformidlet til mulige søkere gjennom ulike kontaktnettverk og på sosiale medier. Denne utviklingen har absolutt sine fordeler. Den åpner opp for større søkergrupper. En får ved dette større oversikt og tilgang på kandidater enn en ellers ville fått tilgang til. En annen fordel er også større åpenhet og gjennomsiktighet rundt selve ansettelsesprosessen. Samtidig har slike prosesser også sine utfordringer. Kandidater som kanskje har en større avstand til det miljø en rekrutterer til enn det «interne» søkere gjerne har, vil også banke på døren. Hvordan blir slike søkere ivaretatt? Svaret på dette vil utvilsomt påvirke virksomhetens omdømme. På den annen side: ansetter en for mange «eksterne» søkere kan dette også over tid få betydning for virksomhetens indre liv, identitet og utvikling. Vil en misjonsorganisasjon, for eksempel, være tjent med å ha en overvekt av misjonærer som har begrenset kjennskap til organisasjonens historie, identitet, visjoner og arbeidsmåter? Jeg er av og til forbauset over hvor liten refleksjon det ser ut til å være rundt dette. Ikke minst i en tid med større mobilitet og mindre kontinuitet enn noen gang.

«Headhunting». Noen organisasjoner bedriver «headhunting» til konkrete stillinger parallelt med offentlige utlysningsprosesser; enten på egen hånd eller ved hjelp av profesjonelle rekrutteringsagenter. Å aktivt oppfordre aktuelle kandidater til å søke, er høyst legitimt. Å praktisere en «tosporsmodell» hvor headhuntingsprosesser skjer ved siden av offentlige utlysninger, kan likevel i noen tilfeller være problematisk. Dette kan føre til uryddige situasjoner hvor andre søkere kan oppleve seg ført bak lyset. I så fall er «headhunting» uten utlysning å foretrekke.

Kvalifikasjonskrav. Jeg tror det er på tide at kristne menigheter, misjonsorganisasjoner, institusjoner og bedrifter tenker grundig gjennom hva offentlig utlysning innebærer. Slik jeg ser det, innebærer valg av offentlig utlysning ved ansettelser klare pålagte eller selvpålagte forpliktelser. Går en først ut i det offentlige rom og ber om søkeres oppmerksomhet, forutsetter dette at krav, forventninger og kvalifikasjoner tydeliggjøres i utlysningsteksten og at man faktisk forholder seg til dette i den videre prosessen. Å vektlegge kriterier som ikke er tydelig nevnt i utlysningsteksten, er problematisk. Alle verdibaserte virksomheter bør for eksempel tenke grundig gjennom og være bevisst på hvordan man forventer verdigrunnlaget reflektert i de stillinger en ansetter til. Utsagn som «personlig egnethet blir vektlagt» forekommer stadig oftere og blir etter alt å dømme brukt som skalkeskjul for all verdens subjektive vurderinger; ikke alle av dem er nødvendigvis like saklige.  

Søkerlister. Virksomheter med tung offentlig finansiering, som for eksempel Den Norske kirke, kristne bistandsorganisasjoner og utdanningsinstitusjoner burde offentliggjøre sine søkerlister. Hos noen av disse aktørene er søkerlistene i dag tilgjengelige bare på forespørsel og ikke aktivt tilgjengelige. Dette har sine uheldige sider. Det er derimot ikke opplagt at gavefinansierte, frivillige virksomheter skal offentliggjøre sine søkerlister. Det er heller ikke opplagt at disse nødvendigvis skal velge offentlig utlysning av stillinger. Men også her kan det bli et troverdighetsproblem om «fotfolket» stadig opplever at godt kvalifiserte kandidater ikke en gang blir vurdert eller blir direkte forbigått i ansettelsesprosesser. Mistanke om skjulte agendaer, kameraderi og lukkethet kan fort oppstå.

Tydelige prosesser. Spørsmålet om hvorvidt stillinger skal utlyses er likevel bare en side av saken. Prosesser for behandling av søknader og vurderinger av aktuelle kandidater før endelig ansettelse er en annen. Bestillingen må være tydelig. Etterspurte kvalifikasjoner og kompetanse bør komme tydelig fram av utlysningsteksten. Også de som ikke utlyser stillinger, bør definere kvalifikasjoner og kriterier før en går til ansettelser. Gavnet er viktigere enn navnet. Vekting av vurderingskriterier bør være mest mulig transparente og etterprøvbare; ikke bare i offentlig finansierte virksomheter, men også i gavebaserte virksomheter. Hva en tenker om alder, kjønn, kompetanse, erfaring, strategisk eller teologisk/verdimessig posisjonering og så videre er eksempler på viktige spørsmål. Om ansettelsesorganet har frihet til å bestemme hvilke kriterier som veier tyngst, er både «omverdenen» og aktuelle kandidater tjent med å vite hvordan en faktisk har tenkt.

Gå til innlegget

Troende til litt av hvert

Publisert rundt 1 år siden

Det er alvorlig når kristne fellesskap og kristen forkynnelse gjør mennesker syke. Forkynnelsen skal utfordre, ja, i en viss forstand forandre, men forkynnelse skal ikke påføre mennesker angst eller psykiske lidelser. Filmen «Disco» gir oss mye å tenke på; enten vi kjenner oss truffet eller ikke. Berørt håper jeg likevel vi alle blir.

I går kveld (3.oktober) var jeg på kino. Jeg ble invitert med på pre-premieren av filmen Disco. Dette gav meg et nytt møte med usunne religiøse miljøer. På sett og vis er dette en oppfølger av «brent-barn-debatten» som herjet for en tid tilbake.

Jeg er luthersk kristen, men mener jeg også har god kjennskap til menigheter og organisasjoner med andre konfesjonelle ståsteder. Filmen gav oss mye å tenke på. Jeg kjente jeg meg likevel ikke «truffet» eller «angrepet» av det jeg så. Dette fordi jeg med stor grad av sikkerhet vet at de aller fleste kristne menigheter i Norge ikke er slik som dem vi møtte i filmen. Om noen skulle mene at dette er et velegnet utgangspunkt for generalisering eller stigmatisering, har de etter min mening en dårlig sak. Det blir også helt feil å bruke denne filmen til å «stemple» pentakostale miljøer på generelt grunnlag, tenker jeg.

Om jeg ikke kjente meg truffet eller angrepet, ble jeg likevel sterkt berørt. For dessverre kan avstanden mellom fiksjon og fakta til tider være kort. Det er mange viktige enkelttemaer i denne filmen som er verdt å ta meg seg og som utvilsomt bør gjøres til gjenstand for debatt. Jeg kan også med hånden på hjertet si at jeg faktisk har møtt kristne menigheter som har enkelte likhetstrekk med dem som ble beskrevet i filmen. 

Maktmisbruk finnes i ulike sammenhenger, ikke bare i religiøse miljøer. Mangel på åpenhet og transparens likeså. Fysiske og psykiske overgrep er selvsagt alvorlige uansett hvor de skjer, men jeg tenker det blir ekstra alvorlig når overgrepene rettferdiggjøres med åndelig begrunnelse. Åndelige overgrep kaller vi dette. Vi får i filmen et møte med mye av dette gjennom tre ulike, «fiktive» menigheter. Om disse menighetenes ytre fremtoning er forskjellig, er muligheten for maktmisbruk like stor enten man befinner seg i en moderne, ultrakarismatisk setting, i en gammeldags pinsemenighet med «bedehusstil», eller i et lokale med sakralt, høykirkelig ytre preg. Dette viser at man har god grunn til å være på vakt uansett hvor man måtte befinne seg. Seksuelle overgrep og andre former for maktmisbruk er da også avdekket i bedehusmiljøer, frimenigheter, i folkekirken, så vel som i den katolske kirke. Så her kan ingen unndra seg et kritisk blikk.

Manipulasjon er et annet tema i filmen. Å være vitne til at unge mennesker bli manipulert og bedratt av voksne personer er grusomt. At sannheten holdes nede av dobbeltliv, blankpolerte fasader og direkte løgn er direkte skadelig både for de mennesker som rammes og for evangeliets troverdighet.  Når dette rammer barn og unge blir det ekstra ille. 

Oppmerksomhetskåte, «krampekule» pastorer som vandrer rastløst rundt på scenen og som strør om seg med billige vitser og lettvint teologi er fælt å se på. Selvopptatte, ekstatiske lovsangsledere som leder forsamlingen i suggererende sanger med syltynne tekster likeså. Hvor er de kritiske spørsmålene? Hvor er det åndelige gangsynet? Jeg mener ikke at majoriteten av norske kristne menigheter er slik, men det finnes dessverre atskillige kristne fellesskap hvor enkeltelementer av dette finnes. Dette må man gripe fatt i.

Bratte og løse styringsstrukturer er god musikk for psykopater, narsissister og maktkåte enkeltpersoner i alle sosiale organisasjoner, religiøse så vel som andre. Innsyn, debatt, rammer og struktur er viktig. 

Det er alvorlig når kristne fellesskap og kristen forkynnelse gjør mennesker syke. Forkynnelsen skal utfordre, ja, i en viss forstand forandre, men forkynnelse skal ikke påføre mennesker angst eller psykiske lidelser. Når man står på prekestolen skal man være klar over at budskapet lander ulikt. Ulike livshistorier og personligheter gjør at vi ikke nødvendigvis «hører» det sidemannen hører. 

Det er også alvorlig at evangeliet forvrenges til å bli noe annet enn det det i virkeligheten er. Historien har dessverre vist at troende mennesker kan være troende til litt av hvert. Jeg har stor respekt for dem som tar seg tid til å lytte og ta hånd om «brente barn» med dype sår og skrammer, og som gjennom sjelesorg, veiledning, behandling eller nestekjærlighet gir dem muligheter til en ny start. Jeg har også stor respekt for kristne ledere som lærer av egne feil og som ikke er redd for å vise at de slett ikke var de glansbilder folk gjerne trodde. Ledere som tør å vise egen svakhet har gode forutsetninger for å formidle nådens evangelium. Disse viser at det etter oppgjør og tilgivelse kan stakes ut en ny kurs som gir nytt mot.

«Disco» gav oss mye å tenke på; alt er ikke nevnt her. Vi fikk mye å tenke på enten vi kjenner oss truffet eller ikke. Berørt håper jeg likevel alle ble. For her er det mye å ta tak i.

Det filmtekniske skal ikke jeg uttale meg om, men jeg synes at skuespillerne gjorde en god figur, ikke minst Josefine Frida som hovedpersonen Mirjam. Hun fremsto naken, ærlig og troverdig i et miljø preget av hykleri, skinnhellighet og uærlighet.

Gå til innlegget

"Bare" retorikk?

Publisert nesten 2 år siden

Sylvi Listhaug er ute med ny bok. Hvordan forholder Siv Jensen seg egentlig til Listhaug? Presenterer Listhaug FrP-politikk i det hun skriver? Hva tenker statsministeren om denne personen som holdt på å felle hennes regjering og som nå deler freidig sine betraktninger fra sin tid som minister? Hva tenker den delen av KrF som ønsker seg inn i nåværende regjering og som forsøker å begrense Listhaug-og FrP-kritikken ved å si at dette "bare" dreier seg om retorikk? Vi mangler svar.

To høyrepopulistiske bøker er blitt publisert på kort tid. Sylvi Listhaug og Per Sandberg har fortalt om seg og sitt liv og om andres bedrøvelighet.

 

Oppmerksomheten rundt bøkene har druknet i fokuset på Kristelig Folkepartis veivalg. Noen opposisjonspolitikere har vært på banen, som for eksempel Jonas Gahr Støre i duell med Listhaug i «Politisk kvarter».  Men hva mener Fremskrittspartiet selv om bokutgivelsene? I hvilken grad representerer Listhaug og Sandberg partiets syn på ting og tang? Mens Sandberg– foreløpig – har beveget seg ut i politikkens periferi, er Listhaug fortsatt omgitt av medienes blitzlamper. Etter å ha forlatt regjeringen etter en lite troverdig Kanossagang i Stortinget, er hun godt plassert som partiets nestleder og av mange regnet som partiets dronning den dag Siv Jensen melder sin avgang. Listhaug bagatelliserer det faktum at regjeringen – på grunn av henne - stod overfor et mistillitsforslag som kunne felt regjeringen Solberg. I etterkant av bokutgivelsen har hun også bidratt til å så berettiget tvil om at hennes unnskyldning var oppriktig ment. For en gangs skyld er det andre enn høyrepopulister som kjenner på behov for å snakke om Fake News.

 

Mens Sandberg utviste stor naivitet overfor regimet i Iran, uforsiktighet i forhold til landets sikkerhetsrutiner og dobbeltmoral i forhold til sine tidligere krasse uttalelser om innvandrere, har Listhaug vært en stor utfordring for regjeringen. Hun har vist manglende respekt for Stortinget og vært en belastning for landets omdømme. Måten hun har forsøplet det offentlige ordskifte på, er ikke god musikk for foreldre som ønsker å oppdra sine barn til anstendighet og respekt for annerledes tenkende og troende. Og dette med korset godt synlig. I møte med Støre var hun opptatt av at man nå måtte begynne å snakke politikk. «Any time», sa Jonas, vel vitende om at hennes støynivå og opptreden nettopp har trukket folks oppmerksomhet vekk fra politikk til fordel for fokus på Listhaug selv. Meg selv, meg selv, meg selv, ser ut til å være hennes politiske livs mantra.

 

Både FrP og statsministeren har vært tause i etterkant av bokutgivelsene. Helt tause. Vil Erna fortsatt nøye seg med en lavmælt bemerkning om at dette var i overkant sterke formuleringer, eller vil hun si hva hun faktisk mener? Eller er hun ikke kritisk i det hele tatt? Den delen av KrF som nå ønsker KrF inn i dagens regjering, vil heller ikke si så mye hva de mener om FrP og Listhaug. Mens de demoniserer Jonas, bagatelliserer de Sylvi. –Dette er «bare retorikk», blir det sagt.

 

Jeg undres på hva man legger i uttrykket «bare». Etter å ha undervist i kommunikasjon i mange år vet jeg meget godt at ord og mening ikke kan skilles. De forholder seg til hverandre. Ord betyr faktisk noe. Skal vi oppdras til å tro at når noen sier noe til oss, så skal vi ikke tro på det folk sier?  Er ikke det å ta folk på ordet, en naturlig konsekvens av vår respekt for våre medmennesker? Hvis vi ikke skal kunne vurdere det folk sier og møte deres synspunkter med anerkjennelse eller konfrontasjon, hvilket ordskifte har vi da? Dersom Listhaug gir inntrykk av at hennes ord bare er virkemidler og står i veien for det hun «egentlig» mener, og at hun hele veien blir misforstått, hvorfor snakker hun ikke da med ord som gjør at vi respekterer henne og faktisk forstår henne? Når hun presenterer sitt budskap og parallelt med dette tråkker på andre, får ordene en ekstra kraft. 

 

Knut Arild Hareide har vært en av Sylvi Listhaugs mange skyteskiver. Det er ikke småtteri hvilke karakteristikker og ord hun har brukt, mest om ham, men også om hans parti.  Hareides partifeller som nå bagatelliserer denne skittentøyvasken som har pågått i årevis, ber Hareide om å svelge mer enn én kamel.  Partilederen fra Bømlo er for lengst trøtt av kamelkjøtt! Han vil ha noe annet! I virkeligheten tar de ikke sin partileder på alvor når de forventer at han skal gløde for en regjering med FrP, Listhaug og deres kumpaner. FrP hadde en gang sitt «Dolkesjø». Ofrer Krf sin partileder for Listhaug, bidrar partiet ikke bare til bagatellisering av det totalt uakseptable i norsk politikk og ordskifte, men de dolker sin egen leder i ryggen. Kristelig Dolkeparti, kan bli sluttresultatet av dette. Det er godgrunn til å besinne seg mens det fortsatt er tid.

 

Jeg har ikke hørt en eneste KrF-er snakke stygt om Erna Solberg, heller ikke Knut Arild Hareide selv har gjort det.  At Hareide foran valget ønsket henne som partiets statsministerkandidat, er fortsatt sant. For KrF del står ikke valget mellom Erna og Jonas eller mellom rødt og blått. Destørste utfordringene i dagens norske politiske landskap handler ikke om forskjellene mellom Høyre og Arbeiderpartiet. Det visste også Jon Lilletun i sin tid da han faktisk drømte om en regjering hvor både Høyre og Arbeiderpartiet var med. Utfordringen i norsk politikk i dag handler blant annet hvordan man skal forholde seg fløypartiene, Frp, SV og Rødt. Sistnevnte ønsker ingen å samarbeide med; så de kan vi glemme. Man kan si mye om SV, men SV er i hvert fall forutsigbare og anstendige i sin opptreden. KrF har også flere hjertesaker til felles med SV. Det har KrF også med FrP, men partiet er med sin retorikk og opptreden en høyrepopulistisk drivkraft i landet vårt som det er viktig å se opp for. Høyrepopulismen er etter min mening den farligste ideologi i Europa i dag. At det samme er tilfelle i Trumps USA trenger man ikke stor fantasi for å skjønne at jeg mener. Det spilles på massene, på følelser og stemninger, og hatretorikken ledsages av «lik og del».  Jeg tror det er på tide at folk skjønner at begeret er fullt. Om det skulle klirre i kopper og asjetter på bedehus og i frimenigheter langs kysten, får det bare våge seg: Nok er nok! Det mente også Han som en gang skapte dårlig stemning ved å endevende pengevekslernes bord.

 

Mens de nye rundene rundt Listhaug pågår er Siv Jensen taus. Erna Solberg er også taus. Og deler av KrF er taus. FrP klager ofte på Fake News og ubalansert presse. Til dette vil jeg si at norske pressefolk er stort sett usedvanlig ordentlige. Noen ganger for ordentlige. Vi har ikke for mye kritisk journalistikk. Både FrP og Høyre skal være glad for at ingen politikere har falt så dypt at de har slått politisk mynt på Keshvari-saken i disse dager. Selv om det handler om alvorlig økonomisk utroskap, har opinionen respekt for at dette er en personlig tragedie som skal behandles med varsomhet og som ingen andre enn de involverte parter skal rydde opp i. Ingen har vært fristet til å spre møkk og skitt. Det har ikke vært noen oppslag med anbefalinger av typen «lik og del». Det sier noe om den generelle anstendighet blant de fleste politikere, ja, blant norsk presse.

 

Mens Erna er taus i forhold til Listhaug, var hun det ikke i forhold til Hareide, som omtales som udemokratisk og maktsyk. Forstå det den som kan. I mellomtiden forbereder deler av KrF sitt «Dolkesjø».

 Denne artikkelen ble først publisert på: https://hgravaas.blogspot.com/

Gå til innlegget

Glasuren som forsvant

Publisert nesten 3 år siden

Mange ble sikkert forundret da verdier ble valgkampsak. Partipolitikere strømmet brått til som sultne gribber rundt sitt bytte. Mange av dem fremstod uforberedt og klønete, og var neppe på hjemmebane, selv om både volum og engasjement var høyt og stort. Hva skjedde etter valget? Var dette bare valgflesk?

En merkverdig lapskaus med mange ingredienser ble presentert for velgerne. Vafler, brunost, likestilling, innvandringsskepsis, kors, kristendom, etnosentrisme, nasjonalromantikk og demokrati ble sauset sammen. Ble vi særlig klokere? Neppe.


Støvet har knapt lagt seg. Alt er som før. Verdiengasjementet kjølnet hen. Debatten gikk ikke særlig i dybden, men berørte den kulturelle overflate. Debatten kunne fortone seg som lekker glasur, som dekket en høyst middelmådig kake. Verdiengasjementet kom, så og forsvant, før en visste ordet av det.


Det er ingen grunn til å skrinlegge verdidebatten, men gjenoppta den ved å gå grundigere til verks. Vi blir enige om at verdier kan være så mangt. Det handler om materielle og immaterielle verdier, så vel som individuelle og kollektive, strukturelle og idemessige, åndelige og fysiske, varige og temporære, statiske og foranderlige verdier. Det er viktig å konkretisere hva vi til enhver tid snakker om.


Hvor ofte opplevde vi ikke under verdidebatten før valget at «det kristne», «det norske» og «det globale» ble rørt sammen, eller spilt ut mot hverandre? Det er ingen tvil om at kristendommens mer enn tusenårige tilstedeværelse i landet vårt har satt dype spor. Kristne verdier og tankegods er derfor vevet sammen med det vi gjerne omtaler som norsk. Samtidig bærer det galt av sted om vi identifiserer alt norsk med kristent. Vårt samfunn har både før og nå utvilsomt hentet tankegods fra ulike kilder. Det finnes for øvrig ingen «ren» kristen kultur, som er uberørt og beskyttet fra andre elementer. Det norske og det kristelige har hele veien gjensidig beriket og utfordret hverandre.


Det blir også feil å sette det kristne opp mot det globale; ikke minst i en tid hvor kristenhetens tyngdepunkt har forflyttet seg. Kristendemografien har endret seg, og troen ikles stadig nye uttrykksformer. Dette får følger. Kristen tro har slått røtter i mange land og verdensdeler på relativt kort tid. Dette har påvirket mange menneskers tro og livsanskuelse, og også liv og samfunnsutvikling. Sosiologen Robert Woodberrys skjellsettende forskning på protestantisk misjon bekrefter dette. Historikere her til lands har på sin side kastet lys over bondesønnen, industrigründeren og lekpredikanten Hans Nielsen Hauges virksomhet og dens betydning for kristentroens utbredelse, sosialt ansvar, folkelig engasjement og demokratiprosesser i Norge. Den haugianske bevegelsen oppstod heller ikke i et vakuum. I reformasjonsåret er den europeiske protestantiske tradisjon og dens langtidsvirkning på kirke, kultur og samfunn blitt stadfestet.


En kristen virkelighetsforståelse, et kristent menneskesyn og kristne verdier kan få positive konsekvenser om de spilles ut rett og appliseres bredt. Dette verdigrunnlaget er ikke forbeholdt de spesielt privilegerte eller interesserte, men adresserer oss alle. Våre kristne verdier kan derfor ikke brukes for å stenge andre ute; verken på grunnlag av alder, kjønn, sosial status, etnisk opprinnelse eller livssynstilhørighet. De er ikke delkomponenter av en selvkonstruert norsk stammereligion, men har både lokal, nasjonal og global relevans.


Det kristne, norske og globale kan altså ikke spilles ut mot hverandre. Kristen tro er ikke utelukkende et nasjonalt fenomen. Det bør heller ikke vår politikk og vårt samfunnsengasjement være. Vårt ansvar for menneskeverdet stopper ikke ved Svinesund. Det burde heller ikke våre tanker om menneskesyn, nestekjærlighet og forvalteransvar gjøre.


Valget er over. Stemmene er sanket inn for denne gang. Med kalkulatoren i hånden snekres nå neste års nasjonalbudsjett. Når dette er over, bør verdidebatten straks settes i gang igjen. Ikke bare blant politikere, men blant alle som har agendasettende funksjon i samfunnet. Verdier handler ikke bare om penger og ressurstildeling, men også om tid, tilstedeværelse, refleksjon, samvær, ord og aktiv handling i det brede lag av folket. Det handler ofte om knallharde prioriteringer.


I møte med sorteringssamfunnet utfordres vi til å skjelne mellom menneskers egenverdi og deres instrumentelle verdi. Det er grunn til å spørre om det sekulære Norge, med økt avstand til kristne verdier, i realiteten forsøker å gjeninnføre den hedenske, før-kristne praksis med å sette utvalgte barn ut i skogen for å dø; om enn i en avansert form. I mange «primitive» stammesamfunn er denne skikken nå i ferd med å dø ut; dette fordi kristen tro og kristent menneskesyn har fått fotfeste.


Hva vil vi? Hva betyr noe for oss – egentlig? Det er dette verdier handler om.

Hans Aage Gravaas, Oslo

 



Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere