Hadia Tajik

Alder:
  RSS

Om Hadia

Stortingsrepresentant for Oslo Arbeiderparti.
Leder av justiskomiteen. Tidligere kulturminister. Fast spaltist i Vårt Land fra 2014.

Følgere

Høyres velferdsstopp

Publisert nesten 2 år siden

I Vårt Land 25. september kan vi lese at ­næringsminister Torbjørn Røe Isaksen vil tette hull i velferdsstaten fremfor å gi nye generelle velferdsløft til middelklassen. Røe Isaksen sier at vi går trangere tider i møte og mener fremtidig velferd må ­begrenes til målrettede, behovsprøvde tiltak mot fattige barnefamilier, inn­vandrere som ikke kommer inn i arbeidslivet, rusmisbrukere og de som sliter psykisk.

Gratis frukt og grønt i skolen og gratis fastlege er eksempler på to nye velferdsordninger fra Arbeiderpartiets program. Om disse kun skal gjelde barn og ungdom av foreldre som tjener minst, er det et brudd med velferdsstaten slik vi kjenner den. I Norge er velferden felles for alle, uavhengig av hvor man kommer fra, hvor mye man tjener og hvilken livssituasjon man er i. Vi er et land der vi alle bidrar til fellesskapet og der vi alle får fra fellesskapet. Det bør vi fortsette med.

Når Høyre ikke lenger har råd til store, offentlige velferdsløft for alle og heller vil behovsprøve fremtidig velferd, kan det over tid få store konsekvenser. For det ­første vil behovsprøving dele ­befolkningen inn i to grupper: de som mottar og de som ­betaler. Dersom det bare er de med ­lavest inntekt som skal ha tilgang til nye velferds­ordninger, og alle andre bare skal bidra til velferden, vil velferdsstaten raskt ­miste oppslutning. Det kan igjen føre til at folk som har mest ikke velger offentlige ­tjenester, men heller søker seg til ­private ­alternativer. For det andre er det godt ­dokumentert i forskningen at ­behovsprøvde ordninger ikke bare er dyre å ­administrere, men at de ofte ender opp som fattigdomsfeller.

Høyres tenkning om velferd vil svekke fellesskapet og øke forskjellene.

Trykket i Vårt Land 28. september 2018. 

Gå til innlegget

Spør muslimer om jul

Publisert over 5 år siden

Det er blitt en adventstradisjon å lese artikler om frykten for hva muslimer kan komme til å gjøre med julen. Forsvinner julegudstjenestene nå? Eller hva med juletreet og nisselua?

«Hva gjorde du mens vi andre feiret jul da?» spurte kvinnen. «Ikke noe spesielt», svarte jeg. 

Det er blitt en adventstradisjon å lese artikler om frykten for hva muslimer kan komme til å gjøre med julen. Forsvinner julegudstjenestene nå? Eller hva med juletreet og nisselua? 

Kanskje var det med et slikt bakteppe at den godt voksne kvinnen kom bort til meg og ba om råd: «Kan jeg ønske henne god jul?» 

Fra hei til god jul. Hun snakket om sin muslimske nabokvinne. De sa stadig hei til hverandre på gangen, utenfor leilighetene. Kunne hun gå fra «hei-hei», til «god jul», eller lå det noe potensielt blasfemisk i en slik lykkeønskning? Hun ville jo ikke si noe galt, eller gjøre naboen sin brydd. 

«I prinsippet, ja», svarte jeg. «Innenfor islam er Jesus en viktig profet. Så det er rimelig trygt å ønske de fleste muslimer god jul». 

«Men feirer hun jul da?» spør kvinnen. 

«Det vet jeg ikke, det er du som er naboen hennes. Feirer hun jul?», svarer jeg. 

Hun mumler at hun ikke vet. Hun har ikke spurt, og hvordan er det egentlig med muslimer, feirer de vanligvis jul?

«Det varierer», prøver jeg å si. «En del av venninnene mine som har stiftet familie og har barn i skolealder feirer jul. De vil at barna deres ikke skal føle seg utenfor når alle de andre elevene snakker om hva de fikk til jul. Men de fleste muslimer jeg kjenner feirer det ikke».

Duften av nellik. Kvinnen resonnerer lavt for seg selv at naboen har barn i skolealder, så det kan jo hende at den familien også tenker slik. 

«Feiret du jul da du var liten?» spør hun meg. 

«Nei, for meg var jul en vanlig dag», sier jeg. 

Først er det stille noen sekunder. Kanskje tenkte hun på gode minner fra egen oppvekst, og unte meg det samme. Muligens duften av appelsin og nellik, pepperkaker og kakemenn, følelsen av å pakke opp en presang og lykkerusen over å få et nytt leketøy?

«Hva gjorde du mens vi andre feiret jul da?» spør hun.

«Ikke noe spesielt. Hva gjorde du når jeg feiret Eid, da?» erter jeg tilbake. 

Hun ler, men virker litt utilpass, helt til jeg forteller at jeg tok litt hardt i.

«Vi spiste pinnekjøtt og kålrabistappe. Mamma brukte mye tid på det, og det er fortsatt ett av mine absolutte favorittmåltider gjennom året, så det var ikke en helt vanlig dag». 

Da ler hun hjertelig, lettelsen virker ekte. 

Isa og Mariam. Gjennom hele samtalen er hun en blanding av tilbakeholden og frempå, nølende og nysgjerrig. Hun spør om tradisjoner, men ikke om religion. Kanskje er hun redd for å fornærme? Jeg vet ikke. Hun var jo bare hyggelig. Spørsmålene var fine.

Jesus, eller Isa på arabisk, har en sentral plass i Koranen. Jesu mor omtales som jomfru Maria, eller Mariam på arabisk. Ifølge Koranen utførte Jesus mirakler, gjenreiste døde og brakte et guddommelig budskap. Han levde asketisk og var opptatt av sosial rettferdighet. Han fremheves gjennom det livet han levde, som en rollemodell for fromhet og godhet. 

Jesus omtales mer enn 20 ganger i Koranen. Til sammenligning omtales profeten Muhammed mindre enn fem. 

Det muslimer ikke tror på, er at Jesus var Guds sønn eller at han ble korsfestet. Innenfor islam finnes det heller ingen arvesynd å bli korsfestet for. Islamsk monoteisme tillater dessuten ikke en treenighet. 

Innenfor sufismen nyter Jesus særlig høy status, og sufi-filosofen Abu Hamid al-Ghazali har beskrevet ham som «sjelens profet». 

Det er ikke farlig å spørre. 

God adventstid – og jul.

Gå til innlegget

Når samarbeidet svikter

Publisert over 5 år siden

Alle arbeidsplasser har en kultur. Noen sider ved denne er god, mens andre er dårlig.

«Who is the quarterback?» Spørsmålet ble stilt til alle som bidro i rednings- og beredskapsarbeidet etter terrorangrepene i USA 11. september 2001.

Quarterbacken er nøkkelspilleren i amerikansk fotball. Når spillerne er på banen, klare for handling, er spørsmålet hvem som tar ledelse, har styring og får laget til å jobbe sammen.

I evalueringen etter 11. september var svaret urovekkende ofte: Vet ikke. Det var uklart hvem som hadde ledelsen. Alle gjorde så godt de kunne, men under svak eller fraværende ledelse.

Ulike oppfatninger. Vi har sett det i norsk sammenheng også. Ifølge evalueringen etter brannene på Lærdal, Flatanger og Frøya skal innsatsledelsen ha vekslet mellom brannvesen og politi. Ved en av brannene skal overordnet vakt for brannvesenet ha oppfattet at politiet overtok ledelsen fordi «han som kom hadde armbind hvor det stod ‘innsatsleder’ og stilte seg ved enden av bordet».

Det hører med til historien at rapporten er kraftig kritisert i ettertid, blant annet av kommunestyret i Flatanger som ikke kjenner seg igjen. Ingen evalueringsrapporter kan alene bære sannheten. Samtidig illustrerer de et annet paradoks: Hvordan skal man utvikle felles løsninger, når man ikke engang deler felles virkelighetsforståelse?

Samarbeidssvikt. Også etter London-bombene i 2005 var dette en av de sentrale lærdommene: Det må kommuniseres og koordineres bedre på tvers av nødetatene. I stedet for å samarbeide og gjøre alles innsats best mulig, hadde hver enkelt etat hadde vært seg selv nok.

Justiskomiteen på Stortinget besøkte London for bare noen uker sider. Nødetatene fortalte at de har tatt konsekvensen av erfaringene fra 2005 ved å øve mer sammen, men også ved å gjøre samhandling til en obligatorisk del av utdanningen til alle såkalte blålysetater. Nå skal de utvikle en felles forståelse og bli vant til å løse oppgaver sammen.

Både i New York og London har man gjort noen smertefulle erkjennelser som også er nyttige for oss: Mangel på samarbeid leder til mangel på felles virkelighetsforståelse, felles fagterminologi og felles løsninger. Det svekker arbeidet med god strategisk, taktisk og operativ ledelse i krisesituasjoner.

Svak kultur. Deler av disse lærdommene sammenfaller med noen av de sentrale konklusjonene etter Gjørv-kommisjonens rapport etter terrorangrepene 22. juli 2011: Det som skilte det som gikk bra fra det som gikk dårlig, handlet om «ledelse, samhandling, kultur og holdninger». Konklusjonen har vært kontroversiell, ikke minst fordi kulturbegrepet aldri ble definert i rapporten.

Jeg mener det er nyttig å avdramatisere uklarheten ved kulturbegrepet. Alle arbeidsplasser har en kultur. Politidirektoratet har det, Vårt Land har det, til og med den lokale syklubben har det: en indre kultur, en indre logikk, noe som ikke alltid blir uttalt, men som det er vanskelig å komme utenom. Og alle opplever at noen sider ved denne kulturen er god, mens andre sider er dårlig.

I nød- og beredskapsetatene blir kulturen enda viktigere enn ved de fleste andre arbeidsinstitusjoner. Det er mer som står på spill.

Må utfordres. Organisasjonskultur vedtas ikke. Den skapes, formes og endres ut ifra hva som anses som «riktig» å gjøre. Som regel er disse ideene uuttalte, de «sitter i veggene» og diskuteres lite. De kan handle om de små tingene, som sjargong og vitser, eller om forhold som har mer gjennomgripende betydning, som hvorvidt man samarbeider godt eller er seg selv nok.

Selv om det er interne variasjoner på enhver arbeidsplass, finner man ofte et dominerende tankesett som ikke blir nevneverdig utfordret. Om noen gjør det, kan det bli tatt veldig ille opp. Men slike tankesett må bli utfordret. Det er den eneste måten å lære å bli stadig bedre på.

Kommunene Gran og Lunner på Hadeland har vært pionerer og gått sammen om å plassere ambulansetjeneste, politi, brannvesen og lokal legevakt under samme tak. «Kunnskapen om hverandre vil gjøre at profesjonsgrenser ikke blir så rigide som de ellers er når vi treffes på et skadested. Jeg tror også det blir lettere å organisere skadestedet når vi kjenner hverandre bedre», sa lensmann Harald Leifsen til magasinet Brannmannen for en tid tilbake.

Det tror jeg ham på. Slik legger de til rette for en kultur som vil, med ansatte som kan, og en ledelse som får ting til å skje.

Først publisert som kommentar i spalten «På en mandag» i Vårt Land 3. november 2013

Gå til innlegget

Når feminismen ekskluderer

Publisert over 5 år siden

Det er paradoksalt at så mange feminister trives med å være en slags undergrunnsbevegelse

Feminister trenger flere allierte. I stedet skyver vi for mange bort.

Da skuespiller Emma Watson nylig introduserte FNs likestillingskampanje He For She, holdt hun en sterk tale som er blitt både hyllet og angrepet. Talen handlet om hvorfor hun var feminist, og hvorfor flere, også menn, burde være det.

Etterpå ble hun kritisert av andre feminister: Hvorfor snakket hun så mye om menns rolle, når det er kvinner som er mest undertrykt? Hvorfor skal menns inntreden i likestillingsarbeidet hylles som så viktig, når sterke kvinner har båret frem endring gjennom mange tiår?

Eller som en av skribentene i bloggkollektivet «Black girl dangerous» skrev i en lang, dels skuffet bloggpost etterpå: «Hva vet Watson om misogyni? Forstår hun ikke at rike, hvite kvinner som henne, ofte undertrykker verdens fargete og fattige kvinner?»

Jeg vet ikke hvorfor hun skrev misogyni, og ikke bare «hat mot kvinner», som det jo betyr. Kanskje var formålet å vise at hennes engasjement for kvinners rettigheter var mer sofistikert. Selv har jeg ingen grunn til å trekke i tvil Watsons forutsetninger for å vite noe om dette. Som mangeårig offentlig eksponert person har hun nok sett hvilke skyggesider en slik status kan ha for kvinner.

En ideologi. Ifølge Store Norske leksikon er feminisme en kritisk ideologi som kan legges til grunn for politisk handling, hvor målet er å endre skjev maktfordeling mellom kjønnene.

Det sier seg dermed selv at det er grenser for hvor langt feminismebegrepet kan tøyes uten at det fullstendig blir blottet for innhold. Det er for eksempel ikke å «heie på andre jenter, uansett hvilke valg de måtte ta», slik det ble hevdet i vår hjemlige debatt da Tone Damli Aaberge eksponerte hud i en musikkvideo.

Feminisme er et tankesett, et verktøy for samfunnsanalyse og en vilje til å handle på basis av den analysen. En samfunnsanalyse forutsetter at man erkjenner at det foreligger strukturell diskriminering, og at den må fjernes.

Feminisme er ikke et selvrealiseringsprosjekt. Det er et solidaritetsprosjekt. Med andre ord handler feminisme aldri bare om hva hver enkelt kvinne kan få til hver for seg, men om hva slags samfunn vi kan skape sammen.

Lavere terskel. Da trenger vi allierte: I kirken, i moskeen, i tempelet, på ungdomsskolen og på fotballaget. Emma Watson gjør terskelen lavere for flere til å være feminister.

Dessverre later mange feminister til å trives med å være en slags undergrunnsbevegelse, en motstrøms og eksklusiv gruppe der bermen ikke har adgang. Det holder ikke for dem å identifisere diskriminerende strukturer, slik Watson gjør. Det holder ikke å kreve handling, slik hun også gjør. For å bli godtatt av en del feminister må man bevege seg helt i ytterkanten av det som finnes av skeiv teori.

Etterpå lurer vi på hvorfor så mange 14 år gamle jenter sier at de ikke er feminister.

Skeivt bilde. For to år siden ble popartisten Taylor Swift intervjuet av amerikanske nettavisen The Daily Beast. Da var hun 22, og avisen spurte om hun var feminist. Hun svarte: «Jeg tenker ikke egentlig på ting som gutter versus jenter. (...) Jeg ble oppdratt av foreldre som oppdro meg til å tenke at hvis du jobber like hardt som gutter, så kan du komme 
deg langt i livet».

Au. Feminisme handler jo ikke om gutter versus jenter. Vi trenger gutta på lag. Det handler heller ikke om verdien av hardt arbeid. Selvsagt skal også jenter som vil opp og frem jobbe hardt.

Popstjernen illustrerte slik hvilket bilde av feminismen mange sitter igjen med. Bildet er ikke bare skapt av folk som vil feminismen vondt. Bildet er også skapt av feminister som skyver fra seg mulighetene til å inngå bredere allianser.

Heldigvis har Swift skiftet mening i ettertid. Nå understreker hun at feminisme er nødvendig for at menn og kvinner skal oppnå like rettigheter og muligheter.

«Jeg skulle ønske at jeg, da jeg var 12 år gammel, hadde hatt muligheten til å se en video med min favorittskuespiller som forklarer på en så intellektuell, vakker og rørende måte hva feminisme betyr», sa hun, da hun fikk høre om motbøren Watson hadde møtt hos andre feminister.

Jeg er ikke sikker på om Swift vet hva ordet misogyni betyr. Men jeg er sikker på at det ikke spiller noen rolle.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 6.10.2014

Gå til innlegget

Verdien av religiøs bagasje

Publisert nesten 6 år siden

Gi de unge en koran før islamistene tar dem.

Mange av de som lar seg rekruttere til ekstrem islamisme, er religiøse noviser. 

Hverken Koranen eller Hadith, tradisjonen etter profeten Muhammed, spiller noen reell rolle for motivasjonen til de fleste som blir ekstreme islamister, hvis vi skal tro den anerkjente terrorforskeren Scott Atran. 

Mange av dem finner fram til islam først i tenårene eller tidlig i tjueårene, og de har liten – om noen – religiøs bagasje. 

Atran forteller historier om fattige og kunnskapsløse unge fra landsbyer i Pakistan, Indonesia og Jemen, som blir forsøkt rekruttert av jihadister. De lokker med påstander om at Koranen instruerer muslimer til å slåss mot USA. De unge, som ikke vet bedre og selv ikke har lest Koranen, tror på det. 

Når derimot landsbyens eldre konfronterer jihadistene med spørsmålet «hva er dette for noe tull?», og minner om at det slett ikke fantes noe USA da Koranen ble nedtegnet, tusler jihadistene slukkøret vekk. 

Når religion blir brukt slik, blir det til et «emosjonelt verktøy» å formidle raseri gjennom, og mobilisere andre muslimer med. Dette påpeker terrorforsker Atrans. Dette har man sett med alle religioner.

Motvekt. Det mest interessante med historien om landsbyens eldre som står opp mot jihadistene er, slik jeg ser det, to forhold: Behovet for konfrontasjon fra andre. Noen som griper inn overfor de som prøver å rekruttere og avskjærer deres autoritet, ved å påpeke manglene i det de sier. Og: Behovet for en visst religiøs motvekt hos de som er ment å motta budskapet. Når de vet mer, har de flere spørsmål og sterkere motstand mot jihadistenes oppildnende appeller. 

Ifølge magasinet The New Statesman ser man det samme mønsteret av manglende kunnskap i forbindelse med to britiske menn som har erkjent å ha dratt til Syria for krige: De bestilte bøkene «Islam for Dummies» og «The Quran for Dummies» før de dro. Kanskje de var redde for å fremstå kunnskapsløse i møte med sine ledere? 

Karrierejegere. For det er klart: Blant lederskikkelsene kan kunnskapen være større og referansene mer presise, selv om tolkningene de presenterer av Koranen, er ekstreme og voldsforherligende. 

Men selv om lederskikkelsene er kunnskapstunge og intelligente, er de på ingen måte så moralsk rene og ranke som de liker å fremstille seg selv om. Tvert imot kan de være karrierejegere. Ifølge assisterende professor Richard Nielsen ved MIT i USA, vil de som målbærere av militant islam kunne avansere og bli stadig viktigere for en flokk tilhørere. Ønsket om denne type autoritet skal være en viktig drivkraft hos de som mangler et nettverk i etablerte, «mainstream» religiøse institusjoner. 

Så var det kanskje ikke de 70 jomfruene som gjorde at de ville krige likevel.

Tausheten må brytes. Samtidig er det ingen tvil om at det fremføres religiøst funderte argumenter for å forsvare voldelig islamisme. Derfor er dette også en kamp om teologi og en kamp om hva som er islam.

Den kampen pågår allerede internt i de muslimske miljøene. De siste ukene har dette blitt synligere også for den jevne nordmann, ikke minst på grunn av demonstrasjonen mot IS og ekstremisme i Oslo for bare to uker siden. Det er bra. Både fordi det er sunt for den offentlige debatten, men også fordi det gir unge, norske muslimer i dag flere forbilder. 

Det er dessuten en kamp som tvinger den jevne norske, muslim til å ta stilling. Taushet og uvilje til konfrontasjon bærer ikke lenger. 

Moderne islam. Vi må gjøre som landsbylederne gjorde i Scott Atrans fortellinger om rekruttering til militant jihad: protestere mot en teologi som hevder at Koranen krever halshugging og drap av vantro. Bevisstgjøre unge som kan være sårbare for rekruttering og gi dem en motvekt, gjennom en «bedre», mer moderne og kunnskapsbasert forståelse av islam. Sikre at de har en religiøs bagasje som er sterk nok til at de ikke lar seg besnære. 

Det betyr ikke at alle unge muslimer nå må bli dypt troende. Men de bør ha mest mulig kunnskap om sin religion, slik at de har sterkere motstandskraft mot karismatiske og ekstreme opinionsledere. Satt på spissen: Gi de unge en koran før islamistene tar dem. 

Islamisme kan ikke bare bekjempes med religion, det må bekjempes av samfunnet generelt. Våre unge må ha sterk forankring i alminnelige rettsprinsipper, individuell frihet og respekt for menneskeverd. Da må vi alliere oss bredt. 

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 8.9.2014

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
15 dager siden / 1455 visninger
Morna, Facebook!
av
Heidi Terese Vangen
rundt 1 måned siden / 1282 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
25 dager siden / 1280 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
2 dager siden / 814 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
6 dager siden / 795 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
24 dager siden / 551 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere